7 Offentlige etaters plikt til å gi kriminalomsorgen opplysninger uten hinder av taushetsplikten
7.1 Gjeldende rett
Straffegjennomføringsloven har i dag ingen regler som pålegger andre offentlige etater rett eller plikt til å gi kriminalomsorgen opplysninger uten hinder av taushetsplikten. På dette området er det forvaltningslovens regler og regler i annen lov om rett eller plikt til å gi opplysninger som gjelder.
7.2 Høringsutkastet
Kriminalomsorgen har til tider behov for taushetsbelagte opplysninger om innsatte fra andre offentlige etater for å kunne utføre sine oppgaver på en tilfredsstillende måte. Hensynet til personvernet må her veies opp mot de hensynene som taler for å gi slike opplysninger. Det er viktig at en bestemmelse som hjemler kriminalomsorgens rett til å få opplysninger uten hinder av taushetsplikten, balanserer disse hensynene på en tilfredsstillende måte.
I høringsutkastet forslår departementet en tilføyelse i straffegjennomføringsloven § 7 annet ledd som skal gi kriminalomsorgen hjemmel til å innhente taushetsbelagte opplysninger, dersom dette er nødvendig for at kriminalomsorgen skal utføre sine gjøremål etter straffegjennomføringsloven. Forslaget bygget på en tilsvarende bestemmelse i sysselsettingsloven § 37. Denne bestemmelsen er nå erstattet av arbeidsmarkedsloven § 19, se nedenfor.
7.3 Høringsinstansenes syn
Kriminalomsorgen region nord, Kriminalomsorgen region vest, Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund og Kriminalomsorgens Yrkesforbund støtter forslaget og viser til at forslaget vil dekke viktige behov for kriminalomsorgen.
Kriminalomsorgen region nord har følgende kommentarer:
«I det daglige arbeid med fangesaker ser man stadig behovet for å kunne innhente informasjon som i utgangspunktet er underlagt taushetsplikt, og i ytterste konsekvens kan det medføre sikkerhetsmessige problemer at man er avhengig av innsattes fullmakt til å innhente dokumentasjon, for eksempel fra et psykiatrisk sykehus. Forslaget til ny § 7 annet ledd fremstår derfor som praktisk.»
Kriminalomsorgen region vest uttaler at bestemmelsen er kjærkommen. Høringsinstansen viser til at den dekker viktige behov for bedre informasjonsflyt mellom ulike forvaltningsorganer og for praktisk og hensiktsmessig gjennomføring av viktige arbeidsoppgaver for kriminalomsorgen.
Også Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund støtter forslaget. Det samme gjelder Kriminalomsorgens Yrkesforbund som uttaler:
«KY vil peke på at taushetsplikten i mange sammenhenger er viktig for at klienter/brukere skal få tillit til tjenesteapparatet de skal motta hjelp fra. Denne tilliten er nødvendig for at forvaltningen skal kunne yte den bistand og hjelp som klienten/brukeren er i behov av. Hjelp til klient kan imidlertid defineres på flere måter. KY er av den oppfatning at det vil være til gunst for den innsatte at Kriminalomsorgen har kjennskap til ulike forhold som någjeldende taushetsplikt forhindrer innsyn i.
Av eksempler som kan nevnes finner vi ulike medisinske opplysninger som kan bidra til å tilrettelegge for å forhindre overdosedødsfall, selvmord og smittespredning.
Det vil være av stor betydning i et institusjonsmiljø at personalet har kjennskap til smittefare i forhold til AIDS, Tuberkulose, Hepatitt mv. Dette for å kunne tilrettelegge for den innsatte som er smittet og i smitteforbyggende hensikt. Ved ett tilfelle i Ullersmo fengsel ble personalet beordret til å fremstille en innsatt til sykehus. Senere viste det seg at den innsatte var smittespreder av Tuberkulose. Den innsatte ble på sykehuset mottatt av helsepersonell med verneutstyr. Verken andre innsatte eller personalet ved fengselet hadde mottatt opplysninger om smittefare og hadde dermed ikke mulighet til å verne seg mot smitte.
Ulike medikamenter som benyttes og deres forventede bivirkninger bør Kriminalomsorgen også ha kjennskap til for å forhindre overdosedødsfall og selvmord. For tiden benyttes eksempelvis et medikament med navn Exanol som har en sterkere virkning enn Rohypnol.
Etter det KY kjenner til kan bivirkninger fra dette medikamentet utløse sterk depresjon ved isolasjon og man kan i et fengsel tenke seg at dette medfører fare for selvmord. Exanol går også igjen ved ovedosetilfeller og har utløst voldelig atferd i kombinasjon med amfetaminmisbruk.
Metadon kan sammen med andre stoffer ved overdose medføre at motgift satt av helsepersonell har kort virkningstid og at overdosen kan eskalere igjen etter en tid og føre til død.
I det kunnskapsformidlende og fagformidlende arbeid har det kommet frem at en del andre medikamenter også kan være livstruende eller føre til alvorlige komplikasjoner og som fengselspersonalet derfor bør ha kjennskap til. Dette gjelder blant annet trisykliske antidepressiva som er kjent for å ha alvorlige og plagsomme bivirkninger så som de nyinnførte SSRIene, blant annet Seroxat.
Informasjonsskjerming er ofte blitt begrunnet med taushetsplikt. Taushetsplikten skal ikke være til hinder for at helsepersonale kan gi informasjoner som er nødvendig for å redde liv.
For øvrig viser vi til straffelovens «borgerplikt» bestemmelse, der vi alle er pålagt om å melde fra når det kan være fare for en persons liv og helse.
Også andre opplysninger vil det være av vesentlig betydning for Kriminalomsorgen å ha kjennskap til. Dette kan være opplysninger om økonomiske ytelser fra det offentlige slik at det offentlige ikke betaler dobbelt ytelse for samme formål. Det er videre behov for opplysninger for best mulig hensyntaken til innsatt, samfunnet og offeret i forbindelse med løslatelsesarbeid, rehabiliteringsopplegg eller permisjon, herunder statsborgerskap, mistanke om nye straffbare forhold, forhold til barn og familie, skole og utdanningsopplysninger, økonomi, opplysninger om hvilke hensyn som bør tas til eventuelle offer for den kriminelle handling mv.
KY støtter derfor forslaget til nytt 2. ledd i straffegjennomføringslovens § 7.»
Helse- og omsorgsdepartementet, Moderniseringsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Stortingets ombudsmann for forvaltningen, Politidirektoratet, Datatilsynet, Barneombudet, Kriminalomsorgen region øst, Kriminalomsorgens utdanningssenter, Den norsk lægeforening, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO), Norsk Radiografforbund og Juss-Buss går imidlertid i mot forsalget eller er sterkt skeptiske. Hovedinnholdet i disse uttalelsene er at forslaget til ny bestemmelse om opplysningsplikt har fått en for vid utforming og høringsinstansene ber departementet vurdere en klarere avgrensing av bestemmelsen. Dette gjelder særlig med hensyn til hvem som kan bli pålagt å gi opplysninger og hvilke opplysninger som instansene har plikt til å utlevere.
Helse- og omsorgsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Stortingets ombudsmann for forvaltningen og Datatilsynet målbærer de mest prinsipielle innvendingene mot forslaget.
Stortingets ombudsmann for forvaltningen uttaler for eksempel:
«Departementet viser til at kriminalomsorgen kan ha behov for å innhente taushetsbelagte opplysninger om domfelte fra andre etater, og det foreslås derfor å tilføye et nytt annet ledd i lovens § 7 med følgende ordlyd:
’Enhver er pliktig til, uten hinder av eventuell taushetsplikt, å gi de opplysninger som kriminalomsorgen finner nødvendig for å utføre sine gjøremål etter loven.’
Som eksempel på taushetsbelagte opplysninger som det kan være behov for å innhente, nevner departementet statsborgerskap. Departementet viser til at Skattedirektoratet med henvisning til folkeregisterloven 16. januar 1970 nr. 1 § 13, har bedt kriminalomsorgen vise til en eventuell hjemmel for å kreve utlevert opplysinger om statsborgerskap.
Departementets forslag til ny bestemmelse om opplysningsplikt har en svært vid utforming. Det er ikke angitt nærmere hvilke kilder de taushetsbelagte opplysningene skal kunne innhentes fra og det er heller ikke inntatt begrensninger med hensyn til hva slags opplysninger som skal kunne innhentes, utover en henvisning til hva «kriminalomsorgen finner nødvendig for å utføre sine gjøremål etter loven».
Taushetsplikt er et grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp og unntak fra dette bør ikke gjøres videre enn nødvendig. Eventuelle unntak bør også være så klart avgrenset som mulig.
(...)
«I forarbeidene til bestemmelsen uttaler det daværende Arbeids- og administrasjonsdepartementet bl.a. følgende, jf. Ot.prp. nr. 62 (2003-2004) side 58-59:
’Taushetsplikt er et grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp. Unntakene fra taushetsplikt bør derfor etter departementets syn ikke gjøres videre enn nødvendig. Unntaket bør også være så klart som mulig avgrenset slik at det dekkes av unntaket i personopplysningsloven § 20 om at den som det registreres opplysninger om, ikke har krav på varsel når innsamlingen eller formidlingen av opplysningene er uttrykkelig fastsatt i lov.’
Det som her er påpekt, må også få betydning for hvordan en bestemmelse om opplysningsplikt overfor kriminalomsorgen bør utformes.
Forslaget til ny bestemmelse om opplysningsplikt i straffegjennomføringsloven § 7 annet ledd er gitt en for vid utforming. Slik jeg ser det, bør departementet vurdere å gi bestemmelsen en klarere avgrensning både med hensyn til hvilke opplysninger som kan innhentes og hvilke forvaltningsorganer det kan innhentes opplysninger fra.»
Datatilsynet uttaler seg slik:
«Datatilsynet ser stadig en økt tendens til at lovregulert taushetsplikt uthules. Tilsynet vil i den forbindelse understreke viktigheten av at taushetsplikt som først er bestemt nedfelt i lov, ikke må oppheves uten at det ligger gode grunner bak. Det betviles ikke at Kriminalomsorgen har et godt grunnlag for å få tilgang til mer informasjon, også taushetsbelagt, enn hva dagens lovverk åpner for. Det er likevel betimelig å spørre om hvorfor dette behovet ikke er redegjort for i høringsnotatet.
Uthuling av lovbestemt taushetsplikt medfører samtidig svekkelse av den enkeltes personvern idet det åpnes for større flyt av personopplyninger. Personopplysninger som i første omgang er vurdert til å være av en slik karakter at de har et større beskyttelsesbehov enn andre opplysninger. Er det virkelig slik at Kriminalomsorgen har behov for en så vid unntakshjemmel, som tilsynelatende opphever all lovbestemt taushetsplikt såfremt Kriminalomsorgen anser informasjonen nødvendig? Datatilsynet synes det er kritikkverdig at en så vid unntakshjemmel foreslås uten at det er redegjort for det reelle behovet, med unntak av gjengivelse av et eksempel fra Skatteetatens praksis. Kriminalomsorgens erfaring viser trolig at det er visse typer opplysninger man som oftest har behov for. Sett fra personvernrettslig ståsted, burde bestemmelsen begrense seg til å oppheve taushetsplikten for tilgang til de aller viktigste opplysningstypene, fremfor å bli utformet som en generalfullmakt.»
7.4 Departementets vurderinger
7.4.1 Innledning
Enkelte høringsinstanser støtter forslaget i høringsutkastet, men en overvekt av høringsinstansene går imidlertid mot. De som støtter forslaget peker særlig på behovet for bedre informasjonsflyt mellom de ulike forvaltningsorganene og for praktisk og hensiktsmessig gjennomføring av viktige arbeidsoppgaver for kriminalomsorgen. Innvendingene går særlig på at forslaget til § 7 annet ledd har fått en for vid formulering. Blant annet Stortingets ombudsmann for forvaltningen mener det er behov for å avgrense bestemmelsen nærmere med hensyn til hvilke opplysninger som kan innhentes, og hvilke forvaltningsorgan det kan innhentes opplysninger fra. Personvernet er et bærende prinsipp som man skal være svært tilbakeholden med å gripe inn i uten i helt ekstraordinære tilfeller. Et sentralt poeng er som nevnt i høringsuttalelsen fra Kriminalomsorgens Yrkesforbund, at forvaltningsorganene er avhengig av å skape tillit til den enkelte. For kriminalomsorgen gjelder dette innsatte og klienter. Brudd på et slikt tillitsforhold kan vanskeliggjøre blant annet arbeidet med å tilrettelegge løslatelsesarbeidet for den innsatte. På den annen side har kriminalomsorgen behov for nødvendige opplysninger for å utføre oppgavene sine på en tilfredsstillende måte.
7.4.2 Lov om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven)
Forslaget i høringsutkastet er utformet etter mønster av sysselsettingsloven § 37. Denne loven ble imidlertid opphevet 1. juli 2005, det vil si etter at forslaget ble sendt på høring, og er erstattet av lov 10. desember 2004 nr. 76 om arbeidsmarkedstjenester. Den nye loven § 19 svarer til tidligere lov § 37, men bestemmelsen er innsnevret. I forarbeidene til arbeidsmarkedsloven, er det drøftet hvor vid adgangen til å innhente opplysninger bør være og hvordan bestemmelsen bør utformes. Avveiningene i forarbeidene vil i stor grad ha gyldighet for forslaget til nytt § 7 annet ledd. Departementet gjengir derfor den nye bestemmelsen og kommentarene i forarbeidene, jf. Ot.prp. nr. 62 (2003-2004) side 59:
Ǥ 19 Opplysningsplikt overfor Aetat
Aetat kan pålegge arbeidssøkere, arbeidstakere, arbeidsgivere, offentlige myndigheter, utdanningsinstitusjoner, Statens lånekasse for utdanning, forsikringsselskaper, banker, private pensjonsordninger og tiltaks- og formidlingsaktører å gi opplysninger som er nødvendige for at Aetat skal kunne utføre sine oppgaver etter denne loven.
De som blir pålagt å gi opplysninger, plikter å gjøre dette uten godtgjørelse. Opplysningene skal gis uten ugrunnet opphold og uten hinder av taushetsplikt.
Til § 19
Denne bestemmelsen innsnevrer Aetats rett til å innhente informasjon i forhold til gjeldende lovs § 37 i den forstand at opplysningene bare kan innhentes fra nærmere angitte kilder. Taushetsplikt er et grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp. Unntakene fra taushetsplikt bør derfor etter departementets syn ikke gjøres videre enn nødvendig. Unntaket bør også være så klart som mulig avgrenset slik at det dekkes av unntaket i personopplysningsloven § 20 om at den som det registreres opplysninger om, ikke har krav på varsel når innsamlingen eller formidlingen av opplysningene er uttrykkelig fastsatt i lov. Folketrygdloven har heller ikke noen generelt utformet opplysningspliktbestemmelse. Bestemmelsen omfatter alle de informasjonskildene som det kan innhentes opplysninger fra etter folketrygdloven § 21-4. For at Aetat skal kunne ivareta alle sine oppgaver etter lov om arbeidsmarkedstjenester må de i tillegg kunne innhente opplysninger fra arbeidssøkere og arbeidstakere. Det foreslås i tillegg at det skal kunne innhentes opplysninger fra private tiltaks- og formidlingsaktører.
Formuleringen ’utføre sine oppgaver etter denne loven’ inkluderer etatens statistikkarbeid. ’Arbeidssøker’ omfatter så vel nåværende som tidligere arbeidssøkere slik at opplysningsplikten også omfatter misbrukssaker.»
7.4.3 Personopplysninger
Skattedirektoratet svarte slik på en henvendelse fra Kriminalomsorgens sentrale forvaltning: «Statsborgerskap er i hht lov om folkeregistrering § 13 underlagt taushetsplikt og gis bare til offentlige myndigheter som har egen lovhjemmel til å få taushetsbelagte opplysninger fra andre myndigheter. Vi ber derfor opplyst om De kan vise til slik hjemmel.»
For kriminalomsorgen er det svært viktig å vite hvem som gjennomfører straff og varetekt. Etter departementets syn vil informasjon om dette veie tyngre enn personvernet. Departementet foreslår derfor at kriminalomsorgen uten hinder av taushetsplikt kan innhente opplysninger fra Folkeregisteret om innsattes navn, fødselsnummer, fødested, bopel og statsborgerskap.
7.4.4 Tilsyn med innsatte
Fengselspersonell har det umiddelbare tilsynet med innsatte døgnet rundt 365 dager i året. I dette arbeidet kan det være behov for opplysninger, ofte taushetsbelagte, for blant annet å yte innsatte den bistand og hjelp som er nødvendig, men også for å verne fengselspersonalet og andre innsatte mot alvorlige farer. Kriminalomsorgens Yrkesforbund viser i sin høringsuttalelse til konkrete saker som belyser at for eksempel medisinske opplysninger kan være nødvendig for å bidra til å tilrettelegge for å forhindre overdosedødsfall, selvmord og smittespredning.
Suicidalfaren kan i enkelte tilfeller reduseres ved at helsepersonell gir nødvendig informasjon slik at fengslet kan iverksette riktige og nødvendige tiltak. Etaten har erfaring med at slik informasjon faktisk har medvirket til å redde liv. Videre er det klart at innsatte og tilsatte i dag er utsatt for en ikke ubetydelig smitterisiko. I noen grad er det nødvendig at helsetjenesten gir fengslene informasjon om slike forhold. Dette er i særlig grad viktig fordi innsatte i stor grad er sysselsatt i fengselet, bl.a. med å lage mat. Fengselet kan styre denne sysselsettingen i retning av å plassere smittebærende innsatte i egnet arbeid dersom det blir kjent med opplysninger om smittefaren.
Det er også viktig at fengselet kan få opplysninger om den innsattes medikamentbruk. Innsattes legale medisinbruk, særlig av B-preparater, kan føre til at fengselet iverksetter disiplinærtiltak for bruk av narkotiske midler, selv om disse er foreskrevet av lege. Dette kan man unngå dersom opplysninger om slike forhold kan gis til fengselet. Ofte vil vel også slike opplysninger gis etter samtykke fra den det gjelder, fordi det ellers kan få negative konsekvenser for den innsatte. Også andre forhold rundt medikamentbruk til innsatte i fengselet kan være viktige. Departementet tenker her spesielt på innsatte som er suicidale og videre i forhold til bivirkninger av forskjellig karakter etter langvarig bruk av «sterkere» medikamenter. Tilsatte har en legitim interesse av å få kunnskap om hvordan de skal forholde seg til situasjoner som kan oppstå ved negative følger av medisinering som skjer legalt fordi dette kan redde liv. Departementet antar at hensynet til den innsattes personvern i slike tilfeller ikke kan være til hinder for at helsepersonell gir informasjon som er livsviktig for den det måtte gjelde.
Innenfor de områdene som er nevnt om forhold til liv og helse, bør kriminalomsorgen uten hinder av taushetsplikten ha rett til å innhente opplysninger fra tilsatte i helsetjenesten som er strengt nødvendige for å avverge fare for liv og helse for den innsatte selv, andre innsatte og tilsatte. Erfaringene om at dette faktisk kan redde liv bør veie tungt. Utgangspunktet om samtykke fra den innsatte synes imidlertid fortsatt å måtte være det bærende prinsipp når det gjelder spørsmål om å gi opplysninger til anstalten, selv om man, som nevnt over, ser mange gode grunner til å utvide dagens ordning for å kunne hjelpe den innsatte.
Oppregningen ovenfor er ikke uttømmende. Kriminalomsorgen kan for eksempel også ha behov for opplysninger om innsattes psykiske lidelser eller andre forhold, fordi disse forholdene kan representere fare for andre innsatte eller for sikkerheten i fengselet.
7.4.5 Økonomiske forhold
Det synes i noen grad nødvendig med en bedre kommunikasjon mellom fengselet og hjelpeapparatet om innsattes økonomiske forhold. Faren for misbruk av støtteordninger til den innsatte er stor, dersom ikke anstaltene får nødvendig informasjon om slike forhold. Det er viktig å unngå at den innsatte setter seg i en situasjon hvor vedkommende får muligheter til å misbruke hjelpetiltak under straffegjennomføringen, noe som kan skape ytterligere problemer for den innsatte.
7.4.6 Beslutninger om gjennomføringsformer, permisjon og løslatelse
Etter departementets syn kan det særlig være behov for opplysninger om innsattes barne- og familieforhold ved beslutninger om gjennomføringsformer, permisjon og løslatelse. Opplysninger fra barnevernet, sosialtjenesten og helsepersonell i helsetjenesten kan ha stor betydning ved for eksempel innvilgelse av permisjoner i de tilfellene der det har foregått omfattende mishandling i hjemmet.
Opplysninger om den innsattes familieforhold, blant annet om barn, er viktig når det gjelder innsattes muligheter for utgang fra fengselet. Slike opplysninger er ikke bare viktige for eventuelt å understøtte den innsattes behov for blant annet permisjoner, men også for å unngå at man gir permisjoner til hjemmet for innsatte som utsetter familien sin for negativ påvirkning som vold med videre. Kriminalomsorgen har erfaring med at slik mangelfull kommunikasjon har hatt svært negativ innvirkning på innsattes familie, spesielt i saker hvor innsatte får utgang fra fengselet.
7.4.7 Forvaltningssamarbeidet
Gjennom forvaltningssamarbeidet vil kriminalomsorgen ha et nært samarbeid med en rekke ulike etater. Utviklingen viser at dette samarbeidet etter hvert blir både tettere og mer forpliktende enn tidligere. Et eksempel er samarbeidet om lovbrytere som er dømt til betinget dom med narkotikaprogram, hvor kriminalomsorgen og andre offentlige etater skal jobbe tett sammen i team. De ulike etatenes taushetspliktsregler kan ofte skape kunstige barrierer mellom de ulike aktørene til tross for at alle har samme mål. Derfor vil infoflyten mellom de ulike forvaltningsorganene under gjennomføringen av varetekt og fengselsstraff være et viktig hensyn som må vektlegges.
Forvaltningssamarbeid kan også være nødvendig for å hjelpe den innsatte til å bli løslatt med et godt fungerende opplegg utenfor fengselet. Viktig informasjon må derfor kunne tilflyte samarbeidspartnerne uten at dette blir ansett som et brudd på taushetsplikten.
Etter departementets syn er ikke kriminalomsorgens behov for å motta taushetsbelagte opplysninger ved forvaltningssamarbeidet dekket gjennom forvaltningslovens regler.
7.4.8 Departementets forslag
Flere høringsuttalelser viser at det er behov for mer informasjon, også taushetsbelagt, enn det dagens lovverk åpner for. Forvaltningsloven § 13 f annet ledd tillater lovbestemte unntak fra taushetsplikten. Bestemmelsen lyder:
«Bestemmelse i annen lov om rett eller plikt til å gi opplysninger begrenser ikke lovbestemt taushetsplikt, med mindre vedkommende bestemmelse fastsetter eller klart forutsetter at taushetsplikten ikke skal gjelde.»
Departementet er imidlertid enig i at høringsforslaget har fått en alt for vid formulering slik hovedvekten av høringsinstansene gir uttrykk for. Personvernet anses som en viktig verdi i vårt samfunn, og ethvert unntak fra taushetsplikten for personopplysninger innebærer et inngrep i personvernet. Ved spørsmål om unntak fra taushetsplikten må derfor hensynet til personvernet veies opp mot de interesser som taler for utgivelse av informasjon. Dette er en vanskelig, men viktig interesseavveining.
Departementet har vurdert om det også er behov for en aktiv opplysningsplikt for helsepersonell i helsetjenesten. Enkelte høringsinstanser har pekt på at det kan være vanskelig for kriminalomsorgen å vite om det foreligger opplysninger den bør kreve innsyn i. Spørsmålet blir da om helsepersonell i helsetjenesten skal ha plikt til av eget tiltak å gi kriminalomsorgen nødvendige opplysninger. Bestemmelsen i lov om vern mot smittsomme sykdommer § 2-2 gir leger i visse tilfeller adgang til å gi opplysninger om smittestatus og andre helt nødvendige opplysninger uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Denne bestemmelsen vil langt på vei dekke kriminalomsorgens behov for opplysninger i forhold til overføring av allmennfarlig smittsom sykdom fra en smittet person, men ikke i forhold til andre situasjoner som også gjelder liv og helse. Etter departementets syn må likevel terskelen for å gi en regel om aktiv opplysningsplikt være svært høy og begrunnet i helt spesielle behov. Departementet har på denne bakgrunn kommet frem til at man ikke vil foreslå en slik aktiv opplysningsplikt for helsepersonell i helsetjenesten i straffegjennomføringsloven.
Personopplysningsloven § 20 annet ledd bokstav a gir adgang til å fastsette unntak fra reglene om at den registrerte skal varsles når personopplysninger formidles. Den registrerte har ikke krav på varsel dersom innsamlingen eller formidlingen av opplysninger er uttrykkelig fastsatt i lov.
Det er viktig at lovteksten så presist som mulig angir hvilke opplysninger kriminalomsorgen har rett til å få uten hinder av taushetsplikten. Det må også presist angis hvem disse opplysningene kan kreves fra. Departementet har laget et nytt forslag hvor disse hensynene er søkt ivaretatt. I høringsutkastet foreslo departementet å ta inn bestemmelsen som et nytt annet ledd i § 7. Lovteknisk er det imidlertid mer korrekt å foreslå en ny § 7a. Departementets forslag lyder slik:
Ǥ 7a Opplysningsplikt overfor kriminalomsorgen
Før det gis opplysninger som nevnt i annet ledd, skal det søkes å oppnå medvirkning eller samtykke fra den opplysningene direkte gjelder.
Uten hinder av taushetsplikten har kriminalomsorgen rett til å innhente fra:
Folkeregisteret; opplysninger om innsattes navn, fødselsnummer, fødested, bopel og statsborgerskap.
Tilsatte i barnevernet og sosialtjenesten; opplysninger om innsattes barne- og familieforhold som er nødvendige for å ivareta hensynet til barnet og den øvrige familien under straffegjennomføring, ved permisjon, ved løslatelse og ved overføring til andre gjennomføringsformer enn fengsel med høyt sikkerhetsnivå.
Helsepersonell i helsetjenesten; opplysninger som nevnt i bokstav b, samt opplysninger som er strengt nødvendige for å avverge fare for liv og helse for den innsatte selv, andre innsatte og tilsatte.
Opplysningene skal gis uten ugrunnet opphold. Regiondirektøren avgjør hvem som har myndighet til å innhente og motta opplysninger som er nevnt ovenfor.»
Bestemmelsen gir blant annet kriminalomsorgen rett til å innhente opplysninger om innsattes barne- og familieforhold som er nødvendig for å ivareta hensynet til barnet og den øvrige familien. Dette innebærer imidlertid ikke at kriminalomsorgen kan be om enhver opplysning tilsatte i barnevernet, sosialtjenesten og helsepersonell i helsetjenesten besitter om innsattes barne- og familieforhold. Både tilsatte i barnevernet, sosialtjenesten og helsepersonell i helsetjenesten har ansvar for å unngå at taushetsbelagte opplysninger blir videreformidlet i større omfang enn nødvendig. Kriminalomsorgen må således så langt som mulig konkretisere hva slags opplysninger som ønskes. Og når det gjelder opplysninger fra barnevernet, er det barnevernet som ut i fra en barnefaglig vurdering avgjør hvilke konkrete opplysninger som skal overleveres til kriminalomsorgen.
Det følger av bestemmelsens første ledd at det først skal søkes å oppnå medvirkning eller samtykke fra den opplysningene direkte gjelder. Når det gjelder opplysninger om innsattes barne- og familieforhold kan dette imidlertid være taushetsbelagte opplysninger ikke bare om den innsatte, men også taushetsbelagte opplysninger om den innsattes barn, ektefelle m.v. I tilfeller der det er aktuelt å videreformidle opplysninger om den innsattes barn, ektefelle m.v. er det den som besitter disse opplysningene i barnevernet, sosialtjenesten eller helsetjenesten som så langt som mulig må søke å oppnå samtykke fra dem opplysningene direkte gjelder.