9 Videregående opplæring for voksne

I et stadig mer formalisert arbeidsliv er videregående opplæring nærmest blitt en forutsetning for å komme seg inn på arbeidsmarkedet og forbli der. Økte kompetansekrav og høy omstillingstakt gjør at flere enn før er avhengige av å måtte oppdatere kompetansen underveis i yrkeskarrieren. I årene framover vil Norge også trenge flere fagarbeidere, særlig innenfor helsefagene, men også innenfor andre områder. Dette behovet lar seg ikke dekke fullt ut gjennom de som tar et fag- eller svennebrev som ungdom, men krever at flere skaffer seg en yrkeskompetanse som voksen.

Norge, sammen med Sverige og Finland er i Europatoppen når det gjelder voksnes deltakelse i formell og ikke-formell opplæring. Deltakelsen er imidlertid ujevnt fordelt, ved at de som allerede har en del utdanning, deltar mer enn de med lite utdanning. Undersøkelser viser også at de med lav utdanning har mindre læringsintensivt arbeid. Det er med andre ord noen grupper som har svakere muligheter til å få utviklet sin kompetanse. Forskjellen er imidlertid blitt redusert i de siste årene.1

Årlig deltar i overkant av 27 000 voksne over 25 år i videregående opplæring2. Dette omfatter lærlinger, voksenelever i ordinære videregående skoler, deltakere i voksenopplæring, praksiskandidater og voksne som tar videregående opplæring gjennom privatistordninger. Omfanget av voksne i videregående opplæring har økt jevnt siden 2011, da deltakerantallet var på i underkant av 20 000.

9.1 Endring i befolkningens utdanningsnivå

Det er i dag om lag 500 000 personer i aldersgruppen mellom 25 og 60 år som ikke har vitnemål eller fagbrev fra videregående opplæring.3

Utdanningsnivået i befolkningen har endret seg siden 1990-tallet. Mens andelen uten vitnemål eller fag- eller svennebrev fra videregående opplæring i denne aldersgruppen var 30,8 prosent i 1990, gjaldt dette 19,8 prosent av befolkningen i 2017. Reform 94 bidro til at ungdom i større grad fullførte videregående opplæring. Det er flest uten videregående opplæring i de eldste aldersgruppene. Dette er personer som ikke har hatt samme muligheten til å ta videregående opplæring som ung.

Norge har opplevd økt innvandring, særlig i form av flyktninger og familiegjenforeninger. Innvandrere utgjør nå en betraktelig større andel av befolkningen som er uten videregående opplæring, enn tilfellet var på 1990-tallet. Med innvandrere mener vi personer som født i utlandet av to utenlandske foreldre. Mens innvandrere sto for 4 prosent av voksenbefolkningen uten videregående opplæring i 1990, utgjorde denne gruppen 29 prosent i 2017.4

Figur 9.2 viser antall med grunnskole som høyest utdanning i ulike aldersgrupper, og angir i tillegg hvor stor andel av de ulike aldersgruppene som har innvandrerbakgrunn. Tallene er for 2017.

Kilde: SSB (2018).

Som figuren viser utgjør innvandrere mer enn en tredel av dem uten videregående opplæring i samtlige av aldersgruppene, opptil 50 år. Andelen innvandrere uten videregående opplæring er høyest i aldersgruppen 35–39 år, hvor mer enn fire av ti er innvandrere.

9.2 Rett til videregående opplæring for voksne

Voksne som ikke har fullført videregående opplæring og som har fylt 25 år, har en individuell rett til videregående opplæring, jf. opplæringsloven § 4A-3. Voksenretten gjelder for søkere som har fullført grunnskole eller tilsvarende, men ikke fullført videregående opplæring. Søkeren må ha lovlig opphold i landet.

Fra 1. august 2017 fikk også de som har fullført videregående opplæring i et annet land, men som ikke får godkjent denne som studiekompetanse eller yrkeskompetanse i Norge, rett til videregående opplæring for voksne. Fra samme tidspunkt ble ungdomsretten utvidet slik at det ikke lenger er et opphold mellom ungdomsretten og voksenretten.

Rett til ønsket sluttkompetanse og rett til å fullføre

Mens ungdom har rett til å komme inn på ett av tre søkte utdanningsprogrammer på Vg1, skal den voksne som hovedregel få et tilbud som er i samsvar med den spesifikke sluttkompetansen han eller hun ønsker, f.eks. som helsefagarbeider, tømrer eller studiekompetanse.5 Voksne har også rett til å fullføre det opplæringsløpet han eller hun er tatt inn på. En voksen som f.eks. har fått tilbud om opplæring som leder fram til portør, har rett til å følge dette opplæringsløpet helt fram. Fylkeskommunen kan med andre ord ikke se etter ledig kapasitet innenfor andre lærefag underveis i løpet. Retten innebærer imidlertid ikke rett til læreplass.

Fullføringsretten gjelder både voksne med og uten rett, og er uavhengig av om de er tatt inn i på ordinær videregående opplæring eller på tilbud som er spesielt tilpasset voksne. Hvis en voksen uten rett blir tilbudt plass, har vedkommende rett til å fullføre. Videre betyr det at hvis man er tatt inn på ordinær videregående opplæring, har man rett til å fullføre opplæringen sin her. Fylkeskommunen har med andre ord ikke rett til å flytte den voksne over fra ordinær videregående opplæring til spesielle voksentilbud i løpet av opplæringsløpet, med mindre den voksne selv samtykker til en slik endring.

Retten til å få ønsket sluttkompetanse er imidlertid ikke absolutt.6 Fylkeskommunen kan utvise skjønn i vurderingen av hvilket tilbud som gis, og hvor det legges vekt på den enkeltes mulighet til å oppnå ønsket sluttkompetanse.

Opplæringstilbudet skal være tilpasset den enkeltes behov

Det framgår av loven at den voksne skal ha et tilbud som er tilpasset behovet til den enkelte, og at voksne søkere primært skal tas inn på tilbud som er organisert for voksne. Opplæringsløpet skal være tilpasset enkeltes opplæringsbehov, slik at ønsket sluttkompetanse kan nås. Opplæringen skal også være tilpasset den enkeltes livssituasjon, forutsetninger, evner og behov. Dette gjelder tid, sted, lengde og progresjon. Opplæringen bygger på den voksnes formål- og realkompetanse. Voksne har ikke rett til spesialundervisning eller til rådgivning, med mindre de deltar i ordinær videregående opplæring.

Når voksne deltar i ordinær videregående opplæring, er det § 3-1 i opplæringsloven som gjelder. Dette innebærer for eksempel at voksne vil ha samme rettigheter til spesialundervisning og rådgivning som ungdom.

Fylkeskommunene kan bruke studieforbund, nettskoler og andre tilbydere for å oppfylle plikten.7

Voksne kan søke både om å være elev i ordinær videregående opplæring og om å ta opplæringen gjennom tilbud som er særskilt organisert for voksne. Hvis voksne søker om ordinær videregående opplæring, skal de prioriteres etter ungdom.

Rett til å bli realkompetansevurdert

Voksne med rett til videregående opplæring har en lovfestet rett til å bli realkompetansevurdert. I forskrift til opplæringsloven § 6-46 heter det at resultatet av realkompetansevurderingen skal danne grunnlaget for opplæringstilbudet til den voksne. Dette innebærer at retten til opplæring gjelder de deler av opplæringen hvor den voksne ikke har godkjent realkompetanse.8

Fylkeskommunen skal gi et tilbud innenfor rimelig tid

Fylkeskommunen har i henhold til regelverket ikke anledning til å ha ventelister med voksne søkere og skal gi søkere et tilbud innen rimelig tid. Regelverket sier ikke hva som ligger i rimelig tid, foruten at forvaltningslovens bestemmelser gjelder, og at fylkeskommunen bør bruke skjønn slik at ventetiden ikke går utover søkerens motivasjon.9

Fylkeskommunens ansvar for voksne uten rett

Fylkeskommunen skal oppfylle retten til videregående opplæring for voksne som har en slik rett etter opplæringsloven. I tillegg skal den og gi tilbud til voksne som ikke har en slik rett.10 Loven sier imidlertid ikke noe om hvor mange søkere i den sistnevnte gruppen fylkeskommunen skal gi et tilbud til, men slår fast at fylkeskommunen skal planlegge og bygge ut videregående opplæringstilbudet med hensyn til blant annet nasjonale mål, søkernes ønsker og samfunnets behov for videregående opplæring i alle utdanningsretninger og for ulike aldersgrupper.

Alle fylkeskommuner skal dermed ha et tilbud til voksne uten rett. Utdanningsdirektoratet tolker dette slik at fylkeskommuner som ikke kan vise til et tilbud for gruppen voksne uten rett, ikke oppfyller forpliktelsen i opplæringsloven. Hvilke tilbud som skal gis til denne gruppen, er imidlertid opp til fylkeskommunens vurdering.11

For å sikre at voksne uten rett ikke fortrenger tilbud til voksne med rett, er rangeringsrekkefølgen for inntak av de ulike søkergruppene forskriftsfestet.

• 1. voksne med rett

• 2. voksne uten rett som har fullført, men ikke bestått videregående opplæring

• 3. voksne uten rett som har yrkes- eller studiekompetanse

Også voksne uten rett kan bli realkompetansevurdert, se nærmere omtale av realkompetansevurdering i avsnitt 9.6.

Grenseflaten mellom ungdomsretten og voksenretten

For å ha rett til videregående opplæring som voksen, må man ha fullført grunnskolen eller tilsvarende utdanning, men ikke ha fullført videregående opplæring. Hva som ligger i begrepet fullført videregående opplæring, er imidlertid ikke klart definert.12 Fylkeskommunen må derimot foreta en skjønnsmessig totalvurdering i det enkelte tilfelle. Vurderingen skal baseres på hvor mye opplæring den voksne tidligere har fått.

Det klare eksemplet på fullført videregående opplæring vil være en person som har fullført videregående opplæring og bestått samtlige fag eller bestått fag-/svenneprøve, og har mottatt vitnemål eller fag-/svennebrev. Denne personen har brukt opp ungdomsretten og har dermed ikke voksenrett. Det klare eksemplet i den andre retningen er en person som har fullført grunnskoleopplæring og ikke påbegynt noen form for videregående opplæring.

Utfordringen er å avgjøre hvor skjæringspunktet går mellom fullført og ikke fullført går og hvor mye videregående opplæring man kan ha mottatt og fremdeles bli regnet som ikke fullført.

9.3 Utvikling av rettighetene

Allerede i 1976 kom loven om voksenopplæring som skulle gi voksne muligheter til å utvikle og oppdatere kompetansen sin. Fram til Reform 94 var det et betydelig innslag av voksne i videregående opplæring. Lærlingordningen var rettet mot voksne. Etter Reform 94 gikk antallet voksne i videregående opplæring betydelig ned, se avsnitt 3.5.2 for en nærmere beskrivelse av konsekvensene av Reform 94. Parallelt med nedgangen i antall voksne som deltok i fylkeskommunens opplæringstilbud, økte imidlertid antall voksne som tok fag- eller svennebrev på bakgrunn av lang praksis etter den såkalte § 20-ordningen i fagopplæringsloven, se nærmere omtale i avsnitt 1.5.2.

Kompetansereformen – individuell rett til videregående opplæring for voksne

I Stortingets behandling av Kompetansereformen, St.meld. nr. 42 (1997–98), ble det innført en individuell rett til videregående opplæring for voksne som var født før 1978, og som ikke tidligere hadde tatt slik utdanning.13 Retten ble utvidet til å gjelde alle over 25 år fra og med august 2000.

Innføringen av individuelle rettigheter til både grunnskole og videregående opplæring for voksne kom som et svar på et arbeidsliv i endring. Det var en bekymring for at økte kompetansekrav og høye krav til omstilling ville gjøre at voksne uten videregående opplæring sakket akterut og derfor fikk en svakere tilknytning til arbeidslivet.

Med Kompetansereformen kom også retten til realkompetansevurdering inn mot videregående opplæring og høyere utdanning. Det ble åpnet for fleksible opplæringsmodeller til erstatning for standardiserte opplæringsløp, og det ble gitt rett til ulønnet permisjon fra arbeidet i forbindelse med utdanning.14

Innføringen av en individuell rett medførte liten endring i antall voksne som deltok i videregående opplæring. Lovendringen hadde imidlertid en positiv effekt på antallet som ble realkompetanservurdert. Selv om det eksisterte en rett til realkompetansevurdering allerede i 1978, var det først med Kompetansereformen at det ble etablert et system for vurdering av realkompetanse. Det ble anslått at omtrent halvparten av de voksne deltakerne fikk avkortet opplæringen som følge av en realkompetansevurdering. Dette gjaldt særlig innenfor helse- og omsorgsfagene.15

9.4 Voksnes behov for opplæring

Dagens arbeidsliv er i raskere endring enn tidligere, og lite tyder på at endringstakten kommer til å avta framover. Reformene på slutten av 1990-tallet var rettet mot dem som ikke hadde hatt mulighet til å ta videregående opplæring som ungdom. Dagens økte krav til kompetanse og en mer mangfoldig befolkning innebærer at flere grupper enn tidligere vil ha behov for videregående opplæring. Voksne med behov for videregående opplæring er med andre ord blitt en mer sammensatt gruppe enn på 1990-tallet.

Voksne som har ikke har fullført videregående opplæring som ungdom

Som beskrevet i kapittel 8 er det mellom en firedel og en femtedel som ikke gjennomfører videregående opplæring som ungdom, og som dermed kan ha behov for kompetanse på videregående nivå som voksen. Noen mangler store deler av videregående opplæring, mens andre mangler noen få fag. Også årsakene til at man ikke har gjennomført videregående opplæring som ungdom, er svært ulike. Noen var lite motivert som ungdom, noen hadde store faglige eller sosiale utfordringer, noen begynte å jobbe, fikk barn, osv. Som voksne er de mer modne og ser kanskje i større grad nytten av og behovet for å ha videregående opplæring.

En del kan imidlertid ha sterke barrierer mot å delta i opplæring på grunn av dårlige skoleerfaringer fra tidligere. For noen er det et praktisk spørsmål. Andre igjen har tilegnet seg kompetanse via læring i arbeidslivet, og har primært behov for å få dokumentert den kompetansen de har oppnådd.

Ifølge den internasjonale undersøkelsen om voksnes ferdigheter, PIAAC16, har voksne generelt gode grunnleggende ferdigheter. Det er likevel en del som mangler grunnleggende ferdigheter, og særlig grunnleggende IKT-ferdigheter. En del voksne vil derfor ha behov for opplæring på grunnskolenivå, i tillegg til videregående opplæring. Dette kan gjelde både de som er født i Norge, og de som har innvandret.

Hvorvidt disse vil ha rett til videregående opplæring, vil avhenge av om de har brukt opp ungdomsretten eller ikke.

Voksne som har videregående opplæring fra før

Dagens arbeidsliv forutsetter at ansatte må oppdatere seg underveis i yrkeskarrieren. Selv om yrkene ikke forsvinner, endrer innholdet i yrkene seg og de oppgavene man skal utføre. En del arbeidstakere vil derfor trenge å oppdatere fagbrevet sitt med nye elementer, mens andre kan ha behov for et fagbrev nummer to. Noen vil ha behov for å omskolere seg på grunn av endringer på arbeidsmarkedet, mens andre ønsker å skifte retning etter mange år i samme yrke og/eller ut fra endrede interesser.

Denne gruppen har ikke rett til videregående opplæring.

Innvandrere

Voksne innvandrere med behov for videregående opplæring er en heterogen gruppe, og kan inngå i begge gruppene over.17 Det er innvandrere som har videregående opplæring fra hjemlandet der utdanningen ikke godkjennes i Norge, og som mangler et par fag for å oppnå generell studiekompetanse etter norsk standard. Og, det er voksne som kommer til Norge uten noen form for skolegang eller svært lite utdanning fra hjemlandet. Det kan også være innvandrere med høyere utdanning fra hjemlandet, men som trenger/ønsker å kvalifisere seg på nytt for å få innpass i det norske arbeidslivet. Innvandrere som ikke har godkjent utdanning fra utlandet, fikk som følge av lovendringen i august 2017, rett til videregående opplæring i Norge. De fleste i denne gruppen vil derfor ha rett til videregående opplæring.

En felles utfordring er likevel svake norskferdigheter. Selv om behovet for gode norskkunnskaper varierer i ulike deler av arbeidsmarkedet, er det nødvendig med et visst nivå for å kunne følge opplæringen. Det er en utfordring at en del innvandrere kan ha brukt opp rettighetene til norskopplæring gjennom introduksjonsprogrammet, men likevel er på et for lavt språklig nivå til å kunne følge undervisningen i videregående opplæring.

Det stilles ingen krav til kompetanse i norsk for å ha voksenrett. Flyktninger og innvandrere uten norskkunnskaper har rett til å få et tilbud på videregående nivå fra fylkeskommunen, uten at det eksisterer noen plikt for fylkeskommunen til å ha et opplegg tilpasset manglende norskkunnskaper. Innvandrere kan dermed med utgangspunkt i voksenretten starte i videregående opplæring selv om de kan svært lite norsk. Deltakere i videregående opplæring for voksne har i motsetning til ungdom, ikke rett til særskilt språkopplæring. Minoritetsspråklige med voksenrett behandles med andre ord på samme måte som øvrige voksne med voksenrett.

De som kommer til landet med svært lite eller manglende skolegang, kan dermed oppleve å få en svært lang vei til vitnemål eller fagbrev. De skal først gjennom det kommunale introduksjonsprogrammet med norskopplæring. De trenger fag på grunnskolenivå, som er et kommunalt ansvar, før de kan begynne på videregående opplæring. Voksne innvandrere kan ha forsørgeransvar og være avhengig av å ha en inntekt.18 Dette er ikke en særskilt problemstilling for innvandrere, men dette er likevel en gruppe som har lavere inntekt og ofte også en større forsørgerbyrde, enn voksne som har bodd i Norge hele livet. Å gå ned i inntekt eller ikke jobbe i det hele tatt, blir derfor ekstra utfordrende for denne gruppen. Dette tilsier stort behov for å kunne kombinere skolegang med jobb og familieforpliktelser. Svake norskkunnskaper er i tillegg en utfordring når det gjelder å skaffe seg læreplass.

Mangfoldig gruppe, men med noen fellestrekk

Voksne som søker seg til videregående opplæring er ikke en ensartet gruppe. Det er voksne som har fullført og bestått videregående opplæring, men som ønsker en ny fagretning. Det er enslige forsørgere som sluttet skolen etter ungdomsskolen. Det er de som kom til Norge for få år siden. Noen er i full jobb, andre er registrert som arbeidssøker hos Nav. De har et mangfold av historier og tidligere skoleerfaringer. Dette er grupper med ulike behov for kompetanse og med ulike behov for tilpasninger.

Selv om utgangspunktet er forskjellig, har voksne likevel noen felles utfordringer – utfordringer som skiller dem fra ungdomsgruppen.

Voksne har ofte økonomiske forpliktelser knyttet til huslån, forsørgeransvar osv. som gjør at de er avhengig av inntekt eller andre former finansiering for å dekke utgiftene sine. Noen voksne vil måtte kombinere opplæringen med arbeids- og familieliv. Det betyr at noen trenger et tilbud som er på dagtid mens barna er på skole eller i barnehage, mens andre er avhengig av et tilbud som går på kveldstid for å kunne kombinere opplæringen med arbeid. Voksne har ofte ikke mulighet til å følge et heltids utdanningsløp slik som ungdom. Noen vil ha komprimerte løp, mens andre har behov for å bruke lenger tid. For en del voksne oppleves det som svært krevende å ta hele fag i kombinasjon med arbeid. Ulike livssituasjoner krever ulike løsninger og fleksibilitet i tilbudet.

9.5 Hvordan kan voksne oppnå studie- eller yrkeskompetanse?

Voksne forholder seg til den samme tilbudsstrukturen som ungdom med studieforberedende og yrkesfaglige utdanningsprogram. Under beskrives de muligheter som ligger i strukturen for voksne. Hva den voksne reelt sett har av muligheter vil imidlertid også avhenge av hva den enkelte fylkeskommune tilbyr.

9.5.1 Veier til studiekompetanse

I 2017 var i overkant av 5 000 voksne deltakere i et opplæringsløp på studieforberedende utdanningsprogram.19

Voksne kan oppnå generell studiekompetanse gjennom å være elev i videregående og få et vitnemål. Voksne kan, som ungdom, få generell studiekompetanse gjennom å ta et studieforberedende utdanningsprogram eller ved å ta påbygging til generell studiekompetanse etter Vg2 yrkesfag eller etter fag-/svennebrev. For å få et fullverdig vitnemål må alle fag og eksamener ha bestått karakter. Voksne kan få godkjent hele eller deler av fag eller opplæringsår på bakgrunn av en realkompetansevurdering og slik få avkortet opplæringstiden.

Den andre veien til generell studiekompetanse skjer via opptak til høyere utdanning, gjennom den såkalte 23/5-regelen. Denne innebærer at voksne som fyller minst 23 år i søknadsåret og som kan dokumentere fem års samlet fulltids erfaring fra arbeid og/eller utdanning, kan få generell studiekompetanse ved å fullføre seks fag i videregående skole. De seks fagene er norsk (393 timer), engelsk (140 timer), matematikk (224 timer praktisk eller teoretisk), naturfag (140 timer), historie (140 timer) og samfunnsfag (84 timer). De seks fagene dokumenteres med et kompetansebevis, og gir ikke grunnlag for vitnemål, og det er først i kombinasjon med de øvrige kravene at det gir generell studiekompetanse inn i UH-systemet.20

9.5.2 Veier til yrkeskompetanse

Voksne utgjør en stor andel av dem som avlegger fag- og svenneprøven hvert år. Av de vel 25 000 fagbrevene som ble skrevet ut i skoleåret 2016–2017, sto voksne over 25 år for 11 120 av disse. Om lag 2 000 tok fagbrev gjennom den ordinære lærlingeordningen, mens 8 753 tok fag- eller svennebrev gjennom praksiskandidatordningen.21 Høsten 2018 ble det innført en ny ordning – fagbrev på jobb. Nedenfor beskriver vi de ulike ordningene.

Lærlingordningen

Voksne kan oppnå yrkeskompetanse gjennom de samme modellene som ungdom – enten med utgangspunkt i to år på skole og to år i bedrift, eller fire år i bedrift. Noen fag fører også til yrkeskompetanse uten fag- eller svennebrev. Se kapittel 7 for en nærmere beskrivelse av dette. Lærebedriftene får et lavere lærlingtilskudd for voksne lærlinger enn for ungdomslærlinger.

Uavhengig av hvilket opplæringsløp den voksne tar, kan opplæringen kortes ned på bakgrunn av tidligere skolegang og praksis. Både opplæringen i programfag, fellesfag og læretid kan kortes ned. For mange voksne vil derfor opplæringen i realiteten være mer komprimert sammenliknet med den den ordinære opplæringen for ungdom. Voksne som ønsker opplæring som er mindre omfattende enn fag- eller svennebrev, kan også få grunnkompetanse gjennom lærekandidatordningen og praksisbrevordningen.

Tabell 9.1 viser antall lærlinger over 25 år fordelt på utdanningsprogram og innvandrerbakgrunn i 2017. Som tabellen viser var det i alt 5 676 voksne lærlinger i 2017. Det er flest lærlinger innenfor bygg- og anleggsteknikk og helse- og oppvekstfag hhv. 24 og 29 prosent. 28 prosent av lærlingene er innvandrere. Voksne innvandrere fordeler seg annerledes enn den øvrige befolkningen, når vi ser på fordeling på utdanningsprogram. Innvandrerne tar i stor grad fag innenfor helse og oppvekstfag – hele 49 prosent av innvandrerne finner vi her. I den øvrige befolkningen går 21 prosent av lærlingene denne veien.

Praksiskandidatordningen

Ved siden av lærlingordningen eksisterer det en egen voksenvei fram til fagbrev – praksiskandidatordningen.22 Ordningen har eksistert siden 1952 og ble før omtalt som § 20-ordningen, etter paragrafen i den tidligere lov om fagopplæringen i arbeidslivet der ordningen var hjemlet.

Antallet som tar fagbrev gjennom praksiskandidatordningen har vært høyt og økende i de siste årene, og er den klart viktigste veien til fagbrev for voksne.

Praksiskandidatordningen er for personer som kan dokumentere lang yrkespraksis. Praksiskandidatordningen er ikke en opplæringsordning, men en rett til å melde seg opp til fag- eller svenneprøve uten opplæring i skole og læretid i bedrift. Praksiskandidatordningen gir mulighet til å få fagbrev uten at det stilles krav til fellesfag, kun til praksis innenfor det aktuelle faget. Voksne arbeidstakere med lang praksis i faget har en enklere teoretisk vei enn lærlinger til et fagbrev.23

For å kunne gå opp som praksiskandidat må den voksne ha relevant og allsidig praksis innenfor et fagfelt og kunne dokumentere minst 25 prosent lengre praksistid i et lærefag enn den fastsatte læretiden i faget. I de fleste fag vil det si minst fem år i 100 prosent stilling. Det er imidlertid ikke krav om fellesfag eller programfag, slik det er for lærlinger. Fagprøven er imidlertid den samme og det stilles krav til å ha bestått en tverrfaglig teorieksamen i faget før man får gå opp til fagprøven. Den skriftlige eksamenen skal prøve om praksiskandidaten har nådd de kompetansemålene som er fastsatt i læreplanen i det faget som praksiskandidaten tar sikte på å ta fag- eller svennebrev i.

Det er fylkeskommunen som godkjenner om den praksisen kandidaten viser til. Fylkeskommunene arrangerer vanligvis en egen eksamensforberedende opplæring som forberedelse til teorieksamenen.24 Praksiskandidaten må selv betale prøveavgiften for teorieksamenen og fag- og svenneprøven.

I skoleåret 2016–2017 var det 8 753 som fikk et fag- eller svennebrev gjennom praksiskandidatordningen. Fordelingen på fagområder er gjengitt i tabell 9.2. Vi finner de aller fleste praksiskandidater innenfor helse- og oppvekstfagene (38 prosent). Bygg- og anleggsteknikk og service og samferdsel utgjør begge 21 prosent av fagbrevene. Det er like mange kvinner som menn blant praksiskandidatene. Fordelingen følger de tradisjonelle kjønnsmønstrene der kvinnene tar fagbrev innenfor helse- og oppvekstfagene.

En forskningsstudie som ser på alle fagbrev som er skrevet ut til voksne over 25 år i perioden 1998–2015, finner at praksiskandidatordningen i særlig grad er en vei til fagbrev for grupper som i utgangspunktet har lav sannsynlighet for å fullføre videregående opplæring som ungdom. Studien finner også at to av tre voksne over 25 år som tar fagbrev som praksiskandidater, fullfører videregående opplæring for første gang som voksne. Til sammenlikning er halvparten av fagbrevene oppnådd gjennom lærlingordningen og førstegangsfagbrev. Det er særlig mange førstegangsfagbrev gjennom praksiskandidatordningen innenfor helse- og oppvekstfag, der 70 prosent tar fagbrev for første gang. I den andre enden av skalaen finner vi elektrofag – 30 prosent av fagbrevene er skrevet ut til voksne som tar videregående opplæring for første gang.25

Studien konkluderer med at praksiskandidatordningen når dem som har lavest sannsynlighet for å fullføre videregående opplæring som ungdom, og beskriver dermed ordningen som mer sosialt utjevnende enn f.eks. lærlingordningen.26

En gruppe det vil være interessant å se på, er innvandrerne. Treffer denne ordningen voksne innvandrere, dvs. de som ikke er født i Norge? Tabell 9.3 viser hvor mange som gikk opp til fagprøven gjennom praksiskandidatordningen i skoleåret 2016–2017, fordelt på innvandrerbakgrunn og antallet som besto og ikke besto.

Vi ser at innvandrere utgjorde 25 prosent av dem som fikk fag-/svennebrev gjennom praksiskandidatordningen i skoleåret 2016–2017.27

Det er omtrent like mange kvinner og menn som tar fag-/svennebrev gjennom denne ordningen. Dette gjelder både for innvandrere og den øvrige befolkningen.

Nesten alle som gikk opp til fagprøven gjennom praksiskandidatordningen består – 94 prosent. Blant innvandrergruppen består 89 prosent. Selv om dette er noe lavere enn gjennomsnittet, er andelen som består høy tatt i betraktning av at dette er voksne som ikke er født i Norge og muligens heller ikke har gått på skole her.

9.5.3 Fagbrev på jobb

Høsten 2018 ble det innført en ny vei til å ta fagbrev for voksne. Målgruppen for ordningen er voksne som er i arbeid og har praksis i faget, men som trenger noe opplæring før de kan gå opp til fag- eller svenneprøve. Målet er at flere voksne skal ta fagbrevet samtidig som de kan beholde lønnet arbeid og få opplæring i arbeidstiden.

Fagbrev på jobb bygger dels på elementer fra praksiskandidatordningen og dels på elementer fra lærlingordningen. Ordningen gjelder personer som i likhet med praksiskandidater er i arbeid og har relevant praksis i faget. Dette innebærer at de kan opprettholde lønnen de har mens de kvalifiserer seg for å gå opp til fag- eller svenneprøven.

Kandidatene skal i likhet med lærlingene få opplæring og veiledning i praksisperioden. Varigheten vil avhenge av det enkelte fag og kandidatens realkompetanse.

Med den nye ordningen kreves det nå kun ett års heltidspraksis i faget før man kan søke om å inngå kontrakt om fagbrev på jobb. Som i praksiskandidatordningen trenger man ikke fellesfagene. Ordningen legger vekt på opplæring i grunnleggende ferdigheter, som hører med til arbeidsoppgavene som skal gjøres. Kandidatene skal gå opp til vanlig fag- eller svenneprøve i faget og avlegge samme sentralt gitte eksamen i lærefaget som gjelder for praksiskandidater. Ordningen skal sikre at en kortere praksisperiode ikke går på bekostning av sluttkompetansen til kandidaten, samtidig som man tilrettelegger for fleksible løsninger.

9.5.4 Forsøk med modulstrukturert opplæring

Høsten 2017 ble det satt i gang to forsøk med modulstrukturert opplæring for voksne. Det ene var rettet mot grunnskolenivået / forberedende grunnskole og det andre mot fag- og yrkesopplæringen. Under gir vi en kort omtale av forsøket med modulstrukturert opplæring innenfor fag- og yrkesopplæringen. Forsøket skal gå over tre år.

Målet med forsøket er å gi en opplæring som er mer tilpasset voksnes behov, og skal føre til at flere voksne tar videregående opplæring. Det sentrale virkemidlet i forsøket er at opplæringen skal ha en modulstruktur. En modulstrukturert opplæring innebærer å gi opplæring i mindre enheter som avsluttes med en dokumentert vurdering. Modulene skal struktureres i henhold til eksisterende læreplaner.

Hensikten med modulstrukturering er bl.a. at deltakeren kan gjøre seg ferdig med en og en modul. Dette kan for eksempel gjøre det enklere å ta pauser i opplæringen, slik at det blir mer overkommelig å delta i opplæring for voksne.

Mye av voksnes læring skjer i arbeidslivet, og opplæringen skal derfor i størst mulig grad gjennomføres i bedrift.

Det er til sammen utviklet modulstrukturerte læreplaner innenfor åtte lærefag. Antall moduler varierer mellom lærefagene, fra fem til sju moduler. Modulene består av både fellesfag og programfag.

Modulstrukturert opplæring skal også gjøre det enklere for den voksne å kombinere grunnskoleopplæring, opplæring i norsk og samfunnskunnskap, videregående opplæring, introduksjonsprogrammet og arbeidsrettede tiltak i Nav. Målet er at dette skal bidra til mer samordning på tvers av sektorene og hindre at voksne tar parallelle og/eller overlappende tilbud.

9.6 Tilbud i regi av Nav

Arbeidssøkere uten fullført videregående opplæring og innvandrere, har over tid blitt viktigere målgrupper både for utdannings- og arbeidsmarkedsmyndighetene. Om lag 40 prosent av helt ledige arbeidssøkere har ikke fullført og bestått videregående opplæring. Det finnes flere tiltak i regi av Nav som kan gi opplæring på videregående nivå. Opplæringstiltakene spenner fra kortere arbeidsmarkedskurs til lengre utdanningsløp. De siste årene er hovedbildet at bruken av AMO-kurs har vært stabil, mens bruken av utdanning som tiltak har gått ned.

Et eget tiltak er innrettet mot å gi yrkesrettet opplæring. Her er målgruppen personer med lave formelle kvalifikasjoner og/eller lave grunnleggende ferdigheter og der kompetanse er avgjørende for å komme i jobb. Varigheten på tiltaket er inntil to år. Tilbudet omfatter arbeidssøkere over 19 år uten rettigheter til opplæring etter opplæringsloven eller introduksjonsloven. Målet med opplæringen kan være å få fagbrev, praksisbrev eller kompetansebevis som lærekandidat, for eksempel som logistikkoperatør, barne- og ungdomsarbeider eller helsefagarbeider. Noen kan også gi sluttkompetanse som eksempelvis helsesekretær eller tannhelsesekretær.

Deltakelse i yrkesrettet opplæring for Navs brukere kan være basert på avtale mellom fylkeskommunen og Nav. Det er inngått samarbeidsavtaler på fylkesnivå mellom Arbeids- og velferdsetaten og fylkeskommuner. Avtalene beskriver samarbeidsområder, forankring, retningslinjer for samarbeidet og rollefordeling mellom partene. Det kan også skje at Nav kjøper opplæringsplasser fra fylkeskommunen eller benytter ledige plasser i enten ordinær videregående opplæring eller voksenopplæringen, for å gi sine brukere et tilbud om opplæringstiltak.

Nav kan innvilge utdanning og opplæring for personer med nedsatt arbeidsevne. Tilbudet omfatter brukere både med og uten rett etter opplæringsloven. For å få opplæring i form av ordinær utdanning, ev. høyere utdanning, må personen være over 22 år.

I løpet av 2019 vil Navs opplæringstilbud bli lagt om, bl.a. med sikte på å utvikle et bedre samarbeid mellom Nav og fylkeskommunen når det gjelder fag- og yrkesopplæring på videregående nivå. Tilbudet vil være tilgjengelig for arbeidssøkere registrert hos Nav og som trenger opplæring for å komme i arbeid, uavhengig av hvilke rettigheter man har etter opplæringsloven.

9.7 Realkompetansevurdering

Realkompetanse er summen av de kunnskaper, ferdigheter og den innsikt den enkelte har. Den kan være tilegnet gjennom utdanning, egenlæring, arbeid, familieliv og deltakelse i organisasjons- og samfunnsliv.

Hensikten med realkompetansevurdering er at voksne skal kunne bygge videre på den kompetansen som de har tilegnet seg uavhengig av hvordan den er tilegnet, og uten å måtte gå veien om ulike prøveordninger.28

Godkjent realkompetanse kan gi den voksne dokumentasjon på kompetanse i fag og gir grunnlag for utstedelse av kompetansebevis. Dokumentasjonen kan både brukes til å avkorte og tilpasse det opplæringstilbudet som trengs for å oppnå yrkes- eller studiekompetanse, og det kan brukes for å vise arbeidsgiveren hvilken kompetanse man har. Alle voksne som har rett til opplæring har rett til realkompetansevurdering før opplæringsprosessen starter. Realkompetansevurdering er viktig for å kunne gi voksne et mest mulig effektivt opplæringsløp, og vil være særlig viktig for å kunne ta i bruk innvandreres kompetanse.

Voksne og ungdom følger samme læreplaner for videregående opplæring. Ved en realkompetansevurdering blir den enkeltes kompetanse vurdert opp mot læringsutbyttebeskrivelsene i disse læreplanene. Realkompetansevurdering gir muligheter for godkjenning av hele fag, deler av fag eller kompetansemål, men ikke hele lærefag.

Voksne som har rett til videregående opplæring og voksne som blir henvist fra Nav eller kommunen har krav på å bli realkompetansevurdert og få utstedt et kompetansebevis. Utover disse gruppene er det frivillig for fylkeskommunen å foreta en realkompetansevurdering. Det kan f.eks. gjelde voksne som på eget initiativ ønsker kompetansebevis overfor sin egen arbeidsgiver. Realkompetansevurderingen er gratis både for voksne med rett og for dem som blir henvist fra Nav eller kommunen, men i sistnevnte tilfeller dekkes kostnadene av den instansen som henviser vedkommende. I de tilfeller fylkeskommunen vurderer realkompetansen til andre voksne, kan de ta seg betalt for tjenesten.

Selv om det snart er 20 år siden det ble etablert et system for realkompetansevurdering, er det fortsatt ikke et velfungerende system på landsbasis. Noen fylkeskommuner har gode systemer, men langt fra alle.29 Dette er i overenstemmelse med det som kom fram på innspillskonferansen som utvalget arrangerte i juni 2018. Her kom det fram at det det er ulik praksis i fylkeskommunens arbeid med realkompetansevurderinger. Det ble pekt på at fylkeskommunen har ulik ressursbruk og ulike prioriteringer av dette feltet, og at realkompetansevurderinger er ressurskrevende å gjennomføre. Noen av deltakerne etterlyste mer standardisering av hvordan realkompetansevurderinger skal utføres.

Vi er gjort kjent med at mange fylkeskommuner ikke registrerer realkompetansevurderingene på en slik måte at de blir inkludert i den offisielle statistikken. Det pekes også på manglende registering i en større evaluering av bruken av realkompetansevurderinger i landets fylkeskommuner i 2018.30 Ifølge fylkeskommunenes tilbakerapportering på spørsmål fra utvalget, var det om lag 3 500 personer som ble realkompetansevurdert i perioden 1. oktober 2017 til 30. september 2018. Sett i lys av antall voksne som tar videregående opplæring, er dette lavt. Rapporteringen tyder også på at omfanget av henvisninger fra Nav eller kommunen, er svært lavt. Noen fylkeskommuner peker på at det er uklart hva som ligger i det å bli realkompetansevurdert, og at dette kan ha påvirket hva fylkeskommunene har innrapportert. Dette understreker utfordringene med å få meningsfulle tall på dette området.

Olsen med flere (2018) peker også på at i tillegg til at statistikken over antall realkompetansevurderinger er mangelfull, mangler også sentral informasjon. Det registreres f.eks. ikke resultater av realkompetansevurderingen. Dette gjør at vi ikke har informasjon om hvor mange som får avkortet sitt opplæringsløp på bakgrunn av realkompetansevurderingen. Forskernes vurdering er at dette er nyttig informasjon, ikke bare for den enkelte fylkeskommune i planleggingen, men også for sentrale utdanningsmyndigheter.31

9.8 Etterspørsel etter og tilbud om videregående opplæring i fylkeskommunene

9.8.1 Søkerstatistikk

Det publiseres ikke nasjonal statistikk som viser hvor mange som søker fylkeskommunene om å få ta videregående opplæring som voksen. Dette skyldes blant annet utfordringer med kvaliteten på de innkomne dataene, og til dels manglende registrering. For å få bedre oversikt over omfanget av søkere og fylkeskommunenes behandling av søkere, sendte vi ut et spørreskjema til samtlige fylkeskommuner i slutten av september 2018. De ble bedt om å oppgi antall søkere i perioden 31. september 2017 til 1. oktober 2018 og hvilken rettsstatus disse søkerne hadde. Søkere til forberedende eksamenskurs for dem som ønsker å gå opp til fagprøve som praksiskandidat skulle holdes utenfor, da dette består av svært korte kurs.32 Noen av fylkeskommunene valgte likevel å inkludere disse i tallene, og der dette er opplyst om, har vi trukket ut disse. Samtlige fylkeskommuner svarte på undersøkelsen. De innrapporterte dataene viser at det i perioden 31. september 2017 til 1. oktober 2018 var 22 500 voksne som søkte videregående opplæring.

Ved sammenstilling av dataene så vi at det var behov for et oppfølgingsspørsmål om hvordan søkere ble registrert. Det framkom da at fylkeskommunene har noe ulike rutiner for hvordan de teller og registrerer søkere. Tallene må derfor tolkes med en viss forsiktighet.

Figur 9.6 viser antallet registrerte søkere hos den enkelte fylkeskommune. Tallene indikerer for det første at det er store forskjeller i omfanget av søkere i de ulike fylkeskommunene. Slike forskjeller er naturlig ut fra befolkningsstørrelse og utdanningsnivå, men det er likevel grunn til å stille spørsmål ved hvorfor Oppland fylkeskommune mottar nesten dobbelt så mange søkere som Hedmark fylkeskommune. Hordaland og Akershus fylkeskommune peker seg ut med et høyt antall søkere.

Kilde: Spørreundersøkelse til fylkeskommunene, høsten 2018.

Fylkeskommunene ble i rapporteringen bedt om å oppgi hva de voksne søkte på. Ikke alle søkere var ferdigbehandlet på rapporteringstidspunktet og om lag 300 søkere var derfor ikke fordelt på utdanningsprogram. Tallene gir likevel et tydelig bilde på hva de voksne søker på.

Tabell 9.4 viser fordelingen på de ulike utdanningsprogrammene. 8 131 personer søkte seg til ulike helse- og oppvekstfag, og 7 118 søkte seg til ulike løp mot studiekompetanse. Til sammen står disse utdanningsprogrammene for 69 prosent av søkermassen. De øvrige 30 prosentene søkte seg til service og samferdsel, bygg- og anleggsteknikk, teknikk og industriell produksjon, elektrofag og restaurant- og matfag. Design og håndverk og naturbruk hadde begge under 500 søkere.

Søkertallene gir nødvendigvis ikke hele bildet når det gjelder voksnes ønsker om opplæring. Eksisterende tilbud vil i mange tilfeller virke førende for hva som etterspørres. Det ble pekt på dette i evalueringen av Reform 94. En del voksne unnlot da å søke fordi tilbudet ikke ble ansett som relevant.33 I tillegg kan det være en del voksne uten rett som lar være å søke fordi de anser sannsynligheten for å få et tilbud som lav. Hvorvidt søkertallene gir et dekkende bilde av voksnes ønsker, er derfor noe usikkert.

Søkere etter rettsstatus

Både voksne med en individuell rett og voksne uten rett kan søke om videregående opplæring. I vår undersøkelse ba vi fylkeskommunene oppgi hvorvidt søkerne hadde en individuell rett eller ikke. På det tidspunktet dataene ble samlet inn var det fortsatt noen søknader som ikke var ferdig behandlet, og rettsstatus var derfor ikke avklart. De endelige tallene kan derfor avvike noe fra de som ble innrapportert. Tabell 9.5 viser resultatene av fylkeskommunenes svar.

De innrapporterte tallene viser at hovedtyngden av dem som søkte om opplæring, er søkere som har en individuell rett til videregående opplæring etter lovverket. At 30 prosent av dem som søkte, ikke hadde en slik rettighet, indikerer at det er en relativt stor gruppe voksne som ønsker videregående opplæring, men som ikke blir ivaretatt av lovens bestemmelser. Andelen søkere uten rett varierer betydelig mellom fylkeskommunene. Kun én fylkeskommune oppgir at de ikke har søkere uten rett, og én annen fylkeskommune oppgir at 62 prosent av søkerne var uten rett til videregående opplæring. I flesteparten av fylkeskommunene ligger andelen søkere som ikke har rett til videregående opplæring, på mellom 20 og 30 prosent.

Vi spurte også om hvor mange av de som hadde fått et tilbud i det aktuelle tidsrommet, som hadde en individuell rett. Svarene fra fylkeskommunene viser at 86 prosent av dem som fikk tilbud, hadde rett til videregående opplæring etter opplæringsloven, og 14 at prosent ikke hadde en slik rett. Mens 30 prosent av søkerne var uten rett, utgjorde de uten rett altså bare 14 prosent av dem som fikk tilbud.

Som nevnt var en del av fylkeskommunene ikke ferdig med å behandle søknadene på det tidspunktet vi samlet inn dataene. Derfor kan oversikten over hvem som har fått tilbud, og tilhørende rettsstatus bli noe justert. Men det er ikke urimelig å legge til grunn at hovedtrekkene vil holde seg. Tallene indikerer at det er en ikke ubetydelig interesse for opplæring blant dem uten rett, og at de i mindre grad får et tilbud. Det kan videre tenkes at kunnskap om ens egen rettsstatus påvirker hvorvidt man søker eller ikke, slik at interessen blant de uten rett er enda større enn det tallene tyder på.

Fylkeskommunene skal i henhold til loven gi et tilbud til både voksne med og voksne uten rett til videregående opplæring. Tallene indikerer at fylkeskommunene følger den prioriteringsrekkefølgen de skal i henhold til regelverket, dvs. at søkere med rett skal gå foran dem som ikke har en individuell rett. Dette indikerer at fylkeskommunene legger stor vekt på den enkeltes rettsstatus når det vurderes om vedkommende skal få et tilbud. Dette støttes også av tidligere undersøkelser. En spørreundersøkelse til fylkeskommunene fra 2013 viser at den enkeltes rettsstatus er det viktigste kriteriet for å få et tilbud, selv om også fylkeskommunens økonomi ble tillagt stor vekt.34

Vi var også interessert i om fylkeskommunene ga tilbud til alle som har rett til dette. Siden ikke alle søknadene var ferdigbehandlet på rapporteringstidspunktet, ga ikke tallene et klart bilde av hvorvidt samtlige med rett fikk et tilbud.

Noen fylkeskommuner hadde relativt mange voksne med rett som ikke hadde fått et tilbud per. 1. oktober. Vi tok derfor kontakt med de aktuelle fylkeskommunene for å få utfyllende informasjon. I all hovedsak var tilbakemeldingene at alle søkere med rett får et tilbud. Det kan imidlertid være noe ventetid. De som søker sent på høsten, kan oppleve å måtte vente til januar neste år før det blir opprettet et tilbud. Fylkeskommunene melder også om at en del voksne takker nei til tilbud eller har søkt etter den fristen fylkeskommunen har satt. Det ble pekt på at det tar tid å opprette nok klasser når etterspørselen blir større enn forventet. Flere fylkeskommuner nevner at lovendringen i august 2017 som ga dem som ikke har godkjent utdanning fra utlandet rett til videregående opplæring i Norge, har ført til økt etterspørsel. Dette har gjort det mer krevende å få etablert et tilstrekkelig tilbud.

9.8.2 Deltakelse

Det publiseres ulike tall som skal si noe om omfanget av voksne som deltar i videregående opplæring. Noen av tallene tar utgangspunkt i deltakere i skole og antall lærlinger per 1. oktober (SSB), mens andre også inkluderer privatister og praksiskandidater (SSB og Kompetanse Norge). Utdanningsdirektoratet publiserer egne tall for voksne deltakere i sitt årlige Utdanningsspeil. Alle disse kildene gir ulike tall for antall deltakere. Videre ser vi at deltakertallene for enkelte fylkeskommuner er bemerkelsesverdig lave. Siden vi ønsket mest mulig oppdaterte tall og tall for samme periode som søkertallene, inkluderte vi spørsmål om antall deltakere i spørreskjemaet. Tabell 9.6 viser antall registrerte deltakere per 1. oktober fordelt på utdanning.

Totalt rapporterer fylkeskommunene at det var 15 557 deltakere som deltok i ordinær videregående opplæring eller i voksenopplæring per 1. oktober 2018.

De aller fleste av de voksne deltakerne går på et program innenfor helse- og oppvekstfag eller på et av de studieforberedende utdanningsprogrammene. Det er som beskrevet i kapittel 9.5.1, flere veier mot studiekompetanse for voksne. Siden det varierer hvordan fylkeskommunene teller de ulike veiene, har vi derfor slått sammen disse i tabellen under betegnelsen studieforberedende. Til sammen står de som deltar i en av de studieforberedende veiene eller programmene innenfor helse- og oppvekstfag for 78 prosent av alle deltakerne. Fordelingen er relativt lik med om lag 6 000 deltakere på hvert av de to løpene.

9.8.3 Utfordringer ved dagens tilbud

Tilbudet til voksne skal ifølge loven være skreddersydd for den enkelte. Vi har ikke oppdatert kunnskap om hvordan dette oppfylles. En spørreundersøkelse blant fylkeskommunene fra 2012viser at fylkeskommunene tilbyr opplæring på dagtid og kveldstid, og at mye av undervisningen foregår nettbasert.35 På innspillskonferansen som utvalget arrangerte i juni 2018, var tilbakemeldingene at opplæringen er for lite tilpasset den enkeltes behov, altså for lite skreddersøm.

Språkproblemer og manglende faglige forutsetninger for å mestre fagene trekkes fram som de viktigste årsakene til at voksne ikke gjennomfører verken i studieforberedende eller yrkesfaglig opplæring. Men også omsorgsforpliktelser og tap av lønn oppgis som viktige forklaringer. Mange fylkeskommuner rapporterer om problemer med å skaffe læreplasser, og da særlig for innvandrere.

Basert på en kvalitativ undersøkelse blant fem fylkeskommuner og deres deltakere, nevnes både mangel på tid til skolearbeid og at det er mye selvstudium, som risikofaktorer for frafall. Fylkeskommunenes vurdering er at mange voksne er for ambisiøse med hensyn til hvor mange fag de klarer å ta, og at voksne ofte opplever det som krevende å kombinere skole med arbeid og omsorgsansvar.36 Minoritetsspråklige blir nevnt som en gruppe som har særlige utfordringer knyttet til å kombinere opplæring med jobb og omsorgsoppgaver. Dette samsvarer med resultatene av en analyse utført av Proba (2011), som finner at innvandrere har høyere frafall enn øvrige grupper.37

Fylkeskommunene rapporterer at andelen minoritetsspråklige har økt, og at dette er en utfordring for opplæringen. Det er bekymringsfullt for at de ikke har tilstrekkelig norskferdigheter til å dra nytte av undervisningen. Manglende norskkunnskaper gjør også at det er vanskelig for denne gruppen å få læreplass.

Halvparten av fylkeskommunene i spørreundersøkelsen svarte at de tilbyr særskilt norskopplæring til minoritetsspråklige. Andre fylkeskommuner svarer at de løser utfordringene med svake norskkunnskaper ved å tilby lengre løp for dem som trenger det.

Noen fylkeskommuner ønsker å stille krav til norskkunnskaper for å kunne starte i opplæringen. Fylkeskommunene har imidlertid ikke anledning til å stille krav om norskferdigheter hos deltakerne, og voksne har heller ikke rett til særskilt språkopplæring.

Problemene med læreplass forklares både med at de minoritetsspråklige har et mindre sosialt nettverk, og med at bedriftene får lavere lærlingtilskudd for voksne.

Voksne som skal ta utdanning eller opplæring, er avhengig av å kunne dekke utgifter til livsopphold. Som hovedregel skal ordinær utdanning dekkes av egne midler eller gjennom finansiering fra Lånekassen. Det gjelder også for voksne som mangler videregående opplæring. Noen kan også få støtte fra Nav. Tidligere utredninger viser at mangelfulle muligheter for støtte til livsopphold er en stor barriere for deltakelse.38

9.9 Utvalgets vurderinger

Voksenretten har flere styrker, herunder voksnes rett til å fullføre det løpet som de har påbegynt, og at retten knyttes til sluttkompetanse. Det skal gis et tilbud basert på realkompetansevurdering og det skal være tilpasset den enkeltes behov. Retten gir mange en mulighet til å ta den videregående opplæringen som de av ulike grunner ikke fikk tatt som ungdom, og representerer derfor en viktig ny sjanse. Utvalget mener det er en styrke at det stilles de samme kravene til fagprøver og eksamener til voksne som til ungdom. Dette gjør at sluttkompetansen for voksne og ungdom i videregående opplæring blir likt verdsatt.

Utvalget har merket seg svakheter knyttet til voksenretten og praktiseringen av den. Kun voksne som går i ordinær videregående opplæring, har rett til rådgivning eller spesialundervisning. De aller fleste voksne tar imidlertid videregående opplæring gjennom voksenopplæring, og har dermed ingen slik rett. Det meldes dessuten om at det varierer hvorvidt det informeres tilstrekkelig om den retten voksne har til opplæring. Fullført videregående opplæring er i tillegg et uklart begrep, noe som kan gjøre det vanskelig å vurdere hva den voksne faktisk har rett til.

Innføringen av voksnes rett til videregående opplæring fra 2000 har ikke ført til den økte etterspørselen etter opplæring, som man forventet da den ble innført. Utvalget mener dette kan forklares både med at det er vanskelig for den enkelte å finne fram til hvilke rettigheter man har som voksen, og med at tilbudet i for liten grad tar hensyn til den voksnes livssituasjon og behov.

Det er også registrert vanskeligheter med å få læreplass for voksne. For mange voksne er økonomien en hindring.

Økende innvandring av voksne, i form av flyktninger og familiegjenforeninger aktualiserer voksenopplæringen som et sentralt virkemiddel i integrerings- og arbeidsmarkedspolitikken. Kompetanseutvikling i den voksne befolkningen spiller en viktig rolle i å skaffe til veie nødvendig kompetanse til arbeidslivet. Arbeidslivet stiller også stadig strengere krav til at de ansatte skal ha gode norskferdigheter. Samtidig vet vi at det er mange innvandrere som har så svake norskferdigheter at de ikke klarer å gjennomføre opplæringen.

Innvandrere med svake norskferdigheter utgjør en del av dem som tar videregående opplæring. Svake norskferdigheter gjør at de ofte ikke har godt nok utbytte av opplæringen, og dermed har store vanskeligheter med å gjennomføre videregående opplæring. Det finnes i dag ikke et nasjonalt system som sikrer god nok norskopplæring slik at den voksne er i stand til å gjennomføre videregående opplæring.

I et arbeidsliv i rask utvikling vil den kompetansen man har tilegnet seg som ung, ikke alltid være tilstrekkelig. Tidligere kunne man lære seg ett yrke; ha én utdanning – gjennom hele yrkeslivet. I dag har man et stadig større behov for å fornye, oppdatere og utvide sin kompetanse som voksen i arbeidslivet. Voksne med fagbrev kan ønske seg ny kompetanse i form av et nytt fag- eller svennebrev, eller generell studiekompetanse. Dette gjelder også de som har studiekompetanse, og ønsker seg et fag- eller svennebrev.

Utvalget mener at rettighetene voksne har, ikke fanger opp at behovet for kompetanse er annerledes nå, enn den gang rettighetene ble utviklet.

Praksiskandidatordningen er den viktigste veien til fagbrev for voksne. Bruken av ordningen understreker betydningen av den opplæringen som skjer på arbeidsplassen og at en har gode systemer for å kunne samarbeide mellom skole og bedrift med sikte på å kunne formalisere denne.

Realkompetansevurdering er viktig for at den enkelte skal få den opplæring som er tilpasset behovet. Utvalget mener at det lave nivået på antall vurderinger som gjennomføres, viser at dette er et krevende område som det er behov for å se nærmere på.

For å kunne utnytte hensikten med realkompetansevurderinger er det en forutsetning at tilbudet er fleksibelt nok. Utvalget mener at forsøkene med moduliserte tilbud er interessante i denne sammenhengen, og vil se nærmere på dette i utvalgets hovedinnstilling.

Utvalget merker seg at mange voksne har behov for tilbud på både grunnskolenivå og videregående nivå, og at finansiering av livsopphold er viktig. I dag ligger ansvaret for voksne i flere departementer, på ulike forvaltningsnivåer, og er tilpasset lovverk, styring, ansvarsplassering og finansieringsordning. Den enkeltes behov for en helhetlig og sammenhengende opplæring blir ikke tilstrekkelig ivaretatt.

Utvalget vil også peke på at kunnskapsgrunnlaget om voksne i videregående opplæring er svakt. Opplysningene som registreres i fylkeskommunene og som den nasjonale statistikken baseres på er mangelfull. Det gjelder både hva som registreres og kvaliteten på det som blir registrert. På nasjonalt nivå framstår statistikken om voksne som fragmentert. Det er nødvendig å ha god statistikk for å kunne utforme gode tiltak på feltet, og for å kunne gi retning til arbeidet med å utforme en helhetlig kompetansepolitikk. Det er også behov for forskning, blant annet om hva som er gode opplæringsmodeller for voksne.