6 Standardmodell

6.1 Oversikt

6.1.1 Målet med modellen

Banklovkommisjonen foreslår at et foretak skal kunne utforme pensjonsplanen for sin tjenestepensjonsordning enten etter reglene for en «standardmodell» eller for en «grunnmodell». Det vises til avsnitt 5.2.4 ovenfor. Pensjonsplanen skal være lik for alle arbeidstakere og man sikrer dermed et viktig prinsipp i form av likebehandling av alle arbeidstakere som er medlem av den samme pensjonsordning.

Målet med utformingen av lovens regler om standardmodellen er å gi foretak mulighet til å sikre sine arbeidstakere muligheter for en alderspensjon opp til om lag samme nivå som det som er vanlig i dagens ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger. Det vil si en samlet pensjon fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen som skal kunne tilsvare inntil omlag to tredeler av sluttlønnen. Det vises i denne forbindelse til at enkelte medlemmer i Banklovkommisjonen har særmerknader, se ovenfor i avsnitt 5.3.5. Modellen gir imidlertid også muligheter til å tilpasse ordningen til et nivå som ligger mellom det som er vanlig for dagens ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger og innskuddspensjonsordninger som er utformet for å oppfylle minimumskravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon. Avgjørende for valg av nivå innenfor den enkelte pensjonsordning vil blant annet være det enkelte foretaks lønns- og kostnadsevne og foretakets behov for å bruke pensjonsordningen som et element i konkurransen om arbeidskraft.

Banklovkommisjonen har valgt betegnelsen «standardmodellen» fordi den – i motsetning til «grunnmodellen» – også vil ha enkelte egenskaper som forbindes med de forsikringsbaserte pensjonsordninger som tradisjonelt har vært mest brukt i privat sektor, først og fremst ordninger for oppregulering av pensjonsopptjeningen ut fra lønnsutvikling i opptjeningsperioden. Ved utformingen av pensjonsplanen vil det være opp til foretaket, ofte i forhandlinger med arbeidstakerne, å velge hvilket nivå den årlige oppbyggingen av pensjonsrettigheter skal ligge på og dermed hvilke alderspensjonsytelser som det er meningen at opptjening i ordningen skal kunne gi. Valget av nivå vil skje først og fremst ved fastsettelsen av størrelsen på de årlige innbetalinger som foretaket forplikter seg til å foreta i form av et årlig premieinnskudd fastsatt i prosent av lønn for den enkelte arbeidstaker. Velger foretaket å utforme pensjonsplanen for sin pensjonsordning etter standardmodellen, skal imidlertid pensjonsplanen også inneholde én av flere ordninger for årlig oppregulering av opptjent pensjonsbeholdning med sikte på å inflasjons- og nivåsikre opptjent pensjon. Videre kan pensjonsplanen inneholde ulike tilvalgselementer som kan kobles til de ulike hovedelementene i pensjonsordningen.

Ved utformingen av reglene for henholdsvis standardmodellen og grunnmodellen har Banklovkommisjonen lagt vesentlig vekt på å unngå eller begrense foretakenes plikt etter gjeldende regnskapspraksis til å balanseføre nåverdien av fremtidige forpliktelser knyttet til pensjonsordninger, jf. ovenfor i avsnittene 4.3.3 og 5.2.5. Siden det i regnskapsreglene for innskuddspensjonsordninger antas at et foretaks forpliktelse er begrenset til årlig innbetaling av innskuddspremie fastsatt i prosent av lønn til enhver tid og at dette ikke i seg selv vil utløse krav til balanseføring av framtidige pensjonsforpliktelser i foretakets regnskaper, har Banklovkommisjonen, som det fremgår ovenfor i avsnitt 5.2.5, valgt å utforme reglene for grunnmodellen i samsvar med dette. Det er imidlertid mulig at foretakets ansvar for premie for nullgarantien kan utløse et beløpsmessig svært begrenset balanseføringskrav. Det vises til avsnitt 7.3 nedenfor. For standardmodellen er situasjonen en annen. Litt avhengig av hvordan det enkelte foretak velger å utforme sin pensjonsplan, blant annet i forhold til foretakets ansvar knyttet til oppregulering av pensjonsbeholdning og pensjonsytelser, vil visse tilleggsforpliktelser for foretaket utløse krav om balanseføring, jf. ovenfor i avsnitt 5.2.5. Dette balanseføringskravet kan imidlertid ikke sammenlignes med det som hittil har vært vanlig for framtidige forpliktelser knyttet til ytelsesbasert foretakspensjon, hva gjelder beløpsmessig størrelse. Nåverdien av forpliktelsen vil variere med hvilken oppreguleringsordning som er fastsatt i pensjonsplanen.

Nedenfor i avsnitt 6.1.2 gis en oversikt over hovedelementene og de ulike tilvalgsmulighetene i standardmodellen. Forslaget til reguleringen av standardmodellen fremgår av lovutkastet kapittel 4 avsnitt II, se nedenfor i kapittel 12. Som vedlegg 1 i utredningen, er den skjematiske oversikten som er inntatt i avsnitt 6.1.2 gjengitt med paragrafhenvisninger til lovutkastet.

6.1.2 Oversikt over modellen

Standardmodellen kan skjematisk skisseres som i figur 6.1. Tilsvarende skisse for grunnmodellen er tatt inn i avsnitt 7.1.2 nedenfor. I avsnitt 7.1.3 er det videre foretatt en nærmere sammenligning mellom standardmodellen og grunnmodellen.

Som skissen i figur 6.1 viser, må det ved beskrivelsen av standardmodellens egenskaper skilles mellom opptjeningsperioden og utbetalingsperioden. I opptjeningsperioden vil standardmodellen ha tre hovedegenskaper (markert med blått i figur 6.1). Dette er for det første årlige årspremier fastsatt som en prosent av den enkelte arbeidstakers lønn til enhver tid. Sentralt ved fastsettelsen av årspremiene er at det skal være en likebehandling av arbeidstakere innenfor samme pensjonsordning, og som følge av innføring av levealdersjustering basert på kjønnsnøytrale beregninger i utbetalingsperioden, foreslås det også at samme innskuddspremie i prosent av lønn skal anvendes uavhengig av medlemmenes kjønn og alder. Dette er beskrevet nærmere ovenfor i avsnittene 5.3 og 5.5.4 samt nedenfor i avsnitt 6.3. For det andre skal faktisk dødelighetsarv som følge av frigivelse av pensjonsbeholdning på grunnlag av dødsfall blant medlemmene i forsikringskollektivet fordeles forholdsmessig på medlemmene. Dette innebærer at det er arbeidstakerne som har risikoen for utviklingen i dødelighet i opptjeningsperioden. Dette er nærmere beskrevet ovenfor i avsnitt 5.6.3 og nedenfor i avsnitt 6.6. Den tredje grunnegenskapen i opptjeningsperioden er en årlig oppregulering av pensjonsbeholdningen, se ovenfor i avsnitt 5.6.6 og nedenfor i avsnitt 6.5.

Samlet kapital som følge av disse hovedegenskapene vil utgjøre pensjonsbeholdningen for den enkelte arbeidstaker. I tilknytning til disse hovedegenskapene har standardmodellen tilvalg som kan endre hovedegenskapene eller tilføre dem andre elementer. Disse er illustrert som grønne bokser i figur 6.1 og beskrevet nærmere nedenfor i tilknytning til hovedegenskapene.

Pensjonsbeholdningen vil danne utgangspunkt for hva den enkelte arbeidstaker vil kunne få utbetalt i pensjon i utbetalingsperioden. Hovedegenskapene kan i denne perioden grupperes i årlig ytelse, levealdersjustering og oppregulering (markert med rødt i figur 6.1). Her er det også mulig å gjøre tilvalg som endrer eller tilfører pensjonsordningen ytterligere elementer. Det vises til de nærmere beskrivelser og vurderinger som er gjort ovenfor i avsnittene 5.5 og 5.6.4 og nedenfor i avsnittene 6.6 til 6.8.

6.2 Etablering og medlemskap i pensjonsordning

I lovutkastet er bestemmelsene om etablering av pensjonsordning og kravene til et minimum antall medlemmer i foretakspensjonsloven videreført, jf. foretakspensjonsloven §§ 2-1 og 2-2. Bestemmelsene om organisering med tanke på styringsgruppe og lignende i foretakspensjonsloven er også foreslått videreført i lovutkastet, jf. foretakspensjonsloven §§ 2-3 flg. Banklovkommisjonen ser ingen grunn til å gjøre endringer i disse bestemmelsene siden også innskuddspensjonsloven er basert på de samme prinsippene. Kravene som følger av bestemmelsene om hvem som kan opprette slike ordninger og organiseringen av ordningene, er også viktige i forhold til minimumskravene som følger av lov om obligatorisk tjenestepensjon. Banklovkommisjonen legger til grunn at utredningen her ikke skal omfatte spørsmål vedrørende mulige endringer i lov om obligatorisk tjenestepensjon. Dette må eventuelt vurderes i fase III av arbeidet, se ovenfor i avsnittene 3.5.3 og 4.4.2.

Lovutkastet er også basert på foretakspensjonslovens bestemmelser om opptak og medlemskap i pensjonsordningene, jf. foretakspensjonsloven kapittel 3. Dette innebærer blant annet at alle arbeidstakere i foretaket som har fylt 20 år skal opptas som medlemmer i pensjonsordningen, jf. foretakspensjonsloven § 3-3 første ledd. I folketrygdloven § 20-5, jf. § 3-15, er pensjonsgivende inntekt fra fylte 13 år grunnlag for opptjening av rett til alderspensjon. I NOU 2010: 6 side 87 (ovenfor i avsnitt 3.5.1) vurderte Banklovkommisjonen om den nedre grensen på 20 år i innskuddspensjonsloven § 4-2, som svarer til foretakspensjonsloven § 3-3 første ledd, burde endres på bakgrunn av endringene i folketrygdloven. Banklovkommisjonen konkluderte da med at en endring av den nedre aldersgrensen i innskuddspensjonsloven ville påvirke minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon. For arbeidstakere under 20 år, vil det ofte dreie seg om ferievikarer og lignende som kun er ansatt i foretaket i korte tidsrom. Dersom foretaket har fast ansatte som er under 20 år, kan foretaket fastsette i regelverket for pensjonsordningen en lavere aldersgrense enn 20 år. Dette ble fulgt opp av Stortinget ved vedtakene om endring av foretakspensjonsloven i endringslov 17. desember 2010 nr. 83 slik at den nedre grensen for medlemskap i foretakspensjonsordninger og innskuddspensjonsordninger på 20 år ble opprettholdt. Banklovkommisjonen ser heller ikke grunnlag for å foreslå endringer på dette punktet i denne utredningen.

Når det gjelder den øvre aldersgrense for opptjening av alderspensjon og bestemmelser om samtidig opptjening og uttak av alderspensjon, ble disse tilpasset ny alderspensjon i folketrygden ved endringslov 17. desember 2010 nr. 83 i samsvar med det Banklovkommisjonen foreslo i NOU 2010: 6. Dette innebærer at opptjening av ytelsesbasert foretakspensjon kan skje helt fram til fylte 75 år, jf. foretakspensjonsloven § 4-5. Lovutkastet til ny lov om kollektiv tjenestepensjonsforsikring er basert på de samme reglene. En del bestemmelser om opptjening av pensjon for eldre arbeidstakere har imidlertid kunnet forenkles som følge av at pensjonsordninger etter lovutkastet her ikke vil reise de samme problemer knyttet til full opptjening ved nådd opptjeningsalder og svært høye premier for eldre arbeidstakere som følge av at alderspensjonen i ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger er basert på lønnen på sluttidspunktet. Lovutkastets forslag ligger her nærmere reglene i innskuddspensjonsloven og innskuddspensjonsordninger, og fremstår som enklere enn tilsvarende bestemmelser i foretakspensjonsloven, se lovutkastet § 3-9. Det er blant annet ikke behov for å etablere særlige ordninger for opptjening av pensjon for eldre arbeidstakere som fortsetter å arbeide etter nådd opptjeningsalder.

Det normale har vært at et foretak kun skal ha én tjenestepensjonsordning for sine ansatte. Foretakspensjonsloven åpner imidlertid for at et foretak kan ha to pensjonsordninger for sine ansatte i form av parallelle eller kombinerte pensjonsordninger, jf. foretakspensjonsloven §§ 2-9 til 2-11 og § 2-12. Det samme gjør innskuddspensjonsloven i §§ 2-10 flg. Parallelle pensjonsordninger innebærer at et foretak kan ha både en ytelsesbasert foretakspensjonsordning og en innskuddspensjonsordning eller en engangsbetalt alderspensjonsordning. Arbeidstakerne kan enten være medlem av den ytelsesbaserte foretakspensjonsordningen eller den innskuddsbaserte pensjonsordningen. Det er den enkelte arbeidstaker som skal velge hvilke av tjenestepensjonsordningene vedkommende ønsker å være medlem av. De to pensjonsordningene skal utformes slik at ytelsene står i et rimelig forhold til hverandre og slik at urimelig forskjellsbehandling av arbeidstakerne unngås.

Kombinerte pensjonsordninger innebærer at foretaket etablerer en ytelsesbasert foretakspensjonsordning og en innskuddspensjonsordning eller ordning med engangsbetalt alderspensjon. Her vil imidlertid ikke arbeidstakerne være medlem av den ene eller den andre ordningen, men de vil være medlem av begge ordninger. Den ytelsesbaserte foretakspensjonsordningen vil ligge i bunn og sikre alle arbeidstakerne en «grunnpensjon» utover folketrygdens alderspensjon. Den innskuddsbaserte ordningen vil utgjøre et tillegg til ytelsene fra foretakspensjonsordningene for de samme medlemmene. Tanken med kombinerte pensjonsordninger er at det skal være mulig for foretakene å kombinere fordelene med ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger og innskuddsbaserte ordninger både hva gjelder risiko og kostnader for foretaket og i forhold til risiko for arbeidstakerne.

Denne adgangen til å etablere parallelle eller kombinerte tjenestepensjonsordninger har hittil vært benyttet i liten grad. Banklovkommisjonen har derfor vurdert om det er grunn til å videreføre adgangen til parallelle og/eller kombinerte pensjonsordninger i en lov om kollektiv tjenestepensjonsforsikring. Som følge av at opptjeningsmodellen i lovutkastet, på samme måten som innskuddpensjon, bygger på innbetaling av årlig innskuddspremie fastsatt i prosent av lønn som definert i pensjonsplanen og ikke fastsetter den ytelse som skal komme til utbetaling ved oppnådd beregningsalder, er Banklovkommisjonen av den oppfatning at det ikke er grunn til å videreføre muligheten for parallelle ordninger. Dette vil kun ha en kostnadsdrivende effekt og ikke bidra til større fleksibilitet enn det som allerede i dag ligger i innskuddspensjonsloven og det som er foreslått i lovutkastet her.

Når det gjelder muligheten for kombinerte ordninger, kan ikke Banklovkommisjonen utelukke at det kan være foretak som kan ønske å kombinere tjenestepensjonsordninger med og uten dødelighetsarv og dermed med og uten mulighet for å benytte pensjonsbeholdningen ved død til ytelser til etterlatte. Banklovkommisjonen ser derfor ingen grunn til å foreslå at reglene om kombinerte pensjonsordninger skal utgå. Det vises til lovutkastet § 2-9 som åpner for at en kollektiv tjenestepensjonsforsikring kan suppleres med en pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven.

Når det gjelder bestemmelsene i lovutkastet kapittel 1 til 3 for øvrig, er disse basert på foretakspensjonsloven og følger dennes ordlyd i det alt vesentlige. Enkelte definisjoner har det ikke vært nødvendig å ta med, samtidig som det er lagt til definisjoner av enkelte nye begreper som det har vært nødvendig å bruke i forbindelse med standardmodellen og grunnmodellen. Dette gjelder blant annet reguleringsfond og pensjonsreguleringsfond, jf. lovutkastet § 1-2 første ledd bokstav f) og g). Disse kommenteres nærmere nedenfor i avsnittene 6.5 og 6.8. Det vises også til merknadene til de enkelte bestemmelsene hvor avvikene fra gjeldende bestemmelser i foretakspensjonsloven er kommentert nærmere.

6.3 Årspremier i standardmodellen

De prinsipielle og sentrale delene av årspremien i en ny lov om kollektiv tjenestepensjonsforsikring er drøftet nærmere ovenfor i avsnitt 5.3. I avsnittet her vil det foretas en oppsummering og knyttes enkelte kommentarer til forhold som er av særlig betydning for standardmodellen.

1) Lovutkastet er, og pensjonsordningen vil være, basert på at foretaket skal innbetale en årlig premie til pensjonsordningen for hvert enkelt medlem som er fastsatt i prosent av lønnen til enhver tid, jf. lovutkastet § 4-2. Den årlige premie inngår i pensjonsbeholdningen som vil være grunnlaget for omregning til årlig pensjonsytelse ved uttak av alderspensjon, jf. lovutkastet § 4-1. Det vil således være foretakets kostnader knyttet til hva som skal innbetales for den enkelte arbeidstaker som vil være fastsatt og definert i pensjonsordningens pensjonsplan. I ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger derimot er det normale at pensjonsplanen angir størrelsen av den pensjonsytelse en arbeidstaker skal motta ved nådd opptjeningsalder og at premien derfor må beregnes årlig ut fra hvor stor del av fulle ytelser som er opptjent i løpet av året (foretakspensjonsloven § 9-2), jf. ovenfor i avsnitt 4.1.1.

Som det fremgår ovenfor i avsnitt 5.3.2 foreslår Banklovkommisjonen at årspremien skal fastsettes i pensjonsplanen som en bestemt prosent av de enkelte medlemmers lønn i foretaket innenfor området 0 til 12 G. Banklovkommisjonen mener at prinsippet i ny folketrygd om at opptjening skal baseres på hele lønnen inntil 7,1 G, og således fra første krone, er sentralt og at en ny lov bør baseres på det samme prinsipp, selv om minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon er basert på lønn mellom 1 og 12 G. Beregning av årspremie for inntekt mellom 0 og 12 G vil også være best i samsvar med forholdsmessighetsprinsippet, da innskuddsprosenten ikke vil bli varierende med lønnen. Et foretak som vil legge seg på minstekravet i lov om obligatorisk tjenestepensjon kan fastsette sitt premieinnskudd i forhold til dette. Medlemmet Mildal mener at det bør være en mulighet for foretaket til å beregne årspremien for lønn mellom 1 og 12 G. Det vises til særmerknad inntatt ovenfor i avsnitt 5.3.2.

Hva som anses som et medlems lønn i denne sammenheng er nærmere definert i lovutkastet § 4-3. Definisjonen bygger som nevnt ovenfor i avsnitt 5.3.2 på tilsvarende bestemmelser i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven, jf. foretakspensjonsloven § 5-4 og innskuddspensjonsloven § 5-5.

I samsvar med foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven i dag vil det kun være lønn opp til 12 ganger folketrygdens grunnbeløp som pr. 1. mai 2012 er kroner 82 122, som kan medregnes ved beregning av årspremien, jf. lovutkastet § 4-10.

Innbetaling av en årlig premie basert på arbeidstakers lønn til enhver tid innebærer at opptjeningen av retten til pensjon blir basert på alle år som vedkommende er medlem av pensjonsordningen. Dette er i samsvar med alleårsprinsippet i ny alderspensjon i folketrygden. Lovutkastet medfører derfor at den enkelte arbeidstakers årlige pensjon vil bli beregnet ut fra den pensjonsbeholdning som er bygget opp ved opptjeningen av pensjon i alle år arbeidstakeren er medlem av pensjonsordningen, jf. lovutkastet § 4-1. Det vises til avsnitt 5.3.1 ovenfor.

Ved å kreve at årspremien skal fastsettes i prosent av lønn i pensjonsplanen og at pensjonsplanen skal gjelde for alle arbeidstakere, vil man videre oppnå en forholdsmessig likebehandling av alle arbeidstakere og derigjennom ivareta viktige sosialpolitiske hensyn, se ovenfor i avsnittene 4.1.3 og 5.3.1. Etter Banklovkommisjonens vurdering vil det forholdet at pensjonsopptjeningen skjer fra første krone og at forholdsmessigheten, og dermed sammenligningsgrunnlaget for de ulike arbeidstakerne i pensjonsordningen, knyttes til innbetalingen i pensjonsordningen gjøre pensjonsordningen mer forståelig for arbeidstakerne. Dersom man også sikrer at lik pensjonsbeholdning gir lik årlig pensjonsytelse innenfor den enkelte pensjonsordning, vil man oppnå en likebehandling av ansatte som er knyttet til både opptjening og utbetaling. Dette innebærer blant annet at pensjonsinnskuddet kan fastsettes uavhengig av arbeidstakers kjønn og uavhengig av arbeidstakers alder. Det vises til avsnitt 5.5.4 ovenfor.

2) I tillegg til det ordinære årsinnskudd, har Banklovkommisjonen ovenfor i avsnitt 5.3.3 konkludert med at det i lovutkastet bør åpnes for at foretaket i et enkelt år skal kunne foreta innbetaling av særlige årsinnskudd på inntil 2 prosent av lønn fra 0 til 12 G, dersom foretaket har lønnsevne og ønske om dette, jf. lovutkastet § 4-6 første ledd. Banklovkommisjonen forutsetter at den samlede årlige innskuddspremie i alle tilfelle skal ligge innenfor de prosentvise grenser for høyeste årlige innskuddspremie som er forslått i lovutkastet § 4-10.

3) Ovenfor i avsnitt 5.3.5 konkluderer Banklovkommisjonen med at ut fra skatteprovenyhensyn bør den lovfastsatte grense for årlig premienivå utgjøre 7 prosent av lønn i området 0 til 12 G for standardmodellen. Det vises til lovutkastet § 4-10. Den maksimale grensen omfatter kun de årlige premier som beregnes ut fra lønn. Reguleringspremie, premie for premiefritak ved uførhet, risikopremier og kostnader vil ikke omfattes av maksimalgrensen. På bakgrunn av at folketrygden ikke sikrer pensjonsopptjening for lønn over 7,1 G, foreslås det videre at foretaket kan betale inntil 18,1 prosent i tilleggsinnskudd utover hovedinnskuddet på maksimalt 7 prosent, for lønn mellom 7,1 og 12 G. Dette for å sikre at det skal være mulig innenfor standardmodellen å opprettholde det som i dag anses som et normalt nivå på pensjonsytelsene innenfor ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger.

4) I lovutkastet § 4-25 foreslås det en ny ordning for arbeidstakerfinansiert innskudd i kollektive tjenestepensjonsordninger. Denne ordningen og bakgrunnen for Banklovkommisjonens utforming av ordningen fremgår ovenfor i avsnitt 5.3.6. Det kan inngås en kollektiv avtale mellom foretaket og minst to tredeler av arbeidstakerne eller eventuelt en fagforening som representerer minst to tredeler av arbeidstakerne, om at arbeidstakerne skal innbetale et årlig innskudd til pensjonsordningen i tillegg til foretakets innskudd. For at ikke et flertall av arbeidstakerne skal kunne tvinge andre arbeidstakere til å betale et slikt innskudd, åpnes det for at det kan avtales at den enkelte arbeidstaker på tidspunktet for etablering av innskuddsordningen for arbeidstakerne skal kunne reservere seg mot å delta i ordningen. Arbeidstakere som ansettes etter etablering av tilskuddsordningen, skal omfattes av ordningen som følge av at dette vil inngå som en del av arbeidsavtalen mellom foretaket og arbeidstakeren. Arbeidstakere som omfattes av tariffavtale som gjelder tilskudd til pensjonsordning skal omfattes av ordningen. For å sikre at pensjonsordningen beholder sitt kollektive preg, fremgår det også av lovutkastet § 4-25 at minimum to tredeler av arbeidstakerne må velge å bli med på tilskuddsordningen etter etableringen for at den skal kunne bli noe av.

Medlemmenes innskudd skal fastsettes som en prosent av det enkelte medlemmets lønn inntil 12 G. Medlemmenes innskudd kan imidlertid ikke settes høyere enn halvparten av den maksimale innskuddsgrensen for standardmodellen som er foreslått satt til 7 prosent i lovutkastet § 4-10. Den maksimale grensen vil videre gjelde for det samlede innskudd fra medlemmet og foretaket. Dette innebærer at det er mulig å fastsette høyere arbeidstakerinnskudd enn det årsinnskudd som foretaket forplikter seg til i pensjonsplanen.

Enkelte medlemmer i Banklovkommisjonen har særlige bemerkninger til utformingen av en tilskuddsordning for arbeidstakerne. Det vises til deres særmerknad ovenfor i avsnitt 5.3.6.

Normalt vil et innskudd fra arbeidstakerne til en kollektiv pensjonsordning skje ved trekk i lønn. Det er imidlertid ikke noe i veien for at man velger en annen måte å innbetale medlemmenes innskuddspremie på så lenge måten fremgår klart av avtalen mellom medlemmene og foretaket.

Banklovkommisjonen har drøftet om, og eventuelt hvordan, medlemsinnskudd skal utløse et kostnadsansvar for medlemmene. Medlemmenes innskudd vil øke pensjonsbeholdningen og dermed den kapital som skal forvaltes i pensjonsordningen. Det vil også påløpe premie knyttet til avkastningsrisiko (nullgaranti) og oppregulering. For at slike kostnadselementer ikke skal være til hinder for at foretaket er villig til å inngå en avtale med arbeidstakerne om medlemsinnskudd, foreslår Banklovkommisjonen at det kan avtales at medlemmene skal dekke inntil en forholdsmessig andel av foretakets kostnader og risikopremier. Hvilke kostnader og risikopremier dette dreier seg om for standardmodellen sin del, fremgår av lovutkastet § 4-11. Foruten kostnader knyttet til administrasjon og forvaltning, omfatter dette premie til dekning for avkastningsrisiko i opptjeningsperioden og utbetalingsperioden samt eventuell premie for levealdersrisiko i utbetalingsperioden. Det vises til § 4-25 tredje ledd. Banklovkommisjonen har ikke funnet det riktig at arbeidstakerne også skal kunne dekke en forholdsmessig andel av reguleringspremien etter § 4-8 tredje ledd som følge av at dette er en premie som i utgangspunktet skal dekkes av avkastningen. Arbeidstakers innskudd vil bidra til overskuddsevnen og dermed til dekning av reguleringspremien. Høy avkastning i et år vil gjennom reguleringsfondet bidra til dekning av oppregulering i år hvor avkastningen er lav. Det vises til avsnitt 5.6.5 ovenfor og avsnitt 6.5 nedenfor.

6.4 Betydningen av pensjonsinnretningenes garantiansvar i standardmodellen

Ovenfor i avsnitt 5.4 har Banklovkommisjonen drøftet hvilken risiko pensjonsinnretningene bør ha knyttet til kollektiv tjenestepensjonsforsikring i forhold til forvaltning av og avkastning på pensjonsordningens midler når disse midlene forvaltes av pensjonsinnretningen innenfor rammene av de lovkrav som er satt for slik forvaltning. Ovenfor er det for det første konkludert med at foretaket skal innbetale årlige innskudd til pensjonsordningen uavhengig av den avkastning det forventes å generere i løpet av året. Faktisk oppnådd avkastning skal i stedet anvendes til oppregulering av pensjonsordningens midler.

Videre skal pensjonsinnretningen ha et ansvar for at pensjonsbeholdningene ikke reduseres i verdi i løpet av året. Denne nullgarantien er valgt for å sikre arbeidstakerne en grunnleggende sikring. Det vises til lovutkastet §§ 2-3 annet ledd og 5-1 annet ledd. Denne grunnleggende sikringen vil nok være viktigst for arbeidstakere i ordninger basert på grunnmodellen, hvor verdisikringen ellers ville vært avhengig av markedsverdien av midlene knyttet til pensjonsbeholdningen til enhver tid. I standardmodellen vil foretaket ha et ansvar for at det oppnås en avkastning som er tilstrekkelig til oppregulering av pensjonsbeholdningen hvert år, jf. lovutkastet § 4-8. Som følge av at foretaket har et ansvar knyttet til årlig oppregulering av pensjonsbeholdning og pensjonsytelse i standardmodellen, vil spørsmålet om pensjonsinnretningens garantiansvar være et forhold mellom pensjonsinnretningen og foretaket. Dersom pensjonsinnretningen ikke pålegges noe avkastningsansvar vil foretaket også måtte ta ansvaret for eventuell negativ avkastning. Foretaket vil uansett være ansvarlig for å dekke den årlige premie som pensjonsinnretningen krever for å påta seg avkastningsrisikoen knyttet til nullgarantien, jf. lovutkastet § 4-11 annet ledd. Etter Banklovkommisjonens vurdering er nullgarantien sett i sammenheng med ansvaret og finansieringen av oppreguleringen av pensjonsbeholdningene, en grei løsning hva gjelder balansering av risiko i standardmodellen mellom pensjonsinnretningen og foretaket. Dersom foretaket mener at det vil være mulig å oppnå en bedre avkastning på lang sikt ved at foretaket også er ansvarlig for negativ avkastning, vil dette kunne oppnås ved at foretaket velger investeringsvalg for foretaket etter lovutkastet § 5-6. Det vises til avsnitt 6.9 nedenfor.

Banklovkommisjonen har ovenfor i avsnitt 5.4.3 konkludert med at pensjonsinnretningenes avkastningsgaranti bør være årlig og ikke for eksempel knyttet til en sluttverdi av pensjonsbeholdningen på tidspunktet for uttak av pensjon. Det er blant annet lagt til grunn at en avkastningsgaranti basert på et nullnivå vil medføre en kraftig reduksjon i forhold til den avkastningsrisikoen som pensjonsinnretningene i dag har knyttet til de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene. Det er videre viktig å unngå innelåsningseffekter som kan begrense mulighetene for flytting av pensjonsordninger mellom pensjonsinnretningene og dermed konkurransen i det kollektive tjenestepensjonsmarkedet. Dersom pensjonsinnretningene mener at den årlige garantien vil medføre for store begrensninger i de faktiske valg i kapitalplasseringen for å redusere risikoen for at avkastningen skal kunne bli under null, kan de i stedet tilpasse sine produkter slik at det tilbys investeringsvalg for foretaket (lovutkastet § 5-6), eventuelt kombinert med en særlig avtalt avkastningsgaranti etter lovutkastet § 5-8. På denne måten vil både pensjonsinnretningen og foretaket kunne optimalisere kapitalforvaltningen til det de mener er en lavest mulig risiko og høyest mulig avkastning på lang sikt. For foretaket vil vurderingen av en optimalisering kunne ligge i å foreta investeringsvalg med tanke på en høyest mulig avkastning på lang sikt og ved å påta seg risikoen for negativ avkastning på kort sikt. For pensjonsinnretningen vil optimaliseringen kunne ligge i å sette rammer for de investeringsvalg som foretaket kan gjøre og knytte den avtalte avkastningsgarantien til et lengre tidsrom enn ett år.

En avkastningsgaranti etter lovutkastet § 5-8 vil, slik det fremgår ovenfor i avsnitt 5.4.5, kunne være høyere enn nullgarantien og dermed også være aktuell uten at den knyttes til investeringsvalg. Dette vil kunne tenkes å være aktuelt for foretak som etablerer en pensjonsordning etter standardmodellen og som ønsker lavest mulig risiko for at årlig avkastning ikke vil være tilstrekkelig for å dekke den årlige oppreguleringen av pensjonsbeholdningene i opptjeningstiden eller oppregulering av ytelsene i utbetalingstiden.

Enkelte medlemmer i Banklovkommisjonen er enig i at årlig nullgaranti skal være hovedregel i standardmodellen, men at det bør kunne avtales at nullgarantien skal være flerårig. Det vises til deres særmerknad ovenfor i avsnitt 5.4.3. Enkelte andre medlemmer har andre bemerkninger knyttet til behov for mer fleksibilitet knyttet til en avkastningsgaranti fra pensjonsinnretningen. Det vises til deres særmerknad som også inntatt ovenfor i avsnitt 5.4.3.

6.5 Oppregulering av pensjonsbeholdningen

6.5.1 Nivåsikring av pensjonsrettighetene i opptjeningsperioden

En garanti fra pensjonsinnretningene om at innbetalt pensjonskapital ikke skal bli gjenstand for verdireduksjon (nullgaranti) vil sikre arbeidstakerne at pensjonskapitalen opprettholder sin nominelle verdi. En opprettholdelse av kapitalens realverdi vil imidlertid ikke nullgarantien bidra til.

I ny folketrygd er opptjente pensjonsrettigheter sikret en opprettholdelse av verdien i samsvar med lønnsnivået i samfunnet ved at den beregnede pensjonsbeholdningen hvert år skal reguleres i samsvar med alminnelig lønnsvekst, jf. folketrygdloven §§ 20-4 tredje og fjerde ledd og 20-18 første ledd. Det vises til nærmere beskrivelse i avsnittene 3.1.1 og 5.6.5 ovenfor.

I de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene har verdien av premiereserven vært sikret ved pensjonsinnretningenes årlige plikt til å tilføre kapitalen en avkastning i samsvar med den beregningsrenten som er lagt til grunn i beregningsgrunnlaget. Denne årlige avkastningsoverføringen er det tatt hensyn til ved beregningen av hvilken premie som er nødvendig for foretaket å betale for å sikre arbeidstakeren en tilstrekkelig premiereserve til dekning av den opptjente pensjonsrettighet. I tillegg har det vært vanlig at foretakene i pensjonsplanen har forpliktet seg til å sikre en oppregulering av pensjonsytelsene i samsvar med den enkelte arbeidstakers individuelle lønnsutvikling, jf. foretakspensjonsloven § 5-4, jf. § 5-2 tredje ledd. Dette vil i praksis si at alderspensjonsytelsen skal baseres på arbeidstakerens sluttlønn og premiereserven har derfor måtte økes ved en årlig oppreguleringspremie for å dekke en ytelse fastsatt i forhold til lønnen til enhver tid. Arbeidstakeren er dermed sikret en standard på pensjonsrettighetene til enhver tid, slik at de er i samsvar med den lønnen vedkommende har på ethvert tidspunkt. På den annen side overføres overskuddet basert på avkastningen som premiereserven genererer i opptjeningsperioden til foretaket gjennom premiefondet.

Kravet til oppregulering av premiereserven i samsvar med lønnen til enhver tid har til dels innebåret store engangspremier for foretaket ved lønnsregulering. I tillegg til å gjøre de årlige pensjonskostnadene varierende, har prinsippet om regulering av pensjonsrettighetene i forhold til den enkelte arbeidstakers lønn til enhver tid, medført krav om balanseføring av framtidige pensjonsforpliktelser for foretakene. Det vises til avsnittene 4.3.4 og 5.2.5 ovenfor. Disse balanseføringskravene har vært oppfattet som belastende for foretakene.

Etter Banklovkommisjonens vurdering er det viktig å ha mulighet til å kunne sikre arbeidstakerne en trygghet i at realverdien av pensjonsbeholdningen opprettholdes i opptjeningsperioden. Dette vil øke forutberegneligheten med hensyn til den nivåstandard opptjeningen i pensjonsordningen kan gi hva gjelder alderspensjonsytelser. Samtidig viser reguleringen basert på den enkelte arbeidstakers lønn til enhver tid i dagens ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger, at oppreguleringen påfører foretakene forholdsvis store kostnader og forpliktelser som må balanseføres. Banklovkommisjonen er av den oppfatning at det innenfor ny kollektiv tjenestepensjonsforsikring er viktig å finne metoder for oppregulering av pensjonsbeholdningen under opptjening som vil virke mindre belastende for foretakene.

Ved en nullgaranti vil pensjonskapitalens overskuddsevne være betydelig høyere enn i dagens ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger, der det skjer en overskuddsdannelse etter at avkastningen først er benyttet til dekning av avkastningsgarantien som i dag i gjennomsnitt er på 3,5 prosent. Nullgarantien skal allerede være dekket gjennom beregning av risikopremie innenfor årspremiene, se ovenfor i avsnitt 6.4.

Det legges derfor til grunn at avkastningen i utgangspunktet vil være en god kilde til å sikre oppregulering av pensjonsbeholdningen i ordninger med ny kollektiv tjenestepensjonsforsikring. Dette er i og for seg greit i en modell hvor målet er å unngå enhver form for balanseføring. Dersom målet er å sikre arbeidstakerne en standard på pensjonsopptjeningen på et visst forutbestemt nivå, kan ikke risikoen for oppregulering av pensjonsbeholdningen legges på arbeidstakerne alene. Foretaket vil i slike ordninger måtte ha et subsidiært ansvar for å skyte til det manglende dersom oppnådd avkastning det enkelte år ikke er tilstrekkelig til å sikre pensjonsbeholdningen en oppregulering på fastsatt nivå.

6.5.2 Årlig oppregulering av pensjonsbeholdningen

Reglene om årlig oppregulering av pensjonsbeholdningen for å inflasjons- og nivåsikre opptjent pensjonskapital, kan tenkes basert på ulike prinsipper.

1) Et reguleringsprinsipp i standardmodellen basert på alminnelig lønnsvekst som i folketrygden, vil etter Banklovkommisjonens mening kunne være en rimelig avveining mellom arbeidstakernes ønske om å sikre både realverdien og nivåstandarden på de opptjente pensjonsrettighetene og foretakenes behov for å redusere forpliktelsene knyttet til reguleringspremier og balanseføring. I lovutkastet § 4-8 foreslår Banklovkommisjonen at hovedregelen skal være at foretak med pensjonsordning etter standardmodellen, har et ansvar for at arbeidstakerne i opptjeningsperioden minst sikres en årlig oppregulering i samsvar med alminnelig lønnsvekst, noe som altså er i samsvar med reguleringsmodellen i folketrygden. Alminnelig lønnsvekst i samfunnet er et klart og definert begrep i folketrygden. Den alminnelige lønnsvekst vil selvfølgelig både kunne være høyere og lavere enn den enkelte arbeidstakers lønnsvekst i det enkelte år.

2) Mange næringsbransjer og foretak vil imidlertid ha en lønnsutvikling som er en annen enn alminnelige lønnsvekst, og kan derfor foretrekke i stedet å ha en type oppregulering av opptjent pensjonsbeholdning som ikke bygger på alminnelig lønnsvekst. Det er her behov for fleksibilitet og en adgang for foretakene til å benytte pensjonsplaner som kan tilpasses de enkelte foretaks behov og lønnsevne, og som dessuten gjør det mulig for foretak å utforme pensjonsordningen med et pensjonsnivå om lag tilsvarende det som mange ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger i dag sikrer medlemmene. Banklovkommisjonen foreslår derfor at loven utformes slik at foretakene i stedet skal kunne velge en oppreguleringsordning som vil sikre årlig oppreguleringen for den enkelte arbeidstaker på basis av den lønnsøkning som arbeidstakeren, eller den gruppe av ansatte arbeidstakeren inngår i, får som ledd i den alminnelige lønnsutviklingen i foretaket. Det vises til at dette er en alternativ reguleringsmåte for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger i dag, jf. foretakspensjonsloven § 5-6 første ledd bokstav a), jf. § 5-2 tredje ledd.

Med alminnelig lønnsutvikling i foretaket, mener Banklovkommisjonen endringer i lønn hos den enkelte arbeidstaker som skjer på grunnlag av den mer generelle lønnsstrategien i foretaket, for eksempel på basis av generelle eller lokale lønnsforhandlinger. Det kan også være snakk om lønnsendringer utenom lønnsforhandlinger som er basert på avtale eller retningslinjer om lønnsutvikling i foretaket. Det vises til lovutkastet § 4-8 første ledd annet punktum.

3) I de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene er pensjonsreguleringen i dag som hovedregel basert på den enkelte arbeidstakers lønnsutvikling, jf. foretakspensjonsloven § 5-4 første ledd, jf. § 5-2 tredje ledd. I forhold til det reguleringsprinsipp som er foreslått ovenfor, vil betydningen av dette først og fremst være i tilfelle hvor en arbeidstaker får en markert lønnsforhøyelse som avviker fra den alminnelige lønnsutvikling i foretaket. Basert på at pensjonsytelsene vil bli bestemt på basis av arbeidstakers lønn ved uttak av alderspensjon, skal premiereserven til enhver tid dekke en opptjening basert på lønnen til enhver tid. Som beskrevet ovenfor i avsnitt 4.1.1 innebærer dette at premiereserven vil være for liten etter lønnsendringer siden premiene fram til dette tidspunkt har vært basert på en lavere lønn. Foretaket må derfor ved lønnsendringer innbetale en engangspremie som oppreserverer premiereserven i samsvar med pensjonsrettigheter basert på den høyere lønn. Det skjer således en oppreservering til et nivå som om arbeidstaker hadde hatt den nye lønnen i hele opptjeningsperioden. Dette utløser i dag de største balanseføringsmessige forpliktelsene for foretakene.

En oppregulering av pensjonsbeholdningen vil være viktig for enkelte arbeidstakere dersom det innenfor ordninger med kollektiv tjenestepensjonsforsikring skal være mulig å sikre omtrent samme pensjonsnivå som det i dag er vanlig innenfor ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger. Riktignok vil årspremiene etter en individuell lønnsregulering som følge av for eksempel skifte av stilling eller endring av stillingens innhold, uansett være basert på den nye lønnen, men det vil også kunne være behov for en adgang for foretaket til å regulere pensjonsbeholdningen slik at denne reflekterer det nye lønnsnivået i hele eller deler av den perioden vedkommende har vært medlem av pensjonsordningen. For enkelte foretak kan dette være et verktøy for å tiltrekke seg, eller beholde, nøkkelpersonell og annen særskilt kvalifisert arbeidskraft. Det vises til lovutkastet § 4-9. Et slikt oppreguleringsprinsipp skal fastsettes i pensjonsplanen i form av generelle regler slik at dette reguleringsprinsippet gjøres gjeldende uavhengig av hvilken arbeidstaker som gis en særskilt lønnsforhøyelse ut over den alminnelige lønnsutvikling i foretaket, og slik at en unngår forskjellsbehandling på skjønnsmessig grunnlag, jf. lovutkastet § 4-9 annet ledd.

Medlemmene Hanssen, Løining og Rikheim viser til at det er enighet om å legge om opptjeningen av pensjon til en alleårsopptjeningsmodell. Det er også enighet om at det i standardmodellen skal være adgang til å oppregulere pensjonsbeholdningen med alminnelig lønnsvekst i samfunnet eller med den faktiske lønnsveksten i foretaket, se foran i avsnitt 5.6.5. Begrunnelsen for alternativet med oppregulering med lønnsveksten i foretaket er at dette vil gi fleksibilitet for det enkelte foretak til å ta hensyn til sine behov og lønnsevne. Disse medlemmene vil peke på at begrepet «lønnsøkningen for de enkelte medlemmer som ledd i den alminnelige lønnsutvikling i foretaket» som er brukt i lovutkastet § 4-8 første ledd annet alternativ kan være vanskelig å håndtere. Det kan også stilles spørsmål ved om en slik reguleringsadgang vil være i samsvar med prinsippene om likhet og forholdsmessighet i en pensjonsordning. Hensynet til det enkelte foretaket vil kunne ivaretas ved en regel som gir adgang til oppregulering i tråd med samlet prosentvis lønnsvekst i foretaket. Dette vil gi foretakene anledning til å regulere høyere eller lavere enn regulering i tråd med alminnelig lønnsvekst i samfunnet, avhengig av den samlede lønnsvekst i det enkelte foretaket. Adgang til å velge et slikt reguleringsprinsipp vil samtidig kunne gi en viss utjevning i foretaket; de som ligger lavere enn snittlønnsveksten i det enkelte foretaket vil få forholdsmessig mer i pensjonsregulering, mens de som ligger høyere enn snitt i lønnsvekst vil få lavere pensjonsregulering.

I lovutkastet § 4-9 er det foreslått en adgang til særskilt oppregulering for medlemmer som får et særskilt lønnstillegg uavhengig av den alminnelige lønnsveksten i foretaket. I slike tilfelle skal pensjonsbeholdningen tilføres en engangspremie som helt eller delvis skal svare til differansen mellom pensjonsopptjening beregnet ut fra den nye og den ellers gjeldende lønn i tiden fra ansettelsen i foretaket. Disse medlemmene vil påpeke at en slik regel kan åpne for reetablering av en form for sluttlønnsprinsipp som avviker fra den foreslåtte generelle omleggingen til alleårsopptjening. Praktisering og avgrensing av en slik særskilt oppreguleringsadgang vil også kunne reise spørsmål i forhold til prinsippene om likebehandling og forholdsmessighet innenfor en pensjonsordning.

4) Banklovkommisjonen har hentet inn eksempler på hva kostnadene av den årlige oppreguleringen i standardmodellen kan bli. Dette vil kun bli eksempler som følge av at forutsetningene vil variere i betydelig grad fra pensjonsordning til pensjonsordning og fra arbeidstaker til arbeidstaker.

I beregningene nedenfor i tabellene 6.1 til 6.5 er følgende forutsetninger lagt til grunn:

• Mann, opptatt i pensjonsordningen ved 27 år.

• Årlig innskudd 7,0 prosent for lønn 0 – 7,1 G (det vil si maksimal prosent i standardmodellen).

• Årlig innskudd 25,1 prosent for lønn 7,1 – 12 G (det vil si 7 pluss 18,1 prosent som er maksimal prosent for årspremie i standardmodellen).

• G = kr 79 216 (pr. 1. mai 2011).

• Lønn første år kr 500 000 (6,31 G).

• Årlig lønns- og G-vekst 3,5 prosent (jf. veiledning fra Norsk Regnskapsstiftelse (NRS)).

• Årlig avkastning 4,1 prosent (jf. veiledning fra NRS).

• Dødelighetsarv tilføres pensjonsbeholdningen årlig.

• Kjønnsnøytralitet er ikke hensyntatt.

Nedenfor i tabell 6.1 er reguleringspremie ved alminnelig lønnsvekst i år 13 (medlemmet er blitt 39 år) beregnet, jf. lovutkastet § 4-8. Som tabellen viser utgjør lønn før lønnsregulering kroner 729 985 og etter regulering (3,5 prosent) kroner 755 534. Pensjonsbeholdningen (PB) utgjør før regulering kroner 661 075 (herav utgjør innskudd 77,3 prosent, tilført avkastning 22,4 prosent og tilført dødelighetsarv 0,3 prosent). Årlig regulering utgjør kroner 23 138 som finansieres av årets avkastning (4,1 prosent) som utgjør kroner 27 104. Avkastning kroner 3 966 utover reguleringspremien tilføres reguleringsfondet, jf. lovutkastet § 4-7 første ledd.

Nedenfor i tabellene 6.2 til 6.5 er det regnet på kostnaden knyttet til oppregulering av pensjonsbeholdningen ved en særskilt avtalt lønnsøkning slik det åpnes for i lovutkastet § 4-9. Eksempel 1 i tabellene 6.2 og 6.3 er basert på at vedkommende får et særskilt lønnstillegg på kroner 100 000 i år 13. Lønnstillegget utgjør 13,2 prosent av lønn utover alminnelig lønnsvekst. Ny lønn inklusive særskilt lønnstillegg utgjør således kroner 855 534 (7,15 G når G = kroner 119 701).

Ved beregning av reguleringspremien er ny lønn neddiskontert til kroner 855 534 i 12 år med 3,5 prosent lønnsvekst og således beregnet startlønn første år til kroner 566 178 (7,15 G). Deretter beregnes pensjonskapital ved utgangen av år 12 basert på beregnet startlønn første år.

Eksempel 2 i tabell 6.4 og 6.5 er basert på et særskilt lønnstillegg på kroner 150 000, som utgjør 19,9 prosent av lønn utover alminnelig lønnsvekst. Ny lønn inklusive særskilt lønnstillegg utgjør således kroner 905 534 (7,56 G når G = kroner 119 701).

Ved beregning av reguleringspremien er ny lønn neddiskontert til kroner 905 534 i 12 år med 3,5 prosent lønnsvekst og således beregnet startlønn første år til kroner 599 267 (7,56 G). Deretter beregnes pensjonskapital ved utgangen av år 12 basert på beregnet startlønn første år.

Reguleringspremien for særskilt lønnsvekst utgjør kroner 234 033, som utgjør 34,2 prosent av pensjonsbeholdningen (etter regulering for alminnelig lønnsvekst). Reguleringspremien øker betydelig fordi lønn etter særskilt lønnsregulering øker fra 7,15 G til 7,56 G og fordi samlet innskudd for lønn over 7,1 G utgjør 25,1 prosent (7 og 18,1 prosent). Dersom innskuddspremien utgjorde 7,0 prosent også for lønn over 7,1 G, ville reguleringspremien utgjort kroner 108 109.

6.5.3 Finansieringen av oppreguleringen

1) En oppregulering vil kunne finansieres med den avkastningen som midlene knyttet til pensjonsbeholdningene i pensjonsordningen har gitt det siste året. Eventuelt kan det tenkes at det bygges opp et fond som kan anvendes i år hvor den årlige avkastningen ikke er tilstrekkelig til å dekke oppreguleringen. Et annet alternativ er at foretaket dekker oppregulering ved innbetaling av en engangspremie som dekker reguleringen. Det kan også tenkes kombinasjoner av disse løsningene. Når det gjelder spørsmålet om dekning av reguleringspremien for oppregulering av pensjonsbeholdningen i standardmodellen, bør denne etter Banklovkommisjonens vurdering være forskjellig avhengig av hvilken metode for oppregulering som velges.

2) Ved oppregulering i samsvar med alminnelig lønnsvekst, vil det skje en lik oppregulering for samtlige arbeidstakere i pensjonsordningen. Det bør derfor være rimelig at årets avkastning anvendes til dekning av den årlige oppreguleringen. Dersom det et år ikke oppnås avkastning som er tilstrekkelig til å dekke oppreguleringen, bør den udekkede del av reguleringspremien dekkes av foretaket når det er valgt en pensjonsordning i samsvar med standardmodellen (se foran i avsnittene 5.6.5 og 6.5.1), jf. lovutkastet § 4-8 tredje ledd. En sikring av at oppreguleringen skjer årlig vil være helt sentral for arbeidstakerne innenfor en pensjonsordning som har som mål at medlemmene skal oppnå pensjonsrettigheter på et visst nivå.

For å redusere foretakets risiko i et enkelt år, bør det etter Banklovkommisjonens oppfatning kunne bygges opp et reguleringsfond av avkastningsmidler som i et enkelt år overskrider det som er nødvendig for å foreta en oppregulering innenfor dette år. Et slikt fond tilknyttet den enkelte pensjonsordning vil kunne skape mer forutberegnelighet for foretakenes pensjonskostnader på både kort og lang sikt. Det vil dermed først være aktuelt for foretaket å innbetale hele eller deler av den årlige reguleringspremien dersom årets avkastning ikke er tilstrekkelig og det heller ikke er tilstrekkelig midler i reguleringsfondet for å dekke premien. Denne risikoen for en framtidig reguleringspremie vil måtte balanseføres, men Banklovkommisjonen legger til grunn at det vil dreie seg om et beløpsmessig langt mer beskjedent balanseføringskrav enn hva som gjelder for reguleringspremie i ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger i dag.

Banklovkommisjonen mener videre at samme opplegg for finansiering bør kunne velges i tilfelle hvor oppregulering skjer i samsvar med den alminnelige lønnsutviklingen i foretaket.

3) Når det gjelder særskilt oppregulering i samsvar med lovutkastet § 4-9, det vil si i tilfelle hvor én eller flere arbeidstakere gis individuell lønnsøkning ut over det som tas hensyn til etter § 4-8, bør slik oppregulering finansieres på en annen måte enn oppregulering i samsvar med lovutkastet § 4-8. Det er i disse tilfellene snakk om en oppregulering av pensjonsbeholdningen basert på differansen mellom ny lønn og tidligere lønn i tiden fra ansettelsen, eventuelt en annen periode. Denne engangspremien vil kunne variere mye fra arbeidstaker til arbeidstaker avhengig av størrelsen av den individuelle lønnsøkning det er snakk om. På denne bakgrunn er det etter Banklovkommisjonens oppfatning ikke rimelig at samtlige arbeidstakere i pensjonsordningen skal være med på å finansiere denne oppreguleringen gjennom bruk av årlig avkastning på de midler som dekker den samlede pensjonsbeholdning knyttet til pensjonsordningen. Den engangspremie oppreguleringen krever i slike tilfeller bør i stedet dekkes av foretaket i sin helhet.

6.6 Levealdersjustering og konsekvenser av dette i standardmodellen

I avsnitt 5.5 ovenfor har Banklovkommisjonen foretatt en vurdering av fordeling av levealdersrisiko og et system for gjennomføring av levealdersjustering i kollektiv tjenestepensjonsforsikring.

1) Banklovkommisjonen har kommet til at levealdersrisikoen i kollektiv tjenestepensjonsforsikring bør håndteres innenfor en ordning som i hovedsak er utformet i samsvar med prinsippene for levealdersjustering i ny folketrygd (se avsnittene 5.5.1 og 5.5.2). Dette gir også en mulighet for å oppnå en likebehandling av pensjonskostnadene og pensjonsytelsene knyttet til både kjønn og alder. Det vises til avsnitt 5.5.4 ovenfor. Lovutkastet §§ 4-17 og 4-18 er basert på at levealdersjusteringen i kollektiv tjenestepensjonsforsikring skal ta utgangspunkt i folketrygdens delingstall. Forskjellen i utviklingen av levealder som finnes mellom den delen av befolkningen som er omfattet at tjenestepensjonsforsikringer og befolkningen som helhet som danner utgangspunkt for beregningen av folketrygdens delingstall, skal reflekteres i en bransjefastsatt justeringsfaktor. En bransjefastsatt justeringsfaktor vil medføre at samme pensjonsbeholdning, gitt samme alder og uttakstidspunkt, vil gi samme pensjonsytelse uavhengig av pensjonsinnretning. Dersom den enkelte pensjonsinnretning av ulike grunner vil ha en levealdersrisiko i sin populasjon som er høyere enn det som er reflektert i det bransjejusterte delingstall, skal dette tas i betraktning ved pensjonsinnretningens fastsettelse av den årlige premie for levealdersrisiko i utbetalingstiden, jf. lovutkastet § 4-18 fjerde ledd. I standardmodellen er det foretaket som skal betale denne premien, jf. § 4-11 annet ledd. Det vises til avsnitt 5.5.5 ovenfor og at det der er lagt til grunn at et eventuelt tillegg i risikopremien for å dekke en restrisiko i forhold til den bransjejustering som gjøres i forhold til folketrygdens delingstall, trolig vil bli beskjeden, særlig når man ser det i forhold til antallet som vil ta ut alderspensjon i de enkelte år. Etter Banklovkommisjonens vurdering er dette en rimelig løsning for å oppnå en forholdsvis enkel metode for å kunne gjennomføre levealdersjustering på alders- og kjønnsnøytralt grunnlag innenfor tjenestepensjonsordninger i privat sektor.

I folketrygden fastsettes det delingstall for hvert årskull fra og med 1954-kullet avhengig av uttaksalder mellom 62 og 75 år. For arbeidstakere som er født før 1954 vil det i folketrygden ikke bli beregnet noe delingstall. For disse årskullene er levealdersjusteringen i folketrygden basert på forholdstall. For pensjonsordning for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer er det for denne gruppen lagt til grunn at Statens pensjonskasse skal utarbeide delingstall på grunnlag av blant annet forholdstallene i folketrygden, se ovenfor i avsnitt 3.2. Banklovkommisjonen legger til grunn at bransjen må gjøre det samme for levealdersjustering etter ny lov om kollektiv tjenestepensjonsforsikring.

Medlemmene Andreassen, Juliussen, Mildalog Skomsvold har knyttet særmerknader til levealdersjusteringen, bruken av delingstall og risikopremie. Det vises til deres særmerknader inntatt i avsnitt 5.5.6.

2) Levealdersjusteringen innebærer at risikoen for utviklingen av levealder og dødelighet overføres til den enkelte arbeidstaker i pensjonsordningene i opptjeningstiden. Som en konsekvens av dette bør frigjøringen av pensjonskapital som følge av dødelighet i den perioden arbeidstakerne har levealdersrisikoen, komme arbeidstakerne til gode. Et tilsvarende prinsipp ligger til grunn for ny folketrygd (se foran i avsnitt 5.6.3).

Banklovkommisjonen foreslår derfor at frigjort pensjonskapital som følge av dødsfall i løpet av et år, skal tilføres arbeidstakernes pensjonsbeholdninger i form av en dødelighetsarv, jf. lovutkastet § 4-6 annet ledd. Det vil her ikke være snakk om en beregnet dødelighet, men en fordeling av den kapital som faktisk frigjøres ved inntrådte dødsfall (faktisk dødelighetsarv).

Frigjøringen av pensjonskapital som følge av dødsfall i løpet av et år skal beregnes under ett for alle tjenestepensjonsforsikringene i pensjonsinnretningen. Dødelighetsarven skal så fordeles forholdsmessig mellom pensjonsordningene og pensjonsbevis i forhold til pensjonskapitalen. Deretter skal den enkelte arbeidstakers pensjonsbeholdning tilføres en forholdsmessig andel av dødelighetsarven. Tilførte midler vil falle inn under pensjonsinnretningens nullgaranti knyttet til pensjonsbeholdningen.

6.7 Uttak av og beregningen av pensjonsytelsen

6.7.1 Fleksibelt uttak av pensjon

I NOU 2010: 6 foreslo Banklovkommisjonen endringer i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven for å tilpasse lovene til prinsippet om rett til fleksibelt uttak av alderspensjon fra 62 år og adgangen til å ta ut gradert alderspensjon. Som nevnt ovenfor i avsnitt 3.5.1, ble endringene gjennomført i lovene ved endringslov 17. desember 2010 nr. 83.

Lovutkastet §§ 4-15 om alder ved uttak av alderspensjon, 4-19 om uttak av alderspensjon, 4-20 om pensjonsopptjening etter pensjonsuttak og 4-23 om opplysningsplikt om pensjonsytelser er basert på de bestemmelsene som kom inn i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven ved endringsloven i 2010.

Dette innebærer for det første at en arbeidstaker har rett til å ta ut alderspensjon fra fylte 62 år med mindre Kongen har fastsatt adgang for tidligere uttak av alderspensjon for den aktuelle stillingstypen, se lovutkastet § 4-15. Uttaket skjer ved at arbeidstakeren melder fra til pensjonsinnretningen om fra hvilket tidspunkt vedkommende ønsker alderspensjon utbetalt. Om pensjonsinnretningen ikke mottar noen slik melding før fylte 75 år, skal alderspensjon uansett utbetales, jf. lovutkastet § 4-19.

Dersom arbeidstaker ønsker å ta ut deler av pensjonen, må graden av uttaket være av en slik størrelse at samlet årlig pensjon utgjør om lag 30 prosent av G, jf. lovutkastet § 4-19 annet ledd. Denne uttaksgraden kan på ethvert tidspunkt endres til fullt uttak av pensjon. Ellers kan graderingen endres ved fylte 67 år og deretter på tidspunkt fastsatt i pensjonsordningens regelverk, jf. lovutkastet § 4-19 tredje ledd og § 4-22. Disse bestemmelsene er satt for å hindre den kostnadsdrivende effekt som kan ligge i små utbetalinger. For personer som samtidig mottar uførepensjon, kan ikke uførepensjon og alderspensjon til sammen overstige en pensjonsgrad på 100 prosent, jf. lovutkastet § 4-19 femte ledd.

En arbeidstaker som har tatt ut full alderspensjon, kan få ny pensjonsopptjening ved å arbeide videre samtidig med uttaket av pensjon. I henhold til lovutkastet § 4-20 skal pensjonsopptjeningen levealdersjusteres etter bestemmelsene i lovutkastet § 4-17 og omregnes til årlig pensjon basert på delingstallet på omregningstidspunktet, jf. § 4-18. Årlig pensjonsytelse basert på den nye opptjeningen skal legges til den tidligere beregnede årlige pensjonsytelsen.

Hvilket tidspunkt som arbeidstakeren velger å ta ut sin alderspensjon, er av vesentlig betydning for størrelsen på den årlige alderspensjon som arbeidstakeren får utbetalt. I NOU 2010: 6 la Banklovkommisjonen derfor vekt på at arbeidstakerne måtte ha grundig informasjon før de skulle treffe en avgjørelse med hensyn til uttakstidspunkt og hvor stor del av alderspensjonen som eventuelt skulle tas ut. Det ble derfor foreslått bestemmelser i foretakspensjonsloven § 5-7d og innskuddspensjonsloven § 7-6, som innebærer at pensjonsinnretningen har en plikt til å gi den enkelte arbeidstaker informasjon det året arbeidstakeren fyller 61 år. Dette omfatter informasjon om beregnet årlig pensjonsytelse dersom arbeidstakeren velger å ta ut alderspensjon ved 62 år eller et senere år til 67 år. Også ved mottak om melding av uttak skal pensjonsinnretningen gi arbeidstakeren slik informasjon. Tilsvarende bestemmelser er foreslått i lovutkastet her i § 4-23. Det vises for øvrig til avsnitt 5.7 ovenfor.

6.7.2 Livsvarig alderspensjon

Utgangspunktet for hvilken årlig pensjon den enkelte arbeidstaker vil få fra tjenestepensjonsordningen vil være størrelsen på pensjonsbeholdningen på uttakstidspunktet. Denne vil være bestemt av innbetalt innskuddspremie over årene, den årlige oppreguleringen av pensjonsbeholdningen, eventuelt regulering av pensjonsbeholdningen på grunnlag av særskilt lønnsutvikling, og tilført faktisk dødelighetsarv. I tillegg skal pensjonsbeholdningen ved uttak av alderspensjon tilføres en andel av reguleringsfondet, jf. lovutkastet § 4-17 første ledd. Hvilken årlig pensjonsytelse som pensjonsbeholdningen vil gi beror imidlertid både på uttaksalder, levealdersjustering og på hvor mange år pensjonen skal utbetales.

Det vanlige innenfor ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger har vært livsvarige ytelser. Det vil si at den årlige pensjonen vil utbetales til vedkommende dør. Foretakspensjonsloven § 5-1 annet ledd åpner imidlertid for at alderspensjonen kan opphøre eller settes ned etter å ha vært utbetalt i minst 10 år, tidligst ved fylte 77 år. For innskuddspensjonsordninger gjelder tilsvarende adgang til opphørende ytelser. Dersom en innskuddspensjonsytelse skal være livsvarig, må innskuddspensjonskapitalen konverteres til livsvarig pensjonsforsikringsavtale på utbetalingstidspunktet, jf. innskuddspensjonsloven § 7-4 annet ledd.

I folketrygden er det et viktig prinsipp at alderspensjonsytelsen skal være livsvarig. Dette er viktig, fordi alderspensjonen i folketrygden skal sikre et livsopphold for resten av livet etter bortfallet av arbeidsinntekt. Livsvarigheten er også viktig for at det ikke skal være nødvendig å spekulere i egen helse med tanke om hvor lenge man klarer å arbeide og når man ønsker å ta ut alderspensjonen. Mange vil også ha problemer med å se hva inntektsbehovet vil kunne være mange år fram i tid når man vurderer uttak av alderspensjon ved 62 år. Uavhengig av dette vil livsvarig tjenestepensjon også ivareta viktige samfunnsøkonomiske hensyn. Bortfall av pensjonsinntekt etter et visst antall år kan føre til belastninger på andre sosiale systemer i samfunnet. Pensjonsytelse tidsavgrenset til et bestemt antall år (opphørende ytelser) vil således kunne føre til høyere samlede samfunnskostnader knyttet til livsopphold etter 62 år enn livsvarige ytelser kan gi, for eksempel når det gjelder dekning av det offentliges utgifter ved opphold på sykehjem, pleieinstitusjon mv. I 2000 ble det i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven tatt inn uttrykkelige regler med adgang til etablering av opphørende pensjonsytelser både for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger og innskuddspensjonsordninger. Selv om det også eksisterte ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger med opphørende ytelser før dette, er det foreløpig forholdsvis få og beløpsmessig begrensede, pensjonsytelser av denne type som er kommet til utbetaling. De samfunnsmessige konsekvensene av tidsavgrensede alderspensjonsytelser er derfor ennå ikke blitt tydelige. Banklovkommisjonen mener derfor at hovedregelen i kollektiv pensjonsforsikring fortsatt bør være at alderspensjon skal være en livsvarig ytelse (se lovutkastet § 4-16 første ledd). Utbetalingstiden kan likevel settes ned til det antall år som er nødvendig for at årlig alderspensjonsytelse skal utgjøre om lag 30 prosent av G dersom dette er fastsatt i pensjonsplanen eller arbeidstakeren krever det (se lovutkastet § 4-16 annet ledd, jf. foretakspensjonsloven § 5-1 annet ledd siste punktum).

6.7.3 Tidsavgrenset alderspensjon

Som nevnt ovenfor i avsnitt 6.7.2 eksisterte det ytelsesbaserte pensjonsordninger i privat sektor med opphørende ytelser før 2000 og ikrafttredelsen av foretakspensjonsloven, men de fleste ordningene hadde livsvarige ytelser. I dag har omtrent 30 prosent av ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger opphørende ytelser. De aller fleste innskuddspensjonsordninger har opphørende ytelser. Det foreligger imidlertid hittil ikke et tilstrekkelig erfaringsgrunnlag for å vurdere konsekvensene av dette i forhold til sosiale sikringssystemer i samfunnet utover folketrygden, se ovenfor i avsnitt 6.7.2. Uavhengig av dette legger Banklovkommisjonen til grunn at adgangen til å etablere tjenestepensjonsordninger med opphørende ytelser fortsatt kan bidra til at arbeidstakergrupper med lave inntekter og pensjonsopptjening blir sikret en anstendig pensjonsinntekt i den perioden av alderspensjonstiden hvor inntektsbehovet er størst. Det foreligger også til dels betydelige inntektsgrupper og yrkesgrupper som, når det gjelder forventet gjenstående levetid ved for eksempel 62 år, avviker en god del fra befolkningen i sin helhet. En livsvarig ytelse beregnet ut fra gjennomsnittlig levealder i befolkningen, vil derfor ikke være av samme verdi for arbeidstakere innenfor grupper med lav forventet gjenstående levetid som for grupper med høy forventet levealder ved uttak av pensjon. Ved fastsettelse av delingstall med utgangspunkt i folketrygdens ordning, er det imidlertid ikke lett å ta hensyn til dette.

Det kunne tenkes at en opphørende alderspensjonsytelse fra supplerende tjenestepensjonsordninger kunne være med på å sikre at flere arbeidstakere vil kunne få mulighet til å ta ut alderspensjonen gradert eller i form av tidlig uttak før 67 år, idet den opphørende pensjonsytelsen kan sikre at samlet alderspensjon blir høyere enn det minstekravet folketrygden setter for et slikt uttak. Det er i Ot.prp. nr. 37 (2008-2009) side 91 flg. lagt til grunn at det så langt ikke er tatt stilling til spørsmålet om slike pensjonsordninger skal kunne tas med i vurderingsgrunnlaget for uttak av pensjon før fylte 67 år, og at spørsmålet vil måtte vurderes i lys av hvordan pensjonsordningene er utformet. AFP er i dag tillagt en slik betydning, men ytelsen fra AFP er en livsvarig ytelse, se ovenfor i avsnitt 3.3.2.

På bakgrunn av at man i dag har en adgang innenfor foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven til opphørende ytelser, foreligger det etter Banklovkommisjonens vurdering neppe grunnlag for å stenge for dette i en ny lov om kollektiv tjenestepensjonsforsikring. Et alternativ kunne være å øke minstekravene til ytelsens utbetalingstid på 10 år med bakgrunn i at ytelsen kan begynne å løpe fra 62 år. Det kreves imidlertid i dag at ytelsen skal løpe til minst fylte 77 år. Banklovkommisjonen har vurdert en slik økning. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at forventet gjenstående levetid for en person ved 62 år har økt fra henholdsvis 18,43 år til 20,48 år for menn fra 2000 til 2011, og 22,46 til 23,78 for kvinner. Forventet gjenstående levetid ved 67 år var i 2000 14,63 år for en mann og 18,06 for en kvinne. I 2011 var tilsvarende tall 16,5 og 19,5 år.

Banklovkommisjonen mener at det fortsatt vil foreligge behov for tjenestepensjonsordninger som åpner for pensjonsopptjening med en kortere tidshorisont, og for at opptjent pensjonsbeholdning vil gi grunnlag for utbetaling av pensjon i en tidsavgrenset periode, men at laveste alder for opphør av pensjonsytelsen bør settes noe høyere enn i dag som følge av utviklingen av levealderen fra 2000. Det foreslås derfor at alderspensjonen kan opphøre eller settes ned etter å ha vært utbetalt i minst 10 år og tidligst ved fylte 80 år, se lovutkastet § 4-24. Utbetalingstiden kan likevel settes ned til det antall år som er nødvendig for at årlig alderspensjonsytelse skal utgjøre om lag 30 prosent av G dersom dette er fastsatt i pensjonsplanen eller arbeidstakeren krever det (lovutkastet § 4-24 fjerde ledd). Utbetalingstiden kan da også settes kortere enn 10 år.

Tidsavgrenset utbetalingstid reiser særlige spørsmål i forhold til gjennomføring av en levealdersjustering. Ovenfor i avsnittene 5.5.5 og 6.6 fremgår det at delingstallet vil være basert på forventninger om antatt gjenstående levetid. Delingstallet i folketrygden bygger på en antatt levealder som strekker seg utover 80 år og dermed utover minstekravet til tidsavgrenset utbetalingstid i de tilfeller alderspensjonen tas ut før fylte 67 år, jf. beregningene i Ot.prp. nr. 37 (2008-2009) side 72 og 73. Det samme vil gjelde den bransjefastsatte justeringsfaktor etter lovutkastet § 4-18 annet ledd. Banklovkommisjonen legger derfor til grunn at bransjejusterte delingstall som nevnt i lovutkastet § 4-18 bare vil kunne anvendes i forhold til tidsavgrenset pensjon etter en forsikringsteknisk justering ut fra forventet utbetalingstid på uttakstidspunktet. Justeringen må baseres på den endringen som tidsavgrenset utbetaling medfører i forhold til levealdersrisiko knyttet til utbetalingsperioden ved alternative uttaksaldre. Det vises til lovutkastet § 4-24 annet ledd, hvor det er presisert at det skal benyttes samme delingstall for menn og kvinner, jf. foran i avsnittene 5.5.4 og 6.6. Det legges til grunn at Finanstilsynet på samme måte som fastsatt i § 4-18 tredje ledd skal gis melding om den forsikringstekniske justeringen som gjøres av delingstall for tidsavgrensede ytelser.

Medlemmet Orskaug mener at alle skattefinansierte alderspensjonsordninger skal være livsvarige. Når det nå foreslås et nytt tjenestepensjonsprodukt som kan bli et alternativ til både de tradisjonelle ytelsesordningene og de nyere innskuddsordningene, vil det være riktig å avskjære de mulighetene som ligger i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven som tillater opphørende ordninger. Opphørende ordninger bryter med et viktig prinsipp i folketrygden og åpner for tilpasninger som kan velte kostnader over på fellesskapet.

Dette medlemmet viser til at lovutkastet foreslår at utbetaling ikke kan opphøre før ved fylte 80 år, tre år senere enn i dagens pensjonslover. Dette hjelper lite på hovedproblemet knyttet til opphørende ordninger. Mange vil fortsatt ha noen år igjen som pensjonister etter fylte 80 år og vil da kanskje kun stå igjen med en liten alderspensjon fra folketrygden hvis pensjonen er tatt ut fra 62 år. Opphørende ordninger vil på den måten kunne gi økt fattigdom blant de eldste alderspensjonistene med økte kostnader for fellesskapet som økt bostøtte og redusert sykehjemsbetaling. Folketrygdens fleksibilitet, med mulighet for å ta ut full alderspensjon fra 62 år selv for de som fortsetter i jobb, samsvarer også dårlig med de utfordringer som følger av opphørende tjenestepensjonsordninger.

6.7.4 Avkortning av alderspensjon ved tidliguttak

Fra arbeidstakerhold har det vært anført at det bør gjøres noe for å motvirke den avkortning i pensjonsytelsene som skjer blant annet ut fra prinsippet om nøytralitet i forhold til uttaksalder, dersom arbeidstaker velger å ta ut alderspensjonen allerede fra 62 år. De er av den oppfatning at avkortningen i pensjonsytelsen for de som tar ut pensjon ved 62 år er for kraftig i folketrygden sett i forhold til for eksempel uttak ved 67 år. Det er vist til at mange arbeidstakere vil oppleve at de ved fylte 62 år i realiteten ikke har noen mulighet til å fortsette å arbeide på grunn av egen helsesituasjon eller arbeidssituasjon.

Avkortningen skyldes flere forhold. For det første, ved uttak ved 62 år får arbeidstakeren ikke med seg senere opptjening verken i folketrygden eller i tjenestepensjonsordningen. Dersom man fortsetter å arbeide etter 62 år fram til 67 år vil man få 5 års tilleggsopptjening av pensjon sett i forhold til en som tar ut pensjonen ved 62 år. Pensjonsbeholdningen ved uttak 67 år vil dermed være høyere enn ved 62 år. I denne perioden vil også pensjonsbeholdningen for den som er i arbeid bli oppregulert med lønnsvekst, mens den som har tatt ut pensjon får en noe lavere oppregulering i form av oppregulering av pensjonsytelsen i samsvar med lønnsvekst deretter fratrukket 0,75 prosent. Om lag en tredel av avkortningen vil skyldes lavere opptjening ved uttak ved 62 år enn ved uttak ved 67 år. For det annet, pensjonsytelsen for en som velger å ta ut alderspensjon ved 62 år i stedet for ved 67 år, vil bli lavere som følge av at pensjonsbeholdningen skal dekke en pensjonsytelse som skal utbetales over flere år enn ved senere uttak. Om lag to tredeler av avkortningen skyldes en lengre utbetalingstid. For det tredje, beregningen av pensjonsytelsen skal være nøytral i forhold til uttaksalder og til forventet nåverdi av den enkeltes samlede pensjonsutbetalinger. Det vises til Ot.prp. nr. 37 (2008-2009) side 82 og 143 flg.

Unio har foretatt beregninger av avkortningseffekten i folketrygden for en person født i 1954 med jevn inntekt ved 62 år sammenlignet med uttak ved 67 år. For en middels inntekt (uten lønnsvekst utover vanlig lønnsvekst i samfunnet) vil kompenasjonsgraden i folketrygden ved 62 år utgjøre 35,1 prosent, mens den ved 67 år vil utgjøre 50,5 prosent basert på ny folketrygd, se Unios notatserie nr. 1/2012.

Virkningen av AFP i forhold til folketrygden ved ulike uttaksaldre er beskrevet foran i avsnitt 3.3.2.

Det regelverk som lovutkastet kapittel 4 inneholder for alderspensjon i kollektiv tjenestepensjonsforsikring, er i hovedsak basert på de prinsipper som er lagt til grunn for utformingen av pensjonssystemet i ny folketrygd. Tidlig uttak av alderspensjon vil således i hovedsak føre til tilsvarende avkortning av tjenestepensjonen som i folketrygdytelsene. Et tiltak for å redusere avkortningen av tjenestepensjon vil kunne være å stoppe eller redusere ny opptjening etter fylte 62 år slik at høyere avkastning kunne tilføres pensjonsbeholdningen i årene etter 62 år. De beløp som foretakene ville spare ved ikke å betale innskuddspremie eller ved å betale reduserte innskudd, kunne i så fall gi grunnlag for høyere innskuddssatser fram til fylte 62 år, noe som imidlertid forutsetter at også foretakene er innstilt på å gjøre dette.

Avkortningen i folketrygden ved tidlig uttak er begrunnet først og fremst i et ønske om å stimulere flest mulig til å stå lengre i arbeid hvor dette er mulig. Hensynet til arbeidslinjen står helt sentralt i folketrygden fordi det er samfunnsmessig svært viktig å få flest mulig til å arbeide lengre når levealderen øker. Etter Banklovkommisjonens vurdering er det vanskelig å foreslå tiltak som vil dempe virkningene av tidlig uttak av tjenestepensjon i de skattebegunstigede tjenestepensjonsordningene uten at det først foretas endringer i folketrygden på dette området. Som skattebegunstiget ordning bør ikke tjenestepensjonsordningene bidra til en avdemping av virkninger som er lagt inn i folketrygden ut fra en vurdering av samfunnsøkonomiske hensyn.

Medlemmene Dalsøren, Gjelsvik og Orskaug mener det bør åpnes for tiltak som kan bidra til å dempe avkortningen av alderspensjonen for de som tar ut pensjon tidlig. Det vil gjøre det samlede pensjonssystem bedre i den forstand at slitne arbeidstakere som ikke kan stå i arbeid lenger enn til 62 år, vil kunne få en noe bedre pensjon enn den kraftige avkortningen som følger av uttaksreglene i den nye folketrygden.

Disse medlemmene viser til at mandatet ber Banklovkommisjonen vurdere «om det bør innføres ulike regler for opptjening av alderspensjon før og etter fylte 62 år». Opptjeningen av nye rettigheter i ny AFP i privat sektor stopper ved fylte 62 år. Det vises til avsnitt 3.3 ovenfor. For en arbeidstaker som tar ut AFP ved 62 år gir dette en avkortning på om lag 21 prosent sammenliknet med den AFP vedkommende ville fått ved å stå til 67 år. Den tilsvarende avkortningen i folketrygden og i lovutkastet her (gitt lønnsregulering av pensjonsbeholdningen) er om lag 31 prosent.

Disse medlemmene mener at det er nødvendig å legge forholdene til rette for grupper som kan ha for lav opptjening ved 62 år til å få rett til å gå av tidlig etter dagens regelverk, eller som kan trenge å starte pensjonsuttaket tidlig, å kunne øke pensjonsbeholdningen ut over det en flat innskuddsprofil fram til 75 år vil gi. Et hovedproblem er at mange i dag mangler tilstrekkelig opptjening for å kunne gå av etter 62 år på grunn av kravet om å oppnå en pensjon høyere enn minstepensjonen fra 67 år. Ved en høyere opptjening før 62 år vil en kunne bøte på dette problemet.

Disse medlemmene viser til at det i Banklovkommisjonens utredning nr. 23, NOU 2010: 6 Pensjonslovene og folketrygdreformen I, er gitt anslag som viser at dagens sluttlønnsordninger kan gi en avkortning på 46 prosent ved avgang 62 år. Dette blir avdempet med de modeller som her foreslås. Disse medlemmene mener likevel at en flat premieprofil etter de nye ordningene fortsatt vil få en for sterk avkortning. Regelverket bør åpne for at foretak og arbeidstakere som ønsker en avdempet avkortning kan velge dette innenfor en kostnadsnøytral ramme. Dette kan gjennomføres ved at det tas inn et nytt ledd i lovutkastet § 4-2 som åpner for at det i pensjonsplanen kan fastsettes en høyere opptjening før 62 år enn etter, innenfor de samme økonomiske rammene som loven fastsetter.

Disse medlemmene er enig i at det ikke er noe ønskemål å oppmuntre til tidlig avgang. Det hensynet er imidlertid mer enn godt nok ivaretatt. Ny AFP er svært godt tilrettelagt for videre arbeidsinnsats. Hittil har om lag tre firedeler av de som har tatt ut ny AFP fortsatt å jobbe, selv om de ikke får opptjening etter 62 år. Til sammenlikning viser tall fra NAV at om lag to tredeler av folketrygdens tidligpensjonister er i arbeid. Disse medlemmene legger til grunn at det ikke er Banklovkommisjonens oppgave å foreslå endringer i lov om obligatorisk tjenestepensjon som stiller et minstekrav til innskudd på 2 prosent av lønn. Dette sikrer en minsteopptjening også ved arbeid etter 62 år.

6.8 Oppregulering av pensjon under utbetaling

1) I ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger reguleres løpende pensjoner ved hjelp av pensjonistenes overskuddsfond (foretakspensjonsloven §§ 5-10 til 5-12). I en ytelsesbasert foretakspensjonsordning skal den avkastning på midler knyttet til pensjoner under utbetaling som er tilbake etter fradrag for beregningsrente og tilleggsavsetninger (avkastningsoverskuddet), årlig tilføres pensjonistenes overskuddsfond (foretakspensjonsloven § 8-5 annet ledd). Overskuddsfondet skal hvert år anvendes til oppregulering av ytelsene under utbetaling. Før foretakspensjonsloven forekom det ofte at det enkelte foretak betalte tilleggspremie for å finansiere en oppregulering av løpende pensjoner, men i senere år er de fleste slike tillegg til ytelsesbaserte pensjonsordninger blitt avviklet.

Foretakspensjonslovens ordning for regulering av pensjoner under utbetaling har ikke virket som tilsiktet. I de senere år har oppreguleringen av pensjoner under utbetaling vært svært begrenset. De beregningsrenter som er blitt regnet inn som et fradrag ved tidligere premieberegninger (se foran i avsnitt 4.1.1), har vært så høye at den oppnådde avkastningen bare i beskjeden grad har gitt overskudd. Når det i tillegg har vært behov for å bruke avkastningsoverskudd til tilleggsavsetninger i pensjonsinnretningene, har overskuddet til overføring til pensjonistenes overskuddsfond vært lite eller tidvis helt uteblitt.

For Banklovkommisjonen har det vært et mål å finne frem til ordninger som kan sikre løpende pensjoners realverdi på en bedre måte enn ordningen med pensjonistenes overskuddsfond i praksis har kunnet gjøre, se ovenfor i avsnitt 5.6.5. I ny folketrygd foretas det en oppregulering av løpende pensjonsytelser årlig i samsvar med alminnelig lønnsvekst som deretter fratrekkes 0,75 prosent, og dette antas over tid å gi en regulering tilsvarende et gjennomsnitt av pris- og lønnsveksten (foran i avsnitt 3.1.1). Denne ordningen har nok sammenheng både med at det i folketrygden ikke blir tilført avkastning til pensjonsbeholdningen i utbetalingsperioden, og med at staten her kan legge et langsiktig perspektiv til grunn. Folketrygdens ordning lar seg imidlertid ikke overføre til kollektiv tjenestepensjonsforsikring, først og fremst fordi leverandørene av kollektive pensjonsordninger er økonomisk selvstendige pensjonsinnretninger som må legge forretningsmessige prinsipper til grunn for virksomheten, og fordi pensjonsinnretningene ikke kan påta seg et eget oppreguleringsansvar uten å være sikret at kostnadene dekkes ved premieinnbetaling på en eller annen måte, se ovenfor i avsnitt 5.6.

2) Banklovkommisjonen har først vurdert om dødelighetsarv i utbetalingsperioden, det vil si midler som frigjøres ved at forsikrede dør, kunne brukes til oppregulering av pensjoner under utbetaling. Slik dødelighetsarv inngår imidlertid allerede ved beregning av delingstall og dermed ved beregningen av årlig pensjonsytelse på grunnlag av de forsikredes forventede levetid. Etter levealdersjusteringen ved uttak av alderspensjon er det pensjonsinnretningen som har risikoen for den videre utviklingen av dødelighet og levealder, og forutsetningen er at dødelighetsarv etter forsikrede som dør tidligere enn forventet, benyttes til å dekke utbetaling av pensjon til forsikrede som lever lenger enn forventet.

3) Et annet alternativ vil etter Banklovkommisjonens oppfatning være å basere oppreguleringen av pensjoner på den avkastning av pensjonsbeholdningen som pensjonsinnretningene vil oppnå i utbetalingsperioden. Dette synspunktet lå i og for seg til grunn for oppreguleringsordningen i foretakspensjonsloven. Lovutkastet legger imidlertid opp til en annen fordeling av avkastningsrisikoen ved kapitalforvaltningen og en annen beregning av avkastningsoverskudd enn i ytelsesbaserte pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven. Etter lovutkastet er pensjonsinnretningenes risiko knyttet til forvaltningen av pensjonsordningenes midler vesentlig endret og forslått basert på en nullgaranti (se foran i avsnitt 6.4). Dette betyr at all årlig avkastning som faktisk er oppnådd ved forvaltningen av midler knyttet til pensjoner under utbetaling – uten fradrag for beregningsrente eller tilleggsavsetninger – vil utgjøre «avkastningsoverskudd» som kan benyttes til oppregulering av løpende pensjoner. Pensjonsinnretningenes årlige avkastningsresultater vil imidlertid kunne variere med markedsforholdene, og enkelte år vil også kunne gi negative avkastningsresultater. Uavhengig av dette mener Banklovkommisjonen at pensjonsregulering i første rekke må baseres på bruk av avkastningen på midlene som er knyttet til de løpende pensjonene i pensjonsordningen, og dernest – for å unngå for store variasjoner i pensjonsreguleringen – eventuelt på midler tilført pensjonsordningen av foretaket.

Banklovkommisjonen har kommet til at det i reglene for pensjonsordninger basert på standardmodellen bør åpnes for to ulike alternativer for pensjonsregulering. Det vises til avsnitt 5.6.5 ovenfor.

For det første, foretaket kan ved bestemmelse i pensjonsplanen fastsette at det skal skje en årlig regulering av pensjonsytelsene i samsvar med alminnelig lønnsvekst og deretter fratrukket 0,75 prosent. Alternativt kan reguleringen skje helt eller delvis i samsvar med endringene i folketrygdens grunnbeløp. Dette er på samme nivå som reguleringen i folketrygden, jf. folketrygdloven § 20-18. Reguleringen skal i første rekke dekkes av årlig avkastning av midlene i pensjonsbeholdningene til de medlemmene som har tatt ut pensjon. Dersom årets avkastning ikke er tilstrekkelig til å dekke slik regulering, vil foretaket måtte dekke den udekkede delen av pensjonsreguleringspremien, jf. lovutkastet § 4-21 annet ledd. Det antas at en del av de foretak som velger en pensjonsordning i samsvar med standardmodellen, vil kunne være interessert i å påta seg et slikt subsidiært ansvar selv om dette vil utløse krav om balanseføring av det fremtidige ansvaret. På den annen side, dersom avkastningen i et år overstiger den pensjonsreguleringspremien som er nødvendig for å dekke den årlige pensjonsregulering, skal overskuddet tilføres et pensjonsreguleringsfond som vil kunne brukes til å dekke pensjonsregulering i år hvor oppnådd avkastning ikke er tilstrekkelig. Pensjonsreguleringsfondet vil dermed utgjøre en buffer i forhold til foretakets forpliktelse til å dekke en udekket andel av pensjonsreguleringspremien som også gir fradrag ved balanseføringen.

For det annet, for tilfeller hvor foretaket ikke har påtatt seg noe eget ansvar knyttet til oppregulering av løpende pensjoner, foreslår Banklovkommisjonen at den årlige avkastningen på midlene knyttet til pensjonene under utbetaling skal benyttes til tillegg til pensjonsytelsene det påfølgende år. Dersom avkastningen et år er høyere enn det som trengs til en regulering av pensjonene i samsvar med alminnelig lønnsvekst deretter fratrukket 0,75 prosent, skal resten av avkastningen tilføres medlemmets pensjonsbeholdning og benyttes til tilsvarende tillegg til pensjoner som kommer til utbetaling i etterfølgende år, jf. lovutkastet § 4-21 tredje ledd. Dette alternativet vil imidlertid ikke sikre at det hvert år skjer regulering av pensjonene, men det sikrer at avkastning på midlene knyttet til pensjoner under utbetaling som oppnås over årene i sin helhet, blir benyttet til tillegg i pensjonsytelsene.

Banklovkommisjonen forutsetter at begge disse alternativene skal kunne benyttes uavhengig av om pensjonsordningen er etablert etter standardmodellen eller grunnmodellen. I praksis vil nok likevel det annet alternativ være mest aktuelt for pensjonsordninger etter grunnmodellen.

Medlemmet Hanssen viser til at Banklovkommisjonen – i mandatet for foreliggende utredning – bes «legge opp til at reguleringen av løpende pensjoner følger opp det reguleringsprinsippet som er vedtatt for folketrygden og som vil legges til grunn også for offentlige tjenestepensjoner». Dette er for standardmodellen godt ivaretatt gjennom hovedregelen i § 4-21 som innebærer at reguleringen av pensjoner under utbetaling kan foretas på to forskjellige måter som begge er begrenset oppad til å være i samsvar med alminnelig lønnsvekst og deretter fratrekkes 0,75 prosent, det vil si som reguleringen i folketrygdens alderspensjon. Utkastet til § 4-21 inneholder imidlertid også et alternativ som åpner for at pensjoner under utbetaling kan reguleres helt eller delvis i samsvar med folketrygdens grunnbeløp. Dette åpner for en bedre regulering enn reguleringen i folketrygdens alderspensjon, og dette medlemmet kan ikke se at et slikt alternativ er i samsvar med mandatet.

6.9 Investeringsvalg

1) For ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger har regelen vært at pensjonsordningenes midler forvaltes av den enkelte pensjonsinnretning i samsvar med de regler for felles kapitalforvaltning som gjelder for pensjonsinnretningen. Gjennom årlig premie får imidlertid pensjonsinnretningen vederlag for forvaltningen av pensjonsordningens midler, herunder vederlag for avkastningsgaranti. Denne forvaltningsformen innebærer at pensjonsinnretningen bærer risikoen for at avkastningsresultatet minst motsvarer premieberegningsrenten (se foran i avsnitt 4.1.1), samt at avkastning utover dette nivået skal tilføres forsikringstakeren og de forsikrede (foretakspensjonsloven § 8-5). I senere år har imidlertid oppnådd avkastning utover pensjonsinnretningenes avkastningsgaranti i stor grad gått til pensjonsinnretningens tilleggsavsetninger, noe som har vesentlig redusert det overskudd som skal tilføres pensjonsordningens premiefond og pensjonistenes overskuddsfond, jf. foretakspensjonsloven § 8-5 første og annet ledd.

Foretakspensjonsloven § 11-1 åpner imidlertid for at foretaket og pensjonsinnretningen kan inngå avtale om at pensjonsordningens midler skal forvaltes som egen investeringsportefølje med rett til investeringsvalg for foretaket, men dette er en ordning som er lite brukt. Forvaltningen skjer da på foretakets – ikke pensjonsinnretningens – risiko. Hva avkastningsresultatet blir, får likevel ingen betydning for medlemmenes pensjonsrettigheter. Avkastning tilsvarende premieberegningsrenten skal fortsatt årlig tilføres pensjonsordningens premiereserve. I år hvor det ikke oppnås tilstrekkelig avkastning, må følgelig foretaket dekke differansen mellom beregningsrenten og oppnådd avkastning ved en overføring fra premiefondet eller en engangsinnbetaling til pensjonsinnretningen. Gjør foretaket ikke dette, er det imidlertid pensjonsinnretningen selv som må dekke differansen, noe som nok vil føre til at pensjonsordningen avvikles (se foretakspensjonsloven § 15-1 tredje ledd). Realiteten i dette er imidlertid at pensjonsordningen vil bli sagt opp og avviklet året etter som følge av at foretaket ikke har overholdt sine forpliktelser i forhold til pensjonsinnretningen. Dette subsidiære ansvaret for pensjonsinnretningen er således begrenset. I år hvor avkastning overstiger beregningsrenten – og årets tilleggsavsetninger – skal resten tilføres pensjonsordningens premiefond og pensjonistenes overskuddsfond.

2) I innskuddspensjonsordninger er forvaltning av pensjonskapitalen i egne investeringsporteføljer for den enkelte arbeidstaker med rett til investeringsvalg langt vanligere. I samsvar med innskuddspensjonsloven § 3-3 er de fleste innskuddspensjonsordninger opprettet med egen pensjonskonto for det enkelte medlem. Pensjonskapitalen skal da forvaltes som en egen investeringsportefølje, normalt tilordnet hver konto etter et valg mellom et fåtall forhåndsdefinerte porteføljer med forskjellig risikonivå tilrettelagt av pensjonsinnretningen. Arbeidstakeren er imidlertid gitt rett til å endre sammensetningen av sin investeringsportefølje, og til gjengjeld er regelen at forvaltningen av pensjonskapitalen på kontoen skjer på arbeidstakerens risiko. Det betyr at arbeidstakeren får fordelen ved at investeringsporteføljens verdi øker i løpet av året, men må omvendt også ta tapet ved et verdifall. De fleste arbeidstakere velger likevel å beholde den investeringsportefølje deres konto er blitt tilordnet fra først av, og det er nå bare om lag fem prosent1 av arbeidstakerne som gjør bruk av investeringsvalgsretten.

Innskuddspensjonsloven § 3-2a åpner også for at pensjonsordningens midler, det vil si medlemmenes samlede pensjonskapital, kan forvaltes som en egen investeringsportefølje med rett til investeringsvalg for foretaket (kollektivt investeringsvalg). Det er da opp til foretaket å bestemme sammensetningen av investeringsporteføljen og eventuelt å endre den senere. Årlig avkastning eller tap ved forvaltningen skal da tilordnes pensjonsordningens midler. Dette betyr at fordelen ved at investeringsporteføljens verdi øker i løpet av året, og omvendt tapet ved et verdifall, blir fordelt forholdsmessig mellom medlemmene av pensjonsordningene etter opptjent pensjonskapital. I denne ordningen har derfor foretaket retten til investeringsvalg selv om det er arbeidstakerne som må bære risikoen for verdifall og tap som rammer investeringsporteføljen. Tanken er nok at foretaket vil kunne ha bedre forutsetninger for å foreta investeringsvalg enn den enkelte arbeidstaker. Det er imidlertid svært få innskuddspensjonsordninger som har gjort bruk av denne forvaltningsordningen, og Banklovkommisjonen mener at det nå ikke er behov for en tilsvarende ordning i kollektiv tjenestepensjonsforsikring.

Bestemmelsene i innskuddspensjonsloven §§ 3-2a og 3-3 har for øvrig sitt motstykke i reglene i foretakspensjonsloven §§ 11-1a og 11-2. Disse reglene gjelder bare for pensjonsordninger med engangsbetalt alderspensjon, og har derfor ikke nevneverdig betydning i praksis.

3) Banklovkommisjonen viser til at foretaks- og innskuddspensjonslovene har ulike ordninger for forvaltning av pensjonsordningens midler i egne investeringsporteføljer med rett til investeringsvalg for henholdsvis foretaket eller de enkelte arbeidstakerne. Banklovkommisjonen utelukker ikke at det også i kollektive pensjonsforsikringsordninger vil kunne foreligge et visst behov for å kunne benytte forvaltningsordninger bygget på tilsvarende prinsipper. I så fall må det imidlertid skilles mellom pensjonsordninger opprettet etter henholdsvis standardmodellen og grunnmodellen.

4) Foretakspensjonsloven § 11-1 åpner som nevnt for en ordning hvor forvaltningen av pensjonsordningens midler foregår på foretakets risiko, og hvor foretaket fortsatt er ansvarlig også i forhold til arbeidstakerne for at pensjonsinnretningen tilføres de midler som trengs for å sikre arbeidstakerne opptjente pensjonsrettigheter. Fra arbeidsgiverhold er det under Banklovkommisjonens arbeid reist spørsmål om en tilsvarende ordning bør kunne etableres for pensjonsordninger etter standardmodellen. Det er vist til at foretaket vil ha risikoen for at det årlige avkastningsresultat er tilstrekkelig til å dekke den årlige oppregulering av pensjonsbeholdningene etter lovutkastet § 4-8, og at utkastet § 4-21 annet ledd åpner for en tilsvarende ordning for årlig pensjonsregulering.

Banklovkommisjonen har fulgt dette opp i lovutkastet § 5-6 som bare passer for pensjonsordninger etablert etter standardmodellen. Paragrafen er utformet i samsvar med de prinsipper som ligger til grunn for foretakspensjonsloven § 11-1. Banklovkommisjonen mener at det bør være en forutsetning for en slik investeringsvalgordning at den ikke vil medføre begrensninger i foretakets forpliktelser overfor medlemmene i pensjonsordningen når det gjelder årlig oppregulering av pensjonsbeholdningen og i tilfelle pensjonsytelsene etter lovutkastet §§ 4-8 tredje ledd eller 4-21 tredje ledd, jf. lovutkastet § 5-1 annet ledd annet punktum. I samsvar med dette bør foretaket også i forhold til pensjonsinnretningen ha plikt til om nødvendig å tilføre pensjonsinnretningen de midler som trengs til reguleringen og sikring av arbeidstakernes pensjonsrettigheter, enten ved overføring fra premiefondet eller ved særskilt innbetaling, jf. lovutkastet § 5-6 femte ledd. Pensjonsinnretningens subsidiære ansvar i forhold til arbeidstakerne etter lovutkastet § 5-1 annet ledd annet punktum vil være begrenset til nullgarantien. Den vil også være begrenset av det forhold at kontrakten vil bli sagt opp umiddelbart dersom foretaket ikke oppfyller sine forpliktelser til dekning av oppregulering i de år hvor avkastningen eventuelt ikke er tilstrekkelig til å dekke dette.

I henhold til lovutkastet § 5-8 kan foretaket inngå avtale med pensjonsinnretningen om særskilt avkastningsgaranti knyttet til forvaltningen av investeringsporteføljen. Denne garantien kan knyttes til både positiv og negativ prosentsats som følge av at pensjonsinnretningens nullgaranti ikke vil gjelde i forhold til foretaket når foretaket har rett til investeringsvalg, jf. lovutkastet § 5-1 annet ledd annet punktum. Det kan også tenkes løsninger hvor en garanti etter § 5-8 ikke er utformet som en årlig garanti men som en gjennomsnittsgaranti over flere år. Avhengig av den utformingen som den eventuelle garanti gis, vil pensjonsinnretningen normalt kreve særskilt vederlag for avkastningsgaranti, og det følger av utkastet § 5-6 tredje ledd at dette skal dekkes av foretaket.

5) Innskuddspensjonsloven § 3-3 åpner for at det kan opprettes innskuddspensjonsordninger med egen pensjonskonto for hver enkelt arbeidstaker. I så fall blir den pensjonskapital som opptjenes av den enkelte arbeidstaker, forvaltet av pensjonsinnretningen som en egen investeringsportefølje som er tilordnet pensjonskontoen i samsvar med arbeidstakerens valg mellom et fåtall forhåndsdefinerte porteføljer med forskjellig risikonivåer. Arbeidstakeren gis rett til å endre sammensetningen av sin investeringsportefølje, men til gjengjeld er regelen at forvaltningen av pensjonskapitalen på kontoen skjer på arbeidstakerens risiko.

Banklovkommisjonen mener at det vil kunne foreligge et visst behov for en tilsvarende forvaltningsordning i kollektive tjenestepensjonsordninger etablert etter grunnmodellen, særlig fordi avkastningen av pensjonskapitalen i opptjeningsperioden her er avgjørende både for inflasjons- og nivåsikring av pensjonskapitalen og for pensjonsnivået ved uttak av pensjon. For så vidt vil situasjonen her være den samme som i innskuddspensjonsordninger, hvor en tilsvarende forvaltningsordning med investeringsvalg for arbeidstakeren har vist seg i praksis å bli så å si enerådende. Banklovkommisjonen mener imidlertid at en slik forvaltningsordning – basert på investeringsvalg for de enkelte arbeidstakere – ikke passer for pensjonsordninger etablert etter standardmodellen hvor foretaket har et subsidiært ansvar for å sikre årlig oppregulering av pensjonsbeholdningene ut fra alminnelig lønnsvekst eller lønnsøkning innenfor alminnelig lønnsutvikling i foretaket, jf. lovutkastet § 4-8 tredje ledd. Det samme gjelder for pensjonsordninger med en tilsvarende ordning for pensjonsregulering, jf. lovutkastet § 4-21 femte ledd.

Banklovkommisjonen viser til lovutkastet § 5-5 som vil være aktuell for pensjonsordninger etablert etter grunnmodellen, og som inneholder de nærmere regler om forvaltningen av de enkelte arbeidstakeres opptjente pensjonskapital i samsvar med den investeringsportefølje som er tilordnet den enkelte pensjonskonto, se nedenfor i avsnitt 7.6. Bestemmelsene er i hovedsak utformet med utgangspunkt i reglene i innskuddspensjonsloven § 3-3, jf. også foretakspensjonsloven § 11-2. I samsvar med lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 tredje ledd er regelen i lovutkastet § 5-5 tredje ledd at foretaket skal dekke kostnadene ved administrasjon og forvaltningen av pensjonsordningen i opptjeningstiden som et årlig tillegg til den årlige innskuddspremie. Dette fremgår av henvisningen til lovutkastet § 4-14 første ledd, likevel slik at det ikke skal svares noe vederlag for avkastningsgaranti når arbeidstakeren bærer risikoen for forvaltningen opptjent pensjonskapital i egen investeringsportefølje. For øvrig fremgår det av lovutkastet § 4-14 annet ledd at foretaket ikke plikter å dekke kostnader som påløper etter uttak av pensjon, jf. lovutkastet § 5-5 fjerde ledd tredje punktum.

I henhold til lovutkastet § 5-8 kan en arbeidstaker inngå avtale med pensjonsinnretningen om særskilt avkastningsgaranti knyttet til forvaltningen av investeringsporteføljen. Denne garantien kan knyttes til både positiv og negativ prosentsats som følge av at pensjonsinnretningens nullgaranti ikke vil gjelde når arbeidstakeren har rett til investeringsvalg. Det kan også tenkes løsninger hvor en garanti ikke utformes som en årlig garanti, men som en gjennomsnittsgaranti over flere år. Avhengig av den utformingen som den eventuelle garanti gis, vil pensjonsinnretningen normalt kreve særskilt vederlag for avkastningsgaranti, og det følger av utkastet § 5-5 tredje ledd at dette skal dekkes av arbeidstakeren og kan belastes dennes pensjonskonto.

Banklovkommisjonen legger til grunn at en arbeidstaker normalt vil ønske å redusere risikonivået ved forvaltningen av sin investeringsportefølje i de siste årene før uttak av pensjon og at pensjonsinnretningen derfor bør etablere rutiner som ivaretar hensynet til arbeidstakerne i denne sammenheng. Uavhengig av dette mener Banklovkommisjonen at årlig pensjonsytelse normalt skal beregnes ut fra pensjonsbeholdningen ved uttak av pensjon, og at hovedregelen derfor bør være at pensjonsordningen har vanlig avkastningsrisiko (nullgaranti) for forvaltningen av pensjonskapitalen og utbetaling av fastsatt årlig pensjon i utbetalingstiden, jf. lovutkastet §§ 4-21 femte ledd og 4-17 femte ledd. Det antas at de fleste arbeidstakerne vil se seg tjent med at pensjonsbeholdningen i utbetalingsperioden blir forvaltet av pensjonsinnretningen på vanlige vilkår, blant annet for å oppnå rimelig sikkerhet når det gjelder størrelsen av årlig pensjon. Vederlag for avkastningsrisiko og levealdersrisiko vil pensjonsinnretningen i så fall kunne kreve dekket etter lovutkastet § 4-14 annet ledd. I samsvar med dette angir lovutkastet § 5-5 fjerde ledd annet og tredje punktum at bestemmelsene i lovutkastet §§ 4-15 til 4-20, 4-21 tredje og fjerde ledd, 4-22 og 4-23 skal gjelde tilsvarende.

Lovutkastet § 5-5 fjerde ledd er imidlertid ikke til hinder for at en arbeidstaker likevel kan kreve at pensjonsbeholdningen fortsatt skal forvaltes som egen investeringsportefølje også etter uttak av pensjon. I så fall må årlig pensjonsytelse fastsettes ut fra investeringsporteføljens verdi og forventet gjenstående levetid ved hver utbetaling, jf. lovutkastet §§ 5-5 fjerde ledd fjerde punktum og 4-21 femte ledd.

Medlemmet Orskaug mener på prinsipielt grunnlag at det ikke må åpnes for individuelt investeringsvalg for arbeidstaker/pensjonist i den nye tjenestepensjonsordningen. Svært få av de som har individuelt investeringsvalg i dagens innskuddsordninger benytter denne retten etter at de først har valgt en av livselskapenes porteføljer (lav, middels eller høy risiko). Dette medlemmet mener at arbeidstakere ikke er tjent med denne «valgmuligheten». Folk flest har ikke kunnskap og kompetanse til å plassere egne pensjonsmidler «bedre» enn profesjonelle aktører. De eneste som synes å vinne på individuelle investeringsvalg er livselskapene som tar seg betalt gjennom gebyrer.

6.10 Kostnadsansvar og administrasjon

Både i foretakspensjonsordninger og innskuddspensjonsordninger er hovedregelen at det er foretaket som bærer kostnadene knyttet til administrasjon og forvaltning av pensjonsordningen, jf. foretakspensjonsloven §§ 9-2 første ledd og 9-6 tredje ledd og lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 tredje ledd. Dette gjelder uavhengig av om kostnadene knytter seg til arbeidstakere i opptjeningsperioden eller til arbeidstakere som er blitt pensjonister ved uttak av pensjon. Det samme gjelder selv om pensjonsordningen er opprettet med egen pensjonskonto med rett til investeringsvalg for de enkelte arbeidstakere, men den enkelte arbeidstaker må da selv dekke kostnadene knyttet til endringer i den investeringsporteføljen som er tilordnet kontoen.

Banklovkommisjonen mener at disse prinsippene i hovedsak også skal gjelde for kollektive tjenestepensjonsforsikringer. Dette vil følge av lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 tredje ledd. Alternativet ville være at kostnader og risikopremier skulle bæres av arbeidstakerne i form av fradrag i avkastning eller i pensjonsbeholdningen. Dette vil være en løsning som er i strid med de prinsipper som ligger til grunn for pensjonsordninger utformet etter standardmodellen, og vil i forhold til arbeidstakerne skape dårlig forutberegnelighet når det gjelder opptjente pensjonsrettigheter. Det samme gjelder i og for seg også i forhold til pensjonsordninger utformet etter grunnmodellen, men Banklovkommisjon mener at det ut fra andre hensyn her er grunn til å skille mellom kostnader og risikopremier som påløper i henholdsvis opptjeningsperioden og utbetalingsperioden. Dette er bakgrunnen for at lovutkastet §§ 4-11 og 4-13 har noe ulike regler for de to typer av tjenestepensjonsforsikringsordninger når det gjelder foretakets plikt til å dekke kostnader og risikopremier knyttet til opptjeningsperioden og utbetalingsperioden, se ovenfor i avsnitt 5.6.4 og nedenfor i avsnitt 7.7.

I lovutkastet § 4-11 som gjelder pensjonsordninger etablert etter standardmodellen, er det lagt til grunn at det er foretaket som i form av en årlig kostnadspremie til pensjonsinnretningen skal dekke kostnader for administrasjon og forvaltning av pensjonsordningen, samt premie for avkastningsrisiko og premie for levealdersrisiko i utbetalingsperioden. Forholdet til levealdersrisiko i opptjeningsperioden er regulert i lovutkastet § 4-6 annet ledd. I tillegg skal foretaket dekke årlig premie for premiefritak ved uførhet, jf. foretakspensjonsloven § 2-1 annet ledd annet punktum og lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 annet ledd.

I lovutkastet § 4-11 er det presisert at foretakets kostnadsansvar i pensjonsordninger etter standardmodellen også omfatter kostnader for forvaltning av midler knyttet til pensjonistenes rettigheter og kostnader knyttet til administrasjon av deres rettigheter, herunder utbetaling. Dette gjelder arbeidstakere som ved uttak av pensjon blir pensjonister, og som fortsatt er medlemmer av pensjonsordningen, og hvor disse kostnadene knytter seg til pensjonsordningen som sådan. I standardmodellen vil disse kostnadene også omfatte årlig vederlag for avkastningsrisiko i utbetalingsperioden, det vil si premie for nullgarantien, og premie for levealdersrisikoen i utbetalingstiden, det vil si premie for den restrisikoen som pensjonsinnretningen mener å ha etter at levealdersjustering er foretatt, jf. lovutkastet §§ 4-11 annet ledd og 4-18 fjerde ledd. For øvrig henvises det til fremstillingen foran i avsnittene 6.4 og 6.6.

Kostnadspremier og premier knyttet til forhold som nevnt i lovutkastet § 4-11 faller utenfor de innskuddspremiegrenser som er foreslått i lovutkastet § 4-10. Når det gjelder de nærmere regler for premietariffering og premiefastsettelse knyttet til kostnadene for administrasjon og forvaltning, følger disse av forsikringsvirksomhetsloven §§ 9-3 og 9-5 med tilhørende forskrifter.