5 Føringer for arbeidet
5.1 Finansdepartementets føringer
Finansdepartementets oppdrag, inntatt ovenfor i avsnitt 2.1, inneholder en rekke føringer når det gjelder utforming av et eventuelt lovutkast for et nytt ytelsesbasert alderspensjonsprodukt. Føringene er tilpasset det nye alderspensjonssystemet i folketrygden og bygger for øvrig i stor grad på prinsipper som også ble lagt til grunn av Banklovkommisjonen ved utformingen av utkastet til ny tjenestepensjonslov. Etter at mandatet ble avgitt 20. mars 2013 har imidlertid ny tjenestepensjonslov blitt vedtatt og er trådt i kraft. Loven avviker på enkelte punkter fra det lovutkastet til ny tjenestepensjonslov som Banklovkommisjonen framla i sin utredning (NOU 2012: 13 Pensjonslovene og folketrygdreformen II). Av denne grunn bør derfor føringene i mandatet leses i sammenheng med sentrale synspunkter i Finansdepartementets Prop. 199 L (2012–2013), se nedenfor i avsnitt 5.2.
De føringer som framgår av departementets utredningsoppdrag omhandler i hovedsak følgende forhold:
1) Ytelsesnivå. Årlig pensjon etter pensjonsplanen bør fastsettes som nettoytelse i prosent av lønn eller alternativt som et fastsatt kronebeløp, det vil si uavhengig av alderspensjon fra folketrygden. Maksimal årlig pensjon etter pensjonsplanen skal likevel være fastsatt med sikte på at samlet kompensasjon i forhold til lønn slik at alderspensjonen fra folketrygden - beregnet på en standardisert måte - og alderspensjonen fra pensjonsordningen vil stå i et rimelig forhold til arbeidstakeres lønn inntil 12 G.
2) Opptjening. Det skal kreves minst 40 års opptjening for fulle ytelser etter pensjonsplanen. Pensjonsplanen skal bygge på lineær opptjening av pensjonsytelsen. Dette vil forutsette årlig opptjening av pensjon etter en opptjeningsbrøk som ikke er større enn 1/40 av full årlig pensjon beregnet ut fra lønnen i opptjeningsåret. Videre skal det vurderes:
Hvilke regler som i opptjeningsperioden bør gjelde for årlig oppregulering av allerede opptjent pensjon. Grunnlag for oppregulering av pensjon opptjent i tidligere opptjeningsår kan være etterfølgende lønnsutvikling eller mer standardiserte reguleringskriterier.
Hvordan pensjonsopptjeningen bør være etter full opptjeningstid og/eller etter at medlemmet har nådd opptjeningsalderen.
Hvilke regler som bør gjelde for oppregulering av pensjoner under utbetaling.
3) Avkastningsgaranti knyttet til pensjonsordningens midler. Prinsippene for avkastningsgarantier i tjenestepensjonsloven skal legges til grunn. Et utgangspunkt er derfor pensjonsinnretningenes nullgaranti for pensjonsordningens midler. Et annet utgangspunkt er at oppnådd avkastning av oppspart kapital skal tilføres og benyttes til årlig oppregulering av pensjonsbeholdningen i opptjeningsperioden. Tjenestepensjonsloven § 4-5 fjerde ledd fastsetter at oppnådd årlig avkastning skal tillegges pensjonsbeholdningen. I samsvar med tjenestepensjonsloven § 4-6 kan det fastsettes i pensjonsplanen at det enkelte medlems pensjonsbeholdning skal reguleres årlig i opptjeningsperioden i samsvar med alminnelig lønnsvekst eller i samsvar med den gjennomsnittlige lønnsutvikling i foretaket. Oppreguleringen skal i så fall dekkes av årets avkastning eller tidligere års overskudd (reguleringsfondet) og eventuelt for udekket del ved innbetaling fra foretaket dersom årets avkastning er lavere enn alminnelig lønnsvekst eller gjennomsnittlig lønnsutvikling i foretaket.
4) Levealdersrisiko og levealdersjustering. Det er lagt til grunn i mandatet at pensjonsinnretningene vil bruke et dynamisk dødelighetsgrunnlag ved premieberegningen som i større grad fanger opp utviklingen i dødelighet og levealder. Det er videre lagt til grunn at et lovutkast om et nytt ytelsesbasert pensjonsprodukt må – som i folketrygden – bygge på prinsippet om levealdersjustering av årlig alderspensjon. Det reelle innholdet av disse punktene konkretiseres gjennom Finansdepartementets synspunkter i Prop. 199 L (2012–2013) og bestemmelser i tjenestepensjonsloven kapittel 4, se nedenfor i avsnitt 5.2.
5) Premieberegningen. Oppdraget konkretiserer ikke hvilken betydning prinsippene for avkastnings- og levealdersrisiko skal tillegges ved selve premieberegningen for et nytt ytelsesbasert pensjonsprodukt basert på et dynamisk dødelighetsgrunnlag.
6) Forholdet til folketrygden. Det skal vurderes hvordan et nytt ytelsesbasert alderspensjonsprodukt vil fungere sammen med ny folketrygd, herunder fleksibelt uttak, levealdersjustering, ny regulering og alleårsopptjening, og konsekvenser av forskjellene mellom de to typer av pensjonssystemer. Enkelte deler av de spørsmålene som det her vises til, er utredet i NOU 2010: 6 Pensjonslovene og folketrygdereformen I, og ble i første omgang regulert ved bestemmelser gjennomført ved lov 17. desember 2010 nr. 83. Dette gjelder blant annet regler om fleksibelt uttak og omberegning på forsikringsteknisk grunnlag av den årlige pensjonsytelse som kommer til utbetaling (foretakspensjonsloven §§ 5-7a til 5-7c).
5.2 Synspunkter i Prop. 199 L (2012–2013)
Finansdepartementets forslag til ny lov om tjenestepensjon i Prop. 199 L (2012–2013) fikk etter endring på et punkt enstemmig tilslutning i Stortinget, se Innst. 35 L (2012–2013) side 8 og 9. Selv om Finansdepartementets lovforslag i stor grad bygget på Banklovkommisjonens lovutkast i NOU 2012: 13, ble det foretatt endringer på enkelte viktige områder. I tillegg er det i proposisjonen gjort vurderinger som innebærer at departementet har tatt standpunkt til mange spørsmål som også må avklares i en utredning av en ny form for ytelsesbasert alderspensjon i privat sektor. Prop. 199 L (2012–2013) kan derfor på viktige områder gi til dels nye og mer detaljerte utgangspunkt for utredningsarbeidet, også på områder som omfattes av de føringer som er gitt i mandatet fra Finansdepartementet. Dette dreier seg først og fremst om følgende forhold:
1) Fastsettelse av ytelsesnivået. I pensjonsplanen for skattegunstig tjenestepensjon i privat sektor fastsettes den årlige alderspensjon ved «normal» uttaksalder (67 år) som et eget tillegg til, men uavhengig av alderspensjonen fra folketrygden. I Prop. 199 L (2012–2013) side 26 har departementet lagt til grunn at de maksimale sparesatsene bør gi rom for å spare til forventede årlige pensjonsutbetalinger av en viss størrelse og at det er rimelig å legge til grunn sparing med sikte på årlige pensjonsytelser på om lag 66 prosent av lønn, inkludert beregnede alderspensjonsytelser fra folketrygden.
Etter tjenestepensjonsloven § 4-11 beregnes ytelsesnivået ut fra størrelsen av den pensjonsbeholdning som er opparbeidet i tjenestetiden fram til uttakstidspunktet, ved årlig tilføring av premieinnskudd i prosent av årets lønn og av oppnådd årlig avkastning og dødelighetsarv, jf. tjenestepensjonsloven § 4-5. Dessuten kan pensjonsplanen ha regler om årlig oppregulering av pensjonsbeholdningen opparbeidet i tidligere år, basert enten på alminnelig lønnsvekst eller på gjennomsnittlig lønnsutvikling i foretaket, jf. tjenestepensjonsloven § 4-6. Dette kan i enkelte år gi en høyere regulering enn tilføring av årlig avkastning alene. I proposisjonen fulgte Finansdepartementet ikke opp Banklovkommisjonens forslag om mulighet for oppregulering i samsvar med individuell lønnsvekst, se Prop. 199 L (2012–2013) side 35 til 36.
For å sikre at kompensasjonsgraden i forhold til lønn av tjenestepensjonen og kompensasjonsgraden for alderspensjonen fra folketrygden til sammen normalt ikke skal overstige om lag 2/3 av lønn inntil 12 G, setter tjenestepensjonsloven § 4-7 grenser i prosent av lønn for høyeste årlige premieinnskudd til pensjonsbeholdningen. I følge proposisjonen er grensene basert på beregninger av hvor stor alderspensjonen vil bli i en pensjonsordning med høyeste innskuddsnivå, når pensjonsbeholdningen også blir tilført beregnet årlig oppnådd avkastning og dødelighetsarv ved opptjening av pensjon i minst 40 år, se Prop. 199 L (2012–2013) side 26 til 28, jf. også tjenestepensjonsloven § 4-7 tredje ledd. Departementet har beregnet at ytelsen kan bli 18 prosent av lønn ved forventet utbetaling over 18 år fra 67 år med opptjening over 40 år (se ovenfor i avsnitt 4.2.4). Det antas som forutsetning at avkastning er lik lønnsvekst.
Ytelsesbasert alderspensjon beregnes normalt ut fra den del av lønn som pensjonsplanen angir, og pensjon opptjenes årlig lineært etter en brøk basert på tjenestetid fram til fastsatt opptjeningsalder (normalt 67 år). Forutsettes minst 40 års opptjening for fulle ytelser må ordinær årlig opptjening og premie beregnes etter en opptjeningsbrøk på 1/40 av pensjonsytelsen basert på lønnen i det enkelte opptjeningsåret dersom tiden fram til opptjeningsalder ikke overstiger 40 år. Når alleårsprinsippet skal legges til grunn, vil derfor den årlige opptjening utgjøre 1/40 av ytelsen fastsatt i pensjonsplanen inntil pensjonsopptjeningen opphører, senest ved fylte 75 år. I tillegg vil årets opptjening ofte også omfatte en oppregulering ut fra årlig avkastning/lønnsvekst av allerede opptjent rett til pensjon og premiereserve, og årets premie må da også omfatte den reguleringspremie dette krever.
Også i de ytelsesbaserte ordningene vil summen av de årlige pensjonsbeløp den enkelte arbeidstaker har opptjent fram til opptjeningsalderen med den tilhørende pensjonskapital (premiereserve), bli bestemmende for årlig pensjonsytelse beregnet ut fra forventet gjenstående levetid på uttakstidspunktet (foretakspensjonsloven § 5-7c og tjenestepensjonsloven § 4-11). I ytelsesordninger må imidlertid et prinsipp om at samlet kompensasjonsgrad i forhold til lønn av tjenestepensjon og alderspensjon fra folketrygden ikke skal overstige om lag 2/3 av lønn inntil 12 G, gjennomføres ved grenser for høyeste årlige pensjonsopptjening etter pensjonsplanen. Ytelsesgrensene eller pensjonsnivået må fastsettes i prosent av lønn i det enkelte opptjeningsår fordi årlige premier vil variere med pensjon opptjent etter lønn fra år til annet. Dessuten, når et dynamisk dødelighetsgrunnlag benyttes, vil premiene for opptjent pensjon også variere med opptjeningsårets plassering innenfor en opptjeningsperiode på minst 40 år. En må i så fall også her benytte en prosentvis grense for all lønn inntil 12 G og en grense for tillegg for lønn mellom 7,1 og 12 G (se tjenestepensjonsloven § 4-7 første ledd, jf. Prop. 199 L (2012–2013) side 26 til 28.)
Et utgangspunkt vil være at høyeste pensjonsopptjening etter minst 40 års tjenestetid bør kunne tilsvare en kompensasjonsgrad før levealdersjustering i forhold til lønn tilsvarende differansen mellom en samlet kompensasjonsgrad på om lag 2/3 av lønn inntil 12 G og en standardisert beregnet kompensasjonsgrad for alderspensjonen fra folketrygden. Grensene for årlig opptjening kan i så fall baseres på beregninger av hvor stor den samlede tjenestepensjonen (og kompensasjonsgraden) vil bli etter 40 års opptjening i en pensjonsordning som er basert på årlig premie for en gitt høyeste årlig opptjening, og som dessuten blir tilført beregnet årlig ordinær årspremie, reguleringspremie, årlig avkastning og dødelighetsarv ved opptjening av pensjon i minst 40 år, se Prop. 199 L (2012–2013) side 26 til 28.
I ytelsesbaserte pensjonsordninger med fleksibelt uttak må den årlige pensjonsytelse fastsettes ved uttaket av pensjon etter en omberegning basert på samlet pensjonskapital og antatt utbetalingsperiode tilsvarende forventet gjenstående levealder på uttakstidspunktet (foretakspensjonsloven § 5-7c første ledd). Etter oppdraget fra Finansdepartementet skal den årlige pensjonsytelsen – som i ny folketrygd – beregnes i samsvar med prinsippet om levealdersjustering, det vil si ut fra en utbetalingsperiode tilsvarende forventet gjenstående levetid på uttakstidspunktet. I tjenestepensjonsloven § 4-11 er reglene om slik levealdersjustering inntatt sammen med prinsippet om at årlig pensjon skal beregnes nøytralt i forhold til uttaksalder (se Prop. 199 L (2012–2013) side 31 til 32). Beregnet livsvarig årlig pensjon på uttakstidspunktet skal således komme til utbetaling selv om faktisk utbetalingsperiode etter tjenestepensjonsloven § 4-10 avviker fra beregnet forventet gjenstående levetid på uttakstidspunktet.
I forhold til et nytt ytelsesbasert pensjonsprodukt må levealdersjustering etter reglene i tjenestepensjonsloven § 4-11 antas å være i samsvar med Finansdepartementets føringer i mandatet.
2) Avkastnings- og levealdersrisiko og årlige premier. Eksisterende pensjonslover i privat sektor har det til felles at årlig pensjon generelt vil bero på størrelsen på den pensjonskapital som er opparbeidet på tidspunktet for uttak av alderspensjon, og lengden i år av antatt utbetalingsperiode (foretakspensjonsloven § 5-7c og tjenestepensjonsloven § 4-11). Hvor stor pensjonskapitalen blir, avhenger i hovedsak av foretakets årlige innbetalinger av premieinnskudd eller av ordinær årlig premie beregnet ut fra prosent av lønn i opptjeningsåret. Imidlertid antas tilføringen i opptjeningsperioden av årlig avkastning oppnådd av oppsparte midler og av midler frigjort årlig i pensjonsinnretningen som følge av bortfall av forpliktelser overfor medlemmer som dør i opptjeningsperioden (dødelighetsarv), også å bety ganske mye for hvor stor samlet pensjonskapital man har på uttakstidspunktet, se Prop. 199 L (2012–2013) side 21 til 23 og 26 til 28.
Pensjonsinnretningens forvaltning av oppspart pensjonskapital til enhver tid er i tjenestepensjonsloven basert på nullgaranti (tjenestepensjonsloven § 5-1 annet ledd). Det vil si at pensjonsinnretningen har et ansvar for at pensjonskapitalen ikke reduseres i verdi. Mandatet fra Finansdepartementet forutsetter at det samme prinsippet i tilfelle skal gjelde for et nytt ytelsesprodukt (foran i avsnitt 5.1). I opptjeningsperioden – opptil 40–50 år – vil derfor faktisk oppnådd avkastning i det enkelte år bli tilført pensjonskapitalen, jf. tjenestepensjonsloven § 4-5 fjerde ledd, alternativt disponert innenfor en årlig oppreguleringsordning fastsatt i pensjonsplanen, jf. tjenestepensjonsloven § 4-6. I forhold til et nytt ytelsesprodukt er det også en forutsetning at pensjonskapitalen til sikring av årets opptjente pensjon (herunder årlig oppregulering) hvert år skal tilføres oppnådd avkastning etter tilsvarende regler. Den årlige oppreguleringen av opptjent pensjon og tilhørende økning i pensjonskapitalen må således beregnes årlig uavhengig av finansieringsmåten når det gjelder økningen av pensjonskapitalen.
Når også de midler som hvert år faktisk frigjøres i pensjonsinnretningen ved bortfall av pensjonsforpliktelser overfor medlemmer som før uttak av opptjent pensjon er død i løpet av året, fordeles mellom de øvrige medlemmene ut fra det beregningsgrunnlag pensjonsinnretningen benytter, og deretter tilføres medlemmenes pensjonskapital, slik som i tjenestepensjonsloven § 4-5 annet ledd, innebærer dette at de forsikrede i hovedsak bærer avkastnings- og levealdersrisikoen i opptjeningsperioden. Det vil si at risikoen for hvilke beløp som i årene fram til uttak av pensjon faktisk vil bli tilført pensjonskapitalen i tillegg til årlig premier fra foretaket, er arbeidstakernes risiko. Selv om årlige avkastningsnivåer nok vil variere en del, får dette likevel ikke så stor betydning for den samlede eller gjennomsnittlig årlige avkastning over en opptjeningsperiode på 40 år. Det er bakgrunnen for at Finansdepartementet har foretatt beregninger over hvor store midler årlig avkastning og dødelighetsarv i en opptjeningstid på 40 år samlet kan antas å utgjøre, og at departementet ut fra dette har fastsatt de grenser loven har for høyeste årlige premieinnskudd for foretaket, jf. tjenestepensjonsloven § 4-7. Poenget er å unngå at tilført avkastning og dødelighetsarv i en opptjeningstid på minst 40 år vil øke pensjonskapitalen og dermed den årlige tjenestepensjonen mer enn forutsatt, jf. tjenestepensjonsloven § 4-7 tredje ledd. Dette kan i tilfelle medføre at samlet kompensasjonsgrad i forhold til lønn inntil 12 G av tjenestepensjon og alderspensjon fra folketrygden blir mer enn om lag 2/3 etter 40 års tjenestetid.
For foretak med pensjonsplaner basert på årlige premieinnskudd som ligger godt innenfor de lovfastsatte grensene for høyeste tilskudd, blir forholdet til dels et annet. I innskuddspremiebaserte ordninger vil foretakets årlige innskudd i prosent av lønn være fastsatt i pensjonsplanen (se tjenestepensjonsloven § 4-5 første ledd), og er prinsipielt uavhengig av hvilken avkastning og dødelighetsarv pensjonskapitalen også måtte bli tilført over årene (tjenestepensjonsloven § 4-5 annet og fjerde ledd). I praksis kan og vil nok de enkelte foretak likevel ta hensyn til beregnet eller forventet kapitalbidrag fra avkastning og dødelighetsarv når pensjonsplanens innskuddsnivå blir fastsatt. Tilført avkastning og dødelighetsarv vil generelt bidra til et høyere ytelsesnivå enn den fastsatte innskuddspremie i prosent av lønn i seg selv gir grunnlag for. Avvik – positive eller negative – er her arbeidstakernes risiko, og angår i hovedsak ikke foretak eller pensjonsinnretning, med mindre oppreguleringsordningen i tjenestepensjonsloven § 4-6 inngår i pensjonsplanen.
I forhold til et nytt ytelsesbasert alderspensjonsprodukt blir situasjonen en annen, først og fremst, fordi størrelsen av årlig pensjon følger direkte av pensjonsplanen og derfor er prinsipielt uavhengig av avkastning og dødelighetsarv i opptjeningsperioden. Dette betyr at årlig premie i utgangspunktet blir bestemt av årets pensjonsopptjening og at pensjon som opptjenes ett år beregnes lineært ut fra den del av årets lønn som pensjonsplanen angir, og en opptjeningsbrøk som ikke overstiger 1/40. Dersom det legges til grunn at pensjonsordningen skal ha en ordning for årlig oppregulering av opptjent pensjon basert på prinsippene i tjenestepensjonsloven § 4-6, er hovedregelen at årlig avkastning skal tilføres pensjonskapitalen og brukes til å sikre oppreguleringen av pensjonsytelsen. En framtidig forventet avkastning kan dermed ikke komme til «fradrag» i den årlige premie foretaket skal betale.
3) Levealdersrisiko og dynamisk dødelighetsgrunnlag. Finansdepartementet forutsetter som nevnt ovenfor i avsnitt 5.1, at pensjonsinnretningene vil bruke dynamisk dødelighetsgrunnlag ved beregninger basert på levealdersrisiko og utvikling i levealder i kollektiv pensjonsforsikring. Av Prop. 199 L (2012–2013) side 6 framgår det at dødelighetsgrunnlaget forutsettes å ville få betydning på flere måter:
Midler som faktisk frigjøres i pensjonsinnretningen ved bortfall av pensjonsforpliktelser overfor medlemmer som dør før uttak av pensjon, skal hvert år fordeles mellom de øvrige medlemmene på grunnlag av beregningsgrunnlaget og tilføres deres pensjonsbeholdninger, jf. tjenestepensjonsloven § 4-5 annet ledd.
Ved uttak av pensjon beregnes den årlige pensjonsytelse på grunnlag av pensjonsbeholdningen og forventet gjenstående levetid ut fra beregningsgrunnlaget på uttakstidspunktet, jf. tjenestepensjonsloven § 4-11. Ved livsvarig alderspensjon betyr dette at pensjonsinnretningen vil ha risikoen for endringer i levealder i utbetalingsperioden som ikke er tatt i betraktning i beregningsgrunnlaget og i forventet gjenstående levetid (Prop. 199 L (2012–2013) side 6).
Når årlig pensjonsytelse beregnes «levealdersjustert» etter forventet gjenstående levetid ut fra beregningsgrunnlaget på uttakstidspunktet, vil pensjonsinnretningen derimot ikke ha risikoen for den økning i levealderen som har funnet sted i opptjeningstiden, og som er reflektert i dødelighetsberegningene i beregningsgrunnlaget (Prop. 199 L (2012–2013) side 6). Bruken av dynamisk dødelighetsgrunnlag ved beregning av årlig premie vil imidlertid i forhold til et nytt pensjonsprodukt, basert på årlig premie av 1/40 del av en fastsatt ytelse, samtidig medføre at risikoen for utvikling av levealder over tid stort sett også vil bli dekket ved høyere premier fra foretakene. Det er derfor behov for en nærmere avklaring av hvilken rekkevidde henholdsvis prinsippet om levealdersjustering og prinsippet om bruk av dynamisk dødelighetsgrunnlag skal tillegges ved utformingen av regelverket for et nytt ytelsesbasert pensjonsprodukt. Det er ikke lett å gi noe enkelt svar på hvordan dette skal gjøres (se nedenfor i kapitlene 8 og 9).
Etter gjeldende dødelighetsgrunnlag (K2013) har kvinner generelt sett høyere forventet levealder enn menn. Nivået på en årlig pensjon, beregnet etter tjenestepensjonsloven § 4-11 ut fra arbeidstakers pensjonsbeholdning og forventet gjenstående levealder på uttakstidspunktet, vil derfor bero på om arbeidstakeren er mann eller kvinne. Den enkle forklaringen er at pensjonsbeholdningen må fordeles over flere gjenværende leveår dersom arbeidstakeren er en kvinne.
Skal det unngås at årlig pensjonsnivå på denne måten blir avhengig av medlemmets kjønn, må det derfor generelt fastsettes i pensjonsplanen at det årlige premieinnskudd for kvinner i opptjeningstiden skal være en del høyere i prosent av lønn enn for menn, jf. tjenestepensjonsloven § 4-2 tredje ledd. Tillegget skal settes så høyt at årlig pensjonsnivå ved uttak av pensjon kan ventes å bli uavhengig av kjønn, det vil si praktisk sett vil motvirke virkningene av ulikhetene i forventet levealder i det dynamiske beregningsgrunnlaget (Prop. 199 L (2012–2013) side 22). I tjenestepensjonsloven § 4-2 tredje ledd forutsettes det at det skal gis forskrift om beregningen av størrelsen av premietillegget for kvinner, basert blant annet på utbetalingstiden og dødelighetsgrunnlaget, og at tilleggspremien kan endres over tid i løpet av opptjeningstiden for best mulig å gi forventede pensjonsytelser som er uavhengige av medlemmenes kjønn. Tillegget til innskuddspremie for kvinner omfattes ikke av grensene for høyeste innskuddspremie i tjenestepensjonsloven § 4-7 første ledd, se Prop. 199 L (2012–2013) side 26, hvor det framgår at grensene er fastsatt med sikte på premieinnskudd for menn.
En må regne med at tilsvarende beregninger av årlig premie og tillegget til kvinner vil bli anvendt i forhold til det høyeste ytelsesnivå som fastsettes for et eventuelt nytt ytelsesbasert pensjonsprodukt.
4) Kostnader mv. Tjenestepensjonsloven § 4-8 forutsetter generelt at foretaket skal dekke kostnadene ved forvaltning og administrasjon av pensjonsordningen i tillegg til den årlige innskuddspremie i prosent av lønn som er fastsatt i den enkelte pensjonsplan. Videre framgår det av tjenestepensjonsloven § 4-7 annet ledd at slike kostnader ikke omfattes av grensene for høyeste innskuddspremie i prosent av lønn fastsatt i tjenestepensjonsloven § 4-7 første ledd, jf. Innst. 35 L (2012–2013) side 8 til 9. Det er ingen grunn til å tro at ikke tilsvarende prinsipper vil bli lagt til grunn ved et eventuelt ytelsesbasert pensjonsprodukt.
5.3 Opplegget for arbeidet
En ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning som Finansdepartementet har bedt Banklovkommisjonen om å vurdere, vil i tilfelle bli et nytt tjenestepensjonsprodukt som vil utgjøre et alternativ til allerede lovregulerte typer av pensjonsordninger i innskuddspensjonsloven, foretakspensjonsloven og tjenestepensjonsloven. Behovet for eller ønskeligheten av et slikt alternativ vil først og fremst bero på om et slikt alternativ vil inneha kvaliteter som ikke dekkes av de eksisterende typer pensjonsordninger og som det oppleves som viktig at foretak skal kunne tilby sine arbeidstakere. Utredningen må derfor, først, gi tilstrekkelig grunnlag for å vurdere hvordan hovedtrekkene i et slikt pensjonsprodukt vil måtte utformes for å være tilpasset de føringer som er gitt i mandatet og hovedprinsippene i ny alderspensjonsopptjening i folketrygden. Dette er nærmere vurdert i del I av utredningen. Dermed vil det også være etablert et grunnlag som åpner for vurdering av om det etter Banklovkommisjonens oppfatning er behov for å etablere et slikt alternativ til de allerede lovregulerte typene av pensjonsordninger i lovgivningen. Dette spørsmålet er nærmere vurdert nedenfor i del II av utredningen.
Medlemmene Juliussen og Mildal mener at denne utredningen er overflødig, og anser det ikke som ønskelig å etablere en ny form for ytelsesbasert pensjonsordning. Ved ikrafttredelsen av tjenestepensjonsloven med adgang til å etablere hybridpensjon, og med utvidelsen av de maksimale sparesatsene i innskuddspensjonsordninger, har markedet fått den nødvendige bredde i pensjonsprodukter. Ved valg av ordning innenfor disse rammene kan virksomhetene oppnå ulike varianter av risikofordeling, herunder om ønskelig påta seg et reguleringsansvar. Disse produktene kan gi ytelser om lag på nivå med dagens ytelsesordninger. Foretakenes interesse for hybridpensjon har vært minimal, og interessen for en eventuell ny ytelsesbasert variant antas enda lavere.
Disse medlemmene er av den oppfatning at forslaget i lovutkastet i denne utredningen knapt skiller seg fra en hybridpensjon med garantert regulering. Denne utredningen viser dessuten med tydelighet hvor komplisert en slik ordning vil bli når den nødvendigvis skal tilpasses hovedprinsippene i pensjonsreformen, blant annet levealdersjustering. Disse medlemmene mener videre at lovutkastet på flere punkt til dels setter til side viktige prinsipper i pensjonsreformen, og dermed ikke i tilstrekkelig grad ivaretar arbeidslinjen. Det må være et krav at et eventuelt nytt produkt må følge prinsippet om levealdersjustering fullt ut. Levealdersjusteringen må derfor skje i forhold til et utgangspunkt (basisår) slik at alle arbeidstakere omfattes, se nedenfor i avsnitt 9.3.2 og særmerknad inntatt der.
Disse forhold illustrerer utfordringen med å kombinere de viktige insentivene til arbeid som allerede finnes i innskuddspensjonsloven og i tjenestepensjonsloven med de kjennetegn man forbinder med en ytelsesordning. Resultatet har blitt en modell som byr på vesentlige pedagogiske utfordringer for alle parter, som tilslører de underliggende risikoforhold og som ikke gir den enkelte noen bedre forutsigbarhet om framtidige pensjonsytelser enn de alternative ordningene. Disse medlemmene har på enkelte steder i utredningen kommentert enkeltbestemmelser, men det understrekes at disse merknadene ikke må oppfattes som enkeltstående forbehold. Som sagt mener disse medlemmene at utredningen som sådan er overflødig.
Disse medlemmene forventer videre at Finansdepartementet nå kommer med regler for avvikling/utfasing av foretakspensjonsloven. Dagens ytelsespensjoner er ikke i tråd med pensjonsreformen, og er heller ikke i tråd med de rammer som ble gitt i mandatet for utredningen om nytt ytelsespensjonsprodukt. Foretakspensjonsloven har ikke levealdersjustering, det er mulig å oppnå full opptjening etter 30 år, og opptjeningen er basert på et sluttlønnsprinsipp.
Når det gjelder foretakspensjonsloven vises det for øvrig til andre medlemmers synspunkter som framgår nedenfor i kapittel 15.