3 Garantier

3.1 Bakgrunn og gjeldende norsk rett

Bakgrunnen for at departementet tar opp spørsmålet om garantier fremgår av punkt 2.1 foran. Departementet viser kort til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av forbrukerkjøpsloven ba regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til en sivilrettslig garantibestemmelse.

Om gjeldende rett heter det i departementets høringsnotat:

«I kontraktspraksis er det vanlig at selgeren påtar seg en retteplikt i en bestemt tidsperiode gjennom såkalte garantivilkår. Ved garantien innestår selgeren for en nærmere spesifisert retteplikt, mens andre misligholdsbeføyelser i større eller mindre utstrekning kan være fraskrevet i avtalen. Kjøperen kan for eksempel være avskåret fra å heve, kreve erstatning eller prisavslag hvis selgeren gjennomfører retting i samsvar med garantiens bestemmelser.

Det nærmere innholdet og virkningen av en garantierklæring beror på en tolkning av det aktuelle dispositive utsagnet. I teorien er det vanlig å operere med to hovedkategorier garantier. Den minst omfattende av disse er de såkalte bevisbyrdegarantiene. Det følger av forbrukerkjøpsloven § 18 første ledd at mangelsvurderingen skal skje på grunnlag av ytelsens tilstand på tidspunktet for risikoens overgang. Feil og skader som oppstår senere, er kjøperens risiko. Etter ulovfestede prinsipper antas kjøperen å ha bevisbyrden for at ytelsen var mangelfull på tidspunktet for risikoens overgang. Bevisbyrdegarantier innebærer – slik betegnelsen indikerer – bare at bevisbyrden for om det foreligger en mangel ved risikoens overgang, flyttes over fra kjøperen til selgeren.

Den andre hovedkategorien er de såkalte funksjonsgarantiene. Disse innebærer at selgeren påtar seg risikoen for ytelsens funksjonsdyktighet i garantitiden. Med mindre selgeren kan godtgjøre at feilen skyldes uforsvarlig bruk, hendelig uhell eller andre uvedkommende forhold, er alle feil som faller inn under garantien, i garantitiden hans risiko.»

Lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven) har regler om garantier. Om reguleringen i markedsføringsloven sies det følgende i høringsnotatet:

«Som nevnt ovenfor i punkt 2 er kravene til bruk av garantier i direktiv 1999/44/EF artikkel 6 nr. 2 til 5 gjennomført i markedsføringsloven kapittel II a, jf. Ot.prp. nr. 43 (2001-2002) Om lov om endringer i lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven).

Det er der gitt regler som nettopp tar sikte på å klargjøre forholdet mellom forbrukerens reklamasjonsrett etter spesiallovgivningen og rettigheter etter en avtalt garanti som vil komme som et supplement til rettighetene etter loven.

Markedsføringsloven § 9 c første ledd svarer innholdsmessig til tidligere § 2 tredje ledd, jf. Ot.prp. nr. 43 (2001-2002) side 22. Bestemmelsen forbyr bruk av garantiutsagn som ikke gir forbrukeren en bedre rettsstilling enn han eller hun ellers har i henhold til lov eller ulovfestede regler. Annet ledd oppstiller en opplysningsplikt i forbindelse med markedsføring av garantier. Etter første punktum skal det opplyses om eventuelle vesentlige begrensninger i garantien. Opplysningsplikten gjelder forhold forbrukeren har grunn til å forvente å bli gjort oppmerksom på. Som eksempel nevner forarbeidene tilfeller hvor garantien ikke omfatter sentrale deler av varen, jf. Ot.prp. nr. 43 (2001-2002) side 22. Dersom det opplyses om garantitiden i markedsføringen, skal det etter annet ledd annet punktum også opplyses om den lovbestemte fristen for reklamasjon etter den aktuelle lovgivningen.

Markedsføringsloven § 9 d første ledd inneholder en oppregning av opplysninger som skal fremgå av garantivilkårene. Ifølge forarbeidene er oppregningen ikke ment å være uttømmende, jf. Ot.prp. nr. 43 (2001-2002) side 22. Forbrukerombudet og Markedsrådet vil etter omstendighetene kunne stille ytterligere krav til innholdet av garantivilkårene i medhold av markedsføringsloven § 9 d. Etter § 9 d første ledd bokstav a skal det opplyses om garantiens innhold. I dette ligger for det første at det skal opplyses om hva garantien gir av rettigheter utover det forbrukeren har uten garantien. Videre skal det opplyses om eventuelle begrensninger i garantien. Eksempler på begrensninger kan være at garantien bare gjelder visse deler av varen, eller at den bare omfatter en begrenset del av utbedringskostnadene. Dersom det er fastsatt særlige betingelser for at garantien skal gjelde, skal det også opplyses om dette. Etter bokstav b skal det opplyses om aktuell lovgivning som kommer i tillegg til garantien, og at de lovbestemte rettighetene ikke begrenses av garantien. En generell henvisning til lovgivningen er ikke tilstrekkelig. For forbrukerkjøp må det derfor henvises til rettighetene etter forbrukerkjøpsloven. I medhold av bokstav c skal det gis opplysninger som er nødvendige for å benytte garantien. Eksempler på dette kan være garantiens varighet, hva den omfatter og hvem garantien kan gjøres gjeldende ovenfor. Bokstav d oppstiller en opplysningsplikt om lengstefristen for reklamasjon etter den aktuelle lovgivningen, dersom denne er lengre enn garantitiden. Etter bokstav e skal det opplyses om at det uansett kan reklameres på varen i sin helhet etter aktuell lovgivning, dersom garantien er begrenset. Dette forutsetter at den aktuelle lovens materielle vilkår er oppfylt, jf. Ot.prp. nr. 43 (2002-2002) s. 23.

Paragraf 9 d annet ledd gir regler om hvilket språk garantivilkårene skal utformes på. Er varen i hovedsak rettet mot norske forbrukere, skal garantivilkårene være utformet på norsk.

Paragraf 9 d tredje ledd første punktum pålegger garantigiveren å opplyse forbrukeren om garantien, dersom en garanti omfattes av avtalen. Videre skal det opplyses om at forbrukeren har rett til å få garantivilkårene utlevert. Etter annet punktum har forbrukeren etter begjæring rett til å få garantivilkårene utlevert. Forbrukeren skal i så fall motta garantivilkårene lesbart og lagret på papir eller et annet varig medium som forbrukeren råder over. Det er ikke tilstrekkelig å henvise til garantivilkår som for eksempel er lagt ut på selgerens nettsider.»

Barne- og likestillingsdepartementet sendte 7. juli 2006 på høring et forslag til revisjon av markedsføringsloven, blant annet med sikte på å gjennomføre direktiv 2005/29/EF om urimelig handelspraksis overfor forbrukere i norsk rett. I dette høringsnotatet reiser Barne- og likestillingsdepartementet spørsmål om noen av de nevnte bestemmelsene i markedsføringsloven skal fjernes, fordi disse konsumeres av direktivets generalklausul om urimelig markedspraksis. Det vil i så fall medføre en annen lovteknisk løsning, men neppe ha noen betydning for innholdet av gjeldende rett. Barne- og likestillingsdepartementet legger i høringsnotatet til grunn at dagens praksis vil kunne videreføres, ved at villedende garantiutsagn til forbrukere kan forbys.

Også forbrukerkjøpsloven har regler av betydning for garantier. I Justisdepartementets høringsnotat omtales rettstilstanden slik:

«Det følger av forbrukerkjøpsloven § 3 første ledd at det ikke kan avtales eller gjøres gjeldende vilkår som er ugunstigere for forbrukeren enn det som følger av loven. Dette innebærer at garantiavtaler som reduserer forbrukerens vern i forhold til loven, ikke kan gjøres gjeldende. Hvis det foreligger en mangel i lovens forstand, kan forbrukeren påberope seg alle misligholdsbeføyelsene på de vilkår loven oppstiller. Garantier får bare selvstendig rettslig betydning i den grad de gir forbrukeren et sterkere vern enn det som følger av loven.

Forbrukerkjøpsloven § 18 første ledd bestemmer at man ved bedømmelsen av om tingen har en mangel, skal legge til grunn det tidspunkt da risikoen går over på forbrukeren, selv om mangelen først viser seg senere.

Fra dette rettslige utgangspunktet gjør forbrukerkjøpsloven tre unntak i § 18 annet og tredje ledd. Ett av dem gjelder ved bruk av garantier og lignende, se tredje ledd annet og tredje punktum. (Hele tredje ledd gjengis for å få frem sammenhengen med første punktum):

«Selgeren svarer også for en mangel som oppstår senere, dersom den skyldes kontraktsbrudd fra hans eller hennes side. Det samme gjelder dersom selgeren ved garanti eller på annen måte har påtatt seg ansvar for at tingen vil ha angitte egenskaper eller være egnet til vanlig bruk eller en særlig bruksmåte i et tidsrom etter leveringen. En garanti er rettslig bindende for garantigiveren på de vilkår som er fastsatt i garantierklæringen og i tilknyttet reklame.»

Ordlyden i annet punktum er ikke klar, og den kan tolkes slik at man har koblet seg til lovens mangelsbegrep med den virkning at forbrukeren kan påberope seg lovens misligholdsbeføyelser i garantitiden. Det fremgår imidlertid nokså klart av bestemmelsens forhistorie at det bare er meningen å presisere at lovens utgangspunkt om tidspunktet for mangelsvurderingen i § 18 første ledd ikke er til hinder for at forbrukeren kan påberope seg en funksjonsgaranti så lenge garantien løper. Forbrukerkjøpsloven § 18 tredje ledd annet punktum svarer til kjøpsloven § 21 annet ledd annet punktum, og skal forstås på samme måte, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) side 176 annen spalte. I Ot.prp. nr. 80 (1986-87) side 64 første spalte viser departementet til at bestemmelsen skal forstås på samme måte som forslaget til tilsvarende regulering i NU 1984: 5 «nordiska köplagar» 22 §, hvor det på side 239 presiseres at «[v]ilka rättsverkningar som följer av en garanti eller annan liknande utfästelse beror på dess innehåll». Det vises også til at bestemmelsen motsvarer FN-konvensjonen om kontrakter for internasjonale løsørekjøp artikkel 36. Det som fastsettes i forbrukerkjøpsloven § 18 tredje ledd annet punktum mangler på bakgrunn av dette selvstendig materiell betydning, fordi man også uten en slik regulering måtte ha kommet til at en funksjonsgaranti kan gjøres gjeldende etter sitt innhold uavhengig av lovens regulering av risikoens overgang. Det er garantiens innhold som blir avgjørende.

Forbrukerkjøpsloven § 18 tredje ledd siste punktum ble tatt inn i loven for å tydeliggjøre gjennomføringen av direktiv 1999/44/EF artikkel 6 nr. 1, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) side 176 annen spalte.»

3.2 Rettstilstanden i Sverige, Finland og Danmark

Bakgrunnen for at Stortinget ba regjeringen fremme forslag om en ny garantibestemmelse, var blant annet at man i Sverige har en bestemmelse om garantier. Om svensk rett heter det i høringsnotatet:

«Virkningen av at selgeren har stilt en garanti eller lignende overfor en forbrukerkjøper er regulert i konsumentköplagen 21 §. Bestemmelsen lyder som følger:

«21 § Har säljaren eller någon annan för hans räkning genom en garanti eller liknande utfästelse åtagit sig att under en viss tid svara för varan eller en del därav eller för en egenskap hos varan, skall fel anses föreligga, om varan under den angivna tiden försämras i det avseende som utfästelsen omfattar.

Första stycket gäller inte, om det görs sannolikt att försämringen beror på en olyckshändelse eller därmed jämförlig händelse eller på vanvård, onormalt brukande eller något liknande förhållande på köparens sida.»

Formuleringen «liknande utfästelse» markerer at det ikke er nødvendig å bruke ordet «garanti» for at bestemmelsen skal komme til anvendelse. Det er tilstrekkelig at erklæringen i praksis har samme innhold som en vanlig tidsbestemt garanti, se Prop. 1989/90:89 om ny konsumentköplag side 110. Om begrepet funksjonsgaranti, vises det til punkt 3.1 ovenfor. Garantien kan gjelde varen generelt, eller den kan begrenses til en del av denne, for eksempel rustgaranti for bil.

Selv om bestemmelsen angir at garantien må være gitt for «en viss tid», innebærer dette ikke at garantien må være avgrenset til dager, måneder eller år. En garanti som for eksempel er begrenset til en viss kjørelengde i kilometer, omfattes også av regelen. Det er nok at garantien de facto er begrenset i tid.

Virkningen av en garanti etter 21 § er at en mangel anses å foreligge dersom varen i garantitiden «försämras» i forhold til den egenskap eller funksjon som garantien omfatter. Ifølge forarbeidene innbefatter «försämras» ikke slitasje eller andre forandringer på varen som skyldes normal bruk. Det må dreie seg om en «bristfällighet av någon form», jf. Prop. 1989/90: 89 side 110. Som eksempel på «bristfällighet» nevner forarbeidene at bremsene på bilen ikke fungerer tilfredsstillende eller at tekstiler, hvor fargeholdbarhet er en garantert egenskap, blekner i løpet av garantitiden.

Dersom varen «försämras» i forhold til garantien, kan forbrukeren påberope seg alle misligholdsbeføyelsene i loven, i den grad de øvrige vilkårene for den aktuelle beføyelse, ut over at det må foreligge en mangel, er oppfylt. Selgeren kan ikke begrense hvilke sanksjoner forbrukeren kan gjøre gjeldende, slik at kjøperen for eksempel kun har rett til å få mangelen rettet. Dette gjelder selv om garantitiden går ut over to år, som er den alminnelige preklusjonsfristen for å påberope mangler.

Selv om varen «försämras» under garantitiden, er selgeren fri for ansvar dersom han gjør det sannsynlig at feilen skyldes en ulykke eller lignende etter risikoovergangen eller kjøperens «vanvård, onormalt brukande eller liknande förhållande på köparens sida», jf. 21 § annet ledd. Eksempel på «liknande förhållande» kan ifølge forarbeidene være at kjøperen ikke har fulgt vesentlige bruksanvisninger eller lignende veiledning for bruk av varen. Selgeren kan imidlertid ikke fri seg fra sitt ansvar etter garantien ved å stille urimelige vilkår knyttet til bruken av varen, Prop. 1989/90: 89 s. 112. Som eksempel på noe som kan være et urimelig vilkår, nevner forarbeidene et krav om at forbrukeren må benytte selgerens verksted ved service dersom dette pådrar forbrukeren kostnader.

Bestemmelsen gjelder ikke bare for tilfeller hvor selgeren har gitt garantien. Under forutsetning av at garantien er stilt for selgerens regning, kommer 21 § til anvendelse også når garantien er stilt av en annen. Ifølge forarbeidene skal uttrykket «för säljarens räkning» tolkes vidt, jf. Prop. 1989/90: 89 s. 111. Det er ikke nødvendig at den som har gitt garantien for varen, står i et direkte oppdrags- eller fullmaktsforhold med selgeren. Synsvinkelen er i stedet at selgeren og den som gir garantien, opptrer som en enhet overfor forbrukeren. Dette eksemplifiseres med at forbrukeren i forbindelse med kjøpet mottar en garanti fra produsenten eller en annen tredjeperson. Bestemmelsen regulerer imidlertid ikke forholdet mellom den som har stilt garantien, og kjøperen. Garantisten kan derfor innskrenke sitt ansvar i større utstrekning enn det selgeren kan.»

Også i finsk rett har man lignende bestemmelser om garantier. Om dette heter det i høringsnotatet:

«I Finland er bruk av garanti ved forbrukerkjøp regulert i konsumentskyddslagen 5 kap. 15 a § som lyder som følger:

«Har säljaren forbundit sig att under en viss tid svara för varans användbarhet eller andra egenskaper (garanti), anses fel föreligga i varan, om varan under den angivna tiden försämras på det sätt som avses i garantin. Ansvar för fel inträder dock inte, om säljaren gör det sannolikt att försämringen beror på en olyckshändelse, felaktig hantering av varan eller någon annan omständighet på kjöparens sida.

Om garantin har getts av någon annan än säljaren i ett tidligare säljled eller för säljarens räkning, anses fel också härvid föreligga under de förutsättningar som anges i 1. mom. En garanti som getts i ett tidligare säljled binder dock inte säljaren till ansvar för fel som han inte annars skulle ansvara för enligt detta kapitel, om han visar att han hade meddelat köparen detta på ett tydligt sätt före köpet.

En garanti begränsar inte i denna lag föreskrivet ansvar för fel.»

Bestemmelsen synes etter sitt innhold i hovedtrekk lik den svenske. En vare skal anses for å ha en mangel om den i løpet av garantitiden «försämras» i noen henseende som omfattes av garantien. Som i Sverige gjelder dette likevel ikke om selgeren godtgjør at feilen skyldes en «olyckshändelse, felaktig hantering av varan eller någon annan omständighet på köparens sida». Virkningen av mangler under garantien er at lovens alminnelige mangelsbeføyelser kan gjøres gjeldende. Dette gjelder likevel ikke dersom garantien stiller forbrukeren i en gunstigere stilling enn etter loven i forhold til mangelsbeføyelser.

Når det gjelder selgers ansvar for garantier stilt av andre, skiller den finske bestemmelsen seg noe fra den svenske. Etter den finske bestemmelsen er selgeren ansvarlig ikke bare for garantier avgitt for dennes regning, men også garantier avgitt i tidligere salgsledd. Som nevnt under punkt 4.1, skal imidlertid den svenske regelen tolkes vidt, og også etter svensk rett kan selgeren holdes ansvarlig for en garanti avgitt av produsenten. Når det gjelder hvilke garantier selgeren er ansvarlig for, er det derfor neppe noen stor realitetsforskjell mellom svensk og finsk rett. I Finland har imidlertid selgeren adgang til å begrense sitt ansvar i forhold til garantier avgitt av en tredjeperson. Dette forutsetter likevel at selgeren har gjort kjøperen oppmerksom på dette før avtalen inngås.

Avtalevilkår som stiller kjøperen i en mindre gunstig stilling enn etter loven, kan ikke gjøres gjeldende av selgeren, jf. lovens kapittel 5 § 2. I tillegg er det i § 15 a tredje ledd også uttrykkelig presisert at en garanti ikke begrenser det mangelsansvar selgeren har etter loven. Dette er i og for seg en unødvendig presisering som er tatt inn av rent pedagogiske hensyn.

Konsumentskyddslagen 15 b § inneholder nærmere krav til opplysninger om garantien. Etter bestemmelsens første ledd første punktum skal det fremgå av garantien hva den inneholder. Det skal særlig nevnes at kjøperen, uavhengig av garantien, har de rettigheter som følger av loven, og at garantien ikke begrenser disse rettighetene. Av første ledd annet punktum følger at garantien videre skal opplyse om hvem som har gitt den, samt dens varighet og gyldighetsområde. Etter annet ledd skal garantien, dersom kjøperen begjærer dette, gis skriftlig eller i elektronisk form.»

I Danmark finnes det ikke lignende regler som de svenske og finske. Om den danske ordningen heter det i høringsnotatet:

«I Danmark reguleres forbrukerkjøp av den alminnelige köbeloven. Loven inneholder ingen regulering av bruken av garantier. For å tilfredsstille kravene i forbrukerkjøpsdirektivet innførte man en bestemmelse i den danske markedsføringsloven. Bestemmelsen lyder som følger:

«Garanti

§ 4. Over for forbrugere må erklæring om ydelse af garanti eller lignende kun anvendes, såfremt erklæringen giver modtageren en væsentlig bedre retsstilling end den, modtageren har efter lovgivningen.

Stk. 2. Ydes der garanti, skal den erhvervsdrivende på klar og tydelig måde informere forbrugeren om dens indhold og give de oplysninger, der er nødvendige for at gøre garantien gældende. Endvidere skal den erhvervsdrivende på en klar og tydelig måde oplyse, at forbrugerens ufravigelige rettigheder efter lovgivningen ikke berøres af garantien. Efter anmodning skal den erhvervsdrivende udlevere garantien skriftligt. Skriftlige garantier skal være affattet på dansk.»»

Danmark fikk en ny markedsføringslov i 2005, og bestemmelsen er videreført med samme ordlyd der.

3.3 Endring som har vært vurdert i svensk rett

I Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) ble det vist til at man i Sverige vurderte endringer i garantiordningen. Departementet anså det mindre gunstig å innføre en regel etter svensk mønster på et tidspunkt hvor den svenske bestemmelsen ble vurdert endret.

I høringsnotatet sies det følgende om erfaringene i Sverige og det foreløpige utfallet av den svenske prosessen:

«I SOU 1995: 11 Nya konsumentregler ble gjeldende rett om garantier overfor forbrukere tatt opp til vurdering. Mandatet for utredningen var, med bakgrunn i hvordan konsumentköplagen § 21 hadde fungert i praksis, å se nærmere på om bestemmelsen avveide selgernes og forbrukernes interesser på en tilfredsstillende måte.

Utvalget pekte innledningsvis på at det fra et prinsipielt synspunkt neppe kan påvises grunner for at en rent frivillig ordning som en garanti, skal undergis tvingende regulering.

Et spørsmål som sto sentralt, var om bestemmelsen hadde ført til redusert bruk av garantier. Utvalget fant at bruken av garantier hadde minsket kraftig etter at bestemmelsen trådte i kraft i 1991. Innenfor et flertall av bransjene tok bruken av garantier seg imidlertid opp til samme nivå som tidligere. Utvalget antok at dette bl.a. skyldtes at frykten for økte erstatningskrav som ble vakt ved endringen, ikke slo til. Videre fant utvalget at en del av de garantiene som forsvant med konsumentköplagen 21 §, neppe innebar noen reell fordel for forbrukerne, se SOU 1995: 11 side 113. Utvalget pekte imidlertid på at man ikke har kunnet observere i hvilken grad tallet på garantier ville ha øket dersom man ikke hadde gjennomført endringene i garantireglene i utgangspunktet.

Utvalget gikk inn for at gjeldende regulering i hovedsak ble videreført. Det ble imidlertid fremmet forslag om at selgeren skal kunne begrense hvilke mangelsbeføyelser kjøperen kan gjøre gjeldende under garantien, se SOU 1995: 11 side 116, jf. s. 185 flg. Bakgrunnen for forslaget var at det fra næringslivshold var fremmet ønske om en slik mulighet til å begrense ansvaret. Det var særlig behovet for å kunne fraskrive seg erstatningsansvar som ble fremhevet under høringen. Dette skulle igjen øke garantigivningen til fordel for forbrukerne. Et unntak fra utvalgets forslag om adgang til å fraskrive seg ansvar for visse beføyelser gjaldt kjøperens rett til å holde sin ytelse tilbake ved mangler. Denne retten utgjorde etter utvalgets oppfatning et viktig «pressmiddel» for forbrukeren. Av den grunn burde denne retten alltid kunne benyttes i garantitiden. Dersom garantien begrenset hvilke mangelsbeføyelser som kunne gjøres gjeldende, skulle selgeren pålegges å informere forbrukeren om dennes rett til å gjøre beføyelser gjeldende etter loven.

Garantier stilt overfor forbrukerkjøpere var også et tema i Sverige ved gjennomføringen av direktiv 1999/44/EF (forbrukerkjøpsdirektivet). Det ble lagt til grunn at direktivet ikke krevde endringer i konsumentköplagen 21 §. Regjeringen gikk imidlertid inn for å tilføye en regel i marknadsföringslagen som skulle stille bestemte krav til garantienes innhold og form, jf. Prop. 2001/02 s. 62-66. Spørsmålet om garantier i SOU 1995:11 ble dermed ikke tatt opp i denne forbindelse.

Den svenske regjering la 10. juni i år frem en såkalt lagrådsremiss (som legges frem for lagrådet før proposisjon i saken endelig fremmes) hvor det bl.a. tas stilling til forslaget om garantier i SOU 1995:11 Nya konsumentregler. I lagrådsremissen går man ikke inn for endringer i garantireglene som foreslått av utvalget. Høringsinstansene i Sverige var delte i synet på om det burde innføres en mulighet for den næringsdrivende til i garantitilfellene å fraskrive seg noen av lovens beføyelser. Flere høringsinstanser mente utvalgets forslag gikk for kort, slik at man i større grad enn foreslått burde kunne innskrenke ansvaret. På den annen side viste enkelte høringsinstanser til at de resultater man har sett angående erstatning og omfang av garantigivningen ikke gir grunnlag for så gjennomgripende forandringer som foreslått. Mange høringsinstanser pekte på faren for at den foreslåtte ordningen skal bli vanskelig for partene å få oversikt over, samt at den vil by på informasjons- og anvendelsesproblemer.

I den svenske lagrådsremissen tas det utgangspunkt i at det ut fra et mer prinsipielt synspunkt kan stilles spørsmål om et rent frivillig tiltak som en garanti bør undergis tvingende regulering. Det pekes imidlertid på at det uansett ikke er aktuelt å gå bort fra selve utgangspunktet om tvingende regler om garantier. Spørsmålet er bare om den næringsdrivende skal kunne utelukke enkelte beføyelser fra garantien. I vurderingen legges det vekt på om en slik mulighet vil øke omfanget av garantigivningen. Det legges imidlertid til grunn at det som har fremkommet om omfanget av garantigivningen og erstatningskrav, ikke påviser noe større praktisk behov for endrede regler, selv om det ikke er grunnlag for sikre slutninger. Videre pekes det på at en begrensning av beføyelsene etter forslaget bare vil være gyldig dersom selgeren opplyser kjøperen om hans eller hennes rettigheter etter loven. Ifølge lagrådsremissen krever dette en inngående kunnskap om regelsystemet som kjøperen og selgeren ofte ikke har. En omlegging av ordningen kan ifølge lagrådsremissen skape usikkerhet og forvirring. Det pekes videre på at en omfattende fraskrivningsmulighet vanskeliggjør prissammenligning mellom ulike tilbud. En økt bruk av garantier med begrensninger kan også ifølge den svenske lagrådsremissen minske tilliten til garantier generelt, noe som er uheldig for næringsdrivende som er villige til å påta seg et mer omfattende ansvar.»

Den nevnte lagrådsremissen ble fulgt opp med en proposisjon til Riksdagen, hvor det ble foreslått at reglene videreføres uendret. Riksdagen sluttet seg til dette ved sin behandling våren 2005.

3.4 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet følgende bestemmelse om garantier:

Ǥ 18 a Garantier

Har selgeren forpliktet seg til innenfor et gitt tidsrom å svare helt eller delvis for tingens anvendelighet eller andre egenskaper (garanti), foreligger det en mangel dersom tingen ikke svarer til selgerens forpliktelse. Dette gjelder ikke dersom det gjøres sannsynlig at feilen skyldes en ulykkeshendelse, feil håndtering av varen eller annet forhold på kjøperens side.

Dersom en garanti gitt av andre enn selgeren fremstår for forbrukeren som om den er gitt av selgeren, anses mangel å foreligge under de samme forutsetninger som fremgår av første ledd. Dette gjelder likevel ikke dersom selgeren før kjøpet meddeler kjøperen at han ikke er bundet av en garanti gitt av andre.

En garanti er rettslig bindende for garantigiveren på de vilkår som er fastsatt i garantierklæringen og i tilknyttet reklame.

En garanti begrenser ikke forbrukerens rettigheter etter loven her, jf. § 3 første ledd.»

Som bakgrunn for forslaget heter det i hørings­notatet:

«Den reguleringen av virkningen av å tilby garantier som finnes i Sverige og Finland, innebærer et ikke ubetydelig inngrep i kontraktsfriheten, og det i forhold til ordninger som tar sikte på å gi forbrukerne fordeler utover forbrukerkjøpslovens eksisterende ufravikelige vern. Det må derfor etter departementets syn foreligge vektige argumenter for en slik regulering for at den skal kunne anbefales.

Som det pekes på i den svenske lagrådsremissen, kan det prinsipielt spørres om rent frivillige ordninger som garantier bør undergis tvingende regulering. Det kan hevdes at selgeren bør ha mulighet til å tilby forbrukeren et vern utover det som følger av tvingende regler i loven, mot at han selv kan bestemme hvor langt dette skal gå. I den svenske lagrådsremissen slås det imidlertid fast at det ikke er aktuelt å fravike selve utgangpunktet i svensk rett om at en garanti innebærer tvingende regulering. Det aktuelle spørsmålet for svenskene er om dette utgangspunktet skal nyanseres gjennom en adgang for selgeren til å fraskrive seg enkelte beføyelser. Utgangspunktet for vurderingen er dermed et annet i Norge enn i Sverige. Det er en forskjell på å vurdere endringer i en allerede innarbeidet ordning som man gjør i Sverige, og å foreslå en ny ordning, som det eventuelt blir spørsmål om i Norge, dersom man skal gå over til et system som det gjeldende svenske. I Norge er utgangspunktet kontraktsfrihet. I realiteten er det spørsmål om å utvide lovens mangelsansvar for selgeren.

Den svenske begrunnelsen for ikke å gå over til et system med mulighet for ansvarsbegrensning for selgeren, synes primært å være at en slik omlegging vil virke forvirrende og skape informasjonsproblemer. Departementet er mer i tvil om dette kan være et argument i Norge for å gå bort fra utgangspunktet om kontraktsfrihet. Overført til norske forhold kan det hevdes at en overgang til det svenske systemet kan virke forvirrende.

Sett i lys av dette er det grunn til å vurdere nøye om det er behov for ytterligere lovregler på dette området. Som tidligere nevnt følger det allerede av markedsføringsloven § 9 c første ledd at «[d]et er forbudt i næringsvirksomhet å bruke ordet garanti eller tilsvarende uttrykk ved omsetning av varer (…), dersom mottakeren ikke gis rettigheter i tillegg til de rettighetene han eller hun ellers har, eller dersom slike rettigheter begrenses». Behovet for å motvirke betegnelsen garanti er på denne måten søkt ivaretatt i markedsføringsloven.

Det er i denne sammenheng også naturlig å peke på markedsføringsloven § 9 d første ledd bokstav d og e. Etter disse bestemmelsene skal det opplyses om lengstefristen for reklamasjon etter aktuell og nærmere angitt lovgivning, og at det uansett kan reklameres på ytelsen etter loven dersom garantien er begrenset (selvsagt forutsatt at lovens vilkår er oppfylt). Også disse bestemmelsene tar sikte på å skape klarhet i forholdet mellom lovens regler og hva som måtte følge av garantien. Reglene er dels kommet inn som en følge av kravene i forbrukerkjøpsdirektivet, som nettopp på dette punktet tok sikte på å skape den nødvendige klarhet mellom lovens mangelsregler og garantier for å hindre at forbrukeren ble villedet.

Justiskomiteens flertall pekte under behandlingen av forbrukerkjøpsloven på at markedsføringsloven ikke inneholder sivilrettslige sanksjoner.

Forbrukeren vil imidlertid ikke kunne fratas det vern forbrukerkjøpslovens ufravikelige regler gir dersom det etter loven foreligger en mangel ved varen. Foreligger det en kjøpsrettslig mangel, vil forbrukeren alltid kunne benytte seg av lovens mangelsbeføyelser. Videre er en garanti bindende, og kan påberopes av forbrukeren så langt den rekker. Spørsmålet her er om det er rimelig at forbrukeren i tillegg til dette skal kunne påberope alle lovens mangelsbeføyelser i et tilfelle hvor selgerens ansvar allerede går lenger enn etter loven ved at han eller hun frivillig har påtatt seg en garanti.

Etter departementets syn vil det være uheldig dersom en tvingende regulering av virkningene av bruk av garantier fører til at næringsdrivende reduserer bruken av garantier. Som det fremgår av punkt 5 ovenfor opplevde man i Sverige først at garantigivningen falt i perioden etter at konsumentköplagen 21 § ble innført, for så å ta seg opp igjen. Denne erfaringen kan muligens tilsi at det neppe er grunn til å forvente noen varig reduksjon i garantigivningen som følge av en lignende regulering som den svenske og finske. På den annen side vises det til SOU 1995: 11 s. 113 hvor utvalget pekte på at man antok at garantigivningen ville øke dersom man gjorde det mulig å begrense garantien, og at dette ville være en fordel for forbrukeren. Departementet ber om synspunkter på om tvingende regulering på dette punktet vil kunne antas å redusere garantigivningen.

En grunn til at garantigivningen tok seg opp igjen i Sverige kan tenkes å være at koblingen til lovens mangelsbegrep innebærer at de alminnelige misligholdssanksjonene bare kan gjøres gjeldende så fremt de øvrige vilkårene for henholdsvis retting, omlevering, prisavslag, heving og erstatning er til stede. Retting og omlevering er primære sanksjoner. Det er her i forhold til norsk rett særlig grunn til å fremheve at uvesentlige mangler ikke gir rett til å heve avtalen, jf. forbrukerkjøpsloven § 32, og at erstatningens omfang er underlagt en rekke begrensninger i § 52.

Det kan videre nevnes at det etter det svenske og finske systemet fortsatt eksisterer avtalefrihet med hensyn til hva garantien skal omfatte. Dette innebærer imidlertid bare at man kan begrense garantien til å gjelde visse egenskaper i varen, det er altså ikke tale om avtalefrihet vedrørende beføyelsene.

Dersom man mener at det innebærer et for vidtgående inngrep i kontraktsfriheten å innføre samme type regler som i Sverige og Finland, synes det ikke å være behov for noen ytterligere regulering av garantier utover de regler som allerede finnes i forbrukerkjøpsloven og markedsføringsloven.

Mener man derimot at det er rimelig at forbrukeren i garantitilfellene skal kunne påberope seg alle lovens mangelsbeføyelser, kan man se for seg en norsk bestemmelse etter mønster av de svenske og finske bestemmelsene. Departementet har i punkt 8 utarbeidet et utkast til en slik bestemmelse. I det følgende (under punkt 6.2 til 6.6) drøfter departementet enkelte spørsmål knyttet til en eventuell slik bestemmelse.

Man kunne under en slik forutsetning tenke seg en mellomløsning etter mønster av det svenske forslaget i SOU 1995: 11 s. 185, hvor det ble foreslått at en eller flere av lovens misligholdsbeføyelser kunne fraskrives. Departementet viser til at man i Sverige ikke har funnet å kunne gå inn for en dette forslaget, jf. foran. En slik løsning gir større fleksibilitet enn en ordning hvor det overhodet ikke er rom for fraskrivelse av noen beføyelser. Departementet vil imidlertid peke på at det etter det svenske forslaget ikke vil være mulig å fraskrive deler av en beføyelse, noe som begrenser partenes mulighet for fleksibilitet og tilpassede løsninger.»

I høringsnotatet drøftet departementet også spørsmålet om hvilke garantier som eventuelt bør være omfattet av en ny garantibestemmelse, og spørsmålet om selgeren skal hefte for garantier gitt av andre. Departementet foreslo i høringsnotatet at de såkalte bevisbyrdegarantiene skal falle utenfor reguleringen. Departementet gikk videre inn for at selgeren skal hefte for garantier gitt av andre dersom garantien fremstår for forbrukeren som gitt av selgeren.

3.5 Høringsinstansenes syn

Coop NKL BA , Den Norske Advokatforening , Elektro- og ElektronikkBransjen , Norske Elektroleverandørers Landsforening og ElektronikkForbundet (felles høringsuttalelse), Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon , Maskinentreprenørenes Forbund , Næringslivets Hovedorganisasjon og Norsk Kennel Klub går mot forslaget om en ny garantiregel i forbrukerkjøpsloven.

Barne- og familiedepartementet , Forbrukerombudet , Forbrukerrådet , Forbrukertvistutvalget , Landsorganisasjonen i Norge og Norges Automobil-Forbund støtter forslaget. Forbrukerombudet tar til orde for at forslaget bør gå lenger enn foreslått i departementets høringsnotat.

Den Norske Advokatforening uttaler at forslaget innebærer et ikke ubetydelig inngrep i kontraktsfriheten, som det bør reelle og tungtveiende grunner til for å godta. Også andre høringsinstanser peker på at det ut fra et prinsipielt synspunkt neppe kan påvises grunner for at en rent frivillig ordning som en garanti, skal undergis tvingende regulering. I tillegg til dette peker Advokatforeningen på en rekke forhold som tilsier at det ikke bør gis en bestemmelse som foreslått i høringsnotatet, blant annet at det ikke synes å være behov for regelen. Advokatforeningen uttaler:

«Stordrange-utvalget avga sin innstilling om ny forbrukerkjøpslov i NOU 1993: 27. Etter at utvalget hadde avgitt sin innstilling, fastsatte EU Direktiv 1999/44/EF. Med disse som grunnlag, fremmet Justisdepartementet Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) om lov om forbrukerkjøp. Forbrukerkjøpsloven av 21. juni 2002 nr. 34 har i § 18, 3. ledd gjennomført direktivets artikkel 6 nr. 1. For øvrig har man i Norge valgt å gjennomføre direktivets krav til bruk av garantier i markedsføringslovens kap. II A.

Det er følgelig Advokatforeningens oppfatning at Norge har inkorporert de lovkrav som ligger i direktiv 1999/44/EF om forbrukerkjøp og tilknyttede garantier, slik at det ikke foreligger lovtekniske forpliktelser til å innføre en ny garantibestemmelse i forbrukerkjøpsloven. (…)

Det er Advokatforeningens oppfatning at det heller ikke synes å være noe reelt behov for ytterligere regulering av garantier ut over de regler som allerede finnes i forbrukerkjøpsloven og markedsføringsloven. Dette spørsmålet ble vurdert av Stordrange-utvalget i NOU 1993: 27, der det ble konkludert med ikke å være behov for en særskilt garantibestemmelse i forbrukerkjøpsloven i og med at man ville være dekket gjennom markedsføringslovens § 2. Advokatforeningen vil ytterligere vise til de bestemmelser som er inntatt i markedsføringslovens kap. II A etter at Stordrange-utvalget avga sin innstilling.

Det er påregnelig at en utvidelse av garantibegrepets reelle innhold i utgangspunktet vil utløse en øket kostnad på produktet. Alternativet vil lett være at produsenter og forhandlere i det lengste vil forsøke å unngå garantier. Advokatforeningen kan ikke se at det er noe mål å få selgere til å bli mer varsomme med å gi garantier. Vi er også enig med Stordrange-utvalget når det gir uttrykk for den oppfatning at det er bedre å få en begrenset garanti enn ingen garanti.

Advokatforeningen vil også trekke frem som et viktig moment den problemstilling som er beskrevet i høringsnotatet nederst på side 14 og øverst på side 15, nemlig at en eventuell ny garantibestemmelse i forbrukerkjøpsloven vil utløse et nytt behov for klargjøring og avgrensning av hvilke garantier som bør være omfattet av bestemmelsen. Dersom en produsent eller forhandler finner det «regningssvarende å operere med en tidsubegrenset rett til utbedring av visse feil som oppstår svært sjelden», kan i praksis bedømmes som helt uaktuelt dersom kjøperen da automatisk får «rett til å kreve omlevering, prisavslag eller erstatning mange år etter risikoens overgang.»

En eventuell ny garantibestemmelse vil også utløse kompliserte avgrensningsspørsmål når det gjelder garantier gitt av andre. Vi kan ikke se at det skal være noe reelt behov for å la selgeren hefte for garantier gitt av andre, for eksempel produsent eller importør. For selgeren vil det være en klar belastning å ha plikt til i hvert enkelt tilfelle å meddele kjøperen før kjøpsavtalen blir inngått at han ikke anser seg bundet av garanti gitt av andre. Skulle selgeren feile på dette punkt, vil dette lett gi forbrukeren en utilsiktet fordel og selgeren et unødvendig tap. (…)

Det er Advokatforeningens oppfatning at det foreligger en risiko for at den foreslåtte bestemmelse om garanti vil skape flere problemer enn den løser. Den foreslåtte bestemmelse bringer opp en rekke lovtekniske utfordringer, og vi har vanskelig for å se at forbrukeren etter en samlet vurdering vil komme i noen bedre situasjon. Den foreslåtte lovbestemmelse vil realitetsmessig lett kunne utløse økte kostnader for selgersiden, som igjen vil lede til en utilsiktet prisøkning på varen. Advokatforeningen vil på denne bakgrunn anbefale at det ikke innføres noen ny bestemmelse i forbrukerkjøpsloven om garantier.»

Heller ikke Maskinentreprenørenes Forbund eller Coop NKL BA ser behovet for ytterligere lovregulering av garantier. Også Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Næringslivets Hovedorganisasjon er inne på lignende synspunkter som Advokatforeningen.

Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler:

«NHO mener det ikke er grunn til å innføre tvingen[d]e regulering av frivillige garantitilsagn. Så lenge selger ønsker å gi kjøper rettigheter og posisjoner som er bedre enn den preseptoriske lovgivningen, bør selger selv avgjøre hvilke tilleggsrettigheter dette skal gi kjøper. Vi mener en regulering av dette området medfører en unødvendig inngrep i kontraktsfriheten. Vi tror at en regulering som foreslått vil medføre at selgere i mindre grad vil tilby garantier, og at kjøpersiden for fremtiden vil gå glipp av ulike garantiordninger som vanskelig vil la seg forene med foreslåtte «firkantede» reguleringen der brudd på garantien vil føre til mangelsansvar. Selv om forslaget ikke regulerer bevisbyrdegarantiene, tror vi at selgere for fremtiden vil bli skeptiske til å benytte også slike. Kombinasjonen av reguleringen i den foreslåtte § 18 a og i markedsføringsloven § 9 c vil antakelig føre til at selgere blir så bekymret for å trå feil at man heller lar være å gi garantier. »

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon uttaler:

«HSH støtter ikke forslaget om å regulere virkningen av garantier som næringsdrivende velger å gi sine kunder. Forbrukerkjøpsloven sikrer forbrukerne ett sett med rettigheter i tilfeller der det foreligger mangler ved salgsgjenstanden. Lovens rettigheter er et resultat av en avveining mellom forbrukernes og andre interesser. HSH mener at det må gjelde avtalefrihet utenfor de absolutte rettighetene forbrukerkjøpsloven i dag gir forbrukerne, og at dette er et viktig prinsipp. Selgeren kan selv velge hvorvidt han ønsker å gi forbrukeren ytterligere rettigheter gjennom en garanti. Når selgeren selv velger å påta seg et ansvar som går lengre enn loven, bør han også fullt og helt kunne velge det nærmere innholdet i garantien. Vi mener dette er et sentralt element i den muligheten selger har til å tilby en passende garanti til sine kunder, og derved en ytelse ut over det han er pålagt etter loven. Det gir selger fleksibilitet og mulighet til å finne tilpassede løsninger. Det vil etter vårt syn ikke være en god løsning at forbrukeren i et slikt tilfelle skal ha lovbestemt rett til å påberope seg alle lovens mangelsbeføyelser. Vi mener at det ikke foreligger tilstrekkelige argumenter til å innføre en tvingende regulering om garantier.

Markedsføringsloven har bestemmelser som skal motvirke urettmessig bruk av begrepet garanti og skape klarhet i forholdet mellom lovens mangelsregler og garantier. At loven ikke inneholder sivilrettslige sanksjoner, er ikke etter vårt syn et tilstrekkelig argument for å utvide selgerens ansvar ved bruk av garantibegrepet.

I høringsbrevet pekes det på at erfaringer fra Sverige viser at garantigivningen der ble påvirket av ny lovregulering om garantier. I Sverige tok garantigivningen seg etter en stund opp igjen. Etter vårt syn vil det være underlig om ikke garantigivningen i noen grad vil bli redusert, dersom lovregler utvider ansvaret som følger av å gi garanti. Et økt avsvar og påfølgende kostnader for selger vil eventuelt måtte gi seg utslag i prisøkning på varene. (…)

Det er ikke tvilsomt at det på forbrukerkjøpslovens område hersker en viss forvirring hos forbrukerne om hvilke rettigheter loven gir, og om forholdet mellom lovens rettigheter og garantibegrepet. Etter vårt syn gir ikke dette grunn til å utvide lovens ansvarsbestemmelser. Problemet må isteden løses ved økt bevisstgjøring og informasjon til forbrukerne.»

Flere av høringsinstansene har vært inne på at en bestemmelse som foreslått vil kunne virke prisdrivende.

I tillegg til Næringslivets Hovedorganisasjon peker flere høringsinstanser på faren for at garantigivningen kan bli redusert som en følge av forslaget, noe som vil være til ulempe for forbrukerne. Coop NKL BA uttaler at man er redd resultatet kan bli at «bruken av garantier minskes kraftig». Elektro- og ElektronikkBransjen, Norske Elektroleverandørers Landsforening og ElektronikkForbundet uttaler:

«Til spørsmålet om antatte konsekvenser av forslaget i forhold til omfanget av garantier, er bransjene på samme måte som Stordrange-utvalget ikke i tvil om at virkningene vil bli betydelige dersom det legges opp til at bruken av garanti fører til at alle lovens misligholdsreaksjoner slår inn. Departementet fremhever i denne sammenheng bare de materielle vilkår for hevning.

Hovedproblemet ligger imidlertid ikke her, men i forholdet til omlevering og erstatning.

Vilkårene for omlevering er som kjent at det som hovedregel er nok å konstatere mangel. Bestemmelsen har skapt betydelige problemer i markedet og som sådan bidratt til en rekke konflikter.

Etter det vi er kjent med har de andre nordiske land ikke tilsvarende materielle krav.

EE-bransjen kan derfor ikke slutte seg til innføringen av en garantibestemmelse som foreslått dersom det innebærer at man for det første ikke kan regulere retten til omlevering. Vi minner i denne sammenheng om Justiskomiteens påpeking av uheldige miljø- og ressursmessige konsekvenser av en vidtgående adgang til omlevering.

Det samme gjelder i forhold til erstatningskravene. Vi vil peke på at det i kjøpsloven av 1988 var adgang til å fraskrive seg ansvar for indirekte tap også i forbrukerkjøp, jfr. tidligere § 67 fjerde ledd. Vi er oppmerksom på at skillet er borte i forbrukerkjøpsloven og departementets drøftelse i den sammenheng.

Vi understreker imidlertid at erstatningskrav ikke bare er av teoretisk betydning. Ved brann, eksplosjon etc. kan det oppstå betydelige skader. Problemstillingen er også praktisk eksempelvis for hvitevareleverandører og forhandlere, jfr. vaskemaskinen som flommer over og som ikke bare skader leiligheten den står i, men leilighetene i etasjene under.

For de involverte bransjer og deres medlemmer vil en automatisk utløsning av lovens bestemmelser om omlevering og erstatningsregler som følge av garanti ikke være akseptabel så lenge svikten ikke skyldes en mangel etter de øvrige reglene.

Det må derfor åpnes for en adgang til å differensiere mellom beføyelsene, jfr. forslaget i SOU 1995:11. I motsatt fall vil garantiene forsvinne. Det følger av dette at vi støtter de synspunkter som departementet gir uttrykk for avslutningsvis i pkt. 6.1 i notatet.»

Norges vassdrags- og energidirektorat(NVE) med tilslutning fra Olje- og energidepartementet , reiser spørsmål om forholdet mellom den foreslåtte regelen om garantier og strømleveranser. NVE peker på at spørsmålet har en side til oppfølgingen av NOU 2004: 4 Lovregulering av strømavtaler sluttet med forbrukere, jf. nå lov 30. juni 2006 nr. 46 om endringer i forbrukerkjøpsloven. Etter NVEs oppfatning er det uklart i hvilken grad den foreslåtte reguleringen vil få anvendelse på strømkontrakter. Om garantigivning på strømområdet uttaler Norges vassdrags- og energidirektorat:

«NVE har ingen oversikt over om det forekommer garantiklausuler i avtaler som inngås mellom nettselskap og forbrukerkunder, eller om det er grunnlag for å innfortolke slike klausuler. Det er derfor uklart hvorvidt nettselskapenes virksomhet i praksis vil bli berørt av en slik lovgivning som Justisdepartementet har ute til høring.

NVE vil imidlertid tro at dersom det innføres en lovregulering som innebærer at forbrukeren kan påberope seg alle relevante mangelsbeføyelser i henhold til forbrukerkjøpsloven i garantitilfeller (forutsatt at vilkårene er oppfylt), vil nettselskapene være tilbakeholdne med å forplikte seg til å levere en bedre tjeneste enn det som følger av minimumskravene i NVEs foreslåtte forskrift om leveringskvalitet (som også er ute til høring). NVE kan likevel ikke se at dette er av stor betydning i forhold til for eksempel lokaliseringsincentiver i forbindelse med nyetableringer. NVE har derfor ingen ytterligere synspunkter på om tvingende regulering på dette punktet vil kunne antas å redusere garantigivningen.»

Ifølge AL Norsk vann og avløp BA (NORVAR) antas ikke lovforslaget å ha vesentlig betydning for vannverksbransjen.

Energibedriftenes Landsforening uttaler blant annet:

«EBL er kjent med at det eksisterer kraftavtaler som gir kundene garantier. Dette omfatter blant annet garantier for en nærmere angitt pris, pristak eller prisbane. Tvistesaker vedrørende slike garantier behandles i dag iht til markedsføringslovens bestemmelser § 9. EBL har inntrykk av at gjeldende regler og håndhevningen av regelverket på dette området bidrar til en god balanse mellom bedriftenes ønske om å tilby produkter og behovet for å gi kundene et nødvendig vern. En ytterligere regulering på dette området vil begrense kontraktsfriheten og kan bidra til å redusere tilbudet og dermed konkurransen.

Nettselskapenes leveranse av nettjenester er regulert av NVE. Kvaliteten på nettleveransen hva angår avbrudd i høyspentnettet utover 3 min er i dag en del av inntektsreguleringen. Selskapenes tillatte inntekt reduseres ved slike avbrudd uansett årsak. En utvikling av denne ordningen drøftes blant annet i NOU 2004: 4.

Videre foreslår NVE nye forskrifter for leveringskvalitet som er til høring med frist 1. nov 04.

De foreslåtte reglene om skjerpede krav ved bruk av garantier kan en tenke seg vil føre til at nettselskapene finner det vanskelig å tilby leveringskvalitet utover de minimumskrav som til enhver tid måtte gjelde. EBL har ingen ytterligere synspunkter på om en tvingende regulering på dette området vil påvirke nettselskapenes eventuelle bruk av garantier.»

Barne- og familiedepartementet mener at det å knytte klare sivilrettslige virkninger til bruk av garantier som motvirker begrensninger i garantien, vil bidra til å styrke tilliten til garantier generelt. Barne- og familiedepartementet mener videre at et styrket forbrukervern i forbindelse med garantier kan begrunnes med at det «nettopp her er mye lureri og misforståelser». Departementet uttaler videre at man neppe kan si noe sikkert om en mer omfattende regulering av garantier vil føre til at bruken av garantier går ned, men at:

«Det ligger i sakens natur at garantier gis fordi selgeren antar det virker salgsfremmende. Det kan hevdes at selgere som virkelig har stor tro på produktene sine, for eksempel fordi kvaliteten er god, neppe vil se den foreslåtte regelen som en hindring for å gi garantier. På den annen side er det mulig at selgere som gir garantier mest «for syns skyld» ikke ser seg tjent med å fortsette med det. Man bør således ikke bare fokusere på mulig fall i antall garantier. Dersom forbrukeren «mister» en del garantier som har relativt liten betydning, men til gjengjeld blir sittende igjen med de som er kvalitativt gode, er det neppe noe stort tap for forbrukerfellesskapet. Slikt sett har argumentet om at en utvidelse av selgerens forpliktelser i henhold til garantier kan redusere garantigivningen, etter vårt syn begrenset vekt.»

Forbrukerrådet støtter forslaget om en ny garantibestemmelse, og uttaler at rådet til stadighet ser at det foreligger avvik mellom selgerens og forbrukerens forståelse av hvilke virkninger brudd på en garanti skal ha. Videre peker Forbrukerrådet på at det synes vanskelig for forbrukere og næringsdrivende å skille mellom brudd på en garanti og en mangel etter forbrukerkjøpsloven, og at en harmonisering av rettsvirkningene ved brudd på garanti og ved mangler etter loven vil kunne gjøre det enklere for forbrukerne å forutse sin rettsstilling. En lovendring som foreslått vil ifølge Forbrukerrådet også gjøre det enklere for forbrukeren å sammenligne tilbud og garantier gitt av ulike selgere. Lignende synspunkter er fremsatt av Landsorganisasjonen i Norge .

Forbrukerombudet har avgitt en omfattende uttalelse, som departementet finner grunn til å gjengi tilnærmet i sin helhet, da ombudet har en annen innfallsvinkel til problemstillingene enn departementet hadde i høringsnotatet:

«Ulike problem knyttet til garantier

Det er et generelt problem i Norge at det er forvirring blant både næringsdrivende og forbrukere på hva forskjellen er mellom en garanti og forbrukerkjøpslovens mangelsbeføyelser og reklamasjonsregler.

En svært ofte forekommende misforståelse er at kjøper av en mangelfull vare, blir av selger henvist til hans eller tidligere salgsledds garantivilkår og rettigheter som der fremkommer – eller eventuelt ikke fremkommer. Forbrukerens rettigheter etter garantivilkårene gir ofte færre rettigheter enn de mangelsbeføyelsene forbrukeren har etter forbrukerkjøpsloven. Videre er rettigheter etter garantien ikke sjelden gått tapt på grunn av at garantitiden er utløpt. Det er nemlig vanlig at garantitiden settes kortere enn de absolutte reklamasjonsfristene etter forbrukerkjøpsloven. Svært mange forbrukere lider dermed i praksis rettstap, da de ikke er klar over at forbrukerkjøpsloven gir dem preseptoriske rettigheter som virker i tillegg til garantibestemmelsene. Et praktisk eksempel på dette er nedenfor omtalt under typetilfelle a.

I land, slik som Norge, med velutviklede preseptoriske forbrukerrettigheter ved kjøp, er en garanti ofte ikke av vesentlig betydning for en forbruker. Dette er fordi preseptoriske forbrukervernsregler ofte vil gi henne tilstrekkelig vern. Det er først og fremst i land med et lite utbygd forbrukervern at garantier generelt sett har stor selvstendig betydning. Selvsagt betyr ikke dette at garantier som gis i Norge aldri har en selvstendig betydning. Jeg tror likevel at man ikke bør overdrive garantiers reelle betydning for forbrukeren i Norge i dag. Det er etter mitt syn ikke uvanlig at forbrukere som har kjøpt en mangelfull vare, vil være best tjent med først å se hvilke rettigheter hun kan gjøre gjeldende etter forbrukerkjøpsloven, for eventuelt dernest å sjekke om garantien gir deg noe mer i tillegg – og ikke omvendt. Et praktisk eksempel på dette er nedenfor omtalt under typetilfelle b.

Garantier gis gjerne av næringsdrivende fordi det virker salgsfremmende. Den salgsfremmende effekten eksisterer nok i en viss utstrekning uavhengig av hva det nærmere innholdet i garantien innebærer. Det er gjerne først når noe går galt at mange forbrukere tar seg tid til å lese garantivilkårene. Først da oppdager man dermed ofte at garantien langt på vei i realiteten er en ansvarsbegrensing. Den manglende bevisstheten hos forbrukere på innholdet i garantivilkårene har medført at mange næringsdrivende i dag opererer med garantier som bare på marginalt vis gir rettigheter i tillegg til forbrukerkjøpsloven, samtidig som rettighetene gjerne begrenses på andre områder. Et typisk eksempel på dette er den utstrakte bruken av såkalte bevisbyrdegarantier som utvider selgerens bevisbyrde for at en mangel forelå ved risikoens overgang ut over de obligatoriske seks månedene, jf fkjl. §18 annet ledd. I disse tilfellene er således mangelsbeføyelsene etter garantien ofte både færre og dårligere enn det forbrukerkjøpsloven foreskriver. Dette gjør at forbrukere ofte kommer dårligere ut ved å benytte seg av garantien enn om hun utelukkende hadde forholdt seg til forbrukerkjøpsloven. Dette gjelder særlig elektriske produkter og andre produkter som bygger på teknologi. I disse tilfellene vil nemlig den jevne forbruker svært sjelden være i stand til selv å finne årsaken til at produktet ikke virker. Hun vil derfor vanskelig kunne etterprøve selgers/reparatørens konklusjon på hva årsaken til feilen er. Garantier som kun utvider selgerens bevisbyrde, er således ofte av forholdsvis teoretisk karakter. Et praktisk eksempel på dette er nedenfor omtalt under typetilfelle c.

Forbrukerproblem – tre typetilfeller

De ovennevnte problemene kan som nevnt illustreres med noen praktiske eksempler. Eksemplene har jeg hentet fra gjentagende forbrukerklager vedrørende dette temaet:

En forbruker kjøper mobiltelefon laget av produsent X som gir ett års garanti på sine mobiltelefoner. Av garantivilkårene går det frem at den eneste utvidelsen av rettigheter i forhold til rettigheter etter forbrukerkjøpsloven, er en utvidelse av bevisbyrden i seks måneder, ellers er rettighetene etter garantien svært begrenset i forhold til de som følger av forbrukerkjøpsloven.

Typetilfelle a)

Ett år og to måneder etter risikoens overgang slutter mobiltelefonen av ukjente årsaker å virke. Forbrukeren kontakter selger for å klage på mobiltelefonen, men blir møtt med at garantitiden er utløpt. Forbrukeren kjenner ikke til reklamasjonsfristen etter forbrukerkjøploven og godtar avslaget.

Typetilfelle b)

Syv måneder etter risikoens overgang slutter mobiltelefonen av ukjente årsaker å virke. Forbrukeren klager på mobiltelefonen til selger som ber kjøper på egen regning sende mobiltelefonen inn til selgerens reparatør. Reparasjonen tar tre uker uten at forbrukeren får tilbud om erstatningsprodukt i denne perioden. Mobilen blir rettet, men feilen oppstår på nytt etter kort tid. Mobiltelefonen blir sendt inn og forsøkt rettet på nytt, men uten hell. Kunden ønsker å heve kjøpet, men får som svar at selger vil ha ett nytt retteforsøk. Kjøper vil som kjent i denne situasjonen være adskillig bedre hjulpet gjennom forbrukerkjøpsloven, som både ville sikret kjøperen en mulighet til å velge mellom omlevering eller retting, erstatningsprodukt under retteperioden og sannsynligvis også hevingsrett etter andre retteforsøk.

Typetilfelle c)

Etter syv måneder slutter mobiltelefonen av ukjente årsaker å virke. Forbrukeren klager på feilen til selger som tar mobiltelefonen inn til reparasjon/sjekk. Konklusjonen her blir at den er utsatt for fukt, til tross for at forbruker benekter dette. På sin side påstår hun at den kun har vært utsatt for vanlig og forsvarlig bruk og at mobiltelefonen aldri har vært i nærheten av noe vannkilde. Praktisk sett har forbrukeren få muligheter for å overprøve den påståtte årsaken til feilen. Således er en utvidet bevisbyrde svært ofte av liten praktisk betydning for forbrukere.

Behovet for klargjøring av forbrukerkjøps­loven

Typetilfellene illustrerer etter mitt syn at garantier kan være egnet til å villede forbrukeren i forhold til hvilke rettigheter hun har. Etter min mening viser typetilfellene også at bevisbyrdegarantiene, så lenge de ikke innebærer et element av en funksjonsgaranti, i stor grad er en juridisk konstruksjon uten særlig reelt innhold. Endelig viser de et behov for å ensgjøre de mangelsbeføyelser forbrukeren har etter en garanti med forbrukerkjøpslovens mangelsbeføyelser.

I høringsskrivet er det pekt på de markedsrettslige sidene av garantiutsagn, og etter mfl. § 9 c er det som kjent forbudt i næringsvirksomhet å bruke ordet garanti eller tilsvarende uttrykk ved omsetning av varer, tjenester eller andre ytelser, dersom mottakeren ikke gis rettigheter i tillegg til de rettighetene han eller hun ellers har, eller dersom slike rettigheter begrenses.

Jeg har i mitt mandat et meget stort arbeidsfelt, blant annet drive tilsyn og kontroll med markedsføringen og standardvilkår som nyttes overfor forbrukere. Herunder driver jeg tilsyn med markedsføring av garantier og innholdet i garantivilkår. Jeg har forholdsvis begrensede ressurser til rådighet. Derfor er det nødvendig med strenge prioriteringer for å avgjøre hvilke saker som jeg kan ta til behandling. Dette gjør at det naturligvis ikke er mulig for meg å følge opp alle næringsdrivendes bruk av garantier. Følgelig er det langt fra sjelden at næringsdrivende nytter garantier som ikke er i tråd med mfl. §§ 9 c og 9 d.

En utvidelse av mangelsbeføyelsene ved bruk av garantier, slik at garantiutsagn i større grad gis sivilrettslige konsekvenser, vil kunne virke disiplinerende på næringsdrivende. Dermed vil en slik endring kunne lette mitt tilsynsarbeid på dette feltet, øke tilliten hos forbrukere til garantier generelt, samt motvirke misbruk av garantibegrepet. Dette vil være fordelaktig for både forbrukere og næringsdrivende. Endringen vil, i tråd med virkningene i Sverige, dessuten kunne luke unna en del useriøs bruk av garantier. Med dette tenker jeg på de tilfellene hvor garantigiveren ikke er særlig interessert i at forbrukeren gis noen tilleggsrettigheter, men som likevel ønsker å dra nytte av de markedsføringsmessige fordelene av å benytte garantier. Denne gruppen er etter min mening ikke særlig beskyttelsesverdig, og kan således ikke begrunne at endringene i forbrukerkjøpsloven ikke gjennomføres.

Utgjør forslaget et ikke ubetydelig inngrep i kontraktsfriheten?

I høringsskrivet skriver departementet følgende: «Den reguleringen av virkningen av å tilby garantier som finnes i Sverige og Finland, innebærer et ikke ubetydelig inngrep i kontraktsfriheten, og det i forhold til ordninger som tar sikte på å gi forbrukerne fordeler utover forbrukerkjøpslovens eksisterende ufravikelige vern. Det må derfor etter departementets syn foreligge vektige argumenter for en slik regulering for at den skal kunne anbefales.»

Til dette må det kommenteres at det allerede er gjort forholdsvis store inngrep i kontraktsfriheten gjennom forbrukerkjøpslovens ufravikelige regler. Dette er gjort under hensyntagen til at det ikke er nødvendig likevekt mellom forbruker og den næringsdrivende i et avtaleforhold. Tilsvarende gjelder også for garantier, og særlig her, hvor man i praksis ser at mange forbrukere nettopp blir villedet av garantier i forhold til hvilke rettigheter man har, er det viktig at lovgivningen legger til rette for at forbrukere ikke skal lide rettstap. Den foreslåtte endringen vil motvirke dette, da mangelsbeføyelsene vil bli de samme etter garantien som etter forbrukerkjøpsloven.

Jeg kan ikke se det slik at hensynet til kontraktsfriheten skal veie avgjørende tungt i forbrukerkjøpstilfellene, da man i forbrukerkjøp forlengst har forlatt dette som utgangspunkt. Det vises her til forbrukerkjøpslovens preseptoriske regler og markedsføringslovens offentligrettslige regler om garantier, jf. mfl. §§ 9 c og 9 d. Kontraktsfriheten på dette området er således allerede adskillig begrenset.

Det minnes i denne sammenheng også om at garantivilkårene er en forpliktende avtale mellom forbruker og garantigiveren, jf. fkjl. § 18 tredje ledd. Slik sett er det ikke særlig oppsiktsvekkende å la forbrukeren få tilgang på de ordinære mangelsbeføyelser som forbrukerkjøpsloven gir anvising på, hvis selgeren bryter denne avtalen. Mangelsbeføyelsene etter forbrukerkjøpsloven har tross alt sitt utspring i tradisjonelle kontraktsrettslige prinsipper, hvor utgangspunktet er at mangelsbeføyelsene på gitte vilkår kan gjøres gjeldende ved kontraktsbrudd. Etter mitt syn blir det derfor mer treffende å si at det naturlige utgangspunktet ved forbrukerkjøp, er at en part ikke kan begrense hvilke mangelsbeføyelser den annen part kan gjøre gjeldende, enn omvendt. Jeg synes således ikke departementets karakterisering er helt god når det omtaler en innføring av de foreslåtte reglene som at dette er «å gå bort fra utgangspunktet om kontraktsfrihet».

Det må videre understrekes at etter min oppfatning vil den foreslåtte regelen langt fra alltid være en endring av eksisterende regelverk, men mer en presisering og kodifisering av allerede gjeldende rett. Dette skal jeg forklare nærmere: Vanligvis gis garantier fordi dette virker salgsfremmende. Derfor brukes garantier gjerne i markedsføring og som salgsfremmende opplysning i butikker før avtale inngås. Forbrukerkjøpsloven § 16 omtaler mangelsvurderingen. Av bestemmelsens bokstav c går det frem at tingen har en mangel dersom «den ikke svarer til opplysninger som selgeren i sin markedsføring eller ellers har gitt om tingen eller dens bruk, dersom selgeren ikke viser at opplysningene før kjøpet er rettet på en tydelig måte, eller at de ikke kan ha innvirket på kjøpet»

Dette må etter mitt skjønn innebære at i tilfeller hvor en funksjonsgaranti, som garanterer en viss funksjonalitet over en gitt periode, har blitt brukt i markedsføringen, vil et brudd på de «garanterte egenskapene» også kunne representere en mangel i forbrukerkjøpslovens forstand. Dermed vil mangelsbeføyelsene etter forbrukerkjøpsloven i slike tilfeller etter min mening allerede i dag kunne gjøres gjeldende. Men det er fordelaktig om dette klargjøres gjennom en ny § 18 a.

Hvilke garantier bør omfattes av bestemmelsen?

Departementet ber om høringsinstansenes syn på hvilke garantier som bør være omfattet av bestemmelsen.

Departementet synes å være av den oppfatning at bevisbyrdegarantier bør falle utenfor. Denne oppfatningen deler ikke jeg. Jeg har ovenfor vist flere problemer med de såkalte bevisbyrdegarantiene. Sett under ett er jeg av den oppfatning at denne typen garantier er mer egnet til å villede forbrukeren enn til gavn for henne. Dersom man lar også bevisbyrdegarantiene bli omfattet av bestemmelsen, vil det lede til at bevisbyrdegarantiene gis mer realitet og faktisk innhold. Dette vil igjen trolig medføre at vi blir kvitt de mer eller mindre innholdsløse garantiene som eksisterer i dag, noe jeg på forbrukernes vegne ikke ville være bekymret for. Jeg tror det er viktigere med kvalitet på garantiene enn kvantitet.

Videre vil dette kunne øke forbrukernes tillit til garantier, samtidig som forbrukeren vil bli forskånet for en unødvendig og vanskelig tolkningsprosess for å avgjøre om en garanti er en funksjonsgaranti som faller inn under virkeområdet til § 18 a, eller om garantien er en bevisbyrdegaranti som faller utenfor bestemmelsen, slik den er foreslått. En slik tolkningsprosess vil få forbrukere ha forutsetninger for å foreta. Det må her vises til at innholdet i uttrykket «bevisbyrdegaranti» antagelig ligger et godt stykke utenfor folks flest allmennkunnskap. Jeg kan i denne sammenheng vise til mine erfaringer fra arbeid med næringsdrivendes garantivilkår. Det har her ofte vært vanskelig å se hva slags tilleggsrettigheter en garanti gir. Det hører videre til sjeldenhetene at garantivilkårene eksplisitt omtaler garantien som en funksjons- eller bevisbyrdegaranti. I tilfeller hvor jeg har etterlyst hvilke tilleggsrettigheter garantien gir, har svaret ofte blitt – gjerne etter at deres advokater har vært inne i bildet – at garantien er en bevisbyrdegaranti.

Forarbeidene til markedsføringsloven, se Ot.prp. nr. 43 (2001-2002), omtaler bevisbyrdegarantier som en type garantier som vil falle inn under legaldefinisjonen («gis rettigheter i tillegg til de rettighetene han eller hun ellers har») av garantibegrepet i mfl. § 9 c. Etter mitt syn er dette ikke i overensstemmelse med definisjonen av garantier som forbrukerkjøpsdirektivet legger opp til. Her defineres uttrykket garanti som: «enhver forpliktelse som en selger eller en produsent har påtatt seg overfor forbrukeren til uten tilleggskostnader å tilbakebetale kjøpesummen eller omlevere, utbedre eller på annen måte avhjelpe mangler ved forbruksvaren dersom den ikke svarer til de spesifikasjoner som fremgår av garantierklæringen eller av den relevante reklamen (min utheving).» Med andre ord synes ikke bevisbyrdegarantier å gå inn under direktivets definisjon av garantier.

Dersom man også lar bevisbyrdegarantier få sivilrettslige konsekvenser i tråd med forslaget, vil man bringe det norske garantibegrepet mer i samsvar med forbrukerkjøpsdirektivet. Det kan som eksempel på at dette er praktisk mulig, nevnes at i Danmark er det, slik jeg har oppfattet rettstilstanden, ikke tillatt med garantier som kun snur bevisbyrden. Her stilles det dessuten et vesentlighetskrav, slik at forbrukeren må gis vesentlige tilleggsrettigheter for at det skal kunne kalles en garanti. Det hadde for øvrig vært positivt om en slik vesentlighetsregel også ble innført i Norge.

Dersom man ikke lar bevisbyrdegarantier bli omfattet av bestemmelsen, frykter jeg at vi vil se en økning av disse, noe forbrukeren neppe er særlig tjent med på grunn av deres begrensede reelle rettighetsinnhold. Dette vil igjen kunne svekke garantiers troverdighet generelt, på bekostning av næringsdrivende som gir funksjonsgarantier med tilhørende mangelsbeføyelser.

Kravet om at det må foreligge et brudd på garantien

Jeg oppfatter brudd på garantien som et helt naturlig krav å stille for at forbrukeren skal få tilgang på mangelsbeføyelser. Likevel har jeg noen kommentarer til de anviste vurderingstemaene under punkt 6.3 i høringsskrivet. Her heter det blant annet:

«Både i den svenske og den finske bestemmelsen er det et krav om at varen «försämras i det avseende som utfästelsen omfattar». I dette ligger det en avgrensning mot slitasje eller andre forandringer som skyldes normal bruk (min utheving).»

For meg virker en slik avgrensning som lite naturlig. Årsaken til det er at ved de typiske funksjonsgarantiene, hvor man garanterer egenskaper over en gitt periode, eksempelvis tre år, gis forbrukeren nettopp en forventning om at varen ved normalt bruk faktisk skal ha disse egenskapene i hele den garanterte perioden. En avgrensning mot slitasje som skyldes bruk ut over det normale, finner jeg derimot mer naturlig.

Når det gjelder den foreslåtte ordlydens unntak for «ulykkeshendelser, feil håndtering av varen eller annet forhold på kjøperens side», har jeg ingen innvendinger mot det. Det kunne likevel med fordel presiseres i ordlyden at det er selgeren som må sannsynliggjøre dette. Jeg antar videre at det vil fremgå av motivene til bestemmelsen at begrepet «feilhåndtering av varen» inneholder et visst subjektivt element, slik at forbrukere som ikke kan lastes for feilhåndteringen – eksempelvis i tilfeller hvor bruksanvisningen er mangelfull – ikke skal rammes av unntaket.

Skal selgeren hefte for garantier gitt av andre?

Etter departementets foreløpige syn er et minstevilkår for at det skal være aktuelt å la selgeren hefte for garantier gitt av andre at garantien for forbrukeren fremstår som gitt av den aktuelle selgeren.

Dette er etter mitt syn en for snever tilnærming. Jeg vil anbefale en tilnærming mer lik finsk modell. Dette innebærer at en selger burde hefte for garantiutsagn som tidligere salgsledd har gitt, med mindre selgeren klart og eksplisitt har tatt forbehold om dette før kjøpet. Man vil altså som hovedregel følge de ordinære mangelsprosedyrene, hvor det vanlige er at mangelsbeføyelser kan gjøres gjeldende mot selger. En selger bør likevel kunne fraskrive seg ansvar for garantiutsagn gitt av andre. Men en slik regel bør samtidig innebære at en selger som tar forbehold mot å være bundet av tidligere salgsledds garantiutsagn, ikke samtidig kan benytte garantien i egen markedsføring eller på annen salgsfremmende måte, uten å bli forpliktet etter den. En begrunnelse for ikke å identifisere selger med garantigiveren forsvinner straks selgeren selv søker å profitere på garantien.

Garantigiverens stilling

Jeg finner det svært problematisk at forbrukerens forhold til garantigiveren – når dette er en annen juridisk person enn selgeren – ikke er ment regulert i den foreslåtte bestemmelsen. Jeg har vanskelig for å finne hensyn som begrunner at bare selger skal hefte med forbrukerkjøpslovens fulle mangelsbeføyelser i tilfeller hvor det er et tidligere salgsledd som er den opprinnelige garantigiveren. Dette vil i tilfelle innebære at den opprinnelige garantigiveren, altså avgiveren av det dispositive utsagnet, behandles mindre strengt enn sluttselgeren, som ofte blir pålagt av sin importør/leverandør å håndheve garantien. Etter min mening bør garantigiveren behandles på tilsvarende måte som der hvor selgeren etter bestemmelsen anses som garantigiver.

Forbrukeren vil, slik forslaget foreligger, måtte forholde seg til to typer garantier, nemlig «selgergarantier», som vil omfattes av bestemmelsen, og andre garantier gitt av tidligere salgsledd. Sistnevnte vil fort falle utenfor den foreslåtte § 18 a. Dermed vil ikke forbrukeren få tilgang til forbrukerkjøpslovens mangelsbeføyelser. Dette vil nok virke svært forvirrende for forbrukere flest, som allerede har et uklart forhold til garantier. For dem vil det nok virke svært tilfeldig om rettighetene de har skal begrenses avhengig av hvor i salgskjeden garantien markedsføres eller hvem i salgskjeden som står som garantigiver. Lovens regler om direktekrav legger for øvrig ellers opp til at mangelskrav kan rettes mot tidligere salgsledd.

En slik forskjellsbehandling mellom garantigiver og sluttselger som forslaget legger opp til, vil dessuten åpne for en omgåelse av loven. Dette kan skje ved at produsenter, importører og andre i salgskjeden aktivt kan gi garantier, mens sluttselgeren fraskriver seg ansvar etter denne. I så tilfelle vil lite være vunnet. Jeg tar derfor sterkt til orde for at forbrukeren også bør gis rettigheter i tråd med § 18 a overfor garantigiveren.

Konklusjon

Jeg støtter forslaget om å utvide mangelsbeføyelsene ved garantier, samt la bestemmelsen omfatte alle de facto tidsbegrensede garantier. Jeg mener at de såkalte bevisbyrdegarantiene også må omfattes av bestemmelsen. Dette bør etter min mening ikke gjøres som en mellomløsning, slik som foreslått i Sverige. Jeg mener tvert i mot at den foreslåtte bestemmelsen bør gå lenger, ved at den i tillegg bør gi forbrukeren tilsvarende mangelsbeføyelser overfor garantigiveren, når dette er en annen juridisk person enn selgeren.»

Norges Automobil-Forbund støtter forslaget til en ny bestemmelse om garantier, selv om foreningen ser at det kan stilles spørsmål ved å gripe inn i avtalefriheten. Norges Automobil-Forbund antar at en ordning som foreslått vil skape oversiktlige forhold for forbrukeren, og at dette bør veie tungt. Norges Automobil-Forbund viser også til at man i Norge allerede har lange reklamasjonsfrister, og mener at mange av de feil som påberopes under garantien, allerede skal dekkes etter ufravikelig lovgivning. Norges Automobil-Forbund har videre en del betraktninger fra praksis med bilgarantier:

«Høsten 2003 foretok NAF en gjennomgang av garantivilkår for nye biler fra de største importørene (14 stk). Hovedtyngden av garantiene hadde en varighet på 3 år, mens to bilmerker hadde en garantitid på 2 år, og ett bilmerke hadde en 5 års garanti. Garantiene ble gitt av importør og fabrikant. Til sammenligning gis det ikke garanti på 1/3 av alle nye biler som selges i Danmark. Når det gis garanti får man som forbruker som hovedregel 2 år på europeiske produserte biler, samt 3 år på biler produsert i Asia. I Sverige, hvor man lenge har hatt et system om at brudd på garantien anses som mangel etter loven, er garantitidens lengde i all hovedsak 2 år på europeiskproduserte biler, mens den er 3 år på biler produsert i Japan og USA.

På tidspunktet for undersøkelsen av garantivilkårene, ca 1 1/2 år etter at markedsføringslovens kap. II a om garantier ble innført, forelå det klare mangler i importørenes/fabrikantenes garantibestemmelser mht. innholdet av garantiene i forhold til lovverket. Kun to bilmerker hadde opplyst om lengden av reklamasjonsfristene etter kjøpsloven/forbrukerkjøpsloven slik markedsføringslovens regler krever. De fleste hadde en generell henvisning til kjøpsloven, mens svært få hadde tatt inn henvisning til forbrukerkjøpsloven. Henvisningene var i hovedsak av generell karakter og uttrykte ikke uttrykkelig at de lovbestemte rettigheter ikke begrenses av garantien.

Bruktbilgarantier.

Når det gjelder bruktbilgarantier, er det vår erfaring at det i svært liten grad opplyses om reklamasjonsfrister etter ufravikelig lovverk, samt at garantien i mange tilfeller ikke gir forbrukerne bedre rettigheter enn det man etter loven har krav på. Garantiene tilfredsstiller således ikke de krav markedsføringsloven setter.

Innen bruktbilgarantier opereres det med stor variasjon i garantitiden. Det er fortsatt vanlig med for eksempel 3 måneders garantitid, samt at det ofte avtales en kostnadsdeling ved reparasjon på 50% på hver av partene. Slike garantier medfører ofte at forbrukeren ikke fremmer krav om reklamasjon etter forbrukerkjøpsloven, men aksepterer de løsninger garantien byr på som følge av manglende kunnskap om lovfestede rettigheter.

Litt generelt om dagens tilstand slik NAF ser det:

NAF ønsker å påpeke at mange selgere etter garantitidens utløp avviser reklamasjoner som skulle vært behandlet etter kjøpslovens eller forbrukerkjøpslovens regler. Dette til tross for at det både fra bilbransjens egen interesseorganisasjon og fra forbrukersiden har vært gjort betydelige anstrengelser for å presisere forholdet mellom garanti og reklamasjon etter loven. Dette forholdet berøres imidlertid ikke av det omtalte lovforslag.

Media medvirker til å skape uklarhet om forholdet mellom garanti og reklamasjon, da man tidvis opplever at begrepene blandes. Garanti er et ubetinget positivt ladet ord som fra selgers side brukes i markedsføring for å fremheve sitt produkt. Imidlertid er det liten kunnskap hos mange forbrukere mht. hvilket reelt innhold garantien de får faktisk har, og selgere er i liten grad opptatt av å informere om begrensinger i garantien.»

3.6 Departementets vurdering

3.6.1 Spørsmålet om det bør innføres en ny garantibestemmelse i forbrukerkjøpsloven

Departementet er etter en samlet vurdering kommet til at det bør innføres en ny bestemmelse om garantier i forbrukerkjøpsloven, se forslaget til ny § 18 a i forbrukerkjøpsloven. For ordens skyld nevnes at departementet ikke kan se at direktiv 1999/44 EF om visse sider ved forbrukerkjøp og tilknyttede garantier krever innføring av en bestemmelse som foreslått, og viser i den forbindelse til at heller ikke Danmark har innført denne typen regler i forbindelse med gjennomføringen av direktivet. Direktivet er et minimumsdirektiv, og er på den annen side heller ikke bestemmende for utformingen av en norsk lovbestemmelse om garantier.

På bakgrunn av høringen har departementet kommet til at bestemmelsen om garantier bør modifiseres sammenliknet med forslaget i høringsnotatet. Departementet foreslår at selgeren som et utgangspunkt skal stå fritt til å gi forbrukerkjøperen visse beføyelser i tilfelle av feil som ikke utgjør mangler etter loven. Men velger selgeren å gi en generell garanti, uten å spesifisere nærmere hva garantien skal dekke sammenliknet med forbrukerkjøpslovens ordning, foreslår departementet at kjøperen skal ha rett til å se det som en mangel etter loven dersom gjenstanden ikke svarer til garantien. Etter departementets syn er det behov for å sikre klar tale fra selgersiden som kan hindre misforståelser hos forbrukerne om garantiens innhold og forholdet til forbrukerkjøpslovens regler. En slik regel vil etter departementets syn også bevisstgjøre selgere på at garantier bør utformes på en tydelig måte slik at forbrukeren kan forutse sin rettsstilling. Som det fremgår av punkt 3.5, var forslaget i høringsnotatet omstridt under høringen. Departementets forslag kan derfor ses som et visst kompromiss mellom de ulike synspunkter som har vært fremme i høringsrunden. Forslaget innebærer etter departementets syn at man bedre treffer de tilfellene der det er rimelig at garantien utløser alle lovens mangelsbeføyelser.

Forbrukerrådet peker i høringen på at en harmonisering av rettsvirkningene ved brudd på en garanti og ved mangler etter loven vil kunne gjøre det enklere for forbrukerne å forutse sin rettsstilling, samt gjøre det enklere å sammenlikne tilbud og garantier gitt av ulike selgere.

Det kan stilles spørsmål om hvor mye enklere det vil bli for forbrukeren å forutse sin rettsstilling dersom man gir garantier de samme rettsvirkningene som mangler. Høringen viser at en eventuell ny garantibestemmelse vil kunne utløse avgrensningsspørsmål og tolkingsspørsmål som det ikke er gitt at det vil være lett å forholde seg til i praksis. Departementet er derfor noe i tvil om hvor klargjørende en ny bestemmelse om garantier vil være, men antar at den, med de modifikasjoner som foreslås av departementet, vil bidra i positiv retning.

Noen høringsinstanser var negative til forslaget i høringsnotatet, og pekte i den forbindelse bl.a. på inngrepet i kontraktsfriheten. Det kan særlig vises til uttalelsen fra Den Norske Advokatforening , hvor det heter at forslaget innebærer et ikke ubetydelig inngrep i kontraktsfriheten som det bør reelle og tungtveiende grunner til for å godta. Departementet viser til at Forbrukerombudet i sin høringsuttalelse har en annen innfallsvinkel til spørsmålet om kontraktsfrihet enn Advokatforeningen. Uansett innfallsvinkel bør reglene etter departementets syn bero på en avveining av hvilket ansvar som med rimelighet bør ligge på hver av partene i kontraktsforholdet. Departementet har i denne vurderingen kommet til at en garantibestemmelse i modifisert form vil gi den beste balanserte og målrettede løsningen.

Den gjeldende § 18 i forbrukerkjøpsloven fastslår at garantier er rettslig bindende. Markedsføringsloven kapittel II a har også regler om garantier som kan håndheves av Forbrukerombudet og Markedsrådet, men ingen regler om sivilrettslige sanksjoner, jf. Innst. O. nr. 69 (2001-2002) s. 12. Spørsmålet dreier seg derfor nå om å klargjøre og utvide de sivilrettslige virkningene av garantier ved lov. Departementet er som nevnt kommet til at en viss slik utvidet virkning av garantier vil klargjøre rettstilstanden. Etter departementets syn bør man imidlertid reservere disse virkningene til tilfeller hvor selgeren ikke tydelig nok har angitt hva garantien går ut på.

En slik modifisert bestemmelse om garantier, som departementet nå foreslår, vil bidra til å bevisstgjøre selgere ved garantigivning slik at garantiene utformes på en klarere måte til fordel for forbrukerne. Denne klargjøringen kan gjøre det lettere for begge parter i kontraktsforholdet å forholde seg til regelverket, og det kan gjøre forbrukerne mindre avhengige av Forbrukerombudets håndhevingstiltak etter markedsføringsloven. Dersom selgeren ikke gjør en god nok jobb med å utforme garantien tydelig, er det etter departementets syn ikke urimelig at han hefter etter lovens mangelsregler.

Barne- og familiedepartementet har pekt på at man ved en lovendring som foreslått i høringsnotatet vil kunne få regler i tråd med svensk og finsk lovgivning. Departementet vil imidlertid peke på at det for tiden ikke er mulig å oppnå nordisk rettsenhet uansett hvilken løsning som velges i Norge. Den norske regelen vil imidlertid være mer nyansert enn løsningen i den svenske og finske lov, og ligge mellom disse og den danske løsningen. Slik sett kan departementets forslag eventuelt også bli et bidrag til en fortsatt nordisk rettspolitisk debatt med sikte på mest mulig felles løsninger.

Et spørsmål er i hvilken grad en tvingende regulering av virkningene av bruk av garantier vil føre til at næringsdrivende blir mindre villige til å gi garantier.

Bransjeinstansene har under høringen gitt uttrykk for at forslaget i høringsnotatet vil få til dels stor betydning for garantigivningen. Det er videre et faktum at garantigivningen i Sverige falt kraftig etter innføringen av liknende regler, for så å ta seg opp igjen, i hvert fall i en del bransjer. Det uttales i de svenske forarbeidene at tvingende regler om virkningen av garantier ikke synes å ha påvirket garantigivningen nevneverdig på litt lengre sikt. Videre pekes det på at man ikke har sett omfattende erstatningskrav i kjølvannet av garantireglene. Dette kan også slå til i Norge, selv om man, som det svenske lovutvalget i sin tid fremhevet, ikke vet på hvilket nivå garantigivningen ville vært dersom man ikke hadde innført reglene i Sverige i utgangspunktet. Departementet legger for sin del betydelig vekt på at en modifisert garantibestemmelse som den departementet nå foreslår, uansett må antas ha mer begrensede konsekvenser enn den svenske ordningen. Departementet ser det også slik at det snarere vil være en fordel enn en ulempe dersom garantier som medfører uklarhet om forbrukerens stilling og i siste omgang viser seg ikke å holde hva de ved første øyekast lover, går ut av bruk.

Elektrobransjen har i høringen pekt på at forbrukerkjøpslovens mangelsregler er et resultat av gjennomføringen av EU-direktivet om forbrukerkjøp, bl.a. i forhold til omlevering. Elektrobransjen viser til at justiskomiteen ved behandlingen av forbrukerkjøpsloven hadde en merknad knyttet til mulige uheldige miljø- og ressursmessige konsekvenser av en for vidtgående rett til omlevering. (Departementet antar det siktes til flertallsmerknaden i Innst. O. nr. 69 (2001-2002) s. 19.) Departementet har forståelse for synspunktet, men antar at en slik utvidelse av virkningene av garantier som nå foreslås av departementet, neppe vil ha vesentlig betydning i så måte. Når det gjelder elektrobransjens påpekning av virkningen når det gjelder rett til erstatning, viser departementet til Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) s. 141 følgende, hvor det fremgår at det ikke er tale om en vesentlig utvidelse av selgers ansvar om han også får ansvar for indirekte tapsposter. En utvidelse til garantitilfellene som nevnt vil neppe heller på dette punktet ha særlig betydning.

Noen høringsinstanser har pekt på at en endring av garantireglene som foreslått vil kunne medføre prisøkning på varer. Det er på det rene at forslaget vil innebære en utvidelse av selgerens ansvar i kontraktsforholdet i de tilfelle hvor det er gitt en lite spesifisert garanti. Det kan ikke utelukkes at selgere vil kompensere for den mulige økte ansvarsrisikoen ved å øke prisen på varen, men departementet finner ikke grunn til å legge avgjørende vekt på dette. Departementet peker også i denne sammenhengen på at den regelen det nå fremmes forslag om, generelt må antas å ha mindre omfattende konsekvenser enn forslaget i høringsnotatet.

Norges Automobil-Forbund har anført at reklamasjonsfristen etter forbrukerkjøpsloven i mange tilfeller er fem år, og at dette innebærer at selgere allerede etter gjeldende rett hefter for en del feil som ved en eventuell lovendring vil dekkes av garantien. Til dette vil departementet peke på at etter forbrukerkjøpsloven hefter selgeren bare dersom det foreligger en mangel i lovens forstand - dvs. en nærmere bestemt feil som var til stede ved risikoens overgang (på leveringstidspunktet). Dette kravet gjelder uavhengig av hvilken reklamasjonsfrist som løper i forholdet. Departementet kan derfor ikke se at det er relevant å trekke inn reklamasjonsfristens lengde i denne sammenhengen. Også Forbrukerombudet har vært inne på at det, selv om det er gitt en garanti, kan foreligge en mangel etter lovens mangelsbestemmelser, og at den foreslåtte regelen derfor langt fra alltid vil innebære en endring av gjeldende regelverk. Til dette vil departementet bemerke at lovens ufravikelige vern fortsatt skal gjelde så langt dette rekker. Gjennom forslaget til garantibestemmelse utvides selgerens ansvar til også å gjelde enkelte garantier som dekker forhold som ikke er å anse som en mangel i lovens forstand.

3.6.2 Hvilke garantier skal omfattes av den nye garantibestemmelsen og hvem bør være ansvarlig etter garantien?

Under høringen har det vært uenighet om hvilke garantier som bør omfattes av en eventuell ny bestemmelse, og hvem som bør være ansvarlig etter garantien. Synspunktene på disse spørsmålene i høringen gjelder departementets opprinnelige forslag, og er dermed relevante for de deler av departementets forslag som tilsvarer forslaget i høringsnotatet, jf. forslaget til ny § 18 a annet og tredje ledd.

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at det ikke skal kreves at begrepet garanti er brukt for at bestemmelsen om garantiens mangelsvirkninger kommer til anvendelse. Dette forslaget har fått bred tilslutning under høringen. At garantien rent faktisk er tidsbegrenset, skal være tilstrekkelig til at bestemmelsen får anvendelse. Den vil derfor for eksempel også omfatte garantier om kjørelengde for en bil. Departementet vil ellers bemerke at spørsmålet om selgeren er avtalerettslig bundet f.eks. til en garanti om forventet levetid av produktet, vil måtte bero på en konkret vurdering.

En bevisbyrdegaranti innebærer bare at selgeren påtar seg bevisbyrden for om det foreligger en mangel etter loven. En slik garanti gir ikke på samme måte som funksjonsgarantiene forbrukeren forventninger om varens egenskaper og krav i anledning av brudd på garantien. De typetilfellene som er nevnt i Forbrukerombudets høringsuttalelse, tyder etter departementets syn på at det er forbrukerens manglende kjennskap til lovens ordning som eventuelt er problemet, og ikke bevisbyrdegarantiene spesielt. Dette vil kunne avhjelpes ved håndheving av de allerede gjeldende reglene i markedsføringsloven. Å la bevisbyrdegarantiene omfattes av ny § 18 a i forbrukerkjøpsloven vil etter departementets syn på bakgrunn av forpliktelsens karakter være for vidtrekkende.

Forbrukerombudet er bekymret for at antallet bevisbyrdegarantier vil øke dersom man utelater dem fra reguleringen. Næringslivets Hovedorganisasjon har imidlertid signalisert at det etter deres syn vil bli en nedgang også i bevisbyrdegarantiene som følge av en ny garantibestemmelse, fordi bransjen vil frykte å trå feil. En slik nedgang imøtekommer for så vidt Forbrukerombudets bekymring på dette punktet. Departementet vil imidlertid uansett understreke at en bevisbyrdegaranti er en fordel for forbrukeren sammenliknet med lovens regler. Med unntak av Forbrukerombudet har ingen av høringsinstansene tatt til orde for at bevisbyrdegarantiene skal omfattes, og departementet er etter dette blitt stående ved at bevisbyrdegarantiene ikke bør omfattes av den nye bestemmelsen.

Departementet går inn for løsningen som var foreslått i høringsnotatet om at selgeren hefter for garantier gitt av andre dersom garantien fremstår for forbrukeren som gitt av selgeren. I hvilken grad det er naturlig å identifisere selgeren med garantigiveren, vil måtte bero på en konkret vurdering. I en slik vurdering vil det bl.a. kunne legges vekt på den type hensyn Forbrukerombudet er inne på i sin høringsuttalelse i forhold til om garantien har vært benyttet av selgeren i markedsføringen.

Det følger av de svenske forarbeidene at den svenske bestemmelsen skal forstås i vid forstand på dette punktet, og forarbeidene nevner som eksempel tilfeller der kjøperen i forbindelse med kjøpet mottar en særskilt garantierklæring fra produsenten eller annen tredjeperson, jf. prop.1989/90:89 s. 111. Det synes naturlig å legge dette til grunn også ved tolkingen av den norske bestemmelsen. Selgeren bør uansett ha mulighet for å fraskrive seg ansvar for garantier gitt av andre, noe det har vært bred enighet om under høringen. Departementet kan ikke se at det er hensiktsmessig å innføre et krav om at en slik fraskrivelse skal skje skriftlig da selgeren uansett etter alminnelige bevisregler vil ha bevisbyrden dersom han hevder at ansvaret er fraskrevet.

I høringsnotatet ble det lagt til grunn at den foreslåtte bestemmelsen ikke regulerer forbrukerens forhold til andre enn selgeren. En leverandør som gir en garanti, vil dermed ikke selv hefte etter den nye garantibestemmelsen, men etter selve garantien. Dette er i samsvar med den svenske bestemmelsen. Forbrukerombudet tar under høringen til orde for at bestemmelsen bør utvides slik at den også skal gjelde for garantier gitt av en tredjeperson. Departementet vil vise til at spørsmålet om å innføre en regel om å gi garantier mangelsvirkninger har vært omstridt under høringen, og at det på den bakgrunn ikke synes aktuelt å utvide bestemmelsens virkeområde. Videre finner ikke departementet det naturlig å gå lenger enn den svenske bestemmelsen på dette punktet. Når man gjennom garantiregelen utvider selgerens ansvar utover det han vil hefte for etter vanlige mangelsregler, synes det uansett mindre rimelig å la bestemmelsen gjelde også for en tredjepersons ansvar.

Flertallet av høringsinstansene støtter ordlyden i garantibestemmelsen slik den var foreslått i høringsnotatet. Ordlyden er på denne bakgrunn videreført bortsett fra på de punktene hvor departementets endrede forslag til garantibestemmelse har nødvendiggjort endringer. Barne- og familiedepartementet ber om at det i forbrukerkjøpslovens garantiregel innarbeides en henvisning til garantireglene i markedsføringsloven. Etter Justisdepartementets syn vil en henvisning til offentligrettslige regler som nevnt snarere kunne forvirre, enn opplyse, forbrukeren.