7 Merknader til bestemmelsene i lovforslaget

Til § 9 annet ledd:

Bestemmelsen er ny og fastsetter at arbeidstillatelse og oppholdstillatelse til familiemedlemmer i medhold av første ledd skal kunne nektes i nærmere bestemte tilfeller for å beskytte mot mishandling og grov utnyttelse. Bestemmelsen svarer til § 58 fjerde ledd i utvalgets lovutkast, men er noe endret. Det vises til de generelle merknadene i kapittel 2.7.1.

Bestemmelsen i første punktum fastsetter at arbeidstillatelse og oppholdstillatelse for familieetablering skal kunne nektes dersom det er sannsynlig at søkeren eller dennes særkullsbarn vil bli mishandlet eller grovt utnyttet. I forhold til hva som ligger i begrepene «mishandlet» og «grovt utnyttet», vises det til drøftelsen i de generelle merknadene.

Som familieetablering skal regnes arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse for ektefelle til en referanseperson som er bosatt eller skal bosette seg i Norge når partene ikke har felles barn, og ikke tidligere har levd i husstandsfellesskap av en viss varighet. Dersom partene har felles barn eller tidligere har levd i husstandsfellesskap av en viss varighet, regnes forholdet som familie gjenforening. I forhold til bedømmelsen av om partene «har levd i husstandsfellesskap», vil det være avgjørende om de faktisk har bodd sammen som ektefeller, og det er ikke tilstrekkelig at de har vært registrert med felles bostedsadresse dersom for eksempel referansepersonen samtidig har vært på langvarige returopphold i Norge eller tilsvarende. I forhold til bedømmelsen av om samlivet mellom partene skal ha hatt «en viss varighet», er det angitt som et utgangspunkt i de generelle merknadene at samlivet mellom partene bør ha hatt en varighet av minst seks måneder før det er rimelig å kategorisere saken som familie gjenforening, slik at tilfellet faller utenfor bestemmelsens anvendelsesområde. Det vil imidlertid være behov for en konkret og helhetlig vurdering, jf. de generelle merknadene.

Også tilfeller hvor det søkes om oppholdstillatelse for å inngå ekteskap, skal defineres som familieetablering. Tillatelser i slike saker gis i dag i medhold av utlendingsforskriften § 24 første ledd bokstav a med hjemmel i utlendingsloven § 8 annet ledd. En særskilt bestemmelse som fastsetter at tillatelse skal kunne nektes ved sannsynlighet for mishandling eller grov utnyttelse i disse tilfellene, hører derfor systematisk hjemme i forskriften og vil bli foreslått av departementet.

Vilkåret om at det må være sannsynlig at søkeren vil bli mishandlet eller grovt utnyttet, skal som det fremgår av de generelle merknadene forstås som et krav til sannsynlighetsovervekt for fremtidige overgrep.

I annet punktum er det fastsatt at bestemmelsen gjelder tilsvarende når et særkullsbarn søker om familie gjenforeningmed en forelder som har fått arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse for familieetablering. Mens det etter første punktum kan nektes arbeidstillatelse og oppholdstillatelse til forelderen når vedkommende søker tillatelse samtidig som det fremmes søknad for et medfølgende særkullsbarn, vil tillatelse til særkullsbarnet også kunne nektes etter annet punktum i situasjoner hvor forelderen allerede har fått arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse i medhold av reglene om familieetablering.

Det kan være aktuelt å gi regler i forskrift om både tolkningen av de ulike begreper i bestemmelsene i første og annet punktum og om hvilke kriterier som skal være avgjørende for om hjemmelen til å avslå tillatelse faktisk skal benyttes. Når det gjelder det siste vises det for øvrig til de eksempler på relevante kriterier som er angitt i de generelle merknadene i kapittel 2.7.1.

Til § 9 nytt tredje ledd:

Bestemmelsen er ny og har som formål å motvirke at oppholds- eller arbeidstillatelse innvilges med grunnlag i et ekteskap som er inngått mot en av partenes vilje. Det er fastsatt at tillatelse kan nektes enten dersom referansepersonen etter forespørsel ikke samtykker i at søkeren gis tillatelse, eller dersom det er sannsynlig at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje. Forslaget er drøftet i de generelle merknadene kapittel 4.5 og 4.6. Forslaget til bestemmelse svarer innholdsmessig til § 62 annet ledd i utvalgets lovutkast. Det er imidlertid foretatt en endring av kravet til bevis for at det er utøvet ekteskapspress, jf. de generelle merknadene i kapittel 4.5.3.

I forhold til det første alternativet i bestemmelsen vises det til kapittel 4.6 i de generelle merknadene. Forslaget er begrunnet i at en referanseperson som har vært utsatt for alvorlig ekteskapspress ofte vil være i en svært sårbar situasjon som gjør at vedkommende vil ha vanskelig for å opplyse om forholdet til myndighetene. Den foreslåtte bestemmelsen innebærer at man ved mistanke om tvang eller alvorlig ekteskapspress ikke vil være avhengig av at referansepersonen våger å forklare seg aktivt om det press som har vært utøvet. Det er tilstrekkelig for å nekte tillatelse til søkeren at referansepersonen unnlater å gi sin aktive støtte til søknaden. Det bemerkes for øvrig at bestemmelsen ikke er begrenset til saker som gjelder ekteskapspress, men kan ha anvendelse også i andre sammenhenger hvor det er uklart om referansepersonen (fortsatt) støtter en innlevert søknad.

I forhold til det andre alternativet i bestemmelsen om at tillatelse kan nektes dersom det er sannsynlig at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje, vises det til de generelle merknadene i kapittel 4.5. Forslaget er dels begrunnet i ønsket om å tydeliggjøre at slike ekteskap ikke danner grunnlag for opphold i Norge, og dels i behovet for å tydeliggjøre at man ikke skal være bundet av de samme vurderingsnormer som når det skal avgjøres om et ekteskap er ugyldig etter ekteskapsloven eller når det skal avgjøres om det foreligger et straffbart forhold i henhold til straffelovens bestemmelse om tvangsekteskap. Det siste fremkommer ved at man har foreslått som vurderingskriterium om ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje, og ikke hvorvidt det er utøvet «rettsstridig atferd» som er det kriterium som anvendes i straffeloven § 222 og ekteskapsloven § 16 tredje ledd.

Vilkåret om at det må være sannsynlig at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje, skal forstås som et krav til sannsynlighetsovervekt for at dette er tilfellet.

Selv om den foreslåtte bestemmelsen bare fastsetter at tillatelse «kan» nektes dersom det er sannsynlig at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje, vil det kun være i helt særskilte tilfeller at denne adgangen til å nekte tillatelse ikke bør anvendes. Det vises til de generelle merknadene kapittel 4.5.3.

Til ny § 9 a:

Bestemmelsen er ny og har til formål å motvirke at noen presses til å inngå ekteskap mot sin vilje. Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 4.4 i de generelle merknadene og svarer innholdsmessig til § 66 fjerde og femte ledd i utvalgets lovutkast.

Bestemmelsen i første ledd fastsetter i innledningen en hovedregel om at referansepersonen må returnere til Norge for å bli intervjuet av utlendingsmyndighetene dersom et ekteskap eller samboerforhold er inngått eller etablert i utlandet av en referanseperson som har vært bosatt i Norge.

I første ledd bokstav aog b er det fastsatt to alternative unntak fra vilkåret om at referansepersonen skal returnere til Norge for å la seg intervjue før en søknad fra ektefellen eller samboeren kan innvilges.

I annet ledd er det i første punktum gitt hjemmel for at Kongen kan fastsette ytterligere unntak fra hovedregelen i første ledd om at det skal gjennomføres intervju av referansepersonen i Norge. Som det fremgår av de generelle merknadene vil det særlig være aktuelt å fastsette unntak knyttet til alder. I annet punktum er det gitt hjemmel for at Kongen også kan gi nærmere regler om fremgangsmåten ved fremsettelse av søknad og om gjennomføringen av slikt intervju som nevnt i første ledd.

Til ny § 11a tredje og fjerde ledd:

Bestemmelsen er ny og har som formål å verne om utenlandske arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår. Bestemmelsen svarer innholdsmessig til § 37 annet ledd i utvalgets lovutkast. Visse endringer av bestemmelsen er foretatt. Det vises til de generelle merknadene kapittel 5.

I tredje ledd første punktum er det fastsatt at det kan treffes vedtak om at det ikke skal innvilges arbeidstillatelse for å utføre arbeid hos en arbeidsgiver som grovt eller gjentatte ganger har brutt regler som skal verne om arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår, og som er gitt i medhold av utlendingsloven. Bestemmelsen retter seg kun mot arbeidsgivere og ikke mot oppdragsgivere.

I tredje ledd annet punktum fremgår det at vedtakets virkningsperiode skal være to år.

I tredje ledd tredje punktum er det gitt hjemmel til å gi nærmere regler i forskrift, herunder gi regler om at vedtakets virkningsperiode skal være kortere enn to år.

I fjerde ledd fremgår det at et vedtak i medhold av bestemmelsen ikke påvirker arbeidsgivers adgang til å engasjere utlendinger som er omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen – heller ikke de som kommer fra de nye EU-landene som er omfattet av de særskilte overgangsordningene.

For øvrig vises det til kapittel 5.3 i de generelle merknadene.

Til ny § 25 a:

Bestemmelsen er ny og fastsetter en særskilt hjemmel for å nekte visum dersom det er sannsynlig at søkeren eller dennes særkullsbarn vil bli mishandlet eller grovt utnyttet. Bestemmelsen svarer til § 9 tredje ledd i utvalgets lovutkast, men er noe endret. Det vises til de generelle merknadene kapittel 3.

Bestemmelsen vil i første rekke ha sin anvendelse i tilfeller hvor det er grunn til å frykte at søkeren vil kunne bli utsatt for vold og mishandling av referansepersonen. Det kan imidlertid også være aktuelt å nekte visum ved fare for grov utnyttelse uten at det er noen sannsynlighet for mishandling. Situasjonen kan for eksempel være at myndighetene er kjent med at kvinner som tidligere har vært på visumbesøk har blitt utnyttet i prostitusjon av referansepersonen.

Til ny § 44 a

Bestemmelsen er ny og svarer innholdsmessig til § 95 i utvalgets lovutkast. Departementet har drøftet bestemmelsen i kapittel 2.7.2.

Formålet med bestemmelsen er å gi utlendingsmyndighetene tilgang til opplysninger om referansepersonen som er nødvendige for å vurdere om det er sannsynlig at søkeren eller dennes eventuelle særkullsbarn vil bli mishandlet eller grovt utnyttet, jf. forslaget til ny § 9 annet ledd.

Bestemmelsen i første ledd fastsetter for det første i hvilke saker politiet kan foreta vandelskontroll. Det følger av bestemmelsen at dette gjelder både slike saker om familieetablering som er nevnt i forslaget til § 9 annet ledd første punktum og slike saker om familiegjenforening som er nevnt i samme bestemmelse annet punktum. Dessuten gjelder det slike saker om familieetablering som behandles etter forskriftsbestemmelse gitt i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd. Det vises til det som er sagt i de særskilte merknadene til § 9 annet ledd ovenfor om saker hvor det søkes oppholdstillatelse for å inngå ekteskap.

For det andre fastsetter bestemmelsen i første ledd hvem det kan foretas vandelskontroll i forhold til. I sak om familieetablering kan det foretas vandelskontroll av referansepersonen. Når et særkullsbarn søker om familiegjenforening med en forelder som allerede har fått tillatelse, kan det foretas vandelskontroll av ektefellen til vedkommende forelder.

Det gjelder ikke noe krav om at det må foreligge noen «særlig grunn» for å foreta vandelskontroll i slike saker som dekkes av første ledd. Bestemmelsen åpner med andre ord for at vandelskontroll kan skje rutinemessig, men pålegger ikke politiet noen plikt til å foreta kontroll i alle saker.

Det påpekes for øvrig at utvalget i sin innstilling mente at det strengt tatt ikke var behov for å lovfeste politiets adgang til å foreta vandelskontroll av referansepersonen, men utvalget valgte likevel å foreslå en tydelig hjemmel for dette, jf. de særskilte merknadene til § 95 i utvalgets lovutkast.

I annet ledd er det fastsatt at politiet kan videreformidle opplysninger som er av betydning for om arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse skal avslås. Det følger av forslaget til § 9 annet ledd at dette må være opplysninger som kan gjøre det sannsynlig at søkeren eller dennes særkullsbarn vil bli mishandlet eller grovt utnyttet. Det vil med andre ord kun være spesielle kategorier vandelsopplysninger som det kan komme på tale å videreformidle. De nærmere kriterier i denne sammenheng må fastsettes i forskrift (jf. tredje ledd) og i retningslinjer. På den annen side gjelder det ikke noe vilkår om at opplysningene må begrenses til saker hvor det faktisk er ilagt en straffereaksjon. Det vises til de generelle merknadene.

Bestemmelsen i annet ledd fastsetter at politiet kan gi en «uttalelse» om relevante vandelsopplysninger. Det skal med andre ord ikke bare fremlegges en politiattest. Det vises til det som er referert fra utvalgets forslag i kapittel 2.5 og departementets vurderinger i kapittel 2.7.2. Uttalelsen fra politiet kan gis til det organ som avgjør saken. Dette vil i alle tilfeller være enten Utlendingsdirektoratet eller Utlendingsnemnda.

I tredje ledd er det gitt hjemmel for at Kongen kan gi nærmere regler om hvilke opplysninger politiet skal oversende vedtaksorganet og hvordan politiet skal presentere disse opplysningene.

Til ny § 44 b

Bestemmelsen er ny og er omtalt i kapittel 3.6 i de generelle merknadene. Bestemmelsen svarer innholdsmessig til § 96 i utvalgets lovutkast. Formålet med bestemmelsen er å gi utlendingsmyndighetene tilgang til opplysninger om referansepersonen som er nødvendige for å vurdere om det er sannsynlig at søkeren eller dennes eventuelle særkullsbarn vil bli mishandlet eller grovt utnyttet dersom visum blir gitt, jf. forslaget til ny § 25a.

I første ledd fremgår det at Utlendingsdirektoratet eller Utlendingsnemnda skal kunne innhente uttalelse fra politiet dersom de finner at det foreligger «særlig grunn» til det. Dette innebærer at det ikke kan foretas rutinemessig vandelskontroll av referansepersoner i alle visumsaker. Hva som utgjør «særlig grunn» må overlates til utlendingsmyndighetenes skjønn. Et eksempel kan være at utlendingsmyndighetene kan lese ut av sine registre at referansepersonen tidligere har vært referanseperson for en rekke kvinner i visum- eller ekteskapssammenheng, og at en eller flere har fått selvstendig opphold på grunn av mishandling.

Det fremgår av bestemmelsen at politiet bare kan oversende opplysninger som er av betydning for å vurdere om visumsøknad skal avslås. Det vises til de spesielle merknadene til § 44a annet ledd om dette.

I annet ledd er det gitt hjemmel for at Kongen kan gi nærmere regler om hvilke opplysninger politiet skal oversende vedtaksorganet og hvordan politiet skal presentere disse opplysningene for vedtaksorganet.

Til endringen i § 57 første ledd bokstav b:

Endringen innebærer at utvisning fra annet nordisk land ikke i seg selv kan begrunne at utlending som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen skal bortvises fra riket. Det skal alltid foretas en konkret og individuell vurdering.

Forøvrig vises til kapittel 6.2 i de generelle merknadene.

Til opphevelsen av § 58 annet ledd annet punktum:

§ 58 annet ledd annet punktum oppheves fordi den anses å være overflødig. § 58 annet ledd første punktum gir dekkende uttrykk for når en utlending som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen kan utvises.

For øvrig vises til kapittel 6.3 i de generelle merknadene.

Til opphevelsen av § 58 fjerde ledd:

Bestemmelsen oppheves fordi den ikke anses å være i overensstemmelse med våre EØS-forpliktelser hva gjelder adgangen til å utvise en utlending som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen.

Forøvrig vises til kapittel 6.4 i de generelle merknadene.