6 Markedsføring av lån og kreditt – utvidelse av opplysningsplikten
6.1 Bakgrunn og gjeldende rett
Ved opptak av lån trenger forbrukere informasjon om det låneproduktet som tilbys, for å ha et godt grunnlag for å ta stilling til tilbudet. En sentral opplysning er opplysning om den effektive årlige renten på lånet.
Nærmere regler om markedsføring av lån er gitt i forskrift 11. februar 2000 nr. 101 om låneavtaler (låneavtaleforskriften) § 5. Forskriften er gitt med hjemmel i finansavtaleloven § 48 sjette ledd. Forskriften § 5 lyder:
«§ 5. Opplysningsplikt ved markedsføring
Ved enhver form for markedsføring (annonser o.l.) av lån hvor det gis opplysninger om lånevilkår som angir rentesats eller andre tall som gjelder lånekostnadene, skal det oppgis effektiv rente med angivelse av lånebeløp og låneprofil som ligger til grunn for beregningen, samt eventuell adgang til renteregulering og eventuelle etableringsgebyr. Opplysninger om effektiv rente skal fremstilles slik at opplysningene fremgår minst like tydelig som opplysninger om andre lånekostnader.»
Et krav om at det skal opplyses om effektiv rente ved skriftlig markedsføring av lånetilbud der det opplyses om kredittvilkår, følger også av finansieringsvirksomhetsloven § 2-12 tredje ledd.
Videre gjelder det en tilsvarende opplysningsplikt ved markedsføring av kreditt til forbrukere i forbindelse med kjøp av varer eller tjenester etter kredittkjøpsloven § 6. Bestemmelsen lyder:
«§ 6. Opplysningsplikt ved markedsføring
Når det som ledd i næringsvirksomhet opplyses om kredittvilkår i annonse eller annen skriftlig markedsføring som helt eller delvis retter seg til forbrukerkjøper, skal det også opplyses om den effektive rente etter §§ 4 eller 5. Hvis det er den eneste hensiktsmessige fremgangsmåten, skal den effektive renten angis ved bruk av minst ett representativt eksempel. Gjelder tilbudet en bestemt vare, skal også kontantprisen og kredittkjøpsprisen opplyses.»
Bestemmelsen i kredittkjøpsloven § 6 suppleres av forskrift 15. juli 1986 nr. 1616 til kredittkjøpsloven. Forskriften § 8 lyder:
«§ 8. Kredittbeløp ved kontokreditt, kredittkjøpslovens §§ 5 og 6
Kredittyteren skal ved inngåelse av kontokredittavtale, samt i markedsføring der det opplyses om kredittvilkår ved kontokredittavtale, opplyse om den effektive rente for minst tre kredittbeløp, kr 1.000,-, kr 10.000,- og kr 20.000,-, dog ikke høyere enn den tilbudte kredittgrense.
Dersom det i avtalen ikke er fastsatt en kredittgrense, skal kredittyteren legge til grunn at denne utgjør kr 15.000,-.
Kredittyteren skal videre på forespørsel fra kredittakeren opplyse om den effektive rente på et bestemt kredittbeløp.»
I det nevnte regelverket om markedsføring av lån og kreditt inntrer plikten til å opplyse om effektiv rente mv. bare i tilfeller der det gis opplysninger om låne- eller kredittvilkår. Regelverket rammer ikke såkalt nøytral markedsføring der slike opplysninger ikke gis.
6.2 Høringsnotatet og høringsmøtet
Justisdepartementet sendte 7. juni 2006 på høring et forslag om endring av låneavtaleforskriften § 5, se punkt 2.4 om høringsnotatet og det påfølgende høringsmøtet.
Forslaget i høringsnotatet gikk i korthet ut på at det skal opplyses om effektiv rente ved all markedsføring av lån som omfattes av finansavtaleloven, og ikke bare ved markedsføring av lån der det opplyses om lånevilkår mv., slik rettstilstanden er i dag, jf. punkt 6.1 ovenfor. Om bakgrunnen for forslaget heter det i høringsnotatet:
«I den senere tid har det vokst frem en form for markedsføring av lån der det bare angis at lån tilbys, uten at det gis noen opplysninger om kostnadene forbundet med låneopptaket. Dette gjelder i all hovedsak tilbud om forbrukslån. Et eksempel er annonser med tilbud om forbrukslån opp til et bestemt beløp som ikke inneholder informasjon om rente eller andre lånekostnader.
Fremveksten av slik såkalt «nøytral» markedsføring representerer etter Justisdepartementets oppfatning en uheldig utvikling i lånemarkedet. Såkalt nøytral markedsføring av lånetilbud gir ikke potensielle lånekunder et adekvat grunnlag for å kunne vurdere den økonomiske realiteten i et eventuelt lånopptak.»
I høringsnotatet la departementet til grunn at en regel om at det skal gis opplysninger om effektiv rente ved all markedsføring av lån, i større grad vil sikre forbrukerne informasjon som gjør det mulig for dem å vurdere om låneopptaket er forsvarlig sett i forhold til deres økonomiske evne.
Departementet pekte i høringsnotatet på at forslaget om å innføre en slik opplysningsplikt ved såkalt nøytral markedsføring må ses i sammenheng med EUs arbeid med et nytt direktiv om forbrukerkreditt. Dette direktivet skal avløse det gjeldende forbrukerkredittdirektivet 87/102/EØF (med senere endringsdirektiver). Direktivet er gjennomført i finansavtaleloven med forskrifter og kredittkjøpsloven med forskrifter. Om forholdet til arbeidet med et nytt direktiv heter det følgende i høringsnotatet:
«Det forventes at det nye forbrukerkredittdirektivet vil bli endelig vedtatt i løpet av våren 2007. Dersom forslaget til nytt forbrukerkredittdirektiv blir vedtatt i sin nåværende form, vil det innenfor sitt virkeområde antakelig stenge for nasjonale regler som pålegger opplysningsplikt om effektiv rente mv. ved såkalt nøytral markedsføring av lån og kreditt overfor forbrukere.
Opplysningsplikt ved markedsføring av lån og kreditt er regulert i direktivforslaget (COM(2005) 483 final) artikkel 4:
«Article 4. Standard information for advertising
1. Any advertising concerning credit agreements indicating an interest rate or any figures relating to the cost of the credit to the consumer shall include standard information in accordance with this Article (‘the standard information’).
2. The standard information shall include, in the following order, and in a clear, concise and prominent way through a representative example:
[…]
(b) the annual percentage rate of charge
[…]»
Bestemmelsen fastsetter en plikt til å gi visse opplysninger («standard information») ved markedsføring av kreditt og lån, jf. artikkel 3 første ledd bokstav c, herunder om effektiv rente («annual percentage rate of charge»).
Opplysningsplikten gjelder imidlertid bare der markedsføringen inneholder informasjon om rentesats eller andre tall relatert til lånekostnadene («indicating an interest rate or any figures relating to the cost of the credit to the consumer»). Bestemmelsen oppstiller ingen plikt til å opplyse om effektiv rente mv. ved nøytral markedsføring. Ettersom direktivforslaget tar sikte på å innebære en totalharmonisering på dette punktet, kan ikke nasjonale regler om opplysningsplikt ha et mer vidtgående virkeområde enn det som vil følge av artikkel 4. Dersom forslaget til artikkel 4 blir vedtatt i sin nåværende form, er det derfor sannsynlig at det norske regelverket vil måtte endres på nytt etter direktivets ikrafttredelse.»
Justisdepartementet pekte i høringsnotatet på at det er uheldig at direktivforslaget begrenser det nasjonale handlingsrommet på dette punktet, og at departementet derfor har satt i gang et arbeid med å søke å påvirke den videre EU-prosessen gjennom en nordisk kanal. Departementet la i høringsnotatet til grunn at forholdet til det ventede EU-regelverket ikke kunne være avgjørende for om man nå skulle gå videre med forslaget om å utvide opplysningsplikten ved markedsføring, og uttalte i høringsnotatet følgende om dette:
«Under enhver omstendighet vil en eventuell skjerpelse av opplysningsplikten nå kunne få virkning frem til det nye forbrukerkredittdirektivet gjennomføres i norsk rett. Departementet finner på den bakgrunn det ønskelig å endre låneavtaleforskriften § 5 som et foreløpig tiltak mens man avventer det endelige utfallet av EUs arbeid med det nye forbrukerkredittdirektivet (…).»
I høringsnotatet pekte departementet på at det er flere bestemmelser i lov- og forskriftsverket som fastsetter en plikt til å opplyse om effektiv rente mv. ved markedsføring av lån og kreditt, jf. omtalen av gjeldende rett under punkt 6.1. Departementet la til grunn at det på det nåværende tidspunkt bare var aktuelt å gjøre endringer i finansavtaleloven. Om dette heter det i høringsnotatet:
«På bakgrunn av EUs arbeid med det nye forbrukerkredittdirektivet og usikkerheten om det endelige utfallet av denne saken, finner imidlertid Justisdepartementet i denne omgang det hensiktsmessig å foreslå en utvidelse bare av opplysningsplikten som er nedfelt i låneavtaleforskriften § 5. Departementet antar at forslaget vil redusere de uheldige virkningene av nøytral markedsføring av lån og kreditt i tilfredsstillende grad. Justisdepartementet tar samtidig sikte på i løpet av 2006 å nedsette et utvalg som blant annet skal ha som mandat å foreslå en gjennomføring av det forestående nye forbrukerkredittdirektivet i norsk rett. Utvalget vil også få i mandat å vurdere i hvilken grad de ulike reglene om opplysningsplikt ved markedsføring av lån og kreditt bør samordnes nærmere.»
Høringsnotatet inneholder videre en nærmere omtale av forslaget til forskriftsendring.
Som nevnt ovenfor, var forslaget i høringsnotatet begrenset til å gjelde lån som omfattes av finansavtaleloven, og departementet tok i notatet ikke opp spørsmålet om man burde foreta en tilsvarende endring i kredittkjøpsloven. I høringen kom det imidlertid synspunkter på at man også burde sikre at det ble opplyst om effektiv rente mv. ved all markedsføring av kreditt som omfattes av kredittkjøpsloven, jf. nedenfor under punkt 6.3 om enkelte høringsinstansers syn.
Blant annet på denne bakgrunn inviterte Justisdepartementet ved brev 5. oktober 2006 utvalgte høringsinstanser til et høringsmøte om dette. I invitasjonen til høringsmøtet, som ble avholdt 24. oktober 2006, het det blant annet følgende om bakgrunnen for initiativet:
«Forslaget som har vært på høring og som ligger til oppfølging i Justisdepartementet, gjelder endringer i låneavtaleforskriften og eventuelt avklaring av hjemmelsbestemmelsen i finansavtaleloven. Det har i høringen vært stilt spørsmål om reglene om markedsføring av kreditt etter lov 21. juni 1985 nr. 82 om kredittkjøp m.m. bør endres på tilsvarende måte. Kredittkjøpsloven er den andre hovedloven som regulerer kreditt som ytes til forbrukere. Loven har særlig betydning for lånekjøp og kontokredittavtaler, jf. kredittkjøpsloven § 1 første ledd, jf. § 3 nr. 1 og 2. (…) Justisdepartementet mener at gode grunner kan tale for å skjerpe regelverket slik at det stilles krav om at det skal opplyses om effektiv rente mv. ved all markedsføring av kreditt som omfattes av kredittkjøpsloven. Dette kan bygges på tilsvarende synspunkter som ved markedsføring av lånetilbud etter finansavtaleloven, jf. høringsnotatet 7. juni 2006.»
Forslaget i brev 5. oktober 2006 gikk ut på endre kredittkjøpsloven § 6 slik at denne skal gjelde også for nøytral markedsføring av kreditt. Departementet foreslo på denne bakgrunn følgende ordlyd:
«§ 6. Opplysningsplikt ved markedsføring
Når det som ledd i næringsvirksomhet markedsføres kreditt som helt eller delvis retter seg til forbrukerkjøper, skal det også opplyses om den effektive rente etter §§ 4 eller 5. Hvis det er den eneste hensiktsmessige fremgangsmåten, skal den effektive renten angis ved bruk av minst ett representativt eksempel. Gjelder tilbudet en bestemt vare, skal også kontantprisen og kredittkjøpsprisen opplyses.»
I tillegg gikk forslaget ut på å foreta en korresponderende endring i § 8 i forskrift 15. juli 1986 nr. 1616 til kredittkjøpsloven.
6.3 Høringsinstansenes syn
Følgende høringsinstanser støtter forslaget om å gi en regel i låneavtaleforskriften om at det skal opplyses om effektiv rente også ved nøytral markedsføring av lån:
Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Kredittilsynet, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Juss-Buss, Landsorganisasjonen i Norge, Norges Automobil-Forbund, Norges Kooperative Landsforening (COOP NKL BA), og Norges Kvinne- og familieforbund.
Barne- og likestillingsdepartementet trekker frem at departementet nylig har sendt på høring et forslag til ny markedsføringslov, og peker på at også dette forslaget kan bidra til økt kontroll med markedsføring av usikret kreditt. Om forslaget i høringsnotatet uttaler Barne- og likestillingsdepartementet følgende:
«Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) ser positivt på at Justisdepartementet foreslår å styrke forbrukervernet i forhold til usikret kreditt, ved å utvide opplysningsplikten i låneavtaleforskriften § 5. BLD støtter forslaget.
Markedsføringen av lån og kreditt, og særlig usikrede kreditter og forbrukslån, synes å ha økt i omfang i den senere tid og ser ut til å bli mer aggressiv. For forbrukeren er riktig og tilstrekkelig informasjon på et tidligst mulig tidspunkt meget viktig, slik at han kan foreta en reell vurdering av tilbudet og hva kreditten faktisk koster. Derfor bør alltid effektiv rente opplyses i markedsføringen og ikke bare ved avtaleinngåelsestidspunktet. Mer synlige kostnader kan også bidra til å øke konkurransen på slike lånetilbud.
BLD ser positivt på at Justisdepartementet, på tross av de kommende endringene i forbrukerkredittdirektivet, tar dette initiativet til endring av det norske regelverket og samtidig inntar en offensiv holdning i forhold til prosessen i EU.»
Forbrukerombudet uttaler blant annet følgende om forslaget:
«Det er svært positivt at opplysningsplikten ved markedsføring av lån foreslås utvidet. Jeg har lenge arbeidet for dette (…)
Jeg deler departementets syn på at endringer bør foretas selv om det ligger an til en annen regulering på EU-nivå. Både tidspunktet for gjennomføringen og innholdet av et nytt forbrukerkredittsdirektiv er tross alt fremdeles usikkert. En velfungerende norsk regulering vil med eksempelets makt fremdeles kunne påvirke utfallet, både med tanke på valg av innhold og harmoniseringsgrad. Uansett vil reglene kunne ha en positiv effekt på et opphetet norsk forbrukerlånemarked frem til direktivet gjennomføres.
Med dagens markedsførings- og utlånssituasjon er det viktigere enn noen gang å sikre at forbrukerne får den informasjonen de trenger for å foreta fornuftlige og veloverveide valg når de ønsker å ta opp lån. Lån og kreditt skiller seg fra mange andre produkter ved at det eneste elementet av virkelig sentral betydning for forbrukeren er pris, og da selvfølgelig totalprisen som kan uttrykkes gjennom effektiv rente. Det er den effektive renten som gjør forbrukeren i stand til å vurdere om det aktuelle tilbudet er bra i forhold til andre tilbud i markedet, og det er den effektive renten som kan gjøre forbrukeren i stand til å vurdere om hun har råd til å ta opp lånet. Til tross for dette spiller i dag markedsføring av lån og kreditt i stor grad på andre forhold enn pris. Prisopplysninger er ofte helt utelatt.
Et krav om å angi effektiv rente i all markedsføring av lån vil rette på dette. Det vil sikre at forbrukeren får et skikkelig inntrykk av totalprisen allerede på markedsføringstidspunktet og således gi henne et bedre grunnlag for å treffe fornuftige valg. Økt fokus på pris vil også kunne dempe effekten av markedsføring som spiller på utenforliggende forhold og forbrukerens impulsivitet. Hvis det klart fremgår at forbrukslånet har en meget høy rente vil det ikke virke like forlokkende med markedsføringsbudskap av typen, «Hvis du ønsker deg noe, men ikke har råd, skaffer vi deg pengene».
Angivelse av effektiv rente i all markedsføring av lån vil gjøre det enkelt for forbrukeren å sammenligne tilbud fra ulike aktører. Dette vil bidra til å bevisstgjøre forbrukerne på hva lånets kostnad faktisk er. Når de reelle kostnadene kommer klart frem, vil dette også kunne bidra til å skjerpe priskonkurransen på lånemarkedet.»
Også Kredittilsynet støtter forslaget, og uttaler blant annet:
«Kredittilsynet ser det (…) som positivt at departementet nå fremmer forslag om at det skal opplyses om effektiv rente mv. ved markedsføring av alle typer lån. Kredittilsynet mener forslaget er et viktig bidrag for å styrke låntakeres, først og fremst forbrukeres, rettsstilling på dette området, slik at de før låneopptak gis bedre muligheter til å foreta en reell kostnadsvurdering og lettere sammenligne tilbud fra ulike tilbydere av lån. Spesielt vil vi peke på viktigheten av at forslaget om plikt til å opplyse om effektiv rente mv. også vil omfatte markedsføring av såkalte «fast-cash» lån.
Vi er videre enig i departementets vurdering vedrørende forholdet til EUs pågående arbeid med forbrukerkredittdirektivet.
Når det gjelder vurderingen om at forslaget ikke antas å få økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning, vil Kredittilsynet peke på at bestemmelsen vil måtte følges opp administrativt av det offentlige, særlig i en overgangsfase når regelverket trer i kraft. Kredittilsynet antar derfor at forslaget vil få visse økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige.
For øvrig har vi merket oss at departementet tar sikte på å nedsette et utvalg i løpet av 2006 som, i tillegg til å ha som mandat å foreslå gjennomføring av det nye forbrukerkredittdirektivet i norsk rett, vil få i oppgave å vurdere i hvilken grad de ulike reglene om opplysningsplikt ved markedsføring av lån og kreditt bør samordnes nærmere. Kredittilsynet ser det som viktig at regelverket harmoniseres så mye som mulig, slik at en får tilnærmet ensartede regler som gjelder uavhengig av hvem som er tilbyder av finansieringen.»
Kunnskapsdepartementet har enkelte kommentarer som går på forholdet til Statens lånekasse for utdanning, og uttaler følgende om dette:
«Statens lånekasse for utdanning (Lånekassen) omfattes av finansavtaleloven, og vil dermed også omfattes av det nevnte endringsforslaget, selv om det ikke er slik virksomhet man primært søker å regulere.
Grensen mellom hva som regnes som informasjonsvirksomhet og hva som regnes som markedsføring kan være vanskelig å trekke. Kunnskapsdepartementet er likevel av den oppfatning at Lånekassens utadrettede virksomhet dreier seg om informasjons- og veiledningsvirksomhet, og ikke om markedsføring. Lånekassen yter lån basert på forskriftsfestede rettigheter. Informasjonsmateriell som blir laget, er ment som en veiledning til eventuelle søkere om deres rettigheter til lån og/eller stipend gjennom Lånekassen.»
Nærings- og handelsdepartementet og Den Norske Advokatforening gir begge uttrykk for skepsis til forslaget. Begrunnelsen synes imidlertid ikke å være knyttet til forslaget som sådan, men til at det ikke er hensiktsmessig å gi slike regler kort tid før forbrukerkredittdirektivet vedtas. Nærings- og handelsdepartementet uttaler følgende om dette:
«Nærings- og handelsdepartementet mener at det ikke bør foretas endringer i låneavtaleforskriften nå. Vi støtter formålet bak reguleringen. Krav til markedsføring som sikrer forbruker god og fullstendig informasjon kan gjøre det enklere å foreta sammenlikninger mellom ulike tilbydere, og dermed bidra til mer effektiv konkurranse. Vi vil imidlertid gå mot å innføre dette nå, så kort tid før EUs direktiv om forbrukerkreditt foreligger.
Når det forventes at direktivet vedtas i løpet av våren 2007, vil forskriftendringene ikke rekke å bli skikkelig kjent og innarbeidet hos aktørene i næringslivet før den eventuelt må endres på nytt som følge av EU-direktivet.
I tillegg kan en skjerpelse av kun en av forskriftene som regulerer opplysningsplikten ved markedsføring av lån, medføre ulike markedsføringsregler for ulike aktører i næringslivet, noe som ikke sikrer konkurranse på likest mulig vilkår. Av den grunn bør det ses samlet på alt regelverk, dersom det nye EU-direktivet åpner for nasjonale regler om opplysningsplikt.»
Den Norske Advokatforening gir i sin høringsuttalelse uttrykk for følgende om dette spørsmålet:
«Advokatforeningen har notert seg at Justisdepartementet har igangsatt et arbeid med å søke å påvirke den videre EU-prosessen gjennom en nordisk kanal som eventuelt kan gi innspill til arbeidet med det nye forbrukerkredittdirektivet i EUs råd og parlament. Som Justisdepartementet angir, forventes det at forbrukerkredittdirektivet vil bli endelig vedtatt i løpet av våren 2007, og tar sikte på å innebære en totalharmonisering av opplysningsplikten. I og med at en ny europeisk standard således er ventet om relativt kort tid, stiller Advokatforeningen seg tvilende til behovet for en særnorsk regulering av såkalt «nøytral markedsføring» av lån nå.
Som fremhevet av departementet, er det flere lovbestemmelser som regulerer den informasjon forbrukerne skal ha før inngåelse av konkrete låneavtaler. Forbrukerne vil derfor alltid få informasjon om effektiv rente før lån, også forbrukslån, skal tas opp. Både for forbrukere og tilbydere av lån vil det være en fordel at rammevilkårene er stabile. Advokatforeningen vil derfor foreslå at endring av forskriften utsettes og i stedet vurderes av det utvalg som Justisdepartementet opplyser at man tar sikte på å nedsette i løpet av 2006, og som vil ha som mandat å foreslå en gjennomføring av det nye forbrukerdirektivet i norsk rett samt i hvilken grad de ulike reglene om opplysningsplikt ved markedsføring av lån og kreditt bør samordnes nærmere.»
Følgende høringsinstanser støtter ikke forslaget om endring av låneavtaleforskriften: Finansieringsselskapenes Forening, Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen .
Finansieringsselskapenes Forening skriver i sin høringsuttalelse følgende:
«Etter vår oppfatning er dette et forslag som ikke bør gjennomføres av følgende grunner:
1. Generelt
Vår medlemmer er generelt opptatt av at kunden til enhver tid får korrekt og tilstrekkelig informasjon ved tilbud om lån og forut for inngåelse av en låneavtale. Bransjen er ikke tjent med kunder som føler at de ikke er blitt tilstrekkelig veiledet med hensyn til hva låneopptaket koster. Vårt inntrykk er at det problemet som departementet mener foreligger, ikke skyldes manglende prisinformasjon, men mer at lånetilbudet rent faktisk foreligger og er gjort kjent for publikum.
Långivers navn fremgår av all markedsføring av lån. Det vil være naturlig for en kunde som reflekterer på en annonse å ta kontakt med långiver for å få ytterligere informasjon om lånebetingelser, eventuelt gjennom långivers hjemmesider på Internett. Det er da mulig å presentere korrekte og utfyllende opplysninger om lånevilkårene på en god og informativ måte tilpasset den konkrete situasjonen. Dette vil uansett aldri være mulig i en enklere form for annonsering.
Hensikten med de nøytrale annonsene er først og fremst å gjøre markedet oppmerksom på at långiver eksisterer og gir tilbud om lån til spesifikke formål. Slike annonser formidler at det er konkurranse blant tilbyderne og konkurranse er etter vårt skjønn den beste garanti for at kundene får de beste tilbud. Kostnadskrevende elementer i markedsføringen vil, på samme måte som restriksjoner som demper konkurransen, ha en prisdrivende effekt og gi dyrere lån. Dette vil selvfølgelig redusere etterspørselen etter lån, men vi er i tvil om dette vil ha den virkning at låneopptakene generelt blir mer forsvarlige.
2. Regelverket blir uklart.
Som departementet selv er inne på, er det flere bestemmelser i lov- og forskriftsregelverket som fastsetter en plikt til å opplyse om effektiv rente mv. Det er ingen klar grense mellom de ulike regelverk og flere kan komme til anvendelse samtidig i en gitt situasjon. Det er derfor viktig at det i stor grad er samsvar slik at man slipper å bruke mye tid på å ta stilling til om det er regelverk A eller B som styrer situasjonen.
Forslaget går ut på å endre § 5 i forskrift 11.2.2000 nr 101 om låneavtaler. Forskriften er gitt med hjemmel i finansavtaleloven og gjelder foruten finansinstitusjoner, alle som ervervsmessig yter lån til forbrukere. Forskriften gjelder ikke for lån som faller innenfor kredittkjøpsloven (lånekjøp og kontokredittavtaler) – jf Finansavtaleloven § 44 (2).
For finansinstitusjoner har man i tillegg en generell bestemmelse i Finansieringsvirksomhetsloven § 2-12. Rekkevidden av denne bestemmelse når det gjelder markedsføring, er i praksis avgjort gjennom Markedsrådets vedtak 26.5.1997. Det er ikke foreslått endringer i denne rettstilstanden.
Forslaget innebærer derfor at man får ulike krav til markedsføring av ulike låneprodukter. Riktignok er dette minimumskrav, men med alle de ulemper og begrensninger som forslaget for øvrig innebærer, kan det ikke forventes at långivere vil legge seg på annet enn minimumsløsningene.
3. Opplysningene blir lite informative
Som nevnt er de nøytrale annonsene primært ment å gjøre markedet kjent med tilbyders eksistens og ikke gi et konkret lånetilbud. Alle som reflekterer på markedsføringen må gjennom en søknadsprosess og en kredittvurdering. Resultatet av denne vil være bestemmende for prissettingen av lånet. Før den nominelle rente er fastlagt, er det selvsagt umulig å si noe om den effektive rente. Opplysninger om dette vil derfor måtte gis med forbehold og bli gitt i «fra»-form. Benyttes først dette forbeholdet, vil man som i rene tilbudsannonser, lett benytte lavest oppnåelige priser som sjelden er oppnåelig for flertallet.
Ved leverandørsamarbeid om salgsfinansiering – for eksempel billån – vil man finne flere tilfelle med standardiserte rentesatser. Her er det mulig å gi mer eksakte prisopplysninger på et tidligere tidspunkt, men denne type lån omfattes ikke av den foreslåtte lovendring.
Generelt er det på nytt grunn til å minne om at effektiv rente har begrenset informativ verdi ved lån av mindre størrelse med kort varighet. For det første er det tilbakevendende tvil om hvilke kostnader som skal med ved beregningen – jf her diskusjonen omkring effektiv rente (APR) i tilknytning til det nye forbrukerkredittdirektivet. For mindre lån slår dette sterkt ut.
For det andre har man alltid den effekten at et lavt lånebeløp med kort nedbetaling gir høy effektiv rente. Forlenger man låneperioden i eksemplet som markedsføres, får man en lavere effektiv rente og kunden sitter igjen med inntrykk av at det er billigere å betale ned et lån på 10 år enn på 5 år. Dette blir misvisende og viser at effektiv rente ikke alltid er den beste måte å gi prisinformasjon på.
Økte kostnader
Angjeldende annonser er små i størrelse. Uten å øke denne, er det ikke praktisk mulig med utvidet informasjon. På Internett er det også begrensninger i hvor mange animeringer (tekstendringer) man kan kjøre. Dette begrenser informasjonsmengden.
Reklamespots i radio er uegnet for utvidet informasjon uten at det forringer kvaliteten i det som formidles.
En plikt om utvidet informasjon vil derfor gi økte kostnader til markedsføring i form av økt annonseplass og utarbeidelse av nytt materiell.
4. Nytt EU-direktiv
Som departementet selv nevner, er EU nå helt i sluttfasen i arbeidet med et nytt direktiv om forbrukerkreditt. Hensikten med dette direktivet er å skape et mer transparent og effektivt marked for forbrukerkreditter innenfor EØS-området med stor grad av sammenfallende regelverk slik at aktørene vet hva de har å forholde seg til. Hensynet til forbruker tillegges stor vekt. Eksisterende regler i Norge synes i større grad å være tilpasset EU’s nye regelverk enn det forslaget som er fremmet. Vi risikerer dermed å sette i gang en relativt kostbar endringsprosess som om kort tid likevel må endres på nytt. Vi har vanskelig for å se behovet for dette og anbefaler at man utsetter arbeidet til nytt direktiv foreligger.»
Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen uttaler i sin felles høringsuttalelse blant annet følgende:
«1. Fullgod informasjon, men til rett tid i prosessen
Sparebankforeningen og FNH deler fullt ut det som synes å være departementets utgangspunkt, at bankene skal gi forsvarlig veiledning ved markedsføring av lån, og at forbrukerne skal gis fullgod informasjon før avtaler inngås. Dette har vi lojalt fulgt opp i vårt arbeid som næringsorganisasjoner, i relasjon både til finansavtaleloven og til markedsføringsloven.
En må imidlertid ha klart for seg de ulike stadier i prosessen. Én ting er markedsføring – her må opplysningene nødvendigvis være generelle og lite detaljerte. Men en kunde inngår aldri en låneavtale på basis av opplysninger i markedsføring alene. Ut fra kundens kontakt med banken, hvor lånebehovet blir nærmere spesifisert med lånebeløp, løpetid, annuitet eller serielån, fastrente eller flytende rente, antall terminer pr år, og ikke minst: Hvilken sikkerhet kunden har mulighet til å stille, får kunden et spesifisert lånetilbud. Her stiller finansavtaleloven § 46 opp meget detaljerte krav om hvilke opplysninger kunden skal ha. Og dette detaljeringsnivået er klart i overkant, særlig med hensyn til kravet i bokstav c) om at tilbakebetalingsplanen skal være spesifisert i fire beløp for hver termin, for samtlige terminer gjennom hele lånets løpetid. Vi viser for så vidt til vårt fellesbrev 10.06.2002 til Lovavdelingen og Lovavdelingens svar 26.09.2003. Vi lar dette spørsmålet ligge i denne omgang, vi er enige i hovedlinjen i bestemmelsen om at kunden må få fullgode opplysninger på dette stadiet i avtaleinngåelsesprosessen, og at han må få informasjonen i så god tid at han kan bruke den tid han ønsker på å sette seg inn i den før avtalen inngås.
Det er hverken nødvendig, mulig eller hensiktsmessig med en slik detaljeringsgrad ved markedsføring. Markedsføring skal fortelle kunden om produktet og leverandøren, og fange kundens interesse. Det sentrale kravet må være at markedsføringen ikke er villedende, og at den gir forsvarlig veiledning, jf markedsføringsloven §§ 2 og 3. I markedsføring av lån har en spesifisert dette til at dersom det ved markedsføringen opplyses noe om kredittvilkår, skal det samtidig opplyses om den effektive renten (finvirkshl § 2-12 tredje ledd, jf også låneforskriften § 5).
Disse sistnevnte bestemmelsene har gode grunner for seg – opplysningene om kredittvilkårene vil være ufullstendige om opplysning om den effektive renten manglet. Vi går ikke inn på om dette pålegget i dag også vil utløses ved så rudimentære opplysninger om kredittvilkår som «Kjøp nå – betal i 2007», «Lån kr 200.000 uten sikkerhet» e l. Dersom det bare var denne type markedsføring en nå ville (inn)skjerpe kravene til, ville vi hatt en viss forståelse for det.
På den annen side må finansinstitusjonene ha adgang til helt generell markedsføring, for å vise at de er i markedet, uten at dette skal utløse spesielle krav om opplysning om effektiv rente. Vi tenker her på påskrifter på kontoutskrift av typen «Skal du bytte bil? Billånet ordner du i A sparebank!» eller f eks et banner over boligannonser på nettet «Boliglånet får du hos B Bank». Vi kan ikke se at dette skaper spesielle forventninger hos forbrukerne om kostnader ved lånet.
Etter vårt skjønn er det forslåtte kravet ikke bare unødvendig, men også svært uhensiktsmessig. De typer «bannerannonser» vi har nevnt over er helt generelle, uten angivelse av lånebeløp, løpetid, sikkerhet mv. Effektiv rente må derfor basere seg på ett eller flere angitte eksempler. Man kan f eks se for seg en fotnote på banneret på internett:
«Låner du f eks 1,5 millioner kroner over 20 år, innenfor 60 % av lånetakst, med månedlige terminer, og er totalkunde hos oss, vil effektiv rente bli x,x %».
Denne type detaljert informasjon er svært lite hensiktsmessig ved bannerannonser på nettet. Den er også lite veiledende for de kunder som ikke passer inn i eksemplet, fordi de skal låne et helt annet beløp eller fordi de ikke kan stille sikkerhet innenfor 60 % mv.
Gjeldende forskrift er som kjent en videreføring av tidligere forskrift 17.09.98 nr 892 som ble gitt i medhold av finansieringsvirksomhetsloven. Bankforeningen understreket i hørings-uttalelse 09.04.97 til Finansdepartementets forslag, at en for omfattende opplysningsplikt på dette punkt vil hindre praktisk markedsføring av finansprodukter og hemme en effektiv konkurranse til skade for kundene, i tillegg til å umuliggjøre markedsføring i «nye» reklamemedier. Og videre: I mange tilfeller er hensikten med markedsføringen å profilere kredittyter, ikke et bestemt kredittprodukt.
Vi minner også om at etter høringsutsendelsen, men før 1998-forskriften ble gitt, vurderte Markedsrådet rekkevidden av opplysningsplikten (sak 1/1997 FO – Gjensidige Bank). Markedsrådet fant enstemmig at annonser av typen «Billån og billånbevis på dagen» ikke kunne sies å inneholde kredittvilkår, og derfor ikke utløste plikt til å opplyse effektiv rente etter daværende forskrift 01.06.1990 nr 437. Og Markedsrådet tilføyde:
» … De hensyn som generelt tilsier en streng håndhevelse av bestemmelsene om opplysningsplikt gjør seg, etter Markedsrådets oppfatning, bare gjeldende i begrenset grad når markedsføring av lånefinansiering gis et så vidt generelt og intetsigende innhold som her.»
Det var derfor på svært godt faktisk grunnlag at departementet i forskriften 17.09.1998 nr 892 holdt fast ved at det bare skulle være plikt til å opplyse effektiv rente ved markedsføring «hvor det gis opplysninger om lånevilkår som angir rentesats eller andre tall som gjelder lånekostnadene», nå videreført i låneforskriften § 5. Vi kan ikke se at det foreligger noen grunn for departementet til nå å gå bort fra de vurderinger departementet gjorde i 1998 – med støtte i enstemmige vurderinger fra Markedsrådet – og i 2000.
2. Uheldig med nye regler som snart må oppheves igjen
Som påpekt i Lovavdelingens høringsnotat er den foreslåtte endringen i motstrid med Art 4 i utkastet til nytt forbrukerkredittdirektiv, som er et totalharmoniseringsdirektiv og derved ikke gir medlemsstatene adgang til å ha andre og strengere krav. Vi noterer oss at Lovavdelingen mener at det er uheldig at direktivforslaget begrenser det nasjonale handlingsrommet på dette punktet. At det nasjonale handlingsrommet begrenses er imidlertid en sentral side ved denne tette europeiske integrasjonen, og vi kan ikke se at nettopp det foreliggende spørsmålet er det mest bekymringsfulle eksempel. Av samme grunn tillater vi oss til å tvile på om departementet vil lykkes i å få til noen endring her, så sent i arbeidet med det nye direktivet.
Uansett hva man måtte mene om dette, er det på det rene at det i hvert fall er en nærliggende mulighet/risiko for at direktivutkastet art 4 blir vedtatt som foreslått. Om låneforskriften endres nå, i samsvar med departementets forslag, vil endringen deretter måtte reverseres igjen. Det er i seg selv uheldig. Vi kan ikke se at det forhold at effektiv rente ikke oppgis i generell markedsføring uten kredittvilkår, er et problem av så stor betydning – om overhodet noen – at det tilsier et slikt ett skritt fram – ett skritt tilbake-opplegg. Da må det være vesentlig bedre å vente rundt ett år, da vi regner med at forbrukerkredittdirektivets innhold vil være klart. »
I høringsuttalelsen tar Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen også opp spørsmålet om det er hjemmel for å gi en regel med det innhold som foreslått i høringsnotatet. I den felles høringsuttalelsen heter det følgende om dette spørsmålet:
«Departementet foreslår å innføre det nye kravet ved en endring i låneavtaleforskriften, dvs med hjemmel i finavtl § 48 sjette ledd.
Etter vårt beste skjønn gir imidlertid § 48 sjette ledd ikke hjemmel til å gi nærmere regler om markedsføring som ikke inneholder kredittvilkår. Paragrafen hjemler bare nærmere bestemmelser om «gjennomføring og avgrensning av opplysningsplikten etter § 46». Og markedsføring er prinsipielt noe annet, det er det innledende stadiet, mens § 46 kommer inn når behov og ønsker er klarlagt og kunden mottar et konkret lånetilbud.
Det var også Banklovkommisjonens utgangspunkt at finansavtaleloven ikke skulle gi regler om markedsføring, jf NOU 1994:19 s 49 venstre spalte:
«Kommisjonen har vurdert om særregler for markedsføring av finansavtaler burde inntas i lovutkastet her, men er kommet til at slike regler hører mer naturlig hjemme i institusjonslovgivningen. Dette er også tilfelle i dag.»
Sitatet viser to ting: For det første at en ikke tok sikte på å gi (eller hjemle) regler om markedsføring, og for det andre at Banklovkommisjonen åpenbart sondret mellom markedsføring og opplysningsplikt forut for en konkret avtale – finansavtaleloven er jo full av bestemmelser av sistnevnte type.
Nå inneholder jo låneforskriften allerede i dag regler om markedsføring. I høringsuttalelse 22.12.1999 til Lovavdelingen, om låneforskriften, påpekte Sparebankforeningen den manglende hjemmelen i kommentaren til utkastet § 5. Men da var det ingen grunn til å sette saken på spissen – utkastet § 5 ga ikke i vår sammenheng nevneverdig andre regler enn det som allerede fulgte av finvirkshl § 2-12. Hjemmelsspørsmålet kommer i en helt annen stilling når det nå foreslås regler om markedsføring som ikke inneholder kredittvilkår.»
Som nevnt under punkt 6.2 tar enkelte høringsinstanser opp spørsmålet om man også bør endre reglene i kredittkjøpsloven. Forbrukerrådet uttaler i sin høringsuttalelse følgende om dette:
«Forbrukerrådet støtter forslaget om utvidelse av opplysningsplikten ved markedsføring av lån ved ordlydsendring i låneavtaleforskriften § 5, med hjemmel i Finansavtaleloven § 48 sjette ledd. (…) Samtidig finner Forbrukerrådet det uheldig at denne skjerpelsen av opplysningsplikten ikke omfatter nøytral markedsføring av lånetilbud som faller inn under kredittkjøpsloven. Vi oppfordrer Justisdepartementet til å vurdere regulering også av sistnevne type lånetilbud. (…) Ettersom mange forbrukslån og kreditt ydt til forbruker reguleres av kredittkjøpsloven, finner Forbrukerrådet det underlig og uheldig at Justisdepartementet begrenser sitt forslag til kun å omfatte lån i henhold til finansavtaleloven. For de fleste forbrukere er det vanskelig å sette seg inn i hvilket lovverk som regulerer de ulike typer lån, og ta stilling til dette når de blir utsatt for nøytral markedsføring av lånetilbud. Dessuten vil det være unødvendig komplisert for aktørene på tilbudssiden å måtte vurdere hvorvidt et produkt faller innunder finansavtale- eller kredittkjøpsloven ved utforming av markedsføringsmateriell.»
Også Forbrukerombudet er i sin høringsuttalelse inne på lignende synspunkter.
Som nevnt under punkt 6.2 valgte departementet å invitere til et høringsmøte , hvor temaet var om det burde foretas endringer også i kredittkjøpsloven. På høringsmøtet ga følgende instanser uttrykk for at de støtter forslaget om å foreta endringer også i kredittkjøpsloven: Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Kredittilsynet, Norges Automobil-Forbund og Landsorganisasjonen i Norge . Arbeids- og inkluderingsdepartementet har i en skriftlig uttalelse gitt uttrykk for at det støtter forslaget.
Forbrukerombudet ga på møtet uttrykk for at det etter ombudets oppfatning er like viktig at det gis regler for kreditt etter kredittkjøpsloven som for lån etter finansavtaleloven. Etter ombudets oppfatning vil en slik regel også kunne gjøre situasjonen enklere for de næringsdrivende, fordi det da ikke vil være avgjørende for omfanget av opplysningsplikten om det er finansavtaleloven eller kredittkjøpsloven som kommer til anvendelse.
Nærings- og handelsdepartementet gjentok på høringsmøtet synspunktet fra sin høringsuttalelse til låneavtaleforskriften om at det ikke er hensiktsmessig å endre de norske reglene før forbrukerkredittdirektivet vedtas. Etter Nærings- og handelsdepartementets oppfatning er det lite hensiktsmessig at næringslivet pådras kostnader med å tilpasse seg et regelverk som kanskje må endres om kort tid. Forbrukerrådet ga på sin side uttrykk for at det neppe vil være tale om store kostnader for næringslivet, idet opplysninger om effektiv rente er opplysninger som allerede vil være tilgjengelig for den næringsdrivende. Nærings- og handelsdepartementet ga imidlertid uttrykk for at konkurransemessige hensyn – dersom man først går videre med forslaget om en utvidet opplysingsplikt – tilsier at man også gjør en endring i kredittkjøpsloven.
Den Norske Advokatforening gjentok synspunktet om at det er lite hensiktsmessig å endre reglene før forbrukerkredittdirektivet er vedtatt, jf. ovenfor hvor høringsuttalelsen til låneavtaleforskriften er gjengitt.
Finansieringsselskapenes Forening og Sparebankforeningen ga på høringsmøtet uttrykk for at de ikke støtter forslaget. Men begge foreningene ga samtidig uttrykk for forståelse for at man – dersom man først går videre med forslaget om endring av låneavtaleforskriften – også foretar endringer i kredittkjøpsloven. Både Finansieringsselskapenes Forening, og Sparebankforeningen gjentok i stor grad synspunkter fra sine respektive høringsuttalelser til låneavtaleforskriften, jf. det som er gjengitt fra disse ovenfor.
Den Norske Advokatforening og Finansieringsselskapenes Forening pekte begge på at spørsmålet om en slik utvidet opplysningsplikt måtte vurderes i forhold til EØS-reglene, særlig med tanke på spørsmålet om grenseoverskridende virksomhet og likebehandling av aktører. Den Norske Advokatforening pekte på at forslaget også har en side til lovvalgsreglene.
6.4 Departementets vurdering
Som nevnt under punkt 6.2 gikk forslaget i høringsnotatet ut på å endre låneavtaleforskriften § 5, som har regler om markedsføring av lån. Bestemmelsen er gitt med hjemmel i finansavtaleloven § 48 sjette ledd som lyder:
«Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om krav til innholdet i låneavtalen, om gjennomføring og avgrensning av opplysningsplikten etter § 46 og om bruk og godkjenning av formularer.»
På bakgrunn av høringen er departementet kommet til det er ønskelig å utvide opplysningsplikten ved markedsføring av lån etter finansavtaleloven, og tar sikte på en endring av låneavtaleforskriften i samsvar med dette. Departementet mener videre at det er ønskelig med en utvidet opplysningsplikt også i kredittkjøpstilfellene. Departementet foreslår derfor å endre kredittkjøpsloven § 6 som foreslått i høringsbrev 5. oktober 2006. Videre tar departementet sikte på en endring av § 8 i forskrift 15. juli 1986 nr. 1616 til kredittkjøpsloven. De aktuelle forskriftsendringene vil bli foretatt slik at de sammen med endringen i kredittkjøpsloven som det fremmes forslag om her, kan tre i kraft til samme tid.
Etter departementets syn taler hensynet til forbrukeren for at man gir slike regler. En utvidet opplysningsplikt vil kunne gjøre det lettere for forbrukeren å sette seg inn i ulike låne- og kredittilbud, og vurdere disse tilbudene i forhold til sin egen økonomiske stilling.
Fra finansnæringens side er det gjort gjeldende at en utvidet opplysningsplikt er uhensiktsmessig fordi også generelle annonser da må inneholde mye informasjon. Det fremholdes også at en utvidet opplysningsplikt vil kunne gi liten veiledning for forbrukerne, fordi man i mange tilfeller ikke kan avgjøre hva den effektive renten vil være uten en individuell kredittvurdering av forbrukeren. Departementet er ikke enig i at dette er tungtveiende innvendinger. Markedsføring av kreditt- og låneprodukter står i en særstilling sammenliknet med markedsføring av mange andre produkter hvor pris ofte bare er ett av flere elementer som inngår i markedsføringen. Andre elementer kan være knyttet til funksjon, utseende, farge, design osv. For lån og kreditt vil prisen være det sentrale elementet ved produktet. Produktets egenskaper for øvrig er nokså standardisert, og bestemmes dessuten i stor grad av ufravikelig lovgivning. Departementet kan dermed ikke se at det er urimelig byrdefullt å kreve at det skal opplyses om effektiv rente mv. ved all markedsføring av lån og kreditt. Departementet legger imidlertid samtidig til grunn at næringsdrivende fremdeles må kunne drive en mer alminnelig bedriftsprofilering – for eksempel av logo eller merkenavn – uten at man av den grunn skal rammes av den utvidede opplysningsplikten. Etter departementets syn følger dette av kravet etter forslaget om at markedsføringen må gjelde «kreditt», jf. for øvrig punkt 9 nedenfor.
Departementet anser det ellers klart at markedsføring av kreditt og lån hvor det gis opplysninger om effektiv rente, ikke alltid vil innebære at enhver som henvender seg til tilbydere av kreditten eller lånet, vil kunne oppnå den renten som er markedsført. Også etter gjeldende rett, der opplysningsplikten bare gjelder der det opplyses om kredittvilkår, vil det ofte være slik at den effektive renten må fastsettes endelig i det konkrete låneforholdet. Situasjonen blir neppe en annen ved å utvide plikten til også å gjelde nøytral markedsføring. For forbrukeren vil det uansett kunne være veiledende at det opplyses om effektiv rente og hvilke forutsetninger beregningen bygger på. Etter departementets syn er det her av betydning at mange av de kreditt- og låneprodukter som tilbys, antakelig har en nokså standardisert pris. Også dette taler for at forbrukeren vil få veiledning.
Et særskilt spørsmål er om det vil være uhensiktsmessig å endre de norske reglene kort tid før det nye forbrukerkredittdirektivet vil bli vedtatt.
Departementet mener at det som oftest vil være lite hensiktsmessig å vedta norske regler med en forventet kort levetid. Det er i utgangspunktet uheldig om næringsdrivende – og også forbrukere – i løpet av en kort periode må innstille seg på forskjellige regelsett i samme spørsmål. Departementet har imidlertid kommet til at dette ikke kan være avgjørende i denne saken, hvor det med relativt enkle grep kan foretas endringer i det aktuelle regelverket, og hvor vedtakelsen av et nytt forbrukerkredittdirektiv synes å trekke noe ut i tid. De siste signaler departementet har mottatt er at direktivet tidligst kan forventes vedtatt i løpet av høsten 2007. Det er dessuten fortsatt uklart i hvilken grad direktivet vil begrense adgangen til å regulere markedsføring av lån og kreditt. Når direktivet foreligger, vil det bli oppnevnt et utvalg som blant annet skal ha som mandat å foreslå en gjennomføring av forbrukerkredittdirektivet i norsk rett.
På høringsmøtet tok Den Norske Advokatforening og Finansieringsselskapenes forening også opp forholdet til EØS-retten ellers, herunder spørsmålet om likebehandling mellom tilbydere.
Departementet ser det som et hensyn å ta at norske tilbydere bør være underlagt de samme regler som utenlandske tilbydere. Konkurransemessige hensyn kan tale for dette. Slike hensyn kan imidlertid ikke lede til at man alene av den grunn skal avstå fra å gi nasjonale regler som er strengere eller har et annet innhold enn reglene i andre land, forutsatt at man respekterer de mer generelle begrensningene som følger av EØS-avtalen. I denne vurderingen bør det etter departementets syn legges vekt på graden av konkurranse på tvers av grensene i det aktuelle markedet. Etter det departementet er kjent med ytes kreditt pr. i dag i nokså liten grad på tvers av landegrensene. Det vil si at norske forbrukere primært tar opp kreditt av norske kredittytere. Det er derfor vanskelig å se at hensynet til en mulig likebehandling i så måte tilsier at man ikke gir regler om utvidet opplysningsplikt, når hensynet til forbrukerne taler for dette.
Departementet kan heller ikke se at en regel som foreslått, vil by på problemer i forhold til EØS-avtalens regler. Selv om man skulle legge til grunn at en slik utvidet regel om opplysningsplikt er en restriksjon i EØS-avtalens forstand, noe som i seg selv er tvilsomt, har departementet vanskelig for å se at ikke restriksjonen uansett vil være tillatt. En regel som foreslått i proposisjonen her, kan begrunnes i læren om allmenne hensyn – i dette tilfellet hensynet til forbrukerbeskyttelse.
Departementet har vanskelig for se at en slik regel om markedsføring som departementet går inn for, vil skape særlige problemer i forhold til lovvalg. Lovforslaget knytter seg til når den næringsdrivende må opplyse om effektiv rente. Hvorvidt en utenlandsk tilbyder vil være underlagt denne utvidede plikten, må avgjøres etter alminnelige lovvalgsregler.
Det er endelig reist spørsmål om finansavtaleloven § 48 gir hjemmel for å gi slike regler om markedsføring som foreslått i høringsnotatet, jf. høringsuttalelsen fra Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen.
Departementet er etter en samlet vurdering kommet til at det kan være tvil om finansavtaleloven § 48 sjette ledd gir tilstrekkelig hjemmel til å gi så omfattende regler om markedsføring som det her er tale om. Departementet har derfor kommet til at bør foretas en presisering i finansavtaleloven § 48 sjette ledd om at bestemmelsen også gir adgang til å gi regler om markedsføring av lånetilbud.