4 Forholdet mellom regler om absolutte reklamasjonsfrister i enkelte kontraktslover og foreldelseslovens regler

4.1 Bakgrunn og gjeldende rett

Krav som følge av kontraktsrettslige mangler kan bortfalle etter reklamasjonsregler i særlovgivningen eller kontrakt. Videre er mangelskrav underlagt reglene i foreldelsesloven. I dag gjelder regelsettene side om side, slik at selgeren eller tjenesteyteren kan velge å påberope seg det regelsettet som først fører til bortfall av kjøperens eller tjenestemottakerens krav. I det følgende vil det bli gjort kort rede for de hovedtrekkene i foreldelsesreglene og reklamasjonsreglene som har betydning for den aktuelle problemstillingen.

Krav som oppstår ved mislighold av en kontrakt, foreldes «fra den dag da misligholdet inntrer», jf. lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer (foreldelsesloven) § 3 nr. 2. For mangelskrav innebærer bestemmelsen at leveringstidspunktet normalt må legges til grunn ved fastsetting av fristens utgangspunkt. Den alminnelige foreldelsesfristen er tre år, jf. foreldelsesloven § 2, men i en del tilfeller hjemler foreldelsesloven tilleggsfrister, jf. loven §§ 10 til 13. Den alminnelige bestemmelsen om tilleggsfrist i foreldelsesloven § 10 nr. 1 lyder:

«Dersom fordringshaveren ikke har gjort fordringen gjeldende fordi han manglet nødvendig kunnskap om fordringen eller skyldneren, inntrer foreldelse tidligst 1 år etter den dag da fordringshaveren fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap.»

Foreldelsen kan avbrytes på forskjellige måter, jf. foreldelsesloven §§ 14 til 19. Eksempelvis avbrytes foreldelse dersom skyldneren «erkjenner forpliktelsen», jf. § 14, eller hvis fordringshaveren «tar rettslig skritt» som nevnt i § 15 nr. 1. Ved slike fristavbrytende handlinger som beskrevet i §§ 15 til 19, skjer det ingen foreldelse så lenge forfølgningen pågår, jf. loven § 21 nr. 1.

I forskjellige kontraktslover er det også regler om reklamasjonsplikt, det vil si en plikt til å komme med innsigelser ved motpartens mislighold av de kontraktsrettslige forpliktelsene. Absolutte reklamasjonsfrister, som kjøperen eller tjenestemottakeren må overholde for at krav som følge av mangler skal være i behold, finnes i kjøpsloven §§ 32 til 33 (jf. § 85), avhendingslova § 4-19, forbrukerkjøpsloven § 27, håndverkertjenesteloven § 22 og bustadoppføringslova § 30. Oversittelse av fristene fører som utgangspunkt til fullt rettstap, slik som ved foreldelse. I tillegg til de absolutte reklamasjonsfristene gjelder at kravet uansett må fremsettes innen rimelig tid.

Overtakelsen er avgjørende for fristens utgangspunkt etter disse bestemmelsene, se for eksempel uttrykket «etter den dag da han overtok tingen» i kjøpsloven § 32 annet ledd. I håndverkertjenesteloven § 22 brukes terminologien «fra avslutninga av oppdraget».

I ordinære kjøp gjelder det en frist på to år, jf. kjøpsloven § 32 annet ledd. Også i forbrukerkjøp er utgangspunktet en to års frist, men fristens lengde er fem år når tingen eller deler av den ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lengre, jf. forbrukerkjøpsloven § 27 annet ledd. Også i avhendingslova § 4-19 annet ledd, håndverkertjenesteloven § 22 annet ledd og bustadoppføringslova § 30 første ledd har man fem års frister for reklamasjon. Fristene gjelder ikke så langt selgeren eller tjenesteyteren har påtatt seg ansvar for mangler i lengre tid.

Fristen avbrytes formløst. Det er tilstrekkelig at kjøperen eller tjenestemottakeren gir selgeren eller tjenesteyteren melding om at han vil påberope seg mangelen.

Selgeren eller tjenesteyteren kan ikke gjøre gjeldende at det er reklamert for sent dersom vedkommende har opptrådt grovt uaktsomt eller for øvrig i strid med redelighet og god tro, jf. forbrukerkjøpsloven § 27 fjerde ledd, avhendingslova § 4-19 tredje ledd, håndverkertjenesteloven § 22 tredje ledd og bustadoppføringslova § 30 fjerde ledd.

I Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) Om lov om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven) s. 114-116 tok departementet opp spørsmålet om forholdet mellom reklamasjon og foreldelse. Departementet viste til at et mangelskrav etter gjeldende regler etter omstendighetene kan foreldes før den absolutte reklamasjonsfristen er utløpt. Departementet uttalte bl.a:

«Problemet er ikke først og fremst at kjøperen kan risikere at fristen løper ut før det er gått fem år. Det er ikke så urimelig, fordi kjøperen har hatt ett år på seg til å reagere, jf. foreldelsesloven § 10 nr. 1. Denne ett års fristen vil i praksis alltid være mer lempelig enn det kravet til reklamasjon innen rimelig tid som følger av kjøpsloven § 32 første ledd. Problemet er heller at kjøperen kan tro at han har gjort det som kreves fra hans side for å avbryte de nødvendige fristene med tanke på å unngå rettstap, når han har forholdt seg til kjøpslovens særlige bestemmelser.

De nåværende reglene kan dermed virke som en felle for kjøpere som tror det er tilstrekkelig for å avbryte alle frister at det er reklamert formløst etter kjøpsloven. Det kan komme som en ubehagelig overraskelse på kjøperen om selgeren i en tvist som trekker ut, bare venter på at foreldelseslovens frist utløper, for så å påberope seg at kjøperens krav er foreldet.

Det kan etter dette stilles spørsmål om rimeligheten av dagens ordning. Den kan i alle fall være vanskelig å forstå for lekfolk. Dersom man skulle vurdere en lovendring for å unngå at slike spørsmål oppstår i forhold til forbrukerkjøpsloven, bør en slik endring vurderes også for andre forbrukerforhold hvor loven har en absolutt reklamasjonsfrist på fem år. Det gjelder håndverkertjenesteloven, avhendingslova og bustadoppføringslova. Spørsmålet må i så fall utredes nærmere.»

På denne bakgrunn opplyste departementet at det tok sikte på å komme tilbake til spørsmålet om forholdet mellom reklamasjonsreglene og foreldelsesloven, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) s. 116.

4.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet (jf. punkt 2.2) heter det følgende om reglenes utslag i praksis og om mulig behov for harmonisering:

«Foreldelsesspørsmål vil normalt få betydning først etter at den absolutte reklamasjonsfristen er utløpt. I et antatt begrenset antall tilfeller kan imidlertid mangelskrav etter gjeldende rett foreldes før en absolutt reklamasjonsfrist på fem år er ute. Dette gjelder i tilfeller der det foreligger en skjult mangel som kjøperen eller tjenestemottakeren oppdaget eller burde ha oppdaget innen fire år. Situasjonen kan for eksempel være som følger:

A kjøper en fast eiendom av selger B. To år etter overtakelsen av eiendommen oppdager A fuktskader i kjelleren. Skadene burde ikke vært oppdaget tidligere. Etter at A har innhentet en skaderapport som konkluderer med at forholdet utgjør en mangel, reises det erstatningskrav mot B. B på sin side ønsker å innhente en ny rapport, men gir samtidig inntrykk av at partene vil komme til enighet (uten at det foreligger noen form for erkjennelse av kravet). I et slikt tilfelle får ikke tilleggsfristen etter fl. § 10 nr. 1 noen selvstendig betydning ved siden av den alminnelige treårsfristen. Dersom A ikke tar rettslige skritt, typisk en forliksklage, innen ett år etter oppdagelsen av skadene, jf. fl. § 15, kan mangelskravet være foreldet.

Problemstillingen synes etter departementets oppfatning å være særlig aktuell ved kjøp av fast eiendom, men kan også komme på spissen i langvarige tvister om andre kontraktsforhold som er underlagt en absolutt reklamasjonsfrist på fem år.

Forbrukerrådet uttalte i sin høringsuttalelse til forslaget til den nye forbrukerkjøpsloven at forholdet mellom kjøpslovens reklamasjonsfrist og foreldelseslovens regler «ikke helt sjelden fører til rettstap for forbrukeren». Departementet er imidlertid usikker på hvor stort problemet er i praksis. Det vises i den sammenheng til at Bergsåker: Pengekravsrett (1994) s. 332 bruker betegnelsen «teoretisk mulighet». Som nevnt i Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) s. 116 har den nåværende ordningen virket over lang tid, uten at det er påvist store praktiske problemer med den. Departementet ber om høringsinstansenes inntrykk av praksis på dette området i ulike kontraktsforhold, om mulig med konkrete eksempler på at reglene har slått uheldig ut. Siden problemstillingen primært knytter seg til mulig manglende kunnskap om hva som kreves for å avbryte fristene, ber vi om synspunkter på om dette har bedret seg etter at det i Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) ble gitt signaler om at det er nærliggende for forbrukerorganisasjonene å opplyse om dette.

Selv om det i hovedsak er forbrukernes manglende kjennskap til fristavbruddsreglene som kan føre til rettstap, kan det reises spørsmål om det likevel kan være grunn til å harmonisere regelsettene i større eller mindre grad.

Reglene om absolutte reklamasjonsfrister kan i realiteten anses som særlige foreldelsesregler, og reglene har langt på vei et sammenfallende formål. I et forbrukerperspektiv kan det synes noe uheldig at en forbruker må forholde seg til to lignende regelsett i to forskjellige lover; foreldelsesloven og vedkommende særlov som regulerer kontraktsforholdet. For den vanlige forbruker kan det videre være vanskelig å forstå at mangelskrav kan foreldes tre år etter leveringen, selv om den absolutte reklamasjonsfristen ikke er utløpt på det tidspunktet.

Departementet ønsker på denne bakgrunn å få høringsinstansenes syn på om det er ønskelig å harmonisere foreldelseslovens regler om misligholdskrav og reglene om absolutte reklamasjonsfrister i særlovgivningen i større grad enn hva som er tilfellet i dag. Videre ber departementet om høringsinstansenes syn på hvordan reglene eventuelt kan harmoniseres bedre.»

Departementet antydet som en mulig praktisk løsning på spørsmålet at det innføres et nytt annet ledd i foreldelsesloven § 30 med følgende ordlyd:

«For misligholdskrav som er underlagt en lovbestemt absolutt reklamasjonsfrist på fem år, inntrer ikke foreldelse etter loven her så lenge reklamasjonsfristen løper.»

Departementet uttalte i tilknytning til dette:

«En slik bestemmelse innebærer at foreldelsen av mangelskrav som er underlagt en absolutt reklamasjonsfrist på fem år suspenderes, slik at kravet ikke vil kunne foreldes innenfor femårsfristen. Departementet ber om høringsinstansenes syn på en slik bestemmelse.»

4.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er uenige om i hvilken grad det i praksis oppstår eller kan tenkes å oppstå problemer i forholdet mellom de to regelsettene, og om det er behov for en regel som antydet i departementets høringsnotat.

Den Norske Advokatforening , Elektro- og ElektronikkBransjen , Norske Elektroleverandørers Landsforening og Elektronikkforbundet (felles høringsuttalelse), Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon , Næringslivets Hovedorganisasjon og Norsk Kennel Klub er negative til at det gis slike regler. Også Forbrukertvistutvalget og advokat Borch har kritiske merknader til forslaget, selv om førstnevnte uttaler at en forenkling av regelverket har mye for seg.

Barne- og familiedepartementet , Coop NKL BA , Forbrukerombudet, Forbrukerrådet , Husbanken , Landsorganisasjonen i Norge , Norges Automobil-Forbund og A/L Norske Boligbyggelags Landsforbund er positive til forslaget i høringsnotatet.

Den Norske Advokatforening , som er kritisk til forslaget, uttaler:

«Advokatforeningen har ikke kjennskap til at det her skisserte problem forekommer særlig hyppig i praksis. Høringsnotatet omfatter heller ingen statistikk eller annet grunnlagsmateriale som underbygger at så skulle være tilfellet. Vårt utgangspunkt er derfor at det ikke foreligger et særlig behov for lovendring på dette punkt.

Høringsnotatet fremstår som relativt summarisk på dette punkt, og det er Advokatforeningens syn at spørsmålet om eventuell harmonisering og lovendring bør undergis grundig utredning og vurdering før det eventuelt sendes ut til høring.»

Elektro- og ElektronikkBransjen, Norske Elektroleverandørers Landsforening og ElektronikkForbundet (felles høringsuttalelse) uttaler:

«Når det gjelder spørsmålet om å endre foreldelseslovens bestemmelser som foreslått vil EE-bransjen gå i mot dette på det nåværende tidspunkt.

Vi savner en nærmere dokumentasjon av behovet for en regelendring, idet vi ikke kan se at Forbrukerrådet har belegg for sin påstand om at nåværende foreldelseslov «ikke helt sjelden fører til rettstap for forbrukeren».

Når Trygve Bergsåker, som er leder i Forbrukertvistutvalget, nytter betegnelsen «teoretisk mulighet» i sin Pengekravsrett viser dette at kravet om en lovendring er løst fundert.

Med mindre det fremlegges konkrete saker fra FTU og/eller rettspraksis er det vårt standpunkt at det ikke er behov for en lovendring. (…)

Vi bemerker videre at vi ikke kan se at departementet har behandlet de spesielle regler for fristberegning som gjelder når det er nyttet garantier, jfr. foreldelsesloven § 3 første ledd nr. 4. (…)

Når det gjelder utkastet til lovtekst vil man etter vårt skjønn ikke oppnå den klarhet som er målsettingen.

Forslaget gjelder mangelskrav som er «underlagt en absolutt reklamasjonsfrist på fem år». Det er imidlertid høyst usikkert hvilke gjenstander eller deler som omfattes av fem-års regelen så lenge vilkåret er at gjenstanden eller deler ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lenger enn to år.

Konsekvensen av dette er at det er vanskelig å se at man vil oppnå noen bedring med hensyn til klarhet og oversiktlighet for forbrukerne fordi det i svært mange tilfelle vil knytte seg usikkerhet til om det er to-års regelen eller fem-års regelen som gjelder. Vi viser i denne sammenheng til departementets drøftelse i Ot. prp. nr. 44 hvor det på side 182 spalte I konkluderes med: «En kan likevel ta som utgangspunkt at for en vare eller deler som er ment å vare om lag 4 år, vil fem-års fristen gjelde».

Når departementet først går inn på fem-års regelen i forhold til foreldelse, er det vår vurdering at man også bør se nærmere på utformingen av den absolutte reklamasjonsfristen. Vi viser i denne sammenheng til at Justiskomiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti i innstillingen til forbrukerkjøpsloven ga uttrykk for at fem-års regelen burde «gjelde gjenstander som har en beregnet levetid på fem år og mer». Departementet ble bedt om å vurdere dette forholdet spesielt uten at det altså er gjort.

Vi anmoder derfor om at departementet tar opp denne problemstillingen i proposisjonen og fremmer forslag til en omformulering av fem-års regelen i samsvar med ovennevnte.»

Forbrukertvistutvalget har følgende synspunkter:

«Vi vil innledningsvis bemerke at den problemstillingen som skisseres under punkt 1 i notatet – at forbrukeren kan lide rettstap ved å overse muligheten for foreldelse i tilfeller hvor han har reklamert etter lovgivningens regler om reklamasjon – ikke bare er aktuell når reklamasjonsfristen er fem år. Tilsvarende kan i prinsippet være aktuelt også når reklamasjonsfristen er to år. Under punkt 3 endres problemstillingen noe, idet spørsmål her er om foreldelse bør kunne inntreffe før den absolutte reklamasjonsfristen er ute. Denne problemstillingen er bare aktuell når reklamasjonsfristen er fem år.

I FTUs praksis har det vært noen få saker hvor forbrukeren er blitt møtt med foreldelse i tilfeller hvor han tidligere har reklamert i tide. Foreldelse virker nesten alltid urimelig for den som rammes. Hvorvidt forbrukere bør skjermes mot virkninger av foreldelse, er vel et generelt spørsmål. Den som ikke kjenner reglene om foreldelse, risikerer å bli rammet av dem. Vi har ikke holdepunkter i FTUs praksis for å si at forbrukere er blitt rammet av foreldelse som følge av at de er blitt forledet av reklamasjonsregler.

Når det er sagt, vil vi gjerne gi uttrykk for at en forenkling av regelverket som foreslått synes å ha mye for seg, både formelt (harmonisering av reglene) og reelt (forbrukeren vet hvilken frist han har å forholde seg til). Hensynet til forbrukerens motpart veier neppe tungt i denne sammenheng, idet han i utgangspunktet jo måtte være forberedt på krav i hele femårsperioden. Ut fra formuleringen av forslaget, må det vel forstås slik at en foreldelse som etter de vanlige regler skulle ha inntrådt før femårsfristens utløp, inntrer automatisk på dette tidspunkt, selv om forbrukeren har reklamert innenfor fristen. Det er ikke sikkert at denne løsningen er den beste ut fra det formålet som søkes oppnådd ved lovendringen.»

Handels- og Servicenæringens hovedorganisasjon uttaler:

«Av de aktuelle kontraktslovene som denne problemstillingen er relevant for, er det først og fremst forbrukerkjøpsloven våre medlemmer forholder seg til. Vi kjenner ikke til at dette har vært en problemstilling medlemmene har vært berørt av. På dette grunnlaget mener vi at forholdet mellom de absolutte reklamasjonsfrister og foreldelseslovens regler om mangelskrav ikke utgjør noe stort problem i praksis innenfor vårt område. Vi kan derfor ikke se at det er særlig behov for å gjøre unntak fra de alminnelige reglene om foreldelse.»

Også Næringslivets Hovedorganisasjon er kritisk til en regel som antydet i høringsnotatet:

«Bakgrunnen for at det nå foreslås å endre foreldelsesloven slik at misligholdskrav som er underlagt lovbestemt absolutt reklamasjonsfrist på fem år ikke foreldes så lenge reklamasjonsfristen løper, er at departementet i Ot.prp. nr. 44 (20021-2002) opplyste at det tok sikte på å komme tilbake til spørsmålet om harmonisering mellom reklamasjonsfristene og foreldelsesfristene.

NHO er som nevnt opptatt av prosessen som frembringer regelforslag, herunder viktigheten av å kartlegge om det foreligger behov for regulering før reguleringen foreslås. Vi ser her at departementet ber om høringsinstansenes inntrykk av praksis på området, og om konkrete eksempler på at reglene eventuelt har slått uheldig ut. Etter vår mening må hele forutsetningen for å fremme et forslag som dette være at det foreligger kunnskap om at eksisterende regler har slått uheldig ut. For oss ser det ut som om den eneste informasjonen man bygger forslaget på er Forbrukerrådets høringsuttalelse til forbrukerkjøpsloven, der det påstås at reglene «ikke helt sjeldent fører til rettstap for forbrukeren». Vi mener altså at et forslag som dette burde inneholde mer håndfaste henvisninger til at det foreligger et faktisk behov for endrede regler.

Det følger av det vi har sagt foran at vi ikke kjenner til at dagens regler har ført til mange tilfeller av rettstap for forbrukere som ikke har kjent til foreldelseslovens regler, og feilaktig lagt til grunn at et krav ikke foreldes så lenge det er reklamert i tide. Slik vi ser det er det således ikke noen behov for å vedta noen lovendringer på dette området.

Når dette er sagt avviser vi ikke at det kan oppfattes som merkelig at et misligholdskrav som hovedregel foreldes tre år etter at kjøper overtok tingen, mens loven åpner for at kjøper kan reklamere hele fem år etter overtakelsen. Slik vi ser det utgjør dette mer en pedagogisk utfordring enn et rettslig problem. Som departementet selv påpeker vil foreldelseslovens alminnelige bestemmelse om tilleggsfrist føre til at en forbruker som oppdager en mangel etter at et misligholdskravet er foreldet, ha en tilleggsfrist på ett år.

Slik vi oppfatter det søker man her å løse det forhold at enkelte forbrukere oppfatter regelverket slik at en reklamasjon innen femårsfristen er alt som skal til for å unngå rettstap. Så lenge det aksepteres at vi i tillegg til å ha reklamasjonsfrister, også må ha foreldelsesfrister, vil problemstillingen i prinsippet aldri kunne løses.

Selv om reklamasjons- og foreldelsesregler delvis bygger på de samme hensynene, mener vi det ikke er fornuftig å søke en harmonisering av fristene. For oss ser det ut som om ønsket om harmonisering kan henge sammen med en oppfatning om at selgere regelmessig trenerer saker inn i foreldelse, og at selger­siden således spekulerer i at forbrukeren ikke kjenner jussens finurlige irrganger. Dette tror ikke vi er tilfellet. Vi mener derimot at reklamasjons- og foreldelsesfristene hver for seg fyller nyttige behov, der foreldelsesfristen gir den endelige avklaring på om en reklamasjon faktisk bare er et «tomt» krav, eller om reklamasjonen faktisk vil bli fulgt opp. Dette gjelder for eksempel i tilfellene der kjøper kort tid etter overtakelsen reklamerer og krever prisavslag, som selger avviser som grunnløst. Selger får da først en avklaring når foreldelsesfristen er utløpt.

Et forhold som etter vår mening taler mot å harmonisere reklamasjons- og foreldelsesfristene, er at det er og bør være ulike handlinger som avbryter fristene. Reklamasjonsfristen avbrytes formløst, mens den mest praktiske måten foreldelsesfristen avbrytes på, er ved forliksklage.

Slik vi ser det oppstår (den teoretiske) problemstillingen først og fremst fordi det har dannet seg en oppfatning om at reklamasjonsfristen i en rekke forbrukertilfeller som hovedregel er fem år. Dette er som kjent ikke riktig. Den absolutte fristen utgjør den maksimale reklamasjonsfristen; hovedregelen er at fristen utløper etter at det har gått «rimelig tid» fra mangelen ble eller burde ha blitt oppdaget. Vi antar således at det kun er helt unntaksvis at reklamasjonsfristen løper så lenge som fem år.

Som det fremgår av ovennevnte mener NHO at det verken er behov for, eller juridisk fornuftig, å endre foreldelsesloven slik departementet foreslår.»

Norsk Kennel Klub synes negativ til en regel som foreslått i høringsnotatet. Klubben har følgende merknader om virkningen av en bestemmelse som foreslått av departementet, samt til lovteknisk løsning:

«Norsk Kennel Klub med samarbeidende klubber har både oppdrettere og vanlige valpekjøpere som medlemmer.

I den vanskelige avveining mellom disse to gruppers motstridende interesser, har altså Kennelklubben funnet at det tjener valpe­kjøperne best, at ikke selgergruppens stilling blir ytterligere svekket.

Det som vil bli følgen av det foreslåtte nye 2. ledd i foreldelsesloven § 30, vil bli at man i realiteten setter til side kravet til at reklamasjon må skje innen rimelig tid etter at forbrukeren har oppdaget eller burde oppdaget mangelen.

Man kan nevne et eksempel. Ved kjøp av valp hvor man har brukt Kennelklubbens, standard kjøpsavtale, plikter oppdretteren å gjøre oppmerksom på om det innen rasen foreligger særlige arvemessige problemer. I eksemplet opplyser selger at man i den aktuelle rase har hatt problemer med den delvis arvelige betingede sykdom, hofteleddsdysplasi (H.D), men at begge valpens foreldre er funnet fri for denne sykdom.

I skjemaet er det opplyst at HD vil kunne konstateres ved røntgenundersøkelse, for små og middelstore hunder i 12 måneders alderen, for store hunder i 18 måneders alderen. Kjøper gjøres oppmerksom på at hvis han unnlater å foreta dette kan det bli lagt til grunn at han burde ha oppdaget feilen ved tiden for slik undersøkelse, dette i overensstemmelse med forbrukerkjøpsloven § 22 1. ledd om at reklamasjon skal fremkomme innen rimelig tid.

Hvis valpekjøpere unnlater dette vil man i praksis kunne se at en reklamasjon som burde vært fremmet, la oss si, 1 ½ – 2 år etter kjøpet først fremkommer h.h.v. 3 og 3 ½ år senere. I verste fall kan kjøperen i tillegg kunne få ytterligere 1 års forlengelse etter foreldelsesloven § 10 nr.1.

Norsk Kennelklubb anser at man med dette får en ubalanse i kjøpers favør og som ikke er akseptabel. (…).

Det har vært kritisert at foreldelseslovens bestemmelser om foreldelse av reklamasjoner, kan være noe av en felle for kjøperne. Med den foreslåtte tilføyelse av et nytt annet ledd til lovens § 30, synes det som om man vil kunne stille en felle for selgerne.

I lovutvalgets innstilling (Nou 1993: 37 s. 60 og 61) er drøftet spørsmål om tilvirkerkjøp og spesiekjøp. Ved det etterfølgende lovforarbeide er disse betraktninger ikke videreført. Det synes som om man bare har hatt for øye forbrukerkjøp av masseproduserte varer.

Det som er blitt borte i bildet er hensynet til de små selgere i tilvirkningskjøp og spesie­kjøp. Deres stilling vil etter Justisdepartementets forslag bli ytterligere svekket, dette så meget mer som den foreslåtte bestemmelse synes usystematisk plassert. Den burde enten vært tilføyet foreldelseslovens § 10 eller satt inn som tillegg til bestemmelsene om reklamasjon i forbrukerkjøpsloven.

Under enhver omstendighet mener Norsk Kennel Klub at i tilvirkerkjøp og spesiekjøp har selgeren et rimelig krav på at kjøperen også i forbrukerkjøp reklamerer innen rimelig tid – dette i overensstemmelse med et hevdvunnet prinsipp i norsk kjøpsrett.»

Departementet har mottatt følgende uttalelse fra advokat Alex Borch , avgitt som privatperson og advokat med interesse for foreldelsesloven:

«Hvis det problemet departementet ønsker å gjøre noe med er at kjøpere og andre forbrukere tror at en reklamasjon er tilstrekkelig til å avbryte foreldelse, synes den foreslåtte endring i foreldelsesloven ikke å være tilstrekkelig. Den foreslåtte endringen vil heller ikke hindre yrkesselgere eller andre næringsdrivende i å spekulere i at foreldelsesfristen skal utløpe for eksempel mens det pågår drøftelser med forbrukeren og/eller innhentes sakkyndige rapporter. Selv om det lovfestes at foreldelse ikke skal inntre så lenge den absolutte foreldelsesfristen løper, så hjelper ikke det en forbruker som tror at vedkommende har avbrutt foreldelsesfristen gjennom en reklamasjon.

Problemet er følgelig slik jeg ser det ikke forholdet mellom foreldelsesloven og de absolutte reklamasjonsreglene, men utformingen av foreldelsesreglene. (…)

Dersom formålet er å ivareta forbrukere som beskrevet ovenfor, bør det etter mitt syn vurderes å innføre en regel tilsvarende forsikringsavtaleloven § 8-6 tredje ledd og § 18-6 tredje ledd i foreldelsesloven. Ved å stille krav om at yrkesselgere og andre næringsdrivende i saker der det foreligger en rettidig reklamasjon skal varsle om at foreldelse vil bli påberopt, oppnås for det første at kjøpere og andre forbrukere blir gjort oppmerksomme på at foreldelse ikke er blitt avbrutt gjennom reklamasjonen. Dessuten oppnås at yrkesselgere og andre næringsdrivende ikke lenger kan spekulere i at forbrukere skal overse at foreldelsesfristen ikke er blitt avbrutt gjennom reklamasjonen. Hvis forsikringsselskaper kan leve med en slik regel, bør også andre næringsdrivende kunne det.»

Alex Borch uttaler seg også om en tilgrensende problemstilling:

«I de forarbeidene til forbrukerkjøpsloven som er sitert i høringsnotatet, er det også uttalt at det ikke er så urimelig at en kjøper kan risikere at foreldelsesfristen utløper før reklamasjonsfristen på fem år. Kjøperen har uansett hatt ett år på seg etter foreldelsesloven § 10 nr. 1. Etter mitt syn er imidlertid en tilleggsfrist på bare ett år i mange tilfeller ikke særlig rimelig. I forhold til for eksempel en fast eiendom vil det kunne ta lang tid bare å klarlegge de faktiske forholdene og årsakene til at et problem har oppstått. Da blir det ofte kort tid igjen til diskusjoner mellom partene før foreldelse inntrer.

Det fremstår også som grunnleggende ulogisk at tilleggsfristen etter foreldelsesloven § 10 nr. 1 er ett år, mens fristen etter § 9 nr. 1 er tre år. Vilkårene i de to bestemmelsene er tilnærmet identiske.

Noe som bidrar til behovet for opprydning er at det på visse områder kan være uklart om et erstatningskrav reguleres av § 9 nr. 1 eller § 3 nr. 2. Dette vises blant annet gjennom Høyesteretts praksis knyttet til såkalt rådgivningsansvar, jf. Rt. 1998 side 740, Rt. 2000 side 679, Rt. 2001 side 1702 og Rt. 2002 side 286.

For øvrig viser jeg til de tanker som er kommet til uttrykk i Kai Krügers bidrag «Foreldelse av erstatningskrav i kontraktsforhold» i «Nybrott og odling (festskrift til Nils Nygaard)» (2002) side 135-149.»

Barne- og familiedepartementet er positiv til en regulering, og uttaler:

«Departementet vil innledningsvis bemerke at forholdet mellom reklamasjonstid, garantitid og foreldelse kan være vanskelig å forstå for den jevne forbruker. Departementet er derfor positiv til klargjøringer og forenklinger på dette området.

Som Justisdepartementet peker på, kan foreldelsesreglene i enkelte tilfeller virke som en felle for forbrukere, fordi reklamasjon ikke avbryter foreldelsesfristen. Vi forstår at det er mer enn en teoretisk mulighet for at forbrukere på denne måten lider rettstap, jf. Forbrukerrådets høringsuttalelse til forbrukerkjøpsloven. Departementet kan ikke se at det er noe reelt behov for foreldelsesregler ved siden av de lovbestemte reklamasjonsfristene. Hensynet til den næringsdrivende er her allerede ivaretatt ved både relative og absolutte reklamasjonsfrister. Slik vi ser det, fremstår foreldelsesreglene som et kompliserende fremmedelement i den kontraktsrettslige forbrukerlovgivningen. Departementet støtter derfor fullt ut at foreldelsesloven endres slik at foreldelse ikke inntrer så lenge en lovbestemt absolutt reklamasjonsfrist på 5 år løper, jf. utkastet til § 30 annet ledd i foreldelsesloven. Vi nevner også at forslaget kan være et bidrag til Regjeringens målsetting om «et enklere Norge».»

A/L Norske Boligbyggelags Landsforbund støtter den foreslåtte endringen:

«Bustadoppføringslova og avhendingslova gjelder foreløpig ikke ved salg av borettslags­boliger. Når de nye borettslovene trer i kraft, vil imidlertid bustadoppføringslova og avhendingslova gjelde ved salg av så vel nye som brukte borettslagsboliger.

Vi har på denne bakgrunn liten erfaring med spørsmålet om forholdet mellom reglene om reklamasjonsfrister i disse lovene og foreldelsesreglene i foreldelsesloven. NBBL har avholdt en rekke kurs for de ansatte i boligbyggelagene der vi har gått gjennom disse lovene. Vår erfaring er at det er vanskelig å forstå sammenhengen mellom de to regelsett. Etter vårt syn vil det derfor være en fordel med en regel i foreldelsesloven, som suspenderer foreldelsen i disse tilfellene, slik at kravene ikke foreldes innenfor femårsfristen.

En slik regel vil i enkelte tilfelle stille kjøp­erne bedre enn i dag, og selgerne vil tilsvarende komme dårligere ut. Når det gjelder saker der boligbyggelaget eller andre profesjonelle utbyggere står på selgersiden vil dette etter vårt syn være en ulempe disse må ta i betraktning i forbindelse med bygging og salg. Ved salg av brukte borettslagsboliger vil det være forbrukere som både er selgere og kjøp­ere. På bakgrunn av at det blir en regel som forhåpentligvis blir mer forstålig er det etter vårt syn en ulempe som selgerne bør finne seg i.»

Også Coop NKL BA synes å være positiv til en regel som foreslått i høringsnotatet:

«Foreldelsesspørsmål vil normalt få betydning først etter at den absolutte reklamasjonsfristen er utløpt.

Fra et forbrukerperspektiv kan det synes noe uheldig at en forbruker må forholde seg til to lignende regelsett i to forskjellige lover, foreldelsesloven og vedkommende særlov som regulerer kontraktsforholdet. For den vanlige forbruker kan det videre være vanskelig å forstå at mangelskrav kan foreldes tre år etter leveringen, selv om den absolutte reklamasjonsfristen ikke er utløpt på det tidspunktet. (…)

Coop har ingen bemerkninger til forslaget om at foreldelseslovens regler om misligholdskrav og reglene om absLolutte reklamasjonsfrister i særlovgivningen harmoniseres.»

Forbrukerombudet uttaler:

«Jeg vil naturligvis støtte et forslag som medfører at den absolutte reklamasjonsfristen etter forbrukerkjøpsloven går foran den alminnelige foreldelsesfristen. På den måten vil man unngå situasjoner hvor en forbruker ved sin reklamasjon kan tro at han har gjort det som trenges for å avbryte de nødvendige fristene for å unngå rettstap.

De eksisterende foreldelsesreglene griper uheldig inn i reklamasjonsreglene etter særlovgivningen, noe som kan virke som en lei felle for forbrukeren som gjerne ikke har detaljkunnskap om foreldelsesfrister som virker ved siden av en reklamasjonsfrist. Dette er et praktisk problem, noe som fremgår av forbrukertvistutvalgets praksis.

Foreldelses- og reklamasjonsreglene er som kjent i stor grad satt til vern av de samme hensyn. Jeg antar at det vil skape få problemer om reklamasjonsreglene i disse tilfellene for forrang, snarer vil dette trolig lede til en mer rimelig ordning for lekmenn som ikke sitter på juridisk detaljkunnskap.

Den foreslåtte bestemmelsen synes som en god regelendring.»

Også Forbrukerrådet støtter forslaget i hørings­notatet og uttaler:

«Forbrukerrådet går inn for en harmonisering av foreldelseslovens regler om misligholdskrav og reglene om absolutte reklamasjonsfrister i særlovgivningen.

Departementet ber om høringsinstansenes inntrykk av om det er en reell problemstilling at forholdet mellom reklamasjonsfristene og foreldelseslovens regler fører til rettstap for forbrukerne. Forbrukerrådet er av den oppfatning at foreldelseslovens regler fører til rettstap for en del forbrukere som har et mangelskrav etter særlovgivningens regler. Vår erfaring viser at det ikke er sjelden at en næringsdrivende og en forbruker i lengre tid har en uenighet om et reklamasjonskrav før forbrukeren foretar en fristavbrytende handling. Dette skjer ofte i situasjoner med gjentatte utbedringsforsøk eller stadig nye feil. I en slik situasjon er det ikke sjelden at det går over ett år med reparasjoner og diskusjoner mellom selgeren og forbrukeren før forbrukeren foretar en fristavbrytende handling. I disse tilfellene kommer det ofte som en overraskelse på forbrukeren at kravet kan være foreldet når han eller hun har reklamert innenfor forbrukerkjøpslovens reklamasjonsfrister. Vi vil også vise til at det finnes flere illustrerende eksempler i Forbrukertvistutvalgets praksis, blant annet sak nr. 2002/118 og 2002/355.

Forbrukerrådet vil i denne forbindelsen også henlede oppmerksomheten på at et stort antall varer har 5 års reklamasjonsfrist etter forbrukerkjøpsloven, og at dette gjelder varer av til dels stor verdi hvor reklamasjonskravene kan være betydelige for den enkelte. Det samme gjelder naturlig nok ved reklamasjonskrav etter annen særlovgivning som bustadoppføringsloven og avhendingsloven. Det er således med dagens regelverk fare for et ikke ubetydelig rettstap for en forbruker som gir seg inn på en lengre diskusjon med en selger om realiteten i en reklamasjon.

Det er videre grunn til å understreke at foreldelse av et mangelskrav etter foreldelsesloven skjer før utløpet av 5-årsfristen for alle mangler som oppdages før det er gått 4 år. Dette gjelder sannsynligvis det store flertallet av mangler.

Forbrukerrådet mener derfor at det er et behov for å harmonisere foreldelseslovens regler og særlovgivningens reklamasjonsfrister, og støtter derfor en ny § 30 annet ledd i foreldelsesloven slik departementet har antydet som en løsning i høringsnotatet.»

Husbanken gir sin støtte til forslaget, og uttaler:

«Husbanken er opptatt av at lovverket skal bidra til velfungerende boligmarkeder og sikre beboere botrygghet. Lovverket bør således legge til rette for at avtalevilkår ved kjøp av bolig blir forutsigbare og entydige slik at risiko på boligkjøpers hånd dempes.

Husbanken søker også å legge til rette for dette ved behandling av søknad om oppføringslån. Når en forbruker søker lån til typehus­leveranser, forutsetter Husbanken at NS 3425 nyttes. For andre typer bygg brukes NS 3426. Ved lån til nybygging der utbyggere som skal finansiere byggeprosjektene, forutsetter Husbanken at NS 3427 eller NS 3428 nyttes. For lån til nye boliger skal således enten avhendings­lovens eller bustadoppføringslovens reklamasjonsregler komme til anvendelse.

Selv om ikke Husbanken har inntrykk av at forbrukere ofte taper sin rett fordi reklamasjonskravet foreldes før reklamasjonsfristens utløp, ser vi positivt på den harmonisering som er foreslått. Vi anser at forslaget vil kunne ha positive boligpolitiske effekter.»

Landsorganisasjonen i Norge mener det er behov for en harmonisering av fristreglene, og uttaler:

«Når det gjelder reklamasjonsfristene og foreldelseslovens regler, så er Landsorganisasjonen i Norge av den oppfatning at harmonisering av foreldelseslovens regler om misligholdskrav og reglene om absolutte reklamasjonsfrister i særlovgivningen, er ønskelig.

Foreldelseslovens regler fører til rettstap for en del forbrukere som har et mangelskrav etter særlovgivningens regler, for ikke sjelden har det vist seg at næringsdrivende og forbrukere over tid kan ha vært uenige om et reklamasjonskrav før forbrukeren foretar en fristavbrytende handling. Dette skjer ofte i situasjoner med gjentatte utbedringsforsøk eller nye feil, det kan gå måneder med reparasjoner og diskusjoner mellom selgeren og forbrukeren uten at forbruker vet at kravet blir foreldet.

Landsorganisasjonen i Norge mener også at det er et behov for å harmonisere foreldelseslovens regler og særlovgivningens reklamasjonsfrister, og støtter en ny § 30 annet ledd i foreldelsesloven slik departementet skisserer i høringsnotatet. Med dagens regler er det fare for et betydelig rettstap for en forbruker som gir seg inn på en lengre diskusjon med en selger om realiteten i en reklamasjon.»

Også Norges Automobil-Forbund støtter forslaget, og uttaler:

«Både forbrukertvistutvalgets praksis og øvrig rettspraksis viser at problemstillingen om at krav foreldes innenfor særlovgivningens absolutte reklamasjonsfrist er høyst reell. Oversittelse av foreldelsesfristen vil/kan medføre at forbrukere taper sitt krav. Dette kan utnyttes av selgere som har kunnskap om kravene til fristavbrytelse. Det ses eksempler på at selgere trenerer saken slik at den foreldes etter foreldelseslovens regler. Det er vanskelig for alminnelige forbrukere å forstå at kravet kan foreldes innenfor en absolutt reklamasjonsfrist som fremkommer av loven, når man faktisk har foretatt en reklamasjon som tilfredsstiller de krav særlovgivningen setter til reklamasjonen. NAF bifaller således den foreslåtte endring i foreldelsesloven § 30.»

4.4 Departementets vurdering

Høringsinstansene er delt i synet på om det bør innføres en regel som antydet i departementets høringsnotat.

Norsk Kennel Klub har noen synspunkter om at en eventuell regel som antydet i høringsnotatet vil innebære at det ikke lenger skal gjelde reklamasjonsplikt i kontraktsforholdet. En slik virkning lå ikke i forslaget i høringsnotatet. Forslaget gjør ikke unntak fra reklamasjonsreglene, men tar sikte på å forhindre at kjøperen taper sin rett til å få gjennomført kravet på grunn av foreldelse før reklamasjonstidens utløp.

Flere høringsinstanser reiser spørsmål om forslaget i høringsnotatet er treffende i forhold til det man ønsker å oppnå. Forbrukertvistutvalget uttaler at forbrukeren i prinsippet kan tenkes å lide rettstap ved å overse muligheten for foreldelse også når reklamasjonsfristen er to år. Departementet antar at Forbrukertvistutvalget sikter til at foreldelsesfristen i disse tilfellene løper i tiden etter to års fristen, slik at det, forutsatt at forbrukeren har reklamert innen rimelig tid, også i slike tilfeller vil være nødvendig med korrekt avbrudd av foreldelsesfristen, og dermed kjennskap til foreldelsesreglene, for å hindre foreldelse. Også advokat Borch synes å være inne på denne problemstillingen når han peker på at høringsforslaget ikke vil være tilstrekkelig for avhjelpe problemet med at forbrukere tror at reklamasjon er tilstrekkelig for å avbryte foreldelse. Forbrukertvistutvalget peker imidlertid på at slike situasjoner skiller seg fra problemstillingen i høringsnotatet ved at foreldelse ikke vil kunne inntre innenfor reklamasjonsfristen. Man kan imidlertid spørre om det er særlig forskjell mellom de situasjonene Forbrukertvistutvalget omtaler, og den situasjon at foreldelse kan inntre innenfor reklamasjonsfristen. Det eventuelle problemet synes uansett å være at forbrukeren kan bli forledet til å tro at han har foretatt seg tilstrekkelig ved å avbryte reklamasjonsfristen. Enkelte høringsinstanser kan synes å stille spørsmål om det er rimelig å ha regler om foreldelse i de tilfelle hvor det gjelder reklamasjonsregler. Departementet finner ikke grunn til å gå inn på mer generelle problemstillinger knyttet til rimeligheten av foreldelse. Men i likhet med Næringslivets Hovedorganisasjon , mener departementet at det trengs foreldelsesregler i tillegg til reklamasjonsreglene, fordi man gjennom foreldelsesreglene oppnår å få en endelig avklaring på om en reklamasjon bare er et tomt krav.

Spørsmålet om konflikt mellom reklamasjonsfristene og foreldelsesfristene kommer tilsynelatende mest på spissen i fem-års-tilfellene, fordi foreldelse da vil kunne inntre innenfor den absolutte reklamasjonsfristen. Departementet er imidlertid i tvil om i hvilken grad dette egentlig er et reelt problem. Det er ikke urimelig i seg selv at kravet foreldes, fordi forbrukeren alltid vil ha ett år på seg fra han fikk eller burde skaffet seg kunnskap om fordringen eller skyldneren. I og for seg kan det spørres om denne fristen er lang nok, jf. uttalelsen fra advokat Borch i høringen, men det er et mer generelt spørsmål som ligger utenfor saken her.

Slik departementet ser det, knytter behovet for en lovendring seg etter dette først og fremst til at forbrukeren ikke kjenner til foreldelsesreglene, herunder at det kreves særlige skritt etter foreldelsesloven for å avbryte foreldelsesfristen. Under høringen har advokat Borch tatt til orde for at man i stedet bør gi en regel lik den man finner i forsikringsavtaleloven § 8-6 tredje ledd og § 18-6 tredje ledd om at skadelidte eller sikrede skal varsles om at foreldelse vil kunne inntre. Departementet er imidlertid skeptisk til en slik regel på dette området. I forsikringstilfellene vil skyldneren (forsikringsselskapet) ha en organisasjon og et apparat til å håndtere denne typen varslingspålegg. Dette stiller seg etter departementets syn annerledes for mer uprofesjonelle skyldnere som man ofte har med å gjøre i alminnelige kontraktsforhold. Videre kan det vel ofte stå mer på spill for forbrukeren i forsikringstilfellene enn i de aktuelle kontraktstilfellene, både når det gjelder kravets art og størrelse.

En annen mulighet for å styrke forbrukerens kunnskap om foreldelsesreglene er å gjøre en tilføyelse i reklamasjonsbestemmelsene i de enkelte kontraktslovene, slik at de opplyser om at foreldelsesreglene gjelder ved siden av reklamasjonsreglene. Blant annet for å unngå at lovverket svulmer opp bør man i utgangspunktet søke å unngå å ta inn slike rene opplysningsbestemmelser i lovverket, jf. at departementet foreløpig ikke fant å ville foreslå en slik regel da forbrukerkjøpsloven ble gitt, jf. Ot.prp. nr. 44 ( 2001-2002) s. 116. På den annen side kan man si at det i disse særlige tilfellene er påvist et visst behov for en opplysende regel som nevnt.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å tilføye følgende bestemmelse i de aktuelle reklamasjonsreglene (forbrukerkjøpsloven § 27, håndverkertjenesteloven § 22, avhendingslova § 4-19 og bustadoppføringslova § 30):

« Retten til å gjøre mangelen gjeldende kan også tapes etter foreldelseslovens regler om foreldelse.»

Departementet nevner avslutningsvis at høringsinstanser i elektrobransjen har tatt opp at det kan være uklart i hvilke tilfeller det gjelder en to års reklamasjonsfrist og i hvilke tilfeller det gjelder en fem års reklamasjonsfrist i kontraktsforholdet. Bakgrunnen for at denne problemstillingen tas opp, er en uttalelse om fem års fristen fra justiskomitéen ved behandlingen av forbrukerkjøpsloven, jf. nedenfor. Den nevnte problemstillingen har etter departementets syn ikke betydning for det foreliggende foreldelsesspørsmålet, men er et generelt spørsmål knyttet til forbrukerkjøps­lovens reklamasjonsfrister.

Justiskomitéens merknad om fem års fristen knytter seg til en uttalelse fra departementet i Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) om at fem års fristen gjelder ved ting som er ment å vare ca. fire år. Justiskomitéen uttalte i Innst. O. nr. 69 (2001-2002) s. 15:

« Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti , har merket seg departementets betraktninger rundt § 27, og viser til side 182, 1. spalte, 2. avsnitt, der det står (sitat):

«Det er et vilkår at tingen er ment å vare vesentlig lenger enn to år. Etter departementets oppfatning er det ikke hensiktsmessig med en helt skarp tidsangivelse. En kan likevel ta som utgangspunkt at for en vare eller deler som er ment å vare om lag fire år, vil fem års fristen gjelde.»

Flertallet mener at denne paragrafen gir en ubalanse i forholdet mellom forbruker og selger. Slik lovteksten er utformet, kan det tolkes som om forbrukeren kan reklamere på en vare etter fem år dersom forventet levetid er 3-4 år. Et slikt resultat vil etter flertallets syn være urimelig.

Etter flertallets syn må reklamasjonsfristen på 5 år gjelde gjenstander som har en beregnet levetid på 5 år og mer. Flertallet ønsker en videreføring av dagens lovgivning, men ber departementet om å vurdere dette forholdet spesielt.»

Det kan være uklart hva som ligger i flertallsmerknaden fra justiskomitéen. På den ene side uttrykker flertallet at man ønsker en videreføring av dagens lovgivning, mens merknaden på den annen side tilsynelatende kritiserer dagens lovgivning.

Når det gjelder realiteten, antar departementet at spørsmålet neppe har stor praktisk betydning. Selv om den absolutte reklamasjonsfristen for den aktuelle varen er fem år, vil denne regelen krysses av regelen om at forbrukeren innenfor fristen må ha reklamert innen rimelig tid. Videre vil det kunne være vanskelig å påvise mangler ved produktet etter så lang tid. I lys av dette synes det ikke særlig problematisk at det er satt en fem års frist for selve reklamasjonen. Departementet kan dermed ikke se at bestemmelsen gir en ubalanse mellom kjøperen og selgeren. Det kan nevnes at forbrukerkjøpslovens ordning på dette punktet samsvarer med systemet i håndverkertjenesteloven med absolutte reklamasjonsfrister på to og fem år.

Det bør etter departementets syn fortsatt være opp til klagenemnder og domstoler å vurdere om det enkelte produkt skal anses underlagt en to eller fem års reklamasjonsfrist. Kriteriet i loven bør, som etter gjeldende rett, være hvorvidt «tingen eller deler av den er ment å vare vesentlig lengre» enn to år. Departementet legger vekt på at gjeldende rett sikrer fleksibilitet. En eventuell lovendring i retning av den justiskomitéen er inne på i sin merknad, vil etter departementets syn svekke forbrukervernet, noe departementet ikke går inn for.