Del 2
Kriminalitetsbildet og innspill til Straffelovrådets arbeid

3 Kriminalitetsbildet

3.1 Innledning

Rådet har som grunnlag for sine vurderinger om behov for endringer i straffelovgivningen innhentet informasjon om kriminalitetsbildet med hensyn til forekomsten av seksuallovbrudd i samfunnet. Det er utfordrende å få et heldekkende bilde av dette, og det hefter usikkerhet ved i hvilken grad offentlig tilgjengelig informasjon gjenspeiler hvilke lovbrudd som finner sted i samfunnet. Gitt karakteren av seksuallovbrudd er det grunn for å tro at mange seksuelle krenkelser aldri blir kjent. For å danne seg en forståelse av hovedtrekkene ved kriminalitetsbildet har rådet valgt å se på nasjonale undersøkelser som har blitt gjort. I tillegg har rådet sett hen til rapporter fra politi- og påtalemyndighet om anmeldelser, etterforskning og oppklaring, og fra Kriminalomsorgen om domfellelser og soning for seksuallovbrudd.

3.2 Utsatthet for seksuelle krenkelser og utrygghet

Nasjonal trygghetsundersøkelse kartlegger uro og selvopplevd utsatthet for lovbrudd i den norske befolkningen. Totalt 24 163 personer mellom 16 og 84 år deltok i undersøkelsen som ble gjennomført i 2021.1 Deltakerne ble blant annet spurt om de i løpet av 2020 hadde blitt utsatt for spesifikke typer «seksuell vold».2

Av de spurte svarte 0,8 prosent bekreftende på spørsmål om de hadde vært utsatt for «samleie mot din vilje», «oralsex mot din vilje», «analsex mot din vilje» eller «at noen putter objekter eller fingre inn i vagina eller anus mot din vilje». I rapporten fra undersøkelsen er disse krenkelsene omtalt som voldtekt, selv om de ikke nødvendigvis omfattes av straffelovens voldtektsbestemmelse. Videre oppga 1 prosent å ha opplevd «beføling av kjønnsorganene dine eller at noen fikk deg til å beføle sine kjønnsorganer, mot din vilje», og 0,5 prosent oppga å ha blitt utsatt for «annen seksuell handling mot din vilje» minst en gang i løpet av 2020.

Undersøkelsen viste betydelige alders- og kjønnsforskjeller når det gjelder utsatthet for de ovennevnte seksuelle krenkelsene. Yngre personer var oftere utsatt for slike krenkelser enn eldre personer, og kvinner var oftere utsatt enn menn. For eksempel svarte 6,1 prosent av de kvinnelige deltakerne mellom 16 og 19 år og 6,5 prosent av de kvinnelige deltakerne mellom 20 og 24 år at de hadde blitt utsatt for minst en av handlingene som i rapporten er omtalt som voldtekt. Henholdsvis 0,7 og 1 prosent av de mannlige deltakerne i disse aldersgruppen svarte det samme. Videre svarte 8,9 prosent av de kvinnelige deltakerne mellom 16 og 19 år og 5,8 prosent av de kvinnelige deltakerne mellom 20 og 24 år at de hadde blitt utsatt for ufrivillig beføling av kjønnsorganer. Blant de mannlige deltakerne i disse aldersgruppen oppga 2,1 prosent å ha opplevd slik beføling.

Gjerningspersonen var oftest en venn eller bekjent. Hendelsen skjedde i de fleste tilfellene i en privat bolig. For voldtekt oppga 35 prosent at gjerningspersonen var en venn, 29 prosent at gjerningspersonen var en bekjent og 11 prosent at gjerningspersonen var en fremmed. 8 prosent oppga å ha bli voldtatt av samboer, partner eller ektefelle, 7 prosent av kjæreste og 5 prosent av tidligere kjæreste eller partner.

Ungdata gjennomfører spørreundersøkelser på ungdomsskoler og videregående skoler. I 2022 deltok 109 700 ungdommer i undersøkelsen.3 Elevene ble blant annet spurt om de det siste året hadde opplevd at noen mot deres vilje befølte dem på en seksuell måte. Undersøkelsen viste, i likhet med Nasjonal trygghetsundersøkelse 2020, betydelig alders- og kjønnsforskjeller. Blant elevene i 8. klasse svarte 11 prosent av jentene og 5 prosent av guttene at de hadde opplevd at noen befølte dem på en seksuell måte mot deres vilje. Til sammenligning svarte 30 prosent av jentene og 12 prosent av guttene i 3. klasse på videregående at de hadde opplevd slik beføling. Elevene på videregående ble også spurt om de det siste året hadde opplevd at noen hadde presset eller tvunget dem til samleie eller andre seksuelle handlinger. Avhengig av klassetrinn oppga 11 til 13 prosent av jentene at de hadde opplevd dette. Blant guttene var den tilsvarende andelen 3 til 4 prosent.4

Det er gjort flere omfangsstudier i Norge for å avdekke hvor stor andel av befolkningen som har blitt utsatt for voldtekt i løpet av livet. Funnene varierer fra 3 til 4 prosent og opp til 11 prosent for kvinnene, og fra 0,2 til 1,1 prosent for mennene. I studiene der voksne deltakerne har fått flere handlingsbeskrivende spørsmål, i stedet for enkeltspørsmål om de har opplevd «voldtekt», svarte om lag 10 prosent av kvinnene og 1 prosent av mennene at de har opplevd en hendelse som omfattes av voldtektsdefinisjonen i norsk rett.5

I en av disse undersøkelsene ble personer i alderen 18 til 75 år stilt konkrete og detaljerte spørsmål om blant annet vold og overgrep både i barndommen og voksen alder. I alt 2435 kvinner og 2092 menn deltok.6 Av deltakerne oppga 33,6 prosent av kvinnene og 11,3 prosent av mennene at de i løpet av livet hadde opplevd noen form for seksuelt overgrep (seksuell kontakt før 13 år, voldtekt, beføling ved bruk av makt eller trusler, rusrelaterte overgrep, press til seksuelle handlinger og/eller andre seksuelle krenkelser og overgrep).7

Videre oppga 9,4 prosent av kvinner kvinnene og 1,1 prosent av mennene å ha blitt voldtatt i løpet av livet. Nær halvparten av kvinnene som rapporterte om voldtekt hadde opplevd voldtekt før fylte 18 år. Det var ingen indikasjoner på at voldtekt mot unge kvinner hadde gått ned over tid. Like mange yngre som eldre kvinner rapporterte voldtekt før fylte 18 år.8

Blant respondentene oppga 10,2 prosent av kvinnene og 3,5 prosent av mennene at de hadde opplevd seksuell kontakt før fylte 13 år. Når det gjaldt seksuell omgang, hadde 4 prosent av kvinnene og 1,5 prosent av mennene opplevd dette før fylte 13 år.9

I Politiets innbyggerundersøkelse 2021 oppga 7 prosent at de i meget stor eller ganske stor grad bekymret seg for å bli utsatt for voldtekt eller andre seksuelle overgrep. Så mye som 81 prosent svarte at de bekymret seg i meget liten eller ganske liten grad.10

3.3 Anmeldelser av seksuelle krenkelser

3.3.1 Antall anmeldelser og fordeling på ulike sakstyper og typetilfeller

Politidirektoratets STRASAK-rapporter inneholder oversikter over anmeldt kriminalitet og politiets straffesaksbehandling. STRASAK-rapporten 2021 viser at det i gjennomsnitt ble anmeldt 7508 seksuallovbrudd i året i perioden 2016 til 2021.11 Voldtekt av personer over 14 år utgjorde den største enkeltgruppen anmeldte seksuallovbrudd. I perioden 2016 til 2021 ble det i snitt anmeldt 1638 slike voldtekter per år. For voldtektene var drøyt en tredjedel av ofrene i alderen 15 til 19 år. Syv av ti ofre var i aldersgruppen 15 til 29 år. Blant gjerningspersonene var om lag halvparten i alderen 18 til 29 år.12 I samme periode ble det per år i snitt anmeldt 793 tilfeller av voldtekt av barn under 14 år og 440 tilfeller av seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år. En økende andel av disse lovbruddene begås digitalt. I 2021 gjaldt hver fjerde anmeldelse for voldtekt av barn under 14 år et digitalt overgrep, mens 11 prosent av anmeldelsene for seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år gjaldt et digitalt overgrep.13

Kripos har gjennomgått voldtektsanmeldelsene for 2011 til 2019. Anmeldelsene som gjelder voldtekt av personer over 14 år er kategorisert etter situasjon rundt hendelsen, basert på de forklaringene som fornærmede har gitt. Kripos skiller mellom festrelaterte voldtekter, sårbarhetsvoldtekter, overfallsvoldtekter, relasjonsvoldtekter, bekjentskapsvoldtekter, og voldtekt over internett. Festrealterte voldtekter utgjør den største gruppen. I 2019 gjaldt drøyt 43 prosent av voldtektsanmeldelsene festrelaterte voldtekter. Disse overtredelsene skjer typisk i forbindelse med fest eller uteliv. Både den fornærmede og gjerningspersonen er som regel unge, og overgrepene skjer ofte etter at det er etablert en viss kontakt. Et typisk kjennetegn er at begge parter har konsumert betydelige mengder alkohol. Om lag 20 prosent av voldtektsanmeldelsene i 2019 gjaldt bekjentskapsvoldtekter. I disse sakene har den fornærmede og gjerningspersonen møttes minst én gang og hatt noe kontakt før voldtekten skjer. Dersom en voldtekt mellom bekjente skjer i festsammenheng, kategoriseres saken som festrelatert. Relasjonsvoldtektene utgjorde også om lag 20 prosent av voldtektsanmeldelsene i 2019. I disse sakene er den fornærmede og gjerningspersonen nåværende eller tidligere ektefeller, samboere eller kjærester. I tilfeller der en relasjonsvoldtekt skjer i sammenheng med fest, kodes saken som relasjonsvoldtekt. Nærmere 5 prosent av voldtektsanmeldelsene gjaldt overfallsvoldtekter. Disse sakene kjennetegnes ved at den fornærmede og gjerningspersonen ikke kjenner hverandre forut for overgrepet, og at overgrepet begås uten eller med kortvarig foranledning. Voldtekten skjer oftest på offentlig sted, men kan også skje på et utested, i en leilighetsoppgang eller i en bil. Den fornærmede blir ofte passivisert ved bruk av vold eller trusler.14

3.3.2 Høye mørketall

Flere studier viser at bare et fåtall personer som opplever seksuelle krenkelser velger å anmelde. Blant deltakerne i Nasjonal trygghetsundersøkelse som oppga at de hadde blitt utsatt for samleie mot sin vilje i 2020, svarte 3 prosent at de hadde anmeldt dette til politiet. Ingen av deltakerne som oppga at det hadde blitt utsatt for oralsex eller analsex mot sin vilje anmeldte dette. Blant de som oppga å ha blitt utsatt for penetrasjon med objekt eller fingre mot sin vilje, svarte 17 prosent at de hadde anmeldt dette til politiet. 3 prosent av de som oppga å ha opplevd ufrivillig beføling av kjønnsorgan mot sin vilje valgte å anmelde.15 Av rapporten fremgår det også at kun 0,03 prosent av den norske befolkningen anmeldte voldtekt i 2020, mens 0,8 prosent av deltakerne i Nasjonal trygghetsundersøkelse rapporterer å bli utsatt for ufrivillig samleie, oralsex, analsex eller penetrasjon med objekt eller fingre.16

Det kan være flere årsaker til at bare en liten andel velger å anmelde voldtekt og andre seksuallovbrudd. I noen tilfeller definerer ikke fornærmede det de har opplevd som en voldtekt, selv om de har vært utsatt for en krenkelse som faller innenfor den juridiske voldtektsdefinisjonen.17 Forskning viser at fornærmede er mindre tilbøyelig til å anmelde en voldtekt dersom de kjenner gjerningspersonen, dersom gjerningspersonen ikke benyttet vold, hvis voldtekten skjedde hjemme hos gjerningspersonen, hvis det er liten aldersforskjell mellom partene og hvis fornærmede hadde drukket alkohol eller brukt andre rusmidler.18

I andre tilfeller mener fornærmede at de har blitt voldtatt, men velger å ikke anmelde. I en artikkel om voldtektsutsattes fortellinger om ikke å anmelde voldtekt, påpeker forfatterne at det å anmelde kan oppleves som en sterk sosial forventning og en form for plikt. Samtidig kan det å ikke anmelde for ofrene være en måte å ta kontroll over sitt liv og sin historie.19 I et intervju forklarer en av forfatterne dette slik:

«[…] hvis man oppfatter å være utsatt for voldtekt og deler det med andre, følger nærmest kravet og forventningen om å anmelde hendelsen. Her blir det å gå til politiet nærmest et slags point of no return, det setter i gang en serie handlinger og konsekvenser en ikke nødvendigvis verken har kontroll over eller eierskap til. […] Kvinnene som ble intervjuet begrepsfestet hendelsen som voldtekter, og forstår denne som noe som kunne skje dem fordi de var unge, de visste ikke bedre, de ville passe inn. De fleste legger vekt på at det var deres aktive valg som bidro til at de havnet i en situasjon der de kunne bli voldtatt, samtidig som de er tydelige på at selve voldtekten ikke var deres feil. I denne prosessen forteller de frem et ungt og noe uerfarent selv, som ikke kunne vite bedre, og derfor havnet i disse situasjonene. Siden de ikke lenger er unge og naive, og nå vet bedre, kan de distansere seg fra dette unge og uerfarne selvet ved å la være å anmelde eller dele opplevelsen med andre. De kan legge bak seg det som skjedde og gå videre i livet, uten å måtte knyttes til noe vondt en annen gjorde dem.»20

En annet studie viser at personer som er utsatt for vold i parforhold og andre nære relasjoner sjelden ser seg tjent med at utøveren straffes, men først og fremst ønsker å stanse og begrense konsekvensene av volden. Også i denne studien ble det påpekt at det å anmelde kan føre til at man gir fra seg kontroll over eget liv.21

Tilliten til politiet og strafferettssystemet, og hvorvidt fornærmede forventer å bli trodd av venner, familie og andre, har også betydning for hvorvidt en voldtekt anmeldes.22

Andelen personer med innvandrerbakgrunn blant ofre for anmeldte voldtekter er lavere enn andelen av personer med innvandrerbakgrunn i befolkningen.23 Det er imidlertid ikke klart om dette skyldes forskjeller i utsatthet eller i anmeldelsestilbøyelighet om man sammenlikner med majoritetsbefolkningen. Flere studier trekker frem at æreskultur i enkelte miljøer kan gjøre det spesielt vanskelig å søke hjelp og anmelde.24

3.4 Barn som selger seksualiserte bilder og filmer av seg selv

Politiet har avdekket flere saker der barn selger seksualiserte bilder og/eller filmer av seg selv på internett. Kripos har publisert en egen rapport om dette.25 Her fremgår det at de fornærmede i hovedsak er jenter, og ofte i alderen 13–16 år. Gjerningspersonene er hovedsakelig menn og eldre enn de fornærmede. Gjerningspersonene kjøper ofte bilder og/eller filmer fra flere fornærmede, fra noen få til over 100.

I noen av sakene er barnet pådriver og søker selv opp gjerningspersonen på digitale plattformer. Mange av de fornærmede opplever at situasjonen eskalerer. I noen tilfeller skjer eskaleringen ved at gjerningspersonen truer fornærmede dersom vedkommende ikke ønsker å sende mer materiale. Truslene går som oftest ut på å distribuere materialet fornærmede allerede har sendt, til vedkommendes familie og venner.

De fornærmede tar sjelden kontakt med politiet selv, og mange av de fornærmede ønsker heller ikke å samarbeide med politiet.

3.5 Etterforskning og oppklaring

STRASAK-rapporten 2021 viser at oppklaringsprosenten i seksuallovbruddsakene varierte fra 56,6 til 64,5 prosent i perioden 2016 til 2021.26 Saker som er inkludert i et sakskompleks,27 slik som store nettovergrepssaker med svært mange fornærmede, har de senere årene hatt dobbelt så høy oppklaringsprosent som øvrige saker. Andelen av de påtaleavgjorte sakene som inngår i et sakskompleks er en medvirkende årsak til variasjonene i oppklaringsprosenten.28

Gjennomsnittlig saksbehandlingstid for oppklarte saker var 190 dager.29 Her er det også store variasjoner. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden økte fra 159 til 243 dager fra 2016 til 2019, for så å synke. I 2021 var gjennomsnittlig saksbehandlingstid 154 dager.30 En årsak til økningen i saksbehandlingstiden i perioden 2016 til 2019 var arbeidet med nettovergrepssaker med store sakskompleks.31 Riksadvokaten har bedt påtalemyndigheten å vurdere tilskjæring av etterforskningen i store nettovergrepssaker.32 Det vil si at mindre alvorlige forhold kan henlegges hvis de ikke vil ha betydning for den totale straffutmålingen.

Oppklaringsprosenten for voldtektssaker er lavere enn den gjennomsnittlige oppklaringsprosenten for seksuallovbrudd. I 2020 var den på 30 prosent av anmeldte saker.33 Blant de uoppklarte voldtektssakene blir den største andelen henlagt på grunn av manglende bevis. Bevissituasjonen i voldtektssaker er ifølge Justis- og beredskapsdepartementet gjennomgående mer krevende enn i andre alvorlige voldssaker. Dette henger sammen med at det i mange voldtektssaker ikke foreligger vitnebevis eller tekniske spor, slik at avgjørelsen beror på en samlet vurdering av hvor pålitelige forklaringene til de involverte i saken er.34 En ekstra utfordring i flere av sakene som gjelder festrelaterte voldtekter, der både gjerningspersonen og fornærmede typisk har konsumert betydelige mengder alkohol, er at partene er usikre på hendelsesforløpet.

Et typisk trekk ved seksuallovbrudd er at det kan gå lang tid fra lovbruddet skjer til det anmeldes. Av alle anmeldelsene i perioden 2016 til 2021 hadde 27 prosent av sakene en anmeldelsestid på mer enn ett år. Anmeldte seksuallovbrudd i et gitt år inkluderer derfor en vesentlig andel «gamle saker». Anmeldelsestidspunkt kan påvirke politiets muligheter for å oppklare sakene. Når det gjelder voldtekt av barn under 14 år hadde omkring 30 prosent en anmeldelsestid på 5 år eller mer.35

3.6 Domfellelse og soning

En økende andel innsatte i norske fengsler er dømt for seksuallovbrudd. I 2021 utgjorde denne gruppen 27 prosent, mot 11 prosent i 2009. Også i absolutte tall har denne gruppen vokst, fra 280 innsatte i 2009 til 660 i 2021.36 Høyere straffenivåer for seksuallovbrudd og at etterforskning av alvorlige seksuallovbrudd er høyt prioritert, er medvirkende årsaker til dette.37 At en økende andel domfelte for andre lovbrudd har straffegjennomføring i samfunnet med elektronisk kontroll har også betydning.38

Personer som er dømt for seksuallovbrudd utgjør en betydelig høyere andel av de innsatte i Norge enn i de andre nordiske landene. Mens 25 prosent av de innsatte i norske fengsler i 2020 var dømt for seksuallovbrudd, var det tilsvarende tallet i Danmark 8 prosent, i Sverige 11 prosent, i Finland 6 prosent og på Island 15 prosent.39

I 2021 var 41 prosent av de som sonet i fengsel for seksuallovbrudd dømt for voldtekt. Dette inkluderer personer som var domfelt etter straffeloven § 299 om voldtekt av barn under 14 år. Av de som sonet for voldtekt var 35 prosent mellom 18 og 29 år og 28 prosent mellom 30 og 39 år ved innsettelse. Aldersforskjellene var mindre for andre seksuallovbrudd. Også i denne blant de som sonet for andre seksuallovbrudd var imidlertid personer som var mellom 18 og 29 år ved innsettelsen overrepresentert.40 Av de som ble dømt til ubetinget fengsel for seksuallovbrudd i 2021, var 40 prosent under 30 år og 12 prosent under 20 år.41

Det er generelt lavere tilbakefall for personer som er dømt for seksuallovbrudd enn for personer dømt for andre typer lovbrudd, men tilbakefallet varierer innad i gruppen.42 En norsk studie av 858 personer løslatt fra fengselsdom for seksuallovbrudd i perioden 2010 til 2014 viste at andelen med tilbakefall til ny dom for seksuallovbrudd var på 3,4 prosent etter en gjennomsnittlig oppfølgingstid på om lag seks år.43 Om tilbakefallsstatistikken forteller hele sannheten, eller om den viser kompleksiteten i disse sakene, er vanskelig å vurdere. Som påpekt velger fornærmede i mange tilfeller ikke å anmelde, og det er grunn til å tro at få gjennomførte brudd på seksuallovbruddene registreres. Dette gjelder både for fysiske og digitale seksuallovbrudd. Dette betyr at personer som er dømt for seksuallovbrudd kan begå nye tilsvarende lovbrudd uten at dette registreres i kriminalstatistikken. Digitale seksuallovbrudd mot barn og digital befatning med overgrepsmateriale, kan være krevende å avdekke fordi mange av gjerningspersonene har høy grad av operasjonssikkerhet gjennom bruk av kryptering og VPN-tjenester. De siste årene har digitale overgrep mot personer under 18 år utgjort en stor del av de anmeldte sakene.44 Det er grunn til å tro at mørketallene er spesielt høye for slik kriminalitet. Dette betyr at det er lite sikker kunnskap om fenomenet i og med at det kan være skjevheter i hvilke type saker som blir oppdaget og anmeldt.

4 Innspill til Straffelovrådet

4.1 Innledning

Straffelovrådet sendte 23. april 2021 en invitasjon til utvalgte aktører om å komme med innspill om problemstillinger som det er ønskelig at rådet utreder i forbindelse med gjennomgangen av straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd. 27 aktører benyttet anledningen til å gi innspill. I punkt 4.2 og 4.3 er det gitt en oversikt over hvem invitasjonen ble sendt til, hvem som har kommet med innspill og hovedinnholdet i innspillene. Enkelte har også kontaktet rådet uoppfordret og gitt innspill. Disse innspillene er også omtalt nedenfor.

4.2 Straffelovrådets invitasjon til å komme med innspill

4.2.1 Aktører som ble kontaktet

Straffelovrådets brev 23. april 2021 med invitasjon til å komme med innspill til arbeidet med å gjennomgå straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd, ble sendt til ca. 60 adressater/e-postadresser. Brevet ble også publisert på rådets nettside. Følgende mottok invitasjonen:

• Barneombudet

• De regionale kompetansesentrene for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri

• Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen

• Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo

• Det juridiske fakultet ved Universitetet i Tromsø

• Helsedirektoratet

• Kriminalomsorgsdirektoratet

• Likestillings- og diskrimineringsombudet

• Norges institusjon for menneskerettigheter

• Politidirektoratet

• Politihøgskolen

• PRO-senteret

• Riksadvokaten

• Sivilombudsmannen

• Statens barnehus

• Statens sivilrettsforvaltning

• Støttesentrene for kriminalitetsutsatte

• Advokatforeningen

• Amnesty International Norge

• DIXI Ressurssenter mot voldtekt

• Dommerforeningen

• Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep

• Krisesentersekretariatet

• Kvinnefronten i Norge

• Kvinnegruppa Ottar

• Landsforeningen for voldsofre

• Landsforeningen mot seksuelle overgrep MiRA-senteret

• Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress

• PION – Prostituertes interesseorganisasjon i Norge

• Redd Barna

• Senter for seksuelt misbrukte menn

• Stiftelsen Fellesskap mot seksuelle overgrep – FMSO

• Stine Sofies Stiftelse

• Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep – SMISO

4.2.2 Aktører som har kommet med innspill

• Straffelovrådet har mottatt innspill fra følgende aktører:

• Agder statsadvokatembeter

• Helsedirektoratet

• Likestillings- og diskrimineringsombudet

• Nordland statsadvokatembeter

• Norges institusjon for menneskerettigheter

• Oslo statsadvokatembeter

• Politidirektoratet

• Kripos

• Oslo politidistrikt

• Politihøgskolen

• Statens sivilrettsforvaltning

• Sør-Øst politidistrikt

• Vest politidistrikt

• Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter

• Advokatforeningen

• Amnesty International Norge

• Anne Robberstad, professor em. dr. juris

• FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold

• Juridisk rådgivning for kvinner

• Justice Hands Global

• Krisesentersekretariatet

• Kvinnefronten

• Kvinnegruppa Ottar

• Landsgruppen av helsesykepleiere NSF

• Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner

• Norske Kvinners Sanitetsforening

• PION – Prostituertes interesseorganisasjon i Norge

• Pro Senteret

• Rune Bård Hansen, lagdommer i Agder lagmannsrett

• Seksualpolitisk nettverk for ungdom

• Skeiv Ungdom

• Stine Sofies Stiftelse

• Stopp Diskrimineringen

• Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)

4.3 Hovedinnholdet i innspillene

4.3.1 Gjerningsbeskrivelsen i voldtektstraffebudet

Et stort flertall av aktørene har gitt innspill om utformingen av dagens voldtektsbestemmelse i straffeloven § 291. Samtlige innspill berører spørsmålet om bestemmelsen bør endres slik at den får en samtykkebasert utforming.45

Flere aktører tar til orde for at voldtekt bør defineres som seksuell omgang med noen som ikke har samtykket til det.46 Det fremheves at såkalte «frys»-reaksjoner er en vanlig reaksjon på uønsket seksuell kontakt, og at dagens straffebud ikke gir et tilstrekkelig vern i slike situasjoner. Statens sivilrettsforvaltning peker også på «overrumplende seksuell omgang» og seksuell omgang med noen som samtykket, men senere sovnet (jf. Rt. 2003 s. 687), som tilfeller som burde vært omfattet av voldtektstraffebudet, men som ikke er det i dag. Også Kvinnegruppa Ottar trekker frem løsningen i Rt. 2003 s. 687 som en mangel ved dagens regulering. En rekke aktører ber også Straffelovrådet om å undersøke hvorvidt utformingen av dagens voldtektsstraffebud har bidratt til skam- og skyldfølelse hos voldtektsofre,47 og om en samtykkesbasert utforming vil bidra til en holdningsendring i samfunnet.48 I tillegg oppfordrer Amnesty International Norge rådet om å undersøke omfanget av henlagte saker som kunne gitt domfellelse med en samtykkebasert utforming. Juridisk rådgivning for kvinner påpeker at dagens voldtektbestemmelse ikke reflekterer hvordan unge ser på voldtekt, og at de aller fleste etter deres erfaring anser voldtekt som sex uten samtykke. De finner det uheldig at ikke bestemmelsen er i tråd med unges oppfatning om hva som er voldtekt.

Sør-Øst og Vest politidistrikt fremhever muligheten for en ny straffebestemmelse som omfatter seksuell omgang uten samtykke. Vest politidistrikt peker videre på muligheten for å forhøye strafferammen og innta et tillegg om «kvalifisert seksuell handling» i straffeloven § 297. Tilsvarende fremheves av Agder statsadvokatembete og Oslo politidistrikt, som peker på muligheten for å inkludere «seksuell omgang» i § 297 med en forhøyet strafferamme. Sør-Øst politidistrikt og Oslo politidistrikt stiller seg videre negative til at seksuell omgang uten samtykke omfattes av voldtektsbestemmelsen. Oslo statsadvokatembeter kan ikke se noe presserende behov for en samtykkebasert bestemmelse om voldtekt, og er usikre på om det er noen alvorlige seksuelle krenkelser som faller utenfor dagens bestemmelse i § 291.

Helsedirektoratet, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Pro Senteret og Stine Sofies Stiftelse fremhever behovet for utredning. LDO peker på muligheten for en omstrukturering av kapittel 26 med utgangspunkt i professor Jørn Jacobsens fremstilling i boken «Valdtektsstraffebodet», og fremhever at en eventuell samtykkebasert utforming krever at ordlyd og forarbeider klart kommuniserer hva som menes med et samtykke. Pro Senteret fremhever at oppmerksomheten bør rettes mot om samtykke er innhentet av gjerningspersonen, og ikke mot om fornærmede har avgitt samtykke. Pro Senteret peker videre på at straffelovgivningen bør gi et vern mot fjerning av kondom uten samtykke. Stine Sofies Stiftelse frykter at en samtykkebasert utforming vil være lite funksjonell på grunn av det høye beviskravet i strafferetten. Helsedirektoratet oppfordrer rådet til å undersøke om det bør være straffbart å fjerne kondomet under samleie uten samtykke fra den andre parten. PION bemerker at en forutsetning for å innføre en samtykkebasert bestemmelse om voldtekt, er at det foretas en gjennomgang av hvilke konsekvenser dette vil ha for personer som selger sex.

Norges institusjon for menneskerettigheter mener at menneskerettighetene tilsier at det er behov for at reglene om seksuallovbrudd endres slik at de i større grad fanger opp ufrivillig seksuell omgang. Det vises til at situasjoner der en person verbalt eller gjennom annen kommunikasjon har avvist den seksuelle omgangen, ikke er tilstrekkelig dekket i dagens straffelovgivning.

4.3.2 Sammenhengen mellom §§ 291 og 297

18 aktører fremhever sammenhengen mellom §§ 291 og 297 som en utfordring ved dagens lovgivning, og peker på at tilfeller som faller utenfor voldtektstraffebudet kan nedsubsumeres til § 297 om seksuell handling uten samtykke.49 Spennet i strafferammene mellom bestemmelsene, ulikheter i foreldelsesfristen og mangelen på rett til bistandsadvokat for fornærmede, fremheves som forhold som gjør en slik nedsubsumering uheldig. Aktører som ønsker en samtykkebasert utforming, peker på spennet mellom bestemmelsene som et argument for hvorfor § 297 ikke gir fornærmede et tilstrekkelig vern. Enkelte aktører peker på muligheten for å forhøye strafferammen og foreldelsesfristen i § 297, samt at seksuell omgang uten samtykke eksplisitt kan reguleres i § 297. For tilfellet at § 297 fortsatt skal være et alternativ til § 291, mener Norges institusjon for menneskerettigheter at man bør vurdere å forhøye strafferammen. Det vises til at foreldelsesfristen for handlinger som rammes av § 297 er to år, mens den er 10 år for alminnelig voldtekt. Videre vises det til at Istanbulkonvensjonen artikkel 45, jf. artikkel 36 bestemmer at handlinger av seksuell art uten samtykke skal straffes med effektive, forholdsmessige og avskrekkende reaksjoner, hvor det tas hensyn til handlingens grad av alvorlighet.

4.3.3 Straffenivået for overtredelse av voldtektsbestemmelsen

Advokatforeningen, Oslo politidistrikt og Rune Bård Hansen ber Straffelovrådet vurdere om minstestraffen i straffeloven § 292 bør nedjusteres. Advokatforeningen mener at det bør være rom for å gå under minstestraffen hvis en voldtekt oppklares utelukkende på grunn av gjerningspersonens tilståelse eller ved andre formildende omstendigheter, som alder, relasjonen mellom partene, beskjeden maktutøvelse eller der rusmidler har vært involvert. Oslo politidistrikt mener at minstestraffen bør nedjusteres til fengsel i 2 år. Begge aktører peker på at en for høy minstestraff kan føre til uriktige frifinnelser, fordi meddommere kan vegre seg for å idømme fengselsstraffer i minst 3 år. Anne Robberstad har videresendt en artikkel der hun argumenterer for at minstestraffen bør oppheves.

Norges institusjon for menneskerettigheter bemerker at endringene i bestemmelsene om voldtekt må ses i sammenheng med minstestraffen for voldtekt til samleie, og at rådet bør vurdere behovet for en minstestraff hvis det innføres en samtykkebasert voldtektsbestemmelse. Slik Norges institusjon for menneskerettigheter ser det, kan det diskuteres om en slik endring vil nødvendiggjøre større fleksibilitet for domstolene til å utmåle straffer ut fra de konkrete omstendighetene i saken. Videre er det et spørsmål om det kan undersøkes om bestemmelsen om minstestraff for voldtekt til samleie mv. kan føre til færre domfellelser enn hvis domstolene hadde hatt større frihet til å fastsette straffen basert på de konkrete forholdene i saken.

Amnesty International Norge og Kvinnegruppa Ottar fremhever at straffenivået for voldtekt bør ligge høyt.

4.3.4 Merknader til §§ 293, 295 og 296

Helsedirektoratet ber Straffelovrådet vurdere om det er behov for en differensiering mellom ulike typer seksuelt overførbare sykdommer i straffeloven § 293, og betydningen av gjerningspersonens kunnskap om egen sykdom. Helsedirektoratet ber rådet undersøke om seksuell omgang mellom en pasient og lege bør inkluderes i § 296.

Tre aktører ber rådet se nærmere på forholdet mellom voldtektsbestemmelsen og § 295 om misbruk av overmaktsforhold mv.50Advokatforeningen fremhever at det er uklart hvilke situasjoner som omfattes av § 295 bokstav c om utnyttelse av en person under 18 år i «særlig sårbar livssituasjon», og mener det er behov for konkretisering. Advokatforeningen peker også på at det tilsynelatende er en overlapp mellom § 295 bokstav a og b. LDO og Stopp Diskrimineringen ber rådet se nærmere på relasjonen mellom § 291 bokstav b og § 295 bokstav b. Stopp Diskrimineringen har også merknader til begrepsbruken i bestemmelsene. Kvinnegruppa Ottar mener anvendelsesområdet til § 295 bokstav c bør utvides til å omfatte alle som utnytter noen under 18 år.

4.3.5 Seksuelle krenkelser av barn mv.

12 aktører har gitt innspill om straffebestemmelsene som retter seg mot seksuelle krenkelser mot barn.51

Fire innspill gjelder anvendelsen av straffeloven § 308 om straffbortfall ved jevnbyrdighet i alder og utvikling. Advokatforeningen og Politihøgskolen fremhever at det er uklart hvordan bestemmelsen skal forstås i dag. Advokatforeningen mener bruken av § 308 er uforutsigbar og bør skjerpes inn, mens Politihøgskolen fremhever at det er behov for avklaring av hvor store aldersforskjeller som omfattes av bestemmelsen. Helsedirektoratet ber rådet vurdere om de involvertes alder og utvikling tillegges tilstrekkelig vekt. Oslo politidistrikt ber rådet undersøke om § 308 også bør omfatte overtredelse av § 305 bokstav a om seksuelt krenkende atferd mv. i nærvær av eller overfor barn under 16 år.

Fire innspill gjelder den seksuelle lavalderen. Helsedirektoratet oppfordrer rådet til å vurdere om den seksuelle lavalderen bør endres. Landsgruppen av Helsesykepleiere NSF ber rådet se på utfordringer ved at den seksuelle lavalderen er 16 år, mens den kriminelle lavalderen er 15 år. Kvinnegruppa Ottar mener at straffelovgivningen bør tydeliggjøre at den seksuelle lavalderen er 16 år, og at straffeloven § 299 også bør gjelde for barn under 16 år. Slik Oslo statsadvokatembeter ser det, er det ikke behov for en nedjustering av den seksuelle lavalderen. Det er likevel naturlig at rådet vurderer spørsmålet.

Syv aktører har gitt innspill knyttet til overgrep på internett, herunder seksualiserte fremstillinger av barn.52

Kripos, Oslo politidistrikt, Vest politidistrikt og Stine Sofies Stiftelse mener at strafferammen i § 311 for befatning med seksualiserte fremstillinger av barn mv., bør heves. Oslo politidistrikt og Stine Sofies Stiftelse peker videre på at det er behov for en gradsinndeling av strafferammen for overtredelser av §§ 310 og 311. Kripos mener avvergingsplikten i § 196 også bør omfatte overtredelser av § 311, og at det bør utredes om internettleverandører bør ha plikt til å melde fra til myndighetene dersom de oppdager at tjenestene deres blir brukt til straffbar oppbevaring eller distribusjon av seksualisert materiale av barn. Også Kvinnegruppa Ottar ber rådet vurdere muligheten for straffsanksjonering av nettbaserte tjenester som seksualiserer barn. Statens sivilrettsforvaltning ber rådet vurdere behovet for en konkretisering av gjerningsbeskrivelsen i § 311.

Kvinnegruppa Ottar har videre gitt innspill om at straffeloven § 306 bør moderniseres og utvides, slik at det blir lettere å straffe «grooming» på internett.

Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter peker på at mange overgrep på internett består i at gjerningspersonen får barnet til å utføre seksuelle handlinger med seg selv. Dersom barnet ikke tvinges til å utføre handlinger som kvalifiserer til seksuell omgang med seg selv, vil ikke dette rammes av §§ 299 bokstav c og 302. Det er behov for et mellomsjikt, ettersom forhold som nevnt bare vil rammes av § 305 bokstav b, som har en vesentlig lavere strafferamme.

Kvinnegruppa Ottar ber Straffelovrådet undersøke om alle seksuelle krenkelser av barn kan samles i ett straffebud, og tar til orde for at aktsomhetskravet om barns alder i straffeloven § 307 må skjerpes. Nordland statsadvokatembeter ber rådet vurdere om aldersgrensen i straffeprosessloven § 93 g) bør forhøyes. Stine Sofies Stiftelse ber for øvrig rådet om å undersøke om straffenivået for seksuelle krenkelser av barn er høyt nok, og hvordan ressursutfordringer i politiet og påtalemyndigheten kan bøtes på ved etterforskning av seksuelle krenkelser mot barn. Videre pekes det på at foreldelsesfristene for alle seksuelle krenkelser mot barn bør utvides.

4.3.6 Sexkjøp og hallikvirksomhet

Advokatforeningen, Kvinnegruppa Ottar, Pro Senteret og PION har gitt innspill om reguleringen av sexkjøp og hallikvirksomhet.

Advokatforeningen ber rådet undersøke erfaringer knyttet til dagens forbud mot sexkjøp, og vurdere om sexkjøp bør håndteres som et kriminalpolitisk eller sosialpolitisk problem. PION mener at bestemmelsene i straffeloven §§ 315 og 316 krenker den seksuelle selvbestemmelsesretten, og at den rettslige reguleringen av prostitusjon i Norge krenker flere menneskerettigheter. Det vises blant annet til at mennesker som livnærer seg på salg av seksuelle tjenester, ikke er beskyttet mot vilkårlig behandling, vold eller overgrep. Kvinnegruppa Ottar mener dagens forbud mot sexkjøp i § 316 må beholdes, og fremhever dessuten at forsøk på sexkjøp bør kriminaliseres. Det bes også om at rådet undersøker om § 316 bør moderniseres og utvides til også å omfatte internettbaserte plattformer som «OnlyFans», hvor brukerne kjøper seksualiserte bilder og videoer.

Kvinnegruppa Ottar ber videre om at rådet vurderer om hallikparagrafen i straffeloven § 315 bør utvides og moderniseres, for lettere å kunne straffe alle faser av formidling av prostitusjon. Pro Senteret mener at § 315 bokstav b er til hinder for at prostituerte kan jobbe trygt sammen med andre og hjemme. PION mener at § 315 må gjennomgås på nytt, og at det som et minimum bør inntas et vilkår om økonomisk utnyttelse i gjerningsbeskrivelsen.

4.3.7 Andre temaer

Kvinnegruppa Ottar har avgitt flere innspill knyttet til straffeloven § 317 om pornografi og § 318 om utstillingsforbud. Bestemmelsen i § 317 bør moderniseres og utvides til også å omfatte pornografiske skildringer med kvinnenedverdigende innhold. Det fremheves videre at det er behov for en ansvarliggjøring av brukere som strømmer overgrepsmateriale som pornografisk innhold, samt ansvarliggjøring av innholds- og tjenesteleverandører. Det tas også til orde for at skoler og institusjoner bør ha et ansvar for å sikre at barn ikke får tilgang til pornografisk innhold via internett, og at dette bør inkluderes i § 317 bokstav c, samt at § 318 bør utvides til å omfatte utstilling på internett.

Sør-Øst politidistrikt ber Straffelovrådet vurdere problemstillingene i HR-2017-1245-A, HR-2019-537-A og LA-2019-63142, og mener at bestemmelsen om seksuelt krenkende atferd i § 298 bokstav b også bør omfatte tilfeller av sniktitting eller seksualiserte bilder som tas uten at fornærmede kjenner til det.

Pro Senteret fremhever behovet for økt bruk av fagvitner i rettssaker om seksuelle krenkelser.

Stine Sofies Stiftelse ber rådet vurdere en utvidelse av reglene om besøks- og kontaktforbud.

Sør-Øst politidistrikt har tidligere stilt seg positive til en bestemmelse som rammer serieovergrep, og mener dette er noe som også bør vurderes av rådet.

Oslo statsadvokatembeter ber rådet vurdere en mer tidsriktig utforming av straffeloven § 317 om pornografi og om § 319, som pålegger domstolene å vurdere rettighetstap og kontaktforbud i saker om visse seksuallovbrudd, også bør omfatte en plikt til å vurdere inndragning. Videre bes det om at rådet vurderer behovet for en revisjon av inndragningsreglene.

Norges institusjon for menneskerettigheter påpeker at innføring av en samtykkebasert bestemmelse om voldtekt vil få betydning for anvendelsesområdet for bestemmelsen om grovt uaktsom voldtekt, og at det vil kunne oppstå vanskelige spørsmål om når man har opptrådt grovt uaktsomt med hensyn til om den seksuelle omgangen var frivillig/det forelå samtykke. Dette kan reise vesentlige betenkeligheter med hensyn til forutberegnelighet og tilgjengeligheten av straffebudet om grovt uaktsom voldtekt, avhengig av hvordan voldtektsbestemmelsen utformes.