7 Krav om høyere innbetalinger for kvinner enn for menn

7.1 Innledning

Det vises til kapittel 5 hvor det redegjøres for alternative virkemidler for større pensjonsmessig likebehandling, og hvor hensikten er å oppnå like årlige pensjonsytelser for de to kjønn. Kapittel 7 omhandler virkningene av et krav om høyere innbetalinger for kvinner enn for menn. Innledningsvis i punkt 7.1.1 gis det beregninger vedrørende innbetalinger som gir like ytelser for kvinner og menn. I punkt 7.2 følger enkelte virkninger av et krav om høyere innbetalinger for kvinner enn for menn. Punkt 7.3 omhandler høringsinstansenes merknader og punkt 7.4 departementets vurdering. I kapittel 8 presenteres og vurderes utvalgets lovforslag i sin helhet.

7.1.1 Beregninger vedrørende innbetalinger som gir like ytelser for kvinner og menn

I de innskuddsbaserte ordningene kan foretakene velge å betale inn like mye til kvinnelige og mannlige medlemmer, eller betale inn mer til kvinner enn til menn. Betales høyere innskudd for kvinner enn for menn, muliggjør dette om lag like årlige ytelser for kontrakter som konverteres til forsikring med dødelighetsarv. Tilsvarende vil høyere innskuddspremie for kvinner enn for menn i engangsbetalt alderspensjon også kunne gi like årlige ytelser. I en spareordning vil imidlertid like årlige innskudd forventningsvis gi like årlige ytelser for de to kjønn, jf. tabell 4.1 kapittel 4.

Krav om høyere innskudd for kvinner enn for menn vil få betydning for foretakenes kostnader med mannlig og kvinnelig arbeidskraft. Kostnadene ved høyere innskuddsprosent for kvinner illustreres i tabell 7.1 og 7.2 som er hentet fra utvalgets utredning.

Tabell 7.1 viser forskjeller i årlig innskudd i en forsikringsordning for en 30, 40 og 50-åring, med livsvarig og opphørende ytelse etter 10 år. Engangsbetalt alderspensjon etter lov om foretakspensjon er en slik innskuddsbasert forsikringsordning. Det er i tabellen tatt utgangspunkt i at årlig alderspensjon skal være 30 000 kroner for begge kjønn uavhengig av innbetalingstidspunktets begynnelse, og medfører således at årlige innbetalinger er avhengig av alder.

Av tabell 7.1 framgår det at dersom en kvinne og en mann på 30 år begge skal ha årlig livsvarig alderspensjon på 30 000 kroner i en forsikringsordning, så må årlige innskudd være 27 pst. høyere for kvinnen enn for mannen. Dersom utbetalingsperioden er 10 år vil tilsvarende forskjell være på 18 pst. For en 50-åring er tilsvarende forholdstall henholdsvis 20 og 12 pst.

Et alternativ til å se på forskjeller i årlig innskudd ved lik årlig pensjon, er forskjellen i årlig pensjon ved like årlige innskudd. Beregninger under de samme forutsetninger som i tabell 7.1 viser at premiereserven for en mann hvor innbetalingene begynner ved 30 års alder, og hvor det skal gis livsvarig pensjon, vil bli 27 pst. større enn for en tilsvarende kvinne. Det prosentvise forholdet mellom premiereserven til de to kjønn tilsvarer således forskjellen i årlige innskudd mellom kvinner og menn i tabell 7.1. Tilsvarende gjelder også for andre aldersgrupper.

Tabell 7.2 viser et eksempel på en spareordning for en 30, 40 og 50-åring, med konvertering ved pensjonsalder og henholdsvis livsvarig og opphørende ytelse etter 10 år. Alderspensjon etter innskuddspensjonsloven kan være et eksempel på en slik ordning, selv om konvertering til forsikring ikke er obligatorisk i disse ordningene. Det er i tabellen tatt utgangspunkt i at årlig alderspensjon skal være 30 000 kroner for begge kjønn uavhengig av innbetalingstidspunktets begynnelse, og medfører således at årlige innbetalinger er avhengig av alder.

Av tabell 7.2 framgår det at dersom en kvinne og en mann på 30 år begge skal ha årlig livsvarig alderspensjon på 30 000 kroner i en spareordning med konvertering til forsikring ved 67 år, så må årlige innskudd være 10 pst. høyere for kvinnen enn for mannen. Dersom utbetalingsperioden er 10 år vil tilsvarende forskjell være på 3 pst. Tilsvarende forholdstall vil også gjelde for en 40 og 50-åring.

Alternativet til å se på forskjellen i årlig pensjon ved like årlige innskudd, er å se på forskjeller i årlige innskudd ved lik årlig pensjon. Beregninger under de samme forutsetninger som i tabell 7.2 viser at premiereserven for en mann hvor innbetalingene begynner ved 30 års alder, og hvor det skal gis livsvarig pensjon, vil bli 10 pst. større enn for en kvinne. Det prosentvise forholdet mellom premiereserven til de to kjønn tilsvarer således forskjellen i årlige innskudd mellom kvinner og menn i tabell 7.2. Tilsvarende gjelder også for andre aldersgrupper.

Av tabell 7.2 framgår det at den prosentvise merkostnaden for kvinnelig arbeidskraft i en spareordning vil være uavhengig av det enkelte medlemmets alder. I slike ordninger skal det høyere tilskuddet for kvinner bare kompensere for lavere dødelighetsarv i utbetalingsperioden, dersom kapitalen konverteres til forsikring ved oppnådd pensjonsalder. Fordi de høyere innskuddene i slike ordninger skal kompensere for lavere dødelighetsarv i færre år, vil merkostnaden også være forholdsvis lavere enn i ordninger med dødelighetsarv i oppsparingsperioden, jf. tabell 7.1, og også i forhold til merkostnaden i en sammenlignbar ytelsesordning.

7.2 Nærmere om enkelte virkninger av et krav om høyere innskudd for kvinner enn for menn

Effekten av at kvinner har en noe lavere dødelighetsarv enn menn kan beregningsmessig kompenseres for ved at kvinner mottar et større innskudd enn menn, slik at årlig pensjon blir om lag like stor. Høyere innskudd vil imidlertid ikke nødvendigvis gi nøyaktig like store årlige ytelser. Det skyldes at framtidige premietariffer som legges til grunn når pensjonskapitalen konverteres ikke er kjent på det tidspunkt innskuddene foretas.

I tilfellet med en forsikringsordning går det fram av tabell 7.1 at premieforskjellene som sikrer like stor årlig pensjon avtar etter hvert som den forsikrede blir eldre. Det skyldes at selv om dødeligheten til menn over livsløpet jevnt over er noe større enn dødeligheten for kvinner, så er differansen i forventet levealder mellom kjønnene avtagende med alderen. For å sikre beregningsmessig like store årlige pensjonsytelser kan en derfor skille mellom yngre og eldre kvinner, slik at også premieforskjellen avtar. Dette vil i noen grad kunne bidra til å komplisere innskuddspremieplanen i foretakene.

Etter gjeldende tjenestepensjonslover er det imidlertid også andre forhold som gjør at det vil være vanskelig å fastsette størrelsen på det ekstra innskuddet som må foretas for en kvinne i forhold til en mann om årlige ytelser skal bli de samme. Dette følger bl.a. av at innskuddspensjonsloven legger til grunn en frivillig konverteringsadgang til forsikring ved pensjonsalder, dersom ikke annet følger av ordningens regelverk. Kompensasjon for lavere dødelighetsarv for kvinner enn for menn i utbetalingsperioden forutsetter forhåndskunnskap om hvorvidt pensjonskapitalen skal konverteres til en forsikring med dødelighetsarv. Dette må således være bestemt på forhånd. Videre er det både i innskuddspensjon og i engangsbetalt foretakspensjon valgmuligheter knyttet til utbetalingsperiodens lengde. For at forskjellen i innskudd til kvinner og menn skal gi mest mulig like ytelser er det nødvendig å kjenne alderspensjonens varighet og utbetalingsprofil.

Før pensjonskapitalen i innskuddsordninger eventuelt konverteres til en forsikring med dødelighetsarv, vil pensjonskapitalen tilfalle etterlatte, jf. innskuddspensjonsloven § 7-4. Høyere innskudd for kvinner enn for menn i ordninger hvor pensjonskapitalen etter regelverket skal konverteres til forsikring med dødelighetsarv, vil innebære at denne kompensasjonen tilfaller etterlatte eller dødsbo dersom medlemmet dør før konvertering foretas. Isolert sett bidrar dette til at etterlattepensjon etter innskuddspensjonsloven § 7-4 vil bli større etter kvinnelige medlemmer enn etter mannlige.

7.3 Utvalgets vurdering av virkningen av et krav om høyere innskudd for kvinner enn for menn

I innskuddsbaserte ordninger er det lagt opp til en viss valgadgang for den enkelte og foretaket når det gjelder utbetalingsperiode, og i tilfellet med innskuddspensjon også med hensyn til forsikring eller sparing i utbetalingsperioden. Ved ulike valg av pensjonsprodukter i utbetalingsperioden er det imidlertid ikke mulig å sikre de ansatte like årlige ytelser. Utvalget uttaler om dette på side 92:

«Det enkleste virkemiddelet for å sikre beregningsmessig og om lag like stor årlig alderspensjon for kvinner og for menn innenfor en innskuddsordning, er å fjerne den adgang det er for det enkelte medlem til å velge produkt (spare- eller forsikringsprodukt), utbetalingslengde og -profil, for eksempel om utbetalinger skal avta etter 10 år. Samtidig må en i tilfelle gjøre det obligatorisk for foretak som i regelverket har fastsatt bestemmelser om konvertering, å foreta større innskudd for kvinner enn for menn, slik at årlig alderspensjon blir om lag like stor etter konverteringen.

Større innskudd for kvinner enn for menn, sammen med betingelsene om at konverteringsvilkårene skal være fastsatt i pensjonsplanen, tilfredsstiller de vilkår utvalget har satt for større pensjonsmessig likebehandling.»

I tilknytning til krav om høyere innskudd for kvinner enn for menn og forholdet til arv og etterlattepensjoner uttaler utvalget på side 92:

«Når det gjelder etterlattepensjon etter § 7-4 i innskuddspensjonsloven, vil forskjellene i dødelighet mellom kvinner og menn være av betydning for den årlige pensjon som utmåles, forutsatt at etterlatte velger forsikring med dødelighetsarv. Forskjellen vil imidlertid kunne variere på bakgrunn av bl.a. utbetalingsperiodens lengde og alderen til den etterlatte når forsikringstilfellet inntreffer. [...]

Høyere innskudd for kvinner enn for menn vil, under ellers like forutsetninger, innebære at et kvinnelig medlem som dør etterlater seg mer pensjonskapital enn et mannlig. Uavhengig av om pensjon til etterlatt etter innskuddspensjonsloven § 7-4 utbetales fra et spareprodukt eller fra et forsikringsprodukt med dødelighetsarv, drar dette isolert sett i retning av at etterlatte etter et kvinnelig medlem får høyere årlig pensjon enn etterlatte etter et mannlig medlem. Etter utvalgets vurdering er dette ikke ønskelig, men heller ikke noen avgjørende innvending mot at det foretas høyere innskudd for kvinner enn for menn for å sikre større likebehandling av ansatte.»

Krav om høyere innskudd for kvinner enn for menn i de innskuddsbaserte ordningene vil innebære at foretakenes pensjonsutgifter blir noe større for en kvinne enn for en mann. Utvalget legger imidlertid til grunn at denne kostnadsforskjellen neppe vil ha avgjørende betydning for foretakene ved ansettelser eller oppsigelser. Om eventuelle arbeidsmarkedsvirkninger uttaler utvalget på side 100 og 101 følgende:

«Spørsmålet om foretakene bør være pålagt å betale inn høyere tilskudd for kvinner enn for menn, bør etter utvalgets vurdering ses i sammenheng med hvilken betydning dette har for kvinners stilling i arbeidsmarkedet. I forhold til gjeldende rett, vil et krav om høyere tilskudd for kvinner enn for menn innebære en merkostnad for kvinnelig arbeidskraft i foretak som har innskuddsbaserte ordninger. Utvalget vil i denne sammenheng peke på at faren for utstøting synes større blant eldre enn yngre arbeidstakere. I utgangspunktet har innskuddsordninger en mer 'eldrevennlig' kostnadsprofil enn ytelsesbaserte ordninger, ved at foretakets pensjonsutgifter bare avhenger av lønn, og ikke f.eks. av medlemmets tjenestetid. Faren for utstøting synes derfor mindre i innskuddsbaserte enn i ytelsesbaserte pensjonsordninger. Utvalget vil i denne sammenheng også peke på at utstøting av kvinnelig arbeidskraft ikke synes å være noe problem i foretak som har opprettet ytelsesbaserte ordninger. Det vises for øvrig til at de fleste kollektive tjenestepensjonsordninger inneholder en kombinasjon av alders-, uføre- og etterlattepensjon, som har medført at premien for kvinner og for menn har vært tilnærmelsesvis like.

Det er også andre forhold som kan tale for at utstøting av kvinnelig arbeidskraft vil være et mindre problem i innskuddsbaserte enn i ytelsesbaserte ordninger. I ordninger med engangsbetalt alderspensjon etter lov om foretakspensjon vil den merkostnaden som følger av høyere tilskudd for kvinner, avta med kvinnens alder. Dette skyldes at slike ordninger har dødelighetsarv i hele oppsparingsperioden. Innskuddspremie betalt for et yngre kvinnelig medlem skal derfor kompensere for relativt flere år med lavere dødelighetsarv enn innskuddspremie for et eldre kvinnelig medlem. Denne effekten innebærer at merkostnaden for kvinnelig arbeidskraft relativt sett vil være minst for de aldersklasser som anses som mest sårbare for utstøting fra arbeidslivet.

For alderspensjon etter innskuddspensjonsloven vil merkostnaden for kvinnelig arbeidskraft være uavhengig av det enkelte medlemmets alder. I slike ordninger skal det høyere tilskuddet for kvinner bare kompensere for lavere dødelighetsarv i utbetalingsperioden, dersom kapitalen konverteres ved oppnådd pensjonsalder. Fordi de høyere innskuddene i slike ordninger skal kompensere for lavere dødelighetsarv i færre år, vil merkostnaden også være forholdsvis lavere enn i ordninger med engangsbetalt alderspensjon, og også i forhold til merkostnaden i en sammenlignbar ytelsesordning.

Etter en samlet vurdering har utvalget kommet til at faren for utstøting av kvinnelig arbeidskraft i foretak med innskuddsbaserte pensjonsordninger, som følge av et eventuelt krav om høyere tilskudd for kvinner enn for menn, vil være beskjeden. Det vises til tabell 8.1 og 8.2 i kapittel 8. Sannsynligheten for arbeidsmarkedsvirkninger må også veies opp mot virkninger av forskjeller i årlig alderspensjon for kvinner og menn ved like innbetalinger for de to kjønn. Blant annet på denne bakgrunn tilrår utvalget at lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold endres, slik at det innføres en plikt for foretaket til å foreta høyere innskudd eller innskuddspremier for kvinner enn for menn, slik at årlig pensjon beregningsmessig blir uavhengig av medlemmets kjønn, jf. nærmere om utvalgets tilråding nedenfor.»

I ytelsesbaserte ordninger fastsettes årlig pensjon i ordningens regelverk. Lovens grunnprinsipp er at medlemmer i ytelsesbaserte ordninger skal likebehandles når det gjelder ytelser. Ulik premiebetaling for kvinner og menn for å sikre lik pensjonsopptjening følger således allerede av lov om foretakspensjon når ordningen er ytelsesbasert. Utvalget vurderer således at dagens ytelsesbaserte ordninger etter lov om foretakspensjon fungerer tilfredsstillende.

7.4 Høringsinstansenes merknader

Kredittilsynethar ingen innvendinger til at det i innskuddspensjonsloven tas inn bestemmelser som gjør det obligatorisk for foretaket å fastsette om pensjonskapitalbevis i utbetalingsperioden skal forvaltes i en spareavtale eller konverteres til forsikring med dødelighetsarv. Videre har Kredittilsynet ingen innvendinger til at det for forsikring med dødelighetsarv skal fastsettes høyere innskudd for kvinner enn for menn og at det i slike tilfelle tas inn bestemmelser om utbetalingsperiodens lengde og utbetalingsprofil. Kredittilsynet berører for øvrig i sin høringsuttalelse også forhold av mer teknisk karakter som omtales nærmere i kapittel 8.

Konkurransetilsynet, Likestillingsombudet og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) støtter også forslaget til utvalgets flertall om endringer i innskuddspensjonsloven med sikte på å oppnå like årlige pensjonsutbetalinger for de to kjønn. NHO begrunner dette i at «det er relativt vanskelig å holde orden på alle de valgalternativene vi nå har når det gjelder de innskuddsbaserte ordningene». NHO uttaler bl.a.:

«I denne relativt uoversiktlige situasjonen har utvalget valgt å foreslå at regelverket endres slik at denne valgadgangen faller bort. I stedet foreslås det at bedriften skal velge om det skal være dødelighetsarv (forsikring) eller ikke, allerede ved etableringen av ordningen. Velges en ordning med dødelighetsarv skal det betales høyere premie for kvinner, velges det utbetaling fra konto har levealderen ingen betydning og det er heller ikke grunnlag for premieforskjeller.

Etter vår oppfatning er dette en god løsning. Det rydder opp i alle de etter vår oppfatning unødvendige valgalternativene, samtidig som man også fjerner de problemer med antiseleksjon som kan oppstå ved at dårligere liv velger kontoutbetaling mens de som forventer å leve lenge velger forsikring. Av samme grunn mener vi også at forslaget om at arbeidsgiver velger utbetalingsperioden er riktig.»

Norske Pensjonskassers Forening (NPF) deler NHOs oppfatning om at en eliminering av den individuelle valgadgangen vil gi «et mer oversiktlig pensjonsavtalemarked» enn en har i dag.

Sparebankforeningen i Norge (Sparebankforeningen) og Verdipapirfondenes Forening (VFF) deler ikke NHOs og NPFs oppfatning, og ser primært at dagens ordning består. Sparebankforeningen uttaler bl.a. i sin første høringsuttalelse (av to), datert 23. november 2001, at «dagens ordning gir stor valgfrihet for bedriftene, bl.a. som følge av at bedriften selv kan bestemme om de ønsker å betale mer for kvinner eller ikke». På den annen side uttaler Sparebankforeningen at den innser at «det har vært et politisk ønske å få bedre likebehandling av kvinner og menn i alderspensjonssammenheng», og gir derfor sin subsidiære støtte til forslaget. Sparebankforeningen falt imidlertid i sin andre høringsuttalelse av 25. januar 2002 ned på at utvalgets utredning ikke burde følges opp. Dette omtales nærmere i kapittel 8. VFF viser i sin høringsuttalelse til at den primært ønsker at den enkelte selv skal kunne velge om og når pensjonskapitalen eventuelt skal konverteres fra en spareavtale til en forsikring med dødelighetsarv. Foreningen ser imidlertid nødvendigheten av at dette fastsettes ved avtaleinngåelse «for at den ønskede kjønnsnøytralitet skal oppnås», ved høyere innskudd for kvinner enn for menn.

Akademikerne og Norges Ingeniørorganisasjon (NITO) slutter seg også til flertallet i utvalgets forslag. Akademikerne uttaler imidlertid at foreningen prinsipielt mener at «arbeidsgiver bør få et tilbud som framstår som kjønnsnøytralt, selv om det i de underliggende beregninger er tatt hensyn til kjønn». NITO gir på sin side prinsipielt uttrykk for at pensjonskostnadene og ytelsene bør være like for kvinner og menn, men organisasjonen har forståelse for utvalgets argumenter mht. at en slik løsning er kompleks og at den kan skade konkurransen i forsikringsmarkedet.

Rikstrygdeverket (RTV) gir i sin høringsuttalelse en subsidiær tilslutning til flertallet i utvalget. I høringsuttalelsen vises det til at det tas opp spørsmål av mer sosialpolitisk karakter enn av forsikringsteknisk art, og de momenter RTV trekker fram forsterker etter deres oppfatning utvalgets argumentasjon for at det generelt er ønskelig med kjønnsnøytral premietariff. RTV uttaler imidlertid at:

«Subsidiært, fordi det sosialpolitiske vil være uheldig med lavere pensjonsutbetalinger til kvinner enn til menn, er vi enig med utvalget at det bør innføres en plikt for foretaket til å foreta høyere innskudd for kvinner enn for menn.»

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) deler RTVs oppfatning, og hevder at en modell for innskuddsbasert pensjon ikke kan bli sosialt akseptabel dersom premiefastsettingen gjøres forskjellig for kvinner og menn. YS gir subsidiært, dersom det ikke innføres kjønnsnøytrale premietariffer, sin tilslutning til lovforslaget fra utvalgets flertall.

Barne- og familiedepartementet (BFD) er primært også for kjønnsnøytrale premietariffer, men skriver sin høringsuttalelse at de likevel er «enig med utvalget i at en plikt for foretaket til å foreta høyere innskudd for kvinner enn for menn er en bedre løsning enn forskjellig årlig alderspensjon ved like innbetalinger for de to kjønn».

Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD) støtter ikke utvalgets forslag og mener at en ikke gjennom lovverket for pensjonsordninger bør legge opp til å forskjellsbehandle kvinner og menn slik utvalget åpner for. AAD støtter Akademikernes prinsipielle standpunkt, og skisserer i sin høringsuttalelse følgende modell:

«Vi antar at det må arbeides videre ut fra mål om mer kjønnsnøytrale pensjonsordninger ut i fra bl.a. følgende føringer:

Lov om foretakspensjon (LOF)

Det kan være grunn til å se på alternative finansieringsmodeller innenfor LOF. Hvis foretaket kunne betale en tilskuddsprosent til ordningen felles for alle ansatte, ville kostnaden for menn og kvinner oppfattes lik, selv om den underliggende kostnaden er ulik. For ordninger for midlere til større foretak og for ordninger hvor kjønnseffekten samlet sett er begrenset, vil dette kunne praktiseres, men vil kreve utvidet ramme av begrepet 'årlig premie' jf LOF § 9-2, og økt fleksibilitet med hensyn til forsikringsmessig dekning og bruk av premiefond.

Tilskuddsprosentmodellen er i utstrakt bruk internasjonalt, også for ytelsesbaserte ordninger. Modellen er i bruk i Norge i dag for offentlige pensjonsordninger i arbeidsforhold.

Vi mener at utformingen av LOF ikke tok nødvendig hensyn til nye krav til finansieringsmodell når ordningene har lineær opptjening. Resultatet i dag er betydelige engangspremier og uforutsigbare kostnader. En tilskuddssatsmodell vil også bedre disse forholdene.

Lov om innskuddspensjon (LOI)

For LOI kunne man tenkt seg en modell med bedriftsintern utjevning av tilskudd for kvinner og menn. Foretaket betalte tilskudd etter samme prosentsatser for kvinner og menn, men dette tilskuddet ble etter en algoritme omfordelt fra menn til kvinner, slik at forventet årlig pensjon av tilskuddet ble tilnærmet den samme for ansatte i samme foretak. Modellen ville være relativt enkel å administrere.

Ulempen med modellen ville være at det endelige bokførte tilskuddet for den ansatte i ordningen ikke ville være det samme som tilskuddet foretaket betalte til ordningen, og derfor skape informasjonsproblemer. Utvalget har i pkt. 8.3.5 på bakgrunn av slike vurderinger forkastet denne type modeller.

En slik modell vil bare være å anbefale dersom kjønnsnøytralitet skal vurderes som et viktigere prinsipp enn kravet om direkte samsvar mellom innbetaling fra foretaket og den ansattes eierskap til midlene. Sistnevnte prinsipp er førende i dagens forsikringslovgivning og utvalgets anbefaling er konsistent med dette. AAD vil stille spørsmål ved om dette er et hensiktsmessig prinsipp å videreføre.»

Nærings- og handelsdepartementet (NHD) går også imot lovforslaget til flertallet i utvalget, og mener dagens system bør opprettholdes. NHD peker bl.a. på at et krav om å vedtektsfeste hvordan pensjonskapitalen skal forvaltes i utbetalingsperioden, og forsøk på å regulere enkeltelementer av ytelsene, innskrenker fleksibiliteten i systemet, og muligheten til å ivareta det enkelte medlems preferanser. NHD mener generelt det også er uheldig å innskrenke fleksibiliteten i regelverket før en har fått erfaring med hvilke tilpasninger som skjer.

Den Norske Aktuarforening (Aktuarforeningen) kan heller ikke se at det nødvendigvis er hensiktsmessig å endre innskuddspensjonsloven etter utvalgets forslag. Dersom dette likevel skulle anses nødvendig, bør forslaget etter foreningens oppfatning vurderes sammen med andre forslag, som høyere innbetaling for kvinner enn for menn uansett utbetalingsform, og gjerne kombinert med lenger minste utbetalingsperiode for kvinner. Finansnæringens Hovedorganisasjon deler Aktuarforeningens synspunkter og skisserer i sin høringsuttalelse en modell hvor disse prinsipper er lagt til grunn. Modellen presenteres og drøftes nærmere i kapittel 8.

En sentral problemstilling i de fleste høringsmerknadene har vært om lovforslaget til flertallet i utvalget om høyere innskudd for kvinner enn for menn vil kunne få innvirkning på foretakenes valg av arbeidstaker mht. kjønn ved ansettelser, oppsigelser etc.

Høringsinstansene Norges Kooperative Landsforening, Finansforbundet, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Næringslivets Hovedorganisasjon og Den Norske Aktuarforening peker i sine høringsuttalelser på forhold som at en ikke har registrert at et kjønnsdifferensiert premiesystem, som en for eksempel har lang erfaring med innenfor ytelsesbaserte private tjenestepensjoner, har ført til utstøting av kvinner i arbeidslivet. Det pekes også på at det heller ikke i framtiden vil være sannsynlig at arbeidsgivere vil foretrekke en mann fremfor en kvinne utelukkende på grunn av lavere pensjonskostnader.

Flere høringsinstanser har imidlertid større betenkeligheter mht. flertallets lovforslag og eventuelle arbeidsmarkedsvirkninger. Akademikerne, som slutter seg til utvalget, peker i sin høringsuttalelse på at forslaget vil innebære lavere kostnader for foretakene ved ansettelse av menn, og at dette derfor kan virke uheldig i praksis når det gjelder kvinners stilling i arbeidsmarkedet. Dette er etter foreningens oppfatning en svakhet ved forslaget og kan føre til at en urimelig forskjellsbehandling blir erstattet av en annen. Akademikerne konstaterer imidlertid at utvalget har kommet til at faren for utstøting av kvinnelig arbeidskraft som følge av krav om høyere tilskudd for kvinner enn for menn, vil være beskjeden. Dersom en slik utvikling likevel finner sted, mener Akademikerne det vil være nødvendig med en ny vurdering av ordningen.

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), som subsidiært støtter flertallets lovforslag, er opptatt av faren for utstøting av kvinnelig arbeidskraft. YS viser i sin høringsuttalelse bl.a. til at grunnen til at en til nå ikke har funnet konkrete holdepunkter for at ulike pensjonskostnader kan føre til utstøting i foretak med ytelsesbaserte pensjonsordninger, kan ha sammenheng med at alders-, etterlatte- og uførepensjon har vært satt sammen på en slik måte at det ikke har vært så stor forskjell i pensjonskostnadene for kvinner og menn.

Barne- og familiedepartementets (BFD), som i sin høringsuttalelse uttrykker at det er «enig med utvalget i at en plikt for foretaket til å foreta høyere innskudd for kvinner enn for menn er en bedre løsning enn forskjellig årlig alderspensjon ved like innbetalinger for de to kjønn», stiller også spørsmål om eventuelle arbeidsmarkedsvirkninger. I høringsuttalelsen uttaler BFD følgende:

«Dersom Finansdepartementet velger å følge opp utvalgets forslag om plikt til å innbetale høyere innskudd for kvinner enn menn, ber vi om at departementet vurderer nærmere de markedsmessige virkningene av forslaget, herunder faren for utstøting. En plikt for arbeidsgiver til å betale høyere innskudd for kvinnelige arbeidstakere kan medføre at kvinnelig arbeidskraft blir betraktet som dyrere, og dermed en forverring av kvinners muligheter på arbeidsmarkedet.

[...]

Tabell 8.1 og på side 63 viser at dersom en kvinne og en mann på 40 år begge skal ha årlig livsvarig alderspensjon på 30 000 kroner i en engangsbetalt pensjonsordning, må årlige innskudd være 24 prosent høyere for kvinnen enn for mannen. Tabell 8.2 viser at i det samme tilfellet, men i en innskuddspensjonsordning, må innbetalingen være 10 prosent høyere for kvinnen enn for mannen. Utvalget vurderer på denne bakgrunn at arbeidsmarkedsvirkningene er begrensede. Etter BFDs oppfatning kan det være grunn til å stille spørsmål til om dette kan anses for 'begrensede' arbeidsmarkedsvirkninger.»

Representanten til Landsorganisasjonen i Norge (LO) i utvalget ga i utredningen som et subsidiært standpunkt, dersom det ikke innføres kjønnsnøytral premietariffering, sin tilslutning til at foretakenes tilskudd utformes på en slik måte at årlig pensjon til det enkelte medlem blir uavhengig av medlemmets kjønn, i tråd med tilrådingen fra utvalgets flertall. I LOs høringsuttalelse gir imidlertid organisasjonen kun støtte til innføring av kjønnsnøytrale premietariffer, bl.a. på grunn av faren for arbeidsmarkedsvirkninger, men også som følge av mer prinsipielle holdninger. I høringsuttalelsen heter det bl.a.:

«Siden dette for LO er et prinsipielt likestillingspolitisk spørsmål, mener vi at flertallet legger for stor vekt på de tekniske problemene knyttet til gjennomføringen. Vi viser her bla til KLP som ikke baserer seg på kjønnsavhengige premiebetalinger, og som også er basert på prinsipper for omfordeling bla også mellom kjønn.

[...]

LO går også mot flertallets forslag av den grunn av vi frykter for arbeidsmarkedskonsekvensene når pensjonsinnskuddene settes høyere for kvinner enn for menn. Selv om en til nå ikke har opplevd problemene som store, kan dette ha sammenheng med at alders-, uføre- og etterlattepensjon tradisjonelt har vært satt sammen på en slik måte at det ikke har vært så stor forskjell i pensjonskostnadene for kvinner og menn. Dette kan imidlertid forandre seg dersom det blir vanlig at ordninger bare har alders- og uførepensjon.»

Norsk Helse- og Sosialforbund og Norsk Bedriftsforbunddeler LOs oppfatning om innføring av kjønnsnøytrale premietariffer.

Nærings- og handelsdepartementet (NHD) og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon(HSH) går også imot forslaget til flertallet i utvalget, blant annet på grunn av de mulige virkninger dette vil kunne ha på kvinners situasjon på arbeidsmarkedet. NHD og HSH går inn for at eksisterende bestemmelser på området opprettholdes. HSH uttaler for øvrig avslutningsvis i sin høringsuttalelse at «like årlige utbetalinger basert på kjønn kan eventuelt sikres ved at kvinnene selv får mulighet til å betale merinnskudd».

7.5 Departementets vurdering

Departementet viser til at utvalget har vurdert både pensjonsmessig likebehandling og virkemidler som kan bidra til en større grad av likebehandling innenfor kollektive pensjonsordninger opprettet etter bestemmelsene i lov om foretakspensjon og innskuddspensjonsloven. Utvalget har videre lagt spesielt vekt på å vurdere de innskuddsbaserte ordningene, siden innføring av disse etter utvalgets oppfatning har brakt en ny dimensjon inn i debatten om forskjellig premie for de to kjønn innen livsforsikring. Utvalget har ansett at ulike årlige innbetalinger og like årlige utbetalinger, slik det er i de ytelsebaserte ordningene, er mer akseptabelt ut fra likestillingshensyn enn ordninger med like årlige innbetalinger og ulike årlige utbetalinger for de to kjønn. Departementet har lagt utvalgets vurderinger vedrørende pensjonsmessig likebehandling til grunn i denne proposisjonen, jf. kapittel 4.

I engangsbetalte alderspensjonsordninger og innskuddspensjonsordninger hvor det i ordningens regelverk er fastsatt at produktet i utbetalingsperioden skal konverteres til et forsikringsprodukt med dødelighetsarv, er det foretaket som har fastlagt hvilket pensjonsprodukt pensjonen skal baseres på. I forhold til slike ordninger har utvalget konsentrert seg om to alternative virkemidler, jf. kapittel 5. Det ene er kjønnsnøytrale premietariffer og det andre er at foretaket betaler høyere tilskudd (innskudd eller innskuddspremie) for kvinner enn for menn.

Ut fra hensynet til likebehandling har utvalget vurdert det slik at alternativet med høyere tilskudd for kvinner enn for menn ikke framstår som helt ut likeverdig med kjønnsnøytrale premietariffer. Kompleksiteten, de økonomiske kostnadene og de administrative komplikasjonene ved en kjønnsnøytral premietariff er imidlertid betydelige. I kapittel 6 sluttet departementet seg derfor til utvalgets flertall om å ikke tilrå innføring av kjønnsnøytrale premietariffer.

I motsetning til en kjønnsnøytral premietariff forutsetter et krav om høyere tilskudd for kvinner enn for menn verken vesentlige endringer i forsikringsvirksomhetsreglene eller den måte pensjonsinnretningene fungerer på. Konkurransen mellom norske og utenlandske livsforsikringsselskaper vil videre ikke påvirkes. Ulempen ved høyere tilskudd for kvinner enn for menn er at den relative arbeidskraftskostnaden for kvinner øker. En må således avveie ulempen ved ulike årlige pensjonsytelser opp mot ulempen ved ulike pensjonskostnader.

Også etter gjeldende rett vil en måtte avveie lik årlig pensjon opp mot de ulike arbeidskraftskostnadene dette kan medføre. Etter gjeldende rett er denne problemstillingen avhengig av om den pensjon som sikres er innskudds- eller ytelsesbasert, dvs. om det er tilskuddets eller ytelsens størrelse som fastsettes i ordningens regelverk. Etter lov om foretakspensjon skal størrelsen på ytelsesbaserte pensjoner på årlig basis være uavhengig av om den forsikrede er kvinne eller mann. For slike pensjoner vil foretaket betale en kjønnsavhengig premie. For innskuddsbaserte pensjoner er det en adgang for foretakene til å foreta større tilskudd for kvinner enn for menn, slik at årlige ytelser blir om lag like store.

Valgadgangen med hensyn til om tilskuddene i innskuddsbaserte ordninger skal være like store for kvinner og menn kan føre til ulik praksis i ulike foretak, selv om foretakene ellers har sammenlignbare ordninger. Konsekvensen av dette kan være at kvinnelige ansatte i enkelte foretak beregningsmessig får like stor årlig alderspensjon som mannlige kolleger, mens kvinnelige ansatte i andre foretak beregningsmessig får lavere årlig alderspensjon enn mannlige kolleger.

Spørsmålet om foretakene bør være pålagt å betale høyere tilskudd for kvinner enn for menn i de innskuddsbaserte ordningene, bør etter departementets oppfatning bl.a. ses i sammenheng med hvilken betydning dette har for kvinners stilling i arbeidsmarkedet og virkningen av forskjeller i årlig alderspensjon ved like innbetalinger for de to kjønn. Dette forholdet er bl.a. beskrevet i NOU 1994: 6 Pensjonsforsikringsutvalget (Hylland-utvalget), hvor det heter på side 141 og 142:

«Man kan tenke seg at arbeidsgiver betaler inn like høy premie for kvinner og menn. En kvinne vil da ved pensjonsalder ha like stor pensjonsformue som en mann med samme inntektsprofil, men den gir grunnlag for lavere pensjon. Skulle arbeidsgiver ha plikt til å sikre lik pensjon, ville premien bli høyere for kvinnen. Dette vil kunne virke negativt på kvinners yrkesmuligheter.»

Tilsvarende momenter ble trukket fram i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven), hvor det på side 79 sies at:

«Departementet anser det forslaget som er lagt til grunn i proposisjonsutkastet å gi en god balanse mellom hensynet til likebehandling av kvinner og menn, til kvinners stilling i arbeidsmarkedet og til forsikringsfaglige spørsmål. Departementet foreslår i forslaget § 5-3 annet ledd at det skal være adgang til å betale høyere innskudd for kvinner, slik utvalget foreslo. Mulighet til å fastsette i pensjonsplanen om kvinner skal ha samme eller høyere innskudd enn menn, gjør det mulig å ta hensyn til forhold på den enkelte arbeidsplass, og til helheten i pensjonsordningen, for eksempel om det også inngår uføre- og etterlatteytelser.»

Høyere innskudd for kvinner enn for menn vil kunne ha negative konsekvenser for kvinners stilling i arbeidsmarkedet, fordi det isolert sett fører til relativt sett høyere arbeidskraftskostnader for kvinner. Departementet deler utvalgets oppfatning om at faren for utstøting av kvinnelig arbeidskraft i foretak med innskuddsbaserte pensjonsordninger, som følge av et eventuelt krav om høyere tilskudd for kvinner enn for menn, vil være beskjeden. Mulige arbeidsmarkedsvirkninger må bl.a. veies opp mot virkninger av forskjeller i årlig alderspensjon for kvinner og menn ved like innbetalinger for de to kjønn. Departementet foreslår på denne bakgrunn at innskuddspensjonsloven endres, slik at det innføres en plikt for foretaket til å foreta høyere innskudd eller innskuddspremier for kvinner enn for menn i ordninger med dødelighetsarv knyttet til pensjonen, slik at årlig pensjon beregningsmessig blir uavhengig av medlemmets kjønn. Større innskudd for kvinner enn for menn, sammen med betingelsene om at konverteringsvilkårene skal være fastsatt i pensjonsplanen, tilfredsstiller for øvrig de vilkår utvalget har satt for større pensjonsmessig likebehandling mellom kvinner og menn. Utvalgets lovforslag i sin helhet og departementets vurdering følger i kapittel 8.

Departementet er også kjent med andre alternative virkemidler knyttet til de problemstillinger utvalget har drøftet. Departementet deler i denne sammenheng utvalgets oppfatning om at dersom foretaket betaler en kjønnsspesifikk premie, men at kun gjennomsnittspremien oppgis, vil dette kunne anses som at en beveger seg i feil retning i forhold til utviklingen med hensyn til økt gjennomsiktighet eller åpenhet som tilstrebes i forsikringslovgivningen for øvrig. Videre vil de reelle pensjonskostnader for de to kjønn også bli avdekket i det tilfellet hvor innbetalingene skal inn på individuelle konti.

Et alternativ kunne også vært å åpne for at kvinner selv kan foreta en omfordeling av livsinntekt i kollektive pensjonsordninger gjennom at de på egenhånd får muligheten til å innbetale et merinnskudd. En tilsvarende mulighet til inntektsomfordeling følger av individuelle pensjonsavtaler. Departementet kan imidlertid ikke se at det er nødvendig eller hensiktsmessig å åpne for individuelle tilpasninger av denne type i de kollektive ordningene.

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Den Norske Aktuarforening har i sine høringsuttalelser angitt en modell hvor det bl.a. gis et krav om høyere innbetaling for kvinner enn for menn uansett utbetalingsform. Denne modellen vil bli nærmere beskrevet i kapittel 8.

Etter innskuddspensjonsloven skal barn og livsledsager prioriteres med hensyn til alderspensjonskapital dersom medlemmet dør. Høyere innskudd for kvinner enn for menn vil, alt annet likt, føre til at et kvinnelig medlem som dør etterlater seg mer pensjonskapital enn et mannlig. Dette vil etter departementets oppfatning isolert sett bidra til at skattestimulert arv blir relativt sett større etter et kvinnelig medlem enn etter et mannlig medlem. Departementet slutter seg til utvalget i at dette ikke er ønskelig, men deler også utvalgets oppfatning om at dette likevel ikke er noe avgjørende argument mot at det foretas høyere innskudd for kvinner enn for menn for å sikre større likebehandling av ansatte.

Ulike premier for kvinner og menn er pålagt etter lov om foretakspensjon i de ytelsesbaserte ordningene, i den grad dette fører til en opptjent pensjon som er uavhengig av medlemmets kjønn. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering om at dagens ytelsesbaserte ordninger etter lov om foretakspensjon fungerer tilfredsstillende.