8 Bruk av radiologisk undersøkelse

8.1 Gjeldende rett

Etter straffegjennomføringsloven § 29 tredje ledd kan kriminalomsorgen beslutte at det skal foretas kroppslige undersøkelser eller andre tiltak for å få bringe det ulovlige stoffet frem. Bestemmelsen har vært tolket slik at den også gir hjemmel for røntgenundersøkelse, selv om tiltaket strengt tatt ikke er egnet til å bringe stoffet frem. Vilkåret for å beslutte røntgenundersøkelse oppfattes som unødig strengt. Det har i praksis vist seg vanskelig å dokumentere at mistanken mot innsatte er «overveiende sannsynlig».

8.2 Høringsutkastet

Kontroll av innsatte er en viktig del av kriminalomsorgens oppgaver og er nødvendig for å forhindre straffbare handlinger eller handlinger som kan berøre den ro, orden og sikkerhet som må være til stede i en lukket institusjon som fengsel. Bekjempelse av narkotikamisbruk er spesielt høyt prioritert, fordi misbruk i tillegg til å være straffbart og helseskadelig, og vanskeliggjør rehabilitering, gir et negativet miljø. Misbruk utgjør også en sikkerhetsmessig risikofaktor både for innsatte og tilsatte. Dette fremgår av forarbeidene til straffegjennomføringsloven. Imidlertid er det også viktig å verne innsattes liv og helse. Begge hensynene taler for at kriminalomsorgen må ha tilgang til moderne hjelpemidler som kan avdekke om innsatte skjuler ulovlige stoffer i kroppen.

Høringsutkastet peker på at det ikke er uvanlig at domfelte skjuler narkotika eller andre ulovlige stoffer i kroppen. Risikoen for at innpakningen skal revne er stor med de alvorlige konsekvenser dette kan få for domfelte. Bruk av røntgenundersøkelse vil etter departementets syn være både en sikrere og mer human metode enn for eksempel spesialtoalett for å fastslå om domfelte skjuler ulovlige stoffer i kroppen.

Det har som nevnt ovenfor, i praksis vist seg vanskelig å dokumentere at mistanken mot innsatte er «overveiende sannsynlig». Departementet foreslår derfor et tillegg til § 29 annet ledd slik at kriminalomsorgen kan beslutte å sette i verk røntgenundersøkelse eller andre tilsvarende tiltak dersom det er «sannsynlig» at domfelte skjuler ulovlige stoffer i kroppen. Forslaget omfatter også varetektsinnsatte, jf. straffegjennomføringsloven § 52.

8.3 Høringsinstansenes syn

Datatilsynet, Rogaland statsadvokatembeter, Kriminalomsorgen region sørvest, Kriminalomsorgen region nord, Ullersmo fengsel, Kriminalomsorgens utdanningssenter, Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund og Kriminalomsorgens Yrkesforbund støtter forslaget.

Datatilsynet uttaler for eksempel i sin høringsuttalelse følgende:

«Datatilsynet kan ikke se at bruk av røntgenundersøkelser i de aktuelle tilfellene etablerer et større inngrep i den enkeltes personvern enn hva det å bli plassert på et enerom med spesialtoalett kan medføre. Såfremt det stilles krav om at det skal være sannsynlighetsovervekt for besittelse før slike undersøkelser kan iverksettes, og at det ikke benyttes rutinemessig, oppfatter Datatilsynet, som departementet, at denne metoden fremstår som mer human enn dagens mest brukte metode.»

Oslo politidistrikt, Kriminalomsorgen region nordøst, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO) og Norsk Radiografforbund går i mot forslaget eller er kritisk til det.

Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO) fremholder:

«FO er skeptisk til at Kriminalomsorgen skal kunne beslutte å sette i verk røntgenundersøkelse eller andre tilsvarende tiltak i de tilfelle det her foreslås. FO ser dette som en betydelig utvidelse av adgangen til inngrep i en persons integritet. I en eventuell videre vurdering av om en slik bestemmelse skal innføres, mener FO at aktuelle helsemessige konsekvenser av hyppig røntgenbruk bør vurderes.»

Norsk Radiografforbund uttaler følgende:

«I høringsutkastet er det foreslått at adgangen til å henvise til røntgenundersøkelser skal gis til kriminalomsorgen. Medisinsk bruk av stråling kan medføre risiko for pasientens liv og helse i ytterste konsekvens. Det er ønskelig å redusere bruken av medisinsk stråling til et minimum da bruken innebærer økt risiko for kreft for den enkelte pasient. Bruk av medisinsk stråling skal derfor alltid være berettiget (jfr. strålevernloven § 29). Vurderingen av om strålebruken er berettiget må gjøres av den faglig ansvarlige (jfr strålevernloven § 13). Forslag til ny ordlyd i straffegjennomføringsloven § 29, annet ledd er etter Norsk Radiografforbunds mening i strid med strålevernloven. Norsk Radiografforbund vil peke på at en streng praktisering av bestemmelsen i gjeldene lovtekst også har sammenheng med de betenkeligheter bruk av ioniserende stråling har. Norsk Radiografforbund vil derfor foreslå at lovteksten i gjeldende lov opprettholdes.»

Oslo politidistrikt gir følgende uttalelse:

«Også strpl. § 157 hjemler adgang til på visse vilkår å gjennomføre kroppslige undersøkelser. I denne bestemmelsen er det imidlertid et krav om forholdsmessighet, og et forbehold om at undersøkelsen kan gjennomføres uten «fare eller betydelig smerte», og at det er skjellig grunn til å mistenke straffbare handlinger.

Etter det fremlagte forslag vil mistankens styrke bli det samme som etter strpl. § 157. I utgangspunktet synes dette etter Oslo politidistrikts oppfatning ikke å være urimelig.

I forslaget til endring i straffegjennomføringsloven § 29, 2. ledd er det verken krav om forholdsmessighet eller inntatt noe forbehold om smerte eller fare. Selv om en røntgenundersøkelse i utgangspunktet er ufarlig, kan den under gitte omstendigheter være smertefull (kontrastvæske mv). Oslo politidistrikt har ikke tilstrekkelig kjennskap til de erfaringer som kriminalomsorgen sitter med på dette feltet til å kunne hevde at det bør være kvalifisert sannsynlighetsovervekt i disse sakene, men vi mener likevel at departementet bør vurdere om ikke alminnelige reservasjoner om forholdsmessighet og belastning for den som skal undersøkes bør inkluderes i bestemmelsen. For ordens skyld påpekes at i en situasjon hvor en innsatt er blitt akutt syk, og det er fare for liv, slik det nevnes i høringsbrevet, vil man være utenfor de tilfeller som loven vel er ment å regulere. Da vil det uansett bli iverksatt livreddende tiltak etter nærmere medisinsk vurdering, det være seg røntgen eller kirurgi eller annet.»

Kriminalomsorgen region nordøst har i sin høringsuttalelse en del generelle merknader til forslaget og uttaler blant annet:

«(...) Det bør tilstrebes mest mulig lik begrepsbruk/lovforståelse i tilsvarende regelverk. Til sammenligning forutsetter kroppslige undersøkelser i medhold av straffeprosessloven § 157 at det kun foretas inngrep som kan skje uten fare eller betydelig smerte for mistenkte, jf påtaleinstruksen § 10-4 første ledd. Det er her ikke gitt anledning til å foreta gastroskopi (mageundersøkelse eller urinprøvetaking med bruk av kateter). De samme begrensningene må trolig innfortolkes i straffegjennomføringsloven § 29 og begrensningene bør ved lovendring vurderes tatt inn i bestemmelsen. Det påpekes videre som en svakhet at tiltakene som rent faktisk kan iverksettes etter bestemmelsen, ikke er konkretisert eller opplistet nærmere.

Vi viser til at det dreier seg om integritetskrenkende tiltak som i henhold til legalitetsprinsippet anses som inngrep ovenfor borgerne, jf Eskeland, Fangerett, 1989 (s. 61).

Røntgenundersøkelse som kontrolltiltak er altså tradisjonelt ikke ansett som kroppslige undersøkelser. Kontrollmetoden må sies å stå i en særstilling i forhold til øvrige tiltak. I praksis regnes det som et «annet tiltak» etter § 29, tredje ledd. Røntgenundersøkelse kan ikke «bringe stoffet frem», men kun medvirke til å påvise at innsatte skjuler fremmedlegemer etc i kroppen, selve frembringelse må skje ved hjelp av kroppslig undersøkelse. Det samme er tilfellet med blodprøvetaking, jf § 29 første ledd – som i forhold til strpl § 157 er titulert som kroppslig undersøkelse. Denne prøveformen kan heller ikke bringe stoffet frem, men vil på lik linje med røntgenundersøkelser kunne påvise at stoff oppbevares i kroppen eller på annen måte finnes i kroppens system. I så måte er lovens ordlyd noe uheldig utformet og det pekes på som en rettslig mangel ved lovteksten som bør rettes opp. Forholdet til strpl § 157 etter lovendringsforslaget bør avklares.

Det er uheldig at reglene for innsatte og borgere ellers blir så forskjellig, jf at strpl § 157 har krav om skjellig grunn til mistanke og kjennelse fra retten (dersom ikke samtykke forefinnes). Det anses dessuten som lite betryggende rettssikkerhetsmessig at man stadig uthuler bestemmelsen og fraviker det som tradisjonelt har vært regnet som kroppslige undersøkelser i lovens forstand.

(...)

Dersom røntgen «flyttes» til andre ledd, anbefales under alle omstendigheter at begrensningen om at inngrepet bare kan uføres av helsepersonell, følger med. Tiltaket bør etter vårt syn kun utføres av helsepersonell med de samme krav til saksbehandling, protokollføring m.v. som ved øvrige (kroppslige) tiltak.

(...)

Det anbefales at den rettslige statusen på tiltaket avklares, for så vidt uavhengig av hvilket ledd/bestemmelse som røntgenundersøkelse faller inn under, herunder om det er krav om vitne. Videre anbefales opprettholdt kravet om samtykke fra regionalt nivå såfremt dette er praktisk mulig.»

8.4 Departementets vurderinger

Et flertall av de høringsinstansene som har uttalt seg, støtter høringsforslaget fordi bruk og gjennomføring av spesialtoalett i alminnelighet fremstår som mer byrdefull for innsatte enn røntgenundersøkelse. Datatilsynet fastslår som nevnt i sin høringsuttalelse, at bruk av røntgenundersøkelser i de aktuelle tilfellene ikke etablerer et større inngrep i den enkeltes personvern enn hva det å bli plassert på et enerom med spesialtoalett kan medføre.

Fire høringsinstanser er kritisk til forslaget. Det er Oslo politidistrikt, Kriminalomsorgen region nordøst, Norsk Radiografforbund og Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO). Høringsinstansene viser særlig til de helsemessige konsekvensene av inngrepet og behovet for reservasjoner om forholdsmessighet og belastning for den innsatte. Kriminalomsorgen region nordøst er spesielt kritisk til hvordan forslaget rent lovteknisk er utformet.

Justisdepartementet har i brev av 12.9.2005 tatt opp følgende spørsmål med Sosial- og helsedirektoratet:

«Det første spørsmålet er om røntgen er egnet for å avdekke narkotika som er skjult i kroppens hulrom. De mest vanlige narkotiske stoffene som skjules er heroin, amfetamin og hasj. Stoffet oppbevares som oftest i plastforpakninger, men også andre forpakninger kan forekomme. Departementet er også interessert i å få opplyst hvilke andre tilsvarende undersøkelser som kan være aktuelle for å fastslå om en innsatt skjuler ulovlige stoffer i kroppen.

Det andre spørsmålet er om strålingsdosene kan utsette innsatte for helseskade og om høringsutkastet er i strid med strålevernloven § 29 annet ledd. I sin høringsuttalelse uttaler Norsk Radiografforbund følgende:

’I høringsutkastet er det foreslått at adgangen til å henvise til røntgenundersøkelser skal gis til kriminalomsorgen. Medisinsk bruk av stråling kan medføre risiko for pasientens liv og helse i ytterste konsekvens. Det er ønskelig å redusere bruken av medisinsk stråling til et minimum da bruken innebærer økt risiko for kreft for den enkelte pasient. Bruk av medisinsk stråling skal derfor alltid være berettiget (jfr. strålevernloven § 29). Vurderingen av om strålebruken er berettiget må gjøres av den faglig ansvarlige (jfr strålevernloven § 13). Forslag til ny ordlyd i straffegjennomføringsloven § 29, annet ledd er etter Norsk Radiografforbunds mening i strid med strålevernloven. Norsk Radiografforbund vil peke på at en streng praktisering av bestemmelsen i gjeldene lovtekst også har sammenheng med de betenkeligheter bruk av ioniserende stråling har. Norsk Radiografforbund vil derfor foreslå at lovteksten i gjeldende lov opprettholdes.’

Etter høringsutkastet er det tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for å beslutte røntgenundersøkelse. Det er vanskelig på forhånd å fastslå hvordan bestemmelsen vil bli brukt i praksis, men fremstilling til sykehus eller røntgeninstitutt er i seg selv et omfattende og kostbart foretagende og man antar således at dette ikke blir gjort unødig. Virkemidlet røntgen er imidlertid ikke tenkt brukt som et rutinemessig kontrollmiddel. I flere tilfelle hvor det besluttes røntgenundersøkelse, antar vi dessuten at innsatte vil ta ut stoffet selv.

Et tredje spørsmål er om utkastet kan ha konsekvenser for kapasiteten på sykehusene. I Oslo-området ligger flere større fengsler som Oslo fengsel, Ullersmo fengsel, Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstalt og Bredtveit fengsel, forvarings- og sikringsanstalt.

Justisdepartementet anmoder Sosial- og helsedirektoratet om en snarlig uttalelse til de spørsmålene som er stilt ovenfor og er også interessert i eventuelt andre innvendinger mot utkastet.»

Sosial- og helsedirektoratet har i sitt svarbrev datert 1.12.2005 uttalt følgende:

«Sosial- og helsedirektoratet har mottatt brev fra Justis- og politidepartementet datert 12.09.2005 vedr. forslag til endringer i straffegjennomføringslovens § 29 annet ledd om tiltak i de tilfeller der det er sannsynlig at domfelte i kroppen skjuler rusmidler mv. Det foreligger følgende forslag til tillegg: ’Kriminalomsorgen kan etter samme vilkår også beslutte å sette i verk røntgenundersøkelse eller andre tilsvarende tiltak for å fastslå om det er skjult slike stoffer i kroppen. Undersøkelsen skal foretas av kvalifisert helsepersonell.’

Justis- og politidepartementet ber spesielt om en faglig vurdering av tre spørsmål:

1. Er røntgen egnet til å avdekke narkotika skjult i kroppens hulrom?

Mulighetene for å oppdage substanser som er gjemt i kroppens hulrom er svært avhengig av måten stoffet er innpakket. Ved forsøk på smugling ved hjelp av kurerer er det mest vanlig at man svelger narkotika i pastaform, pakket i industrielt fremstilte latex­pakninger forseglet med voks eller glassfiber (bodypackers). Det kan være mulig å oppdage dette ved vanlig enkel røntgenteknikk uten kontrastmiddel (rtg. oversikt abdomen) eller med lavdose CT-teknikk med bruk av kontrastmiddel. Ultralyd­undersøkelse kan være til stor nytte i slike tilfelle, men må utføres av personell med særdeles god trening i undersøkelse på denne indikasjon.

Det som vil være mest aktuelt hos innsatte i fengselsvesenet er at man inntar pakninger med mindre mengder narkotika som er dårligere pakket inn og som har varierende form og størrelse sammenlignet med ovennevnte. Slike «bodystuffers» kan være langt vanskeligere å oppdage med de tilgjengelige teknikkene. Her er hverken rtg. oversikt abdomen eller CT-undersøkelse egnet. Det foreligger ingen studier om ultralyd ved denne problemstillingen.

2. Kan stråledosene utsette innsatte for helseskade, og er forslaget i strid med strålevernloven?

Bruk av røntgenundersøkelser er en akseptert del av medisinsk praksis og er beret­tiget hvis den kliniske nytten for pasienten langt overstiger strålerisikoen. Imidlertid er selv den minste stråledose forbundet med en risiko. En liten del av de genmuta­sjoner og ondartede sykdommer som forekommer hos befolkningen, kan tilskrives den naturlige bakgrunnsbestrålingen. I Norge er den gjennomsnittlige bakgrunns­bestrål­ingen ca 2,2 mSv (millisivert) pr person pr. år. Stråledosen ved rtg. oversikt abdomen er ca 1,0 mSv (ca 5 måneders bakgrunnsbestråling), mens det tilsvarende tall for en lavdose CT abdomen er 1,7 mSv (ca 9 måneders bakgrunns­bestråling). Dosegrensen for personer med yrkesmessig strålebelastning er satt til 20 mSv/år. Som enkeltdoser utgjør ikke de aktuelle undersøkelsene en uakseptabel risiko når strålebelast­ningen veies mot en medisinske nytteverdi av røntgenundersøkelsen. Ved den aktuelle problemstillingen er det imidlertid ingen individuell medisinsk nytteverdi som forsvarer strålebruken. Røntgenunder­søkelsene synes samtidig å ha begrenset nytteverdi for å oppdage forbudte substanser i kroppen, og det kan være aktuelt med gjentatte undersøkelser. Helserisikoen ved slike undersøkelser kan derfor ikke vurderes som ubetydelig. Det vises forøvrig til svar fra Statens strålevern som er sendt i kopi direkte til Justisdepartementet.

I denne sammenheng skal det presiseres at ultralydundersøkelser ikke medfører noen kjent helserisiko for den undersøkte.

3. Kan forslaget ha konsekvenser for kapasiteten på sykehusene?

I de tilfellene der det skulle finnes indikasjon for å utføre røntgen- eller andre under­søkelser med den aktuelle problemstillingen, ville det være aktuelt å utføre undersøk­elsene ved det sykehus som har ansvar for fengselet, eller evt. ved et nærliggende røntgeninstitutt. Det er vanskelig å anslå hvor hyppig behov for slike undersøkelser skulle oppstå, men undersøkelser på denne indikasjon vil neppe utgjøre noen trussel for sykehusenes kapasitet.»

I en tilleggsuttalelse har Sosial- og helsedirektoratet utdypet et poeng som ikke kom klart frem av brevet: Ved den aktuelle problemstillingen vil et positivt funn (dvs. at man ser et nedsvelget objekt) ha høy utsagnskraft. Et negativt funn (at man ikke ser noe) har derimot liten utsagnskraft (dvs. et negativt funn kan ikke utelukke at det foreligger noe nedsvelget objekt).

Sosial- og helsedirektoratet har forelagt spørsmålet om de strålevernsmessige sidene ved forslaget for Statens strålevern som i brev av 6.10.2005 uttaler følgende:

«Strålevernet er bedt om å vurdere forslaget til endringer av straffegjennomføringsloven, stilt av Justis- og Politidepartementet (ref. 2004/02516 D TRH/BM), i egenskap at Strålevernet forvalter strålevernslovgivningen som omfatter lov av 12. mai 2000 nr. 36 om strålevern og bruk av stråling (strålevernloven) med tilhørende forskrift av 21. november 2003 nr. 1362 om strålevern og bruk av stråling (strålevernforskriften). Det dreier seg om tilfeller der det er sannsynlig at domfelte skjuler rusmidler etc. i kroppen. Spørsmålet er om formuleringen «Kriminalomsorgen kan etter samme vilkår beslutte å sette i verk røntgenundersøkelse eller andre tilsvarende tiltak for å fastslå om det er skjult slike stoffer i kroppen. Undersøkelsen skal foretas av kvalifisert helsepersonell» er i strid med strålevernslovgivningen.

1. Medisinsk strålebruk omfatter såkalte «rettslige undersøkelser» jf. §4 m) i strålevernsforskriften. Bakgrunn for denne ordlyden kommer fra EUs «Pasientdirektiv» (Medical Exposure Directive 97/43/Euratom), som en oversettelse av «medico-legal procedures»(procedures performed for legal or insurance purposes without medical indication). Strålevernets fortolkning er at røntgen-undersøkelsene som ønskes regulert av lovforslaget også er regulert av strålevernslovgivningen.

2. Strålevernsforskriftens § 29 om berettigelse kommer altså til anvendelse, og overordnet forskriften, strålevernslovens § 13 som sier at den «faglig ansvarlige» ved medisinsk strålebruk skal vurdere om bruken av stråling er berettiget. Man må da vurdere om undersøkelsen er til overveiende nytte for pasienten, i avveiningen mellom risikoen for at innpakningen skal revne og den antatte risikoen som følger av stråledosen knyttet til undersøkelsen. Strålevernet vil legge til grunn at dette er en medisinsk vurdering som må foretas av lege. Det må altså være en lege som henviser til radiologisk undersøkelse, og det gjelder i prinsippet røntgenundersøkelser, ultralyd eller andre undersøkelser som omfatter stråling.

3. Spørsmålet er også omfattet av strålevernforskriftens §30 om optimalisering. Dersom radiologisk undersøkelse er vurdert berettiget, skal det velges en metode som gir lavest mulig stråledose til den domfelte. Strålevernets oppfatning er at denne vurderingen gjøres best i radiologisk avdeling eller i virksomhet der slik spesialistkompetanse finnes. Henvisningen må inneholde nok informasjon om hva man mistenker (heroin, amfetamin, hasj, annet) til at man kan velge den mest hensiktsmessige radiologiske metoden. Røntgenundersøkelser i spesialisthelsetjenesten er underlagt krav om godkjenning etter strålevernsforskriftens § 5 g), slik at henvisning hit vil sikre kvaliteten av tjenestene også strålevernsmessig.

4. Strålevernslovgivningen åpner også for bruk av enklere røntgenapparatur i primærhelsetjenesten, på legekontorer etc. Det er altså ikke noe i veien for at det kan plasseres røntgenapparatur innen et fengsel. Slik enkel bruk er bare underlagt meldeplikt, jf. strålevernsforskriftens § 6. Enten man velger å henvise til spesialisthelsetjenesten, eller etablere en enklere tjeneste innen fengselsvesenet, gjelder imidlertid Strålevernsforskriftens krav til medisinsk strålebruk.

Til slutt en kommentar til selve saksgangen. Strålevernet har ikke fått forelagt høringsnotatet før det gikk på alminnelig høring, og har derfor ikke tidligere hatt anledning til å utale seg om de foreslåtte endringene. Vi er også usikker på om vi har fått alt grunnlagsmateriale. Det synes imidlertid klart at en praksis der domfelte/mistenkte på generelt grunnlag sendes til radiologisk undersøkelse er i strid med strålevernslovgivningen, likeledes at personell uten medisinsk faglig bakgrunn kan beslutte gjennomføring av røntgenundersøkelser. Lovforslaget bør derfor ikke fremmes som det står nå.

Vi vil foreslå å omformulere § 29 i utkastet til «Kriminalomsorgen kan etter samme vilkår også henvise til radiologisk undersøkelse, dersom det er sannsynlig at domfelte skjuler slike stoffer i kroppen». Vi vil da forutsette at det finnes en faglig ansvarlig lege i kriminalomsorgen.»

Det fremgår av forarbeidene til straffegjennomføringsloven at departementet finner det hensiktsmessig at staffegjennomføringsloven har en egen hjemmel for å kunne beslutte kroppslige undersøkelser, fordi narkotikaproblemet i fengslene er økende, og fordi bruk av kroppens hulrom er en velbrukt metode for innsmugling. Departementets begrunnelse for en radiologisk undersøkelse er at tiltaket vil være en sikrere og mer human metode for å fastslå om domfelte skjuler ulovlige stoffer i kroppen enn for eksempel spesialtoalett. Virkemidlet er ikke tenkt brukt som et rutinemessig kontrollmiddel. Hensynet til å verne domfelte mot helseskadelige virkninger tillegges betydelig vekt. Undersøkelsen gjennomføres for å bekrefte eller avkrefte om innsatte skjuler ulovlige stoffer før eventuelt andre mer inngripende tiltak iverksettes for å bringe stoffet frem.

Radiologisk undersøkelse vil ikke alltid være egnet til å avdekke ulovlige stoffer som er skjult i kroppen. Muligheten for å oppdage stoffet er blant annet avhengig av måten stoffet er innpakket på. I enkelte tilfeller kan imidlertid slike undersøkelser være egnet. I disse tilfellene vil derfor radiologisk undersøkelse bidra til å redusere skadevirkningene av isolasjon ved bruk av spesialtoalett, og dessuten faren for forgiftning og i verste fall dødsfall dersom forpakningen skulle sprekke. Derfor er det viktig å ikke utelukke mulig bruk av dette virkemiddelet. Departementet er dessuten enig med Datatilsynet «- - som ikke kan se at bruk av røntgenundersøkelser i de aktuelle tilfellene ikke etablerer et større inngrep i den enkeltes personvern enn hva det å bli plassert på et enerom med spesialtoalett kan medføre .» Departementet har imidlertid i samsvar med råd fra Statens strålevern endret forslaget slik at det ikke strider mot strålevernlovgivningen. Det nye forslaget til § 29 annet ledd nytt fjerde og femte punktum lyder slik:

«Dersom det er sannsynlig at domfelte i kroppen skjuler stoffer som ikke er lovlig foreskrevet, kan kriminalomsorgen også benytte radiologisk undersøkelse for å påvise stoffet. Henvisning til slik undersøkelse besluttes av lege som vurderer om bruken av stråling er berettiget, jf. strålevernloven § 13.»