8 Administrative og økonomiske konsekvenser

Arbeidsgruppens mandat har i denne omgang vært å foreslå bestemmelser som gjennomfører endringene i rapporteringsdirektivet i norsk rett. I og med at det er tale om begrensede endringer er også konsekvensene av et begrenset omfang. På enkelte områder har imidlertid forslagene administrative og økonomiske konsekvenser. Disse beskrives nærmere i det følgende.

Endringene gjennomfører i stor grad fullharmoniserte direktivbestemmelser uten mulighet for nasjonale tilpasninger. Endringene skal dermed også gjennomføres i norsk rett. På enkelte punkter har det likevel vært noen valgmuligheter. I den grad dette er tilfelle, vil det fremgå nedenfor.

Utvalget bemerker at endringene i flaggereglene ikke antas å medføre vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for tilsynsmyndigheten (Finanstilsynet), regulert marked (for tiden Oslo Børs) eller for utstederne. For investorer vil imidlertid det mer omfattende flaggeregelverket kunne ha enkelte økonomiske og administrative konsekvenser. Blant annet innføres det flaggeplikt for finansielle instrumenter knyttet til aksjer uansett om de gir rett til fysisk eller finansielt oppgjør. I den sammenheng vil det måtte utføres mer krevende beregninger av flaggeposisjon med deltajustering for derivater med finansielt oppgjør, som vil kreve mer komplekse og kostbare teknologiske systemer. Etter endringsdirektivet kreves det i større grad en fullharmonisering av flaggereglene. Det medfører regler etter norsk rett som er mer knyttet opp mot direktivets tekst, som for visse forhold innebærer et mer omfattende og komplisert regelverk. Samtidig vil en større grad av fullharmonisering kunne medføre en forenklet etterlevelse for internasjonale og grensekryssende investorer, da disse vil ha et mer harmonisert flaggeregelverk å forholde seg til i EØS.

Endringene i reglene om periodisk rapportering vil også ha administrative og økonomiske konsekvenser av betydning. Utvalget legger til grunn at opphevelse av reglene om kvartalsrapportering innebærer en lettelse av de administrative byrdene for utstedere som har sine omsettelige verdipapirer notert på regulert marked. Det bemerkes at utsteder etter forslaget vil kunne velge å rapportere to ganger i året istedenfor fem. Utvalget legger til grunn at lettelsen vil oppleves størst for små og mellomstore utstedere med begrensede administrative ressurser til rådighet. Utvalget legger til grunn at lettelsen i rapporteringsforpliktelsene vil kunne bidra til å lette kapitaltilgangen for denne delen av næringslivet, fordi kostnadene forbundet med notering senkes. For investorene vil imidlertid endringene kunne medføre at de må bruke økte ressurser på å følge med på den løpende informasjonen fra utstederne.

Endringene i rapporteringsdirektivet åpner for å utvide rapporteringsfristen for halvårsrapporter til tre måneder, men med mulighet for å opprettholde regler som gir kortere frist. Bakgrunnen for endringen er at en lengre frist vil gi økt fleksibilitet og på denne måten redusere byrdene særlig for små og mellomstore utstedere. Utvalget har likevel valgt å fremme forslag om å opprettholde dagens frist. Utvalget har vurdert de administrative og økonomiske konsekvensene av forslaget, herunder om forslaget vil kunne innebære en konkurranseulempe for det norske markedet. Utvalget bemerker at regelen om to måneders rapporteringsfrist er foreslått opprettholdt også i det svenske markedet, som er det mest relevante markedet å sammenligne med. Utvalget bemerker at det er av stor betydning for investorene at informasjonen i den periodiske rapporteringen er korrekt og aktuell. Utvalget er heller ikke kjent med at utstedere i det norske markedet har hatt vesentlige problemer med å overholde fristen for halvårsrapportering. Å opprettholde tomånedersfristen innebærer heller ikke noe behov for endringer i systemer og rutiner. Utvalget kan dermed ikke se at forslaget innebærer nevneverdige kostnader.

I tråd med endringene i rapporteringsdirektivet foreslår utvalget regler som utvider plikten til å holde årsrapport og halvårsrapport offentlig til ti år, mot fem etter dagens regler, samt at land-for-landrapporter skal holdes offentlig i 10 år. Utvalget legger til grunn at utstederne vil måtte påregne noen kostnader til å gjennomgå rutiner og systemer for å foreta tilpasningen.

Utvalget foreslår i tillegg at land-for-landrapporter skal offentliggjøres på utsteders hjemmeside. Forslaget har ikke noe motstykke i direktivet. Utvalget kan vanskelig se at et slikt krav medfører annet enn minimale kostnader for utstederne, når rapportene likevel skal utarbeides. Samtidig vil offentliggjøring på foretakets nettside medføre at rapportene blir lettere tilgjengelig for interessentene i rapporten. Regelen vil dermed kunne bidra vesentlig til at formålet med regelverket blir oppfylt.

Det foreslås forskriftshjemler til å gjennomføre fremtidige regler om et felles tilknytningspunkt for OAMene i EØS hos ESMA og et felles rapporteringsformat. Løsningen vil antakelig medføre enklere informasjonstilgang for investorene som vil finne informasjonspliktige opplysninger for alle utstedere som har noterte, omsettelige verdipapirer på regulerte markeder i EØS på ett sted, og på standardisert format.

Dette vil medføre behov for utvikling av felles tekniske løsninger innen EØS. Det vil dermed kunne påløpe betydelige utviklingskostnader for OAMene og nasjonale myndigheter. Idet de tekniske standardene som setter krav til utforming ennå ikke er klare, er det nå ikke mulig å anslå de utviklingskostnadene OAMene og nasjonale myndigheter må oppebære. Eventuelle utviklingskostnader for Oslo Børs, som er OAM i det norske markedet, forventes å bli dekket inn gjennom gebyrer fra lagringspliktige utstedere.

Endringene i reglene om hjem- og vertsstatsregulering er fullharmoniserte definisjonsbestemmelser. Utvalget legger til grunn at endringene har beskjedne økonomiske og administrative konsekvenser. Endringene medfører imidlertid at reglene får en klarere og mer praktisk utforming. Avklaringene som er foretatt vil kunne bidra til at utstedere som har omsettelige verdipapirer tatt opp til notering i flere land, kan bruke mindre ressurser på tolkningsspørsmål knyttet til regelverket. For nasjonale tilsynsmyndigheter vil endringene medføre at den mest relevante tilsynsmyndigheten i større grad vil være den som har tilsynsansvaret. Dette legger grunnlag for et bedre tilsyn. På ett punkt vil imidlertid utstederne kunne oppleve noe økte administrative byrder, idet de nye reglene fastslår at utsteder i tillegg til å offentliggjøre valg av hjemstat skal varsle tilsynsmyndigheten i hjemstaten, vertsstatene og staten der utsteder har sitt forretningskontor i EØS. Det vil dermed kunne kreve noe arbeid å finne frem til og kontakte alle relevante myndigheter. Finanstilsynet må også utvikle rutiner og systemer for å motta slike meldinger.

Endringene av reglene om overtredelsesgebyr vil innebære at Finanstilsynet må gjennomgå sine rutiner og instrukser og oppdatere dem i henhold til nytt regelverk. Utvalget kan for øvrig ikke se at endringene vil ha vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser for de berørte. I utredningens del II skal det foretas en samlet gjennomgang av administrative sanksjoner etter verdipapirhandelloven samt av aktuelle straffebestemmelser. Ved den helhetlige gjennomgangen er det naturlig å vurdere den samlede effekten av de endringer som foreslås i forholdet mellom administrative og strafferettslige reaksjoner.