3 Reglene om periodisk rapportering samt enkelte andre forhold

3.1 Årsrapport og halvårsrapport

3.1.1 Gjeldende rett

Regler som gjennomfører rapporteringsdirektivets bestemmelser om periodisk rapportering er (i hovedsak) gitt i vphl. §§ 5-5 og 5-6 med tilhørende forskrifter.

Alle utstedere av noterte omsettelige verdipapirer med Norge som hjemstat plikter å utarbeide en årsrapport i samsvar med vphl. § 5-5. Bestemmelsen gjennomfører rapporteringsdirektivet artikkel 4. Årsrapporten skal offentliggjøres senest fire måneder etter regnskapsårets utgang. Utsteder skal sørge for at årsrapporten forblir offentlig i minst fem år.

Årsrapporten skal inneholde revidert årsregnskap og årsberetning. I tillegg skal årsrapporten inneholde en erklæring fra personene som er ansvarlige hos utstederen, om at årsregnskapet er utarbeidet i samsvar med gjeldende regnskapsstandarder og at opplysningene i regnskapet gir et rettvisende bilde av foretakets og konsernets eiendeler, gjeld, finansielle stilling og resultat som helhet. Erklæringen skal også inneholde en bekreftelse av at årsberetningen gir en rettvisende oversikt over utviklingen, resultatet og stillingen til foretaket og konsernet, sammen med en beskrivelse av de mest sentrale risiko- og usikkerhetsfaktorer foretakene står overfor.

Departementet kan i forskrift fastsette regler om innhold, utarbeidelse og offentliggjøring av årsrapport og om hvem som skal regnes som ansvarlige personer etter bestemmelsen.

Videre skal utsteder utarbeide halvårsrapport for regnskapsårets første seks måneder, jfr. vphl. § 5-6. Bestemmelsen gjennomfører rapporteringsdirektivet artikkel 5. Halvårsrapporten skal inneholde sammendrag av finansregnskap (halvårsregnskap) og halvårsberetning. Også halvårsrapporten skal inneholde erklæringer fra personene som er ansvarlige hos utstederen om at rapporteringen er avgitt etter deres beste overbevisning. Halvårsrapporten skal offentliggjøres så raskt som mulig og senest to måneder etter regnskapsperiodens utgang. Utsteder skal sørge for at halvårsrapporten forblir offentlig i minst fem år.

Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om innhold, avleggelse og offentliggjøring av halvårsrapport og om ansvarlige personer.

I Ot.prp. nr. 34 (2006–2007) s. 293–307 er det gitt detaljert redegjørelse for gjennomføring av rapporteringsdirektivets bestemmelser om periodisk rapportering i verdipapirhandelloven, herunder kravene til innholdet i årsrapport og halvårsrapport. For nærmere beskrivelse av gjeldende rett og bakgrunnen for denne, viser utvalget til proposisjonen.

3.1.2 EØS-rett

Det gjøres ingen endringer i rapporteringsdirektivets regler om innholdet i årsrapport og halvårsrapport. Imidlertid gjøres det enkelte endringer i reglene om rapporteringsfrist, perioden rapportene skal holdes tilgjengelig og rapporteringsformat.

Når det gjelder rapporteringsfrist, gjøres det ingen endringer for årsrapporten. Her videreføres rapporteringsfristen på fire måneder.

For halvårsrapporten utvides rapporteringsfristen fra to til tre måneder etter rapporteringsperiodens utløp, men med mulighet for å fastsette kortere frist. Av fortalen til endringsdirektivet fremgår det at begrunnelsen for endringen er ønske om økt fleksibilitet og om å redusere de administrative byrdene for foretakene. I fortalen blir det også anført at forlengelse av perioden der utstedere kan offentliggjøre sine halvårsrapporter, forventes å medføre at små og mellomstore utstederes rapporter får mer oppmerksomhet fra markedsdeltakerne og at disse utstederne blir mer synlige. I kommisjonens rapport med tilhørende arbeidsdokument utdypes begrunnelsen ytterligere.1 Her fremheves det at små og mellomstore utstedere gjennom utvidelse av tidsfristen gis mulighet til å tilpasse tidspunktet for offentliggjøring av halvårsrapport slik at det ikke faller sammen med publisering av rapporter fra større selskaper. En generell forlengelse av rapporteringsperioden kan dessuten, etter kommisjonens oppfatning, medføre at analytikere får lengre tid til å analysere rapportene og vil vie dem større oppmerksomhet.

Perioden som årsrapport og halvårsrapport skal holdes tilgjengelig for allmennheten forlenges fra minst fem år til minst ti år.

3.1.3 Utvalgets vurderinger

Etter vphl. § 5-6 første ledd skal utsteder offentliggjøre halvårsrapporten så snart som mulig og senest to måneder etter regnskapsperiodens utløp. Dette er i samsvar med gjeldende regel i rapporteringsdirektivet artikkel 5.

Endringen i rapporteringsdirektivet artikkel 5 innebærer at fristen for offentliggjøring kan utvides til tre måneder. Etter rapporteringsdirektivet artikkel 3 nr. 1, med endringene som fremgår av endringsdirektivet, kan imidlertid hjemstaten stille strengere krav til en utsteder enn de som er fastsatt i direktivet. Nasjonale myndigheter kan dermed velge å opprettholde den eksisterende kortere fristen.

Utvalget er enig i at en forlengelse av tidsfristen gir økt fleksibilitet for utstederne og at det kan lette de administrative byrdene, særlig for de minste utstederne. Utvalget er imidlertid i tvil om en forlengelse av fristen i realiteten gir små og mellomstore foretak bedre mulighet til å tilpasse offentliggjøringstidspunktet for halvårsrapporten slik at det ikke faller sammen med publiseringen av rapporter fra de større foretakene. Det kan være uheldig å holde tilbake rapporter i påvente av «riktig» tidspunkt fordi dette fort kommer i konflikt med hovedregelen som sier at utsteder plikter å offentliggjøre rapporten så snart som mulig.

På den annen side bemerker utvalget at utstedere og investorer har felles interesse i at rapporteringen oppfattes som aktuell og korrekt. Endringen i direktivet innebærer en vesentlig utvidelse av fristen, hvilket kan medføre at informasjonen oppfattes som mindre relevant, slik at rapportene får mindre betydning for prisdannelsen, og mindre oppmerksomhet fra analytikere. En forlengelse av fristen for halvårsrapportering, kombinert med avvikling av kvartalsrapporteringen vil dessuten kunne forlenge perioden mellom de periodiske rapportene ytterligere.

En forlengelse av perioden mellom rapporteringsperiodens avslutning og offentliggjøring av rapporteringen medfører også at perioden med potensielt ulik informasjonstilgang øker. I perioder med ulik informasjonstilgang øker risikoen for innsidehandel fordi informasjonen finnes tilgjengelig hos utsteder. Dette kan svekke investorvernet og tilliten til markedet.

Utvalget har vurdert om det vil være en konkurranseulempe for utstedere med Norge som hjemstat å beholde gjeldende tomånedersfrist. Utvalget bemerker at gjeldende tidsfrist på to måneder er godt innarbeidet i det norske markedet. Finanstilsynet har opplyst at utstederne som altoverveiende hovedregel overholder fristen. Finanstilsynet har heller ingen informasjon om at tomånedersfristen oppfattes som vanskelig å overholde. I den svenske utredningen er det lagt til grunn at tomånedersfristen bør opprettholdes i det svenske markedet. (SOU: 2014: 70 s. 184). Utvalget har etter en samlet vurdering kommet frem til at fristen på to måneder bør opprettholdes.

Endringene i rapporteringsdirektivet artikkel 4 og 5 innebærer som nevnt at utsteders plikt til å holde årsrapport og halvårsrapport offentlig tilgjengelig økes fra fem til ti år. Dette er fullharmoniserte regler. Utvalget forslår at endringene tas inn i vphl. §§ 5-5 første ledd og 5-6 første ledd.

3.2 Kvartalsrapport

3.2.1 Gjeldende rett

Regler om kvartalsrapportering er hjemlet i vphl. § 5-6 siste ledd hvor det fremgår at departementet i forskrift kan fastsette krav om ytterligere delårsrapportering, inkludert delårsregnskaper og mellomliggende ledelseserklæring som nevnt i direktiv 2004/109/EF artikkel 6. I Ot.pr. nr. 34 (2006–2007) under pkt. 15.2.5 begrunner departementet valget av forskriftsregulering med at bestemmelser om kvartalsrapportering må gis som tilleggsregler til de regler som følger av direktivet og hvor det må foretas en avveining mellom kostnader og nytte. Det ble dermed lagt til grunn at regler om kvartalsrapportering burde fastsettes i forskrift slik at behovet for kvartalsrapporteringen eventuelt kunne revurderes på et senere tidspunkt.

Regler om kvartalsrapportering er gitt i verdipapirforskriften § 5-5. Bestemmelsen fastsetter at utstedere av aksjer er pliktig til å avlegge kvartalsrapport for regnskapsårets fire kvartaler. Rapporten skal avlegges i samsvar med krav til delårsrapportering i internasjonale regnskapsstandarder slik disse er gjennomført i norsk rett i henhold til regnskapsloven § 3-9. Kvartalsrapporten for andre kvartal utgjør også, med de tilleggskravene som stilles til halvårsrapportering etter vphl. § 5-6, utsteders halvårsrapport.

Utstedere av aksjer er dermed underlagt krav om fem periodiske, finansielle rapporter gjennom året, nærmere bestemt årsrapport, halvårsrapport for de første seks månedene (som samtidig er kvartalsrapport for Q2) og kvartalsrapporter for Q1, Q3 og Q4. Kvartalsrapporten skal offentliggjøres så raskt som mulig og senest to måneder etter kvartalsperiodens utgang.

3.2.2 EØS-rett

Rapporteringsdirektivet artikkel 3 nr. 1 endres, slik at medlemsstater i sin nasjonale lovgivning som hovedregel ikke lenger kan stille krav om offentliggjøring av periodisk finansiell informasjon oftere enn i årsrapporter og halvårsrapporter. Det er visse unntak fra dette utgangspunktet.

I fortalen til endringsdirektivet belyses bakgrunnen for endringene. Det fremheves at den administrative byrden forbundet med forpliktelsene som er knyttet til opptak til notering på et regulert marked, bør reduseres for små og mellomstore utstedere for å forbedre deres tilgang til kapital. Det påpekes at plikten til å offentliggjøre delårs- og kvartalsrapporter utgjør en betydelig byrde for mange små og mellomstore utstedere, uten at dette er nødvendig for investorvernet.

Fortalen fremhever videre at en plikt til å rapportere oftere kan oppmuntre til å legge vekt på kortsiktige resultater heller enn på langsiktige investeringer. Det uttales at det er viktig å redusere det kortsiktige presset på utstedere og stimulere investorer til å ha et mer langsiktig perspektiv for å oppnå bærekraftig verdiskapning og langsiktige investeringsstrategier.

I kommisjonens «impact assessment» til direktivet utdypes dette ytterligere.2 Her heter det at det ikke anses hensiktsmessig å legge til rette for et tosporet system der bare små og mellomstore utstedere fritas fra kravet om kvartalsrapportering. Dette vil etter kommisjonens syn lede til et uheldig regime med ulik standard for utstedere i det samme markedet. Etter kommisjonens syn, er den beste løsningen således å legge til rette for at alle utstedere får mulighet til å redusere sine kostnader når rapporteringsbyrden minker. Kommisjonen fremhever at investorbeskyttelsen uansett er ivaretatt av kravene til årsrapport og halvårsrapport samt de krav om offentliggjøring som følger av markedsmisbruksdirektivet og prospektdirektivet.

Ny artikkel 3 nr. 1, bokstav a, gir mulighet for regler om ytterligere rapportering. Bestemmelsen åpner for at hjemstatene likevel kan kreve at utstedere offentliggjør ytterligere periodisk finansiell informasjon oftere enn årsrapport og halvårsrapport når følgende vilkår er oppfylt:

• Den ytterligere periodiske finansielle informasjonen utgjør ikke en urimelig finansiell byrde i den berørte medlemsstat, særlig ikke for berørte små og mellomstore utstedere, og

• innholdet i den ytterligere periodiske finansielle informasjonen som kreves, står i et rimelig forhold til faktorene som bidrar til investeringsbeslutninger hos investorer i den berørte medlemsstat.

Før medlemsstatene treffer beslutning om å kreve at utstedere offentliggjør ytterligere periodisk finansiell informasjon, skal de vurdere både om slike tilleggskrav kan føre til at det legges for stor vekt på utstedernes kortsiktige resultater, og om de kan ha negativ innvirkning på små og mellomstore utstederes mulighet til å få tilgang til de regulerte markedene.

Bestemmelsen gjør ingen innskrenkninger i medlemsstatenes mulighet til å kreve at utstedere som er finansinstitusjoner offentliggjør ytterligere periodisk finansiell informasjon. Medlemslandene står således fritt til å opprettholde nasjonal lovgivning som krever kvartalsrapportering for disse institusjonene.

I fortalen til endringsdirektivet understrekes det også at bestemmelsen ikke er til hinder for at regulerte markeder krever at utstedere av verdipapirer som er opptatt til notering, offentliggjør ytterligere periodisk finansiell informasjon i alle eller noen av dette markedets segmenter.

3.2.3 Utvalgets vurderinger

3.2.3.1 Kvartalsrapportering generelt

Endringsdirektivets regel om at medlemslandene ikke kan stille krav om at utstederne skal offentliggjøre periodisk finansiell informasjon oftere enn i årsrapporter og halvårsrapporter er en fullharmoniseringsregel, men med et unntak som gir adgang til å kreve hyppigere rapportering dersom nærmere bestemte vilkår er tilstede.

Utvalget bemerker at ordlyden i unntaket fremstår som relativt uklar. Hva som kan anses som en urimelig finansiell byrde for utsteder målt mot oppnådd informasjonsverdi for investorene, lar seg ikke uten videre fastslå. Anvendelsesområdet for unntaket er ikke presisert eller drøftet i hverken fortalen til direktivet eller kommisjonens ulike redegjørelser for forslaget. Utvalget bemerker således at det er usikkert hvor omfattende unntak nasjonale myndigheter kan lovfeste ut fra nasjonale forhold.

Utvalget legger til grunn at dagens regler om kvartalsrapportering ikke kan opprettholdes. Et minstevilkår for å kunne gjennomføre særskilt regulering må således være at det kan påvises konkrete behov, ut over de som foreligger generelt i alle markeder. At kvartalsrapportering er godt innarbeidet praksis i det nasjonale markedet, vil ikke være et tilstrekkelig grunnlag for å unnlate å gjennomføre direktivets hovedregel.

Utvalget bemerker likevel at kravet om kvartalsrapportering for utstedere av aksjer fantes i norsk rett lenge før rapporteringsdirektivet ble gjennomført. Kvartalsrapportering er således vel innarbeidet i det norske markedet og det er ingen tvil om at investorene i det norske markedet etterspør og benytter kvartalsrapporteringen aktivt. Opphevelse av kravet om kvartalsrapportering innebærer en vesentlig omlegging av reglene om informasjon til markedsaktørene som kan ha uheldige virkninger. Avskaffelse av kvartalsrapporteringen kan således øke sjansen for at det foreligger relevant informasjon i foretaket som markedet ikke får tilgang til. Dette kan øke sjansen for selektiv informasjonsdeling fra foretaket og for handel på innsideinformasjon, hvilket kan skade tilliten til markedet.

Samtidig viser utvalget til at det også i det norske markedet vil være en fordel å få ned kostnadene knyttet til notering på regulert marked, samt å motvirke kortsiktighet hos investorene. Utvalget påpeker også at investorene løpende vil få informasjon fra foretakene utenom kvartalsrapporteringen. Innsideinformasjon skal som hovedregel offentliggjøres umiddelbart. Reglene om løpende informasjonsplikt, flaggereglene, meldepliktreglene og prospektreglene bidrar alle til at investorene løpende oppdateres om viktige hendelser hos utsteder, selv om informasjon om enkeltstående hendelser kan være vanskelig å sette inn i en sammenheng som gir overblikk over selskapet på samme måte som den periodiske rapporteringen.

De regulerte markedene vil også fortsatt kunne kreve ytterligere finansiell rapportering, enten for hele eller for utvalgte segmenter av utstederne på markedsplassen. En løsning der de ulike regulerte markedene selv tilpasser kravene til ytterligere rapportering etter de utstederne og investorene markedet henvender seg til, kan bidra til fleksibilitet og løsninger tilpasset det enkelte markedets særtrekk og behov. Der markedsplassen selv fastsetter regelverket, vil kravet til klarhet og forutberegnelighet for markedsaktørene være oppfylt. Markedsplassen vil dessuten ha ansvar for å påse at utsteder oppfyller kravene som er satt til rapporteringen. I den grad slik ytterligere rapporteringen ikke vil være å anse som finansiell rapportering etter vphl. § 15-1 tredje ledd og verdipapirforskriften § 13-3, og dermed faller utenfor Finanstilsynets tilsynsområde, vil markedsplassens ansvar for oppfølging av egne regler gi tilstrekkelig sikkerhet for kvaliteten på rapporteringen.

Utvalget bemerker at de fleste medlemslandene har valgt å legge seg på direktivets minimumsnivå, herunder Sverige.3 Å innføre strengere krav enn direktivet krever, kan dermed gi en konkurranseulempe for norske utstedere og regulerte markeder. Som utgangspunkt bør det således foreligge gode grunner før ytterligere rapportering kreves.

Med dette som utgangspunkt, har utvalget vurdert om det kan, og i så fall om det bør, opprettholdes et generelt krav om kvartalsrapportering for alle utstedere av aksjer, men med et mer begrenset innhold enn det som følger dagens regler. Et slikt krav må i så fall kunne begrunnes ut fra vilkårene i endringsdirektivets unntaksbestemmelse. For å ha noen praktisk verdi, må imidlertid en kvartalsrapport inneholde tilstrekkelige opplysninger om utsteders resultater og drift til at rapporten kan sammenlignes med øvrig rapportering fra foretaket. Utvalget antar at dette vanskelig kan oppnås uten relativt omfattende finansiell rapportering, som fort vil komme i konflikt med direktivet. Utvalget bemerker videre at det er grunn til å tro at mange utstedere vil fortsette å rapportere kvartalsvis etter IAS 34 på frivillig basis. Det vil kunne skape forvirring å gjennomføre lovfestede krav om kvartalsrapportering som avviker fra standarden.

Utvalget har i tillegg vurdert om kvartalsrapporteringen bør opprettholdes for enkelte markeder eller for grupper av foretak. En nærliggende løsning ville i så fall være å skille mellom små og store foretak. Spørsmålet ble vurdert i forbindelse med utarbeidelsen av endringsdirektivet. I Kommisjonens «impact assessment» heter det:

«Introducing differentiated disclosure regimes for companies listed on a regulated marked according to their size was considered undesirable as such a regime would introduce double standards for the same market segment and would therefore be confusing for investors.»4

På denne bakgrunn legger utvalget til grunn at krav om kvartalsrapportering for store foretak vanskelig lar seg forene med direktivet. Utvalget bemerker i tillegg at et skille mellom store og små foretak vil medføre vanskelige grenseoppganger og komplisere regelverket. Hertil kommer at mange av de største foretakene trolig vil opprettholde kvartalsrapportering på frivillig basis. Verdien av å gjennomføre regulering kan dermed være begrenset.

Endelig har utvalget vurdert om det bør opprettholdes krav om kvartalsrapportering for særskilte bransjer eller segmenter av foretak. Utvalget antar at kvartalsrapportering som er begrunnet i særskilte behov innenfor enkelte markeder eller markedssegmenter, lettere vil kunne la seg begrunne ut fra unntaksbestemmelsen. Det er imidlertid ikke umiddelbart enkelt å identifisere hvilke grupper av utstedere eller markeder som peker seg ut. Slik utvalget ser det, vil innføring av et krav om kvartalsrapportering for enkelte markeder eller markedssegmenter før en har vunnet erfaring med opphevelsen av det generelle kravet til kvartalsrapportering, ikke være hensiktsmessig. Utvalget bemerker imidlertid at det kan oppstå situasjoner hvor markedsmessige eller bransjespesifikke forhold tilsier at kvartalsrapportering bør kunne gjennomføres for enkelte markeder eller markedssegmenter.

For å kunne innføre kvartalsrapportering på de vilkår som unntaksbestemmelsen i endringsdirektivet stiller, foreslår utvalget å erstatte dagens forskriftshjemmel i vphl. § 5-6 siste ledd med en hjemmel til å innføre regler om ytterligere delårsrapportering på de vilkår rapporteringsdirektivet fastsetter.

Utvalget foreslår samtidig å oppheve dagens hjemmel til å fastsette forskrifter om mellomliggende ledelseserklæringer som nevnt i rapporteringsdirektivet artikkel 6. Bestemmelsen om slike erklæringer er opphevet i direktivet, og muligheten til forskriftsregulering er aldri benyttet i norsk rett.

3.2.3.2 Kvartalsrapportering fra finansinstitusjoner

Som nevnt i punkt 3.2.2 medfører endringsdirektivet ingen innskrenkninger i nasjonale myndigheters adgang til å gi ytterligere regler om periodisk finansiell rapportering for finansinstitusjoner. Her står nasjonale myndigheter fritt til å opprettholde dagens regler. I norsk rett er det gitt særskilte regler om plikt til å utarbeide delårsregnskap for banker og forsikringsselskaper. Forskrift 16. desember 1998 nr. 1240 om årsregnskap for banker, finansieringsforetak og morselskap for slike fastslår i § 9-1 at det skal utarbeides delårsregnskap for hvert kvartal. For morselskap består delårsregnskapet av selskapsregnskap og konsernregnskap. Kravet om kvartalsrapportering er ikke knyttet til om institusjonens verdipapirer er tatt opp til notering på regulert marked, men de som ikke har noterte verdipapirer kan unnlate å utarbeide kvartalsrapport for fjerde kvartal.

Forsikringsselskaper er underlagt identiske regler, se forskrift 16. desember 1998 nr. 1241 om årsregnskap for forsikringsselskaper § 6-1. Delårsregnskapet skal etter begge regelverk offentliggjøres på institusjonens hjemmeside og skal holdes offentlig i fem år. Bestemmelsene er hjemlet i regnskapsloven, og ikke i verdipapirhandelloven med bakgrunn i rapporteringsdirektivet.

Ut fra den store samfunnsmessige betydning banker og forsikringsselskaper representerer, kan utvalget ikke se at det er urimelig at det stilles krav om mer omfattende delårsrapportering for disse institusjonene enn for andre utstedere. En rekke markedsaktører er avhengig av utviklingen i disse institusjonene, ikke bare investorer og andre aktører i verdipapirmarkedet, men låntakere, innskytere, forsikringstakere, samt representanter for disse gruppene, for eksempel forbrukerorganisasjoner. En rekke aktører har dermed sterk interesse av å følge utviklingen i slike institusjoner tett. Utvalget legger til grunn at forsikringsselskaper og banker uansett vil måtte produsere finansiell informasjon i forbindelse med myndighetsrapporteringen. Å utarbeide kvartalsrapporter vil dermed neppe utgjøre noen stor belastning for disse utstederne.

Fordi kvartalsrapporter uansett skal utarbeides etter forskrifter gitt i medhold av regnskapsloven, får det liten betydning for finansinstitusjonenes plikt til å utarbeide kvartalsrapporter at plikten etter verdipapirhandelloven faller bort. Offentliggjøring av opplysningene vil skje etter forskriftene hjemlet i regnskapsloven.

Utvalget kan derfor ikke se at det er behov for å utarbeide egne regler i verdipapirhandelloven om kvartalsrapportering for finansinstitusjoner på det nåværende tidspunkt. Av den grunn bør ikke regelverket utvides og kompliseres ytterligere. Dersom det skulle skje endringer i forskriftene som i dag fastsetter kvartalsrapportering for finansinstitusjonene, vil kvartalsrapportering kunne innføres i medhold av forskriftshjemmelen i verdipapirhandelloven § 5-6, som utvalget foreslår å opprettholde med enkelte justeringer, se pkt 3.2.3.1.

3.2.3.3 Særskilt om frivillig rapportering

Selv om den lovpålagte plikten til å rapportere kvartalsvis faller bort, kan utstederne velge å rapportere. Utvalget antar at mange utstedere vil opprettholde kvartalsrapporteringen på frivillig grunnlag fordi markedsdeltakerne vil etterspørre informasjonen.

Et spørsmål som reiser seg er dermed om det bør stilles krav til kvartalsrapporter som avgis på frivillig basis, selv om plikten til å avgi kvartalsrapporter faller bort. Dersom utsteder velger å offentliggjøre en delårsrapport etter internasjonale standarder for finansiell rapportering får IAS 34, eller andre tilsvarende regnskapsprinsipper, anvendelse. Formålet med standarden er å foreskrive minstekrav til innholdet i en delårsrapport samt innregnings- og målingsprinsipper, slik at markedsaktørene lettere kan forstå utsteders stilling. Slike rapporter vil utgjøre en del av utsteders finansielle rapportering og vil være underlagt Finanstilsynets tilsyn etter vphl. § 15-1 tredje ledd.

IAS 34 inneholder ikke regler om offentliggjøring, lagring og rapporteringstidspunkt. Et spørsmål er dermed om foretak som velger å rapportere kvartalsvis etter standarden, fortsatt skal måtte gjøre dette innenfor faste rammer. Utvalget finner det imidlertid ikke naturlig å gi detaljerte regler om rapportering som utsteder gir på frivillig basis. Det legges til grunn at usteder uansett vil måtte sørge for at rapporteringen offentliggjøres innenfor tilsvarende tidsrammer for å ha noen verdi for markedsaktørene. IAS 34 § 1 siste setning anbefaler rapportering innen 60 dager.

Uten et lovhjemlet krav om kvartalsrapportering vil imidlertid også kravet til å rapportere etter IAS 34, eller tilsvarende regnskapsprinsipper, falle bort. En konsekvens av dette er at utstedere vil kunne velge å fortsette å gi en form for rapport kvartalsvis, men gi rapportene et annet innhold enn etter dagens regler. I den grad utsteder velger en slik løsning, vil det kunne oppstå uklarhet om hvilken type informasjon rapporten representerer. Dette vil kunne bidra til å skape en mindre oversiktlig situasjon for markedsaktørene. I den grad utsteder avlegger rapporter som ikke avgis i henhold til fastsatte regnskapsstandarder, bør det fremgå tydelig av rapporteringen at dette ikke er en delårsrapport som følger regnskapsmessige prinsipper, for å unngå uklarhet om hvilken type informasjon rapporten representerer.

Utvalget har vurdert om hensynet til forutberegnelighet og klarhet for investorene og til ordnede forhold i markedet, tilsier at det bør opprettholdes forskriftsfestede innholdskrav til rapporteringen i alle tilfeller der utsteder velger å rapportere kvartalsvis. Et krav om at frivillig rapportering skal avlegges i medhold av IAS 34 eller tilsvarende regnskapsprinsipper fremstår imidlertid som relativt vidtrekkende når plikten til å rapportere kvartalsvis oppheves. Utvalget legger til grunn at formålet med å avvikle kvartalsrapporteringen er å lette byrdene for de noterte foretakene og legge til rette for mer «skreddersøm». Utvalget foreslår på denne bakgrunn ikke å introdusere innholdskrav eller tidsfrister for frivillig rapportering, før en har vunnet erfaring med opphevelse av den generelle plikten til å avgi kvartalsrapportering. Utvalget foreslår dermed å oppheve verdipapirforskriften § 5-5. Utvalget foreslår imidlertid å opprettholde forskriftshjemler som kan brukes til å gi innholdskrav for frivillig rapportering, dersom utviklingen tilsier at det er nødvendig for å skape forutberegnelighet og klarhet i markedet.

Hvorvidt slike rapporter vil være omfattet av Finanstilsynets kontroll med finansiell rapportering etter verdipapirhandelloven § 15-1 tredje ledd, beror på om rapporten kan betraktes som «annen finansiell rapportering». I verdipapirforskriften § 13-3 er det gitt nærmere regler om hva som skal regnes som finansiell rapportering. Her fremgår det at finansiell rapportering vil være årsregnskap, delårsregnskap og proforma tall og tilsvarende oppstillinger med tilleggsopplysninger i prospekter. Det vil bero på en konkret vurdering av det faktiske innholdet i informasjonen om den faller inn under reglene.

3.3 Nye regler om rapporteringsformat

3.3.1 Gjeldende rett

Det fremgår av vphl. § 5-12 første ledd at opplysninger som utsteder skal offentliggjøre etter bestemmelsen, samtidig som de offentliggjøres, skal sendes elektronisk til vedkommende regulerte marked. Bestemmelsen gjennomfører rapporteringsdirektivet artikkel 21 første og annet ledd. Det foreligger i dag ingen regler om rapporteringsformat. Opplysningene sendes til vedkommende regulerte marked (i praksis Oslo Børs) som er utpekt som offisiell lagringsmekanisme i det norske markedet, se nærmere under kapittel fem.

3.3.2 EØS-rett

I ny artikkel 4 nr. 7 innføres det et krav om at årsrapporten innen 1. januar 2020 skal utarbeides i et format som tillater enhetlig elektronisk rapportering. I fortalen til bestemmelsen fremheves det at et harmonisert elektronisk format for rapportering vil være fordelaktig for utstedere, investorer og for tilsynsmyndighetene, ettersom det vil forenkle rapporteringen og gjøre det lettere å få tilgang til, analysere og sammenligne årsrapporter.

Forutsetningen for gjennomføring av bestemmelsen er at den felleseuropeiske tilsynsmyndigheten European Securities and Markets Authority (heretter ESMA) utarbeider nærmere regler (såkalte tekniske standarder) for å angi det elektroniske rapporteringsformatet. ESMA skal ifølge fortalen vurdere nåværende og fremtidige teknologiske alternativer, som eXtensible Business Reporting Language (XBRL). ESMA skal samarbeide med Den europeiske banktilsynsmyndighet (EBA) og Den europeiske myndighet for forsikring og tjenestepensjoner (EIOPA) om å finne formater som skal benyttes til elektronisk rapportering.

3.3.3 Utvalgets forslag

Utvalget bemerker at det vil gjennomføres fullharmoniserte krav til rapporteringsformat for årsrapporter når ESMA har utarbeidet forslag til tekniske standarder og kommisjonen har vedtatt disse. Utvalget legger til grunn at dette er tekniske regler som kan innføres i forskrift. Utvalget foreslår at vphl. § 5-5 siste ledd endres slik at forskrifter kan utarbeides i medhold av denne bestemmelsen.

3.4 Rapportering om betaling til myndigheter (land-for-landrapportering)

Som nevnt under pkt. 1.2, stiller den nye bestemmelsen i rapporteringsdirektivet artikkel 6 krav om at utstedere av noterte finansielle instrumenter skal rapportere om sine betalinger til myndigheter, såkalt «land-for-landrapportering» (LLR). LLR skal utarbeides i tråd med kravene i det konsoliderte regnskapsdirektivet kapittel 10.5

Ved lov 13. desember 2013 nr. 123 ble krav til LLR som svarer til det konsoliderte regnskapsdirektivet kap. 10 gjennomført i norsk rett ved nye bestemmelser i regnskapsloven § 3-3d og verdipapirhandelloven § 5-5a. Finansdepartementet fastsatte ved forskrift 20. desember 2013 nr. 1682 mer detaljerte regler om land-for-landrapportering til utfylling av reglene i regnskapsloven § 3-3d og vphl. § 5-5a.

Bestemmelsen i § 5-5a første ledd fastslår at utstedere av noterte verdipapirer som driver virksomhet innen utvinningsindustrien og skogsdrift i ikke-beplantet skog, skal utarbeide og offentliggjøre en årlig rapport om betalinger til myndigheter knyttet til slik virksomhet. Rapporten skal avgis som en egen rapport som er separat fra foretakenes årsregnskap. Rapporteringspliktige utstedere pålegges etter tredje punktum å gi opplysninger i foretakets årsberetning om hvor rapporten er offentliggjort.

Bestemmelsens annet ledd pålegger ansvarlige personer hos utstederen å bekrefte at rapport etter § 5-5a er utarbeidet i samsvar med kravene i lovbestemmelsen med tilhørende forskrift.

I bestemmelsens tredje ledd er det gitt unntak fra plikten til å utarbeide rapport etter første ledd for utstedere som har utarbeidet en årlig rapport etter tilsvarende utenlandsk regelverk. Videre gis det unntak når utsteders betalinger til myndigheter er inntatt i morforetakets årlige konsernrapport med opplysninger om konsernets betalinger til myndigheter utarbeidet etter norske LLR-regler eller tilsvarende utenlandsk regelverk. Med «tilsvarende utenlandsk regelverk» er det i første rekke siktet til nasjonale LLR-krav i samsvar med direktiv 2013/34/EU, samt regler i tredjeland som etter en eventuell innlemmelse i EØS-avtalen av EU-kommisjonens beslutning, er ansett ekvivalente med reglene i direktiv 2013/34/EU.

Endringen i vphl. § 5-12 annet ledd medfører at rapporteringspliktige utstedere skal sende inn rapport om betalinger til myndigheter til Finanstilsynet. Paragraf 5-13 tredje ledd fastslår at opplysningene i rapporten ikke må gis på norsk.

Verdipapirhandelloven § 5-5a oppfyller langt på vei kravene som følger av rapporteringsdirektivet art. 6. Imidlertid stiller den nye bestemmelsen krav om at land-for-landrapporten skal gjøres offentlig tilgjengelig i minst 10 år. Dette kravet er ikke reflektert i vphl. § 5-5a og bør etter utvalgets syn innarbeides for å sikre tilfredsstillende gjennomføring av rapporteringsdirektivet i norsk rett.

Spørsmålet om offentliggjøring ble vurdert av departementet i forbindelse med gjennomføring av LLR rapportering etter regnskapsloven. I Prop. 1 LS (2012–2013) under punkt 20.11.3 uttaler departementet:

«Etter departementets syn er offentliggjøring av LLR-rapporten i Regnskapsregisteret og i informasjonssystemet til Oslo Børs ikke tilstrekkelig for å ivareta formålet med LLR-rapporteringen. Som vist i punkt 20.5.3, er hovedformålet med LLR å bidra til økt åpenhet om virksomheten til foretak som driver med uttak av ikke-fornybare naturressurser, for på denne måten å ansvarliggjøre myndighetene for forvaltningen av inntekter fra landets naturressurser. Departementet kan vanskelig se at innsendelse av LLR-rapport til Regnskapsregisteret og Oslo Børs’ informasjonssystem, i tråd med reglene i regnskapsloven og verdipapirhandelloven, vil ivareta formålet med LLR. Dette er informasjonskanaler som er vanskelig tilgjengelig for befolkningen i de aktuelle landene hvor foretakene opererer. Departementet slutter seg derfor til arbeidsgruppens vurdering om at formålet med LLR tilsier at LLR-rapporten offentliggjøres på foretakets hjemmeside på internett. Etter departementets vurdering vil dette innebære minimalt med kostnader for foretakene, samtidig som rapporten blir atskilling mer tilgjengelig for allmenheten. Arbeidsgruppen har lagt til grunn at kravet til offentliggjøring på foretakenes hjemmeside skal gjelde generelt, uavhengig av om rapporteringsplikten er hjemlet i regnskapsloven eller verdipapirhandelloven. Departementet slutter seg til dette.»

Uttalelsen i proposisjonen ble imidlertid ikke fulgt opp med forslag til regler på området. Utvalget er enig med departementet i at offentliggjøring på utsteders hjemmeside vil innebære minimalt med kostnader for utsteder, samtidig som formålet med rapporteringen ivaretas på en langt bedre måte. Kombinert med en regel om plikt til å holde rapporteringen tilgjengelig i ti år, vil en slik regel ivareta at rapporteringsdirektivet artikkel 6 er gjennomført i norsk rett.

Utvalget bemerker at de overordnede kravene til offentliggjøring av opplysninger fremgår av verdipapirhandelloven § 5-12. I tillegg er det gitt forskriftshjemmel i bestemmelsens siste ledd hvor det fremgår at departementet kan fastsette nærmere regler om offentliggjøring og oppbevaring av opplysninger, «herunder at offentliggjøring og oppbevaring skal skje på annen måte enn angitt i bestemmelsen her». Nærmere regler om offentliggjøring er fra før gitt i verdipapirforskriften § 5-9. Her er det blant annet gitt regler om hvordan offentliggjøring av års- og delårsrapporter skal foretas. Utvalget anser at en regel om metode for offentliggjøring av opplysninger etter vphl. § 5-5a systematisk hører hjemme her.

Utvalget foreslår imidlertid at en bestemmelse som pålegger utsteder å holde opplysningene tilgjengelig i 10 år, skal fremgå som et tillegg til vphl. § 5-5a. På denne måten følges mønsteret som fra før er lagt for hvilke regler som skal fremgå av loven og hvilke som kan fremgå av forskrift i vphl. §§ 5-5 og 5-6. I begge bestemmelsene er tidsperioden utsteder er pliktig til å holde opplysningene offentlige innarbeidet i lovbestemmelsen.

Utvalget viser videre til at endringsdirektivet artikkel 28a stiller krav om tilfredsstillende tilsyns- og sanksjonsbestemmelser ved brudd på rapporteringsdirektivets regler om LLR rapportering. Disse reglene er ikke innarbeidet i verdipapirhandelloven. Utvalget viser her til kapittel 6 og 7 i utredningen.

3.5 Endringer i reglene om opplysninger om lån og vedtekter

3.5.1 Gjeldende rett

Verdipapirhandelloven § 5-8 fjerde ledd fastslår at utstedere som har sine omsettelige verdipapirer tatt opp til handel på regulert marked, straks skal offentliggjøre utstedelsen av nye lån, herunder garantier eller sikkerhet som er stilt for slike lån. Bestemmelsen ble innført for å gjennomføre rapporteringsdirektivet artikkel 16 nr. 3. Bestemmelsen hadde ikke noe motstykke i norsk rett før rapporteringsdirektivet.

Verdipapirhandelloven § 5-8 sjette ledd fastslår at utsteder som har til hensikt å endre sine vedtekter skal sende forslag om endringer til Finanstilsynet og vedkommende regulerte marked. Bestemmelsen ble innført fordi det ble ansett nødvendig for å gjennomføre rapporteringsdirektivet artikkel 19 nr. 1 annet ledd. I forarbeidene blir det understreket at forslagene til vedtektsendringer kun skal sendes til orientering uten at det skal skje noen vurdering eller annen oppfølging.

3.5.2 EØS-rett

Endringsdirektivet opphever rapporteringsdirektivet artikkel 16 nr. 3 om offentliggjøring av lån og artikkel 19 nr. 1 om innsending av vedtekter. For så vidt gjelder artikkel 16 nr. 3, fremhever fortalen at bestemmelsen har ført til mange praktiske problemer og at anvendelsen av bestemmelsen har vist seg å være komplisert. I tillegg fremheves det at opplysningene som kreves gir liten nytteverdi for investor ved siden av opplysningene som kreves etter markedsmisbruksdirektivet. For så vidt gjelder artikkel 19 nr. 1 annet ledd bemerker fortalen at bestemmelsen kan bidra til å skape forvirring om tilsynsmyndighetenes rolle. For begge bestemmelser fremhever fortalen at de representerer en unødvendig administrativ byrde for utsteder.

3.5.3 Utvalgets vurderinger

Utvalget bemerker at verdipapirhandelloven § 5-8 fjerde og sjette ledd utelukkende kom inn i det norske regelverket for å gjennomføre korresponderende direktivbestemmelser. Ingen av bestemmelsene har vist seg å være nyttige i praksis. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at bestemmelsene oppheves i tråd med endringene i direktivet.