4 Prøving av ekteskapsvilkåra

4.1 Gjeldande rett

For at to personar skal kunne inngå ekteskap, må visse vilkår vere oppfylte - dei såkalla materielle ekteskapsvilkåra, jf. lov av 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapslova) § 6. Etter gjeldande rett er det vigslaren (prest i Den norske kyrkja, prest eller forstandar i eit registrert trussamfunn, notarius publicus eller norsk utanrikstenestemann) som, i tillegg til sjølve vigselseremonien, har ansvaret for å prøve om ekteskapsvilkåra er til stades. Prøvinga kan også skje hos ein norsk sjømannsprest eller ein annan norsk prest eller misjonær i utlandet som har vigselkompetanse. Oppgåva med vigsel er såleis todelt. Den inneber for det første prøving (kontroll) av ekteskapsvilkåra. Den andre sida av vigseloppgåva er å stå for sjølve vigselseremonien.

Til prøvinga må brudefolka mellom anna leggje fram desse bevisa, jf. ekteskapslova § 7:

• Fødselsattest frå folkeregisteret, som viser namn og alder. Er brudefolka under 18 år, må dei ha samtykke frå verja og fylkesmannen for å inngå ekteskap.

• Eigenerklæring frå begge brudefolka. Partane skal erklære på ære og samvit at dei ikkje er i så nær slekt som nemnt i ekteskapslova § 3 (det vil seie i slekt i rett opp- eller nedstigande linje eller sysken, eller eventuelt adoptivforeldre og deira slekt), om dei har vore gifte tidlegare, om dei lir av ein smittefarleg sjukdom, og om dei har eller ventar barn med nokon annan.

• Forlovarerklæring frå to forlovarar - ein for kvar av brudefolka. Forlovarane skal på ære og samvit opplyse om partane har vore gifte tidlegare, og om brudefolka er i nær slekt.

• Dersom brudefolka har vore gifte tidlegare, skal det leggjast fram skilsmisseløyve og bevis for skifte.

• For utanlandske statsborgarar som ikkje er fast busette her i landet, skal det vanlegvis liggje føre attest frå offentleg styresmakt i heimlandet til vedkomande om at det ikkje er noko til hinder for at han eller ho inngår ekteskap i Noreg. Det blir kalla ekteskapsattest.

• Alle utanlandske statsborgarar må vidare leggje fram dokumentasjon som viser at vedkomande har lovleg opphald i Noreg, jf. ekteskapslova § 5a.

Både på blanketten for eigenerklæring og blanketten for forlovarerklæring blir det uttrykkjeleg sagt frå om at falsk forklaring fører til straff med fengsel i opptil to år. På blanketten for erklæringa frå brudefolka blir det også sagt at bigami er straffbart, med fengsel i opptil seks år.

Til prøving av ekteskapsvilkåra og registrering av vigslar har departementet utarbeidd ein blankett som heiter «Vigseldokument», som alltid skal fyllast ut. Har vigslaren funne at brudefolka oppfyller ekteskapsvilkåra, skal brudefolk som vil inngå ekteskap for ein annan vigslar, få ein attest (heretter kalla «prøvingsattest») for at det ikkje er noko til hinder for at ekteskapet blir inngått, jf. ekteskapslova § 10. Etter at vigselen er utført, får brudefolka ein vigselattest som bevis for at dei har inngått ekteskap. Seinast ei veke etter vigselen skal det sendast melding om vigselen til folkeregisteret. Dette følgjer av Forskrift om registrering og melding av vigsel, fastsett 20. november 1992.

I tillegg til dei materielle vilkåra blir det stilt nokre vilkår til dei formene ekteskapet skal inngåast i - det er dei formelle ekteskapsvilkåra.

Reglane om den forma ekteskapet skal skje i, er regulerte i § 11. Av desse reglane går det mellom anna fram at partane skal inngå ekteskapet frivillig, jf. ordlyden i § 11 første ledd: «Mens begge er til stede, skal de erklære at de ønsker å inngå ekteskap med hverandre.»

Etter ekteskapslova § 12 kan desse vere vigslarar:

• prest i Den norske kyrkja og prest eller forstandar i eit registrert trussamfunn når Kongen (delegert til Barne-, ungdoms- og familieforvaltninga (BUFA)) har godkjent forma for inngåing av ekteskap

• notarius publicus - også utanfor det vanlege embetsdistriktet

• norsk utanrikstenestemann, jf. lov om utanrikstenesta § 17

• særskilt vigslar oppnemnd av departementet i tilfelle der det er behov for det på grunn av lange avstandar eller av andre grunnar. Oppnemninga gjeld for fire år om gongen.

Eit registrert trussamfunn med godkjend prest eller forstandar kan søkje departementet om å få vigselkompetanse. Trussamfunnet får vigselkompetanse dersom departementet godkjenner forma som samfunnet ønskjer å bruke ved inngåing av ekteskap. Formkrava som må oppfyllast, følgjer av ekteskapslova § 11. Brudefolka må møte personleg og samtidig for ein vigslar, og i nærvær av to vitne erklære at dei ønskjer å inngå ekteskap med kvarandre. Deretter skal vigslaren erklære dei for å vere ektefolk. Vigselritualet som skal nyttast, må ikkje stride mot norsk lov eller alminnelege likestillingsprinsipp. Dersom vigselritualet følgjer dei nemnde vilkåra, blir i praksis ein søknad om vigselrett alltid godkjend. Lova opnar ikkje for at det skal vere mogleg å gjennomføre ei prøving av behovet for vigselkompetanse.

Fylkesmannen orienterer trussamfunna om dei blankettane osv. som skal brukast i samband med vigselen. Trass i at stadig fleire trussamfunn får vigselkompetanse, er det relativt sett få vigslar som blir utførte av trussamfunna. Dei siste åra har det vore ein nedgang i talet på vigslar, sjå oversikta i tabell 4.1. Ei mogleg årsak kan vere manglande melding av vigslar til folkeregisteret.

Etter lov 30. juni 1955 nr. 20 om når norsk tenestemakt kan halda brudvigjing i utlandet og utenlandsk tenestemakt i Noreg (brudvigjingslova) kapittel 1 kan sjømannsprest eller misjonær eller norsk feltprest få rett til å utføre ein vigsel i utlandet, der presten eller misjonæren arbeider.

Frå Barne- og familiedepartementet i 1990 overtok ansvaret for føresegnene i ekteskapslova om vigsel og fram til og med april 2003 har til saman ca. 175 registrerte trussamfunn fått godkjent forma for ekteskapsinngåing. Av desse representerer ca. 40 registrerte trussamfunn innvandrarbefolkninga. Statistikken over kor mange registrerte trussamfunn som hadde fått vigselkompetanse før 1990, er ikkje fullstendig. Men tabell 4.1 viser at talet på vigslar i registrerte trussamfunn ikkje har auka nemnande sidan 1965.

4.2 Gjeldande rett i Danmark og Sverige

4.2.1 Danmark

I Danmark skjer all prøving borgarleg. Det er formannen i «kommunalbestyrelsen» som står for prøvinga. I kommunar med magistratsstyre eller ei styreform med delt administrativ leiing, kan «kommunalbestyrelsen» i styringsvedtektene for kommunen bestemme at prøvinga skal utførast av eit magistratsmedlem eller ein utvalsformann (ekteskapsloven § 13). Borgarleg vigsel skjer hos same instans, ekteskapsloven § 18, jf. § 13, stk. 1. Førespurnader om prøving skjer til borgarmeisterkontoret, i København til 1. avdeling hos magistraten.

4.2.2 Sverige

I Sverige er det dei lokale skattekontora som står for prøvinga av ekteskapsvilkåra for alle som skal inngå ekteskap, både ved borgarleg og kyrkjeleg vigsel. Tidlegare var det pastorembeta som stod for prøvinga, og dei hadde også ansvaret for folkeregistreringa. Endringa blei gjord i samband med at det kom ei ny folkeregistreringslov i 1991. Svenske styresmakter opplyser at deira erfaringar med at dei lokale skattekontora står for prøvinga, stort sett er gode.

4.3 Bakgrunn og problemstillingar

I samband med arbeidet med ekteskapslova av 1991 blei det reist spørsmål om ein skulle innføre obligatorisk borgarleg vigsel. Ekteskapsutvalet drøfta dette i NOU 1986:2, Innstilling til ny ekteskapslov del I. Utvalet konkluderte med at kyrkjelege vigslar burde vere jamstilte med borgarlege vigslar. Det var ikkje ønskjeleg å påføre dei som ønskte kyrkjeleg medverknad ved ekteskapsinngåinga, ei dobbel handling, slik eit krav om borgarleg vigsel vil føre til.

Dei fleste høyringsinstansane ønskte heller ikkje ei slik ordning, og forslaget om obligatorisk borgarleg vigsel blei ikkje fremja i proposisjonen (Ot.prp. nr. 28 (1990-91)). Men i høyringsrunden peikte Barne- og familiedepartementet på nokre problematiske sider ved i stadig aukande grad å tildele vigselkompetanse til trussamfunn av ulik religiøs, kulturell, etnisk og språkleg bakgrunn. Departementet uttalte at dette er forhold som ein må ta omsyn til i ein framtidig debatt om å innføre obligatorisk borgarleg vigsel, eventuelt å avgrense kompetansen ved til dømes å innføre obligatorisk borgarleg prøving av ekteskapsvilkåra.

Då justiskomiteen behandla Ot.prp. nr. 28 (1990-91) om lov om ekteskap i Innst. O. nr. 71 (1990-91), bad komiteen om at departementet måtte følgje utviklinga av praksis ved vigslar i dei ulike trussamfunna svært nøye, med tanke på faren for at talet på ugyldige vigslar skal auke. Men Stortinget gjekk ikkje inn for ei ordning med obligatorisk borgarleg vigsel eller eventuelt obligatorisk borgarleg prøving.

I 1999 gjennomførte Barne- og familiedepartementet ei kartlegging av omfanget av bigami i Noreg registrert ved fylkesmannsembeta. Bakgrunnen var opplysningar i pressa våren 1999 om at bigami skal ha eit aukande omfang blant muslimske innvandrarar i Noreg. Kartlegginga viste at i perioden 1. januar 1995 til 30. juni 1999 blei det fastslått 22 tilfelle av bigami. I 10 av desse tilfella var bigamiekteskapet inngått i utlandet. Berre to av bigamiekteskapa blei inngått i eit registrert trussamfunn som representerer innvandrarbefolkninga. I same periode blei det inngått om lag 105 000 ekteskap i Noreg.

Bigamikartlegginga viser at det som blir rekna som bigami etter ekteskapslova, ikkje kan seiast å vere noko stort problem. Undersøkinga kan heller ikkje stadfeste eller avkrefte at registrerte trussamfunn som representerer innvandrarbefolkninga, ikkje utfører tilfredsstillande prøving av ekteskapsvilkåra.

Departementet gjer merksam på at det kan vere mørketal her. Det er mogleg at ein del vigselmenn ikkje melder frå til folkeregisteret om vigslar dei har utført. Det er vidare grunn til å rekne med at ein del av dei såkalla «vielsene» som skjer i trussamfunna, ikkje er vigslar etter norsk ekteskapslovgiving, men meir ein religiøs seremoni eller ei velsigning av to personar som lever saman. Departementet fekk i 1997 eit brev frå Det islamske forbundet, som vi siterer eit avsnitt frå:

«´Aqd zawaj shara´ì betyr ...... avtale om ekteskap ifølge Shariah. For muslimer er dette et helt nødvendig dokumentet for å kunne leve sammen. Dette dokumentets funksjon er at de to det gjelder, ikke lever sammen «i synd», men at de har inngått avtale om å leve sammen med Guds velsignelse. Det er ikke det samme som et offentlig registrert ekteskap. Dette papiret har ingen som helst funksjon utover å ha Guds velsignelse for å kunne leve sammen, og har ikke noen offentlig funksjon i Norge. De som får utstedt et slikt dokument, blir opplyst om dette.»

Sjølv om bigami ikkje er noko stort problem i juridisk forstand, kan likevel bigamiliknande samliv vere eit problem, ved at personar i slike forhold kan tru at dei er gifte med partnaren.

Ei arbeidsgruppe med representantar frå dåverande Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Barne- og familiedepartementet og Fylkesmannen i Oslo og Akershus leverte rapporten «Tro og livssyn som grunnlag for tilskudd og offentlige funksjoner» i mai 2000 til Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet.

Når det gjeld vigselområdet, meinte arbeidsgruppa mellom anna at ein administrativ leiar som forsettleg medverkar til bigamiekteskap, ekteskap mellom partar i for nær slekt og tvangsekteskap, utviser grov uforstand i tenesta og krenkjer tenestepliktene sine. Arbeidsgruppa meinte at slike regelbrot konsekvent burde føre til at godkjenninga blir trekt tilbake, jf. trussamfunnslova § 27 første ledd andre punktum («forsømd på sers alvorleg vis»). Arbeidsgruppa peikte også på den løysinga at prøvinga av ekteskapsvilkåra blir overførte til eit offentleg organ.

Rapporten har vore på høyring. Dei fleste høyringsinstansane har uttalt seg positivt om forslaga i rapporten.

Oppfølging av denne rapporten inngår i tiltak 21 mot tvangsekteskap i tiltaksprogrammet mot tvangsekteskap, som lyder: «Dersom trossamfunnsledere medvirker til, eller godkjenner tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse, og med dette bryter norsk lov, kan de bli fratatt både sitt offentlige tilskudd og sin vigselsmyndighet.» Kultur- og kyrkjedepartementet har ansvaret for å følgje opp dette.

Camilla Kayed fortel i si hovudoppgåve i sosialantropologi, Institutt og museum for antropologi, Universitetet i Oslo (1999), «Rett, religion og byråkrati - en studie av skilsmisse blant muslimer i Norge», at ho kjenner til fleire tilfelle der vigslarar frå trussamfunn utanfor Den norske kyrkja ikkje har følgt opp plikta til å kontrollere at ekteskapsvilkåra er oppfylte.

I ein rapport, «Rettslig regulering av tvangsekteskap og bigami», som kom ut i september 2000, kom det også fram døme på at det ikkje skjedde ei tilfredsstillande prøving av ekteskapsvilkåra. Rapporten blei laga på oppdrag av Kommunal- og regionaldepartementet av Ragnhild Hennum og Rachel Paul ved Institutt for kriminologi, Universitet i Oslo. Det primære målet med prosjektet har vore å finne fram til rettsområde der lovverket kan forsterkast eller endrast med sikte på å hindre tvangsekteskap og bigami. Moglege lovendringar blei diskuterte med ulike interesseorganisasjonar og religiøse grupper. Det blei vurdert lovendringar i straffe-, ekteskaps-, innvandrings-, barneverns-, sosial- og trygdelovgivinga.

I rapporten blir det hevda at den kontrollen av ekteskapsvilkåra vi har i dag, ikkje er god nok. Vigselkompetansen, og dermed kontrollen av ekteskapsvilkåra, er spreidd på svært mange hender. Forskarane har gjennom samtalane med organisasjonane og dei religiøse leiarane fått høyre om mange tilfelle der prøvinga av dei materielle vilkåra ikkje har vore tilfredsstillande. Det har også kome fram opplysningar om tilfelle der dei formelle vilkåra ikkje har vore til stades. Forskarane meiner at tvangsekteskap og bigami gjer det nødvendig å ta ein ny diskusjon om korleis ekteskap skal inngåast. Etter deira skjønn kan innføring av obligatorisk borgarleg vigsel eller obligatorisk offentleg prøving av ekteskapsvilkåra vere med på å hindre (nokre) tilfelle av tvangsekteskap og bigami. Ei slik endring kan føre til betre kontroll med prøvinga både av dei materielle og dei formelle vilkåra for ekteskap.

Det blir peikt på at ved tvungen borgarleg vigsel har ein langt betre kontroll med at vigslarane oppfyller kontrollplikta si. Det vil også vere enklare å innføre meir kontroll, til dømes kontroll av at ekteskapet er frivillig. Med ein vigslar som er tilsett av det offentlege, vil det ikkje oppstå kryssande interesser til dømes mellom krav frå kyrkjelyden og styresmaktene sitt krav til kontroll med ekteskapsvilkåra. Ordninga vil også effektivt sikre at alle inngåtte ekteskap blir registrerte, og gjere kontrollen med fleirgifteforbodet enklare. I rapporten blir det vist til at det er nokre ulemper knytte til ei slik ordning. Dei som ønskjer å gifte seg religiøst, må gjennomføre to seremoniar. Det kan også føre til ei meirbelastning for notarius publicus dersom det er dei som skal stå for alle vigslar.

I følgje rapporten er eit alternativt forslag å innføre obligatorisk borgarleg prøving av ekteskapsvilkåra, og at dei som har vigselkompetanse i dag, framleis skal ha rett til å utføre sjølve vigselen. Ved denne ordninga slepp personar som ønskjer ein religiøs vigsel, å gjennomføre to seremoniar, og dei som er vigslarar i dag, får framleis rett til å vie. Mange vil nok oppleve ordninga som mindre radikal enn innføringa av obligatorisk borgarleg vigsel. Men også denne ordninga vil gjere det lettare å føre kontroll med prøvinga, fordi det er offentlege tilsette, underlagt instruksjon, som står for prøvinga. Ulempa ved denne ordninga er som ved obligatorisk borgarleg vigsel at det kan vere tungvint for dei involverte partane, og at det kan føre til meirarbeid for det offentlege. Som eit minimum blir det i rapporten tilrådd innføring av eit obligatorisk opplæringstilbod til dei som har vigselkompetanse.

4.4 Forslag i høyringsnotatet

For å betre kontrollen med at brudefolka oppfyller vilkåra for å inngå ekteskap etter norsk lov, foreslo departementet i høyringsnotatet å innføre ei obligatorisk borgarleg prøving av ekteskapsvilkåra. Departementet la til grunn at ei ordning med obligatorisk borgarleg prøving av ekteskapsvilkåra vil føre til at ekteskapsvilkåra blir grundigare prøvde enn i dag. Det blei foreslått tre alternativ for slik obligatorisk borgarleg prøving av ekteskapsvilkåra. Det første alternativet er å flytte all prøvinga til folkeregistra. Det andre alternativet er å flytte all prøvinga til domstolane, medan det tredje alternativet er å la folkeregistra overta prøvinga av ekteskapsvilkåra i kombinasjon med domstolane. I høyringsbrevet blei høyringsinstansane bedne om å gjere ei prioritering av alternativa.

4.5 Høyringa

Ingen av høyringsinstansane går imot at ekteskapsvilkåra skal prøvast borgarleg. Dei fleste som positivt har uttrykt støtte til forslaget, går inn for at folkeregisteret åleine blir prøvingsinstans.

Det gjeld Kommunal- og regionaldepartementet, Kyrkje- og kulturdepartementet, Sosialdepartementet, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Buskerud, Fylkesmannen i Hedmark, Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Skattedirektoratet, Datatilsynet, Asker og Bærum tingrett, Nedre Romerike tingrett, Salten tingrett, Dommerforeningens utvalg for familierett, arverett, skifte- og personrett, Kyrkjerådet, Agder bispedømmeråd og biskop, Bjørgvin bispedømmeråd, Hamar bispedømmeråd, Møre bispedømmeråd og biskop, Oslo biskop, Stavanger biskop, Sør-Hålogaland biskop, Nord-Hålogaland biskop, Nord-Hålogaland bispedømmeråd, Norges Frikirkeråd, Offentlige familievernkontorers organisasjon, Kirkens Familievern, Landsorganisasjonen i Norge og MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner.

Skattedirektoratet skriv dette i si høyringsfråsegn om prøving av ekteskapsvilkåra ved folkeregistra:

«Vi slutter oss til forslaget om at folkeregistrene blir instans for å prøve ekteskapsvilkår. Vi vil her peke på følgende forhold som begrunnelse for dette:

1. (...) Ved at folkeregistrene blir prøvingsinstans, vil det være et ledd i arbeidet med å lettere fange opp manglende vigselsmeldinger.

2. Folkeregisteret er nærmest grunnlagskilden for de opplysninger som skal kontrolleres.

3. Brudefolkene fritas for å måtte be folkeregistrene om fødselsattest samtidig som folkeregistrene fritas for oppgaven ved at man selv kan sjekke status i folkeregisteret. Ved at folkeregisteret normalt også har registrert oppholdstillatelse, vil dette forhold også bli enklere å kontrollere.

4. Folkeregistrene har lang erfaring med registrering av ekteskapsinngåelser og kjenner de vanligste feil vigselsmennene gjør.

5. I den nye navnelovs § 11, ..., skal navneendring ved vigsel meldes til folkeregisteret som avgjør om meldingen skal godtas. Ved at folkeregisteret blir prøvingsinstans og i realiteten får avklart navnevalget før vigselen, unngår man at brudefolkene føres inn med galt navn i vigselsprotokollen.

6. Man har mulighet for å lage system for å fange opp vigslesmeldinger som ikke mottas.

(...)

Prinsipielt sett mener vi at klageinstans etter ekteskapsloven § 14 siste ledd bør ligge innenfor skatteetaten dersom folkeregistrene blir prøvingsinstans.»

Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler mellom anna:

«Fylkesmannen i Oslo og Akershus støtter sterkt forslaget om en ordning med offentlig prøving av ekteskapsvilkårene for alle, og at en vigsel ikke vil være gyldig etter norsk rett dersom den offentlige instansen ikke har prøvet ekteskapsvilkårene. En slik ordning vil kunne redusere påstander om at ekteskap er inngått på bakgrunn av tvang, at vilkår som for eksempel gyldig oppholdstillatelse ikke er oppfylt osv. Vi antar at også trossamfunnene vil finne en slik ordning gunstig da forstandere/prester ikke vil trenge inngående kunnskap til denne delen av regelverket.»

Fylkesmannen i Buskerud uttaler:

«Fylkesmannen i Buskerud er enig med departementet i at en ordning med offentlig prøving av ekteskapsvilkårene for alle sannsynligvis vil føre til at ekteskapsvilkårene blir grundigere prøvet enn det som i mange tilfeller skjer i dag. Vi er også enig i at en samling av kompetansen vil gi en bedre og likere saksbehandling. Når det gjelder spørsmålet om hvilken offentlig instans som skal utføre den borgerlige prøvingen mener Fylkesmannen i Buskerud at dette i sin helhet bør legges til folkeregisterne (...) Ved å behandle alle sakene, vil folkeregistrene etter hvert utvikle høy kompetanse på dette saksområdet. Vi mener også at dette vil sikre lik behandling av sakene.»

Barneombodet skriv:

«Barneombudet er enig med departementet i at en obligatorisk borgerlig prøving av ekteskapsvilkårene kan bøte på disse problemene. Det vil også sikre kunnskap om alder på det aktuelle brudeparet. Dette kan være viktig i forhold til kampen mot tvangsgifte. Det synes fornuftig å etablere en ordning hvor trossamfunnene kan få utføre selve vigselsritualet, men først etter å ha mottatt attest på at ekteskapsvilkårene er prøvd av en offentlig instans.»

Nedre Romerike tingrett uttaler:

«I departementets høringsnotat foreslås det at det innføres obligatorisk borgerlig prøving av ekteskapsvilkårene. Nedre Romerike tingrett slutter seg til et slikt forslag og viser til den begrunnelsen som er gitt. Når det gjelder hvem som skal utøve denne prøvingsretten, mener man at denne bør utøves av folkeregistrene. Man ser det slik at funksjonen med å prøve om ekteskapsvilkårene er oppfylt, er en ren forvaltningsoppgave som derfor domstolene prinsipielt sett bør frigjøres fra. Dernest kommer det forhold at folkeregistrene har de beste forutsetningene for å kontrollere at vilkårene er oppfylt. Folkeregistrene sitter inne med flere relevante opplysninger enn domstolene (Notarius Publicus) på dette området.

Nedre Romerike tingrett ser det som uheldig, hvis kontrollen helt ut skal overføres til det offentlige, at oppgaven deles mellom folkeregistrene og Notarius Publicus. En slik ordning vil lett kunne føre til ulik praksis og dessuten til unødig merarbeid idet Notarius Publicus i noen tilfelle vil måtte søke opplysninger hos folkeregistrene.

En overføring av hele prøvingsmyndigheten til Notarius Publicus vil føre til et ikke ubetydelig merarbeid for domstolene og vil, som nevnt foran, være en uriktig vei å gå ut fra et prinsipielt standpunkt. (...) Man ser det slik at brukerne fortsatt bør få anledning til å bli viet av en dommer.»

Dommerforeningens utvalg for familierett, arverett, skifte- og personrett (Utvalget) uttaler:

«(...) Utvalget er av den oppfatning at folkeregistrene alene bør være prøvingsinstans. Folkeregistrene fremstår klart som den offentlige instans som har de beste forutsetninger for å være mest kompetent og dekkende på det fagområdet som angår prøving av ekteskapsvilkårene. Prøving av ekteskapsvilkårene er en ren forvaltningsmessig oppgave og hører av den grunn ikke naturlig hjemme i domstolene (...).»

Dersom løysinga blir at det berre er folkeregisteret som får tildelt prøvingskompetanse, konkluderer Utvalget med at domstolen/dommarar framleis bør kunne stå for sjølve vigselseremonien, som ein av fleire instansar i samfunnet. Og det blir tilføyd:

«Domstolene vil for mange fremstå som de nærmeste til å understreke og markere at ekteskapsinngåelse er en rettsstiftende handling.»

Datatilsynet uttaler mellom anna dette:

«Datatilsynet mener at en slik ordning vil styrke personvernet til brudefolkene idet det må antas at prøvingen vil foretas grundigere og med en mer ensartet praksis enn det er mulig i ulike tros- og livssynsamfunn. På denne bakgrunn er Datatilsynet av den oppfatning at prøvingen fortrinnsvis bør legges til ett organ. En ordning hvor prøvingen legges til Folkeregisteret fremstår etter Datatilsynets mening som det beste alternativ. Fra et personvernsynspunkt er det viktig både å begrense unødvendig utveksling av opplysninger mellom ulike aktører, samtidig som den materielle vurderingen og innsamlingen av opplysninger følger personopplysningslovens regler. Disse hensynene vil etter Datatilsynets mening ivaretas dersom man legger prøvingen til Folkeregisteret.»

Frå fråsegna til Kyrkjerådet siterer vi:

«Departementet foreslår å innføre obligatorisk borgerlig prøving av ekteskapsvilkår, men slik at trossamfunnene fortsatt skal kunne stå for selve vigselsseremonien. Kirkerådet støtter dette forslaget og mener det vil være en fordel at det er samme instans som skal foreta prøving av vilkårene for alle som vil gifte seg. Sannsynligvis vil den foreslåtte ordningen samlet sett kunne føre til en bedre kontroll med prøvingen av ekteskapsvilkår. En forutsetning for dette er likevel at det blir gitt tilstrekkelige ressurser til opplæring innen den instansen som skal foreta prøvingen. Når trossamfunnene ikke lenger skal bruke ressurser på den formelle prøvingen av ekteskapsvilkår, vil en kunne frigjøre tid og ressurser til andre oppgaver. Prestene i Den norske kirke kan for eksempel bruke frigjorte ressurser på vigselssamtalen og selve vigselsseremonien. (...)

Kirkerådet mener de beste grunner taler for at Folkeregisteret alene bør forestå prøvingen. (...) Dersom en har sagt at en ønsker å skille prøvingen fra vigselsseremonien, vil det være inkonsekvent å føre videre en ordning med at notarius publicus skal gjøre begge deler. En ordning med at notarius publicus både skal forestå prøving og vigsel, vil kunne bli oppfattet som indirekte kritikk av alle de andre som hittil har hatt en slik myndighet, blant annet prester i Den norske kirke. En slik generell kritikk er det ikke grunnlag for.»

Berre to av høyringsinstansane gir tydeleg uttrykk for at dei helst ser at notarius publicus åleine blir prøvingsinstans. Det gjeld Trondheim byfogdembeteog Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring. Trondheim byfogdembete støttar subsidiært opp om folkeregisteret i kombinasjon med notarius publicus. Byfogdembeta i Bergen og Oslo meiner at vigslar som hovudregel må utførast av same instans som har stått for prøvinga.

Bergen byfogdembete skriv om dette:

«Byfogdembetes hovedsynspunkter kan oppsummeres slik: - Dersom prøving av ekteskapsvilkår ikke lenger skal foretas av domstolene, skal heller ikke foretagelse av vigsler skje ved domstolene.

- Dersom all prøving av ekteskapsvilkår skal foretas av ett og samme organ, som folkeregisteret, bør dette også ha vigselsmyndighet. Eventuelt bør seremonifunksjonen overføres til annet, nytt organ, for eksempel kommunale tjenestemenn, som i Danmark. (...)»

Også Trondheim byfogdembete meiner at den borgarlege prøvinga bør liggje hos den borgarlege institusjonen som også har vigselkompetansen, og seier til dette:

«Dagens ordning med prøving hos notarius publicus fungerer godt. Det må også sies å være praktisk at man kan henvende seg ett sted.»

Oslo byfogdembete uttaler seg slik:

«Når det gjelder hvilken instans som skal foreta prøvingen, er Oslo bygfogdembete enig i at de aktuelle alternativer er folkeregistrene eller notarius publicus. (...) Oslo byfogdembete mener derfor at den beste løsning er at alle prøvingene foretas av enten folkeregisteret eller notarius publicus. (...) Oslo byfogdembete mener at dersom notarius publicus fortsatt skal fortsette å foreta seremoniene, må notarius publicus også være prøvingsinstans for disse borgerlige vigslene/partnerskapsregistreringene. Det vil være svært unaturlig å bare la seremoniene være igjen i domstolene, mens en annen instans skal foreta prøvingen. (...) Dersom prøvingen legges til folkeregistrene, må det derfor finnes andre vigslere, for eksempel kommunale vigslere eller særskilt oppnevnte vigslere.»

Men dei andre domstolane som har uttalt seg, går inn for at all prøving blir lagd til folkeregisteret. Til dømes uttaler Salten tingrett:

«Jeg slutter meg til forslaget om at prøving av ekteskapsvilkår foretas av folkeregistret eller av notarius publicus. I valget mellom disse to instanser, eventuelt en kombinasjon av dem, går jeg inn for at all prøving legges til folkeregistrene. (...) Mest arbeid med prøvingen knytter seg til personer med utenlandsk statsborgerskap, men dette vil formodentlig være et område som folkeregistrene er kjent med idag. Til fordel for folkeregistrene taler også at de vil gi en god geografisk tilgjengelighet. Det vil være gode argumenter for å legge prøvingen til både folkeregistrene og notarius publicus. Bl.a. vil dette gjøre behandlingen enklere for de som også skal vies hos notarius publicus. På den annen side er det en fordel med én instans, og da må det utvilsomt bli folkeregistrene. Dette siste hensynet bør veie tungt, i kombinasjon med at forvaltningsoppgaver prinsipielt ikke bør legges til domstolene, når det finnes forvaltningsorganer som kan utføre funksjonen på en tilfredsstillende måte.»

Fleire av høyringsinstansane som går inn for løysinga med folkeregisteret i kombinasjon med notarius publicus, meiner at dette først og fremst er eit alternativ i ein overgangsfase. Til dømes skriv Advokatforeningens lovutvalg for familierett, arv og skifte:

«I utgangspunktet er vi av den oppfatning at det bør være en instans som foretar prøvingen av ekteskapsvilkårene, og på sikt bør dette være en oppgave som tillegges folkeregistrene. (...) En forutsetning må imidlertid være at folkeregisteret får den nødvendige opplæring og nødvendige ressurser for å kunne gjennomføre en slik oppgave på en forsvarlig måte. (...) Lovutvalget har derfor blitt stående ved at det kan være hensiktsmessig at man i første omgang går inn for en kombinert løsning der folkeregistrene overtar prøvingen av ekteskapsvilkårene fra kirken og trossamfunnene, mens domstolene fortsetter som i dag. Vi kan i den forbindelse slutte oss til den begrunnelse departementet har gitt i sitt høringsnotat. Men på sikt bør man arbeide for å få overført alle sakene til folkeregistrene.»

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn skriv om dette:

«Samarbeidsrådet er av den oppfatning at på sikt bør prøvingen ligge hos én instans. Enten dette blir folkeregistrene eller Notarius publicus, tror vi at det i en overgangsfase nok vil være gunstig å la Notarius publicus fortsette å prøve ekteskapsvilkårene for dem som vil vie seg hos byfogd/sorenskriver.»

Nidaros bispedømmeråd og biskopønskjer folkeregisteret åleine eller i kombinasjon med notarius publicus. Det same gjeld Tunsberg bispedømmeråd, som viser til fråsegna frå Nidaros.

Justisdepartementet går inn for kombinasjonen notarius publicus og Den norske kyrkja, som ei verdsleg forvaltningsoppgåve, som sideordna og alternative prøvingsinstansar. Justisdepartementet meiner at dersom notarius publicus blir fråteken kompetansen til prøving, bør også vigselritualet utførast av andre. Den norske kirkes presteforening (PF) ønskjer at prøvinga skal leggjast til norske statstenestemenn, eller leggjast til ein annan instans enn vigslar for alle.

Presteforeningen (PF) skriv:

«PF er ikke begeistret over innføring av obligatorisk borgerlig prøving av ekteskapsvilkår. (...) Argumentasjonen for innføring av obligatorisk borgerlig prøving er ikke overbevisende. I sin argumentasjon viser departementet til flere problemområder i forhold til dagens ordning med prøving av ekteskapsvilkår. I dette materiale bekrefter departementet at prester i Den norske kirke både kvalitativt og kvantitativt er dominerende. I vurderingen av det arbeid prestene i Den norske kirke gjør, er det ingen argumenter for å fjerne prøvingen fra denne gruppen, snarere tvert imot.

Det kan se ut som problemene er knyttet til trossamfunn, men påviselig ikke Den norske kirke. Dette kan skyldes at prester i Den norske kirke har lang tradisjon som offentlige tjenestemenn på grunn av forholdet mellom staten og kirken. Vi vil antyde at det her kan ligge mulighet for en løsning. Departementet vil oppnå det de ønsker ved å innføre obligatorisk prøving av ekteskapsvilkår ved norske statstjenestemenn. Prestene er statstjenestemenn og kan ved dette opprettholde sitt ansvar for prøving av ekteskapsvilkårene. Skulle vår løsning ikke få gjennomslag og departementet vil holde på forslaget om obligatorisk borgerlig prøving av ekteskapsvilkår, er vi av den oppfatning at prøving av ekteskapsvilkårene konsekvent bør skje ved en annen instans enn hos vigsler. Nettopp da er det mulig å forstå den kontrollerende funksjon som her er ment å innføre. (...)

Konklusjon: Prøving av ekteskapsvilkår er en offentligrettslig sak. I tråd med dette bør også prøvingen av ekteskapsvilkårene foretas av en offentlig instans og ved ansatte statstjenestemenn.

Subsidiært foreslår vi at det skilles konsekvent mellom den instans som prøver og den instans som vigsler. Prøvingsinstans bør da være folkeregistrene.»

4.6 Vurderingar og forslag frå departementet

4.6.1 Val av prøvingsinstans

Ei ordning med offentleg prøving av ekteskapsvilkåra for alle vil etter departementet si vurdering truleg føre til at ekteskapsvilkåra blir grundigare prøvde enn det som i mange tilfelle skjer i dag. Det kan vere ein effektiv måte å få bukt med dei problema som er avdekte om brot på ekteskapslova og manglande rutinar i samband med prøvinga av ekteskapsvilkåra. Noreg er i dag eit fleirkulturelt samfunn, og det gir utfordringar i høve til norskkunnskapar og norsk lovforståing i trussamfunn som representerer innvandrarbefolkninga. Departementet legg til grunn at innføring av obligatorisk borgarleg prøving av ekteskapsvilkåra særleg kan kome desse utfordringane i møte. Forslaget gjer det også lettare å sikre at dei som skal stå for prøvinga, har god kunnskap om regelverket. Det blir då også mogleg å føre ein grundigare kontroll av om ein av brudefolka er gift frå før, og at norsk ekteskapsalder blir følgd. Ved å innføre ei offentleg prøving av ekteskapsvilkåra ønskjer departementet også å oppnå at talet på tvangsekteskap blir redusert. Departementet legg til grunn at offentleg tilsette som er underlagt instruksjon, har lettare for heilt objektivt å kontrollere at brudefolka inngår ekteskap frivillig, enn til dømes ein forstandar i eit trussamfunn eller ein prest i ein kyrkjelyd, som kan vere under press frå trussamfunnet/kyrkjelyden under prøvinga.

At det berre er éin instans, kan vere mest fordelaktig, ettersom det kan gi ei betre og meir einsarta saksbehandling, eit syn som mange av høyringsinstansane støttar. Etter departementet si vurdering bør derfor obligatorisk borgarleg prøving leggjast til éin instans, men av praktiske grunnar bør prøvingskompetansen til norsk utanrikstenestemann vidareførast.

Folkeregisteret er ein instans som er godt eigna til å overta prøvinga av ekteskapsvilkåra. Folkeregistra har tilgjengeleg mykje av den informasjon som er viktig for prøving av ekteskap, og er såleis nærmast grunnlagskjelda for dei opplysningane som skal kontrollerast. Dersom brudefolka bur i Noreg, har folkeregisteret opplysningar om namn, alder, sivilstand, opplysningar om eit tidlegare ekteskap er oppløyst ved skilsmisse eller død, og normalt har folkeregisteret også registrert opphaldsløyve. Alderen til brudefolka kan vere særleg viktig når det gjeld tvangsekteskap. For å hindre bigami er det avgjerande at rett sivilstand blir lagd til grunn ved prøvinga. Denne løysinga vil samtidig frita partane for å rekvirere og leggje fram fødselsattest. Folkeregistra slepp oppgåva med å skrive ut fødselsattestar til bruk ved prøving, og kan i staden berre sjølve kontrollere status i folkeregisteret.

Når det gjeld utanlandske statsborgarar, har folkeregisteret normalt registrert opphaldsløyve når ein utlending er busett i distriktet, jf. folkeregisterlova § 8 andre ledd. Sjølv om dette ikkje gjeld alle utlendingar som oppfyller krava i ekteskapslova til lovleg opphald her i riket, jf. § 7 bokstav k, blir dette forholdet lettare å kontrollere enn for den enkelte vigslaren etter gjeldande rett.

Folkeregistra får såleis betre høve til å kontrollere at dei opplysningane partane gir, er rette, enn dei instansane som i dag står for prøvinga.

Ei overføring av oppgåva med prøving av ekteskapsvilkåra til folkeregistra har den ulempa at brudefolka må vende seg til to instansar, først folkeregisteret, dernest den vigslaren som skal utføre sjølve vigselen. Men departementet kan ikkje sjå at det er noka stor ulempe for partane. Også etter det regelverket som gjeld i dag, vel somme denne løysinga, ved å inngå ekteskap på ein annan stad enn der dei bur.

Departementet legg vidare stor vekt på personvernomsynet, som etter Datatilsynet si vurdering best blir oppfylt dersom prøvinga blir lagd til folkeregisteret.

På denne bakgrunn meiner departementet, i likskap med eit stort fleirtal av høyringsinstansane, at kompetansen til å prøve ekteskapsvilkåra bør flyttast frå vigslarane til folkeregisteret. Omsynet til likebehandling og nøytralitet taler for at prøvinga blir flytta frå alle vigslarar. Dersom prestane framleis skal ha prøvingskompetansen som ei verdsleg forvaltningsoppgåve, slik Justisdepartementet og Presteforeininga foreslår, tek ein ikkje vare på dette omsynet. Andre høyringsinstansar, som representerer Den norske kyrkja og andre trus- og livssynssamfunn, meiner likevel at folkeregisteret åleine skal vere prøvingsinstans, slik at vigslarane kan konsentrere seg om dei seremonielle og religiøse sidene ved vigselseremonien.

Dommerforeningens utvalg for familierett, arverett, skifte- og personrett og fleire tingrettar deler også den oppfatninga departementet har om at folkeregisteret åleine bør vere prøvingsinstans, med den grunngivinga at prøvinga er ei rein forvaltningsmessig oppgåve og såleis ikkje høyrer heime i domstolssystemet. Etter forslaget skal domstolane framleis kunne stå for vigselseremonien, som ein av fleire instansar i samfunnet.

Departementet vil minne om at det forholdet at vigslaren etter forslaget ikkje sjølv skal prøve ekteskapsvilkåra, ikkje representerer noko nytt for domstolane. Også etter gjeldande rett blir vigselseremonien ofte utført av ein vigslar som ikkje sjølv har prøvd ekteskapsvilkåra, fordi brudefolka gifter seg ein annan stad enn der dei bur.

Etter departementet si vurdering er det i alle fall uheldig om prøvinga blir delt mellom folkeregistra og notarius publicus. I tillegg til at ei slik kombinert løysing verkar uoversiktleg og kan skape komplikasjonar for brukarane, kan ordninga føre til ulik praksis, og ifølgje Nedre Romerike tingrett til unødig meirarbeid, idet notarius publicus i somme tilfelle likevel må søkje opplysningar hos folkeregistra.

Departementet foreslår derfor at all prøving av ekteskapsvilkår i Noreg skal leggjast til folkeregisteret.

Departementet held fast på forslaget om at fylkesmannen framleis skal vere klageinstans, sjølv om Skattedirektoratetprinsipielt sett meiner at klageinstansen også i desse sakene bør liggje innanfor skatteetaten. Det inneber at klageordninga slik ho er i dag, blir vidareført. Departementet meiner dette er ei formålstenleg ordning, både fordi fylkesmannen alt har den nødvendige kompetansen, og fordi fylkesmannen også er klageinstans for dei avgjerdene folkeregisteret tek i namnesaker. Mange endrar namn nettopp ved ekteskap. Omsynet til at det skal vere enkelt for partane, taler også for å velje same instans og klageinstans i desse sakene.

4.6.2 Andre forslag som følgje av å innføre obligatorisk borgarleg prøving ved folkeregisteret (prøvingsattest, klageorgan osv.)

Departementet foreslår at folkeregisteret heretter skal prøve ekteskapsvilkåra. Det inneber at vilkåra må prøvast av folkeregisteret på den staden der ein av brudefolka bur, eller dersom ingen av brudefolka har bustad her i landet, på den staden der ein av dei har opphald. Som ei følgje av at prøvinga blir foreslått overført til ein annan instans enn den som er vigslar, er det nødvendig at det blir skrive ut ein attest som viser at vilkåra er prøvde, og at det ikkje er noko til hinder for at brudefolka kan inngå ekteskap. Vigslaren må få prøvingsattesten før vigselen kan gjennomførast. Departementet held på forslaget i høyringsnotatet om at prøvingsattesten skal gjelde i fire månader. Dersom partane innan den tid ikkje har inngått ekteskap, må det gjerast ei ny prøving. Det inneber ein ny regel om at ein prøvingsattest er gyldig i fire månader etter at han er skriven ut.

Departementet held også på forslaget i høyringsnotatet om at ein vigsel som er utført i Noreg, ikkje er gyldig etter norsk rett dersom det ikkje ligg føre gyldig prøvingsattest frå folkeregisteret. Som gyldig prøvingsattest gjeld også gyldig prøving gjord i eit anna nordisk land, i samsvar med Nordisk konvensjon av 6. februar 1931. Etter artikkel 2 i denne konvensjonen kan vigslar, så lenge prøvinga eller lysinga er gyldig, utførast av styresmaktene i ein annan kontraherande stat utan ny prøving eller lysing. Fylkesmannen i Oslo og Akershushar uttrykt eksplisitt støtte til dette forslaget. Å slå fast at eit ekteskap er ugyldig, kan få svært store konsekvensar for dei som blir ramma. Rettsleg sett har det då aldri vore noko ekteskap. Det følgjer likevel av ekteskapslova at det er mogleg å gjere eit ekteskap gyldig i ettertid når særlege grunnar taler for det, jf. ekteskapslova § 16 andre ledd. Denne unntaksregelen må kome til bruk også når ekteskapet er ugyldig som følgje av manglande prøvingsattest.

For å oppnå at alle vigslarar faktisk følgjer dei foreslåtte reglane om at folkeregisteret skal prøve vilkåra for å inngå ekteskap før vigselen skjer, er det viktig at dette blir kontrollert. Derfor må det etter departementet si vurdering følgje sanksjonar dersom nokon bryt reglane. I tillegg til at det blir foreslått at spørsmålet om ekteskapet er gyldig, er avhengig av om det ligg føre ein prøvingsattest, vil også brot på denne regelen som tek seg oppatt, vere å rekne som «forsømd tenesteskyldnad på sers alvorleg vis», og fylkesmannen kan på eit slikt grunnlag ta ifrå ein prest eller forstandar i eit registrert trussamfunn retten til å gjere preste- eller forstandarteneste, jf. lov 13. juni 1969 nr. 25 om trudomssamfunn og ymist anna § 27. Departementet meiner det er avgjerande at det finst kontrollordningar for å sikre at dei nye reglane for prøving blir følgde.

Etter at ein vigsel er utført, må vigslaren snarast, og seinast innan ei veke, sende melding til folkeregisteret, jf. § 4 i Forskrift om registrering og melding av vigsel, fastsett ved kongeleg resolusjon 20. november 1992 med heimel i ekteskapslova § 17. Kva for eit folkeregister som skal ha melding om vigselen, går fram av same paragrafen. Dersom denne vigselmeldinga skal sendast til eit anna folkeregister enn det som har stått for prøvinga, må folkeregisteret som har stått for prøvinga, også bli orientert om vigselen. Forskrift om registrering og melding av vigsel må eventuelt endrast i tråd med dette.

Samtidig vil departementet halde på forslaget om å oppheve regelen i § 10 andre ledd om at det vanlegvis skal gå ei veke frå dokumentasjon blir innlevert, til ein prøvingsattest kan skrivast ut. Departementet kan ikkje sjå at det skal vere grunn til å vente med å skrive ut prøvingsattest dersom den nødvendige dokumentasjonen ligg føre. Oslo byfogdembete skriv til dette punktet:

«Departementet foreslår å oppheve bestemmelsen i ekteskapsloven § 10 annet ledd om at det vanligvis skal gå en uke fra dokumentasjon innleveres til prøvingsattest kan utstedes. Oslo byfogdembete er enig i at en ukes prøvingstid vanligvis ikke er nødvendig, men ser problemer med helt å fjerne bestemmelsen om prøvingstid (...) Oslo byfogdembete mener det er en fordel at loven fortsatt inneholder en bestemmelse om prøvingstid/saksbehandlingstid, for eksempel tre dager.»

Etter departementet si vurdering har denne regelen utspelt si rolle og er i alle fall lite formålstenleg no når det blir foreslått at det ikkje lenger er vigslaren som skal ha ansvaret for prøvinga. Det vil derfor nødvendigvis gå ei tid frå dokumenta er innleverte til folkeregisteret, til prøvingsattesten blir skriven ut, og til vigselen kan skje. Departementet finn ikkje grunn til å regulere dette nærmare.

Ved registrering av partnarskap blir prøvinga utført av notarius publicus på heimstaden til ein av partane. På bakgrunn av at departementet no foreslår at prøving av ekteskapsvilkåra skal leggjast til folkeregistra i alle saker, vil departementet halde på forslaget om at dette også skal gjelde for prøving av vilkåra i samband med registrering av partnarskap. Omsynet til lik saksbehandling for alle taler for denne løysinga. Det gjeld dessutan så få saker (i alt nær 190 i 2001) at det verkar lite formålstenleg at domstolane skal halde fram med å ha denne oppgåva. Men forslaget inneber at det må gjerast endringar i Forskrift om prøving av vilkår og fremgangsmåte m.v. ved registrering av partnerskap.

Departementet foreslår at prøvingskompetansen til norsk utanrikstenestemann blir vidareført, slik det også blei foreslått i høyringsnotatet. Praktiske omsyn tilseier at prøvingskompetansen framleis bør bli verande hos norsk utanrikstenestemann når det gjeld vigslar som skal skje etter norsk rett i utlandet. Men norsk utanrikstenestemann skal berre prøve ekteskapsvilkåra for norske borgarar busette i embetsdistriktet, og berre i tilfelle der prøvinga ikkje kan utførast av eit norsk folkeregister. Det inneber at ein norsk utanrikstenestemann også må kunne prøve ekteskapsvilkåra i slike tilfelle dersom vigselen skal utførast av ein prest eller misjonær i utlandet som har kompetanse til det.