Del 1
Et opplegg til ny form for ytelsesbasert alderspensjon

6 Rammelov og fleksibilitet

Både foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven og tjenestepensjonsloven er utformet som rammelover. Dette innebærer at det i lovgivningen ikke er fastsatt detaljerte regler for hvordan pensjonsproduktene eller de enkelte pensjonsordninger skal utformes for å være i samsvar med lovene. Lovene har fokus på yttergrensene som de enkelte pensjonsordningene må holde seg innenfor for å kunne gis en skattegunstig behandling. Minimumskravene til de enkelte pensjonsordninger følger av lov 21. desember 2005 nr. 124 om obligatorisk tjenestepensjon. Det ligger utenfor Banklovkommisjonens mandat å vurdere eventuelle endringer i lov om obligatorisk tjenestepensjon i denne utredningen.

Rammene gir pensjonsinnretningene grunnlag for å vurdere hvordan de vil utforme sine produkter og i hvilken grad de vil benytte seg av den fleksibilitet som ligger i loven til å tilby variasjon av sine produkter. Rammene gir videre foretakene muligheter til å tilpasse sine pensjonsordninger til sin økonomiske og kostnadsmessige bæreevne, konkurransesituasjon og behovet for å bruke pensjonsordningen som faktor for å tiltrekke seg attraktiv arbeidskraft. Valget vil således ikke bare ligge i hvilken type pensjonsordning man velger, men også hvordan man utnytter den fleksibilitet som ligger i den enkelte pensjonslov ved utformingen av pensjonsplanen for den enkelte pensjonsordning.

Myndighetene vil i utgangspunktet innenfor privat sektor ikke ha noe behov for å styre verken valget av hvilken type pensjonsordning som et foretak velger eller hvilke valg som eventuelt gjøres innenfor de rammer som loven setter. Dette tilsier at det ikke gjøres forskjell i de ulike lovene som ikke er begrunnet i behovet for å fastsette rammer og at det brukes likelydende bestemmelser der dette er mulig slik at pensjonslovgivningen framstår som så oversiktlig som mulig. Dette gjelder for eksempel regler om opprettelse av pensjonsordning, tilsyn, hvem som kan og skal være medlem av pensjonsordningene og hvordan pensjonsordningene eventuelt kan bringes til opphør. Siden de eksisterende pensjonslovene de senere år har gjennomgått mer eller mindre omfattende tilpasninger til ny alderspensjon i folketrygden, viser bestemmelsene i foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven og tjenestepensjonsloven at også uttaksbestemmelsene langt på vei er de samme. Disse forhold gjør at man ved utarbeidelse av et eventuelt regelverk for en ny form for ytelsesbasert alderspensjon bør legge seg på regler og formuleringer som allerede er benyttet i eksisterende pensjonslover der dette er mulig. For å begrense omfanget av lovgivningen knyttet til tjenestepensjonsordninger i privat sektor bør man også unngå parallelle regler i stort omfang.

For en ny form for ytelsesbasert alderspensjon vil parallelle regler kunne unngås dersom lovreguleringen plasseres i et eget kapittel i tjenestepensjonsloven. Dette vil også gjøre det tydelig at det eventuelt dreier seg om et sideordnet alternativ til eksisterende typer av tjenestepensjonsordninger, herunder et alternativ til den alderspensjonsordning som er regulert i tjenestepensjonsloven kapittel 4 i dag. Eventuelle regler om ytelsesbasert alderspensjon kan enten plasseres som et nytt kapittel 4a i loven eller erstatte gjeldende kapittel 5. En plassering av bestemmelsene i et kapittel 5 vil medføre en omnummerering av nåværende kapittel 5 og etterfølgende kapitler. For å unngå en slik større omnummerering av en relativt ny lov som markedet akkurat har begynt å tilpasse seg til, vil Banklovkommisjonen anbefale at en eventuell regulering av en ny form for ytelsesbasert alderspensjon tas inn som et kapittel 4a i tjenestepensjonsloven. Man slipper da også å gjøre endringer i andre lover som henviser til bestemmelser i tjenestepensjonsloven. Et eventuelt inntak av et nytt kapittel 4a i tjenestepensjonsloven vil kreve enkelte endringer i øvrige bestemmelser i tjenestepensjonsloven, men endringene framstår som beskjedne, se lovutkastet i kapittel 14 nedenfor.

Det er ulike oppfatninger i Banklovkommisjonen av hvordan det som kan beskrives som mer forsikringstekniske, men prinsipielle forhold, bør løses knyttet til en ny form for ytelsesbasert alderspensjon. Det vises til særmerknader inntatt nedenfor i kapitlene 7, 8, 9 og 10. Dette gjelder blant annet hvilke metoder som kan og bør anvendes ved beregning av premie tilpasset levealdersjustering i et slikt produkt. Dette har medført at lovutkastet er forholdsvis generelt utformet på en del punkter og at det flere steder er lagt opp til at det kan velges mellom ulike alternativer ved utforming av en pensjonsplan. Lovutkastet angir blant annet en hovedlinje for hvilke prinsipper som premieberegning i en ny ytelsesbasert alderspensjonsordning skal oppfylle, men angir ikke detaljerte regler for den metode for premieberegning som pensjonsinnretningene bør basere sine eventuelle pensjonsprodukter på. Tilsvarende angis ulike alternativer for hvordan årlig pensjonsopptjening kan fastsettes i pensjonsplanen. Dette gir en mulighet for at en ny form for ytelsesbasert alderspensjon som produkt kan tilpasses ulike ønsker fra foretakene og de metoder for blant annet premieberegning som pensjonsinnretningene ser som mest effektive og salgbare til enhver tid. En så generell utforming av en lovtekst medfører imidlertid samtidig fort et behov for nærmere og mer detaljerte regler i blant annet forskrift for at man skal sikre at produktet også gjennom praktisk utforming er i samsvar med de intensjoner og prinsipper som en lovtekst bygger på.

7 Pensjonsopptjening og levealdersjustering i ytelsesbasert alderspensjon

7.1 Innledning

1) En persons arbeidskarriere vil normalt, og forhåpentligvis, vare over 40 år. I takt med økende levealder forventes det at arbeidstakerne kompenserer dette gjennom lengre tid i arbeid. På samme måte som i folketrygden opptjenes retten til alderspensjon i en tjenestepensjonsordning gradvis gjennom hele yrkeskarrieren. I en ytelsesbasert tjenestepensjonsordning innebærer dette at det hvert år opptjenes en forholdsmessig del av den fulle pensjonsytelsen som er angitt i pensjonsplanen. I et moderne arbeidsliv - særlig i privat sektor - innebærer dette at en arbeidstakers alderspensjon som regel vil ha sitt opphav i flere forskjellige tjenestepensjonsordninger. Delopptjeninger i flere forskjellige tjenestepensjonsordninger vil være det normale. En yrkeskarriere og således alderspensjon som kun stammer fra én tjenestepensjonsordning, er i dag relativt uvanlig i privat sektor.

Pensjonsopptjeningen i en eventuell ny form for ytelsesbasert alderspensjon vil måtte tilpasses et annet risikobilde enn det som er etablert i gjeldende ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger. Både de føringene som er gitt i mandatet og en tilpasning til hovedprinsippene i folketrygdreformen medfører at risiko knyttet til levealder, dødelighet og avkastning må fordeles annerledes enn det som har vært vanlig innenfor ytelsesbaserte ordninger i privat sektor hittil, jf. ovenfor i kapittel 5. Pensjonsopptjeningen i en eventuell ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning vil måtte være tilpasset følgende forhold:

• Årlig opptjening skal fastsettes som en nettoytelse enten som en prosent av lønn inntil 12 G eller som et fastsatt kronebeløp.

• Opptjeningen skal være lineær.

• Det skal kreves minst 40 års opptjeningstid i pensjonsordningen for å kunne få rett til fulle ytelser.

• For å sikre alleårsopptjening skal det være mulig å opptjene rett til pensjon også etter 40 års opptjeningstid.

• Pensjonsytelsen skal ved utbetaling levealdersjusteres slik at det er arbeidstakerne som bærer risikoen for utvikling i levealder i løpet av opptjeningstiden. Fastsettelsen av nettoytelsen i pensjonsordningen må basere seg på ytelse før levealdersjustering.

• Regulering av opptjent pensjon må skje ved bruk av avkastning eller ved at foretaket dekker en reguleringspremie (eller en kombinasjon av disse) i samsvar med de prinsipper som gjelder i tjenestepensjonsloven. Pensjonsinnretningene vil kun garantere at opptjent rett til pensjon ikke reduseres i verdi (nullgaranti).

Nedenfor i dette kapitlet er disse punktene knyttet til pensjonsopptjening og utforming av et mulig regelverk basert på disse, beskrevet nærmere.

2) En årlig opptjening av rett til en pensjonsytelse, jf. lovutkastet § 4a-1 første ledd, vil føre til en oppbygging av pensjonskapital knyttet til den enkelte arbeidstaker i pensjonsordningen. Det vil være sparedelen av årlig premie som innbetales av foretaket, tilført avkastning og eventuelt reguleringspremie og dødelighetsarv, som vil inngå i denne pensjonskapitalen. Størrelsen på pensjonsytelsen som angis i pensjonsplanen vil være bestemmende for hvor mye foretaket må betale inn og hvilken pensjonskapitaloppbygging som skjer for å dekke denne ytelsen. Pensjonsopptjeningen til enhver tid vil derfor langt på vei være bestemt av den pensjonskapital som er bygd opp. Dette gjør det mulig å ta med seg retten til opptjent pensjon dersom man fratrer sin stilling i foretaket, og det gir foretakene atskillig rom for tilpasning av kostnadsnivået for ordningen gjennom fastsettelse av størrelsen på pensjonsytelsen i pensjonsplanen.

Pensjonsytelsen som pensjonsopptjeningen baseres på og som fastsettes i pensjonsplanen vil være pensjonsytelsen før levealdersjustering. Dette er nødvendig for å få et sammenlignbart grunnlag når opptjeningen for den enkelte arbeidstaker skal beregnes. Under arbeidet med pensjonsreformen i folketrygden har man også hele tiden operert med beregning av ytelser før levealdersjustering når man har beregnet seg fram til nivået på opptjening av alderspensjon. En annen sak er det at oppbygging av pensjonskapital og dermed premieberegningen vil måtte reflektere den levealdersjustering som vil skje ved uttak av pensjon for ikke å bli for stor. Dette er nærmere behandlet nedenfor i kapittel 8 og avsnitt 9.3.

3) Reguleringen av opptjent pensjonsbeholdning eller opptjente pensjonsytelser i opptjeningstiden vil sikre en opprettholdelse av rettigheters realverdi og eventuelt en økning av denne dersom oppreguleringen er tilstrekkelig stor. I tjenestepensjonsloven er det opp til foretaket om de ønsker å bidra til regulering av opptjent pensjonsbeholdning i løpet av opptjeningstiden. I tjenestepensjonsloven § 4-6 første ledd er det en adgang, men ingen plikt, til å fastsette i pensjonsplanen for den enkelte pensjonsordning at pensjonskapital knyttet til den enkelte arbeidstaker skal reguleres årlig i opptjeningsperioden. Det kan fastsettes at reguleringen enten skal være i samsvar med alminnelig lønnsvekst (som i folketrygden) eller i samsvar med gjennomsnittlig lønnsutvikling i foretaket. Banklovkommisjonen foreslo i sitt lovutkast i NOU 2012: 13 at foretak også skulle kunne påta seg et ansvar for oppregulering i samsvar med individuell lønnsøkning for den enkelte arbeidstaker. Dette ble imidlertid ikke fulgt opp av Finansdepartementet i Prop. 199 L (2012–2013). Finansdepartementet begrunnet ikke dette valget nærmere ut over å vise til at en slik individuell reguleringsadgang ville være en måte å videreføre en form for sluttlønnsprinsipp, og at departementet derfor ikke foreslo en slik reguleringsadgang, se side 36 i proposisjonen. På denne måten gjorde Finansdepartementet det klart at de ikke ønsker en videreføring av et sluttlønnsprinsipp og dermed en individuell reguleringsadgang i nye former for tjenestepensjonsordninger i privat sektor.

Dersom foretaket har påtatt seg en forpliktelse i tjenestepensjonsordningens pensjonsplan til å sikre årlig regulering av opptjent pensjonskapital for arbeidstakerne i tjenestepensjonsordningen, vil ikke dette automatisk påføre foretaket en årlig reguleringspremie. Reguleringen skal først dekkes av den årlige avkastning oppnådd ved forvaltning av pensjonsmidlene knyttet til pensjonsordningen. Dersom årlig avkastning viser seg å være lavere enn den reguleringen som er fastsatt i pensjonsplanen, det vil si lavere enn alminnelig lønnsvekst eller gjennomsnittlig lønnsutvikling i foretaket, vil den udekkede del av reguleringen først dekkes av pensjonsordningens reguleringsfond som vil være bygget opp av tidligere års overskudd. Eventuell gjenstående udekket del av reguleringen vil deretter måtte dekkes gjennom innbetalinger fra foretaket. Dette reguleringsansvaret for foretakene utløser et krav om balanseføring av framtidige pensjonsforpliktelser, men beløpsmessig vil det dreie seg om et beskjedent krav.

Dersom ikke foretaket påtar seg ansvaret for å sikre en regulering i tjenestepensjonsordningens pensjonsplan som nevnt ovenfor, vil pensjonsbeholdningen i opptjeningstiden bli regulert årlig ved at den avkastning som oppnås ved forvaltning av midlene tilføres pensjonsbeholdningen, jf. tjenestepensjonsloven § 4-5 fjerde ledd. Om det er regulering i samsvar med tjenestepensjonsloven §§ 4-5 eller 4-6 som vil gi grunnlag for den høyeste årlige økningen i pensjonsbeholdningen, vil avhenge av hvorvidt årlig finansavkastning overstiger årlig lønnsvekst eller gjennomsnittlig lønnsutvikling i foretaket.

Som det framgår ovenfor i avsnitt 5.1 punkt 3) er en av føringene i mandatet at prinsippene for avkastningsgarantier i tjenestepensjonsloven skal legges til grunn. Dette omfatter pensjonsinnretningenes garanti for at pensjonskapitalen ikke skal reduseres (nullgarantien), men også at oppnådd avkastning av oppspart kapital skal tilføres og benyttes til årlig oppregulering av pensjonsbeholdningen i opptjeningsperioden. For ikke å komplisere regelverket bør derfor den samme metoden for oppregulering av opptjent rett til alderspensjon benyttes i en eventuell ny form for ytelsesbasert tjenestepensjonsordning. Spørsmålet er om foretakets reguleringsansvar skal være frivillig som i tjenestepensjonsloven § 4-6 eller om den skal gjøres pliktig. Fordelen ved å gjøre reguleringsansvaret pliktig er at man sikrer seg at ytelsene som opptjenes i henhold til pensjonsplanen verdisikres slik at de opprettholder sin realverdi på en mer forutberegnelig måte. Siden argumentet for å velge ytelsesordning ofte er at det gir arbeidstakerne en større grad av forutberegnelighet enn pensjonsordninger der opptjeningen er innskuddsbasert, vil en reguleringsplikt i samsvar med alminnelig lønnsvekst eller gjennomsnittlig lønnsutvikling i foretaket framstå som en videreføring av valget av ytelsesordning i første omgang. Banklovkommisjonens flertall foreslår derfor at i en eventuell ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning skal foretaket i opptjeningsperioden ha plikt til å regulere opptjent rett til alderspensjon årlig i samsvar med alminnelig lønnsvekst eller gjennomsnittlig lønnsutvikling i foretaket, se lovutkastet § 4a-6. Reguleringsansvaret og valget av om årlig regulering skal skje i samsvar med alminnelig lønnsvekst eller gjennomsnittlig lønnsutvikling i foretaket, skal framgå av pensjonsplanen for pensjonsordningen, jf. lovutkastet § 4a-2 femte ledd. Hvilken av disse som vil kunne gi høyest årlig regulering vil bero på nivået på lønnsutviklingen i det enkelte foretak. Begge reguleringsmåtene vil ha utjevningseffekter sett i forhold til om regulering hadde skjedd på grunnlag av individuell lønnsutvikling. Dersom regulering i samsvar med gjennomsnittlig lønnsutvikling i foretaket velges, kan man tenke seg tilfeller der den årlige generelle lønnsutviklingen i foretaket er svært høy. For å kontrollere slike tilfeller foreslås det i lovutkastet § 4a-6 femte ledd at det i forskrift kan settes grenser for hvor høy avkastningsprosent som i et år kan benyttes til oppregulering.

På bakgrunn av Stortingets vedtak, som var i samsvar med Finansdepartementets konklusjon i Prop. 199 L (2012–2013), om ikke å åpne for regulering av opptjent pensjonsbeholdning på grunnlag av individuell lønnsutvikling i tjenestepensjonsloven, ser ikke Banklovkommisjonens flertall noen grunn til å ta opp dette forslaget på nytt i forhold til en eventuell ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning. Flertallet kan ikke se at dette spørsmålet stiller seg særlig annerledes som følge av at det her er snakk om en ytelsesbasert alderspensjonsordning og ikke en hybrid eller innskuddsbasert pensjonsordning.

Medlemmene Dalsøren, Orskaug, Skomsvold og Storrødvann mener at årlig regulering av opptjent pensjon bør skje med enten alminnelig lønnsvekst som i folketrygden eller etter individuell lønnsvekst. Alternativet med gjennomsnittlig lønnsutvikling i foretaket bør utgå.

Begrepet gjennomsnittlig lønnsutvikling i foretaket er uklart, da det ikke framgår hvordan dette skal beregnes og det kan tenkes mange ulike alternativer som vil gi forskjellig resultat. Videre viser statistikk at forskjellige arbeidstakergrupper har forskjellig lønnsutvikling, også innad i samme virksomhet. For eksempel har funksjonærer gjennomgående høyere lønnsvekst enn arbeidere.

Alternativet gjennomsnittlig lønnsvekst i foretaket bør derfor, etter disse medlemmenes oppfatning, utgå og erstattes med justering etter individuell lønnsvekst. Disse to alternativene antas å koste omtrent det samme for arbeidsgiver og regulering etter individuell lønnsvekst framstår som langt mer rettferdig.

Disse medlemmene mener at det må åpnes for adgang til å regulere pensjonsbeholdningene i tråd med individuell lønnsvekst, slik som i offentlige pensjonsordninger og slik det praktiseres i foretakspensjonsloven. Disse medlemmene mener at det er en naturlig egenskap ved en ytelsesordning at pensjonsordningen skal kunne gi en samlet ytelse sett i forhold til arbeidstakerens lønn slik denne utvikler seg over tid. Uten mulighet til regulering av pensjonsopptjeningen etter individuell lønnsvekst og med maksimale ytelsesnivåer som ligger nær det som følger av hybridens maksimale opptjeningssatser, vil de beste pensjonsnivåene bli betydelig dårligere enn i dagens foretakspensjoner og mange vil måtte se langt etter en samlet pensjon som kan utgjøre to tredeler av lønnen ved 67 års alder (før levealdersjustering).

Dersom det ikke gis mulighet for å videreføre sluttlønnsberegnet pensjon i ytelsespensjoner, mener disse medlemmene at maksimalrammen må ta hensyn til at sluttlønn normalt er et høyere pensjonsgrunnlag enn gjennomsnittslønn over livsløpet. Det tilsier en økning av maksimal ytelse på om lag 5 prosentpoeng.

På samme måte som i tjenestepensjonsloven foreslår Banklovkommisjonen at oppreguleringen først og fremst skal finansieres av avkastning på pensjonskapital knyttet til den opptjente rett til alderspensjon. Dersom ikke dette er tilstrekkelig, det vil si at årlig avkastning er lavere enn alminnelig lønnsvekst eller gjennomsnittlig lønnsutvikling i foretaket, skal midler til regulering dekkes ved overføring fra pensjonsordningens reguleringsfond. Reguleringsfondet vil være bygget opp av tidligere års avkastning som overstiger det som er nødvendig for å dekke en årlig oppregulering. Dersom heller ikke midlene i reguleringsfondet er tilstrekkelig til å finansiere oppreguleringen, skal foretaket ha en plikt til å dekke udekket del av reguleringen. Desto større reguleringsfondet er jo lavere vil risikoen være for at foretaket må innbetale midler til pensjonsordningen for å dekke årlig regulering, jf. lovutkastet § 4a-6 tredje ledd. Muligheten for at foretaket kan komme i en situasjon hvor de må dekke regulering av opptjent rett til pensjon, vil medføre et krav til å balanseføre en slik framtidig pensjonsforpliktelse. Beløpsmessig vil imidlertid denne forpliktelsen, på samme måte som for tjenestepensjonsordninger, være beskjedent sett i forhold til de beløpsmessige balanseføringskrav som dagens ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger med årlig regulering basert på individuell lønnsutvikling medfører.

Det har vært stilt spørsmål om foretakets ansvar for å dekke eventuell udekket del av årlig oppregulering i år hvor avkastningen ikke er tilstrekkelig, bør følges av en rett for foretaket til å tilføre en andel av avkastningen til premiefond i år hvor avkastningen overskrider det som er nødvendig for å dekke den årlige regulering. Slik overskridende avkastning skal i henhold til tjenestepensjonsloven § 4-6 overføres reguleringsfondet.

Bakgrunnen for reguleringen av avkastningen i tjenestepensjonsloven er å finne i innskuddspensjonsloven § 3-2 der det er fastsatt at Kongen kan fastsette en høyeste avkastningsprosent ved alminnelig kollektiv forvaltning for hvor stor del av oppnådd avkastning av pensjonskapitalen i et år som etter regelverket tillegges pensjonskapitalen. Avkastning som ikke tillegges pensjonskapitalen, skal tilføres innskuddsfondet. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er en tanke om at for høy avkastning ville kunne gi for høye pensjonsytelser. Det har ikke etter vedtakelsen av innskuddspensjonsloven i 2000 vært så høye avkastningsnivåer at det har vært et behov for å regulere høyeste avkastningsprosent.

I tjenestepensjonsloven er en tilsvarende bestemmelse tatt inn i § 4-7 tredje ledd. Siden det i tjenestepensjonsloven § 4-6 er åpnet for at foretaket kan påta seg et ansvar for sikring av årlig oppregulering dersom årets avkastning ikke er tilstrekkelig, er det åpnet for oppbygging av en buffer mot realisering av et slikt ansvar i form av reguleringsfond, og også tatt inn en hjemmel for fastsettelse av høyeste avkastningsprosent som kan tilføres reguleringsfondet årlig. Avkastning som ikke tilføres pensjonsbeholdningen eller reguleringsfondet skal tilføres premiefondet.

Selv om det ikke er satt noen slik øvre grense for tilføring av årlig avkastning til reguleringsfondet, vil foretaket trekke fordeler av dette ved at deres risiko for at reguleringsansvar i form av ytterligere innbetaling til pensjonsordning ved avkastning som er lavere enn alminnelig lønnsvekst eller gjennomsnittlig lønnsutvikling samme år, blir lavere. Et stort reguleringsfond vil gjøre denne risikoen beskjeden selv om det skulle vise seg at man får lav avkastning flere år på rad. Det beløpsmessige balanseføringskrav for framtidige pensjonsforpliktelser som dette ansvaret utløser vil dermed også bli beskjedent. Gjennom vekst av reguleringsfondet vil dermed foretaket ha en «oppside» ved høy avkastning. Medlemmene av pensjonsordningen vil imidlertid også ha en fordel av reguleringsfondet ved uttak av alderspensjon eller ved avslutning av arbeidsforholdet og utstedelse av pensjonsbevis. I henhold til tjenestepensjonsloven § 4-11 første ledd annet punktum og § 6-2 annet ledd annet punktum skal medlemmets pensjonsbeholdning i disse tilfellene tilføres en forholdsmessig andel av reguleringsfondet. Begrunnelsen for dette er at avkastning på medlemmets pensjonsbeholdning vil ha vært med på å bygge opp en forholdsmessig andel av reguleringsfondet og at det derfor er rimelig at de får med seg disse midlene ved uttak av pensjon eller når de slutter i foretaket. Dette vil innebære en kronemessig reduksjon av foretakets buffer mot å måtte dekke deler av årlig regulering av opptjente pensjonsrettigheter i år hvor avkastningen er liten, uten at man ved beregning av den andel av reguleringsfondet som skal tilføres et medlems pensjonsbeholdning ved uttak av alderspensjon eller fratreden av stilling, tar hensyn til om foretaket har dekket en andel av årlig regulering av medlemmets rettigheter i tidligere år.

Forholdet mellom den totale pensjonsbeholdning i ordningen som foretaket har et reguleringsansvar for og størrelsen på reguleringsfondet vil imidlertid fortsatt være det samme som følge av at nye medlemmer vil ha en gradvis oppbygging av pensjonsbeholdning i ordningen. I tjenestepensjonsloven § 4-6 femte ledd er det åpnet for å fastsette grense for hvor stort dette reguleringsfondet skal kunne bli. En slik begrensning vil ikke først og fremst være av hensyn til foretaket, men at en tilføring av en forholdsmessig andel av fondet til den enkelte arbeidstakers pensjonsbeholdning ved uttak, jf. lovens § 4-11 første ledd annet punktum, ikke skal føre til for høye pensjonsytelser. En rett for foretaket til en andel av reguleringsfondet eller en andel av overskuddsmidler som ellers skulle vært tilført reguleringsfondet i andre tilfeller, vil i realiteten være snakk om en rett for foretaket til i ettertid belaste reguleringsfondet for tidligere års reguleringsansvar når verken avkastning eller reguleringsfond har vært tilstrekkelig for å dekke den årlige regulering. En slik mulighet kan tenkes å gjøre foretaket mer villig til å velge en pensjonsordning med reguleringsansvar i første omgang, samtidig innebærer det at regelverket blir mer komplisert. Regelverket i tjenestepensjonsloven bør her være likt for ordninger med innskuddsbasert alderspensjon med reguleringsansvar for foretaket og for ordninger med ytelsesbasert alderspensjon. Banklovkommisjonen har derfor valgt å basere reguleringen av ytelsesbaserte alderspensjonsordninger på dette punktet på gjeldende regler i tjenestepensjonsloven § 4-6, og legger til grunn at det må være opp til departementet å vurdere om de på generelt grunnlag vil gjøre endringer i tjenestepensjonsloven som åpner for at en slik etterfølgende dekningsrett for foretaket eller at foretaket sikres en andel av avkastningen som kompensasjon for reguleringsansvaret.

7.2 Nettoytelse

Samtlige tjenestepensjonsordninger i privat sektor er basert på at de skal utgjøre et tillegg til den alderspensjonsytelse som opptjenes i og utbetales fra folketrygden. Dette innebærer at disse pensjonsordningene må sikre alderspensjonsytelser som lett lar seg kombinere med ny folketrygd.

Ny alderspensjon fra folketrygden kjennetegnes imidlertid ved at det ikke tidlig i en yrkeskarriere er mulig å kunne si hvilket pensjonsnivå den enkelte arbeidstaker vil oppnå i folketrygden. Dette var det langt lettere å beregne i tidligere alderspensjonsordning i folketrygden som følge av at ytelsen ble basert på de 20 beste inntektsårene og en fast pensjonsalder. I den nye alderspensjonen fra folketrygden vil alle år med opptjening telle ved opptjening av den beregnede pensjonsbeholdning som danner grunnlag for beregning av alderspensjonsytelsen. Videre vil ytelsen bero på levealdersjusteringen på uttakstidspunktet. Dette vil man ha prognoser for, men det man ikke vil kunne vite er når den enkelte vil velge å ta ut sin alderspensjon. Disse forholdene gjør at det vil ligge liten nytte- eller informasjonsverdi i å forsøke å basere opptjeningen i en ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning på en samlet alderspensjonsytelse fra folketrygden og pensjonsordningen. Dette gjelder selv om man skulle finne fram til en standardisert måte å beregne ytelsen fra folketrygden på. En slik standardisert beregning vil i de aller fleste tilfelle avvike såpass mye fra den alderspensjonsytelsen for den enkelte som faktisk kommer til utbetaling fra folketrygden, at en pensjonsopptjening basert på en samlet ytelse fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen, vil være mer egnet til å forvirre enn å ha noen nyttig informasjonseffekt for arbeidstakerne. Dette gjelder særlig så lenge verken foretaket eller pensjonsinnretningen vil ha noen forpliktelse til å dekke avvik mellom beregnet og faktisk folketrygd, slik som er tilfellet i de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene i dag.

Som det også er lagt til grunn i mandatet, jf. ovenfor i avsnitt 5.1 punkt 1), må en eventuell ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning utformes som en nettoytelse som beregnes, og kommer til utbetaling, uavhengig av folketrygdens ytelsesnivå. Dette vil innebære at årlig opptjening i pensjonsplanen enten må fastsettes som en andel av den beregnede nettoytelsen i prosent av lønn fra pensjonsordningen eller som en årlig opptjening av en ytelse i prosent av lønn. Opptjeningen vil bli den samme uansett etter hvilket av disse alternativene man velger å bruke i pensjonsplanen. Dette er imidlertid ikke til hinder for at det ved fastsettelsen av lovens maksimalrammer tas hensyn til hva samlet kompensasjon fra folketrygden og pensjonsordningen skal kunne bli. Mulig kompensasjonsnivå fra folketrygden vil da måtte beregnes på en standardisert måte blant annet gjennom bruk av tall for kompensasjonsnivå i forhold til lønn før levealdersjustering. Dette er heller ikke til hinder for at hovedprinsippene ved utforming av ny folketrygd anvendes ved utformingen av regelverket for en slik type pensjonsordning på samme måte som det ble gjort ved utarbeidelsen av tjenestepensjonsloven.

7.3 Lineær alleårsopptjening

Prinsippet om alleårsopptjening i ny folketrygd innebærer at alle inntektsår mellom 13 og 75 år skal føre til opptjening av alderspensjon i form av innskudd til den beregnede pensjonsbeholdningen. Pensjonsbeholdningen vil bli større, og pensjonsytelsen øke, jo flere inntektsår man har før uttak av pensjon og jo høyere inntekt man har inntil 7,1 G i disse årene. Dette som følge av at opptjeningen av pensjonsbeholdning er basert på 18,1 prosent av inntekt inntil 7,1 G hvert år.

I en ytelsesordning er det ytelsen, det vil si den årlige pensjon som skal komme til utbetaling, som skal fastsettes i pensjonsplanen og være nivåbestemmende for den årlige pensjonsopptjening som arbeidstakerne i pensjonsordningen skal kunne ha. Når man definerer hva som skal være beregnet pensjonsnivå i pensjonsplanen vil man måtte gjøre forutsetninger om hvor lenge arbeidstakerne skal være i arbeid for å få rett til dette pensjonsnivået, og dermed hvor stor andel av ytelsen som skal opptjenes hvert år som arbeidstakeren jobber. Dette innebærer at man på sett og vis setter et minstenivå for antall år i arbeid som kan anses som full karriere, samtidig innebærer alleårsprinsippet at en slik forutsetning ikke kan være til hinder for at man skal kunne opptjene mer i pensjon om den enkelte arbeidstaker jobber lengre enn det antall år man har brukt som forutsetning ved beregning av pensjonsnivået. Minstenivået på antall år i arbeid vil være særlig viktig for alle de som kun kommer til å være medlem av pensjonsordningen i noen år før de bytter arbeidsgiver og fratrer pensjonsordningen. De vil dermed bare få en delopptjening av pensjon i pensjonsordningen og deres samlede pensjon vil være summen av delopptjening fra flere ulike pensjonsordninger.

I mandatet har Finansdepartementet lagt til grunn at det skal kreves minst 40 års opptjeningstid for fulle ytelser og at pensjonsplanen skal bygge på lineær opptjening av pensjonsytelsene. Kravet om lineær opptjening innebærer at opptjeningen etter pensjonsplanen skal være lik hvert år, det vil si den samme forholdsmessige del av lønnen til enhver tid. Det skal ikke spille noen rolle for opptjeningen når i karrieren den enkelte er medlem av pensjonsordningen ut over at det vil avhenge av lønnsnivået til enhver tid.

I ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger har ytelsen i pensjonsplanen tradisjonelt vært fastsatt slik at den forutsetter uttak ved 67 år, det vil si at det forutsettes at arbeidstakerne forblir medlem av pensjonsordningen fram til uttak av pensjon, og andelen av den ytelsen som opptjenes årlig vil avhenge av minstekravet til antall opptjeningsår for rett til det beregnede pensjonsnivå i pensjonsplanen (ofte angitt som full pensjonsytelse) eller hvor gammel arbeidstaker er når vedkommende blir medlem av pensjonsordningen. Dersom minstekravet til opptjeningstid for rett til full alderspensjon er satt til 30 år, som er minstekravet i foretakspensjonsloven § 4-3 første ledd, vil arbeidstaker ha en årlig opptjening på 1/30 om vedkommende er 37 år eller eldre når han eller hun blir medlem av pensjonsordningen. Dersom vedkommende er yngre ved ansettelse vil nevneren i brøken være det antall år man har fram til fylte 67 år. Alle arbeidstakere tjener således ikke opp like stor andel av pensjonsytelsen hvert år. Imidlertid er opptjeningen lineær som følge av at opptjeningen hvert år for den enkelte arbeidstaker utgjør samme andel av full ytelse.

Mobiliteten i arbeidsmarkedet i privat sektor gjør at realiteten for de aller fleste arbeidstakere vil være at alderspensjonsytelsen ut over alderspensjonen fra folketrygden, vil utgjøre en sum av pensjonsopptjeninger fra flere ulike tjenestepensjonsordninger. For å tilpasse seg denne utviklingen, er Banklovkommisjonen av den oppfatning at opptjeningen i en eventuell ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning bør basere seg på en fastsatt årlig opptjening av en ytelse framfor å knytte opptjeningen til en fastsatt opptjeningsalder. Dette kan gjøres ved å legge til grunn en normal opptjeningstid på 40 år, som er i samsvar med føringene i mandatet, og ut fra dette fastsette en årlig opptjening i pensjonsplanen. Den årlige pensjonsopptjeningen kan da fastsettes enten ved at årlig pensjonsopptjening skal utgjøre 1/40 av en prosent av lønn eller ved å bruke 40 år som grunnlag for å beregne en årlig opptjeningsprosent av lønn som fastsettes i pensjonsplanen. Ved bruk av opptjening av 1/40 av en prosent av lønn, vil det være det årlige beregnede pensjonsnivå man har mulighet for å få opptjent etter 40 år (gitt at man har samme lønn alle disse år) som vil være angitt i pensjonsplanen. Dette årlige beregnede pensjonsnivå kan også framgå som en årlig opptjeningsprosent i pensjonsplanene dersom man tar det årlige beregnede pensjonsnivå og deler på 40.

Å angi den årlige pensjonsopptjeningen som en 1/40 av en prosent av lønn i pensjonsplanen vil ha den fordelen at man klart får fram at beregningene før fastsettelsen av ytelsen i pensjonsplanen er basert på en forutsetning om at man forventer at en arbeidstaker vil jobbe i minst 40 år. En viktig beregningsmessig forutsetning for utforming av en ytelsesbasert alderspensjonsordning vil dermed være tydelig for alle. Dette må anses som viktig informasjon blant annet som følge av at dagens ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger i stor grad er basert på en opptjeningstid på 30 år for rett til full pensjonsytelse. Samtidig vil lovteksten og den enkelte pensjonsplan oppleves som litt mer komplisert enn om man bare hadde angitt en maksimal årlig opptjeningsprosent i lovteksten og opptjeningen i den enkelte pensjonsordning som en årlig opptjeningsprosent av lønn. Det er heller ikke strengt nødvendig at beregningsforutsetningene for en årlig opptjening framgår av lovteksten. 40 år vil kunne brukes som en forutsetning som ligger bak beregningene av den årlige maksimale opptjeningsprosent som må angis i lovteksten. I den enkelte pensjonsplan vil det være den årlige opptjeningsprosent som vil være sentral og nødvendig.

Banklovkommisjonen er av den oppfatning at det ikke vil være av avgjørende betydning for utformingen av den enkelte pensjonsordning om det ene eller det andre alternativet velges i lovteksten. I kravene til pensjonsplanen i lovutkastet § 4a-2 tredje og fjerde ledd er det derfor lagt opp til at man enten kan velge å fastsette den årlige pensjonsopptjening som 1/40 av en prosent av lønn eller som en årlig opptjeningsprosent av lønn. Dette innebærer at pensjonsinnretningen og foretaket i forhold til den enkelte pensjonsordning kan velge om de vil angi årlig opptjening i pensjonsordningen som 1/40 av et årlig beregnet pensjonsnivå i prosent av lønn eller som en årlig opptjeningsprosent av lønn. Gjennom å bruke to alternativer her vil det uansett framkomme av lovteksten at man har brukt 40 år som en beregningsforutsetning, selv om det i den enkelte pensjonsplan kun kan framgå en årlig opptjeningsprosent av lønn som grunnlag for årlig opptjening av pensjon. Når det gjelder maksimalrammer for den årlige pensjonsopptjening vises det til avsnittene 10.3 og 10.4 nedenfor.

Medlemmene Juliussen og Mildal vil påpeke at det foreslåtte regelverket er basert på et alleårsopptjeningsprinsipp, og disse medlemmene mener at årlig opptjeningsprosent harmonerer best med dette. Det å kommunisere opptjening i forhold til en opptjeningsperiode på 40 år (og alder 67 år) sender feil signaler i forhold til behovet for at yngre årskull står lengre i arbeid. Dessuten er koblingen mot 40 år og 67 år uten reell betydning for opptjening av pensjonen da ordningen i realiteten er basert på alleårsopptjening.

Det minnes om at ytelsen i pensjonsplanen vil være en ytelse før levealdersjustering uansett hvordan man velger å angi opptjeningen i pensjonsplanen. Begge måter vil ivareta prinsippet om alleårsopptjening ved at man kan fortsette å tjene opp 1/40 av beregnet pensjonsnivå i prosent av lønn eller den angitte årlige opptjeningsprosent også etter at man har fått en opptjeningstid på 40 år, det vil si helt fram til 75 år om man jobber i foretaket så lenge, se lovutkastet §§ 4a-2 annet ledd og 4a-4 tredje ledd. Jo lengre vedkommende jobber og jo flere opptjeningsår man har før uttak av alderspensjon, jo høyere pensjon vil vedkommende få.

Opptjeningen vil være lineær selv om pensjonsopptjeningen i kroner vil variere fra år til år som følge av variasjon i lønn. Muligheten for den enkelte til å nå det beregnede pensjonsnivå før levealdersjustering som pensjonsplanen er basert på, vil bero på når i karrieren man blir medlem av pensjonsordningen og hvor lenge man velger å jobbe. Fordelen av ikke å knytte retten til opptjening av pensjon til en opptjeningsalder og i stedet bruke en brøk for årlig opptjening eller en årlig opptjeningsprosent, kommer da klart fram. Den gjør seg også gjeldende ved at alle arbeidstakere vil opptjene samme forholdsmessige andel pensjon i forhold til lønn hvert år. Pensjonsordningen vil være nøytral i forhold til når i karrieren den enkelte er medlem av pensjonsordningen på samme måte som i en innskuddsbasert pensjonsordning.

7.4 Opptjening av livsvarig eller tidsavgrenset pensjonsytelse

Alderspensjonen i folketrygden er en livsvarig ytelse. Det vil si at den årlige pensjonsytelse som beregnes ved uttak av pensjon vil bli utbetalt til vedkommende dør. Beregningen av pensjonsytelsen fra folketrygden vil som beskrevet ovenfor i kapittel 3, være beregnet på grunnlag av delingstall fastsatt for det enkelte årskull ved fylte 61 år. Om den enkelte lever lengre enn det som er lagt til grunn som forventet gjenstående levealder for årskullet ved beregning av delingstallet, vil være statens risiko.

De fleste ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger i privat sektor har vært basert på livsvarige ytelser, men en del ordninger har vært opphørende. Dette gjaldt også forut for fastsettelsen av foretakspensjonsloven. Foretakspensjonsloven § 5-1 innebærer at alderspensjonen vil være livsvarig med mindre det i regelverket for pensjonsordningen er fastsatt at alderspensjonen skal opphøre eller settes ned ved fylte 77 år. Alderspensjonen skal uansett utbetales i minst 10 år med mindre utbetalingstiden må forkortes ytterligere for å bli på om lag 30 prosent av G.

Også i tjenestepensjonsloven er hovedregelen av ytelsen skal være livsvarig, jf. tjenestepensjonsloven § 4-10. I lovens § 4-16 åpnes det imidlertid for at det kan fastsettes i pensjonsplanen at alderspensjonen skal være tidsavgrenset. Alderspensjonen kan da opphøre ved fylte 80 år eller senere, men ikke i noe tilfelle opphøre før utbetalingstiden er minst 10 år. Ved senere uttak enn 70 år vil således utbetalingstiden bli lengre enn til 80 år. Også i tjenestepensjonsloven åpnes det for kortere utbetalingstid der dette er nødvendig for at årlig pensjonsytelse skal bli på om lag 30 prosent av G. Minsteutbetalingstid på 80 år ble valgt i tjenestepensjonsloven for å reflektere den økning som er skjedd i forventet levetid for befolkningen som sådan, blant annet siden arbeidet med foretakspensjonsloven ble påbegynt.

Banklovkommisjonen legger til grunn at det i en eventuell ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning vil være hensiktsmessig å basere seg på de samme prinsippene for utbetalingstid som er etablert i tjenestepensjonsloven. Dette vil skape størst grad av likhet mellom de ulike alternativene til tjenestepensjonsordning i privat sektor på et punkt der ulikhetene mellom typene pensjonsordninger ikke har særlig betydning. Dette innebærer at ytelsen skal utbetales så lenge vedkommende lever, med mindre det i pensjonsplanen fastsettes at den skal være tidsavgrenset og utbetales til minst fylte 80 år eller senere, og uansett slik at utbetalingstiden blir minst 10 år, jf. lovutkastet § 4a-9 første ledd som gir tjenestepensjonsloven §§ 4-10 og 4-16 tilsvarende anvendelse. Premieberegningsmessig i en ytelsesordning betyr dette at pensjonsinnretningen på premieberegningstidspunktet vil måtte beregne at ytelsen vil bli betalt fram til fylte 80 år. En tidsavgrenset ytelse vil innebære at det vil måtte bygges opp mindre pensjonskapital for å dekke ytelsen som følge av at denne beregningsmessig vil bli utbetalt i et kortere tidsrom enn ved en livsvarig ytelse. Premien som foretaket må betale i en tidsavgrenset ytelsesordning vil dermed bli lavere enn i en ordning med livsvarig alderspensjon. Særlige forhold knyttet til tidsavgrensede ytelser i sammenheng med øvrige forhold og bestemmelser i lovutkastet, vil bli kommentert i merknadene til de enkelte bestemmelser i kapittel 13 der dette er relevant.

Medlemmene Orskaug og Skomsvold mener at alle skattefinansierte alderspensjonsordninger skal være livsvarige og viser til sin særmerknad om dette i NOU 2012: 13 side 115. Opphørende ordninger bryter med et viktig prinsipp i folketrygden og åpner for tilpasninger som kan velte kostnader over på felleskapet. Disse medlemmene viser til at selv om utbetalingen av en tidsavgrenset pensjon ikke skal opphøre før ved fylte 80 år vil fortsatt mange ha noen år igjen som pensjonister etter fylte 80 år og de vil da kanskje kun stå igjen med en liten alderspensjon fra folketrygden hvis pensjonen er tatt ut fra 62 år. Opphørende ordninger vil på den måten kunne gi økt fattigdom blant de eldste alderspensjonistene med økte kostnader for fellesskapet som økt bostøtte og redusert sykehjemsbetaling som konsekvens. Folketrygdens fleksibilitet, med mulighet for å ta ut full alderspensjon fra 62 år selv for de som fortsetter i jobb, samsvarer også dårlig med de utfordringer som følger av opphørende tjenestepensjonsordninger.

7.5 Tilskudd fra arbeidstakere

Foretakspensjonsloven § 9-4 åpner for at det i pensjonsplanen kan fastsettes at arbeidstakerne i pensjonsordningen skal innbetale årlige innskuddspremier på inntil 4 prosent av arbeidstakerens lønn. Tilskuddet kan ikke utgjøre mer enn halvparten av den premie som foretaket betaler for arbeidstakeren. Tilskuddet fra arbeidstakerne vil inngå i finansieringen av den ytelsen som er fastsatt i pensjonsplanen. En tilskuddsordning fra arbeidstakerne bygger på en forutsetning om at alle arbeidstakere må delta i ordningen. Det er ikke mulig å reservere seg mot å bli med.

I tjenestepensjonsloven § 4-17 er det fastsatt en noe annen ordning enn i foretakspensjonsloven. Ved avtale mellom foretaket og minst to tredeler av medlemmene eller fagforeninger som representerer en så stor del av medlemmene, kan det fastsettes at medlemmene skal innbetale et årlig innskudd til tjenestepensjonsordningen. Det årlige arbeidstakertilskuddet skal fastsettes i prosent av lønn og kan ikke overstige halvparten av lovens maksimale innskuddsgrense på 7 prosent av lønn inntil 12 G. Samlet innskudd fra foretaket og arbeidstakerne kan ikke overstige lovens maksimalrammer for innskudd, jf. tjenestepensjonsloven § 4-7. Medlemmer av pensjonsordningen på det tidspunktet som arbeidstakertilskuddsordningen etableres, kan reservere seg mot å bli med i tilskuddsordningen, men minst to tredeler av medlemmene må bli med i tilskuddsordningen for at den skal kunne etableres. Arbeidstakere som ansettes etter etablering av tilskuddsordningen vil bli med i ordningen som en del av arbeidsavtalen.

Arbeidstakertilskudd kan bidra til økt sparing til pensjon på en samfunnsøkonomisk effektiv måte. I forarbeidene til tjenestepensjonsloven ble det imidlertid lagt vekt på at arbeidstakertilskuddet ikke skal kunne individualiseres slik at likebehandlingen av arbeidstakere innenfor en kollektiv ordning går tapt, se Prop. 199 L (2012–2013) side 30.

Arbeidstakertilskudd er noe enklere å håndtere i en ordning der opptjeningen er innskuddsbasert, enn i en ytelsesbasert pensjonsordning. Banklovkommisjonen vurderer det imidlertid som en fordel for arbeidstakerne i de fleste tilfelle at de vil ha en mulighet til selv å bidra til pensjonsopptjening i en pensjonsordning. Dersom dette ikke skulle være mulig i en eventuell ny ytelsesbasert alderspensjonsordning kan dette bli et forhold som tilsier valg av en annen type tjenestepensjonsordning som åpner for tilskudd fra arbeidstakere. For at et lovverk skal være så nøytralt som mulig i forhold til et valg av type tjenestepensjonsordning, er Banklovkommisjonen av den oppfatning at man så langt som mulig bør innarbeide en arbeidstakertilskuddsordning også i en eventuell ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning.

Det oppstår da et spørsmål om arbeidstakertilskudd skal inngå som en del av premien som finansierer det beregnede pensjonsnivå fastsatt i pensjonsplanen eller om tilskuddet fra arbeidstakerne skal inngå som en premie som gir en ytelse ut over det som framgår av pensjonsplanen. Den første løsningen ville innebære at samtlige arbeidstakere ville måtte være med i arbeidstakertilskuddsordningen slik at foretaket betaler en forholdsmessig lik premie i forhold til lønn for alle arbeidstakere. En slik løsning ville kunne gjøre etablering av en arbeidstakertilskuddsordning vanskeligere i en del tilfeller. Fordelen er at ytelsen i pensjonsplanen kan settes høyere enn det en finansiering fra foretaket alene kunne tilsi. Ved den andre løsningen vil foretaket finansiere fullt ut det beregnede pensjonsnivå som framgår av pensjonsplanen. Arbeidstakertilskuddet vil bli anvendt som premie til dekning av en tilleggsytelse ut over det beregnede pensjonsnivå som framgår av pensjonsplanen. Arbeidstakertilskuddet vil inngå i den pensjonskapital som bygges opp og som danner grunnlag for beregning av den årlige pensjonsytelse som kommer til utbetaling etter levealdersjustering på uttakstidspunktet. Etter Banklovkommisjonens vurdering er den sistnevnte løsningen den beste måten å gjennomføre en arbeidstakertilskuddordning på i en eventuell ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning, se lovutkastet § 4a-9 tredje ledd.

Premien fra arbeidstakerne skal utgjøre en bestemt prosent av det enkelte medlems lønn inntil 12 G, og den fastsettes således som en innskuddspremie. Den årlige premie fra arbeidstakerne kan ikke settes høyere enn 4 prosent av medlemmets lønn inntil 12 G, se lovutkastet § 4a-9 tredje ledd bokstav a. Dette er den samme grensen som i tjenestepensjonsloven i dag. Det legges til grunn at premien fra arbeidstakerne ikke kan settes høyere enn at samlet premie fra foretak og arbeidstaker ikke skal gi grunnlag for årlig opptjening av rett til alderspensjon som normalt vil kunne gi en årlig pensjonsopptjening som overstiger maksimalrammene i loven, se lovutkastet § 4a-9 tredje ledd bokstav a og nedenfor i kapittel 10.

På samme måte som i tjenestepensjonsloven foreslås det at foretaket og minst to tredeler av medlemmene eller fagforeninger som representerer et så stort antall medlemmer, må være enige om at det skal etablereres en ordning for tilskudd fra arbeidstakerne. Dersom det avtales vil medlemmer som er medlem av pensjonsordningen på tidspunktet for etablering av tilskuddsordningen kunne reservere seg mot denne. Det er en forutsetning for etablering av ordningen at minst to tredeler av arbeidstakerne blir med i ordningen.

Når det gjelder regulering av den rett til alderspensjon som bygges opp gjennom arbeidstakertilskuddet forutsettes det i lovutkastet § 4a-9 tredje ledd bokstav b, at denne skal reguleres på samme måte som for øvrig opptjening i pensjonsordningen. Dette innebærer at årlig avkastning på midlene vil bli anvendt til årlig oppregulering i samsvar med alminnelig lønnsvekst eller gjennomsnittlig lønnsutvikling i foretaket. Dersom avkastningen ikke er tilstrekkelig, det vil si at avkastningen er lavere enn alminnelig lønnsvekst eller gjennomsnittlig lønnsutvikling i foretaket, skal udekket del av oppreserveringen dekkes av midler i oppreguleringsfondet og eventuelt deretter ved innbetaling fra foretaket, se ovenfor i avsnitt 7.1. Banklovkommisjonen er av den oppfatning at det vil virke kompliserende å ha ulike regler for regulering av rett til opptjent pensjon knyttet til premieinnbetaling fra foretaket og premie i fra arbeidstakerne. Det forholdet at reguleringsgarantien fra foretaket også vil dekke premie innbetalt av arbeidstakerne vil i de fleste år komme til å bety et beskjedent økonomisk ansvar for foretaket da avkastningen normalt vil være tilstrekkelig til å dekke den årlige regulering. Den innbetalte kapital fra arbeidstakerne vil gjennom avkastning også være med å bygge opp en forholdsmessig del av reguleringsfondet, og dermed være med på å redusere foretakets risiko for å måtte skyte inn ekstra midler for å dekke årlig regulering.

Arbeidstakertilskuddet vil medføre at pensjonskapitalen som forvaltes av pensjonsinnretningene vil øke. Kostnadene knyttet til forvaltning og administrasjon av pensjonsordningen vil dermed kunne bli noe høyere. Tjenestepensjonsloven § 4-17 åpner for at det kan avtales at det kan gjøres fradrag i årets avkastning på pensjonsbeholdningen til dekning av en forholdsmessig del av disse kostnadene. Det foreslås i lovutkastet § 4a-9 tredje ledd bokstav c en tilsvarende bestemmelse. Dette innebærer at i år hvor avkastningen overstiger det som er nødvendig til oppregulering i samsvar med lovutkastet § 4a-6, vil arbeidstakerne også, om det er avtalt, dekke en forholdsmessig andel av kostnadene i ordningen. Dersom avkastningen ikke er tilstrekkelig til å dekke både kostnader og oppreguleringspremie vil foretaket måtte dekke det manglende. Det vises for øvrig til avsnitt 9.8 nedenfor.

Medlemmene Digranes, Heldal, Juliussen, Kierulf Prytz, Mildal, Rukin, Skomsvold og Storrødvann viser til særmerknad i NOU 2012: 13 side 80. Disse medlemmene mener at det er viktig å åpne for mer fleksible og romslige løsninger når det gjelder tilskudd fra arbeidstakerne. Arbeidstaker kan med pensjonsreformen ha et økt behov og ønske om å tilpasse egen pensjonssparing. Bedre tilrettelegging for individuell sparing vil derfor være fornuftig både av hensyn til den enkelte og for samfunnet og det vil fremme mobiliteten i arbeidslivet. Det bør legges til rette for at individuell sparing kan skje på en enkel og kostnadseffektiv måte, for eksempel som arbeidstakertilskudd i en tjenestepensjonsordning der dette er i henhold til avtale med arbeidsgiver.

Disse medlemmene mener at kravet om minst to tredelers deltakelse i arbeidstakernes tilskuddsordning til pensjonsordningen bør utgå. En slik begrensning tjener etter disse medlemmenes syn ikke et rimelig formål da arbeidstakeres evne og vilje til premietilskudd blant annet vil avhenge av alder og familieforhold. Yngre arbeidstakere i etableringsfasen vil ikke ha den samme evne til ekstra pensjonssparing som eldre arbeidstakere. Det bør derfor være mulig for arbeidstakerne fritt å kunne reservere seg helt eller delvis mot å betale premie, enten permanent eller for en periode. Dessuten bør arbeidstakere som blir ansatt etter at ordningen er etablert, også ha reservasjonsrett. Disse medlemmene mener videre at arbeidstakere bør ha anledning til å spare inntil et nivå der summen av foretakets premie og tilskuddet fra den ansatte, til sammen er begrenset av maksimalgrensene i lovutkastet § 4a-2 tredje og fjerde ledd, slik at mulighetene til å spare til framtidig pensjon blir uavhengig av nivået på foretakets pensjonsordning.

Disse medlemmene mener videre at skattereglene må innrettes slik at arbeidstakers tilskudd behandles skattemessig likt med arbeidsgivers premie.

Banklovkommisjonens flertall viser til at departementet og Stortinget tok stilling til dette spørsmålet ved behandling av tjenestepensjonsloven.

7.6 Pensjonsrettigheter ved fratreden

Når arbeidstaker fratrer sin stilling i foretaket uten å ta ut alderspensjon vil tilknytningen mellom vedkommende og foretaket opphøre. Det er da ikke lenger aktuelt å være medlem av foretakets pensjonsordning. Den enkeltes pensjonsrettigheter vil ikke lenger kunne forbli en del av pensjonsordningen som følge av det ikke vil bli foretatt ytterligere innbetalinger i form av videre opptjening av rettigheter og at foretaket ikke lenger vil ønske å bære kostnader knyttet til de pensjonsrettigheter som arbeidstakeren har opptjent i pensjonsordningen.

I tjenestepensjonsloven kapittel 6 er det tatt inn bestemmelser om opphør av medlemskap. Det er der lagt til grunn at medlemskapet opphører ved fratreden av stilling i foretaket, jf. tjenestepensjonsloven § 6-1. De opptjente rettighetene vil imidlertid den enkelte beholde så sant ansettelsen har vart i 12 måneder eller mer. For å sikre disse rettighetene skal det utstedes et pensjonsbevis som vil utgjøre et eget rettsforhold mellom pensjonsinnretningen og den fratrådte arbeidstakeren, jf. tjenestepensjonsloven §§ 6-2 første ledd og 6-4 første ledd. Pensjonsbeviset som utstedes på grunnlag av rettigheter i en tjenestepensjonsordning skal omfatte den fratrådte arbeidstakerens pensjonsbeholdning i pensjonsordningen. Det skal videre knyttes administrasjonsreserve til pensjonsbeviset, jf. tjenestepensjonsloven § 6-2 annet ledd. Administrasjonsreserven skal brukes til å dekke framtidige kostnader knyttet til administrasjon og forvaltning av pensjonsbeviset, jf. lovens § 6-8 fjerde ledd. Videre skal en forholdsmessig andel av reguleringsfondet tilføres pensjonsbeholdningen ved utstedelse av pensjonsbevis i tjenestepensjonsordninger der foretaket har et ansvar for årlig regulering av opptjente rettigheter, se tjenestepensjonsloven § 6-2 annet ledd, jf. § 4-6. Det er fastsatt regler om rett til tegning av fortsettelsesforsikring på samme vilkår som pensjonsbeviset og hvilke muligheter arbeidstaker har til å slå pensjonsbeviset sammen med andre opptjente pensjonsrettigheter, jf. tjenestepensjonslovens §§ 6-4 annet ledd og 6-5. Det er videre i lovens §§ 6-8 følgende, gitt regler om forvaltning av kapital knyttet til pensjonsbeviset, herunder rett til investeringsvalg, samt regler om uttak av pensjon på grunnlag av pensjonsbevis.

Etter Banklovkommisjonens vurdering er det ikke behov for å fastsette særskilte regler knyttet til hva som skal skje når et medlemskap i en ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning opphører. Tjenestepensjonslovens regler i kapittel 6 vil være dekkende også for denne typen pensjonsordning så lenge det presiseres i lovteksten av pensjonsbeviset skal sikre opptjent rett til pensjon med tilhørende pensjonskapital. Det vil si at gjennom pensjonsbeviset vil pensjonsinnretningen fortsatt ha plikt til å sikre den pensjonsytelsen som arbeidstakeren har opptjent i samsvar med pensjonsordningens pensjonsplan på fratredelsestidspunktet. På denne bakgrunn er det i lovutkastet foreslått endringer i tjenestepensjonslovens kapittel 6 slik at ordlyden tar hensyn til at også fratrådtes rettigheter i en ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning skal sikres gjennom pensjonsbevis. Som følge av at foretakets ansvar for sikring av regulering av opptjente rettigheter i en ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordninger er foreslått å være pliktig, jf. lovutkastet § 4a-6 tredje ledd, skal pensjonskapitalen til den fratrådte arbeidstakeren tilføres en forholdsmessig andel av reguleringsfondet ved utstedelse av pensjonsbeviset.

8 Hovedproblem: Dynamisk dødelighetsgrunnlag og levealdersrisiko

1) Den klart største del av den alderspensjon en person med lønn under 7,1 G vil opptjene i løpet av yrkesaktive år, vil bestå av alderspensjon fra folketrygden. Hvor stor andel av samlet pensjon som utbetaling fra folketrygden utgjør for den enkelte arbeidstaker vil bero på den enkeltes lønnsnivå og antallet av opptjeningsår, samt selvfølgelig på pensjonsnivået i de pensjonsordningene vedkommende har vært medlem av. For en arbeidstaker med lønn under 7,1 G, vil alderspensjon fra en tjenestepensjonsordning, selv om den har lagt seg på maksimalnivå, utgjøre mindre enn 1/3 av samlet pensjon. Ved høyere lønn enn 7,1 G vil betydningen av tjenestepensjonen være gradvis økende med høyere lønn inntil 12 G og med pensjonsnivået i ordningen. Folketrygdens nye pensjonssystem bygger på prinsippet om levealdersjustering ved uttak av alderspensjon, det vil si at årlig pensjonsytelse justeres i samsvar med endringer i de ulike årskulls forventede gjenstående levetid. Levealdersjustering er senere også innført for de tillegg til folketrygden som alderspensjon fra tjenestepensjonsordninger vil utgjøre, se tjenestepensjonsloven § 4-11. I forhold til nivået på den enkeltes samlede pensjon vil imidlertid levealdersjustering av folketrygden være langt viktigere enn levealdersjustering av tillegget fra en tjenestepensjonsordning, i hvert fall for de med lønn som ikke overstiger 7,1 G med god margin. For de med høyere lønninger vil en levealdersjustering av tjenestepensjonen ha en større betydning for den samlede alderspensjonsytelsen.

Som det framgår i avsnitt 5.1 punkt 4) ovenfor har Finansdepartementet bedt Banklovkommisjonen om å legge til grunn at et eventuelt lovutkast om nytt ytelsesbasert pensjonsprodukt også må bygge på prinsippet om levealdersjustering av årlig alderspensjon. Samtidig har departementet bedt Banklovkommisjonen om å legge til grunn at pensjonsinnretningene vil bruke et dynamisk beregningsgrunnlag ved premieberegningen. I et dynamisk dødelighetsgrunnlag tas det høyde for at yngre årskull vil leve lengre enn eldre årskull, og ved beregning av premier for ytelsesbasert alderspensjon vil derfor levealdersutviklingen inngå som en del av den risikoen pensjonsinnretningen skal overta og foretaket betale premie for. Virkningen av vanlig levealdersjustering ved uttak av ytelsesbasert pensjon - basert på en dødelighetsstatistikk som reflekterer utviklingen i levealder i opptjeningstiden - vil derfor normalt måtte bli nær null eller svært liten.

Disse forhold skaper et behov for en nærmere avklaring av hvilken rekkevidde henholdsvis prinsippet om levealdersjustering og prinsippet om bruk av dynamisk dødelighetsgrunnlag skal tillegges ved utformingen av regelverket for et nytt ytelsesbasert tjenestepensjonsprodukt, se ovenfor i avsnitt 5.2 punkt 3). Ulike forhold vil i så fall måtte tas i betraktning.

2) Levealdersjusteringen i folketrygden, se ovenfor i kapittel 3, innebærer at den årlige pensjonsytelsen blir beregnet på grunnlag av den enkeltes pensjonsbeholdning og forventet gjenstående levetid for vedkommende årskull på uttakstidspunktet. Dette vil være den forventede utbetalingsperioden siden folketrygdens alderspensjon er en livsvarig ytelse. Ved beregningen blir pensjonsbeholdningen dividert med et delingstall som gir uttrykk for den beregnede forventede levetid for det enkelte årskull, jf. folketrygdloven § 20-14 annet ledd. Delingstallet fastsettes av NAV med endelig virkning for hvert årskull i det året årskullet fyller 61 år, og reflekterer både den utvikling som har skjedd i levealder i løpet av opptjeningsperioden fram til 61 år og den utviklingen man forventer vil skje i levealderen for dette årskullet etter uttak, det vil si i utbetalingsperioden. Dette innebærer at det enkelte årskull bærer risikoen for endringer i dødelighet både i opptjeningsperioden fram til 61 år og den utviklingen man forventer årskullet vil få etter dette uavhengig av om arbeidstakeren fortsatt er i arbeid eller tar ut alderspensjon fra 62 år. Før fylte 61 år og fastsettelse av delingstall for det enkelte årskull, vil man ha prognoser for hva årlig pensjonsytelse kan bli.

Som det framgår i kapittel 3 ovenfor, har delingstallet i folketrygden to ulike formål. For det første skal delingstallene sikre at det skjer levealdersjustering av alderspensjonen ved at størrelsen på den enkeltes årlige pensjon ved et gitt uttakstidspunkt beregnes slik at det tas hensyn til endringer i befolkningens levealder fra årskull til årskull. Disse endringene framkommer ved den beregnede forventede gjenstående levealder ved uttakstidspunktet for det enkelte årskull. Delingstallet vil gjenspeile den utviklingen av levealder som har skjedd fra et fastsatt basisår eller nullpunkt, fastsatt til 1943-årskullet i folketrygden, og det årskullet som delingstallet gjelder. Bruken av delingstall medfører følgelig at yngre årskull må arbeide lenger - ha en lengre opptjeningsperiode - for samme pensjon sett i forhold til eldre årskull. Det at yngre årskull vil måtte stå lengre i arbeid for å sikre seg den samme størrelse på alderspensjonen som eldre årskull, betegnes ofte som «arbeidslinja». «Arbeidslinja» reflekterer at man ønsker at økt levealder hos yngre årskull skal brukes i arbeid og ikke til å forlenge utbetalingsperioden for folketrygdens alderspensjon.

For det annet er formålet med å bruke delingstall å sikre at årlig alderspensjon er nøytral i forhold til det tidspunkt den enkelte pensjonsmottaker i et gitt årskull velger å ta ut pensjon. Alderspensjon fra folketrygden kan tas ut mellom 62 og 75 år. For å ta ut pensjon før 67 år må imidlertid pensjonsbeholdningen overstige visse grenser. Desto tidligere alderspensjonen tas ut, jo lengre forventet utbetalingsperiode vil pensjonsbeholdningen måtte fordeles over for å oppnå at forventet nåverdi av samlede pensjonsutbetalinger til en person skal være uavhengig av alder på uttakstidspunktet, jf. folketrygdloven § 20-12 annet ledd.

Disse forholdene medfører at årlig pensjon fram til fylte 75 år blir høyere jo lenger den enkelte venter med å ta ut alderspensjon fordi opptjent pensjonsbeholdning ved uttak da fordeles over et færre antall av år.

3) Levealdersjusteringsprinsippet er direkte knyttet til folketrygdens system for pensjonsopptjening hvoretter det over årene bygges opp en pensjonsbeholdning ved årlige tilskudd tilsvarende en fastsatt prosent av lønn, det vil si uten årlig premieberegning basert på pensjon opptjent i løpet av året. Størrelsen av det årlige innskudd er riktignok fastsatt med sikte på å gi grunnlag for et beregnet pensjonsnivå, men en egentlig beregning av årlig pensjonsytelse på grunnlag av opptjent pensjonsbeholdning skjer først ved uttak av pensjon og etter levealdersjustering ut fra endringer i forventet levetid for det enkelte årskull i forhold basisåret eller nullpunktet. Når man før uttak av pensjon snakker om beregnet nivå på alderspensjonen i folketrygden er det derfor snakk om beregninger av ytelsesnivå før levealdersjustering. Levealdersjusteringen skjer således på uttakstidspunktet og kommer da inn og påvirker ytelsesnivået for den enkelte arbeidstaker avhengig av årskullet vedkommende tilhører og valgt uttakstidspunkt.

Denne form for levealdersjustering er også benyttet i forhold til alderspensjon fra pensjonsordninger undergitt regelverket i tjenestepensjonsloven kapittel 4. Også der opptjenes rett til alderspensjon ved oppbygging av en pensjonsbeholdning ved årlige tilskudd tilsvarende en fastsatt prosent av årets lønn, det vil si uten årlig premieberegning basert på pensjon opptjent i løpet av året. Årlig pensjon i utbetalingsperioden kan derfor beregnes ved uttak av pensjon ut fra forventet gjenstående levetid for det enkelte årskull etter det dødelighetsgrunnlag som da gjelder. Ved at dødelighetsgrunnlaget tar hensyn til forskjell i forventet levealder for ulike årskull får man en levealdersjustering på samme måte som i folketrygden.

4) I en ytelsesbasert foretakspensjonsordning beregnes foretakets årlige tilskudd til pensjonsordningen til dekning av medlemmenes årlige opptjente rett til pensjon ut fra et forsikringsteknisk beregningsgrunnlag og ikke ved å fastsette årlige premieinnskudd. Ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger kjennetegnes ved en årlig lineær opptjening av et fastsatt pensjonsnivå, normalt i prosent av lønn, beregnet som angitt i pensjonsplanen. Pensjonsplanen sier ingenting om hvilke innbetalinger som foretaket må gjøre for å sikre arbeidstakerne en pensjonsopptjening i samsvar med det fastsatte pensjonsnivå. De årlige premier i opptjeningstiden må derfor beregnes årlig av pensjonsinnretningen etter et fastsatt beregningsgrunnlag, slik at de samlede innbetalinger ved nådd opptjeningsalder til sammen forventes å være tilstrekkelig til å sikre livsvarig utbetaling av opptjent årlig pensjon.

Premier beregnes ut fra den årlige pensjonsytelse i prosent av medlemmenes lønn som skal utbetales etter pensjonsplanen. Årlig premie for det enkelte medlem er videre avhengig av hvor lenge pensjonsinnretningen forventer å måtte utbetale den opptjente ytelsen, det vil si ved livsvarig pensjon, det antall år pensjonsinnretningen forventer at arbeidstakerne vil leve fra det tidspunkt den enkelte antas å ta ut alderspensjon som er den i pensjonsplanen fastsatte opptjeningsalder (normalt 67 år). Benyttes et dynamisk beregningsgrunnlag vil derfor årlig premie og samlet pensjonskapital ved uttak måtte bli høyere for yngre enn for eldre arbeidstakere med samme antall opptjeningsår. Forutsetningen er som nevnt ovenfor i dette avsnitt, at det enkelte medlems pensjonskapital ved uttak skal være tilstrekkelig til å dekke utbetaling av det beregnede pensjonsnivå i det antall år som motsvarer medlemmets forventede gjenstående levetid på uttakstidspunktet etter det beregningsgrunnlag som gjelder for pensjonsordningen.

Det er en forutsetning at et dynamisk beregningsgrunnlag skal anvendes ved beregningen av årlige premier og ved beregningen av utbetalingsperiode basert på forventet gjenstående levealder for de enkelte medlemmer i en ytelsesbasert foretakspensjonsordning, se ovenfor i avsnitt 4.2.2.4. Det dynamiske beregningsgrunnlaget sørger for at pensjonsinnretningene ved årlig premieberegning tar hensyn til en antatt utvikling i levealder mellom de ulike årskull. Dette betyr at årlig premie vil øke i takt med de forutsetninger om lengre gjennomsnittlig levealder for yngre årskull som er bygget inn i det dynamiske dødelighetsgrunnlaget. Resultatet er at foretaket under ellers like forhold må betale en høyere premie for en yngre arbeidstaker enn for en eldre arbeidstaker. Dette skyldes at pensjonsinnretningen må ha en større pensjonskapital for å kunne utbetale beregnet pensjonsnivå som fastsatt i pensjonsplanen til en yngre arbeidstaker enn til en eldre arbeidstaker, ganske enkelt fordi den yngre arbeidstakerens forventede gjenstående levetid, og dermed utbetalingsperioden, vil være lengre.

Spørsmål knyttet til gjennomføringen av levealdersjustering ved uttak av pensjon kommer dermed i en helt annen setting i en ytelsesordning enn i en pensjonsordning som er innskuddsbasert i opptjeningsperioden, slik som alderspensjonen i folketrygden. Bruken av dynamisk beregningsgrunnlag ved premieberegning i en ytelsesbasert foretakspensjonsordning gjør at virkningen av en levealdersjustering ved uttakstidspunktet, i prinsippet, vil være null eller svært liten fordi pensjonskapital oppbygget i opptjeningstiden er tilsvarende høyere for medlemmer med lengre forventet gjenstående levetid. Viser det seg at de forventninger når det gjelder de enkelte medlemmers levealder som dødelighetsgrunnlaget reflekterer holder stikk, skal den pensjonskapital som er bygget opp ved årlig premie beregnet i samsvar med dødelighetsgrunnlaget, være tilstrekkelig til å dekke pensjonsutbetalingene i den forventede gjenstående levetiden. Det er bare hvis det i opptjeningstiden og fram til uttak av pensjon inntrer endringer i forventet levealder i forhold til det som er lagt til grunn for det enkelte årskull i det dynamiske beregningsgrunnlaget brukt på premieberegningstidspunktet, at det i en ytelsesbasert pensjonsordning som fullt ut er basert på en premieberegning etter et dynamisk beregningsgrunnlag kan tenkes gjennomført en form for etterfølgende korrigering eller omberegning av pensjonsytelsen i forhold til det beregnede pensjonsnivå ved uttak av pensjon. Omberegningen vil videre bare være aktuell om det ikke skjer en oppreservering av pensjonskapitalen i opptjeningstiden som følge av endringene i beregningsgrunnlaget. For ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger følger en slik plikt til oppreservering av forsikringsvirksomhetsloven § 9-25.

En omberegning i en ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning kan gjennomføres ved at pensjonskapitalen omberegnes ut fra den økning i forventet gjenstående levetid som framgår av det nye dødelighetsgrunnlaget på uttakstidspunktet. Dersom ny data medfører at pensjonsinnretningen etter premieberegningstidspunktet har endret forventet gjennomsnittlige levetid for et årskull med for eksempel 0,5 år i det beregningsgrunnlaget de anvender, vil årlig pensjonsytelse på uttakstidspunktet ut fra pensjonskapitalen på dette tidspunktet omberegnes slik at kapitalen er tilstrekkelig til å sikre den årlige pensjonsytelsen i en periode som er 0,5 år lengre enn det som var forventet på det tidspunktet premien ble beregnet. En slik omberegning vil da måtte skje uavhengig av når man velger å ta ut pensjon. En slik omberegning kan ikke direkte sammenlignes med den levealdersjustering som skjer i folketrygden, da man ved omberegningen kun tar hensyn til endringer i forventet levetid for et årskull som skjer fra et tidspunkt til et annet. Dette vil komme til syne ved det som må vurderes som en mindre justering i nivået på den årlige pensjon som kommer til utbetaling, se nedenfor i avsnitt 9.3.3.

5) Disse forhold innebærer for det første at generell bruk av et dynamisk beregningsgrunnlag ved premieberegning i en ytelsesbasert pensjonsordning i seg selv vil medføre at yngre arbeidstakere ikke vil måtte stå lenger i arbeid for å få samme pensjon som eldre arbeidstakere selv om forventet levealder er lengre for førstnevnte. Gjennom det dynamiske beregningsgrunnlaget er det ved premieberegningen tatt høyde for at yngre årskull vil leve lengre enn eldre årskull, og forventet levealdersutviklingen vil dermed inngå som en del av den risikoen som foretaket må betale premie for og som pensjonsinnretningen overtar risikoen for. De årlige premier og den pensjonskapital som blir oppbygget for yngre årskull vil således gi grunnlag for utbetaling av fastsatt pensjonsytelse i flere utbetalingsår. Man vil dermed ikke få noen levealdersjustering i samsvar med prinsippene i folketrygden ved at yngre årskull må stå lengre i arbeid for å kompensere for lengre forventet levetid.

For det annet kan et regelverk for en ny form for ytelsesbasert pensjonsordning dermed ikke uten videre baseres på en kombinasjon av prinsippet om opptjening av pensjon ved årlig premie beregnet ut fra et dynamisk beregningsgrunnlag og prinsippet om at årlig pensjon skal beregnes ved levealdersjustering på uttakstidspunktet.

Ved utforming av et regelverk for en ordning med ytelsesbasert alderspensjon vil man kunne løse dette på tre alternative måter. Et alternativ er å legge til grunn at premier skal beregnes ut fra et dynamisk beregningsgrunnlag. Dette vil innebære at det ikke skjer noen levealdersjustering basert på prinsipper som kan sammenlignes med folketrygden. Den beregnede forskjell i forventet levealder mellom ulike årskull vil det være tatt hensyn til gjennom bruken av det dynamiske beregningsgrunnlag ved premieberegningen, og den årlige premie som foretaket innbetaler vil dekke konsekvensene av høyere forventet levealder hos yngre arbeidstakere enn hos eldre arbeidstakere. En ytelsesordning basert på et slikt alternativ vil i stor grad kunne sammenlignes med dagens ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger hva gjelder beregning av årlig premie. Pensjonsinnretningene vil ha en risiko med hensyn til riktigheten av forutsetningene i de anvendte beregningsgrunnlag. Det har under arbeidet med utredningen framstått som åpenbart at et stort flertall i Banklovkommisjonen ikke vil gå inn for et slikt alternativ som følge av en manglende levealdersjusteringseffekt på årlig pensjonsytelse.

Et annet alternativ er å legge til grunn en premieberegning basert på et statisk beregningsgrunnlag. Et slikt alternativ vil innebære at det ved premieberegning forutsettes at alle årskull vil ha en lik forventet levealder, mens det ved uttak av pensjon og beregning av den årlige pensjonsytelse legges til grunn et dynamisk beregningsgrunnlag der beregnet forventet levealder vil avhenge av hvilket årskull man tilhører. Det vil da skje en levealdersjustering som kan sammenlignes med prinsippene om levealdersjustering i folketrygden. Pensjonsinnretningene vil ikke ha noen direkte dødelighetsrisiko i opptjeningsperioden, men de vil måtte operere med flere forskjellige beregningsgrunnlag. Arbeidstakerne vil samtidig ha lite eller ingen informasjon om hvilken pensjonsytelse som de faktisk kan forvente seg blir utbetalt ved uttak av pensjon. Etter innføringen av dynamisk beregningsgrunnlag og K2013 antar Banklovkommisjonen at dette ikke er noe realistisk alternativ.

Et tredje alternativ er å legge til grunn at folketrygdens prinsipp om levealdersjustering skal gjennomføres så langt som mulig selv om premieberegningen i utgangspunktet skal bygge på et dynamisk beregningsgrunnlag. Hovedformålet med utformingen av dette alternativet vil i så fall være å søke prinsippet om arbeidslinja ivaretatt via en særlig form for beregning av den årlige pensjonsopptjening som skal danne grunnlag for premieberegningen for derved å oppnå en form for levealdersjustering med stort sett tilsvarende virkning som levealdersjusteringen i folketrygden.

Den årlige pensjonsopptjening vil da måtte baseres på de beregnede virkninger av forventet levealdersjustering som skal skje ved uttak av pensjon. Disse beregnede virkningene av forventet levealdersjustering ved uttak vil bero på hvilket årskull vedkommende arbeidstaker tilhører og forskjellen i forventet levealder som er lagt inn i pensjonsinnretningens dynamiske beregningsgrunnlag mellom de ulike årskull. De beregnede virkningene av forventet levealdersjustering vil måtte innregnes i den årlige opptjening av pensjon for den enkelte arbeidstaker. Deretter vil det kunne skje en premieberegning basert på den levealdersjusterte årlige opptjening av pensjon på grunnlag av pensjonsinnretningens dynamiske beregningsgrunnlag. En slik framgangsmåte vil periodisere de beregnede virkninger av forventet levealdersjusteringen ved uttak for den enkelte arbeidstaker inn i den årlige premie som foretaket skal betale, og gi et premienivå, som i hovedsak vil tilpasse pensjonskapitalen og årlig pensjonsnivå til det enkelte medlems forventede gjenstående levetid ved uttak.

På denne måten vil man kunne få til at en økning i forventet levetid årskullene imellom ikke belastes pensjonsinnretningen som risiko og heller ikke dekkes ved høyere premie fra foretaket. Denne risikoen bæres i stedet av arbeidstakerne gjennom at de må stå lengre i arbeid for å få den samme ytelsen eller ved at de får en lavere årlig utbetaling enn det de ellers ville fått. Selv om en slik metode medfører at risikoen for utvikling av levealder verken belastes pensjonsinnretningene eller foretaket ligger ikke begrunnelsen for en gjennomføring av et prinsipp om levealdersjustering i hensynet til pensjonsinnretningenes risikobæringsevne eller i hensynet til foretakenes kostnadsevne. Det vesentlige er at en gjennomføring av levealdersjustering og arbeidslinja står helt sentralt i folketrygdreformen og det nye pensjonssystemet i folketrygden.

Når man forskutterer virkninger av levealdersjustering på denne måten allerede på premieberegningstidspunktet, vil det ikke være behov eller rom for noen etterfølgende levealdersjustering ved uttak av pensjon. Dersom det i opptjeningstiden, i tidsrommet mellom premieberegning og uttak av pensjon, inntrer endringer i forventet levealder som medfører endringer av forventet levealder i pensjonsinnretningens dynamiske beregningsgrunnlag for det enkelte årskull, kan det likevel bli et behov for omberegning av pensjonsytelsen, jf. ovenfor i punkt 3) og nedenfor i avsnitt 9.3.3.

Dette alternativet er det mest kompliserte av de alternativene som nevnes her til en kombinering av premieberegning og levealdersjustering, blant annet fordi den forutsetter flere ulike beregningsprosesser mellom angivelse av en årlig pensjonsytelse i en pensjonsplan, resultatet av premieberegningen og den ytelse som faktisk vil komme til utbetaling for den enkelte arbeidstaker. Banklovkommisjonen er imidlertid av den oppfatning at en gjennomføring av levealdersjustering i samsvar med prinsippene i folketrygden, så langt det er mulig i private pensjonsordninger, er så viktig at en slik kompleksitet må aksepteres.

6) I mandatet har Finansdepartementet også forutsatt at Banklovkommisjonen skal legge til grunn prinsippene for avkastningsgarantier i tjenestepensjonsloven ved utarbeidelse av et lovutkast, jf. ovenfor i avsnitt 5.1 punkt 3). Dette innebærer at pensjonsinnretningene skal ha et ansvar for at pensjonskapitalen ikke reduseres i verdi (nullgaranti) og at avkastning skal tilføres pensjonskapitalen gjennom oppregulering. For en ytelsesbasert alderspensjonsordning vil dette, for det første, innebære at forventet framtidig avkastning ikke kan trekkes inn ved premieberegningen (det vil si komme til «fradrag» i premien som foretaket skal betale slik at denne blir lavere). Man må således gjøre bruk av bruttopremier. Dette i motsetning til nettopremier der det er forutsatt at pensjonskapitalen i årene fram til utbetaling vil tilføres midler på annen måte enn ved premieinnbetaling for dekning av de pensjonsytelser som følger av pensjonsplanen. Den faktiske avkastningen som oppnås gjennom forvaltning av pensjonsordningens midler skal komme arbeidstakerne til gode gjennom oppbygging av pensjonskapitalen i samsvar med lønnsvekst, som hovedregel med beskjedent tilskudd fra foretaket, se ovenfor i avsnitt 7.1. Avkastningen anvendes dermed som sikring av pensjonsytelsens realverdi i opptjeningstiden.

Samlet sett innebærer disse forholdene - dynamisk dødelighetsgrunnlag, levealdersjustering og at avkastningen skal tilføres pensjonskapitalen - at man må finne fram til en helt annen metode for premieberegning enn det som i dag anvendes i ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger, se nedenfor i kapittel 9.

7) Medlemmet Skomsvold kan ikke stå inne for den beskrivelse av forsikringstekniske sammenhenger som er gitt i utredningen. Det vises blant annet til problemstillingen omkring levealdersjustering, dødelighetsarv og premieberegning i kapitlene 8, 9 og 10. Dette medlem kan følgelig heller ikke støtte den skisse til ytelsespensjonsordning og tilhørende lovparagrafer som er foreslått.

I en pensjonsordning hvor effekten av økende levealder fullt ut skal dekkes av medlemmene gjennom reduserte pensjoner (levealdersjustering), og hvor beregningsrenten er satt til null prosent, vil årspremien i prosent av lønn være lik for alle arbeidstakere og lik uansett alder. Finansdepartementets mandat for en ny ytelsespensjonsordning åpner derfor ikke for ordninger som i særlig grad avviker fra «hybridordningene» etter tjenestepensjonsloven.

Arbeidstakernes sikkerhet for framtidig pensjon kan imidlertid økes, ved at det åpnes for at pensjonsinnretningen og arbeidsgiver seg i mellom kan avtale å bære risikoen for mulige endringer i (de dynamiske) prognosene for forventet levealder (dødelighetstariffene) mellom ansettelsestidspunktet og uttaksalder. En slik garanti kan etter dette medlemmets oppfatning, knyttes til eksisterende pensjonsordninger etter tjenestepensjonsloven. «Pensjonsuniverset» blir langt mer oversiktlig ved at det åpnes for tilleggsbetingelser for eksisterende ordninger, framfor at en prøver å skape «nye pensjonsordninger» som i realiteten bare er varianter av eksisterende ordninger.

Et løfte om årlig opptjening av et visst pensjonsnivå (1/40 av en fastsatt prosentsats eller inntil en viss prosent av lønn) vil bare ha mening under gitte forutsetninger om (en standard) pensjonsalder og for et nærmere angitt årskull (basisårskullet). En slik bestemmelse i pensjonsplanen vil derfor ha liten informasjonsverdi. Med en fast innskuddsprosent, jf. ovenfor i denne merknaden, vil imidlertid de ansatte, gitt levealdersforutsetninger for sitt kull og med ulike forutsetninger om pensjonsalder og regulering av pensjonsbeholdningen, kunne beregne sin framtidige pensjon.

Dette medlemmet er enig i at om framtidig pensjon skal være rimelig forutsigbar for arbeidstakerne – hvilket er formålet med en «ytelsespensjon» – kan ordningen ikke baseres på at regulering av pensjonsbeholdningen avhenger av avkastningen. Tjenestepensjonsloven åpner imidlertid allerede for at arbeidsgiver kan garantere for regulering i tråd med alminnelig lønnsvekst eller foretakets lønnsutvikling. Dette medlemmet mener imidlertid at det må åpnes for adgang til å regulere pensjonsbeholdningene i tråd med individuell lønnsvekst, slik som i offentlige pensjonsordninger. Det vises til særmerknad blant annet fra dette medlemmet inntatt ovenfor i avsnitt 7.1.

9 Premieberegning, dynamisk beregningsgrunnlag og levealdersjustering

9.1 Innledning

Banklovkommisjonens valg av alternativ for å kombinere prinsippet om opptjening av pensjon ved årlig premie beregnet ut fra et dynamisk beregningsgrunnlag og prinsippet om at årlig pensjon skal beregnes ved levealdersjustering på uttakstidspunktet som lagt til grunn ovenfor i kapittel 8, vil måtte bety følgende:

• Det må tas hensyn til de beregnede virkninger av en forventet levealdersjustering som først blir synbar på uttakstidspunktet for den enkelte arbeidstaker allerede på premieberegningstidspunktet.

• De beregnede virkninger av forventet levealdersjustering bør ikke føre til endringer i det dynamiske beregningsgrunnlaget som sådan og således ikke kobles direkte inn i selve premieberegningen.

• De beregnede virkninger av en forventet levealdersjustering ved uttak må derfor innregnes i den årlige opptjening av pensjon som den enkelte arbeidstaker har rett til etter pensjonsplanen hvert år. Deretter vil premie kunne beregnes i samsvar med pensjonsinnretningens dynamiske beregningsgrunnlag på grunnlag av den levealdersjusterte årlige opptjening.

• Premieberegningen skal videre baseres på at pensjonsinnretningene skal ha et ansvar for at pensjonskapitalen ikke reduseres i verdi (nullgaranti) og at avkastning på kapitalen årlig skal tilføres pensjonskapitalen gjennom oppregulering av opptjent rett til pensjon.

Disse forholdene gjør at man ikke lenger kan basere seg på de metoder for premieberegning som anvendes i eksisterende ytelsesbaserte pensjonsordninger, herunder foretakspensjonsordninger i samsvar med foretakspensjonsloven. Bruttoberegning av premien vil i seg selv ikke by på særlige problemer. Det mest kompliserte vil være å finne en metode eller et system for premieberegning som innebærer at det allerede på premieberegningstidspunktet tar hensyn til de forventede virkningene som en levealdersjustering vil få ved uttaket av pensjon.

9.2 Forholdet mellom ytelse og premie

Kjennetegnet ved en ytelsesbasert pensjonsordning er som nevnt ovenfor i kapittel 8, at det er alderspensjonsytelsen som fastsettes i pensjonsordningens pensjonsplan. Pensjonsytelsen i pensjonsplanen definerer det pensjonsnivå man tar sikte på å oppnå under gitte forutsetninger og som er utgangspunkt for en årlig opptjening av rett til alderspensjon i pensjonsordningen. Hvilke innbetalinger som foretaket må gjøre til pensjonsinnretningen for å dekke den enkelte arbeidstakers årlige opptjening av rett til alderspensjon etter pensjonsplanen, vil bero på premieberegningen som pensjonsinnretningen foretar.

Den årlige premieberegningen er en forsikringsmatematisk beregning som foretas av pensjonsinnretningen. Til grunn for premieberegningen ligger den premietariff som pensjonsinnretningen har utarbeidet for det enkelte produkt og som i samsvar med forsikringsvirksomhetsloven § 9-6 og forskrift 30. juni 2006 nr. 869 om livsforsikring (livsforsikring mv.) § 2-10 skal være meldt til Finanstilsynet. Den enkelte pensjonsinnretnings premietariffer vil igjen være basert på de beregningsgrunnlag eller prinsipper for utforming av tariffene som pensjonsinnretningene også skal ha meldt til Finanstilsynet, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-6. Ut fra generelle forsvarlighetsbetraktninger har Finanstilsynet i brev av 8. mars 2013 til alle livsforsikringsselskaper og pensjonskasser, lagt til grunn at premietariffer og beregningsgrunnlag fra 1. januar 2014 må være basert på et dynamisk dødelighetsgrunnlag (K2013), se ovenfor i avsnitt 4.2.2.

Premien vil ikke bare være bestemt av premietariffen, men vil være en funksjon av den pensjonsytelsen som er fastsatt i pensjonsplanen og den del av denne som skal opptjenes hvert år sett hen til lønn, kjønn, alder, beregnet utbetalingsperiode og premietariff. Detaljene i premieberegningen i samsvar med premietariffen vil være basert på aktuarfaglig kunnskap og praksis i den enkelte pensjonsinnretning. Dette er til dels kompliserte og tekniske forhold som i utgangspunktet er lite egnet til regulering i lov og i mange tilfeller heller ikke egnet for detaljert regulering i forskrift. Det er derfor i lovverket i dag kun et begrenset antall paragrafer som gjelder premieberegning. Disse fastsetter også stort sett generelle prinsipper som skal følges ved premieberegningen. De mer detaljerte og tekniske sidene ved premieberegningen er stort sett et forhold mellom Finanstilsynet og pensjonsinnretningene i den grad offentlige myndigheter involverer seg i dette. Dette medfører at en ny form for metode for beregning av årlig opptjening og premieberegning av denne, knyttet til et nytt ytelsesbasert pensjonsprodukt som avviker fra dagens premieberegningssystemer, ikke kan gis noen fullstendig og uttømmende regulering i lov. I tjenestepensjonsloven vil man måtte nøye seg med å angi en hovedlinje og gi enkelte hovedprinsipper for hvordan en premieberegning basert på en levealdersjustert årlig opptjening i en ytelsesordning skal kunne skje. Videre detaljer vil måtte overlates til forskrift og gjennom utvikling i pensjonsinnretningene som ønsker å tilby et slikt produkt, se ovenfor i kapittel 6.

9.3 Forholdet mellom premieberegning og levealdersjustering

9.3.1 Hovedlinjer

Ved utforming av hovedlinjer for et nytt system for beregning av årlig opptjening av rett til pensjon og premieberegning av denne som reflekterer de beregnede virkninger av en forventet levealdersjustering ved uttak for den enkelte arbeidstaker og som samtidig baserer seg på bruk av et dynamisk beregningsgrunnlag, bør det tas en del generelle hensyn ut fra hva som praktisk sett er mulig å få til.

Prinsippet om levealdersjustering og arbeidslinja i folketrygden har som mål å sikre en samfunnsmessig bærekraftig utvikling av konsekvensene av at levealderen øker for yngre generasjoner, og at risikoen for utviklingen i forventet levealder skal bæres av arbeidstakerne og det enkelte årskull. Prinsippet om levealdersjustering har ikke til formål å gjøre noe med forskjellen i levealder mellom ulike deler av befolkningen ut i fra for eksempel bosted eller utdannelse. Dette vil kunne være risikoforhold som pensjonsinnretningene ved utformingen av sine premietariffer tar hensyn til ved prising av en pensjonsordning. Hensynet til prinsippet for levealdersjustering er ikke i veien for at foretaket dekker en eventuell forskjell i forventet levealder som følge av slike forhold innenfor rammen av premietariffen, eventuelt ved høyere premie. Slike forhold problematiseres derfor ikke nærmere i denne utredningen.

En ytelsesordning i dag framstår allerede som et forholdsvis komplisert forsikringsprodukt i den forstand at ytelsesangivelsen i pensjonsplanen bygger på en rekke forutsetninger som gjelder lønnsforhold, opptjeningstid, når uttak forutsettes å skje og framtidig inntektsutvikling. Det er derfor viktig at en eventuell ny ytelsesordning med levealdersjustering ikke baserer seg på en metode for premieberegning som framstår som enda mer komplisert og vanskelig å forstå for foretak og arbeidstakere enn dagens ordning. Gjennomføring av prinsippet om levealdersjustering bør derfor skje på en slik måte at produktets gjennomsiktighet ikke reduseres og at arbeidstakerne som følge av dette ikke opplever en lavere grad av forutberegnelighet sammenlignet med folketrygden og andre typer tjenestepensjonsordninger. Gitt en del forutsetninger bør den ytelsen som arbeidstaker får oppgitt som grunnlag for en årlig pensjonsopptjening være så nær som mulig den ytelse som faktisk kommer til utbetaling. Informasjonen til arbeidstaker underveis i opptjeningstiden og spesielt i forkant av uttak av pensjon, vil være sentralt for å sikre gjennomsiktighet og forutberegnelighet. Dette gjelder blant annet arbeidstakernes behov for å vite hvordan levealdersjusteringen ved uttak påvirker både opptjening og den ytelse som kommer til utbetaling avhengig av hvilket tidspunkt vedkommende velger for uttak av pensjon.

Som et generelt utgangspunkt og hovedlinje for en premieberegning har Banklovkommisjonen i lovutkastet § 4a-3 første ledd valgt å slå fast at pensjonsinnretningene skal beregne årlige premier etter en premietariff som er i samsvar med det beregningsgrunnlag som til enhver tid er meddelt Finanstilsynet. Dette er i samsvar med forsikringsvirksomhetsloven § 9-3, jf. § 9-6. Det er videre fastsatt at det skal anvendes et dynamisk dødelighetsgrunnlag i beregningsgrunnlaget, jf. lovutkastet § 4a-3 første ledd annet punktum. Dette innebærer blant annet at beregningsgrunnlaget skal ta hensyn til at den forventede levealder er ulik avhengig av hvilket årskull en person tilhører, og at bruk at et statisk dødelighetsgrunnlag ikke er aktuelt for ytelsesbaserte pensjonsordninger av denne typen. Banklovkommisjonen har også funnet det hensiktsmessig at det klart framgår at Finanstilsynet kan stille krav til det dødelighetsgrunnlag som pensjonsinnretningen benytter, jf. lovutkastet § 4a-3 første ledd tredje punktum, se også forsikringsvirksomhetsloven § 9-6. Banklovkommisjonen er av den oppfatning at dette gir et greit reguleringsmessig grunnlag for den premieberegning som skal skje knyttet til en ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning.

Når det gjelder levealdersjusteringen foreslår Banklovkommisjonen i lovutkastet § 4a-3 annet ledd bokstav a at pensjonsinnretningene skal beregne årlig premie på grunnlag av den rett til årlig pensjon som følger av pensjonsplanen, men at det samtidig også skal tas hensyn til den beregnede virkning av en forventet levealdersjustering ved utbetaling av de ytelser de enkelte medlemmer vil ha rett på. Det er denne ytelsen det skal beregnes premie for – og ikke ytelsen etter pensjonsplanen. Før premieberegning må pensjonsinnretningen derfor omregne den årlige pensjonsopptjeningen som er angitt i pensjonsplanen slik at det tas hensyn til at yngre arbeidstakere vil leve lengre enn eldre. Det vil si at den rett til alderspensjon som opptjenes årlig vil bli lavere for yngre arbeidstakere enn eldre gitt samme uttaksalder. Siden det er det dynamiske beregningsgrunnlag som anvendes ved beregning av årlig ytelse ved uttak, jf. lovutkastet § 4a-9 som viser til tjenestepensjonsloven § 4-11, så vil det være pensjonsinnretningens dynamiske dødelighetsgrunnlag som vil være bestemmende for hvilke forventede virkninger levealdersjusteringen vil ha på den årlige opptjente rett til alderspensjon for det enkelte medlem, og som dermed vil brukes for å redusere beregnet pensjonsnivå for de enkelte arbeidstakere avhengig av årskull.

Innenfor disse hovedlinjene vil det være rom, og muligens behov, for fastsettelse av nærmere regler i forskrift slik som nevnt ovenfor i avsnitt 9.2, men det vil også være rom for utvikling av ulike tekniske metoder av hvordan det vil være mest hensiktsmessig å gjennomføre disse hovedlinjene i praksis og dermed rom for variasjon i utforming av et slikt produkt i de enkelte pensjonsinnretninger. For å beskrive hvordan bruk av disse hovedlinjene vil kunne slå ut i utforming av en pensjonsordning og for å illustrere hvilken effekt virkningene av den forventede levealdersjustering kan gi, er det nedenfor i avsnitt 9.3.2 gitt en beskrivelse av en mulig metode for å følge opp Banklovkommisjonens lovutkast. I beskrivelsen er det også pekt på enkelte av de utfordringene man vil møte på ved utforming av en metode og produkter i samsvar med ovennevnte hovedlinjer.

9.3.2 Mulig metode for gjennomføring av hovedlinjene

1) Den årlige pensjonsopptjening som framgår av pensjonsplanen i den enkelte pensjonsordning vil være en opptjening før levealdersjustering. For å få premieberegnet denne opptjeningen slik at pensjonskapitalen vil samsvare med den ytelsen som denne opptjeningen faktisk vil gi etter levealdersjustering for den enkelte arbeidstaker, må det tas hensyn til den beregnede virkning av forventet levealdersjustering ved uttak på ytelsen, det vil si hvilken forventet levealder vedkommende årskull har i forhold til et annet årskull. For å få til dette vil pensjonsinnretningen ved beregningen måtte legge til grunn et nullpunkt, eller et basisårskull om man vil, som skal sikre opptjening basert på det beregnede pensjonsnivå som framgår av pensjonsplanen uten at levealdersjusteringen fører til en endring av det beregnede pensjonsnivået ved uttak. Arbeidstakere i årskull født etter dette basisårskullet vil som følge av den lengre forventede levetiden som framgår av det dynamiske dødelighetsgrunnlag som pensjonsinnretningen anvender til enhver tid, få sin årlige opptjening beregnet ut fra et noe lavere beregnet pensjonsnivå enn det som er fastsatt i pensjonsplanen. Dersom det legges til grunn at årskullet x etter pensjonsinnretningens dynamiske beregningsgrunnlag forventes å ha en levealder som er 1 år lengre enn basisårskullet, kan dette eksempelvis oppnås ved at det beregnede pensjonsnivå som framgår av pensjonsplanen omregnes slik at forholdet mellom pensjonsplanens pensjonsnivå og det omregnede pensjonsnivå til bruk ved premieberegningen gjenspeiler forholdet mellom forventet levetid for basisårskullet og årskullet x.

Etter Banklovkommisjonens oppfatning er det en ulempe at den enkelte arbeidstaker vil oppleve at den årlige opptjening av rett til alderspensjon skjer på grunnlag av et annet beregnet levealdersjustert pensjonsnivå enn det som framgår av pensjonsplanen som følge av levealdersjusteringen. For å avdempe en slik ulempe kunne man tenke seg at man i stedet for at pensjonsplanen inneholdt et beregnet pensjonsnivå i prosent av lønn angitt for alle arbeidstakere, kunne pensjonsplanen inneholdt tabeller eller matriser der beregnet levealdersjustert pensjonsnivå for det enkelte årskull var omregnet på forhånd. Etter Banklovkommisjonens vurdering ville en slik løsning innebære en ytterligere og vesentlig komplikasjon av det nye ytelsesproduktet. Det vil redusere gjennomsiktigheten og forståelsen av produktet, og man vil miste et sammenlignbart grunnlag for nivåvurdering av den nettoytelse som de ulike pensjonsordninger skal gi. Både i folketrygden og i de øvrige tjenestepensjonsprodukter i privat sektor har det ved nivåvurdering av de enkelte ordninger vært fokusert på ytelsesnivå før levealdersjustering. I samsvar med dette mener derfor Banklovkommisjonen at man i stedet må søke å ivareta hensynet til levealdersjustering innenfor rammen av regler om premieberegning og informasjonskrav om hvilke innvirkning vektleggingen av beregnet virkning av forventet levealdersjustering ved uttak har på den enkeltes årlige opptjening av pensjon. Det er lagt vekt på at en slik løsning vil gi arbeidstakerne informasjon både om hvilken pensjonsytelse pensjonsordningen skal gi rett til, og om det antall opptjeningsår som arbeidstakere i de ulike årskull vil måtte ha, for å kunne nå det beregnede pensjonsnivå som framgår av pensjonsplanen. Banklovkommisjonen viser også til at en slik løsning vil være i samsvar med alleårsprinsippet. Arbeidstakere som er i arbeid lengre enn det antall opptjeningsår som kreves for å oppnå det pensjonsnivå som er angitt i pensjonsplanen, vil således også opparbeide tillegg til pensjonsnivået som er fastsatt i pensjonsplanen. Kravene til informasjon til arbeidstakerne er nærmere vurdert nedenfor i avsnitt 9.4.

Hvor stor effekt beregnet virkning av forventet levealdersjustering ved uttak vil ha på opptjening av pensjon for den enkelte arbeidstaker i forhold til det beregnede pensjonsnivå i pensjonsplanen og derigjennom oppbyggingen av pensjonskapitalen, vil bero på valg av nullpunkt eller basisår. Dersom man anvender for eksempel 1996 som basisår for forskuttering av levealdersjustering av ytelsen, vil arbeidstakere født dette året eller tidligere oppleve at det er pensjonsplanens ytelse som faktisk legges til grunn ved premieberegningen. Det vil således ikke forskutteres noen levealdersjustering for disse. Dersom det velges et tidlig årskull som basisår som for eksempel 1943, vil så å si alle arbeidstakere som vil kunne bli medlemmer av en eventuell ny ytelsesbasert alderspensjonsordning oppleve en effekt av den forskutterte levealdersjusteringen, og for de yngste arbeidstakerne vil forskjellen mellom den ytelsen som er fastsatt i pensjonsplanen og den ytelsen som premieberegningen for den enkelte arbeidstaker baseres på, kunne bli markant.

Nedenfor i tabell 9.1 er effekten av å legge til grunn en årlig pensjonsopptjening der det er tatt hensyn til beregnet virkning av forventet levealdersjustering forsøkt illustrert. Tabellen er basert på basisår 1943, 1963 og 1996 for arbeidstakere født henholdsvis i 1953, 1963, 1986, 1996 og 2001. Illustrasjonen er ment å vise ytterpunktene for effekt av beregnet virkning av en forventet levealdersjustering. Derfor er det valgt såpass forskjellige basisår som 1943 og 1996, samt et årstall mellom disse, se også nedenfor i dette avsnittet. Beregnet pensjonsnivå fastsatt i pensjonsplanen er tilfeldig valgt til 14,4 prosent av lønn inntil 12 G (det vil tilsvare en årlig opptjeningsprosent på 0,36 prosent av lønn) og pensjonsgrunnlaget og lønn er forutsatt å være 500 000 kroner. De beregnede virkninger av forventet levealdersjustering er basert på forventet levealder i det dynamiske dødelighetsgrunnlaget K2013.

Folketrygden anvender som nevnt ovenfor i kapittel 3, årskullet 1943 som et nullpunkt eller basisår om man vil. Dette betyr at forventet levealder for disse er utgangspunktet for beregning av økningen i levealder for senere årskull og dermed hvor lenge senere årskull vil måtte jobbe for å få den samme pensjonsytelsen som 1943-årskullet. I folketrygden er det imidlertid gjennom overgangsregler etablert avdempingseffekter for betydningen av levealdersjusteringen for de årskullene som følger nærmest etter 1943-årskullet. Den nye alderspensjonen i folketrygden gjelder fullt ut for alle arbeidstakere som er født i 1963 eller senere. Derfor er dette årstallet valgt som eksempel i tabell 9.1 sammen med 1943 og 1996.

Det er etter Banklovkommisjonens flertalls oppfatning ikke gitt at det i en ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning for privat sektor som eventuelt etableres tidligst i 2016, er riktig å anvende det samme basisåret for å beregne virkningene av forventet levealdersjustering som i folketrygden. Et tidlig basisår vil skape en stor forskjell mellom det beregnede pensjonsnivå som er definert i pensjonsplanen og det levealdersjusterte beregnede pensjonsnivå som faktisk opptjening av pensjonskapital for den enkelte arbeidstaker baserer seg på. Pensjonsnivået i pensjonsplanen vil da kunne oppfattes som illusorisk og man kan få en effekt der foretakene legger seg på svært høye pensjonsnivåer uten at dekningen i pensjonsordningen for de fleste arbeidstakere er så høy som den framstår.

Under Banklovkommisjonens arbeid har det vært argumentert med at basisåret som velges som grunnlag beregning av virkningene av forventet levealdersjustering på årlig opptjening av pensjon før premieberegning, må settes så tidlig at samtlige arbeidstakere som kan bli medlem av en slik pensjonsordning er født i basisåret eller senere. Dette for å unngå at enkelte arbeidstakere opplever å få en beregnet virkning av forventet levealdersjustering ved uttak som innebærer at premien skal beregnes på grunnlag av et pensjonsnivå som er høyere enn det som er fastsatt i pensjonsplanen. En slik positiv levealdersjusteringseffekt for arbeidstakere født før det valgte basisåret kan imidlertid lett unngås ved at man for disse arbeidstakerne legger til grunn at de skal ha en kapitaloppbygging basert på pensjonsytelsen som framgår av pensjonsplanen, og at det ved premieberegningen tas hensyn til at det i beregningsgrunnlaget er lagt til grunn at disse vil ha en kortere forventet levealder og dermed en kortere utbetalingstid enn arbeidstakere født i basisåret. Arbeidstakere født før basisåret vil dermed få den årlige pensjonsopptjening beregnet på samme pensjonsnivå (både før og etter levealdersjustering) som arbeidstakere født i basisåret, men premieberegningen vil føre til en lavere premie for de som er født før basisåret.

Uavhengig av disse forhold er det etter Banklovkommisjonensflertalls oppfatning ikke behov for, og heller ikke hensiktsmessig, å fastsette i lovs form hvilket basisår som beregningen av beregnet virkning av forventet levealdersjustering skal basere seg på i en eventuell ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning. Til dels vil valget av basisår og valg av pensjonsnivå i den enkelte pensjonsordning henge sammen som følge av at dette er bestemmende for hvilket reelle pensjonsnivå den enkelte arbeidstaker vil kunne sikre seg ved medlemskap i pensjonsordningen. Videre vil valget av basisår ha direkte sammenheng med den tekniske gjennomføringen av produktet og premieberegningen i den enkelte pensjonsordning. Over tid vil både pensjonsinnretning og foretak kunne se behov for å endre basisår både som følge av utvikling av pensjonsproduktet som sådan og som følge av endring av sammensetning av arbeidstakere i pensjonsordningen og et ønske om, for eksempel, å tilpasse pensjonsnivået til endrede konkurranseforhold.

Dersom myndighetene kommer til at det er behov for å fastsette nærmere regler om gjennomføringen av en form for levealdersjustering tilpasset særtrekkene ved en ny form for ytelsesbasert alderspensjon, herunder valg av basisår, bør dette etter Banklovkommisjonensflertalls oppfatning i tilfelle skje i forskrift, se lovutkastet § 4a-3 fjerde ledd.

Medlemmene Juliussen, Mildal og Rukin viser til at levealdersjustering er en helt sentral del av pensjonsreformen. Som tabell 9.1 viser, vil valg av basisår bestemme hvilke grupper/årskull som vil bli omfattet av levealdersjustering i den foreslåtte ordningen. Med basisår 1963 eller 1996 vil for eksempel kun personer født etter dette tidspunkt bli omfattet av levealdersjustering.

Disse medlemmene vil påpeke at økt forventet levealder må kompenseres fullt ut av den ansatte ved å stå lengre i jobb, ikke ved at foretaket betaler en høyere premie. Et lovverk må derfor ha som krav at levealdersjusteringen skal skje i forhold til et fast utgangspunkt (basisår) på samme måte som da folketrygden innførte et utgangspunkt i 1943-kullet. Det er helt uholdbart at det skal være opp til det enkelte foretak å avtale med pensjonsleverandør hvilket basisår som skal velges, og dermed kunne skjerme aldersgrupper for effekten av levealdersjustering. Tvert imot må myndighetene sette et fast minstekrav til et slikt basisår slik at alle som i dag er i arbeid omfattes fullt ut.

Disse medlemmene påpeker videre at det vil være en sammenheng mellom det basisår som velges og vurderingen av hvilke maksimalrammer som bør fastsettes i loven, se nedenfor i avsnittene 10.3 og 10.4 og særmerknader inntatt der.

2) En nærmere beskrivelse av en metode for beregning av årlig levealdersjustert pensjonsopptjening for et medlem og den etterfølgende premieberegning, gjøres enklest ved bruk av et eksempel. Det vises også til beregninger inntatt som vedlegg 2 i utredningen. I eksemplet inntatt nedenfor er det tatt utgangspunkt i en mann født i henholdsvis 1986, 1987, 1997 og 2001 med lønn på 500 000 kroner og 40 års opptjeningstid (fra 27 til 67 år). Lønnsvekst og avkastning er satt til null for å forenkle eksemplet og forklaringen. Det dynamiske beregningsgrunnlaget K2013 med null prosent beregningsrente anvendes ved den årlige premieberegningen i opptjeningstiden.

Den valgte beregningsmodellen er basert på følgende:

• Årlig pensjonsopptjening (før levealdersjustering) utgjør 1/40 av 14,4 prosent av lønn eller 0,36 prosent av lønn (14,4 prosent delt på 40 = 0,36 prosent). Årets pensjonsopptjening vil da utgjøre 1 800 kroner (500 000 kroner x 0,36 prosent) dersom lønnsvekst er null. Over 40 år opptjenes da en årlig livsvarig pensjon fra 67 år på 72 000 kroner (1 800 kroner x 40 år). Pensjonen opptjenes lineært over 40 år og det opptjenes lineært en serie ytelsesbaserte pensjoner på 1 800 kroner før levealdersjustering.

• Basisår i eksemplet er 1996. Valg av basisår må ikke oppfattes som en oppfatning fra Banklovkommisjonens side om at dette vil være det riktige basisår å velge ved iverksettelse av lovutkastet. Dette basisåret er kun valgt av illustrasjonsformål. Det er lagt til grunn at alderspensjonen for medlemmer født før 1996 ikke vil ha virkninger av forventet levealdersjustering. For disse reduseres imidlertid premien forholdsmessig fordi de har en «gradvis» lavere forventet levealder (kortere forventet utbetalingstid) i forhold til 1996-årskullet.

For medlemmer født etter basisåret levealdersjusteres årets pensjonsopptjening i forhold til den prosentvise forventede økning i levealderen. Dette måles ved den prosentvise økningen av K2013 for det enkelte medlem ved fylte 67 år i forhold til K2013 for et medlem født i basisåret ved fylte 67 år, se tabell 9.2. Levealdersjusteringen beregnes derfor på følgene måte for et medlem født i 1997:

Kr. 1 800 * (24,010157/24,075686) = kr. 1 795. Økningen i levealder ved 67 år utgjør 0,272180 prosent (avrundet til 0,3 prosent i tabell 9.1) og årets pensjonsopptjening levealdersjusteres tilsvarende med 0,272180.

Årets premie (kr. 41 764) er lik årets pensjonsopptjening (kr. 1 795) multiplisert med K2013 (23,265788). Premien reduseres «gradvis» for årskull født før basisåret, fordi forventet levealder (iht. K2013) reduseres for eldre årskull. Premien (målt mot basisåret) reduseres i forhold til den prosentvise reduksjon i levealderen, eksempelvis med 3,7 prosent for årskullet 1986 (kr. 40 186 mot kr. 41 733).

For medlemmer født etter basisåret bidrar levealdersjusteringen til en premiereduksjon, mens forventet økt levealder bidrar til en tilsvarende premieøkning. Premien øker likevel svakt for yngre årskull i dette regneeksemplet, fordi det i dette eksemplet er lagt til grunn at beregnet dødelighetsarv er neddiskontert i beregningsgrunnlaget (K2013) og premien, se avsnitt 9.6 nedenfor. Beregnet dødelighetsarv reduseres for yngre årskull som følge av forventet lavere dødelighet. I tabell 9.3 framgår beregninger av årets pensjonsopptjening og levealdersjustering i andre medlemsår (medlem 28 år).

Tabell 9.3 viser at årets opptjening i år 2 (medlem 28 år) vil være lik som forrige år (medlem 27 år), se tabell 9.2. Dette skyldes at lønnsveksten i eksemplet er satt til null. Levealdersjusteringen (i prosent i forhold til basisår) blir lik hvert år, fordi levealdersjusteringen kun foretas ved opptak i pensjonsordningen slik som beskrevet ovenfor i forbindelse med tabell 9.2. Dette innebærer at i andre medlemsår og senere vil det ikke foretas nye beregninger av beregnet virkning av forventet levealdersjustering ved uttak på årets opptjening, men opptjent pensjon i foregående år vil reguleres med lønnsveksten.

Premietariffen (K2013) ved 28 år øker svakt i forhold til ved 27 år (årskull 1996 med 0,0253 prosent). Dette fordi at antall opptjeningsår reduseres fra 40 år til 39 år i dette eksemplet og som følge av dette reduseres beregnede virkninger av forventet levealdersjustering svakt. Denne effekten kommer hvert år i opptjeningstiden og årets premie vil få en tilsvarende økning.

I eksemplet her er årlig lønnsvekst satt til null av hensyn til enkeltheten. Årlig lønnsvekst og avkastning vil imidlertid ikke påvirke pensjonsnivået (pensjon i prosent av lønn) fordi årlig lønnsregulering av opptjent pensjon skal finansieres av avkastningen, jf. lovutkastet § 4a-6. I år hvor avkastningen er høyere enn lønnsveksten, skal overskytende avkastning overføres til reguleringsfondet. I år hvor avkastningen er lavere enn alminnelig lønnsvekst, skal manglende reguleringspremie dekkes fra reguleringsfondet eller ved innbetaling fra foretaket. På denne måten unngås at tilført avkastning vil øke pensjonskapitalen ut over den opptjening som er fastsatt i pensjonsplanen. Pensjonskapitalen vil til enhver tid samsvare med opptjent lineær levealdersjustert pensjon.

Medlemmene Juliussen og Mildal viser til særmerknad ovenfor i dette avsnittet punkt 1) og påpeker at disse medlemmene ikke støtter forutsetningene for eksemplet i dette avsnittet, illustrert i tabellene 9.2 og 9.3. Personene valgt er alle unge (1986, 1987, 1997 og 2001) og må forventes å jobbe lenger enn til 67 år. Eksempelet benytter videre basisår 1996, noe som innebærer at alle født før 1996 skjermes for levealdersjustering, noe som etter disse medlemmenes mening, oppfattes å være et brudd på kravet om levealdersjustering i nytt ytelsesbasert produkt. De samme betraktninger gjelder beregningene inntatt i vedlegg 2 til utredningen.

9.3.3 Eventuell omberegning av ytelsen ved uttak

I tidsperioden mellom premieberegning og uttak av pensjon vil det kunne skje endringer i forventet levetid for et årskull. Denne perioden vil praktisk sett kunne vare opptil godt og vel 40 år. Medisinsk utvikling eller i motsatt retning, en form for katastrofe, kan få store innvirkninger på levealder for et eller flere årskull. Erfaringene de siste tiårene viser at utviklingen av levealder over tid har vært en annen enn man forsikringsmessig har klart å forutse. Endringene i forventningene til gjenstående levealder for et årskull, vil komme til syne i endringer i pensjonsinnretningens dynamiske beregningsgrunnlag ved at det blir en forskjell i den forventede levealder som var lagt til grunn i beregningsgrunnlaget for premieberegningen og den forventede levealder som følger av pensjonsinnretningens beregningsgrunnlag på utbetalingstidspunktet for det aktuelle årskullet.

I folketrygden og i tjenestepensjonsloven vil slike endringer inngå i den levealdersjustering som skjer ved uttaket av pensjon. I folketrygden omfatter levealdersjusteringen alle avvik i forventet levealder for et årskull fram til fylte 61 år da delingstallet fastsettes sett i forhold til den levealder som er lagt til grunn for årskullet 1943. Tilsvarende er beregningen av den pensjonsytelsen som kommer til utbetaling i en tjenestepensjonsordning basert på beregningsgrunnlaget som anvendes i pensjonsinnretningen på utbetalingstidspunktet, jf. tjenestepensjonsloven § 4-11. Beregningsgrunnlaget og de forventninger man hadde til forventet levealder på tidspunktet for innbetaling av innskudd fra foretaket er i disse ordningene ikke relevant. Også i foretakspensjonsloven § 5-7c er det lagt til grunn at omregning av ytelsen ved uttak av pensjon skal basere seg på pensjonsinnretningens beregningsgrunnlag ved uttak. Noen levealdersjusteringseffekt ligger det imidlertid ikke i dette fordi eventuell endring i forventet levealder underveis i opptjeningstiden, etter de alminnelige prinsippene i forsikringsvirksomhetsloven, skal normalt være fulgt opp med økning (oppreservering) av pensjonskapitalen (premiereserven) slik at denne er tilstrekkelig til å dekke utbetaling av den samme ytelsen over noe lenger tid enn det som var forventet på premieberegningstidspunktet.

I forhold til en ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning med levealdersjustering der man må ta hensyn til den forventede virkning av levealdersjustering ved uttak for det enkelte årskull på premieberegningstidspunktet, er det et spørsmål om man ønsker at denne forhåndsberegnede levealdersjusteringen også skal suppleres av en eventuell justering av ytelsen på utbetalingstidspunktet på grunnlag av eventuelle endringer i forventet levealder for det enkelte årskull som har skjedd etter premieberegningstidspunktet. Det andre spørsmålet er om det eventuelt skal være mulig å la andre enn arbeidstakerne dekke risikoen for en slik etterfølgende levealdersjustering om foretaket ønsker dette.

Selv om det i de fleste tilfellene nok ikke vil være snakk om de store endringer i forventet levealder for et årskull fra premieberegningstidspunktet til utbetalingstidspunktet, i alle fall om pensjonsinnretningen holder sitt dynamiske beregningsgrunnlag oppdatert i forhold til løpende endringer, vil en levealdersjustering i en ytelsesordning først bli fullt ut sammenlignbar med levealdersjusteringen i folketrygden om også denne levealdersrisikoen omfattes av justeringen. Verken foretaket eller pensjonsinnretningen vil da ha noen risiko for levealdersutviklingen i opptjeningsperioden. Denne vil ved en slik forskuttering av levealdersjusteringen ved premieberegningen som er beskrevet ovenfor og en etterfølgende levealdersjustering for en eventuell differanse mellom forventet levealder i beregningsgrunnlaget anvendt ved premieberegning og beregningsgrunnlaget som pensjonsinnretningen anvender på utbetalingstidspunktet, fullt ut ligge hos arbeidstaker. Konsekvensen av en slik etterfølgende omberegning vil imidlertid være at de opplysninger om levealdersjustert beregnet pensjonsnivå som arbeidstaker har fått informasjon om underveis i opptjeningstiden og som har vært grunnlag for den løpende premieberegningen, ikke vil samsvare fullt ut med den ytelse som faktisk kommer til utbetaling. Man kan således ikke snakke om at ytelsens størrelse vil være garantert i opptjeningstiden i en slik ytelsesbasert alderspensjonsordning. Selv om det uansett vil måtte skje en omberegning av pensjonsytelsen på utbetalingstidspunktet som følge av valgt tidspunkt for uttak av pensjon, vil et tilleggselement i denne omberegning som følge av justeringen i forhold til endringer i forventet levealder, kunne oppfattes som en reduksjon av forutberegneligheten og sikkerheten for arbeidstaker ved nettopp valget av en ytelsesbasert pensjonsordning.

Banklovkommisjonen har i lovutkastet § 4a-3 tredje ledd, jf. § 4a-9 annet ledd, lagt til grunn at det skal skje en omberegning av årlig pensjonsytelse på utbetalingstidspunktet dersom det er en differanse mellom forventet levealder i beregningsgrunnlaget anvendt ved premieberegning og beregningsgrunnlaget som pensjonsinnretningen anvender på utbetalingstidspunktet. I de tilfeller hvor foretaket legger særlig vekt på forutberegneligheten for størrelsen på de ytelser som opptjenes, har Banklovkommisjonens flertall funnet det rimelig at foretaket kan inngå en avtale om, og fastsette i pensjonsplanen, at pensjonsinnretningen skal ha risikoen for eventuelle endringer i forventet levealder i beregningsgrunnlaget i perioden mellom premieberegning og uttak av pensjon. Dette vil i så tilfelle være en særskilt ekstrarisiko som pensjonsinnretningen påtar seg, og det vil derfor måtte beregnes en særskilt premie for dette ansvaret som må dekkes av foretaket, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-3.

Medlemmene Juliussen, Mildal og Rukin er av den oppfatning at arbeidstakerne må bære den hele og fulle risikoen for langt liv og utviklingen av levealder uavhengig av om denne utviklingen finner sted etter premieberegning. En mulighet for foretakene til å betale premie for å dekke deler av levealdersrisikoen vil bryte med prinsippet om full levealdersjustering, og dette bør ikke tjenestepensjonsloven åpne for.

9.4 Informasjonskrav

Som lagt til grunn ovenfor i avsnitt 9.3.3, er det en forutsetning for en beregning av årlig opptjening basert på beregnede virkninger av forventet levealdersjustering ved uttak for den enkelte arbeidstaker, at arbeidstaker mottar god informasjon om den årlige levealdersjusterte pensjonsopptjening som danner grunnlaget for beregning av årlig premie og dermed om hvilket nivå en framtidig pensjonsytelse vil kunne ha for den enkelte.

I lovutkastet § 4a-4 første ledd annet punktum foreslås det at det er pensjonsinnretningen som skal ha denne informasjonsplikten i forhold til den enkelte arbeidstaker. Etter Banklovkommisjonens vurdering er det viktig at denne informasjonen kommer fra pensjonsinnretningen som foretar beregningene. Det enkelte foretak vil ha lite eller intet grunnlag for å sette seg inn i disse beregningene og utarbeidelsen av informasjonen må uansett skje hos pensjonsinnretningen. Det ville dermed bli et unødvendig mellomledd mellom arbeidstaker og pensjonsinnretning om foretaket skulle pålegges denne informasjonsplikten i stedet for pensjonsinnretningen.

Det foreslås videre at informasjonen skal gis i form av en melding til den enkelte arbeidstaker. Det innebærer at informasjonen skal gis elektronisk eller i brevs form. Praktisk sett er det ingenting i veien for at slike meldinger leveres via arbeidsgiver. Pensjonsinnretningen vil imidlertid i så tilfelle måtte påse at meldingene faktisk kommer fram til arbeidstakerne.

Det vil være mest praktisk at disse meldingene utarbeides i sammenheng med beregning av årlig premie for den enkelte arbeidstaker. Pensjonsinnretningen vil ved disse beregningene ha avklart hvilken virkning den forventede levealdersjustering vil få for den enkelte arbeidstakers årlige opptjening av pensjon. Det er denne levealdersjusterte årlige opptjening, sett i forhold til det beregnede pensjonsnivå som er angitt i pensjonsplanen, som det skal opplyses om i meldingen. Det er således ikke snakk om noe volummessig omfattende informasjon. Det vil imidlertid være naturlig at meldingen utarbeides slik at arbeidstaker forstår grunnlaget for at den levealdersjusterte årlige opptjeningen avviker fra det beregnede pensjonsnivået i pensjonsplanen, og at faktisk pensjonsopptjening vil kunne bli høyere om arbeidstaker velger å stå lenger i arbeid enn 40 år.

9.5 Håndteringen av kjønn som risikofaktor

Kvinner lever i snitt lenger enn menn. Hvor mye lenger har variert. I Statistisk sentralbyrås «Befolkningsframskrivninger 2014–2100: Dødelighet og levealder» i Økonomiske analyser 4/2014 framgår det at forventet levealder ved fødsel i 2013 var den høyeste i Norge noen gang. Forskjellen mellom kvinners og menns forventede levealder er imidlertid blitt stadig mindre og var 3,9 år i 2013. Framskrivningene viser at forskjellen ved fødsel i 2060 vil være 2,6 år og i 2100 vil forskjellen være 1 år. Siden arbeidstakere som inngår i en forsikringsportefølje ikke er et gjennomsnittlig utvalg av den norske befolkning er ikke disse prognosene for utvikling av levealder direkte relevante. Tendensen med at vi stadig lever lenger og at det ser ut til at forskjellen mellom menn og kvinner blir mindre, selv om den ikke ser ut til å utlignes helt, synes imidlertid å være klar nok.

I forsikringsvirksomhetsloven § 9-3a er det fastsatt at pensjonsinnretningen kan anvende kjønn som faktor for beregning av pris for dekning av risiko knyttet til person og ved beregning av premier og ytelser dersom kjønn er en bestemmende faktor ved beregningen av risiko. Kollektiv pensjon har tradisjonelt vært basert på et premiesystem hvor risikoen knyttet til levetid varierer med alder og defineres som forskjellig i forhold til kvinner og menn. I ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger der pensjonsytelsen er fastsatt i pensjonsplanen, har premien for kvinner vært satt høyere enn for menn for å ta hensyn til forskjellen i risiko knyttet til antatt utbetalingstid ved livslange ytelser. For å sikre de samme ytelsene for kvinner som for menn, vil premiereserven knyttet til livsvarige ytelser for kvinner måtte være større enn for menn. Dagens dynamiske dødelighetsgrunnlag (K2013) forutsetter også at kvinner vil leve lenger enn menn, og ved beregningen av forventet levealder er det derfor både skilt mellom årskull og kjønn ved utarbeidelsen av dødelighetsgrunnlaget.

På bakgrunn av at folketrygdens alderspensjon er basert på både like innskudd, lik levealdersjustering og like ytelser for kvinner og menn, vurderte i Banklovkommisjonen i NOU 2012: 13 hvordan et slikt prinsipp om likebehandling mellom kjønnene også kunne gjennomføres i en ny form for tjenestepensjon. Banklovkommisjonens lovutkast ble basert på at oppbygningen av pensjonsbeholdningen i opptjeningstiden skulle være den samme for menn og kvinner, og at man også skulle basere seg på kjønnsnøytralitet ved levealdersjusteringen og beregningen av pensjonsytelsen ved uttak.

Dette ble imidlertid ikke fulgt opp av Finansdepartementet ved den videre utarbeidelsen av tjenestepensjonsloven. I tjenestepensjonsloven § 4-2 tredje ledd er det lagt til grunn at årlig innskudd for medlemmene skal være høyere for kvinner enn for menn. Innskuddstillegget for kvinner skal settes slik at den årlige pensjon som innskuddene ventes å gi, er uavhengig av medlemmets kjønn, se Prop. 199 L (2012–2013) side 46 til 48. Ut fra dette legger Banklovkommisjonen her til grunn at den årlige premie for kvinner vil måtte være noe høyere enn for menn, slik at pensjonskapitalen som bygges opp for kvinner vil være tilstrekkelig til å dekke den samme pensjonsytelsen som for menn i en utbetalingsperiode som forventes å være lenger enn for menn, jf. lovutkastet § 4a-3 annet ledd bokstav b. Tillegget i premien for kvinner for å dekke denne forskjellen vil følge av de beregninger som allerede ligger inne i det dynamiske dødelighetsgrunnlaget som anvendes til enhver tid og som vil skille mellom menn og kvinner hva gjelder risiko knyttet til forventet levealder inntil man eventuelt velger en annen praksis for dette.

Siden lovens maksimalrammer er basert på grenser for den årlige pensjonsopptjening i forhold til en pensjonsytelse i prosent av lønn, se nedenfor i avsnitt 10.3, og foretakets premie for den enkelte arbeidstaker vil følge som et resultat av dette, er det i utgangspunktet ikke behov for å knytte lovens maksimalrammer til opptjening for mann eller kvinne slik det er gjort i tjenestepensjonsloven § 4-7 annet ledd. I lovutkastet § 4a-3 tredje ledd bokstav b er det imidlertid markert at det vil komme et tillegg i form av høyere premie for kvinner enn for menn for opptjening av samme ytelse.

9.6 Dødelighetsarv

Dersom en arbeidstaker dør før vedkommende har tatt ut alderspensjon eller i utbetalingstiden før den oppbygde pensjonskapital er fullt utbetalt, vil det reise seg spørsmål om hva som skal skje med denne kapitalen. Den kan bli utbetalt til avdødes arvinger eller dødsbo i form av en løpende pensjonsytelse eller engangsutbetaling. I pensjonsordninger som ikke er forsikringsbaserte er dette en vanlig løsning, jf. innskuddspensjonsloven § 7-7. I forsikringsbaserte ordninger har det derimot vært vanlig at retten til pensjon bortfaller ved død og frigjorte midler kommer forsikringskollektivet til gode. De midler som frigjøres ved død benevnes normalt som dødelighetsarv.

Denne dødelighetsarven kan hensyntas på ulike måter i en forsikringsbasert pensjonsordning. I ordninger som ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger der premien normalt har vært beregnet som en nettopremie, har det vanlige vært å legge til grunn at premiereserven i framtiden vil bli tilført midler i form av en forholdsmessig andel av dødelighetsarven hvert år så lenge vedkommende lever. Ved premieberegningen er det derfor tatt hensyn til at kapitalen vil bli tilført slike midler og dette gir grunnlag for «fradrag» ved premieberegning. Årlig beregnet framtidig dødelighetsarv er på denne måten blitt diskontert inn i nettopremien. Samlet sett vil dette gi en premie som er om lag 3-5 prosent lavere enn det en bruttopremie i tilsvarende ordning ville vært. For yngre kvinner har «fradraget» ligget på om lag 3 prosent, mens den for eldre menn har ligget på om lag 5 prosent. Risikoen for avvik mellom beregnet og faktisk oppnådd dødelighetsarv har vært pensjonsinnretningens, og avvik har inngått i pensjonsinnretningens årlige risikoresultat. For arbeidstakerne har dette betydd at pensjonsinnretningen garanterer at premiereserven vil bli tilført midler tilsvarende den beregnede dødelighetsarven årlig, slik at premiereserven vil være tilstrekkelig til å dekke opptjent rett til pensjon ved uttak selv om foretaket har betalt en noe lavere årlig premie enn det opptjening etter pensjonsplanen skulle tilsi. Arbeidstakerne vil dermed være sikret en opptjent rett til alderspensjon (før levealdersjustering) i samsvar med pensjonsplanen, men dødelighetsarven medfører ingen høyere ytelse enn dette.

I tjenestepensjonsloven ble det valgt et helt annet system. Av tjenestepensjonsloven § 4-5 annet ledd framkommer det at pensjonsinnretningen hvert år skal tilføre medlemmenes pensjonsbeholdninger de midler som frigjøres i pensjonsinnretningen ved bortfall av pensjonsforpliktelser overfor medlemmer som før uttak av pensjon er død i løpet av året. Det er således faktisk oppnådd dødelighetsarv som hvert år skal fordeles mellom de enkelte medlemmer basert på pensjonsinnretningens beregningsgrunnlag til enhver tid. For arbeidstakerne innebærer dette at pensjonsbeholdningen tilføres kapital i samsvar med den faktiske dødelighetsarv, ut over innbetalinger fra foretaket og oppnådd avkastning. Faktisk dødelighetsarv er således med på å øke ytelsen i slike ordninger ut over innskuddet etter pensjonsplanen. Dette innebærer at pensjonsinnretningen ikke vil ha noen risiko knyttet til dødelighet i opptjeningstiden. Vedtakelsen av tjenestepensjonsloven innebar en oppfølging av Banklovkommisjonens lovutkast på dette punkt. I Prop. 199 L (2012–2013) side 32 begrunner Finansdepartementet dette på følgende måte:

«Hensynet til sikkerhet og å hindre fortsatt akkumulering av underreservering i pensjonsinnretningene taler isolert seg for å følge Banklovkommisjonens og Finanstilsynets utkast. På den annen side kan det argumenteres for at selv om det kan være vanskelig å treffe nøyaktig i beregningen av dødeligheten, er den årlige dødssannsynligheten i arbeidsaktiv alder såpass lav at selv store relative avvik mellom faktisk og beregnet dødelighet vil gi små utslag på pensjonsinnretningenes risikoresultat i absolutt forstand. Fordeling av faktisk dødelighetsarv kan også potensielt gi skjeve utslag i små kollektiv, for eksempel små pensjonskasser, der faktisk dødelighetsarv kan utgjøre svært store beløp sammenlignet med de gjenværende pensjonsbeholdninger dersom en arbeidstaker dør like før uttak av pensjon. Departementet har etter en helhetsvurdering likevel valgt å legge avgjørende vekt på at både Banklovkommisjonen og Finanstilsynet har foreslått at det er faktisk dødelighetsarv som skal fordeles, for å avlaste pensjonsinnretningene for levealdersrisiko, og slutter seg dermed til at det er faktisk dødelighetsarv som skal fordeles.»

I en ny ytelsesordning framstår spørsmålet om dødelighetsarv som noe mer komplisert sett i forhold til den vurdering som var nødvendig i forhold til tjenestepensjonsloven. I en ordning som er innskuddsbasert i opptjeningsperioden, slik som tjenestepensjonsloven er basert på, vil spørsmålet være om det i opptjeningstiden skal tilføres en beregnet eller faktisk dødelighetsarv til medlemmenes pensjonskapital. Innskuddets størrelse som betales av foretaket og som er definert i pensjonsplanen vil ikke være berørt av en slik problemstilling. I en ytelsesbasert alderspensjonsordning vil det første spørsmålet være om dødelighetsarv skal komme inn som et element ved premieberegning og som et «fradrag» i den premien foretaket ellers måtte ha betalt for å sikre den årlige opptjening av det beregnede pensjonsnivå som før levealdersjustering framgår av pensjonsplanen. I en slik situasjon vil det være foretaket som får fordelen av dødelighetsarven i form av en lavere premie og man vil i så tilfelle måtte basere seg på en beregnet dødelighetsarv som trekkes inn i premieberegningen. Arbeidstakerne vil være garantert en opptjening før levealdersjustering i samsvar med pensjonsplanen.

Den andre løsningen som vil kunne sammenlignes med løsningen i tjenestepensjonsloven, vil være å la en forholdsmessig andel av dødelighetsarven bli tilført medlemmenes pensjonskapital som dermed kan innebære en økt ytelse ved uttak av pensjon ut over det pensjonsplanen og premieinnbetalingen fra foretaket skulle tilsi. Slik tilføring kan både skje i form av faktisk dødelighetsarv og beregnet dødelighetsarv. Hverken foretaket eller pensjonsinnretningen vil ved buk av faktisk dødlighetsarv ha risiko knyttet til dødelighetsarven. Hvilket alternativ som vil være en fordel for arbeidstakerne vil bero på om, og eventuelt i hvilken grad, foretaket legger vekt på dødelighetsarv ved fastsettelse av pensjonsnivået i pensjonsplanen for pensjonsordningen. Dersom faktisk dødelighetsarv blir lavere enn det som foretaket forutsatte ved fastsettelse av pensjonsnivået i ordningen, vil arbeidstakerne tape på det siste alternativet sammenlignet med det første, og omvendt.

Ovenfor i avsnitt 9.1 er det lagt til grunn at et premieberegningssystem i en eventuell ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning må tilpasses en bruk av bruttopremier i stedet for nettopremier. Dette fordi Finansdepartementet i mandatet har forutsatt at tjenestepensjonslovens prinsipper for avkastningsgarantier skal legges til grunn i et lovutkast. Dette innebærer at pensjonsinnretningen vil garantere at opptjente pensjonsrettigheter ikke vil reduseres i verdi (nullgaranti). Oppnådd avkastning skal anvendes til oppregulering av de opptjente pensjonsrettighetene, se ovenfor i avsnitt 7.1 punkt 3). Dersom man skal gjennomføre prinsippet om bruttopremier fullt ut innebærer dette videre at man ikke kan la beregnet dødeligsarv komme til «fradrag» i premien på premieberegningstidspunktet, slik at premien blir lavere som følge av dette. Dødelighetsarven må i stedet komme arbeidstakerne til gode gjennom tilføring til medlemmenes pensjonskapital med en høyere ytelse enn det opptjeningen etter pensjonsplanen isolert sett skulle tilsi.

I sitatet fra Prop 199 L (2012–2013) side 32 ovenfor framgår det at hensynet til sikkerhet og å hindre fortsatt akkumulering av underreservering i pensjonsinnretningene var viktig for departementet ved valg av løsning i tjenestepensjonsloven. Risikoen for akkumulering av underreservering vil være den samme i en ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning og hensynet til sikkerhet vil dermed kunne tilsi at man ikke bør tillate at effekten av dødelighetsarv diskonteres inn i premien ved premieberegning slik at pensjonsinnretningen har risikoen for eventuelt avvik mellom faktisk oppnådd dødelighetsarv og beregnet dødelighetsarv i opptjeningsperioden.

Et annet forhold er at beregnet dødelighetsarv ligger inne som en del av det dynamiske dødelighetsgrunnlaget (K2013) som i dag anvendes på de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene. Dersom man skal gå over til en premieberegning der det ikke tas hensyn til en beregnet framtidig dødelighetsarv vil ikke K2013 kunne anvendes fullt ut og på helt samme måte ved premieberegning som ved de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene i dag. Det må skje en justering av beregningsgrunnlaget slik at det i premieberegningen ikke tas hensyn til den beregnede framtidige dødelighetsarv. Dersom beregnet dødelighetsarv ikke kan diskonteres inn eller komme til «fradrag» i premien, vil premiene slik det framgår ovenfor bli 3 til 5 prosent høyere. Et slikt forhold vil i enkelte tilfeller kunne gjøre en ytelsesbasert alderspensjonsordning mindre attraktiv for foretakene.

Banklovkommisjonen legger til grunn at K2013 er utarbeidet på grunnlag av og basert på erfaringstall i livsforsikringsselskapene fra deres kollektivportefølje i perioden 2005 til 2009. Det legges videre til grunn at det er mulig at grunnlaget for beregning av dødelighet for et helt nytt ytelsesprodukt vil kunne tilsi et justert dødelighetsgrunnlag for dette produktet uansett, og at man således ikke nødvendigvis automatisk vil legge K2013 til grunn for et nytt produkt. Under arbeidet med denne utredningen har Banklovkommisjonen fått opplyst fra pensjonsinnretningene at det ikke vil by på problemer å etablere en premieberegning for en eventuelt ny form for ytelsesbasert alderspensjon der beregnet dødelighetsarv ikke inngår ved premieberegningen. Pensjonsinnretningene har tvert i mot gitt uttrykk for at de er skeptiske til å skulle bære risikoen for at faktisk oppnådd dødelighetsarv skal stemme med den beregnede dødelighetsarv, blant annet fordi dette er en risiko som vil kunne strekke seg over svært mange år.

Banklovkommisjonen har sett at det i hvert fall ved etablering av et nytt ytelsesbasert alderspensjonsprodukt kan være en fordel om produktet på områder som dette har gjenkjenbare løsninger fra for eksempel foretakspensjonsloven, og at de beregningsgrunnlag som allerede er utviklet i pensjonsinnretningene kan anvendes slik at man ikke må gjøre et stort arbeid med å utarbeide nye grunnlag før et slikt produkt kan realiseres. Samtidig er Banklovkommisjonen av den oppfatning at en bruttopremieløsning vil øke gjennomsiktigheten i produktet ved at foretaket faktisk betaler en premie som dekker det beregnede pensjonsnivå etter pensjonsplanen hensyntatt beregnede virkninger av forventet levealdersjustering ved uttak for den enkelte arbeidstaker. Siden det her er argumenter som trekker i ulike retninger og det er ulike oppfatninger i Banklovkommisjonen, er det i lovutkastet § 4a-3 annet ledd bokstav c valgt å foreslå alternative løsninger. Det ene alternativet er at premieberegningen skal være basert på at den enkeltes pensjonskapital i opptjeningstiden årlig skal tilføres en andel av de midler som frigjøres i pensjonsinnretningen ved bortfall av pensjonsforpliktelser overfor medlemmer som er død i løpet av året. Det vil si at faktisk dødelighetsarv skal fordeles på medlemmene og tilføres den enkeltes pensjonskapital. I lovutkastet § 4a-5 om oppbygging av pensjonskapital følger det av annet ledd at pensjonsinnretningen er forpliktet til å tilføre pensjonskapitalen en andel av dødelighetsarven årlig. I samsvar med tjenestepensjonsloven § 4-5 er det lagt til grunn at pensjonsinnretningens beregningsgrunnlag skal brukes som grunnlag for fordelingen mellom medlemmene. Ved uttak av pensjon vil tilføringen av dødelighetsarv medføre en høyere pensjonsytelse for medlemmene enn det premieinnbetalingen fra foretaket og oppreguleringen gjennom tilført avkastning alene skulle tilsi.

I hakeparentes, og som et alternativ til en slik løsning, er det i lovutkastet § 4a-3 annet ledd bokstav c åpnet for at det legges til grunn ved premieberegningen at pensjonskapitalen skal tilføres en årlig beregnet dødelighetsarv og at pensjonsinnretningene etter lovutkastet § 4a-5 annet ledd vil være forpliktet til å sørge for at denne tilføres pensjonskapitalen årlig uavhengig av oppnådd faktisk dødelighetsarv. Dette vil innebære at beregnet dødelighetsarv vil bli tatt hensyn til ved premieberegningen. Den årlige tilføringen av beregnet dødelighetsarv vil da ikke gi grunnlag for noe høyere pensjonsytelse ved uttak av pensjon enn det som følger av arbeidstakers opptjente rett til pensjon i samsvar med pensjonsplanen.

Hvilket alternativ som vil gi de høyeste pensjonsytelsene for arbeidstakere vil som nevnt ovenfor i dette avsnittet bero på om foretaket legger vekt på dødelighetsarven, og eventuelt hvilken vekt, ved fastsettelse av pensjonsnivået i pensjonsplanen for pensjonsordningen.

9.7 Investeringsvalg

Pensjonsmidler knyttet til ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger har tradisjonelt vært forvaltet som en del av kollektivporteføljen i pensjonsinnretningen, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-7 første og annet ledd. I foretakspensjonsloven § 11-1 er det imidlertid åpnet for at det kan avtales mellom foretaket og pensjonsinnretningen at pensjonsordningens premiereserve skal forvaltes med investeringsvalg for foretaket. Innenfor de rammer som er fastsatt i avtalen med pensjonsinnretningen har foretaket da kunnet bestemme risikoprofilen på investeringsporteføljen knyttet til pensjonsordningen. Avkastning ut over det som er lagt til grunn i pensjonsordningens beregningsgrunnlag (beregningsrenten) skal overføres ordningens premiefond. Dersom avkastningen ett år blir lavere enn beregningsrenten må foretaket dekke differansen mellom oppnådd avkastning og beregningsrente ved overføring fra premiefondet eller ved innbetaling fra foretaket.

I tjenestepensjonsloven er det åpnet for ulike former for investeringsvalg der forskjellen ligger i plasseringen av avkastningsrisikoen. På samme måte som i innskuddspensjonsloven kan det velges å la pensjonsordningens midler forvaltes som en del av pensjonsinnretningens kollektivportefølje, jf. tjenestepensjonsloven § 5-3. Dersom ikke foretaket i samsvar med muligheten i § 4-6 har påtatt seg ansvaret for at pensjonsbeholdningene i ordningen skal reguleres årlig i samsvar med alminnelig lønnsvekst eller den gjennomsnittlige lønnsutvikling i foretaket, åpner lovens § 5-4 for at det i pensjonsordningens regelverk kan fastsettes at det enkelte medlem skal ha investeringsvalg og at den enkeltes pensjonsbeholdning skal utgjøre en egen individuell investeringsportefølje. Den enkelte arbeidstaker vil da ha risikoen for den avkastning som oppnås og nullgarantien fra pensjonsinnretningen vil ikke gjelde med mindre annet er avtalt mellom foretaket og pensjonsinnretningen.

Dersom foretaket har påtatt seg en reguleringsgaranti i samsvar med lovens § 4-6 kan det på samme måte som i foretakspensjonsloven § 11-1, inngås en avtale om at pensjonsordningens midler skal utgjøre en egen investeringsportefølje med investeringsvalg for foretaket, jf. tjenestepensjonsloven § 5-5. Foretaket vil da ha risikoen både for et negativt avkastningsresultat og positivt avkastningsresultat inntil alminnelig lønnsvekst eller gjennomsnittlig lønnsutvikling i foretaket. Avkastning ut over det som er nødvendig til årlig regulering i samsvar med § 4-6, skal overføres til reguleringsfondet og eventuelt pensjonsreguleringsfondet.

Ovenfor i avsnitt 7.1 har Banklovkommisjonen kommet fram til at foretaket i en eventuell ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning skal ha et reguleringsansvar i forbindelse med årlig regulering av opptjent pensjonsytelse i samsvar med alminnelig lønnsvekst eller gjennomsnittlig lønnsutvikling i foretaket, jf. lovutkastet § 4a-6. Dette reguleringsansvaret skal framgå av pensjonsplanen, jf. lovutkastet § 4a-2 femte ledd. Forvaltning av pensjonskapital i form av en individuell investeringsportefølje for den enkelte arbeidstaker er dermed ikke aktuelt i en slik type pensjonsordning.

Investeringsvalg for foretaket kan derimot være aktuelt dersom foretaket er av den oppfatning at det gjennom riktige investeringsvalg, innenfor den avtale som pensjonsinnretningen tilbyr, kan optimalisere forvaltningen slik at de kan sikre en høyere avkastning enn det pensjonsinnretningen kan oppnå gjennom sin forvaltning av kollektivporteføljen. Målet for foretaket i et slikt tilfelle vil først og fremst være å sikre at avkastningen blir så høy at den dekker årlig regulering i samsvar med alminnelig lønnsvekst eller gjennomsnittlig lønnsutvikling i foretaket om dette er fastsatt i pensjonsplanen, slik at de ikke vil måtte tilføre pensjonsordningen midler for å dekke denne reguleringsgarantien. En avtale om investeringsvalg vil på den annen side medføre at pensjonsinnretningen i utgangspunktet ikke vil ha noen «nullgaranti» og at foretaket derfor også vil bære risikoen for en negativ avkastning. Det foreslås på denne bakgrunn å gi tjenestepensjonsloven § 5-5 tilsvarende anvendelse på denne typen pensjonsordning, jf. lovutkastet § 4a-6 fjerde ledd.

9.8 Dekning av kostnader til forvaltning og administrasjon

1) Både i foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven og tjenestepensjonsloven er prinsippet at det er foretaket som dekker kostnader som er knyttet til etablering, forvaltning og administrasjon av pensjonsordningen, jf. foretakspensjonsloven §§ 9-2 første ledd og 9-6 tredje ledd, lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 fjerde ledd og tjenestepensjonsloven § 4-8. Dette gjelder uavhengig av om kostnadene er knyttet til arbeidstakere i opptjeningsperioden eller til pensjonister ved uttak av pensjon. Ved individuelt investeringsvalg for den enkelte arbeidstaker er det lagt til grunn at særskilte kostnader knyttet til endringer av investeringsporteføljen og eventuell premie for særskilt avkastningsgaranti knyttet til porteføljen, skal dekkes av det enkelte medlem, se tjenestepensjonsloven § 5-4 tredje ledd og lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 fjerde ledd.

Ved utarbeidelsen av tjenestepensjonsloven fant man behov for å fastsette en særskilt bestemmelse om dekning av kostnader og premier knyttet til pensjonsordningen. I lovens § 4-8 om årlige kostnader og risikopremier er det fastsatt at betaling av administrasjon og forvaltning av pensjonsordningen, årlig premie for innskuddsfritak ved uførhet og årlig vederlag for avkastningsrisiko (nullgarantien og eventuelt særskilt avtalt avkastningsgaranti ut over dette) skal dekkes av foretaket. Disse kostnadene kommer i tillegg til innskudd for den enkelte arbeidstaker som følger av tjenestepensjonsordningens pensjonsplan. Foruten betaling av administrasjon og forvaltning av pensjonsordningen der ulike kostnader kan inngå, framstår listen i tjenestepensjonsloven § 4-8 over premier og vederlag som kan kreves dekket i tillegg til innskuddspremien som uttømmende.

På bakgrunn av bestemmelsen om kostnader knyttet til forvaltning og administrasjon av pensjonsordninger i lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 fjerde ledd, må det også i en eventuell ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning legges til grunn at foretaket skal dekke kostnadene knyttet til forvaltning og administrasjon av pensjonsordningen i tillegg til premie for dekning av årlig opptjening av rett til alderspensjon for den enkelte arbeidstaker. I tillegg til disse kostnadene kommer premie for innskuddsfritak ved uførhet (tjenestepensjonsloven § 2-1 annet ledd), premie for pensjonsinnretningenes nullgaranti (tjenestepensjonsloven § 5-1 annet ledd) og eventuell særskilt avkastningsgaranti etter tjenestepensjonsloven § 5-7. Dette er fulgt opp i lovutkastet § 4a-7.

2) I sitt utkast til tjenestepensjonslov i NOU 2012: 13, foreslo Banklovkommisjonen en bestemmelse som åpnet uttrykkelig for at pensjonsinnretningen kunne ta et årlig vederlag for avkastningsrisiko og premie for levealdersrisiko i utbetalingsperioden. En rekke høringsinstanser gikk i mot at pensjonsinnretningene skulle ha adgang til å ta premie for levealdersrisiko i utbetalingsperioden. Det ble lagt til grunn at pensjonsinnretningene måtte ta seg betalt for en slik risiko i forkant av utbetalingsperioden, se Prop. 199 L (2012–2013) side 42 følgende. Finansdepartementet fulgte heller ikke opp Banklovkommisjons utkast på dette punktet. Det ble lagt til grunn at beregningen av den årlige pensjonsytelsen på uttakstidspunktet skulle gjøres på grunnlag av pensjonsinnretningens beregningsgrunnlag på dette tidspunktet og at det må være pensjonsinnretningens ansvar og risiko at det i beregningsgrunnlaget er tatt tilstrekkelig hensyn til mulig utvikling av levealder i utbetalingstiden.

Pensjonsinnretningene har tatt opp dette spørsmålet på nytt i forhold til en eventuell ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning og vist til at problemet i den modellen for fordeling av levealdersrisiko som Finansdepartementet valgte ved utforming av tjenestepensjonsloven, er at den gir en skjevhet mellom partene. Dødelighetsarv i utbetalingsperioden som overstiger det som er forventet i beregningsgrunnlaget på uttakstidspunktet og dermed lavere økning av levealder enn det som er forventet, vil bli tilbakeført til kundene i form av en andel av risikoresultatet, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-10. Pensjonsinnretningen kan anvende inntil halvparten av risikooverskuddet til avsetninger til risikoutjevningsfondet, men har ikke mulighet til å holde tilbake en del av dette overskuddet og trekke fordeler av dette på annen måte. På den annen side innebærer bestemmelsene om beregning av årlig pensjonsytelse i tjenestepensjonsloven § 4-11 og kostnadsbestemmelsen i § 4-8 at pensjonsinnretningen vil måtte bære risikoen for en utvikling av levealdersrisikoen som innebærer lavere dødelighetsarv eller lengre utbetalingstid enn det som er forventet i beregningsgrunnlaget ved uttak. Det er ikke her snakk om at pensjonsinnretningene skal ha en rett til å ta en premie for at risikoen for dødelighet kan gå ned (det vil si at faktisk levealder blir lengre enn forventet levealder) i utbetalingstiden i forhold til det man har lagt til grunn ved beregningen på uttakstidspunktet. Det er imidlertid snakk om at pensjonsinnretningene skal kunne ta et vederlag for at man bruker risikokapasitet som vil utløse kapitalkrav for pensjonsinnretningen i denne perioden. Dersom man ikke har adgang til å ta noe slikt vederlag vil denne kapitalen ikke ha noen mulighet for inntjening i form av innbetaling eller gjennom en andel av et positivt resultat (overskudd). Dette er etter pensjonsinnretningenes oppfatning i strid med forsikringsvirksomhetsloven § 9-3 som innebærer at pensjonsinnretningene skal ta seg betalt for den risiko de påtar seg.

Banklovkommisjonen er av den oppfatning at dette spørsmålet bør vurderes på nytt basert på at det her ikke er snakk om en risikopremie i vanlig forstand, men et vederlag for den kapital som pensjonsinnretningen gjennom kapitalkravene må stille til rådighet som følge av at de bærer en slik risiko i utbetalingsperioden. En slik vurdering bør i så fall gjøres i samråd med Finanstilsynet som forvalter solvensregelverket. Banklovkommisjonen har derfor i lovutkastet § 4a-7 valgt en litt annen formulering enn i tjenestepensjonsloven § 4-8. Dette gir grunnlag for at lovteksten ikke vil oppfattes som uttømmende i enhver sammenheng og at muligheten for utforming av et nytt pensjonsprodukt i samsvar et regelverk for en ny form for ytelsesbasert alderspensjon får en fleksibilitet også på dette punktet.

Det vises for øvrig til avsnitt 7.5 ovenfor der spørsmålet om kostnader knyttet til pensjonsordninger hvor det er avtalt å ha en arbeidstakertilskuddsordning er nærmere drøftet, jf. lovutkastet § 4a-9 tredje ledd bokstav c.

Medlemmene Dalsøren, Gjelsvik, Juliussen, Løining, Mildal, Orskaug, Rikheim, Rukin, Storrødvann og Sæther viser til at tjenestepensjonsloven ikke åpner for at pensjonsinnretningen kan kreve premie for levealdersrisiko i utbetalingsperioden, det vil si den risiko som ligger i at forventet levealder øker i løpet av utbetalingsperioden i forhold til det pensjonsinnretningen har lagt til grunn på tidspunktet for uttak av pensjon. Disse medlemmene mener at en i lovutkastet her bør velge samme løsning som i tjenestepensjonsloven. Det må være pensjonsinnretningens ansvar at den i beregningsgrunnlaget som den benytter på tidspunktet for uttak av pensjon, har tatt tilstrekkelig høyde for mulig utvikling av levealder i utbetalingsperioden.

10 Maksimalrammer

10.1 Innledning

I kapittel 6 ovenfor framgår det at lovreguleringen av tjenestepensjonsordninger i privat sektor har basert seg på å være en rammelovgivning som fastsetter yttergrensene for foretakenes handlefrihet ved etablering av en skattebegunstiget pensjonsordning for sine ansatte. Dette gir pensjonsinnretningene fleksibilitet med hensyn til å tilpasse sine pensjonsprodukter til ulike kundemarkeder og foretakene mulighet til å tilpasse sine pensjonsordninger til sin økonomi og kostnadsevne til enhver tid. Lovgiver unngår også å gå inn på vanskelige avgjørelser knyttet til detaljer som det ikke er nødvendig eller hensiktsmessig å regulere i lovverket.

Siden årlig opptjening i en ytelsespensjonsordning er basert på den pensjonsytelsen som er oppgitt i pensjonsordningens pensjonsplan, er det maksimalrammer for denne som må lovreguleres i en ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning. I pensjonsplanen vil det være årlig pensjonsytelse før levealdersjustering som er oppgitt. Mulige effekter av levealdersjustering vil kunne komme inn når det enkelte foretak skal velge ytelsesnivået i den enkelte pensjonsordning, for eksempel ved at de har mange unge arbeidstakere som vil oppleve en forholdsvis markert levealdersjustering når de når alder for uttak av pensjon. En grundig vurdering før fastsettelse av et beregnet pensjonsnivå i pensjonsordningen vil da innebære at man ser på effektene som de beregnede virkninger av forventet levealdersjustering ved uttak vil ha på nivået på årlig opptjening for arbeidstakerne. I den sammenheng vil det også ha betydning hvilket basisår som skal brukes ved gjennomføringen av levealdersjusteringen på den årlige opptjening etter lovutkastet § 4a-4, se ovenfor i avsnitt 9.3.3. I utgangspunktet har ikke levealdersjusteringen noen direkte relevans i forhold til fastsettelse av maksimalrammene fordi maksimalrammene knyttes til hva som fastsettes som beregnet pensjonsnivå i pensjonsplanen, og dette pensjonsnivået er før levealdersjustering. Imidlertid vil antallet arbeidstakere som kan oppnå en pensjonsytelse på nivå med maksimalrammene etter levealdersjustering, gitt at pensjonsordningens pensjonsplan anvender maksimalrammene som beregnet pensjonsnivå, avhenge av hvordan man beregner virkningene av forventet levealdersjustering ved uttak forut for premieberegningen, se ovenfor i avsnitt 9.3.2 med særmerknader og særmerknader i avsnitt 10.3 nedenfor. Dersom det anvendes et høyt basisår vil det være flere arbeidstakere som teoretisk sett kan oppnå pensjonsytelser på maksimalnivå etter levealdersjustering uten å måtte kompensere for økt forventet levetid gjennom lengre tid i arbeid, og omvendt om man anvender et tidlig basisår. Siden valg av basisår for beregning av virkningene av forventet levealdersjustering vil påvirke premienivået vil dette også påvirke provenyeffekten som vil være et sentralt hensyn ved fastsettelse av maksimalrammene, se nedenfor i avsnitt 10.2.

Ovenfor i avsnitt 7.2 er det lagt til grunn at det er nettoytelsen fra pensjonsordningen som skal fastsettes i pensjonsplanen uavhengig av hva som kan påregnes å ville komme til utbetaling fra folketrygden. Dette er imidlertid ikke til hinder for at det ved fastsettelsen av lovens maksimalrammer tas hensyn til hva samlet kompensasjonsnivå fra folketrygden og pensjonsordningen bør kunne bli før levealdersjustering. For å få til dette vil man måtte gjøre bruk av standardiserte beregninger av folketrygdens kompensasjonsnivå.

Det er videre lagt til grunn at pensjonsopptjeningen skal baseres på prosent av lønn. I tjenestepensjonsloven § 4-3 er det inntatt bestemmelser om hvilke utbetalinger fra foretaket som kan og skal inngå i pensjonsgrunnlaget ved beregning av årlig innskudd. Pensjonsgrunnlaget vil være den lønn som medlemmet mottar fra foretaket i løpet av året. Lovens § 4-3 tredje ledd åpner for at det i pensjonsplanen kan fastsettes at det skal sees bort ifra overtidsgodtgjørelse, skattepliktige naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser eller andre varierende eller midlertidige tillegg. Det kan eventuelt gjøres et fradrag i lønn på inntil 10 prosent i stedet for at det sees bort ifra overtidsgodtgjørelse og andre varierende og midlertidige tillegg. Bestemmelsen tilsvarer i all hovedsak innskuddspensjonsloven § 5-5 selv om bestemmelsen i tjenestepensjonsloven er gitt en noe enklere utforming.

Dette grunnlaget avviker en del fra grunnlaget for beregning av opptjening i folketrygdloven der all skattepliktig inntekt inntil 7,1 G vil danne grunnlag for opptjening. Opptjeningsgrunnlaget i tjenestepensjonsordningen og folketrygden kan således ved samme lønn og inntekt være forskjellig som følge av at det i tjenestepensjonsordningen sees bort ifra en del av årlig inntekt i samsvar med adgangen i tjenestepensjonsloven § 4-3 tredje ledd.

I Prop. 199 L (2012–2013) side 22 er det drøftet om det skulle være mulig å gjøre et fradrag i lønnen på 1 G før beregning av årlig opptjening slik det er gjort ved definering av minstekravene til pensjonsopptjening i lov om obligatorisk tjenestepensjonsordning. Det vil si at det bare er lønn over 1 G som gir grunnlag for pensjonsopptjening i pensjonsordningen. Departementet gir i proposisjonen uttrykk for at minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjonsordning ikke er til hinder for å fastsette opptjening fra første krone i ordninger etter tjenestepensjonsloven, da det vil være mulig å tilpasse satsene som brukes slik at sparingen tilsvarer det lovbestemte minstenivået som angis i lov om obligatorisk tjenestepensjonsordning. Departementet la videre til grunn at et fradrag i pensjonsgivende inntekt på 1 G dessuten ville gi større forholdsmessig reduksjon i pensjonssparingen dess lavere lønn et medlem har. Dette var etter deres oppfatning uheldig ut ifra et fordelingsperspektiv og pensjonsgrunnlaget i tjenestepensjonsloven ble basert på lønn fra 0 til 12 G.

Banklovkommisjonen ser ikke at det er noen grunn til å etablere andre regler om pensjonsgrunnlag i en eventuell ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning. Lovutkastet § 4a-2 annet ledd annet punktum gir derfor tjenestepensjonsloven § 4-3 tilsvarende anvendelse.

Pensjonsopptjeningen både i foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven og tjenestepensjonsloven er basert på lønn inntil 12 G. Lønn over 12 G gir ingen pensjonsopptjening. Lovutkastet § 4a-2 tredje og fjerde ledd er basert på samme grense slik at det er lønn fra 0 til 12 G som skal danne grunnlag for opptjening av pensjonsrettigheter i en slik ordning.

I Prop. 199 L (2012–2013) side 22 har Finansdepartementet vist til at folketrygden bare gir årlig oppsparing av pensjon tilsvarende 18,1 prosent av lønn opptil 7,1 G, men ingen oppsparing for lønn mellom 7,1 og 12 G. Det ble derfor vurdert om det i tjenestepensjonsordningen skulle være anledning til å kompensere for at folketrygden ikke gir opptjening for lønn over 7,1 G gjennom et tilleggsinnskudd for lønn mellom 7,1 og 12 G, slik Banklovkommisjonen hadde foreslått i sin utredning (NOU 2012: 13). Departementet konkluderte med at det burde være mulig å sikte på årlige pensjonsytelser som andel av lønn på om lag samme nivå for alle inntektsnivåer opp til 12 G. På denne bakgrunn ble det i proposisjonen foreslått, og senere vedtatt i tjenestepensjonsloven § 4-7, at det i pensjonsplanen i en tjenestepensjonsordning kan fastsettes at det skal betales et tilleggsinnskudd for lønn mellom 7,1 og 12 G for å kompensere for at folketrygden ikke gir opptjening i dette intervallet. Banklovkommisjonen er kommet til at det vil være hensiktsmessig å anvende tilsvarende inndeling ved fastsettelse av maksimalrammer for pensjonsopptjening i en eventuell ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning, jf. lovutkastet § 4a-2 tredje og fjerde ledd.

I avsnitt 10.3 nedenfor er maksimalsatser for årlig pensjonsytelser for lønn inntil 12 G drøftet. Muligheter for tilleggsytelse for lønn mellom 7,1 og 12 G er drøftet nedenfor i avsnitt 10.4.

10.2 Fastsettelse av maksimalrammer

Ved fastsettelse av maksimalrammer vil det måtte utøves en stor grad av skjønn basert på en rekke ulike hensyn. Det kan gjøres matematiske beregninger for å få konkrete tall som kan utgjøre en maksimalramme, men slike beregninger vil ha en del svakheter. De vil, for det første, måtte bero på en rekke forutsetninger som sjelden vil stemme med en arbeidstakers reelle opptjening av pensjon. Dette gjelder blant annet lønn. Dersom beregningene ikke skal bli for kompliserte må beregningene baseres på en lønn fra første år som er gjenstand for jevn årlig lønnsvekst fram til uttak av pensjon. En vanlig karriereutvikling med hensyn til lønn der lønnen stiger forholdsvis mye den første delen av karrieren for deretter å få en utflating etter hvert, vil man ikke klare å få fram. Det vil videre måtte gjøres forutsetninger om en standardisert opptjeningsperiode og på hvilket tidspunkt alderspensjonsuttak vil skje. I tillegg kommer forutsetninger om regulering av opptjente pensjonsytelser, tilføring av dødelighetsarv og hvilke beregningsgrunnlag som pensjonsinnretningen vil anvende både på premieberegningstidspunktet og uttakstidspunktet. Et forhold som blant annet ikke vil kunne avspeiles i denne typen beregninger er mulighet for tidligere opptjening av pensjon i andre pensjonsordninger. Det eneste som kan sies å være temmelig likt i slike beregninger vil være forutsetninger om alderspensjonsytelsen fra folketrygden. En beregning av framtidig pensjonsnivå må derfor oppfattes som en illustrasjon av konsekvensene av et beregnet pensjonsnivå. Ved vurdering og fastsettelse av maksimalrammer for det pensjonsnivå som skal være grunnlag for opptjening av pensjon i en type tjenestepensjonsordning, vil det derfor være svært viktig hele tiden å være oppmerksom på at det reelle pensjonsnivået vil følge av foretakenes valg av pensjonsnivå i den enkelte pensjonsordning og av den samlede pensjon som en arbeidstaker vil opptjene i sin arbeidskarriere, normalt vil skje gjennom medlemskap i flere ulike pensjonsordninger.

Ved fastsettelse av maksimalrammene vil de provenymessige virkningene være et sentralt moment. Pensjonsordninger i privat sektor vil ha provenymessige virkninger for staten som følge av den skattemessige gunstige behandlingen slike ordninger er underlagt, jf. skatteloven § 6-46. Denne behandlingen består i at innskudd/premie fra arbeidsgiver er fradragsberettiget for arbeidsgiver selv om den ikke beskattes som lønn hos arbeidstaker. Den realiserte løpende avkastningen på pensjonsmidlene skattlegges heller ikke, og pensjonskapitalen er ikke formuesskattepliktig. Motstykket er at utbetalinger fra pensjonsordningen er skattepliktig som pensjonsinntekt. Staten vil ha et ønske om at foretakenes valg av en type pensjonsordning og utformingen av denne, ikke skal kunne medføre vesentlige forskjeller i skatteproveny i forhold til hva et valg av en annen type pensjonsordning ville ha medført. Maksimalrammene i en ny type pensjonsordning bør således ikke ligge så høyt at valg av denne type pensjonsordning vil påføre staten et vesentlig annet kostnadsbidrag gjennom premiefradragsreglene til den ene typen pensjonsordning enn en annen type ordning. De konkrete provenymessige virkninger av innføring av en eventuell ny type pensjonsordning, vil imidlertid bero på hvilke og hvor mange foretak som eventuelt skulle velge å etablere en ny type ytelsesbasert pensjonsordning. De provenymessige virkninger vil også avhenge av hvilket konkrete pensjonsnivå som velges i den enkelte pensjonsordning. På denne bakgrunn vil ikke Banklovkommisjonen kunne tallfeste de provenymessige virkningene av en eventuell ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning.

I Prop. 199 L (2012–2013) side 26 har Finansdepartementet i forhold til tjenestepensjonsloven lagt til grunn at de maksimale sparesatsene bør gi rom for å spare til forventede årlige pensjonsutbetalinger av en viss størrelse. Departementet var enig med Banklovkommisjonens flertall i NOU 2012: 13 at det var rimelig å legge til grunn en sparing med sikte på årlige pensjonsytelser på om lag 66 prosent av lønn, inkludert beregnede pensjonsytelser fra folketrygden. Departementet la videre til grunn at det ved fastsettelsen av maksimalsatsene ikke skulle kompenseres i maksimalrammene for at man forutsatte at opptjening av rett til alderspensjon ville skje over en periode på 40 år eller mer og ikke bare i 30 år som er full tjenestetid etter foretakspensjonsloven.

I tjenestepensjonsloven ble maksimalrammene, med dette som utgangspunkt, satt til 7 prosent for lønn inntil 12 G med et mulig tilleggsinnskudd for lønn mellom 7,1 og 12 G på maksimalt 18,1 prosent av lønn, jf. tjenestepensjonsloven § 4-7. Samtidig ble det gjort justeringer i maksimalrammene for innskuddspensjonsordninger fastsatt i forskrift 24. november 2000 nr. 81 til innskuddspensjonsloven § 3-2 annet ledd, slik at maksimalrammene for innskuddspensjonsordninger ble på nivå med rammene i tjenestepensjonsloven.

Maksimalrammene i foretakspensjonsloven er fastsatt slik at samlet pensjon fra folketrygden, i form av beregnet folketrygd, og foretakspensjonsordningen ikke skal kunne overstige 100 prosent av medlemmets lønn inntil 6 G, og 70 prosent av den del av medlemmets lønn som ligger mellom 6 og 12 G, se foretakspensjonsloven § 5-7, jf. § 5-3. Dette nivået ligger således noe høyere enn om lag 66 prosent som departementet anvendte som utgangspunkt for tjenestepensjonsloven. Dersom man samtidig skulle ta hensyn til at foretakspensjonsordningene sikrer regulering av opptjente pensjonsytelser i samsvar med individuell lønnsutvikling, vil pensjonsnivået i foretakspensjonsordningene for en del arbeidstakere beregningsmessig kunne ligge en god del høyere enn utgangspunktet for tjenestepensjonsloven.

Banklovkommisjonen legger til grunn at foretakspensjonsloven med de rammer som i dag ligger i loven, vil leve videre inntil videre som et alternativ for et foretak til opprettelse av pensjonsordning i privat sektor, se ovenfor i avsnitt 4.1. Dette betyr at et eventuelt nytt alternativ til pensjonsordning i form av en ny ytelsesbasert alderspensjonsordning ikke skal erstatte foretakspensjonsloven. Det som er klart er imidlertid at et nytt ytelsesprodukt i samsvar med de linjer som er trukket opp foran vil bli vesentlig rimeligere for foretakene enn hva ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger har vært den senere tid, blant annet som følge av at det nye produktet ikke vil være basert på et sluttlønnsprinsipp med en individuell oppregulering av opptjent ytelse i forhold til lønnen til enhver tid. Produktet vil videre ha levealdersjustering, noe dagens foretakspensjonsordninger ikke har. Dette innebærer at foretaket ikke vil måtte betale høyere premie for yngre arbeidstakere for å sikre disse det samme beregnede pensjonsnivå. Dette har vært en vesentlig årsak til det økte kostnadsnivået for foretakspensjonsordninger i de senere år. I forhold til en ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning er det rimelig å legge til grunn at produktet vil framstå som mindre kostnadskrevende for foretakene enn en videreføring av dagens foretakspensjonsordninger. Det vil også innebære at skatteprovenybelastningen for en ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning vil bli lavere enn for de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene.

Banklovkommisjonen legger til grunn at maksimalrammene i tjenestepensjonsloven og innskuddspensjonsloven vil gi en veiledning også for maksimale pensjonsytelser i en eventuell ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning ut i fra et hensyn til at maksimalrammene i de ulike lovene ikke bør påvirke valget av type pensjonsordning. Dette synspunktet forsterkes ytterligere når det ses i sammenheng med departementets uttalelser i Prop. 199 L (2012–2013) side 26 om «årlige pensjonsytelser på om lag 66 prosent av lønn, inkl. beregnede alderspensjonsytelser fra folketrygden». Det er imidlertid forskjeller mellom ytelsesbaserte og innskuddsbaserte ordninger knyttet til utforming som kan være relevant å legge vekt på ved vurdering av maksimalrammene for et nytt ytelsesprodukt. Et slikt forhold er blant annet at forskjellen mellom ordninger med livsvarig og tidsavgrensede ytelser vil slå ut på ulike måter i en ytelsesbasert og i en innskuddsbasert ordning. Har man en innskuddsbasert ordning basert på maksimalrammene vil den årlige ytelse i en ordning med tidsavgrenset ytelse bli høyere enn årlig ytelse i en ordning med livsvarige ytelser. Dette som følge av at pensjonsbeholdningen skal fordeles over et mindre antall år. I en ytelsesordning vil premien bli tilpasset det forholdet at ytelsen er livsvarig eller tidsavgrenset. Ytelsen vil her være den samme uansett om den er tidsavgrenset eller livsvarig, men den pensjonskapital som må oppbygges for å dekke den årlige ytelsen vil være mindre om ytelsen etter pensjonsplanen skal være tidsavgrenset. Skatteprovenyvirkningene vil dermed være forskjellige ved en ytelsesordning avhengig av om ordningen har tidsavgrensede eller livsvarige ytelser.

Maksimalrammer i en ytelsesordning skal knyttes til årlig pensjonsopptjening i form av den pensjonsytelse i prosent av lønn som samlet sett etter 40 år i ordningen skal kunne opptjenes. Siden denne ytelsen i prosent av lønn vil være den samme for både menn og kvinner er det ikke behov for å presisere om maksimalrammene gjelder for menn eller kvinner. Fastsettelsen av den premie som baseres på den pensjonsytelse som er fastsatt i den enkelte pensjonsordning vil imidlertid avhenge av om det er en mann eller kvinne som opptjener ytelsen, jf. ovenfor i avsnitt 9.5.

Medlemmene Dalsøren, Gjelsvik, Orskaug og Storrødvann viser til at det i Banklovkommisjonens oppdrag ikke er lagt til grunn at det skal utredes innstramming i de skattemessige fradragsmuligheter og at det også i de nye pensjonslovene bør være rom for foretak som ønsker å sikte mot et tilsvarende pensjonsnivå som de har i dag. Dagens skattemessige rammer i foretakspensjonsloven gir rom for et samlet pensjonsnivå inklusive folketrygd tilsvarende 70 prosent av sluttlønn.

Disse medlemmene mener at man med dette lovarbeidet ikke må komme i en situasjon hvor lave rammer gjør det vanskelig å tilby gode pensjoner.

Disse medlemmene viser til at utredningen ikke tar stilling til hvor høye de maksimale ytelsene skal være, men nevner henholdsvis «14 prosent» og «20 prosent» som tilsvarer opptjening av årlige ytelser på 0,35 og 0,50 prosent, se nedenfor avsnitt 10.3. En årlig opptjening på 0,35 prosent vil etter disse medlemmenes syn gi for lave samlede pensjonsytelser.

Disse medlemmene viser til at den nye ytelsesordningen blir en alleårsopptjeningsordning som etter flertallets syn ikke bør åpne for å ta hensyn til sluttlønn, se avsnitt 7.1 ovenfor med særmerknader. Det er derimot ikke noe i veien for at maksimalrammene kan ta høyde for en gjennomsnittlig karrierelønnsvekst. I offentlig sektor vet man at sluttlønn i gjennomsnitt er 7 prosent høyere enn gjennomsnittslønna.

Disse medlemmene viser til at den maksimale pensjonsytelse må settes til 20,9 prosent (se tabell 10.1 nedenfor) for at samlet pensjon kan nå om lag 70 prosent etter 40 år og uttak ved 67 år når sluttlønna er 7 prosent høyere enn gjennomsnittslønna. Det understrekes at disse kompensasjonsnivåene er før levealdersjustering.

10.3 Lønn inntil 12 G

I Ot.prp. nr. 37 (2008–2009) om lov om endringer i folketrygdloven (ny alderspensjon) avsnitt 3.3.3 er det lagt til grunn at pensjonsbeholdningen etter beregningene skal gi grunnlag for en årlig livsvarig pensjon fra folketrygden på 54 prosent av gjennomsnittslønn inntil 7,1 G etter 40 års opptjeningstid og 67 års alder gitt ingen karrierelønnsvekst, det vil si flat lønn. Det bemerkes for øvrig at beregningene knyttet til folketrygdens pensjonsnivå er usikre som følge av at det er uklart om forutsetningene for disse beregningene vil slå til.

Når alderspensjonsytelsen skal kunne utgjøre et nivå på om lag 66 prosent av lønn og det legges til grunn at alderspensjonen fra pensjonsordningen skal komme som et tillegg til folketrygden, vil man havne på en pensjonsytelse som tilsier at maksimalrammen knyttet til lønn inntil 12 G bør ligge på et sted rundt 14 prosent av lønn om man legger til grunn alternativet i lovutkastet § 4a-2 tredje ledd der årlig pensjonsopptjening i pensjonsplanen skal fastsettes som 1/40 av en prosentsats av lønn. En omregning av dette til en årlig opptjeningsprosent i samsvar med alternativet i § 4a-2 fjerde ledd vil tilsi en prosentsats på 0,35 prosent (14 prosent/40 år), se ovenfor i avsnitt 7.3. Grovt regnet vil dette gi en terminpremie første år på om lag 10 prosent av lønn dersom man forutsetter blant annet en flat lønn på 500 000 kroner, dynamisk beregningsgrunnlag (K2013) med en beregningsrente på 0 prosent anvendt både på premieberegningstidspunkt og uttakstidspunkt, samt 40 års opptjeningstid. Det vises til vedlegg 2 til denne utredningen.

En årlig pensjonsopptjening på 1/40 av 20 prosent av lønn eller en årlig opptjeningsprosent på 0,50 prosent av lønn, vil på den annen side gi en årlig pensjonsytelse som gjør at samlet pensjonsnivå fra folketrygden og en ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning blir mer å sammenligne med gjeldende maksimalrammer i foretakspensjonsloven når man også tar hensyn til foretakspensjonsordningene er basert på et sluttlønnsprinsipp. Sluttlønnsprinsippet innebærer at opptjente pensjonsrettigheter vil bli oppregulert i samsvar med individuell lønnsøkning, slik at opptjent pensjonsytelse framstår som om man har hatt den siste, og som regel høyeste lønn, hele tiden i opptjeningstiden i pensjonsordningen. Siden det ikke er åpnet for oppregulering av den opptjente rett til pensjon i samsvar med individuelle lønnsøkninger i tjenestepensjonsloven og som det heller ikke foreslås åpnet for i dette lovutkastet, må man derfor, for å komme opp på et sammenlignbart maksimalnivå med gjeldende regler i foretakspensjonsloven, øke maksimalrammen for pensjonsytelse for lønn inntil 12 G til rundt 20 prosent av lønn (eller en årlig opptjeningsprosent på 0,50 prosent av lønn), se også særmerknad ovenfor i avsnitt 10.2.

Banklovkommisjonen er av den oppfatning at det vil være hensiktsmessig at høringsinstansene får anledning til å uttale seg om nivået på maksimalrammene ut i fra de ulike hensyn, før dette knyttes til et konkret tall og forslag til fastsettelsen av maksimalramme. I lovutkastet § 4a-2 tredje og fjerde ledd er derfor angivelsen av maksimalrammen basert på en årlig opptjening av en årlig pensjonsytelse for lønn inntil 12 G i en eventuell ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning satt i hakeparenteser og som to forskjellige alternativer i form av 14 og 20 prosent av lønn eller en årlig opptjeningsprosent på 0,35 eller 0,50 prosent av lønn.

Medlemmene Juliussen, Mildal og Rukin mener basisår må fastsettes før en eventuelt kan ta stilling til hva som eventuelt ville være riktig nivå for maksimalsatsene, jf. disse medlemmenes særmerknad ovenfor i avsnitt 9.3.2. Disse medlemmene vil også påpeke at en årlig opptjeningsprosent harmonerer best med alleårsopptjening. Disse medlemmene mener videre de maksimale satsene må settes i tråd med hva som er fastsatt for ordninger etter innskuddspensjonsloven og tjenestepensjonsloven.

10.4 Tillegg for lønn mellom 7,1 og 12 G

I Prop. 199 L (2012–2013) side 28 la Finansdepartementet til grunn at det skulle være mulig i tjenestepensjonsloven å kompensere fullt ut for at folketrygden ikke gir opptjening av alderspensjon for lønn mellom 7,1 og 12 G. I folketrygden er opptjeningsprosenten for lønn inntil 7,1 G fastsatt til 18,1 prosent. Som en naturlig konsekvens av dette ble tilleggsinnskudd for lønn mellom 7,1 og 12 G for tjenestepensjons- og innskuddspensjonsordningen fastsatt til maksimalt 18,1 prosent. Fordelen med å bruke 18,1 prosent i ordninger som er innskuddsbasert i opptjeningsperioden er at prosentsatsen er lett gjenkjennelig fra folketrygden. Det skal imidlertid nevnes at et tilleggsinnskudd på 18,1 prosent i en innskuddsbasert pensjonsordning i privat sektor og i folketrygden ikke nødvendigvis er helt sammenlignbare som følge av forskjeller mellom pensjonsgrunnlaget i pensjonsordningen og folketrygden. De helt store utslag vil imidlertid ikke denne forskjellen gi i de aller fleste tilfeller.

I en ytelsesordning vil ikke denne innskuddsprosenten kunne brukes som angivelse av maksimalramme for tilleggspensjon for lønn mellom 7,1 og 12 G, fordi det er årlig pensjonsytelse som skal angis i pensjonsplanen som beregnet pensjonsnivå. En angivelse av maksimal tilleggspensjon for lønn i dette intervallet i en eventuell ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning vil derfor måtte baseres på en omregning av folketrygdens innskuddsprosent for lønn inntil 7,1 til en årlig pensjonsytelse eller opptjeningsprosent i pensjonsordningen for lønn mellom 7,1 og 12 G. I forarbeidene til ny alderspensjon i folketrygden ble det, blant annet i Ot.prp. nr. 37 (2008–2009) avsnitt 3.3.3, lagt til grunn at pensjonsbeholdningen etter beregningene skal gi grunnlag for en årlig livsvarig pensjon på 54 prosent av gjennomsnittslønn inntil 7,1 G etter 40 års opptjeningstid og 67 års alder. Et beregnet innskudd på 18,1 prosent av lønn inntil 7,1 G vil således etter disse beregningene gi en årlig pensjonsopptjening som tilsvarer av 1/40 av 54 prosent eller en årlig opptjeningsprosent på 1,35 prosent (54 prosent/40 år) før levealdersjustering. Legges disse beregningene til grunn vil en tilleggsytelse i form av en årlig pensjonsytelse på 1/40 av en prosentsats på inntil 54 prosent eller en årlig opptjeningsprosent på 1,35 prosent av lønn mellom 7,1 og 12 G kompensere for bortfallet av opptjening av folketrygd i dette lønnsintervallet. Banklovkommisjonen foreslår derfor i lovutkastet § 4a-2 tredje og fjerde at maksimalt tillegg til årlig pensjonsopptjening for lønn mellom 7,1 og 12 G skal beregnes ut fra en maksimal årlig pensjonsopptjening på 1/40 av en prosentsats på 54 prosent eller en årlig opptjeningsprosent på 1,35 prosent av lønn i dette lønnsintervallet.

I Prop. 42 L (2014–2015) om endringer i tjenestepensjonsloven mv. (uførepensjon) har Finansdepartementet fulgt opp Banklovkommisjonen forslag om at det skal stilles krav om at grunnprosent for lønn inntil 12 G må fastsettes slik at den ikke framstår som uforholdsmessig lav i forhold til den uførepensjon som medlemmer med rett til tilleggskompensasjon for lønn mellom 6 og 12 G vil motta fra pensjonsordningen, jf. lovforslaget § 8-6 annet ledd annet punktum. Bestemmelsen er nærmere drøftet og begrunnet av Banklovkommisjonen i NOU 2013: 12 side 77, og det er der vist til at alle arbeidstakere med rett til uførepensjon skal sikres en reell fordel av at pensjonsordningen omfatter uførepensjon. Banklovkommisjonen har vurdert om det er behov for å fastsette et tilsvarende krav til forholdet mellom den enkelte pensjonsplans fastsatte pensjonsytelse for lønn inntil 12 G og tilleggsytelse for lønn mellom 7,1 og 12 G i en eventuell ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning. Dette er ikke gjort i tjenestepensjonsloven eller innskuddspensjonsloven som også er basert på en oppdeling av fastsettelsen av opptjening av pensjon basert på et grunninnskudd for lønn inntil 12 G og et tilleggsinnskudd for lønn mellom 7,1 og 12 G.

Oppdelingen ved fastsettelse av en pensjonsytelse for lønn inntil 12 G og en tilleggsytelse for lønn mellom 7,1 og 12 G gjør at foretakene i ekstreme tilfeller vil kunne velge en struktur på pensjonsplanen som baserer ytelsen for lønn inntil 12 G på lov om obligatorisk tjenestepensjons minimumskrav samtidig som tilleggsytelsen for lønn mellom 7,1 og 12 G fastsettes i samsvar med maksimalrammen. Høytlønnede arbeidstakere i ordningen vil da opptjene en forholdsmessig langt større ytelse i pensjonsordningen en lavtlønnede. På bakgrunn av at lov om obligatorisk tjenestepensjon fastsetter krav til minimumsopptjening av alderspensjon som dekker alle arbeidstakere, har imidlertid Banklovkommisjonen kommet fram til at det ikke er nødvendig å komplisere regelverket med et slikt krav i denne sammenheng. Lov om obligatorisk tjenestepensjon fastsetter krav til minimumsopptjening av alderspensjon som dekker alle arbeidstakere i en pensjonsordning. Til sammenligning stiller ikke lov om obligatorisk tjenestepensjon krav om at tjenestepensjonsordninger i privat sektor skal sikre arbeidstakerne rett til uførepensjon.

11 Uttak av pensjon

11.1 Innledning

Både foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven ble i 2010 tilpasset folketrygdens bestemmelser om fleksibelt uttak av alderspensjon fra 62 år. Ved utarbeidelsen av tjenestepensjonsloven fulgte man opp disse tilpasningene slik at det i stor grad er samsvar mellom uttaksbestemmelsene i de tre lovene. Siden behovet for å tilpasse seg blant annet folketrygdens prinsipper om fleksibelt uttak av pensjon vil være det samme i en eventuelt ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning, bør tilsvarende bestemmelser anvendes for dette tjenestepensjonsproduktet så langt det er mulig. Som påpekt ovenfor i avsnitt 6.1, tilsier hensynet til begrensning av omfanget av lovgivning og at man unngår en høy grad av parallelle lovbestemmelser, at man så langt som mulig bygger på og ikke gjentar den lovgivning som allerede eksisterer og regulerer dette.

I lovutkastet § 4a-9 er det derfor valgt å gi eksisterende lovbestemmelser om uttak av pensjon i tjenestepensjonsloven §§ 4-9 følgende tilsvarende anvendelse. Som følge av særlige egenskaper knyttet til en ytelsesbasert ordning er det foreslått enkelte særlige tilpasninger i forhold til tjenestepensjonsloven § 4-11 om beregningen av årlige alderspensjonsytelser ved uttak, jf. lovutkastet § 4a-9 annet ledd.

11.2 Fleksibelt uttak av pensjon

1) Retten til fleksibelt uttak av alderspensjon i tjenestepensjonsloven innebærer at alderspensjon kan tas ut fra fylte 62 år, jf. tjenestepensjonsloven § 4-9. I lovutkastet § 4a-9 er denne regelen foreslått gitt tilsvarende anvendelse i en ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning. Kongen er gitt hjemmel til å fastsette regler med adgang til å ta ut alderspensjon tidligere for særlige grupper arbeidstakere (særaldersgrenser).

Retten til fleksibelt uttak av alderspensjon i private tjenestepensjonsordninger innebærer ikke at det kan stilles som vilkår at det skal skje et samtidig uttak av alderspensjon fra folketrygden eller at arbeidstakere ikke lenger kan være i arbeid, jf. tjenestepensjonsloven § 4-9 annet ledd.

Det følger av tjenestepensjonsloven § 4-12 (som også er foreslått gitt tilsvarende anvendelse i lovutkastet § 4a-9) at det er opp til det enkelte medlem å bestemme når de vil starte uttaket av alderspensjon etter fylte 62 år. De skal da gi melding om dette til pensjonsinnretningen. Imidlertid skal utbetalingen av alderspensjon fra tjenestepensjonsordninger uansett starte når medlemmet har fylt 75 år dersom pensjonsinnretningen innen dette tidspunkt ikke har mottatt melding om oppstart av ytelsen. Dette for å unngå at de årlige utbetalinger blir altfor store.

2) Arbeidstakerne kan velge gradert uttak, det vil si at bare en del av den årlige pensjonsytelsen utbetales, jf. tjenestepensjonsloven § 4-12 annet og tredje ledd, jf. lovutkastet § 4a-9. Graden av uttak kan ikke settes lavere enn at den årlige ytelsen tilsvarer om lag 30 prosent av G. Etter gradert uttak er startet kan uttaket når som helst, fram til fylte 75 år, omgjøres til fullt uttak. Endringer i uttaksgraden, annet enn til fullt uttak, kan gjøres ved fylte 67 år og ellers på tidspunkter som skal være fastsatt i pensjonsplanen for ordningen.

Dersom et medlem mottar uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen kan medlemmet ikke samtidig ta ut alderspensjon i den utstrekning samlet pensjonsgrad overstiger 100 prosent. Dersom et medlem blir ufør etter at uttak av alderspensjon er startet, reduseres om nødvendig utbetalingen fra alderspensjonsordningen slik at pensjonsgraden samlet ikke overstiger 100 prosent, jf. tjenestepensjonsloven § 4-12 sjette ledd, jf. lovutkastet § 4a-9.

3) Uansett graden av uttak av alderspensjon, vil medlemmet ha krav på fortsatt opptjening av rett til alderspensjon i den grad vedkommende fortsatt jobber, jf. tjenestepensjonsloven § 4-13 som også er gitt tilsvarende anvendelse for en ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning i lovutkastet § 4a-9. Ved fullt uttak av alderspensjon innebærer dette at ny pensjonsopptjening skal omregnes til årlig pensjon på grunnlag av forventet gjenstående levetid ut fra beregningsgrunnlaget i pensjonsinnretningen på omregningstidspunktet. Det omregnede beløp skal legges til årlig pensjonsytelse som allerede er beregnet og under utbetaling.

4) Ved uttak av pensjon vil den opptjente pensjonsytelsen måtte omregnes ut i fra det tidspunkt arbeidstaker velger å ta ut pensjon. Det vil si ut fra arbeidstakers alder på uttakstidspunktet. Dersom det har skjedd endringer i pensjonsinnretningens beregningsgrunnlag som innebærer endringer i den beregnede og forventede gjenstående levealder for arbeidstakers årskull som ble lagt til grunn ved premieberegningen, skal det også skje en omberegning av årlig pensjonsytelse i forhold til dette, slik som beskrevet ovenfor i avsnitt 9.3.3, jf. lovutkastet § 4a-9 annet ledd. Dersom det ikke har skjedd endringer i forventet gjenstående levealder i det dødelighetsgrunnlag som anvendes på uttakstidspunktet sett i forhold til beregningsgrunnlaget på premieberegningstidspunktet, vil den omberegning av opptjent pensjonsytelse som skjer på utbetalingstidspunktet alene skyldes valget av tidspunkt for uttak av pensjon. Det samme vil gjelde dersom foretaket i samsvar med lovutkastet § 4a-3 tredje ledd har valgt å tegne en forsikringsmessig dekning av virkningene av endringer i forventet gjenstående levealder i beregningsgrunnlaget for sine arbeidstakere, se ovenfor i avsnitt 9.3.3, herunder mindretallets synspunkter på en slik mulighet.

5) For tjenestepensjonsordninger er det i tjenestepensjonsloven § 4-11 første ledd annet punktum lagt til grunn at pensjonsholdningen skal tilføres en forholdsmessig andel av pensjonsordningens reguleringsfond ved uttak av pensjon. Et reguleringsfond vil bygges opp i de pensjonsordninger hvor foretaket i samsvar med adgangen i tjenestepensjonsloven § 4-6 første ledd har påtatt seg en garanti for årlig regulering av pensjonsbeholdningen. Tanken bak dette er at medlemmets pensjonsbeholdning vil ha vært med på å bygge opp en forholdsmessig andel av dette gjennom den avkastning som er oppnådd på midlene i opptjeningstiden. Lovutkastet § 4a-9 foreslår at denne bestemmelsen skal gjelde tilsvarende for en ny form for ytelsesbasert alderspensjon. I tjenestepensjonsloven § 4-6 femte ledd er Kongen gitt hjemmel til å fastsette regler om øvre grense for størrelsen av reguleringsfondet og at eventuelle overskytende midler skal tilføres pensjonsordningens premiefond. Hjemmelen er fastsatt med tanke på at en høy avkastning over tid kan gi store reguleringsfond som igjen vil kunne gi tilføring av andeler av reguleringsfond til det enkelte medlem ved uttak av pensjon som gjør at disse blir større enn det man beregningsmessig har forutsatt ved fastsettelse av lovens maksimalrammer. Dagens avkastningsnivå gir foreløpig ikke behov for å fastsette øvre grense for reguleringsfondet i medhold av tjenestepensjonsloven § 4-6 femte ledd. For foretaket vil et stort reguleringsfond gjøre at risikoen for å måtte foreta tilleggsinnbetalinger til pensjonsordningen, eller overføring fra premiefondet, til dekning av den del av årlig regulering som ikke kan dekkes av årlig avkastning eller tilføring fra reguleringsfondet, blir beskjeden.

11.3 Regulering av pensjonsytelsen i utbetalingsperioden

I tjenestepensjonsloven skjer sikring av pensjonsytelsenes realverdi i utbetalingsperioden gjennom bruk av avkastning på midler knyttet til pensjonsytelsen. I tjenestepensjonsloven § 4-14 annet ledd er det fastsatt at pensjoner under utbetaling skal reguleres med årlig avkastning på midlene i pensjonsbeholdningene til medlemmer med alderspensjon under utbetaling. Den årlige avkastning skal brukes til tillegg til medlemmenes pensjonsytelse i de påfølgende år. På samme måte som for pensjonsrettigheter under opptjening, kan foretaket etter tjenestepensjonsloven § 4-14 første ledd påta seg et ansvar for at pensjonsytelsene under utbetaling blir regulert årlig med alminnelig lønnsvekst som deretter fratrekkes 0,75 prosent. Dette er i samsvar med nivået på reguleringen av løpende alderspensjonsytelser i folketrygden. Også reguleringen av løpende pensjonsytelser i tjenestepensjonsloven finansieres av årlig avkastning av midlene i pensjonsholdningen til de medlemmer med alderspensjon under utbetaling. Dersom den årlige avkastning ikke er tilstrekkelig, det vil si at avkastningen er lavere enn alminnelig lønnsvekst og deretter fratrukket 0,75 prosent, skal udekket del finansieres ved overføring av midler fra pensjonsreguleringsfondet. Først deretter vil eventuelt foretaket ha en forpliktelse til å dekke udekket del av pensjonsreguleringen ved overføring fra premiefondet eller innbetaling av midler. Dersom det ett år oppnås negativ avkastning vil pensjonsinnretningen gjennom sin nullgaranti være forpliktet til å dekke reduksjonen av pensjonsmidlene. Foretakets mulige forpliktelse knyttet til reguleringen vil derfor gjelde regulering fra null til alminnelig lønnsvekst og deretter fratrukket 0,75 prosent. Dersom foretaket har påtatt seg en slik reguleringsplikt utløser det en plikt for regnskapsmessig balanseføring av mulige framtidige pensjonsforpliktelser.

Ovenfor i avsnitt 7.1 er det foreslått at det i en eventuell ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning innføres en plikt for foretaket til å sikre en årlig regulering av opptjente pensjonsrettigheter i opptjeningstiden, jf. lovutkastet § 4a-6 første ledd. Det kan dermed reises spørsmål om foretaket også burde ha et tilsvarende pliktig ansvar til regulering av pensjonsytelser under utbetaling. Banklovkommisjonen er imidlertid kommet til at det ikke bør innføres noe slikt ansvar for foretaket i en ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning. Regelen om regulering av pensjonsytelser i utbetalingstiden bør være de samme som for tjenestepensjonsordningene, jf. tjenestepensjonsloven § 4-14 som er gitt tilsvarende anvendelse i lovutkastet § 4a-9 første ledd. Det vil dermed være opp til foretaket om de ønsker å påta seg noe ansvar knyttet til årlig regulering av de løpende alderspensjonsytelsene.

12 Likestillingsmessige, administrative og økonomiske konsekvenser

12.1 Hovedpunkter i lovutkastet

Vurderingene av konsekvensene i dette kapitlet er basert på at myndighetene velger å gjennomføre en ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning og at denne ordningen i så tilfelle baserer seg på det lovutkastet som er inntatt nedenfor i kapittel 14.

Lovutkastet etablerer en ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning som vil være tilpasset hovedprinsippene i folketrygdreformen på samme måte som gjeldende tjenestepensjonslov og innskuddspensjonslov. Den nye formen for ytelsesbasert alderspensjonsordning er utformet med sikte på å være et sideordnet alternativ til tjenestepensjon, innskuddspensjon og eksisterende ytelsesbaserte foretakspensjon. De eksisterende tjenestepensjonsalternativene er plassert i ulike lover. Banklovkommisjonen har imidlertid ikke funnet det riktig å etablere en egen lov for en eventuell ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning. For å unngå mange parallelle bestemmelser i lovgivningen vil det etter Banklovkommisjonens vurdering være mer hensiktsmessig å regulere slike ordninger som en del av eksisterende tjenestepensjonslov. Lovutkastet etablerer derfor et eget kapittel 4a om ytelsesbasert alderpensjon i tjenestepensjonsloven. Innarbeidelsen av et kapittel 4a i loven vil kreve en del mindre justeringer i en del andre bestemmelser i tjenestepensjonsloven for å få en dekkende regulering av et nytt ytelsesbasert pensjonsalternativ. Det vil for øvrig ikke være behov for endringer i andre lover.

Lovutkastet innebærer at årlig opptjening av rett til alderspensjon i pensjonsordningen er basert på det beregnede pensjonsnivå som er angitt i pensjonsordningens pensjonsplan som en prosent av lønn. Dette er et beregnet pensjonsnivå før levealdersjustering. Alleårsopptjening er sikret ved at det fortsatt kan opptjenes rett til pensjon i samsvar med pensjonsplanen selv om man allerede skulle ha opptjent rett til pensjon i 40 år i ordningen. Det er ikke knyttet noen spesiell uttaksalder til opptjeningen av rett til pensjon.

I en ytelsesordning vil forventet levealder være av stor betydning ved beregning av premien som foretaket må betale for å dekke den årlige opptjening av rett til pensjon for den enkelte arbeidstaker. Av denne grunn må et prinsipp om levealdersjustering ikke bare tas hensyn til ved uttak av pensjon, men også på premieberegningstidspunktet. Dette kompliserer et ytelsesbasert alderspensjonsprodukt noe mer enn hva som er tilfelle for pensjonsprodukter som er innskuddsbaserte i opptjeningsperioden. Banklovkommisjonen foreslår i lovutkastet at premien skal beregnes på grunnlag av en årlig pensjonsopptjening for den enkelte arbeidstaker som tar hensyn til de beregnede virkninger av forventet levealdersjustering ved uttak basert på pensjonsinnretningens dynamiske beregningsgrunnlag. Pensjonsinnretningene skal deretter basere premieberegningen for sikring av opptjening av den forskutterte levealdersjusterte ytelsen på det til enhver tid gjeldende dynamiske beregningsgrunnlag i pensjonsinnretningen. Arbeidstakerne skal informeres om størrelsen på det forskutterte levealdersjusterte beregnede pensjonsnivå som danner grunnlag for premieberegningen for den enkelte arbeidstaker for opptjening av pensjon det enkelte år. Ved uttak av pensjon vil eventuelle endringer i forventet levealder som framkommer ved forskjeller i pensjonsinnretningens beregningsgrunnlag på premieberegningstidspunktet og beregningsgrunnlaget på uttakstidspunktet, føre til omberegning av den ytelsen som skal komme til utbetaling. Det er åpnet for at foretaket i avtale med pensjonsinnretningen kan sikre arbeidstakeren mot slik omberegning på uttakstidspunktet ut over den levealdersjustering som er forskuttert på premieberegningstidspunktet gjennom betaling av særskilt premie for dette. Det vises for øvrig til særmerknad fra et mindretall i Banklovkommisjonen på dette punkt ovenfor i avsnitt 9.3.3.

I lovutkastet er det lagt til grunn at avkastning på medlemmenes samlede pensjonskapital skal anvendes til dekning av regulering av opptjent rett til alderspensjon. Årlig regulering skal være i samsvar med alminnelig lønnsvekst beregnet som i folketrygden eller om det fastsettes i pensjonsplanen, i samsvar med den gjennomsnittlige lønnsutvikling i foretaket. Dersom årets avkastning er lavere enn alminnelig lønnsvekst eller gjennomsnittlig lønnsutvikling i foretaket skal det tilføres midler fra pensjonsordningens reguleringsfond (som er bygget opp av tidligere års avkastning). Eventuell udekket del av reguleringen etter dette skal dekkes av foretaket. Arbeidstakernes pensjonskapital skal videre årlig tilføres en andel av de midler som er frigjort i pensjonsinnretningen ved bortfall av pensjonsforpliktelser overfor medlemmer som før uttak av pensjon er død i løpet av året (beregnet eller faktisk dødelighetsarv). Pensjonsinnretningens dynamiske beregningsgrunnlag skal anvendes ved fordeling av disse midlene.

Årlig opptjening av pensjon skal i pensjonsplanen fastsettes som en prosent av lønn. Det skal fastsettes en prosentsats for lønn inntil 12 G. I tillegg kan det fastsettes en tilleggsprosent for lønn mellom 7,1 G og 12 G som kompensasjon for at lønn i dette intervallet ikke gir grunnlag for opptjening av alderspensjon i folketrygden. I lovutkastet er det åpnet for to forskjellige måter å fastsette den årlige opptjening i pensjonsplanen. Årlig opptjening kan enten fastsettes som 1/40 av en prosentsats eller som en årlig opptjeningsprosent av lønn inntil 12 G.

For at høringsinstansene skal ha mulighet til å komme med synspunkter og vurderinger knyttet til maksimalrammer for den prosent av lønn inntil 12 G som kan fastsettes i pensjonsplanen, har Banklovkommisjonen valgt ikke endelig å konkludere på dette i lovutkastet. Maksimalrammen i lovutkastet er derfor angitt med hakeparenteser på henholdsvis 14 og 20 prosent ved opptjening basert på 1/40 av en prosentsats av lønn. Angitt som årlig opptjeningsprosent tilsvarer dette 0,35 og 0,50 prosent av lønn. Maksimalgrensen for tilleggsytelse for lønn mellom 7,1 G og 12 G foreslås satt til 54 prosent ved opptjening basert på 1/40 av en prosentsats av lønn eller en årlig opptjeningsprosent på 1,35 prosent av lønn. Dette er ment å svare til folketrygdens årlige opptjening basert på et beregnet innskudd på 18,1 prosent som ikke omfatter lønn over 7,1 G. Det vil være foretaket som innenfor maksimalrammene fastsetter det beregnede pensjonsnivå i den enkelte pensjonsordning.

Det er åpnet for at det kan etableres en tilskuddsordning knyttet til den enkelte pensjonsordning som innebærer at arbeidstakerne skal innbetale en årlig premie til pensjonsordningen som en bestemt prosent av lønn inntil 12 G og som tilføres det enkelte medlems pensjonskapital.

Ytelsen skal i utgangspunktet utbetales som en livsvarig ytelse, men det kan i pensjonsplanen fastsettes at den skal være tidsavgrenset og utbetales minst fram til fylte 80 år eller i minimum 10 år ved senere uttak enn 70 år.

Tjenestepensjonsloven §§ 4-9 til 4-15 om uttak av pensjon foreslås gitt tilsvarende anvendelse på en eventuell ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning. Dette innebærer blant annet en rett til fleksibelt uttak av pensjon fra 62 år og en oppregulering av ytelsen på grunnlag av avkastning på pensjonskapital knyttet til ytelser under utbetaling. Foretaket kan påta seg et ansvar for en årlig oppregulering i samsvar med alminnelig lønnsvekst og deretter fratrukket 0,75 prosent.

Det er foretaket som skal dekke kostnader og vederlag ved administrasjon og forvaltning av pensjonsordningen.

Dersom man ikke gjennomfører en etablering av en ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning i privat sektor vil dette ikke ha konsekvenser på kort sikt. Dersom nedgangen i de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene fortsetter, vil imidlertid konsekvensene på lang sikt kunne være at bortimot alle tjenestepensjonsordninger i privat sektor enten vil være ordninger etter tjenestepensjonsloven eller innskuddspensjonsordninger etter innskuddspensjonsloven. Dette er nærmere drøftet nedenfor i del II av denne utredningen.

12.2 Ikrafttredelse og overgangsregler

Som nevnt ovenfor i avsnitt 12.1 vil en gjennomføring av lovutkastet ikke kreve endringer i andre lover. En eventuell ikrafttredelse av slike regler vil dermed ikke forsinkes som følge av dette. Det er heller ikke hensyn til aktørene i pensjonsmarkedet som er til hinder for en rask ikrafttredelse av lovbestemmelsene dersom man ønsker dette. Det vil være opp til den enkelte pensjonsinnretning om de vil tilby dette produktet. En ikrafttredelse vil kunne skje før pensjonsinnretningene har tatt stilling til dette og eventuelt før de har etablert systemer og produktmeldinger for et slikt produkt.

En ny form for ytelsesbasert alderspensjon vil være en ny pensjonsordning for alle, og arbeidstakere vil ha tidligere opptjening fra ulike typer pensjonsordninger når de eventuelt blir medlem av en slik pensjonsordning. I NOU 2013: 3 Pensjonslovene og folketrygdreformen III, foreslo Banklovkommisjonen en del overgangsregler for overføring av rettigheter fra foretakspensjonsordninger til ordninger i samsvar med tjenestepensjonsloven. Tanken var da at foretakspensjonsloven skulle oppheves. Finansdepartementet har ikke fulgt opp disse forslagene og foretakspensjonsloven er inntil videre videreført som et alternativ til pensjonsordning i privat sektor, se Prop. 199 L (2012–2013) side 6 til 7. Dette har medført at overgang fra en type pensjonsordning til en annen følger de alminnelige bestemmelser om avvikling og etablering av ny form for pensjonsordning. Det vil si at rettigheter opptjent i tidligere foretakspensjonsordning sikres ved utstedelse av fripolise og at ny pensjonsordning kun vil sikre rettigheter som opptjenes i samsvar med regelverket i den nye pensjonsordningen.

Banklovkommisjonen kan ikke se at det er grunnlag for å følge andre prinsipper for overgang i forhold til en eventuell ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning. Det foreslås derfor ikke i denne utredningen særskilte prinsipper for overgang fra andre typer pensjonsordninger til en ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning. Det vil si at en overgang til denne typen pensjonsordning også vil måtte følge de alminnelige bestemmelser om avvikling i foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven og tjenestepensjonsloven, samt reglene om etablering i tjenestepensjonsloven.

12.3 Likestillingsmessige konsekvenser i forhold til kjønn og alder

Forslaget i lovutkastet innebærer at menn og kvinner vil motta så å si samme ytelser gitt at øvrige forhold under opptjening er like. Premieberegningen baseres på pensjonsinnretningens dynamiske beregningsgrunnlag til enhver tid. Dagens dynamiske dødelighetsgrunnlag (K2013) som skal anvendes av pensjonsinnretningene ved utarbeidelse av beregningsgrunnlag og pristariffer, skiller mellom forventet levealder for kvinner og menn som følge av at kvinner statistisk sett lever lenger enn menn. For å kunne oppnå samme pensjonsytelse må det derfor betales en høyere premie for kvinner enn for menn for å dekke utbetaling av en ytelse i den tid en kvinne forventes å leve lenger enn en mann. Dette er den samme løsningen som er gjennomført i tjenestepensjonsloven der like ytelser sikres gjennom en forholdsmessig høyere innbetaling for kvinner enn for menn, jf. tjenestepensjonsloven § 4-2 tredje ledd. En slik forskjell i innskudd og premie er nødvendig så lenge man ikke gjøre bruk av et kjønnsnøytralt beregningsgrunnlag i pensjonsinnretningene.

I forhold til alder vil levealdersjusteringen som foreslås i lovutkastet innebære at yngre arbeidstakere vil måtte jobbe lengre for å få den samme årlige pensjonsytelsen som eldre arbeidstakere. Dette er i samsvar med de prinsipper som folketrygden bygger på. Samtidig er lovutkastet utformet slik at opptjening er basert på den samme årlige opptjeningsbrøk i prosent av lønn uavhengig av når i arbeidskarrieren arbeidstakeren blir medlem av pensjonsordningen. Dette som følge av at lovutkastet er basert på et alleårsprinsipp og at beregnet pensjonsnivå i pensjonsplanen ikke er knyttet til en særskilt opptjeningsalder slik som i foretakspensjonsloven.

12.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

12.4.1 Økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige

Banklovkommisjonen legger til grunn at en eventuell gjennomføring av lovutkastet ikke bør utløse behov for ytterligere ressurser i Finansdepartementet eller Finanstilsynet som forvalter tjenestepensjonsloven. Både Finansdepartementet og Finanstilsynet besitter kompetanse og har bygget opp ressurser til å forvalte pensjonslovene. En ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning vil ikke i forhold til en løpende forvaltning, innebære noen vesentlig ekstra belastning. Dette blant annet fordi en slik pensjonsordning vil inngå i den samme systematikk og helhet som er etablert i eksisterende tjenestepensjonslov og innskuddspensjonslov.

På samme måte som ved annen ny lovgivning vil myndighetene måtte bruke ressurser på å bygge opp kunnskap hos medarbeidere om regelverket, og det vil kunne kreve ekstra ressurser i starten å dekke informasjonsbehov utenfra. Hvor stort et slikt behov vil bli, vil helt avhenge av om det er interesse hos pensjonsinnretningene for å tilby et slikt produkt og antallet foretak som vil vurdere om de skal velge en slik form for pensjonsordning.

Lovutkastet baserer seg på de generelle forskriftshjemler som allerede ligger i tjenestepensjonsloven. I tillegg er det i lovutkastet tatt inn forskriftshjemmel blant annet knyttet til nærmere regler for premieberegning, herunder beregnede virkninger av forventet levealdersjustering ved uttak på opptjeningen av retten til pensjon for den enkelte arbeidstaker. Til dette skal bemerkes at premieberegning i forhold til det enkelte pensjonsprodukt vil være den enkelte pensjonsinnretnings ansvar og premieberegningen skal skje i samsvar med meldinger om beregningsgrunnlag og produkter som er sendt Finanstilsynet. Dersom myndighetene ønsker å sette nærmere rammer for blant annet fastsettelse av de beregnede virkningene av forventet levealdersjustering ved uttak på årlig opptjening for arbeidstakerne, vil dette måtte skje ved fastsettelse av forskriftsbestemmelser.

Når det gjelder virkninger i forhold til skatteproveny vises det til avsnitt 9.2 ovenfor, der det blant annet er lagt til grunn at de konkrete provenymessige virkninger av innføring av en eventuell ny type pensjonsordning og regelverket for dette, vil være helt avhengig av hvilke og hvor mange foretak som eventuelt skulle velge å etablere en ny type ytelsesbasert pensjonsordning. De provenymessige virkninger vil også avhenge av hvilket konkrete pensjonsnivå som velges i den enkelte pensjonsordning. På denne bakgrunn vil ikke Banklovkommisjonen kunne tallfeste de mulige provenymessige virkninger av en eventuell ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning.

12.4.2 Økonomiske og administrative konsekvenser for pensjonsinnretningene

Selv om en ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning skulle bli vedtatt og gjennomført, er det uklart på nåværende tidspunkt om det er pensjonsinnretninger som, i hvert fall på kort sikt, vil velge å tilby dette produktet. Sannsynligvis vil de aller fleste pensjonsinnretninger avvente noe med hensyn til om det er foretak som vil være interessert i å tegne et slikt produkt før de bruker tid og ressurser på å utvikle et slikt produkt, herunder særlig de datasystemer som er nødvendig for å kunne markedsføre og selge et slikt produkt. Til sammenligning har det tatt tid før pensjonsinnretninger har utviklet produkter i samsvar med tjenestepensjonsloven, men disse er nå på vei ut i markedet, se ovenfor i avsnitt 4.3.6.

Dersom pensjonsinnretninger velger å starte arbeidet med å utvikle et produkt i samsvar med lovutkastet, vil dette blant annet kreve kompetanseoppbygging internt i pensjonsinnretningen, utvikling av datasystemer tilpasset premieberegning og beregning av virkninger av forventet levealdersjustering ved uttak på årlig opptjening for den enkelte arbeidstaker, samt systemer for overholdelse av plikten til å gi arbeidstakere melding vedrørende den pensjonsytelsen som den årlige premieberegning baserer seg på for den enkelte arbeidstaker, jf. lovutkastet § 4a-4 første ledd annet punktum.

De må også vurdere og eventuelt utarbeide et produkt for eventuell overtakelse av levealdersrisiko knyttet til endring av forventet levealder fra premieberegning til uttak, jf. lovutkastet § 4a-3 tredje ledd. Etter det Banklovkommisjonen kjenner til, tilbyr ingen pensjonsinnretninger i Norge en slik risikodekning per i dag.

Pensjonsinnretningene og livsforsikringsbransjen har fulgt og deltatt i prosessen med utarbeidelse av denne utredningen. De har således god kjennskap til det lovutkastet som framkommer i kapittel 14 nedenfor. Det at mange pensjonsinnretninger mener at det ikke er behov for et slikt alderspensjonsprodukt i markedet i dag, gjør nok at de er, og har vært, mer avventende med å vurdere og forberede muligheter for utforming av produkt i samsvar med lovutkastet enn det som kanskje har vært tilfelle ved tidligere utredninger om pensjon i privat sektor.

12.4.3 Økonomiske og administrative konsekvenser for foretakene

På samme måte som for pensjonsinnretningene er det høyest uklart om det vil være foretak som vil ønske å tegne dette produktet dersom det skulle bli gjennomført i lov. For foretak som i dag har foretakspensjonsordninger og som i framtiden vil se det som en fordel å kunne opprettholde en ytelsesordning for sine ansatte, vil et slikt produkt kunne være interessant. Dette blant annet fordi en ytelsesordning tilpasset prinsippene i ny folketrygd vil kunne ha gjenkjennende faktorer i forhold den ordning de har i dag. For foretak med ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger vil en overgang til en ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning, kunne ha en kostnadsbesparende effekt fordi den nye ordningen ikke vil være basert på sluttlønn slik som foretakspensjonsordningene er i dag. Arbeidstakerne vil videre bære en større del av risikoen knyttet til utvikling av levealder. Foretaket vil dermed ikke måtte dekke en økende premie for stadig yngre arbeidstakere for å sikre det samme beregnede pensjonsnivå slik som de eventuelt vil måtte gjøre i en foretakspensjonsordning.

En ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning vil blant annet som følge av foretakets ansvar for regulering av opptjent rett til alderspensjon, utløse at balanseføringskrav knyttet til framtidige pensjonsforpliktelser for foretaket. Beløpsmessig vil dette kravet være beskjedent som følge av at ansvaret er knyttet til regulering som ikke kan dekkes av årlig avkastning og eventuelt ved overføringer fra reguleringsfondet.

Foretakenes organisasjoner har deltatt i Banklovkommisjonens arbeid med utarbeidelse av denne utredningen. De har således et godt grunnlag for å kunne informere sine medlemmer om hva dette lovutkastet innebærer.

12.4.4 Økonomiske konsekvenser for arbeidstakerne

Ytelsesordninger har tradisjonelt vært vurdert som gode ordninger for arbeidstakerne, men selvfølgelig avhengig av den enkelte pensjonsordnings beregnede pensjonsnivå. En ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning vil som følge av blant annet tilpasninger til hovedprinsipper i folketrygdreformen, ha til dels en helt annen risikofordeling enn dagens ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger knyttet til levealdersrisiko og oppregulering av ytelser i opptjeningsperioden. Det vil derfor være viktig for arbeidstakerne å kunne skaffe seg informasjon om forskjellene mellom lovutkastet og dagens ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger. Dette blant annet for å kunne gjøre en innsats i forhold til foretakene og pensjonsinnretningene med hensyn til at de ønsker en ytelsesbasert alderspensjonsordning også i framtiden. For arbeidstakerorganisasjonene vil det kreve ressurser å utarbeide informasjon som kan imøtekomme slike behov.

De vesentlige forskjeller mellom ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger og en ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning vil ligge i gjennomføring av levealdersjustering og regulering basert på alminnelig lønnsvekst eller gjennomsnittlig lønnsutvikling i foretaket finansiert først og fremst ved tilføring av avkastning til medlemmenes pensjonskapital i stedet for en regulering basert på individuell lønnsutvikling finansiert ved reguleringspremie fra foretaket. Gjennom bruk av alleårsprinsippet og årlig opptjening av rett til alderspensjon basert på 1/40 av en prosent av lønn eller en årlig opptjeningsprosent av lønn, vil den nye formen for ytelsesbasert alderspensjon være bedre tilpasset den økte mobiliteten i arbeidsmarkedet. Fratrådte arbeidstakeres rettigheter som sikres ved utstedelse av pensjonsbevis, blant annet basert på pensjonsinnretningenes nullgaranti, vil også ha en betydelig større avkastningsevne og dermed grunnlag for oppregulering enn det som er tilfelle for dagens fripoliser knyttet til opptjente rettigheter i ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger.

13 Merknader til de enkelte bestemmelser

13.1 Merknader til de enkelte bestemmelser i kapittel 4a

Til kapittel 4a. Ytelsesbasert alderspensjon

Til del I. Alminnelige regler

Systematikken i kapittel 4a følger langt på vei systematikken i tjenestepensjonsloven kapittel 4 med alminnelige regler (del I) først, og deretter regler om pensjonsopptjening, kostnader og risikopremier (del II) og endelig regler om uttak av alderspensjon mv (del III). Den tematiske oppdelingen i paragrafene følger også kapittel 4 så langt de passer.

Når det gjelder tjenestepensjonsloven kapittel 4 del IV Pensjonsordning med tidsavgrenset alderspensjon og del V Tilskudd fra arbeidstakere er disse gitt tilsvarende anvendelse for ytelsesbaserte alderspensjonsordninger etter lovutkastet kapittel 4a, jf. lovutkastet § 4a-9. I lovutkastet § 4a-9 er det gitt enkelte særskilte tilpasninger av disse bestemmelsene for at de skal passe en ytelsesbasert alderspensjonsordning. Det vises til merknader til lovutkastet § 4a-9 nedenfor i dette avsnittet.

Til § 4a-1. Retten til alderspensjon

Første ledd bygger på tilsvarende bestemmelse i tjenestepensjonsloven § 4-1. I motsetning til ved en innskuddsbasert alderspensjonsordning etter tjenestepensjonsloven der rett til alderspensjon skjer ved oppbygging av en pensjonsbeholdning, vil det være årlig rett til en alderspensjonsytelse som opptjenes i en ytelsesbasert alderspensjonsordning. Den årlige alderspensjonen vil framgå av pensjonsplanen, jf. lovutkastet § 4a-2. Nærmere regler om årlig opptjening er tatt inn i lovutkastet § 4a-4.

Annet ledd fastsetter på tilsvarende måte som tjenestepensjonsloven § 4-1 annet punktum at rettighetene som opptjenes i en ytelsesbasert alderspensjonsordning faller bort ved medlemmets død. Det vil si at arvinger til et avdød medlem verken vil ha arverett til retten til alderspensjon eller til pensjonskapitalen som er oppbygd i pensjonsordningen til dekning av denne retten. Pensjonskapitalen vil i stedet inngå i forsikringskollektivets dødelighetsarv, se kommentarene nedenfor til lovutkastet § 4a-3 annet ledd bokstav c. Når det gjelder et medlems død etter uttak av alderspensjon, er det pensjonsinnretningen som har risiko og økonomisk ansvar for eventuelt avvik mellom faktisk utbetalingstid og beregnet utbetalingstid. Resultatet inngår som en del av risikoresultatet til pensjonsinnretningen.

Det vises for øvrig til avsnittene 7.1 og 9.6 ovenfor.

Til § 4a-2. Krav til pensjonsplanen

Lovutkastet § 4a-2 regulerer det samme emnet som tjenestepensjonsloven § 4-2. Imidlertid er § 4a-2 mer omfattende blant annet fordi maksimalrammene for den årlige rett til alderspensjon som kan fastsettes i pensjonsplanen er inntatt i tredje og fjerde ledd. Paragrafen omfatter de mest sentrale krav til en pensjonsplan i en ytelsesbasert alderspensjonsordning. I tillegg til de forhold som er nevnt i lovutkastet § 4a-2 vil pensjonsplanen eventuelt måtte inneholde bestemmelser om at alderspensjon skal utbetales i en tidsavgrenset periode i samsvar med lovutkastet § 4a-9 første ledd, jf. tjenestepensjonsloven § 4-16, og bestemmelser om eventuelt tilskudd fra arbeidstakerne, jf. lovutkastet § 4a-9 tredje ledd. Det vises til merknader til lovutkastet § 4a-9 nedenfor.

Pensjonsplanen inngår som en del av regelverket for pensjonsordningen, jf. lovutkastet § 1-2 bokstavene j og l og § 2-3 (som gjør enkelte endringer i gjeldende bestemmelser i tjenestepensjonsloven § 1-2 og § 2-3). Se nedenfor i avsnitt 13.2.

Første ledd første punktum lister opp hvilke forhold som pensjonsplanen i den enkelte pensjonsordning må regulere. Vilkårene for rett til årlig pensjon vil blant annet gjelde kravene til stillingens størrelse, alderskrav mv, jf. tjenestepensjonsloven § 3-1. Når det gjelder regler for beregning av årlig pensjonsopptjening vises det til kommentarene nedenfor til tredje og fjerde ledd og til lovutkastet § 4a-4. Premieberegningen er nærmere regulert i lovutkastet § 4a-3. Oppbygging av pensjonskapital er nærmere regulert i lovutkastet § 4a-5. Når det gjelder utbetaling og uttaket av pensjon er dette nærmere regulert i lovutkastet § 4a-9 som gir en rekke av de gjeldende bestemmelsene i tjenestepensjonsloven om uttak av pensjon, tilsvarende anvendelse.

Første ledd annet punktum gir tjenestepensjonsloven § 4-4 tilsvarende anvendelse på ytelsesbaserte alderspensjonsordninger. Det vil si at de samme krav til saksbehandling ved, og skranker for, endring av pensjonsplanen, vil gjelde for disse ordningene som for innskuddsbaserte ordninger. Det sentrale her er at en endring av pensjonsplanen bare kan skje i forhold til framtidig pensjonsopptjening. Det er ikke adgang til å endre pensjonsplanen og beregningsgrunnlaget for pensjonsordningen slik at det medfører reduksjon av medlemmenes allerede opptjente rett til pensjon på tidspunktet for endringen. Tjenestepensjonsloven § 4-4 svarer innholdsmessig til tilsvarende regler i foretakspensjonsloven § 5-8, jf. § 2-4, og innskuddspensjonsloven § 5-1 fjerde ledd, jf. § 2-5.

Annet ledd første punktum gjennomfører et alleårsprinsipp ved at medlemmet skal opptjene sin rett til alderspensjon i alle år det er medlem av pensjonsordningen fram til fylte 75 år. Det vises til avsnitt 7.3 ovenfor. En tilsvarende bestemmelse mangler i gjeldende tjenestepensjonslov der grensen for opptjening på 75 år bare framgår indirekte av § 4-12 der det legges til grunn at alderspensjon skal komme til utbetaling ved fylte 75 år om den ikke er tatt ut på et tidligere tidspunkt. Banklovkommisjonen er av den oppfatning at det er hensiktsmessig at grensen på 75 år for opptjening av pensjon framgår klart i lovteksten.

Annet ledd annet punktum fastsetter grunnlaget for beregningen av retten til alderspensjon og gir bestemmelsene om beregning av lønn i tjenestepensjonsloven § 4-3 tilsvarende anvendelse. Dette bringer reglene om fastsettelse av beregningsgrunnlaget for opptjening av rettigheter i både foretakspensjonsloven, tjenestepensjonsloven og innskuddspensjonsloven praktisk sett på linje selv om det brukes noe ulik ordlyd i de ulike lovene på dette punkt, se foretakspensjonsloven § 5-4 og innskuddspensjonsloven § 5-5. Gjennom praksis over lengre tid har pensjonsinnretningene funnet løsninger på en rekke avgrensningsspørsmål knyttet til pensjonsgrunnlaget og det er derfor praktisk at en ny type pensjonsordning kan baseres på tidligere praksis der dette er mulig. Lønnsbegrepet i pensjonslovene avviker fra beregningsgrunnlaget for opptjening i folketrygden. Det vises til beskrivelsen av dette i avsnitt 10.1 ovenfor.

Tredje og fjerde ledd fastsetter etter sin ordlyd hvordan årlig opptjening av rett til alderspensjon kan angis i en pensjonsplan for en ytelsesbasert alderspensjonsordning. I tillegg fastsettes det maksimalgrenser for hvilken pensjonsopptjening som medlemmene kan sikres i en slik pensjonsordning. Dette innebærer for det første at det settes grenser for hvor høy lønn som kan gi grunnlag for opptjening av rett til alderspensjon. Det kan ikke opptjenes rett til pensjon for lønn over 12 G. Dette er samme grense som i tjenestepensjonsloven § 4-2 annet ledd, foretakspensjonsloven § 5-7 og innskuddspensjonsloven § 5-5 første ledd annet punktum, samt i offentlig tjenestepensjon. Opptjening av pensjon for lønn ut over 12 G faller utenfor loven. Det vises til avsnitt 10.1 ovenfor. For det andre fastsetter tredje og fjerde ledd maksimalrammer for hvor høy årlig opptjening en pensjonsordning kan sikre arbeidstakerne. De nedre grensene for årlig opptjening av rett til alderspensjon følger av lov om obligatorisk tjenestepensjon §§ 4 og 5. Tredje og fjerde ledd utgjør likestilte alternativer for hvordan retten til årlig opptjening av pensjon kan fastsettes i pensjonsplanen. Begge alternativene er videre basert på at det skal fastsettes et beløp i form av en prosentsats for lønn inntil 12 G og eventuelt en tilleggsprosent for lønn mellom 7,1 og 12 G for alle medlemmer. Dette innebærer at opptjeningen skal være lik for alle medlemmer i forhold til lønn og at det ikke kan skilles ut grupper av arbeidstakere som får rett til en høyere opptjening i forhold til lønn.

Folketrygdens opptjeningsregler i folketrygdloven kapittel 20 gir alderspensjonsopptjening for lønn inntil 7,1 G. For inntekter inntil 7,1 G vil dermed alderspensjon fra tjenestepensjonsordning utgjøre et tillegg til den pensjon som er opptjent i folketrygden. Siden folketrygden ikke vil gi noen pensjonsopptjening for lønn mellom 7,1 og 12 G vil tjenestepensjonsordningen eventuelt være alene om å sikre alderspensjon for denne delen av lønnen. På denne bakgrunn er det ved fastsettelse av maksimalrammene i tjenestepensjonsloven valgt å anvende en prosentsats for lønn inntil 12 G og en mulig tilleggssats for lønn mellom 7,1 og 12 G. Det er opp til det enkelte foretak om de ønsker å benytte muligheten til å fastsette en tilleggsopptjening for lønn mellom 7,1 og 12 G som helt eller delvis kan kompensere for at det ikke opptjenes rett til alderspensjon fra folketrygden for lønn over 7,1 G. Det er ingen nedre grense for størrelsen på en slik tilleggsopptjening. Dette er det samme systemet som i gjeldende bestemmelser om innskuddspremie i tjenestepensjonsloven § 4-2 annet ledd. Det vises til nærmere omtale ovenfor i avsnitt 10.1.

Alternativet i tredje ledd baserer seg på at pensjonsplanen skal fastsette at retten til alderspensjon opptjenes som 1/40 av en fastsatt prosentsats av lønn. Når det gjelder bruken av 1/40 som grunnlag for den årlige pensjonsopptjening vises det til avsnitt 7.3 ovenfor og særmerknader inntatt der. Bestemmelsen er ikke til hinder for at man kan opptjene rett til pensjon i mer enn 40 år, det vil si mer enn 40/40 deler.

Når det gjelder maksimalrammen for den prosentsats som kan fastsettes i en pensjonsplan har Banklovkommisjonen valgt ikke å ta stilling til et nøyaktig tall for dette. Bakgrunnen for dette er nærmere beskrevet ovenfor i avsnitt 10.3. De alternative prosentsatsene av lønn som framgår i hakeparentes i lovutkastet er beregnet på grunnlag av hva en samlet pensjon fra folketrygden og en ytelsesbasert alderspensjonsordning kan bli. Det vises til drøftelsene ovenfor i avsnitt 10.3 med særmerknader hva gjelder prosentsatsene for lønn inntil 12 G, og til avsnitt 10.4 hva gjelder tilleggsprosentsatsen for lønn mellom 7,1 og 12 G. Det vises også til avsnitt 10.2 og særmerknader inntatt der. På samme måte som i tjenestepensjonsloven og foretakspensjonsloven skiller ikke maksimalrammene mellom ordninger med livsvarige ytelser og ordninger med tidsavgrensede ytelser, jf. lovutkastet § 4a-9, jf. tjenestepensjonsloven § 4-16.

Alternativet i fjerde ledd fastsetter en årlig opptjeningsprosent i prosent av lønn beregnet på grunnlag av de prosentsatsene som framgår av tredje ledd og en beregnet opptjeningstid på minst 40 år. Dette gir prosentsatsene 0,35 eller 0,50 prosent (14/40 år og 20/40 år) for lønn inntil 12 G som maksimalgrense for hvor stor årlig opptjening man kan fastsette i en pensjonsplan i samsvar med lovutkastet. Tilleggsprosentsatsen i fjerde ledd er beregnet på samme måte til 1,35 prosent (54/40 år) i årlig opptjeningsprosent. Det vises til avsnittene 10.3 med særmerknader og 10.4 ovenfor. Et endelig lovforslag må eventuelt ta stilling til hvilken prosentsats som skal brukes i stedet for hakeparentesene i lovutkastet.

Av lovutkastet § 4a-6 framgår det at medlemmenes opptjente rett til alderspensjon skal reguleres årlig i opptjeningsperioden enten i samsvar med alminnelig lønnsvekst eller i samsvar med den gjennomsnittlige lønnsutvikling i foretaket. Foretaket er gitt et ansvar for å sikre en slik regulering, se ovenfor i avsnitt 7.1. Femte ledd fastsetter at det skal framgå av pensjonsplanen hvilken regulering som skal skje i den enkelte pensjonsordning. I medhold av lovutkastet § 4a-9, jf. tjenestepensjonsloven § 4-14, kan det også fastsettes bestemmelser om regulering av pensjoner under utbetaling. Disse bestemmelsene skal i så tilfelle også framgå av pensjonsplanen. Det vises til avsnitt 9.7 ovenfor.

I medhold av sjette ledd kan Kongen gi forskrifter som fraviker rammene i § 4a-2 for stillinger med rett til uttak av alderspensjon før fylte 62 år. I slike stillinger kan det være vanskelig for arbeidstakerne å bli stående i arbeid lenger for å kompensere for utvikling i levetid og de særskilte aldersgrensene for stillingen kan gi en særlig lang utbetalingstid.

Til § 4a-3. Premieberegning. Beregningsgrunnlag

Paragrafen angir en del hovedlinjer som premieberegning i en pensjonsordning etter lovutkastet skal basere seg på. Paragrafen må ikke oppfattes som en uttømmende regulering av premieberegning og beregningsgrunnlag i en ytelsesbasert alderspensjonsordning. Det vises til nærmere omtale ovenfor i kapitlene 8 og 9 med særmerknader.

Første ledd første punktum fastsetter at årlig premie skal beregnes etter en premietariff som er i samsvar med det beregningsgrunnlag som til enhver tid er meddelt Finanstilsynet. Av forsikringsvirksomhetsloven § 3-3 endret i finansforetaksloven av 10. april 2015 nr. 17, følger det at pensjonsinnretningene skal ha pristariffer for beregning av premie for alle sine produkter. Disse skal benyttes ved beregning av premier i de enkelte tilfeller, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 3-5 endret ved finansforetaksloven 10. april 2015 nr. 17. Det følger videre av forsikringsvirksomhetsloven § 3-6 endret ved finansforetaksloven 10. april 2015 nr. 17, at pensjonsinnretningene skal gi Finanstilsynet melding om pristariffer og prinsippene for utformingen av tariffen (som blant annet vil omfatte det beregningsgrunnlag som anvendes i pristariffene). Formuleringene i lovutkastet første ledd første punktum er noe mer spisset mot produktet ytelsesbasert alderspensjonsordning enn forsikringsvirksomhetslovens bestemmelser, men innebærer i praksis ikke andre krav enn det som følger av de nevnte bestemmelsene i forsikringsvirksomhetsloven. Det vises til avsnitt 9.3.1 ovenfor.

I annet punktum framgår det at dynamisk dødelighetsgrunnlag skal være en del av beregningsgrunnlaget. Det kan ikke anvendes et statisk dødelighetsgrunnlag slik som var vanlig tidligere. Dette er i samsvar med hva Finanstilsynet har lagt til grunn i sitt likelydende brev av 8. mars 2013 til alle livsforsikringsselskaper og pensjonskasser, se ovenfor i avsnittene 4.2.2.3 og 4.2.2.4. For å unngå eventuell tvil framgår det videre av tredje punktum at Finanstilsynet kan stille nærmere krav til det beregningsgrunnlag som pensjonsinnretningene benytter.

Når det gjelder mer spesifikke krav knyttet til beregning av årlig premie for en ny form for ytelsesbasert alderspensjon, angir annet ledd tre hovedprinsipper. Av bokstav a framgår det at premieberegning skal baseres på en årlig opptjening av rett til pensjon som for den enkelte arbeidstaker tar hensyn til de beregnede virkninger av forventet levealdersjustering ved uttak. De beregnede virkninger av forventet levealdersjustering ved uttak vil blant annet bero på om ytelsene i pensjonsordningen er livsvarige eller tidsavgrensede, jf. lovutkastet § 4a-9, jf. tjenestepensjonsloven § 4-16. Det er således ikke årlig opptjening etter pensjonsplanen som skal anvendes ved beregningen av årlig premie, men en opptjening som kan beskrives som levealdersjustert. Det vises til den nærmere omtalen ovenfor i avsnittene 9.3.1 og 9.3.2.

Statistisk sett lever kvinner noe lenger enn menn. Forventet levealder for en kvinne er derfor lenger enn for menn og dermed blir også beregnet utbetalingstid lenger. For å sikre kvinner og menn samme størrelse på den årlige pensjonsytelse må det derfor gjennom premiebetaling bygges opp en større pensjonskapital til dekning av pensjonsytelsen i den beregnede utbetalingstiden for kvinner enn for menn. De beregningsgrunnlag som pensjonsinnretningene anvender ved premieberegning tar hensyn til dette slik at premien for en kvinne vil være noe høyere enn for en mann gitt like forutsetninger for premieberegningen. For å sikre at det skjer en premiebetaling som sikrer kvinner den samme pensjonsytelsen som menn, er det i annet ledd bokstav b fastsatt at det skal beregnes en høyere årlig premie for kvinner enn for menn. Det vises til avsnitt 9.5 ovenfor.

I lovutkastet § 4a-1 annet ledd er det fastsatt at retten til opptjent alderspensjon faller bort ved medlemmets død. Dette vil føre til at når medlemmer dør før utbetaling er påbegynt eller før pensjonskapitalen er fullt utbetalt i form av løpende pensjon, vil det bli frigjort en del midler i pensjonsinnretningen (såkalt dødelighetsarv). Etter § 4a-5 annet ledd skal denne frigjorte kapitalen årlig tilføres pensjonskapitalen til de andre medlemmene av pensjonsordninger i forsikringskollektivet. Ved premieberegning skal det etter annet ledd bokstav c tas hensyn til dette. Banklovkommisjonen har ikke tatt stilling til om at det er faktisk eller beregnet dødelighetsarv som skal tilføres pensjonskapitalen og om bruk av eventuell beregnet dødelighetsarv skal medføre en lavere premie for foretakene, slik at pensjonsinnretningene ved premieberegning forplikter seg til å tilføre pensjonskapitalen midler i samsvar med beregnet dødelighetsarv hvert år. Det vises til hakeparenteser i lovutkastet §§ 4a-3 annet ledd bokstav c og 4a-5 annet ledd, samt avsnitt 9.6 ovenfor.

Opptjeningen i lovutkastet § 4a-2 er basert på en årlig opptjening av pensjon og forutsetter ingen bestemt uttaksalder. Ved uttak vil derfor årlig pensjonsytelse måtte omberegnes i forhold til det enkelte medlems valg av uttakstidspunkt og den oppbygde pensjonskapital. I samsvar med gjeldende bestemmelser i tjenestepensjonsloven § 4-11 første ledd og foretakspensjonsloven § 5-7c første ledd er det i tredje ledd første punktum, jf. § 4a-9 annet ledd, lagt til grunn at omberegningen skal skje i samsvar med pensjonsinnretningens beregningsgrunnlag på uttakstidspunktet. Dette vil også innebære at det for det enkelte medlem vil skje en omberegning av pensjonsytelsen i forhold til eventuelle endringer i beregningsgrunnlaget som kan ha skjedd i tiden mellom tidspunktet for premieberegning og uttaket av pensjon. I tredje ledd annet punktum er det åpnet for at foretaket og pensjonsinnretningen kan inngå særskilt avtale som innebærer at pensjonsinnretningen skal bære ansvaret for slike endringer i beregningsgrunnlaget. Foretaket skal da betale en særskilt premie for dette. Det vises til avsnitt 9.3.3 med særmerknader ovenfor.

Som nevnt innledningsvis i merknadene til lovutkastet § 4a-3 fastsettes det her bare hovedlinjer. Det kan derfor bli behov for forskrifter som utfyller disse hovedlinjene. En slik forskriftshjemmel er inntatt i fjerde ledd.

Til del II. Pensjonsopptjening. Kostnader og risikopremier

Til § 4a-4. Levealdersjustert årlig pensjonsopptjening

Første ledd første punktum angir hvordan levealdersjusteringen av årlig opptjening slår ut for det enkelte medlem. Pensjonsplanens angitte rett til pensjon skal omberegnes slik at opptjeningen tar hensyn til de beregnede virkninger av forventet levealdersjustering ved uttak av pensjon for det enkelte medlem. Det er retten til denne levealdersjusterte opptjeningen som det enkelte medlem vil ha hvert år. Grunnlaget for de beregnede virkninger av forventet levealdersjustering ved uttak vil være pensjonsinnretningens beregningsgrunnlag til enhver tid. Det vises til kapittel 8 ovenfor.

Pensjonsinnretningene er i første ledd annet punktum pålagt en informasjonsplikt til de enkelte medlemmer som innebærer at det skal sendes en melding til den enkelte om hva den levealdersjusterte årlige opptjening vil bli for vedkommende. Det vises til avsnitt 9.4 ovenfor.

Retten til årlig opptjening etter første ledd gjelder alle medlemmer som har stilling i foretaket. Retten til opptjening gjelder også medlemmer som har tatt ut alderspensjon, men som fortsetter i stilling i foretaket, jf. annet ledd. Så lenge man har rett til årlig opptjening, og i samme forhold som faktisk opptjening, skal det skje en oppregulering i samsvar med lovutkastet § 4a-6. Det vises til avsnitt 7.3 ovenfor.

I en innskuddsbasert tjenestepensjonsordning etter tjenestepensjonsloven kapittel 4 vil arbeidstakers opparbeidede rett til enhver tid svare til pensjonsbeholdningen. I en ytelsesbasert alderspensjonsordning vil arbeidstakers samlede rett til pensjon utgjøre summen av årlig pensjonsopptjening som arbeidstaker har hatt etter første ledd, supplert av lovutkastet § 4a-5 om oppbygging av pensjonskapital og reglene om regulering av opptjente pensjon i lovutkastet § 4a-6, jf. tredje ledd. Når det gjelder grensen for opptjening på 75 år vises det til merknadene ovenfor til lovutkastet § 4a-2 annet ledd første punktum.

Til § 4a-5. Oppbygging av pensjonskapital

En arbeidstakers rettigheter i pensjonsordningen til enhver tid vil være basert på den rett til pensjon som vedkommende etter pensjonsplanen har opptjent. Parallelt med opptjeningen av pensjon vil det skje en oppbygging av pensjonskapital knyttet til den enkelte arbeidstaker i pensjonsordningen. Hoveddelen av denne pensjonskapitalen vil være bygd opp av sparedelen av årlig premie, jf. første ledd første punktum. Det vises for øvrig til avsnitt 7.1 punkt 2) ovenfor.

En ytelsesbasert alderspensjonsordning etter lovutkastet her skal være tilknyttet innskuddsfritak ved uførhet, jf. lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 annet ledd, jf. § 5 første ledd. Dette er en forsikringsytelse som foretaket betaler særskilt risikopremie for. Blir medlemmet ufør, utløses forsikringen i henhold til uføregraden. Pensjonsinnretningen må da årlig tilføre pensjonskapitalen en premie som svarer til medlemmets opptjening av rett til alderspensjon basert på lønnen på uføretidspunktet, det vil si som om medlemmet ikke hadde blitt ufør, jf. første ledd annet punktum.

Hovedlinjene for premieberegning i lovutkastet § 4a-3 tredje ledd bokstav c fastsetter at premien skal beregnes under forutsetning av at pensjonskapitalen vil bli tilført en andel av enten faktisk dødelighetsarv eller beregnet dødelighetsarv. Som en konsekvens av dette fastsettes det i annet ledd første punktum at pensjonskapitalen hvert år enten skal tilføres en andel av faktisk dødelighetsarv eller midler som tilsvarer den beregnede dødelighetsarv som det etter § 4a-3 tredje ledd bokstav c er forutsatt skal tilføres pensjonskapitalen i opptjeningstiden. Det vises til avsnitt 9.6 og merknader til § 4a-3 tredje ledd bokstav c ovenfor.

Annet ledd annet punktum fastsetter at fordelingen av tilført dødelighetsarv mellom arbeidstakerne i en pensjonsordning skal skje i samsvar med pensjonsinnretningens beregningsgrunnlag. Det vises til tilsvarende bestemmelse i tjenestepensjonsloven § 4-5 annet ledd annet punktum og drøftelsene av dette i Prop. 199 L (2012–2013) avsnitt 4.5.5.

Siden foretaket etter lovutkastet § 4a-6 har et ansvar for å sikre en årlig regulering av medlemmenes opptjente rett til alderspensjon i samsvar med § 4a-4, skal pensjonskapitalen hvert år tilføres midler som er tilstrekkelig til å dekke den regulering som framgår av pensjonsplanen, jf. tredje ledd.

Til § 4a-6. Årlig regulering av opptjent pensjon

Av første ledd følger det at det skal skje en årlig oppregulering av medlemmenes opptjente rett til alderspensjon i opptjeningsperioden. Det skal fastsettes i pensjonsplanen, jf. lovutkastet § 4a-2 femte ledd, om reguleringen skal skje i samsvar med alminnelig lønnsvekst eller i samsvar med den gjennomsnittlige lønnsutviklingen i foretaket. Dette innebærer at lønnsreguleringen skal skje etter samme prinsipp og samme prosent for alle medlemmene. Dersom det velges en regulering i samsvar med alminnelig lønnsvekst skal denne beregnes på samme måte som for folketrygden, jf. folketrygden §§ 20-4 siste ledd og 20-18. Dette vil innebære en verdisikring av ytelsene på linje med alderspensjonen i folketrygden. Det vises til avsnitt 7.1 ovenfor som også omfatter særmerknader vedrørende mulighet for regulering i samsvar med individuell lønnsutvikling i stedet for regulering basert på gjennomsnittlig lønnsutvikling i foretaket.

Reguleringen av pensjonsbeholdningen etter første ledd gjelder for pensjon under opptjening så lenge medlemmer har stilling i foretaket. For medlemmer som har fratrådt og ikke lenger arbeider i foretaket, vil foretakets reguleringsansvar etter første ledd opphøre, jf. annet ledd første punktum. Etter slik fratreden vil pensjonsbeholdningen til medlemmet bli regulert med utgangspunkt i årlig avkastning av pensjonskapitalen, jf. § 6-8 tredje ledd annet punktum. Også ved uttak av full pensjon vil foretakets reguleringsansvar etter første ledd opphøre. Ved delvis uttak av pensjon og fortsatt stilling i foretaket skal den del av medlemmets opptjente rett til alderspensjon som ikke er omregnet til alderspensjonsytelse reguleres, jf. annet punktum.

Midler til å dekke regulering skal finansieres ved den årlige avkastning på de midler som er knyttet til medlemmenes pensjonskapital, jf. tredje ledd første punktum. Dersom avkastningen er høyere enn nødvendig for å dekke reguleringen i samsvar med pensjonsplanen, skal det overskytende tilføres et reguleringsfond tilknyttet pensjonsordningen, jf. annet punktum. Dersom avkastningen er lavere enn alminnelig lønnsvekst eller gjennomsnittlig lønnsutvikling i foretaket og dermed ikke er tilstrekkelig til å dekke den årlige regulering, tilføres midler fra reguleringsfondet, jf. tredje punktum. Eventuell regulering som ikke dekkes av avkastningen eller midler i reguleringsfondet, skal dekkes av foretaket, jf. fjerde punktum. Pensjonsordningens premiefond kan på vanlig måte benyttes til å oppfylle foretakets betalingsplikt når det gjelder slik regulering, jf. tjenestepensjonsloven § 5-11 første ledd bokstav a.

Det vil ikke ha noen betydning for foretakets ansvar for årlig regulering om det er avtalt investeringsvalg for foretaket etter tjenestepensjonsloven § 5-5 eller ikke, jf. fjerde ledd. Det vises også til avsnitt 9.7 ovenfor. Ved et investeringsvalg vil imidlertid foretaket være ansvarlig for en negativ avkastning. Det vil si at pensjonsinnretningens nullgaranti i utgangspunktet ikke gjelder, jf. § 5-5 første ledd annet punktum. Dersom foretaket ikke er i stand til å dekke en eventuell negativ avkastning, vil pensjonsinnretningen likevel ha et ansvar for differansen mellom udekket negativ avkastning og null. For medlemmet vil dette derfor ikke ha betydning om det er avtalt investeringsvalg for foretaket eller ikke, med unntak av at størrelsen av den andel av reguleringsfondet som tilføres medlemmets pensjonskapital ved fratreden (tjenestepensjonsloven § 6-2 annet ledd) eller uttak av alderspensjon (lovutkastet § 4a-9 første ledd, jf. § tjenestepensjonsloven § 4-11), kan ha blitt påvirket av foretakets investeringsvalg.

For å sikre at pensjonsytelsene ikke skal kunne bli for høye som følge av årlig oppregulering, er Kongen i femte ledd første punktum gitt forskriftshjemmel til å sette en grense for hvor høy avkastningsprosent som i et år kan benyttes til oppregulering av opptjent pensjon. Dette er først og fremst aktuelt for de tilfeller der det i pensjonsplanen er fastsatt at opptjent pensjon skal reguleres med gjennomsnittlig lønnsutvikling i foretaket siden en oppregulering i samsvar med alminnelig lønnsvekst neppe vil bli så høy i enkelt år at man kan tenke seg at en begrensning er aktuell. Kongen er videre gitt hjemmel til å fastsette en øvre grense for størrelsen på reguleringsfondet, jf. også tjenestepensjonsloven § 4-6 femte ledd. Forskriftshjemmelen i tjenestepensjonsloven § 4-6 femte ledd er ennå ikke benyttet. Etter annet punktum skal midler som overstiger grenser fastsatt i medhold av første punktum tilføres pensjonsordningens premiefond.

Til § 4a-7. Årlige kostnader og risikopremier

I tillegg til de årlige premier for de enkelte medlemmers opptjening av pensjon, skal foretaket betale for pensjonsinnretningens administrasjon og forvaltning av pensjonsordning, jf. første ledd. Bestemmelsen bygger på tilsvarende bestemmelse i tjenestepensjonsloven § 4-8, men er gitt en noe annen ordlyd. Bakgrunnen for dette er beskrevet nærmere i avsnitt 9.8 ovenfor. Der er det også inntatt særmerknader fra en del medlemmer av Banklovkommisjonen.

Til § 4a-8. Særlige premier

I lovutkastet § 4a-3 annet ledd bokstav b er det forutsatt at det skal betales en høyere premie for kvinner enn for menn som følge av at forventet levealder for kvinner er høyere enn for menn, og at denne forskjellen må kompenseres gjennom høyere premie for kvinner for at menn og kvinner skal kunne nå det samme beregnede pensjonsnivå. I § 4a-8 framgår det at slik premie kommer i tillegg til den årlige premie som beregnes i samsvar med §§ 4a-2 og 4a-3. Det samme gjelder foretakets eventuelle dekning av oppregulering av opptjent pensjon, jf. lovutkastet § 4a-6 tredje ledd og § 4a-9, jf. § 4-14 tredje ledd, samt kostnader, premier og vederlag i samsvar med lovutkastet § 4a-7.

Til del III. Uttak av alderspensjon mv.

Til § 4a-9. Uttak av alderspensjon. Øvrige bestemmelser

For å unngå en rekke parallelle bestemmelser i tjenestepensjonsloven kapittel 4 og lovutkastet kapittel 4a gir lovutkastet § 4a-9 første ledd første punktum tjenestepensjonsloven §§ 4-9 til 4-15 tilsvarende anvendelse. Dette innebærer blant annet at tidspunktet for rett til uttak av pensjon fra 62 år og bestemmelsene for omberegning av pensjonsytelsen på grunnlag av valget av tidspunkt for uttak av pensjon, vil være det samme som i tjenestepensjonsloven. Ytelsen skal være livsvarig med mindre det i samsvar med § 4-16 er fastsatt i pensjonsplanen av den skal være tidsavgrenset. Det vises til avsnitt 7.4 med særmerknader og avsnitt 11.2 ovenfor. Videre skal pensjoner under utbetaling reguleres på grunnlag av avkastning, jf. tjenestepensjonsloven § 4-14. Det vises til avsnitt 11.3 ovenfor.

For å unngå å måtte gjøre en rekke mindre endringer i uttaksbestemmelsene i tjenestepensjonsloven, er det i første ledd annet punktum fastsatt at pensjonskapitalen etter § 4a-5 skal regnes som pensjonsbeholdning ved uttak i samsvar med lovens §§ 4-9 til 4-16.

Etter lovutkastet § 4a-4 vil årlig opptjening av rett til alderspensjon for det enkelte medlem være levealdersjustert. Dette innebærer at årlig premie, og dermed oppbygging av pensjonskapitalen, vil være tilpasset dette. Det er dermed i utgangspunktet ikke behov for å foreta noen levealdersjustering av pensjonsytelsen på uttakstidspunktet i en slik ordning. Dersom det har skjedd en endring i den forventede levetid som er lagt til grunn for et årskull i pensjonsinnretningens beregningsgrunnlag i tidsrommet mellom premieberegning og uttak, kan det imidlertid være behov for å foreta en omberegning av ytelsen som følge av slike endringer. En slik omberegning er regulert i annet ledd. Det vises til avsnittene 9.3.3 og 11.2 punkt 4) ovenfor. Det er for øvrig lagt opp til at foretaket skal kunne sikre arbeidstakerne mot en slik omberegning av pensjonsytelsen ved tegning av særskilt dekning for slik risiko i pensjonsinnretningen, jf. lovutkastet § 4a-3 tredje ledd annet punktum og merknader til denne bestemmelsen ovenfor. Det vises også til særmerknader ovenfor i avsnitt 9.3.3.

På grunn av forskjellene mellom en innskuddsbasert pensjonsordning og en ytelsesbasert pensjonsordning vil ikke tjenestepensjonsloven § 4-17 om tilskudd fra arbeidstakerne i pensjonsordningen i sin helhet være direkte anvendbar. Dette gjelder først og fremst regler om beregning av medlemmenes tilskudd og øvre begrensninger for dette. I tredje ledd gjennomføres det derfor tilpasninger som gjør det mulig å tilknytte en tilskuddsordning også til en ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning. Tilskuddet i form av premie fra arbeidstakerne vil komme i tillegg til den opptjening som framgår av pensjonsplanen og som finansieres av foretaket. Tilskuddet vil således sikre en tilleggsytelse til det pensjonsnivå som framgår av pensjonsplanen og av lovutkastet § 4a-4 første ledd. Det vises til avsnitt 7.5 ovenfor og særmerknader inntatt der.

Når det gjelder maksimalrammene for arbeidstakernes tilskudd er det i tredje ledd bokstav a første punktum foreslått at det skal settes en beløpsmessig grense til 4 prosent av lønn inntil 12 G for arbeidstakernes premie. Dette vil gjøre bidraget fra de enkelte arbeidstakerne forholdsmessig likt. Den enkelte arbeidstaker skal likevel ikke kunne innbetale et så høyt tilskudd til ordningen at samlet premie fra foretaket og arbeidstaker vil gi en ytelse som overstiger maksimalrammen for lønn inntil 12 G i § 4a-2 tredje og fjerde ledd, jf. annet punktum.

Etter bokstav b første punktum skal premien fra arbeidstakerne tilføres til pensjonskapitalen på samme måte som sparedelen i premien fra foretaket, jf. lovutkastet § 4a-5 første ledd. Pensjonskapital oppbygget ved premie fra arbeidstakerne skal tilføres en forholdsmessig andel av dødelighetsarven, jf. annet punktum. Det samme gjelder årlig avkastning, jf. tredje punktum. Når det gjelder reguleringsansvar for denne delen av kapitalen vises det til avsnitt 7.5 ovenfor.

Tredje leddbokstav c svarer til § 4-17 tredje ledd annet punktum. Det vises til avsnitt 7.5 ovenfor.

13.2 Merknader til de enkelte endringer for øvrig i tjenestepensjonsloven

Til § 1-1

I første ledd er det gjort en mindre endring som innebærer at gjeldende ordlyd «etter loven her» endres til «etter reglene i loven her». Dette er en mindre endring for å få fram nyansen av at en tjenestepensjonsordning kan være tilpasset ulike sett av regler i loven, nemlig kapittel 4 om alderspensjon eller kapittel 4a om ytelsesbasert alderspensjon. Innføringen av ytelsesbasert alderspensjon i loven medfører at en pensjonsordning ikke vil være i samsvar med loven som sådan.

Til § 1-2

Endringen i bokstav g reflekterer at begrepet pensjonsbeholdning i pensjonsordninger etter tjenestepensjonsloven vil være knyttet til pensjonsordninger etablert etter lovens kapittel 4 (hybridordninger) og ikke til ordninger som etableres som ytelsesbasert alderspensjon etter nytt kapittel 4a. For å få fram dette tydelig tas det inn en henvisning i bokstav g til § 4-5 om årlig oppbygging av pensjonsbeholdning.

Samtidig tas det inn i en ny bokstav h en definisjon av pensjonskapital som knytter seg til den kapital som bygges opp i pensjonsinnretningen i forbindelse med ytelsesbasert alderspensjon for å sikre medlemmenes opptjente alderspensjon til enhver tid. I foretakspensjonsloven er denne kapitalen benevnt som premiereserve som er den forsikringstekniske betegnelse for avsetningene i pensjonsinnretningene for sikring av rett til opptjent pensjon. Blant annet som følge av betydningen av levealdersjusteringen og den oppbygde pensjonskapitalens betydning ved beregning av pensjonsytelsen som kommer til utbetaling som resultat av levealdersjusteringen, er det etter Banklovkommisjonens vurdering behov for å bruke en annen betegnelse på den oppbygde kapital knyttet til opptjente pensjonsrettigheter enn premiereserve. «Pensjonskapital» framstår i den sammenheng som enkelt og lett forståelig. Innføringen av «pensjonskapital» medfører en god del følgeendringer i loven slik at pensjonsbeholdning og pensjonskapital framstår som sidestilte i en rekke paragrafer. De nærmere regler for oppbygging av pensjonskapital følger av lovutkastet § 4a-5. Det vises til merknader til denne paragrafen ovenfor i avsnitt 13.1.

Ny bokstav h i bestemmelsen medfører en ombokstavering slik at gjeldende bokstavene h til l blir bokstavene itilm.

I det som blir bokstav j etter at ny bokstav h er tatt inn i § 1-2, foreslås det endringer som tar høyde for at innbetaling i en ytelsesbasert alderspensjonsordning vil skje ved premier og ikke innskudd og at det skjer en opptjening av en rett til pensjonsytelse i slike ordninger. Pensjonsplanen i en ytelsesbasert alderspensjonsordning vil måtte utarbeides slik at dette framgår av planen. Endringen gjør det også tydelig av utbetaling av pensjon skjer til det enkelte medlem i ordningen.

I det som blir bokstav m etter at ny bokstav h er tatt inn i § 1-2, må det presiseres at reguleringsfond også vil være knyttet til ytelsesbaserte ordninger og at fondet i slike ordninger skal brukes til årlig regulering av medlemmenes opptjente rett til pensjon, jf. lovutkastet § 4a-6 tredje ledd.

Til § 1-3

Som følge av at tjenestepensjonsloven ved åpning for etablering av ytelsesbaserte alderspensjonsordninger i tillegg til eksisterende «hybrid»-ordninger vil regulere to ulike typer pensjonsordninger, vil det kunne oppstå behov for å avgrense regelsettene i blant annet kapitlene 4 og 4a mot hverandre. Det foreslås derfor at forskriftshjemmelen i § 1-3 utvides slik at Kongen får adgang til å fastsette nærmere regler som både kan utfylle lovens bestemmelser, regulere gjennomføringen og avgrense lovens bestemmelser.

Til § 2-1

Annet ledd første og tredje punktum reflekterer at det ved innføring av en ytelsesbasert variant av alderspensjon i tjenestepensjonsloven vil måtte opereres med både innskuddsfritak og premiefritak ved uførhet avhengig av hvilken type pensjonsordning foretaket velger.

Endringene i tredje ledd reflekterer lovforslaget i Prop. 42 L (2014–2015) om uførepensjon.

Til § 2-2

I annet ledd første punktum er forsikringsvirksomhetsloven byttet ut med finansforetaksloven som ble vedtatt 10. april 2015.

Til § 2-3

Gjeldende § 2-3 foreslås delt i to ledd.

Første ledd omfatter gjeldende første punktum som er utvidet slik at det framgår at pensjonsplanen skal utformes enten etter bestemmelsene om innskuddsbasert alderspensjon i kapittel 4 eller etter lovutkastets bestemmelser om ytelsesbasert alderspensjon i kapittel 4a.

Annet ledd stiller krav om at pensjonsplanen enten skal inneholde regler om oppbygging av pensjonsbeholdning (innskuddsbasert alderspensjon) eller opptjening av pensjon (ytelsesbasert alderspensjon). De ulike ordningenes måte å definere opptjening på blir dermed reflektert i kravene til pensjonsplan, jf. tjenestepensjonsloven § 4-1 og lovutkastet § 4a-1.

Til § 2-9

Dersom et foretak vil benytte adgangen til å etablere kombinerte pensjonsordninger vil det være en kombinasjon av ytelsesbasert alderspensjon etter lovutkastet kapittel 4a og en eventuell innskuddspensjonsordning etter innskuddspensjonsloven som anses å være aktuell. Det foreslås derfor en forenkling av første ledd som reflekterer dette.

I tredje ledd annet punktum foreslås at det både henvises til § 4-7 og maksimalgrensene i § 4a-2.

Til § 2-10

Ved parallelle pensjonsordninger vil det ved siden av en pensjonsordning etter tjenestepensjonsloven kunne være aktuelt å ha foretakspensjonsordning eller innskuddspensjonsordning. Det antas ikke å være aktuelt med tjenestepensjonsordning, foretakspensjonsordning og innskuddspensjonsordning slik gjeldende ordlyd kan tyde på. Det foreslås derfor at «og en innskuddspensjonsordning» erstattes med «eller en innskuddspensjonsordning».

Til § 2-11

I første ledd første punktum er det foreslått av «vedkommende» erstattes med «arbeidstaker» for å få en mer enhetlig begrepsbruk i loven.

Til § 3-3

I annet ledd er henvisningen til forsikringsvirksomhetsloven kapittel 11 endret til kapittel 6 som følge av endringene som er foreslått i Prop. 125 L (2013–2014). Regjeringens forslag er fulgt opp i Innst. 165 L (2014–2015) og sanksjonert som lov 10. april 2015.

Til § 3-8

I gjeldende tjenestepensjonslov framgår det ikke uttrykkelig at opptjening av alderspensjon opphører når arbeidstaker har fylt 75 år selv om vedkommende etter dette skulle fortsette å være i arbeid. Dette foreslås klargjort ved at det i annet ledd fastsettes at arbeidstaker vil ha rett til fortsatt opptjening av pensjon i pensjonsordningen selv om vedkommende tar ut alderspensjon så lenge vedkommende har stilling i foretaket. Etter nytt tredje ledd opphører opptjening ved fylte 75 år.

Til § 4-1

Første ledd annet punktum er i lovutkastet skilt ut som eget annet ledd og tilpasset at ordningen kan være etablert som enten innskuddsbasert alderspensjon og ytelsesbasert alderspensjon. I stedet for å fastsette at det er rett til pensjonsbeholdning som bortfaller ved død knyttes dette til opptjent alderspensjon, slik at bestemmelsen er tilpasset begge former for tjenestepensjonsordning.

Til § 4-2

I annet ledd er det foreslått en justering som innebærer at det for de innskuddsbaserte alderspensjonsordningene vil framgå tydeligere at årlig innskudd i form av en prosent av lønn inntil 12 G og et eventuelt tilleggsinnskudd i prosent av lønn mellom 7,1 G og 12 G som fastsettes i den enkelte pensjonsordnings pensjonsplan, må holde seg innenfor de maksimalrammer som framgår av tjenestepensjonsloven § 4-7 første ledd. Dette er gjort ved at dette er inntatt som et eget annet ledd tredje punktum i stedet for bare å være en henvisning i første punktum. Maksimalrammene for innskudd er helt sentralt for at en pensjonsordning skal være i samsvar med loven og dermed gi grunnlag for den skattegunstige behandling som både foretak og arbeidstakere forutsetter at den skal gi. Denne begrensning bør derfor være helt tydelig i forhold til mulighetene for utforming av en pensjonsplan.

Til § 4-10

Gjeldende bestemmelse i tjenestepensjonsloven § 4-10 tar ikke høyde for ordninger som i samsvar med særaldersgrenser åpner for uttak av alderspensjon før 62 år, men som opphører eller reduseres ved 67 år. I dag eksisterer det slike ordninger kun i form av ytelsesbasert foretakspensjon. Det kan ikke sees bort ifra at slike ordninger kan være aktuelle enten som innskuddsbaserte eller ytelsesbaserte alderspensjonsordninger etter tjenestepensjonsloven. Det foreslås derfor et nytt tredje ledd første punktum som åpner for dette.

Hvem som eventuelt kan ha adgang til å etablere slike pensjonsordninger vil bero på hvilke stillinger som i forskrift i samsvar med lovens § 4-9 første ledd annet punktum er gitt adgang til uttak av alderspensjon før fylte 62 år. I slike ordninger vil de alminnelige regler om utbetalingstid i § 4-10 første og annet ledd i enkelte tilfeller kunne framstå som for strenge. I tredje ledd annet punktum er Kongen derfor gitt hjemmel til å fravike disse bestemmelsene i særlige tilfeller. Det vises også til lovutkastet § 4a-2 sjette ledd.

Til § 4-14

I gjeldende tredje ledd henvises det til fjerde ledd. Denne henvisningen må være feil. Riktig henvisning skal være til annet ledd. I Banklovkommisjonens lovutkast i NOU 2012: 13 Pensjonslovene og folketrygdreformen II side 185 til tilsvarende bestemmelse (§ 4-21 fjerde ledd), er det henvist til tredje ledd i lovutkastet som tilsvarer annet ledd i tjenestepensjonsloven § 4-14. I merknadene til § 4-14 tredje ledd i Prop. 199 L (2012–2013) side 84 er det også henvist til annet ledd. I lovutkastet i denne utredningen foreslås derfor tredje ledd rettet slik at det henvises til annet ledd og ikke fjerde ledd.

Til § 5-1

Første ledd første punktum bygges ut slik at det tas hensyn til at ytelsesbasert alderspensjon kommer inn som et alternativ og at midlene i en slik pensjonsordning vil utgjøre pensjonsordningens pensjonskapital, jf. lovutkastet § 1-2 bokstav h og merknadene til denne bestemmelsen ovenfor.

I fjerde ledd er henvisningen til forsikringsvirksomhetsloven kapittel 11 endret til kapittel 6 som følge av endringene som er foreslått i Prop. 125 L (2013–2014). Regjeringens forslag er fulgt opp i Innst. 165 L (2014–2015) og sanksjonert som lov 10. april 2015.

Til § 5-5

Første, tredje og fjerde ledd endres slik at det tas hensyn til at ytelsesbasert alderspensjon kommer inn som et alternativ til innskuddsbasert alderspensjon i tjenestepensjonsloven.

I første ledd første punkt tas det inn en henvisning til lovutkastet § 4a-6 som regulerer de samme forhold for ytelsesbasert alderspensjon som tjenestepensjonsloven § 4-6 gjør for de innskuddsbaserte ordningene.

I tredje ledd tas det hensyn til at det vil være pensjonskapitalen som vil bli tilført avkastning ved oppregulering i en ytelsesbasert alderspensjonsordning i stedet for pensjonsbeholdningene, jf. lovutkastet § 4a-6, og at reguleringsfond framgår av lovutkastet § 4a-6 tredje ledd. Det er videre vist til lovutkastet § 4a-9 som blant annet gir tjenestepensjonsloven § 4-14 om regulering av pensjoner under utbetaling tilsvarende anvendelse.

Tilsvarende justeringer må gjøres i fjerde ledd slik at det tas inn en henvisning til lovutkastet § 4a-6 tredje ledd og § 4a-9, jf. tjenestepensjonsloven § 4-14 tredje ledd, når det gjelder foretakets ansvar for årlig oppregulering i opptjeningsperioden selv om det velges investeringsvalg for foretaket.

Til § 5-8

Første ledd bokstavene a og b endres slik at det tas hensyn til at ytelsesbasert alderspensjon kommer inn som et alternativ og at midlene i en slik pensjonsordning vil utgjøre pensjonsordningens pensjonskapital, jf. lovutkastet § 1-2 bokstav h og merknadene til denne bestemmelsen ovenfor.

Til § 5-9

I tredje ledd er henvisningen til forsikringsvirksomhetsloven kapittel 11 endret til kapittel 6 som følge av endringene som er foreslått i Prop. 125 L (2013–2014). Regjeringens forslag er fulgt opp i Innst. 165 L (2014–2015) og sanksjonert som lov 10. april 2015.

Til § 5-10

Bokstav c er utvidet slik at den omfatter alle tilfeller der det etter loven kan være aktuelt å tilføre premiefondet avkastningsmidler. Dette omfatter flere bestemmelser enn § 4-7 tredje ledd som gjeldende bokstav c henviser til. Dette gjelder også hvor reguleringsfondet overstiger en øvre grense fastsatt i forskrift etter § 4-6 femte ledd, hvor pensjonsreguleringsfondet overstiger en øvre grense fastsatt i forskrift etter § 4-14 fjerde ledd, samt tilsvarende øvre grenser for reguleringsfond og pensjonsreguleringsfond for ytelsesbasert alderspensjon i henhold til §§ 4a-6 femte ledd og 4a-9, jf. § 4-14 fjerde ledd.

Til § 5-11

Første ledd bokstav a er utbygget slik at det tas hensyn til at ytelsesbasert alderspensjon kommer inn som et alternativ til utforming av en tjenestepensjonsordning etter tjenestepensjonsloven.

Til § 5-13

Foretakspensjonsloven § 11-3 åpner for at foretaket kan avtale at midlene i premiefondet skal forvaltes som en investeringsportefølje med investeringsvalg for foretaket. Dette kan velges uavhengig av om pensjonsordningens midler for øvrig er underlagt investeringsvalg i samsvar med foretakspensjonsloven § 11-1.

I tjenestepensjonsloven er det ikke tatt inn noen tilsvarende bestemmelse om investeringsvalg for midler i premiefondet. I lovutkastet første punktum er det åpnet for dette. I annet punktum er bestemmelsene i § 5-5 om investeringsvalg for foretaket og § 5-6 om sammensetning og registrering av investeringsportefølje gitt tilsvarende anvendelse.

Til § 6-1

Annet og tredje ledd endres slik at det tas hensyn til at ytelsesbasert alderspensjon kommer inn som et alternativ og at midlene i en slik pensjonsordning vil utgjøre pensjonsordningens pensjonskapital, jf. lovutkastet § 1-2 bokstav h og merknadene til denne bestemmelsen ovenfor.

Til § 6-2

Første, annet og tredje ledd endres slik at det tas hensyn til at ytelsesbasert alderspensjon kommer inn som et alternativ og at midlene i en slik pensjonsordning vil utgjøre pensjonsordningens pensjonskapital, jf. lovutkastet § 1-2 bokstav h og merknadene til denne bestemmelsen ovenfor.

Til § 6-4

I første ledd er henvisningen til forsikringsvirksomhetsloven kapittel 11 endret til kapittel 6 som følge av endringene som er foreslått i Prop. 125 L (2013–2014). Regjeringens forslag er fulgt opp i Innst. 165 L (2014–2015) og sanksjonert som lov 10. april 2015.

Formuleringen i annet ledd annet punktum er gjort uavhengig av om fortsettelsesforsikringen knyttes til et pensjonsbevis utgått fra en tjenestepensjonsordning med innskuddsbasert alderspensjon eller med ytelsesbasert alderspensjon.

Tredje ledd er tilpasset at midlene i en tjenestepensjonsordning med ytelsesbasert alderspensjon vil utgjøre pensjonsbevisets pensjonskapital. I tillegg er «risikopremier» i tredje ledd bokstav c satt i flertall som følge av at det vil kunne være ulike typer risikopremier som påløper ved en fortsettelsesforsikring. Dette kan for eksempel være særskilt risikopremie for avkastningsrisiko ut over nullgarantien, jf. tjenestepensjonsloven § 5-7.

Til § 6-5

Første ledd endres slik at det tas hensyn til at ytelsesbasert alderspensjon kommer inn som et alternativ og at midlene i en slik pensjonsordning vil utgjøre pensjonsordningens pensjonskapital og dermed pensjonsbevisets pensjonskapital, jf. lovutkastet § 1-2 bokstav h og merknadene til denne bestemmelsen ovenfor.

Til § 6-8

Overskriften samt første, annet og tredje ledd endres slik at det tas hensyn til at ytelsesbasert alderspensjon kommer inn som et alternativ og at midlene i en slik pensjonsordning vil utgjøre pensjonsordningens pensjonskapital, jf. lovutkastet § 1-2 bokstav h og merknadene til denne bestemmelsen ovenfor.

Til § 6-9

Lovutkastet § 4a-9 gir bestemmelsene om uttak av alderspensjon i tjenestepensjonsloven §§ 4-9 til 4-15 tilsvarende anvendelse på ytelsesbaserte alderspensjonsordninger. I første og annet ledd er det derfor henvist til § 4a-9 i lovutkastet.

Til § 6-10

Første ledd endres slik at det tas hensyn til at ytelsesbasert alderspensjon kommer inn som et alternativ og at midlene i en slik pensjonsordning vil utgjøre pensjonsordningens pensjonskapital, jf. lovutkastet § 1-2 bokstav h og merknadene til denne bestemmelsen ovenfor.

Lovutkastet § 4a-9 gir bestemmelsene om uttak av alderspensjon i tjenestepensjonsloven §§ 4-9 til 4-15 tilsvarende anvendelse på ytelsesbaserte alderspensjonsordninger. I fjerde ledd er det derfor henvist til § 4a-9 i lovutkastet.

Til § 7-4

Tredje ledd er utbygget slik at det tas hensyn til at ytelsesbasert alderspensjon kommer inn som et alternativ til utforming av en tjenestepensjonsordning og at det i slike ordninger innbetales premie og ikke innskudd.

Til § 7-6

Første, annet og tredje ledd endres slik at det tas hensyn til at ytelsesbasert alderspensjon kommer inn som et alternativ og at midlene i en slik pensjonsordning vil utgjøre pensjonsordningens pensjonskapital, jf. lovutkastet § 1-2 bokstav h og merknadene til denne bestemmelsen ovenfor, og at innbetalinger vil skje i form av premie og ikke innskudd.

Til § 7-7

Annet ledd endres slik at det tas hensyn til at ytelsesbasert alderspensjon kommer inn som et alternativ og at midlene i en slik pensjonsordning vil utgjøre pensjonsordningens pensjonskapital, jf. lovutkastet § 1-2 bokstav h og merknadene til denne bestemmelsen ovenfor.

14 Utkast til tillegg i lov om tjenestepensjon

14.1 Nytt kapittel 4a i tjenestepensjonsloven

Nytt kapittel 4a i lov 13. desember 2013 nr. 106 om tjenestepensjon (tjenestepensjonsloven) skal lyde:

14.2 Endringer i tjenestepensjonsloven for øvrig