2 Forvalterregistrering

2.1 Hovedinnhold

2.1.1 Om adgangen til forvalterregistrering

Spørsmålet om forvalterregistrering av innenlandske investorers aksjer i norske selskaper har vært tatt opp flere ganger. Forvalterregistreringsutvalgets utredning i NOU 2005:13 er imidlertid den første utredning av spørsmålet foretatt av et bredt sammensatt offentlig utvalg. Utvalget tilrådde i store trekk at gjeldende rett, med forbud mot forvalterregistrering for innlendinger og adgang til forvalterregistrering for utlendinger, videreføres.

I proposisjonen foreslås det, i samsvar med innstillingen fra utvalget, å videreføre kravet om at innenlandske eiere av aksjer i norske selskaper skal være direkteregistrert, slik at reell eier fremgår av registeret. Det foreslås således ikke å utvide adgangen til forvalterregistrering til å omfatte innenlandske investorer. Det legges særlig vekt på at adgang til forvalterregistrering ville svekke en effektiv myndighetskontroll og innebære en begrensning i forhold til gjeldende åpenhet og informasjon om eierforhold, eierstrukturer og maktforhold i næringslivet. Videre vektlegges at adgang til forvalterregistrering ville kunne medføre en svekkelse av mulighet til god eierstyring, selskapsledelse og aksjonærdemokrati, fordi aksjeeieres og selskapets muligheter til å skaffe seg informasjon om selskapets reelle eiermasse og eierkonstellasjoner ville bli begrenset. Departementet mener hensynet til åpenhet om eierskap, herunder de fordeler direkteregistrering medfører for kontrollmyndigheter og for selskapet selv, bør tillegges større vekt enn de fordeler forvalterregistrering kan medføre for den enkelte investor.

Det foreslås å videreføre gjeldende adgang til forvalterregistrering for utenlandske eiere av aksjer i norske selskaper. Det legges således opp til å videreføre skillet mellom innenlandske og utenlandske aksjeeiere mht. forvalterregistrering. Det legges særlig vekt på at det foreligger reelle ulikheter mellom hensynene som knytter seg til innenlandske og utenlandske aksjeeiere, blant annet det å forholde seg til et fremmed rettssystem, og at det er viktig å legge til rette for å sikre tilgangen på utenlandsk kapital for norsk næringsliv.

2.1.2 Regulering av forvalterregistrering

Det foreslås å lovfeste presiseringer av begrepene «innenlandsk» og «utenlandsk» aksjeeier. For fysiske personer foreslås at vedkommende skal ha utenlandsk domisil og utenlandsk statsborgerskap for at vedkommende skal anses som «utenlandsk» i denne sammenhengen. Forslaget innebærer at utenlandske statsborgere bosatt i Norge eller norske statsborgere bosatt i utlandet ikke vil anses som «utenlandsk». For juridiske personer foreslås at selskap registrert i utlandet skal anses som «utenlandsk», med mindre selskapets hovedkontor befinner seg her i riket.

I proposisjonen foreslås å lovfeste en adgang for utenlandske aksjeeiere til å forvalter­registrere aksjer i selskaper notert på norsk regulert marked. Forslaget innebærer en opphevelse av gjeldende krav om samtykke fra Kredittilsynet.

Videre forslås å presisere i lovteksten at adgangen til forvalterregistrering også gjelder i forhold til aksjeselskap som har registrert aksjene i et verdipapirregister.

Det forslås en hjemmel til at forvaltere gjennom forskriftsregler kan pålegges en periodisk rapporteringsplikt hvoretter forvaltere med jevne mellomrom skal levere oppdaterte opplysninger om eierne av aksjene som forvaltes til offentlige myndigheter eller andre. En slik informasjonsplikt vil kunne bidra til større åpenhet om utenlandske eierforhold og eierstrukturer i norske selskap.

I proposisjonen forslås også å innføre en hjemmel til at det i forskrift kan gis nærmere regler om tvangssalg av finansielle instrumenter registrert på forvalterkonti som forvaltes av noen uten godkjennelse, eller der forvalter ikke oppfyller sin opplysningsplikt.

Det forslås regler om rettsvern for rettstiftelser i finansielle instrumenter som er utstedt i et verdipapirregister med konsesjon etter vprl. § 3-1 og som er registrert på forvalterkonto i et slikt verdipapirregister. Slike rettsstiftelser vil etter forslaget få rettsvirkninger etter reglene i vprl. §§ 7-1 og 7-2, når forvalteren har fått melding om rettsstiftelsen.

2.2 Bakgrunn for forslaget

2.2.1 Bakgrunn

For aksjer er utgangspunktet etter norsk rett at eieren av en aksje skal være innført i aksjeeierregisteret, jf. allmennaksjeloven § 4-4 nr. 4. I forbindelse med opprettelsen av Verdipapirsentralen i 1985 ble det innført en adgang for utlendinger til å stå oppført med forvalter i Verdipapirsentralen, for å legalisere praksis, jf. aksjeloven (1976) § 3-1 og omtale i Ot.prp. nr. 84 (1984-85) side 33. Justisdepartementet henviste i den forbindelse til argumenter fremhevet i en rapport av 22. juni 1984:

«Et krav om at den virkelige aksjeeier skal innføres i aksjeboken kan begrunnes ut fra at selskapet skal kunne vite hvem som er dets aksjonærer, og at andre aksjonærer skal kunne vite hvem de andre deltagerne er og hvor stor andel disse har. Selskapets ledelse og andre aksjonærer skal ikke risikere at en stor og inntil da ukjent aksjonær dukker opp på generalforsamlingen med stor og kanskje dominerende innflytelse. Offentligheten kan også ha behov for å vite hvem som sitter med store aksjeposter og dermed makten i selskaper av stor samfunnsmessig betydning. I tillegg kommer behovet for kontroll i forbindelse med beskatning.

Skal dette kravet opprettholdes overfor utenlandske aksjonærer også etter etablering av Verdipapirsentralen, forutsetter det enten at alle utenlandske aksjonærer oppretter konto i en norsk kontoførende institusjon, eller at også utenlandske banker og meglere tillates å være kontoførende institusjon i den norske Verdipapirsentralen. Et krav om at alle utenlandske investorer i norske aksjer skal ha konto hos en norsk kontoførende institusjon kan synes lite praktisk, og kan bidra til å hemme omsetningen av norske aksjer i utlandet. Det kan også tenkes at bestemmelsene kan støte mot forbud i andre lands lover mot at deres valutainnlendinger oppretter konti i utenlandske banker, tilsvarende de bestemmelser som finnes i de norske valutabestemmelsene.

Det knytter seg også betenkeligheter til å la utenlandske banker og meglere være kontoførende institusjon i Verdipapirsentralen, da disse ikke vil stå under samme tilsyn som norske banker, obligasjonsutstedere og meglere. Som utenlandsk bank regnes i denne sammenheng ikke filial eller datterbank av utenlandsk bank etablert i Norge. - For norske aksjonærer foreslås ikke en tilsvarende adgang til forvalterregistrering. Her vil det praktiske behov for slik registrering bli mindre etter etablering av Verdipapirsentralen, da oppdatering av aksjeboken vil skje automatisk. Nettopp hensynet til å begrense antallet av registreringer i aksjeboken har tidligere vært et tungtveiende argument for forvalterregistrering, se drøftelsen i prop. 1970:99, s. 63-66.

Det foreslås at adgang til forvalterregistrering bare omfatter selskap hvis aksjer er notert på en utenlandsk fondsbørs, og at den bare gjelder for selskaper registrert i Verdipapirsentralen, men at departementet kan gi samtykke til slik registrering også i selskaper som ikke er børsnoterte ute. Dersom det ble åpnet generell adgang til forvalterregistrering for utenlandske aksjonærer, ville det kunne bety at eierforholdet i utenlandskeide datterselskaper i Norge ikke alltid ville fremgå av aksjeboken. En slik begrensning i adgangen til forvalterregistrering tilsvarer det som gjelder etter den svenske abl. § 16, 2. ledd.»

Aksjelovutvalget uttalte i NOU 1996: 3 s. 88 at «adgangen til å utvide adgangen til forvalterregistrering først og fremst vil være aktuelt i forhold til aksjer som er notert på norsk børs og som tilhører utenlandske aksjeeiere». Aksjelovutvalget la frem enkelte endringsforslag i forhold til forvalterregistreringssystemet.

I Ot.prp. nr. 23 (1996-97) uttalte Justisdepartementet bl.a. (s. 100):

«Som det ble uttalt i Ot prp nr 36 (1993-94) er departementet av den oppfatning at det er god grunn til å se nærmere på reglene om forvalter­registrering, men at dette bør gjøres gjenstand for egen utredning. I samråd med Finans­departementet foreslås det derfor at reglene videre­føres uendret i denne omgang, og at man i stedet kommer tilbake med eventuelle forslag om lovendringer ved en senere anledning. Departementet har etter dette ikke fulgt opp Aksjelov­utvalgets endringsforslag, uten at dette betyr at departementet går imot forslagene. Enkelte rent lovtekniske endringer er likevel fulgt opp.»

I Innst. O. nr. 80 (1996-97) s. 25 ga Justiskomiteen sin tilslutning til at en kom tilbake til forvalterregistrering i en egen utredning. Aksjeloven (1976) § 3-1 ble etter dette videreført tilnærmet uendret i allmennaksjeloven (1997) § 4-10.

Spørsmålet om forvalterregistrering av aksjer for norske aksjeeiere ble ansett for å falle utenfor mandatet til Verdipapirsentrallovutvalget, jf. NOU 2000: 10 s. 88, som utarbeidet forslaget til ny verdipapirregisterlov. Gjennom ny verdipapir­registerlov (lov 5. juli 2002 nr. 64 om registrering av finansielle instrumenter) ble det imidlertid åpnet for forvalter­registrering i verdipapir­register av ihendehaverobligasjoner og derivater. Samtidig ble det vedtatt en endring i verdipapir­fondloven som åpnet for forvalter­registrering i verdipapir­fonds andels­eierregistre. Det vises til omtale i NOU 2000: 10 s. 92 flg. og Ot.prp. nr. 39 (2001-2002) kapittel 9. I forbindelse med høringen av NOU 2000: 10, tok en rekke av høringsinstansene opp spørsmålet om forvalteregistrering av innlendingers aksjeinnehav. I Ot.prp. nr. 39 (2001-2002) s. 78 uttalte Finansdepartementet at forvalterregistrering av aksjer bør utredes nærmere:

«Det er alminnelig antatt at de tyngste mothensynene gjør seg gjeldende i forhold til forvalterregistrering av aksjer for norske investorer. Denne problemstillingen falt imidlertid utenfor utvalgets mandat, og en har etter departementets syn ikke tilstrekkelig grunnlag for å behandle dette nå. Forvalterregistrering av aksjer bør derfor utredes nærmere. Videre bør en vurdere i hvilken grad eventuell forvalterregistrering for norske investorer vil påvirke adgangen til å føre et effektivt tilsyn med verdipapirmarkedet, og hvordan en eventuelt kan ivareta hensynet til en effektiv skattekontroll. Utviklingen internasjonalt går raskt på dette området, og det er grunn til å tro at grensekryssende handel med aksjer bare vil øke i omfang, bl.a. som følge av NOREX-samarbeidet. Departementet vil derfor prioritere arbeidet med å få en avklaring av spørsmålet, og eventuelt komme tilbake med forslag til lovendringer dersom det finnes hensiktsmessig å åpne for forvalterregistrering av aksjer for norske investorer.»

Finanskomiteens flertall sluttet seg til departementets vurdering, jf. Innst. O. nr. 47 (2001-2002) punkt 8.1.2, der komiteens flertall bl.a. uttalte:

«Flertallet [alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet] er videre enig med departementet i at forvalterregistrering av aksjer for norske investorer bør utredes nærmere. Flertallet vil imidlertid vise til departementets prinsipielle utgangspunkt om at det ikke bør opprettholdes et skille mellom norske og utenlandske investorers adgang til forvalter-­registrering, et syn flertallet deler. Det bør derfor foreligge tungtveiende grunner mot forvalterregistrering av aksjer for norske investorer for at det ikke skal åpnes for dette.

Finner departementet at det foreligger tungtveiende grunner imot, mener komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, at departementet bør overveie å innføre et forbud mot all forvalterregistrering slik at det blir like rammevilkår.»

På denne bakgrunnen fant Regjeringen Bondevik II det hensiktsmessig å nedsette et lovutvalg til vurdering av spørsmålet om å tillate forvalterregistrering av innenlandske aksjonærers innehav av aksjer i norske selskaper, jf. kgl.res. 2. april 2004 og nærmere omtale i punkt 2.2.2.

2.2.2 Utvalgets oppnevnelse, sammensetning og mandat

Forvalterregistreringsutvalget ble oppnevnt ved kgl. res. 2. april 2004. Utvalget ble gitt følgende mandat:

«Utvalget skal vurdere om det bør åpnes for forvalterregistrering av aksjer for norske investorer. Det bør gjøres rede for fordeler og ulemper knyttet til forvalterregistrering i forhold til direkte registrering. Det skal i den anledning særlig vurderes i hvilken grad eventuell forvalterregistrering for norske investorer vil påvirke adgangen til å føre et effektivt tilsyn med verdipapirmarkedet, effektiv kontroll av hvitvaskings- og terrorfinansierings­regelverket og hvordan hensynet til en effektiv skattekontroll kan ivaretas. Hensynet til åpenhet om eierforholdene i næringslivet er også et viktig hensyn som skal drøftes.

Uavhengig av om utvalget kommer til at det bør åpnes for forvalterregistrering av aksjer for norske investorer eller ikke, skal utvalget utarbeide forslag til nærmere regler om forvalterregistrering. Det må i den anledning vurderes regler for hvordan rettsvern kan oppnås for forvalterregistrerte instrumenter, regulering av forvalter (bl.a. hvem som bør ha adgang til å opptre som forvalter), forvalters opplysningsplikt, innsynsrett i opplysninger hos forvalter og sanksjoner overfor forvalter og investor ved manglende overholdelse av regelverket.

Utvalget skal utrede økonomiske og administrative konsekvenser av de forslag som fremmes. Konsekvenser skal utredes både for det offentlige og for private aktører som berøres av forslagene.

Utvalget skal avgi sin utredning innen 2. mai 2005.

Finansdepartementet kan gjøre endringer, utdypinger og tillegg til mandatet.»

Fristen for avgivelse av utredningen ble ved Finansdepartementets brev 18. april 2005 forlenget til 24. juni 2005.

Forvalterregistreringsutvalget har hatt følgende sammensetning (organisasjoner medlemmene representerer er nevnt i parentes):

• Professor dr. juris Finn Arnesen (leder)

• Rådgiver Hege Dahl (Finansdepartementet)

• Avdelingsdirektør Ingebjørg Harto (Nærings­livets Hovedorganisasjon)

• Siviløkonom Lena E. Sparr Johnsen (Aksjonærforeningen)

• Seksjonssjef Eystein Kleven (Kredittilsynet)

• Direktør Tom Kolvig (Verdipapirsentralen ASA/Oslo Børs ASA)

• Seniorrådgiver Ivar Larsen (Skattedirektoratet)

• Administrerende direktør Per Broch Mathisen (Norges Fondsmeglerforbund/Verdipapirfondenes Forening)

• Advokat Hege Kristin Rudi (Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen)

• Lovrådgiver Aud Slettemoen (Justisdepartementet)

Juridisk direktør Michal Wiik Johansen (Verdi­papirsentralen ASA) og rådgiver Gro Opsanger Rebbestad (Kredittilsynet) har fungert som sekretærer for utvalget.

Forvalterregistreringsutvalget avga sin innstilling til Finansdepartementet 16. juni 2005. Innstillingen er trykket som NOU 2005: 13 Om forvalterregistrering av aksjer i norske selskaper.

2.2.3 Høringen

Forvalterregistreringsutvalgets innstilling ble sendt på høring 19. august 2005 med høringsfrist 21. november 2005. Følgende instanser har avgitt merknader til utredningen:

• Finansnæringens Hovedorganisasjon

• Justisdepartementet

• Kredittilsynet

• Landsorganisasjonen i Norge

• Norges Bank

• Nærings- og handelsdepartementet

• Næringslivets Hovedorganisasjon

• Oslo Børs

• Skattedirektoratet

• Sparebankforeningen

• Statistisk sentralbyrå

• Verdipapirsentralen ASA

• ØKOKRIM

I tillegg har Orkla ASA gitt merknader til utredningen.

Følgende instanser har opplyst at de ikke har merknader til utredningen:

• Arbeids- og sosialdepartementet

• Arbeidsgiverforeningen NAVO

• Bedriftsforbundet

• Brønnøysundregistrene

• Datatilsynet

• De selvstendige kommunale pensjonskasser

• Den norske Revisorforening

• Eiendomsmeglerforetakenes forening

• Forbrukerrådet

• Forsvarsdepartementet

• Handels- og servicenæringens Hovedorganisasjon

• Helse- og omsorgsdepartementet

• Kommunal- og regionaldepartementet

• Konkurransetilsynet

• Landbruks- og matdepartementet

• Lotteri- og Stiftelsestilsynet

• Moderniseringsdepartementet

• Norges Rederiforbund

• Norske Pensjonskassers Forening

• Regjeringsadvokaten

• Riksadvokaten

• Skattebetalerforeningen

• Utdannings- og forskningsdepartementet

• Utenriksdepartementet

2.3 Om adgangen til forvalterregistrering av aksjer i norske selskaper

2.3.1 Gjeldende rett

2.3.1.1 Allmennaksjeloven

For aksjer i norske selskaper er utgangspunktet i norsk rett at den reelle aksjeeier skal være innført i aksjeeierregisteret, jf. allmennaksjeloven § 4-4. Det er gjort unntak fra dette utgangspunktet i allmennaksjeloven § 4-10, hvoretter en bank eller annen forvalter som er godkjent av Kongen kan føres inn i aksjeeierregisteret i stedet for en utenlandsk aksjeeier. Kompetansen til å godkjenne forvaltere er delegert til Finansdepartementet, jf. kgl. res. 17. juli 1998 og delegert videre til Kredittilsynet.

Det følger av allmennaksjeloven § 4-10 annet ledd at aksjeeierregisteret skal inneholde opplysninger om forvalterens navn og adresse og at denne er forvalter av aksjene. Det skal også fremgå hvor mange aksjer forvalteroppdraget til enhver tid omfatter. Forvalter plikter å gi selskapet og offentlige myndigheter opplysninger om hvem som eier de aksjene forvalteroppdraget omfatter, og om hvor mange aksjer den enkelte eier, jf. allmennaksjeloven § 4-10 fjerde ledd.

Det er gitt begrensninger i en forvalters adgang til å utøve eierbeføyelser. En forvalter kan ikke utøve andre rettigheter i selskapet enn retten til å motta utbytte eller andre utdelinger på de aksjer forvalteroppdraget omfatter, herunder tildeling av nye aksjer ved kapitalforhøyelse, se allmennaksjeloven § 4-10 tredje ledd.

Ifølge allmennaksjeloven § 4-10 første ledd første punktum kan forvalterregistrering bare omfatte aksjer som er notert på utenlandsk børs. Kongen kan samtykke i forvalterregistrering av aksjer som tilhører utenlandske aksjeeiere også i andre tilfeller, jf. annet punktum. Denne samtykkekompetansen er delegert til Finansdepartementet, jf. kgl. res. 17. juli 1998, og delegert videre til Kredittilsynet. Utvalget uttaler i NOU 2005: 13 punkt 4.2 at Kredittilsynet ved godkjennelse av forvaltere knyttet til aksjer for utenlandske aksjeeiere rutinemessig har gitt tillatelser som også gir rett til å opptre som forvalter for aksjer notert på norsk børs og unoterte aksjer.

Ifølge allmennaksjeloven § 4-11 tredje ledd annet punktum gjelder § 4-10 tilsvarende for tegningsrettsregisteret.

2.3.1.2 Verdipapirregisterloven

Det følger av verdipapirregisterloven § 6-2 at en eier av finansielle instrumenter kan velge mellom å registrere sine instrumenter på enkeltkonto i eget navn eller på en forvalterkonto dersom annet ikke er bestemt i eller i medhold av lov.

Ifølge verdipapirregisterloven § 6-3 første ledd skal det fremgå av verdipapirregisteret at en konto er en forvalterkonto, og hvem som forvalter kontoen. Forvalteren må være godkjent av Kredittilsynet. Departementet kan gi forskrift om godkjennelse og tilbakekall av godkjennelse av forvalter. Finansdepartementet sendte høringsnotat og forslag til forskrift utarbeidet av Kredittilsynet på høring 12. desember 2003 med høringsfrist 5. mars 2004. Forskriftshjemmelen er foreløpig ikke benyttet.

Forvalteren har fullmakt til å råde over beholdninger på kontoen med bindende virkning for investor, og for øvrig med slike rettsvirkninger som er bestemt i verdipapirregisterloven kapittel 7, jf. verdipapirregisterloven § 6-3 annet ledd.

Finansielle instrumenter som tilhører forvalteren, kan ikke være registrert på forvalterkonto som forvaltes av vedkommende, jf. verdipapirregisterloven § 6-3 tredje ledd. I forhold til reglene i § 6-8 og § 8-2 regnes forvalteren som innehaver av finansielle instrumenter på forvalterkonto.

Det følger av verdipapirregisterloven § 6-3 fjerde ledd at forvalter plikter å gi opplysninger om de reelle eierne i samme omfang og på samme måte som verdipapirregisteret plikter å gi opplysninger etter § 8-2 eller annen lov. Departementet er gitt hjemmel til å gi forskrift med nærmere regler om forvalterens opplysningsplikt og plikt til oppbevaring av opplysningene. Slik forskrift er foreløpig ikke fastsatt.

Det vises for øvrig til utvalgets beskrivelse av gjeldende norsk og utenlandsk rett i NOU 2005: 13 kapittel 4 og 5 og for EØS-rettslige skranker i kapittel 6. Det vises også til utvalgets redegjørelse for bakgrunnen for den særlige behandlingen av utenlandske aksjeeiere i NOU 2005: 13 kapittel 8.

2.3.2 Utvalgets forslag

Utvalget foretar i utredningen en nærmere vurdering av spørsmålet om adgangen til forvalterregistrering i aksjer bør utvides til å gjelde for innenlandske aksjeeiere, jf. NOU 2005: 13 kapittel 9.

Utvalget tar utgangspunkt i spørsmålet om hva forvalterregistrering for innenlandske aksjeeiere i norske selskaper vil bety for informasjon om eierforholdene i norsk næringsliv. Utvalgets utgangspunkt for vurderingene er at åpenhet om eierforhold, eierstrukturer og maktforhold i næringslivet er en så grunnleggende verdi i det norske samfunnet, at det å innføre nye begrensninger i tilgangen til informasjon om eierforhold i norske selskaper krever en særlig begrunnelse.

Utvalget tilrår etter vurderingen at det ikke åpnes for forvalterregistrering av innenlandske aksjonærers aksjer i norske selskaper. Utvalgets flertall tilrår samtidig at adgangen til forvalterregistrering for utenlandske aksjonærers aksjer i norske selskaper videreføres. Det foreslås således å videreføre hovedpunktene i gjeldende rett. Sentrale tema i utvalgets vurdering omtales nedenfor.

Utvalget har undersøkt om relevante markedsaktører har et reelt behov for en utvidet adgang til forvalterregistrering av aksjer i norske selskaper. Utvalget viser til at det er holdt møter med representanter fra private og institusjonelle investorer, utstederselskap og forvaltere. Utvalget oppsummerer sin kartlegging av behovet slik (NOU 2005: 13 punkt 9.1):

«Det er utvalgets klare inntrykk at det ikke er forvalterregistreringen som en registreringsordning og de servicefunksjoner dette medfører, som i seg selv er interessant. Forvalterregistrering fremstår som attraktivt for innenlandske investorer fordi denne registreringsordningen gjør det mulig for investor å holde seg skjult for offentligheten en periode fremfor å fremgå av aksjeeierregisteret umiddelbart etter at en transaksjon er gjennomført.»

Utvalget gjennomgår videre ulike hensyn som taler for og mot forvalterregistrering av innenlandske investorers aksjeinnehav i norske selskaper, jf. NOU 2005: 13 kapittel 9, jf. omtale nedenfor.

Virkninger i markedet av åpen­het om eierforholdene, og «anonymitetseffekten» av forvalterregistrering

Utvalget viser til at gjeldende åpenhet om aksjeeierregisteret og direkteregistrering av aksjeeierne innebærer at offentligheten relativt raskt kan få informasjon om og innsyn i investorers kjøp og salg av aksjer, jf. NOU 2005: 13 punkt 9.2. Utvalget uttaler at forskjellsbehandlingen av utenlandske og innenlandske investorer først og fremst omhandler muligheten til «anonymitetseffekter» som kan følge av forvalterregistreringsadgangen. Utvalget uttaler at det virker sannsynlig at prisen på en aksje i visse tilfeller kan påvirkes av at markedet får kjennskap til hvem som står bak en transaksjon, men utvalget kjenner ikke til noen empirisk undersøkelse som dokumenterer en slik sammenheng. Etter utvalgets oppfatning er god informasjonstilgang et gode for aksjemarkedet, og det forhold at åpenhet rundt større investorers transaksjoner kan ha en markedseffekt, er etter utvalgets oppfatning ikke et forhold som tilsier at det er behov for et mer begrenset innsyn i investorers kjøp og salg av aksjer.

Mulighet for samling av aksjebeholdningen

Utvalget peker videre på at forvalterregistrering kan bidra til at investorer får en samlet oversikt over porteføljen, og at dette gir en mulighet til å plassere hele porteføljen under én jurisdiksjon, samt til å samle informasjon fra alle selskapene vedkommende har investert i gjennom forvalteren, jf. NOU 2005: 13 punkt 9.3. Utvalget viser til at innenlandske investorer har full anledning til å registrere sitt eierskap til utenlandske aksjer gjennom en forvalter så lenge lovgivningen i det land aksjen er utstedt ikke er til hinder for dette. Etter utvalgets syn gir dette innenlandsk investor samme mulighet som en utenlandsk investor til å samle sin beholdning av utenlandske aksjer hos en og samme forvalter. Videre viser utvalget til at dersom den innenlandske investoren benytter en forvalter som er kontofører i et norsk verdipapirregister vil investor også kunne samle alle sine beholdninger i norske og utenlandske aksjer hos denne forvalteren. Utvalget legger etter dette til grunn at de forvalterne som i dag tilbyr forvalterregistrering av utenlandske aksjer under norsk jurisdiksjon, også tilbyr konto­førertjenester i Verdipapirsentralen (VPS). I praksis antar utvalget at det vil være slik at det eneste tilfellet hvor investor ikke kan samle hele sin portefølje av aksjer hos en forvalter, er når vedkommende forvalter ikke tilbyr kontoførertjenester under norsk jurisdiksjon. Utvalget antar at dersom det blir stor etterspørsel fra innenlandske investorer etter å samle sin portefølje hos forvaltere som i dag ikke har tilknytning til et norsk verdipapirregister, så vil disse forvalterne innrette seg slik at de kan tilby en slik tjeneste.

Tjenestespekteret

Utvalget drøfter videre hvorvidt forvalterregistrering kan medføre et bredere tjenestetilbud for innenlandske investorer (jf. NOU 2005: 13 punkt 9.4), og uttaler:

«Bortsett fra muligheten til å samle sin portefølje og å kunne tilby registrering under en utenlandsk jurisdiksjon, se kapittel 9.3, har ikke utvalget vært i stand til å finne tjenester som en kontofører ikke kan tilby. Heller ingen av de investorene utvalget har intervjuet har påpekt slike forskjeller. Utvalget legger derfor til grunn at den forskjellen i tjenestetilbudet som eventuelt måtte være mellom de som i dag er forvaltere og de som er kontoførere, skyldes andre forhold enn måten registreringen er innrettet på.»

Forvalterregistrering som virkemiddel for å øke konkurransen om verdipapirregistreringstjenester

Når det gjelder hensynet til å øke konkurransen om verdipapirregistreringstjenester, uttaler utvalget bl.a. (jf. NOU 2005: 13 punkt 9.5):

«Utvalget er enig i at konkurranse eller mulighetene for konkurranse om registreringstjenester, kan virke positivt inn på effektiviteten og utviklingen av markedet. Etter utvalgets mening bør imidlertid en slik konkurranse skje på mest mulig like rammevilkår. Dette innebærer at dersom noen ønsker å tilby registreringstjenester bør dette skje innenfor rammene av verdipapirregisterloven. Utvalget ser derfor ikke at konkurransehensynet tilsier at det bør åpnes for at forvaltere skal kunne tilby registreringstjenester uten å måtte forholde seg til det regelverket som er etablert for denne type virksomhet. Konkurranse om verdipapirregistreringstjenester bør etter utvalgets mening være forbeholdt enheter som har konsesjon for denne virksomheten og som er underlagt verdi­papirregisterlovens bestemmelser.

Utvalget er dessuten tvilende til om en åpning for forvalterregistrering vil påvirke verdipapirregisteret i særlig grad. Så lenge forvalteren ikke har konsesjon som verdipapirregister kan forvalter ikke utstede aksjer i sitt eget system. Forvalteren må således alltid være tilknyttet et verdipapirregister hvor aksjene er utstedt, og ha aksjene til alle sine kunder på sin konto i verdipapirregisteret. For verdipapirregisteret vil situasjonen være at antall aksjer utstedt og innestående på de ulike kontiene i registeret, er det samme uavhengig av forholdet mellom direktekontoer og forvalterkontoer. Antall transaksjoner vil imidlertid variere i takt med hvor stor andel av disse som gjennomføres i forvalternes systemer. I en slik situasjon er ikke utvalget fremmed for at et verdipapirregister vil tendere mot å endre prisstrukturen slik at det blir mindre følsomt for variasjoner i transaksjonsmengden. Forvalterregistrering vil dermed ikke gi en konkurransesituasjon som vil medføre et effektivt prispress mot de samlede utgiftene ved å være tilknyttet et verdipapirregister.»

Utvalget uttaler etter denne vurderingen at det ut fra rene konkurransehensyn ikke foreligger noen tungtveiende argumenter å åpne for forvalterregistrering for innenlandske aksjeeiere.

Hensynet til effektiv myndighetskontroll

Utvalget viser til at informasjon fra verdipapirregisteret er et viktig verktøy for bl.a. Kredittilsynet, Oslo Børs, skattemyndighetene og påtalemyndigheten i forbindelse med deres tilsyns- og håndhevelsesoppgaver.

Tilgjengelig informasjon om reell eier er av vesentlig betydning for Kredittilsynets tilsyn med verdipapirmarkedet, både fordi informasjon om reell eier fremgår av registeret, og fordi investorers transaksjoner registreres løpende. Utvalget uttaler videre (NOU 2005: 13 punkt 9.6.1):

«Utvalget finner grunn til å tro at innenlandske investorer som vil velge forvalterregistrering, eventuelt vil velge å bruke etablerte utenlandske forvaltere som opererer i det norske aksjemarkedet på vegne av utenlandske investorer i dag. Dette fordi potensielle norske forvaltere, etter hva utvalget har grunn til å tro, vil finne det for kostbart å etablere tilsvarende registreringssystemer. Bruk av utenlandske forvaltere vil trolig komplisere myndighetenes tilsynsarbeid noe ved at det naturlig nok tar lengre tid og er ekstra ressurskrevende å få opplysninger fra forvaltere utenfor landets grenser. Dette er erfaringer svenske tilsynsmyndigheter har når det gjelder å få opplysninger om reell eier fra forvalter som opererer fra andre land. For øvrig er det normalt ikke problemer knyttet til å få de opplysningene som etterspørres, forutsatt at forvalteren er hjemmehørende innenfor EU/EØS-området.

Utvalget finner det vanskelig å si noe sikkert om hvorvidt det vil være praktisk med forvalterregistrering i flere lag når det gjelder innenlandske aksjeeiere. Det er derfor vanskelig å anslå hvor uoversiktlig markedet vil bli ved eventuell forvalterregistreringsadgang også for innlendinger. Ved forvalterregistrering vil det alltid være en viss risiko for at enkelte utenlandske forvaltere er underlagt jurisdiksjon med strenge sekretessebestemmelser. Selv om det i dag stilles vilkår om at forvalter som godkjennes i Norge skal kunne gi norske myndigheter informasjon om hvem som står bak en forvalterkonto, kan det tenkes at det under den forvalteren som er godkjent i Norge er registrert en annen forvalter hvis hjemlands rett hindrer at slik informasjon gis til utenlandsk myndighet.

Brudd på verdipapirhandellovens bestemmelser om innsidehandel, kursmanipulasjon og lovens øvrige atferdsbestemmelser er egnet til å svekke tilliten til det norske verdipapirmarkedet. Utvalgets utgangspunkt er således at en effektiv kontroll på ovennevnte områder er viktig av hensyn til tilliten til det norske verdipapirmarkedet generelt.»

Utvalget viser til at verdipapirregisteret er et hovedverktøy for Oslo Børs i de undersøkelser børsen foretar, og at verdipapirregisteret er egnet som verktøy for børsens markedsovervåking fordi investorers transaksjoner registreres løpende. Utvalget uttaler bl.a. (NOU 2005: 13 punkt 9.6.2):

«Utvalget legger til grunn at Oslo Børs’ mulighet for effektiv markedsovervåking av aksjemarkedet vil påvirkes av hvorvidt reell eier fremkommer direkte av registeret eller om aksjene er registrert på en forvalter. En svekkelse av kontrollen/overvåkingen innenfor disse områdene, vil svekke Oslo Børs tillit og forretningsvirksomhet spesielt og det norske verdipapirmarkedet generelt.»

Utvalget legger til grunn at mange av de samme hensyn som ligger til grunn for Kredittilsynets tilsynsarbeid langt på vei er sammenfallende for påtalemyndighetens arbeid . Utvalget viser bl.a. til at direkteregistrering og muligheten for umiddelbar tilgang til verdipapirregisteret, bidrar til en hurtig, effektiv og tilnærmet diskret behandling av slike saker, og uttaler bl.a. (NOU 2005: 13 punkt 9.6.3):

«Tidsaspektet er neppe like avgjørende ved påtalemyndighetens håndtering av eventuelle skatteunndragelser, men behovet for å kunne avdekke hvem som er den reelle eier er det samme. Utvalget antar derfor at å åpne opp for forvalterregistrering av innlendingers aksjeinnehav, fordrer økte ressurser til påtalemyndigheten.»

Utvalget fremhever at hensynet til en effektiv skattekontroll tilsier at reell eier av finansielle instrumenter fremgår direkte av verdipapirregisteret, og uttaler om dette bl.a. (NOU 2005: 13 punkt 9.6.4):

«Utvalget legger til grunn at skattekontrollhensyn gjør seg sterkest gjeldende overfor aksjeeiere som er skattepliktige til Norge og særlig for de som er skattepliktige både for gevinst og utbytte. Spesielt fritaksmetoden forutsetter kjennskap til og kontroll med hvem som er aksjeeier, om det er en person eller et selskap, hvilket land eieren er hjemmehørende i, og i visse tilfeller, eierandel. Det knytter seg imidlertid også behov for innsyn og indirekte norsk skatteinteresse til den skatteplikt for norske aksjer som eies av utlendinger. Gjennom skatteavtaler har Norge forpliktet seg til overfor utenlandske skattemyndigheter å fremskaffe opplysninger om innehav av og transaksjoner i aksjer i norske selskaper. I denne sammenheng er det i all hovedsak den reelle eier av aksjene det spørres etter. Avtalene er basert på gjensidighet. At Norge er i stand til å oppfylle sine forpliktelser, er således en forutsetning for utenlandske skattemyndigheters plikt til å fremskaffe tilsvarende opplysninger vedrørende personer som er skattepliktige til Norge for aksjer i utenlandske selskaper. Bistand fra utenlandske skattemyndigheter blir stadig viktigere etter at internasjonale aksjemarkeder er gjort lettere tilgjengelig for innenlandske investorer. Det vises her særlig til opphevelsen av valutareguleringene, EØS-avtalen, og den kommunikasjonsteknologiske utvikling, samt at innenlandske investorer faktisk velger utenlandske aksjer fremfor norske. For norske skattemyndigheter er det derfor, uavhengig av registreringsordning og hvem som er eier, av stor betydning å sikre full og effektiv tilgang til ligningsrelevante opplysninger om alle aksjer i norske selskaper.»

Utvalget viser videre til at en overgang til ordning med forvalterregistrering trolig vil innebære at transaksjoner internt på forvalters konto ikke blir rapportert. Utvalget peker bl.a. på at dette medfører delvis bortfall av den støtte ligningsmyndighetene har i annet regelverk og andre kontrollmekanismer, og at regelverket således vil bli tyngre å kontrollere.

Utvalget uttaler videre at det gjennom en registreringsordning hvor det ikke frem­kommer hvem som er reell eier av aksjene, vil bli vanskeligere for namsmyndighetene å få oversikt over debitors eiendeler sammenliknet med dagens ordning med direkte­registrering. Utvalget antar at dårligere oversikt over debitors eiendeler gjør det vanskeligere å få tatt utlegg og arrest i vedkommendes formuesgoder, noe som igjen vil kunne ramme kreditorer.

Hensynet til eierstyring, selskapsledelse og aksjonærdemokrati

Utvalget drøfter videre hensynet til eierstyring, selskapsledelse og aksjonærdemokrati, jf. NOU 2005: 13 punkt 9.7, og uttaler at utvalget har et klart inntrykk av at den norske offentlighet om eierskap i norske selskaper i utgangspunktet anses som positiv blant innenlandske investorer, utstedere og øvrige aktører i det norske aksjemarkedet. Utvalget ser det slik at informasjon om eiere i selskaper er av interesse både for aksjonærer, potensielle investorer og utsteder.

Hensynet til informasjonsflyt i ­markedet

Når det gjelder hensynet til informasjonsflyt i markedet, uttaler utvalget bl.a. (NOU 2005: 13 punkt 9.8):

«God tilgang til riktig informasjon er en grunnleggende forutsetning for et velfungerende aksjemarked. Bakgrunnen for dette er at informasjon, og tolkninger av denne, står sentralt ved prisdannelsen i markedet. Eierforhold og endringer i disse er eksempler på informasjon som er viktig for aksjemarkedene. Betydningen av åpenhet er særlig stor i et aksjemarked som det norske, som er preget av relativt få likvide aksjer, få aktører og en forholdsvis stor økonomi.

Forvalterregistrering medfører at informasjonsmengden reduseres, ved at det ikke lenger er umiddelbar tilgang til informasjon om eierforhold. Fordi handler meget vel kan tenkes «nettet» hos forvalter, vil færre transaksjoner gå over børs og markedet får da redusert informasjon om omsetningsvolum og transaksjonshyppighet.

Samtidig er det på det rene at noen, slik som for eksempel utstederforetakene og aktuelle mellommenn, vil ha mer informasjon om de aktuelle transaksjonene enn markedet for øvrig. Det vil således være skjevheter i informasjonstilfanget, ved at enkelte aktører i markedet sitter med informasjon om disposisjonene som aksjeeierboken/aksjeeierregisteret ikke viser.

En slik skjevhet i informasjonstilgangen er uheldig fordi det gir investorene ulikt grunnlag for sine investeringsbeslutninger. En viss skjevhet av denne art eksisterer i dag, ved at utlendinger kan være forvalterregistrert. Det er imidlertid på det rene at problemer knyttet til slik ulik informasjonstilgang vil få større betydning dersom adgangen til å la seg forvalterregistrere utvides til å gjelde også innlendingene.»

Hensynet til offentligheten

Når det gjelder hensynet til offentligheten, viser utvalget til at aksjeeierregisteret i norske aksjeselskaper har vært offentlig tilgjengelig siden ikrafttredelsen av aksjeloven av 1976. Utvalget viser til forarbeider til dette, og mener vurderingene fra den gang fortsatt er relevante. Utvalget uttaler videre bl.a. (NOU 2005: 13 punkt 9.9):

«Etter det utvalget kan se er erfaringene med offentlig tilgjengelig aksjeeierregister overveiende positive, og har etter utvalgets mening vist at åpenhet omkring eierforholdene i næringslivet hører naturlig hjemme i et demokrati. En slik åpenhet er et viktig redskap som grunnlag for en informert og konstruktiv samfunnsdebatt om makt- og eierforhold i næringslivet. Likeledes er offentlighet omkring aksjeeierregisteret en viktig forutsetning for forskning og analyse knyttet til maktforholdene i norsk næringsliv.»

Utvalget viser også til at aksjeeierregisteret er et viktig redskap innenfor næringslivsjournalistikken, herunder at media i dag har en viktig rolle i å avdekke og reise debatt rundt forhold i næringslivet. Utvalget anser en utvikling som gir media dårligere tilgang på oppdatert og korrekt informasjon om eierforholdene i næringslivet som uheldig.

Utvalget peker på at en utvidelse av adgangen til forvalterregistrering vil medføre at kretsen av personer som vil velge å ikke fremstå som eiere i aksjeeierregisteret vil bli større, og at registerets verdi som informasjonskilde dermed vil svekkes. Etter utvalgets oppfatning taler derfor hensynet til offentligheten imot at det bør åpnes for forvalterregistrering av innenlandske aksjonærer.

Likebehandling av innenlandske og utenlandske investorer

Hensynet til likebehandling av innenlandske og utenlandske investorer bør etter utvalgets syn i utgangspunktet tilsi at innenlandske og utenlandske investorer bør ha den samme stillingen i det norske aksjemarkedet, uavhengig av nasjonalitet. Utvalget legger til grunn at en ulik adgang til forvalterregistrering for innenlandske investorer kontra utenlandske investorer krever en særskilt begrunnelse. Utvalget mener likebehandlingshensynet reiser spørsmål om også innenlandske investorer bør gis adgang til å forvalterregistrere sine aksjer i norske selskap.

Når det gjelder adgangen til forvalterregistrering for utenlandske aksjeeiere, viser utvalget til at tidligere vurderinger gir uttrykk for at det er hensiktsmessig å tillate forvalterregistrering for utenlandske aksjeeiere i norske selskaper. Utvalget viser bl.a. til at Verdipapirsentrallovutvalget i NOU 2000: 10 side 92 flg. la vekt på at de fleste finner det byrdefullt å orientere seg i et fremmed marked og et fremmed rettssystem, og at adgangen til forvalterregistrering for utlendinger ble ansett som viktig for å gjøre det norske verdipapirmarkedet attraktivt for utenlandske investorer.

Forvalterregistreringsutvalgets flertall (leder og alle medlemmer unntatt medlemmet Larsen) slutter seg til tidligere vurderinger når det gjelder utenlandske aksjeeiere, og uttaler:

«At markedet og rettssystemet er fremmed for utenlandske investorer, er hensyn som ikke har den samme relevansen i forhold til investorer som har sitt hjemmemarked i Norge, og som derfor er kjent med norske forhold og norske systemer. Man kan si det slik at reglene om forvalterregistrering for utlendingene er ment å oppveie for den avstanden, fysisk, språklig og kulturelt, som disse har til det norske markedet. På denne bakgrunn er forskjellsbehandlingen mellom utlendinger og innlendinger begrunnet i reelle forskjeller mellom de to investorgruppene

De hensyn som taler imot forvalterregistrering for innenlandske aksjeeiere, slik som kontrollhensynet og hensynet til offentlighetens innsyn, jf. henholdsvis kapittel 9.6 og kapittel 9.9, gjelder også forvalterregistrering som foretas av utenlandske aksjeeiere. Men som nevnt ovenfor stiller noen av hensynene bak en slik adgang seg noe forskjellig for utenlandske sammenlignet med innenlandske aksjeeiere.

Det finnes utenlandsk lovgivning som forbyr direkteregistrering. Utvalget kjenner til at dette er tilfellet vedrørende amerikanske pensjonsfond. Om man vil unngå at investorer som er underlagt et slikt regelverk avskjæres fra å investere i Norge, er adgangen til forvalterregistrering nødvendig.

Verdipapirsentrallovutvalget har vist til at forvalterregistrering kan være særlig fordelaktig for investorer som investerer globalt fordi investor da kan forholde seg til én forvalter uavhengig av hvilket marked vedkommende investerer i. Som utvalget kommer nærmere tilbake til nedenfor, er dette forhold som har mindre betydning, fordi muligheten til å forholde seg til én forvalter ikke er avhengig av reglene om forvalterregistrering.

De investorene utvalget har konferert med har som nevnt innledningsvis, anført «anonymitetseffekten» ved forvalterregistrering som den viktigste fordelen ved forvalterregistrering. Likebehandlingshensynet kan isolert sett tilsi at muligheten til å opptre anonymt i markedet bør være lik for innenlandske og utenlandske aksjeeiere. Det fremgår imidlertid av utvalgets vurderinger over at ulik mulighet til å fremstå som anonym investor i aksjemarkedet i en periode, eksempelvis for å skjule et aksjekjøp eller -salg, er en konsekvens av avveiningen mellom hensynet til offentlighet om aksjeinvesteringer samt kontrollbehov på den ene siden, og behovet for å gi særregler for utlendingene på grunn av behovet for utenlandsk kapitaltilførsel på den andre siden. Tilsvarende for ulik tilgang på andre fordeler forvalterregistrering eventuelt innebærer for markedsaktørene. Det er på denne bakgrunn det såkalte «likebehandlingshensynet» bør forstås. «Likebehandling» kan etter utvalgets syn vanskelig drøftes som et isolert hensyn, men må sees i sammenheng med de ulike hensynene som begrunner denne ulikheten.

For øvrig vises til utvalgets forslag i kapittel 10.5 nedenfor som gir hjemmel for å pålegge forvaltere periodisk rapporteringsplikt om de utenlandske aksjeeierne. Forslaget vil i noen grad kunne bidra til å gjøre ulikheten i regelverket for utlendinger og innlendinger noe mindre.»

Utvalgets mindretall (medlemmet Larsen) mener mandatet ikke åpner for at spørsmålet om utlendinger fortsatt bør kunne forvalterregistrere sine aksjer tas opp i full bredde, (jf. NOU 2005: 13 punkt 9.10), og uttaler:

«I forlengelsen av utvalgets anbefaling om ikke å åpne adgang til forvalteregistrering for innenlandske aksjeeiere, reiser det seg imidlertid spørsmål om hensynet til likebehandling av innenlandske og utenlandske aksjeeiere kan tilsi opphevelse av utlendingenes rett. Ved en slik begrenset vurdering er mindretallet kommet til at likebehandlingshensynet, slik det fremstår i utvalgets analyse, i seg selv ikke er vektig nok til å begrunne endring i den etablerte ordning.»

Oppsummering

Utvalget oppsummerer sin drøftelse av de ulike hensyn bak forvalterregistrering slik (jf. NOU 2005: 13 punkt 9.1):

«Om man åpner for at også innenlandske aksjonærer gis den samme adgangen som utenlandske aksjonærer til å stå oppført i aksjeeierregisteret ved en forvalter, vil dette innebære at aksjeeierregisteret, også for så vidt gjelder innenlandske aksjonærer, bare i begrenset grad vil gi informasjon om hvem som er den reelle eieren av aksjene. De ulike argumentene for og i mot forvalterregistrering som er drøftet ovenfor, knytter seg i betydelig grad nettopp til denne «anonymiserings-effekten» av forvalterregistrering. Utvalget har på denne bakgrunn drøftet spørsmålet om det bør åpnes for forvalterregistrering av innenlandske aksjonærer, med utgangspunkt i spørsmålet om hva dette vil bety for informasjon om eierforholdene i norsk næringsliv. Utvalgets utgangspunkt for vurderingene har vært at åpenhet om eierforhold, eierstrukturer og maktforhold i næringslivet er en så grunnleggende verdi i det norske samfunnet, at det å innføre nye begrensninger i tilgangen til informasjon om eierforhold i norske selskaper, krever en særlig begrunnelse.

Selv om hensynet til generell åpenhet om eierforhold i norsk næringsliv er grunnleggende, er det ikke alene om å begrunne varsomhet med å innføre ordninger som kan bidra til å vanskeliggjøre innsyn i og overvåking av forholdene i verdipapirmarkedet. I kapittel 9.6 er det således redegjort for de utfordringer forvalterregistrering medfører for tilsyns- og kontrollmyndigheter, og de konsekvenser dette kan ha for tilliten til det norske verdipapirmarkedet. Utvalget tillegger også dette vesentlig vekt, og er av den oppfatning at dette ytterligere begrunner hvorfor adgangen til å være forvalterregistrert ikke bør utvides.

Selv om det åpnes for forvalterregistrering for innenlandske aksjeeiere, vil en rekke personer og institusjoner ha tilgang til informasjon om eierstrukturer og transaksjoner innenfor flaggegrensene. Det er liten grunn til å anta at det ikke vil være etterspørsel etter denne type informasjon, eller at den ikke spres. Flere av de investorer utvalget har vært i kontakt med har som nevnt fremhevet betydningen av å vite hvilke eiere man vil møte i et selskap, og hvilke transaksjoner som er foretatt i selskapet. Forvalterregistrering medfører imidlertid ulik tilgang til denne informasjonen, både med hensyn til omfanget og kvaliteten på informasjonen og når den er tilgjengelig, er uheldig for markedet som sådan, og bidrar ytterligere til å begrunne hvorfor ikke adgangen til forvalterregistrering av norske aksjer bør utvides til også å omfatte innenlandske investorer.

Medienes mulighet til velinformert omtale av forhold i næringslivet vil som nevnt bli redusert ved økt omfang av forvalterregistrering. Utvalget finner at dette i seg selv er betenkelig. I tillegg kommer at i den grad mediene dekker transaksjoner og konstellasjoner i næringslivet, vil det med økt omfang av forvalterregistrering bli vanskeligere å kvalitetssikre de opplysningene som ligger til grunn for det som hevdes. Dette kan igjen ha unødvendig uheldige konsekvenser for markedet og for personene som omtales.

Utvalget antar videre at muligheten til å gjennomføre en god eierstyring og selskapsledelse reduseres dersom forvalterregistreringsadgangen utvides til også å omfatte innenlandske aksjeeiere. Aksjonærenes og selskapets muligheter til å skaffe seg informasjon om aksjonærmasse og -konstellasjoner antas å bli svekket dersom en slik utvidelse fører til mer omfattende bruk av forvalterregistrering i norske allmennaksjeselskaper.

Fremstillingen foran viser at investor oppnår flere fordeler ved å la sitt aksjeinnehav forvalterregistrere. En første fordel er at investor ved å la seg forvalterregistrere kanaliserer informasjon og meddelelser fra de selskap han har aksjer til ett knutepunkt. Dette kan imidlertid oppnås ved å bruke én kontofører, slik at adgang til forvalterregistrering ikke er noen nødvendig forutsetning for dette. En neste fordel er at investor ved å samle sine investeringer hos én forvalter vil la disposisjoner over aksjene bli regulert av ett lands rett. En tredje fordel for investor er muligheten til, innenfor flaggegrensene, å opptre anonymt i markedet. Dette kan gjøre det mindre kostnadskrevende å gjennomføre oppkjøps- og nedsalgsstrategier enn der markedet har innsyn i disposisjonene. Utenlandske investorer nyter godt av disse fordelene i det norske markedet i dag, slik at en åpning for innenlandske investorer til å forvalterregistrere aksjer i norske foretak vil medføre at de kommer i samme stilling som utlendinger.

Som tidligere lovutvalg, finner også utvalget grunn til å fremheve at det er avgjørende forskjeller mellom utenlandske og innenlandske investorer som kan anføres til støtte for ulik adgang til forvalterregistrering. Et av de bærende argumentene for å tillate forvalterregistrering for utenlandske aksjeeiere er at det norske rettssystemet og ordningen med direkteregistrering er ukjent. Dette argumentet gjør seg ikke gjeldende for innenlandske aksjeeiere. I tillegg kommer at skattekontrollhensyn står helt sentralt i forhold til innenlandske investorer sammenliknet med utenlandske investorer. Utvalget vil også peke på at innenlandske investorer etter norsk rett står fritt til å la sitt aksjeinnehav i utenlandske selskaper forvalterregistrere. De fordeler forvalterregistrering medfører med hensyn til lovvalg ved disposisjoner over porteføljen, er dermed åpne også for innenlandske investorer, dog med det forbehold at deres aksjeinnehav i norske selskaper ikke kan inngå i den porteføljen som forvalterregistreres.

Det er etter dette i første rekke ønsket om å være anonym når man går ut og inn av selskaper, som for innenlandske investorer fremstår som det mest tungtveiende argumentet for forvalterregistrering. For utenlandske investorer synes det først og fremst å handle om behovet for å ikke trenge å forholde seg til et fremmed rettssystem. Det foreligger på denne bakgrunn reelle ulikheter mellom de ulike hensyn som knytter seg til henholdsvis innenlandske og utenlandske investorer, som tilsier at det her fortsatt bør gjelde ulike løsninger når det gjelder adgangen til forvalterregistrering. Etter utvalgets vurdering er ikke anonymitetseffekten av forvalterregistrering ønskelig.

Under henvisning til ovennevnte er utvalgets oppfatning at heller ikke likebehandlingshensynet gir en slik særlig begrunnelse som begrensninger i dagens åpenhet rundt eierforhold i norsk næringsliv krever.

Konkurransehensyn, i betydningen verdien av å ha konkurrerende verdipapirregistre, er nevnt som et hensyn som kan tilsi at det åpnes for forvalterregistrering også av innenlandske investorers aksjeinnehav i norske selskaper. Synspunktet bygger på en antagelse om at konkurranse om registreringstjenester vil bringe kostnadene for investorene ned. Etter utvalgets oppfatning er det usikkert om denne antagelsen slår til, og konkurransehensyn kan allerede av denne grunn ikke begrunne tiltak som medfører begrensninger i den åpenhet om eierforhold med videre som følger av dagens regelverk.

Utvalget konkluderer etter dette at det ikke vil anbefale at det åpnes adgang for innenlandske investorer til å la sitt aksjeinnehav i norske selskap forvalterregistrere.»

2.3.3 Høringsinstansenes merknader

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH), Justisdepartementet, Kredittilsynet, Nærings- og Handelsdepartementet (NHD), Landsorganisasjonen i Norge (LO), Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Skattedirektoratet, Sparebankforeningen, Statistisk Sentralbyrå (SSB), Verdipapirsentralen ASA og ØKOKRIM støtter utvalgets tilråding om at det ikke åpnes for at innenlandske investorer kan forvalterregistrere aksjer i norske selskaper

FNH, Justisdepartementet, Kredittilsynet, NHD, NHO, Orkla ASA, Skattedirektoratet, Sparebankforeningen, SSB, Verdipapirsentralen ASA og ØKOKRIM er enige i at utlendingers adgang til forvalterregistrering bør videreføres.

LO mener det bør foretas en økonomisk analyse av utlendingers adgang til å la seg forvalterregistrere:

«Utenlandske investorers beslutning om kjøp av aksjer i norske selskaper baserer seg på en rekke forhold, hvorav bestemmelser i et regelverk er ett av mange. Risikoen for, og virkningen av en eventuell reell kapitalflukt bør underlegges en grundigere økonomisk analyse enn det som foreligger i den foreliggende NOU.

LO mener hensynet til åpenhet og gjennomsiktighet, likebehandling av aksjonærer, tilgjengelig offentlig informasjon om reelle eiere, og myndighetens behov for effektiv kontroll bør veie tyngst i denne saken.»

Justisdepartementet viser til utvalgets drøftelse i utredningen kapittel 9, og legger blant annet vekt på de offentlighetshensyn som var avgjørende da det ble innført offentlighet i aksjeeierregisteret ved aksjeloven av 1976.

FNH støtter som nevnt utvalgets hovedtilråding, og uttaler bl.a.:

«Selv om det prinsipielt burde vært en likebehandling av innenlandske og utenlandske investorer, finner FNH likevel ikke sterke nok grunner til at det bør gjøres innsnevringer i utlendingers adgang til forvalterregistrering av sine aksjer i norske selskaper. Erfaringene samlet sett tilsier ikke at man endrer på dette dualistiske systemet som synes å ha fungert godt i praksis.»

ØKOKRIM fremhever at de støtter utvalgets vurdering av at hensynet til effektiv myndighetskontroll taler mot innlendingers forvalterregistrering av aksjer i norske selskaper. ØKOKRIM viser til at kjennskap til investors identitet er avgjørende for å få innsikt i både enkelttransaksjoner og i uvanlige transaksjonsmønstre. ØKOKRIM redegjør for hvorfor direkteregistrering er avgjørende for at ØKOKRIM kan utøve effektiv kontroll og uttaler bl.a. følgende om dette:

«Utgangspunktet er at direkteregistrering gir grunnlag for rask effektiv kontroll uten større publisitet. Ett stikkord i denne forbindelse er rask kontroll. Ved direkteregistrering kan myndighetene kontakte (det sentrale) verdipapirregisteret og få utlevert informasjon om kontoinnehaver med det samme, der kontoinnehaver vil være identisk med vedkommende som initierte den aktuelle transaksjonen. Myndighetene slipper å forholde seg til mange ulike forvaltere - som ved forvalterregistrering ville hatt hvert sitt register over sine kunder. Myndighetene slipper også å forholde seg til «flere lag» av kunder - ved forvalterregistrering vil en forvalter kunne stå som kontoinnehaver hos en annen forvalter, bak denne kontoinnehaveren kan det så for eksempel stå enda en forvalter før man når frem til den reelle investor. Det skulle være tydelig at direkteregistrering leder til en mye raskere kontroll og at forvalterregistrering på den annen side vil føre til forsinkelser i myndighetenes undersøkelser. Forsinkelsene vil igjen kunne lede til bevisforspillelse.

Et annet stikkord er effektiv kontroll. Et (sentralt) verdipapirregister vil gjennomgående ha oppdaterte opplysninger om kontoinnehaverne. Myndighetene kan som nevnt forholde seg til ett register og dermed også ett sett av rutiner og systemer; både for oppdatering av registeret og for utlevering av opplysninger. Dette vil sannsynligvis ikke opprettholdes ved forvalterregistrering. Videre er det etter vårt syn en nærliggende mulighet for at forvaltere generelt vil være mindre objektive i forhold til sine kunder enn verdipapirregisteret i forhold til kontoinnehaverne. Dette kan lede til forsinkelser i behandlingen av forespørsler fra myndighetene, og også lekkasjer om undersøkelsene. En omlegging til å tillate forvalterregistrering for innlendinger vil dessuten øke kompleksiteten i etterforskingen av mulige straffbare forhold, bl.a. ved at ett register erstattes av mange. Dette vil, slik vi ser det, lede til en klart mindre effektiv kontroll dersom forvalterregistrering innføres.

Et tredje stikkord er kontroll uten større publisitet. Det er som nevnt etter vårt syn større sjanser for lekkasjer om myndighetenes undersøkelser hvis mange forvaltere skal registrere sine kunder enn ved dagens ordning med ett sentralt register. Lekkasjer vil lede til fare for bevisforspillelse for kontrollorganene. Publisitet om undersøkelser kan være negativt for bevissituasjonen, og også for de personer som undersøkelsene er rettet mot og som kan bli omtalt i media på et tidlig punkt i en sak - uten at undersøkelsene nødvendigvis fører til politietterforsking og straff (eller andre sanksjoner). Vi har foreløpig først og fremst vist til situasjonen ved mulige lovbrudd i verdipapirmarkedet. Men det er etter vårt syn ingen tvil om at også skattekontrollen vil bli mindre rask, effektiv og med risiko for større publisitet. Skattemyndighetene vil berøres på tilsvarende måte som gjennomgått ovenfor. Det er, slik vi ser det, heller ingen tvil om at bekjempelse av hvitvasking vil bli mindre rask, mindre effektiv og med fare for større publisitet. I tillegg anser vi at forvalterregistrering vil kunne reise spørsmål i forhold til «kjenn-din-kunde»-prinsippet som man internasjonalt legger stor vekt på i forhold til preventivt arbeid mot hvitvasking. Etter dette er vårt klare syn at en åpning for forvalterregistrering vil lede til mindre rask og effektiv myndighetskontroll med fare for større uønsket publisitet. Dette må tillegges betydelig vekt ved avveiningen mot andre hensyn, som et svært sentralt hensyn ved avgjørelsen av om forvalterregistrering skal tillates for innlendinger.»

ØKOKRIM viser også til sine praktiske erfaringer med forvalterregistrering, og fremhever at saker som involverer forvalterregistrering medfører komplikasjoner som leder til forsinkelser og lavere effektivitet i etterforskningen. ØKOKRIM peker særlig på faren for bevisforspillelse. Videre viser ØKOKRIM til at bruk av forvalterkonti gir større muligheter til å skjule mulige brudd på verdipapirhandellovens regler, ved at reell investor ikke identifiseres ved handelen. ØKOKRIM støtter utvalgets begrunnelse for særbehandling av utenlandske aksjonærer hva gjelder forvalterregistrering.

Skattedirektoratet trekker bl.a. frem utvalgets drøftelse av hensynet til effektiv skattekontroll, og uttaler bl.a.:

«Hensynet til effektiv skattekontroll er drøftet av utvalget under punkt 9.6.4 i utredningen. Utvalgets fremstilling gir etter direktoratets oppfatning en god beskrivelse av skatteplikten og de utfordringer skatteetaten står ovenfor når det gjelder investeringer i aksjer mv i norske og utenlandske selskaper. For skatteetaten er det viktig at reell eier av finansielle instrumenter fremgår direkte av verdipapirregisteret. Spesielt vil vi fremheve at etaten gjennom utviklingen av den preutfylte selvangivelsen (PSA) har lagt betydelig vekt på tredjemannsinformasjon under ligningen. Ved vesentlige endringer i de systemer som ligger til grunn for innrapporteringen, oppstår risiko for at ligningen bygger på et ufullstendig eller ukorrekt grunnlag. Et slikt forhold som medfører økt risiko, er systemer som tillater forvalterregistrering. Særlig gjelder det identifikasjon av reell eier ved forvalterregistrering i flere ledd. Senere tids erfaringer vedrørende forvalterregistrering av fondsandeler, viser at dette ikke er uproblematisk. I henhold til verdipapirfondloven § 6-4, fjerde ledd kan en forvalter føres inn i andelseierregisteret i stedet for andelseier. Nærmere bestemmelser er gitt i forskrift om forvalterregistrering i verdipapirfonds andelseierregister av 18.12.2003. Her fremgår blant annet at forvalter skal føre en fortegnelse over de andelseiere han er forvalter for, og at oppgaver som nevnt i forskrift av 13.12.1995 ukrevet skal gis forvaltningsselskapet. Den forutsatte innrapporteringen har vist seg å ikke fungere tilfredsstillende. Direktoratets erfaringer er at oppgaver i stor grad ikke leveres av utenlandske forvaltere. I de tilfeller hvor slik oppgave gis, mangler tilstrekkelige opplysninger til korrekt identifisering av andelseier og til at korrekt gevinst/tap ved realisasjon av andelen kan fastsettes. Dette gir betydelig svikt i det grunnlag den preutfylte selvangivelsen utskrives på grunnlag av.»

Verdipapirsentralen ASA gjør ut i fra sine erfaringer rede for mulige negative virkninger av en eventuell utvidelse av ordningen med forvalterregistrering:

«Det er investor selv som velger å la seg registrere gjennom en forvalter. Det vil være et spørsmål om investorene er seg bevisst konsekvensene av slik registrering. Registrering i et verdipapirregister sikrer klart og entydig rettsvern for investor og for rettighetshavere som innehar begrensede rettigheter, slik som panterett. Sikring av rettighetene ved forvalterregistrering synes derimot uklare eller usikre og gir ikke eier eller rettighetshaver noen garantier for sin rettsstilling. En kan også stille spørsmål om det vil eksistere tilstrekkelig kontroll av at rettighetene er sikret utenfor verdipapirregisteret. Vi har merket oss at EU-kommisjonen har uttrykt at det er behov for klare nasjonale regler for overføring av rettigheter til verdipapirer som er forvalterregistrert (i likhet med utvalget, side 26, sp. 2). Utvalget er også inne på dette spørsmålet (side 65) når det fastslås at det på grunn av rettsusikkerheten i liten utstrekning finner sted pantsettelser eller sikringsoverdragelser av forvalterregistrerte verdipapirer i dag. (Utvalget for sitt vedkommende foreslår regler på området ved notifikasjon til forvalter, men ikke regulering av registreringer i det underliggende system hos forvalterne. Notifikasjonsalternativet, som muligens er det eneste praktiske på området, har under enhver omstendighet den mangel at det ikke sikrer notoritet over rettsvernsakten slik som registrering, og betyr at rettsvernet ikke ivaretas hos en nøytral instans som et verdipapirregister.) De muligheter, og dermed fordeler, direkte registrering gir investor faller bort gjennom forvalterregistrering. Investor vil ikke ha direkte oversikt over sine beholdninger i registrerte instrumenter (med mindre alle investors beholdninger er samlet hos en enkelt forvalter) eller kunne tegne direkte ved aksjeemisjoner via Internett. Investor vil heller ikke kunne overføre fra egne beholdninger via Internett. Dette er handlinger som forvalter må utføre på vegne av investor og uten at investor får melding fra en uavhengig instans, verdipapirregisteret. Dermed faller investors kontrollmulighet for at handlingene har funnet sted eller når bort. Ved at utbetalinger må skje gjennom forvalter forsinkes oppgjøret i forhold til investor. Investor er også avhengig av og prisgitt forvalter for å få sitt tilgodehavende, og kan videre heller ikke kontrollere beløp og til hva for bankkonto beløpet er utbetalt. En videre følge av disse forhold er at verdipapirregisterets årsoppgave, som skal inneholde blant annet beholdninger ved årsskiftet samt mottatte renter og utbytter i løpet av året, ikke kan bli fullstendig. Idet verdipapirregisteret ikke kjenner de bakenforliggende registreringene, kan ikke verdipapirregisteret opprettholde skatterapporteringen for de forvalterregistrerte. Den ferdigutfylte selv angivelsen vil også kunne mangle informasjon som følge av at det er flere instanser som skal rapportere (hvis forvalter rapporterer) og med derav følgende feilkilder. Vi kan heller ikke se hvordan investorene skal kunne oppfylle FIFO-prinsippet i skattelovgivningen.

For utsteder betyr forvalterregistrering framfor alt at det ikke kan bli frambrakt et til enhver tid korrekt aksjeeierregister, slik vår teknologi ellers sikrer på daglig basis. Aksjeeierregisteret som verdipapirregisteret fører mister således sin verdi. Av dette følger igjen en rekke negative forhold. Utsteders kontrollmulighet over handler, herunder mulige innsidehandler, forsvinner, sammen med muligheten for direkte kontakt med investor. Det vil ikke være mulig å ha oversikt over grupperinger av investorer, investorer som kjøper sammen og som bør sees som en enhet. Direkte registrering er også forutsetningen for et viktig redskap som elektronisk kommunikasjon, som dermed ikke er mulig. Investors deltakelse på generalforsamlingen blir praktisk vanskeliggjort, i tillegg forsterket av uklare regler om stemmerett. Påmelding, fullmaktsregistrering og stemmegivning er komplisert og tungvint og må skje indirekte. Den skatterapportering som i dag finner sted fra verdipapirregisteret på vegne av selskapet blir ugjennomførbar.

For tilsynsmyndighetene og andre betyr forvalterregistrering mer kompliserte og tungvinte arbeidsforhold. De oppgavene som Skattedirektoratet utferdiger på bakgrunn av opplysninger fra verdipapirregisteret blir mangelfull. Arrest og utlegg blir vanskeliggjort, på samme måte som kontroll knyttet til markedsmanipulasjon og overvåkning av flaggingsregler. I dag gir direkteforbindelse med verdipapirregisteret raskt svar.

Generelt for markedet svekkes åpenheten om eierforhold og eierstruktur, med derav følgende tap av viktig informasjon og prinsippet om lik informasjon til alle.

Oppsummert betyr forvalteregistrering at utsteder, investor og samfunnet for øvrig gir avkall på den omfattende gevinst som direkte registrering i et verdipapirregister betyr. Verdipapirregisteret kan ikke oppfylle de krav som aktører og samfunn bør stille til en velfungerende infrastruktur i dette markedet, og som registeret har investert betydelige ressurser for å oppfylle. Forvalterregistrering er et tilbakesteg i utnyttelsen av dagens teknologi og har som konsekvens ett eller flere fordyrende mellomledd og økt manuell transaksjonsvirksomhet.»

Statistisk sentralbyrå vurderer utredningens mulige konsekvenser for statistikken, og uttaler bl.a.:

«Det sentrale for SSB vil være å sikre at forskriftene tar tilstrekkelig høyde for statistikkbehovene i forhold til internasjonale forpliktelser, nasjonalregnskapet og kredittmarkedsstatistikken. Opplysningene skal, ifølge regelverket i nasjonalregnskapsstandarden (ESA 95), klassifiseres etter institusjonell sektor. I denne sammenheng er informasjon om aksjenes reelle eiere spesielt viktig. SSB støtter derfor forvalterregistreringsutvalgets tilråding om at innenlandske investorer ikke gis adgang til å forvalterregistrere sine aksjeposter i norske selskaper.»

Nærings- og handelsdepartementet (NHD) uttaler at åpenhet rundt eierforhold, eierstrukturer og maktforhold er viktige hensyn å ivareta i norsk næringsliv. NHD mener at det å åpne for at norske investorer kan få sitt eierskap i norske selskaper anonymisert ved forvalterregistrering, vil være negativt i forhold til å ivareta disse hensynene, og uttaler videre:

«I den forbindelse vil vi trekke frem at staten i sin rolle som aksjeeier i norske selskaper har full åpenhet rundt sitt eget eierskap og ønsker også at andre eiere utøver åpenhet om sitt eierskap.

Det bør etter NHD sin oppfatning være spesielle forhold som tilsier unntak fra prinsippet om full åpenhet om eierskapet til alle aksjeeiere i et selskap. Å gjøre unntak for utenlandske aksjeeiere er etter vår oppfatning et slikt forhold. I Norge er det en innarbeidet praksis over mange år med forvalterregistrering av utenlandske aksjonærer, og i utlandet er det i langt større grad enn i Norge vanlig å la sitt eierskap bli registrert hos forvaltere. Det er viktig for det norske kapitalmarkedet å tiltrekke seg utenlandske investorer. Med et forbud mot forvalterregistrering i norske selskaper, vil det norske kapitalmarkedet kunne bli mindre attraktivt enn de markedene vi konkurrerer med. Utenlandske eiere har betydelige markedsandeler på Oslo Børs. Det gir etter vårt syn uoversiktlige konsekvenser for kapitaltilgangen å fjerne adgangen til forvalterregistrering på det nåværende tidspunkt.

På denne bakgrunn anbefaler vi å følge utvalgets prinsipale forslag som innebærer at utenlandske investorer fortsatt kan la seg forvalterregistrere, uten at norske investorer gis tilsvarende adgang.

Ut fra et prinsipielt ståsted om at åpenhet om eierskapet i norsk næringsliv er ønskelig også for utenlandske aksjeeiere, bør en følge med i den internasjonale utviklingen for å se om det på et senere tidspunkt kan vurderes å innskrenke adgangen for utlendinger til å forvalterregistrere aksjer i norske selskaper.»

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) støtter som nevnt utredningen når det gjelder å videreføre utlendingers rett til forvalterregistrering. NHO uttaler bl.a. følgende til dette:

«Når det gjelder utlendingers fortsatte adgang til forvalterregistrering, støtter Næringslivets Hovedorganisasjon utvalgets konklusjoner fullt ut. Vi vil i den forbindelse peke på at det i løpet av de mer enn 25 år denne adgangen har eksistert, ikke har vært fremført kritikk mot ordningen. Det må sees som et uttrykk for at de behov som har begrunnet plikt til direkteregistrering for innlendinger, ikke har den samme vekt i forhold til utlendingers aksjeinnehav. På bakgrunn av de tall som utvalget har presentert i kapittel 3.4, utgjorde verdien av de forvalterregistrerte aksjene på Oslo Børs pr. 1. januar 2005 mer enn 165 milliarder kroner. Dette er nær 20 prosent av børsens totale verdi. Utvalget har ikke gjort noen beregninger knyttet til effekten av å forby slik forvalterregistrering. Man kan imidlertid slå fast at det i Norge ikke finnes privat kapital som kan dekke opp for mer enn en liten del av dette. For å unngå at en endring i adgangen til forvalterregistrering for utenlandske investorer skal medføre en reduksjon av verdiene på Oslo Børs og for tilgangen på risikokapital, er det derfor svært viktig at en stor andel av de utenlandske investorer fortsatt skal kunne la seg forvalterregistrere.

Etter NHOs mening er det også svært tvilsomt om man kan oppnå direkteregistrering fra utlendinger i tilnærmet samme grad som dagens forvalterregistrering. I kapittel 8 har utvalget pekt på at det i minst ett tilfelle (USA) foreligger lovgivning som påbyr forvalterregistrering for enkelte investorer. Man kan imidlertid etter NHOs mening ikke utelukke at det finnes slike regler i flere land. Forvalterregistrering er tillatt og praktiseres i de fleste land det er naturlig å sammenligne seg med, og har en historisk forankring i en rekke av disse landene. Plikt til direkteregistrering vil gjøre at utenlandske investorer må forholde seg til det norske marked på en annen måte enn til andre sammenlignbare markeder.»

NHO peker videre på at private, industrielle eller institusjonelle globale investorer i stor grad opererer gjennom forvaltere, som både foretar plasseringer for investorene under ett gitt mandat, administrerer og behandler all aksjonærinformasjon fra selskapene, herunder varsler om generalforsamlinger, emisjoner o.l., håndterer regelmessig sikkerhetsstillelse av den aktuelle investorens aksjeinnehav i tilknytning til finansiering, samt foretar internhandler til lavere transaksjonskostnad enn over børs med egne kunders verdipapirer som er til forvaltning. NHO mener disse tjenestene vanskelig vil kunne tilbys av samme forvalter på samme måte, dersom aksjene må direkteregistreres.

NHO støtter også utvalgets primære forslag om fortsatt å forby forvalterregistrering for norske investorer. NHO foreslår imidlertid at spørsmålet evalueres om fem år. NHO uttaler bl.a. følgende om dette:

«Spørsmålet om norske investorers adgang til forvalterregistrering for sine investeringer i norske selskaper, er imidlertid mer åpent enn utvalgets enstemmighet tilsier. Det faktum at både adgang til og forbud mot forvalterregistrering har omtrent like stor utbredelse på verdensbasis, indikerer at man her står overfor to alternativer som begge er akseptable for investorer, selskaper og kontrollmyndigheter. Utvalget har pekt på at forskjellene kan synes å være historisk betinget. I en slik situasjon er det imidlertid spesielt interessant å se på hvilke løsninger som er valgt i de land som mest nylig har hatt spørsmålet oppe til vurdering. I den forbindelse konstaterer NHO at man i Sverige har valgt å opprettholde en adgang til forvalterregistrering også for svenske investorer.

(...)

NHO vil imidlertid peke på at i de tilfelle hvor det foreligger regelverksmessig ulikebehandling, vil man ofte se at aktørene søker å komme inn under de økonomisk mest fordelaktige regler, både gjennom lovlige og ulovlige tilpasninger.

Utvalget har foreslått flere regelendringer som klargjør hva som vil anses som ulovlig omgåelse av forbudet mot forvalterregistrering for innenlands investorer. Selv om reglene er klare, vil imidlertid den faktiske kontroll være krevende for tilsynsmyndighetene. Dersom kontrollen ikke skulle fungere tilfredsstillende, vil likebehandlingshensynet etter vår mening veie tyngre enn utvalget har lagt til grunn. I forhold til utvalgets forslag vil NHO også peke på at eventuell plassering av finansformue i investeringsselskaper (selvstendige juridiske personer) i utenlandske jurisdiksjoner vil måtte anses som en lovlig fremgangsmåte for norske investorer som ønsker forvalterregistrering av sine engasjementer i norske selskaper. Vi vil anta at slike plasseringer i dag har liten utbredelse, men dersom slik organisering av investeringsvirksomheten skulle få et visst omfang, er man kanskje bedre tjent med et regelverk i tråd med utvalgets sekundære forslag enn en videreføring av dagens regler.

Etter en avveining av ulike hensyn, er NHO kommet til at man totalt sett støtter utvalgets primære forslag om fortsatt å forby forvalterregistrering for norske investorer. Vi vil imidlertid foreslå at man legger opp til en evaluering etter fem år, for igjen å vurdere den internasjonale utvikling og erfaringene med oppfølgingen av det nasjonale forbudet mot forvalterregistrering for norske investorer.»

Oslo Børs synes ikke å ta en klar stilling til utvalgets forslag, og viser i likhet med utvalget til at det er sterke hensyn både for og mot forvalterregistrering. Oslo Børs uttaler videre bl.a.:

«Selv om utredningen har vurdert mange ulike hensyn, tar den etter børsens vurderinger litt for mye utgangspunkt i vurdering av konkrete behov og muligheter i dag, uten å ta hensyn til at det må påregnes betydelig utvikling de nærmeste årene. Når det har tatt 20 år å få utredet et så vidt viktig spørsmål, kan dette tyde på at det vil kunne ta lang tida få gjennomført endringer når behovet melder seg. Oslo Børs er på den ene siden opptatt av likhet mellom norske og utenlandske aksjonærer. I den grad man forskjellsbehandler på grunn av nasjonalitet kan dette påvirke den diskriminertes adferd. Så langt har man gjerne vært opptatt av at konkurransen om utenlandsk kapital er viktig for det norske kapitalmarked og næringsliv. Plikter og byrder for norske investorer har derfor neppe påvirket adferd. Men med øket internasjonalisering er det viktig å også fokusere på konkurransen om norsk kapital. Selv om nærheten gir et vesentlig fortrinn for norsk kapital i det norske marked øker konkurransen også her. Norske investorer differensierer sine investeringer i dag i langt større grad enn tidligere. Oppgjør, anonymitet og registrering er neppe et vesentlig konkurransekriterier i dag, men vil for en del institusjonelle investorer kunne bli det om få år. Muligheten for å la en global forvalter ta hånd om en global portefølje vil forutsette at forvalteren er, og kan være kontofører i VPS, se NOU kap 9.3. En viss mulighet til anonymitet overfor presse og allmennhet kan også være elementer som har betydning for investorenes valg av investeringssted. Man vil også kunne se at effektive systemer for internasjonalt oppgjør finner sted innenfor rammen av forvalterregimet, og at dette i tilfelle ville kunne utgjøre en konkurranse som i gitte tilfelle kan være viktig for den norske verdipapirinfrastrukturens konkurranseevne. Til sammenligning åpner EUs verdipapirmarkedsdirektiv (MiFiD) for konkurranse mellom institusjoner med ulike typer konsesjon for verdipapirhandel (børs, regulert marked, verdipapirforetak) selv om de samme argumentene som utvalget anfører mot å åpne tilsvarende konkurranse på registreringssiden (jf utredningen kap 9.5) også kunne tilsi større grad av status quo for å sentralisere likviditeten i verdipapirhandelen. Forbud mot at nordmenn forvalterregistrering vil også medføre store vanskeligheter for norske foretak som bare søker notering i utlandet og derved henvist til det lokale oppgjørssystem. På den annen side er børsen svært oppmerksom på at direkteregistrering gir en unik mulighet til å oppdage misligheter som innsidehandel, kursmanipulasjon og ulike typer rapporteringsbrudd. Oppdagelsesrisikoen har nok her en viktig oppdragende effekt og derved betydning for tilliten til det norske verdipapirmarked. For børsen er tilliten til at lover og regler følges avgjørende for at det norske verdipapirmarked skal fremstå som attraktivt for investorene. Selv om myndighetene (herunder børsen) og utsteder også hos forvaltere har rett til å få oppgitt hvem som eier de underliggende aksjene har dette vist seg lite effektivt. Det gir heller ikke de søke og registermulighetene som direkteregistrering gjør. Dette er beskrevet i utredningen 9.6 som også tar for seg andre kontrollmyndigheters behov som påtalemyndighet, skattemyndighet og namsmyndigheter. Det er derfor viktig å opprettholde de mulighetene dette gir.

Etter børsens oppfatning burde utvalget gjort mer for å utrede mulighetene for i størst mulig grad å legge til rette for et system hvor kontrollmulighetene er tilnærmet like gode som med direkte registrering samtidig som det åpnes for likebehandling av norske og utenlandske aksjonærer ved at det åpnes for forvalterregistrering. En måte å gjøre dette på kunne være å effektivisere kontrollmuligheten på forvalternivå f eks gjennom strengere krav til forvaltere, eventuelt strengere krav til forvaltere som registrerer norske aksjonærer. F eks kunne man vurdere et system der forvalter for norske investorer faktisk har en utvidet meldeplikt til VPS, uten at det nødvendigvis er undergitt den samme offentlighet som registrert for øvrig.

Oslo Børs hadde derfor ønsket et forslag som i større grad åpnet for likebehandling fremover uten å gå på bekostning av kontrollmulighetene. Vi har imidlertid merket oss at utvalget som også består av viktige representanter for børsens brukergrupper og for øvrig har hatt konsultasjoner med representanter for norske investorer, er enstemmig i sin tilrådning. Vi har derfor ikke utarbeidet noe forslag til alternativ regulering.»

Norges Bank synes å opprettholde sitt tidligere synspunkt fremmet i forbindelse med verdipapirregisterloven om at det ikke er særlige hensyn som skulle tale mot forvalterregistrering for innlendinger. Norges Bank viser til erfaring med gevinster ved bruk av tjenester fra forvaltere, og til sin høringsuttalelse til verdipapirregisterloven, hvor Norges Bank bl.a. uttalte:

«Norges Bank kan ikke se særlige hensyn som skulle tale mot forvalterregistrering også for innlendinger. (...)

Norges Bank vil også påpeke at norske investorer i stadig større grad investerer i utenlandske markeder, og at slike kan ha stor fordel av å forholde seg til en global forvalter som også bør kunne brukes til investeringer innenlands. Statens investeringer i Petroleumsfondet er et eksempel på hvordan investorer kan benytte seg av forvalterregistrering».

Videre uttaler Norges Bank bl.a.:

«Norges Bank mener drøftinga undervurderer potensialet for gevinst på disse områdene, og det er viktig å legge til rette for en markedsutvikling som sikrer god effektivitet i registrering og oppgjør av handel med verdipapirer totalt sett. Slik gevinst kan for øvrig også realiseres internt hos den enkelte investor, som kan finne det ryddigere og kostnadsbesparende bare å ha et forhold til et enkelt register for samtlige aksjer.

Norges Bank vil for øvrig understreke at dersom en skulle åpne adgang til at norske aksjonærer skal kunne la sine aksjer forvalterregistrere, bør en ikke svekke kravene til åpenhet og kontroll. Det må stilles krav om informasjon ved eventuell forvalterregistrering som svarer til det som i praksis allerede oppnås av åpenhet ved det nåværende system med direkte registrering.»

Norges Bank viser til at kontrollhensyn fortsatt må veie tungt, og uttaler:

«Norges Bank ser imidlertid ikke bort fra at en kan la markedet få avgjøre om det kan lages tekniske og organisatoriske løsninger som er like gode eller bedre enn dagens system. En må i så fall stille krav til at eventuelle løsninger som utvikles og får godkjenning, fullt ut ivaretar kravene til åpenhet og kontroll.»

Under forutsetning av at adgangen til forvalterregistrering videreføres for utlendinger, uttaler Orkla ASA at det bør åpnes for tilsvarende adgang for innlendinger. Orkla ASA mener hensynet til likebehandling av aksjonærer bør veie tyngst, og uttaler bl.a.:

«Når det gjelder spørsmålet om det også skal åpnes for adgang til forvalterregistrering av innlendinger fremstår utfallet av vurderingen som mer åpen. Vi mener imidlertid hensynet til likebehandling av aksjonærer bør veie tyngst i avveiningen. Forutsatt at ordningen med forvalterregistrering for utlendinger skal videreføres, er vi således av den oppfatning at adgangen til forvalterregistrering bør utvides til også å gjelde for innlendinger.

I forlengelsen av ovennevnte må selskapets, allmennhetens og det offentliges behov og ønske om innsyn i /oppdatering av aksjonærregistrert vurderes. Vi minner her om at alle aksjonærer må registrere seg på navn for å utøve aksjonærrettigheter på generalforsamlingen. Videre vil reglene om verdipapirlovgivningens regler om flagging mv fange opp konsentrasjoner på aksjonærsiden. I forlengelsen av dette stiller vi oss også åpne for en løsning hvor forvalterforetakene må levere oppdaterte opplysninger til selskapet om hvem som eier de aksjeposter som forvaltes. Også andre løsninger kan tenkes her. Poenget vårt er at de løsninger som velges må innebære en likebehandling av inn- og utenlandske aksjonærer.

Orkla er berørt av problemstillingen både som utsteder og investor. Pr. i dag er 45,6% av aksjekapitalen i Orkla ASA eiet av utlandske aksjonærer, og av denne andelen er igjen av 57% forvalterregistrert. At utlendinger kan forvalterregistrere i Orkla ASA seg medfører normalt ingen problemer for oss. Videre har Orkla ASA finansinvesteringer på drøye 15 mrd. Ved utløpet av siste kvartal var 51 % av porteføljen investert i Norge og av disse var ca 90 % investert i børsnoterte selskaper. En regel som innebærer at kun noen aksjonærer (utlendinger) kan forvalterregistrere seg i disse selskapene, synes vi ikke er hensiktsmessige.»

2.3.4 Departementets vurdering

Departementet viser innledningsvis til at åpenhet og informasjon om eierforhold, eierstrukturer og maktforhold i næringslivet er en grunnleggende verdi som kjennetegner et samfunn som det norske. Et naturlig utgangspunkt er at nye begrensninger i tilgangen til informasjon om eierforhold i norske selskaper krever en særlig begrunnelse.

Det er tidligere tatt stilling til at det foreligger en slik særlig begrunnelse når det gjelder utlendingers adgang til å forvalterregistrere aksjer i norske selskaper, jf. allmennaksjeloven § 4-10 og forarbeider til denne. Om denne adgangen bør opprettholdes drøftes nærmere nedenfor i dette punktet. Når det gjelder begrepene innenlandsk og utenlandsk aksjeeier vises det til omtale i punkt 2.4.2.

Spørsmålet om det bør åpnes for forvalterregistrering av innlendingers aksjer i norske selskaper har vært tatt opp flere ganger uten at spørsmålet har blitt drøftet i sin bredde. Finanskomiteens flertall ga i Innst. O. nr. 47 (2001-2002) punkt 8.1.2 uttrykk for at det bør foreligge tungtveiende grunner mot forvalterregistrering av aksjer for norske investorer for at det ikke skal åpnes for dette.

Et bredt sammensatt utvalg har nå foretatt en særskilt drøftelse av dette spørsmålet. Et enstemmig utvalg går inn for at forvalterregistreringsadgangen ikke utvides til å gjelde for innenlandske investorers aksjer i norske selskaper. Et overveiende flertall av høringsinstansene støtter utvalgets vurdering på dette punktet.

I spørsmålet om det bør åpnes for forvalterregistrering for innenlandske aksjeeiere i norske selskaper, bør utgangspunktet for vurderingen etter departementets syn være om det foreligger et markedsmessig behov for dette. I den grad et slikt behov foreligger, bør det vurderes om det foreligger tilstrekkelige offentlige hensyn som tilsier at markedsaktørenes valgfrihet på dette punktet bør begrenses, jf. tilsvarende utgangspunkt i Ot.prp. nr. 39 (2001-2002) kapittel 9. I vurderingen er det naturlig å se hen til hvilke fordeler forvalterregistrering medfører, herunder betydningen forvalterregistrering har mht. praktisk tilrettelegging for investeringer.

Departementet deler utvalgets oppfatning av at hensynet til konkurranse om å tilby registreringstjenester bør skje på mest mulig like rammevilkår, og innenfor rammene av verdipapirregisterloven.

Departementet legger i likhet med utvalget til grunn at forvalterregistrering av aksjer vil kunne medføre ulike fordeler for investor. For det første kan informasjon og meddelelser fra de selskap vedkommende investor har aksjer i, kanaliseres til en forvalter. For det andre gir forvalterregistrering investor mulighet til å samle sine investeringer hos én forvalter, og la disposisjoner over aksjene bli regulert av ett lands rett. En tredje fordel for investor er muligheten til, innenfor flaggegrensene, å opptre anonymt i markedet. Når det gjelder de to første punktene, viser departementet i likhet med utvalget til at investor kan oppnå disse fordelene langt på vei ved å bruke én kontofører knyttet til et norsk verdipapirregister. En adgang til forvalterregistrering er således ikke en forutsetning for å oppnå disse fordelene. Forvalterregistrering kan også gi fordeler mht. å «skjule» investeringsstrategier gjennom en såkalt «anomymitetseffekt». Ved at investeringer registreres på forvalter, og ikke på reell eier, vil investoren innenfor flaggegrensene kunne opptre anonymt i markedet.

Det er anført flere relevante hensyn mot forvalteregistrering. Det synes som at de mest sentrale motargumenter er at forvalterregistrering svekker en effektiv myndighetskontroll, at informasjonsmengden reduseres og offentlig innsyn svekkes ved at det ikke lenger er umiddelbar tilgang til informasjon om eierforhold.

Informasjon fra verdipapirregisteret om reelle eiere av aksjer i norske selskaper er av stor betydning for tilsyn, kontroll og håndhevelse som utføres av Kredittilsynet, Oslo Børs, skattemyndighetene og påtalemyndigheten, jf. også høringsuttalelsene til Kredittilsynet og ØKOKRIM. Departementet legger til grunn at direkteregistrering og muligheten for umiddelbar tilgang til verdipapir-­registeret bidrar til effektiv tilsyn og kontroll.

Etter departementets oppfatning er det gjennom utvalgets kartlegging og vurdering ikke påvist et spesielt behov for forvalterregistrering fra markedsaktørene, for så vidt gjelder innenlandske investorer, jf. tilsvarende i Ot.prp. nr. 39 (2001-2002) s. 77.

Departementet legger videre til grunn at forvalterregistrering vil kunne svekke en effektiv myndighetskontroll. Videre er det etter departementets syn et reelt argument at forvalterregistrering vil kunne medføre en svekkelse av mulighet til god eierstyring, selskapsledelse og aksjonærdemokrati, fordi aksjeeieres og selskapets muligheter til å skaffe seg informasjon om selskapets reelle eiermasse og eierkonstellasjoner vil bli begrenset. Hensynet til offentlighetens innsyn i aksjeeierregisteret står sterkt i norsk tradisjon.

Det er etter departementets oppfatning ikke påvist en særlig begrunnelse for at tilgangen til informasjon om eierforhold i norske selskaper skal svekkes. Departementet mener hensynet til åpenhet om eierskap, herunder de fordeler direkteregistrering medfører for kontrollmyndigheter og for selskapet selv, bør tillegges større vekt enn de fordeler forvalterregistrering kan medføre for den enkelte investor. Hensynet til at forvalterregistrering bidrar til at investorer kan skjule sine strategier kan etter departementets syn ikke veie opp for de ulemper forvalterregistrering fører med seg. Departementet slutter seg på denne bakgrunn og etter en helhetsvurdering til utvalgets primære tilråding om at adgangen til forvalterregistrering ikke utvides til å gjelde for innenlandske aksjeeiere i norske selskaper.

Et neste spørsmål er om adgangen til forvalterregistrering av utlendingers aksjeinnehav bør videreføres. Utvalget tilrår å videreføre adgangen til forvalterregistrering for utenlandske investorers aksjeeie i norske selskaper. Utvalgets tilråding er således i hovedsak å videreføre gjeldende rett. En vesentlig del av høringsinstansene støtter utvalgets synspunkt.

Utvalget har som utgangspunkt at den adgang utenlandske aksjeeiere i dag har til å forvalterregistrere sine aksjer, er hensiktsmessig og nødvendig for å sikre tilgangen på utenlandsk kapital for norske selskaper. Utvalget viser bl.a. til at utenlandske investorer har stor betydning for likviditeten i det norske finansmarkedet. Utvalget mener risikoen for at et krav om å være direkteregistrert kan ha negativ effekt på utlendingers investeringer i norske selskaper, er tilstrekkelig begrunnelse til å ikke begrense den mulighet utlendinger i dag har til å forvalterregistrere sitt aksjeinnehav.

Videre anføres at forvalterregistrering gir store fordeler mht. å samordne porteføljer, og gjør det enklere å orientere seg i et fremmed marked. Forvalterregistrering i aksjer er vanlig internasjonalt. Utvalget har også opplyst at minst ett land har forbud mot direkteregistrering ved investering.

Etter departementets oppfatning foreligger det et markedsmessig behov for at utlendinger skal ha adgang til å registrere sine investeringer i norske selskaper gjennom en forvalter. Tallmaterialet som er lagt frem av utvalget, viser at utenlandske investorer har stor betydning for likviditeten i det norske finansmarkedet. Det er viktig å sikre tilgangen på utenlandsk kapital for norske selskaper. Departementet er enig i utvalgets vurdering av at risikoen for at et krav om direkteregistrering kan ha negativ effekt på utlendingers investeringer i norske selskaper, er et tilstrekkelig argument for å ikke begrense gjeldende forvalter­registrerings­adgang for utlendinger. Samtidig er det ikke tvil om at en isolert vurdering tilsier at direkteregistrering vil medføre større åpenhet. Departementet mener regulering av forvalters opplysningsplikter til en viss grad kan begrense ulempene, og viser særlig til forslaget om å innføre en ny periodisk rapportering fra forvalterforetak om reelle eiere av aksjer, jf. punkt 2.4.6 nedenfor. Departementet slutter seg etter en samlet vurdering til forslaget om å videreføre dagens adgang til forvalterregistrering av aksjer i norske selskaper for utenlandske investorer. Det vises også til at et stort flertall blant høringsinstansene støtter at forvalterregistreringsadgangen for utlendinger videreføres. Departementet finner ut ifra ovennevnte ikke grunn til å gå nærmere inn på utvalgets sekundære tilråding, jf. NOU 2005: 13 kapittel 11.

NHO foreslår i høringen at det legges opp til en evaluering etter fem år, for igjen å vurdere den internasjonale utvikling og erfaringene med oppfølgingen av det nasjonale forbudet mot forvalterregistrering for norske investorer. Departementet viser i den forbindelse til at det den internasjonale utviklingen følges, blant annet gjennom norsk deltakelse i relevante EU-organer. Departementet anser det hensiktsmessig å følge opp eventuelle internasjonale forpliktelser på dette området i norsk rett når slike foreligger. Foreløpig ser det imidlertid ikke ut til at det vil foreligge internasjonale forpliktelser i nær fremtid. Det anses derfor ikke hensiktsmessig å binde en eventuell evaluering opp til et bestemt tidspunkt.

2.4 Regulering av forvalterregistrering av aksjer i norske selskap for utenlandske investorer

2.4.1 Bakgrunn

Forvalterregistreringsutvalget har vurdert og foreslått tilpasninger i gjeldende regelverk ut i fra utvalgets primære tilråding om at forvalterregistreringsadgangen ikke utvides til å omfatte innenlandske aksjeeiere, jf. NOU 2005: 13 kapittel 10.

2.4.2 Presisering av begrepet «utenlandsk aksjeeier»

2.4.2.1 Gjeldende rett

Etter allmennaksjeloven § 4-10 tillates forvalterregistrering på nærmere vilkår for «en utenlandsk aksjeeier». Loven inneholder ikke en nærmere definisjon av hva som menes med «utenlandsk aksjeeier».

2.4.2.2 Utvalgets forslag

Etter utvalgets syn er det noe uklart hvordan begrepet «utenlandsk aksjeeier» skal avgrenses i allmennaksjeloven § 4-10, herunder hvorvidt norske statsborgere bosatt i utlandet faller inn under begrepet eller ikke. Utvalget mener det er viktig at det er forutsigbarhet knyttet til forvalterregistreringsadgangen. Utvalget foreslår at en presisering av begrepet bør skje ved en lovendring, da begrepet verken er presisert i lovtekst, forarbeider eller gjennom forvaltningspraksis.

Når det gjelder fysiske personer , foreslår utvalget at det for å anses som «utenlandsk» aksjeeier både kreves utenlandsk domisil og utenlandsk statsborgerskap i denne sammenhengen. Etter utvalgets forslag vil verken utenlandske statsborgere bosatt i Norge eller norske statsborgere bosatt i utlandet anses som «utenlandsk», jf. NOU 2005: 13 punkt 10.1.

Når det gjelder spørsmålet om når juridisk person anses som «utenlandsk» uttales (NOU 2005: 13 punkt 10.1):

«Utgangspunktet er etter gjeldende rett at det avgjørende er hvor selskapet er registrert, men slik at også andre omstendigheter kan ha betydning. I juridisk teori er det, som nevnt foran i kapittel 4.2, lagt til grunn at hvor selskapets virksomhet foregår i Norge, kan det være grunn til å anse dette som norsk, uavhengig av registreringsstedet. Etter utvalgets syn er imidlertid et kriterium som er basert på hvor selskapets virksomhet foregår, ikke egnet til klargjøring. Det vil ofte være vanskelig å avgjøre hvor en bestemt type økonomisk virksomhet i hovedsak foregår. Et klarere avgrensningskriterium vil være å knytte dette til hvor selskapets hovedkontor befinner seg.

Når det gjelder norskregistrerte filialer av utenlandsk selskap, følger det av gjeldende rett at disse filialene anses som utenlandsk aksjeeier, jf. omtalen i kapittel 4.2. Utvalget har vurdert hvorvidt det er grunn til å likestille norske filialer av selskaper hvis hovedkontor befinner seg i utlandet med andre norske investorer. Utvalget viser til at i den grad det er filialen som sådan som er aktive i selskapets aksjeinvesteringer, bryter det til en viss grad med likebehandlingstanken at en norskregistrert filial med tett tilknytning til det norske markedet, skal kunne la seg forvalterregistrere. Utvalget finner det likevel mest hensiktsmessig at en formell betraktning legges til grunn for selskaper med norskregistrert filial, og vil særlig fremheve at en annen regel i realiteten vil gi filialen en annen nasjonalitet i denne sammenheng enn selskapet, og at en slik regel synes både vanskelig å håndheve og lett å omgå.»

Utvalget foreslår etter dette at begrepet «utenlandsk aksjeeier» presiseres slik at det for juridiske personer kreves at selskapet er registrert i utlandet, med mindre selskapets hovedkontor befinner seg her i riket, jf. forslag til nytt første ledd i allmennaksjeloven § 4-10.

2.4.2.3 Høringsinstansenes merknader

FNH og ØKOKRIM støtter utvalgets forslag til presisering av «utenlandsk aksjeeier».

Skattedirektoratet viser til at en virksomhet kan være skattepliktig til Norge selv om selskapets hovedkontor ikke befinner seg her. Skattedirektoratet foreslår primært at filialer (faste driftssteder) av utenlandske selskap i Norge skal likestilles med utenlandsk selskap med hovedkontor i Norge. Skattedirektoratet uttaler:

«Dette vil blant annet gjelde filialer (faste driftssteder) av utenlandske selskaper. De lignings- og kontrollmessige utfordringer vil ikke være mindre for disse enn for de øvrige skattepliktige. I de senere år er det blitt stadig mer vanlig for norske borgere å etablere virksomhet her i landet som en filial av et utenlandsk selskap. Utviklingen synes også å gå i retning av at utlendinger i stadig større utstrekning driver sin virksomhet i Norge gjennom filial heller enn ved å etablere norsk datterselskap. Dette gjelder bl.a. innen finansnæringen hvor plasseringer i aksjer kan utgjøre en viktig del av kapitalforvaltningen. Det vil være uheldig om slike foretaks investeringer i norske selskaper blir mindre synlige enn investeringer foretatt av andre norske investorer. Vi viser i denne sammenheng til utvalgets kommentarer i pkt 10.1 om at hensynet til en effektiv myndighetskontroll kan tilsi at adgangen til forvalterregistrering ikke følger utlendingsbegrepet slik dette legges til grunn i andre sammenhenger, men finner sin egen avgrensing. Direktoratet ser ikke tilstrekkelig saklig begrunnelse for forskjellsbehandling her og foreslår at det i utkast til lovtekst presiseres at filialer (faste driftssteder) av utenlandske selskap i Norge likestilles med utenlandsk selskap med hovedkontor i Norge. Alternativt forslår vi å at lovteksten endres slik at ordlyden i stedet blir: « Som utenlandsk aksjeeier regnes selskap som er registrert i utlandet med mindre selskapet anses skattemessig hjemmehørende i Norge, samt utenlandsk statsborger....».»

Når det gjelder fysiske personer, anfører Skattedirektoratet at det må presiseres hva som ligger i begrepet bosatt, og uttaler:

«Direktoratet viser til at begrepet bosatt ikke er entydig, men har forskjellig innhold i forskjellige lover, jf skatteloven, folkeregisterloven og folketrygdloven. Direktoratet foreslår at det er det skattemessige bostedsbegepet som legges til grunn og at dette tas inn i forslaget til lovtekst.»

SSB uttaler bl.a.:

«Skillet mellom innlending og utlending er bestemmende for alle strømmer og beholdninger (fordringer og gjeld) i nasjonal- og utenriksregnskapet. Klare regler for hva som i definisjonen skal regnes som utlending er derfor avgjørende for kvaliteten av avgrensningen mellom norsk og utenlandsk sektor. Problematikken som diskuteres i høringens kapittel 4 er velkjent da vi ofte har støtt på slike tvilstilfeller. Uklare regler fører til forskjellig praksis og er en kilde til avvik mellom statisikkene.»

2.4.2.4 Departementets vurdering

Departementet viser i likhet med utvalget til at en presisering av begrepet «utenlandsk aksjeeier» vil skape større klarhet mht. bestemmelsens rekkevidde, og departementet mener av den grunn det er hensiktsmessig å presisere begrepets innhold i lovteksten.

Når det gjelder begrepets avgrensning mht. fysiske personer , slutter departementet seg til utvalgets forslag om at det stilles som vilkår at vedkommende har utenlandsk domisil og utenlandsk statsborgerskap for at vedkommende kan anses som utlending i denne sammenhengen, og således ha adgang til å registrere sitt aksjeinnehav i norske selskaper gjennom forvalterregistrering. Forslaget innebærer at utenlandske statsborgere bosatt i Norge eller norske statsborgere bosatt i utlandet ikke vil anses «utenlandsk». Departementet legger til grunn at det er det skattemessige bostedsbegrepet som skal legges til grunn, jf. Skattedirektoratets forslag. Det foreslås imidlertid ikke at en slik presisering tas inn i lovteksten.

Også når det gjelder begrepets avgrensning mht. juridiske personer , slutter departementet seg til utvalgets forslag om å avgrense «utenlandsk» til selskap registrert i utlandet, med mindre selskapets hovedkontor befinner seg her i riket. I forhold til norskregistrerte filialer av utenlandske selskaper, mener departementet det er mest hensiktsmessig å legge en formell betraktning til grunn. Det synes ikke hensiktsmessig at filialen skal anses for å ha en annen nasjonalitet enn morselskapet i denne sammenhengen, særlig under henvisning til at en slik regel vil kunne være vanskelig å håndheve og samtidig lett å omgå for selskapet.

Det vises til forslag til nytt annet punktum i allmennaksjeloven § 4-10 første ledd.

2.4.3 Forvalterregistrering av aksjer notert på «norsk» børs og forvalterregistrering av unoterte aksjer

2.4.3.1 Gjeldende rett

Etter allmennaksjeloven § 4-10 første ledd første punktum kan forvalter­registrering bare omfatte aksjer notert på utenlandsk børs. Etter annet punktum kan Kongen (delegert til Kredittilsynet) samtykke i forvalterregistrering av aksjer som tilhører utenlandske aksjeeiere også i andre tilfeller enn nevnt i forrige punktum.

Utvalget har i utredningen pekt på at Kredittilsynet i sin praksis ved godkjennelse av forvaltere har samtykket til at forvalter, i tillegg til å opptre som forvalter for aksjer notert på utenlandsk børs, også kan opptre som forvalter for aksjer notert på norsk børs og unoterte aksjer, jf. NOU 2005: 13 punkt 4.2.

2.4.3.2 Utvalgets forslag

Aksjer notert på norsk børs

Utvalget foreslår å lovfeste adgang for utenlandsk aksjeeier til å forvalterregistrere aksjer notert på norsk børs, uten at det stilles krav om samtykke til dette fra Kredittilsynet. Forslaget innebærer en endring i forhold til gjeldende rett, ved at samtykkekravet foreslås opphevet. Utvalget viser til at Kredittilsynet ved godkjenning av forvaltere, alltid benytter adgangen til å samtykke til at tillatelsen også omfatter aksjer notert på norsk børs og unoterte aksjer, med mindre særlige forhold skulle tilsi noe annet. Utvalget uttaler bl.a. (NOU 2005: 13 punkt 10.2):

«Etter utvalgets forståelse følger Kredittilsynet denne praksisen konsekvent med mindre særlige forhold skulle tilsi noe annet. Unntaksregelen fremstår således i praksis som en hovedregel. En slik ensartet praksis taler for at en lovendring i samsvar med praksis bør vurderes.

Utvalget legger vekt på at behovet for utenlandsk kapital synes å være det samme for norske allmennaksjeselskaper uavhengig av hvilken børs selskapets aksjer er notert på. Således er det uhensiktsmessig at forvalterregistrering er forbeholdt aksjer notert på utenlandsk børs. Dernest finner utvalget, i likhet med verdipapirsentrallovutvalget, det lite ønskelig med en hovedregel som legger til rette for at omsetningen av aksjer kanaliseres til utenlandsk børs. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at bestemmelsen endres, slik at allmennaksjeloven § 4-10 første ledd første punktum ikke begrenser forvalterregistreringsadgangen til aksjer i selskap notert på utenlandsk børs. Forslaget innebærer med andre ord at aksjer i selskaper notert på norsk børs kan forvalterregistreres av utenlandsk aksjeeier uten at Kredittilsynet gir samtykke etter annet punktum i gjeldende bestemmelse.»

Unoterte aksjer

Utvalget foreslår at forvalterregistrering av aksjer i unoterte selskaper fremdeles skal forutsette samtykke fra Kredittilsynet. Forslaget innebærer at gjeldende bestemmelse mht. unoterte aksjer videreføres. Utvalget uttaler bl.a. (NOU 2005: 13 punkt 10.3):

«Selskap organisert som allment aksjeselskap har normalt til hensikt å hente inn kapital fra allmennheten. Dette er en selskapsform hvor aksjene forutsetningsvis er under omsetning i markedet og har større spredning enn i aksjeselskap. Bare selskaper organisert som allmenne aksjeselskap har mulighet til å hente inn kapital fra allmennheten, herunder fra utlandet. Dette gjelder uavhengig av om selskapet er børsnotert eller ikke. Utvalget finner det hensiktsmessig å i størst mulig grad legge til rette for utenlandsk kapitaltilførsel til norske selskaper. At selskapenes aksjer kan forvalterregistreres er som tidligere nevnt en måte å legge til rette for slik kapitaltilførsel. Som utvalget vil komme nærmere tilbake til nedenfor, vil behovet for å kjenne investors identitet normalt være større i selskap som ikke er ment for allmenn omsetning enn i et selskap som er gjenstand for slik omsetning. For selskap som ikke er egnet for alminnelig omsetning i markedet, er det grunner som taler for at disse selskapene bør ha en viss reservasjonsmulighet med hensyn til forvalterregistrering. Det vises til omtalen vedrørende dette i kapittel 10.3 nedenfor.

Når det gjelder unoterte aksjer har utvalget, på bakgrunn av Kredittilsynets praksis omtalt i kapittel 4.2, vurdert hvorvidt skillet mellom forvalterregistreringsadgangen for aksjer i noterte og unoterte selskaper bør fjernes i allmennaksjeloven § 4-10 første ledd, slik at bestemmelsen kommer i samsvar med Kredittilsynets samtykkepraksis. Utvalget finner ikke avgjørende hensyn for at bestemmelsen bør endres i samsvar med den praksis Kredittilsynet til nå har fulgt for unoterte aksjer. Som nevnt i kapittel 4.2 ovenfor, har Kredittilsynet ved godkjennelse av forvaltere i henhold til allmennaksjeloven § 4-10, gitt tillatelser for utenlandske aksjeeiere slik at en tillatelse etter bestemmelsen omfatter unoterte aksjer, i tillegg til aksjer notert på norsk børs. Utvalget finner det hensiktsmessig at nåværende bestemmelse vedrørende unoterte aksjer videreføres, slik at forvalterregistrering av aksjer i unoterte selskaper fremdeles forutsetter Kredittilsynets samtykke.»

2.4.3.3 Høringsinstansenes merknader

FNH uttaler at de støtter forslaget.

ØKOKRIM uttaler at de støtter forslaget om å videreføre Kredittilsynets samtykkepraksis.

Skattedirektoratet synes ikke å ta stilling til forslaget utover å vise til den negative konsekvensen forvalterregistrering av utenlandske aksjonærer generelt har for samarbeidet og utveksling av informasjon med andre lands skattemyndigheter.

2.4.3.4 Departementets vurdering

Forvalterregistrering av aksjer notert på norsk børs

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om og begrunnelse for å lovfeste en adgang for utenlandske aksjeeiere til å forvalterregistrere aksjer i selskaper notert på norsk børs. Departementet foreslår imidlertid en endring i forslaget slik at adgangen omfatter aksjer som er tatt opp til handel på «norsk regulert marked». Det anses hensiktsmessig å benytte den avgrensning som vil bli inntatt i norsk rett til gjennomføring av direktivet om markeder i finansielle instrumenter (direktiv 2004/39/EF), jf. Verdipapirmarkedsutvalgets forslag i NOU 2006: 3. Det vises til forslag til endring av allmennaksjeloven § 4-10 første ledd første punktum.

Forvalterregistrering av aksjer i unoterte selskaper

Det kan reises spørsmål ved om det gjør seg gjeldende andre hensyn og behov mht. unoterte selskaper. Det kan hevdes at det er et større behov for offentlig tilgjengelig informasjon om reelle aksjeeiere i unoterte selskaper, bl.a. på bakgrunn av at aksjer i slike selskaper vanligvis ikke er beregnet for allmenn omsetning i samme grad som aksjer i noterte selskaper. Det synes ut i fra dette hensiktsmessig å videreføre krav om samtykke for forvalterregistrering av slike aksjer. Departementet slutter seg etter dette til forslaget om å videreføre samtykkekravet. Det vises til forslag til endring av allmennaksjeloven § 4-10 første ledd.

2.4.4 Forvalterregistrering av aksjer i aksjeselskap som er registrert i et verdipapirregister

2.4.4.1 Gjeldende rett

Det følger av aksjeloven § 4-5 at det straks skal opprettes aksjeeierbok når et selskap er stiftet. I aksjeeierboken skal bl.a. aksjeeierne innføres i alfabetisk orden med angivelse av navn eller foretaksnavn, fødselsdato eller organisasjonsnummer samt adresse. Aksjeeierboken skal være tilgjengelig for enhver, jf. aksjeloven § 4-6.

Det er opp til selskapene å velge om de vil føre aksjebok eller registrere aksjene i et verdipapirregister. Er selskapets aksjer registrert i et verdipapirregister, gjelder allmennaksjelovens regler om slik registrering av aksjene, jf. aksjeloven § 4-4.

Forvalterregistreringsutvalget har i NOU 2005: 13 punkt 4.2 vist til at det er uklart om det etter gjeldende rett er adgang til forvalterregistrering av aksjer i aksjeselskap som er registrert i et verdipapirregister, i praksis i Verdipapirsentralen ASA. Utvalget har innhentet tall fra Verdipapirsentralen ASA, som viser at det er ca 80 aksjeselskap hvor selskapets aksjer dels er registrert på forvalterkonto.

2.4.4.2 Utvalgets forslag

Utvalgets flertall (leder og alle medlemmer unntatt medlemmet Larsen) foreslår at det foretas en presisering i aksjeloven slik at det klart fremgår at adgangen til forvalterregistrering også gjelder for aksjeselskap som har registrert aksjene i et verdipapirregister. Utvalget uttaler bl.a. (NOU 2005: 13 punkt 10.3):

«Utvalget har i kapittel 4.2 vist til at det etter gjeldende rett er uklart hvorvidt utenlandske aksjeeiere i aksjeselskaper kan la seg forvalterregistrere. Aksjeselskaper kan ha behov for utenlandsk kapitaltilførsel, selv om behovet muligens er et annet enn det behov selskaper som er gjenstand for allmenn omsetning har. Aksjeselskap kjennetegnes ved at selskapene regelmessig har få eiere med nær tilknytning til selskapet, hvilket tilsier at aksjene i et aksjeselskap ikke er godt egnet for vanlig omsetning. Dette i motsetning til allmenne aksjeselskaper hvor nettopp muligheten for allmenn omsetning er et av kjennetegnene ved denne selskapsformen. Tall fra VPS viser at utenlandske investorer investerer i norske aksjeselskaper. Av de om lag 300 aksjeselskap som har sine aksjer registrert i VPS, er det om lag 80 aksjeselskap hvor selskapets aksjer dels er registrert på forvalterkonto. Norske aksjeselskap står fritt med hensyn til registrering i et verdipapirregister, jf. verdipapirregisterloven § 2-2.

Under henvisning til at aksjeselskap, i likhet med allmennaksjeselskap kan ha behov for kapitaltilførsel også fra utlandet, er det utvalgets vurdering at i tillegg til de argumenter lovtekst og forhistorie gir, taler også reelle hensyn for at det er forvalterregistreringsadgang for utenlandske aksjeeiere i aksjeselskap som har valgt å opprette aksjeeierregister i et verdipapirregister. Utvalget foreslår derfor at denne adgangen presiseres i aksjeloven § 4-4 gjennom en uttrykkelig henvisning til bestemmelsene i allmennaksjeloven §§ 4-4 til 4-10. Det fremgår da tydelig at adgangen til forvalterregistrering også står åpen for aksjeselskap hvis aksjer er registrert i et verdipapirregister.»

Samtidig foreslår utvalgets flertall å presisere i lovteksten at selskapene har adgang til å vedtektsfeste at aksjeeier skal være direkteregistrert i aksjeeierregisteret. Utvalget uttaler bl.a. (NOU 2005: 13 punkt 10.3):

«De forskjeller som normalt eksisterer mellom allmennaksjeselskap og aksjeselskap, herunder betydningen for selskapet av å kjenne investors identitet, tilsier imidlertid at selskapet selv bør kunne bestemme hvorvidt selskapets aksjer skal kunne forvalterregistreres der selskapet er registrert i et verdipapirregister.

Aksjeloven og allmennaksjeloven § 4-15 åpner begge for at selskapets vedtekter kan bestemme at erverv av aksjer gjøres betinget av selskapets samtykke, og av at aksjeeier har bestemte egenskaper. Dette medfører at selskapene har anledning til å vedtektsfeste at aksjeeier skal være direkteregistrert. Spørsmålet for utvalget har derfor vært om adgangen til forvalterregistrering skal være betinget av uttrykkelig hjemmel i vedtektene, eller om adgang til forvalterregistrering skal foreligge med mindre vedtektene bestemmer noe annet. Ettersom adgangen til forvalterregistrering er særskilt regulert i loven, finner utvalget grunn til å presisere at selskap registrert i et verdipapirregister har mulighet til å reservere seg mot at aksjene i selskapet kan forvalterregistreres. Utvalget finner det videre hensiktsmessig at selskapet eventuelt fastsetter bestemmelse om dette i selskapets vedtekter. Forslaget innebærer således at dersom slikt forbehold ikke er fastsatt i selskapsvedtektene, står forvalter­registrerings­adgangen etter allmennaksjeloven § 4-10 åpen for utenlandske aksjonærer i VPS-registrerte selskap.

Utvalget finner at reservasjonsadgangen av opplysningshensyn bør presiseres i lovtekst. Utvalget finner det hensiktsmessig at en slik bestemmelse fastsettes direkte i allmennaksjeloven § 4-10, samt at reservasjonsadgangen tydeliggjøres også i henvisningen til allmennaksjeloven § 4-10 i aksjeloven § 4-4.

Utvalget legger til grunn at en slik reservasjon mot registrering på forvalter, rent teknisk vil kunne la seg gjennomføre ved at det enkelte selskap opplyser det sentrale verdipapirregisteret om reservasjonen. Verdipapirregisteret vil da kunne tilby en registreringsordning som utelukker registrering gjennom forvalter.»

Utvalgets mindretall (medlemmet Larsen) foreslår at det i loven presiseres at retten til forvalterregistrering ikke gjelder for aksjer i aksjeselskaper.

2.4.4.3 Høringsinstansenes merknader

Justisdepartementet foreslår endringer i utformingen av forslag til aksjeloven § 4-4 slik at bestemmelsen lyder:

«Er selskapets aksjer registrert i et verdipapirregister, gjelder reglene i loven om allmennaksjeselskaper om slik registrering for aksjene, herunder § 4-10 om forvalterregistrering.»

Justisdepartementet uttaler følgende til dette forslaget:

«Vi antar for det første at henvisningen til allmennaksjelovens regler om registrering i et verdipapirregister fortsatt bør være generell, da det også er andre regler i loven enn §§ 4-4 til 4-10 som kan ha betydning. Videre mener vi at det med en uttrykkelig henvisning til allmennaksjeloven § 4-10 ikke skulle være nødvendig å gjenta at også siste punktum i bestemmelsen om vedtektsfastsettelse av at aksjene ikke skal kunne forvalterregistreres, får anvendelse.»

ØKOKRIM og FNH støtter forslaget fra utvalgets flertall om å presisere adgangen til forvalterregistrering i unoterte aksjer.

Skattedirektoratet slutter seg til utvalgets mindretall om at det i loven presiseres at retten til forvalterregistrering ikke skal gjelde for aksjer i aksjeselskaper. Skattedirektoratet mener en utvidelse av adgangen til forvalterregistrering for utenlandske aksjonærer til også å gjelde aksjer i aksjeselskaper ytterligere vil begrense etatens kontrollmuligheter, og fraråder derfor en slik utvidelse.

2.4.4.4 Departementets vurdering

Departementet støtter utvalgets vurdering av at aksjeselskaper vil kunne ha behov for tilførsel av kapital fra utlandet, og at det derfor er hensiktsmessig å legge til rette for dette gjennom forvalterregistrering av aksjer i aksjeselskap for utenlandske investorer. Aksjeselskap kan sies å kjennetegnes ved å ha få eiere med nær tilknytning til selskapet, og er således ikke særlig godt egnet for vanlig omsetning. Samtidig er aksjeselskap en felles selskapsform for selskap med ulike størrelser, eiertilknytning og formål. Departementet foreslår derfor i likhet med utvalgets flertall at det presiseres at adgangen til forvalterregistrering gjelder i forhold til aksjeselskap som har registrert aksjene i et verdipapirregister. Dette vil også skape en klarhet i forhold til gjeldende rettstilstand. Det foreslås at henvisningen i aksjeloven § 4-4 til allmennaksjelovens regler om registrering i et verdipapirregister gjøres generell, jf. høringsmerknadene fra Justisdepartementet.

Utvalget har videre forslått en presisering i allmennaksjeloven § 4-10 første ledd nytt siste punktum om at selskapet kan vedtektsfeste at aksjene i selskapet ikke skal kunne forvalterregistreres. Departementet deler utvalgets oppfatning av at en slik adgang allerede følger av alminnelig selskapsrett. Samtidig kan en presisering i lovteksten synliggjøre og klargjøre muligheten for aksjeselskapet til å hindre forvalterregistrering av selskapets aksjer, noe som kan bidra til at så vel selskapet selv som dets eiere og andre interessenter oppnår den ønskede oversikt over eierstrukturen i selskapet. Departementet slutter seg derfor til forslaget, jf. lovforslaget § 4-10 første ledd nytt siste punktum. Det anses ikke nødvendig å gjenta denne adgangen i aksjeloven § 4-4, jf. høringsmerknaden fra Justisdepartementet.

2.4.5 Forsinket innsyn i aksjeeierboken eller aksjeeierregisteret?

2.4.5.1 Gjeldende rett

Det følger av aksjelovens § 4-6 første ledd første punktum at aksjeeierboken skal være tilgjengelig for enhver. Ifølge allmennaksjelovens § 4-5 første ledd første punktum skal aksjeeierregisteret være tilgjengelig for enhver.

I nevnte bestemmelser er i tillegg Kongen gitt hjemmel til å gi regler om innsynsrett etter første punktum, og til å bestemme at selskapet etter begjæring skal gi utskrift av aksjeeierboken/aksjeeierregisteret mot en nærmere fastsatt godtgjørelse. Kongens myndighet er delegert til Nærings- og handelsdepartementet, jf. kgl.res. 17. juli 1998. Forskriftshjemmelen er hittil ikke benyttet.

2.4.5.2 Utvalgets forslag

Utvalget drøfter alternativer til forvalterregistrering som virkemiddel for å oppnå større grad av ønsket anonymitet for innenlandske aksjonærer. Blant annet vurderer utvalget hvorvidt det vil være formålstjenlig å gjennomføre endringer i retten til innsyn etter aksjelovens § 4-6 og allmennaksjelovens § 4-5, slik at offentlighetens rett til innsyn i akseeierboken eller aksjeeierregisteret begrenses i en viss periode, jf. NOU 2005: 13 punkt 10.4. Hovedregelen i dag er at investeringer skal føres inn i aksjeeierboken og aksjeeierregisteret uten opphold, jf. aksjeloven § 4-7 første ledd og allmennaksjeloven § 4-7. Utsatt innsyn vil kunne medføre at en investering ikke vil gjøres synlig for omverden, med mindre investeringen utløser meldeplikt etter andre regler, eksempelvis etter flaggereglene. Utvalget antar at eventuelle regler om utsatt innsyn ikke gir norske investorer tilgang til fordeler utover den anonymitet forvalterregistrering medfører, men derimot at slike regler vil aktualisere nye problemstillinger knyttet til forsinkelsens lengde, avgrensning av kretsen av innsynsberettigede mv. Utvalget foreslår etter en samlet vurdering ikke endringer i gjeldende innsynsregler i aksjeeierboken/aksjeeierregisteret.

2.4.5.3 Høringsinstansenes merknader

Skattedirektoratet slutter seg til utvalgets vurdering av at det ikke bør foreslås endringer i dagens regler om innsyn i aksjeeierboken/aksjeeierregisteret.

ØKOKRIM uttaler at de støtter utvalgets forslag om å ikke foreslå endringer i offentlighetens innsyn i aksjebok mv.

2.4.5.4 Departementets vurdering

Åpenhet om eierforhold, eierstrukturer og maktforhold i næringslivet er, som nevnt foran, en grunnleggende verdi som kjennetegner et samfunn som det norske. Et naturlig utgangspunkt er derfor at begrensninger i allmennhetens tilgang til informasjon om eierforhold i norske selskap og endringer i disse, krever en særlig begrunnelse, jf. tilsvarende under punkt 2.3. ovenfor. Etter departementets oppfatning foreligger ingen særlig begrunnelse for å vurdere å innføre regler om forsinket innsyn i aksjeeierboken og aksjeeierregisteret. Departementet deler utvalgets oppfatning av at eventuelle regler om utsatt innsynsrett vil aktualisere nye problemstillinger knyttet til forsinkelsens lengde, avgrensning av kretsen av innsynsberettigede mv. Det vises også til at de høringsinstansene som har uttalt seg på dette punktet, støtter utvalgets vurdering. Departementet slutter seg etter dette til utvalgets vurdering, og mener det på nåværende tidspunkt ikke er hensiktsmessig å foreslå endringer i gjeldende regler om innsyn i aksjeeierboken og aksjeeierregisteret.

2.4.6 Periodisk rapporteringsplikt for forvalter

2.4.6.1 Utvalgets forslag

Utvalget mener aksjeeierbokens og aksjeeierregisterets informasjonsverdi kan bedres ved at forvalterforetak med jevne mellomrom pålegges å levere oppdaterte opplysninger om hvem som er eiere av de aksjer som forvaltes. Utvalget viser til at allmennaksjeloven § 4-10 femte ledd i dag gir hjemmel til å gi forskrift om forvalterens plikt til å gi opplysninger om eierforholdene til de aksjer som forvaltes.

Utvalget uttaler bl.a. (NOU 2005: 13 punkt 10.5):

«Utvalget viser her til den svenske ordningen, hvor alle aksjonærer (med mer enn 500 aksjer) i et selskap, også de som er forvalterregistrert, innføres i aksjeboken to ganger i året. Dette gjøres ved at verdipapirregisteret samler inn opplysninger om hvem som er registrert som eiere hos forvalterne. Disse opplysningene danner så, sammen med de opplysninger som fremgår av verdipapirregisteret, grunnlaget for en oppdatert aksjeeierbok/aksjeeierregister, jf. omtale i kapittel 5.1.1 ovenfor. Ordningen har sine begrensninger. Et første forhold at det bare er de forvaltere som er registrert i verdipapirregisteret som må åpne sine fortegnelser, ikke de forvaltere som eventuelt er registrert hos disse. Et neste forhold er at en slik ordning ikke gir annet enn et øyeblikksbilde av eiersituasjonen, et bilde som kan være foreldet allerede når det presenteres. Innføres en slik ordning også i Norge, vil den etter utvalgets oppfatning likevel bidra til større åpenhet om eierforhold og eierstrukturer i norske selskap enn det er i dag.»

Utvalget foreslår at det gis en hjemmel til å gi forskrift om å pålegge forvalteren en plikt å gi periodisk opplysning om eierforhold vedrørende de aksjer som forvaltes til andre enn offentlige myndigheter, og uttaler (NOU 2005: 13 punkt 10.5):

«Det nærmere behov for en slik regel og utformingen av den, for eksempel med hensyn til intervaller for offentliggjøring, hvem oversikten skal gis m.v., bør likevel avklares nærmere. Utvalget anbefaler derfor at forskriftshjemmelen i allmennaksjeloven § 4-10 femte ledd endres slik at den også gir hjemmel for forskrift om forvalterens plikt å gi periodisk opplysning om eierforhold vedrørende de aksjer som forvaltes også til andre enn offentlige myndigheter.»

Det vises til forslag til forskriftshjemmel i allmennaksjeloven § 4-10 femte ledd.

2.4.6.2 Høringsinstansenes merknader

Skattedirektoratet, SSB, og ØKOKRIM støtter utvalgets forslag om hjemmel til å gi forskrift om periodisk rapportering for forvaltere slik at forvaltere med jevne mellomrom pålegges å levere oppdaterte opplysninger om hvem som er eiere av de aksjeposter som forvaltes.

Skattedirektoratet er enig i utvalgets vurdering av at en slik periodisk rapporteringsplikt vil bidra til større åpenhet omkring eierforholdene, selv om en slik ordning vil ha klare begrensninger ved forvalterregistrering i flere ledd og kun gir et øyeblikksbilde av eiersituasjonen.

SSB uttaler:

«Helst hadde SSB sett at utlendinger ikke hadde adgang til forvalterregistrering av aksjer i norske selskaper. SSB støtter utvalgets oppfatning at dagens forvalterregistreringsadgang for utlendinger reduserer verdien av innsyn i aksjeeierregisteret. For å bedre informasjonsverdien er det meget viktig, slik utvalget også foreslår, at forvalterforetakene med jevne mellomrom leverer oppdaterte opplysninger om hvem som er eierne av aksjepostene som forvaltes. Vi ser det som særskilt viktig at det gis hjemmel for nærmere regler om dette. For å dekke våre behov foreslår vi at forvalterforetakene må levere opplysninger to ganger årlig og at det i forbindelse med Skattedirektoratets Aksjonærregister utarbeides et regelverk slik at aksjenes reelle eiere fremkommer.»

Orkla ASA synes å støtte forslaget om å innføre en plikt for forvalterforetakene til å levere oppdaterte opplysninger til selskapet om hvem som eier de aksjeposter som forvaltes, under forutsetning av at adgangen til forvalterregistrering utvides til å gjelde også for innenlandske aksjeeiere.

2.4.6.3 Departementets vurdering

Utvalget foreslår en hjemmel til å pålegge forvaltere periodisk rapportering, slik at forvaltere med jevne mellomrom skal levere oppdaterte opplysninger om eierne av aksjene som forvaltes til offentlig myndigheter eller andre. Etter departementets vurdering vil en slik informasjonsplikt kunne bidra til større åpenhet om utenlandske eierforhold og eierstrukturer i norske selskap, og departementet slutter seg ut i fra det til utvalgets forslag. Det anses hensiktsmessig at de nærmere reglene for en slik informasjonsplikt fastsettes i forskrift. Det vises også til at de høringsinstanser som har uttalt seg på dette punktet, støtter forslaget. Forskriftshjemmelen foreslås inntatt i allmennaksjeloven § 4-10 femte ledd.

2.4.7 Tvangssalg av finansielle instrumenter der forvalter ikke oppfyller sine for­pliktelser

2.4.7.1 Bakgrunn

I forbindelse med behandlingen av forslaget til ny verdipapirregisterlov, sluttet Finansdepartementet seg til Verdipapirsentrallovutvalgets vurderinger av at sperring var det mest egnede sanksjonsmiddelet ved brudd på forvalters plikter etter lovforslaget. Når det gjelder tvangssalg, uttalte departementet i Ot.prp. nr. 39 (2001-2002) side 83 at

«myndighetene [burde] ha mulighet til å innføre regler om tvangssalg, i den grad dette skulle vise seg å være hensiktsmessig. Det foreslås derfor at departementet skal kunne gi forskrift om tvangssalg av finansielle instrumenter i de tilfeller forvalter ikke oppfyller sine forpliktelser.»

Departementets merknader ble imidlertid ikke fulgt opp med et konkret forslag til lovtekst.

2.4.7.2 Utvalgets forslag

Forvalterregistreringsutvalget mener i likhet med Verdipapirsentrallovutvalgets at sperring er det mest hensiktsmessige sanksjonsmiddelet overfor forvalter, jf. NOU 2005: 13 punkt 10.6. Utvalget slutter seg til Verdipapirsentrallovutvalgets drøftelser i NOU 2000: 10 side 99-100, og uttaler videre (jf. NOU 2005: 13 punkt 10.6):

Utvalget viser spesielt til at sperring er egnet til å fremtvinge opplysninger om reell eiers identitet «ved at sperring medfører at forvalter ikke vil kunne føre aksjer inn og ut av konto. Videre vises det til at sperring ikke er inngripende overfor utenforstående. Pålegg om sperring anses å være et effektivt sanksjonsmiddel som er enkelt å administrere.»

Utvalget viser videre til departementets uttalelser i Ot.prp. nr. 39 (2001-2002) side 83 om tvangssalg av finansielle instrumenter i de tilfeller forvalter ikke oppfyller sine forpliktelser. Utvalget uttaler at de deler departementets vurderinger, men vil påpeke at eventuelt tvangssalg kan få konsekvenser for andre enn dem det er grunn til å reagere overfor, eksempelvis utsteder og øvrige aksjonærer. Utvalget foreslår derfor at det inntas en forskriftshjemmel i verdipapirregisterloven § 6-4 tredje ledd som gir departementet adgang til å gi nærmere regler om tvangssalg.

2.4.7.3 Høringsinstansenes merknader

Ingen høringsinstanser har særlige merknader til forslaget.

2.4.7.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å innføre en hjemmel for forskrift om tvangssalg av finansielle instrumenter registrert på forvalterkonti som forvaltes av noen uten godkjennelse etter § 6-3 første ledd, og der forvalter ikke oppfyller sin plikt etter § 6-3 fjerde ledd, jf. forslag til nytt tredje ledd i verdipapirregisterloven § 6-4. Det vises for øvrig til departementets uttalelser i Ot.prp. nr. 39 (2001-2002) side 83.

2.5 Rettsvern for forvalterregistrerte instrumenter

2.5.1 Gjeldende rett

2.5.1.1 Finansielle instrumenter som er innført i et norsk verdipapirregister

Verdipapirregisterloven (vprl.) kapittel 7 gir regler om rettsvirkning av registrering av aksjer innført i et norsk verdipapirregister. Det framgår av hovedregelen i vprl. § 7-1 første ledd at en registrert rettighet går foran en rettighet som ikke er registrert, eller som er registrert på et senere tidspunkt. Med «rettigheter» menes rettigheter ervervet ved avtale mv., og kreditorkrav i forbindelse med konkursbeslag og utlegg, jf. Ot.prp. nr. 39 (2001-2002) punkt 21.7. Dette innebærer bl.a. at konkursåpning i seg selv ikke vil være tilstrekkelig for at boet skal ekstingvere andre rettighetshavere, men at slik åpning i samsvar med gjeldende rett må registreres i registeret. Registeret fastsetter nærmere regler om når slik rettighet skal anses registrert, jf. fjerde ledd.

Når det gjelder rettigheter ervervet ved avtale, følger det av vprl. § 7-1 annet ledd at en eldre rettighet uten hensyn til første ledd går foran en yngre rettighet, dersom den yngre rettigheten er ervervet ved avtale og erververen av den yngre rettigheten ved registreringen kjente eller burde kjent til den eldre rettigheten. Det er gjort unntak for rettigheter ervervet ved arv, jf. vprl. § 7-1 tredje ledd.

Det følger av vprl. § 7-1 fjerde ledd at rettighetsregisteret selv skal fastsette regler for når en rettighet er registrert, og at reglene skal godkjennes av departementet.

I vprl. § 7-2 er det gitt regler om mangler ved avhenderens rett. Når en rettighet som er ervervet ved avtale er registrert etter § 7-1, kan det ikke gjøres gjeldende mot erververen at avhenderens rett ikke var i samsvar med registerets innhold. Dette gjelder ikke dersom erververen var eller burde ha vært kjent med avhenderens manglende rett da rettigheten ble registrert. Første punktum gjelder ikke konflikter mellom kolliderende rettigheter som nevnt i § 7-1.

Vprl. § 7-3 angir regler om utstederens innsigelse. Vprl. § 7-4 inneholder regler om frigjørende betaling.

Det følger av vprl. § 6-5 at verdipapirregisteret selv skal fastsette regler om organiseringen av registreringsvirksomheten, bruk av eksterne registerførere, adgang til å foreta registreringer direkte i registeret, krav til dokumentasjon av identitet og fullmaktsforhold.

Ifølge vprl. § 6-3 annet ledd har forvalteren fullmakt til å råde over beholdninger på kontoen med bindende virkning for investor, og for øvrig med slike rettsvirkninger som er bestemt i kapittel 7.

2.5.1.2 Registrering i det underliggende system hos forvalteren

Det følger av vprl. § 6-3 femte ledd siste punktum at overføringer av finansielle instrumenter mellom forskjellige beholdninger på samme forvalterkonto ikke har rettsvirkninger etter kapittel 7 i verdipapirregisterloven.

Forvalterregistreringsutvalget viser til at Verdipapirsentrallovutvalget ikke foreslo regler om rettsvern ved registrering i det underliggende system hos forvalteren (jf. NOU 2000: 10 side 174-175). Forvalterregistreringsutvalget uttaler følgende om rettsituasjonen mht. rettsvern for rettigheter til finansielle instrumenter registrert hos en forvalter (jf. NOU 2005: 13 punkt 12.2.3):

«Ettersom det ikke foreligger lovregler om rettsvern for rettigheter til finansielle instrumenter registrert hos en forvalter, må spørsmålet løses ut fra ulovfestet rett. Etter utvalgets oppfatning er det nærliggende å legge den samme løsning til grunn ved overføringer av forvalterregistrerte instrumenter som ved overdragelse av negotiable dokumenter som ligger i depot hos tredjemann. Det følger av ulovfestet rett at overdragelse av instrumentene får rettsvern ved at depositaren får melding om transaksjonen. Ved pantsettelse av slike dokumenter er løsningen lovregulert, jf. panteloven § 4-1 første ledd som viser til panteloven § 3-2 tredje ledd. Etter det utvalget er kjent med er det på grunn av rettsusikkerheten en begrenset praksis med pantsettelser og overdragelser i sikringsøyemed av utenlandske finansielle instrumenter som er registrert hos norske forvaltere. I den grad dette likevel forekommer, har utvalget inntrykk av at notifikasjonsinstituttet (melding til depositar) legges til grunn som rettsvernsregel.»

2.5.1.3 Finansielle instrumenter som ikke er innført i et norsk verdipapirregister og er registrert hos norsk forvalter

Det er ikke gitt regler i norsk rett om rettsvern for rettigheter til finansielle instrumenter registrert hos norsk forvalter som ikke er innført i et norsk verdipapirregister.

Forvalterregistreringsutvalget uttaler følgende om rettssituasjonen mht. rettsvern for rettigheter til finansielle instrumenter registrert hos norsk forvalter som ikke er innført i et norsk verdipapirregister (jf. NOU 2003: 15 punkt 12.2.4):

«Etter utvalgets oppfatning må det anses som relativt sikker rett at det er rettsreglene i det landet hvor forvalterens kontosystem er lokalisert som regulerer registreringer i forvalterens register. Tilsvarende prinsipp ligger til grunn for Haag-konvensjonen, jf. kapittel 5.2.3. Det samme prinsippet er også lagt til grunn visse områder i norsk lovgivning. Eksempelvis bestemmer lov om finansiell sikkerhetsstillelse § 9 at for finansiell sikkerhet i form av registrerte finansielle instrumenter reguleres de spørsmål sikkerhetsstillelsen gir opphav til av retten i staten hvor den relevante kontoen føres. Likeledes følger det av lov om betalingssystemer § 4-4 at dersom finansielle instrumenter som nevnt i verdipapirhandelloven § 1-2 annet ledd er stilt som sikkerhet overfor en deltaker i et oppgjørssystem, og retten til de finansielle instrumentene er registrert i et register, en konto eller i et verdipapirregister i en EØS-stat, skal lovgivningen i dette landet være bestemmende for rettighetene til innehaver av sikkerhetsstillelsen.»

2.5.2 Utvalgets forslag

2.5.2.1 Generelt

Utvalget drøfter spørsmålet om rettsvern ved disposisjoner over finansielle instrumenter i NOU 2005: 13 kapittel 12. Med rettsvern mener utvalget i denne sammenhengen den beskyttelsen en rettighetshaver til et finansielt instrument har mot konkurrerende rettigheter. Rettsvernsreglene skal således sikre erverver mot at avhender senere disponerer over det finansielle instrumentet med virkninger for erverver, og mot at avhenders kreditorer kan søke dekning for sitt tilgodehavende i instrumentene.

Utvalget viser til at aktører som tilbyr forvalterregistrerings­tjenester i Norge har påpekt at det foreligger et behov for regler om rettsvern i forvalter­registrerte finansielle instrumenter. Utvalget viser også til at det pågår et arbeid på internasjonalt plan mht. slike regler. Utvalget foreslår norske regler om rettsvern for disposisjoner over forvalterregistrerte finansielle instrumenter, jf. nærmere om dette nedenfor. I tråd med mandatet foreslås rettsvernsregler som vil gjelde for alle typer finansielle instrumenter, og ikke bare for aksjer.

2.5.2.2 Finansielle instrumenter registrert i et norsk verdipapirregister

Utvalget mener det ved utformningen av rettsvernsregler for disposisjoner over forvalter­registrerte finansielle instrumenter er to alternative tilnærminger – å knytte rettsvirkninger til registrering i forvalters register , eller å knytte rettsvirkninger til notifikasjon av forvalteren . Utvalget viser i likhet med Verdipapirsentrallovutvalgets vurdering (jf. NOU 2000: 10 side 129) til at rettsvernsakten skal ivareta tre hovedhensyn – notoritet, legitimasjon og publisitet. Utvalget vurderer hvorvidt notifikasjon av forvalter er tilstrekkelig til å ivareta nevnte hensyn, og uttaler (jf. NOU 2005: 13 punkt 12.3.2):

«Utvalget har lagt til grunn at dersom notifikasjon av forvalter er tilstrekkelig til å ivareta disse hensynene, vil også registrering i forvalters register ivareta disse hensynene. Årsaken er at det vanskelig kan tenkes en registrering uten en forutgående notifikasjon. Utvalget har derfor vurdert hvorvidt notifikasjon av forvalter er tilstrekkelig til å ivareta notoritetshensynet, legitimasjonshensynet og publisitetshensynet.

Notoritetshensynet er etter utvalgets mening ivaretatt gjennom varsel til forvalter. Utvalget viser til at dette er tilstrekkelig i tilsvarende sammenhenger. Som eksempler kan nevnes pantsettelse og overdragelse av enkle pengekrav og ikke-registrerte aksjer hvor rettsvern oppnås ved melding til debitor cessus, henholdsvis selskapet, se panteloven §§ 4-5 og 4-2a, gjeldsbrevloven § 29 og aksjeloven §§ 4-8 og 4-13. I disse tilfellene oppnås rettsvern ved melding til en tredjepart som ikke har status som rettighetsregister eller lignende.

Eierens disposisjonsrett til det finansielle instrumentet utledes fra forvalteren. Eieren vil følgelig bli fratatt sin legitimasjon ved at overdragelse, pantsettelse og lignende av de finansielle instrumentene meldes til forvalteren. Informasjon om eierskapet vil ikke være offentlig tilgjengelig slik at legitimasjon, eller manglende legitimasjon, ikke fremkommer utad. Tilsvarende gjelder imidlertid ved registrering i et verdipapirregister.

Publisitetshensynet vil være dårlig ivaretatt ved notifikasjon til forvalter ettersom dette vil være informasjon som ikke er offentlig tilgjengelig. Dette vil heller ikke bli avhjulpet ved å sette krav til at rettsstiftelsen skal registreres i forvalters register, ettersom dette registeret ikke vil være tilgjengelig for allmennheten.

Etter utvalgets mening er likevel de hensyn som taler for å oppstille særskilte krav til rettsvernsakt tilstrekkelig ivaretatt ved at rettsvern etableres ved notifikasjon av forvalteren.»

Utvalget foreslår etter dette at disposisjoner over beholdning registrert på forvalterkonto i et verdipapirregister vil få rettsvirkninger etter vprl. §§ 7-1 og 7-2 når melding om disposisjonen er kommet til forvalterens kunnskap, dvs. notifikasjon av forvalteren som rettsvernsakt.

Utvalget påpeker at det er vanskelig å overskue virkningene av en bestemmelse som knytter rettsvernsvirkninger til notifikasjon av «enhver» som kan være registrert på vegne av den reelle eieren i verdipapirregisteret. Utvalget mener det er størst behov for regulering av rettsvernsregler knyttet til forvaltere som yter forvaltertjenester på profesjonell basis. Utvalget foreslår at rettsvernsregelen ved overføring av finansielle instrumenter forvalterregistrert i et norsk verdipapirregister bare vil gjelde der forvalter er godkjent av Kredittilsynet etter verdipapirregisterloven § 6-3 første ledd.

Utvalget foreslår at reglene plasseres i verdipapirregisterloven ny § 7a-1 første ledd i et nytt kapittel 7a om rettsvirkninger av overføring og pantsettelse av finansielle instrumenter på forvalterkonto.

2.5.2.3 Finansielle instrumenter som er innført i et utenlandsk register og forvalterregistrert gjennom en norsk forvalter

Utvalget viser til at det ikke foreligger lovregler på dette området i norsk rett, og uttaler:

«Når det gjelder rettsvernsspørsmålet, reises tilsvarende problemstillinger som beskrevet for finansielle instrumenter som er innført i et norsk verdipapirregister og forvalterregistrert gjennom en forvalter i Norge. Etter utvalgets vurdering er det behov for klare og forutsigbare regler på dette området. Årsaken til dette er at mens forvalterregistrering av norske finansielle instrumenter i Norge er av begrenset omfang, er det et betydelig større omfang av forvalterregistrering av utenlandske finansielle instrumenter. Så vidt utvalget kjenner til, benytter innenlandske investorer i hovedsak norske forvaltere ved forvalterregistrering av utenlandske finansielle instrumenter i Norge. Utvalget foreslår på denne bakgrunn lovregler for disposisjoner over utenlandske finansielle instrumenter som er forvalterregistrert under norsk rett.»

Etter utvalgets oppfatning bør regler for overføringer av rettigheter til finansielle instrumenter som ikke er primærregistrert i et norsk register, men som er forvalterregistrert gjennom en norsk forvalter, være mest mulig lik de tilsvarende reglene for finansielle instrumenter som er registrert i et norsk register. Utvalget mener derfor rettsvernsakten bør være notifikasjon av forvalteren også for disse instrumentene. Utvalget viser til at det oppstår særlige avgrensningsspørsmål for finansielle instrumenter som er innført i et utenlandsk register, og uttaler:

«Det fremgår av verdipapirregisterloven § 2-2 at dersom et finansielt instrument skal innføres i et norsk verdipapirregister, må det ikke være utstedt et dokument som representerer det finansielle instrumentet på en måte som kan komme i strid med det som følger av verdipapirregisterloven. Dersom et slikt dokument eksisterer, skal det makuleres eller legges i sikker forvaring eller på annen måte sikres mot å komme i omsetning. Regelen sikrer at de registrerte rettighetene til de finansielle instrumentene ikke kommer i konflikt med rettigheter som kan utledes av å ha kontroll på det fysiske verdipapiret. Tilsvarende antas å gjelde for de fleste registreringsordninger i utlandet også. For å hindre at slike problemstillinger kan oppstå, foreslår utvalget å avgrense en ny rettsvernsregel til de tilfeller hvor det finansielle instrumentet er innført i et register hvor innføringen innebærer at rettighetene til de finansielle instrumentene bestemmes av registerets innhold.»

Utvalget foreslår at disposisjoner over beholdning registrert på forvalterkonto i et utenlandsk verdipapirregister får rettvirkninger etter § 7-1 og 7-2 når melding om disposisjonen er kommet til forvalterens kunnskap. Etter forslaget gjelder rettsvernsregelen kun hvor det aktuelle finansielle instrumentet er innført i et register hvor innføringen innebærer at rettighetene til de finansielle instrumentene bestemmes av registerets innhold.

Utvalget viser til at aktører som i dag tilbyr slike forvaltertjenester på profesjonell basis i hovedsak vil være foretak med konsesjon som finansinstitusjon eller verdipapirforetak. Utvalget mener derfor det er hensiktsmessig å avgrense regelens rekkevidde slik at rettsvernsvirkningene av notifikasjon bare inntrer der forvalter har konsesjon som finansinstitusjon eller verdipapirforetak.

Utvalget foreslår at bestemmelsen plasseres i ny § 7a-2 første ledd i verdipapirregisterloven.

2.5.3 Høringsinstansenes merknader

FNH, Sparebankforeningen og Norges Bank uttaler at de støtter forslaget til nye bestemmelser om rettsvern i verdipapirregisterloven, jf. utkast til §§ 7a-1 og 7a-2.

FNH uttaler blant annet følgende:

«Denne løsningen følger ulovfestet rett for hvordan man oppnår rettsvern for rettsstiftelser i ikke-registrerte formuesgoder i tredjemanns (her: forvalteren) besittelse. FNH mener at den foreslåtte løsningen virker godt begrunnet ut fra analogibetraktninger, og at det er behov for å få rettsvernsakten lovfestet.»

Sparebankforeningen påpeker at rettsvernsreglene også vil gjelde for grunnfondsbevis. Foreningen uttaler videre bl.a.:

«Sparebankforeningen understreker, i likhet med utvalget, at det er viktig at det er klare og konsise regler for hvordan rettsvern kan oppnås for disposisjoner i de finansielle instrumentene. En mangel på klare og konsise rettsvernsregler vil kunne utgjøre en konkurranseulempe for norske forvaltere, og særlig norske banker. Sparebankforeningen viser særlig til side 68 i utredningen hvor utvalget bla, viser til at omfanget av forvalterregistrering av utenlandske finansielle instrumenter i Norge er betydelig større enn forvalterregistrering av norske finansielle instrumenter, jf. også ovennevnte om at norske regler ikke er til hinder for at innenlandske investorer kan ha utenlandske finansielle instrumenter forvalterregistrert. Utvalget viser til at, så vidt de er kjent med, så benytter innenlandske investorer i hovedsak norske forvaltere ved forvalterregistrering av utenlandske papirer. Sparebankforeningen mener en mangel på klare rettsvernsregler vil gjøre det vanskelig for norske banker å gi lån med sikkerhet i de finansielle instrumentene. Bankene vil bla. ikke kunne etablere sikkerhet gjennom forvalterregisteret i norske banker og de finansielle instrumentene må da i tilfelle flyttes til utenlandske forvaltere. Sparebankforeningen støtter derfor utvalgets forslag til nye rettvernsregler og begrunnelsen for disse. Utvalget peker på at forslaget til regler om rettsvern for disposisjoner ikke gjelder pant i de forvalterregistrerte instrumentene. Utvalget (s. 69) peker på at rettvernsregelen for pant i finansielle instrumenter som er registrert i verdipapirregisteret, er registrering av panteretten i registeret. Sparebankforeningen er enig med utvalget i at det er uheldig at rettsvernsakten for pant avviker fra rettsvernsregelen for andre disposisjoner. Utvalget har imidlertid ikke gått nærmere inn på dette fordi dette menes å ligge utenfor mandatet.

Utvalget peker videre på at det er tvilsomt om det etter norsk rett i det hele tatt er anledning til å pantsette finansielle instrumenter innført i utenlandsk verdipapirregister, j f. panteloven § 1-2 hvor det kreves positiv hjemmel for panterett. Dette er imidlertid avhjulpet ved at lov om finansiell sikkerhetsstillelse åpner for sikringssesjon av slike instrumenter. Det har imidlertid vært et problem at det ikke har vært avklart hvordan rettsvern etter norsk rett oppnås etter lov om finansiell sikkerhetsstillelse for slike utenlandskregistrerte instrumenter. Sparebankforeningen er enig i utvalgets vurdering av at dette avklares gjennom forslaget om notifikasjon til forvalter som rettsvernsregel. Utvalget går for øvrig ikke nærmere inn på spørsmålet om hjemmel for pant fordi dette antas å ligge utenfor mandatet. Sparebankforeningen mener det ville være klargjørende dersom det ble innført en slik særskilt hjemmel for pant i panteloven for pant i finansielle instrumenter innført i utenlandsk verdipapirregister.»

Norges Bank uttaler bl.a.:

«Utvalget peker på side 69 i NOU 2005: 13 på at det er motstrid mellom forslagene til nye rettsvernsregler i verdipapirregisterloven og rettsvernsreglene i panteloven § 4-1 om registrering av pant i finansielle instrumenter. Norges Bank ser det som vesentlig at det er klare rettsvernsregler for pant i forvalterregistrerte instrumenter i norsk rett. Dette gjelder ikke minst finansielle instrumenter som er innførte i et utenlandsk verdipapirregister og forvalterregistrert her i landet. I forlengelsen av dette peker vi på at norsk rett bør tillate etablering av avtalerpant i slike instrumenter. Panteloven § 1-2 andre ledd må derfor eventuelt justeres hvis bestemmelsene er til hinder for dette, jf Utvalgets merknader i NOU 2005: 13 side 69.

Videre viser vi til Utvalgets uttalelser på side 69 om at lov om finansiell sikkerhetsstillelse § 3 regulerer adgangen til sikkerhetsstillelse av finansielle instrumenter som omfattes av denne loven. Slik Norges Bank forstår § 3 gjelder denne bestemmelsen imidlertid ikke finansiell sikkerhetsstillelse i form av pant, men i form av overdragelse av eiendomsrett. Bestemmelsen sikrer blant annet at en gjenkjøpsavtale kan gjøres gjeldende i tilfelle konkurs. Vi peker i denne forbindelse på at lov om finansiell sikkerhetsstillelse ikke fastsetter særskilte rettsvernsregler, noe som for øvrig er i tråd med direktivet om finansiell sikkerhetsstillelse (2002/47/EF).»

2.5.4 Departementets vurdering

Etter gjeldende regler oppnås rettsvernsvirkninger ved rettstiftelser i finansielle instrumenter ved registrering i rettighetsregisteret, jf. vprl. § 7-1. Overføringer av finansielle instrumenter mellom forskjellige beholdninger på samme forvalterkonto gir ikke tilsvarende rettsvirkninger, jf. vprl. § 6-3 femte ledd siste punktum.

Utvalget mener det er behov for å lovfeste regler om rettsvern og rettsvirkninger av rettighetsoverføringer på forvalterkonto, både når det gjelder instrumenter innført i et verdipapirregister med konsesjon etter vprl. § 3-1 og instrumenter som er innført i et annet lands rettighetsregister eller lignende. Departementet mener det er naturlig å vurdere disse spørsmålene separat.

Departementet drøfter i det følgende spørsmålet om rettsvernsregler for rettsstiftelser i forvalterregistrerte finansielle instrumenter under forutsetning av at det finansielle instrumentet er innført i et verdipapirregister med konsesjon etter vprl. § 3-1.

Rettsvernsregler bør etablere en relevant rettsvernsakt og rettsvirkninger av rettsvernsakten. Verdipapirregisterloven kapittel 7 gir regler om rettsvirkninger av registrering i verdipapirregister. Spørsmålet er om, og i tilfelle hvilken, rettsvernsakt som bør gjelde for rettsstiftelser i finansielle instrumenter på forvalterkonto. Utvalget drøfter to alternative rettsvernsakter - registrering i forvalters underliggende register eller notifikasjon til forvalter – og tilrår det sistnevnte.

Departementet er i likhet med utvalget enig i at rettsvernsregler bør ivareta tre hovedhensyn; hensynet til notoritet, legitimitet og publisitet. Etter departementets oppfatning vil varsel til forvalter ivareta notoritetshensynet på tilstrekkelig måte, da et slikt varsel vil bidra til at det i ettertid med tilstrekkelig grad av sikkerhet kan slås fast at rettsstiftelsen ble foretatt og tidspunktet for denne. Informasjonen om rettsstiftelsen vil ikke være offentlig og/eller tilgjengelig, og ut i fra dette vil hensynene til legitimasjon og publisitet neppe være fullstendig ivaretatt gjennom varsel til forvalter om rettsstiftelsen. Det tilsvarende vil for så vidt også gjelde for en eventuell registrering hos forvalter, da registeret normalt ikke vil være offentlig tilgjengelig.

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at de sentrale hensyn bak rettsvernsinstituttet vil være tilstrekkelig ivaretatt ved at rettsvern etableres gjennom notifikasjon til forvalteren. Det foreslås at rettstiftelser i beholdning registrert på forvalterkonto i et verdipapir­register får rettsvirkninger etter reglene i vprl. §§ 7-1 og 7-2 når melding om rettsstiftelsen er kommet til den aktuelle forvalterens kunnskap. Med rettsstiftelser menes både eiendomsover­dragelser og stiftelse av begrensede rettigheter. Reglene vil gjelde alle typer finansielle instru­menter som det er adgang til å forvalter­registrere. Samtidig foreslås det å oppheve vprl. § 6-3 femte ledd siste punktum.

Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om å avgrense rettsvernsregelen til å gjelde for forvaltere som er godkjent av Kredittilsynet etter verdipapirregisterloven § 6-3 første ledd. Departementet tiltrer i det vesentligste utvalgets vurdering av at reguleringsbehovet synes å være størst i forhold til overføringer foretatt av forvaltere som yter forvaltertjenester på profesjonell basis, samt at det er vanskelig å overskue virkningene av en bestemmelse som knytter rettsvernsvirkninger til notifikasjon av enhver som kan være registrert på vegne av den reelle eieren i verdipapirregisteret. Departementet bemerker at rettsvernsregelen etter forslaget kun gjelder for forvaltere med godkjenning av norske myndigheter. Det vises til at verdipapirregister­loven § 6-3 første ledd forutsetter at forvalter som skal stå oppført som innehaver av forvalterkonto i et verdipapirregister, må være godkjent av Kredittilsynet. Når det gjelder aksjer, følger i tillegg en lignende begrensning av allmennaksjeloven § 4-10, i og med at kun forvaltere som er godkjent av Kongen (delegert til Kredittilsynet) kan innføres i aksjeeierregisteret i stedet for en utenlandsk aksjeeier. Det kan reises spørsmål ved om andre burde hatt tilsvarende adgang, men departe­mentet finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.

Departementet mener regler om rettsvern for forvalterregistrerte instrumenter bør plasseres i kapittel 7, og at dette kapittelet får overskriften «rettsvirkninger av registrering og notifisering»

Et annet spørsmål er om det bør stilles krav til at forvalter skal fastsette regler for når en rettighet anses notifisert til forvalter. Etter gjeldende rett skal rettighetsregisteret selv fastsette regler for når en rettighet anses registrert i registeret, og reglene skal godkjennes av departementet, jf. vprl. § 7-1 fjerde ledd. Begrunnelsen for bestemmelsen er ifølge Ot.prp. nr. 39 (2000-2001) kapittel 11 bl.a.

«Tidspunktet for når individualiseringen gir grunnlag for å anse rettsvern som oppnådd, vil bl.a. være avhengig av hvilke tekniske løsninger registeret til enhver tid velger. Departementet slutter seg derfor til utvalgets vurdering av at rettsvernstidspunktet for overføringer bør fastsettes av registeret selv, og ikke i lovtekst eller forskrift. Det er imidlertid et behov for offentlig kontroll av dette tidspunktet, siden det vil kunne berøre tredjemenns rettigheter. Etter departementets syn bør kompetansen til å godkjenne dette tidspunktet tilligge Finansdepartementet, og ikke Kredittilsynet. Løsningen legger bedre til rette for at tidspunktet fastsettes i samråd med Justisdepartementet som fagdepartementet for alminnelig tingsrett. »

Etter departementets oppfatning vil tilsvarende hensyn til en viss grad gjøre seg gjeldende overfor forvaltere, selv om rettsvernsakten er notifisering og ikke registrering. Det foreslås derfor at forvaltere i forbindelse med søknad om tillatelse til å opptre som forvalter skal fremlegge regler for når en rettighet skal anses som notifisert til forvalter. I praksis vil det derfor være Kredittilsynet som godkjenner slike regler. Det vises til forslag til vprl. § 6-3 sjette ledd.

Departementet er enig med utvalget i at det som utgangspunkt bør være mest mulig like regler for finansielle instrumenter som er forvalterregistrert, uavhengig av om instrumentene er innført i et norsk eller i et utenlandsk register.

Utvalget uttaler (NOU 2005: 13 punkt 12.2.4)

«Etter utvalgets oppfatning må det anses som relativt sikker rett at det er rettsreglene i det landet hvor forvalterens kontosystem er lokalisert som regulerer registreringer i forvalterens register. Tilsvarende prinsipp ligger til grunn for Haag-konvensjonen, jf. kapittel 5.2.3.»

Det er etter departementets oppfatning et klart behov for å fastsette regler om lovvalg for saker som gjelder rettigheter til forvalterregistrerte finansielle instrumenter. Så lenge det etter norsk rett er uklart hvilket lands rettsvernregler som skal anvendes, herunder hvilken rettsvernsakt som sikrer rettsvern for rettigheter i forvalterregistrerte verdipapirer, kan det tenkes at investorer vil foretrekke å registrere sin verdipapirbeholdning hos forvaltere som utøver sin virksomhet i land med klare lovvalgsregler. Rettsusikkerhet vil således kunne påvirke norske forvalteres konkurranseevne.

I forhold til rettigheter i såkalte dematerialiserte verdipapirer som besittes via forvaltere kan det tenkes en rekke variasjoner mellom lovvalgsreglene i de enkelte land. Internasjonal privatrett er regler som regulerer hvilket lands rett man skal anvende når det forhold som skal bedømmes har en relevant tilknytning til flere rettssystemer. Hvilket lands lovvalgsregler som skal anvendes beror i første omgang på hvilket rettssete saken føres for. Både rettsstiftelser i finansielle instrumenter som er utstedt i et utenlandsk register og registrert hos en forvalter, og i norske finansielle instrumenter som er registrert hos en utenlandsk forvalter, vil ha tilknytning til to eller flere rettssystemer.

Norsk rett har med unntak av lov av 17. desember 1998 nr. 95 om betalingssystemer og lov 26. mars 2004 nr. 17 om finansiell sikkerhetsstillelse ikke lovfestede regler for lovvalg i saker som gjelder rettigheter i dematerialiserte finansielle instrumenter. En ulovfestet hovedregel for lovvalg i norsk internasjonal privatrett er lex situs -prinsippet, som går ut på at det lands rett hvor formuesgodet befinner seg skal anvendes. Det er imidlertid ikke klart hvordan prinsippets skal anvendes i saker som gjelder rettigheter til forvalterregistrerte verdipapirer, jf. også Ot.prp nr. 22 (2003-2004) pkt. 13.1:

«De alminnelige lovvalgsprinsippene kalles «lex rei sitae» eller «lex situs», og går ut på at det lands rett hvor formuesgjenstanden befinner seg skal anvendes. Dematerialiserte verdipapirer eksisterer som en elektronisk størrelse, og det kan derfor i gitte tilfeller være vanskelig å slå fast hvor papirene «befinner seg». Særlig gjelder dette ved forvalterregistrering.»

Det har vært antatt at det etter lex situs-prinsippet vil være retten i det land hvor forvalterens fører sitt interne register som skal anvendes i saker om rettigheter i forvalterregistrerte finansielle instrumenter, jf. Ot.prp nr. 22 (2003-2004) kapittel 13.3. Norsk rett stiller imidlertid ikke krav om at forvaltere fører internt register over sine oppdrag.

EØS-forpliktelsene som svarer til direktiv 2002/47/EF artikkel 9 ligger til grunn for lovvalgsregelen i lov om finansiell sikkerhetsstillelse § 9. Bestemmelsen bygger på PRIMA-regelen (Place of the Relevant Intermediary Approach), som er en videreføring av lex-situs-prinsippet. Haag-konvensjonen om lovvalg for verdipapirer registrert hos en mellommann ble vedtatt 13. desember 2002. Konvensjonen er signert av USA og Sveits, og EU-Kommisjonen har nylig oppfordret medlemsstatene om å signere den. EU-Kommisjonen har samtidig uttalt at det vil bli nødvendig å endre gjeldende bestemmelser om lovvalg for dematerialiserte verdipapirer i EU-retten slik at disse blir i samsvar med Haag-konvensjonen.

Etter departementets vurdering gir lex situs-prinsippet ikke nødvendigvis en klar løsning av lovvalgsspørsmål for saker som gjelder rettig­heter i dematerialiserte verdipapirer. Haag-­konvensjonen vil etter hvert kunne bli en viktig rettskildefaktor når norske domstoler skal avgjøre hvilket lands rett som skal anvendes. På denne bakgrunn vil departementet ikke nå foreslå en lov­regel om lovvalg som bygger på lex situs-prinsippet.