4 Alderspensjonsordninger i privat sektor

4.1 Oversikt – foretakenes valgmuligheter

Denne utredningen omhandler kun private tjenestepensjonsordninger. Enkelte foretak som anses som private har offentlige tjenestepensjonsordninger. I mandatet er det ikke lagt opp til at Banklovkommisjonen skal vurdere den særlige situasjonen som slike foretak befinner seg i. Det legges derfor i det videre til grunn at foretak i privat sektor kan velge mellom tre ulike typer tjenestepensjonsordninger når de skal etablere alderspensjonsordning for sine ansatte. Alle typene ordninger gir grunnlag for en skattegunstig behandling og må betraktes som «sideordnede alternativer». Forskjellen mellom ordningene ligger i hvordan arbeidstakeres rettigheter og pensjonsnivået i ordningene er definert i pensjonsplanen, hvem som bærer de ulike typer av risiko som er knyttet til alderspensjonsordninger og graden av tilpasning til folketrygdens hovedprinsipper.

Foretak kan velge å etablere innskuddspensjonsordning etter innskuddspensjonsloven. I disse ordningene er det et beløp, som regel i prosent av lønn, som foretaket skal innbetale hvert år til pensjonsordningen fastsatt i ordningens innskuddsplan. Innskuddenes størrelse, antall år med innskudd og tilført avkastning i denne perioden vil deretter danne grunnlag for beregning av en årlig pensjonsytelse ved uttak av pensjon. Dette er således et rent innskuddsbasert alternativ som derfor ikke har noen direkte relevans i forhold til temaet om ytelsesbasert ordning i denne utredning. Det redegjøres derfor ikke nærmere om innskuddspensjonsloven her.

Det annet, og mest tradisjonelle alderspensjonsalternativet i privat sektor, er ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger etter foretakspensjonsloven, se beskrivelsen nedenfor i avsnitt 4.2. I Prop. 199 L (2012–2013) foreslo Finansdepartementet enkelte tekniske endringer i foretakspensjonsloven. For øvrig forutsatte departementet at loven - med den tilknytning til det tidligere alderspensjonssystemet i folketrygden som ble fastsatt i foretakspensjonsloven §§ 5-5 fjerde ledd og 5-7 fjerde ledd ved lov 17. desember 2010 nr. 83, ble videreført. Det ble fra Finansdepartementets side gjort klart at Banklovkommisjonen utredning NOU 2013: 3 med utkast til overgangsregler for eksisterende foretakspensjonsordninger mv. ikke ville bli fulgt opp. Pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven vil dermed inntil videre være «et sideordnet alternativ» til pensjonsordninger etter tjenestepensjonsloven og innskuddspensjonsloven som begge er tilpasset ny alderspensjonsopptjening i folketrygden.

Det tredje alternativet trådte i kraft 1. januar 2014 ved lov 13. desember 2013 nr. 106 om tjenestepensjon (tjenestepensjonsloven) og kan beskrives som en mellomting mellom innskuddspensjonsordning og ytelsesbasert foretakspensjonsordning. Tjenestepensjonsordninger etter tjenestepensjonsloven er beskrevet nærmere i avsnitt 4.3 nedenfor.

4.2 Ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger

4.2.1 Innledning

Tjenestepensjonsordninger med skattegunstig behandling var før år 2000 etablert som ytelsesbaserte pensjonsordninger enten i livsforsikringsselskap eller i pensjonskasser. Først ved vedtakelse av innskuddspensjonsloven ble det fra 2001 åpnet for at tjenestepensjonsordninger med skattegunstig behandling kunne etableres som innskuddspensjonsordninger. Også etter dette tidspunktet utgjorde et flertall av de private tjenestepensjonsordningene ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger etter foretakspensjonsloven. Etter ikrafttredelsen av lov om obligatorisk tjenestepensjon 1. januar 2006 tok imidlertid etableringen av innskuddspensjonsordninger virkelig fart med hensyn til antall pensjonsordninger og antallet medlemmer som var omfattet av disse.

Ytelsesbaserte pensjonsordninger i henhold til foretakspensjonsloven sikrer tjenestebasert alderspensjon i tillegg til alderspensjonsytelsene fra folketrygden til enhver tid. Pensjonsordningene er etablert ved, og basert på, en kollektiv livsforsikringsavtale med pensjonsinnretningen og arbeidsgiveren som avtaleparter og arbeidstakerne som de forsikrede. I forsikringsavtalen fastsettes pensjonsplanen og annet regelverk for den enkelte pensjonsordning. Foretakspensjonsloven selv har lite konkrete og detaljerte regler om utforming av de enkelte pensjonsordninger. Lovens hovedoppgave er å fastlegge de rammer og krav som må overholdes ved utformingen av pensjonsplan og annet regelverk i ordningene (foretakspensjonsloven § 2-1 første ledd) for å gi rett til en skattegunstig behandling av innbetalinger til pensjonsordningen.

Foretakspensjonsordningene kjennetegnes ved at det er størrelsen på den årlige framtidige alderspensjonsytelsen, forutsatt at man er medlem av pensjonsordningen i tilstrekkelig mange år (full tjenestetid), som angis i pensjonsordningens pensjonsplan. Full opptjent tjenestetid etter dagens regler i foretakspensjonsloven skal være minst 30 år, men ikke høyere enn 40 år (foretakspensjonsloven § 4-3). Etter lovens § 5-2 kan alderspensjonsytelsen i pensjonsplanen fastsettes enten som et samlet beløp ut fra lønn og beregnet folketrygd, som en bestemt del av medlemmets lønn eller som et bestemt beløp for hvert medlem (ikke høyere enn folketrygdens grunnbeløp (G)). De samlede pensjonsytelsene fra pensjonsordningen og beregnet folketrygd skal ikke utgjøre en større prosentandel av lønnen for medlemmer med høyere lønn enn for medlemmer med lavere lønn, og ytelsene skal fastsettes slik at forholdet mellom de enkelte medlemmers samlede pensjonsytelser blir rimelig ut fra lønn og tjenestetid i foretaket, jf. foretakspensjonsloven § 5-3 (forholdsmessighetsprinsippet).

En arbeidstakers rettigheter defineres således av den angitte ytelsen i pensjonsplanen, og arbeidsgivers kostnader vil bero på hva pensjonsinnretningen krever i premie for å sikre arbeidstakers opptjente rett til ytelse for framtiden.

4.2.2 Ytelsesbasert foretakspensjon i hovedtrekk

4.2.2.1 Pensjonsplan, premieberegning og premiereserve

Det at foretakspensjonsloven er en rammelov som fastsetter krav og rammer som den enkelte pensjonsordning må oppfylle for å kunne oppnå en skattegunstig behandling, medfører at de forhold som er karakteristisk for pensjonssystemet i pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven, i stor grad kan tilbakeføres til hvordan pensjonsordningenes pensjonsplaner og premieberegningsgrunnlag i praksis er blitt utformet innenfor lovens rammer.

1) Pensjonsplanen skal angi vilkårene for og omfanget av de pensjonsytelser arbeidstakerne etter hvert vil tjene opp ut fra lønn og tjenestetid i foretaket (foretakspensjonsloven § 2-3 første ledd). Pensjonsytelsene er riktignok ikke beløpsmessig fastsatt i pensjonsplanen. De er imidlertid kontraktsbestemt gjennom pensjonsplanens regler om beregningen av den årlige pensjonsytelse som et medlem ut fra lønnsforhold og tjenestetid i foretaket etter hvert opptjener, men som kommer til utbetaling først ved nådd opptjeningsalder, normalt fastsatt til 67 år (foretakspensjonsloven § 4-1 første ledd).

I praksis har beregningsreglene i pensjonsplanene i de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene vært fastsatt slik at tjenestepensjonsytelsen sammen med beregnet folketrygd for det enkelte medlem, ikke skal overstige de grenser i forhold til medlemmets lønn som er fastsatt i foretakspensjonsloven § 5-7. Disse grensene for samlet pensjon er 100 prosent av medlemmets lønn inntil 6 G, 70 prosent av lønn mellom 6 og 12 G og 0 prosent av lønn som overstiger 12 G. Selv om beregningsreglene i pensjonsplanene og maksimalgrensene i foretakspensjonsloven er fastsatt som en samlet ytelse fra foretakspensjonsordningen og folketrygden, er foretakspensjonsordningene reelt utformet som en «netto» tjenestepensjonsordning. Verken pensjonsinnretningen eller foretaket har normalt noe ansvar for hvor stor den enkeltes samlede pensjon fra folketrygd og pensjonsordning faktisk blir. Dette er forsikringsrettslig helt sentralt fordi det etter forsikringsavtalen er pensjonsinnretningene – ikke foretaket – som har ansvaret for at opptjent årlig tjenestepensjon blir utbetalt. Dessuten krever foretakspensjonsloven § 2-3 annet ledd at de tjenestepensjonsytelser som hvert av medlemmene opptjener etter pensjonsplanen, skal være garantert av pensjonsinnretningen.

I samsvar med prinsippet om lineær årlig opptjening av pensjon, har en arbeidstaker til enhver tid opptjent så stor del av full pensjonsytelse etter pensjonsplanen som arbeidstakerens tjenestetid i foretaket på beregningstidspunktet utgjør i forhold til en tjenestetid beregnet fra det tidspunkt arbeidstakeren ble opptatt som medlem i pensjonsordningen og til arbeidstakeren vil nå opptjeningsalderen. Dersom arbeidstaker er 45 år og ble ansatt i foretaket som 30-åring, vil vedkommende ha tjent opp 15/37 deler av full pensjon. Dette gjelder uavhengig om minstetid for rett til full pensjon er satt til 30 år. Dersom minste opptjeningstid er satt til 40 år i pensjonsplanen vil vedkommende ha tjent opp 15/40 deler. Arbeidstaker som fratrer før opptjeningsalderen, gis en fripolise for opptjent pensjonsytelse beregnet ut fra lønnen og tjenestetiden ved fratreden (foretakspensjonsloven § 4-7). For opptjening av pensjon ved tjenestetid i foretaket etter nådd opptjeningsalder gjelder særlige regler i foretakspensjonsloven § 4-5.

2) Pensjonsordningen finansieres av foretaket ved innbetaling av årlig premie for medlemmene. Premiene er ikke beløpsmessig fastsatt i pensjonsplanen. Årlig premie beregnes etter pensjonsinnretningens premieberegningsgrunnlag til enhver tid. I samsvar med prinsippet om lineær opptjening av pensjon beregnes årlig premie for hvert medlem ut fra den andel av retten til full pensjon etter pensjonsplanen som hver av arbeidstakerne ut fra sitt lønnsnivå opptjener i løpet av året (foretakspensjonsloven § 9-2). Årlig premie for de enkelte medlemmer vil derfor variere, men generelt vil premien stige med alder og lønnsvekst. Den øker ganske vesentlig særlig i siste del av et medlems yrkesaktive periode. En hovedårsak er at etter lønnsstigning beregnes opptjent pensjon på nytt som om medlemmet har hatt det nye lønnsnivået i hele sin tjenestetid (foretakspensjonsloven § 5-2 tredje ledd), og at årets premie derfor også må omfatte en reguleringspremie til dekning av den årlige oppregulering av tidligere opptjent pensjon som lønnsøkningen gjør påkrevd.

Denne form for premieberegning innebærer at de enkelte medlemmers rett til opptjent pensjon i hovedsak vil være fullfinansiert fra foretakets side ved nådd opptjeningsalder. I praksis beregnes imidlertid årlig premie slik at også pensjonsinnretningen selv hvert år må bidra til finansieringen gjennom tilføring av avkastning oppnådd ved forvaltning av midlene, jf. reglene om krav til årlig avsetning i forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 tredje ledd. Dette framgår av premieberegningsgrunnlaget, og det innebærer at pensjonsinnretningen selv må bære risikoen for at de forutsetninger om årlig avkastning, dødelighet og forventet levealder som der er lagt til grunn, viser seg å være tilstrekkelige, se nærmere nedenfor i avsnittene 4.2.2.2 og 4.2.2.3.

3) Det er et krav i foretakspensjonsloven at pensjonsordningens oppsamlede kapital i pensjonsinnretningen (premiereserven) alltid skal være så stor at den er tilstrekkelig til å sikre de pensjonsrettigheter medlemmene til enhver tid har opptjent etter pensjonsplanen (foretakspensjonsloven § 9-1). Dette kapitalkravet dekkes innenfor de avsetninger til premiereserve som pensjonsinnretningen etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 plikter å foreta for å sikre sin soliditet. Avsetningen til premiereserve som føres som en gjeldspost i regnskapet, skal til enhver tid tilsvare kapitalverdien av forsikringsforpliktelsene beregnet etter en prospektiv metode (se nedenfor i avsnitt 4.2.2.5). Plikten til å ha tilstrekkelige avsetninger til dekning av forsikringsforpliktelser er et sentralt element i det lovfastsatte soliditetssikringssystemet for pensjonsinnretninger og i lovgrunnlaget for myndighetstilsynet med pensjonsinnretningene.

Omfanget av pensjonsinnretningens avsetninger til premiereserve er uten betydning for omfanget av den rett til årlig pensjon som hvert medlem har opptjent til enhver tid. Pensjonsytelsenes størrelse bestemmes direkte av reglene i pensjonsplanen. Om en pensjonsinnretning oppfyller eller ikke oppfyller kravene til premiereserve etter foretakspensjonsloven § 9-1 og forsikringsvirksomhetsloven § 9-16, er derfor prinsipielt uten betydning for pensjonsinnretningens garantiansvar etter foretakspensjonsloven § 2-3 annet ledd for den rett til årlig pensjon som de enkelte medlemmene har opptjent etter pensjonsplanen. Dette er således en ytelsesgaranti som innebærer at pensjonsinnretningen i alle tilfeller er ansvarlig for at rett til årlig pensjon opptjent etter pensjonsplanen også blir utbetalt til arbeidstakeren ved uttak av pensjon etter reglene i loven. Omvendt betyr det også at verken de enkelte medlemmer eller foretaket har noe eget krav på særskilt utbetaling av premiereserve som pensjonsinnretningen har avsatt til sikring av pensjon opptjent etter pensjonsplanen, jf. foretakspensjonsloven § 4-6 tredje ledd.

4.2.2.2 «Premiefradrag» og avkastningsrisiko

Pensjonsinnretningen forvalter den kapital som tilsvarer pensjonsordningens midler (premiereserve) til enhver tid. I premieberegningsgrunnlaget for pensjonsordningen er det forutsatt at pensjonsinnretningen vil oppnå en årlig avkastning av midlene til enhver tid som minst tilsvarer den premieberegningsrente som inngår i beregningsgrunnlaget. Dette avkastningsnivået diskonteres inn ved beregning av den årlige premie som foretaket skal betale. I tillegg til årlig premie fra foretaket plikter derfor pensjonsinnretningen selv hvert år – også i utbetalingsperioden – å tilføre pensjonsordningens premiereserve et beløp som minst tilsvarer beregningsrenten (forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 tredje ledd). Ellers vil retten til pensjon opptjent i pensjonsordningen ikke være fullfinansiert og sikret ved tilstrekkelige avsetninger til premiereserve slik foretakspensjonsloven § 9-1 og forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 krever.

I forhold til oppfyllelsen av kravet til forsikringsmessige avsetninger som er en meget viktig del av soliditetssikringssystemet for pensjonsinnretninger, har derfor pensjonsinnretningen selv risikoen for at avkastningsresultatet oppnådd i det enkelte år er tilstrekkelig til å dekke pensjonsinnretningens eget årlige tilskudd til pensjonsordningens premiereserveavsetning. Denne avkastningsrisikoen omtales ofte som en rentegaranti selv om pensjonsinnretningen ikke vil ha noe spesielt ansvar overfor foretaket eller medlemmene dersom årlig avkastning blir lavere enn beregningsrenten. I forhold til arbeidstakerne er pensjonsinnretningens ansvar bestemt av den ytelsesgaranti som følger av foretakspensjonsloven § 2-3 annet ledd.

Den enkelte pensjonsinnretning kan i utgangspunktet selv bestemme hvilket avkastningsnivå (beregningsrente) den vil legge til grunn i sitt premieberegningsgrunnlag. I praksis har pensjonsinnretningenes premier vært beregnet ut fra den til enhver tid høyeste lovlige premieberegningsrente som er fastsatt at Finanstilsynet ut fra hensyn til soliditet og markedsforhold til enhver tid (forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsvirksomhetsloven (livsforsikring mv.) § 2-3). Høyeste lovlige beregningsrente er i de siste 10–15 årene satt ned etappevis fra 4 prosent til 2,5 prosent, noe som har økt foretakenes årlige pensjonspremier fordi en tilsvarende større del av finansieringen av opptjent pensjon må dekkes ved innbetalt premie. Ytterligere nedsettelse til 2,0 prosent ble etter vedtak fra Finanstilsynet gjennomført fra 1. januar 2015. Den enkelte nedsettelse av beregningsrenten får bare virkning for beregning av premier i etterfølgende år, og gir ikke pensjonsinnretningen rett til å etterberegne tillegg i tidligere års premier betalt for allerede opptjente pensjonsrettigheter. Den gjennomsnittlige beregningsrenten, det vil si den avkastning som pensjonsinnretningen må oppnå for å dekke sine renteforpliktelser samlet sett knyttet til eksisterende pensjonsforpliktelser, lå derfor i august 2014 på om lag 3,2 prosent for private foretakspensjonsordninger. En nedsettelse av den maksimale beregningsrenten får således liten umiddelbar soliditetsmessig virkning for pensjonsinnretningene.

Pensjonsinnretningen har adgang til å redusere avkastningsrisikoen ved at den i år med høyere avkastningsnivå enn beregningsrenten gjør bruk av retten til å foreta «tilleggsavsetninger» som i senere år etter behov kan brukes til å dekke årlig differanse mellom beregnet og faktisk avkastning (forsikringsvirksomhetsloven § 9-17). I et år hvor avkastningen tilordnet den enkelte kontrakt ikke er stor nok til å dekke det årlige avsetningskravet til dens premieserve (forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 tredje ledd), har pensjonsinnretningen rett til å oppfylle avsetningskravet ved overføring fra kontraktens tilleggsavsetninger (forsikringsvirksomhetsloven § 9-17 tredje ledd). Tilleggsavsetninger kan derimot ikke benyttes til å dekke tap fordi avkastningsresultatet i et år er negativt (lavere enn null) som følge av at verdireduksjonen av eiendelene i kollektivporteføljen i løpet av året er større enn det som lar seg dekke ved årets inntekter, se Ot.prp. nr. 74 (2003–2004) side 65 følgende og Innst. O. nr. 4 (2004–2005) side 20.

Årlig avkastning som overstiger den beregningsrente som gjelder for pensjonsordninger, skal etter fradrag for avsetninger etter beregningsgrunnlaget og årlige tilleggsavsetninger fastsatt av pensjonsinnretninger etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-17, disponeres som overskudd i henhold til forsikringsvirksomhetsloven §§ 9-9 til 9-14. Det følger av foretakspensjonsloven § 8-5 at overskudd tilordnet en pensjonsordning skal fordeles mellom og godskrives foretakets premiefond og pensjonistenes overskuddsfond for regulering av løpende pensjoner (foretakspensjonsloven § 5-10). Om overskudd oppnås eller ikke, er således uten betydning for størrelsen på de pensjonsytelser som opptjenes etter pensjonsplanen. Fripoliser utstedt til arbeidstakere som har fratrådt sin stilling anses som et eget rettsforhold (foretakspensjonsloven § 4-9) og skal tilordnes en forholdsmessig del av det overskudd pensjonsinnretningen har oppnådd for den kollektive forvaltningsporteføljen. I de senere år har imidlertid den økonomiske utvikling ført til svake avkastningsresultater samtidig som dødeligheten er vesentlig redusert og perioden med pensjonsutbetaling er dermed blitt lengre enn lagt til grunn ved premieberegningene. For å sikre sin soliditet har dermed pensjonsinnretningene i senere år benyttet så å si all avkastning ut over beregningsrenten, til tilleggsavsetninger og til styrking av avsetningene til premiereserve for pensjonsforpliktelser etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-11. Det er derfor blitt lite overskudd til pensjonsregulering etter foretakspensjonsloven § 8-5 og til fripoliser.

4.2.2.3 Livsvarig pensjon og levealdersrisiko.

For ytelsesbaserte pensjonsordninger er hovedregelen at opptjent årlig pensjon skal utbetales så lenge et medlem lever, det vil si som livsvarig ytelse (foretakspensjonsloven § 5-1). Denne forpliktelsen omfattes av pensjonsinnretningens ytelsesgaranti etter foretakspensjonsloven § 2-3 annet ledd. Retten til opptjent pensjon faller imidlertid bort når medlemmet dør, uavhengig av om dette skjer før eller etter uttak av pensjon. Forventet levetid og dermed forventet utbetalingsperiode må derfor tas i betraktning ved premieberegningen. Størrelsen på den framtidige forpliktelse som pensjonsinnretningen påtar seg i form av utbetaling av den framtidige pensjonsytelsen, vil i betydelig grad bero på hvilke forventninger man legger til grunn for utviklingen av framtidig levealder i det premieberegningsgrunnlag som gjelder for beregning av årlig premie. Det knytter seg betydelig risiko til premieberegning på dette grunnlag, avhengig av om beregningsgrunnlaget bygger på et statisk eller et dynamisk dødelighetsgrunnlag. Foretakspensjon er ikke som folketrygden gjenstand for levealdersjustering ut fra forventet levetid ved utbetaling.

Håndteringen av levealdersrisikoen i foretakspensjonsordninger er i de senere år blitt et hovedproblem for pensjonsinnretningene. Dette skyldes først og fremst at de årlige premier som er betalt av foretakene, over tid er blitt beregnet ut fra et statisk dødelighetsgrunnlag som gradvis ble sterkt foreldet, og at levealderen og utbetalingstiden derfor har økt vesentlig mer enn tatt i betraktning ved premieberegningen. Resultatet er at pensjonsinnretningene har hatt og til dels har et betydelig etterslep i oppbyggingen av avsetninger til dekning av levealdersrisikoen knyttet til de framtidige og langsiktige pensjonsforpliktelser de har påtatt seg.

Et første utgangspunkt ved premieberegningen i ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger er at årlige premier for den enkelte arbeidstaker må beregnes slik at premiereserven (pensjonskapitalen) ved nådd opptjeningsalder (normalt 67 år) vil være tilstrekkelig uten ytterligere premieinnbetaling fra foretaket til å sikre utbetaling av pensjon i medlemmets forventede levetid. Dette betyr at pensjonsinnretningen har risikoen for økning av medlemmenes levealder i opptjenings- og utbetalingsperioden – ofte en periode på 40–50 år – i forhold til det dødelighetsgrunnlag med risikomargin som i sin tid ble benyttet ved premieberegningen i opptjeningsperioden. Levealdersrisikoen har vist seg å være betydelig og å ha vesentlig større betydning enn avkastningsrisikoen. Det har heller ikke vært vanlig i norsk tjenestepensjonsforsikring å avgrense levealdersrisikoen i forhold til utbetalingsperiode som vil vesentlig overstige den forventede levetid som premieberegningen bygger på.

Et andre utgangspunkt er at pensjonsinnretningene ved beregning av årlig premie ut fra de enkelte medlemmers forventede levealder ved fastsatt opptjeningsalder også må ta hensyn til at pensjonsforpliktelser overfor en del medlemmer som dør i løpet av opptjenings- og utbetalingstiden, vil falle bort og dermed i enkelt år kunne frigjøre midler som sikrer deres opptjente pensjon. Forventet omfang av midler som vil bli frigjort på denne måten («dødelighetsarv»), beregnet ut fra dødelighetsgrunnlaget som anvendes som en del av premieberegningsgrunnlaget, har derfor også blitt diskontert inn ved beregning av den årlige premie som foretaket skal betale. Dette framstår derfor som et «fradrag» i bruttopremien. En beregning av forventet «dødelighetsarv» må imidlertid også ta i betraktning risikoen for at færre vil dø før pensjonen kommer til utbetaling og før forventet levealder er oppnådd, og at dødelighetsarven dermed reduseres i forhold til det nivå som beregningen av årlige premier forutsetter. Også dette er pensjonsinnretningens risiko. Denne risikoen har imidlertid vist seg vanskelig å beregne med rimelig sikkerhet eller tilstrekkelige marginer over så lange tidsrom som vanlige pensjonsforpliktelser dekker.

Denne premieberegningspraksisen har over tid viste seg å medføre en vesentlig større levealdersrisiko for pensjonsinnretningen enn forventet, både som følge av økt levealder og lengre utbetaling av pensjoner, og av redusert dødelighetsarv i opptjenings- og utbetalingsperioden. Selv om årlige premier senere i opptjeningsperioden forhøyes dersom levealderen viser seg å øke mer enn ventet, vil dette ikke gi vederlag for økt levealdersrisiko knyttet til pensjonsrettigheter opptjent før endringen. Den akkumulerte levealdersrisiko har derfor blitt dekket ved nødvendige oppreguleringer av premiereservene for eksisterende pensjonsforpliktelser. Oppreguleringen har i stor grad skjedd ved bruk av avkastning på pensjonsmidlene ut over den anvendte beregningsrente. Der tilstrekkelig oppregulering ikke har kunnet skje har pensjonsinnretningene fortsatt løpende utbetaling av pensjon til pensjonister som lever lengre enn ventet. Den alminnelige økning i levealderen sett i forhold til de forutsetninger om levealder som hittil har vært lagt til grunn ved tidligere års premieberegning, har medført at det over årene er bygget opp en levealdersrisiko av betydelig omfang i pensjonsinnretningene som reelt innebærer en trussel mot pensjonsinnretningenes egenkapital og soliditet. Dette også særlig som følge av at det normalt er det samme beregningsgrunnlaget for levealdersrisiko som har vært anvendt både til premie- og avsetningsberegning i pensjonsinnretningene.

For å hindre at denne utviklingen i akkumulering av levealdersrisiko skulle fortsette i samme tempo, la Finanstilsynet i mars 2013 til grunn, etter lengre tids arbeid, at det skulle innføres et dynamisk dødelighetsgrunnlag for kollektive pensjonsforsikringer i livsforsikringsselskaper og pensjonskasser med virkning fra 2014, se likelydende brev fra Finanstilsynet av 8. mars 2013. Dette betyr at årlig premie vil øke i takt med de forutsetninger om redusert dødelighet som er bygget inn i det dynamiske dødelighetsgrunnlaget. Dette nye dynamiske dødelighetsgrunnlaget (også kalt K2013) er nærmere beskrevet nedenfor i avsnitt 4.2.2.4.

4.2.2.4 Nytt dynamisk dødelighetsgrunnlag

1) I norsk livsforsikring har det tradisjonelt vært anvendt et statisk grunnlag for beregning av forventet levetid. Dette innebærer at forventet levealder fastsettes uavhengig av når arbeidstaker er født og uavhengig av tidspunktet for når vedkommende kan ta ut alderspensjon. Det er skilt mellom menn og kvinner, men ut over dette har dødeligheten vært oppfattet som en konstant faktor i hele forsikringstiden. I et dynamisk dødelighetsgrunnlag slik man har valgt å bruke i K2013, øker levealderen med hvert årskull. Det forventes at levealderen øker for hvert årskull og til dels at man vil ha en høyere forventet levealder etter hvert som alderen innenfor det enkelte årskull øker. Det vil si at man forventer en forbedring av levealder både innenfor hvert årskull etter hvert som tiden går og årskullene i mellom. Det er lagt til grunn at økningen i levealder vil være alders- og kjønnsavhengig.

I det nye beregningsgrunnlaget er det satt en startdødelighet for alle årskull på grunnlag av erfaringstall fra forsikringsselskapene for kollektivbestanden i perioden 2005–2009. Disse erfaringstallene er framskrevet til 2013 basert på et såkalt mellomalternativ i Statistisk sentralbyrås framskrivninger av levealdersutvikling i den norske befolkning. Finanstilsynet har lagt til en sikkerhetsmargin på 12 prosent ved framskrivning til 2013. Sikkerhetsmarginen er lagt inn fordi det er avvik mellom befolkningen og forsikringskollektivet blant annet hva gjelder sosioøkonomiske forhold som påvirker levealder.

Når det gjelder levealdersutviklingen (eller dødelighetsynkingen) etter startdødeligheten er det satt tall for forventet dødelighetsutvikling for hvert årskull (født 1943 og senere) fra 2013 og framover. Også her har man tatt utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås mellomalternativ, men lagt til en sikkerhetsmargin på 10 prosent. Statistisk sentralbyrås tall er valgt fordi utviklingen av dødeligheten kan være tilnærmet lik i befolkningen og i forsikringskollektivet selv om startdødeligheten er forskjellig. Dødelighetsynkingen fra et år til et annet for hvert årskull vil ikke være konstant. Denne vil være avhengig av alder og kjønn. For hvert årskull skilles det således mellom menn og kvinner både hva gjelder startdødelighet og forventede endringer etter dette. I forhold til alderspensjon er det i K2013 ikke tatt hensyn til for eksempel sivilstand, bosted, arbeid, utdanning og andre sosioøkonomiske forhold som kan påvirke levealder. Det er dermed ikke sagt at den enkelte pensjonsinnretnings premietariff ikke kan inneholde slike elementer.

K2013 er et minimumsgrunnlag. Hver enkelt pensjonsinnretning vil derfor måtte vurdere behovet for egne marginer ut over dette grunnlaget basert på sammensetningen av og statistikk for egen forsikringsbestand.

Det dynamiske dødelighetsgrunnlaget vil sørge for at pensjonsinnretningene ved årlig premieberegning tar hensyn til en antatt utvikling i levealder i forhold til tidligere års premieberegning. Dette betyr at årlig premie vil øke i takt med de forutsetninger om redusert dødelighet som er bygget inn i det dynamiske dødelighetsgrunnlaget. Man unngår på denne måten, langt på vei, at utviklingen i faktisk dødelighet og økningen i utbetalingsperiodens lengde overstiger de antakelser som har vært gjort i et statisk dødelighetsgrunnlag og at sikkerhetsmarginene spises opp før dødelighetsgrunnlaget endres. Fortsatt vil det imidlertid i foretakspensjonsordninger være slik at pensjonsinnretningene vil ha risikoen for at antakelsene om utvikling av levealder på premieberegningstidspunktet viser seg å være riktig. Det vises til avsnitt 4.2.2.5 nedenfor.

4.2.2.5 Premiereserve og opptjent pensjon

I ytelsesbaserte pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven er pensjonsinnretningens hovedforpliktelser å foreta utbetaling av opptjent årlig pensjonsytelse til arbeidstakerne ved nådd opptjeningsalder (normalt 67 år), jf. foretakspensjonsloven § 2-3 annet ledd. Dette innebærer at de ytelser som er opptjent etter pensjonsplanen skal være garantert av pensjonsinnretningen. En arbeidstakers opptjente pensjon beregnes etter et prinsipp om lineær årlig opptjening. Lineær opptjening innebærer at det til enhver tid skal være samsvar mellom hvor mange år arbeidstaker har vært medlem av pensjonsordningen og hvor stor andel av full pensjon som vedkommende har opptjent og som er garantert av pensjonsinnretningen. Rett til full pensjon etter pensjonsplanen vil først oppnås ved arbeid fram til opptjeningsalder. Andelen av full pensjon som opptjenes hvert år er således bestemt ut fra lengden i år av en tjenestetid fra tidspunktet for innmelding i pensjonsordningen og til nådd opptjeningsalder.

Pensjonsutbetalingene fra pensjonsinnretningen skal være forhåndsfinansiert, i hovedsak ved de årlige premier foretaket innbetaler i opptjeningstiden. Årlig premie for den enkelte arbeidstaker beregnes derfor også lineært slik at opparbeidet pensjonskapital ved nådd opptjeningsalder – sammen med tilført avkastning på pensjonsmidlene i utbetalingstiden i samsvar med beregningsrenten som pensjonsinnretningen anvender – i prinsippet vil være tilstrekkelig til å sikre utbetaling av opptjent rett til pensjon i medlemmets forventede levetid ved nådd opptjeningsalder uten ytterligere premiebetaling fra foretaket. Pensjonsinnretningen har imidlertid risikoen for at faktisk levetid og de faktiske utbetalingsperiodene kan bli lengre enn beregnet, og at regnestykket vil gå opp. Et hovedformål med det nye dynamiske dødelighetsgrunnlaget er at denne risikoen skal bli redusert, og at det ved beregningen av årlig premie skal tas hensyn til forventet framtidig økning av levealderen. Ellers vil heller ikke kravet til forsikringsmessig avsetning kunne oppfylles.

For å sikre at pensjonsinnretningen har tilstrekkelige midler til pensjonsutbetalingene, kreves det at pensjonsinnretningen i opptjeningstiden opparbeider og til enhver tid har en avsetning til premiereserve, som etter beregningsgrunnlaget er tilstrekkelig til å sikre medlemmenes pensjonsrettigheter opptjent etter pensjonsplanen (foretakspensjonsloven § 9-1 og forsikringsvirksomhetsloven § 9-16). Etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 beregnes avsetningskravet etter prospektiv metode. Dette innebærer at premiereserven minst skal tilsvare forskjellen mellom kapitalverdien (nåverdien) av de framtidige utbetalingsforpliktelser og kapitalverdien (nåverdien) av foretakets framtidige premieinnbetalinger.

Avsetningen til premiereserve beregnet etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 skal gi et uttrykk for kapitalverdien av den rett til årlig pensjonsytelse som faktisk er opptjent på selve beregningstidspunktet. En forutsetning for at retten til pensjon opptjent på dette tidspunktet er sikret selv uten ytterligere premieinnbetaling fra foretaket, er imidlertid at pensjonsinnretningen fortsatt hvert år fram til nådd opptjeningsalder, og deretter i utbetalingstiden, tilfører premiereserven årlig avkastning og dødelighetsarv i samsvar med det som er forutsatt i beregningsgrunnlaget.

Dette innebærer for eksempel at den premiereserve som etter foretakspensjonsloven § 4-7 skal knyttes til en fripolise ikke i seg selv er tilstrekkelig til å sikre utbetaling ved nådd opptjeningsalder av den årlige pensjonsytelse fripolisen gir rett til. Som følge av pensjonsinnretningens ytelsesgaranti etter foretakspensjonsloven § 2-3 annet ledd, er imidlertid spørsmålet om fripolisens premiereserve til enhver tid er tilstrekkelig eller ikke, uten betydning for størrelsen av den årlige pensjonsytelse fripolisen gir rett til. Årlig pensjonsytelse kan ikke settes ned av den grunn at pensjonsinnretningens beregnede premiereserve viser seg å være utilstrekkelig til å dekke pensjonsutbetalingene.

Forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 og den prospektive beregningsmetoden forutsetter for at retten til pensjon skal anses som fullfinansiert, at foretaket skal fortsette å innbetale årlig premie fram til opptjeningsalder for å dekke den rett til pensjon som opptjenes fram til samme tidspunkt. Det forutsettes også at det tas hensyn til at påregnelig lønnsøkning fram til nådd opptjeningsalder vil medføre økning både av opptjent pensjon og av årlig premie. En annen forutsetning er at pensjonsinnretningen fortsatt hvert år tilfører premiereserven årlig avkastning og dødelighetsarv i samsvar med det som er forutsatt i beregningsgrunnlaget, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 tredje ledd. En ytterligere forutsetning er at pensjonsinnretningen også i utbetalingstiden tilfører premiereserven avkastning og dødelighetsarv etter beregningsgrunnlaget. Disse forutsetningene innebærer at pensjonsinnretningenes avsetninger til premiereserve på et gitt tidspunkt, regelmessig vil være en god del lavere enn beregnet nåverdi av de framtidige pensjonsytelser som da måtte påregnes å komme til utbetaling. Både dette forholdet og om avsetningsbehovet etter forsikringsvirksomhetsloven er oppfylt eller ikke, er imidlertid uten betydning for den rett til utbetaling av den årlige pensjonsytelse som arbeidstakeren har opptjent ved nådd opptjeningsalder.

I forhold til medlemmene i foretakspensjonsordninger har derfor kravet til pensjonsinnretningens premiereserve først og fremst karakter av et offentligrettslig krav til pensjonsinnretningenes soliditet som det er tilsynsmyndighetenes oppgave å påse at pensjonsinnretningene oppfyller, jf. forsikringsvirksomhetsloven §§ 9-15 og 9-16. Som nevnt ovenfor i avsnitt 4.2.2.1 har verken den enkelte arbeidstaker eller foretaket noe eget eller særskilt krav på utbetaling av premiereserve. Det er årlig pensjonsytelse opptjent etter pensjonsplanen, og ikke beregnet premiereserve, som prinsipielt er bestemmende for pensjonsinnretningens utbetalingsansvar overfor medlemmene av pensjonsordningen (foretakspensjonsloven § 2-3). Etter foretakspensjonsloven § 5-8 annet og tredje ledd kan det heller ikke foretas endringer av pensjonsytelser eller beregningsgrunnlag som medfører reduksjon av medlemmers rett til opptjent pensjon eller av premiereserve som er knyttet til opptjent pensjon. Norsk forsikringstradisjon har vært at forsikringsforpliktelser skal være fullt ut sikret ved avsetninger i pensjonsordninger. Ved bruk av for høy beregningsrente i forhold til den renteutvikling som finner sted eller dødelighetsgrunnlag hvor forventet levealdersutvikling ikke tar høyde for den faktiske økning i levealder som skjer, vil det oppstå et etterslep ved oppbygging av nødvendige avsetninger. Finansieringen av slike etterslep (oppreservering) er imidlertid et særskilt spørsmål og det berører ikke pensjonsinnretningens plikt til å utbetale løpende eller framtidige pensjoner.

4.2.3 Tilpasning av foretakspensjonsloven til ny folketrygd

4.2.3.1 Innledning

Etter vedtakelsen av nye regler for opptjening og beregning av alderspensjon i folketrygden i 2009, er det foretatt en rekke endringer i lovgivningen for private pensjonsordninger for å tilpasse disse til endringene i folketrygden. Ved siden av foretakspensjonsloven omfatter dette lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven), lov 21. desember 2005 nr. 124 om obligatorisk tjenestepensjon (OTP-loven) og lov 27. juni 2008 nr. 62 om individuell pensjonsordning.

Etter forslag fra Banklovkommisjonen i NOU 2010: 6 Pensjonslovene og folketrygdreformen I ble det fremmet og vedtatt lovendringer i innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven (lov 17. desember 2010 nr. 83) som trådte i kraft 1. januar 2011. Lovendringene innebar tilpasning til fleksibelt uttak av alderspensjon fra 62 år. Det omfattet videre endringer i innskuddspensjonsloven, lov om individuell pensjonsordning og lov om obligatorisk tjenestepensjon slik at disse ble tilpasset hovedprinsippene i den nye alderspensjonen i folketrygden. For de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene i henhold til foretakspensjonsloven ble det etablert en overgangsordning som innebar en tilpasning til fleksibelt uttak av alderspensjon, men at gjeldende beregningsregler for øvrig ble videreført som tidligere. Innholdet i disse lovendringene er nærmere beskrevet nedenfor i avsnittene 4.2.3.2 og 4.2.3.3. Folketrygdens ordning med levealdersjustering av pensjonsytelser på uttakstidspunktet ble ikke gjort gjeldende for foretakspensjonsordninger.

4.2.3.2 Fleksibelt uttak av alderspensjon

Endringene som ble foretatt i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven ved endringslov 17. desember 2010 nr. 83 innebar langt på vei at det er innført samme fleksibilitet for arbeidstakere til å ta ut alderspensjon fra tjenestepensjonsordningen som i folketrygden, det vil si fra fylte 62 år, jf. foretakspensjonsloven § 5-7a. Det er imidlertid av administrative og kostnadsmessige hensyn innført enkelte begrensninger og forenklinger i arbeidstakers valgmuligheter og muligheter for endring etter at uttak av alderspensjon har startet. Disse begrensningene framstår imidlertid ikke som sentrale i forhold til arbeidstakernes totale muligheter for pensjonstilpasning og i forhold til hensynet til styrking av arbeidslinjen, se foretakspensjonsloven § 5-7b.

Det er ikke noe krav om at arbeidstaker skal ta ut alderspensjon fra folketrygden samtidig med eller i samme grad som uttak av alderspensjon fra tjenestepensjonsordningen. Det er opp til arbeidstaker å vurdere om, og eventuelt i hvilken grad, vedkommende vil kombinere uttak av alderspensjon fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen. Når det gjelder uttak av alderspensjon fra tjenestepensjonsordningen i de tilfeller hvor arbeidstaker mottar uførepensjon/uføretrygd, er det i foretakspensjonsloven § 5-7b fjerde ledd fastsatt regler som innebærer at arbeidstaker ikke skal kunne ta ut en samlet pensjon som overstiger en pensjonsgrad på 100 prosent.

Innføringen av fleksibelt uttak av alderspensjon medførte at pensjonsalder ikke lenger utgjør et klart skjæringstidspunkt som utgangspunkt for beregninger av tidsfrister og lignende i pensjonslovene. Pensjonsalder ble derfor erstattet med 67 år (opptjeningsalder), se foretakspensjonsloven § 4-1. Dette er ikke uttrykk for en oppfatning om at 67 år er, og bør være, det foretrukne tidspunktet for uttak av alderspensjon i framtiden, men dette var en praktisk løsning som innebærer små endringer i forhold til tidligere regler og beregninger i pensjonsinnretningene.

For å sikre eldre arbeidstakere som fortsetter å arbeide etter den fastsatte opptjeningsalder i foretakspensjonsordning videre opptjening av pensjon, ble det i foretakspensjonsloven § 4-5, jf. § 3-10, inntatt regler om at medlemmer som har opptjent rett til full pensjon og som fortsatt har stilling i foretaket, skal sikres alderspensjon enten gjennom en ordning med engangsbetalt alderspensjon, innskuddspensjon eller opptjening på særskilte vilkår i foretakspensjonsordningen.

4.2.3.3 Reglene om beregning av rett til pensjon

Ved arbeidet med NOU 2010: 6 la Banklovkommisjonen til grunn at for å være i samsvar med hovedprinsippene i ny alderspensjon i folketrygden, var det for de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene behov for større endringer i blant annet beregningsreglene. Tilpasningen av foretakspensjonsloven til ny alderspensjon i folketrygden reiste såpass kompliserte spørsmål at det ikke var mulig å utarbeide et grundig forslag om dette innenfor de tidsrammer som forelå for å få til en tilpasning av lovgivningen til ikrafttredelse av reglene om ny alderspensjon i folketrygdloven 1. januar 2011. Det ble derfor valgt å etablere en overgangsordning for de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene som innebar en tilpasning til fleksibelt uttak som beskrevet ovenfor i avsnitt 4.2.3.2, og en videreføring av beregningsreglene for øvrig basert på gjeldende regler. Dette medfører blant annet at i de tilfeller hvor alderspensjonens størrelse er fastsatt i pensjonsplanen som et beløp ut fra lønn og beregnet folketrygd, noe som gjelder de aller fleste ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger, skal beregningen av beregnet folketrygd fortsatt skje på grunnlag av en standardisert beregning av gammel alderspensjon i folketrygden, jf. foretakspensjonsloven § 5-5. Dette innebærer at beregningen av årlig opptjening av pensjon og premieberegningen baseres på forutsetninger om at alderspensjonen i folketrygden beregnes på grunnlag av de 20 beste inntektsår som omregnes til et sluttpoengtall som igjen multipliseres med en prosent av grunnbeløpet til enhver tid. Grensene for samlede pensjonsytelser ble også videreført sammen med muligheten for å gi rett til full tjenestepensjon etter 30 års tjenestetid. Forutsetningen for en slik overgangsordning var at man skulle komme tilbake med en nærmere vurdering og gjennomgang av hvordan forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger i framtiden best kunne tilpasses ny alderspensjon i folketrygden.

4.2.4 Utbredelsen og utvikling av ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger

Antallet ytelsesbaserte pensjonsordninger i privat sektor har i de senere år blitt redusert forholdsvis kraftig. Dette har skjedd gjennom avvikling av pensjonsordninger og omdanning til innskuddspensjonsordning. En god del foretak har i en slik prosess valgt å «lukke» sine ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger i samsvar med foretakspensjonsloven § 15-6 annet til fjerde ledd. «Lukking» innebærer at foretaket velger å videreføre den ytelsesbaserte foretakspensjonsordningen for medlemmer av pensjonsordningen på tidspunktet for opprettelsen av innskuddspensjons- eller tjenestepensjonsordning etter tjenestepensjonsloven. Videreføringen kan enten skje for alle arbeidstakerne som er medlem av foretakspensjonsordningen på lukkingstidspunktet eller begrenses til medlemmer som har 15 år eller mindre igjen til opptjeningsalderen på samme tidspunkt. Det vil si arbeidstakere som er 52 år eller eldre på lukkingstidspunktet. De arbeidstakerne som ikke omfattes av videreføringen eller som ansettes etter lukkingstidspunktet, vil bli medlem av den nye innskuddspensjons- eller tjenestepensjonsordningen.

Tall fra Finans Norge viser at per 31. desember 2014 var omtrent 51 prosent av de forsikrede i foretakspensjonsordninger i lukkede pensjonsordninger. Dette utgjorde omtrent 35 prosent av alle foretakspensjonsordninger. Det har ikke vært mulig å få fram tall for hvor mange av disse som er videreført kun for eldre medlemmer og hvor mange som er videreført for alle medlemmene av foretakspensjonsordningen på lukkingstidspunktet. Finans Norge har imidlertid opplyst at omtrent 45 prosent av de forsikrede i ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger per 31. desember 2014 har fødselsår før 1963. Dette kan tyde på at en del av de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene har blitt lukket slik at de er videreført for kun eldre medlemmer. 31 private pensjonskasser var per 31. desember 2014 lukkede. Samlet antall private pensjonskasser på samme tidspunkt var 50.

Tall fra Finans Norge1 viser at omtrent 41 prosent av foretakspensjonsordningene har en kompensasjonsgrad på mellom 66 prosent og 69 prosent (33 prosent av de forsikrede). Omtrent 20 prosent har en kompensasjonsgrad på 70 prosent, mens 18 prosent har en lavere dekning enn 60 prosent. Resten, om lag 21 prosent, har således hatt en kompensasjonsgrad mellom 60 og 66 prosent.

Tabell 4.1 viser utviklingen i antallet aktive medlemmer og i forvaltningskapital i private tjenestepensjonsordninger siste 6 år. Med aktive medlemmer menes rettigheter knyttet til medlemmer som ikke har gått ut i pensjon. Det vil si at også rettigheter for fratrådte medlemmer knyttet til fripoliser og pensjonskapitalbevis omfattes. Forvaltningskapitalen og forpliktelsene omfatter samtlige rettigheter både for aktive medlemmer og pensjonister. Tallene er utarbeidet av Finans Norge som også har innhentet tall fra Pensjonskasseforeningen. Tallene i tabell 4.1 er i figurene 4.1 og 4.2 illustrert i søylediagram.

1: 2009, 2: 2010, 3: 2011, 4: 2012, 5: 2013, 6: 2014

Kilde: Finans Norge, oktober 2014

1: 2009, 2: 2010, 3: 2011, 4: 2012, 5: 2013

Kilde: Finans Norge, oktober 2014

4.3 Ny tjenestepensjonslov

4.3.1 Innledning

I NOU 2012: 13 framla Banklovkommisjonen utkast til ny lov om tjenestepensjon som innebar en ny form for tjenestepensjonsordning for privat sektor basert på et system for forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger som er tilpasset hovedprinsippene i ny folketrygd. Med grunnlag i Banklovkommisjonens utkast fremmet Finansdepartementet i Prop. 199 L (2012–2013) forslag til ny lov om tjenestepensjon. Stortinget traff lovvedtak i saken 10. desember 2013. Lov 13. desember 2013 nr. 106 om tjenestepensjon (tjenestepensjonsloven) trådte i kraft 1. januar 2014.

Tjenestepensjonsloven er utformet i samsvar med hovedprinsippene for ny folketrygd. Dette innebærer at det blant annet er et klart skille mellom reguleringen av opptjenings- og utbetalingsperioden. Dette skillet åpner også for en annen fordeling av kostnader og risiko mellom pensjonsinnretning, foretak og arbeidstakere enn det som hittil har vært karakteristisk for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger etter foretakspensjonsloven.

Tjenestepensjonsloven kommer inn som et alternativ til utforming av pensjonsordninger som undergis skattegunstig behandling i tillegg til eksisterende regelverk i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven.

Når det gjelder bestemmelsene om opprettelse av pensjonsordning (tjenestepensjonsloven kapittel 2) og medlemskap i tjenestepensjonsordning (tjenestepensjonsloven kapittel 3) er disse i det alt vesentlige de samme som i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven. Det vises til NOU 2012: 13 side 148 følgende.

4.3.2 Opptjening av alderspensjon og avkastningsrisiko

4.3.2.1 Tre hovedegenskaper i opptjeningsperioden

Hovedegenskapene til tjenestepensjonsordningene i opptjeningsperioden vil kunne deles i tre. For det første skal foretaket betale inn et årlig premieinnskudd for den enkelte arbeidstaker fastsatt i prosent av lønn, jf. tjenestepensjonsloven § 4-2. Størrelsen på denne premien, det vil si prosentsatsen, skal framgå av pensjonsordningens pensjonsplan, se nærmere nedenfor i avsnitt 4.3.2.2. Den årlige premien vil inngå i en pensjonsbeholdning for den enkelte arbeidstaker.

For det andre vil pensjonsbeholdningen bli tilført midler i form av faktisk dødelighetsarv i opptjeningsperioden, jf. tjenestepensjonsloven § 4-5 annet ledd. Faktisk dødelighetsarv er midler som frigjøres i forsikringskollektivet i pensjonsinnretningen som følge av at forsikrede dør før opptjente midler kommer til utbetaling, se nedenfor i avsnitt 4.3.2.3.

For det tredje vil det i opptjeningsperioden også skje en oppregulering av pensjonsbeholdningen som følge av avkastning som oppnås ved forvaltning av midlene som inngår i pensjonsordningen, se nedenfor i avsnitt 4.3.3. Foretaket kan påta seg et ansvar for oppregulering i år hvor avkastningen er liten.

Årspremien, faktisk dødelighetsarv og oppregulering ved avkastning og eventuelt tilskudd fra foretaket vil til sammen danne pensjonsbeholdningen for den enkelte arbeidstaker. Pensjonsbeholdningen angir arbeidstakers opptjente rett til pensjon til enhver tid, jf. tjenestepensjonsloven § 4-1.

4.3.2.2 Årspremier i prosent av lønn

Tjenestepensjonsloven fastsetter maksimalrammer for det årlige premieinnskuddet som vil utgjøre et tillegg til den alderspensjonen som kommer fra folketrygden. Av lov om obligatorisk tjenestepensjon følger det en plikt for arbeidsgiver til å ha tjenestepensjonsordning for sine ansatte og minimumskravene til disse ordningene følger av denne loven, se lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 annet ledd.

Maksimalgrensen for det årlige premieinnskudd som det kan fastsettes at foretaket skal innbetale årlig, er 7 prosent av lønn inntil 12 G, se tjenestepensjonsloven § 4-7. I tillegg kan foretaket fastsette et tilleggsinnskudd for lønn mellom 7,1 og 12 G på inntil 18,1 prosent. Dette for å kunne kompensere for at folketrygden ikke sikrer opptjening av alderspensjon i dette lønnsspennet. Av tjenestepensjonsloven § 4-2 tredje ledd følger det at årlig innskudd skal være høyere for kvinner enn for menn. Dette fordi kvinner forventes å leve lengre enn menn. Tillegget for kvinner skal settes slik at den årlige pensjon som innskuddene ventes å gi, er uavhengig av medlemmets kjønn. Dette tillegget for kvinner kommer i tillegg til maksimalrammene for årlig premieinnskudd som er fastsatt i tjenestepensjonsloven § 4-7, se § 4-7 annet ledd.

Innenfor disse maksimalrammen vil det være opp til det enkelte foretak å avgjøre hvilket nivå de vil fastsette for årlig premie i pensjonsplanen. Denne fastsettelsen vil bero på foretakets lønnsevne samt deres behov for å bruke pensjonsordning for å tiltrekke seg nødvendig arbeidskraft. De fleste foretak vil sannsynligvis forsøke å unngå å måtte endre størrelsen på årspremien i pensjonsplanen for ofte.

For å utnytte at variasjoner i foretakenes lønnsevne også kan brukes til pensjonssparing, er det i tjenestepensjonsloven § 4-5 første ledd fastslått at foretaket i et bestemt år kan tilføre pensjonsbeholdningen et beløp som tilsvarer inntil 2 prosent av årets lønn som tillegg til årets premieinnskudd fastsatt i pensjonsplanen. Summen av årets premieinnskudd og tillegget kan ikke overstige lovens maksimalrammer for innskudd, jf. § 4-7.

Uavhengig av størrelsen på premien fra foretaket er det i tjenestepensjonsloven § 4-17 åpnet for at det kan avtales mellom foretaket og et flertall av arbeidstakerne på minst to tredeler, at medlemmene skal innbetale et årlig tilskudd i prosent av lønn til pensjonsordningen. Årlig tilskudd for lønn inntil 12 G kan ikke overstige lovens maksimalrammer for årlig innskudd i § 4-7. Heller ikke samlet tilskudd fra arbeidstakere og premieinnskuddet fra foretakene kan overstige disse grensene. Ved etablering av en slik tilskuddordning har den enkelte arbeidstaker en reservasjonsrett. To tredeler av medlemmene må imidlertid være med i tilskuddsordningen dersom den skal bli noe av. Arbeidstakere som blir ansatt og medlemmer av pensjonsordningen etter etablering av tilskuddsordningen vil ikke ha noen tilsvarende reservasjonsrett som følge av at dette vil bli ansett som en del av arbeidsvilkårene.

Ut over ansvaret for å innbetale årlig premieinnskudd vil foretaket ha kostnadsansvaret for tjenestepensjonsordningen, jf. tjenestepensjonsloven § 4-8. Det er kun eventuelle særskilte kostnader knyttet til endring av investeringsportefølje hvor det er valgt individuelt investeringsvalg som skal dekkes av arbeidstaker, jf. tjenestepensjonsloven § 5-4 tredje ledd.

4.3.2.3 Faktisk dødelighetsarv

Som nevnt ovenfor i avsnitt 4.3.2.1 er faktisk dødelighetsarv midler som frigjøres i forsikringskollektivet i pensjonsinnretningen som følge av at forsikrede dør før opptjente midler kommer til utbetaling. I de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene fratrekkes en beregnet dødelighetsarv ved beregningen av nettopremien som foretaket skal betale for å sikre opptjeningen av arbeidstakernes pensjonsrettigheter. Det er her pensjonsinnretningene som har ansvar for at den beregnede dødeligheten er riktig. Blir denne lavere enn beregnet vil det måtte skytes inn midler til premiereserven for at pensjonsrettighetene skal være forsikringsmessig dekket.

Levealdersjustering medfører at det er arbeidstakerne som har den økonomiske risikoen som følge av utviklingen i levealder fram til uttak av pensjon. I tjenestepensjonsloven har også arbeidstakeren den økonomiske risikoen som følge av utvikling av levealder eller dødeligheten i opptjeningstiden. Faktisk dødelighetsarv i opptjeningstiden i pensjonsinnretningen fordeles forholdsmessig på pensjonsordningene og pensjonsbevis til fratrådte arbeidstakere, og deretter fordeles den videre på medlemmene etter pensjonsinnretningens beregningsgrunnlag, jf. tjenestepensjonsloven § 4-5 annet ledd. Dødelighetsarven kommer som et tillegg til innbetaling fra foretaket og tilført avkastning, og er med på å øke pensjonsbeholdningen og dermed den pensjonsytelsen som kommer til utbetaling.

4.3.3 Avkastningsrisiko og oppregulering

Det er det premieinnskuddet som fastsettes i pensjonsplanen som foretaket skal innbetale for den enkelte arbeidstaker. Det skjer ikke fradrag for forventet framtidig avkastning eller lignende slik som ved premieberegningen i ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger. Pensjonsleverandøren påtar seg heller ingen plikt til årlig å tilføre pensjonsbeholdningen en avkastning, med mindre det er avtalt en særskilt avkastningsgaranti, jf. tjenestepensjonsloven § 5-7. Det pensjonsinnretningen påtar seg i en tjenestepensjonsordning er at pensjonsbeholdningen til enhver tid ikke vil bli redusert. Denne nullgarantien medfører at pensjonsinnretningen har en avkastningsrisiko som følge av at årets avkastningsresultat unntaksvis kan bli negativt, selv om denne må anses som relativt beskjeden. Pensjonsinnretningen skal ta et vederlag for den kapitalrisiko som nullgarantien utgjør og denne vil i opptjenings- og utbetalingsperioden belastes foretaket, jf. tjenestepensjonsloven § 4-8.

Motstykket til denne fordelingen av avkastningsrisiko er at arbeidstakers pensjonsbeholdning årlig skal godskrives en oppregulering av opptjent pensjon basert på den faktisk oppnådde avkastning, jf. tjenestepensjonsloven § 4-5 fjerde ledd. Oppnådd årlig avkastning kan dermed gi et vesentlig bidrag til årlig oppregulering av pensjonsbeholdningen i opptjeningstiden og av pensjon under utbetaling i utbetalingsperioden og dermed til inflasjons- og nivåsikring av ytelsesnivået.

Foretaket kan i pensjonsplanen påta seg et ansvar for å garantere at det skjer en årlig regulering av pensjonsbeholdningen. Regulering skal da skje enten i samsvar med alminnelig lønnsvekst eller i samsvar med den gjennomsnittlige lønnsutviklingen i foretaket, jf. tjenestepensjonsloven § 4-6 første ledd. Denne reguleringen skal finansieres i første omgang av avkastningen. Dersom dette ikke er tilstrekkelig for å oppnå den fastsatte regulering, det vil si at årlig avkastning blir lavere enn alminnelig lønnsvekst eller gjennomsnittlig lønnsutvikling i foretaket, skal eventuelle midler i et reguleringsfond knyttet til pensjonsordningen benyttes. Dette fondet utgjør avkastning fra tidligere år som har oversteget det som var nødvendig for å dekke oppregulering i samsvar med pensjonsplanen. Dersom heller ikke midlene i reguleringsfondet er tilstrekkelig til å dekke oppreguleringen, skal resten dekkes av foretaket, jf. tjenestepensjonsloven § 4-6 tredje ledd.

Foretaket kan i pensjonsplanen fastsette at pensjonsbeholdningene under opptjening skal være underlagt investeringsvalg for den enkelte arbeidstaker eller foretaket. Normalt vil da den enkelte arbeidstaker kunne velge mellom forhåndsfastsatte porteføljer med høy, middels eller lav risiko med ulike andeler i de ulike porteføljene. Dersom individuelt investeringsvalg for arbeidstakerne velges, vil pensjonsinnretningen ikke ha noen nullgaranti og således ikke noen avkastningsrisiko knyttet til pensjonsbeholdningene, jf. tjenestepensjonsloven § 5-4. Hele avkastningsrisikoen vil i slike tilfelle ligge på den enkelte arbeidstaker.

Investeringsvalg for foretaket kan velges i de tilfeller hvor foretaket går inn og garanterer en årlig oppregulering av arbeidstakernes pensjonsbeholdning i samsvar med alminnelig lønnsvekst eller gjennomsnittlig lønnsutvikling i foretaket, jf. tjenestepensjonsloven § 5-5, jf. § 4-6. Foretaket foretar her investeringsvalg og har risikoen for avkastningsresultatet. Dette gjelder også negativt avkastningsresultat. Pensjonsinnretningen vil imidlertid ha et nullgarantiansvar overfor arbeidstakerne, jf. tjenestepensjonsloven § 5-1 annet ledd annet punktum. Dette innebærer et subsidiært ansvar ved negativt avkastningsresultat som må dekkes dersom foretaket ikke er i stand til å dekke et slikt tap.

4.3.4 Beregning av pensjonsytelse

4.3.4.1 Uttak av pensjon

På uttakstidspunktet for alderspensjonsytelsen skal pensjonsbeholdningen omregnes til en årlig pensjonsytelse. Reglene for rett til fleksibelt uttak av alderspensjon fra fylte 62 år, rett til endring i uttaket og rett til opptjening av pensjon ved videre arbeid i tjenestepensjonsloven §§ 4-9, 4-12 og 4-13, svarer i hovedsak til tilsvarende bestemmelser i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven. Tidspunktet for uttak av alderspensjonen vil være avgjørende for hvor stor den årlige pensjonsytelsen som kommer til utbetaling vil bli. Det er derfor i tjenestepensjonsloven § 4-15 satt klare krav til pensjonsinnretningenes opplysningsplikt om pensjonsytelsene og betydningen av ulike uttakstidspunkt.

Hovedregelen i tjenestepensjonsloven § 4-10 er at alderspensjonen skal være livsvarig. Ved beskjeden opptjening kan det imidlertid etter lovens § 4-10 annet ledd skje en nedsettelse av utbetalingstiden slik at samlet årlig alderspensjon utgjør om lag 30 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Selv om hovedprinsippet i folketrygden og hovedregelen i tjenestepensjonsloven er at alderspensjon skal utbetales så lenge vedkommende lever, er det i tjenestepensjonsloven § 4-16 åpnet for at det i pensjonsplanen kan fastsettes en tidsavgrenset utbetalingsperiode som innebærer at alderspensjonen opphører ved fylte 80 år eller senere. Utbetalingstiden må imidlertid i det enkelte tilfelle være på minst 10 år. Tidsavgrenset utbetalingsperiode kan av arbeidstaker kreves omgjort til livsvarig ytelse, men ikke omvendt.

4.3.4.2 Beregning av årlig pensjonsytelse og levealdersrisiko

Det er størrelsen på pensjonsbeholdningen på uttakstidspunktet som danner utgangspunktet for beregningen av den årlige pensjonsytelsen. Ved uttak skal også en forholdsmessig del av et eventuelt reguleringsfond etter tjenestepensjonsloven § 4-6 tredje ledd tilføres pensjonsbeholdningen, jf. lovens § 4-11 første ledd annet punktum. Dette som følge av at dette fondet vil være bygget opp av avkastning som ellers skulle vært fordelt på pensjonsbeholdningene i pensjonsordningen.

Sammen med pensjonsbeholdningens størrelse vil forventet gjenstående levetid på uttakstidspunktet være bestemmende for hvilken pensjonsytelse som den enkelte vil få, jf. tjenestepensjonsloven §§ 4-11 første ledd og 4-16 annet ledd. Som nevnt ovenfor i avsnitt 4.3.2.3 er det medlemmene som har risikoen for levealdersutviklingen i opptjeningsperioden gjennom såkalt levealdersjustering ut fra forventet gjenstående levetid på utbetalingstidspunktet. Levealdersjusteringen innebærer at omregningen av pensjonsbeholdningen til årlig alderspensjonsutbetaling baseres på pensjonsinnretningens beregningsgrunnlag på utbetalingstidspunktet. Forventet gjenstående levetid vil i beregningsgrunnlaget beregnes for hvert årskull slik at nåverdien av den enkeltes samlede pensjonsytelser vil være uavhengig av tidspunktet for uttak av alderspensjon, jf. tjenestepensjonsloven § 4-11 annet ledd. For å unngå at det blir for store forskjeller mellom pensjonsytelsene for menn og kvinner som følge av at den forventede levetiden er lengre for kvinner enn for menn, skal foretaket i opptjeningstiden innbetale et tillegg til premieinnskuddet for kvinner, som ut fra pensjonsinnretningens beregningsgrunnlag kompenserer for denne forskjellen, jf. lovens § 4-2 tredje ledd.

4.3.4.3 Pensjonsregulering

På samme måte som i opptjeningstiden, er pensjonsbeholdningen i utbetalingsperioden dekket av nullgaranti fra pensjonsinnretningen, jf. tjenestepensjonsloven § 5-1 annet ledd. Premien for denne garantien dekkes av foretaket, jf. tjenestepensjonsloven § 4-8. Dette ansvaret utgjør en framtidig pensjonsforpliktelse hos foretaket og vil utløse et balanseføringskrav i foretakets balanse. Beløpsmessig vil imidlertid dette kravet være beskjedent sett i forhold til balanseføringskravene som ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger utløser.

Dersom det ikke i pensjonsplanen fastsettes noe annet vil den årlige pensjonsytelsen reguleres i samsvar med årlig avkastning av midlene i den enkeltes pensjonsbeholdning. Denne avkastningen vil bli utbetalt som tillegg til medlemmets pensjonsytelse i påfølgende år, jf. tjenestepensjonsloven § 3-14 annet ledd. Foretaket kan velge å fastsette i pensjonsplanen at den årlige pensjonsytelsen skal reguleres med alminnelig lønnsvekst og deretter fratrukket 0,75 prosent som svarer til reguleringen av alderspensjon i folketrygden, jf. lovens § 4-16 første ledd. Denne reguleringen vil bli dekket av den årlige avkastning så langt det er mulig. Dersom avkastningen et år ikke er tilstrekkelig til å dekke slik regulering, det vil si at årlig avkastning er lavere enn alminnelig lønnsvekst og deretter fratrukket 0,75 prosent, skal det anvendes midler i pensjonsreguleringsfondet som er bygget opp av tidligere års avkastning ut over det som er nødvendig for å dekke årlig oppregulering. Dersom verken årets avkastning eller overføring av midler fra pensjonsreguleringsfondet er tilstrekkelig, skal udekket del av pensjonsreguleringen dekkes ved innbetaling fra foretaket.

4.3.5 Avsetningskrav og forsikringstekniske forhold

Tjenestepensjonslovens system basert på bruttopremier og årlige pensjonsytelser beregnet ut fra pensjonsbeholdning og en form for levealdersjustering, innebærer samlet sett vesentlige endringer i den risiko- og kostnadsfordeling mellom pensjonsinnretning, foretak og arbeidstakere som hittil har vært vanlig ved ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger etter foretakspensjonsloven. Dermed er det også lagt til rette for en vesentlig forenkling av kravene til avsetninger til dekning av forsikringsforpliktelsene.

Det følger av forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 at pensjonsinnretningene skal ha avsetninger til dekning av sine forpliktelser som minst utgjør forskjellen mellom kapitalverdien av pensjonsinnretningens framtidige forpliktelser og kapitalverdien av de framtidige nettopremier. Utgangspunktet vil være at avsetningene må dekke summen av medlemmenes pensjonsbeholdninger til enhver tid. Det må også tas hensyn til nullgarantien som pensjonsinnretningen har påtatt seg i forhold til at pensjonsbeholdningen til enhver tid ikke skal reduseres i verdi. Dette gjelder både i opptjeningsperioden og i utbetalingsperioden. Videre må det tas hensyn til det ansvar pensjonsinnretningen har i forhold til forventet gjenstående levetid når alderspensjonen har kommet til utbetaling. Ved beregningen av avsetningen for pensjoner under utbetaling skal pensjonsinnretningen benytte samme tekniske beregningsgrunnlag som ligger til grunn for pristarifferingen til enhver tid. I sin tur medfører dette at det dynamiske beregningsgrunnlag skal benyttes også ved avsetningsberegningene. Dette vil innebære at avsetningene må bygges opp ved blant annet den løpende utvikling av levealderen som legges til grunn for det dynamiske beregningsgrunnlag i pensjonsinnretningen.

4.3.6 Utbredelse

Det er i løpet av de første månedene i 2015 inngått noen avtaler om tjenestepensjonsordninger. Det var i mars 2015 to pensjonsinnretninger som tilbød et slikt produkt. Det påregnes imidlertid at det vil være flere pensjonsinnretninger som etter hvert vil få på plass og etablere de nødvendige systemer og grunnlag for å kunne tilby tjenestepensjonsordninger.