8 Nærmere om forslag til endringer i innskuddspensjonsloven og lov om foretakspensjon

8.1 Forslag til endringer i innskuddspensjonsloven

8.1.1 Innledning

Innskuddspensjon er regulert i innskuddspensjonsloven, mens engangsbetalt alderspensjon er regulert i lov om foretakspensjon. I en pensjonsordning med engangsbetalt alderspensjon skal innskuddspremieplanen utformes i samsvar med reglene gitt i eller i medhold av innskuddspensjonsloven kapittel 5. Endringer i bestemmelsene om innskuddsplanen i lovens §§ 5-2 og 5-3, slik at innskuddene skal være høyere for kvinner enn for menn, får derfor tilsvarende anvendelse for ordninger med engangsbetalt alderspensjon.

8.1.2 Utvalgets forslag til endring i innskuddspensjonsloven

Etter gjeldende regler i innskuddspensjonsloven kan foretaket i regelverket bestemme at alderspensjonen i utbetalingsperioden skal være garantert av en institusjon i form av en pensjonsforsikring, jf. innskuddspensjonsloven § 7-3. Dersom foretaket ikke tar inn en slik bestemmelse i regelverket, kan medlemmet velge om pensjonskapitalbeviset i utbetalingsperioden skal forvaltes i en spareavtale eller konverteres til en pensjonsforsikring.

Forholdsmessighetsprinsippet i innskuddspensjonsloven er regulert i § 5-2 annet ledd. Utvalget foreslår at denne bestemmelsen endres, slik at forholdsmessighet i ordninger hvor pensjonskapitalbeviset skal konverteres til en pensjonsforsikring med dødelighetsarv heretter skal ta hensyn til at kvinner normalt har en lavere dødelighet enn menn. Etter utvalgets vurdering er det imidlertid ikke mulig å sikre større likebehandling dersom det enkelte medlem selv skal velge om pensjonskapitalen skal utbetales fra en kontrakt med eller uten dødelighetsarv. Utvalget foreslår derfor at innskuddspensjonsloven endres slik at foretaket i regelverket skal bestemme om pensjonskapitalbeviset ved utbetalingsperiodens start skal konverteres til en pensjonsforsikring med dødelighetsarv, eller om pensjonskapitalbeviset ikke skal kunne konverteres til slik pensjonsforsikring. Utvalget foreslår at kravet om høyere innskudd kun gjøres gjeldende for innskuddspensjonsordninger hvor det i regelverket er fastsatt konvertering til forsikring med dødelighetsarv, ettersom rene spareprodukter vil kunne gi like årlige ytelser for de to kjønn ved like årlige innskudd.

Medlem som slutter i foretak med en innskuddspensjonsordning har rett til et pensjonskapitalbevis. Pensjonskapitalbeviset utgjør et eget rettsforhold mellom institusjonen og personen dokumentet er utstedt til (innehaver), jf. innskuddspensjonsloven § 6-2. Innehaver har bl.a. rett til å flytte pensjonskapitalbevis mellom ulike institusjoner, overføre pensjonskapitalen til en annen innskuddspensjonsordning og til å kreve ulike pensjonskapitalbevis slått sammen, jf. innskuddspensjonsloven §§ 6-3 og 6-4. Om pensjonskapitalbevis uttaler utvalget på side 103 og 104 at:

«Dersom innehaver av pensjonskapitalbevis kan anvende tilhørende pensjonskapital i strid med de bestemmelser som er fastsatt i regelverket i den ordning hvor midlene er ervervet, f.eks. ved å unnlate å konvertere eller velge kortere utbetalingsperiode enn forutsatt, ville høyere innskudd for kvinner enn for menn i liten grad kunne bidra til like årlige pensjonsytelser. Dersom foretaket skal kompensere for at kvinner og menn har ulik dødelighetsarv er det derfor helt sentralt at regelverkets bestemmelser om bruk av pensjonskapital til alderspensjon faktisk kommer til anvendelse, også for pensjonskapitalbevis.

Etter innskuddspensjonsloven § 6-1 tredje ledd kan pensjonskapital ikke utbetales til medlemmet annet enn som ytelser etter lovens § 7-3. Etter utvalgets vurdering innebærer dette i utgangspunktet at ordningens regelverk om bruk av pensjonskapitalen ved pensjonsalder, fastsatt med hjemmel i § 7-3, også får anvendelse for eventuelle pensjonskapitalbevis fra ordningen. Innehaver av pensjonskapitalbevis kan derfor ikke få utbetalt pensjonskapital tjent opp i ordning hvor det følger av regelverket at pensjonskapital skal konverteres fra en sparekontrakt, og vice versa.»

Et problem knyttet til at regelverket skal være bestemmende for om pensjonskapitalen skal konverteres til forsikring med dødelighetsarv eller forbli i sparekontrakt mv., er at dette vil føre til at en vil få flere atskilte grupper av pensjonskapitalbevis som ikke kan slås sammen fordi det er ulike regler for hvilken alderspensjon pensjonskapitalbevisene skal gi. Utvalget vurderer derfor at det i denne sammenheng vil kunne være behov å fastsette nærmere regler i forskrift.

Medlem som har fått utstedt fripolise i en engangsbetalt alderspensjonsordning, kan bare i begrenset grad gjøre disposisjoner som endrer ved regelverkets bestemmelser om utbetalingslengde og -profil. For eksempel følger det av forskrift 1. desember 2000 nr. 1212 med hjemmel i lov om foretakspensjon at ved sammenslåing av fripoliser med forskjellig pensjonsalder, kan pensjonsalderen etter sammenslåingen ikke settes lavere enn det som gjelder for den fripolise som har høyest pensjonsalder. Utvalget har derfor ikke sett behov for nærmere regler om at fripoliseinnehaver ikke skal kunne disponere midlene i strid med regelverkets bestemmelser. Dersom dette likevel skulle vise seg nødvendig, legger utvalget til grunn at bestemmelsene kan fastsettes i forskrift med hjemmel i lov om foretakspensjon § 1-3.

8.1.3 Høringsinstansenes merknader

Kredittilsynethar i utgangspunktet ingen innvendinger til at det i innskuddspensjonsloven tas inn bestemmelser som gjør det obligatorisk for foretaket å fastsette om pensjonskapitalbevis i utbetalingsperioden skal forvaltes i en spareavtale eller konverteres til forsikring med dødelighetsarv, jf. kapittel 7. Etter Kredittilsynets oppfatning medfører imidlertid Finansdepartementets standpunkt i Ot.prp. nr. 33 (2001-2002) en del betenkeligheter hva gjelder gjennomføring av nevnte endringer i innskuddspensjonsloven.

Kredittilsynet trekker i sin høringsuttalelse også frem enkelte problemstillinger knyttet til pensjonskapitalbevis utstedt før pensjonsalder. I høringsuttalelsen heter det bl.a.:

«Uavhengig av konsekvensene av utvalgets forslag i forhold til de vurderinger som er gjort i Ot.prp. nr. 33, vil utvalgets forslag til endringer i innskuddspensjonsloven få betydning for innholdet av pensjonskapitalbevis utstedt ved medlemmets fratreden før pensjonsalder. Etter Kredittilsynets vurdering må et krav om at det i regelverket skal fastsettes om pensjonskapitalen skal konverteres til forsikring med dødelighetsarv ved pensjonsalder, blant annet få konsekvenser for arbeidstakerens adgang etter innskuddspensjonslovens § 6-3 til å konvertere pensjonskapitalen til Individuell pensjonsavtale etter skatteloven (IPA). I de tilfeller der det i regelverket for innskuddsordningen som pensjonskapital overføres fra kreves at pensjonskapitalen skal konverteres til en forsikring på utbetalingstidspunktet, må midlene bare kunne overføres til en individuell pensjonsforsikringsavtale og ikke en individuell pensjonsspareavtale.

Tilsvarende vil denne endringen i loven måtte begrense arbeidstakerens adgang til å overføre pensjonskapitalen til annen innskuddspensjonsordning hvor det er bestemt at pensjonskapitalen skal forvaltes i en spareavtale på utbetalingstidspunktet, jf. § 6-3 annet ledd, og arbeidstakerens adgang til å slå sammen flere pensjonskapitalbevis. Utvalget har lagt til grunn at det vil være behov for å regulere slik spørsmål nærmere ved regler i forskrift. For at det klart skal fremgå om et pensjonskapitalbevis er gjenstand for konvertering til forsikring på utbetalingstidspunktet eller ikke, bør det tas inn krav i loven eller i forskrift om at dette skal fremgå av beviset.

Kredittilsynet etterlyser en vurdering av hva som skal skje med pensjonskapitalen hvis foretaket bestemmer seg for å endre kravet i regelverket om konvertering til forsikring med dødelighetsarv. Dette kan for eksempel være aktuelt ved skifte av pensjonsgiver. Kredittilsynet antar at en hensiktsmessig løsning i slike tilfeller vil være at det utstedes pensjonskapitalbevis til det enkelte medlem for pensjonskapital oppspart til endringstidspunktet, og at det deretter etableres en ny pensjonsordning for foretaket.»

I en innskuddsbasert tjenestepensjonsordning vil det etter Den norske Aktuarforeningens (Aktuarforeningen) oppfatning ikke være uproblematisk å fastsette et prinsipp om like årlige utbetalinger for begge kjønn. Foreningen peker bl.a. på at det etter utvalgets forslag ikke vil være tillatt å åpne for at medlemmer selv skal velge utbetalingsperiodens lengde eller utbetalingsprofil. I høringsuttalelsen heter det i den forbindelse også bl.a.:

«Nå er det etter Aktuarforeningens oppfatning slett ikke uproblematisk at medlemmene ved utbetalingsperiodens start får lov til å velge hvorvidt pensjonskapitalen skal konverteres til pensjonsforsikring. Forsikringsselskapet kan da risikere å «få utvalget mot seg» ved at medlemmer med dårlig helse velger spareavtale, mens medlemmer med god helse velger livsvarig pensjonsforsikring. I så fall kan pensjonsforsikringen få frigjort mindre kapital gjennom dødsfall enn det som er nødvendig for å finansiere dødelighetsarven, slik at forsikringsselskapet får et underskudd. Aktuarforeningen er inneforstått med at flere forsikringsselskap vurderer å kreve en beslutning om type utbetaling et visst antall år før pensjonsalder, for å sikre seg mot denne antiseleksjonen.

[...]

Ot. prp. nr. 33 legger opp til at livsforsikringsselskaper skal kunne selge innskuddspensjon uten dødelighetsarv eller garantert avkastning i spareperioden, dersom den enkelte har mulighet til å velge forsikring i utbetalingsperioden. Forslaget i Kvidalutvalget vil være på tvers av dette. Dersom forslaget i Ot. prp. nr. 33 går gjennom i Stortinget, antar Aktuarforeningen at forslaget fra Kvidal-utvalget uansett må revurderes.»

Næringslivets Hovedorganisasjon er også opptatt av faren for seleksjonsvirkninger, og viser i sin høringsuttalelse til at utvalgets forslag fjerner den individuelle valgadgangen og derigjennom vil også de problemene som kan oppstå reduseres.

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) legger også stor vekt på utvalgets tilråding og forholdet til Ot.prp. nr. 33 (2001-2002). FNH deler Aktuarforeningens oppfatning om at forslaget i utredningen bør vurderes sammen med andre forslag, som høyere innbetaling for kvinner enn for menn uansett utbetalingsform, og gjerne kombinert med lenger minste utbetalingsperiode for kvinner, jf. kapittel 7. FNH uttaler bl.a.:

«FNH stiller seg positiv til de endringer som Finansdepartementet går inn for når det gjelder livselskapenes muligheter til å tilby innskuddspensjonsprodukter i Ot.prp. nr. 33 (2001-2002) kapittel 4. FNH understreker sterkt betydningen av at det ikke foretas senere endringer som innebærer en hel- eller delvis reversering av vurderinger som Finansdepartementet har foretatt i Ot.prp. nr. 33 (2001-2002) kapittel 4 om hvilke innskuddspensjonsprodukter livselskapene kan tilby.

Forslaget fra Kvidal-utvalget må nå naturlig vurderes i lys av den nye realitet som Ot.prp. nr. 33 (2001-2002) innebærer. Med dette som utgangspunkt vil FNH foreslå en alternativ løsning for innskuddsbasert pensjon der det må betales høyere innskudd for kvinner enn for menn uansett utbetalingsform. Siktemålet med FNH»s foreslåtte justering er å ivareta Kvidal-utvalgets intensjon innenfor rammen som følger av Ot.prp. nr. 33 (2001-2002).

[...]

FNH's forslag er som følger:

1. Innskuddspensjonsloven endres ikke når det gjelder medlemmets mulighet til å velge utbetalingsform ved pensjonsalder.

2. Innskuddspensjonsloven endres ikke slik at markedet fragmenteres i «forsikringsmidler» og «sparemidler».

3. Innskuddspensjonsloven endres slik at det skal betales høyere innskudd for kvinner enn for menn, uansett om det velges spareprodukt eller forsikringsprodukt med dødelighetsarv i utbetalingsperioden. Forskriftene til innskuddspensjonsloven og lov om foretakspensjon kan fastsette sjablongmessige satser for forskjellen i innbetaling, i tråd med forslaget i NOU-en.

4. Innskuddspensjonsloven endres slik at minste utbetalingsperiode for kvinner blir noe lenger enn for menn, for eksempel to år.

Forslaget bygger på at kvinner skal ha samme valgfrihet som menn ved pensjonsalder, når det gjelder muligheten til å sikre lik årlig pensjon. Forslaget bygger videre på at kvinner forventningsmessig lever lenger enn menn og dermed forventningsmessig vil ha behov for utbetaling av pensjon i flere år enn menn.»

FNH legger videre til grunn etter Ot.prp. nr. 33 (2001-2002) at et forsikringsselskap kan tilby produkter der arbeidsgiver ved avtaleinngåelse kan tegne en ordning i livsforsikringselskap som er sparing i oppsparingsperioden og kapitaliseringsprodukt i utbetalingsperioden.

Finansforbundet støtter i sin høringsuttalelse tilrådingen til flertallet i utvalget, men påpeker at forbundet ser det som negativt at det enkelte medlem selv ikke lenger skal kunne velge om pensjonskapitalen skal utbetales fra en kontrakt med eller uten dødelighetsarv ved pensjonsalder. Finansforbundet uttaler videre:

«Dette vil medføre at konkurransevilkårene for livsforsikringsselskaper svekkes og dermed at norske selskaper stilles dårligere enn utenlandske selskaper konkurransemessig, jf. Ot.prp. nr 33 (2001-2002) kap. 4 der valgfriheten for den enkelte vektlegges. Av hensyn til norske arbeidsplasser innen denne bransjen mener Finansforbundet at det beste hadde vært om valgfriheten for det enkelte medlem forelå.

Hensynet til forbrukerne som vil ha ulike behov tilsier også at valgfriheten bør beholdes.

Finansforbundet vil derfor bemerke at dersom man kunne finne løsninger hvor valgfriheten for den enkelte mht. utbetaling fra en kontrakt med eller uten dødelighetsarv opprettholdes, vil dette være det beste.»

Sparebankforeningen i Norge er i sin andre høringsuttalelse, datert 25. januar 2002, også opptatt av valgfrihet og fleksibilitet i pensjonsordningene, og mener det nå vil være uheldig om utvalgets innstilling følges opp. Foreningen uttaler i høringsuttalelsen bl.a.:

«Sparebankforeningen i Norge viser til vårt høringssvar av 23. november 2001 om ovennevnte. Her gikk foreningen imot kjønnsnøytral premieberegning.

Foreningen har i sin uttalelse primært gått inn for at dagens ordning bør videreføres. Isolerte tiltak som sikrer mot større grad av likebehandling mellom kjønn i pensjonssammenheng, har også uheldige sider. Foreningen har i sitt høringssvar pekt på uheldige sider ved utvalgets forslag, men ga likevel sin subsidiære tilslutning. Sett i forhold til den proposisjonen og intensjonene der om et mer velfungerende pensjonsmarked forsterkes de negative sidene.

Foreningen mener nå det vil være uheldig om Kvidalutvalgets innstilling følges opp, fordi forutsetningen for forslagene i Ot.prp. nr. 33 da ikke lenger vil være tilstede. Intensjonene i denne proposisjonen er svært gode. Dersom proposisjonsforslagene faller, vil vi få et mer fragmentert og uoversiktlig pensjonsmarked. Det vil dermed bli vanskeligere for bedriftene å endre pensjonsordning, og for den enkelte arbeidstaker å videreføre pensjonsrettighetene ved bytte av arbeidsgiver. Konsekvensene må kunne antas å bli at færre bedrifter ønsker å tegne innskuddspensjonsordning for sine ansatte.»

I høringsuttalelsen av 23. november 2001 påpeker Sparebankforeningen også at utvalgets forslag, der utbetalingsbetingelsene låses allerede ved tegning, kan gjøre det vanskeligere å slå sammen pensjonsrettigheter ved skifte av arbeidsgiver. Utvalgets forslag vil etter foreningens oppfatning også gjøre det vanskeligere for bedriftene å endre leverandørtype underveis.

8.1.4 Departementets vurdering

Den 21. desember 2001 fremmet Regjeringen Ot.prp. nr. 33 (2001-2002) Om lov om endringer i lov om foretakspensjon, innskuddspensjonsloven og enkelte andre lover (kombinerte pensjonsordninger mv.). Endringer i tråd med Ot.prp. nr. 33 (2001-2002), jf. Innst. O. nr. 35 (2001-2002), innebærer at livsforsikringsselskaper skal kunne tilby innskuddspensjon uavhengig av om det er forsikringselement i form av garantert avkastning eller dødelighetsarv i oppsparingsperioden. Drøftingen og konklusjonen i Ot.prp. nr. 33 (2001-2002) må ses i sammenheng med at det følger av innskuddspensjonsloven at den enkelte selv kan velge forsikring i utbetalingsperioden, dersom foretaket ikke allerede har bestemt at kapitalen skal konverteres ved at dette er fastsatt i ordningens regelverk. I en innskuddspensjonsordning blir dermed den individuelle valgadgangen med hensyn til om pensjonskapitalen ved pensjonsalder skal konverteres til et forsikringsprodukt med dødelighetsarv ansett å være et tilstrekkelig element av forsikring til at livsforsikringsselskapene kan forvalte kapitalen. De foreslåtte endringene i innskuddspensjonsloven som følger nedenfor innebærer at de konklusjonene som ble trukket i Ot.prp. nr. 33 (2001-2002) må vurderes på nytt.

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) foreslår i sin høringsuttalelse en modell hvor innskuddspensjonsloven endres slik at det skal betales høyere innskudd for kvinner enn for menn, uansett om det velges spareprodukt eller forsikringsprodukt med dødelighetsarv i utbetalingsperioden. FNH peker på at loven da ikke vil endres slik at markedet fragmenteres i «forsikringsmidler» og «sparemidler», jf. Ot.prp. nr. 33 (2001-2002). For at kvinner og menn skal kunne få tilnærmelsesvis lik årlig utbetaling fra en ren spareordning (hvor det er betalt inn mer for kvinner enn menn) foreslår FNH at minste utbetalingsperiode for kvinner blir noe lenger enn for menn, for eksempel to år. FNH legger til grunn at denne lenger minste utbetalingsperioden for kvinner enn for menn også skal gjelde dersom pensjonsmidlene konverteres til forsikring.

Departementet mener at FNHs modell generelt vil føre til økte pensjonskostnader for kvinnelige ansatte i forhold til utvalgets forslag, og således kunne forsterke den potensielle faren for eventuell utstøting av kvinnelig arbeidskraft. En endring av utbetalingsperiodens lengde i innskuddspensjonsordninger «slik at minste utbetalingsperiode for kvinner blir noe lenger enn for menn», slik FNH angir i sin høringsuttalelse, vil medføre at det blir nødvendig med en større forskjell i innskudd mellom kvinner og menn i forsikringsordninger i forhold til det utvalget legger til grunn, hvor årlige like ytelser for de to kjønn skal gis i like lang utbetalingstid. Dette vil ytterligere kunne forsterke faren for eventuell utstøting av kvinnelig arbeidskraft. Det er også grunn til å påpeke at like store årlige ytelser, men lenger utbetalingsperiode for kvinner enn for menn, fordrer ulike «merinnskudd» for kvinner, avhengig av om midlene skal konverteres eller ikke.

Departementet anser en modell hvor «minste utbetalingsperiode for kvinner blir noe lenger enn for menn», slik FNH skisserer i sin høringsuttalelse, som lite aktuell. Det kan være vanskelig å argumentere for en slik forskjellsbehandling i innskuddsordninger, når lik minste utbetalingsperiode er lagt til grunn i de ytelsesbaserte ordningene. Videre har utvalget lagt til grunn at pensjonsmessig likebehandling er like årlige ytelser for de to kjønn. Ulik utbetalingslengde vil således ikke tilfredsstille dette i de årene hvor kun det ene kjønnet (kvinner) får utbetaling. Det er for øvrig uklart for departementet om FNH også ser for seg ulik utbetalingsperiode for de to kjønn for perioder mellom minste utbetalingsperiode og livslang ytelse.

Departementet har vurdert ulike alternativer. En kunne ha valgt å skille mellom tilfeller hvor ulike årlige pensjonsytelser for kvinner og menn er et resultat av bestemmelser i ordningens regelverk, og tilfeller hvor ulike årlige ytelser for de to kjønn skyldes medlemmenes ulike valg av pensjonsprodukt. Dermed ville en kunne opprettholde innskuddspensjonsordninger hvor den enkelte selv ved pensjonsalder avgjør om kapitalen skal konverteres, og hvor foretakene i innbetalingsperioden «kan» betale høyere innskudd for kvinner enn for menn. Dette kan imidlertid, som tilfellet er etter gjeldende rett, føre til at en kvinne og en mann som har like årlige innskudd, og dermed får samme samlede pensjon, ved konvertering til forsikring vil oppleve at årlige utbetalinger blir noe mindre for kvinnen enn for mannen.

Etter en samlet vurdering tilrår departementet at lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold endres i tråd med utvalgets forslag, slik at det innføres en plikt for foretak med innskuddsbaserte ordninger til å foreta høyere innskudd eller innskuddspremier for kvinner enn for menn, dersom dette er nødvendig for at årlig pensjon beregningsmessig skal bli uavhengig av medlemmets kjønn. Forslaget innebærer endringer i valgadgangen i engangsbetalte pensjonsordninger og innskuddspensjonsordninger hvor dødelighetsarv er knyttet til pensjonen, slik at det er foretaket som bestemmer utbetalingsperiodens lengde. Departementet foreslår at det for innskuddspensjonsordninger fastsettes i ordningens regelverk om kapitalen i utbetalingsperioden skal konverteres til pensjonsforsikring med dødelighetsarv. Det er i denne sammenheng lagt avgjørende vekt på å finne en modell som uansett gir beregningsmessig like årlige ytelser for de to kjønn.

Departementet foreslår videre som utvalget at kvinner og menn i spareordninger, hvor den enkelte ikke har adgang til å konvertere pensjonskapitalen til et forsikringsprodukt, skal motta samme årlige innskudd. Rene spareprodukter vil kunne gi like årlige ytelser for de to kjønn ved like årlige innskudd.

Virkningen av departementets forslag på årlige innskudd, årlige utbetalinger og samlet pensjon i innskuddsbaserte ordninger følger i tabell 8.2.

Den foreslåtte kompensasjonen for ulik dødelighetsarv i ulike pensjonsprodukter innebærer at regelverkets bestemmelser må oppfylles også etter at pensjonskapitalen er skilt ut fra ordningen i form av pensjonskapitalbevis. Dette er nødvendig for å sikre at faktisk kompensasjon for forskjeller i dødelighet mellom kvinner og menn skal lede til større pensjonsmessig likebehandling. Departementet finner imidlertid grunn til å opprettholde adgangen etter innskuddspensjonsloven § 6-3 til å konvertere pensjonskapitalen til en Individuell Pensjonsavtale etter skatteloven (IPA), dersom pensjonskapitalen ikke er større enn én halv ganger grunnbeløpet i folketrygden. Ordningen er motivert ut fra hensynet til kostnadene ved utstedelse av små pensjonskapitalbevis. Dersom midlene i innskuddsordninger hvor det framgår av regelverket at pensjonskapitalen skal konverteres til en forsikring på utbetalingstidspunktet, kun kan overføres til en individuell pensjonsforsikringsavtale, vil dette redusere hensiktsmessigheten.

Når regelverket skal inneholde bestemmelser om konvertering, og regelverkets bestemmelser om konvertering også gjøres gjeldende for pensjonskapitalbevis, innebærer dette at pensjonskapitalbevis fra ulike typer ordninger ikke kan slås sammen. Det vises til lovforslaget § 6-4 nytt tredje ledd om at pensjonskapitalbevis som skal forvaltes i spareavtale ikke kan slås sammen med pensjonskapitalbevis som skal konverteres til forsikring. En slik fragmentering av pensjonsrettigheter opptjent i ulike ordninger er i utgangspunktet ikke ønskelig. Departementet vil derfor vurdere å fastsette nærmere regler i forskrift for å sikre en viss fleksibilitet. Det vises til forslaget til forskriftshjemmel inntatt i § 6-4 nytt tredje ledd. Departementet er videre kjent med at Banklovkommisjonen ser nærmere på regelverket om fripoliser og pensjonskapitalbevis, og departementet vil komme tilbake med forslag til regler når denne vurderingen er oversendt departementet. For øvrig deler departementet utvalgets vurdering om at det vil være behov for å fastsette nærmere regler om hvordan en skal identifisere og merke pensjonskapitalbevis som skal, eller ikke skal, konverteres ved pensjonsalder. Departementet tar sikte på å fastsette nærmere regler om dette i forskrift med hjemmel i innskuddspensjonsloven § 1-3.

Kredittilsynet etterlyser i sin høringsuttalelse en vurdering av hva som skal skje med pensjonskapitalen hvis foretaket bestemmer seg for å endre kravet i regelverket om konvertering til forsikring med dødelighetsarv. Tilsynet påpeker at dette for eksempel kan være aktuelt ved skifte av pensjonsleverandør. Departementet antar som Kredittilsynet at det i slike tilfeller utstedes pensjonskapitalbevis til det enkelte medlem for pensjonskapital oppspart til endringstidspunktet, og at det deretter etableres en ny pensjonsordning for foretaket.

Medlem som har fått utstedt fripolise i en engangsbetalt alderspensjonsordning kan bare i begrenset grad gjøre disposisjoner som endrer ved regelverkets bestemmelser om utbetalingslengde og -profil. Departementet har derfor så langt ikke sett behov for nærmere regler om at fripoliseinnehaver for eksempel ikke skal kunne disponere midlene i strid med regelverkets bestemmelser.

8.2 Nærmere om forskjellene i innskuddenes størrelse

8.2.1 Innledning

Forholdsmessighetsprinsippet legger til grunn bestemte krav om rimelige forhold mellom samlede pensjonsytelser som de enkelte medlemmer sikres i en pensjonsordning der det gis inntektsfradrag for premien. Ut fra forholdsmessighetsprinsippet skal de samlede pensjonsytelser fra en pensjonsordning og beregnet folketrygd ikke utgjøre en større prosentdel av lønnen for medlemmer med høyere lønn enn for medlemmer med lavere lønn.

8.2.2 Utvalgets vurdering

Forholdsmessighetsprinsippet i innskuddspensjonsloven er gitt i § 5-2. Av paragrafens annet ledd følger det at foretaket ved fastsetting av innskuddsplanen kan ta hensyn til at kvinner som regel lever lenger enn menn. Av § 5-3 annet ledd følger det videre at innskuddene, i samsvar med § 5-2 annet ledd, kan fastsettes høyere for kvinner enn for menn.

Utvalget tilrår at bestemmelsen om forholdsmessighet i innskuddspensjonsloven § 5-2 annet ledd endres, slik at forholdsmessighet i ordninger hvor pensjonskapitalbeviset skal konverteres til en pensjonsforsikring med dødelighetsarv, skal innebære at det tas hensyn til at kvinner har en lavere dødelighet enn menn. Utvalget legger imidlertid til grunn at det ikke vil være tillatt etter forholdsmessighetsprinsippet å betale høyere innskudd for kvinner enn for menn i ordninger hvor det følger av regelverket at pensjonskapitalbeviset ikke skal kunne konverteres.

I tråd med ovennevnte forslag til endring i forholdsmessighetsprinsippet, foreslår utvalget også at innskuddspensjonsloven § 5-3 endres tilsvarende, slik at det tydelig framgår at foretaket skal betale et høyere beløp eller en høyere prosentsats for kvinner enn for menn, dersom det er fastsatt i ordningens regelverk at pensjonskapitalbeviset skal konverteres til en pensjonsforsikring med dødelighetsarv.

For at et foretak med noen grad av nøyaktighet skal kunne kompensere for at kvinner har lavere dødelighetsarv i utbetalingsperioden, peker utvalget på at det er nødvendig å vite utbetalingsperiodens lengde. Det vil f.eks. være nødvendig å betale inn relativt mer for en kvinne dersom pensjonen er livsvarig enn dersom pensjonen utbetales over 10 år, som etter innskuddspensjonsloven er minsteperioden for utbetaling. Videre vil det være nødvendig å betale inn relativt mer til en livsvarig alderspensjon som er like stor hvert år, enn til en alderspensjon som f.eks. settes ned etter 10 år. I ordninger hvor en skal kompensere for ulik dødelighetsarv for kvinner og for menn foreslår utvalget derfor at foretaket i regelverket også skal fastsette utbetalingsperiodens lengde og profil, og at bestemmelse om dette inntas i lovens § 7-3. Når det gjelder spareavtaler kan ikke utvalget se at det er behov for tilsvarende bestemmelser i regelverket.

Forskrift 22. desember 2000 nr. 1413 til innskuddspensjonsloven, hjemlet bl.a. i innskuddspensjonsloven §§ 1-3 og 5-4, inneholder bestemmelser om maksimale innskuddsgrenser. I forskriften er det ikke skilt mellom maksimale innskudd for kvinner og for menn. I forbindelse med et krav om høyere innskudd for kvinner enn for menn, antar utvalget at det er behov for visse endringer i denne forskriften, bl.a. slik at det fastsettes ulike maksimale innskuddssatser for kvinner og menn. Utvalget legger videre til grunn at en i samme forskrift bør vurdere å fastsette nærmere bestemmelser om hvor mye høyere innskudd foretakene skal foreta for kvinner enn for menn. De maksimale innskuddssatsene må således gjøres kjønnsspesifikke, og utvalget forutsetter at dette skjer på en slik måte at det virker provenynøytralt for staten.

Endringer i bestemmelsene om innskuddsplanen, herunder hvor mye større innskuddene skal være for kvinner enn for menn, vil på tilsvarende måte som for innskuddspensjonsordninger også anvendes på engangsbetalte alderpensjonsordninger.

8.2.3 Høringsinstansenes merknader

Kredittilsynet anbefaler i sin høringsuttalelse at det tas inn en eksplisitt forskriftshjemmel i innskuddspensjonsloven med hensyn til nærmere regler for hvor stor forskjell det skal være mellom innskuddene for kvinner og menn for at de skal få lik årlig pensjon.

Den Norske Aktuarforening (Aktuarforeningen) er av den oppfatning at det økte innskuddet for kvinner rent forsikringsteknisk burde beregnes pr. alder og den konkrete utbetalingsperiode, for at en skal få en forventningsmessig likhet. Aktuarforeningen registrerer at utvalget mener at det likevel er mer akseptabelt at kvinner får et sjablonmessig høyere innskudd enn menn, enn at de får samme innskudd som for menn. Aktuarforeningen mener at forskjeller i avkastning vil påvirke den endelige pensjonen i langt større grad enn forskjell i innbetaling mellom kvinner og menn.

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) viser i sin høringsuttalelse til at det i «forskriftene til innskuddspensjonsloven og lov om foretakspensjon kan fastsette[s] sjablongmessige satser for forskjellen i innbetaling», i tråd med utvalgets forslag. FNH viser også til at utvalget foreslår at de maksimale innskuddssatsene gjøres kjønnsspesifikke for ordninger hvor dette er aktuelt, og at dette skjer på en slik måte at dette virker provenynøytralt for staten. Dette er etter FNHs oppfatning en forringelse av ordningens muligheter. FNH går derfor mot en slik løsning, og ønsker at dagens maksimalgrenser for innskudd skal gjelde for menn.

Akademikerne uttaler i sin høringsuttalelse at forslaget til utvalget må følges opp med ny vurdering og endring av de maksimale innskuddsgrensene fastsatt i forskrift 22. desember 2000. Akademikerne mener grensene for menn bør være 5 pst. for lønn under 6 G og 10 pst. for inntekter over 6 G. For kvinner bør grensene settes til 6 pst. for lønn under 6 G og 12 pst for lønn utover 6 G.

8.2.4 Departementets vurdering

Forholdsmessighetsprinsippet er gjennomført på ulike måter for ytelsesbaserte og innskuddsbaserte pensjonsordninger som følge av deres forskjeller i karakteristika. Lov om foretakspensjon har bestemmelser om forholdsmessighet i ytelsesbaserte ordninger i § 5-3, hvor hovedregelen er at de samlede pensjonsytelser fra pensjonsordningen og beregnet folketrygd ikke skal utgjøre en større prosentdel av lønnen for medlemmer med høyere lønn enn for medlemmer med lavere lønn. Innskuddspensjonsloven har bestemmelser om forholdsmessighet i § 5-2 første ledd, hvor det heter at innskuddsplanen skal fastsettes slik at pensjonsinnskuddene ikke utgjør en større del av lønn for høytlønte enn for lavtlønte. Innskudd som andel av lønn, for lønn utover 6 ganger folketrygdens grunnbeløp (heretter kalt G), kan likevel være inntil to ganger innskuddet for lønn opp til 6 G, på bakgrunn av folketrygdens fallende kompensasjonsgrad ved høyere lønn. Ved engangsbetalt foretakspensjon skal innskuddspremieplanen utformes etter samme regler, jf. lov om foretakspensjon § 5-2 fjerde ledd.

De maksimale innskuddsgrensene er fastsatt i medhold av innskuddspensjonsloven i forskrift 22. desember 2000 nr. 1413. Av forskriften går det bl.a. frem at et innskudd for et medlem et enkelt år ikke skal overstige 5 pst. av den delen av medlemmets lønn som ligger mellom 2 og 6 G, og 8 pst. av den delen av medlemmets lønn som ligger mellom 6 og 12 G. Det kan ikke betales innskudd/innskuddspremie for lønn under 2 eller over 12 G. Innskuddsprosenten skal fastsettes i ordningens regelverk, men en pensjonsordning kan ha bestemmelser om at innskuddene i et enkelt år skal kunne være inntil 25 pst. høyere eller lavere enn det som er fastsatt i innskuddsplanen, jf. § 5-1 i innskuddspensjonsloven.

Departementet tilrår i denne proposisjonen at innskuddspensjonsloven endres, slik at det innføres en plikt for foretak til å foreta høyere innskudd eller innskuddspremier for kvinner enn for menn der dødelighetsarv er knyttet til pensjonen. Departementet tar sikte på å fastsette nærmere regler om hvordan foretaket skal beregne denne innskuddsdifferansen i forskrift med hjemmel i innskuddspensjonsloven § 5-3 annet ledd. Behovet for enkelhet og oversiktlighet taler for en sjablonmessig beregningsmetode. Det vil si at kompensasjonen for ulik dødelighetsarv for kvinner og menn beregnes ut fra visse standardiserte forutsetninger. Forslag til forskrift vil sendes på høring på vanlig måte.

8.3 Grense for samlet årlig utbetaling av alderspensjon fra kombinerte pensjonsordninger

I lov om foretakspensjon og i innskuddspensjonsloven er det gitt maksimale grenser for årlig alderspensjon. I lov om foretakspensjon § 5-7 er det gitt regler om at pensjonsytelsene fra en ytelsesbasert ordning skal fastsettes slik at de sammen med beregnet folketrygd ikke vil overstige 100 prosent av medlemmets lønn inntil 6 G, og 70 prosent av den del av medlemmets lønn som ligger mellom 6 G og 12 G, og 0 prosent av den del av medlemmets lønn som overstiger 12 G.

I lov om innskuddspensjon § 7-3 fjerde ledd er det gitt en bestemmelse som setter begrensninger på årlig utbetaling av alderspensjon fra en innskuddspensjonsordning. Årlig utbetaling kan ikke overstige differansen mellom 10,2 G, dvs. summen av 100 prosent av 6 G og 70 prosent av forskjellen mellom 12 G og 6 G, og beregnet folketrygd etter lov om foretakspensjon § 5-5 første ledd for lønnsgrunnlag 12 G, der grunnpensjonen settes til grunnbeløpet. Tilsvarende grense er gitt for årlig utbetaling av engangsbetalt alderspensjon, jf. lov om foretakspensjon § 5-13 første ledd. Maksimalbeløpet for utbetaling fra en innskuddspensjonsordning eller en ordning med engangsbetalt alderspensjon gjelder for alle medlemmer, uansett medlemmets pensjonskapital og tidligere lønnsnivå. Maksimalbeløpet beregnes med utgangspunkt i høyeste mulige samlede alderspensjonsytelse fra ytelsesbasert foretakspensjon og beregnet folketrygd, 10,2 G. Differansen mellom 10,2 G og beregnet folketrygd for lønnsgrunnlag lik 12 G svarer således til maskimale alderspensjonsytelser fra ytelsesbasert foretakspensjonsordning ved høyeste lønn, dvs. 12 G, jf. lov om foretakspenson § 5-7.

Stortinget har vedtatt endringer i lov om foretakspensjon og i innskuddspensjonsloven som åpner for at et foretak som har en ytelsesbasert pensjonsordning kan supplere denne med en innskuddsbasert ordning, såkalte kombinerte pensjonsordninger. Det vises til nærmere omtale i Ot.prp. nr. 33 (2001-2002) og Innst. O. nr. 35 (2001-2002).

Siden kombinerte pensjonsordninger vil bestå av to pensjonsordninger, finner departementet det naturlig at det også settes maksimalgrenser for årlige utbetalinger fra de samlede kombinerte ordninger. Departementet foreslår at det settes en grense som svarer til maksimalgrensen for årlig utbetaling av ytelser fra en innskuddspensjonsordning, jf. forslag til lov om foretakspensjon § 2-12 åttende ledd. Departementet vil for øvrig presisere at årlige utbetalinger av alderspensjon fra den ytelsesbaserte foretakspensjonsordningen som inngår i de kombinerte ordninger, under ingen omstendigheter kan overstige grensene gitt i lov om foretakspensjon § 5-7.

Departementet foreslår at dersom pensjonskapital og premiereserve i de samlede kombinerte pensjonsordninger gir grunnlag for utbetalinger som overstiger maksimalgrensen, skal pensjonskapitalen fra den innskuddsbaserte ordningen isteden utbetales over så mange år at årlig samlet pensjon fra ordningene ikke overstiger dette beløpet. Det vises til forslag til lov om foretakspensjon § 2-12 niende ledd. En slik bestemmelse vil svare til bestemmelsen i innskuddspensjonsloven § 7-3 femte ledd, jf. også lov om foretakspensjon § 5-13 annet ledd.