5 Innsattes adgang til å benytte elektronisk kommunikasjon

5.1 Gjeldende rett

Straffegjennomføringsloven § 30 første til sjette ledd omhandler innsattes adgang til å sende og motta postsendinger. Hovedregelen fremgår av første ledd og går ut på at innsatte skal ha adgang til å sende og motta postsendinger. Annet ledd regulerer kontrollen av postsendinger. Kriminalomsorgen skal kontrollere postsending til og fra innsatte i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå før den utleveres eller sendes. Kontroll skal også gjennomføres i fengsler med høyt sikkerhetsnivå, men her kan kriminalomsorgen unnlate kontroll dersom sikkerhetsmessige grunner ikke taler mot det. I fengsler med lavere sikkerhetsnivå og i overgangsfengsler skal kontroll bare skje når det fremstår som nødvendig av sikkerhetsmessige grunner. Bestemmelsen gir en generell adgang til kontroll i fengsler med særlig høyt og høyt sikkerhetsnivå uten at kontrollen må begrunnes konkret i hvert enkelttilfelle. I fengsler med lavere sikkerhetsnivå og overgangsfengsler må imidlertid iverksettelse av kontrolltiltak begrunnes med at sikkerhetsmessige grunner gjør det nødvendig.

Bestemmelsene om å sende og motta postsendinger gjelder tilsvarende for elektronisk kommunikasjon med tekst, lyd og bilde, jf. straffegjennomføringsloven § 30 siste ledd. Betegnelsen «med tekst, lyd og bilde» er ment å dekke fremtidige kommunikasjonsformer i lys av en fremtidig utvikling. Kommunikasjon ved bruk av tekstmeldinger, e-post mv. kan derfor kontrolleres. Den innsatte har altså etter loven, slik den lyder i dag, en rett til å benytte elektronisk kommunikasjon, noe som medfører at anstaltene må kontrollere kommunikasjonen etter reglene i annet ledd. Slik kontroll kan rent faktisk være vanskelig å gjennomføre og er under enhver omstendighet meget ressurskrevende.

5.2 Høringsutkastet

Elektronisk kommunikasjon med tekst, lyd eller bilde er utformet som en rettighet i staffegjennomføringsloven § 30 siste ledd. Departementet foreslår i høringsutkastet å begrense denne retten. Etter forslaget kan kriminalomsorgen etter nærmere bestemmelser gi innsatte tillatelse til elektronisk kommunikasjon, dersom hensynet til sikkerhet ikke taler mot det. Forslaget er særlig begrunnet i kontrollhensyn og ressursmessige forhold.

5.3 Høringsinstansenes syn

Et flertall som innbefatter Kriminalomsorgen region sørvest, nordøst og øst og Kriminalomsorgens Yrkesforbund, slutter seg til departementets forslag.

To instanser mener det er behov for å presisere lovteksten ytterligere.

Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund ønsker for eksempel at lovteksten blir mer utfyllende og i tråd med forskriften og foreslår følgende formulering: «Dersom sikkerhetsmessige grunner ikke taler i mot det kan innsatte etter nærmere bestemmelser gis tillatelse til elektronisk kommunikasjon ut i fra et rehabiliterende hensyn.»

Ved utforming av ny lovtekst mener Juss-Buss at det ved siden av sikkerhetsmessige grunner, bør tas inn i teksten at også ressursmessige forhold kan tale mot at innsatte kan benytte seg av elektronisk kommunikasjon gjennom lyd, bilde og tekst.

Tre høringsinstanser er imidlertid skeptiske til departementets forslag.

Det kriminalitetsforebyggende råd uttaler for eksempel i sin høringsuttalelse at en hjemmel til å kontrollere bruken av elektronisk kommunikasjon ikke må praktiseres for snevert, og fremholder hvor viktig det er at kriminalomsorgen ser mulighetene ved bruk av slik kommunikasjon snarere enn begrensningene.

Norsk forening for kriminalreform (KROM) peker på at elektronisk kommunikasjon, og især e-post, har blitt et svært vanlig kommunikasjonsmiddel, og at det er vanlig å forutsette at enhver har en e-postadresse tilgjengelig. Bruk av e-post kan etter KROMs syn være et nyttig virkemiddel i prosessen med tilbakeføring til samfunnet. E-post kan være positivt i opplæringsøyemed og dessuten fremme kontakten med familie og venner, og kan således avhjelpe de skadelige virkningene av fengselsstraffen. KROM uttaler videre at kriminalomsorgen bør søke å overvinne de utfordringer som bruken av elektronisk kommunikasjon skaper, og at bruken av denne kommunikasjonsformen snarere bør være et område for satsing og bruk av ressurser enn for ressurssparing.

Datatilsynet fremholder at det er uklart om den foreslåtte innstrammingen faktisk er nødvendig, og hevder at retten til elektronisk kommunikasjon i dagens teknologiske samfunn må stilles på lik linje med tradisjonell post og telefon, så fremt det er mulig i forhold til kriminalomsorgens tilgjengelige ressurser. Datatilsynet minner dessuten om at de innsatte en gang vil ha sonet ferdig og da skal ut i et samfunn, som i stor grad er basert på å benytte ulike former for elektronisk kontroll.

En høringsinstans mener derimot at departementets forslag ikke går langt nok i å beskjære innsattes adgang til elektronisk kommunikasjon.

Ullersmo fengsel forslår således en regel om at elektronisk kommunikasjon ikke skal være tillatt i fengsel med særlig høyt og høyt sikkerhetsnivå, eventuelt at slik kommunikasjon ikke tillates i det hele tatt. Fengslet peker på at dersom det likevel åpnes for elektronisk kommunikasjon, vil kontrollen by på store ressursmessige og praktiske problemer.

5.4 Departementets vurderinger

Etter departementets mening må innsatte akseptere at adgangen til å bruke elektronisk kommunikasjon blir beskåret som en konsekvens av frihetsberøvelsen. Hensynet til sikkerhet og forsvarlig bruk av ressurser taler for å begrense dagens ordning hvor innsatte har en ubetinget rett til elektronisk kommunikasjon.

En ubetinget rett for innsatte til å bruke elektronisk kommunikasjon som internett, e-post mv., vil ikke være forenlig med fengslenes behov for sikkerhet og kontroll . Etter straffegjennomføringsforskriften § 3-27 tredje ledd skal for eksempel elektronisk kommunikasjon til og fra bl.a. oppnevnt forsvarer ikke «gjennomleses, ses eller høres», men det skal være mulig å kontrollere hvem som er avsender eller mottaker. Departementet legger til grunn at det med dagens teknologi er svært vanskelig og ressurskrevende å kontrollere at e-post virkelig har den avsender adressen tyder på. Når det ikke er anledning for fengselets tilsatte til å lese innholdet, vil konsekvensen normalt bli at kommunikasjon mellom den innsatte og forsvareren ikke kan foregå elektronisk, av hensyn til sikkerheten.

Ressurshensyn taler også mot en ubetinget rett til elektronisk kommunikasjon. Det er nokså åpenbart at det vil gå med store ressurser til å kontrollere e-post som innsatte sender og mottar. Denne kontrollen kommer i tillegg til kontroll av ordinær post og telefaks, og blir særlig ressurskrevende når vedlegg og linker må kontrolleres. Det er også et spørsmål hvordan innholdet i sendingen skal videreformidles til innsatte som ikke har PC på cellen. Det finnes her to alternativer, som begge er ressurskrevende: Enten må innholdet skrives ut og overleveres til den innsatte på papir, eller en tjenestemann må ledsage innsatte til et rom med PC, hvor sendingen kan leses. Dersom den innsatte skal sende utgående e-post, må en tjenestemann overvåke innsatte helt til meldingen er ferdigskrevet og sendt.

Selv om innsatte i stor utstrekning vil være avskåret fra elektronisk kommunikasjon, enten fordi kommunikasjonen ikke lar seg kontrollere, eller fordi kontroll er uforholdsmessig ressurskrevende, finner departementet ikke grunn til å ta til følge forslaget fra Ullersmo fengsel om at elektronisk kommunikasjon bør forbys totalt. Departementet har ikke noe ønske om å avskjære de innsattes tilgang til elektronisk kommunikasjon i større grad enn nødvendig, og anser at kriminalomsorgen kan tillate slik kommunikasjon når det etter en konkret vurdering anses sikkerhetsmessig forsvarlig og ressursmessig overkommelig.

Departementet mener at både hensynet til sikkerhet og forsvarlig ressursforvaltning best kan ivaretas ved at kriminalomsorgen etter nærmere bestemmelser kan gi innsatte tillatelse til elektronisk kommunikasjon med tekst, lyd og bilde, dersom sikkerhetsmessige grunner eller hensynet til en forsvarlig ressursforvaltning ikke taler mot det. Denne utformingen av bestemmelsen ivaretar også hensynet til å harmonisere bestemmelsen i loven og forskriften.

Tilgang til elektronisk kommunikasjon kan være aktuelt i forbindelse med den opplæringen som gis i fengslene. Det vises her til en prøveordning ved Bredtveit fengsel, forvarings- og sikringsanstalt, hvor elevene ved fengselets skole har fått anledning til å søke på internett. Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund har i sin høringsuttalelse foreslått at tilgangen bør være betinget av at den skjer ut fra rehabiliteringsmessige hensyn. Departementet finner ikke grunn til å legge inn en slik begrensing i lovteksten. Elektronisk kommunikasjon atskiller seg i prinsippet ikke fra andre former for kommunikasjon, og det anses ikke hensiktsmessig å innføre andre begrensninger i adgangen til elektronisk kommunikasjon enn de som er nødvendige ut fra sikkerhetsmessige og ressursmessige hensyn.

Ved utformingen av ny lovtekst mener Juss-Buss at det ved siden av sikkerhetsmessige grunner, bør inntas i lovteksten at også ressursmessige forhold kan tale mot at innsatte kan benytte seg av elektronisk kommunikasjon. Departementet har i utgangspunktet sett det slik at ressursmessige hensyn omfattes av uttrykket «sikkerhetsmessige grunner». Dersom ressurssituasjonen ikke tillater den nødvendige kontrollen, er tilgang til elektronisk kommunikasjon ikke i overensstemmelse med kravet om sikkerhet. Departementet er imidlertid enig i at det bør komme klart til uttrykk i lovteksten at ressursmessige hensyn kan føre til at elektronisk kommunikasjon ikke tillates, og har justert lovforslaget for å få dette frem.