2 Feministiske perspektiver på seksuallovbruddene

Av May-Len Skilbrei, professor i kriminologi, Universitetet i Oslo

Innledning

Kvinnebevegelsen har vært sentral i å sette seksuallovbruddene på den offentlige agenda og i å bidra til endring av samfunnets fortolkning av og respons på slike lovbrudd. Sentrale temaer har vært pornografi, prostitusjon, overgrep mot barn og voldtekt. Feministiske aktivister og forskere har kommet med nye forklaringer på hvorfor noen begår seksuallovbrudd, beskrevet den skaden slike lovbrudd kan påføre ofrene, og påpekt skjevheter i hvordan seksuallovbrudd har blitt forstått og håndtert på av samfunnet. I det følgende skal jeg redegjøre for sentrale trekk ved utviklingen av feministiske perspektiver på seksuallovbrudd og hvordan disse former diskusjoner i dag. Jeg vil fokusere på to spesielt sentrale spørsmål for kvinnebevegelsens engasjement for seksualpolitisk reform, nemlig voldtekt og prostitusjon. Formålet er ikke å gi en uttømmende presentasjon av feministiske diskusjoner om disse temaene, men å presentere et grunnriss. De feministiske perspektivene og den feministiske forskningen jeg presenterer i dette notatet er valgt ut fra at bidragene er særlig sentrale eller fordi de presenterer sentrale termer eller diskusjoner på en relevant måte. Det finnes viktige skillelinjer innad i feminismen som har implikasjoner for synet på voldtekt og prostitusjon, og ikke minst for synet på hvordan samfunnet bør forholde seg til fenomenene, og jeg har bestrebet meg på å presentere disse så balansert som mulig.

Først vil jeg klargjøre noen termer. «Kvinnebevegelsen» er en term som fanger det organiserte arbeidet med å rette søkelyset mot og motarbeide systematiske ulikheter mellom kvinner og menn, altså arbeidet med det man ofte omtaler som likestilling. Det er vanlig å snakke om ulike perioder i kvinnebevegelsens historie. For eksempel omtales ofte kamper for stemmerett, arverett og eiendomsrett på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet som kvinnekampens «første bølge». Slutten av 1960-tallet, hvor kampen blant annet sto om deltakelse i arbeidslivet og selvbestemt abort, omtales som kvinnekampens «andre bølge». Kvinnebevegelsens «tredje bølge» tidfestes til perioden etter slutten av 1990-tallet, og blir ofte knyttet til motstand mot essensialistiske forståelser av kjønn, også innad i kvinnebevegelsen. Disse ulike fasene kan forstås som en respons på hva som var de største utfordringene i ulike perioder, men er også forbundet med hvem som engasjerte seg i kvinnekampen og politiske og teoretiske strømninger ellers i samfunnet.

Begrepet «kvinnebevegelsen» brukes ikke like mye i dag som tidligere, i stedet er det vanligere å snakke om «feminisme». Et premiss for politisk feminisme at kvinner og kvinneligheten på sentrale samfunnsområder er rangert lavere enn menn og mannligheten. Samtidig har feminismen utviklet seg i retning av å problematisere tokjønnsmodellen. I mange sammenhenger har politisk og akademisk fokus på kvinners utsatthet blitt erstattet med et fokus på betydningen av kjønn for muligheter, preferanser og vurderinger. På engelsk skilles det noen ganger mellom «sex», som peker mot kjønn som en biologisk størrelse, og «gender», som viser til de sosiale normene som former hvordan vi utvikler oss i møte med egne og andres forventninger til personer av ulike kjønn. På norsk dekker termen «kjønn» begge disse sidene av hva kjønn betyr for hvem vi er og hvordan vi handler i verden. Kjønn forstås som noe mer enn en medfødt eller ervervet egenskap eller identitet, som et menings- og verdisystem som opererer på et individuelt, kulturelt og strukturelt nivå For mer om feministisk tekning og dens politiske implikasjoner, se Cathrine Holst (2017).

I diskusjoner innad i feminismen i dag rettes det også søkelys mot at normer for kjønn i samfunnet kan ha negative konsekvenser for flere enn kvinner. Et kjønnsperspektiv bidrar til å synliggjøre at selv om kvinner i mange sammenhenger kommer dårligere ut enn menn, er det flere samfunnsområder der normer for maskulinitet kan skape likestillingsutfordringer for menn. Mandatet til Mannsutvalget som ble oppnevnt i 2022 bygger på en slik forståelse: «Utvalget skal se likestillingsutfordringer i lys av normer for maskulinitet og tradisjonelle kjønnsroller, der dette er relevant. Utvalget skal også ta hensyn til de store endringene i mannsrollen som har skjedd de siste årene og at disse endringene utspiller seg på ulike måter i ulike deler av befolkningen.»1 En viktig utvikling i synet på kjønn de siste årene har vært den økte oppmerksomheten rundt, og legitimiteten til, kjønnsmangfold. Personer over 16 år som identifiserer seg med et annet kjønn enn fødselskjønnet sitt har etter 2016 selv kunnet definere sitt juridiske kjønn. Tidligere stilte norske myndigheter et krav om at medisinske kjønnskorrigerende behandling måtte være gjennomført før juridisk kjønn kunne endres.

Termen «feminisme» brukes i dag både om organisert politisk forandringsarbeid og om akademisk arbeid som utføres ut fra en feministisk forståelse, altså en grunnantakelse om at makt og kjønn er sammenkoblet. Akademisk forskning kan for eksempel anvende «feministisk teori» eller anlegge «feministiske perspektiver». Det er viktig å anerkjenne at det ikke finnes ett feministisk perspektiv, verken i aktivisme eller forskning. Det finnes et bredt spekter av posisjoner, som ofte klassifiseres ut fra hvor sterk vekt som legges på strukturelle årsaker til ulikhet mellom kjønnene. Ytterpunktene klassifiseres ofte som liberalfeminisme, som legger stor vekt på individets kapasitet til å forme eget liv, og radikalfeminisme, som fortolker forholdet mellom kjønnene som grunnleggende formet av strukturelle og kulturelle forhold (Beran 2012). Jeg skal ikke si mer om forholdet mellom disse posisjonene, men vil påpeke at feministiske diskusjoner om akkurat seksuallovbruddene ofte bygger på fortolkninger som befinner seg på den mest strukturorienterte enden av skalaen (Carmody 2003). Feminisme og hva det innebærer å ha et kjønnsperspektiv har endret seg mye. Likevel er det slik at forskningen på seksuallovbrudd og offentlig debatt om temaer som voldtekt og prostitusjon først og fremst handler om at menn krenker eller utnytter kvinner.

Feministiske perspektiver på voldtekt

Voldtekt har vært en viktig sak for kvinnebevegelsen helt siden tidlig 1970-tall. På 1970- og 1980-tallet var kvinnebevegelsen opptatt av å dokumentere kvinneundertrykkende praksiser på ulike nivåer og å øke bevisstheten rundt det (Franklin, Lury og Stacey 2007, s. 2). Voldtekt defineres som et spørsmål om likestilling mellom menn og kvinner i Norge, men dette synet finnes også andre steder og er reflektert i flere lands rett, i tillegg til i internasjonal strafferett (MacKinnon 2016, s. 434). Dette synet ligger eksplisitt og implisitt i mye aktivisme og forskning, og er en posisjon som er uttrykt direkte hos MacKinnon (2016, s. 431): «Rape is a crime of gender inequality». Et tidlig eksempel på en distinkt feministisk analyse av voldtekt er boka Against Our Will fra 1975. Forfatteren, Susan Brownmiller, framstilte i denne boken voldtekt som en form for vold, ikke en variant av sex, noe som uttrykker at hun så voldtekt som et virkemiddel i menns forsøk på å undertrykke kvinner. Brownmiller skrev at voldtekt er (1975, s. 15, utheving i originalen): «nothing more or less than a conscious process of intimidation by which all men keep all women in a state of fear.» Flere i samtiden for bokens utgivelse anla en slik forståelse av årsaken til at kvinner ble utsatt for seksuell vold; det var et angrep på dem som representanter for kvinnekjønnet. Denne fortolkningen sto i motsetning til en utbredt forestilling i befolkningen på det tidspunktet om at voldtekt finner sted fordi menns seksualitet er styrt av biologiske drifter og noen menn mangler kapasitet til å styre disse driftene, blant annet på grunn av individuell patologi (Donat og D’Emilio 1992, Fradella og Fahmy 2016, s. 162).

Med dagens øyne kan Brownmillers analyse framstå som ekstrem, og som en som hviler på en antakelse om en «kjønnskrig» mellom menn og kvinner. Dens perspektiver er likevel videreført, og har bidratt til å endre synet på hva seksualitet og seksuallovbrudd handler om. Brownmillers bok kan forstås som et av flere bidrag som har skiftet fokus bort fra voldtekt som noe som handler om enkeltstående syke menn. Med dette ble også forestillingen om at voldtekt ble utført av fremmede overfallsmenn utfordret. Brownmiller og andre feminister formidlet erfaringer med voldtekt som fant sted i mange ulike kontekster og relasjoner, og fikk slik fram at gjerningspersonen like gjerne kunne være en venn eller partner.

Brownmiller og andre forsto altså voldtekt som et voldelig angrep menn som gruppe utsatte kvinner som gruppe for. Catharine MacKinnon presenterte et annet perspektiv i boka Toward a feminist theory of the state utgitt i 1989. MacKinnon argumenterte der for at voldtekt må forstås som en form for sex, og, som heteroseksuell sex ellers, er sex som klassifiseres som voldtekt et resultat av strukturell undertrykking og objektivering av kvinner. Fra denne posisjonen framstår grensen mellom «bare sex» og voldtekt uklar, og til dels uviktig. MacKinnons posisjon er at man i et samfunn der kvinner er underordnet menn ikke kan snakke om et meningsfullt samtykke, undertrykkelse av kvinner på samfunnsnivå påvirker hvordan kvinner reagerer i seksuelle situasjoner (MacKinnon 2016, s. 442).

Diskusjonen om hvorvidt voldtekt lar seg best forstå som en form for vold eller som inkludert i seksualiteten, er et eksempel på hvordan feministisk tenkning har vært orientert mot utvikling av perspektiver. Feministisk aktivisme og forskning om voldtekt har ikke minst handlet mye om hvordan voldtekt skal forstås og defineres (Alcoff 2018, Boyle 2019). Et spesielt viktig bidrag er gitt av den britiske sosiologen Liz Kelly (1987). Hun utviklet en teori om den seksuelle voldens kontinuum. Denne søker å uttrykke hvordan ulike former for seksuelle krenkelser plasserer seg langs et kontinuum, hvor handlinger som regnes som «små» og hverdagslige kan plasseres i den ene enden og de «alvorlige» overgrepene, i den andre. Dette retter søkelyset mot hvordan handlinger som i utgangspunktet kan se ulike ut, bør ses i sammenheng fordi de delvis deler årsaker og konsekvenser, og fordi de samlet er med på å underordne kvinner menn. Kontinuumet må ikke forstås som en linje fra det ufarlige til det farlige. Et viktig poeng hos Kelly er at det som ser «smått» ut godt kan ha betydelige konsekvenser (for en analyse av hvordan dette og andre perspektiver har vært viktig i skandinavisk forskning, se Bjørnholt 2019).

Flere feministiske bidrag på feltet har vektlagt at skillet mellom det som klart er voldtekt og det som «bare er sex», ikke alltid er klart. En viktig innsikt fra disse bidragene er at det i mange tilfeller vil yte saken og opplevelsen mest rettferdighet om vi anerkjenner nyanser i grått, det som kan kalles gråsone-sex (Alcoff 2018). Spørsmålet om grensedragning og «gråsoner» er utforsket også empirisk, spesielt gjennom samfunnsvitenskapelig forskning som tar utgangspunkt i intervjuer med individer, spesielt ungdom, om de seksuelle normene de opererer med og hvordan de tolker ulike seksuelle praksiser. Et eksempel på det er en forskningsartikkel skrevet av Kari Stefansen og Ingrid Smette (2006). I denne undersøker forfatterne ved hjelp av korte kvalitative beskrivelser gitt i en spørreundersøkelse hva som ser ut til å være viktig for hvordan overgrepsutsatte forstår det de har vært utsatt for. Stefansen og Smette viser hvordan kjennetegn ved utøveren, relasjonen mellom dem selv og utøveren, konteksten overgrepet fant sted i og egne handlinger i situasjonen påvirker defineringsprosessene til overgrepsutsatte. Forfatterne mener at ofrene trekker på kjente forestillinger om hva som utgjør en «ekte voldtekt» når de skal finne ut av og sette ord på det som har skjedd dem. Defineringsprosesser og deres forhold til såkalte «voldtektsmyter» er viktig i forskningen om håndtering av seksuelle overgrep. Med «voldtektsmyter» menes kulturelle forestillinger om voldtekt som er egnet til å skylde overgrepet på offeret eller på andre måter unnskylde eller usynliggjøre utøveren (for en oversikt over utviklingen og bruken av begrepet, se Peterson og Muehlenhard 2004). Hva slike myter består i, vil variere historisk og mellom ulike kontekster, men i forskningen pekes det typisk på at forestillingen om at den «ekte voldtekten» er overfallsvoldtekten ser ut til å være sentral.

Sentrale bidrag innenfor feministisk forskning har også tatt for seg samfunnets respons på voldtekt. Ulike perspektiver har konsekvenser for hvilke reaksjoner som framtrer som riktige. Hvis voldtekt best lar seg forstå som en form for vold, som et angrep på kvinner fordi de er kvinner, er det nærliggende å se på strafferetten som rette virkemiddel. Hvis voldtekt førsy og fremst er et uttrykk for kjønns- og seksualitetsnormer i samfunnet, blir det å jobbe for normendring utenfor strafferetten et viktig virkemiddel (Serisier 2018, s. 28–29). I dag er det trolig slik at voldtekt forstås som en anti-sosial handling, altså en handling som springer ut av spesielle kjennetegn hos individet, samtidig som erfaringen er utbredt nok til at voldtekt også må ses som en handling som i en eller annen forstand følger av samfunnets generelle sosiale normer og rammer (Grant og Woodhams 2007, s. 4). Et sentralt argument i dag, spesielt i diskusjoner om voldtekt, er at forebygging handler om å endre normer blant gutter og menn. Noen går så langt som å hevde at samfunnet er preget av en «voldtektskultur», som gir et normklima som rettferdiggjør og viderefører seksuell vold. Det hevdes også at en slik voldskultur opprettholdes av et bredt spekter av handlinger og holdninger som aksepteres, slik som for eksempel Keller, Mendes og Ringrose (2018, s. 24) definerer det: «While rape culture inevitably involves rape and sexual assault, it is also defined by a number of other harmful practices, including rape jokes, sexual harassment, cat-calling, sexualized ‘banter’; the routine policing of women’s bodies, dress, appearance, and code of conduct; the re-direction of blame from the perpetrator in an assault to the victim; and impunity for perpetrators, despite their conduct or crimes.»

Et mer begrenset poeng, som det er mulig å fremme uten å postulere at samfunnet er dominert av en «voldtektskultur», er den feministiske tesen om at menns og kvinners seksualitet og seksuelle handleevne ofte tolkes ulikt. Det vil si at praksiser som framstår som normale og ønskede hos det ene kjønnet, framstår og behandles som unormale og uønskede hos det andre, noe som ofte blir referert til som den «seksuelle dobbeltmoralen». Dette handler om at gutter og menn på den ene siden, og jenter og kvinner, på den andre, holdes opp mot ulike standarder. Det er ikke vanskelig å finne eksempler i forskning på at denne diagnosen har noe for seg, blant annet i forskningen om voldtektsmyter nevnt over. Gutter og menn forstås som aktive pådrivere for sex, mens jenter og kvinner er de som skal holde igjen (Setty 2021). I en studie fra Norge stiller Eivind Grip Fjær, Willy Pedersen og Sveinung Sandberg (2015) spørsmål ved om en slik seksuell dobbeltmoral kan sies å eksistere i et samfunn som det norske, som er preget av liberale seksuelle normer og idealer om kjønnslikestilling. De undersøker dette ved hjelp av kvalitative intervjuer med menn og kvinner i alderen 18–19 om sex i russetiden. Selv om forskerne finner at både mennene og kvinnene i sine begrunnelser og beskrivelser legger stor vekt på å ikke dømme andre og å ikke være illiberale seksuelt, konkluderer de med at (Fjær, Pedersen og Sandberg 2015, s. 277): «In sum, even within this morally liberal context, there are clear traces of a sexual double standard where men can freely engage in sexual activities that women use as a moral contrast to themselves.»

Eksistensen av ulike standarder for menn og kvinner på seksualitetens område er noe som kan ha negative konsekvenser. Forventninger til at gutter og menn er de som bør ta initiativet til sex og alltid være klare for sex, kan gjøre det vanskelig for dem å avstå fra sex og å anerkjenne det når de utsettes for seksuelle overgrep. Jenter og kvinner kan forhindres i sin seksuelle utfoldelse av frykt for å bli stigmatisert om de bryter med andres forventninger.

En slik seksuell dobbeltmoral blir også hevdet å påvirke samfunnets respons på ofre for og utøvere av voldtekt. Det hevdes for eksempel at rettsapparatets håndtering av voldtekt er påvirket «voldtektsmyter» (Bendixen m.fl. 2014). Den norske kriminologen Nils Christie (1986) formulerte på lignende vis tesen om «det ideelle offeret», hvor kjennetegn ved personer utsatt for lovbrudd og den situasjonen lovbrudd finner sted i antas å påvirke hvordan et lovbrudd tolkes og reageres på.

Feminisme har vært med på å forme dagens seksualitets- og kjønnsnormer. Den har utfordret den grenseoppdragningen som har blitt gjort mellom den private og den offentlige sfære, for eksempel ved å kritisere at ufrivillig sex i ekteskapet ikke ble anerkjent som voldtekt i norsk rett før i 1974, fordi ekteskapskontrakten definerte sex mellom ektefellene som en privatsak. Skillet mellom den private og den offentlige sfære har ofte hatt som effekt at ulike former for vold som kvinner og barn utsettes for forblir skjult for eller ignorert av omverden (Pateman 1989).

Feminister retter også i dag søkelyset mot at grensen mellom hva som regnes som en del av privatlivets fred og hva som er det offentliges ansvar ikke er gitt, men løpende bør diskuteres. #MeToo-bevegelsen kan forstås som et ledd i en slik prosess. Skillet mellom den private og den offentlige sfære har blitt aktualisert gjennom #MeToo. En viktig følge av #MeToo-bevegelsen er at informasjon som ellers har blitt regnet som privat blir offentliggjort i sosiale medier, en annen er at personer som har opplevd seksuell trakassering og voldtekt bruker offentliggjøring som en privat løsning i stedet for å overlate det å sikre rettferdighet til det offentlige, i form av politiet og domstolene (Skilbrei 2020). I feministisk voldtektsforskning omtales dette noen ganger som en form for «digital rettferdighet» (Powell og Henry 2017).

Feministiske perspektiver på prostitusjon

Prostitusjon har også vært et sentralt tema for kvinnebevegelsen og senere feministisk forskning om betydningen av kjønn. Diskusjoner mellom feminister om voldtekt har først og fremst handlet om hva slags rettferdighetsstrategier som er mest egnet, inkludert diskusjoner om hvorvidt straffeloven med sine rettslige standarder og beviskrav er i stand til å håndtere en kompleks erfaring som voldtekt. Prostitusjon, derimot, har vært gjenstand for intense diskusjoner mellom feminister der hele spørsmålet om hva prostitusjon handler om står på spill. Det finnes ikke et rådende feministisk perspektiv på prostitusjon. Feminister er ikke enige i hvordan prostitusjon bør fortolkes og reageres på, det er i stedet et av de mest konfliktfylte temaene innad i feminismen (Anderson 2002, Beran 2012, Jackson og Scott 1996).

Siden 1970-tallet har deler av kvinnebevegelsen tolket prostitusjon som et uttrykk for den strukturelle makten som følger av menns dominans over kvinner i samfunnet. Sentrale bidrag har konkludert med at prostitusjon innebærer en utnytting av den makten menn har over kvinner i samfunnet, og noen ganger blir prostitusjon definert som en form for vold mot kvinner (se for eksempel Høigård og Finstad 1986, Farley m.fl. 1998). Slik forskning har undersøkt bakgrunnen til personer, hovedsakelig kvinner, som selger seksuelle tjenester, og studert hvordan prostitusjon oppleves. Slik forskning har vært kritisert for å trekke for vide konklusjoner basert på forskning blant de mest marginaliserte i prostitusjonsmarkedet (se for eksempel Weitzer 2010).

Parallelt med denne forskningen, har personer som selv selger eller har solgt sex formidlet hva de mener prostitusjon skyldes og beskrevet egne erfaringene med å selge sex (Jaget 1980, Delacoste og Alexander 1998). Denne litteraturen peker på ressursfattigdom som en viktig årsak til prostitusjon, men den legger like sterk vekt på at samfunnets uformelle og formelle kontroll av personer som selger seksuelle tjenester skader mulighetene deres til å beskytte seg mot vold eller gjør det vanskelig for dem å leve verdige liv på grunn av stigmatiseringen og begrensningene en slik kontroll leder til. Stemmene til personer som selger sex har ofte stått i opposisjon til enkelte feministiske analyser av prostitusjon, spesielt den strukturorienterte feminismen, som ofte omtales som radikalfeminisme. Et viktig ankepunkt er at en analyse av prostitusjon som et utslag av menns makt over kvinner, ikke tar høyde for at kvinners vilkår er svært ulike og at prostitusjon kan sies å handle vel så mye om klasse og rase som kjønn (se for eksempel Agustín 2001, Beloso 2012). Som jeg beskrev over, har feminister etter slutten av 1990-tallet vært opptatt av å problematisere tilfeller der noen opererer med en ide om kvinner som en stabil og enhetlig kategori. Diskusjoner innad i feminismen om prostitusjon må forstås i lys av denne utviklingen. Denne kritikken kommer også til uttrykk i skeiv teori, en retning innenfor kjønnsforskningen som har vært viktig i prostitusjonsforskningen (for et tidlig eksempel på skeiv kritikk av radikalfeministers analyse av prostitusjon, se Rubin 1984). Også postkolonial feminisme (se for eksempel Kapur 2002) retter også kritikk mot en radikalfeministisk analyse av prostitusjon som et uttrykk for menns makt over kvinner.

Andre feminister legger vekt på at prostitusjon er et levebrød kvinner kan velge, selv om valgmulighetene for en del er sterk begrenset (se for eksempel Doezema 1998). Denne posisjonen kritiseres for å legge lokk på prostitusjonens skadevirkninger, og å ta utgangspunkt i vilkårene til de mest privilegerte blant sexselgere (Coy m.fl. 2019).

Samlet er det riktig å fastholde at prostitusjonsmarkedet er stort og variert og at det derfor er problematisk å konkludere med at dets eksistent entydig skyldes den ene eller den andre faktoren eller at prostitusjon oppleves likt for alle som selger seksuelle tjenester. At ikke en feministisk analyse kan bidra med hele forklaringen, betyr ikke at feministisk prostitusjonsforskning ikke har endret hvordan vi forstår og håndterer fenomenet. Ulike former for feministisk forskning på prostitusjon har identifisert hvordan prostitusjon henger sammen med ressursulikhet i samfunnet, og dette har samlet bidratt til å rette fokus mot hvordan prostitusjon kan forebygges ved utjevnende tiltak. Feministisk forskning har også pekt på problematiske sider ved prostitusjonen, og slik fungert som et korrektiv til tidligere tiders normalisering av prostitusjon og ensidig presentasjon av sexselgere som ansvarlige for dens eksistens (Skilbrei 2012).

Feministiske perspektiver på straffelovens rolle i møte med seksuallovbruddene

Sentrale bidrag i den feministiske forskningen om voldtekt har handlet om juridiske definisjoner og om rettens kapasitet til å håndtere voldtektssaker. Det foregår ikke minst diskusjoner i den feministiske litteraturen om hva slags rettslig definisjon som er best egnet til å fange de handlingene forskningen har vist er skadelige. Spørsmålet om samtykke har lenge vært sentralt i feministisk forskning på seksualitet (for en oversikt, se Drakopoulou 2007). Kritikk som bygger på feministisk forskning har handlet om at «samtykke» impliserer at personer kan velge fritt hva de kan gjøre, inngå en kontrakt, noe som i liten grad stemmer overens med kvinners liv (MacKinnon 1989). En annen kritikk er at et krav om et eksplisitt gitt samtykke stemmer dårlig overens med folks seksuelle praksis og ideer om seksualitet (Beres 2014, se også Munro 2008, s. 935). En sentral feministisk diskusjon har også vært hvordan ulike rettslige definisjoner kan reprodusere forestillinger om menns seksualitet som aktiv, som noen som tar initiativ som kvinner respondere på, og kvinners seksualitet som passiv, hvis rolle er å svare på menns seksuelle initiativ (du Toit 2007, se også Bladini og Sveberg Andersson 2020).

Kritikk av hvordan samfunnet håndterer voldtekt er det i dag langt flere enn erklærte feminister som kommer med. Spørsmålet om norske myndigheter er gode nok på å straffeforfølge voldtekt er også tatt opp av Riksadvokaten2 og Riksrevisjonen.3 Dagens voldtektsbestemmelse i norsk lov kritiseres for å ikke i tilstrekkelig grad slå fast at det å krenke noens selvbestemmelsesrett er klanderverdig. Samtidig stilles det spørsmål ved rettens kapasitet til å det hele tatt gi utfall som er rettferdige for den utsatte, som for eksempel når lederen for Amnesty, Jon Peder Egenæs (VG 2019) går langt i å hevde at det ikke finnes rettferdighet for ofre for voldtekt i Norge.

Diskusjonen om lovens kapasitet til å fange kompleksiteten i hvordan seksuelle handlinger skader individet, handler også om alternative kanaler for gjenoppretting. Den britiske sosiologen Carol Smart (1989) er en spesielt viktig bidragsyter i denne diskusjonen, og et sentralt poeng hos henne er at eventuelle rettslige reformer ikke forandrer det faktum at rettslige institusjoner ble bygget og rettslige begreper og prinsipper skapt for å beskytte menns interesse. I lys av denne og annen feministisk kritikk, har feminister også vært opptatt av å forfølge andre rettferdighetsstrategier enn den strafferettslige. Empirisk forskning blant ofre for seksuell vold viser at det de opplever som gjenopprettende varierer, og flere snakker om at ofres syn på og behov for rettferdighet er sammensatte, det Clare McGlynn og Nicole Westmarland (2019) kaller «kaleidoskopisk rettferdighet».

Det er dog i deler av kvinnebevegelsen er sterk tro på at rettslige virkemidler er effektive ikke bare i å forhindre konkrete lovbrudd, men også i å bidra til likestilling i mer overordnet forstand (Burman 2010). Den norske kriminologen Kristin Skjørten (1996) har kalt dette «rettsoptimisme». Denne optimismen kan defineres som en for sterk tro på at lovverket kan og skal løse komplekse sosiale problemer som har utspring i strukturell ulikhet og kulturelle normer. Det er spesielt i møte med voldtekt denne troen er sterk, hevder Clare McGlynn (2011, 2. 841): «This is just one further example of feminist rhetoric about the harm of rape being deployed to shore up a punitive approach to punishment and incarceration. Rape was used as a political football and the expressed needs of some victims were lost in a storm of punitive-correctness.» Selv om flere har påpekt at det å vende seg til staten og loven for å sikre rettigheter og rettferdighet er en spesielt viktig del av nordisk feminisme, gjenfinnes dette også i andre kontekster. Den amerikanske rettsforskeren Nicola Lacey (1998) adresserer dette og viser til at en allianse mellom kvinnebevegelsen og offerbevegelsen vært viktig for at troen på at harde straffer er løsningen på seksuallovbruddene utviklet seg til å bli så sterk.

En del av diskusjonen om hvorvidt retten er rette arena for å oppnå anerkjennelse og rettferdighet for utsatte for seksuell vold retter også kritikk mot feminister som argumenterer for lavere rettslige terskler og strengere straff. Kritikken peker på at denne feminismen bidrar til en negativ samfunnsutvikling som igjen kan sette grupper av kvinner som allerede er underpriviligerte i en vanskelig situasjon. Denne diskusjonen er spesielt sterk i USA, der kritikken er at feminister argumenterer på en måte som er straffedrivende langt utover seksuallovbruddene og at dette bidrar til masseinnesperringen av svarte menn som kjennetegner amerikansk straffepolitikk i praksis. At en så stor del av den svarte mannlige befolkningen er straffedømte, rammer igjen svarte nabolag, oppvekstsvilkårene til barn og kvinners økonomi. Denne kritikken foregår spesielt gjennom begrepet «carceral feminism», noe vi kan oversette til «straffevennlig feminisme», som spesielt forbindes med den amerikanske sosiologen Elisabeth Bernstein (2012).

Mens diskusjoner om strafferettslig regulering av voldtekt handler om definisjoner og straffenivåer, handler feministiske diskusjoner om prostitusjon om hvorvidt straffeloven i det hele tatt har en rolle i å håndtere fenomenet. Kriminalisering som strategi bygger på en definisjon av prostitusjon som grunnleggende problematisk. Noen feminister mener at det ikke er meningsfullt å snakke om eller regulere prostitusjon som noe som kvinner kan samtykke til (Barry 1995). I tillegg legger noen feminister vekt på at den fortsatte eksistensen av prostitusjon er noe som går utover alle kvinner, det blir ikke likestilling før all prostitusjon er borte (Giobbe 1999). Med en slik fortolkning er det nærliggende å søke å forby hele fenomenet, og kriminalisering av sexkjøp har i flere land blitt gjennomført på bakgrunn av synet på prostitusjon både som skadelig for den enkelte selger og for samfunnet som helhet.

Aktører som i stedet mener at prostitusjon bør forstås som en form for arbeid, ikke en form for vold, ønsker typisk at alle sider ved prostitusjon avkriminaliseres, og enten underlegges særregler eller reguleres gjennom eksisterende regelverk for lønnsarbeid eller selvstendig næringsvirksomhet (for en nærmere presentasjon av de ulike posisjonene, se Skilbrei 2019).

Feministiske diskusjoner om regulering av prostitusjon handler slik om hva som er mulige konsekvenser av ulike modeller. Dette handler altså ikke kun om prinsipielle posisjoner, men også om hva som forårsaker minst skade i et felt hvor mange aktører er sårbare.

Avslutning

I dette notatet har jeg belyst noen sentrale temaer i feministisk aktivisme og forskning om voldtekt og prostitusjon. Innenfor begge temaene har feminisme bidratt med å avdekke maktstrukturer og å endre samfunnets perspektiver og virkemiddelbruk. I møte med både voldtekt og prostitusjon har samfunnet de siste tiårene anlagt et skadereduserende perspektiv. Utviklingen av overgrepsmottak fulgte av kunnskap om skadelige konsekvenser av voldtekt og tabuisering og skam som kunne gjøre det vanskelig for voldtatte å søke hjelp om de ikke møtte et målrettet tiltak. Framveksten av sosialt arbeid rettet mot personer som selger sex kom som et resultat av kunnskap om at personer som selger sex kan ha problemer med å få sine behov møtt i det ordinære tiltaksapparatet. Gjennomslaget til feministisk kunnskap og feministiske perspektiver har dermed betydd mye for hvordan personer som har vært utsatt for voldtekt eller som selger sex møtes.

Referanser

Agustin, Laura M. (2001). Sex workers and violence against women: utopic visions or battle of the sexes? Development 44(3), 107–110.

Alcoff. Linda M. (2018). Rape and Resistance. Polity Press.

Anderson, Scott. A. (2002). Prostitution and Sexual Autonomy: Making Sense of the Prohibition of Prostitution. Ethics 112(4), 748–780.

Barry, Kathleen (1995). The prostitution of sexuality, New York University Press.

Beloso, Brooke Meredith (2012). Sex, Work, and the Feminist Erasure of Class. Signs: Journal of Women in Culture and Society 38(1), 47–70.

Bendixen, Mons, Siri Helle, Tor Langbach og Kirsten Rasmussen (2014). Voldtektsmyter og kjønnssjåvinisme blant norske lekdommere og fagdommere. Tidsskrift for norsk psykologforening 51(1), 7–13.

Beran, Katie (2012). Revisiting the prostitution debate: uniting liberal and radical feminism in pursuit of policy reform. Minnesota Journal of Law & Inequality 30(1), 19–56.

Beres, Melanie Ann (2014). Rethinking the concept of consent for anti-sexual violence activism and education. Feminism & Psychology 24(3), 373–389.

Bernstein, Elisabeth (2012). Carceral policies as gender justice? The «traffic in women» and neoliberal circuits of crime, sex, and rights. Theory and Society 41(3), 233–259.

Bjørnholt, Margunn (2019). Theorising sexual violence in intimate relations in Scandinavia: a literature review. I Marie B. Heinskou, May-Len Skilbrei og Kari Stefansen (red.) Rape in the Nordic Countries: Continuity and Change. Routledge, s. 18–32.

Bladini, Moa og Wanna Sveberg Andersson (2020). Swedish rape legislation from use of force to voluntariness – critical reflections from an everyday life perspective. Bergen Journal of Criminal Law and Criminal Justice 8(2), 95–125.

Boyle, Karen (2019). What’s in a Name? Theorising the Inter-Relationships of Gender and Violence. Feminist Theory 20(1), 19–36.

Brownmiller, Susan (1975). Against our will: men, women and rape. Bantam Books.

Carmody, Moira (2003): Sexual Ethics and Violence Prevention. Social and Legal Studies 12 (2), 199–216.

Coy, Maddy, Cherry Smiley og Meagan Tyler (2019). Challenging the «Prostitution Problem»: Dissenting Voices, Sex Buyers, and the Myth of Neutrality in Prostitution Research. Arch Sex Behav 48, 1931–1935.

Delacoste, Frédérique og Priscilla Alexander (1998). Sex Work: Writings by Women in the Sex Industry. Preis Press.

Doezema, Jo (1998). Forced to choose: beyond the voluntary vs. forced prostitution dichotomy. I Kamala Kempadoo og Jo Doezema (red.), Global Sex Workers: Rights, Resistance, and Redefinition, Routledge, s. 34–50.

Donat, Patricia og John D’Emilio (1992). A feminist redefinition of rape and sexual assault: Historical foundations and change. Journal of Social Issues 48(1), 9–22.

Drakopoulou, Maria (2007). Feminism and consent: a genealogical inquiry. I Rosemary Hunter og Sharon Cowan (red.), Choice and Consent: Feminist engagements with law and subjectivity. Routledge-Cavendish, s. 9–38.

du Toit, Louise (2007). The condition of consent. I Rosemary Hunter og Sharon Cowan (red.), Choice and Consent: Feminist engagements with law and subjectivity. Routledge-Cavendish s. 58–73.

Farley, Melissa, Isin Baral, Merab Kiremire og Ufuk Sezgin (1998). Prostitution in Five Countries: Violence and Post-Traumatic Stress Disorder. Feminism & Psychology 8(4), 405–426.

Fjær, Eivind Grip, Willy Pedersen og Sveinung Sandberg (2015). «I’m Not One of Those Girls»: Boundary-Work and the Sexual Double Standard in a Liberal Hookup Context. Gender & Society 29(6), 960–981.

Fradella, Henry F. og Chantal Fahmy (2016): Rape and Related Offences. I Henry F. Fradella og Jennifer M. Sumner (red.), Sex, Sexuality, Law, and (in)Justice. New York: Routledge.

Franklin, Sarah, Celia Lury og Jackie Stacey (2007). Introduction: Feminism and cultural studies: pasts, presents, futures. I Sarah Franklin, Celia Lury og Jackie Stacey (red.), Off-Centre: Feminism and Cultural Studies. Routledge.

Giobbe, Evelina (1990). Confronting the Liberal Lies about Prostitution. I Dorchen Leidholdt og Janice Raymond (red.), The Sexual Liberals and the Attack on Feminism. Pergamon, s. 67–81.

Grant, Tim og Jessica Woodhams (2007). Rape as a Social Activity: an Application of Investigative Linguistics. I Janet Cotterill (red.), The Language of Sexual Crime. Palgrave, s. 1–15.

Holst, Cathrine (2017). Hva er feminisme? Universitetsforlaget.

Høigård, Cecilie og Liv Finstad (1986). Bakgater: om prostitusjon, penger og kjærlighet. Pax forlag.

Jackson, Stevi og Sue Scott (1996). Sexual Skirmishes and Feminist Factions: Twenty-Five Years of Debate on Women and Sexuality. I Stevi Jackson og Sue Scott (red.), Feminism and Sexuality: A Reader, Edinburgh University Press, s. 1–31.

Jaget, Claude (1980, red.). Prostitutes: Our Life. Falling Wall Press.

Kapur, Ratna (2002). Tragedy of victimization rhetoric: ressurecting the «native» subject in international/post-colonial feminist legal politics. Harvard Human Rights Law Journal 15, 1–38.

Keller, Jessalynn, Kaitlynn Mendes og Jessica Ringrose (2018). Speaking ‘unspeakable things’: Documenting digital feminist responses to rape culture. Journal of Gender Studies, 27(1), 22–36.

Kelly, Liz (1987). The continuum of sexual violence. I Jalna Hanmer og Mary Maynard (red.), Women, violence and social control. Palgrave Macmillan, s. 46–60.

Lacey, Nicola (1998). Unspeakable Subjects, Impossible Rights: Sexuality, Integrity and Criminal Law. Canadian Journal of Law & Jurisprudence 11(1), 47–68. doi:10.1017/S0841820900001685

MacKinnon, Catharine (1989). Toward a feminist theory of the state. Harvard University Press.

McGlynn, Clare (2011). Feminism, Rape and the Search for Justice. Oxford Journal of Legal Studies 31(4), 825–842.

McGlynn, Clare og Nicole Westmarland (2019). Kaleidoscopic Justice: Sexual Violence and Victim-Survivors’ Perception of Justice. Social & Legal Studies 28(2), 179–201.

Munro, Vanessa (2008). Constructing Consent: Legislating freedom and legitimating constraint in the expression of sexual autonomy. Akron Law Review 41(4), 923–956

Pateman, Carole (1989). The disorder of women: democracy, feminism, and political theory. Stanford University Press.

Peterson, Zoë og Charlene Muehlenhard (2004). Was it rape? The function of women’s rape myth acceptance and definitions of sex in labeling their own experiences. Sex Roles 51 (3/4), 129–144.

Powell, Anastasia og Nicola Henry (2017). Sexual Violence in a Digital Age. Palgrave

Rubin, Gayle (1984). Thinking Sex: Notes for a Radical Theory of the Politics of Sexuality. I Carole Vance (red.), Pleasure and Danger: Exploring Female Sexuality. Routledge & Kegan Paul, s. 267–319.

Serisier, Tanya (2018). Speaking Out: Feminism, rape and narrative politics. Palgrave Macmillan.

Setty, Emily (2021). Sex and consent in contemporary youth sexual culture: the ‘ideals’ and the ‘realities’. Sex Education 21(3), 331–346.

Skilbrei, May-Len (2012). The Development of Norwegian Prostitution Policies: A Marriage of Convenience Between Pragmatism and Principles, Sexuality Research & Social Policy 9(3), 244–257.

Skilbrei, May-Len (2019). Assessing the Power of Prostitution Policies to Shift Markets, Attitudes, and Ideologies. Annual Review of Criminology 2, 493–508.

Skilbrei, May-Len (2020). Når retten ikke gir rett, eller ikke gir rett nok. Tidsskrift for kjønnsforskning 44(1), 74–79.

Skjørten, K. (1996). Rettsoptimisme og seksualisert vold. Materialisten 24(1-2), 21–39.

Smart, Carol (1989). Feminism and the Power of Law. Routledge.

Stefansen, Kari og Ingrid Smette (2006). «Det var ikke en voldtekt, mer et overgrep…»: Kvinners fortolkning av seksuelle overgrepserfaringer. Tidsskrift for samfunnsforskning 47(1), 33–56.

VG (2019). Ny Amnesty-rapport: – Nærmest straffrihet for voldtekt i Norge. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/e126bg/ny-amnesty-rapport-naermest-straffrihet-forvoldtekt-i-norge (lesedato 12.12.22).

Weitzer, Ronald (2010). The Mythology of Prostitution: Advocacy Research and Public Policy. Sexuality Research and Social Policy 7(1), 15–29.