NOU 2021: 8

Trygd over landegrensene — Gjennomføring og synliggjøring av Norges trygdekoordineringsforpliktelser

Neste kapittel

Forrige kapittel

19 Merknader til de enkelte bestemmelsene i forslaget

19.1 Folketrygdloven

Til § 1-1

Utvalget foreslår at avtaler med betydning for trygdekoordinering gjennomføres eksplisitt, og at gjennomføringen av trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen løftes fra forskrift til lovs nivå, se forslag til §§ 1-3 og 1-3 a og merknadene til disse.

For å synliggjøre at folketrygden bidrar til å sikre økonomisk trygghet også ved internasjonal mobilitet, foreslår utvalget som nevnt i punkt 15.12 at de internasjonale trygdekoordineringsavtalene og rettighetene som følger av disse, omtales i folketrygdlovens formålsbestemmelse i § 1-1, ved et nytt fjerde ledd.

Avtaler med andre stater og internasjonale organisasjoner om trygdekoordinering gjør det enklere og tryggere for personer underlagt norsk trygdelovgivning å forflytte seg til andre deler av verden, både for kortere og lengre perioder. Innenfor EØS følger det av EØS-avtalens hoveddel at personer underlagt avtalen har rett til fri bevegelighet innenfor avtaleområdet. Selv om bi- og multilaterale avtaler om koordinering av trygd har historikk tilbake til begynnelsen av forrige århundre, har mobiliteten både i Europa og verden skutt fart i dette århundret. Dette har gitt trygdekoordineringsavtalene større betydning for stadig flere personer, også gjennom utvidelse av EU/EØS. Folketrygdens primære formål er å gi økonomisk trygghet i bestemte situasjoner, som sikkerhetsnett for dem som er medlemmer av trygden. De internasjonale avtalene om koordinering av trygd bidrar til at sikkerhetsnettet tilpasses en virkelighet med økt mobilitet over landegrensene. Etter utvalgets syn er det naturlig at dette kommer til uttrykk i folketrygdlovens formålsbestemmelse.

Utvidelsen av formålsbestemmelsen reflekterer også den omstendighet at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen foreslås gjennomført i lov, jf. forslaget til ny § 1-3 i folketrygdloven. Det vil med dette bli tydeligere synliggjort at de to forordningene inngår som integrerte deler av norsk trygdelovgivning, med lovs rang og dessuten også forrang fremfor folketrygdlovens øvrige bestemmelser. Både kvantitativt og kvalitativt vil de to forordningene utgjøre en betydelig del av norsk trygdelovgivning. Forordningenes formål er å legge til rette for økt mobilitet over de indre landegrensene i EØS, og med gjennomføringen i folketrygdloven er dette formålet også en del av formålet med norsk trygdelovgivning. Dersom folketrygdloven § 1-1 ikke skulle reflektere dette, ville den fremstå som ufullstendig og misvisende.

Som det fremgår av forslaget til formålsangivelse, påhviler det likevel ikke folketrygden å sikre slike rettigheter i større utstrekning enn hva som følger av de internasjonale avtalene.

Til § 1-3

Bestemmelsen er totalrevidert, og regulerer etter revisjonen bare forholdet til trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen. Forholdet til bi- og multilaterale avtaler om trygdekoordinering reguleres i § 1-3 a.

Dagens første ledd første punktum slår fast at Kongen kan inngå gjensidige trygdeavtaler med andre land, men tilfører ikke noe ut over det som følger av Grunnloven § 26 første ledd. Bestemmelsen foreslås derfor ikke videreført. Dagens første ledd andre punktum er utformet som en derogasjonshjemmel, som åpner for at Kongen kan gjøre unntak fra lovens bestemmelser. Utvalget foreslår å lovfeste at bestemmelser om trygdekoordinering i forordninger og bi- og multilaterale avtaler som er gjennomført i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven har gjennomslagskraft overfor andre bestemmelser gitt i eller medhold av loven. Utvalget foreslår derfor ikke å videreføre bestemmelsen i første ledd andre punktum.

Dagens andre ledd begrenser Kongens rett til å inngå avtaler der Norge forplikter seg til å innvilge tilleggspensjon til personer som ikke har hatt inntektsgivende arbeid i Norge i minst ett år. Realiteten i denne begrensningen er at en eventuell avtale med et slikt innhold må godkjennes av Stortinget etter Grunnloven § 26 andre ledd og gjennomføres i lov. Bestemmelsen foreslås ikke videreført da den ikke passer inn når § 1-3 foreslås endret til en ren inkorporasjonsbestemmelse. Dette er ikke ment å føre til noen endring av praksis ved inngåelsen av avtaler om trygdekoordinering.

Første ledd innebærer at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen med de endringsforordningene som er innlemmet i EØS-avtalen1 gjennomføres ved inkorporasjon i folketrygdloven, se punkt 15.2 om valget av gjennomføringsmåte. Forordningene skal gjelde som norsk lov. Det forutsettes at fremtidige endringsforordninger gjøres til del av norsk rett ved lovvedtak som endrer første ledd.

Norge er etter EØS-avtalen forpliktet til å sikre etterlevelse av reglene i forordningene, om nødvendig ved å la bestemmelser i forordningene gå foran bestemmelsene i nasjonalt trygdelovverk. I tråd med dette følger det av andre ledd at bestemmelser som er gitt i folketrygdloven eller i forskrift gitt i medhold av loven fravikes i den utstrekning det er nødvendig for å overholde forpliktelsene som følger av forordningene.

Andre ledd innebærer ikke noen realitetsendring når det gjelder trygdeforordningens og gjennomføringsforordningens stilling i norsk rett. Trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen er i dag gjennomført i norsk rett i forskrift 22. juni 2012 om inkorporasjon av trygdeforordningene i EØS-avtalen, og det følger av forskriften at bestemmelsene i flere lover, inkludert folketrygdloven, fravikes i den utstrekning det er nødvendig for å etterleve forordningene. Utvalget anbefaler at forskriften oppheves når lovendringen trer i kraft.

Til § 1-3 a

Bestemmelsen er ny, og regulerer forholdet til bi- og multilaterale avtaler Norge har inngått om trygdekoordinering.

Første ledd bokstav a innebærer at nordisk konvensjon om trygd gjennomføres i norsk rett på lovs nivå ved inkorporasjon i folketrygdloven. Nordisk konvensjon om trygd regulerer trygdekoordinering innad i Norden. Konvensjonen innebærer blant annet at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen kommer til anvendelse på Færøyene, Grønland og Svalbard, og den utvider personkretsen til tredjelandsborgere med lovlig opphold i Norden. Det vises til punkt 11.4 og 11.5 for en nærmere omtale av innholdet i konvensjonen.

Første ledd bokstav b innebærer at bestemmelsene om trygdekoordinering i EFTA-konvensjonen gjennomføres i norsk rett på lovs nivå ved inkorporasjon i folketrygdloven. EFTA-konvensjonen artikkel 21, jf. tillegg 2 til vedlegg K, regulerer trygdekoordinering mellom EØS/EFTA-statene og Sveits. Det vises til kapittel 9 for en nærmere omtale av disse bestemmelsene. Det forutsettes at fremtidige vedtak fra EFTAs råd som endrer tillegg 2 til vedlegg K gjøres til del av norsk rett ved lovvedtak som endrer bokstav b.

Første ledd bokstav c og d innebærer at bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen og trianguleringsavtalen inkorporeres i folketrygdloven. Begge avtalene er inngått som følge av Storbritannias uttreden fra EU og EØS, og er i dag gjennomført i norsk rett på lovs nivå ved inkorporasjon i brexit-loven. Separasjonsavtalen innebærer at rettighetene til statsborgere i EØS/EFTA-statene og Storbritannia som har utøvd retten til fri bevegelighet før 1. januar 2021 blir videreført på nærmere vilkår. I utgangspunktet vil dette også gjelde for deres familiemedlemmer og etterlatte. Trianguleringsavtalen gjelder rettsstillingen til personer som har hatt tilknytning til både Storbritannia, en EU-stat og en EØS/EFTA-stat. Separasjonsavtalen og trianguleringsavtalen er nærmere omtalt i punkt 2.2.4, kapittel 10 og i Prop. 10 LS (2020–2021)2 punkt 5.3 side 21–29. Det forutsettes at fremtidige beslutninger om endringer i separasjonsavtalen gjøres til en del av norsk rett ved lovvedtak som endrer bokstav c.

Valget av gjennomføringsmåte for de ovennevnte konvensjonsforpliktelsene er nærmere begrunnet i punkt 16.4.2.

Andre ledd er en forskriftshjemmel som åpner for at Norge kan gjennomføre bilaterale avtaler om trygdekoordinering ved forskrift. Det vises til kapittel 12 for mer informasjon om bilaterale trygdeavtaler. Begrunnelsen for å gjennomføre avtalene i forskrift, i stedet for i lov, er gitt i punkt 16.4.3.

Norge er folkerettslig forpliktet til å la reglene i avtaler med andre stater om trygdekoordinering gå foran bestemmelsene i nasjonalt trygdelovverk. I tråd med dette følger det av tredje ledd at bestemmelser som er gitt i folketrygdloven eller i forskrift gitt i medhold av loven fravikes i den utstrekning det er nødvendig for å oppfylle Norges forpliktelser etter avtaler som er gjennomført i norsk rett i medhold av første og andre ledd.

Til § 2-1 a

Medlemskap i folketrygden er avgjørende for rettigheter og plikter etter folketrygdloven, og reguleres i kapittel 2 i folketrygdloven.

Som det fremgår av første ledd første punktum må bestemmelsene i dette kapitlet tolkes og anvendes i lys av trygdeforordningen avdeling II, som inneholder særskilte lovvalgsbestemmelser for en rekke nærmere angitte grensekryssende tilfeller, og trygdeforordningen artikkel 4, som pålegger medlemsstatene en plikt til å likebehandle de andre medlemsstatenes statsborgere med deres egne statsborgere. Hensikten med første ledd er å vise enkelte sentrale kontaktpunkter mellom folketrygdlovens bestemmelser om medlemskap og trygdeforordningens bestemmelser om lovvalg og likebehandling. Kontaktpunktene gjelder trygdeforordningen slik den gjør seg gjeldende etter EØS-avtalen, men vil i de fleste tilfeller også gjøre seg gjeldende i de andre gjennomføringene av trygdeforordningen, se merknad til andre ledd. Listen er ikke uttømmende.

Første og andre strekpunkt understreker at trygdeforordningens bestemmelser om lovvalg og likebehandling kan føre til andre resultater enn det som ville følge av en isolert vurdering av folketrygdlovens bestemmelser om medlemskap.

Folketrygdloven § 2-5 regulerer hvilke personkategorier som er pliktige medlemmer i folketrygden under opphold utenfor Norge. Dette er en av svært få bestemmelser i folketrygdloven som inneholder vilkår om norsk statsborgerskap. På grunn av likebehandlingsbestemmelsen i trygdeforordningen artikkel 4 må disse bestemmelsene anvendes som om det var et vilkår om statsborgerskap i en stat som er omfattet av trygdeforordningen, jf. tredje strekpunkt.

Det følger av § 2-6 at enkelte utenlandske statsborgere som ikke er bosatt i Norge, kun vil ha et begrenset medlemskap i folketrygden. Fjerde strekpunkt viser til at statsborgere av andre stater som anvender trygdeforordningen, ikke anses som utenlandske statsborgere ved anvendelsen av denne paragrafen.

Ambassadepersonell med videre er unntatt fra pliktig medlemskap i folketrygden, se § 2-11. I andre og tredje ledd stilles krav om norsk statsborgerskap. Det fremgår av femte strekpunkt at vilkåret om norsk statsborgerskap fravikes for statsborgere av andre stater som anvender trygdeforordningen.

Kontaktpunktene mellom folketrygdlovens bestemmelser om medlemskap og trygdeforordningens bestemmelser om lovvalg og likebehandling er nærmere omtalt i kapittel 6, spesielt punkt 6.2 og 6.12.

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre ledd. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene i første ledd vil også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen, omtalt i kapittel 9, og nordisk konvensjon om trygd, omtalt i kapittel 11. Dette gjelder også separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia, som er gjennomført i brexit-loven og omtalt i kapittel 10, og som utvalget foreslår inkorporert i folketrygdloven § 1-3 a. Disse koordineringsinstrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene angitt i første ledd, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Det er videre foreslått at bilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering gis virkning i norsk rett ved forskrift hjemlet i folketrygdloven ny § 1-3 a. Disse avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning er omtalt i kapittel 12.

Om internasjonale avtaler får betydning i en konkret trygdesak, avhenger av omstendighetene i saken.

Bestemmelsene i paragrafen her foreslås kun inntatt av informasjonshensyn og har i seg selv ingen rettsskapende virkning. Aktuelle rettigheter og plikter ut over dem som fremgår av loven, følger direkte av de avtalene som til enhver tid er innlemmet i norsk rett. Ved motstrid går bestemmelser som følger av trygdekoordineringsavtalene foran bestemmelser i folketrygdloven. Se forslag til §§ 1-3 og 1-3 a og merknadene til disse.

Til § 2-4

Første punktum i bestemmelsen viser i dag til «EØS-avtalens vedlegg VI nr. 1 og 2 (forordning (EF) nr. 883/2004 og forordning (EF) nr. 987/2009)». Som en konsekvens av at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen foreslås inkorporert og legaldefinert i folketrygdloven § 1-3, foreslås det også at denne henvisningen endres. Den foreslåtte endringen vil gjøre det tydeligere at endringer i trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen får virkning på sokkelen så snart de gjennomføres i folketrygdloven § 1-3.

Formuleringen «tilsvarende anvendelse» er videreført. Utvalget legger til grunn at det siktes til samme forrang fremfor øvrige bestemmelser gitt i eller i medhold av loven som det trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen har på fastlandet. Utvalget har derfor ikke funnet behov for å foreslå at dette presiseres i ordlyden.

Andre punktum viser i dag til avtaler inngått med hjemmel i § 1-3. Henvisningen må endres som konsekvens av forslagene til endringer i § 1-3 og ny § 1-3 a. Som i dag vil derfor trygdekoordinering knyttet til arbeid på sokkelen bero på hva som fremgår av de enkelte avtalene. I nordisk konvensjon om trygd fremgår det av artikkel 6 at den kommer til anvendelse også på sokkelen. Tilsvarende avklaringer finnes ikke i EFTA-konvensjonen eller separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia. Norge og Sveits har imidlertid inngått en bilateral trygdeavtale som også omfatter den norske kontinentalsokkelen.

Se også forslag til §§ 1-3 og 1-3 a og merknadene til disse.

Til § 3-1

Kapittel 3 i folketrygdloven har tittelen «Visse beregningsregler, trygdetid, pensjonspoeng og pensjonsgivende inntekt». Beregningsreglene i dette kapitlet lå tidligere til grunn for beregning av uførepensjon, pensjon til tidligere familiepleier, pensjon til gjenlevende ektefelle, barnepensjon og alderspensjon. Ved pensjonsreformen ble det nye alderspensjonssystemet løsrevet fra beregningsreglene i kapittel 3. Ved uførereformen ble også den nye uføretrygden løsrevet fra beregningsreglene i kapittel 3. Stortinget har nylig vedtatt en reform av etterlatteytelsene (pensjon til tidligere familiepleier, pensjon til gjenlevende ektefelle og barnepensjon), se Prop. 13 L (2020–2021), samt Innst. 128 L (2020–2021) og Lovvedtak 39 (2020–2021). Endringene, som ennå ikke har trådt i kraft, vil innebære at også disse ytelsene løsrives fra beregningsreglene i kapittel 3. Kapittel 3 vil imidlertid fortsatt anvendes for beregning av alderspensjon etter det gamle alderspensjonssystemet.

Som nevnt i punkt 8.12.2.5, har trygdeforordningen særskilte bestemmelser for beregning av pensjoner, se avdeling III kapittel 5, artikkel 52. Det fremgår av første ledd i forslaget til § 3-1 at trygdeforordningen kan innebære at bestemmelsene om beregning av ytelser i folketrygdloven kapittel 3 må suppleres med bestemmelsene om beregning av ytelser i forordningen.

Artikkel 52 nr. 4 i trygdeforordningen åpner for at Norge kan anvende nasjonale beregningsregler på alderspensjon, se punkt 8.12.2.5. Dette gjelder alle alderspensjoner, unntatt uføre- og gjenlevendepensjoner som går over til alderspensjon, jf. merknad til vedlegg VIII til trygdeforordningen, inntatt i vedlegg VI til EØS-avtalen.

Dette innebærer at det bare er beregningen av etterlatteytelsene (frem til ovennevnte lovendring trer i kraft), samt uføre- og gjenlevendepensjoner som går over til alderspensjon, som reguleres av både kapittel 3 i folketrygdloven og trygdeforordningen artikkel 52. Selv om det følgelig bare er aktuelt å supplere beregningsreglene i folketrygdloven kapittel 3 med bestemmelsene om beregning i forordningen for en liten, og stadig mindre, gruppe ytelser, finner utvalget det likevel hensiktsmessig å foreslå at dette synliggjøres i en markør.

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre ledd. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene i første ledd vil også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen, omtalt i kapittel 9, og nordisk konvensjon om trygd, omtalt i kapittel 11. Dette gjelder også separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia, som er gjennomført i brexit-loven og omtalt i kapittel 10, og som utvalget foreslår inkorporert i folketrygdloven § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene angitt i første ledd, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Om internasjonale avtaler får betydning i en konkret trygdesak, avhenger av omstendighetene i saken.

Til § 4-1 a

Som det fremgår av første ledd første punktum, regnes dagpenger som en ytelse ved arbeidsløshet etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav h. Reglene av betydning for dagpenger under arbeidsløshet fremgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, II og III kapittel 6. Hensikten med første ledd er å vise enkelte sentrale kontaktpunkter mellom folketrygdlovens bestemmelser om dagpenger, og trygdeforordningens regler om koordinering av trygdeytelser. Kontaktpunktene gjelder trygdeforordningen slik den gjør seg gjeldende etter EØS-avtalen, men vil i de fleste tilfeller også gjøre seg gjeldende i de andre gjennomføringene av trygdeforordningen, se merknad til andre ledd. Listen er ikke uttømmende.

Av første strekpunkt følger det at trygdeforordningen inneholder særlige regler som innebærer at en person som har arbeidet i Norge og vært medlem i folketrygden, i visse tilfeller likevel skal søke dagpenger fra sitt bostedsland. I henhold til trygdeforordningen artikkel 65 vil dette gjelde enkelte pendlere som har bodd i en annen stat som anvender trygdeforordningen under sitt siste arbeidsforhold i Norge, se punkt 8.16.2.2. Trygdeforordningens regler kan også innebære at forutsetningen om fortsatt medlemskap i folketrygden for rett til dagpenger vil påvirkes av regler om lovvalg. Se forslag til § 2-1 a og merknad til denne bestemmelsen.

Det er et vilkår for rett til dagpenger at man som hovedregel oppholder seg i Norge, jf. § 4-2 første ledd. Departementet har i forskrift til § 4-2 gitt enkelte unntak fra oppholdskravet. Av andre strekpunkt fremgår det at kravet om opphold i Norge kan måtte fravikes ved opphold i andre stater som anvender trygdeforordningen. Dette gjelder i utgangspunktet arbeidssøkere som er omfattet av de spesielle reglene i artiklene 64 og 65 i trygdeforordningen, og innenfor de grensene de nevnte artiklene fastsetter, jf. redegjørelsen i punkt 8.16.2.7.

For rett til dagpenger kreves det en minste arbeidsinntekt de siste 12 eller 36 kalendermånedene før søknad. Av tredje strekpunkt fremgår det at dette kravet kan oppfylles ved å regne med arbeidsperioder gjennomført i andre stater som anvender trygdeforordningen, jf. artikkel 61 i trygdeforordningen. Se omtale i punkt 8.16.2.4. Arbeidsperiodene vil etter artikkel 61 bare kunne sammenlegges dersom arbeidet er av en slik karakter at det ville gitt rett til dagpenger om det var utført i Norge. Det vil si at tid med selvstendig næringsvirksomhet fra andre stater ikke regnes med.

Artikkel 64 gir på visse vilkår arbeidsløse en rett til å ta med seg arbeidsløshetsytelser i inntil tre måneder til en annen stat som anvender trygdeforordningen for å søke jobb der. I denne perioden er det forutsatt at dagpengemottakeren skal være registrert som arbeidssøker og følges opp av den staten som vedkommende reiser til. At kravet om å være reell arbeidssøker i folketrygdloven § 4-5 i disse tilfellene må fravikes, er synliggjort i fjerde strekpunkt. Se også omtale i punkt 8.16.2.7.

Folketrygdloven § 4-11 gir regler om fastsetting av grunnlaget for beregning av dagpengene. Av femte strekpunkt fremgår det at trygdeforordningen kan inneholde særlige regler for beregningen av dagpenger. Slike regler er gitt i artikkel 62 i trygdeforordningen, der det forutsettes at det bare er den inntekten medlemmet hadde i sitt siste arbeid i den kompetente staten som skal legges til grunn for beregningen selv om dagpengene fastsettes på grunnlag av arbeidsperioder fra en annen stat som anvender trygdeforordningen. Se omtale i punkt 8.16.2.6.

Maksimal stønadsperiode for dagpenger fastsettes etter folketrygdloven § 4-15 på grunnlag av stønadsmottakerens tidligere arbeidsinntekt. Av sjette strekpunkt fremgår det at også perioder fra andre stater som anvender trygdeforordningen må regnes med når stønadsperiodens lengde fastsettes, jf. artikkel 5 i trygdeforordningen. Stønadsperiodens lengde er omtalt i punkt 8.16.2.5.

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre ledd. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene i første ledd vil også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen, omtalt i kapittel 9, og nordisk konvensjon om trygd, omtalt i kapittel 11. Dette gjelder også separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia, som er gjennomført i brexit-loven og omtalt i kapittel 10, og som utvalget foreslår inkorporert i folketrygdloven § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene angitt i første ledd, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Om internasjonale avtaler får betydning i en konkret trygdesak, avhenger av omstendighetene i saken.

Bestemmelsene omtalt over foreslås kun inntatt av informasjonshensyn og har i seg selv ingen rettsskapende virkning. Aktuelle rettigheter og plikter ut over dem som fremgår av loven, følger direkte av de avtalene som til enhver tid er innlemmet i norsk rett. Ved motstrid går bestemmelser som følger av trygdekoordineringsavtalene foran bestemmelser i folketrygdloven. Se forslag til §§ 1-3 og 1-3 a og merknadene til disse.

Til § 6-1 a

Som det fremgår av første ledd første punktum, regnes grunnstønad og hjelpestønad etter folketrygdloven kapittel 6 som ytelser ved sykdom etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav a. Andre punktum må forstås på bakgrunn av at rett til grunnstønad og hjelpestønad som hovedregel forutsetter medlemskap i folketrygden. Trygdeforordningen kan medføre at rett til ytelsen påvirkes av regler om lovvalg, se forslag til § 2-1 a og merknad til denne bestemmelsen over. Se også omtale i punkt 8.4.2.2. Også andre bestemmelser i trygdeforordningen kan få betydning for retten til fortsatt å motta grunnstønad og hjelpestønad, se omtale av forholdet mellom lovvalgsregler, kompetent stat og nasjonal trygdedekning i punktene 6.2 og 6.12.

Reglene av betydning for grunnstønad og hjelpestønad fremgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, II og III kapittel 1. Hensikten med første ledd er å vise viktige kontaktpunkter mellom folketrygdlovens bestemmelser om grunnstønad og hjelpestønad, og trygdeforordningens regler om koordinering av trygdeytelser. Kontaktpunktene gjelder trygdeforordningen slik den gjør seg gjeldende etter EØS-avtalen, men vil i de fleste tilfeller også gjøre seg gjeldende i de andre gjennomføringene av trygdeforordningen, se merknad til andre ledd. Oversikten er ikke uttømmende.

Kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om grunn- og hjelpestønad og trygdeforordningens regler er nærmere omtalt i punkt 8.4.

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre ledd. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene i første ledd vil også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen, omtalt i kapittel 9, og nordisk konvensjon om trygd, omtalt i kapittel 11. Dette gjelder også separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia, som er gjennomført i brexit-loven og omtalt i kapittel 10, og som utvalget foreslår inkorporert i folketrygdloven § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene angitt i første ledd, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Om internasjonale avtaler får betydning i en konkret trygdesak, avhenger av omstendighetene i saken.

Til § 7-1 a

Som det fremgår av første ledd første punktum, regnes gravferdsstønad etter folketrygdloven kapittel 7 som gravferdshjelp etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav g. Reglene av betydning for gravferdsstønad fremgår av trygdeforordningen avdeling I, II og III kapittel 3. Hensikten med første ledd er å vise at det er kontaktpunkter mellom folketrygdlovens bestemmelser om gravferdsstønad og de relevante bestemmelsene i trygdeforordningen. Kontaktpunktene gjelder trygdeforordningen slik den gjør seg gjeldende etter EØS-avtalen, men vil i de fleste tilfeller også gjøre seg gjeldende i de andre gjennomføringene av trygdeforordningen, se merknad til andre ledd. Oversikten er ikke uttømmende.

Etter trygdeforordningen artikkel 42 nr. 1 er det slik at når en person som er trygdedekket, eller vedkommendes familiemedlem, dør i en annen stat enn den kompetente staten, skal dødsfallet anses for å ha inntruffet i den kompetente staten, se første ledd andre punktum.

Kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om gravferdsstønad og trygdeforordningens regler er nærmere omtalt i punkt 8.10.

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre ledd. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene i første ledd vil også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen, omtalt i kapittel 9, og nordisk konvensjon om trygd, omtalt i kapittel 11. Dette gjelder også separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia, som er gjennomført i brexit-loven og omtalt i kapittel 10, og som utvalget foreslår inkorporert i folketrygdloven § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene angitt i første ledd, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Om internasjonale avtaler får betydning i en konkret trygdesak, avhenger av omstendighetene i saken.

Til § 8-1 a

Som det fremgår av første ledd første punktum, regnes sykepenger etter folketrygdloven kapittel 8 som en ytelse ved sykdom etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav a. Reglene av betydning for sykepenger fremgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, II og III kapittel 1. Hensikten med første ledd er å vise viktige kontaktpunkter mellom folketrygdlovens bestemmelser om sykepenger og trygdeforordningens regler om koordinering av trygdeytelser. Kontaktpunktene gjelder trygdeforordningen slik den gjør seg gjeldende etter EØS-avtalen, men vil i de fleste tilfeller også gjøre seg gjeldende i de andre gjennomføringene av trygdeforordningen, se merknad til andre ledd. Listen er ikke uttømmende.

Første strekpunkt må forstås på bakgrunn av at rett til sykepenger som hovedregel forutsetter medlemskap i folketrygden. Trygdeforordningen kan medføre at rett til ytelsen påvirkes av regler om lovvalg, se forslag til § 2-1 a og merknad til denne bestemmelsen over, samt omtale i punktene 8.2.2.2 og 8.2.2.6. Trygdeforordningen innebærer at det kan foreligge rett til sykepenger selv om et medlem bor i eller flytter til en annen stat som anvender trygdeforordningen. Dette er nærmere regulert i trygdeforordningen artikkel 7 og artikkel 21 nr. 1. Også andre bestemmelser i trygdeforordningen kan få betydning for retten til fortsatt å motta sykepenger, se omtale av forholdet mellom lovvalgsregler, kompetent stat og nasjonal trygdedekning i punktene 6.2 og 6.12.

Andre strekpunkt viser til at trygdeforordningen kan medføre at perioder med yrkesaktivitet i andre stater som anvender trygdeforordningen, kan legges sammen med perioder i Norge for å oppfylle kravet i folketrygdloven § 8-2 om arbeid i minst fire uker umiddelbart før arbeidsuførheten inntrådte (opptjeningstid). Det samme gjelder perioder med tid i andre stater som tilsvarer tid med yrkesaktivitet etter lovgivningen i den staten der perioden ble tilbakelagt. Det skal tas hensyn til slike perioder som om de var tilbakelagt i Norge. Tilsvarende gjelder etter særregelen i folketrygdloven § 8-47 for yrkesaktive medlemmer som midlertidig har vært ute av inntektsgivende arbeid. Se også punktene 5.5 og 8.2.2.4.

Av tredje strekpunkt følger det at perioder med tilsvarende ytelse som sykepenger fra andre stater som anvender trygdeforordningen, skal regnes med ved vurderingen av om vedkommende har flere sykepengedager igjen, og om vedkommende har hatt en tilstrekkelig lang periode uten sykepengeytelse for ny opptjening av rett til sykepenger, jf. folketrygdloven § 8-12. Se omtale i punkt 8.2.2.4.

Fjerde strekpunkt viser til at trygdeforordningen kan medføre at sykepengegrunnlaget helt eller delvis skal fastsettes etter andre regler enn de som er angitt i folketrygdloven §§ 8-28, 8-30 og 8-35. Dette er nærmere omtalt i punkt 8.2.2.5.

Kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om sykepenger og trygdeforordningens regler er nærmere omtalt i punkt 8.2.

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre ledd. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene i første ledd vil også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen, omtalt i kapittel 9, og nordisk konvensjon om trygd, omtalt i kapittel 11. Dette gjelder også separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia, som er gjennomført i brexit-loven og omtalt i kapittel 10, og som utvalget foreslår inkorporert i folketrygdloven § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene angitt i første ledd, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Om internasjonale avtaler får betydning i en konkret trygdesak, avhenger av omstendighetene i saken.

Til § 8-9

Utvalget foreslår at folketrygdlovens bestemmelse om krav til opphold i Norge for rett til mottak av sykepenger revideres. Formålet er at bestemmelsen skal gi uttrykk for innholdet i oppholdskravet etter gjeldende rett, slik dette må forstås når trygdeforordningen tas i betraktning.

Trygdeforordningens betydning for oppholdskravet er foreslått innarbeidet i nytt første ledd andre punktum. Den geografiske avgrensningen av hvor en mottaker av sykepenger kan oppholde seg, er foreslått gjort ved en henvisning til de områdene der trygdeforordningen får anvendelse for vedkommende. Ved henvisningen til både § 1-3 og § 1-3 a understrekes det at dette ikke bare omfatter områder der trygdeforordningen har anvendelse etter EØS-avtalen, men også etter nordisk konvensjon om trygd, EFTA-konvensjonen og andre bi- eller multilaterale avtaler. Siden det er forskjeller i de ulike avtalenes geografiske og personelle anvendelsesområde, er det nødvendig å presisere at en sykmeldt person bare kan kreve å motta sykepenger fra folketrygden så lenge vedkommende oppholder seg i et område hvor forordningen er gitt anvendelse for vedkommende. For eksempel vil en amerikansk statsborger som arbeider i Norge, kunne kreve å få utbetalt sykepenger under et rekonvalesensopphold i et område hvor trygdeforordningen er gitt virkning for ham/henne som følge av nordisk konvensjon om trygd, men ikke i andre EØS-stater.

For å hindre at det materielle innholdet i det gjeldende oppholdskravet påvirkes for områder som ikke er omfattet av trygdeforordningens virkeområde, foreslår utvalget at det eksisterende oppholdskravet videreføres i andre, tredje og fjerde ledd, med de justeringer som blir nødvendige som følge av de endringene utvalget foreslår i første ledd.

Det endrede oppholdskravet er nærmere problematisert og drøftet i punkt 15.9, og utvalget viser til omtalen der.

Til § 9-1 a

Som det fremgår av første ledd første punktum, regnes omsorgspenger, opplæringspenger og pleiepenger som ytelser ved sykdom etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav a. Reglene av betydning for omsorgspenger, opplæringspenger og pleiepenger fremgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, II og III kapittel 1. Hensikten med første ledd er å vise viktige kontaktpunkter mellom folketrygdlovens bestemmelser om de nevnte ytelsene og trygdeforordningens regler om koordinering av trygdeytelser. Kontaktpunktene gjelder trygdeforordningen slik den gjør seg gjeldende etter EØS-avtalen, men vil i de fleste tilfeller også gjøre seg gjeldende i de andre gjennomføringene av trygdeforordningen, se merknad til andre ledd. Listen er ikke uttømmende.

Første strekpunkt må forstås på bakgrunn av at rett til omsorgspenger, opplæringspenger og pleiepenger som hovedregel forutsetter medlemskap i folketrygden. Trygdeforordningen kan medføre at rett til ytelsen påvirkes av regler om lovvalg, se forslag til § 2-1 a og merknad til denne bestemmelsen over. Se også omtale i punktene 8.4.2.2 og 8.4.2.6. Også andre bestemmelser i trygdeforordningen kan få betydning for retten til fortsatt å motta omsorgspenger, opplæringspenger og pleiepenger, se omtale av forholdet mellom lovvalgsregler, kompetent stat og nasjonal trygdedekning i punktene 6.2 og 6.12.

Det fremgår av andre strekpunkt at trygdeforordningen kan medføre at perioder med yrkesaktivitet i andre stater som anvender trygdeforordningen, kan legges sammen med perioder i Norge for å oppfylle kravet i folketrygdloven § 9-2 om arbeid i minst fire uker umiddelbart før fraværet inntrådte (opptjeningstid). Mottak av en ytelse til livsopphold etter kapitlene 4, 8, 9 eller 14 er som utgangspunkt likestilt med arbeid. Det er bare opptjeningsperioder som tilsvarer perioder som gir rett til disse ytelsene fra folketrygden, som skal regnes med, se trygdeforordningen artiklene 5 og 6. Dersom slike tidsrom er tilbakelagt i andre stater som anvender trygdeforordningen, skal det tas hensyn til disse som om de var tilbakelagt i Norge.

Som det vises til i tredje strekpunkt, kan trygdeforordningen medføre at ytelsene helt eller delvis skal fastsettes etter andre regler enn de som er angitt i folketrygdloven §§ 9-9 og 9-15.

Kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om omsorgspenger, opplæringspenger og pleiepenger og trygdeforordningens regler er nærmere omtalt i punkt 8.4.

Regelen med krav om opphold i Norge for rett til omsorgspenger, opplæringspenger og pleiepenger i folketrygdloven § 9-4 innebærer at regelen om opphold i Norge for rett til sykepenger, gitt i folketrygdloven § 8-9, også får virkning for disse ytelsene. Se omtale av dette oppholdskravet i punkt 8.4.2.7, og merknader til utvalgets forslag til endret oppholdskrav i merknaden til § 8-9 og punkt 15.9.

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre ledd. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene i første ledd vil også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen, omtalt i kapittel 9, og nordisk konvensjon om trygd, omtalt i kapittel 11. Dette gjelder også separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia, som er gjennomført i brexit-loven og omtalt i kapittel 10, og som utvalget foreslår inkorporert i folketrygdloven § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene angitt i første ledd, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Om internasjonale avtaler får betydning i en konkret trygdesak, avhenger av omstendighetene i saken.

Til § 10-1 a

Som det fremgår av første ledd første punktum, vil enkelte former for stønad for å kompensere for bestemte utgifter til bedring av arbeidsevnen og funksjonsevnen i dagliglivet (hjelpemidler) etter folketrygdloven kapittel 10 regnes som trygdeytelser ved sykdom etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav a, se punktene 8.6.2.1 og 7.4.2. Trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav a slår fast at forordningen får anvendelse på all lovgivning om trygdeytelser ved sykdom. Reglene av betydning for stønad til hjelpemidler fremgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, II og III kapittel 1. Hensikten med første ledd er å vise viktige kontaktpunkter mellom folketrygdlovens bestemmelser og trygdeforordningens regler om koordinering av trygdeytelser. Kontaktpunktene gjelder trygdeforordningen slik den gjør seg gjeldende etter EØS-avtalen, men vil i de fleste tilfeller også gjøre seg gjeldende i de andre gjennomføringene av trygdeforordningen, se merknad til andre ledd. Listen er ikke uttømmende.

Første strekpunkt må forstås på bakgrunn av at rett til hjelpemidler som hovedregel forutsetter medlemskap i folketrygden. Trygdeforordningen kan medføre at rett til ytelsen påvirkes av regler om lovvalg, se forslag til § 2-1 a og merknad til denne bestemmelsen over. Reglene om lovvalg og kravet om medlemskap i folketrygden er nærmere omtalt i punktene 8.6.2.2 og 8.6.2.6. Også andre bestemmelser i trygdeforordningen kan få betydning for retten til å fortsatt motta hjelpemidler, se omtale av forholdet mellom lovvalgsregler, kompetent stat og nasjonal trygdedekning i punktene 6.2 og 6.12.

Av andre strekpunkt følger det at kravet om opphold i Norge i folketrygdloven § 10-3 må anvendes i tråd med trygdeforordningens bestemmelser om opphold i andre stater som anvender forordningen. Se også omtale i punkt 8.6.2.7.

Kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om hjelpemidler og trygdeforordningens regler er nærmere omtalt i punkt 8.6.

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre ledd. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene i første ledd vil også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen, omtalt i kapittel 9, og nordisk konvensjon om trygd, omtalt i kapittel 11. Dette gjelder også separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia, som er gjennomført i brexit-loven og omtalt i kapittel 10, og som utvalget foreslår inkorporert i folketrygdloven § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene angitt i første ledd, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Om internasjonale avtaler får betydning i en konkret trygdesak, avhenger av omstendighetene i saken.

Til § 11-1 a

Som det fremgår av første ledd første punktum, regnes arbeidsavklaringspenger som en ytelse ved sykdom etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav a. Reglene av betydning for arbeidsavklaringspenger fremgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, II og III kapittel 1. Hensikten med første ledd er å vise enkelte kontaktpunkter mellom folketrygdlovens bestemmelser om arbeidsavklaringspenger og trygdeforordningens regler om koordinering av trygdeytelser. Kontaktpunktene gjelder trygdeforordningen slik den gjør seg gjeldende etter EØS-avtalen, men vil i de fleste tilfeller også gjøre seg gjeldende i de andre gjennomføringene av trygdeforordningen, se merknad til andre ledd. Listen er ikke uttømmende.

Første strekpunkt må forstås på bakgrunn av at rett til arbeidsavklaringspenger som hovedregel forutsetter medlemskap i folketrygden. Trygdeforordningen kan medføre at rett til ytelsen påvirkes av regler om lovvalg, se forslag til § 2-1 a og merknad til denne bestemmelsen over, samt omtale i punktene 8.3.2.2 og 8.3.2.6. Også andre bestemmelser i trygdeforordningen kan få betydning for retten til å fortsatt motta arbeidsavklaringspenger, se omtale av forholdet mellom lovvalgsregler, kompetent stat og nasjonal trygdedekning i punktene 6.2 og 6.12.

Andre strekpunkt viser til at trygdeforordningen kan medføre at kravet om fem år forutgående medlemskap i folketrygdloven, se folketrygdloven § 11-2, kan oppfylles med trygdetid fra andre stater som anvender forordningen. Tilsvarende kan sammenlegging av trygdetid i andre stater som anvender trygdeforordningen, benyttes for å oppfylle unntakene i bestemmelsen. Dette er nærmere omtalt i punkt 8.3.2.4.

Som det fremgår av tredje strekpunkt, kan kravet om at det forsørgede barnet skal bo og oppholde seg i Norge for rett til barnetillegg etter § 11-20, fravikes ved opphold i andre stater som anvender trygdeforordningen, se forordningen artiklene 7 og 21. Se omtale avslutningsvis i punkt 8.3.2.8.

Fjerde strekpunkt viser til at trygdeforordningen kan medføre at grunnlaget for beregning av arbeidsavklaringspenger helt eller delvis skal fastsettes etter andre regler enn de som er angitt i folketrygdloven §§ 11-19 flg., se punkt 8.3.2.5.

Kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om arbeidsavklaringspenger og trygdeforordningens regler er nærmere omtalt i punkt 8.3.

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre ledd. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene i første ledd vil også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen, omtalt i kapittel 9, og nordisk konvensjon om trygd, omtalt i kapittel 11. Dette gjelder også separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia, som er gjennomført i brexit-loven og omtalt i kapittel 10, og som utvalget foreslår inkorporert i folketrygdloven § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene angitt i første ledd, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Om internasjonale avtaler får betydning i en konkret trygdesak, avhenger av omstendighetene i saken.

Til § 11-3

Utvalget foreslår at folketrygdlovens bestemmelse om krav til opphold i Norge for rett til mottak av arbeidsavklaringspenger revideres. Formålet er at bestemmelsen skal gi uttrykk for innholdet i oppholdskravet etter gjeldende rett, slik dette må forstås når trygdeforordningen tas i betraktning.

Trygdeforordningens betydning for oppholdskravet er foreslått innarbeidet i nytt første ledd andre punktum. Den geografiske avgrensningen av hvor en mottaker av arbeidsavklaringspenger kan oppholde seg, er foreslått gjort ved en henvisning til de områdene der trygdeforordningen får anvendelse for vedkommende. Ved henvisningen til både § 1-3 og § 1-3 a understrekes det at dette ikke bare omfatter områder der trygdeforordningen har anvendelse etter EØS-avtalen, men også etter nordisk konvensjon om trygd, EFTA-konvensjonen og andre bi- eller multilaterale avtaler. Siden det er forskjeller i de ulike avtalenes geografiske og personelle anvendelsesområde, er det nødvendig å presisere at en mottaker bare kan kreve å motta arbeidsavklaringspenger fra folketrygden så lenge vedkommende oppholder seg i et område hvor forordningen er gitt anvendelse for vedkommende. For eksempel vil en amerikansk statsborger som arbeider i Norge, kunne kreve å få utbetalt arbeidsavklaringspenger under et rekonvalesensopphold i et område hvor trygdeforordningen er gitt virkning for ham/henne som følge av nordisk konvensjon om trygd, men ikke i andre EØS-stater.

Det endrede oppholdskravet er nærmere problematisert og drøftet i punkt 15.9, og utvalget viser til omtalen der.

Til § 11A-1 a

Som det fremgår av punkt 7.4.3, må tilleggsstønader til arbeidsrettede tiltak etter utvalgets syn anses omfattet av trygdeforordningen som ytelser ved sykdom, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav a. Dette gjenspeiles av første ledd første punktum. Reglene av betydning for disse tilleggsstønadene fremgår hovedsakelig av trygdeforordningen avdeling I, II og III kapittel 1. Hensikten med første ledd er å vise enkelte kontaktpunkter mellom folketrygdlovens bestemmelser om tilleggsstønader og trygdeforordningens regler om koordinering av trygdeytelser. Kontaktpunktene gjelder trygdeforordningen slik den gjør seg gjeldende etter EØS-avtalen, men vil i de fleste tilfeller også gjøre seg gjeldende i de andre gjennomføringene av trygdeforordningen, se merknad til andre ledd. Listen er ikke uttømmende.

Andre punktum må forstås på bakgrunn av at rett til tilleggsstønader som hovedregel forutsetter medlemskap i folketrygden. Trygdeforordningen kan medføre at rett til ytelsen påvirkes av regler om lovvalg, se forslag til § 2-1 a og merknad til denne bestemmelsen over. Også andre bestemmelser i trygdeforordningen kan få betydning for retten til fortsatt å motta tilleggsstønad til arbeidsrettede tiltak, se omtale av forholdet mellom lovvalgsregler, kompetent stat og nasjonal trygdedekning i punktene 6.2 og 6.12.

Kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om tilleggsstønader og trygdeforordningens regler er nærmere omtalt i punkt 8.7.

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre ledd. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene i første ledd vil også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen, omtalt i kapittel 9, og nordisk konvensjon om trygd, omtalt i kapittel 11. Dette gjelder også separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia, som er gjennomført i brexit-loven og omtalt i kapittel 10, og som utvalget foreslår inkorporert i folketrygdloven § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene angitt i første ledd, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Om internasjonale avtaler får betydning i en konkret trygdesak, avhenger av omstendighetene i saken.

Til § 12-1 a

Som det fremgår av første ledd første punktum regnes uføretrygd etter folketrygdloven kapittel 12 som ytelse ved uførhet etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav c. Reglene av betydning for uføretrygd fremgår av i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, II og III kapittel 4. Også reglene i forordningen avdeling III kapittel 5 om pensjoner gjelder for uføretrygd, og får blant annet betydning for opptjening og beregning av ytelsen, se punkt 8.11.2.5. Hensikten med første ledd er å vise enkelte kontaktpunkter mellom folketrygdlovens bestemmelser om uføretrygd, og trygdeforordningens regler om koordinering av trygdeytelser. Kontaktpunktene gjelder trygdeforordningen slik den gjør seg gjeldende etter EØS-avtalen, men vil i de fleste tilfeller også gjøre seg gjeldende i de andre gjennomføringene av trygdeforordningen, se merknad til andre ledd. Listen er ikke uttømmende.

Av første strekpunkt følger det at ved vurderingen av om kravet til forutgående medlemskap er oppfylt, jf. folketrygdloven § 12-2, skal tilsvarende opptjeningsperioder fra andre stater som anvender trygdeforordningen regnes med, se trygdeforordningen artikkel 6. Dette innebærer at for kravet om fem års forutgående medlemskap i trygden umiddelbart før uføretidspunktet for rett til uføretrygd, skal perioder med trygdetid tilbakelagt i enhver stat som anvender trygdeforordningen tas i betraktning. Tilsvarende kan sammenlegging av trygdetid i andre stater som anvender trygdeforordningen benyttes for oppfyllelse av trygdetid etter unntakene i bestemmelsen. Anvendelsen vil imidlertid begrenses av de forbehold som følger av trygdeforordningen og vedlegg til forordningen. Se nærmere omtale i punkt 8.11.2.4.

Det er som utgangspunkt et vilkår for rett til fortsatt uføretrygd at mottakeren er medlem i folketrygden jf. folketrygdloven § 12-3 første ledd. Som det fremgår av andre strekpunkt kan reglene i trygdeforordningen medføre at dette vilkåret fravikes for personer som er omfattet av forordningens personkrets og er bosatt eller jobber i en annen stat som anvender forordningen.

Tredje strekpunkt viser til at kravet til medlemskap og opphold i Norge for rett til barnetillegg, jf. folketrygdloven § 12-15 første ledd, må fravikes dersom den uføretrygdede eller det forsørgede barnet er bosatt eller oppholder seg i en annen stat som anvender trygdeforordningen. Som for retten til uføretrygd likestilles opphold eller bosetting i en annen stat som anvender trygdeforordningen her med opphold eller bosetting i Norge. Se punkt 8.11.2.6.

Fjerde strekpunkt viser at trygdeforordningen kan medføre at ytelsen helt eller delvis skal beregnes etter andre regler enn de det gis anvisning på i folketrygdloven §§ 12-9, 12-10 og 12-11, se punkt 8.11.2.5.

I andre ledd synliggjøres at trygdeforordningen ikke innebærer noen opphevelse av kravet om å være bosatt i Norge for rett til den særskilte ytelsen til unge uføre etter folketrygdloven § 12-13 tredje ledd. Denne minste årlige ytelsen oppfyller vilkårene i trygdeforordningen artikkel 70, som fritar enkelte ikke-bidragspliktige ytelser fra retten til fri eksport som ellers følger av artikkel 7. Unntaket for fri eksport av tillegget for unge uføre fremgår av oppføring i trygdeforordningen vedlegg X, se EØS-avtalen vedlegg VI, del I, nr. 1 bokstav k. Se punkt 8.11.2.6 der dette er nærmere redegjort for.

Kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om uføretrygd og trygdeforordningens regler er nærmere omtalt i punkt 8.11.

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se tredje ledd. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene i første ledd vil også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen, omtalt i kapittel 9, og nordisk konvensjon om trygd, omtalt i kapittel 11. Dette gjelder også separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia, som er gjennomført i brexit-loven og omtalt i kapittel 10, og som utvalget foreslår inkorporert i folketrygdloven § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene angitt i første ledd, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Om internasjonale avtaler får betydning i en konkret trygdesak, avhenger av omstendighetene i saken.

Til § 13-1 a

Som det fremgår av første ledd første punktum, regnes yrkesskadedekning etter folketrygdloven kapittel 13 som ytelser ved yrkesskade og yrkessykdom etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav f. Reglene av betydning for ytelser ved yrkesskade og yrkessykdom fremgår av trygdeforordningen avdeling I, II og III kapittel 2. Hensikten med første ledd er å vise at det er kontaktpunkter mellom folketrygdlovens bestemmelser om yrkesskadedekning og de relevante bestemmelsene i trygdeforordningen. Kontaktpunktene gjelder trygdeforordningen slik den gjør seg gjeldende etter EØS-avtalen, men vil i de fleste tilfeller også gjøre seg gjeldende i de andre gjennomføringene av trygdeforordningen, se merknad til andre ledd. Listen er ikke uttømmende.

I henhold til folketrygdloven § 13-6 kan skade som er påført under reise til og fra arbeid godkjennes som yrkesskade etter norsk lovgivning når transporten skjer i arbeidsgivers regi. Etter artikkel 5 i trygdeforordningen, om likestilling av ytelser, inntekter, faktiske forhold og hendelser inntruffet på andre staters territorier, må en skade som inntreffer under reise til eller fra arbeid på territoriet til en annen stat som anvender trygdeforordningen, anses som inntruffet i Norge, se første ledd andre punktum.

Kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om yrkesskadedekning og trygdeforordningens regler er nærmere omtalt i punkt 8.9.

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre ledd. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene i første ledd vil også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen, omtalt i kapittel 9, og nordisk konvensjon om trygd, omtalt i kapittel 11. Dette gjelder også separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia, som er gjennomført i brexit-loven og omtalt i kapittel 10, og som utvalget foreslår inkorporert i folketrygdloven § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene angitt i første ledd, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Om internasjonale avtaler får betydning i en konkret trygdesak, avhenger av omstendighetene i saken.

Til § 14-1 a

Som det fremgår av første ledd første punktum regnes svangerskapspenger og foreldrepenger som ytelser til mor ved svangerskap og fødsel og de tilsvarende ytelser til far etter trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav b. Reglene av betydning for svangerskapspenger og foreldrepenger fremgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, II og III kapittel 1. Hensikten med første ledd er å vise viktige kontaktpunkter mellom folketrygdlovens bestemmelser om svangerskapspenger og foreldrepenger, og trygdeforordningens regler om koordinering av trygdeytelser. Kontaktpunktene gjelder trygdeforordningen slik den gjør seg gjeldende etter EØS-avtalen, men vil i de fleste tilfeller også gjøre seg gjeldende i de andre gjennomføringene av trygdeforordningen, se merknad til andre ledd. Listen er ikke uttømmende.

Første strekpunkt må forstås på bakgrunn av at rett til svangerskapspenger og foreldrepenger forutsetter medlemskap i folketrygden. Trygdeforordningen kan medføre at dette vilkårets betydning for rett til ytelsen påvirkes av forordningens regler om lovvalg, se forslag til § 2-1 a og merknader til denne bestemmelsen. Se også omtale av lovvalgets betydning for svangerskaps- og foreldrepenger i punkt 8.8.2.2. Trygdeforordningen innebærer at det kan foreligge rett til svangerskaps- og foreldrepenger selv om et medlem bor i eller flytter til en annen stat som anvender trygdeforordningen. Dette er nærmere regulert i trygdeforordningen artikkel 7 og artikkel 21 nr. 1. For eksempel vil en person som er underlagt norsk lovgivning, og som flytter til eller bor i Sverige, ha rett til foreldrepenger utbetalt fra Norge i den grad vedkommende for øvrig oppfyller vilkårene for ytelsen. Svangerskaps- og foreldrepenger anses som kontantytelser som følge av å ha utført lønnet arbeid eller drevet selvstendig virksomhet, og mottaker av disse ytelsene anses fortsatt å utøve slikt arbeid eller virksomhet ved anvendelse av trygdeforordningens lovvalgsregler, se trygdeforordningen artikkel 11 nr. 2 og omtale i punkt 6.2.

Andre strekpunkt viser til at kravet til opptjeningstid i §§ 14-4 og 14-6 vil kunne oppfylles ved opptjeningsperioder fra andre stater som anvender trygdeforordningen. Dette følger av trygdeforordningen artikkel 6. Trygdeforordningen kan medføre at man kan benytte perioder med yrkesaktivitet i andre stater som anvender trygdeforordningen for å oppfylle kravet til enten fire ukers opptjeningstid for svangerskapspenger eller kravet til yrkesaktivitet i minst seks av de ti siste månedene før uttak av foreldrepenger. Se nærmere omtale i punktene 5.5 og 8.8.2.4.

Tredje strekpunkt viser at trygdeforordningen kan medføre at svangerskapspenger og foreldrepenger helt eller delvis beregnes etter andre regler enn de som ellers følger av folketrygdloven. Det er gitt egne regler om beregning av kontantytelser i trygdeforordningen artikkel 21. Se omtale i punkt 8.8.2.5 med videre henvisning til punkt 8.2.2.5.

Det følger av folketrygdloven § 14-11 at uttak av foreldrepenger kan utsettes ved heltidsarbeid. I fjerde strekpunkt er det vist til at dette også gjelder ved heltidsarbeid i en annen stat som anvender trygdeforordningen. Se omtale i punkt 8.8.2.7.

Som det fremgår av femte strekpunkt må det ved vurdering av om begge foreldrene fyller vilkårene for rett til foreldrepenger, jf. § 14-12 første ledd, tas hensyn rett til foreldrepenger i andre stater som anvender trygdeforordningen. Dette følger av trygdeforordningen artikkel 5 bokstav a) som innebærer at dersom mottak av en trygdeytelse eller inntekt er tillagt en bestemt rettsvirkning etter nasjonale regler, må det også tas hensyn til mottak av tilsvarende ytelser og inntekter etter andre staters lovgivning. Hvis mor har rett til foreldrepenger i en annen stat som anvender trygdeforordningen, kan dette likestilles med at mor har rett til foreldrepenger i Norge, og innebære at far etter omstendighetene vil kunne benytte seg av fedrekvoten dersom Norge er kompetent stat for ham. Artikkel 5 bokstav b) inneholder en bestemmelse om likebehandling av faktiske forhold og hendelser. Dette innebærer at far kan ta ut fedrekvote uten krav til mors samtidige aktivitet, så lenge mor forut for fødselen har vært i arbeid i et omfang som gjør at hun ville hatt rett til foreldrepenger fra Norge dersom Norge var hennes lovvalgsstat. Se omtale i punkt 8.8.2.4.

Sjette strekpunkt viser til at aktivitetsplikten etter § 14-13 første ledd kan oppfylles ved aktivitet i andre stater som anvender trygdeforordningen. Folketrygdloven § 14-13 stiller krav om at mor skal være i bestemt aktivitet for at far skal ha rett til å ta ut foreldrepenger. Det følger av trygdeforordningen artikkel 5 at denne aktivitetsplikten kan oppfylles ved at mor er i slik fastsatt aktivitet i en annen stat som anvender trygdeforordningen. Se omtale i punkt 8.8.2.3.

Etter folketrygdloven § 14-16 gis det rett til graderte foreldrepenger ved deltidsarbeid. Syvende strekpunkt viser at mottaker kan ha rett til graderte foreldrepenger også dersom arbeidet gjennomføres i en annen stat som anvender trygdeforordningen. Dette er nærmere omtalt i punkt 8.8.2.7.

Det følger av trygdeforordningen artikkel 10 at forordnigen ikke skal gi eller opprettholde rett til ytelser av samme art for ett og samme tidsrom. Åttende strekpunkt viser til at foreldre som mottar foreldrepenger i hver sin stat som anvender trygdeforordningen, må samordne uttakene for å hindre sammenfall av ytelser av samme art til samme tid. Det vil derfor måtte skje en forholdsmessig avkortning i antall dager eller uker med rett til foreldrepenger etter § 14-9 der den andre forelderen mottar tilsvarende ytelse i en viss periode.

Kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om ytelser ved svangerskap, fødsel og adopsjon og trygdeforordningens regler er nærmere omtalt i punkt 8.8.2.

Andre ledd viser til at engangsstønad ved fødsel og adopsjon ikke er omfattet av trygdeforordningen gjennom oppføring i trygdeforordningen vedlegg I avsnitt II, se EØS-avtalen vedlegg VI, del I, nr. 1, bokstav c, jf. nærmere omtale i punkt 8.8.1.4.

Om internasjonale avtaler får betydning i en konkret trygdesak, avhenger av omstendighetene i saken.

Til § 15-1 a

Som det fremgår av punkt 7.4.4 og 8.20.2.1, har utvalget under noe tvil vurdert det slik at stønadene til enslig mor eller far etter folketrygdloven kapittel 15 er omfattet av trygdeforordningen og må regnes som familieytelser, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav j. I første ledd første punktum opplyses det for brukeren av loven at stønadene er omfattet av trygdeforordningen, og ansett som en familieytelse. Reglene av betydning for familieytelser fremgår av trygdeforordningen avdeling I, II og III kapittel 8. Hensikten med første ledd er å vise viktige kontaktpunkter mellom folketrygdlovens bestemmelser om stønader til enslig mor eller far, og trygdeforordningens regler om koordinering av trygdeytelser. Kontaktpunktene gjelder trygdeforordningen slik den gjør seg gjeldende etter EØS-avtalen, men vil i de fleste tilfeller også gjøre seg gjeldende i de andre gjennomføringene av trygdeforordningen, se merknad til andre ledd. Listen er ikke uttømmende.

Første strekpunkt må forstås på bakgrunn av at rett til stønader til enslig mor eller far forutsetter medlemskap i folketrygden. Trygdeforordningen kan medføre at rett til ytelsen påvirkes av regler om lovvalg, se forslag til § 2-1 a og merknader til denne bestemmelsen over. Av artikkel 67, og EU-domstolens praksis, følger det at ett familiemedlems tilknytning til folketrygden kan gi de øvrige familiemedlemmene selvstendige rettigheter overfor denne staten, dersom også de øvrige vilkårene for ytelsen er oppfylt. Dette gjelder selv om de aktuelle familiemedlemmene er underlagt lovgivningen i en annen stat som anvender trygdeforordningen. Det kan dermed også følge av trygdeforordningen at det gis rett til stønader til en enslig mor eller far som aldri har vært medlem i folketrygdloven. Se punkt 8.20.2.5.

For rett til stønader til enslig mor eller far kreves forutgående medlemskap i folketrygden, se folketrygdloven § 15-2. Av andre strekpunkt fremgår det at trygdeforordningen kan medføre at dette kravet kan oppfylles ved sammenlegging av norsk trygdetid og tilsvarende trygdetid fra andre stater som anvender forordningen, jf. artikkel 6 i trygdeforordningen. Se punkt 8.20.2.4.

Etter folketrygdloven § 15-3 stilles det som hovedregel et vilkår for rett til stønad at den enslige moren eller faren og barnet oppholder seg i Norge. Av tredje strekpunkt fremgår det at trygdeforordningen kan medføre at dette kravet må fravikes for opphold i andre stater som anvender trygdeforordningen, se trygdeforordningen artikkel 7 og 67 og omtale i punkt 8.20.2.6.

Ettersom familieytelsene tilkommer familien som sådan, vil det ofte være slik at familier i grensekryssende situasjoner har krav på ytelser av samme slag fra flere stater. Ingen stat er forpliktet til å utbetale en familieytelse som er høyere enn hva staten betaler etter egen lovgivning. Samtidig har mottakeren rett til en samlet utbetaling som tilsvarer den høyeste av de familieytelsene vedkommende har krav på. Trygdeforordningen artikkel 68 gir særlige regler om hvilken stat som i slike tilfeller skal være primærstat. Når primærstaten har utbetalt sin ytelse, skal de øvrige statene der familien har overlappende rettigheter, utbetale et supplement – differansen – slik at den samlede ytelsen tilsvarer den høyeste ytelsen man har krav på, jf. trygdeforordningen artikkel 68 nr. 2. Av fjerde strekpunkt fremgår det at trygdeforordningen i slike tilfeller kan medføre at stønadene fra Norge vil kunne bli utbetalt redusert, eller falle helt bort, som følge av at medlemmet får en tilsvarende ytelse fra en annen stat som anvender trygdeforordningen. Prioriteringsreglene og differanseberegningen er nærmere omtalt i punkt 8.20.2.7, med videre henvisning til punkt 8.18.2.7.

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre ledd. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene i første ledd vil også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen, omtalt i kapittel 9, og nordisk konvensjon om trygd, omtalt i kapittel 11. Dette gjelder også separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia, som er gjennomført i brexit-loven og omtalt i kapittel 10, og som utvalget foreslår inkorporert i folketrygdloven § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene angitt i første ledd, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Til § 16-1 a

Som det fremgår av første ledd første punktum, regnes ytelser til tidligere familiepleier etter folketrygdloven kapittel 16 som en ytelse til etterlatte etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav e. Reglene av betydning for ytelser til etterlatte fremgår av trygdeforordningen avdeling I, II og III kapittel 5. Hensikten med første ledd er å vise viktige kontaktpunkter mellom folketrygdlovens bestemmelser om ytelser til tidligere familiepleier, og trygdeforordningens regler om koordinering av trygdeytelser. Kontaktpunktene gjelder trygdeforordningen slik den gjør seg gjeldende etter EØS-avtalen, men vil i de fleste tilfeller også gjøre seg gjeldende i de andre gjennomføringene av trygdeforordningen, se merknad til andre ledd. Listen er ikke uttømmende.

For rett til ytelser til tidligere familiepleier kreves minst fem års forutgående medlemskap, se folketrygdloven § 16-2 første ledd. Av første strekpunkt fremgår det at dette kravet kan oppfylles ved sammenlegging av norsk trygdetid og trygdetid fra andre stater som anvender trygdeforordningen, jf. artikkel 51. Det er imidlertid et vilkår at vedkommende har en periode på minst ett år i Norge, jf. trygdeforordningen artikkel 57. Se punkt 8.15.2.4.

Etter folketrygdloven § 16-3 er det et vilkår for rett til ytelser til tidligere familiepleier at mottakeren forblir medlem i folketrygden. Dette innebærer i praksis et eksportforbud for ytelsen. Av andre strekpunkt fremgår det at trygdeforordningen kan medføre at dette vilkåret bortfaller, se trygdeforordningen artikkel 7. Se punkt 8.15.2.6.

Kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om ytelser til tidligere familiepleier og trygdeforordningens regler er nærmere omtalt i punkt 8.15.

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre ledd. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene i første ledd vil også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen, omtalt i kapittel 9, og nordisk konvensjon om trygd, omtalt i kapittel 11. Dette gjelder også separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia, som er gjennomført i brexit-loven og omtalt i kapittel 10, og som utvalget foreslår inkorporert i folketrygdloven § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene angitt i første ledd, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Om internasjonale avtaler får betydning i en konkret trygdesak, avhenger av omstendighetene i saken.

Til § 17-1 a

Som det fremgår av første ledd første punktum, regnes ytelser til gjenlevende ektefelle etter folketrygdloven kapittel 17 som en ytelse til etterlatte etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav e. Reglene av betydning for ytelser til gjenlevende ektefelle fremgår av trygdeforordningen avdeling I, II og III kapittel 5. Hensikten med første ledd er å vise viktige kontaktpunkter mellom folketrygdlovens bestemmelser om ytelser til gjenlevende ektefelle, og trygdeforordningens regler om koordinering av trygdeytelser. Kontaktpunktene gjelder trygdeforordningen slik den gjør seg gjeldende etter EØS-avtalen, men vil i de fleste tilfeller også gjøre seg gjeldende i de andre gjennomføringene av trygdeforordningen, se merknad til andre ledd. Listen er ikke uttømmende.

For rett til ytelser til gjenlevende ektefelle kreves som hovedregel minst fem års forutgående medlemskap i folketrygden, se folketrygdloven § 17-3 første ledd. Av første strekpunkt fremgår det at dette kravet kan oppfylles ved sammenlegging av norsk trygdetid og trygdetid fra andre stater som anvender trygdeforordningen, jf. artikkel 51. Det er imidlertid et vilkår at vedkommende har en periode på minst ett år i Norge, jf. trygdeforordningen artikkel 57. Se punkt 8.13.2.4.

Etter folketrygdloven § 17-4 er det i utgangspunktet et vilkår for garantipensjon at mottakerne forblir medlemmer i folketrygden. Dette innebærer i praksis et eksportforbud.3 Av andre strekpunkt fremgår det at trygdeforordningen kan medføre at dette vilkåret bortfaller, se trygdeforordningen artikkel 7. Se punkt 8.13.2.6.

Kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om ytelser til gjenlevende ektefelle og trygdeforordningens regler er nærmere omtalt i punkt 8.13.

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre ledd. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene i første ledd vil også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen, omtalt i kapittel 9, og nordisk konvensjon om trygd, omtalt i kapittel 11. Dette gjelder også separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia, som er gjennomført i brexit-loven og omtalt i kapittel 10, og som utvalget foreslår inkorporert i folketrygdloven § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene angitt i første ledd, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Om internasjonale avtaler får betydning i en konkret trygdesak, avhenger av omstendighetene i saken.

Til § 18-1 a

Som det fremgår av første ledd første punktum, regnes barnepensjon etter folketrygdloven kapittel 18 som en ytelse til etterlatte etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav e. Reglene av betydning for barnepensjon fremgår av trygdeforordningen avdeling I, II og III kapittel 5. Hensikten med første ledd er å vise viktige kontaktpunkter mellom folketrygdlovens bestemmelser om barnepensjon, og trygdeforordningens regler om koordinering av trygdeytelser. Kontaktpunktene gjelder trygdeforordningen slik den gjør seg gjeldende etter EØS-avtalen, men vil i de fleste tilfeller også gjøre seg gjeldende i de andre gjennomføringene av trygdeforordningen, se merknad til andre ledd. Listen er ikke uttømmende.

For rett til barnepensjon kreves som hovedregel minst fem års forutgående medlemskap i folketrygden, se folketrygdloven § 18-2 første ledd. Av første strekpunkt fremgår det at dette kravet kan oppfylles ved sammenlegging av norsk trygdetid og trygdetid fra andre stater som anvender trygdeforordningen, jf. artikkel 51. Det er imidlertid et vilkår at vedkommende har en periode på minst ett år i Norge, jf. trygdeforordningen artikkel 57. Se punkt 8.14.2.4.

Etter folketrygdloven § 18-3 første ledd er det i utgangspunktet et vilkår for garantipensjon at mottakerne forblir medlemmer i folketrygden. Dette innebærer i praksis et eksportforbud.4 Av andre strekpunkt fremgår det at trygdeforordningen kan medføre at dette vilkåret fravikes, se trygdeforordningen artikkel 7. Se punkt 8.14.2.6.

Kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om barnepensjon og trygdeforordningens regler er nærmere omtalt i punkt 8.14.

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre ledd. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene i første ledd vil også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen, omtalt i kapittel 9, og nordisk konvensjon om trygd, omtalt i kapittel 11. Dette gjelder også separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia, som er gjennomført i brexit-loven og omtalt i kapittel 10, og som utvalget foreslår inkorporert i folketrygdloven § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene angitt i første ledd, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Om internasjonale avtaler får betydning i en konkret trygdesak, avhenger av omstendighetene i saken.

Til § 19-1 a

Som det fremgår av første ledd første punktum, regnes gammel alderspensjon etter folketrygdloven kapittel 19 som en ytelse ved alder etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav d. Reglene av betydning for gammel alderspensjon fremgår av trygdeforordningen avdeling I, II og III kapittel 5. Hensikten med første ledd er å vise viktige kontaktpunkter mellom folketrygdlovens bestemmelser om gammel alderspensjon, og trygdeforordningens regler om koordinering av trygdeytelser. Kontaktpunktene gjelder trygdeforordningen slik den gjør seg gjeldende etter EØS-avtalen, men vil i de fleste tilfeller også gjøre seg gjeldende i de andre gjennomføringene av trygdeforordningen, se merknad til andre ledd. Listen er ikke uttømmende.

For rett til gammel alderspensjon kreves minst fem års forutgående trygdetid, se folketrygdloven § 19-2 første ledd. Av første strekpunkt fremgår det at dette kravet kan oppfylles ved sammenlegging av norsk trygdetid og trygdetid fra andre stater som anvender trygdeforordningen, jf. artikkel 51. Det er imidlertid et vilkår at vedkommende har en periode på minst ett år i Norge, jf. trygdeforordningen artikkel 57. Se punkt 8.12.2.4.

Etter folketrygdloven § 19-3 er det i utgangspunktet et vilkår for gammel alderspensjon at mottakerne forblir medlemmer i folketrygden. Dette innebærer i praksis et eksportforbud.5 Av andre strekpunkt fremgår det at trygdeforordningen kan medføre at dette vilkåret bortfaller, se trygdeforordningen artikkel 7. Se punkt 8.12.2.6.

For at alle skal sikres et minste inntektsnivå i alderdommen, stilles det i folketrygdloven § 19-11 krav om et visst nivå på pensjonen for å kunne ta ut pensjon før 67 år. Vilkåret er at alderspensjon (summen av grunnpensjon, tilleggspensjon og pensjonstillegg) ved fylte 67 år, minst må tilsvare minste pensjonsnivå med full trygdetid på samme tidspunkt. Av tredje strekpunkt i forslaget fremgår det at forordningen kan medføre at dette vilkåret ikke gjelder fullt ut, fordi det om nødvendig kan oppfylles ved sammenlegging av norsk trygdetid og trygdetid fra andre stater som anvender forordningen. Reduksjonen av minstekravet gjøres ved å proratisere pensjonsnivået etter forholdet mellom trygdetid i Norge og samlet trygdetid i Norge og aktuelle avtalestat. Dette gjør det enklere å fylle vilkåret for tidliguttak for personer som har opptjent trygdetid i avtalestat. Jo lavere trygdetiden i Norge er i forhold til samlet trygdetid i avtalestaten, desto lavere blir kravet til garantipensjonsnivå ved 67 år, se artikkel 51 i trygdeforordningen. Se punkt 8.12.2.4.

Kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om gammel alderspensjon og trygdeforordningens regler er nærmere omtalt i punkt 8.12.

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre ledd. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene i første ledd vil også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen, omtalt i kapittel 9, og nordisk konvensjon om trygd, omtalt i kapittel 11. Dette gjelder også separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia, som er gjennomført i brexit-loven og omtalt i kapittel 10, og som utvalget foreslår inkorporert i folketrygdloven § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene angitt i første ledd, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Om internasjonale avtaler får betydning i en konkret trygdesak, avhenger av omstendighetene i saken.

Til § 20-1 a

Som det fremgår av første ledd første punktum, regnes ny alderspensjon etter folketrygdloven kapittel 20 som en ytelse ved alder etter trygdeforordningen, jf trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav d. Reglene av betydning for ny alderspensjon fremgår av trygdeforordningen avdeling I, II og III kapittel 5. Hensikten med første ledd er å vise viktige kontaktpunkter mellom folketrygdlovens bestemmelser om ny alderspensjon, og trygdeforordningens regler om koordinering av trygdeytelser. Kontaktpunktene gjelder trygdeforordningen slik den gjør seg gjeldende etter EØS-avtalen, men vil i de fleste tilfeller også gjøre seg gjeldende i de andre gjennomføringene av trygdeforordningen, se merknad til andre ledd. Listen er ikke uttømmende.

For rett til garantipensjon kreves minst fem års forutgående trygdetid, se folketrygdloven § 20-10 andre ledd. Av første strekpunkt fremgår det at dette kravet kan oppfylles ved sammenlegging av norsk trygdetid og trygdetid fra andre stater som anvender trygdeforordningen, jf. artikkel 51. Det er imidlertid et vilkår at vedkommende har en periode på minst ett år i Norge, jf. trygdeforordningen artikkel 57. Se punkt 8.12.2.4.

Etter folketrygdloven § 20-10 er det i utgangspunktet et vilkår for garantipensjon at personer som har mindre enn 20 års samlet trygdetid, forblir medlemmer i folketrygden. Dette innebærer i praksis et eksportforbud for personer som har kortere opptjeningstid enn 20 år. Av andre strekpunkt fremgår det at trygdeforordningen kan medføre at dette vilkåret bortfaller, se trygdeforordningen artikkel 7. Se punkt 8.12.2.6.

For at alle skal sikres et minste inntektsnivå i alderdommen, stilles det i folketrygdloven § 20-15 krav om et visst nivå på pensjonen for å kunne ta ut pensjon før 67 år. Vilkåret er at alderspensjon (summen av inntektspensjon og eventuell garantipensjon) ved fylte 67 år, minst må tilsvare garantipensjonsnivået etter høy sats og med full trygdetid på samme tidspunkt. Av tredje strekpunkt fremgår det at forordningen kan medføre at dette vilkåret ikke gjelder fullt ut, fordi det om nødvendig kan oppfylles ved sammenlegging av norsk trygdetid og trygdetid fra andre stater som anvender forordningen. Reduksjonen av minstekravet gjøres ved å proratisere garantipensjonsnivå etter forholdet mellom trygdetid i Norge og samlet trygdetid i Norge og aktuelle avtaleland. Dette gjør det enklere å fylle vilkåret for tidliguttak for personer som har opptjent trygdetid i avtaleland. Jo lavere trygdetiden i Norge er i forhold til samlet trygdetid i avtaleland, desto lavere blir kravet til garantipensjonsnivå ved 67 år, se artikkel 51 i trygdeforordningen. Se punkt 8.12.2.4.

Kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om ny alderspensjon og trygdeforordningens regler er nærmere omtalt i punkt 8.12.

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre ledd. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene i første ledd vil også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen, omtalt i kapittel 9, og nordisk konvensjon om trygd, omtalt i kapittel 11. Dette gjelder også separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia, som er gjennomført i brexit-loven og omtalt i kapittel 10, og som utvalget foreslår inkorporert i folketrygdloven § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene angitt i første ledd, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Om internasjonale avtaler får betydning i en konkret trygdesak, avhenger av omstendighetene i saken.

Til § 21-1 a

Folketrygdloven kapittel 21 har overskriften «Saksbehandling i trygdesaker. Anke- og klagebehandling m.m.». I saker som innebærer et grensekryssende element med en eller flere andre stater som anvender trygdeforordningen, suppleres bestemmelsene i kapittel 21 med bestemmelsene i trygdeforordningen avdeling V, som har overskriften «Forskjellige bestemmelser», og bestemmelsene i gjennomføringsforordningen. Dette fremgår av første ledd første punktum.

Hensikten med første ledd er å vise viktige kontaktpunkter mellom folketrygdlovens bestemmelser om saksbehandling og de relevante bestemmelsene i trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen. Kontaktpunktene gjelder trygdeforordningen slik den gjør seg gjeldende etter EØS-avtalen, men vil i de fleste tilfeller også gjøre seg gjeldende i de andre gjennomføringene av trygdeforordningen, se merknad til andre ledd. Listen er ikke uttømmende.

Etter folketrygdloven § 21-2 skal krav om ytelser etter folketrygdloven i utgangspunktet settes frem for det felles lokale kontoret i arbeids- og velferdsforvaltningen der vedkommende bor. Av første strekpunkt fremgår det at det kan gjelde unntak fra dette i medhold av trygdeforordningen eller gjennomføringsforordningen. Av artikkel 81 i trygdeforordningen fremgår det at krav, erklæringer, klager eller anker som etter en medlemsstats lovgivning skulle vært fremsatt innen en bestemt frist for en myndighet, institusjon eller domstol i denne medlemsstaten, skal anses som lovlig fremsatt dersom de er fremsatt innen den samme fristen for en tilsvarende myndighet, institusjon eller domstol i en annen medlemsstat. Se for øvrig gjennomføringsforordningen artikkel 45.

Arbeids- og velferdsetatens adgang til å gi ut personopplysninger om folketrygdens medlemmer er naturlig nok svært begrenset, men folketrygdloven § 21-4 b har bestemmelser om utveksling av opplysninger med finansinstitusjoner. Trygdeforordningen inneholder imidlertid bestemmelser om samarbeid og utveksling av opplysninger mellom EØS-statenes institusjoner i artiklene 76 til 78. Se også gjennomføringsforordningen kapittel II, artiklene 2 til 7. Dette innebærer at Arbeids- og velferdsetaten i større utstrekning enn det som fremgår av folketrygdloven må dele medlemmenes personopplysninger med andre, se andre strekpunkt.

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre ledd. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene i første ledd vil også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen, omtalt i kapittel 9, og nordisk konvensjon om trygd, omtalt i kapittel 11. Dette gjelder også separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia, som er gjennomført i brexit-loven og omtalt i kapittel 10, og som utvalget foreslår inkorporert i folketrygdloven § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene angitt i første ledd, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Om internasjonale avtaler får betydning i en konkret trygdesak, avhenger av omstendighetene i saken.

Til § 22-1 a

Folketrygdloven kapittel 22 har overskriften «Utbetaling». I saker som innebærer et grensekryssende element med en eller flere andre stater som anvender trygdeforordningen, suppleres bestemmelsene i kapittel 22 med bestemmelsene i trygdeforordningen avdeling IV, som har overskriften «Finansielle bestemmelser», og bestemmelsene i kapittel III i gjennomføringsforordningen. Dette fremgår av første ledd første punktum.

Hensikten med første ledd er å vise at det er kontaktpunkter mellom folketrygdlovens bestemmelser om utbetaling av ytelser og de relevante bestemmelsene i trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen. Kontaktpunktene gjelder trygdeforordningen slik den gjør seg gjeldende etter EØS-avtalen, men vil i de fleste tilfeller også gjøre seg gjeldende i de andre gjennomføringene av trygdeforordningen, se merknad til andre ledd. Oversikten er ikke uttømmende.

I folketrygdloven kapittel 22 finnes regler om inndriving av folketrygdens fordringer som følge av feilutbetalinger mv. Som følge av trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen, har de statene som anvender dem, plikt til å bistå hverandre med inndriving av fordringer.

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre ledd. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene i første ledd vil også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen, omtalt i kapittel 9, og nordisk konvensjon om trygd, omtalt i kapittel 11. Dette gjelder også separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia, som er gjennomført i brexit-loven og omtalt i kapittel 10, og som utvalget foreslår inkorporert i folketrygdloven § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene angitt i første ledd, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Om internasjonale avtaler får betydning i en konkret trygdesak, avhenger av omstendighetene i saken.

Til § 23-4 a

Første ledd første punktum i bestemmelsen viser i dag til avtaler inngått med hjemmel i § 1-3. Bestemmelsen foreslås endret som konsekvens av forslagene til endringer i kapittel 1.

Se forslag til §§ 1-3 og 1-3 a og merknadene til disse.

19.2 Kontantstøtteloven

Til § 1 a

Som det fremgår av første ledd første punktum, regnes kontantstøtte som en familieytelse etter trygdeforordningen, se trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav j. Reglene av betydning for familieytelser fremgår av trygdeforordningen avdeling I, II og III kapittel 8. Hensikten med første ledd er å vise enkelte kontaktpunkter mellom kontantstøttelovens bestemmelser, og trygdeforordningens regler om koordinering av trygdeytelser. Kontaktpunktene gjelder trygdeforordningen slik den gjør seg gjeldende etter EØS-avtalen, men vil i de fleste tilfeller også gjøre seg gjeldende i de andre gjennomføringene av trygdeforordningen, se merknad til andre ledd. Listen er ikke uttømmende.

Det er et vilkår for rett til kontantstøtte at barnet og støttemottaker er bosatt i Norge, se kontantstøtteloven §§ 2 og 3. Av første og andre strekpunkt går det frem at trygdeforordningen kan medføre at dette kravet anses oppfylt dersom barnet og støttemottaker bor i en annen stat som anvender trygdeforordningen, se trygdeforordningen artiklene 7 og 67. Se nærmere omtale i punkt 8.19.2.2 og punkt 2.19.2.5.

Det er videre et vilkår for rett til kontantstøtte at forelderen har barnet boende fast hos seg, se kontantstøtteloven § 2. Dersom en av foreldrene har Norge som lovvalgsstat og «i hovedsak forsørger» barnet, kan vilkårene for kontantstøtte anses oppfylt for den andre forelderen som har barnet boende fast hos seg i en annen stat som anvender trygdeforordningen, selv om foreldrene er skilt eller ikke lengre er samboere, se tredje strekpunkt. Dette gjelder uavhengig av om mor og barn er underlagt lovgivningen i en annen EØS- stat og følger av artikkel 67 og EU-domstolens praksis. Se punkt 8.19.2.5.

For rett til kontantstøtte kreves minst fem års forutgående medlemskap i folketrygden, se kontantstøtteloven § 3. Av fjerde strekpunkt går det frem at dette kravet kan oppfylles ved sammenlegging av norsk trygdetid og tilsvarende trygdetid fra andre stater som anvender forordningen, jf. artikkel 6 i trygdeforordningen. Se punkt 8.19.2.4.

Ettersom familieytelsene tilkommer familien som sådan, vil det ofte være slik at familier i grensekryssende situasjoner har krav på ytelser av samme slag fra flere stater. Ingen stat er forpliktet til å utbetale en familieytelse som er høyere enn hva staten betaler etter egen lovgivning. Samtidig har mottakeren rett til en samlet utbetaling som tilsvarer den høyeste av de familieytelsene vedkommende har krav på. Trygdeforordningen artikkel 68 gir særlige regler om hvilken stat som i slike tilfeller skal være primærstat. Når primærstaten har utbetalt sin ytelse, skal de øvrige statene der familien har overlappende rettigheter, utbetale et supplement – differansen – slik at den samlede ytelsen tilsvarer den høyeste ytelsen man har krav på, jf. trygdeforordningen artikkel 68 nr. 2. Av femte strekpunkt går det frem at trygdeforordningen i slike tilfeller kan medføre at kontantstøtten fra Norge vil kunne bli utbetalt redusert, eller falle helt bort, som følge av at støttemottaker får en tilvarende ytelse fra en annen stat som er primærstat. Se nærmere omtale i punkt 8.19.2.7.

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre ledd. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av § 22 og folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene i første ledd vil også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen, omtalt i kapittel 9, og nordisk konvensjon om trygd, omtalt i kapittel 11. Dette gjelder også separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia, som er gjennomført i brexit-loven og omtalt i kapittel 10, og som utvalget foreslår inkorporert i folketrygdloven § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene angitt i første ledd, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Det er videre foreslått at bilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering gis virkning i norsk rett ved forskrift hjemlet i § 22. Disse avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning er omtalt i kapittel 12.

Om internasjonale avtaler får betydning i en konkret trygdesak, avhenger av omstendighetene i saken.

Til § 3 a

I någjeldende § 3 a er det vist til forordning (EØF) nr. 1408/71 og forordning (EØF) nr. 574/72. Disse forordningene er erstattet av henholdsvis forordning (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger (trygdeforordningen) og forordning (EF) nr. 987/2009 om regler for gjennomføring av forordning (EF) nr. 883/2004 (gjennomføringsforordningen). Henvisningen er på denne bakgrunn foreslått oppdatert. Som en konsekvens av at de to forordningene foreslås inkorporert i folketrygdloven § 1-3 første ledd, foreslås det en språklig forenkling i første punktum ved at det vises til «trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen, jf. folketrygdloven § 1-3 første ledd». Formuleringen «tilsvarende anvendelse» er videreført. Utvalget legger til grunn at det siktes til samme forrang fremfor øvrige bestemmelser gitt i eller i medhold av loven som det trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen har på fastlandet. Utvalget har derfor ikke funnet behov for å foreslå at dette presiseres i ordlyden.

Andre punktum er ny. Bestemmelsen markerer at bestemmelsene om kontantstøtte vil komme til anvendelse overfor arbeidstakere på kontinentalsokkelen fra stater og områder utenfor EØS-området i den grad det følger av en bilateral avtale som er gjennomført i norsk rett i medhold av § 22 eller en multilateral avtale som er gjennomført i folketrygdloven § 1-3 a. I nordisk konvensjon om trygd fremgår det av artikkel 6 at den kommer til anvendelse også på sokkelen.

Se også forslag til revidert § 22 og til ny § 1-3 a i folketrygdloven og merknadene til disse.

Til § 22

Bestemmelsen er totalrevidert. Bestemmelsen regulerer forholdet til trygdeforordningen, gjennomføringsforordningen og bi- og multilaterale avtaler om trygdekoordinering.

Dagens første ledd første punktum slår fast at Kongen kan inngå gjensidige trygdeavtaler med andre land, men tilfører ikke noe ut over det som følger av Grunnloven § 26 første ledd. Bestemmelsen foreslås derfor ikke videreført. Dagens første ledd andre punktum er utformet som en derogasjonshjemmel, som åpner for at Kongen kan gjøre unntak fra lovens bestemmelser. Utvalget foreslår at det fremgår direkte av paragafen her at bestemmelser om trygdekoordinering i forordninger og bi- og multilaterale avtaler som er gjennomført i norsk rett går foran andre bestemmelser gitt i eller medhold av loven. Utvalget foreslår derfor ikke å videreføre bestemmelsen i første ledd andre punktum.

Første ledd er en forskriftshjemmel som åpner for at Norge kan gjennomføre bilaterale avtaler om trygdekoordinering ved forskrift. Disse avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning er omtalt i kapittel 12.

Andre ledd sikrer at reglene i trygdeforordningen, gjennomføringsforordningen og bi- og multilaterale avtaler om trygdekoordinering, som Norge er bundet av, har gjennomslagskraft overfor bestemmelser gitt i eller i medhold av kontantstøtteloven.

Trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen er foreslått gjennomført i norsk rett på lovs nivå ved inkorporasjon i folketrygdloven, jf. folketrygdloven § 1-3 første ledd. Det samme er nordisk konvensjon om trygd og bestemmelsene om trygdekoordinering i EFTA-konvensjonen artikkel 21 sammenholdt med tillegg 2 til vedlegg K, separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia artikkel 29 til 34 og trianguleringsavtalen, jf. folketrygdloven § 1-3 a første ledd. For informasjon om forholdet mellom disse trygdekoordineringsinstrumentene og kontantstøtteloven vises det til punkt 8.19 (trygdeforordningen), kapittel 9 (EFTA-konvensjonen), kapittel 10 (trygdekoordinering med Storbritannia) og kapittel 11 (nordisk konvensjon om trygd).

19.3 Barnetrygdloven

Til § 1 a

Som det fremgår av første ledd første punktum, regnes barnetrygd som en familieytelse etter trygdeforordningen, jf trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav j. Reglene av betydning for familieytelser fremgår av trygdeforordningen avdeling I, II og III kapittel 8. Hensikten med første ledd er å vise viktige kontaktpunkter mellom barnetrygdlovens bestemmelser, og trygdeforordningens regler om koordinering av trygdeytelser. Kontaktpunktene gjelder trygdeforordningen slik den gjør seg gjeldende etter EØS-avtalen, men vil i de fleste tilfeller også gjøre seg gjeldende i de andre gjennomføringene av trygdeforordningen, se merknad til andre ledd. Listen er ikke uttømmende.

Det er et vilkår for rett til barnetrygd at barnet er bosatt i Norge, se barnetrygdloven § 4. Av første strekpunkt går det frem at trygdeforordningen kan medføre at dette kravet anses oppfylt dersom barnet bor i en annen stat som anvender trygdeforordningen, se trygdeforordningen artiklene 7 og 67. Se også punkt 8.18.2.6.

Det er videre et vilkår for rett til barnetrygd at forelderen har barnet boende fast hos seg, se barnetrygdloven § 2. Dersom en av foreldrene har Norge som lovvalgsstat og i hovedsak forsørger barnet, kan vilkårene for barnetrygd anses oppfylt for den andre forelderen som har barnet boende fast hos seg i en annen stat som anvender trygdeforordningen selv om foreldrene er skilt eller ikke lengre er samboere, se andre strekpunkt. Dette gjelder uavhengig av om mor og barn er underlagt lovgivningen i en annen stat som anvender trygdeforordningen, og følger av artikkel 67 og EU-domstolens praksis. Tilsvarende vil gjelde for utvidet barnetrygd. Se punkt 8.18.2.5.

Ettersom familieytelsene tilkommer familien som sådan, vil det ofte være slik at familier i grensekryssende situasjoner har krav på ytelser av samme slag fra flere stater. Ingen stat er forpliktet til å utbetale en familieytelse som er høyere enn hva staten betaler etter egen lovgivning. Samtidig har mottakeren rett til en samlet utbetaling som tilsvarer den høyeste av de familieytelsene vedkommende har krav på. Trygdeforordningen artikkel 68 gir særlige regler om hvilken stat som i slike tilfeller skal være primærstat. Når primærstaten har utbetalt sin ytelse, skal de øvrige statene der familien har overlappende rettigheter, utbetale et supplement – differansen – slik at den samlede ytelsen tilsvarer den høyeste ytelsen man har krav på, jf. trygdeforordningen artikkel 68 nr. 2. Av tredje strekpunkt går det frem at trygdeforordningen i slike tilfeller kan medføre stønadene fra Norge vil kunne bli utbetalt redusert, eller falle helt bort, som følge av at støttemottaker får en tilvarende ytelse fra en annen stat som er primærstat. Se omtale i punkt 8.18.2.7.

Om internasjonale avtaler får betydning i en konkret trygdesak, avhenger av omstendighetene i saken.

Til § 6

I någjeldende § 6 er det vist til forordning (EØF) nr. 1408/71 og forordning (EØF) nr. 574/72. Disse er erstattet av henholdsvis forordning (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger (trygdeforordningen) og forordning (EF) nr. 987/2009 om regler for gjennomføring av forordning (EF) nr. 883/2004 (gjennomføringsforordningen). Henvisningen er på denne bakgrunn oppdatert. Som en konsekvens av at de to forordningene foreslås inkorporert i folketrygdloven § 1-3 første ledd foreslås det en språklig forenkling i første punktum ved at det vises til «trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen, jf. folketrygdloven § 1-3 første ledd». Formuleringen «tilsvarende anvendelse» er videreført. Utvalget legger til grunn at det siktes til samme forrang fremfor øvrige bestemmelser gitt i eller i medhold av loven som det trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen har på fastlandet. Utvalget har derfor ikke funnet behov for å foreslå at dette presiseres i ordlyden.

Andre punktum er ny. Bestemmelsen markerer at bestemmelsene om barnetrygd vil komme til anvendelse overfor arbeidstakere på kontinentalsokkelen fra stater og områder utenfor EØS-området i den grad det følger av en bilateral avtale som er gjennomført i norsk rett i medhold av § 22 eller en multilateral avtale som er gjennomført i folketrygdloven § 1-3 a. I nordisk konvensjon om trygd fremgår det av artikkel 6 at den kommer til anvendelse også på sokkelen.

Se også forslag til revidert § 22 og til ny § 1-3 a i folketrygdloven og merknadene til disse.

Til § 22

Bestemmelsen er totalrevidert. Bestemmelsen regulerer forholdet til trygdeforordningen, gjennomføringsforordningen og bi- og multilaterale avtaler om trygdekoordinering.

Dagens første ledd første punktum slår fast at Kongen kan inngå gjensidige trygdeavtaler med andre land, men tilfører ikke noe ut over det som følger av Grunnloven § 26 første ledd. Bestemmelsen foreslås derfor ikke videreført. Dagens første ledd andre punktum er utformet som en derogasjonshjemmel, som åpner for at Kongen kan gjøre unntak fra lovens bestemmelser. Utvalget foreslår at det fremgår direkte av paragrafen her at bestemmelser om trygdekoordinering i forordninger og bi- og multilaterale avtaler som er gjennomført i norsk rett går foran andre bestemmelser gitt i eller medhold av loven. Utvalget foreslår derfor ikke å videreføre bestemmelsen i første ledd andre punktum.

Trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen er foreslått gjennomført i norsk rett på lovs nivå ved inkorporasjon i folketrygdloven, jf. folketrygdloven § 1-3 første ledd. Det samme er nordisk konvensjon om trygd og bestemmelsene om trygdekoordinering i EFTA-konvensjonen artikkel 21 sammenholdt med tillegg 2 til vedlegg K, separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia artiklene 29 til 34 og trianguleringsavtalen, jf. folketrygdloven § 1-3 a første ledd. For informasjon om forholdet mellom disse trygdekoordineringsinstrumentene og barnetrygdloven vises det til punkt 8.18 (trygdeforordningen), kapittel 9 (EFTA-konvensjonen), kapittel 10 (trygdekoordinering med Storbritannia) og kapittel 11 (nordisk konvensjon om trygd).

19.4 Arbeids- og velferdsforvaltningsloven

Til § 4

Arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 4 regulerer Arbeids- og velferdsetatens hovedoppgaver. Det fremgår av bestemmelsen at etaten har ansvar for gjennomføringen av arbeidsmarkeds-, trygde- og pensjonspolitikken, og forvalter arbeidsmarkedsloven, folketrygdloven, med unntak av kapittel 5, og andre lover hvor oppgaver er lagt til etaten, og skal sikre rett ytelse til den enkelte. Etaten har ansvaret for å følge opp og kontrollere tjenester, ytelser og utbetalinger. Av bestemmelsens tredje ledd, følger det at etaten skal stimulere den enkelte stønadsmottakeren til arbeidsaktivitet der dette er mulig, og gi råd og veiledning til arbeidsgivere og arbeidstakere for å hindre sykefravær og utstøting fra arbeidslivet. Etaten skal videre bistå arbeidssøkere med å få jobb, bistå arbeidsgivere med å skaffe arbeidskraft, forebygge og dempe skadevirkningene av arbeidsledighet og innhente informasjon om arbeidsmarkedet.

Det vil følge både av den allmenne veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11, og av Arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 4 slik den lyder, at det påhviler etaten å legge til rette for at den enkelte kan få oversikt over hvilke rettigheter og plikter som følger både av nasjonal trygdelovgivning og de folkerettslige forpliktelsene Norge har påtatt seg med betydning for trygdekoordinering. Det vil også være sentralt at slik informasjon setter den enkelte i stand til å forutberegne sin egen rettsstilling i de ulike situasjonene der trygdelovgivning både av nasjonal og internasjonal karakter kan gjøre seg gjeldende. Utvalget foreslår et tillegg i bestemmelsens andre ledd for å understreke etatens ansvar på dette området.

19.5 Brexit-loven

Til § 2

Bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia artikkel 29 til 34 og trianguleringsavtalen, som gjelder rettsstillingen til personer som har hatt tilknytning til både Storbritannia, en EU-stat og en EØS/EFTA-stat, foreslås inkorporert i folketrygdloven ny § 1-3 a første ledd. Se merknadene til folketrygdloven ny § 1-3 a første ledd.

Bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen er i dag gjennomført i brexit-loven § 2 første ledd bokstav c. Trianguleringsavtalen er gjennomført i § 2 andre ledd. Forslaget om å inkorporere disse i folketrygdloven innebærer at disse bestemmelsene må oppheves i brexit-loven. Det samme må § 2 tredje og fjerde ledd, som henviser til de ovennevnte bestemmelsene. Det vises til kapittel 16 og spesielt punkt 16.4.2 for en nærmere omtale av forslaget.

Fotnoter

Det nevnes for ordens skyld at henvisningsmåten til forordning (EU) 2017/492 er i samsvar med EUs praksis ved nye forordninger.

Brexit-loven

Regelen mykes imidlertid opp ved bestemmelsen i § 17-4 andre ledd, som innebærer at det kan gis ytelser til gjenlevende ektefelle som ikke er medlem i trygden, forutsatt at vedkommende eller avdøde har minst 20 års botid. Også dersom ingen av dem har minst 20 års botid, kan det gis slike ytelser, men da ytes det bare tilleggspensjon og grunnpensjon som svarer til det antall poengår tilleggspensjonen er beregnet etter. Dessuten kan det gis særtillegg på grunnlag av samme trygdetid som grunnpensjonen ytes etter, jf. andre ledd. Poenget med reglene er at det bare gis rett til ytelser som er basert på reell opptjening (normalt ved yrkesaktivitet) og ikke ytelser som bare er basert på medlemskapsperioder uten yrkesaktivitet eller annen opptjening.

Regelen mykes imidlertid opp ved bestemmelsen i § 18-3 andre ledd, som innebærer at det kan gis ytelser til barn som ikke er medlem i trygden, forutsatt at en av foreldrene har minst 20 års botid. Også dersom ingen av foreldrene har minst 20 års botid, kan det gis slike ytelser, men da kreves det at den avdøde hadde opptjent rett til tilleggspensjon eller at begge foreldrene er døde og at ett av barna i er medlem i folketrygden.

Regelen mykes imidlertid opp ved bestemmelsen i § 19-3 andre ledd, som innebærer at det kan gis ytelser til pensjonist som ikke er medlem i trygden, forutsatt at vedkommende har minst 20 års botid. Også dersom pensjonisten ikke har minst 20 års botid, kan det gis slike ytelser, men da ytes det bare tilleggspensjon og grunnpensjon som svarer til det antall poengår tilleggspensjonen er beregnet etter. Minste pensjonsnivå, pensjonstillegg, ektefelletillegg og barnetillegg beregnes i slike tilfeller på grunnlag av samme trygdetid som grunnpensjonen ytes etter. Poenget med reglene er at det bare gis rett til ytelser som er basert på reell opptjening (normalt ved yrkesaktivitet) og ikke ytelser som bare er basert på medlemskapsperioder uten yrkesaktivitet eller annen opptjening.

Neste kapittel

Forrige kapittel

Neste kapittel

Forrige kapittel

Til forsiden

Til toppen