9 Merknader til de enkelte bestemmelser

9.1 Til endringene i forbrukerkjøpsloven

Til ny § 18 a Garantier

Det foreslås en ny § 18 a om garantier i forbrukerkjøpsloven. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 3, særlig punkt 3.6.

Første ledd slår fast utgangspunktet om at selgeren står fritt til å gi forbrukeren en bedre rettsstilling enn etter forbrukerkjøpsloven, ved at selgeren kan påta seg ansvar for feil som ikke er mangler etter loven eller påta seg ansvar for kjøpsrettslige mangler i større grad enn etter lovens ordning, jf. henholdsvis første og annet punktum .

Både når selgeren påtar seg å hefte for feil som ikke er mangler, og å hefte for mangler i større utstrekning enn etter loven, foreligger det en garanti på avtalegrunnlag som kommer i tillegg til forbrukerkjøpslovens forbrukervernregler.

Hva som utgjør en mangel i et forbrukerkjøp, beror på forbrukerkjøpslovens mangelsregler. Et eksempel på en feil som ikke er mangel etter loven, er at selgeren påtar seg å reparere rustskader på en bil selv om rustskadene ikke var til stede da forbrukeren overtok bilen. Et eksempel på at selgeren i tilfeller hvor det foreligger en mangel etter loven, gir kjøperen rettigheter utover loven, er at selgeren gir kjøperen rett til en erstatningsgjenstand i større utstrekning enn det som følger av loven, eller at selgeren påtar seg å yte erstatning til forbrukeren uten at det foreligger et økonomisk tap.

Hvorvidt det foreligger et bindende garantitilsagn fra selgeren, vil måtte bero på en konkret vurdering ut fra alminnelige avtalerettslige prinsipper.

Annet ledd oppstiller en særregel for de såkalte funksjonsgarantiene. En funksjonsgaranti innebærer at selgeren påtar seg risikoen for ytelsens funksjonsdyktighet i garantitiden. En slik garanti kan tenkes utformet på en mer eller mindre tydelig måte, både med hensyn til hvilke feil selgeren garanterer for og med hensyn til hvilke beføyelser som i tilfelle feil stilles til rådighet for forbrukeren. Det sentrale er at selgeren formulerer garantien tydelig, slik at forbrukeren kan forutse sin rettsstilling. Har selgeren ikke angitt garantien på en tydelig måte, følger det av bestemmelsen at det skal anses å foreligge en mangel. Dette innebærer at forbrukeren kan påberope seg alle lovens mangelsbeføyelser i den grad de øvrige vilkårene, ut over at det må foreligge en mangel, er oppfylt.

Når det gjelder tilfellene som er omtalt i første ledd annet punktum, vil konsekvensen av å ha uttrykt seg uklart i garantierklæringen uansett være at kjøperen alltid kan påberope seg lovens mangelsregler, siden det foreligger en mangel. Det er dermed ikke nødvendig å la disse garantiforpliktelsene omfattes av annet ledd. Hvorvidt forbrukeren vil kunne påberope seg rettigheter ut over dette, vil bero på en tolking av garantierklæringen.

Dersom selgeren påtar seg å svare for feil som ikke er mangler, jf. første ledd første punktum, har han som nevnt frihet til å fastsette hvilke krav forbrukeren skal ha, for eksempel vil han kunne begrense garantien til å gjelde utbedring. For at en slik garanti ikke automatisk skal utløse mangelsvirkninger etter annet ledd, må selgeren imidlertid ved utforming av garantien sørge for at det fremgår på en tydelig måte hvilke spesifikke feil som omfattes av garantien og hvilke beføyelser forbrukeren kan gjøre gjeldende, jf. annet ledd. Dersom selgeren har tilsiktet å gi forbrukeren visse beføyelser, og ikke andre, bør det fremgå tydelig at meningen har vært å avgrense mot visse beføyelser. Garantierklæringen vil i motsatt fall måtte anses uklar, og virkningene etter annet ledd vil bli utløst. I den grad garantien dekker noe som allerede vil være en mangel etter loven, bør dette fremgå av garantierklæringen. Også det tilfellet at selgeren overhodet ikke har angitt noe om hvilke krav forbrukeren skal ha ved brudd på garantien, vil medføre at annet ledd kommer til anvendelse. At forbrukeren i et slikt tilfelle vil kunne falle tilbake på forbrukerkjøpslovens beføyelser, vil man nok uansett komme til på bakgrunn av alminnelige avtalerettslige tolkingsprinsipper.

Annet ledd gjelder for funksjonsgarantier. Dette fremgår av formuleringen i lovteksten om at selgeren må ha forpliktet seg til å svare helt eller delvis for tingens anvendelighet eller andre egenskaper. Annet ledd gjelder dermed bare for de generelle funksjonsgarantiene, ikke for rene bevisbyrdegarantier.

Det kan reises spørsmål om regelen i annet ledd bør gjelde for garantier som er gitt uten tidsbegrensning, eller bare for garantier som er tidsbegrenset i en eller annen forstand. Den sist nevnte typen garantier er trolig den som forekommer i praksis, og annet ledd tar i samsvar med de tilsvarende finske og svenske bestemmelsene sikte på disse. Bestemmelsen kan imidlertid få anvendelse selv om det ikke er angitt en bestemt tidsavgrensning. Det avgjørende er om man etter en tolking av forpliktelsen må legge til grunn at den gjelder innenfor et begrenset tidsrom. Eksemplet fra de svenske forarbeidene om en kilometergrense i en bilgaranti er treffende også i forhold til forslaget her.

Det er videre en forutsetning for at lovens mangelsvirkninger skal utløses etter annet ledd, at selgeren har forpliktet seg avtalerettslig. Det er ikke avgjørende at ordet «garanti» er brukt i selgerens erklæring. Det avgjørende er om selgeren etter en tolking av utsagnet kan sies å ha påtatt seg en forpliktelse som faller inn under bestemmelsens virkeområde. Om selgeren er avtalerettslig bundet, vil bero på en konkret vurdering av utsagnet. Om garantien rammes av første eller annet ledd, beror på det nærmere innholdet av garantiforpliktelsen.

Et eksempel på en generell funksjonsgaranti som etter omstendighetene vil kunne rammes av annet ledd, er en garanti for et produkts funksjon i for eksempel 10 år. Dersom en slik garanti ikke angir hvilke feil den dekker og på hvilken måte den skiller seg fra lovens ordinære mangelsregulering, og heller ikke sier noe nærmere om hvilke krav forbrukeren skal ha, vil den rammes av annet ledd, slik at alle lovens mangelsbeføyelser blir utløst. Dette resultatet vil man nok for øvrig uansett kunne komme til ved bruk av alminnelige avtalerettslige tolkingsprinsipper. Dersom en slik funksjonsgaranti derimot er mer presist angitt, for eksempel ved at garantierklæringen gjør rede for hvilke feil den konkret dekker sammenliknet med lovens mangelsregulering, og konkret angir hva forbrukeren kan kreve av beføyelser etter garantien sammenliknet med loven, vil garantien ikke omfattes av annet ledd.

Garantien vil bare utløse mangelsvirkninger etter annet ledd dersom det foreligger et brudd på garantien, jf. ordlyden «dersom tingen ikke svarer til selgerens forpliktelse». Om dette er tilfellet, vil bero på en nærmere tolking av garantierklæringen.

Forbrukerombudet har enkelte bemerkninger knyttet til den avgrensningen som ifølge de svenske forarbeidene ligger i den svenske bestemmelsen om at det må foreligge «bristfällighet av någon form» for at bestemmelsen skal gjelde. Ifølge de svenske forarbeidene avgrenses det med dette i forhold til slitasje eller andre forandringer på varen som skyldes normal bruk, jf. prop. 1989/90: 89 s. 110. Departementet viser til at det norske lovforslaget er formulert noe annerledes enn det svenske på dette punktet, men uten at det er tilsiktet noen forskjell i realiteten. Også etter den norske bestemmelsen må det avgrenses mot slitasje som skyldes normal bruk. Det synes uaktuelt å la selgeren hefte for feil som skyldes alminnelig slitasje på tingen, for eksempel at en bil får noen riper. Det sentrale er at det må skje en svikt i tingens garanterte funksjon. Dersom det foreligger feil på grunn av unormal bruk, vil for øvrig dette kunne komme inn under unntaket i annet punktum om forhold på forbrukerens side.

I bestemmelsens annet ledd annet punktum er det, i samsvar med den svenske og finske ordningen, presisert at ansvar for selgeren ikke inntrer dersom feilen skyldes ulykkeshendelser, feil håndtering av varen eller annet forhold på forbrukerens side. Dette har det vært bred oppslutning om i høringen. Forbrukerombudet mener at det med fordel kan presiseres i bestemmelsen at det er selgeren som må sannsynliggjøre forholdene i annet punktum. Departementet har tatt inn en slik presisering i lovteksten. Forbrukerombudet har videre enkelte betraktninger om mangelfulle bruksanvisninger. Departementet vil bemerke at det vil bero på en konkret vurdering om feil håndtering av varen skyldes forbrukerens eget forhold. I de svenske forarbeidene heter det:

«Med uttrycket «liknande förhållande» på köparens sida avses bl.a sådant som att köparen har underlåtit att följa väsentliga skötsel eller serviceföreskrifter utan att detta kan rubriceras som vanvård. Det bör nämligen vara möjligt att som ett direkt villkor för en garantis giltighet föreskriva att varan skall underkastas en viss regelbunden översyn eller att den inte får utsättas för en viss typ av brukande. En förutsättning härför måste dock vara att villkoret inte framstår som oskäligt, t.ex. genom att det innebär en sådan innskränkning i kjöparens möjligheter att använda varan att garantin närmast blir vilseledande eller genom att kotsnaden för föreskriven översyn framstår som orimlig.»

Slike betraktninger er det også naturlig å legge til grunn for den norske bestemmelsen.

I bestemmelsens tredje ledd er selgerens ansvar etter annet ledd under visse fortsetninger utvidet til å gjelde garantier gitt av andre enn selgeren selv, dvs. garantier selgeren ikke er forpliktet etter på avtalegrunnlag. Selgeren hefter imidlertid bare i den grad garantien for forbrukeren fremstår som gitt av ham eller henne. Man må her vurdere konkret om selgeren og den aktuelle tredjepersonen fremstår som en enhet for forbrukeren. Selgeren kan fri seg fra ansvar for mangler etter garantier gitt av andre ved å meddele kjøperen før kjøpet at han ikke er bundet av en slik garanti. Forbrukeren har i slike tilfeller ikke en beskyttelsesverdig interesse i å kunne holde selgeren ansvarlig.

Bestemmelsens fjerde ledd er en videreføring av gjeldende § 18 tredje ledd tredje punktum i forbrukerkjøpsloven, og gjennomfører en bestemmelse i direktiv 1999/44/EF om visse sider ved forbrukerkjøp og tilknyttede garantier (forbrukerkjøpsdirektivet). Det er videre presisert at en garanti ikke begrenser forbrukerens rettigheter etter loven. Det samme følger allerede av forbrukerkjøpsloven § 3 første ledd. Av pedagogiske hensyn kan det likevel være grunn til å presisere i lovteksten at en garanti aldri kan innskrenke kjøperens rettigheter etter loven. Begrepet «garanti» omfatter her alle former for garantier.

Til § 27

Det er tilføyd et nytt tredje punktum i fjerde ledd for å få tydelig frem at forbrukeren, i tillegg til å tape retten til å gjøre mangelen gjeldende ved for sen reklamasjon, også kan tape retten til å gjøre mangelen gjeldende ved foreldelse. Endringen er foretatt av opplysningshensyn og innebærer ikke realitetsendringer i forhold til gjeldende rett. Se nærmere om bakgrunnen for bestemmelsen i de alminnelige merknader punkt 4.

9.2 Til endringene i håndverkertjenesteloven, avhendingslova og bustadoppføringslova

I lov 16. juni 1989 nr. 63 om håndverkertjenester m.m for forbrukere § 22 nytt fjerde ledd , lov 3. juli 1992 nr. 93 om avhending av fast eigedom (avhendingslova) § 4-19 nytt fjerde ledd og lov 13. juni 1997 nr. 43 om avtalar med forbrukar om oppføring av ny bustad m.m. (bustadoppføringslova) § 30 nytt femte ledd er det gjort tilføyelser tilsvarende som for forbrukerkjøpsloven § 27, jf. punkt 9.1. Se ellers de alminnelige merknader punkt 4.

9.3 Til endringene i finansavtaleloven og kredittkjøpsloven

Til finansavtaleloven § 48 sjette ledd

Det er inntatt en presisering i sjette ledd om at det i medhold av finansavtaleloven § 48 sjette ledd kan gis regler om markedsføring av lånetilbud. Bestemmelsen gir adgang til å fastsette regler om innholdet i markedsføringen – for eksempel slik at det skal opplyses om effektiv rente ved enhver markedsføring. Bestemmelsen gir også adgang til å gi regler om andre aspekter ved markedsføringen dersom dette på et senere tidspunkt skulle vise seg nødvendig.

Til finansavtaleloven § 71 fjerde ledd

Ved lov 10. januar 2003 nr. 1 om endringer i lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner mv. (gjeldsordningsloven) ble finansavtaleloven § 71 fjerde ledd endret. Lovendringen innebar at bestemmelsens første punktum ble omformulert og tilpasset endringene i gjeldsordningsloven. Slik endringsloven var formulert, innebar den imidlertid også at bestemmelsens annet punktum falt ut. Det siste er ikke nevnt i forarbeidene til endringsloven, og en henvisning til § 71 fjerde ledd annet punktum ble opprettholdt i § 71 femte ledd annet punktum. Det synes som om § 71 fjerde ledd annet punktum er falt ut ved en inkurie, og bestemmelsen er derfor tatt inn igjen.

Til kredittkjøpsloven § 6

Bestemmelsen er endret slik at det skal opplyses om effektiv rente ved markedsføring av kreditt generelt. Det stilles med andre ord ikke lenger noe krav om at markedsføringen skal inneholde kredittvilkår eller lignende, for at opplysningsplikten skal inntre.

Hva som ligger i at kreditt markedsføres, må avgjøres konkret. Markedsføringen kan skje på ulike måter, for eksempel ved at ord som «lån», «kreditt» eller andre tilsvarende begreper benyttes. Dette er imidlertid ikke nødvendig for at man vil si at markedsføringen gjelder kreditt i lovens forstand. Dersom språkbruken på andre måter er egnet til å gi assosiasjoner til at det er kreditt som tilbys, vil den utvidede opplysningsplikten komme til anvendelse. Departementet legger imidlertid til grunn at det ligger en kvalifisering i at forslaget omfatter markedsføring av «kreditt». Det må derfor avgrenses mot markedsføring som den næringsdrivende foretar, men som ikke gjelder kreditt. For eksempel må en selger eller kredittilbyder ha mulighet til på en nøytral måte å markedsføre sitt merkenavn eller sin logo uten at dette omfattes. Departementet antar at grensen for øvrig må trekkes konkret ut fra hva som er formålet med reguleringen.

9.4 Til endringene i stiftelsesloven

Til § 52

Det foreslås en endring i stiftelsesloven § 52 annet ledd femte punktum som innebærer at Stiftelsestilsynet kan unnlate å kunngjøre et vedtak om opphevelse av en stiftelse i avisen, jf. kravet om dette i fjerde punktum. Forutsetningen er at tilsynet finner at hensynet til kreditorene er tilstrekkelig ivaretatt uten slik kunngjøring. Bestemmelsen åpner ikke for at man kan unnlate å kunngjøre vedtaket i Brønnøysundregistrenes elektroniske kunngjøringspublikasjon, eller at man kan unnlate å varsle kreditorer med kjent adresse etter sjette punktum. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 7.

Til § 61

Det foreslås en ny overgangsregel i stiftelsesloven § 61 bokstav h som åpner for at Stiftelsestilsynet i enkeltsaker kan gjøre unntak fra kunngjøringsreglene i § 52 annet ledd i en periode frem til 1. januar 2009, se nærmere punkt 7. I motsetning til den foreslåtte regelen i § 52 annet ledd femte punktum, åpner bestemmelsen i første punktum for at Stiftelsestilsynet kan gjøre unntak fra samtlige kunngjøringsregler i § 52 annet ledd, ikke bare kravet om kunngjøring i en avis som er alminnelig lest på stedet. Dette innebærer at det kan bestemmes at vedtaket ikke skal kunngjøres i det hele tatt, eller at det skal være en mer begrenset kunngjøring enn det § 52 annet ledd ellers legger opp til. Det kan imidlertid ikke gjøres unntak fra kravet om at kreditorer med kjent adresse skal ha særskilt varsel. Dette er presisert i annet punktum .

9.5 Til endringen i foretaksregisterloven

Foretaksregisterloven § 3-6 har regler om hvilke opplysninger som skal være registrert i Foretaksregisteret om stiftelser, foreninger og andre innretninger. Annet ledd i bestemmelsen krever at for stiftelser skal registeret også inneholde «opplysning om stiftelsen er offentlig stadfestet». Stiftelsesloven 1980 (lov 23. mai 1980 nr. 11 om stiftelser m.m.) hadde regler om offentlige stiftelser (stiftelser med offentlig stadfestelse) i kapittel III. Disse reglene ble ikke videreført i stiftelsesloven 2001. Siden stiftelsesloven ikke lenger skiller mellom stiftelser med og uten offentlig stadfestelse, er det ikke lenger nødvendig med registrering av dette i Foretaksregisteret. Det foreslås etter dette å oppheve foretaksregisterloven § 3-6 annet ledd.

Forslaget om opphevelse av bestemmelsen ble sendt på høring sammen med forslaget om endring av stiftelsesloven, se punkt 2.5 og punkt 7. Ingen av høringsinstansene hadde innvendinger mot forslaget.

9.6 Til endringen i foreldelsesloven

Departementet er blitt oppmerksom på en inkurie i lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer (foreldelsesloven) § 9 nr. 2 annet punktum bokstav a. Ved lovendring 25. juni 2004 nr. 51 ble bestemmelsen utvidet til også å omfatte erstatning for skade voldt mens skadelidte var mindre­årig. Avslutningen av bokstav a, «og», ble imidlertid samtidig ved en feiltakelse erstattet med et punktum. Dette foreslås nå rettet ved at «og» igjen er inntatt avslutningsvis i bokstav a. Det fremgår dermed klart at både vilkårene i bokstav a og b må være oppfylt for at unntaket fra den absolutte foreldelsesfristen på 20 år skal komme til anvendelse.