7 Reduksjon i maksimal stønadsperiode - folketrygdloven § 4-15
7.1 Innledning
Departementet foreslår å redusere maksimal stønadsperiode fra 156 uker til 104 uker for medlem som har hatt arbeidsinntekt i sist avsluttede kalenderår eller i gjennomsnitt av de tre siste avsluttede kalenderår på minst 2 ganger folketrygdens grunnbeløp.
7.2 Gjeldende rett
Stønadsperiodens lengde bestemmes av den arbeidsinntekten medlemmet har hatt i sist avsluttede kalenderår, alternativt i gjennomsnitt av de tre siste avsluttede kalenderår før ledigheten, jf. folketrygdloven § 4-15. Med arbeidsinntekt menes her kun samme type inntekt som inngår i kravet til minsteinntekt etter folketrygdloven § 4-4, jf. pkt. 3. Lang stønadsperiode på 156 uker innvilges til dem med arbeidsinntekt på minst 2 ganger folketrygdens grunnbeløp. Den kortere stønadsperioden på 78 uker innvilges når arbeidsinntekten er under 2 ganger folketrygdens grunnbeløp, men over kravet til minsteinntekt etter folketrygdloven § 4-4. Til personer over 64 år kan det etter folketrygdloven § 4-17 første ledd ytes dagpenger frem til fylte 67 år.
Personer som ved utløpet av en dagpengeperiode på 156 uker står uten dagpengerettigheter, har på visse vilkår rett til ventestønad etter forskrift om arbeidsmarkedstiltak. Disse får en basisytelse med tillegg som beregnes på grunnlag av dagsatsen siste dag i dagpengeperioden. I utgangspunktet skal den som mottar denne ytelsen delta på arbeidsmarkedstiltak, men ytelsen blir også utbetalt i perioder uten tiltaksdeltakelse. Det er ingen begrensning for hvor lenge en kan motta ventestønad.
7.3 Departementets vurdering og forslag
Dagpengeperiodens maksimale varighet er differensiert for at personer som har hatt en langvarig tilknytning til arbeidsmarkedet og som har vært avhengige av sin arbeidsinntekt til livsopphold, skal få stønad i lengre tid enn personer som i mindre grad har vært avhengige av sin arbeidsinntekt for livsopphold.
156 uker som arbeidssøker er lang periode. En slik lang periode vil innebære at mange ikke er aktive arbeidssøkere hele perioden. Det øker samtidig kravet/ønsket om å kunne oppebære dagpenger under andre aktiviteter som for eksempel utdanning. Særlig med en forventning om et stramt arbeidsmarked i årene fremover er det viktig at personer ikke forblir passive ledige lenge.
Beregninger viser at av de som fikk innvilget dagpenger i 1997, varte om lag 9 pst. av forløpene ut over to år. På bakgrunn av de norske og internasjonale analyser som foreligger, er det grunn til å tro at overgangen fra ledighet øker med 30-60 pst. når ledighetsperioden nærmer seg slutten. Både mer aktiv jobbsøkning fra den arbeidsledige og prioritering av denne gruppen i Aetat sitt formidlings- og annet oppfølgingsarbeid bidrar til dette. En reduksjon av dagpengeperioden fra tre til to år forventes derfor å øke overgangen til jobb for dagpengemottakere som er i ferd med å nå to års ledighetsperiode. Dette vil være den viktigste effekten ved en endring av varigheten. De om lag 9 pst. som i dag har ledighet over to år vil derfor måtte forventes å reduseres tilsvarende til om lag 6 pst. med dagens overgangsrate.
Departementet foreslår at folketrygdloven § 4-15 første ledd endres slik at lengste maksimale stønadsperiode blir 104 uker. Kort dagpengeperiode beholdes uendret på 78 uker. Særregelen i § 4-17 om lengre dagpengeperiode for personer over 64 år foreslås ikke endret.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 4-15 første ledd.
7.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. januar 2003 og gis virkning for krav om dagpenger som settes frem etter dette tidspunkt.
Siden forslaget om reduksjon i lang dagpengeperiode fra tre til to år kun gjelder nye tilfeller gir den ingen innsparing i 2003 og 2004, men antas å gi en langsiktig besparelse på 610 mill. kroner pr. år. Den foreslåtte reduksjonen i maksimal dagpengeperiode vil trolig føre til en økning av antall personer som mottar ventestønad. Den totale innsparingen vil i tilfellet bli noe mindre og er anslått til 550 mill. kroner.