5 Regler om gjennomføring av tilsyn

5.1 EØS-rett

Etter artikkel 48 nr. 2 skal medlemsstatene sørge for at kompetente myndigheter har tilstrekkelige fullmakter. Dette omfatter fullmakt til å utføre kontroller og til å kunne kreve fremlagt all informasjon som er relevant for å føre tilsyn med at direktivet overholdes.

Overfor tilbydere av spilltjenester, kreditt- og finansinstitusjoner skal kompetente myndigheter ha utvidede tilsynsfullmakter («enhanced supervisory powers»), jf. artikkel 48 nr. 3. Hva som ligger i utvidede tilsynsfullmakter er ikke nærmere definert i fjerde hvitvaskingsdirektiv, men i tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 35 (3) omtales utvidede tilsynsfullmakter som fullmakt til å gjennomføre stedlig tilsyn.

5.2 FATF-rapporten

FATF-anbefaling 27 krever at tilsynsmyndighetene skal ha «adequate powers» til å føre tilsyn med finansinstitusjonene. Myndighetene skal ha adgang til å kunne kreve fremlagt all relevant informasjon fra finansinstitusjonene og ilegge sanksjoner i samsvar med anbefaling 35. Tilsynet skal ha fullmakt til å ilegge disiplinære og finansielle sanksjoner.

Norge rangeres som «largely compliant» med anbefaling 27. Ifølge FATF-rapporten har Finanstilsynet tilstrekkelige fullmakter. Den eneste svakheten som påpekes er at Finanstilsynets kompetanse til å sanksjonere overtredelser av hvitvaskingsloven, er mangelfull:

«The FSA [Finanstilsynet] has comprehensive inspection and monitoring powers, including the power to compel the production of or obtain access to reporting FIs’ records without the need for a court order. However the sanctions powers are inadequate (see R.35)»1

Problemstillinger som knytter seg til Finanstilsynets sanksjonskompetanse vil utvalget komme tilbake til i andre delutredning, som påpekt i punkt 1.1.3.

5.3 Norsk rett

5.3.1 Tilsynsfullmakter og opplysningsplikt

Finanstilsynsloven § 3 andre ledd regulerer rammene for Finanstilsynet undersøkelser. Her fremgår det at Finanstilsynet kan granske regnskaper og andre oppgaver fra institusjonene og «ellers gjøre de undersøkelser om deres stilling og virksomhet som tilsynet finner nødvendig». Andre ledd andre punktum pålegger institusjonene en plikt til når som helst å gi alle opplysninger som tilsynet måtte kreve og å la tilsynet få innsyn i og i tilfelle få utlevert til kontroll institusjonens protokoller, registrerte regnskapsopplysninger, regnskapsmateriale, bøker, dokumenter, datamaskiner eller annet teknisk hjelpemiddel og materiale som er tilgjengelig ved bruk av slikt hjelpemiddel samt beholdninger av enhver art. Etter tredje ledd kan de enkelte tillits- og tjenestemenn i institusjonen pålegges en selvstendig og subsidiær opplysningsplikt. Opplysningsplikten er ikke sanksjonert.

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet er etter advokatforskriften § 4-5 første ledd gitt myndighet til «å kontrollere at advokatvirksomhet drives i samsvar med regler gitt i medhold av domstolloven eller annen lov». Andre ledd pålegger enhver advokat å gi de opplysninger som er nødvendig for Tilsynsrådets kontroll «uten hinder av taushetsplikt». Det er ikke hjemmel for å reagere med sanksjoner ved brudd på opplysningsplikten. Advokatforskriften § 4-7 gir Tilsynsrådet hjemmel for å avholde bokettersyn.

Lotteritilsynets hjemler for undersøkelse og tilsyn fremgår av lotteriloven § 12. I medhold av første ledd skal Lotteritilsynet etter anmodning gis innsyn i regnskapene til de foreninger, organisasjoner mv. som avholder lotteri, eller har søkt om det. Det samme gjelder regnskapene til autoriserte entreprenører, jf. andre ledd. Etter tredje ledd bokstav a har Lotteritilsynet til enhver tid adgang til sted hvor loddsalg foregår for å kontrollere at lotteriet foregår i henhold til lov, forskrift og vilkår som er fastsatt i medhold av lov. Når det er rimelig grunn til mistanke om overtredelse av § 16 (forbud mot pyramidespill), har lotterimyndigheten adgang til å gjennomføre slik granskning og besiktigelse som den finner nødvendig, jf. fjerde ledd.

Skattekontoret har vidtgående hjemler til å gjennomføre kontroll og undersøkelse i ligningsloven kapittel 6. Disse tilsynsfullmaktene gjelder imidlertid bare for utligning av skatt og trygdeavgift, jf. ligningsloven § 1-1. Hjemlene vil derfor ikke være anvendelige ved tilsyn med etterlevelse av hvitvaskingsregelverket.

5.3.2 Saksbehandlingsregler

Finanstilsynet, Lotteritilsynet og Skatteetaten er underlagt forvaltningslovens regler når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov, jf. forvaltningsloven § 1 første punktum. Ligningsloven § 1-2 gjør generelt unntak fra forvaltningsloven for saker som omfattes av ligningsloven, men dette vil ikke gjelde Skatteetatens tilsyn med etterlevelse av hvitvaskingsloven.2

Det fremgår av domstolloven § 225 åttende ledd at forvaltningsloven gjelder for Tilsynsrådet for advokatvirksomhet. Advokatlovutvalget har foreslått å erstatte Tilsynsrådet med foreningen Advokatsamfunnet. Advokatsamfunnet skal være underlagt særlige saksbehandlingsregler, slik at forvaltningsloven bare vil gjelde utfyllende i den utstrekning advokatloven er taus.3

5.4 Utvalgets vurderinger

5.4.1 Innføring av generelle regler om tilsyn og undersøkelse

Det er nødvendig å innføre tilsynshjemmel for Skatteetaten, fordi bestemmelsene om kontroll og undersøkelse i ligningsloven ikke kan anvendes ved gjennomføringen av tilsyn etter hvitvaskingsloven. Lotteritilsynets tilsynshjemler er heller ikke tilstrekkelig vidtgående til å oppfylle direktivforpliktelsene. Blant annet gir ikke lotteriloven § 12 adgang til å gjennomføre stedlig tilsyn i hvitvaskingsforebyggende øyemed, slik direktivets artikkel 48 nr. 3 krever.

Finanstilsynet og Tilsynsrådet for advokatvirksomhet har derimot fullmakter som er i samsvar med de krav som følger av direktivet og FATFs anbefalinger. Utvalget foreslår likevel å innføre en generell bestemmelse om tilsyn og undersøkelse, som skal gjelde for alle myndighetene som gjennomfører tilsyn etter hvitvaskingsloven.

Én av grunnene til dette er at utvalget mener bestemmelser om tilsyn og undersøkelse bør være lett tilgjengelige, og at reglene i utgangspunktet bør være like, med mindre det er saklige grunner til avvikende regulering for ulike tilsynsmyndigheter. Det taler for å lovfeste fellesregler i hvitvaskingsloven, fremfor en fragmentarisk regulering i sektorlovgivningen. Utvalget mener slike hensyn veier tyngre enn tilsynsmyndighetens interesse av å kunne forholde seg til ett sett med tilsynshjemler.

Videre er det ikke gitt at sektorlovgivningens tilsynsfullmakter gir tilstrekkelig klar hjemmel for å gjennomføre hvitvaskingstilsyn. Et eksempel er Lotteritilsynets hjemmel for å foreta gransking og besiktigelse etter lotteriloven § 12 fjerde ledd, som ikke kan brukes ved gjennomføring av tilsyn med at hvitvaskingsregelverket følges. Ved å lovfeste generelle regler om tilsyn og undersøkelse i hvitvaskingsloven, sikrer man at tilsynsmyndighetene har de nødvendige hjemler for å gjennomføre et effektivt tilsyn.

Spørsmålet er så hvordan en slik hjemmel bør utformes. Utvalget mener det det bør være et vilkår at undersøkelsen er nødvendig for å utføre tilsynsorganets gjøremål etter loven. Med et slikt vilkår ivaretas kravet om at inngrep i tilsynssubjektenes rettigheter etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8, må anses «nødvendig i et demokratisk samfunn». Samtidig bør tilsynsorganet ha et vidt spillerom for skjønn ved vurderingen av hva som anses nødvendig i det enkelte tilfelle.

På denne bakgrunn foreslår utvalget at tilsynsmyndighetene gis adgang til å gjennomføre tilsyn og foreta de undersøkelser som myndigheten finner nødvendig for å kunne utføre sine gjøremål etter loven. Dette antas å være i samsvar med Finanstilsynets fullmakter etter finanstilsynsloven § 3 andre ledd første punktum.

For advokater vil det være nødvendig med tilpasninger av hensyn til advokaters taushetsplikt. Det redegjøres nærmere for dette i punkt 5.4.3.

5.4.2 Innføring av generelle regler om opplysnings- og fremleggelsesplikt

Direktivet krever at tilsynsmyndighetene skal ha fullmakt til å kunne kreve fremlagt all informasjon som er relevant for å kunne gjennomføre sine tilsynsoppgaver, jf. artikkel 48 nr. 2.

Hovedregelen i norsk rett er at det ikke foreligger en plikt til å gi opplysninger til offentlige myndigheter med mindre noe annet er særskilt fastsatt. Finanstilsynsloven § 3 andre ledd andre punktum statuerer en slik opplysningsplikt for «de institusjoner» Finanstilsynet fører tilsyn med. Advokatforskriften § 4-5 andre ledd pålegger advokater opplysningsplikt, som skal gjelde «uten hinder av taushetsplikt».

Det finnes derimot ingen bestemmelser som pålegger forhandlere av gjenstander å gi opplysninger slik at Skatteetaten kan gjennomføre sine tilsynsoppgaver etter hvitvaskingsloven. Lotteriloven statuerer heller ingen slik opplysningsplikt overfor Lotteritilsynet. Det er derfor nødvendig å innføre opplysnings- og fremleggelsesplikt for disse gruppene.

Utvalget foreslår at opplysnings- og fremleggelsesplikten ikke skal være begrenset til disse gruppene, men gjelde generelt for alle rapporteringspliktige. De hensyn som tilsier en generell regel, er de samme som gjennomgått ovenfor i tilknytning til tilsyn og undersøkelse. For advokater vil det være nødvendig med tilpasninger av hensyn til advokaters taushetsplikt.

Utvalget har i den forbindelse vurdert om opplysningsplikten etter hvitvaskingsloven bør være sanksjonert med straff eller administrative sanksjoner. Fordelen med å innføre en sanksjonstrussel, er å sikre at tilsynsmyndighetene får nødvendig informasjon.

Det er likevel flere forhold som trekker i retning av at brudd på opplysningsplikten ikke bør være sanksjonert. For det første inneholder hvitvaskingsloven omfattende krav til dokumentasjon, se blant annet hvitvaskingsloven § 22. Siden det er adgang til å ilegge sanksjoner hvis slike dokumentasjonskrav ikke er oppfylt, er det lite behov for ytterligere pressmiddel til å sikre at opplysningsplikten oppfylles.

For det andre er det bare i særlige tilfeller at lovgivningen gir straffsanksjonerte regler om opplysningsplikt. Et eksempel er konkurranseloven, hvor manglende etterlevelse av opplysningsplikten kan medføre overtredelsesgebyr eller straff, jf. konkurranseloven § 29 første ledd bokstav c og § 32 første ledd bokstav c.4 Begrunnelsen for en slik straffesanksjon er knyttet til spesielle utfordringer ved konkurransemyndighetenes informasjonsinnhenting, som ikke gjør seg gjeldende ved tilsyn med overholdelse av hvitvaskingslovgivningen.5

For det tredje har Finanstilsynet gitt uttrykk for at det ikke har vært problematisk å innhente nødvendig informasjon i medhold av opplysningsplikten etter finanstilsynsloven § 3 andre ledd andre punktum, selv om denne ikke straffsanksjonert.

På bakgrunn av dette mener utvalget at det ikke er behov for en sanksjonert opplysningsplikt. Med utvalgets forslag er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på spenningsforholdet mellom en straffsanksjonert opplysningsplikt og retten til å forholde seg taus og ikke bidra til egen domfellelse etter EMK artikkel 6.

5.4.3 Nødvendige tilpasninger for å respektere advokaters taushetsplikt

Grunnloven og EMK setter grenser for hvordan tilsynet med advokater kan utføres. Advokaters taushetsplikt er dels vernet av Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6 nr. 1, som gir rett til rettferdig rettergang. For å sikre en rettferdig rettergang, må klienten kunne kommunisere åpent med sin advokat, uten frykt for at fortroligheten blir brutt.6

Videre er retten til fortrolig kontakt med advokater vernet av Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. Til forskjell fra EMK artikkel 8, beskytter disse bestemmelsene også kommunikasjon mellom klient og advokat uten tilknytning til rettsprosesser. Retten til fortrolig kommunikasjon kan forankres i enhvers rett til respekt for sin «korrespondanse».7 Kommunikasjon mellom advokat og klient er i visse tilfeller også beskyttet av advokatens rett til respekt for sitt «hjem» og den overordnede rett til respekt for privatlivet.8

Selv om enhver form for «korrespondanse» mellom individer er beskyttet av artikkel 8, er det særlig behov for å verne fortroligheten mellom klient og advokat. Dette er hovedsakelig begrunnet i borgernes rett til rettslig bistand. For at denne rettigheten skal være effektiv, må kommunikasjonen mellom klient og advokat være konfidensiell. Hvis klienten frykter at opplysninger vil kunne spres, kan det føre til at klienten holder tilbake opplysninger, slik at advokatens juridiske bistand vil baseres på manglende eller uriktige premisser. Frykt for informasjonsspredning kan også føre til at borgerne vegrer seg for å oppsøke advokat. Beskyttelse av fortrolighet mellom advokat og klient kan på den bakgrunn anses som en forutsetning for et velfungerende rettssamfunn. At konfidensialiteten mellom advokat og klient nyter et særlig sterkt vern, fremgår blant annet av EMDs dom i saken Michaud mot Frankrike:

«The result is that while Article 8 protects the confidentiality of all «correspondence» between individuals, it affords strengthened protection to exchanges between lawyers and their clients. This is justified by the fact that lawyers are assigned a fundamental role in a democratic society, that of defending litigants. Yet lawyers cannot carry out this essential task if they are unable to guarantee to those they are defending that their exchanges will remain confidential. It is the relationship of trust between them, essential to the accomplishment of that mission,that is at stake. Indirectly but necessarily dependent thereupon is the right of everyone to a fair trial, including the right of accused persons not to incriminate themselves.»9

I det følgende vil retten til fortrolig advokatkorrespondanse omtales som advokaters taushetsplikt. Det fremgår av EMK artikkel 8 nr. 2 at inngrep i advokaters taushetsplikt bare tillates i den utstrekning inngrepet har tilstrekkelig klar hjemmel i lov, forfølger et legitimt formål og anses «nødvendig i et demokratisk samfunn». Tilsvarende krav om klar lovhjemmel, legitimt inngrepsformål og forholdsmessighet følger av Grunnloven § 102.10

Etter EMD-praksis er enhver form for kommunikasjon mellom advokat og klient vernet av EMK artikkel 8.11 Den nærmere avgrensningen av hvilke opplysninger som beskyttes av Grunnloven og EMK, er likevel noe uklar. Høyesterett har i Rt. 2010 s. 1638 lagt til grunn at også klientens navn omfattes av taushetsplikten. Men dette er begrunnet i en tolking av straffeprosessloven § 119. Det er ikke gitt at taushetsplikten etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 avgrenses på samme måte som den norske lovbestemmelsen.

For utvalgets vurderinger er det ikke nødvendig å ta stilling til den nærmere rekkevidden av taushetsplikten etter EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102, fordi det ikke er tvilsomt at gjennomføring av tilsyn med advokater vil kunne medføre inngrep i nevnte bestemmelser. Vilkårene for å gjøre inngrep må derfor være oppfylt.

For det første må det foreligge lovhjemmel som gjør unntak fra taushetsplikten. Kravet om lovhjemmel gjelder både for Tilsynsrådets tilgang til opplysningene og ved eventuell videreformidling til klageinstans i forbindelse behandling av klager over Tilsynsrådets vedtak.12 På bakgrunn av EMDs praksis må det antas at kravet til klar hjemmel er særlig strengt når det gjelder inngrep i advokaters taushetsplikt.13

Videre krever EMK artikkel 8 nr. 2 at lovbestemte unntak fra taushetsplikten må være begrunnet i legitime formål. Formålet med å gi Tilsynsrådet og eventuelle klageorgan tilgang til opplysninger som er omfattet av advokaters taushetsplikt, er å bekjempe hvitvasking og terrorfinansiering, samt å oppfylle EØS-forpliktelser. Dette er legitime grunner til å gjøre inngrep etter EMK artikkel 8 nr. 2.14

For det tredje må begrensninger i advokaters taushetsplikt anses «nødvendig i et demokratisk samfunn», jf. EMK artikkel 8 nr. 2. Dette innebærer at inngrep i taushetsplikten må være egnet til å oppnå formålene inngrepet gjøres med grunnlag i. Innhugg i taushetsplikten må dessuten ikke gå lenger enn nødvendig for at Tilsynsrådet kan gjennomføre sine tilsynsoppgaver etter hvitvaskingsloven. Hvis det foreligger mindre inngripende tiltak, skal dette benyttes.15 I tillegg må hensyn som taler for å gjøre inngrep, anses tilstrekkelig tungtveiende holdt opp mot de hensyn advokaters taushetsplikt skal ivareta, etter en forholdsmessighetsvurdering. Ved den sistnevnte vurderingen vil det ha betydning hvilken status tilsynsorganet har. Nærmere bestemt om organet kan anses uavhengig av statsmakten.

Det er tvilsomt om Tilsynsrådet har en tilstrekkelig uavhengig rolle til at organet bør ha ubegrenset tilgang til taushetsbelagt informasjon, slik Advokatforskriften § 4-5 andre ledd gir. På den ene siden ligger det en uavhengighet i det at Tilsynsrådet finansieres av advokatene, ikke staten, jf. domstolloven § 225 femte ledd. På den annen side er det departementet som fastsetter bidragets størrelse, jf. advokatforskriften § 4-3 første ledd. Dessuten er det Kongen som oppnevner medlemmene til Tilsynsrådets styre, jf. domstolloven § 225 andre ledd. På bakgrunn av dette, og EMKs krav om at inngrep i advokaters taushetsplikt ikke skal gå lenger enn nødvendig, mener utvalget at Tilsynsrådets tilgang til taushetsbelagt informasjon må begrenses.

Spørsmålet er hvilke begrensninger som bør innføres ved gjennomføringen av tilsyn etter hvitvaskingsloven.16 Her må de hensyn som begrunner advokaters taushetsplikt veies opp mot Tilsynsrådets behov for tilgang til taushetsbelagt informasjon, slik at organet kan gjennomføre sine tilsynsoppgaver etter hvitvaskingsloven.

Utgangspunktet er at advokaters taushetsplikt nyter er særlig sterkt vern. Rettigheten er likevel ikke absolutt, og ved vurderingen av inngrepets intensitet, har det betydning at Tilsynsrådet skal gis tilgang til taushetsbelagt informasjon med sikte på å avklare forhold knyttet til advokatens etterlevelse av hvitvaskingsregelverket.17 Slike inngrep ligger utenfor taushetspliktens kjerneområde. Hensynet til å sikre fortrolighet i klientrelasjoner, veier tyngst der det er tale om å gi innsyn i taushetsbelagt informasjon med sikte på å avklare forhold knyttet til klienten.

Når det gjelder behovet for å gjøre inngrep, understreker utvalget at det ligger tungtveiende hensyn bak hvitvaskingsregelverket, noe også EMD har fremhevet.18 For at Tilsynsrådet skal kunne gjennomføre et effektivt tilsyn med at hvitvaskingsregelverket etterleves, vil det i visse begrensede tilfeller være nødvendig å gjøre inngrep i advokaters taushetsplikt. Som påpekt i FATF-rapporten, innebærer tilsyn mer enn å kontrollere teknisk regeletterlevelse.19 Det vil for eksempel være utilstrekkelig utelukkende å undersøke hvorvidt det foreligger dokumentasjon på gjennomført kundekontroll. For å vurdere om en advokatvirksomhet har implementert regelverket i den daglige driften, må Tilsynsrådet blant annet også foreta stikkprøver. Dessuten må Tilsynsrådet undersøke om den løpende kontrollen gjennomføres og om det sendes rapporter om mistenkelige transaksjoner i tilstrekkelig grad. Et slikt tilsyn lar seg i praksis ikke gjennomføre uten at Tilsynsrådet i enkelte tilfeller gis tilgang til opplysninger som omfattes av advokatens taushetsplikt.

Etter utvalgets syn er det derfor tungtveiende grunner til å gjøre et visst innhugg i taushetsplikten, men inngrepet må begrenses til det som er nødvendig. Utvalget foreslår derfor at det skal være et vilkår at innhenting av taushetsbelagte opplysninger er strengt nødvendig for å utføre Tilsynsrådets oppgaver etter hvitvaskingsloven.

Med dette markeres det at nødvendighetskriteriet skal praktiseres strengt, slik at taushetsbelagte opplysninger i minst mulig utstrekning bli utlevert. Utvalget påpeker i den sammenheng at Tilsynsrådet som hovedregel vil kunne gjennomføre et effektivt tilsyn uten å ha tilgang til taushetsbelagt informasjon. For eksempel vil Tilsynsrådet i de fleste tilfeller ha tilstrekkelig grunnlag for å kontrollere advokatens regeletterlevelse, ved at det gis opplysninger om klienten i anonymisert form. Kun unntaksvis vil Tilsynsrådet ha behov for å få tilgang til taushetsbelagte opplysninger. Dette kan for eksempel være aktuelt ved undersøkelser av om advokaten har håndtert de særlige regler for forsterket kundekontroll som gjelder politisk eksponerte personer. Men også i disse tilfellene må det vurderes om advokatens etterlevelse av hvitvaskingsloven kan kontrolleres uten å gi tilgang til taushetsbelagt informasjon.

Ved vurderingen av om et inngrep i advokaters taushetsplikt kan rettferdiggjøres som «nødvendig i et demokratisk samfunn», legger EMD vekt på om det foreligger prosessuelle rettssikkerhetsgarantier – «adequate and effective safeguard against abuse».20 For å sikre at inngrepet i taushetsplikten ikke gjøres mer inngripende enn nødvendig, anbefaler utvalget at en representant fra Advokatforeningen bistår ved Tilsynsrådets gjennomføring av tilsyn. Vedkommende skal kontrollere at det ikke gis opplysninger om taushetsbelagte forhold i større utstrekning enn det som er nødvendig for å gjennomføre et effektivt tilsyn. Representanten skal altså «filtrere» på en slik måte at det i minst mulig utstrekning gripes inn i advokatens taushetsplikt. Dersom representanten er uenig med Tilsynsrådet i vurderingen av om det er nødvendig å utlevere taushetspliktig informasjon, vil representantens oppfatning være avgjørende. På dette punktet vil det altså være en markert forskjell fra det som gjelder for de øvrige tilsynsmyndighetene, som er forutsatt å ha et vidt skjønn ved vurderingen av hva som anses nødvendig i det enkelte tilfelle.

Ovenfor tok utvalget utgangspunkt i at konfidensialitetsbehovet er sterkest når det er tale om å gi innsyn i taushetsbelagt informasjon med sikte på å avklare forhold knyttet til klienten. Utvalget understreker samtidig at også undersøkelser som rettes mot advokaten, kan røpe informasjon som klienten ønsker skal være fortrolige, for eksempel informasjon av interesse for ligningsmyndighetene.21 Taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 flg. vil ikke nødvendigvis hindre slik spredning, fordi den forvaltningsrettslige taushetsplikten har en lang rekke unntak. For å begrense inngrepet i retten til konfidensiell advokatkorrespondanse så langt det lar seg gjøre, mener utvalget at Tilsynsrådet må underlegges samme taushetsplikt som advokaten. Advokatlovutvalget har for øvrig fremmet et lignende forslag.22

Det kan innvendes at dette forslaget kan medføre at gjennomføringen av tilsyn blir mer tungvint, i tillegg til å skape en viss disharmoni med Tilsynsrådets hjemler å avholde bokettersyn og innhente taushetsbelagt informasjon etter advokatforskriften § 4-5 andre ledd og § 4-7. Utvalget tilrår likevel en slik løsning for å respektere Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. For øvrig bemerker utvalget at den foreslåtte ordningen må harmoniseres dersom, og i den utstrekning, det opprettes et tilstrekkelig uavhengig tilsynsorgan, slik Advokatlovutvalget anbefaler i NOU 2015: 3 s. 334 flg.

5.4.4 Saksbehandlingsregler

Utvalget foreslår å innføre en bestemmelse i hvitvaskingsloven som slår fast at forvaltningsloven gjelder når tilsynsmyndighetene gjennomfører tilsyn og treffer vedtak etter hvitvaskingsloven. Selv om det allerede følger av annen lovgivning at forvaltningsloven gjelder, mener utvalget at det er hensiktsmessig å gi en egen bestemmelse om dette, ut fra et informasjonssynspunkt. Med den foreslåtte lovbestemmelsen sikrer man dessuten at de ulike tilsynsmyndighetene følger samme regler, noe utvalget mener er en fordel.