16 Kommunefordeling av grunnlaget for eiendomsskatt på kraftanlegg

16.1 Innledning og sammendrag

16.1.1 Innledning

Ved kgl.res. av 2. juli 1999 nr. 713 ble det bestemt at eigedomsskattelova § 8 trer i kraft for kraftproduksjonsanlegg fra 1. januar 2001. Etter eigedomsskattelova § 8 skal den verdi for kraftanlegget som fastsettes ved ligningen for året forut for skatteåret, også benyttes som grunnlag for eiendomsskatt.

Den ligningsmessige verdi for kraftproduksjonsanlegg fastsettes etter reglene i skatteloven § 18-5. Reglene i skatteloven § 18-5 er en videreføring av de særskilte bestemmelsene om verdsettelse av kraftanlegg i skatteloven av 1911 § 37 bokstav a. Reglene ble vedtatt i 1996 som en del av kraftskattereformen på bakgrunn av departementets forslag i Ot. prp. nr. 23 (1995-96). Skatteloven § 18-5 ble sist endret ved lov av 23. juni 2000 nr. 46 i samsvar med forslag i Ot.prp. nr. 47 (1999-2000).

For større kraftproduksjonsanlegg skal verdsettelsen av anlegget foretas etter en lønnsomhetsberegning etter nærmere regler i skatteloven § 18-5 første til fjerde ledd. For mindre anlegg med generatorer med samlet påstemplet merkeytelse under 10 000 kVa, skal verdsettelsen skje etter de skattemessige verdier pr. 1. januar i ligningsåret, jf. skatteloven § 18-5 femte ledd. Verdien av kraftanleggets anleggsdeler som ikke er satt i drift pr. 1. januar i ligningsåret, skal likevel settes lik investert kapital pr. 1. januar i ligningsåret, jf. skatteloven § 18-5 sjette ledd.

Den ligningsmessig fastsatte verdi av kraftanlegg etter skatteloven § 18-5 slik den lyder etter siste lovendring, skal første gang benyttes som eiendomsskattegrunnlag for eiendomsskatteåret 2001, jf. lov av 23. juni 2000 nr. 48 om mellombels tillegg til eigedomsskattelova.

Beregningsenheten for verdsettelse etter skatteloven § 18-5 er det enkelte kraftanlegg, dvs. kraftstasjonen med tilhørende reguleringsanlegg eller andel i slike, men unntatt fjernledninger og fordelingsanlegg, jf. skatteloven § 18-1 annet ledd bokstav a. (I det følgende anvendes begrepet kraftanlegg i henhold til denne definisjon og som synonymt med kraftproduksjonsanlegg. Videre benyttes uttrykket kraftstasjon som synonymt med kraftverk, jf. skatteloven § 18-1 annet ledd bokstav b.) Verdsettelsen foretas samlet for alle deler av kraftanlegget, uansett hvor anleggsdelene er beliggende og uavhengig av kommunegrenser. Eigedomsskattelova bygger imidlertid på det prinsipp at hver kommune skriver ut eiendomsskatt på de enkelte faste eiendommer beliggende i sitt distrikt. Ved anvendelse av denne samlede verdsettelse som grunnlag for utskriving av kommunal eiendomsskatt, er det således nødvendig med regler om kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlag for kraftanlegg som krysser kommunegrensene.

Behovet for fordelingsregler for eiendomsskattegrunnlag for kommunekryssende anlegg oppstår bl.a. hvor kraftanlegget er knyttet til reguleringsanlegg og vannoverføringsanlegg som ligger i andre kommuner enn selve kraftverket/kraftstasjonen. Noen anlegg strekker seg over store avstander og berører mange kommuner.

Departementet drøftet behovet for fordelingsregler i Ot.prp. nr. 23 (1995-96) kapittel 11.6, og varslet at en senere ville komme tilbake med forslag til permanente fordelingsregler. I mellomtiden ble det foreslått at fordelingen skulle skje i henhold til en overgangsregel. En slik overgangsregel ble fastsatt ved lov av 18. desember 1998 nr. 75. Etter denne lov skal kommunefordelingen av det samlede grunnlag baseres på det samme forhold som ved utskriving av eiendomsskatten for 1998.

I Ot. prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 1.5 ble det varslet at en tok sikte på å komme tilbake med forslag til nye, permanente kommunefordelingsregler i løpet av vårsesjonen. I Ot. prp. nr. 78 (1999-2000) kapittel 9 ble det omtalt at nevnte siktemål likevel ikke lot seg oppfylle. I stedet ble det angitt at departementet tok sikte å fremme forslag til permanente fordelingsregler i en proposisjon i løpet av september d.å. og at det i denne proposisjon ville bli tatt stilling til om kommunefordelingen for skatteåret 2001 skal baseres på forslaget om nye, permanente regler eller på overgangsregelen av 18. desember 1998 nr. 75. Av hensyn til kommunenes budsjettprosess for 2001 ble videre angitt at en tok sikte på at kommunene innen månedsskiftet oktober/november, skal få tilsendt foreløpig fordelte skattegrunnlag i samsvar med de fordelingsregler som vil bli foreslått for skatteåret 2001.

Departementet har arbeidet videre med disse spørsmålene, og legger med dette fram lovforslag til nye kommunefordelingsregler som foreslås gitt virkning fra og med eiendomsskatteåret 2001. De foreslåtte fordelingsregler skal imidlertid vurderes som overgangsregler i den forstand at reglene vil bli gjenstand for revurdering i forbindelse med den forestående revisjon av eigedomskattelova. Fordelingsreglene som foreslås vil gi kommuner uten større tekniske innretninger i sitt distrikt, en liten andel av eiendomsskattgrunnlaget. Ved en slik revisjon av eigedomsskattelova vil det bli vurdert endringer som i større grad tilgodeser slike kommuner. Dette arbeid vil bli gjenomført så snart nye regler for taksering av bolig- og fritidseiendommer er vedtatt.

16.1.2 Sammendrag

I kapittel 16.2 er det redegjort for praksis for fellestaksering og fordeling av verdien for kommunekryssende kraftanlegg for eiendomsskatteformål. Praksis som er basert på avtaler mellom kommunene er ikke kartlagt i sin helhet, og det legges til grunn at de prinsipper som er lagt til grunn for fordelingen kan variere. Departementet antar imidlertid at fordelingen i stor utstrekning har vært basert på kostpris/investert kapital i anleggene.

I kapittel 16.3 har departementet vurdert følgende modeller for utvikling av permanente regler om kommunefordeling av grunnlaget for eiendomsskatt på kraftanlegg:

• Historisk fordeling basert på overgangsregelen i lov av 18. desember 1998 nr. 75 om fordeling i samsvar med fordelingen ved utskriving av eiendomsskatt for 1998. (Historisk fordeling)

• Samme fordelingsregler som for formues-, inntekts-, og naturressursskatt etter skatteloven § 18-7 (skatteloven av 1911 § 19). (Fordeling etter skatteloven § 18-7)

• Fordeling etter kostpris på særlige driftsmidler i kraftanlegg med utgangspunkt i gjenanskaffelsesverdier for slike driftsmidler (GAV) beregnet av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) pr. 1. januar 1997 etter forskrift av 20. januar 1997 nr. 79. (GAV-modellen).

Disse tre alternative modellene for fordelingsregler har vært kort skissert i brev til Energiforsyningens fellesorganisasjon (Enfo) og Landsammenslutninga for Vasskraftkommunar (LVK) som også har kommet med innspill til arbeidet. Noen alminnelig høring av forslagene er imidlertid ikke foretatt.

I kapittel 16.3.1.1 gjennomgås de forutsetninger og hensyn departementet har vektlagt ved vurdering av de ulike modeller.

Med bakgrunn i de mottatte uttalelser og de hensyn som gjør seg gjeldende, har departementet kommet til at GAV-modellen vil være å foretrekke - både som reell overgangsregel og som fordelingsregel inntil eigedomsskattelova er undergitt en generell revisjon. Fordelingsregler i henhold til denne modell er blitt utviklet i samarbeid med NVE. Under arbeidet er det tatt hensyn til innspill fra LVKs rådgivere, Hydrologiservice AS.

I kapittel 16.4 - 16.6 gjennomgås det nærmere innhold i forslaget om fordelingsregler basert på GAV-modellen. Reglene foreslås inntatt i ny § 8 A i eigedomsskattelova og gitt virkning fra og med skatteåret 2001. Overgangsregelen av 18. desember 1998 foreslås opphevet.

I kapittel 16.4 foreslås fordelingsregler som skal omfatte eiendomsskattegrunnlaget for alle kraftanlegg med kraftstasjoner satt i drift pr. 1. januar 2000. Med dette virkeområdet skal forslaget omfatte alle kraftanlegg som vil være beregningsenhet for de verdsettelser etter skatteloven § 18-5 første til femte ledd som skal legges til grunn for eiendomsskatteåret 2001.

Kommunefordelingen for kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt over 1000 kW satt i drift pr. 1. januar 1997, foreslås basert på gjenanskaffelsesverdier for særskilte driftsmidler som nevnt i § 1-1 annet ledd i forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 beregnet av NVE etter reglene i kapittel 2 i samme forskrift (GAV). Beregnet GAV for adkomstanlegg skal likevel ikke hensyntas.

For kommunekryssende anlegg med kraftstasjoner med installert effekt over 1000 kW som ikke fikk beregnet GAV pr. 1. januar 1997/som ikke var satt i drift pr. 1. januar 1997, foreslås at fordelingen baseres på gjenanskaffelsesverdi for anleggets særskilte driftsmidler beregnet av NVE pr. 1. januar 2000 etter særskilt oppdrag og etter samme prinsipper som etter forskrift av 20. januar 1997 nr. 79. I følge NVEs registrerte opplysninger vil dette gjelde ca. ni kraftanlegg på landsbasis.

Samlet GAV for særskilte driftsmidler som nevnt - eventuelt fastsatt etter særskilt oppdrag for NVE for kraftanlegg satt i drift i perioden 1997 til 1. januar 2000, skal fordeles mellom kommunene etter driftsmidlenes beliggenhet i forhold til kommunegrensene. Denne fordeling baseres på oppgaver fra NVE og retningslinjer som fastsettes av departementet.

GAV for reguleringsanlegg med tilhørende driftsmidler som flere ulike kraftanlegg har nytte av, foreslås fordelt mellom alle kraftanlegg med underliggende kraftstasjoner med effekt over 1000 kW etter kraftstasjonenes energiekvivalenter registrert hos NVE.

For kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt under 1000 kW, foreslås at fordelingen skal bygge på kostpris for anleggets særskilte driftsmidler pr. 1. januar 2000 fordelt etter driftsmidlenes beliggenhet.

I kapittel 16.5 foreslås regler om korrigering av fordelingen fastsatt med grunnlag i GAV som foreslått i kapittel 16.4, med kostpris for senere påkostninger og investering i særskilte driftsmidler. Korrigeringsadgangen foreslås begrenset til kostpris på særlige driftsmidler som først aktiveres i skatteregnskapet for inntektsåret etter det år beregningen av GAV refererte seg til. Det må fastsettes nærmere regler om rapportering, beregning og fordeling av kostprisen for slike investeringer. Departementet anser det ikke realistisk at det vil kunne gjennomføres slike korrigeringer av fordelingsgrunnlaget med virkning for skatteåret 2001. Denne korrigeringsregel foreslås derfor gitt virkning første gang for skatteåret 2002.

I kapittel 16.6 er foreslått fordelingsregler for kraftanlegg med kraftstasjoner satt i drift etter 1. januar 2000. Slike anlegg vil utgjøre nye beregningsenheter for verdsettelse av eiendomsskattegrunnlag etter skatteloven § 18-5 første til femte ledd, første gang med virkning for skatteåret 2002. For slike anlegg foreslås at fordelingen skal ta utgangspunkt i samlet kostpris på investeringer i særskilte driftsmidler som nevnt i § 1-1 andre ledd i forskriften av 20. januar 1997 nr. 79. På samme måte som for kraftanlegg satt i drift pr. 1. januar 2000, foreslås at det ikke skal tas hensyn til kostpris for adkomstanlegg. Samlet kostpris for slike særskilte driftsmidler, foreslås fordelt mellom kommunene etter driftsmidlenes beliggenhet i forhold til kommunegrensene. Denne fordeling foreslås basert på de samme retningslinjer som for fordeling av GAV.

Kraftstasjoner som settes i drift etter 1. januar 2000 vil gjerne bli knyttet til eldre reguleringsanlegg. Verdien av slike reguleringsanlegg, dvs. GAV med eventuelt tillegg for senere korrigering med kostpris, foreslås fordelt mellom de kraftanlegg som har nytte av reguleringen med registrerte energiekvivalenter for samtlige underliggende kraftstasjoner med installert effekt over 1000 kW som er satt i drift pr. 1. januar i ligningsåret.

I kapittel 16.7 vurderer departementet om det bør innføres en lovfestet adgang for de berørte kommuner til å fordele eiendomsskattegrunnlaget etter interkommunale avtaler. Etter departementets oppfatning vil en slik adgang være prinsipielt betenkelig ut fra de hensyn som legges til grunn for utforming av fordelingsregler og den vil medføre merarbeid for ligningsmyndighetene. Departementet er kommet til at de aktuelle kommunene bør henvises til å inngå avtaler om omfordeling av de skatteinntekter utskriving av eiendomsskatt vil gi grunnlag for. Det understrekes at dette vil være en adgang kommunene står fritt til å benytte seg av. Forslagets forutsettes ikke å stride mot forbudet mot overdragelse av skattekrav etter kommuneloven § 54. Den kommunefordeling som følger av de fordelingsregler som foreslås foran, vil således utgjøre en bindende fastsettelse av det samlede skattegrunnlag for den enkelte kommunes utskriving av eiendomsskatt på kraftanlegget.

I kapittel 16.8 foretas en gjennomgang av behovet for særlige gjennomføringsregler for ligningsmyndighetenes fastsettelse av kommunefordelingen av eiendomsskattegrunnlagene. Departementet forutsetter at fastsettelse av kommunefordelingen vil tilligge ligningsmyndighetene som en del av ligningsarbeidet, jf. ligningsloven § 8-11. Kommunefordelingen forutsettes fastsatt i formelle vedtak for det enkelte år.

Kompetansen til å fastsette kommunefordelingen bør tilligge en og samme ligningsmyndighet for det enkelte kraftanlegg. Gjeldende regler om ligningsmyndighetenes kompetansefordeling gir ikke grunnlag for en slik løsning. Departementet foreslår derfor at det fastsettes i forskrift i medhold av ligningsloven § 8-6 nr. 9 at fastsettelseskompetansen skal tilligge Skattedirektoratet for skatteåret 2001. Hvilken ligningsmyndighet som skal tillegges kompetansen for senere år, vil bli fastsatt senere etter en særskilt høring om dette spørsmålet.

Departementet forutsetter at i den utstrekning det vil være behov for særlige gjennomføringsregler for ligningsmyndighetenes fastsettelser av fordelingen, vil slike regler kunne fastsettes med hjemmel i eigedomsskattelova § 32. Det foreslås likevel en særskilt forskriftsbestemmelse i tilknytning til fordelingsreglene. Det kan imidlertid ta noe tid før slike gjennomføringsregler vil være fullt utviklet. Departementet foreslår derfor lovfestet at ligningslovens regler gis tilsvarende anvendelse så langt de passer for ligningsmyndighetenes fastsettelser av fordelingen av eiendomsskattegrunnlaget.

For de fastsettelser som skal foretas med virkning for skatteåret 2001, vil det etter departementets oppfatning ikke være behov for særlige gjennomføringsregler utover de som kan utledes av ligningsloven. Unntak gjelder for kommunefordeling av skattegrunnlag for kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt under 1000 kW og av skattegrunnlag etter skatteloven § 18-5 sjette ledd for anleggsdeler som ikke var satt i drift pr. 1. januar i ligningsåret. For fordeling av slike eiendomsskattegrunnlag som antas aktuelt for et begrenset antall tilfeller, foreslås at kommunene må fremsette særskilte krav om fordeling.

For fastsettelse av fordelingen for senere år, herunder om korrigering av den fordeling som blir fastsatt for skatteåret 2001, vil det derimot være behov for nærmere gjennomføringsregler. Det vil bl.a. bli behov for fastsettelse av særlige rapporteringsplikter for de relevante opplysninger for å kunne foreta fordelingen, sanksjonsregler for brudd på slike rapportplikter og særlige klageregler.

På det nåværende tidspunkt ser departementet ikke grunnlag for å fremsette særlige forslag til endring av de regler om de eiendomsskattepliktiges eller kommunenes oppgaver og partsstilling, enn det som følger av forslaget om at ligningsloven skal gjelde tilsvarende.

I kapittel 16.9 gir departementet merknader til de enkelte bestemmelser i forslaget til ny § 8 A i eigedomsskattelova.

I kapittel 16.10 gis en gjennomgang av økonomiske og administrative konsekvenser for eierne av kraftanlegg, kommunene og for ligningsmyndighetene.

16.2 Praksis for fordeling av samlet taksert verdi i kommunekryssende kraftanlegg for eiendomsskatteformål

For verdsettelsen av kraftanlegg i forhold til formues- og inntektsligningen har det lenge vært lovhjemmel for samlet taksering av kommuekryssende anlegg etter skatteloven § 18-5 (skatteloven av 1911 § 37). Tilsvarende har det i mange år vært lovregler om hvordan denne verdi for kommunekryssende anlegg, skal fordeles mellom henholdsvis kraftverks-, regulerings- og vannfallskommunene, jf. skatteloven § 18-7 (skatteloven av 1911 § 19), jf. også gjennomgangen i kapittel 16.3.3. Disse regler gjelder tilsvarende for fordeling av naturressursskatten, jf. skatteloven § 18-7 syvende ledd. Ovennevnte regler gjelder ikke for taksering eller fordeling av skattegrunnlaget for eiendomsskatteformål.

Gjeldende eigedomsskattelov, jf. lovens § 33, jf. reglene i byskatteloven av 1911 §§ 4, 5 og 9, bygger på et prinsipp om at spørsmålet om utskriving av eiendomsskatt på faste eiendommer er et forhold som vurderes og avgjøres helt og holdent av kommunestyret i den enkelte kommune. Dette gjelder også takseringen. Det er ikke eksplisitte bestemmelser i eigedomsskattelova om eller hvordan en skal gå fram ved takseringen av eiendommer som krysser kommunegrensene. Tilsvarende er det heller ikke bestemmelser om kommunefordeling av eventuelle fellestakserte eiendomsskattegrunnlag for eiendommer som krysser kommunegrensene. Behovet for slike regler er i utgangspunktet begrenset til tilfeller hvor faste eiendommer krysser kommunegrensene. Større kraftanlegg står her i en særstilling bl.a. fordi kraftanlegget gjerne vil være knyttet til reguleringsanlegg og vannoverføringsanlegg som ligger i andre kommuner enn selve kraftverket/kraftstasjonen. Noen anlegg strekker seg over store avstander og berører mange kommuner. Dette gjelder for eksempel anlegg knyttet til de lange vassdragene i sørøstre deler av landet. Dessuten vil også de enkelte anleggsdeler ha en slik utstrekning at de krysser eller ligger i en kommunegrense, for eksempel tunneler eller damanlegg.

På tross av manglende lovregulering har det i stor utstrekning blitt gjennomført fellestaksering av kommunekryssende anlegg og kommunefordeling av denne verdi. Denne praksis er basert på avtaler mellom de berørte kommuner. Denne praksis har ikke vært kartlagt i detalj, men departementet legger til grunn at den har variert med hensyn til prinsippene for kommunefordelingen. I Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 2.2.6 uttales følgende om denne praksis:

«Ikke sjelden ligger reguleringsanlegg i andre kommuner enn kraftstasjonen. Etter gjeldende regler kan det dermed variere hvorvidt betydningen av reguleringsanlegg er regnet med ved eiendomsskattetakseringen når den er basert på en lønnsomhetsberegning. Ved separat taksering av reguleringsanlegget har dette i praksis blitt verdsatt til teknisk verdi basert på nyanskaffelsesverdi med fradrag for slit og elde. Dersom takseringen av selve kraftstasjonen skjer ved en lønnsomhetsberegning, må det tas hensyn til at reguleringsanlegget er verdsatt separat.

Hvor flere kommuner er berørt av et kraftanlegg, har de som nevnt ofte inngått avtaler om at hele kraftanlegget takseres samlet. Den samlede verdien for hele anlegget må da fordeles på de ulike anleggsdelene og dermed mellom de berørte kommunene. Det finnes ikke eksplisitte regler for denne fordelingen i eigedomsskattelova eller byskatteloven. Det har imidlertid vært praktisert å fordele den samlede verdien for hele kraftanlegget i forhold til hvor stor andel av byggekostnadene som knytter seg til anleggsdelene i den enkelte kommune. Dette har i praksis vært antatt å samsvare med eigedomsskattelova sitt system. Også fordeling på helt andre grunnlag har imidlertid vært avtalt mellom en del kommuner. Den rettslige stillingen for slike avtaler må anses uklar.»

Departementet er ikke kjent med at Høyesterett har tatt standpunkt til hvordan en slik felles eiendomsskattetakst for kommunekryssende anlegg skal fordeles mellom kommunene. Det finnes likevel eldre rettspraksis om elektrisitetsverker som presiserer at den enkelte kommune bare kan innkreve eiendomsskatt av verdien av objekter i eget distrikt, jf. Rt. 1912 s. 294 og Rt 1919 s. 73. I dommen inntatt i Rt. 1919 s. 73 uttalte førstvoterende i tilslutning til byrettens mindretall bl.a. følgende:

«Hvad realiteten angaar, kommer jeg til samme resultat som byrettens førstvoterende, til hvis begrundelse jeg i alt væsentlig kan henholde mig. Jeg er enig med denne voterende i, at det ved eiendomsbeskatningen ikke er den til eiendommen knyttede nyttevirkning eller bruksværdi, som er beskatningens gjenstand, men derimot den værdi, som ligger i fast eiendom eller anlæg, med andre ord den værdi, som eiendommen eller anlægget har i sig selv, objektivt bedømt. Som følge herav maa det ved gjenstande, der - saaledes som reguleringsanlæg med tilhørende rettigheter - ikke kan betegnes som nogen almindelig salgsgjenstand, «ved værdsættelsen bli at ta i betragtning, hvad det under almindelige omsætningsforhold vilde koste at anlægge eller erhverve de til reguleringen hørende anlæg og rettigheter. Hvorvidt denne værdi skal ansættes til, hvad der virkelig er betalt, eller til mer eller mindre, er et skjønsspørsmaal, som det maa tilligge takseringsmyndigheterne at avgjøre.» Jeg tiltræder denne uttalelse av byrettens førstvoterende og kan heller ikke finde, at den av ham nævnte høiesteretsdom av 1904 har avgjort noget, som staar i strid hermed.»

Ovennevnte synspunkt ledet til at det ved taksering av reguleringsanlegg for eiendomsskatteformål, ikke kunne tas hensyn til verdien av økt vannføring i nedenforliggende kraftverk - uansett i hvilken kommune kraftverket er beliggende. Dette prinsipp for verdsettelse av reguleringsanlegget for eiendomsskatteformål var annerledes enn de prinsipper som ble lagt til grunn etter de den gang gjeldende verdsettelses- og fordelingsregler for formues- og inntektsskatteformål, jf. land- og byskattelovene av 18. august 1911 § 19 og § 14.

Praksis med avtalemessig fordeling av en felles takst for kommunekryssende kraftanlegg har etter det departementet er gjort kjent med, i stor utstrekning skjedd med utgangspunkt i de prinsipper som er nedfelt i disse avgjørelsene. Som opplyst i Ot. prp. nr. 23 (1995-96) kapittel 11.2.6 og i Ot. prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 2.2.6 gjengitt foran, er fordelingen gjerne foretatt på grunnlag av medgåtte byggekostnader til de ulike anleggsdelene i de berørte kommunene. Det har vært antatt at det i utgangspunktet ikke er hjemmel for annen fordeling.

Denne praksis for fordeling er også bekreftet i uttalelser departementet har mottatt under arbeidet med fordelingsregler for eiendomsskatteformål. Hjelmeland kommune uttaler om dette i brev av 18. mai 2000 til departementet:

«Korleis skulle den samla kraftanleggsformua fordelast mellom involverte kommunar?

Det framstod ulike løysingar. Mange kommunar inngjekk i samråd med kraftanleggseigaren lokale og spesifikke fordelingsavtaler, til dels basert på Skattelova § 19,3 som fordelingsmal.

For andre kommunar som ikkje vart samde om fordelingsavtale seg imellom, oppstod problemer. Innan ekspertise- og konsulentsektoren rådde ulikt syn. Men den forvaltningspraksis vart etter kvart rådande at den samla kraftanleggsformua / eigedomsskattetaksten for kraftanlegg som strekker seg over fleire kommunar, vart fordelt i forhold til investert kapital i kraftanleggsutbygginga i kvar av dei involverte kommunane.»

Hydrologiservice ASer et selskap med bred erfaring fra taksering av kraftanlegg og har fungert som rådgiver for LVK i forbindelse med spørsmål om kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlaget. I notat av 12. april 1999 oversendt fra LVK uttaler selskapet følgende i tilknytning til GAV-modellen som alternativ for nye fordelingsregler:

«Fordelingsregler etter NVEs metode er i tråd med den fordelingen som har vært praktisert til nå, nemlig en fordeling etter kostprisen for anlegg og rettigheter.»

Departementet er kjent med at det mellom berørte kommuner også er avtalt fordeling som avviker fra medgåtte byggekostnader for anleggsdeler i den enkelte kommune. Særlig har fordeling i samsvar med eller med utgangspunkt i reglene om fordeling av formuesverdier vært aktuelt, jf. skatteloven av 1911 § 19 bokstav b. Som påpekt i Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 2.2.6 kan slike avtaler medføre at såkalte fallkommuner får seg tildelt en andel av eiendomsskattegrunnlaget uten at det finnes anleggsdeler i kommunen innenfor eigedomsskattelovas objektbegrep som tilsier dette.

Den foreliggende praksis med avtalebasert fordeling kan etter hva departementet har grunn til å tro, ha tildels mangeårige tradisjoner. Like etter vedtakelsen av eigedomsskattelova i 1975 fikk departementet henvendelser fra noen kommuner som ønsket å foreta verdsettelse og kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlag for kraftanlegg i samsvar med reglene som den gang gjaldt for formuesverdier, jf. skatteloven av 1911 § 19. Forutsatt at eierne av kraftanleggene og de berørte kommuner ikke hadde noe å innvende, satte heller ikke departementet seg i mot at disse regler ble lagt til grunn. Standpunktet ble begrunnet med at taksering etter den gamle byskatteloven §§ 5 og 6 m.v. var en midlertidig ordning frem til eigedomsskattelova § 8 skulle settes i kraft og takseringen følge de samme verdsettelsesregler som ved formuesligningen, jf. også Ot. prp. nr. 23 (1995-96) kapittel 11.2.6.

16.3 Valg av hovedmodell for nye, permanente regler om kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlag for kraftanlegg

16.3.1 Innledning

16.3.1.1 Departementets forutsetninger og hensyn ved utvikling og vurdering av de ulike modeller for permanente fordelingsregler

16.3.1.1.1 Hensynet til harmonisering av fordelingsregler av skattegrunnlaget for ulike skattearter

Ved vedtakelsen og ikraftsettelsen av eigedomsskattelova § 8 for kraftanlegg var siktemålet i hovedsak å få til en harmonisering av selve verdsettelsesgrunnlaget for lignings- og eiendomsskatteformål. Etter ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8 for kraftanlegg, er denne harmonisering av verdsettelsesreglene oppnådd ved at verdsettelsen for kraftanlegg skal følge skatteloven § 18-5 i forhold til alle skattearter.

Om formålene med kraftskattereformen og omlegging av eiendomsskattleggingen av kraftanlegg heter det i Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 2.5.1:

«Et sentralt formål ved kraftskattereformen var å forenkle regelverket, redusere muligheten for å velge ulike metoder for verdsettelse, og generelt å redusere bruken av skjønn slik at antallet tvister for domstolene kunne reduseres. I vurderingen av hvilke endringer som bør foretas for å øke skattegrunnlagene og dermed kommunenes skatteinntekter, vil departementet fortsatt legge vesentlig vekt på å unngå endringer som igjen åpner for større bruk av skjønn.»

Om eller hvordan hensynet til forenkling i form av samordning av kommunefordelingsregler for grunnlaget for ulike skattearter skal oppnås eller vektlegges, har ikke vært berørt nærmere.

Etter departementets oppfatning er det heller ikke grunnlag for å utlede at dette var et hensyn bak ikraftsettelsen av eigedomsskattelova § 8 for kraftanlegg. Det er heller ikke lagt til grunn som et overordnet hensyn ved utforming av forslag til fordelingsregler på det nåværende tidspunkt. Etter departementets oppfatning vil dette hensyn til dels stå i motstrid til de øvrige hensyn som er lagt til grunn ved ikraftsettelsen av eigedomsskattelova § 8 for kraftanlegg; nemlig hensynet til eigedomsskattelovas virkeområde og objektavgrensning samt hensynet til å unngå omfordelingsvirkninger mellom kommunene, jf. kapittel 16.3.1.1.2 og 16.3.1.1.4.

16.3.1.1.2 Hensynet til eigedomsskattelovas virkeområde og objektbegrep

I forbindelse med ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8 m.fl. f.o.m. 1. januar 2001, jf. kgl.res. av 2. juli 1999 nr. 713 ble det angitt at loven skulle gjelde for «anlegg for produksjon (..) av elektrisk vannkraft.» Denne formulering ble foreslått allerede i Ot.prp. nr. 23 (1995-96) kapittel 11.7.1 og ble kommentert slik:

«Departementet antar at uttrykket anlegg for produksjon av elektrisk vannkraft er så vidt dekkende for alle objekter som kan belegges med eiendomsskatt og derfor kan brukes for angivelse av virkeområdet for ikrafttredelse av § 8. Det presiseres at denne angivelse av virkeområdet ikke er ment å utvide eller innskrenke hjemmelen for ileggelse av eiendomsskatt på kraftverk.»

Det antas således at det ved ikraftsettelsen av eigedomsskattelova § 8 for kraftanlegg var en forutsetning at vilkårene for ileggelse av eiendomsskatt, herunder eigedomsskattelovas objektavgrensning, jf. lovens §§ 3 og 4, skulle ligge fast.

Departementet kan heller ikke se at det ved vedtakelsen av de nye verdsettelsesreglene i skatteloven § 18-5, ble anlagt noen annen forutsetning på dette punkt. Den samlede verdi for kraftanlegget beregnet etter denne bestemmelse, skal riktignok benyttes som grunnlag for både eiendomsskatt og eventuell formuesskatt for personlige skattepliktige, jf. eigedomsskattelova § 8. Selve verdsettelsesreglene i skatteloven § 18-5 knytter seg ikke til noen verdsettelse av de enkelte objekter i kraftanlegget som også kan undergis eiendomsskatt. Denne felles verdsettelse skal også foretas selv om formuesskatten og eiendomsskatten i utgangspunktet har ulik karakter. Det vises til Magnus Aarbakke som i Skatt på formue 1998 s. 13 uttaler følgende:

«I motsetning til eiendomsskatten, som bygger på eiendomsskatteloven av 6. juni 1975 nr 29 (esktl), er formuesskatten altså ikke en objektskatt, som utskrives på de enkelte formuesobjekter - typiske de enkelte faste eiendommer - men en subjektskatt, på samme måte som inntektsskatten.»

På denne bakgrunn har departementet i utgangspunktet lagt til grunn at eigedomsskattelovas objektavgrensning, jf. eigedomsskattelova §§ 3 og 4, må respekteres og hensyntas ved utarbeiding av regler om kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlag for kraftverk etter skatteloven § 18-5.

Dette utgangspunkt innebærer for det første at fordelingsreglene ikke kan medføre at en kommune får anledning til å skattlegge objekter som ikke ligger innenfor kommunens grenser og som ikke kan være beskatningsobjekt etter eigedomsskattelova.

Kommunefordelingsreglene vil dessuten i praksis fungere som verdsettelsesregler for den andel av skattegrunnlaget som skal tilfalle den enkelte kommune. Ettersom den enkelte kommune bare kan beskatte objekter beliggende innenfor sine kommunegrenser, innebærer ovennevnte forutsetning også at kommunefordelingsreglene i utgangspunktet bør bygge på en vurdering av verdien av de enkelte objekter beliggende i den enkelte kommune.

Departementet vil imidlertid bemerke at eigedomsskattelova står for tur for en mer generell revisjon med utgangspunkt i innstillingen fra det såkalte eiendomsskatteutvalget, NOU 1996: 20 Ny lov om eiendomsskatt. Utvalget var av den oppfatning at alle faste eiendommer i en kommune bør omfattes av eiendomsskatt, med mindre det foreligger helt spesielle grunner for å oppstille unntak.

Regjeringen har ikke tatt standpunkt til eiendomsskattens omfang, men muligheten for å innføre en mer generell eiendomsskatt vil bli vurdert nærmere ved oppfølging av eiendomsskatteutvalgets innstilling. Hvor langt en bør gå i så måte - herunder i forhold til eiendommer knyttet til kraftanlegg, må undergis en grundig vurdering. En vil imidlertid særlig vurdere en mulig utvidelse av eigedomsskattelovas virkeområde i forhold til kommuner med innsatsfaktorer til vannkraftproduksjon som ikke er objekt for eiendomsskatt etter dagens regler. Eksempler på dette kan være magasinkommuner uten reguleringsanlegg i sitt distrikt og kommuner med vannfall som er overført til andre kommuner for utnyttelse der.

I oppfølgingsarbeidet er det også behov for å se eiendomsskatten i sammenheng med de øvrige delene i skattesystemet. Reglene for taksering av blant annet bolig- og fritidseiendommer vil være av sentral betydning ved utforming av nye regler. Det har derfor vært ansett hensiktsmessig å avvente den nærmere utformingen av ny eiendomsskattelov til disse spørsmålene er avklart. Det vil bli lagt til grunn at det nye takseringssystemet også skal være utgangspunkt for verdsetting ved utskriving av eiendomsskatt på bolig- og fritidseiendommer, jf. komiteflertallets forutsetninger i Innst. S. nr. 143 (1996-97).

Departementet vil ta sikte på å foreta en revurdering av fordelingsreglene for eiendomsskatt for kraftanlegg i tilknytning til en eventuell generell endring av vilkårene for utskriving av eiendomsskatt. Slike endrede fordelingsregler bør få virkning fra samme tidspunkt som eventuelle endringer i eigedomsskattelova. Dette arbeid vil bli gjennomført så snart nye regler for taksering av bolig- og fritidseiendommer er vedtatt.

16.3.1.1.3 Hensynet til eigedomskattelovas skattesubjektbegrep

Med samme begrunnelse som i forrige avsnitt legger departementet til grunn at også eigedomsskattelovas skattesubjektavgrensning ligger fast ved anvendelse av eigedomsskattelova § 8. Loven har ingen regler som uttrykkelig regulerer hvem som er subjekt for skatten. Det kommer imidlertid forutsetningsvis til uttrykk i lovens §§ 16 og 19 første ledd at det er eieren som ilegges eiendomsskatt. Dette anses som sikker rett.

Denne forutsetning innebærer at fordelingsreglene ikke kan medføre at det skrives ut eiendomsskatt på eiere av objekter som ikke faller inn under reglene i eigedomsskattelova §§ 3 og 4. Sammenholdt med hensynet til eigedomsskattelovas objektavgrensning, jf. foregående avsnitt, innebærer denne forutsetning også at fordelingsreglene ikke må medføre at den enkelte eiendomsskattepliktige belastes med større andel av eiendomsskattegrunnlaget enn verdien av vedkommendes anleggsdeler av kraftanlegget skulle tilsi.

16.3.1.1.4 Hensynet til å unngå/dempe omfordelingsvirkninger mellom kommuner i forhold til tidligere regler

De endrede regler i skatteloven § 18-5 om verdsettelse av kraftanlegg vil kunne føre til endrede eiendomsskattegrunnlag for enkeltkommuner. Departementet har lagt til grunn at Stortinget aksepterer slike variasjoner som skyldes de endrede verdsettelsesprinsipper som skal legges til grunn for eiendomsskatteformål, jf. Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 1.5. Det er likevel ikke tatt stilling til i hvilket omfang slike variasjoner på kommunenivå kan eller bør påvirkes av kommunefordelingsreglene for skattegrunnlaget etter de nye regler.

Finanskomiteen har imidlertid sluttet seg til at hensynet til å unngå utilsiktede omfordelingsvirkninger mellom kommunene i forhold til det tidligere system, burde være ledende for valg av overgangsregler om kommunefordelingen. Det vises til Finanskomiteens uttalelser i Innst. O. nr. 62 (1995-96) kapittel 8.3 og i Innst. O. nr. 16 (1998-99) kapittel 16, jf. kapittel 16.3.2.1 nedenfor. Det samme hensyn ble lagt til grunn ved vedtakelse av fordelingsregler både for formues-, inntekts- og naturressursskatt, jf. skatteloven § 18-7, femte, syvende og åttende ledd. Det vises for øvrig til Innst. O. nr. 85 (1999-2000) kapittel 1.1 hvor komiteflertallet uttalte:

«Flertallet vil imidlertid peke på at det fortsatt er grunn til å stille spørsmål ved om fordelingsvirkningene mellom kommunene er innafor akseptable rammer, og ber på denne bakgrunn departementet vurdere om det på bakgrunn av erfaringer med innføring av eiendomsskatteloven § 8 er behov for justeringer med sikte på å unngå uheldige fordelingsvirkninger mellom enkeltkommuner.»

Å unngå eller dempe omfordelingsvirkninger av det samlede skattegrunnlag for kraftanlegg mellom de berørte kommuner i forhold til de tidligere regler, er på denne bakgrunn lagt til grunn som et relativt tungtveiende hensyn ved utforming av permanente kommunefordelingsregler.

Ovennevnte hensyn tilsier at også fordelingsreglene bør bygge på eigedomsskattelovas system hvoretter den enkelte kommune verdsetter og beskatter objekter beliggende i sin kommune. Kommunefordelingen bør i utgangspunktet foretas forholdsmessig basert på en verdsettelse av de deler av kraftanlegget som ligger i ulike kommuner.

Hensynet til å unngå omfordelingsvirkninger mellom kommunene tilsier videre at fordelingsreglene i størst mulig utstrekning bør bygge på de regler og den praksis om verdsettelse av de ulike anleggsdeler som følger av det tidligere system, jf. kapittel 16.2. Dette hensyn leder til at kommunefordelingen bør baseres på en verdsettelse av de ulike anleggsdeler med bakgrunn i investert kapital/anskaffelseskostnader for anleggsdeler beliggende i de ulike kommuner.

Ovennevnte hensyn sammenholdt med gjennomgangen foran, tilsier videre at fordelingsreglene ikke bør bygge på mer overordnet endrede verdsettelsesprinsipper for de ulike deler av anlegget. Slike verdsettelsesprinsipper kunne for eksempel være begrunnet i antakelser om hvilke deler av et anlegg som generelt må anses å bidra mest til å generere inntekter eller hvilke deler av anlegget som utgjør størst inngrep i naturen. Slike regler ville kunne bryte med de grunnprinsipper for verdsettelse som fulgte av eigendomsskattelovas system og tidligere praksis. Tilsvarende ville en slik omlegging kunne innebære vesentlige omfordelingsvirkninger mellom kommunene.

På den annen side vil ovennevnte hensyn tilsi at kommunefordelingsreglene bør imøtekomme de hensyn kommunene selv finner å ivareta ved inngåelse av avtaler om fordeling av en samlet verdi på anlegget.

16.3.1.1.5 Hensynet til etablering av likeartet og oppdatert fordelingsgrunnlag for alle berørte kommuner

Ved etablering av kommunefordelingeregler basert på en verdsettelse av anleggets enkelte deler som forutsatt foran, er det et hensyn at alle deler av anlegget blir verdsatt ut fra samme prinsipper og ut fra forholdene på samme tidspunkt. Dersom verdsettelsen av anleggets enkelte deler ikke blir verdsatt ut fra likeartede kriterier, vil en slik skjevhet få effekt også for senere år.

Verdsettelsen må også omfatte anleggsdeler i alle berørte kommuner og uansett om det skrives ut eiendomskatt i kommunen eller ikke. Hensynet til likeartede verdsettelsesprinsipper vil også omfatte anleggsdeler i kommuner som ikke skriver ut eiendomsskatt. Verdsettelsesreglene i skatteloven § 18-5 tar ikke hensyn til om kraftanleggets enkelte deler er beliggende i kommuner som skriver ut eiendomsskatt eller ikke. Den andel av skattegrunnlaget som avspeiler verdien av anleggsdeler beliggende i kommuner som ikke skriver eiendomskatt, skal heller ikke tilordnes de berørte kommuner som skriver ut slik skatt.

Ved kommunefordelingen bør anleggsdeler i eksisterende kraftanlegg som verdsettes etter hovedreglene i skatteloven § 18-5 for eiendomsskatteåret 2001 og deler av anlegg som først settes i drift i senere år, vurderes etter likeartede kriterier.

Påkostninger og utvidelser på eksisterende kraftanlegg vil i utgangspunktet øke verdien av hele kraftanlegget, og kan medføre at alle berørte kommuner får økt skattegrunnlag. På bakgrunn av forutsetningen om at kommunefordelingen bør skje forholdsmessig basert på en verdsettelse av eiendeler beliggende i de ulike kommuner, vil det være et hensyn at fordelingsreglene tar høyde for de verdiendringer som påkostninger og nyanlegg representerer for den kommune hvor påkostningene er foretatt. Hensynet til slike investeringer må tilsvarende skje ut fra likeartede prinsipper for alle anlegg.

16.3.1.1.6 Behovet for enkle regler

Reglene bør være enkle og minst mulig arbeidskrevende for kommunene, ligningsmyndighetene, skattyterne og de eiendomsskattepliktige. Disse hensyn gjelder generelt og er i samsvar med hovedformålene med omleggingen av eiendomsskattereglene for kraftverk.

16.3.1.2 Oversikt over de hovedmodeller for fordelingsregler som vurderes nedenfor

Det vises til gjennomgangen i kapittel 16.2 om gjeldende regelverk og foreliggende opplysninger om praksis for verdsettelse og fordeling av eiendomsskattegrunnlaget for kraftanlegg. Videre vises til de hensyn som gjør seg gjeldende, jf. kapittel 16.3.1. På denne bakgrunn har departementet vurdert følgende hovedmodeller for etablering av kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlag for kraftanlegg:

• Historisk fordeling basert på overgangsregelen i lov av 18. desember 1998 nr. 75 om fordeling i samsvar med fordelingen ved utskriving av eiendomsskatt for 1998. (Historisk fordeling)

• Samme fordelingsregler som for formues-, inntekts-, og naturressursskatt etter skatteloven § 18-7 (skatteloven av 1911 § 19). (Fordeling etter skatteloven § 18-7)

• Fordeling etter kostpris på særlige driftsmidler i kraftanlegg med utgangspunkt i gjenanskaffelsesverdier for slike driftsmidler (GAV) beregnet av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) pr. 1. januar 1997 etter forskrift av 20. januar 1997 nr. 79. (GAV-modellen).

Innholdet i disse hovedmodeller er nærmere presisert og vurdert i kapittel 16.3.2- 16.3.4. Det fremgår av kapittel 16.3.4.3 at departementet vil foreslå fordelingsregler basert på GAV-modellen.

Det er ikke gjennomført ordinær høring av de forslag som presenteres nedenfor. Departementet har imidlertid i likelydende brev av brev 23. februar 1999 til LVK og Enfo, bedt om merknader til de angitte tre alternative modeller og om forslag til eventuelle alternativer. Departementets brev ble også oversendt til Kommunal- og regionaldepartementet og Olje- og energidepartementet. Departementet har mottatt uttalelser fra Landssamanslutninga for vassdragskommunar (LVK) og organisasjonens rådgivere Hydrologiservice AS, og Energiforsyningens fellesorganisasjon (Enfo) og noen av deres medlemmer, bl.a. Nord-Trøndelag Energiverk. Departementet har dessuten mottatt innspill fra Hjelmeland kommune om at fordelingen som følger av § 18-7 også må benyttes ved fordelingen av eiendomsskattegrunnlaget. Det vil bli redegjort for de innhentede uttalelser i tilknytning til gjennomgangen av de ulike modeller. Departementet har ikke mottatt forslag til ytterligere modeller.

Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) har dessuten utført oppdrag for departementet under utvikling av GAV-modellen.

16.3.2 Fordeling etter overgangsregelen av 18. desember 1998/ historisk fordeling

16.3.2.1 Om overgangsregelen

Om bakgrunnen for overgangsregelen vises til Ot prp. nr. 23 (1995-96) kapittel 11.6, der det heter:

«Med sikte på å unngå en utilsiktet omfordeling mellom kommunene, foreslår departementet som en overgangsregel at det ved fordeling av inntektsskatt (tilordnet et kraftverk) mellom kommuner skal benyttes de samme forholdsmessige andelene som blir brukt i 1995, jf. avsnitt 7.5.6.

Fordeling av eiendomsskattegrunnlaget mellom kraftkommuner ble ikke utredet av Rødseth-utvalget og er heller ikke tema for eindomsskatteutvalget. Både fordi fordelingsnøklene for eiendomsskatteformål og inntekts- og formuesskatteformål etter gjeldende regler ikke er harmonisert og fordi det foreslås en overgangsregel for å fordele inntektsskatt mellom kommuner, foreslår departementet at den relative kommunefordelingen som gjelder for inntektsåret 1995 for eiendomsskatten blir videreført som en overgangsregel.»

Finanskomiteens flertall ga i Innst. O. nr. 62 (1995-96) kapittel 8.3 sin tilslutning til forslaget. Departementet kom tilbake med konkrete lovforslag i Ot. prp. nr. 1 (1998-99) kapittel 15.2. Da det var meningen å sette i kraft eigedomsskattelova § 8 den 1. januar 1999, ble det foreslått at den relative fordelinga mellom kommunene for det siste året før § 8 skulle tre i kraft, det vil si eiendomsskatteåret 1998, skulle benyttes som overgangsregel. I Ot.prp. nr. 1 (1998-99) heter det bl.a.:

«Det presiseres at dette vil være en overgangsregel som skal gjelde inntil en har grunnlag for å utarbeide mer permanente regler for fordeling av eiendomsskatten mellom kommuner. Ved utformingen av slike regler vil det være hensiktsmessig å ha gjort visse erfaringer med hvordan det nye systemet fungerer. Det vil videre være naturlig å trekke representanter for de berørte kommuner med i arbeidet.

De midlertidige reglene knytter fordelingsnøkkelen som inntil videre skal brukes, til fordelingen av eiendomsskatt i det siste året hvor eiendomsskatt utskrives etter de gamle regler. Dette er for å unngå at innføringen av det nye systemet i seg selv skal medføre utilsiktede virkninger på fordelingen mellom kommunene. Ulempen ved en slik fast fordelingsnøkkel er at den ikke er tilpasset faktiske endringer, for eksempel i form av påbygninger av kraftanlegg. Slike påbygninger vil imidlertid øke verdien av hele kraftanlegget, og dermed komme alle de berørte kommuner til gode i form av økt skattegrunnlag til fordeling. Departementet vil arbeide videre med behovet for justeringsmekanismer i fordelingsnøkkelen ved mer betydelige faktiske endringer.»

Finanskomiteen sluttet seg til forslaget i Innst. O. nr. 16 (1998-99) kapittel 16.2, og etter vedtak til lov av 18. desember 1998 nr. 75 om overgangsregel til lov av 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane (eigedomsskattelova), lyder loven slik:

«Overgangsregel til eigedomsskattelova § 8 skal lyde:

Når et kraftanlegg ligger i flere kommuner, skal skattegrunnlaget i kraftanlegget fordeles mellom kommunene i samme forhold som ved utskrivingen av eiendomsskatten for 1998.»

Med sikte på bruk først for skatteåret 2000 - og senere for skatteåret 2001, har Skattedirektoratet siden april 1999 arbeidet med innhenting av opplysninger om eiendomsskattegrunnlag på kraftanlegg i 1998 m.v. i henhold til overgangsregelen. Skattedirektoratet rettet først henvendelser til alle selskap som er registrert som kraftforetak i manntallet for etterskuddspliktige ( i alt 211) samt til åtte brukseierforeninger. Opplysninger fra selskapene som hadde besvart henvendelsen, ble sammenholdt med ligningskontorenes registrerte opplysninger om formuesverdi pr. 1. januar 1999 for hvert kraftanlegg. På dette grunnlag ble det utarbeidet en liste med fordelingsnøkler. Pr. 19. november 1999 var det 23 kraftforetak med kommunekryssende kraftanlegg som ikke hadde besvart eller gitt mangelfulle opplysninger. Etter dette ble 148 kommuner tilskrevet, med anmodning om å gi opplysninger om eiendomsskattegrunnlag for bestemte kraftanlegg. Liste med fordelingsnøkler basert på det innhentede materialet om eiendomsskattegrunnlag for skatteåret 1998 ble sendt samtlige kommuner den 22. august 2000. På grunn av manglende svar mangler fordelingsnøkler for 39 kraftanlegg. De foreløpige angitte fordelingsnøkler tar heller ikke hensyn til anleggsdeler beliggende i kommuner som ikke skrev ut eiendomsskatt på kraftanlegg i 1998. Denne mangel ved det hittil frembragte materialet gjelder ca. 60 kommunekryssende anlegg.

Som det framgår av kapittel 16.3.1.2 tok departementet i brev av 23. februar 1999 til bl.a. Enfo og LVK opp spørsmålet om mulig anvendelse av overgangsregelen som grunnlag for permanente regler om historisk fordeling.

16.3.2.2 Uttalelser om fordeling etter overgangsregelen/historisk fordeling

Som nevnt i kapittel 16.2 har LVK benyttet Hydrologiservice AS som rådgivere i forbindelse med spørsmål om kommunefordelingsregler. I den forbindelse har LVK fremlagt et notat av 12. april 1999 fra Hydrologiservice AS. I dette notat går Hydrologiservice AS klart i mot å benytte historisk fordeling både som overgangsregel og permanent regel, og uttaler bl.a.:

«(...) vedtatt, som en overgangsregel, at den relative fordeling av eiendomsskatten i 1998 skal danne grunnlag for fordeling ved det nye skattesystemet. Etter vår oppfatning vil dette være uheldig og galt. Ordningen må sies å gi vilkårlig resultat.

Dette kan for det første skyldes at to kommuner som hver har sin andel i samme kraftanlegg har innført eiendomsskatt til forskjellige tidspunkter. Anta eksempelvis at begge kommunene legger til grunn for sin beskatning at de skal ha 50 % av takstverdien hver. Hvis taksten i den ene kommunen (fordi taksten er gammel) bare utgjør 75% av taksten i den andre kommunen (som har oppdatert takst), vil de totale eiendomskattene som kraftanlegget belastes med bli fordelt mellom de to kommunene i forholdet 43/57. Dette til tross for at begge i sin beregning har lagt til grunn at fordelingen er 50/50.

(...)

Hvis man isteden legger til grunn eiendomskattetaksten i 1998, eller for tidligere år, i den enkelte kommune til grunn for den fremtidige fordeling, vil man unngå de mulige skjevheter som skyldes at ikke alle skriver ut eiendomskatten etter full promillesats. Man vil imidlertid ikke unngå problemet med kommuner som har takster til forskjellige tidspunkter (og dermed har forskjellige verdier) for samme anlegg.»

Hydrologiservice AS viser for øvrig til de mange problemene som gjelder for overgangsregelen - særlig til problemene knyttet til utbygging i større vassdrag hvor mange underliggende kraftverk har nytte av mange magasiner og reguleringsanlegg og hvor bare noen av de berørte kommuner har skrevet ut eiendomsskatt. I notatet fra Hydrologiservice AS heter det avslutningsvis:

«Å videreføre dagens fordeling overført på fremtidig skattesystem, vil således bli både arbeidskrevende og skjønnsmessig. Disse vanskelighetene kommer i tillegg til at et slik fordelingssystem, som nevnt, vil gi skjeve utslag fordi eiendomsskatten i kommunene er fastsatt til forskjellig tider og ved forskjellig prisnivå. Videre løser ikke en slik regel fordelingsspørsmålet ved bygging av nye anlegg eller ved utvidelse av gamle. Etter vår oppfatning er denne regelen lite brukbar.»

LVK har i brev til departementet av 12. april 1999 gitt synspunkter på alternativene for utvikling av fordelingsregler. LVK viser herunder til de innspill fra Hydrologiservice AS som er referert ovenfor. Om å benytte overgangsregelen/den historiske fordeling, uttaler LVK følgende:

• «Reglene vil medføre en omfordeling kommunene i mellom. (Dette vil være i strid med Stortingets forutsetninger om at reglene skulle utformes slik at man unngikk omfordeling.)

• Reglene vil kunne føre til urimelige resultateter for kommuner hvor det er lenge siden forrige taksering fant sted og i kommuner som har benyttet lavere skattesatser enn de maksimale.

• Det vil bli svær komplisert å fordele verdien av et kraftanlegg som strekker seg over flere kommuner, jf. eksempelet med Glommavassdraget. (For ordens skyld bemerkes at tilsvarende problemstillinger vil oppstå i forhold til flere andre anlegg.)

Før man eventuelt har funnet en løsning på ovennevnte spørsmål finner LVK å måtte fraråde at man benytter «den historiske fordeling» både som overgangsregel om som permanent fordelingsregel.»

Hjelmeland kommune har i flere henvendelser til departementet tatt opp spørsmål vedrørende fordelingsregler for eiendomsskatten. Kommunen går i mot andre fordelingsprinsipp enn det som framgår av skatteloven § 18-7 (skatteloven av 1911 § 19).

Enfo har i brev av 23. mars 1999 uttalt seg om det omfattende informasjonsinnhentingsarbeidet overgangsregelen vil innebære. Enfo har ikke uttalt seg eksplisitt om bruk av overgangsregelen verken som overgangsregel eller som permanent regel, men har angitt at de umiddelbart ikke anser noen av de skisserte modeller som gode ettersom de ikke ivaretar alle hensyn som bør tas. Etter Enfos oppfatning bør det legges vekt på å finne frem til et enklere system enn dagens. Videre bør det særlig vektlegges at fordelingsnøklene bør ligge fast over tid og at fordelingsnøklene også kan benyttes til flere formål. Det bør likevel kunne utformes ny fordeling når det er sannsynliggjort at forholdene er vesentlig endret siden siste befaring. Enfo antar for øvrig bl.a. at man vil foreta simuleringer for å klarlegge fordelingseffekter av alternative regler og for å klarlegge konsekvensene.

16.3.2.3 Departementets vurderinger

Departementet legger til grunn at overgangsregelen i utgangspunktet må forstås slik at det eiendomsskatte grunnlag for de ulike eiendeler knyttet til kraftanlegget som faktisk ble lagt til grunn for utskriving av eiendomsskatt i 1998, også skal nyttes som fordelingsnøkkel for den samlede verdi på kraftanlegget som skal fastsettes etter de nye regler i skatteloven § 18-5. Ettersom fordelingen skal baseres på eiendomsskattegrunnlagene i den enkelte kommune, vil eventuell ulik eiendomsskatteøre i 1998 i den enkelte kommune ikke påvirke fordelingen.

Overgangsregelen antas videre å innebære at i den utstrekning fordelingen mellom kommunene i 1998 baserte seg på særskilte avtaler om kommunefordelingen, vil den relative fordeling disse avtaler bygget på, fortsatt bli å legge til grunn. Om praksis for slik avtalebasert fordeling vises til kapittel 16.2.

Ut fra intensjonen bak bestemmelsen vil hver av kommunene i utgangspunktet få den samme relative andel av det nye skattegrunnlag som av det faktisk samlede eiendomsskattegrunnlaget i 1998. Det historiske fordelingsgrunnlag som måtte bli etablert i henhold til overgangsregelen, vil imidlertid lide av svakheter som etter departementets oppfatning gjør den mindre egnet som utgangspunkt for permanente fordelingsregler.

Etter overgangsregelen skal eiendomsskattegrunnlagene for skatteåret 1998 legges til grunn uansett hvor gammelt takst- eller verdsettelsesgrunnlaget måtte være. Fordelingen vil bygge på de ulike skattetakster for ulike anleggsdeler beliggende i de ulike kommuner og som kan være fastsatt til ulik tid og til dels etter ulike prinsipper. Slike faktiske forskjeller mellom kommunenes verdsettelse av eiendomsskatteobjektene er en mer eller mindre konstant konsekvens av det tidligere ordning med alminnelig taksering hvert tidende år, jf. byskatteloven § 4. Ved anvendelse av overgangsregelen som grunnlag for en permanent fordelingsregel, vil disse forskjeller sementeres og få effekt også for senere år. Dette må anses som en vesentlig innvending mot bruk av overgangsregelen som modell for permanente regler. Departementet ser ingen enkle eller klart treffsikre løsninger for hvordan disse svakheter bør rettes opp.

Verken lovens ordlyd eller forarbeider gir grunnlag for å utlede hvordan man kunne avdempe disse effekter og departementet ser ingen opplagt løsning på hvordan bestemmelsene burde bygges ut på dette punkt. En mulighet kunne være å bygge på gjennomsnittet av eiendomsskattegrunnlaget for eksempel over en tre års periode. Det er imidlertid usikkert i hvilken utstrekning dette ville avdempe problemet i tilstrekkelig grad. Dessuten vil en slik regel måtte bygge på innhenting av et stort materiale fra kommunene og de skattepliktige. Bl.a. fordi overgangsregelen også lider av andre svakheter, har en ikke funnet det forsvarlig å sette i gang et slik arbeid. En korrigering av fordelingsgrunnlaget i henhold til utfyllende regler som antydet, vil tidligst kunne legges til grunn for eiendomsskatteåret 2002.

Ovennevnte svakhet ved det historiske grunnlag som forutsettes etablert, vil kunne gjøre seg gjeldende selv om overgangsregelen forutsetter at det skal tas hensyn til eventuelle avtaler mellom kommunene om fellestaksering og fordeling av eiendomsskattegrunnlag for 1998. Etter overgangsregelen skal det ikke tas hensyn til senere opphevelse eller korrigeringer av slike avtaler for eiendomsskatteåret 1999 eller senere år. For å avhjelpe den svakhet et avtalebasert fordelingsgrunnlag for 1998 kan innebære, bør regelen eventuelt bygges ut med regler om inngåelse av nye avtaler om fordeling. Regler om adgang til inngåelse av slike avtaler vil imidlertid bare delvis kunne løse det underliggende problem. Dersom det ved oppsigelse eller utløp av avtaletiden ikke finnes annet alternativt fordelingsgrunnlag enn fordelingsgrunnlaget fra 1998, vil svakheten ved det opprinnelige fordelingsgrunnlag fortsatt gjøre seg gjeldende. Det vises for øvrig til kapittel 16.7 om mulig innføring av adgang til avtalebasert fordeling av eiendomsskattegrunnlaget.

Utgangspunktet om at kommunene vil beholde sin relative fordeling av eiendomsskattegrunnlaget, vil dessuten måtte modifiseres i tilfeller hvor deler av kraftanlegget er beliggende i kommuner som ikke skrev ut eiendomsskatt i 1998. Overgangsregelen løser ikke det problem som oppstår dersom deler av kraftanlegget ligger i kommuner som i 1998 ikke skrev ut eiendomsskatt - uansett om disse kommuner har skrevet ut eiendomsskatt i tidligere eller senere år. Selv om det i disse kommuner ikke er skrevet ut eiendomsskatt, må det ved fordelingen tas hensyn til at en andel av det samlede eiendomsskattegrunnlag i prinsippet skulle tilfalle slike kommuner. I en regel om historisk fordeling må det fastsettes utfyllende bestemmelser på dette punkt. Verken ordlyden eller forarbeidene til overgangsbestemmelsen gir retningslinjer for hvordan dette spørsmål bør løses.

Departementet har vurdert ulike løsninger på hvordan man skal hensynta verdiene i de kommuner som ikke skrev ut eiendomsskatt. Et utgangspunkt ved valg av regler om hvordan verdiene i «0-kommuner» skal hensyntas, vil være at verdien av alle deler av kraftanlegget i den enkelte kommune bør fastsettes ut fra samme prinsipp og ut fra forholdene på samme tidspunkt.

Departementet har herunder vurdert mulig kontortaksering med verdsettelse til omsetningsverdi pr. 1. januar 1998 av de deler av anlegget som befinner seg i de aktuelle «0-kommuner». En slik løsning ville være meget arbeidskrevende. Departementet har derfor sett nærmere på mulig bruk av den eneste foreliggende verdsettelse som er foretatt for eiendeler tilknyttet de aller fleste kraftanlegg som var satt i drift pr. 1. januar 1997 og uansett om anleggsdelene var undergitt eiendomsskatt eller ikke. Dette alternativ er de gjenanskaffelsesverdier for driftsmidler i kraftanlegg pr. 1. januar 1997 som ble beregnet av NVE i forbindelse med innføring av kraftskattereformen, jf. forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 kapittel 2 (GAV). Om den praktiske gjennomføring av en fordeling av disse verdier på de enkelte kommuner hvor kraftanlegget er beliggende, vises til 16.3.4.

Departementet har vurdert om verdsettelsen av eiendeler i kommunene i slike tilfeller, eventuelt burde baseres på bruk av forholdstall mellom GAV pr. 1. januar 1997 og eksisterende eiendomsskattetakster i de ulike kommuner. Hvor deler av kraftanlegget er beliggende i kommuner som ikke skrev ut eiendomsskatt i 1998, kunne eiendelene i slike kommuner hensyntas med eiendelenes beregnede GAV pr. 1. januar 1997. For øvrige deler av kraftanlegget som er verdsatt både med GAV og med eiendomskattetakster, kunne man ved fordelingen hensynta det gjennomsnittlige forholdstall mellom disse verdier.

Som utgangspunkt kunne denne løsning legges til grunn uansett om det i «0-kommunen» ble skrevet ut eiendomsskatt i tidligere eller senere år enn 1998.

Ingen av de skisserte løsninger for hensyntaken til de anleggsdeler som er beliggende i kommuner som ikke skrev ut eiendomsskatt i 1998, vil løse problemet med at eiendomsskattegrunnlag som måtte inngå i fordelingsnøkkelen kan være fastsatt etter til dels ulike prinsipper og til ulik tid. Kombinasjonen av GAV eller annen særskilt fastsatt verdi på anleggsdeler i noen kommuner og faktiske eiendomsskattegrunnlag i andre kommuner, vil dessuten innebære at man ved fordelingen vil blande ulike verdsettelsesprinsipper og tidspunkter. Uten bruk av sammenlignbare verdsettelsesnormer og tidspunkter for verdiene i alle de kommunene eiendomsskattegrunnlaget skal fordeles mellom, vil det etter departementets oppfatning ikke kunne etableres noe optimalt grunnlag for en kommunefordeling som skal ligge fast over tid.

Overgangsregelen bygger direkte på eiendomsskattegrunnlagene for skatteåret 1998 og tar ikke hensyn til senere påkostninger eller nyanlegg, jf. herunder uttalelsene i Ot.prp. nr. 1 (1998-99) som er sitert i kapittel 16.3.2.1. Lovvedtaket forutsetter at denne svakhet ved regelen ville måtte aksepteres i et overgangsår. Som permanent regel må regelen imidlertid bygges ut med regler som hensyntar senere påkostninger og utbygginger. Svakhetene ved det opprinnelige, historiske fordelingsgrunnlag vil imidlertid fortsatt gjøre seg gjeldende. Ved bruk av regelen for skatteåret 2001 vil det rent praktisk ikke være mulig å få på plass tall som tilfredsstiller en slik regel. Det vises for øvrig til kapittel 16.4 om en mulig utvikling av slike regler fra og med eiendomsskatteåret 2002.

Som det fremgår finner departementet at fordelingsregler basert på en historisk fordeling etter overgangsregelen, i utgangspunktet vil omfatte svakheter som gjør modellen mindre egnet som permanent regel og som det vil være meget komplisert å rette opp. Dessuten antas at også en slik regel - på grunn av at den må justeres under hensyn til kommuner som ikke skrev ut eiendomsskatt i 1998, vil være minst like arbeidskrevende som GAV-modellen, jf. kapittel 16.3.4. Sett i forhold til de hensyn og forutsetninger som etter departementets syn bør anlegges ved valg av hovedmodell, jf. kapittel 16.3.1.1, vil fordelingsregler basert på en historisk fordeling ikke være den beste løsning - verken som overgangsregel eller som permanent regel.

Departementet finner ikke å kunne foreslå noen videreføring av eller utfyllende bestemmelser til overgangsregelen av 18. desember 1998. Lov om overgangsregel til eigedomsskattelova § 8 foreslås også opphevet som overgangsregel. Det vises til lovutkast om dette.

16.3.3 Fordeling etter skatteloven § 18-7

16.3.3.1 Om bestemmelsen i skatteloven § 18-7

Skatteloven § 18-7 (skatteloven av 1911 § 19) inneholder sjablonbestemmelser for fordelingen av grunnlaget for formues-, inntekts- og naturressursskatt mellom kommunene som er berørt av et kraftanlegg hvor reguleringsanlegg eller det opprinnelige vannfall ligger i andre kommuner enn vertskommunen for selve kraftstasjonen/kraftverket. Den samlede formuesverdien i kraftanlegget fordeles mellom kraftverkskommunen, reguleringskommunene og vannfallskommunene når kraftverket ikke ligger i disse. Kommunefordelingen tar utgangspunkt i den lønnsomhetsberegnede formuesverdi i hele kraftanlegget, men benytter også den tekniske verdien av reguleringsanlegget og faktiske eller anslåtte erstatninger til grunneierne i reguleringskommunene. Reguleringskommunene får ved siden av teknisk verdier og erstatninger som refererer seg til sitt distrikt, en andel av den lønnsomhetsberegnede totalverdien av hele anlegget, jf. § 18-7 første og andre ledd. Når det eller de vannfall som utnyttes ligger i andre kommuner enn vertskommunen for selve kraftverket, fordeles den resterende andel av kraftanleggets samlede verdi mellom disse verks- og fallkommunene sjablonmessig 40/60 etter reglene i § 18-7 tredje og fjerde ledd. Annen fordeling kan avtales mellom berørte kommuner med departementets samtykke.

Vedtakelsen av hovedelementene i gjeldende fordelingsbestemmelser i skatteloven § 18-7 skjedde ved lov av 19. juni 1964, bl.a. etter innstilling avgitt fra Skattelovkomitéen for kraftverker. En hovedmålsetting var å øke regulerings- og vannfallskommunenes andel av grunnlaget for formuesskatten og særlig inntektsskatten, som ble fordelt etter samme regler, jf. Ot. prp. nr. 30 (1961-62) kapittel IV. Foruten i forarbeidene til lovvedtaket er bestemmelsen nærmere kommentert i Riksskattestyrets rundskriv nr. 400 avd. I. av 21. juni 1965, inntatt i Utv. 1965 s 344. Ved kraftskattereformen i 1996 ble det som overgangsregel for fordeling av formuesverdien for inntekts- og formuesskatteformål, fastsatt at kommunefordelingen i påvente av nye fordelingsregler, skulle skje i samme forhold som ved ligningen i 1996, jf. skatteloven § 18-7 femte ledd. Ved lov av 18. desember 1998 ble det fastsatt at også fordelingen av naturressursskatten til kommunene og fylkeskommunene, skulle fordeles etter en tilsvarende regel, jf. skatteloven § 18-7 åttende ledd. Regelen om fordeling i samsvar med fordelingen ved ligningen i 1996 er likevel begrenset til kraftanlegg som ble prosentlignet før 1. januar 1997.

Som det fremgår av kapittel 16.3.1.3 tok departementet i brev av 23. februar 1999 til bl.a. Enfo og LVK, opp muligheten for anvendelse av fordelingsreglene i skatteloven § 18-7 også ved fordeling av eiendomsskattegrunnlaget. For spørsmålet om anvendelse av denne regel ble det fra departementets side tatt følgende forbehold:

«Det må vurderes hvordan det skal tas hensyn til tilfeller der deler av kraftanlegget i en kommune ikke omfattes av begrepet verk og bruk i eiendomsskatteloven § 4.»

16.3.3.2 Uttalelser om fordeling etter skatteloven § 18-7

I notat av 12. april 1999 fra LVKs rådgivere Hydrologiservice ASfrarådes det å benytte fordelingsreglene i skatteloven § 18-7 ved kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlaget. I notatet heter det bl.a.:

«Ved en slik fordeling vil eiendomsskatten kunne gå til andre kommuner enn de som får eiendomsskatten i dag. Dette fordi bare en liten del av formuesverdien er knyttet til de tekniske anlegg. I praksis vil denne fordelingen favorisere de kommuner som ligger øverst i vassdragene og som har magasiner som nyttes av kraftverk nedover hele vassdraget. Slike kommuner er f.eks. Bykle og Tydal.

Hvis en ikke har et konkret ønske om en omfordeling av eiendomsskatten mellom kommunene bør derfor ikke en slik fordelingsregel brukes.»

I brev av 12. april 1999 til departementet slutter LVK seg til denne uttalelse slik:

«Videre er LVK av den oppfatning at man ikke bør basere fordelingen på de fordelingsregler som gjelder formuesverdier, jf. de merknadene som fremgår av pkt. 2.2 i notatet fra Einar Østvold og Alv Sværen.» [Merknad fra Hydrologiservice referert rett ovenfor]

I brev av 23. mars 1999 fremhevet Enfo følgende fordel ved å benytte formuesfordelingen:

«Det bør også være et mål å finne fram til fordelingsregler som kan benyttes for flere formål. Dette hensynet trekker isolert i retning av modell 2 i departementets skisse, som innebærer samme fordeling som ved fordeling av formuesverdiene. Da vil man også få samme fordeling som benyttes ved fordeling av naturressursskatten. Den enkelte kommunen bestemmer selv om den vil benytte seg av retten til å skrive ut eiendomsskatt. Modellen må i tilfelle suppleres med regler i forbindelse med utvidelse /påkostning.»

Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk uttaler i brev 19. mars 1999 at det er ønskelig med samme fordelingsregler for naturressursskatt og eiendomsskatt. Om bruk av fordelingsreglene i skatteloven § 18-7 også for eiendomsskatteformål heter det i brevet:

«Ved denne fordeling får en tatt hensyn til de verdier som er knyttet til reguleringene representert ved verdien på erstatninger med tillegg av en viss del av kraftøkningsverdien. Etter vår oppfatning er det riktig at en del av kraftanleggets eiendomsverdi fordeles til de kommunene hvor det utbetales erstatninger.

(...)

Den største svakheten ved fordeling etter § 19 bokstav b og c er fordelingen på fall. Det synes ikke helt rimelig at over 50% av eiendomsverdien skal beskattes i de kommuner der fallet ligger. Denne bemerkning gjelder generelt for § 19 bokstav b og c og ikke bare vedrørende fordeling av eiendomsverdier.

(...)

Etter en samlet vurdering er vår oppfatning at § 19 bokstav b og c kan fortsatt være et godt grunnlag for å beregne fordelingsnøkler, men fordelingen mellom reguleringsanlegg, fall, og kraftstasjon bør vurderes.»

Hjelmeland kommune har i en rekke henvendelser til departementet gått sterkt inn for at kommunefordelingen bør baseres på reglene i skatteloven § 18-7. Det hevdes for det første at denne fordelingsmåten følger som konsekvens av ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8 og rett fortolkning av loven ellers. I brev av 18. mai 2000 heter det:

«Hjelmeland kommune er sterkt oppteken av at det til Eigedomsskattelova § 8 vert gitt fordelingsreglar for skattegrunnlaget eigedomsskatt gjeldande kraftanlegg som strekker seg over fleire kommunar, som for det første er i samsvar med gjeldande rett, og som for det andre gir dei respektive verdielement i eit kraftanlegg (reguleringsanlegg, vatnet/fallet og kraftstasjonane) kvar sin rimelege andel av den samla kraftanleggsformua / eigedomsskatt på skatteobjektet.

(...)

Då framlegget til lov om eigedomsskatt vart utforma i 1974/75 (Ot.prp.nr. 44, 74/75) omhandla dette forslaget ikkje nye eller nærare reglar om fordeling av skattegrunnlag. Dette av naturleg og god grunn. Ifølgje ordlyden i Eigedomsskattelova 1975, § 8, skulle nemleg eigedomsskatten til kommunen på dei etter lova og ifølgje kommunale vedtak aktuelle eigedomsskatteobjekt, utskrivast på den formuesverdi likningsstellet i kommunen hadde fastsett for skatteobjekta pr. 1. januar året før gjeldande skatteår eigedomsskatt

(...)

Når så endeleg Eigedomsskattelova § 8 skal innførast med verknad fra 01.01.2001, er det signal i proposisjon og system som kan tyde på at den fordelingsordning som i kraft av ordlyden i fastsett § 8 i Eigedomsskattelova 1975, men altså ikkje er verksam, likevel ikkje vert iverksett.

(...)

Om den fordelingsordning som ligg i Eigedomsskattelova § 8, ref. tidlegare Skattelov § 19,3, nå § 18,7, ikkje vert gjort gjeldande, er det ikkje berre brot med tidlegare vedtak i Stortinget og dei forventningar aktuelle kommunar ifølgje den formulering Eskl. § 8 har hatt, men det er også etter Hjelmeland sitt syn i strid med skatteretten.»

Hjelmeland kommune imøtegår videre departementets framstilling bl.a. inntatt i Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 2.2.6 om objaktavgrensningen i eigedomsskattelov som begrensning for etablering av fordelingsregler. Kommunen viser herunder til høyesterettsdommen inntatt i Rt. 1998 s. 1756 om adgangen til å skrive ut eiendomsskatt på «verk og bruk». Disse synspunkter blir gjennomgått i kapittel 16.3.2.3. Hjelmeland kommune sammenfatter sitt syn slik:

«Etter Hjelmelands forståing synes referert rettsbehandling at eigedomskatteobjektet - verket og bruket kraftanlegg (»utbygd vassfall») ikkje er avgrensa til dei investerte /bygde innretningar, men snarara tvert i mot.

Hjelmeland kommune utleiar vidare av den juridiske skattelovsbehandling det er referert til, at dei fordelingsreglar som skal lovfestast gjeldande fordeling av kraftanleggsverdien til kraftanlegg som strekker seg over fleire kommunar, som grunnlag for utskriving av eigedomsskatt, må samsvare med prinsippet i fordelingsreglane i tidlegare Skattelov § 19,3, kor etter regulerings- fall- og kraftverksdelen får sine respektive andeler av den samla kraftanleggsformue med vidareføring til den kommunereferanse dei har.»

16.3.3.3 Departementets vurderinger

Som angitt i kapittel 16.3.1.1. er det departementets utgangspunkt at kommunefordelingsreglene bør bygge på og respektere gjeldende vilkår for utskriving av eiendomsskatt, herunder eigedomsskattelovas objektbegrep.

Om objektet for eiendomsskatt og betydningen av dette for utvikling av kommunefordelingsregler, heter det i Ot.prp. nr. 23 (1995-96) kapittel 11.6:

«Når en eiendom strekker seg over flere kommuner, er det i utgangspunktet den verdi som er tilordnet hver kommune ved formuesligningen som også skal utgjøre eiendomsskattegrunnlaget i den enkelte kommune. Når inntektsskatten skal fordeles på de kommunene som kraftverket strekker seg over, brukes formuen i den enkelte kommune som utgangspunkt. Formuen fordeles på kommunene etter regler i skattelovens § 19 b og c.

Reglene i skatteloven § 19 b og c for å fordele formue i kraftverk harmonerer ikke i alle tilfeller med hjemmelen for å skrive ut eiendomsskatt i eigedomsskattelova § 4. For at en kommune skal kunne utskrive eiendomsskatt på kraftverk, må det være anleggsdeler i kommunen som faller inn under oppregningen i § 4 annet ledd:

«...bygningar og tomt som høyrer til, huslause grunnstykke som hagar, lykkjer, vassfall, laste-, opplags- eller arbeidstomter, bryggjer og liknande og likeeins verk og bruk. Til verk og bruk vert m.a. rekna fabrikkar, sagbruk, møllebruk, skipsvervar, industrielle verk, og likeeins gruver, steinbrot, fiskevær, saltehus, lenser, utbygde vassfall og vassfallstykke, demningsverk, losse og lasteplassar og liknande arbeids- og driftsstader.»

Fordelingen av formue i kraftverk etter skatteloven § 19 b og c er ikke tilpasset dette. Det kan bl.a. vises til at bestemmelsen i § 19 b og c tilordner formuesandel til kommuner som «berøres av reguleringen», uten at det er et krav at deler av reguleringsanlegget er beliggende i kommunen. Det kan også nevnes at kommuner langs et overført vassdrag skal tilordnes formuesandel etter § 19 c uten at kraftverkseieren trenger å ha noen fast eiendom i disse kommunene.»

Standpunktet om at fordelingen etter skatteloven § 18-7 ikke harmonerer med objektet for eiendomsskatt utenfor bymessig strøk, jf. faste eiendommer med «verk og bruk» i eigedomsskattelova § 3 og 4 annet ledd, bygger på lengre tids festnet rettsoppfatning. Den antas å ha sitt utgangspunkt blant annet i rettspraksis vedrørende bestemmelsene om eiendomsskatt i den gamle byskatteloven, jf. dommene i Rt. 1912 s. 294 og Rt. 1919 s. 73 referert i kapittel 16.2 . I NOU 1981:23 «Kraftverksbeskatningen» s 81-82 heter det:

«Selv om ekstl. § 8 bestemmer at eiendomsskatten skal regnes ut etter verdien som eiendommen ble satt i ved ligningen, må hjemmelen for utskriving av eiendomsskatt søkes i eiendomsskatteloven. Det vil si at den som eiendomsskatten skal skrives ut hos må eie en fast eiendom i kommunen som faller inn under oppregningen i esktl. § 4 annet ledd. Hvis formuesansettelsen ved ligningen omfatter noe annet eller mer enn hva det er hjemmel for å utskrive eiendomsskatt på, vil det si at formuesansettelsen ikke uten videre kan legges til grunn for utregning av eiendomsskatten.

(...)

Utvalget antar at eiendomsskatteloven bare gir hjemmel til å skrive ut eiendomsskatt hos eieren av reguleringen i de kommuner hvor reguleringsanlegget er beliggende. For de kommuner hvor reguleringsanlegget ikke er beliggende, synes det tvilsomt om verdiene av erstatningen og 10 pst.-andelen faller inn under oppregningen i esktl. § 4.

(...)

Annerledes stiller det seg med den del av kraftverksformuen som etter sktl. § 19 bokstav c skal beskattes i kommunene langs etter overført vassdrag. I disse kommuner har ikke kraftverkseieren noen fast eiendom som det etter esktl. § 4 annet ledd hos ham kan utskrives eiendomsskatt på.

(...)

Av det som er sagt foran fremgår altså etter utvalgets oppfatning at en del av den ligningsmessige bruttoverdi av vannkraftanlegget vil kunne falle utenom grunnlaget for utskriving av eiendomsskatt.»

Med bakgrunn i denne rettsoppfatningen er det departementets utgangspunkt at reglene om kommunefordeling i skatteloven § 18-7, ikke har den nødvendige forankring i en vurdering av de verdier som er beskatningsobjekt etter eigedomsskattelova, dvs. «faste eiendommer» med «verk og bruk» for eiendomsskatten utenfor bystrøk. Det vises også til kapittel 16.3.1.1.2.

Hjelmeland kommune har med henvisning til dommen inntatt i Rt. 1998 s. 1756 hevdet at denne oppfatningen er feilaktig. Dommen gjaldt spørsmålet om utenbys sandtak uten andre faste innretninger enn en liten dieseltank, var omfattet av uttrykket «verk og bruk». Dommen gir en konkret drøftelse av hva som må til for at utnyttelse av mineralressurser skal oppfylle vilkåret «verk og bruk». Høyesterett slo fast at loven ikke stiller krav om faste innretninger for denne typen virksomhet. Førstvoterende bemerket:

«Jeg vil for egen del tilføye at et vilkår for at en eiendom med en mineralressurs skal kunne eiendomsbeskattes som verk eller bruk, må være at det er tilrettelagt for utvinning gjennom inngrep i naturen.»

Dommen gir etter departementets oppfatning liten veiledning for spørsmålet om tolkning av begrepet «verk og bruk» i form av «utbygde vassfall eller vassfallsstykke» etter eigedomsskattelova § 4 annet ledd. Det er dette spørsmål som er det aktuelle i forhold til hvilke objekter knyttet til kraftanlegg - og således hvilke kommuner, som kan tilordnes andeler av eiendomsskattegrunnlaget ved kommunefordelingen. Den nevnte høyesterettsdom gir ikke grunnlag for revurdering av utgangspunktet om at fordeling av grunnlaget for eiendomsskatten etter skatteloven § 18-7 kan bryte med vilkårene for å kunne skrive ut eiendomsskatt.

Ut fra ovenstående legger departementet til grunn at kommunefordelingsregler for eiendomsskattegrunnlaget basert på reglene § 18-7, vil forutsette og innebære en endring av eigedomsskattelovas objektbegrep. Dette gjelder uansett om det foretas en endring av objektavgrensningen direkte ved endring av ordlyden i eigedomsskattelova §§ 3 og 4 eller indirekte ved vedtakelse av at skatteloven § 18-7 skal legges til grunn ved kommunefordeling av grunnlaget.

En omlegging av eigedomsskattelovas objektbegrep i samsvar med reglene i skatteloven § 18-7, vil også måtte bygge på bestemmelsens underliggende vurderinger om hvilke objekter som anses å bidra til den samlede verdi på kraftanlegget. En vurdering etter linjer som angitt i § 18-7 har ikke grunnlag i dagens system.

Det er hevdet at fordeling av eiendomsskattegrunnlaget etter § 18-7, er i samsvar med Stortingets forutsetninger bak vedtakelsen av eigedomsskattelovas § 8. Departementet kan ikke se at det ved vedtakelsen i 1975 eller ved ikraftsettelse av eigedomsskattelova § 8 i 1999, ble forutsatt en slik konsekvens, jf. kapittel 16.3.1.1.1.

Det er videre hevdet at en kommunefordeling i samsvar med reglene i skatteloven § 18-7 faller mer rimelig ut enn noen av de øvrige modeller for kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlaget. Hvilket fordelingsprinsipp som gjennomgående vil bli oppfattet som rimelig i forhold til alle berørte kommuner, kan ikke fastslås generelt. Slike prinsipper vil måtte avgjøres ut fra mer overordnete politiske vurderinger. Som nevnt har departementet verken i forbindelse med vedtakelsen eller ikraftsettelsen av eigedomsskattelova § 8, kunnet finne uttrykk for noen forutsetninger fra Stortingets side om at de betraktninger som ligger til grunn for regelen i § 18-7 også bør gjelde fordeling av eiendomsskatten.

Som angitt i kapittel 16.3.1.1.4 legger departementet til grunn at et vesentlig hensyn ved utvikling av fordelingsregler vil være å unngå utilsiktede omfordelingsvirkninger mellom kommunene i forhold til det tidligere system.

På det nåværende tidspunkt kan det ikke fastslås konkret hvordan innføring av eigedomsskattelova § 8 vil påvirke kommunefordelingen av eiendomsskatten. Departementet legger imidlertid til grunn at det er sannsynlig at fordeling etter § 18-7 vil kunne lede til omfordelingsvirkninger mellom kommunene. Det vises til kapittel 16.2 hvor det fremgår at praksis for fordeling av totalverdien av kraftanlegg i eiendomsskattesammenheng, i stor utstrekning bygger på kostpris for installasjonene i den enkelte kommune. En fordeling etter skatteloven § 18-7 vil derimot tilordne vesentlige deler av totalverdien av et kraftanlegg til andre kommuner enn kommuner med de største tekniske installasjonene.

Et sentralt formål ved kraftskattereformen og for ikraftsettelsen av eigedomsskattelova § 8 er oppnåelse av enkle regler. Som angitt i flere uttalelser, vil felles fordelingsregler for flere skattearter i så måte være en fordel. Som angitt i kapittel 16.3.1. har departementet ikke lagt dette hensyn til grunn som noe overordnet hensyn ved valg av fordelingsregler. I hvilken utstrekning hensyn til en slik forenklingseffekt bør hensyntas ved valg av fordelingsregler, vil avhenge av om det kan etableres andre fordelingsregler for eiendomsskatteformål hvor innslaget av administrasjon og skjønn m.v. er minst mulig, samtidig som hensynet til å unngå omfordelingsvirkninger blir ivaretatt på en mer treffsikker måte enn ved innføring av fordeling etter skatteloven § 18-7. Etter departementets oppfatning foreligger det et slikt alternativ, jf. kapittel 16.3.4.

På denne bakgrunn anser departementet at det på det nåværende tidspunkt ikke er aktuelt å foreslå endringer i eigedomsskattelovas vilkår for å skrive ut eiendomsskatt, verken generelt eller for kraftanlegg spesielt. Departementet vil derfor ikke nå foreslå at fordelingen mellom kommunene av grunnlaget for eiendomsskatten baseres på reglene i skatteloven § 18-7.

Det vises imidlertid til at eigedomsskattelova står for tur for en mer generell revisjon bl.a. med bakgrunn i NOU 1996:20 Ny lov om eigedomsskatt, jf. kapittel 16.3.1.1.2. Departementet tar sikte på å revurdere fordelingsreglene for kraftanlegg parallelt med de eventuelle endringer i vilkårene for utskriving av eiendomsskatt som måtte bli foreslått i denne forbindelse. Dette arbeid vil bli gjennomført så snart nye regler for taksering av bolig- og fritidseiendommer er vedtatt.

16.3.4 Fordeling basert på gjenanskaffelsesverdi pr. 1. januar 1997 (GAV) og kostpris på driftsmidler i kraftanlegg

16.3.4.1 GAV-modellen - utgangspunkter

Departementet har i kapittel 16.2 ovenfor redegjort for fordelingspraksis for samlede eiendomsskattetakster for kommunekryssende kraftanlegg. Praksis for kommunefordelingen har i stor utstrekning bygget på kostpris for anleggsdelene beliggende i de berørte kommuner. Som angitt i kapittel 16.3.2 har departementet vurdert en modell for permanente fordelingsregler som i utgangspunktet bygger på en videreføring av denne praksis slik at kommunefordelingen baseres på investert kapital/kostpris for anleggsdeler som også kan være eiendomsskatteobjekter. Ved utvikling av en slik modell har departementet vurdert muligheten for å basere kommunefordelingen på de gjenanskaffelseverdiene som ble beregnet av NVE etter kapittel 2 i forskrift av 20. januar 1997 om fastsettelse av skattemessige inngangsverdier pr. 1. januar 1997 for særskilte driftsmidler i kraftanlegg (GAV). Med utgangspunkt i GAV eller kostpris, forutsetter denne modell at kommunefordelingen foretas etter hvor anleggsdelene er beliggende.

NVEs beregnede GAV for særskilte driftsmidler i kraftanlegg pr. 1. januar 1997 ble benyttet ved fastsettelse av skattemessige åpningsbalanser for kraftforetak i forbindelse med overgangen til regnskapsligning. GAV ble beregnet etter en metode som er utviklet for å kunne kostnadsberegne nye investeringer i kraftverk tidlig i en planleggingsfase. Metoden benytter standardiserte kostnadsgrunnlag for vannkraftverk, basert på gjennomsnitt av faktisk observerte kostnader for en del driftsmidler. Andre driftsmidler blir hensyntatt ved påslagsfaktorer til driftsmidler de hører naturlig sammen med. Ut fra tekniske data om det enkelte kraftverk beregnes kostnadene slik de normalt vil være. GAV er altså en sjablonmessig taksering av driftsmidlene pr. 1. januar 1997 i det enkelte anlegg, med risiko for både over- og undervurdering i forhold til faktisk verdi. For kraftanlegget som helhet er GAV et uttrykk for hva det ville kostet å bygge akkurat dette kraftanlegget på samme tidspunkt. GAV påvirkes ikke av lønnsomhetsbetraktninger. GAV gir heller ikke uttrykk for driftsmidlets substansverdi, idet beregningen ikke tar hensyn til verdifall på grunn av slit og elde (driftsmidlets gjenstående levetid).

Departementet har lagt til grunn at GAV er beregnet for de aller fleste driftsmidlene i kraftanlegg som var i drift pr. 1. januar 1997, etter en ensartet metode og ut fra forholdene på samme tidspunkt. GAV er også beregnet uavhengig av om hele eller deler av kraftanlegget er beliggende i kommuner som skrev ut eiendomsskatt på dette tidspunkt. Dette tallmaterialet er det eneste nyere og tilnærmet komplette grunnlaget man har for å foreta en fordeling av verdiene i eksisterende kraftanlegg mellom berørte kommuner. Det lar seg også komplettere uten for store administrative kostnader der det viser seg nødvendig.

En regel om fordeling basert på GAV vil i utgangspunktet være begrenset til de kraftanlegg som var i drift pr. 1. januar 1997 og som faktisk fikk beregnet GAV. Det forutsettes at en fordeling etter denne modell skal hensynta senere påkostninger og utbygginger med kostpris. Eiendeler som ikke kan anses som «verk og bruk» etter eigedomsskattelova § 4 annet ledd skal forutsetningsvis ikke inngå i fordelingsgrunnlaget.

Som det fremgår av kapittel 16.3.1.2 har departementet i brev av 23. februar 1999 bl.a. til LVK og Enfo bedt om merknader til anvendelse av GAV-modellen som utgangspunkt for utvikling av permanente fordelingsregler.

16.3.4.2 Uttalelser om fordeling basert på driftsmidlenes kostpris/ GAV

LVKs rådgivere Hydrologiservice AS angir i notat av 12. april 1999 at etablering fordelingsregler basert på gjenanskaffelsesverdier for eksisterende anlegg og kostpris for nye, vil være å foretrekke blant de angitte modeller. Hydrologiservicepåpeker en del av de samme praktiske problemene som oppstår dersom en benytter den historiske fordelingen, men anser GAV-modellen prinsipielt bedre. Selskapet uttaler om dette:

«Fordelingsregler basert på NVEs metode er i tråd med den fordelingen som har vært praktisert opp til nå, nemlig en fordeling etter kostprisen for anlegg og rettigheter.

(...)

Etter vår oppfatning er denne regelen klart å foretrekke blant de foreslåtte fordelingsreglene selv om fordeling etter denne regelen også krever en betydelig arbeidsinnsats.»

I brev av 12. april 1999 kommenterer LVK fordeling etter denne modellen slik:

«LVK finner det ikke riktig å ta stilling til det tredje alternativet - fordeling basert på kostpris/gjenanskaffelsesverdi - før det er gjennomført beregninger som viser hvilke resultater dette alternativet vil gi for ulike anlegg.»

I brev av 23. mars 1999 uttaler Enfo følgende om fordelingsregler basert på kostpris eller gjenanskaffelseverdi:

«Modell 3 ivaretar, slik vi oppfatter den, også hensynet til felles fordelingsregler, i det den representerer en ny permanent regel for fordeling av formuesverdier. Inngangsverdiene for driftsmidlene i den skattemessige åpningsbalansen er basert på et svært omfattende arbeid hva angår produksjonsanlegg, hvor NVEs GAV beregninger i stor grad er lagt til grunn. Dette burde derfor representere et godt grunnlag for å etablere en ny permanent regel for fordeling av formuesverdier. Ved utformingen av regelverket må det legges vekt på å finne fram til et enklere system enn dagens.»

Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk uttaler i brev av 19. mars 1999 om denne modellen:

«Etter vår oppfatning er det riktig at en del av kraftanleggets eiendomsverdi fordeles til de kommunene hvor det utbetales erstatninger.

(...)

Ved å benytte gjenanskaffelsesverdier som fastsatt av NVE vil en få en varig [beregning?] av fordelingsnøklene som bare endres ved eventuelle utvidelser. Dette gir en enkel måte å beregne fordelingsnøklene på.

Problemet med denne beregningsmåten er at verdien av erstatninger og fall ved overføring av vassdrag og lignende ikke inngår i beregningene. Disse deler av en kraftutbygging er en del av kraftutbyggingens formuesverdi, noe som blir hensyntatt i § 19 bokstav b og c.

Dersom en skal benytte gjenanskaffelsesverdi som grunnlag for beregning av fordelingsnøkler må en finne en løsning på spørsmålet erstatninger og fall.»

Hjelmeland kommune går i flere henvendelser til departementet i mot en fordeling basert på anskaffelsesverdien eller gjenanskaffelsesverdien for driftsmidlene i den enkelte kommune.

16.3.4.3 Departementets vurderinger og forslag

Etter departementets vurdering vil fordelingsregler basert på GAV for kraftanlegg som fikk bergnet slike verdier pr. 1. januar 1997 og for øvrig under hensyn til påkostninger og nyanlegg til kostpris, (GAV-modellen), tilfredsstille flere av de anlagte hensyn for utvikling av permanente fordelingsregler enn noen av de øvrige modeller som er vurdert ovenfor.

De anleggsdeler som tillegges betydning ved fordelingen etter GAV og ved hensyntaken til kostpris på anleggsdeler, skal tilfredsstille gjeldende vilkår for ileggelse av eiendomsskatt, herunder objektavgrensningen i eigedomsskattelova §§ 3 og 4. I de innhentede uttalelsene er det påpekt at fordelingen etter denne metoden ikke tar hensyn til verdien av overførte vannfall og verdien av erstatninger for de inngrep grunneiere har måttet tåle i de berørte kommunene. Fordelingsregelen i skatteloven § 18-7 tar hensyn til dette. Departementet anser imidlertid nettopp dette som en vesentlig innvending mot bruk av fordelingsreglene i skatteloven § 18-7 også for eiendomsskatteformål, jf. kapittel 16.3.3. Etter departementets oppfatning bør hensynet til samordning av kommunefordelingsregler for ulike skattearter, ikke være avgjørende på det nåværende tidspunkt.

GAV-modellen innebærer videre at grunnlaget for fordelingen blir fastsatt ut fra ensartede prinsipper og ut fra forholdene på samme tidspunkt. De grunnleggende svakheter ved en historisk fordeling basert på overgangsregelen vil således ikke gjøre seg gjeldende. Også ved en fordeling basert på skatteloven § 18-7 vil verdsettelser og fordelingsspørsmål bygge på vurderinger som kan være foretatt over en årrekke. GAV-modellen vil på tilsvarende ensartet måte også ta hensyn til anlegg og anleggsdeler beliggende i kommuner hvor det ikke skrives ut eiendomsskatt. Departementet har ikke funnet noen tilsvarende ensartet løsning for hvordan verdiene i slike kommuner i forhold til den historiske fordelingsmodell kan hensyntas.

GAV-modellen antas dessuten å ivareta hensynet til å unngå omfordelingsvirkninger mellom kommunene på en tilnærmet like presis måte som en modell basert på historisk fordeling. Det er grunn til å anta at denne modell langt på vei innebærer en videreføring av utgangspunktet i den etablerte fordelingpraksis med fordeling etter verdien av kostpris for driftsmidler i den enkelte kommune. GAV ble beregnet til bruk som erstatning for manglende historisk anskaffelseskostnad ved etablering av åpningsbalansene. Selv om det dreier seg om en sjablon, har metoden mye til felles med faktisk kostpris/investert kapital.

At GAV-modellen vil være i tråd med hva som har vært praktisert, synes dels bekreftet av uttalelsen fra Hydrologiservice AS. Denne antakelse er også blitt styrket av det materialet Skattedirektoratet har innhentet om grunnlag for fordelingsnøkler basert på overgangsregelen, jf. kapittel 16.3.2.1, sammenholdt med foreløpig innhentede tall fra NVE om hvordan en fordeling basert på GAV vil slå ut for konkrete kraftanlegg, jf. kapittel 16.4.1.

Departementet legger dessuten til grunn at gjennomføring av en fordeling etter GAV-modellen ikke vil være mer arbeidskrevende enn en historisk fordeling basert på overgangsregelen. En fordeling basert på overgangsregelen ville som det fremgår av kapittel 16.3.2, forutsette at det ble satt i gang særskilte verdsettelsestiltak for anlegg og anleggsdeler beliggende i kommuner hvor det ikke skrives ut eiendomsskatt. Alternativt kan verdsettelse og fordeling basert på GAV for driftsmidler i slike kommuner benyttes. Et særskilt verdsettelsesarbeid av verdier beliggende i slike kommuner, vil uansett ikke være nødvendig under GAV-modellen. Som påpekt i uttalelsene om denne modellen innebærer den at man kan bygge på det svært omfattende arbeidet som ble utført av NVE i forbindelse med fastsettelse av skattemessige åpningsbalanser for kraftforetakene i forbindelse med kraftskattereformen. Det er riktignok et betydelig arbeid som må gjøres i tillegg, jf. kapittel 16.4, men mye av faktagrunnlaget for det videre arbeid foreligger samlet og systematisert. Et slikt arbeid er ikke ferdigstilt for de andre modellene.

GAV-modellen vil medføre ekstraarbeid i forbindelse med den forutsatte supplering og korrigering for kostpris på påkostninger og nyanlegg, jf. kapittel 16.5. En slik oppdatering av fordelingsgrunnlaget ville etter departementets oppfatning ha vært nødvendig også ved anvendelse av de øvrige vurderte modeller.

Etter departementets oppfatning vil fordelingsregler basert på GAV-modellen være å foretrekke - både som overgangsregel og som fordelingsregel inntil eigedomskattelova blir undergitt en generell revisjon. Departementet vil på denne bakgrunn foreslå at kommunefordelingsreglene baseres på samlet GAV for særlige driftsmidler i eksisterende kraftanlegg og fordelt mellom kommunene etter driftsmidlenes beliggenhet i forhold til kommunegrensen. Påkostninger og nyanlegg som ikke inngår i beregningen av GAV, fordeles etter kostpris/investert kapital.

Det foreslås at fordelingsregler i henhold til denne modell erstatter overgangsregelen av 18. desember 1998. Det nærmere innhold i departementets forslag til regler basert på denne modell er gjennomgått i kapittel 16.4-16.6.

16.4 Regler om kommunefordeling basert på GAV for kraftanlegg satt i drift pr. 1. januar 2000

16.4.1 Innledning

Om de overordnede prinsipper for forslag om fordelingsregler etter GAV-modellen, vises til kapittel 16.3.4.

Kommunefordelingsregler basert på GAV-modell foreslås benyttet første gang for eiendomsskatteåret 2001. Etter eigedomsskattelova § 8 skal eiendomsskattegrunnlaget settes til ligningsverdien i året før eiendomsskatteåret; det vil si den verdi som fastsettes for det inntektsåret ligningen gjelder. Etter skatteloven § 4-1 skal ligningsverdien vurderes pr. 1. januar i ligningsåret. De ligningsmessig fastsatte eiendomsskattegrunnlag etter skatteloven § 18-5 som skal legges til grunn for eiendomsskatteåret 2001 vil således relatere seg til forholdene pr. 1. januar 2000.

Et kraftanlegg forutsettes satt i drift på det tidspunkt anleggets kraftstasjon settes i drift. Alle kraftanlegg som var i drift pr. 1. januar 2000 vil i utgangspunktet utgjøre særlige beregningsenheter for verdsettelse etter skatteloven § 18-5 første til femte ledd slik bestemmelsen lyder etter lovendring sist av 23. juni 2000, og med virkning for eiendomsskatteåret 2001. Anlegg eller anleggsdeler som ikke var i drift pr. 1. januar 2000 skal verdsettes etter regelen i skatteloven § 18-5 sjette ledd.

På denne bakgrunn vil departementets forslag til kommunefordelingsregler måtte omfatte alle kraftanlegg som var i drift pr. 1. januar 2000.

Forslaget om fordelingsregler basert på NVEs beregninger av GAV pr. 1. januar 1997 vil i utgangspunktet være begrenset til anlegg som fikk beregnet slike verdier, jf. kapittel 16.3.4.1. NVEs fastsettelse av GAV omfatter alle kraftanlegg med kraftstasjoner satt i drift pr. 1. januar 1997. NVEs GAV-materiale er mangelfullt for anlegg med kraftverk med installert effekt under 1000 kW. I kapittel 16.4.2 gjennomgås innholdet i departementets forslag om en fordelingsregel basert på GAV for kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt over 1000 kW som var i drift pr. 1. januar 1997 og hvor det foreligger beregning av GAV.

I kapittel 16.4.3 gjennomgås departementets forslag til fordelingsregler for skattegrunnlaget for kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt over 1000 kW satt i drift i tiden 1. januar 1997 til 1. januar 2000.

For de større og nyere anlegg foreslås fordelingsregler basert dels på GAV pr. 1. januar 1997 for deler av anlegget som har fått beregnet slik verdier, dvs. i praksis reguleringsanlegg med tilhørende driftsmidler, og dels på særskilt fastsatte gjenanskaffelsesverdier for øvrige anleggsdeler i henhold til samme prinsipper som ble benyttet for fastsettelse av GAV pr. 1. januar 1997. Sistnevnte verdier foreslås fastsatt av NVE pr. 1. januar 2000 (justert til kroneverdien pr. 1. januar 1997) og fordelt mellom kommunene etter de samme prinsipper som foreslått for kraftanlegg som var i drift pr. 1. januar 1997.

I kapittel 16.4.4 gjennomgås forslag om fordelingsregler for kommunekryssende anlegg med kraftverk med installert effekt mindre enn 1000 kW satt i drift pr. 1. januar 2000. Det foreslås at kommunefordelingen for slike anlegg baseres på kostpris for anlegget og at kommunefordeling foretas etter skjønn. Kommunefordeling foreslås betinget av at berørte kommune fremsetter krav om det.

Det presiseres at samtlige forslag både vil omfatte eiendomsskattegrunnlag for større kraftanlegg og for kraftanlegg med påstemplet merkeytelse under 10 000 kVa som verdsettes etter de særskilte regler i skatteloven § 18-5 femte ledd.

16.4.2 Kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt over 1000 kW satt i drift pr. 1. januar 1997

16.4.2.1 Utgangspunkter

Med utgangspunkt i behovet for et alternativ til fordeling etter kostpris for eksisterende anlegg, ble NVE i mars 1999 kontaktet av departementet og bedt om å vurdere muligheten for å kommunefordele GAV-beregningene for kraftanleggene, og i tilfelle fremme forslag til beskrivelse av en metode for en slik kommunefordeling. NVE la i september 1999 fram et forslag til prosjektbeskrivelse for en slik metode. På grunnlag av denne prosjektbeskrivelsen ble det i desember 1999 inngått avtale med NVE om å starte gjennomføringen av fordelingen av GAV. I oppdragsavtalen ble det tatt forbehold om ytterligere detaljert fordeling dersom det ble behov for dette. NVE la i mars 2000 fram en liste for kommunefordeling av driftsmidlenes GAV i henhold til detaljeringskravene i den opprinnelige prosjektbeskrivelsen.

NVEs prosjektbeskrivelse ble forelagt LVK til uttalelse. LVK lot sine rådgivere i Hydrologiservice AS gjennomgå denne. Hydrologiservice ga i et notat datert 16. februar 2000 sin tilslutning til hovedtrekkene i metoden, men påpekte nødvendigheten av ytterligere detaljering på enkelte punkter. LVK fremsatte i denne forbindelse ingen konkrete merknader til notatet fra Hydrologiservice AS.

Departementet har etter dette tatt opp spørsmålet om utvidelse av oppdraget til NVE med ytterligere finfordeling av kommunefordelingen basert på GAV i samsvar med hva Hydrologiservice AS hadde påpekt. Departementet har også tatt opp behov for endringer i spesifikasjonen av NVEs rapportering i den listen departementet mottok i mars 2000. På denne bakgrunn har departementet i samarbeid med NVE utarbeidet en presiserende beskrivelse av det samlede prosjekt NVE har fått i oppdrag å rapportere i henhold til, dvs. de forutsetninger, den detaljeringsgrad og den metode oppdraget skal gjennomføres etter. Prosjektbeskrivelsen har også vært forelagt Skattedirektoratet.

Prosjektbeskrivelsen angir også det nærmere innhold i de prinsipper som etter departementets forslag etter GAV-modellen skal legges til grunn om hvilke driftsmidler som skal hensyntas og om hvordan verdien av kommunekryssende driftsmidler skal fordeles. Prosjektbeskrivelsen vil med få og identifiserte unntak dekke alle anlegg med kraftstasjoner med installert effekt over 1000 kW som var satt i drift pr. 1. januar 1997. Den gjengis derfor i sin helhet.

16.4.2.2 Prosjektbeskrivelse for NVEs rapportering av grunnlag for og beregning av fordelingsnøkler basert på GAV

1. Overordnet rapportbeskrivelse

NVE skal utarbeide en liste med kommunevis fordeling av samlet beregnet GAV for særskilte driftsmidler i kraftanlegg med kraftverk med installert effekt over 1000 kW, basert på driftsmidlenes fysiske beliggenhet, jf. punkt 2 til 4 nedenfor.

GAV ble beregnet for 75 kraftverk under 1000 kW. En kartlegging utført i 1999 viser at 172 kraftverk under 1000 kW er tilknyttet nettet. NVE hadde ikke noen komplett oversikt over disse kraftverkene da innsamlingen av tekniske data i forbindelse med fastsettelse av GAV i 1997. Eierne av slike anlegg ble gjort oppmerksom på innsendelsen av tekniske data gjennom pressen.

GAV for reguleringsanlegg med tilhørende driftsmidler som er til nytte i flere nedenforliggende kraftverk, fordeles mellom alle nedenforliggende kraftverk basert på energiekvivalenten til det enkelte kraftverk som er registrert hos NVE pr. 1. januar 2000. Kraftverk med installert effekt mindre enn 1000 kW holdes utenfor denne fordelingen.

Beregning av GAV for kraftanleggenes særskilte driftsmidler er foretatt utfra forholdene pr. 1. januar 1997. Eventuelle endringer etter denne tid er ikke medtatt.

Rapporten skal omfatte alle kraftanlegg med kraftverk med installert effekt over 1000 kW satt i drift pr. 1. januar 1997. Unntak gjelder fem identifiserte kraftanlegg med kraftverk med installert effekt mellom 1000 og 3000 kW som p.t. ikke er omfattet av NVEs GAV-materiale. Av sistnevnte anlegg er ett kommunekryssende.

Kraftanlegg med kraftverk satt i drift etter 1. januar 1997 vil i utgangspunktet ikke omfattes av listen. Det ble ikke beregnet GAV for slike nye kraftanlegg. I rapporten/listen skal andel av GAV av overforliggende reguleringsanlegg for kraftanlegg med kraftverk satt i drift i tiden 1. januar 1997 til 1. januar 2000, likevel hensyntas og beregnes for vedkommende kraftanlegg utfra kraftverkets registrerte energiekvivalent pr. 1. januar 2000. Dette gjelder likevel bare kraftverk med installert effekt større enn 1000 kW. Begrunnelsen for ovenstående er bl.a. å få beregnet riktig andel av GAV fra reguleringsanleggene for eldre kraftanlegg som p.t. omfattes av NVEs GAV-materiale.

Etter 1. januar 1997 er det registrert sju nye kraftanlegg, tre opprustete kraftverk og fire nye reguleringsanlegg. Av disse anleggene er åtte kommunekryssende.

For hvert kraftanlegg skal angis hvem som er eier av kraftanlegget pr. 31. desember 1999, jf. Skattedirektoratets liste.

Endelig rapportformat utarbeides i samarbeid med Skattedirektoratet.

Rapportering skal skje til Skattedirektoratet innen 5. oktober 2000.

2. Definisjoner

Med GAV forstås den sjablonmessige beregnede verdi for særskilte driftsmidler i et kraftanlegg, som gjenspeiler hva det vil koste å gjenoppbygge eller gjenanskaffe driftsmidlene med prisnivå pr. 1. januar 1997, og som ble fastsatt av NVE i medhold av forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 om fastsettelse av skattemessige inngangsverdier pr. 1. januar 1997 for særskilte driftsmidler i kraftforetak.

Med kraftanlegg forstås det egentlige produksjonsanlegget - kraftverket/kraftstasjonen - med tilhørende reguleringsanlegg eller andel i slike, med unntak av fjernledninger og fordelingsanlegg, jf. skatteloven § 18-1 annet ledd bokstav a, jf. bokstav b. Kraftanlegg med kraftverk med en samlet installert effekt på mindre enn 1000 kW omfattes ikke.

De driftsmidler som skal inngå i fordelingen skal i utgangspunktet tilsvare de driftsmidler som inngikk i NVEs beregning av GAV i henhold til forskriften av 20. januar 1997 nr. 79 § 1-1. Gjenanskaffelsesverdier ble da beregnet for følgende hovedtyper av driftsmidler i kraftanlegg:

3.0 Overføringer og reguleringsanlegg

• Dammer

• Vannveier

• Hjelpetunneler

• Bekkeinntak med sjakter og tunneler

• Luker og tverrslagsporter

• Lukesjakter

• Pumper

4.0 Inntak/driftsvannvei

• Dammer

• Vannveier

• Hjelpetunneler

• Bekkeinntak med sjakter og tunneler

• Svingesjakt/trykkluftbasseng

• Luker og tverrslagsporter

• Lukesjakter

5.0 Kraftstasjonsområdet

• Kraftstasjonshall/bygning med maskinteknisk utstyr

• Adkomst- og hjelpetunneler

• Aggregater m/generator

• Transformator

• Høyspent koblingsanlegg

• Kontrollanlegg

• Hjelpeanlegg

• Kabler

• Kraftlinjer som ikke regnes til monopoldel

6.0 Adkomstanlegg

• Veier med underpunkter for veitunneler og bruer

• Kaianlegg

• Taubaner

GAV for adkomstanlegg, jf. kap. 6.0, skal ikke inngå i fordelingen.

Det ble ikke beregnet GAV for selve vannfallet (den rå vannkraft). Vannfall skal ikke inngå i fordelingen.

Med reguleringsanlegg forstås anlegg for regulering av vannføringen i et vassdrag, jf. skatteloven § 18-1 første ledd bokstav c. I et reguleringsanlegg vil dammer, overføringstunneler og pumper inngå som særskilte driftsmidler knyttet til reguleringsanlegget.

Om tilordning av GAV for driftsmidler i de ulike kategorier som reguleringsanlegg/vannveier:

Ved innrapportering av tekniske data etter forskrift av 20. januar 1997, skulle overførings- og reguleringsanlegg føres under kap. 3 Overførings- og reguleringsanlegg. Inntaksanlegg og driftsvannveier skulle føres under kap. 4, Inntak/driftsvannvei, jf. grupperingen ovenfor. Noen kraftselskaper har ikke rapportert etter disse forutsetningene, slik at overførings- og reguleringsanlegg kan være ført til kap. 4 og inntaksanlegg kan være ført til kap. 3. Dette medfører en manuell kontroll av hvilke anlegg som er reguleringsanlegg og som skal fordeles på de nedenforliggende kraftverk.

Tilløpstunneler som også er senkingstunneler (for nedenforliggende kraftverk som har nytte av reguleringen) vil bli behandlet enten som reguleringsanlegg eller vannvei til kraftstasjonen, avhengig av hvordan det ble innrapportert for GAV-beregning. I noen tilfeller har selskapene ført på en passende andel av tilløpstunnelen som reguleringsanlegg.

Ved reguleringsanlegg er det oppført bl.a. lukestyringsanlegg og vannstandsmålere. Reguleringsforeninger som svarer for rene reguleringer fikk i forbindelse med. innrapportering av tekniske data etter forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 ikke tilgang til kap. 5 hvor verdien av slike anleggsdeler er beregnet. Dette medførte at slike anleggsdeler ble kommentert i «post 1.8 Kommentarer». For å få beregnet GAV for slike anleggsdeler ble det opprettet et eget driftsmiddel, som ble lagt under post 3.5. I forbindelse med kommunefordelingen inkluderes slike anleggsdeler i reguleringsanlegget.

Kraftanleggenes eiere og deres eierandeler vil bli angitt i rapporten på bakgrunn av NVEs database og Skattedirektoratets liste med eiere pr. 31. desember 1999.

3. Nærmere retningslinjer for kommunefordeling av GAV for driftsmidler som krysser kommunegrenser

Kommunefordelingen skal baseres på en beregning av kommunenes andel av GAV for de enkelte driftsmidler basert på deres beliggenhet i forhold til kommunegrensene. For beregningen av den enkelte kommunes andel av GAV for driftsmidler som krysser kommunegrenser, skal følgende retningslinjer legges til grunn:

Dammer:

Dammer som har en kryssende kommunegrense fordeles i forhold til damvolum, og luker som ligger i dammen inngår i denne fordelingen. Ved kombinasjonsdammer skal hver enkelt damtype betraktes hver for seg. Omløps- og flomløpstunneler skilles ut som egne enheter og beregnes som vannvei.

Vannveier:

Fordeling av vannvei gjøres ved at vannveien med tilsluttede driftsmidler fordeles forholdsvis etter lengden.

Der en vannvei går over fra f. eks. kanal til tunnel eller tunnel til rør, skilles disse ut som egne enheter. Tunnel med grentunneler skilles ut som egne enheter.

En vannvei i form av tunnel har forskjellige funksjoner som bl.a. tilløpstunnel, overføringstunnel og avløpstunnel, og disse betraktes som egne enheter. Tunnelen kan være delt opp i flere driftsmidler avhengig av tverrsnitt og drivemåte. Hele tunnelen betraktes som en enhet.

Tverrslag inkluderes i tilhørende tunnel/sjakt.

Bekkeinntak med vannvei, luker og lukesjakter inkluderes i tilhørende tunnel. Svingesystemet skilles ut som en egen enhet. Hvis det er entydig plassert i en kommune vil det bli tillagt denne kommunen. Hvis kommunegrensen går gjennom dette området fordeles det med 50 % på hver av de to kommunene.

En vannvei i form av rørgate består av rør og fundamenter/grøft. Røret kan være delt opp i flere driftsmidler avhengig av rørtype og dimensjon, og rørgaten kan være både i dagen og nedgravd. Hele rørgaten betraktes som en enhet.

Kraftstasjoner: (foreløpig fordelingsmåte - gjelder en kraftstasjon)

Kraftstasjon består av bygg/hall, adkomst- og hjelpetunneler, samt maskin- og elektrotekniske anlegg. De enkelte driftsmidlene i post 5.1 og 5.3 til 5.9 betraktes som egne enheter, og fordeles hver for seg. For kraftstasjonsbygg/-hall vil fordelingen gjøres etter sprengningsvolumformelen i NVEs kostnadsgrunnlag for store kraftanlegg, NVE publ. nr. 19/1995. Ellers vil hvert driftsmiddel fordeles med 50/50 til hver kommune, hvis ikke driftsmidlet er entydig plassert i en kommune. Driftsmidler under post 5.2 inkluderes i kraftstasjonshallen, utenom adkomsttunnelen som betraktes for seg.

4. Om grunnlag for avgjørelse av den geografiske plasseringen av driftsmidlene

Ved kommunegrenser i elver forutsettes at djupålen er kommunegrensen, jf. Vassdragsloven av 15. mars 1940 § 2.

NVEs grunnlag for stedfesting av geografisk plassering av driftsmidler er basert på tilgjengelige koordinatfestete data for kraftstasjon, vannvei, inntak og dam. Disse dataene er stort sett hentet fra kart i målestokk 1:50.000, og kvaliteten er varierende med en nøyaktighet på +/- 50 m. Disse dataene er tilgjengelig i geografisk informasjonssystem (GIS) og er kombinert med de nasjonale datasett N250/N50 fra Statens kartverk for å fastslå kommunegrensen. I tillegg er det benyttet grunnlagsmateriale fra tekniske data som ble sendt inn i forbindelse med fastsettelse av GAV.

Hvor driftsmidlenes plassering og kommunenes andel av ett driftsmiddel er vanskelig å konstatere på dette grunnlaget, skal kraftverkseier kontaktes for nærmere opplysninger om nøyaktig hvor driftsmidlet er plassert i forhold til kommunegrensen. Ved uklarhet etter dette må NVE foreta befaring.

16.4.2.3 Departementets vurderinger og forslag

Med bakgrunn i at NVEs fastsettelser av GAV for kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt mindre enn 1000 kW er svært mangelfull, omfatter prosjektbeskrivelsen ikke slike anlegg. Departementets forslag til fordelingsregler basert på GAV for kraftanlegg i drift pr. 1. januar 1997, avgrenses i utgangspunktet tilsvarende.

Prosjektbeskrivelsens angivelse av driftsmidler som inngår i fordelingen, samsvarer med angivelsen i § 1-1 annet ledd i forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 om fastsettelse av skattemessige inngangsverdier pr. 1. januar 1997 for særskilte driftsmidler i kraftforetak. Denne avgrensning er etter departementets oppfatning i samsvar med eigedomsskattelovas objektbegrep. Adkomstanlegg som nevnt forskriften § 1-1 tredje ledd er likevel holdt utenfor fordelingsgrunnlaget. Dette skyldes dels at det kan avhenge av en konkret vurdering om slike anlegg skal anses som «verk og bruk» etter eigedomsskattelova, og dels at oppgaven med å foreta en gjennomgående kommunefordeling av GAV for slike anlegg ville være svært arbeidskrevende. Det foreliggende kartmaterialet for dekning av adkomstveier er svært mangelfullt.

I prosjektbeskrivelsen er angitt at for reguleringsanlegg som flere kraftstasjoner har nytte av, skal GAV for reguleringsanlegget med tilhørende driftsmidler fordeles mellom de ulike kraftanlegg som har underliggende kraftstasjoner, etter kraftstasjonenes energiekvivalenter registrert hos NVE pr. 1. januar 2000. Ved denne fordeling skal det likevel ikke tas hensyn til kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt mindre enn 1000 kW. Kraftstasjonenes energiekvivalenter er registrert hos NVE og forutsettes å gi uttrykk for det enkelte kraftanleggs nytte av reguleringsanlegget. Denne fordelingsregel antas i samsvar med hva som ofte legges til grunn i praksis ved fordeling av kostnader for reguleringsanlegg mellom flere kraftanlegg som har nytte av reguleringsanlegget. Lignende fordelingsregel benyttes også ved fordeling av pumpekostnader ved fastsettelse av grunnrenteinntekt, jf. skattelovforskriften § 18-3-26 annet ledd.

Prosjektbeskrivelsens konkrete angivelse av hvilke deler av driftsmidlene som skal anses beliggende i ulike kommuner og fordeling av verdien knyttet til det enkelte kommunekryssende driftsmiddel, er etter departementets oppfatning i samsvar med utgangspunktet om at fordelingen skal skje etter driftsmidlenes fysiske beliggenhet i forhold til kommunegrensene. Ved utforming av detaljeringsgraden av fordelingsgrunnlaget for de enkelte kommunekryssende driftsmidler, er det tatt hensyn til merknadene fra Hydrologiservice AS så langt man har funnet det formålstjenlig sett i forhold til de praktiske problemer gjennomføringen vil innebære. På dette punkt vil prosjektebeskrivelsen fungere som retningslinjer for det skjønn som ligger til grunn for fordelingen i henhold til det angitte utgangspunkt.

Departementet foreslår at det lovfestes at kommunefordelingen for kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt over 1000 kW satt i drift pr. 1. januar 1997, skal fastsettes på bakgrunn av NVEs fastsatte GAV for særskilte driftsmidler (med unntak av atkomstanlegg) i det enkelte kraftanlegg og de prinsipper som ligger til grunn for de innhentede oppgaver fra NVE om hvordan GAV fordeler seg på driftsmidler beliggende i de ulike kommuner. Departementet har ikke funnet grunnlag for å foreslå at de nærmere prinsipper for avgrensning av driftsmidlenes beliggenhet i de ulike kommuner eller fordelingen av GAV for ulike typer kommunekryssende driftsmidler, skal nedfelles i loven.

Det angitte prinsipp om at GAV for reguleringsanlegg skal fordeles mellom flere kraftanlegg som har nytte av reguleringen etter alle nedenforliggende kraftstasjoners energiekvivalenter registrert hos NVE, foreslås likevel lovfestet. Nevnte regel vil ikke gjelde underliggende kraftstasjoner med installert effekt under 1000 kW. Denne fordelingsregel kan ikke utledes av utgangspunktet om at fordelingen skal baseres på den verdi driftsmidlene representerer og deres beliggenhet.

NVEs faktiske rapportering i henhold til prosjektbeskrivelsen vil omfatte de aller fleste kraftanlegg med kraftstasjoner med installert ytelse over 1000 kW som fikk beregnet GAV pr. 1. januar 1997. Unntak gjelder for fem identifiserte anlegg med installert effekt mellom 1000-3000 kW, men bare ett av disse kraftanlegg er kommunekryssende. NVE vil få i oppdrag å foreta GAV-beregning for anlegget i henhold til reglene i forskriften av 20. januar 1997 samt å foreta en kommunefordeling av anleggets kommunekryssende driftsmidler etter de samme retningslinjer som angitt i prosjektbeskrivelsen. Forskriften av 20. januar 1997 nr. 79 forutsettes da gitt tilsvarende anvendelse for disse fastsettelser. Særlige regler om plikt for eier til å inngi opplysninger samt nye fristregler for rapportering til NVE må imidlertid fastsettes i forskrift. Det vises også til den parallelle løsning i kapittel 16.4.3.2.

Det grunnlag for kommunefordeling for kraftanlegg som fikk (eller får) beregnet GAV og som foreslås kommunefordelt i henhold til forslaget foran, forutsettes også korrigert for kostpris for senere investeringer i kraftanleggets særskilte driftsmidler. Om slike korrigeringer, vises til kapittel 16.5.

Det vises til forslag til ny § 8 A-1 første ledd i eigedomsskattelova.

Det foreslås at reglene settes i kraft fra og med eiendomsskatteåret 2001. Forslaget vil således erstatte lov om overgangsregel til eigedomsskattelova § 8 av 18. desember 1998 nr. 75 som foreslås opphevet.

I Ot.prp. nr. 78 (1999-2000) kapittel 9 er angitt at det tas sikte på at kommunene i forbindelse med utsendelse av de ligningsmessige fastsatte eiendomsskattegrunnlag for kraftanleggene for skatteåret 2001, skal få tilsendt foreløpig fastsatte fordelingsnøkler basert på de fordelingsregler departementet vil foreslå lagt til grunn for eiendomsskatteåret 2001. Slike utsendelser skal etter planen foretas i begynnelsen av november 2000. NVEs rapportering til Skattedirektoratet i henhold til den fremlagte prosjektbeskrivelsen, vil utgjøre grunnlaget for direktoratets utsendelse av slike foreløpig fastsatte fordelingsnøkler til kommunene og de skattepliktige. Bakgrunnen for dette tiltak er hensynet til kommunenes behov for avklaring i forbindelse med budsjettprosessen for 2001.

Departementet har ikke funnet grunnlag for å foreslå at NVE skulle tillegges vedtakskompetanse i forbindelse med fastsettelse av fordelingsnøkler i henhold til prosjektbeskrivelsen. Selve fastsettelsen av fordelingsnøkler for det enkelte kraftanlegg, skal foretas av ligningsmyndighetene, jf. kapittel 16.8.1. Den endelige fastsettelse av kommunefordelingen vil bli foretatt senere, men i god tid før 1. mars 2001 som er fristen for kommunenes utskriving av eiendomsskatt.

16.4.3 Kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt over 1000 kW satt i drift etter 1. januar 1997

16.4.3.1 Utgangspunkter

Nye kraftstasjoner med (andel av) reguleringsanlegg vil når anlegget settes i drift, utgjøre en ny beregningsenhet for samlet verdsettelse etter skatteloven § 18-5 første til femte ledd, jf. § 18-1 annet ledd bokstav a. Et nytt kraftanlegg (beregningsenhet) kan bestå av en ny kraftstasjon med (andel i) et nytt reguleringsanlegg. Det vil også kunne oppstå nye kraftanlegg (beregningsenheter) når nye kraftstasjoner tar i bruk vassføringen fra et gammelt reguleringsanlegg. For slike kraftanlegg som er satt i drift etter 1. januar 1997, vil det ikke være fastsatt GAV for alle anleggsdeler. I praksis vil det være aktuelt at det er beregnet GAV for reguleringsanlegg med tilhørende driftsmidler som nye kraftstasjoner knytter seg til.

På bakgrunn av opplysninger fra NVE, jf. prosjektbeskrivelsen inntatt i kapittel 16.4.2.2, legger departementet til grunn at det på landsbasis er satt i drift i alt sju nye kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt over 1000 kW i tiden 1. januar 1997 til 1. januar 2000. I tillegg er det registrert fire nye reguleringsanlegg. Av disse nye kraftanlegg strekker åtte seg over kommunegrenser.

For disse nye, kommunekryssende kraftanlegg som er satt i drift pr. 1. januar 2000, vil de forslag til fordelingsregler som er angitt i forrige avsnitt, ikke kunne anvendes direkte. Det må således fastsettes særlige regler om hvordan verdiene i slike anlegg skal hensyntas ved kommunefordelingen.

16.4.3.2 Departementets vurderinger og forslag

For ovennevnte kraftanlegg satt i drift i tiden 1. januar 1997 til 1. januar 2000 kan man som nevnt ikke bygge fordelingsregler på bruk av GAV fastsatt pr. 1. januar 1997. Det må således foretas et valg av løsning når det gjelder hvilken verdsettelse som skal legges til grunn ved kommunefordelingen for de anleggsdeler i slike anlegg som ikke fikk beregnet GAV. Disse regler vil få anvendelse ved fordelingen av skattegrunnlag første gang for skatteåret 2001.

Med utgangspunkt i forutsetningene for GAV-modellen, bør det være vesentlig å komme frem til den løsning som er mest mulig likeartet med de løsningene som foreslås lagt til grunn for eldre kraftanlegg som omfattes av forslagene i kapittel 16.4.2. Ettersom regelen foreslås med virkning første gang for eiendomsskatteåret 2001, vil det likevel være av vesentlig betydning at regelen rent praktisk lar seg gjennomføre allerede for dette skatteår.

Departementet ser følgende alternative løsninger:

1. NVE fastsetter gjenanskaffelsesverdi for anlegget pr. 1. januar 2000 i henhold til de samme prinsipper som ble lagt til grunn ved fastsettelse av GAV og justert til kroneverdien pr. 1. januar 1997. NVE foretar likeledes en kommunefordeling av den beregnede gjenanskaffelsesverdi i henhold til den samme metode og prinsipper som angitt i prosjektbeskrivelsen, jf. kapittel 16.4.2.2.

2. Kommunefordelingen baseres i disse tilfeller på eiernes opplysninger om anskaffelseskostnad knyttet til anleggets enkelte deler og om den kommunevise fordelingen av disse verdier etter driftsmidlenes beliggenhet. For kraftanleggets evt. andel i eldre reguleringsanlegg må beregnet andel av GAV for disse reguleringsanleggene likevel legges til grunn.

3. Forutsatt at alle deler av anlegget er beliggende i kommuner som skrev ut eiendomsskatt i skatteåret 2000, baseres fordelingen på de eiendomsskattegrunnlag som ble lagt til grunn ved eiendomsskatteutskriving d.å. i den enkelte kommune. Løsningen er parallell til den løsning som ville følge av overgangsregelen, jf. kapittel 16.3.2.

4. Kommunefordelingen overlates til kommunene for avtalemessig verdsettelse av anleggets deler og kommunefordeling i henhold til den innbyrdes verdi av anleggsdelene i de involverte kommuner. Dersom enighet ikke oppnås overlates spørsmålet til skjønn.

5. Kommunefordelingen baseres på særskilt taksering av investert kapital i anlegget og en skjønnsmessig kommunefordeling av verdiene.

Etter departementets oppfatning vil valget stå mellom alternativ 1 og 2. Departementet er kommet til at alternativ 1 vil være å foretrekke. Dette er det alternativ som er mest likeartet med forslaget for de øvrige kraftanlegg som vil bli undergitt fordelingsreglene for skatteåret 2001. I den utstrekning det er aktuelt å fordele GAV fra eldre reguleringsanlegg på nye kraftanlegg i vassdraget, antas at NVEs bistand uansett vil være nødvendig. Ligningsmyndighetene vil ikke få det merarbeid kommunefordeling for disse tilfeller ville innebære etter alternativ 2. Eierne av de aktuelle kraftanlegg vil uansett måtte bidra med opplysninger enten til ligningsmyndighetene eller til NVE og i begge tilfeller i henhold til pliktregler som ikke vil foreligge før denne proposisjon er stortingsbehandlet. Alternativ 1 innebærer at NVE får et utvidet oppdrag om å foreta fastsettelser av GAV for de aktuelle kommunekryssende anlegg etter de samme prinsipper som ble lagt til grunn ved beregning av GAV pr. 1. januar 1997. Et slikt oppdrag forutsetter at forskriften av 20. januar 1997 nr. 79 gis tilsvarende anvendelse. Supplerende bestemmelser må fastsettes i forskrift. Det må innhentes opplysninger fra kraftanleggets eiere og fastsettelsene må utføres på kort tid. Ettersom antallet nye kommunekryssende kraftanlegg er begrenset - maksimalt åtte - skulle oppgaven være overkommelig. Som nevnt innebærer dette en viss belastning for eierne av de aktuelle kraftanlegg, men det innebærer for øvrig ingen merbelastning for ligningsmyndighetene eller for kommunene.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det for kommunekryssende kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt over 1000 kW satt i drift etter 1. januar 1997, blir lovfestet en fordelingsregel basert på gjenanskaffelsesverdier fastsatt av NVE pr. 1. januar 2000 etter samme prinsipper som i forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 og ut fra de samme retningslinjer om fordeling av disse verdier etter driftsmidlenes beliggenhet som følger av prosjektbeskrivelsen.

Når en ny kraftstasjon er knyttet til eldre reguleringsanlegg, drar den nytte av regulert vassføring som også kommer til nytte i andre stasjoner. For disse tilfeller bør også det nye kraftanlegget tilordnes en andel av reguleringsanleggets GAV i henhold til stasjonens relative nytte av reguleringsanlegget. Ved beregning av fordelingsnøkkel foreslås at GAV for eldre reguleringsanlegg også fordeles på det nye anlegg etter NVEs registrerte energiekvivalenter for kraftstasjoner med installert effekt over 1000 kW i disse anleggene. Dette forslag er i samsvar med de foreslåtte regler for kraftanlegg som fikk fastsatt GAV pr. 1. januar 1997. Dette er også nødvendig for at de øvrige kraftanlegg i vassdraget skal få tilordnet riktig andel av GAV for reguleringsanlegget. Prosjektbeskrivelsen for NVE bygger også på dette, jf. kapittel 16.4.2.2. Registrerte energiekvivalenter for alle nedenforliggende kraftstasjoner med installert effekt over 1000 kW satt i drift pr. 1. januar 2000 skal med andre ord hensyntas ved fordelingen for skatteåret 2001.

Det vises til utkastet til ny § 8 A-1 tredje ledd i eigedomsskattelova.

16.4.4 Kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt under 1000 kW satt i drift pr. 1. januar 2000

16.4.4.1 Utgangspunkter

Kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt under 1000 kW vil ikke omfattes av forslagene i kapittel 16.4. NVE opplyser at det er fastsatt GAV for ca. 75 av i alt ca. 172 slike anlegg. Av de anlegg som ble GAV-beregnet, var bare et par anlegg kommunekryssende. Ettersom fordelingen for disse mindre kraftanlegg ikke kan baseres på GAV, må det fastsettes særskilte fordelingsregler.

16.4.4.2 Departementets vurderinger og forslag

I samsvar med forutsetningene for GAV-modellen og i mangel av fastsatt GAV for disse anlegg, foreslås lovfestet at fordelingen av skattegrunnlag for slike mindre kommunekryssende anlegg, skal bygge på kostpris for særskilte driftsmidler i slike anlegg fordelt etter driftsmidlenes fysiske beliggenhet. Det foreslås ikke beregnet andel av GAV for eldre reguleringsanlegg som disse kraftanlegg måtte være knyttet til.

Departementet legger til grunn at behovet for faktisk kommunefordeling av eiendomskattegrunnlagene for kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt under 1000 kW, vil være begrenset. Det foreligger ingen sentral oversikt over hvilke av av disse anlegg som strekker seg over flere kommuner.

For skatteåret 2001 foreslås at kommunefordeling etter den foreslåtte regel, bare vil bli gjennomført dersom en av de berørte kommuner fremsetter krav om slik fordeling. Tidsfrist for fremsettelse av slike krav foreslås fastsatt i forskrift. Kommunefordeling for dette år vil baseres på ligningsmyndighetenes skjønn. Det kan herunder være aktuelt å pålegge de eiendomsskattepliktige opplysningsplikt i medhold av ligningsloven § 4-8, jf. kapittel 16. 8.3.2.1.

Løsningen for de her aktuelle mindre kraftanlegg vil være parallell til den løsning som foreslås for eiendomsskattegrunnlag etter skatteloven § 18-5 sjette ledd for anleggsdeler som ikke er satt i drift pr. 1. januar i ligningsåret, jf. kapittel 16.6.4.2.

Det vises til utkast til § 8 A-1 fjerde ledd til eigedomsskattelova.

16.5 Regler om korreksjon av fordelingen for kraftanlegg satt i drift pr. 1. januar 2000 - påkostninger og utvidelser

16.5.1 Innledning

Et kraftanlegg - kraftstasjon med eventuelt tilhørende andel av reguleringsanlegg - er en egen beregningsenhet under verdsettelsen etter skatteloven § 18-5. De foreslåtte fordelingsregler basert på GAV-modellen, forutsetter at det fordelingsgrunnlag som følger av en fordeling basert på GAV skal kunne korrigeres for senere påkostninger eller utvidelser som ikke inngikk i beregningen av GAV, jf. kapittel 16.3.4. Slike investeringer skal hensyntas til kostpris.

I det følgende gjennomgås departementets forslag om slike korrigeringsregler i forhold til de utgangspunkter for fordelingen for kraftanlegg som er satt i drift pr. 1. januar 2000 og som er gjennomgått i kapittel 16.4. Departementet legger til grunn at det ikke vil være praktisk mulig å foreta slike korrigeringer med virkning for skatteåret 2001. Forslaget foreslås derfor gitt virkning fra og med eiendomsskatteåret 2002.

16.5.2 Kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt over 1000 kW satt i drift pr 1. januar 1997 - påkostninger og utvidelser

16.5.2.1 Utgangspunkter

Departementet har i kapittel 16.3.4.4 ovenfor foreslått en regel om at kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlaget i utgangspunktet skal baseres på GAV for alle kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt over 1000 kW satt i drift pr. 1. januar 1997. For disse anlegg er det fastsatt eller skal fastsettes GAV pr. 1. januar 1997 for anleggets driftsmidler som angitt i prosjektbeskrivelsen. GAV er beregnet for disse anleggene slik de var på dette tidspunktet. Kommunefordeling for disse anleggene basert på dette utgangspunkt, vil ikke omfatte verdien av påkostninger på eller utvidelser av anleggene som måtte være foretatt etter 1. januar 1997. Det kan dreie seg om påkostninger og utvidelser av eksisterende kraftstasjoner og/eller påkostninger eller nyanlegg av reguleringsanlegg tilknyttet kraftstasjonen.

Ut fra de hensyn utforming av GAV-modellen bygger på, jf. kapittel 16.3.4, er det forutsatt at reglene skal bygges ut slik at det tas hensyn til senere investeringer i anleggets særlige driftsmidler. Korrigert fordeling i samsvar med investert kapital antas i samsvar med det fordelingsprinsipp som for en stor del er blitt lagt til grunn i praksis. Det vil også være i samsvar med eigedomsskattelovas verdsettelsesprinsipper for de objekter som omfattes av loven.

16.5.2.2 Departementets vurderinger og forslag

Utgangspunktet ved korrigering av en kommunefordeling basert på hovedregelen om GAV, bør etter departementets oppfatning være kostpris for driftsmidler i særlige driftsmidler/anleggsdeler beliggende i de ulike kommuner. Dette utgangspunkt for korrigering av fordelingsgrunnlaget ved endring av anleggsdelenes innbyrdes verdi, bør etter departementets vurdering lovfestes og presiseres nærmere i forskrift.

Departementet antar at de investeringer som skal hensyntas, i utgangspunktet bare bør gjelde den type eiendeler som også inngikk i beregningen av GAV pr. 1. januar 1997, jf. kapittel 16.3.4. Som ved fordeling basert på GAV, foreslås at adkomstanlegg som nevnt i § 1-1 tredje ledd i forskrift av 20. januar 1997 nr. 79, unntas. Den verdi som er tillagt slike eiendeler i skatteregnskapet for det enkelte inntektsår, foreslås å utgjøre utgangspunktet for korrigering av den fordeling som ellers følger av den fastsatte GAV for driftsmidler i anlegget. Dette innebærer bl.a. at kostnader knyttet til immaterielle rettigheter ikke kan hensyntas.

Den praktiske gjennomføring av en korreksjonsregel som angitt, vil måtte baseres på årlige opplysninger og krav fra skattyterne og/eller de eiendomsskattepliktige. Det mest praktiske er antagelig at slike opplysninger må fremsettes i forbindelse med selvangivelsen og den årlige verdsettelse av anlegget, jf. kapittel 16.8.3.

Ovenstående spørsmål vil kreve en nærmere gjennomgang som departementet ikke har hatt kapasitet til å foreta nå. Det må fastsettes nærmere regler bl.a. om hvilke investeringer som skal hensyntas ved korrigeringen og med hvilke verdier, om grunnlaget for kommunefordeling av disse verdier og om hvem som skal rapportere om disse forhold. Reglene om den praktiske gjennomføring bør søkes utformet på enklest mulig måte og basert på de rapporteringsrutiner som allerede foreligger i forbindelse med ligningen. Korreksjonene av fordelingsnøkkelen på bakgrunn av kostpris for påkostninger og utvidelser bør videre skje med samme kroneverdi som beregningen av fordelingsnøkkelen er basert på. Slike spørsmål kan mest hensiktsmessig reguleres i forskrift.

For eiendomsskatteåret 2001 vil det være et større arbeid å få korrigert GAV med investeringer over perioden 1. januar 1997 til 1. januar 2000, som er skjæringspunktet for verdsettelse og kommunefordeling for eiendomsskatteåret 2001. Slike korreksjoner vil kunne medføre endringer i den kommunefordeling som vil følge av en anvendelse av GAV og som de foreløpig fastsatte fordelingsnøkler vil basere seg på, jf. kapittel 16.4.2.3. De foreløpig fastsatte fordelingsnøkler som forutsettes oversendt kommunene primo november 2000 i samsvar med den foreslåtte hovedregel, vil dessuten bli svekket som grunnlag for kommunenes budsjettarbeid for 2001.

Departementet anser det lite realistisk at man ville kunne få på plass utfyllende regler om korrigering av GAV slik at disse kan bli anvendt ved fordeling av eiendomsskattegrunnlaget for skatteåret 2001. Korreksjoner i henhold til slike regler vil medføre merarbeid for skattyterne/de eiendomsskattepliktige og for ligningsmyndighetene. Arbeidet vil eventuelt måtte utføres i god tid før 1. mars 2001. Å ferdigutvikle og fastsette nye regler og rutiner, innhente tilleggsopplysninger og foreta fastsettelser for korrigering av GAV som grunnlag for fordelingsnøklene for eiendomsskatteåret 2001, vil ikke la seg gjøre innenfor denne tidsramme.

På denne bakgrunn foreslår departementet at en regel om korreksjon for kostpris for påkostninger og nyanlegg av kommunefordelingen først settes i kraft fra og med eiendomsskatteåret 2002. Den foreslåtte regel om fordeling etter GAV pr. 1. januar 1997 for alle kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt over 1000 kW satt i drift pr. samme tidspunkt, vil med andre ord også fungere som en reell overgangsregel for eiendomsskatteåret 2001. Departementet antar at denne overgangsregel vil være mer formålstjenlig enn en fordeling etter den vedtatte overgangsregel av 18. desember 1998, jf. kapittel 16.3.2.3. Dersom en fordeling basert på GAV vil kunne medføre at man kan forvente store korreksjoner av fordelingsgrunnlaget for skatteåret 2002, vises til at disse effekter i en viss utstrekning vil kunne unngås ved avtaler mellom de involverte kommuner, jf. kapittel 16.7.

Det vises til utkastet til ny § 8 A-1 annet ledd i eigedomsskattelova.

16.5.3 Øvrige kraftanlegg satt i drift pr. 1. januar 2000

Det vises til forslagene i kapittel 16.4.3.2 hvor det for større anlegg satt i drift etter 1. januar 1997 foreslås at kommunefordelingen skal bygge på særskilt fastsatt GAV basert på forholdene pr. 1. januar 2000. For mindre anlegg foreslås at fordelingen baseres på kostpris for anleggets særskilte driftsmidler pr. 1. januar 2000, jf. kapittel 16.4.4.2. De korrigeringsregler som er foreslått i foregående avsnitt for større kraftanlegg satt i drift pr. 1. januar 1997, foreslås gitt tilsvarende anvendelse for øvrige kategorier kraftanlegg. Korrigering av fordelingsgrunnlaget for disse anlegg vil imidlertid først være aktuelt for investeringer foretatt i inntektsåret 2000, og med virkning for fordelingsgrunnlaget tidligst for skatteåret 2002.

Det vises til utkast til ny § 8 A-1 femte ledd i eigedomsskattelova.

16.6 Regler om kommunefordeling basert på kostpris for driftsmidler/investert kapital for kraftanlegg satt i drift etter 1. januar 2000

16.6.1 Innledning

Forslagene i kapittel 16.4 og kapittel 16.5 gjelder bare anlegg satt i drift pr. 1. januar 2000. Forslaget om fordelingsregler for disse anlegg vil i utgangspunktet omfatte alle kraftanlegg som med virkning for eiendomsskatteåret 2001 vil få ligningsmessig fastsatte eiendomsskattegrunnlag etter skatteloven § 18-5 første til og med femte ledd.

I kapittel 16.6.2 foreslås fordelingsregler for anlegg som settes i drift etter 1. januar 2000. Slike anlegg vil tidligst bli verdsatt etter skatteloven § 18-5 første til og med femte ledd med virkning for eiendomsskatteåret 2002.

For anleggsdeler som ikke var satt i drift pr. 1. januar 2000 gjelder det likevel særlige vedsettelsesregler i skatteloven § 18-5 sjette ledd som også skal anvendes for eiendomsskatteåret 2001. I avsnitt 16.6.3 foreslås fordelingsregler for slike eiendomsskattegrunnlag som måtte være fastsatt for kommunekryssende anlegg/anleggsdeler.

16.6.2 Nye kraftanlegg uten tilknytning til eldre reguleringsanlegg

Ved fastsettelse av fordelingsgrunnlaget for helt nye kraftanlegg uten tilknytning til eldre reguleringsanlegg med beregnet GAV pr. 1. januar 1997, vil departementets forslag etter GAV-modellen innebære at kommunefordelingen skal baseres på kostpris for anleggets driftsmidler i den enkelte kommune. Dette prinsipp foreslås lovfestet som fordelingsregel for helt nye anlegg som settes i drift etter 1. januar 2000.

På samme måte som i forhold til korrigering av fordelingsgrunnlag fastsatt for kraftanlegg satt i drift pr. 1. januar 2000, vil departementet foreslå særlige forskriftsbestemmelser om verdsettelse, fremgangsmåte m.v. for fastsettelse av fordelingsnøkler basert på investert kapital på særskilte driftsmidler i kraftanlegget.

Det vises til utkast til ny § 8 A-2 første ledd i eigedomsskattelova.

16.6.3 Nye kraftanlegg med tilknytning til eldre reguleringsanlegg

Kraftanlegg satt i drift etter 1. januar 2000 kan ha tilknytning til eldre reguleringsanlegg hvor det er beregnet fordelingsgrunnlag etter de foreslåtte regler i kapittel 16.4 og 16.5. Departementet foreslår at også slike nye kraftanlegg skal tilordnes en andel av disse verdier etter registrerte energiekvivalenter for kraftstasjonen pr. 1. januar i ligningsåret. Ved idriftsettelse av nye kraftanlegg vil det således foretas en omfordeling av verdien på reguleringsanlegget også for de kraftanlegg som var tilknyttet reguleringsanlegget i tidligere år.

For øvrig foreslås at fordelingen baseres på kostpris for det nye anleggets særskilte driftsmidler i samsvar med forslaget i kapittel 16.6.2.

Det vises til forslag til ny § 8 A-2 første ledd siste punktum i eigedomsskattelova.

16.6.4 Påkostninger og utvidelser i nye kraftanlegg

På samme måte som for fordelingsgrunnlag for kraftanlegg satt i drift pr. 1. januar 2000, forutsetter GAV-modell at fordelingsgrunnlaget skal korrigeres ved påkostninger og utvidelser av kraftanlegget. Det vises til forslag som omtales i kapittel 16.5. En tilsvarende regel foreslås for påkostninger på kraftanlegg som settes i drift senere.

Det vises til forslag til ny § 8 A-2 annet ledd til eigedomsskattelova.

16.6.5 Anleggsdeler som ikke er satt i drift 1. januar i ligningsåret og som verdsettes etter skatteloven § 18-5 sjette ledd

16.6.5.1 Utgangspunkter

Det gjelder ulike regler om formuesverdsettelse i skatteloven § 18-5 avhengig av om et anlegg er satt i drift pr. 1. januar i ligningsåret eller ikke. Anlegg og anleggsdeler som ikke er satt i drift 1. januar i ligningsåret, det vil si 1. januar 2000 for eiendomsskatteåret 2001, skal verdsettes særskilt basert på investert kapital, jf. skatteloven § 18-5 sjette ledd. Dette er en videreføring av tidligere praksis, jf. Ot. prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 2.4.6 og Ot. prp. nr. 23 (1995-96) avsnitt 11.5.2 s. 144.

Bestemmelsen i skatteloven § 18-5 sjette ledd gjelder ikke anlegg som var i drift bare deler av inntektsåret to år før eiendomsskatteåret. I slike tilfeller skal hele anlegget vurderes etter de øvrige regler i skatteloven § 18-5 og vil omfattes av øvrige forslag til fordelingsregler.

Det er således behov for å fastsettes fordelingsregler også for det særskilte eiendomsskattegrunnlag som skal fastsettes etter skatteloven § 18-5 sjette ledd for anleggsdeler som ikke er satt i drift pr 1. januar i ligningsåret.

16.6.5.2 Departementets vurderinger og forslag

Departementet legger til grunn at fordelingsreglene for eiendomsskattegrunnlag fastsatt etter skatteloven § 18-5 sjette ledd, bør bygge på de samme prinsipper som for fordeling av øvrige skattegrunnlag fastsatt etter § 18-5. Det legges videre til grunn at det normalt ikke vil være beregnet GAV for de anlegg/anleggsdeler som ikke var satt i drift pr. 1. januar 2000.

Departementet har ikke oversikt over i hvor stor utstrekning bestemmelsen vil komme til anvendelse eller i hvilken utstrekning slike eiendomsskattegrunnlag vil berøre kommunekryssende anleggsdeler slik at fordelingsreglene kommer til anvendelse.

På denne bakgrunn foreslås lovfestet at kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlag etter skatteloven § 18-5 sjette ledd, skal baseres på kostpris for de underliggende særskilte driftsmidler og fordelt etter driftsmidlenes beliggenhet. Det foreslås m.a.o at fordelingsreglene for anlegg som ikke er satt i drift pr. 1. januar 2000, jf. kapittel 16.6.2.2-16.6.2.4, gis tilsvarende anvendelse. Det samme vil gjelde de forskriftsbestemmelser om verdsettelse og kommunefordeling av investeringene som forutsettes fastsatt senere.

For eiendomsskatteåret 2001 foreslås at kommunefordelingsreglene bare vil få virkning for slike eiendomsskattegrunnlag dersom kommuner fremsetter krav om det innen frister m.v. som fastsettes i forskrift.

Det vises til forslag til ny § 8 A-2 tredje ledd til eigedomsskattelova.

16.7 Om omfordeling etter interkommunal avtale

16.7.1 Bakgrunn og behov for interkommunale fordelingsavtaler

Under vurderingen av lokalisering av sentrale installasjoner i større kraftanlegg, herunder kraftstasjoner, spiller en rekke hensyn inn. Avveiningen av hensynene vil kunne lede til at den enkelte kommunes forutsetninger for å bifalle inngripende utbyggingsprosjekter ikke alltid blir oppfylt fullt ut. Dette kan delvis være bakgrunnen for at det under det gamle systemet for eiendomsbeskatning av kraftanlegg, har vært praktisert at kommunene har inngått avtaler om fellestaksering for kommunekryssende anlegg og om fordeling av eiendomsskattegrunnlaget på en bestemt måte. Det vises til kapittel 16.2 foran om gjeldende praksis for slike interkommunale avtaler, jf. sitat fra Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 2.2.6. Departementet har ikke kartlagt denne praksis i sin helhet, men har kjennskap til at avtalene kan variere med hensyn til prinsippene for fordelingen av den samlede verdi mellom de berørte kommuner. Det vises til kapittel 16.2.

I forbindelse med omlegging av eiendomsskattereglene for kraftanlegg og utvikling av kommunefordelingsregler er det fra kommunene ytret et klart ønske om at dagens praksis med avtalemessig fordeling av eiendomsskattegrunnlaget, må opprettholdes og lovhjemles. Hovedhensynet bak dette ønsket vil dels være at fordelingsspørsmål bør være kommunenes anliggende, og dels at man vil unngå omfordelingsvirkninger av de nye reglene kommunene imellom.

16.7.2 Departementets vurderinger og forslag

I tilfeller hvor fordelingen i tidligere år har bygget på interkommunale avtaler vil anvendelse av de foreslåtte fordelingsregler for eiendomsskatteåret 2001 kunne medføre omfordelingsvirkninger mellom kommunene i forhold til det tidligere system. Med utgangspunkt i at hensynet til å unngå slike omfordelingsvirkninger bør veie tungt ved utforming av de nye fordelingsregler, jf. kapittel 16.3.1.1.4, har departementet vurdert om praksis om avtalemessig fordeling av eiendomsskattegrunnlag for kommunekryssende anlegg bør tillates videreført. Det vises i denne forbindelse til at tilsvarende regel antas implisitt i overgangsregelen av 17. desember 1998, jf. kapittel 16.3.2.

Det aktuelle ville være å utforme regler om avtalebasert fordeling av skattegrunnlagene som unntak fra en fordeling etter de foreslåtte fordelingsregler som da ville fremstå som hovedregler.

Dersom kommunekryssende anlegg eies helt ut av samme rettssubjekt, vil det kunne være den eiendomsskattepliktige likegyldig hvordan de berørte kommuner fordeler skattegrunnlaget seg i mellom. Det vil imidlertid regelmessig være tilfellet at anleggets ulike deler er eiet av ulike subjekter. Reguleringsanlegg med tilhørende driftsmidler vil for eksempel ofte være eiet av brukseierforeninger, mens kraftstasjonen vil være eiet av ulike kraftforetak.

De foreslåtte kommunefordelingsreglene vil i utgangspunktet innebære en verdsettelse av det samlede og maksimale grunnlag for utskriving av eiendomsskatt i den enkelte kommune for de objekter tilknyttet kraftanlegget som er beliggende i kommunen. Kommunene vil imidlertid måtte utøve skjønn ved eventuell fordeling av dette skattegrunnlag mellom ulike eiendomsskattepliktige som eier ulike anleggsdeler. De foreslåtte fordelingsreglene dekker ikke de vurderinger kommunene skal foreta i den forbindelse.

Dersom kommunene skal kunne omfordele det skattegrunnlag som tildeles etter de foreslåtte fordelingsreglene, vil det også kunne påvirke størrelsen på den skatt som kan utskrives på eierne av anleggsdeler som ligger i kommunen.

Som angitt i kapittel 16.3.1.1 legger departementet til grunn at fordelingsreglene i utgangspunktet skal respektere både objektavgrensningen og skattesubjektbegrepene i gjeldende eigedomsskattelov. Denne forutsetning tilsier at fordelingsreglene ikke bør kunne medføre at det kan utskrives en større andel av det samlede skattegrunnlag på enkelte eiendomsskattepliktige, enn en underliggende vurdering av verdien på vedkommende anleggsdeler tilsier.

Dersom kommunene skal kunne fravike fordeling av skattegrunnlaget etter de foreslåtte hovedreglene, vil avtalene forutsetningsvis bygge på en annen vurdering av verdien av anleggets ulike deler enn den fordelingsreglene bygger på. I den utstrekning avtalene inngås for å unngå omfordelingsvirkninger i forhold til tidligere år, vil det kunne variere etter hvilke prinsipper omfordelingen vil skje. Dersom det heller ikke innføres en begrensning i hvilke prinsipper avtalene i så fall skulle bygge på, ville avtalefriheten kunne medføre endringer i fordelingen av eiendomskattegrunnlaget for anleggets ulike deler og eiere på en måte som man ikke har oversikt over. I den utstrekning avtalene også kan påvirke skatteplikten for de ulike eiendomsskattepliktige, bør også eierne av kraftanlegget være part i avtalene. Omfanget av vedkommendes skatteplikt ville i så fall anses helt eller delvis avtalebasert, hvilket etter departementets oppfatning er en lite heldig løsning.

Dersom kommunene skal kunne avtale en omfordeling av skattegrunnlagene seg i mellom, ville det dessuten være behov for regler om hvilken fordeling som skal legges til grunn ved utløp eller oppsigelse av avtalene. Den nærliggende løsning ville eventuelt være at man da falt tilbake på en fordeling etter de ellers foreslåtte hovedregler. For dette formål ville det således være behov for at ligningsmyndighetene årlig fastsetter og oppdaterer fordelingsgrunnlaget for anlegget etter de foreslåtte hovedregler og uavhengig av foreliggende avtaler.

Det samlede grunnlag for eiendomsskatt av kraftanlegget vil etter departementets forslag til fordelingsregler også bli fordelt på kommuner som velger ikke å skrive ut eiendomskatt. En regel om adgang til å omfordele skattegrunnlag mellom kommunene, burde i utgangspunktet bare omfatte kommuner hvor deler av det aktuelle anlegg er beliggende, og som skriver ut eiendomsskatt på slike eiendeler. Kommuner som ikke skriver ut eiendomsskatt, vil ikke ha noen aktuell interesse i slike avtaler og bør heller ikke kunne tilordnes en annen andel av det samlede skattegrunnlag enn det som følger av de foreslåtte hovedreglene. Med dette utgangspunkt ville det også av hensyn til å beregne eiendomsskattegrunnlaget i slike kommuner, være behov for årlig å beregne og oppdatere fordelingsgrunnlag for hele kraftanlegget etter hovedreglene.

Innføring av en regel om adgang til omfordeling av kommunenes skattegrunnlag, ville for øvrig innebære at ligningsmyndighetene årlig måtte ta stilling til kommunenes krav om fordeling etter avtale som en del av verdsettelsesarbeidet det enkelte år. Dette vil kreve at det må etableres nye regler om rapporteringsplikt m.v. for kommunene til den ligningsmyndighet som skal forestå kommunefordelingen. Ligningsmyndighetenes aksept eller tilsidesettelse av avtalene, blir å anse som ligningsvedtak vedrørende verdsettelsen. Slike vedtak kan påklages av de eiendomsskattepliktige etter reglene i ligningsloven. Behandling av fordelingsspørsmål vedrørende krav om avtalebasert kommunefordeling ville kunne medføre merabeid for ligningsmyndighetene.

Departementet legger etter dette til grunn at innføring av regler om adgang for kommunene til å inngå avtaler om omfordeling av skattegrunnlag er prinsipielt betenkelig, og at slike regler ikke vil innebære noen forenkling av regelverket eller de administrative rutiner knyttet til dette. Derimot vil slike regler kunne innebære merarbeid for ligningsmyndighetene.

På denne bakgrunn finner departementet det ikke bør foreslås innført adgang for kommunene til å inngå avtaler om omfordeling av selve det skattegrunnlag kommunen er tildelt etter fordelingsreglene. Etter departementets oppfatning bør kommunene henvises til å inngå avtaler om omfordeling av de skatteinntekter som den enkelte kommune kan kreve inn etter det skattegrunnlag kommunen er blitt tilordnet etter fordelingsreglene. Dette forslag vil kunne ha samme økonomiske realitet for kommunene som en adgang til omfordeling av skattegrunnlagene. Det skulle derfor imøtekomme kommunenes ønsker om å unngå omfordelingsvirkninger i forhold til tidligere praksis på en like formålstjenlig måte. Det understrekes at det dreier seg om adgang kommunene står fritt til å benytte seg av.

Departementet legger til grunn at nevnte løsning ligger innenfor kommunnes avtalefrihet slik at den ikke krever særskilt lovfesting. Videre legges til grunn at løsningen ikke vil stride mot forbudet mot overdragelse av skattekrav etter kommuneloven § 54.

Det foreslås lovfestet at det eiendomsskattegrunnlag som tildeles den enkelte kommune etter fordelingsreglene, skal innebære en maksimal verdsettelse av det grunnlag som det kan skrives ut eiendomsskatt på overfor eierne av anleggsdeler beliggende i kommunen. Dette utgangspunkt kan ikke fravikes ved interkommunal avtale.

Det vises til forslag til ny § 8 A-3 i eigedomsskattelova.

16.8 Regler om gjennomføring av kommunefordelingen

16.8.1 Ligningsmyndighetenes oppgaver

16.8.1.1 Utgangspunkter etter gjeldende rett

Fastsettelse av den enkelte kommunes andel av det samlede eiendomsskattegrunnlag for det enkelte kraftanlegg, vil tilligge ligningsmyndighetene som en del av verdsettelsesarbeidet og inngå som en del av ligningsarbeidet, jf. eigedomsskattelova § 8 og ligningsloven § 8-11. Ved ligning etter ligningsloven foretas både fastsettelse av skattegrunnlag og utligning av skatten. Fastsettelser i henhold til kommunefordelingsreglene vil imidlertid ikke munne ut i vedtak om utligning av eiendomsskatt. De kommunefordelte eiendomsskattegrunnlag skal rapporteres til kommunene som nødvendig grunnlag for utskriving av eiendomsskatten, jf. eigedomsskattelova § 18.

Det vises til Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 3.3.1 hvor ligningsmyndighetenes rolle i forhold til kommunefordelingen av formues- og eiendomsskattegrunnlag av kraftanlegg er beskrevet slik:

«Formuesverdiene må meddeles kommunen hvor anlegget ligger. Når et anlegg strekker seg over to eller flere kommuner, må ligningsmyndighetene også foreta en fordeling av verdien av anlegget mellom de berørte kommunene. Fordelingen kan være nødvendig av hensyn til stedlig kommunal formuesbeskatning av personlige skattytere som ikke er fritatt for formuesskatt, men må i alle fall foretas av hensyn til eiendomsskatten. En fordeling vil være nødvendig hvor minst en av de berørte kommunene har innført eiendomsskatt, slik at den enkelte kommune bare beskatter den del av grunnlaget som refererer seg til anleggsdeler i denne kommunen. Fordelingen er også viktig for de eiendomsskattepliktige hvor de berørte kommunene opererer med forskjellige eiendomsskattesatser.

Ligningsmyndighetenes registrering av formuesverdiene for det enkelte anlegg - fordelt på deltakerne hvor det skjer deltakerligning etter bruttometoden - vil bli fordelt til de berørte kommuner etter fordelingsnøkler som registreres av Skattedirektoratet. Disse fordelingsnøklene vil bli lagt inn på grunnlag av de fordelingsregler departementet vil fremme forslag om senere i vårsesjonen. Fordelingen vil være en del av ligningen, og kan påklages som en del av denne av både skattyterne og av de eiendomsskattepliktige, dersom dette ikke er de samme rettssubjektene, jf. nærmere om dette nedenfor.

Ligningsmyndighetenes plikt etter § 8-11 til å bistå kommunene med opplysninger som er nødvendig for å skrive ut eiendomsskatt følger også av eigedomsskattelova § 18. Slike opplysninger kan gis uhindret av den strenge taushetsplikten som ellers gjelder etter ligningsloven § 3-13, jf. bestemmelsens nr. 2 bokstav a.

Kommunene vil på grunnlag av oppgaver fra ligningsmyndighetene kunne utarbeide lister over eiendommer i kommunene som det utskrives eiendomsskatt på, jf. eigedomsskattelova § 15.»

16.8.1.2 Departementets vurderinger og forslag

Selv om anvendelse av fordelingsreglene ikke munner ut i vedtak om utligning av eiendomsskatt for den enkelte eiendomsskattepliktige, legger departementet til grunn at kommunefordelingen skal fastsettes i form av formelle vedtak for det enkelte eiendomsskatteår. Tilsvarende vil gjelde ved senere endringer av fordelingen. Dette synes å være en forutsetning for ligningsloven § 8-11.

Vedtak om kommunefordeling av skattegrunnlaget for det enkelte kraftanlegg skal forutsetningsvis bli fattet for hvert skatteår og i tidsmessig sammenheng med fastsettelse av kraftanleggets verdi etter skatteloven § 18-5 og i forbindelse med utlegging av ligningen for kraftanleggene. Etter gjeldende regler skal ligningsmyndighetenes fastsettelser bare rapporteres til kommunene, jf. eigedomsskattelova § 18. I tillegg vil kommunefordelingen blir rapportert til de som er skattytere for kraftanlegget etter skattelovens regler i forbindelse med de årlige ligningsvedtak og fastsettelse av formuesverdiene for kraftanleggene.

For eiendomsskatteåret 2001 vil dette måtte gjøres som særlig rutine - uavhengig av ligningsarbeidet og tidspunktet for utlegging av ligningen for inntektsåret 1999. Ligningsmyndighetene vil måtte fastsette kommunefordelingen som særskilte vedtak som må fattes og sendes kommunene i god tid før fristen for utskriving av eiendomsskatt, dvs. innen 1. mars 2001. Departementet finner på det nåværende tidspunkt ikke grunnlag for å foreslå regler om at fordelingsvedtak også skal sendes til de spesifikt eiendomsskattepliktige. En vil komme tilbake til dette når Skattedirektoratet eventuelt har tilrettelagt rutiner for dette, jf. kapittel 16.8.4.

16.8.2 Ligningsmyndighetenes kompetansefordeling

16.8.2.1 Utgangspunkter etter gjeldende rett

Om hvilket ligningskontor som har kompetanse til å fastsette formues- og eiendomsskattegrunnlaget etter skatteloven § 18-5, heter det i Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 3.3.1 bl.a.:

«Fastsettelse av formuesverdiene i et kraftanlegg foretas som hovedregel av ligningsmyndighetene i den kommune som etter skattelovens regler skal ha skatten, jf. ligningsloven § 8-6. Hvem som skal ha skatten vil følge av skattelovens kapittel 3 om skattested. Bestemmelsene i skatteloven av 1999 § 3-3 nr. 2 bokstav e om stedbunden beskatning av elektrisitetsverk i vertskommunen vil som utgangspunkt være avgjørende. Skatteloven § 18-7 gir nærmere regler om fordelingen av formuen i kraftanlegg mellom flere kommuner. Det vil i disse tilfellene være ligningsmyndighetene i anleggsdelenes vertskommune(r) som skal fastsette formuesverdiene. Dette vil imidlertid bare gjelde skattytere som er formuesskattepliktige til kommunene, noe bare personlige skattytere er. Upersonlige skattytere som aksjeselskaper mv, er generelt fritatt for formuesskatt etter skatteloven § 2-36 første ledd, og vil være inntektsskattepliktige bare til staten, jf. skatteloven § 2-36 annet ledd. Disse selskapene, som utgjør størsteparten av skattyterne som eier og driver kraftanlegg, vil etter skatteloven § 3-2 derfor få sin skattepliktige formue fastsatt i (hoved-)kontorkommunen, jf. også ligningsloven § 8-6. Dette får betydning for hvilket ligningskontor som får ansvaret for å fastsette eiendomsskattegrunnlagene for de kommunene som skriver ut eiendomsskatt på kraftanlegg.

Ligningsmyndighetene vil for kraftanlegg som eies av ett skattesubjekt fastsette formuesverdiene for kraftanlegget med alle anleggsdeler under ett, jf. skatteloven § 18-5 første og annet ledd. For kraftanlegg som ikke er egne skattesubjekter, men hvor deltakerne lignes etter en nettometode som om selskapet var skattyter, fastsetter ligningsmyndighetene kraftanleggets formuesverdi under ett på tilsvarende måte, og fordeler deretter denne verdien på de deltakende eiere etter eierbrøk, jf. skatteloven § 4-40. Det er imidlertid vanlig i kraftbransjen at produksjonsanlegg med flere eiere skal deltakerlignes etter en bruttometode, jf. skatteloven § 10-40 tredje ledd om selskap og sameier hvor deltakerne selger det vesentlige av kraftproduksjonen på selvstendig basis. Her skal formuesverdien i kraftanlegget fastsettes på den enkelte deltakers hånd i henhold til eierandel i anlegget.»

Av foranstående fremgår at kompetansen etter ligningsloven § 8-11 til å fastsette den samlede verdi på kraftanlegg etter skatteloven § 18-5, ikke nødvendigvis vil tilligge ett ligningskontor. Dersom ikke annet blir særlig fastsatt om kompetansen til å foreta kommunefordeling, vil denne kompetansen følge de samme regler som angitt foran.

16.8.2.2 Departementets vurderinger

Den løsning som følger av ligningsloven § 8-11 sammenholdt med de alminnelige regler om fordeling av fastsettelseskompetansen for formuesverdien på kraftanlegg, gir etter departementet oppfatning ingen tilfredsstillende løsning for spørsmålet om hvilken ligningsmyndighet som bør ha fordelingskompetansen. Etter departementets oppfatning bør kommunefordelingen av det samlede eiendomsskattegrunnlag for det enkelte kraftanlegg, kun tilligge én ligningsmyndighet.

Departementet ser foreløpig følgende mulige alternativer for fordeling av denne kompetanse:

1. Ligningskontoret i den kommune hvor kraftanleggets kraftstasjon er beliggende. Hvis noen av skattyterne for kraftanleggets inntekter og formue etter skatteloven lignes ved Sentralsskattekontoret for storbedrifter (SFS), tillegges fordelingskompetansen SFS.

2. Fylkesskattekontoret i det fylket hvor kraftanleggets kraftstasjon er beliggende.

3. SFS tillegges fordelingskompetansen for alle kommunekryssende kraftanlegg.

4. Riksskattenemnda, dvs. den samme myndighet som etter ligningsloven § 8-5 nr. 1 fastsetter kommunefordeling etter skatteloven § 18-7.

5. Skattedirektoratet tillegges kompetansen for eiendomsskatteåret 2001 med klageadgang til Riksskattenemnda. Fordelingskompetansen for senere år fastsettes senere.

Departementet kan ikke se at ligningsloven § 8-11 er til hinder for noen av de angitte løsninger. For skatteåret 2001 fremstår løsning nr. 5 som den mest hensiktsmessige og praktikable. Skattedirektoratet er blitt forelagt spørsmålet, og har ikke vesentlige motforestillinger mot denne løsning. Departementet vil etter dette foreslå at Skattedirektoratet tillegges fordelingskompetansen for skatteåret 2001 og at dette fastsettes i særskilt forskrift med hjemmel i ligningsloven § 8-6 nr. 9 straks denne proposisjon er behandlet i Stortinget.

Departementet anser likevel ikke at dette bør være den varige ordning. Valg av løsning for senere skatteår, må anses mer åpent. Spørsmålet har bl.a administrative konsekvenser og bør avklares ved høring av de involverte etater. Departementet vil arbeide videre med dette spørsmål med sikte på snarlig avklaring.

16.8.3 Ligningsmyndighetenes saksbehandling og beslutningsgrunnlag

16.8.3.1 Utgangspunkter etter gjeldende rett

Ligningsloven gjelder i utgangspunktet ikke for vedtak som bare har betydning for eiendomsskatt, jf. ligningsloven § 1-1. Ligningsloven har likevel bestemmelser om at ligningsmyndighetene skal foreta fastsettinger som er nødvendige for utskriving av eiendomsskatt og om de eiendomsskattepliktige adgang til å klage over fastsettelsene, jf. lovens §§ 8-11 og 9-4. For ligningsmyndighetenes verdsettelse av kraftanlegg etter skatteloven § 18-5, vil selve verdsettelsen inngå som en del av ligningsarbeidet i henhold til skatteloven. Ligningsloven vil da gjelde tilsvarende for denne verdsettelse i henhold til lovens § 1-1. Ligningsmyndighetenes fastsettelse av kommunefordelingen av det eiendomsskattegrunnlag kraftanlegget representerer, vil bare ha betydning i forhold til eiendomsskattereglene. De angitte særbestemmelser i ligningsloven §§ 8-11 og 9-4 gir ikke veiledning om eller i hvilken utstrekning ligningslovens øvrige bestemmelser skal ha virkning for ligningsmyndighetenes anvendelse av kommunefordelingsreglene.

Verken i ligningsloven eller i forskrifter i medhold av denne er det fastsatt bestemmelser om oppgaveplikter som dekker de forhold som er av betydning for fastsettelse av kommunefordeling etter de foreslåtte regler.

For skatteåret 2001 følger det likevel av lov av 23. juni 2000 nr. 48 om mellombels tillegg til eigedomsskattelova at ligningslovens regler om fastsetting av grunnlaget og klage gjelder tilsvarende så langt de passer. Reglene i denne lov gjelder imidlertid bare selve fastsettelsen av eiendomsskattegrunnlaget etter skatteloven § 18-5.

16.8.3.2 Departementets vurderinger

16.8.3.2.1 Generelt

Etter departementets oppfatning bør det uttrykkelig lovfestes at ligningsloven skal gjelde tilsvarende ved ligningsmyndighetenes anvendelse av kommunefordelingsreglene - så langt den passer. Dette gjelder selv om det på flere punkt vil være behov for utfylling og supplering av ligningslovens regler. Departementet antar at slike supplerende gjennomføringsregler kunne bli fastsatt med hjemmel i eigedomsskattelova § 32, men foreslår likevel at det lovfestes en særskilt forskriftshjemmel med direkte tilknytning til kommunefordelingsreglene.

Som det fremgår nedenfor kan det ta noe tid før de særlige saksbehandlingsregler for kommunefordeling vil være ferdig utviklet. I mellomtiden kan det være behov for å kunne tilpasse ligningslovens løsninger, hvor særregler ellers ikke skulle være fastsatt.

Det vises til utkast til ny § 8 A-4 til eigedomsskattelova.

16.8.3.2.2 Saksbehandlingsregler ved kommunefordelingen med virkning for skatteåret 2001

Kommunefordelingen av eiendomsskattegrunnlag som skal legges til grunn for eiendomsskatteåret 2001, vil i all hovedsak gjelde kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt over 1000 kW som var satt i drift pr. 1. januar 2000. Etter forslaget, jf. kapitlene 16.4 og 16.5, skal fordelingen av skattegrunnlaget for slike anlegg for eiendomsskatteåret 2001, fastsettes av ligningsmyndighetene på bakgrunn av prinsipper som i all hovedsak skal samsvare med den rapportering NVE skal foreta i henhold til prosjektbeskrivelsen. Prinsippene for fastsettelse av fordelingsnøkler på dette grunnlag er dels foreslått nedfelt i nye bestemmelser i eigedomsskattelova, og dels som retningslinjer fastsatt av departementet. Både ved fastsettelse av fordelingen og ved evt. klagebehandling vedrørende fordelingen vil det bli aktuelt å konsultere NVE.

Som nevnt i kapittel 16.4.2.3 tas det sikte på at Skattedirektoratet skal sende ut foreløpig fastsatte fordelingsnøkler på bakgrunn av rapportene fra NVE til kommunene og skattyterne som en foreløpig angivelse av kommunefordelingen i begynnelsen av november 2000 i forbindelse med utlegging av ligningen.

Ettersom grunnlaget for fastsettelsene i all hovedsak vil være innhentet fra NVE på oppdragsbasis, er det ikke behov for fastsettelse av regler om oppgaveplikt på dette punkt for bruk ved kommunefordelingen for skatteåret 2001. I de tilfeller NVE skal fastsatte GAV i medhold av forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 som forutsettes gitt tilsvarende anvendelse, vil de aktuelle eierne få oppgaveplikt overfor NVE. Det må fastsettes særskilte fristregler for denne rapportering.

Ved fordeling av skattegrunnlaget for kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt under 1000 kW, jf. kapittel 16.4.4, og av særskilte eiendomsskattegrunnlag fastsatt etter skatteloven § 18-5 sjette ledd for anleggsdeler som ikke var satt i drift 1. januar 2000, jf. kapittel 16.6.5, foreslås at det fastsettes særlige forskriftsbestemmelser om at kommunene må fremsette krav om kommunefordeling av slike grunnlag. Departementet antar at disse regler vil gjelde et begrenset antall tilfeller. For skatteåret 2001 forutsettes at fordelingen skal bygge på ligningsmyndighetenes skjønn med basis i særskilt innhentede opplysninger om kostpris og kommunefordeling fra kraftanleggets eiere i medhold av ligningsloven § 4-8.

Etter forslaget vil det ikke være aktuelt å fastsette særlige regler om innhenting eller behandling av kommunenes eventuelle avtaler om omfordeling av skatteinntekter, jf. kapittel 16.7. Slike avtaler blir ligningsmyndighetene uvedkommende.

16.8.3.2.3 Saksbehandlingsregler ved kommunefordelingen med virkning for skatteåret 2002 og senere år

Ved anvendelse av kommunefordelingsreglene i senere år vil det fremsatte forslag innebære at det fordelingsgrunnlag som ble fastsatt på grunnlag av GAV for skatteåret 2001, skal korrigeres med kostpris for påkostninger og utvidelser av anlegg som ikke inngikk i beregningen av GAV. Det må fastsettes nærmere regler om hvilke verdier det kan korrigeres for og om rapportering m.v. av korrigeringsgrunnlag for investeringer som nevnt.

Departementet vil foreløpig anta at det mest hensiktsmessige vil være å legge opplysningsplikten på de skattepliktige i forbindelse med inngivelse av selvangivelsen. Regler om opplysningsplikt for de eiendomsskattepliktige vil innebære etablering av nye rapporteringsrutiner i forhold til ligningsarbeidet.

Som angitt ovenfor tar departementet sikte på å utvikle slike gjennomføringsregler, med sikte på fastsettelse i vårsesjonen 2001.

16.8.4 De eiendomsskattepliktiges oppgaver og partsstilling ved fastsettelse av kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlaget

16.8.4.1 Utgangspunkter etter gjeldende rett

Om de eiendomsskattepliktiges partsstilling i forhold til ligningsmyndighetenes fastsettelse av kommunefordelingen, vises til gjennomgangen i Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 3.3.3.

Her heter det bl.a.:

«Den eiendomsskattepliktige har etter ligningsloven § 9-4 samme rett som skattyter til å klage over ligningen etter ligningsloven § 9-2, når det skrives ut eiendomsskatt og den som skal betale denne ikke er den samme som skattyter. Resultatet av befaring kan påklages som en del av ligningen. Dette følger direkte av skattelovforskriften § 18-5-18 for produksjonsanlegg, men må gjelde generelt etter ligningsloven § 9-2. Det arbeides i Skattedirektoratet med å få etablert rutiner slik at den eiendomsskattepliktige underrettes om resultatet av ligningen som får betydning for eiendomsskatten, tilsvarende det som skjer i forhold til skattyter etter ligningsloven § 8-9.

Dersom den eiendomskattepliktige etter å ha brukt klagemulighetene fortsatt er uenig i takseringen, kan fastsettelsen av grunnlaget bringes inn for domstolene etter reglene i skattebetalingsloven § 48, jf. eigedomsskattelova § 23. Rett saksøkt vil i dette tilfelle være den kommunen som har skrevet ut eiendomsskatt. Fristen for å anlegge søksmål er seks måneder.»

Fastsettelse av kommunefordelingen vil kunne påklages av de eiendomsskattepliktige, jf. ligningsloven § 9-4, og etter reglene i ligningsloven § 9-2. Departementet antar at det med utgangspunkt i ligningsloven kan legges til grunn at utgangspunktet for klagefristen vil være utlegging av ligningen for den eiendomsskattepliktige når denne også er skattyter etter skatteloven.

De særskilte klageregler i eigedomsskattelova § 19 er ikke satt i kraft.

Det foreligger ingen lovregler som pålegger de eiendomsskattepliktige plikt til å inngi opplysninger til ligningsmyndighetene av hensyn til fastsettelse av eiendomsskatten.

16.8.4.2 Departementets vurderinger og forslag

Departementet legger til grunn at de eiendomsskattepliktiges klageadgang må ligge fast uansett hvilken ligningsmyndighet som blir tillagt fordelingskompetansen.

Ved fastsettelse av kommunefordelingen med virkning for eiendomsskatteåret 2001, er det på det rene at ligningsmyndighetenes vedtak om kommunefordelingen vil måtte foretas uavhengig av utlegging av ligningen for inntektsåret 1999. For kommunefordelingen for dette skatteår er det nærliggende å ta utgangspunkt i at klagefristen for de eiendomsskattepliktige vil løpe fra det tidspunkt vedkommende får underretning om vedtaket. Dersom det innen tidspunktet for ligningsmyndighetenes fastsettelse ikke er etablert rutiner for oversendelse av vedtakene til de eiendomsskattepliktige, vil utgangspunktet for klagefristen måtte fastsettes individuelt. Et alternativ er å la klagefristen for kommunefordelingen for skatteåret 2001 først løpe fra tidspunktet for kommunens utskriving av eiendomsskatt for dette år, dvs. senest 1. mars 2001. Departementet vil komme tilbake med eventuell spesialregulering på dette punkt i forskrift som nevnt.

Departementet ser foreløpig ikke grunn til å pålegge de eiendomsskattepliktige opplysningsplikt overfor ligningsmyndighetene i forbindelse med fastsettelse av kommunefordelingen. Det vises imidlertid til forslaget om at ligningsloven gis tilsvarende anvendelse så langt den passer. Regelen i ligningsloven § 4-8 om at skattytere er pliktig til å inngi opplysninger som er nødvendig for avklaring av vedkommendes skatteplikt, vil i så fall være analogisk anvendelig i den utstrekning det er aktuelt å pålegge de eiendomsskattepliktige opplysningsplikter. Hvilke av ligningslovens sanksjonsregler som i så fall kan være anvendelige, vil imidlertid være uklart.

Som nevnt i kapittel 16.5 vil det måtte fastsettes særlige gjennomføringsregler om adgang til å korrigere kommunefordelingen fra og med eiendomsskatteåret 2002. Spørsmålet om det i den forbindelse kan bli aktuelt å legge plikter på de eiendomsskattepliktige, vil bli vurdert samtidig.

16.8.5 Kommunenes oppgaver og partsstilling ved fastsettelse av kommunefordelingen av eiendomsskattegrunnlaget

16.8.5.1 Utgangspunkter etter gjeldende rett

Om kommunenes partsstilling i forhold til ligningsmyndighetenes fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget vises til gjennomgangen i Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 3.3.3. Her heter det bl.a.:

«Ved ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8 vil reglene om partsrettigheter i ligningsloven gjelde også for eiendomsskatten, for så vidt gjelder fastsettelsen av grunnlaget. At kommunen ikke kan påklage takseringen som foretas for eiendomsskatteformål, er forskjellig fra hva som er tilfelle etter reglene i den gamle byskatteloven. Kommunen kan imidlertid som nevnt anmode ligningsmyndighetene om å ta opp ligningen på ny som endringssak etter ligningsloven § 9-5. Dersom kommunen ikke er tilfreds med resultatet etter en slik henvendelse, kan det reises søksmål mot formannen i det organet som har truffet avgjørelsen, eller mot ligningssjefen når ligningskontoret har truffet avgjørelsen, jf. ligningsloven § 11-2 nr. 1. Selv om kommunen ikke har fulle partsrettigheter under ligningen, ble det i ligningslovens forarbeider under drøftelsen av taushetspliktsreglene, jf. Ot. prp. nr. 29 (1978-79) s. 74, forutsatt at kommunen må ha adgang til å få innsyn i sakens dokumenter i forbindelse med en vurdering om å gå til søksmål om ligningen. Kommunens adgang til å få rettslig prøvet takseringen av kraftanleggene for eiendomsskatteformål er forskjellig fra det som følger av gjeldende regler, hvor det ikke er noen slik mulighet.

Dersom en kommune mener ligningen inneholder feil med hensyn til fordelingen av formuesverdi og eiendomsskattegrunnlag mellom flere berørte kommuner, skal søksmål ikke rettes mot ligningsorganet, men i stedet mot den eller de andre kommunene tvisten gjelder, jf. ligningsloven § 11-2 nr. 3 annet punktum. Loven gir imidlertid adgang for kommunene til å kreve en fordelingstvist bindende avgjort av Skattedirektoratet, jf. ligningsloven § 11-3. Ordningen er et alternativ til domstolsprøving, og er frivillig for den enkelte kommune, jf. Ot.prp. nr. 29 (1978-79) s. 126. Fordelingstvister har ikke vært aktuelle under gjeldende regler om taksering for eiendomsskatteformål, siden den enkelte kommune har hvert sitt organ som fastsetter grunnlaget i kommunen. Når eiendomsskattegrunnlaget skal fastsettes samlet for hele kraftanlegget, vil reglene om fordelingstvister kunne få større betydning, ettersom slike anlegg ofte krysser kommunegrenser, for eksempel ved at reguleringsanlegg og kraftstasjon ligger i ulike kommuner.»

Med utgangspunkt i hva som generelt er angitt om ligningslovens anvendelse på fastsettelser som bare har betydning for eiendomsskatt, antar departementet at det må anses tvilsomt om regelen i ligningsloven §§ 11-2 nr. 3 og 11-3 vil gjelde tilsvarende for en fordelingstvist etter de foreslåtte kommunefordelingsregler.

I motsetning til hva som gjelder for kommunefordeling av formuesverdien, jf. skatteloven § 18-7 tredje ledd, foreligger ingen lovregler om adgang for berørte kommunene til å fordele eiendomsskattegrunnlag seg i mellom. Den praksis med avtalebasert verdsettelse og kommunefordeling som er beskrevet i kapittel 16.2, er ikke lovhjemlet. Enn mindre er det lovhjemmel for at kommunene skal forelegge slike avtaler for departementet eller ligningsmyndighetene for godkjennelse.

Etter gjeldende rett har kommunene ingen plikt til å inngi andre opplysninger til ligningsmyndighetene av hensyn til fastsettelse av eiendomsskattegrunnlag eller kommunefordeling.

16.8.5.2 Departementets vurderinger og forslag

På bakgrunn av den angitte tvil om anvendelse av ligningsloven §§ 11-2 nr. 3 og 11-3 på fordelingstvister om fordeling av eiendomsskattegrunnlaget, vises til kapittel 16.8.3.2.1, hvor det foreslås generelt angitt at ligningsloven bør komme tilsvarende til anvendelse. På det nåværende tidspunkt ser departementet ikke grunn til å foreslå innført andre behandlingsregler for fordelingstvister enn det som følger av nevnte bestemmelser i ligningsloven.

For kommunefordeling av skattegrunnlag for kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt under 1 000 kW og av skattegrunnlag etter skatteloven § 18-5 sjette ledd for anleggsdeler som ikke var satt i drift pr. 1. januar i ligningsåret, foreslås at kommunene må fremsette særskilte krav om fordeling. Slik fordeling antas aktuelt for et begrenset antall tilfeller, jf. kapittel 16.4.4 og kapittel 16.6.5.

16.9 Merknader til de enkelte bestemmelser i lovutkastet

Generelt

Departementet fremmer forslag om nye kommunefordelingsregler som bare skal gjelde fordelingen av grunnlaget for eiendomsskatt, ikke andre skattearter. En har derfor funnet det mest hensiktsmessig å samle fordelingsreglene i en ny bestemmelse § 8 A i eigedomsskattelova kapittel 3 - Skattegrunnlaget.

Anvendelsesområdet for fordelingsreglene fremgår eksplisitt av overskriften i utkastet til § 8 A. Reglene gjelder fordeling av grunnlaget for eiendomsskatt for kraftanlegg. Med dette menes kraftanlegg slik det er definert i skatteloven § 18-1 annet ledd bokstav a. Uttrykket anvendes som synonymt med kraftproduksjonsanlegg. Anlegg for overføring og distribusjon av kraft er ikke omfattet.

Det som skal fordeles i det enkelte tilfelle er den ligningsmessig fastsatte verdien etter skatteloven § 18-5 første til femte ledd hvor hele kraftanlegget er beregningsenhet. Beregningsenheten - kraftanlegget - vil bestå av en kraftstasjon og eventuelt en eller flere reguleringsanlegg eller andeler i slike, jf. skatteloven § 18-1. Kraftstasjon benyttes som synonymt med kraftverk, jf. definisjonen i skatteloven § 18-1 annet ledd bokstav b. Et kraftverk (selve kraftstasjonen) er definert ved at det bare omfatter generatorer tilkoblet turbiner som har inntak og utløp i vassdraget samme sted, slik at samme fallhøyde utnyttes, jf. skattelovforskriften § 18-5-2.

Til § 8 A-1:

Det foreslås at fordelingsregler for eiendomsskattegrunnlaget for alle kraftanlegg som var i drift pr. 1. januar 2000 skal samles i denne bestemmelsen. Det er disse kraftanleggene som vil være beregningsenheter for de verdsettelser etter skatteloven § 18-5 første til femte ledd som skal legges til grunn som eiendomsskattegrunnlag første gang for skatteåret 2001. Et kraftanlegg anses satt i drift når kraftstasjonen er satt i drift.

Første ledd:

I første ledd angis fordelingsregelen for kraftanlegg satt i drift pr. 1. januar 1997. Den skal bygge på gjenanskaffelsesverdier for kraftanleggets særskilte driftsmidler beregnet av NVE i medhold av forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 slik verdiene ble fastsatt pr. 1. januar 1997 (GAV).

Bestemmelsen gjelder bare anlegg hvor kraftstasjonen har installert effekt over 1000 kW, jf. kapittel 16.4.2.3. For de mindre anleggene gjelder bestemmelsen i fjerde ledd.

Den geografiske plasseringen av driftsmidlene skal skje med grunnlag i oppgaver fra NVE og retningslinjer fastsatt av departementet basert på prosjektbeskrivelsen til NVE inntatt i kapittel 16.4.2.2.

GAV ble beregnet for alle særskilte driftsmidler som angitt i § 1-1 annet ledd i forskrift av 20. januar 1997 nr. 79. GAV for adkomstanlegg, jf. forskriften § 1-1 tredje ledd, skal likevel ikke medregnes ved kommunefordelingen, jf. kapittel 16.4.2.3.

Et reguleringsanlegg kan være til nytte i flere nedenforliggende kraftstasjoner. Hvert kraftanlegg med slik kraftstasjon skal derfor tilordnes en andel av verdien av reguleringsanlegget. Ved kommunefordelingen skal reguleringsanleggets samlede GAV fordeles på hvert av disse kraftanleggene. Forslaget forutsetter at denne fordelingen skal skje i henhold til registrerte energiekvivalenter hos NVE for hver av anleggenes kraftstasjoner som ligger nedenfor reguleringsanlegget. Det enkelte kraftanleggs andel av GAV for reguleringsanlegget, inngår deretter i fordelingen av skattegrunnlaget med utgangspunkt i samlet GAV for driftsmidlene i det enkelte kraftanlegg, jf. kapittel 16.4.2.3.

Annet ledd:

Bestemmelsen gjelder korreksjon av den fastsatte fordelingsnøkkel etter første ledd som følge av påkostninger og utvidelser i anlegget som ikke var hensyntatt ved beregningen av GAV pr. 1. januar 1997. Korreksjon av fordelingsnøkkelen skal skje med kostpris for påkostningen eller utvidelsen. Dette gjelder likevel bare investeringer som direkte vedrører slike særskilte driftsmidler i kraftanlegget som fikk fastsatt GAV, jf. forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 § 1-1 annet ledd. Også i denne sammenheng foreslås at det ikke skal tas hensyn til adkomstanlegg. Kostpris beregnet pr. ulike tidspunkter omregnes til samme kroneverdi som for GAV. Det vises til kapittel 16.5.2.

Korreksjon skal ikke skje ved kommunefordelingen av skattegrunnlaget for eiendomsskatteåret 2001, men skal gjennomføres første gang for skatteåret 2002, jf. kapittel 16.5.2.2.

Tredje ledd:

Bestemmelsen gjelder kraftanlegg med kraftstasjon satt i drift etter 1. januar 1997, men før 1. januar 2000. Fordelingen av skattegrunnlaget for slike anlegg skal skje på samme måte som etter første ledd, men basert på GAV fastsatt av NVE særskilt for dette formålet. Reglene i første ledd gjelder ellers tilsvarende. Det vises til kapittel 16.4.3.

Bestemmelsen i tredje ledd gjelder bare anlegg hvor kraftstasjonen har installert effekt over 1000 kW. For de mindre anleggene satt i drift pr. 1. januar 2000 gjelder bestemmelsen i fjerde ledd.

Fjerde ledd:

Denne bestemmelsen gjelder kraftanlegg med kraftstasjoner satt i drift pr. 1. januar 2000 med installert effekt under 1000 kW, jf. kapittel 16.4.4.

Femte ledd:

Bestemmelsen gjelder korreksjon av fordelingsgrunnlaget som følge av påkostninger og utvidelser i kraftanlegg som omfattes av reglene i tredje og fjerde ledd. Korrigeringen skal foretas med basis i kostpris for slike investeringer, jf. kapittel 16.5.3 ovenfor. Bestemmelsen er aktuell for investeringer som ikke er hensyntatt i det opprinnelige fordelingsgrunnlag for disse anlegg, dvs. særskilt fastsatt GAV eller kostpris for særskilte driftsmidler. For disse anlegg vil korrigering første gang være aktuelt for eiendomsskatteåret 2002.

Til § 8 A-2:

Forslag til fordelingsregler for eiendomsskattegrunnlag for alle kraftanlegg som er satt i drift etter 1. januar 2000 er samlet i denne bestemmelsen. På samme måte som anlegg som reguleres av utkastet til § 8 A-1 vil disse kraftanleggene være beregningsenheter for de verdsettelser etter skatteloven § 18-5 første til femte ledd som skal legges til grunn som eiendomsskattegrunnlag. Et kraftanlegg anses satt i drift når kraftstasjonen er satt i drift.

Første ledd:

I første ledd første punktum angis at kommunefordelingen for kraftanlegg satt i drift etter 1. januar 2000 skal bygge på plasseringen for kraftanleggets særskilte driftsmidler i henhold til forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 § 1-1 andre ledd. Adkomstanlegg etter forskriften § 1-1 tredje ledd skal likevel ikke tas hensyn til, jf. henvisningen til § 8 A-1 første ledd. Etter annet punktum skal fordelingen baseres på kostprisen for de særskilte driftsmidlene. Dette gjelder uansett om installert effekt i kraftanleggets kraftstasjon er større eller mindre enn 1000 kW. Det vises til kapittel 16.6.2.

Den geografiske plasseringen av driftsmidlene skal skje etter lignende retningslinjer som ved fordelingen etter utkastet § 8 A-1 første ledd. Slike retningslinjer vil bli fastsatt av departementet etter de samme linjer som i prosjektbeskrivelsen til NVE inntatt i kapittel 16.4.2.2.

Dersom kraftanleggets kraftstasjon har større installert effekt enn 1000 kW og nytter vann fra et eldre reguleringsanlegg, følger det av tredje punktum at det skal tas hensyn til verdien av reguleringsanlegget ved fastsettelsen av fordelingsnøkkelen både for de eldre kraftanlegg og nye anlegg, jf. kapittel 16.6.3.

Annet ledd:

Bestemmelsen gjelder korreksjon av fordelingsnøkkel som følge av påkostninger og utvidelser i anlegg hvor skattegrunnlaget er fordelt etter bestemmelsen i første ledd. Korreksjon skal skje etter samme metode som etter annet ledd i utkastet til § 8 A-1. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen og kapittel 16.6.4.

Tredje ledd:

I denne bestemmelsen gis fordelingsreglene i første ledd anvendelse også for de særskilte skattegrunnlag fastsatt etter skatteloven § 18-5 sjette ledd for anlegg og anleggsdeler som ikke er satt i drift pr. 1. januar i ligningsåret. For slike anleggsdeler settes skattegrunnlaget lik investert kapital. Det vises til kapittel 16.6.5.

Til § 8 A-3:

Det følger av denne bestemmelsen at den fordelingsnøkkel som blir fastsatt i medhold av reglene i § 8 A-1 og § 8 A-2 skal være avgjørende for størrelsen på de eiendomsskattegrunnlag som kan legges til grunn ved den enkelte kommunes utskriving av eiendomsskatt for kraftanleggets anleggsdeler beliggende i kommunen. Dette utgangspunkt kan ikke fravikes ved interkommunale avtaler. Kommunene vil bare ha anledning til å omfordele eiendomsskatteinntektene utskrevet på dette grunnlag. Verken skattegrunnlaget eller kommunenes kreditorstilling overfor de eiendomskattepliktige kan påvirkes av slike avtaler. Det vises til kapittel 16.7.2.

Til § 8 A-4:

Bestemmelsen gir ligningslovens bestemmelser tilsvarende anvendelse så langt de passer ved fastsettelse av fordelingsnøkkelen etter bestemmelsene i § 8 A-1 til § 8 A-3. Departementet foreslår også en særskilt hjemmel til å fastsette forskriftsbestemmelser om utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i § 8 A-1 til A-3. Forskrifter i henhold til denne bestemmelse kan tre i stedet for de regler som ellers ville kunne utledes av ligningsloven.

For enkeltspørsmål vises det til kapittel 16.8, særlig 16.8.3 og 16.8.5.

16.10 Økonomiske og administrative konsekvenser

Det antas at forslagene til fordelingsregler samlet sett vil få begrensede økonomiske og administrative konsekvenser. Det vil skje en omfordeling av arbeidsoppgaver og utgifter. Kommunene vil oppnå visse administrative innsparinger. Staten vil få økte utgifter og merarbeid. For skatteåret 2001 vil dette merarbeid i det vesentlige falle på Skattedirektoratet i løpet av høsten 2000 og i 2001.

De nye verdsettelsesreglene for grunnlaget av eiendomsskatt på kraftanlegg som følge av ikraftsettelse av eigedomsskattelova § 8 og forslaget til fordelingsregler, innebærer at kommunene fritas for arbeid knyttet til taksering og fordeling av skattegrunnlaget for kommunekryssende anlegg. Forslaget til fordelingsregler innebærer heller ikke at kommunene vil bli pålagt vesentlige nye rapporteringsplikter i forbindelse med den ligningsmessige fastsettelse av kommunefordelingen. Unntak gjelder for fremsettelse av krav om kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlaget for anlegg med kraftstasjoner med installert effekt under 1 000 kW og for anleggsdeler som ikke var satt i drift pr. 1. januar i ligningsåret, i den grad slike anleggsdeler krysser kommunegrenser.

Fordelingsreglene vil ikke påvirke den mulige endring av den enkelte kommunes eiendomsskattegrunnlag for kraftanlegg som kan følge av de endrede verdsettelsesregler i skatteloven § 18-5. For kommunene vil fordelingsreglene bare kunne medføre en viss innbyrdes omfordeling av den fordeling av eiendomsskattegrunnlag for det enkelte kommunekryssende kraftanlegg som faktisk var lagt til grunn ved utskriving av eiendomskatt i tidligere år. Dette gjelder uansett om fordelingen i tidligere år bygget på avtaler om fellestaksering og fordeling eller ikke.

For ligningsmyndighetene vil fordelingsreglene innebære nye oppgaver. Skattedirektoratet vil som fastsettelsesmyndighet for skatteåret 2001, måtte foreta endelig fastsettelse av kommunefordelingen for dette skatteår med bakgrunn i oppgaver fra NVE avgitt på oppdragsbasis og forestå utsendelse av kommunefordelte eiendomsskattegrunnlag til skattyterne og kommunene. Klager over fordelingen vil måtte håndteres av Riksskattenemnda som ny sakstype.

For senere skatteår vil den ligningsmyndighet som da skal tillegges fordelingskompetansen, måtte foreta fastsettelse av mulig korrigerte fordelingsnøkler som følge av senere påkostninger og utvidelser i anleggene, samt nye fordelingsnøkler for eventuelle nye kraftanlegg. Man tar herunder sikte på å legge til rette for at arbeidet kan gjennomføres samtidig med og som ledd i det årlige arbeid med ligningen. Vurderingstema for disse fastsettelser blir nytt og vil kunne medføre merarbeid i forbindelse med klagebehandling m.v.

For eierne av kraftanleggene vil forslaget til fordelingsregler ikke innebære noen vesentlig endrede eller utvidete rapporteringsplikter for skatteåret 2001. Med virkning fra og med skatteåret 2002 vil departementets vurdere å forskriftsfeste bestemmelser om at de skattepliktige eller de eiendomsskattepliktige skal pålegges å rapportere om kostpris for påkostninger og utvidelser av kraftanlegget, og om den kommunevise fordeling av slike investeringer.

Departementet vil i samråd med Skattedirektoratet forestå det gjenstående arbeid med utvikling og forskriftsfesting av gjennomføringsregler.