7 Lovtekniske endringer og tilpasninger

7.1 Enslige forsørgere

7.1.1 Innledning

Ved lov 28. februar 1997 nr 20 om endringer i folketrygdloven ble det vedtatt betydelige endringer i stønadsordningen for enslige forsørgere. Endringsloven trer i kraft 1. januar 1998. Under arbeidet med å forberede omleggingen har det vist seg at det må gjøres enkelte justeringer i regelverket.

Departementet foreslår derfor at det gjøres enkelte justeringer i endringsloven §§ 15-6, 15-8, 15-11 og i den gjeldende folketrygdlov § 22-12. De fleste endringene innebærer kun en klargjøring av lovteksten i samsvar med intensjonene i Velferdsmeldingen og i Ot prp nr 8 for 1996-97.

De viktigste lovtekniske justeringene gjelder innarbeidelse av sanksjonsbestemmelsene for dagpenger under arbeidsløshet samt konsekvensjusteringer i utbetalingsreglene, se forslagene til endringer i §§ 15-8 og 22-12.

7.1.2 Klargjøring av lovteksten i endringsloven § 15-6

§ 15-6 sjette ledd

Etter endringsloven § 15-6 sjette ledd faller ikke overgangsstønaden bort før det yngste barnet fyller ti år, dersom forsørgeren eller barnet har en forbigående sykdom som hindrer forsørgeren i å være i arbeid.

Bestemmelsen gir inntrykk av at stønadstiden ikke kan forlenges når det syke barnet ikke er yngst. Dette har ikke vært meningen. Det skal være tilstrekkelig at det syke barnet er under ti år. Departementet foreslår at § 15-6 sjette ledd endres i samsvar med dette.

§ 15-6 åttende ledd

Det har vært reist tvil om bestemmelsens innhold. Det vil si om den innebærer at oppfølgingsledere/brukerkontakter kan få overgangsstønad i opptil to år ekstra, eller om den bare hever den øvre aldersgrensen for det yngste barnet fra åtte til ti år.

Under arbeidet med reformen var det en klar forutsetning at oppdrag som oppfølgingsleder/brukerkontakt ikke skulle hindre vedkommende i å skaffe seg utdannelse, se Ot prp nr 8 for 1996-97. Det var derfor nødvendig å gi kompensasjon i form av forlenget stønadstid for tidsrom som vedkommende er oppfølgingsleder/brukerkontakt. Det vil si at stønadstiden kan forlenges med opptil to år.

På denne bakgrunn foreslår departementet at lovteksten klargjøres ved at ordet ekstra tilføyes i 15-6 åttende ledd første punktum.

7.1.3 Klargjøring og omredigering av lovteksten i endringsloven § 15-8

Når det yngste barnet har fylt tre år stilles det etter endringsloven § 15-8 flere alternative krav om yrkesrettet aktivitet for rett til overgangsstønad. Dessuten inneholder paragrafen sanksjonsbestemmelser gjennom henvisninger til sanksjonsbestemmelsene i kapittel 4 om dagpenger . Det foreslås av praktiske grunner at disse sanksjonsbestemmelsene innarbeides i § 15-8.

§ 15-8 første ledd

Etter denne bestemmelsen er det et vilkår for rett til overgangsstønad når det yngste barnet har fylt tre år at den enslige forsørgeren er under utdanning, i arbeid eller er tilmeldt arbeidsformidlingen. Ut fra ordlyden er det imidlertid ikke helt klart at en oppfølgingsleder/brukerkontakt uten videre oppfyller det nevnte aktivitetskravet. Det foreslås derfor at dette klargjøres i en ny bokstav d.

§ 15-8 andre, tredje og nytt fjerde ledd

Endringsloven § 15-8 andre og tredje ledd inneholder sanksjonsbestemmelser for en enslig forsørger som er tilmeldt arbeidsformidlingen. Sanksjonsbestemmelsene i §§ 4-10 og 4-20 i kapitlet om dagpenger under arbeidsløshet er ved henvisninger gjort gjeldende for enslige forsørgere.

Noen av de nevnte bestemmelsene i §§ 4-10 og 4-20 er uaktuelle for enslige forsørgere. Dessuten er lovteksten i § 15-8 andre og tredje ledd ikke så klar som den burde være. Det kan derfor oppstå usikkerhet om hvordan bestemmelsene skal praktiseres.

Departementet foreslår at andre og tredje ledd omskrives slik at det framgår direkte av lovteksten i § 15-8 når og hvor lenge overgangsstønaden skal stanses. Sanksjonsbestemmelsene blir dermed lettere å forstå.

Nedenfor følger en redegjørelse for de tilpasningene som gjøres i forbindelse med at sanksjonsbestemmelsene i folketrygdloven kapittel 4 innarbeides i § 15-8:

1. Etter folketrygdloven § 4-20 første ledd bokstav b faller dagpenger under arbeidsløshet bort når mottakeren uten rimelig grunn nekter å motta tilbud om arbeid hvor som helst i landet. Bestemmelsen er uaktuell for enslige forsørgere og innarbeides ikke i § 15-8.

2. Etter § 4-20 tredje ledd kan dagpenger under arbeidsløshet i særlige tilfeller avstenges for en begrenset periode dersom mottakeren takker nei til arbeid som er lønnet lavere enn dagpengene.

Bestemmelsen brukes lite i praksis. For overgangsstønad er bestemmelsen enda mindre aktuell fordi overgangsstønaden vanligvis er mindre enn dagpengene. Departementet finner derfor ikke grunn til å gjøre bestemmelsen gjeldende for enslige forsørgere.

3. Etter siste ledd i §§ 4-10 og 4-20 skal retten til dagpenger under arbeidsløshet ikke falle bort i et begrenset tidsrom når mottakeren sier opp stillingen sin for å flytte med ektefellen eller samboeren som skal arbeide et annet sted i landet. Hensikten med bestemmelsen er å holde familien samlet.

En person kan ikke gis overgangsstønad som enslig forsørger når vedkommende er gift, er samboer med den andre av foreldrene eller tidligere har vært gift med samboeren. Andre samboerforhold fører ikke til bortfall av overgangsstønaden. Departementet ser imidlertid ikke at det grunn å ta inn en bestemmelse som bare gjelder for den sistnevnte gruppen samboere. Bestemmelsen bør ikke gjøres gjeldende for overgangsstønad til enslige forsørgere, og innarbeides derfor ikke.

4. Etter § 4-10 fjerde ledd og § 4-20 sjette ledd skal det ikke fastsettes tidsbegrenset bortfall av dagpenger for forhold som ligger lenger tilbake i tid enn seks måneder regnet fra siste dag med lønn eller stønad. Disse bestemmelsene foreslås tatt inn i § 15-8 tredje ledd med et par tilpasninger.

En enslig mor eller far har etter arbeidsmiljøloven § 31 rett på opptil tre års permisjon fra arbeidet etter barnets fødsel. I denne perioden gis det overgangsstønad uten at den enslige forsørgeren tar utdanning, arbeider eller søker arbeid. Etter at permisjonsperioden er slutt forventes det at arbeidet blir gjenopptatt. Å ikke gjenoppta arbeidet må likestilles med en oppsigelse. Seksmånedersfristen bør derfor regnes fra permisjonens slutt selv om arbeidsforholdet opphørte tidligere, se andre punktum i forslaget til § 15-8 tredje ledd.

En enslig mor eller far kan ikke bebreides for å si opp sitt arbeidsforhold i et tidsrom da han eller hun ikke fyller de generelle vilkårene for rett til overgangsstønad i §§ 15-2 til 15-5. Sanksjonsbestemmelsene i §§ 4-10 og 4-20 gjøres derfor bare gjeldende for forhold i tidsrom da vedkommende får eller kunne fått overgangsstønad.

5. Etter §§ 4-10 og 4-20 mister en arbeidssøker retten til dagpenger under arbeidsløshet i åtte uker den første gangen vedkommende nekter å ta arbeid m m, i tolv uker den andre gangen og i seks måneder den tredje gangen. Disse avstengningsreglene gjøres gjeldende for overgangsstønad fra 1. januar 1998.

Utbetalingsreglene for dagpenger og overgangsstønad er forskjellige. Dagpengene gis per dag og kan derfor stanses umiddelbart, mens overgangsstønaden gis per måned og stanses fra førstkommende månedsskifte. Overgangsstønaden gis derfor alltid for en hel måned.

For å unngå økt arbeidsbelastning i trygdeetaten er det mest hensiktsmessig med en avstengningsperiode på hele måneder. Departementet foreslår derfor at avstengningsperioden for overgangsstønad settes til to måneder, dvs noen få dager lenger enn for dagpenger. Etter departementets mening bør avstengningsperioden være på to måneder også ved gjentagelser. Dette vil forenkle praktiseringen av regelverket. Dessuten gir erfaringer fra arbeidsmarkedsetaten grunn til å anta at det blir få gjentagelsestilfeller.

§ 15-8 siste ledd

Endringsloven § 15-8 siste ledd har bestemmelser om unntak fra kravet til yrkesrettet aktivitet i første ledd.

Når det yngste barnet har fylt tre år er det et vilkår for rett til overgangsstønad at den enslige moren eller faren oppfyller aktivitetskravet. Et slikt krav er rimelig for friske mennesker, men kan være umulig å oppfylle ved sykdom hos forsørgeren eller barnet. Departementet foreslår derfor at det i siste ledd gjøres unntak fra aktivitetskravet i slike tilfeller.

Etter endringsloven § 15-6 sjette ledd stanses ikke overgangsstønaden når forsørgeren eller barnet får en forbigående sykdom i stønadsperioden. Dersom sykdommen oppstår før stønadsperioden og etter at det yngste barnet har fylt tre år, gis det ikke overgangsstønad. Departementet finner denne forskjellen urimelig.

Departementet foreslår at unntaket ikke skal begrenses til forbigående sykdommer. Det vil lett virke urimelig og behandlingstiden vil i en del tilfeller bli lang fordi en må klarlegge om sykdommen er varig eller forbigående. Unntaksbestemmelsen gir bare grunnlag for overgangsstønad i den ordinære stønadstiden på tre år.

7.1.4 Klargjøring av endringsloven § 15-11

§ 15-11 tredje ledd

Når barnet har fullført fjerde skoleår kan det etter gjeldende rett gis stønad til barnetilsyn når barnet trenger mer tilsyn enn det som er vanlig for jevnaldrende. Bestemmelsen ble endret i forbindelse med omleggingen av stønadsordningen for enslige forsørgere, som trer i kraft 1. januar 1998.

Etter omleggingen gis det slik stønad når barnet er særlig tilsynskrevende på grunn av funksjonshemning, sykdom eller store sosiale problemer, se endringsloven § 15-11 tredje ledd. Overgangsstønad gis etter de samme kriteriene når det yngste barnet har fylt åtte år, se endringsloven § 15-6 sjuende ledd.

Ifølge Velferdsmeldingen er stønad til barnetilsyn et viktig virkemiddel for å gjøre det lettere for enslige forsørgere å beholde eller skaffe seg inntektsgivende arbeid. Tilsynet med barnet bør ikke hindre forsørgerens yrkesaktivitet. Vilkårene for å få stønad til barnetilsyn bør derfor være mindre strenge enn for å få overgangsstønad.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å videreføre ordlyden i § 15-6 andre ledd bokstav b i gjeldende folketrygdlov, men med en viss innskjerping i forhold til tidligere praksis. Det vil da være mulig å gi overgangsstønad etter at det yngste barnet har fullført fjerde skoleår når et av barna trenger vesentlig mer tilsyn enn det som er vanlig for jevnaldrende.

7.1.5 Justeringer i folketrygdloven § 22-12

§ 22-12 femte ledd

Etter denne bestemmelsen skal overgangsstønaden stanses ved utgangen av den måneden som retten til stønaden faller bort.

Denne bestemmelsen har i praksis vært fraveket når omsorgen for barn opphører uventet, f eks når barnet dør eller barnevernet overtar omsorgen. I slike tilfeller er det gitt overgangsstønad i en omstillingstid på tre måneder.

Departementet er enig i at det er for strengt å la overgangsstønaden falle bort ved utgangen av måneden i slike situasjoner. Dersom omsorgen opphører like før utgangen av en måned får vedkommende ingen tid til å omstille seg.

På denne bakgrunn foreslår departementet at dagens praksis videreføres ved at det i folketrygdloven § 22-12 femte ledd tilføyes et nytt tredje punktum som sikrer overgangsstønad i tre måneder ekstra når omsorgen for barn opphører uventet.

§ 22-12 nytt sjette ledd

I endringsloven § 15-8 er det tatt inn et krav om yrkesrettet aktivitet for rett til overgangsstønad etter at det yngste barnet har fylt tre år. Som en konsekvens er det behov for å justere utbetalingsreglene i folketrygdloven § 22-12.

Etter § 15-8 andre ledd skal retten til overgangsstønad falle bort i to måneder i visse tilfeller. I § 22-12 justeres derfor utbetalingsreglene ved et nytt sjette ledd slik at det går klart fram når stønaden skal stanses i slike tilfeller.

§ 22-12 nytt sjuende ledd

I nytt sjuende ledd foreslås det en hjemmel til å trekke fra for mye utbetalt overgangsstønad i senere utbetalinger.

Etter § 15-8 første ledd bokstav c kan det gis overgangsstønad til en enslig forsørger som er tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker. Det er imidlertid et krav at vedkommende melder seg hos arbeidsformidlingen hver fjortende dag. Unnlatt melding medfører at vedkommende ikke får tilbud om arbeid eller kurs m m.

For dagpenger fører unnlatt melding til at dagpengene stanses straks. Utbetalingene starter straks han eller hun igjen melder seg. Dette systemet kan ikke benyttes for overgangsstønad uten betydelige regelendringer og datamessige omprogrammeringer, noe som ikke lar seg gjennomføre på kort sikt.

Etter gjeldende bestemmelser kan overgangsstønaden ikke stanses umiddelbart, og det vil derfor bli utbetalt stønad for tidsrom da vedkommende ikke er reell arbeidssøker. Departementet mener derfor at det er nødvendig at trygdeetaten får hjemmel til å trekke fra det som er utbetalt for mye i senere utbetalinger. Bestemmelser om dette foreslås tatt inn i et nytt sjuende ledd i § 22-12.

7.1.6 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet foreslår at lovendringene trer i kraft i kraft 1. januar 1998.

Endringene har ikke økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

7.2 Ordningen med garantert tilleggspensjon for unge uføre, folketrygdloven §§ 3-21 og 3-22

7.2.1 Bakgrunn

Garantiordningen innebærer at unge uføre som ikke har hatt mulighet til å opptjene pensjonspoeng i folketrygden er sikret et visst minstenivå på pensjonsytelsene.

Da ordningen ble innført i 1981 gjaldt den for uførhet inntruffet før fylte 20 år. Ordningen ble gjort gjeldende for personer som var under 20 år da folketrygdloven trådte i kraft 1. januar 1967. I 1989 ble aldersgrensen hevet til 22 år. Samtidig ble ordningen utvidet til å gjelde for personer som var over 22 år da folketrygdloven trådte i kraft 1. januar 1967. Det er altså to ordninger med garantert tilleggspensjon til unge uføre i dag, og skillet mellom ordningene er knyttet til innføringen av folketrygdloven i 1967.

Garantiordningen er siden innføringen i 1981 forbedret flere ganger, sist ved Stortingets lovvedtak av 19. juni 1997 da aldersgrensen ble hevet fra 24 til 26 år. Hevingen av aldersgrensen fra 24 til 26 år omfatter også dem som allerede er innvilget uførepensjon. Endringen krever visse justeringer i gjeldende folketrygdlov og i lov 28. februar 1997 nr 20 om endringer i folketrygdloven.

7.2.2 Justeringer i folketrygdloven

Stortingets lovvedtak av 19. juni 1997 om å heve aldersgrensen fra 24 til 26 år i folketrygdloven §§ 3-21 og 3-22, følges her opp med nødvendige justeringer av aldersgrensen i enkelte andre bestemmelser. I § 12-2 tredje ledd bokstav a, § 17-3 fjerde ledd bokstav a og § 18-2 fjerde ledd bokstav a erstattes aldersgrensen på 24 år med en aldersgrense på 26 år.

Før lovendringen den 19. juni 1997 var aldersgrensen 24 år. Skillet for de to ordningene med unge uføre gikk da mellom personer født etter 1942 og personer født før 1943 (dvs. personer som var over eller under 24 år da folketrygdloven trådte i kraft den 1. januar 1967). Ved lovendringen ble aldersgrensen hevet fra 24 til 26 år, men årstallet som skiller mellom de to ordningene med unge uføre ble ikke tilsvarende justert. Departementet foreslår at dette nå justeres i folketrygdloven § 3-8 femte ledd, § 3-21 første ledd og § 3-22 første ledd. Skillet mellom de to ordningene vil da gå mellom personer født før 1941 eller etter 1940 (dvs. personer som var over eller under 26 år da folketrygdloven trådte i kraft den 1. januar 1967).

Forslaget til endringer er en konsekvens av at aldersgrensen for garantert tilleggspensjon for unge uføre er hevet fra 24 til 26 år med virkning fra 1. juli 1997. De lovtekniske justeringene som foreslås her gis virkning fra samme tidspunkt.

Det vises til lovforslaget.

7.2.3 Justeringer i lov 28. februar 1997 nr 20 om endringer i folketrygdloven

Ved lov 28. februar 1997 nr 20 er det foretatt enkelte endringer i folketrygdloven § 3-21. Endringene er en oppfølgning av Velferdsmeldingen, se Ot prp nr 8 (1996-97) kap 2.5. Endringene trer i kraft den 1. januar 1998.

Etter at aldersgrensen i garantiordningen for unge uføre er hevet fra 24 til 26 år med virkning fra 1. juli 1997, er det nødvendig å oppdatere dette i de endringene som vil tre i kraft 1. januar 1998. I § 3-21 første ledd erstattes derfor aldersgrensen på 24 år med 26 år, og årstallet 1942 endres til 1940. I sjette ledd erstattes aldersgrensen på 24 år med 26 år. Tidspunktet for når kravet må være framsatt endres tilsvarende fra 34 til 36 år.

De lovtekniske justeringene gis virkning fra 1. januar 1998. Det vises til lovforslaget.

7.3 Endring av sykepengegrunnlaget under tidsbegrenset permittering, folketrygdloven § 8-49 tredje ledd

7.3.1 Gjeldende rett

Et medlem som mottar dagpenger under arbeidsløshet, eller som opptjener ventetid, har rett til sykepenger fra og med den dagen vedkommende blir arbeidsufør, jf folketrygdloven § 8-49. Det samme gjelder for et medlem som mottar ventelønn.

Sykepengegrunnlaget fastsettes lik dagpengene pr uke eller lik ventelønnen. Tidligere ble sykepenger under arbeidsledighet beregnet på samme grunnlag som dagpengene, med andre ord på grunnlag av medlemmets tidligere inntekt i arbeidsforhold. Folketrygdloven § 8-49 (tidligere § 3-16) ble endret med virkning fra 1. januar 1991, slik at sykepengene nå fastsettes til samme beløp som dagpengene, jf Ot prp nr 3 (1990-91). Dette ble begrunnet med at man ville forhindre tilpasning til reglene fordi det var økonomisk lønnsomt å motta sykepenger i stedet for dagpenger.

Folketrygdloven § 8-49 gjelder kun når medlemmet blir sykmeldt mens vedkommende er permittert eller arbeidsledig. Et medlem som blir permittert eller arbeidsledig i løpet av sykmeldingsperioden beholder sykepenger etter det inntektsgrunnlaget medlemmet hadde forut for sykmeldingstidspunktet, jf folketrygdloven §§ 8-28 flg.

Trygderetten avsa den 20. februar 1997 en kjennelse vedrørende fastsettelse av sykepengegrunnlaget når en arbeidstaker er permittert fra sitt arbeid for en tidsbegrenset periode, jf folketrygdloven § 8-49. Trygderetten uttalte at hovedregelen bør være at sykepengegrunnlaget ikke kan endres i et løpende sykepengetilfelle, men at det bør kunne gjøres unntak i tilfeller hvor hovedregelen ville gitt et sterkt urimelig eller utilsiktet resultat. Trygderetten viser til dagjeldende forskrift om sykepenger under gå-sakte-aksjon (folketrygdloven § 8-32 andre ledd), og anfører at tidsbegrenset permittering er en sammenlignbar situasjon. Når et medlem blir sykmeldt mindre enn 14 dager før eller under en gå-sakte-aksjon, og derfor får fastsatt et lavere sykepengegrunnlag enn vedkommende ellers ville ha fått, skal sykepengene oppjusteres når aksjonen opphører.

Videre uttaler Trygderetten:

«Under hensyn til formålet med sykepenger - å dekke inntektstap under sykdom- og intensjonene med endringen av § 3-16, er retten kommet til at § 3-16 ikke kan forstås slik at dette lavere sykepengegrunnlaget skal anvendes også etter den dag da arbeidet skulle vært gjenopptatt i henhold til en på forhånd fastsatt avtale.»

7.3.2 Departementets vurdering og forslag

Departementet legger til grunn at Trygderettens kjennelse vil være retningsgivende for fremtidige tilfeller av lignende art. Hovedregelen bør fortsatt være at sykepengegrunnlaget ikke kan endres i løpende sykepengetilfeller. Dette er et viktig prinsipp i sykepengeordningen som bl a også gjelder ved lønnsoppgjør med virkning etter sykmeldingstidspunktet.

Departementet foreslår at sykepengegrunnlaget under tidsbegrenset permittering skal kunne endres hvis det foreligger rett til å gjeninntre i et arbeidsforhold fra et bestemt tidspunkt. Departementet mener at det ikke bør være avgjørende om dette tidspunktet ble fastsatt før eller under sykmeldingen. Det bemerkes likevel at det kun er reelle avtaler om gjeninntreden som kan legges til grunn for krav om endring av sykepengegrunnlaget.

Departementet foreslår at folketrygdloven § 8-49 endres i samsvar med Trygderettens kjennelse, slik at sykepengegrunnlaget kan endres fra og med den dagen det var avtalt at arbeidet skulle gjenopptas.

Det vises til lovforslaget § 8-49 tredje ledd nytt andre punktum.

7.3.3 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Økonomiske og administrative konsekvenser

Det foreslås at endringen trer i kraft 1. januar 1998, og gis virkning også for medlemmer som har sykmeldingstidspunkt før denne datoen.

De økonomiske konsekvensene anslås på usikkert grunnlag til i underkant av 10 mill. kroner.

7.4 Yrkesskadedekning for elever ved deltagelse i en skolefritidsordning, folketrygdloven § 13-10

Etter folketrygdloven § 13-10 er grunnskoleelever yrkesskadedekket for yrkesskader som de blir påført på undervisningsstedet i undervisningstiden. Yrkesskadedekningen gjelder også under transport, skoleturer, idrettsdager o l som skjer i skolens regi.

Trygderetten har i de senere årene utviklet en praksis der deltagelse i en skolefritidsordning likestilles med vanlig skolegang. Etter Trygderettens praksis gjelder yrkesskadedekningen i skolefritidsordningens åpningstid, slik at barna er yrkesskadedekket hele det tidsrom og alle de dager skolefritidsordningen er åpen og barna deltar i aktivitetene. Denne praksisen begrunnes med at sammenhengen med vanlig skolegang er så direkte og nær at det er naturlig med den samme yrkesskadedekningen.

Departementet er enig i at prinsippene som gjelder for vanlig skolegang også bør gjelde ved deltagelse i skolefritidsordninger, og foreslår derfor at denne praksisen kommer til uttrykk i loven. Det bør etter departementets mening være et vilkår at skolefritidsordningen er i offentlig regi. Forslaget omfatter således ikke private ordninger.

Etter departementets mening er skolefritidsordninger blitt så pass utbredt at det er hensiktsmessig å klargjøre hvilke lovregler som skal gjelde på området. Det er imidlertid ikke hensiktsmessig å detaljregulere yrkesskadedekningen i loven. Departementet foreslår derfor å lovfeste selve hovedprinsippet om at deltakelse i skolefritidsordninger i offentlig regi skal likestilles med vanlig skolegang.

Det foreslås at endringen trer i kraft straks. Endringen vil ikke medføre nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser, da den bare er en lovfesting av gjeldende praksis.

Det vises til folketrygdloven § 13-10 i lovforslaget.

7.5 Hjelpemiddelsentralene - hjemmel til å fatte muntlige vedtak, folketrygdloven § 21-10

7.5.1 Innledning

Departementet foreslår at hjelpemiddelsentralene får adgang til å fatte muntlig vedtak i forbindelse med krav om tolkehjelp og nærmere bestemte enkle hjelpemidler.

Hensikten med forslaget er å effektivisere driften av tolketjenesten og forenkle saksbehandlingen for enkle og billige hjelpemidler som det ikke vil lønne seg å resirkulere.

7.5.2 Bakgrunn. Departementets vurdering og forslag

Fra 1. januar 1994 ble de tidligere fylkeskommunale hjelpemiddelsentralene forankret i trygdeetaten. Samtidig begynte man å etablere en tolketjeneste for hørselshemmede knyttet til hjelpemiddelsentralene. Denne tjenesten vil fra 1998 være etablert i alle fylker.

I forbindelse med overføringen av hjelpemiddelsentralene til trygdeetaten ble det gitt lovhjemmel for at krav om hjelpemidler kan fremsettes og innvilges av hjelpemiddelsentralene. Fra 1. januar 1997 ble det også gitt hjemmel for at hjelpemiddelsentralene kan fatte vedtak om avslag, se Ot prp nr 4 (1996-97). Myndighet til å fatte vedtak om tolkehjelp ligger fortsatt hos trygdekontorene.

Etter at det er etablert en tolketjeneste med fast ansatte tolker ved hjelpemiddelsentralene, ligger forholdene til rette for å forenkle saksbehandlingen for formidling av tolkehjelp. Rikstrygdeverket arbeider med en omlegging av rutinene som har til hensikt å effektivisere driften, samtidig som brukerne får et bedre tilbud. Bl a tas det sikte på å avvikle det såkalte tolkekupongsystemet. I den forbindelse er det ønskelig at hjelpemiddelsentralene får anledning til å fatte muntlige vedtak. Ved tildeling av tolkehjelp synes et skriftlig vedtak å være unødvendig. Tildelingen vil bli registrert i hjelpemiddelsentralenes datasystem, slik at både brukeren og hjelpemiddelsentralen til enhver tid har oversikt over hvor mange tolketimer den hørselshemmede har fått i løpet av kalenderåret.

Dersom hjelpemiddelsentralene avslår søknad om tolkehjelp av andre grunner enn mangel på tolkekapasitet ved hjelpemiddelsentralene eller mangel på frilanstolker, må hjelpemiddelsentralen fatte skriftlig vedtak om avslag.

Også når det gjelder enkle og billige hjelpemidler er det aktuelt å forenkle saksbehandlingen, slik at det ved tildelingen av hjelpemidlet ikke lenger er nødvendig å fatte skriftlig vedtak. Hjemmelen for å fatte muntlig vedtak bør derfor også omfatte slike saker. Rikstrygdeverket vil gi særskilte retningslinjer om hvilke hjelpemidler som kan utleveres uten et skriftlig vedtak.

Samtidig foreslår departementet at det tas inn i loven at krav om at hjelpemidler og tolkehjelp skal settes fram for hjelpemiddelsentralen.

Det vises til § 21-2 første ledd og § 21-10 andre ledd i lovforslaget.

7.5.3 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Endringene foreslås å tre i kraft fra 1. januar 1998.

Forslagene vil ikke ha noen økonomiske konsekvenser, men vil bety en administrativ forenkling.

7.6 Andre justeringer i folketrygdloven

7.6.1 Klargjøring av reglene om særtillegg til flyktninger, folketrygdloven § 3-3 nytt sjuende ledd

Ny folketrygdlov trådte i kraft den 1. mai 1997. Lov 19. juni 1969 nr 61 om særtillegg til ytelser fra folketrygden (særtilleggsloven) ble opphevet med virkning fra samme dato, fordi bestemmelsene om særtillegget var innarbeidet i ny folketrygdlov § 3-3.

Etter særtilleggsloven skulle særtillegget settes ned forholdsmessig dersom grunnpensjonen var satt ned fordi trygdetiden var kortere enn 40 år. Dette gjelder imidlertid ikke for flyktninger som får full grunnpensjon og fullt særtillegg, uten hensyn til trygdetid.

Av den nye folketrygdloven går det ikke klart fram at flyktninger skal ha fullt særtillegg. Departementet foreslår derfor at det i et nytt sjuende ledd i folketrygdloven § 3-3 presiseres at flyktninger skal ha fullt særtillegg, uten hensyn til bestemmelsene om trygdetid.

7.6.2 Justering av bestemmelsene om reduksjon av barnetillegg på grunn av inntekt - folketrygdloven § 3-26.

Etter folketrygdloven § 3-26 første ledd skal ektefelletillegg og barnetillegg reduseres med 50 prosent av inntekten over et fribeløp. Paragrafens tredje ledd har bestemmelser om hvilke inntekter som kan føre til reduksjon av tilleggene.

Når en person har rett til barnetillegg for barn som bor sammen med begge foreldrene, skal begge foreldrenes inntekts tas med. Summen av inntektene skal reduseres med grunnbeløpet. Pensjonsytelser, overgangsstønad, foreløpig uførestønad, rehabiliteringspenger og attføringspenger fra folketrygden skal imidlertid ikke reduseres med grunnbeløpet. Dette går fram av folketrygdloven § 3-26 fjerde ledd.

Rehabiliteringspenger og attføringspenger har imidlertid i praksis blitt redusert med grunnbeløpet helt siden 1. mai 1991 da ordningen med å redusere ektefelletillegg og barnetillegg for inntekt trådte i kraft. Denne praksisen har sammenheng med følgende uttalelse i Ot prp nr 77 for 1989-90:

«Inntekt som består i pensjon m v fra folketrygden, foreslås tatt med i sin helhet, mens det etableres et særskilt fribeløp på 1 G for andre inntektstyper (som i meldinga). Dette må ses på bakgrunn av at pensjon fra folketrygden alltid medfører bortfall av ektefelletillegg (selv om pensjonen er mindre enn 1 G), mens andre inntekter må utgjøre mer enn 1 G for å gi bortfall av tillegget.»

Rehabiliteringspenger og attføringspenger står ikke i samme stilling som pensjonsytelser fra folketrygden. Den andre ektefellens ektefelletillegg faller først bort når rehabiliteringspengene/attføringspengene er større enn grunnbeløpet, se folketrygdlovens § 3-24.

På denne bakgrunn foreslår departementet at folketrygdloven § 3-26 tredje ledd justeres slik at dagens praksis kan opprettholdes.

7.6.3 Bestemmelser om bortfall av rehabiliteringspenger og attføringspenger i lov om endringer i folketrygdloven

Etter den tidligere folketrygdloven skulle rehabiliteringspenger og attføringspenger falle bort i den utstrekning vedkommende mottar barnepensjon. Bestemmelsene om dette er utilsiktet utelatt i den nye folketrygdloven og i lov 28. februar 1997 nr 20 om endringer i folketrygdloven.

Selv om disse bestemmelsene har liten betydning i praksis, foreslår departementet at de tas inn i lov om endringer i folketrygden § 10-14 bokstav b og § 11-15 andre ledd bokstav b.

7.6.4 Justering av ikrafttredelse og overgangsbestemmelser som en følge av senere lovendringer

Ved lov 19. juni 1997 nr 86 ble blant annet folketrygdloven § 3-2 endret. Disse endringene medfører at lov 28. februar 1997 nr 20 om endringer i folketrygdloven del II om Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser bokstav a må endres.

Ved lovendringen den 19. juni 1997 fikk folketrygdloven § 3-2 tilføyd en ny bokstav, slik at tidligere bokstav b ble ny bokstav c. Dessuten ble bestemmelsen gjort gjeldende for avtalefestet pensjon som det godskrives pensjonspoeng for. Tidligere var bestemmelsen bare aktuell for avtalefestet pensjon med statstilskott.

I del II om Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser bokstav a er det gjort unntak for personer som før 1. januar 1998 har krevd og fyller vilkårene for rett til pensjon. Det har vist seg at lovteksten er uklar. For eksempel er det ikke opplagt at en person som fyller 67 år i desember 1997 og som ellers fyller vilkårene for rett til alderspensjon fra folketrygden er unntatt. Vedkommende får ikke utbetalt alderspensjon før i januar 1998. Departementet finner det derfor nødvendig å klargjøre dette i lovteksten.

Det foreslås på denne bakgrunn at bokstav a i del II om Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser i lov 28. februar 1997 nr 20 om endringer i folketrygdloven endres i samsvar med dette.

7.6.5 Opplysningsplikt om antatt arbeidsrelatert sykefravær

Med hjemmel i folketrygdloven § 21-4 Innhenting av opplysninger og uttalelser, har trygdeetaten i dag hjemmel for å pålegge en lege å gi de opplysninger, erklæringer og uttalelser som er nødvendige for at trygdeetaten skal kunne vurdere rettigheter og plikter etter denne loven.

På dagens sykmeldingsblankett bes legen om å avmerke om sykdommen er en yrkessskade/yrkessykdom. Spørsmålet relaterer seg her til arbeidsulykker og bestemte yrkessykdommer som er likestilt med yrkesskade etter folketrygdloven kapittel 13.

Det er grunn til å tro at det spesielt for yrkessykdommer ikke avmerkes i tilstrekkelig grad, og at trygdeetaten dermed ikke får indikasjon til å følge opp tilfellet i forhold til krav om særfordeler ved yrkesskade. Manglende avmerking kan skyldes at legen ikke er klar over at den aktuelle sykdommen kan tilbakeføres til arbeidet og at den trygderettslig kan likestilles med yrkesskade.

En gruppe med representanter fra Landsorganisasjonen i Norge, Næringslivets Hovedorganisasjon, Direktoratet for Arbeidstilsynet, Rikstrygdeverket og Sosial- og helsedepartementet har vurdert forholdet, og foreslått at det stilles spørsmål på sykmeldingsblanketten om det kan antas at sykdommen/skaden har sammenheng med arbeidssituasjonen. Det foreslås at legen gis adgang til å besvare spørsmålet med «Ja - Nei - Vet ikke.» Videre foreslås at spørsmålet på sykmeldingsblanketten for avmerking av yrkesskade/yrkessykdom endres til et spørsmål om pasienten ønsker at trygden vurderer om tilstanden er en yrkesskade eller likestilt yrkessykdom med rett til særytelser etter lov om folketrygd. Dersom svaret er ja, vil trygdekontoret ta kontakt med pasienten.

Rikstrygdeverket arbeider med en endring av sykmeldingsblanketten i løpet av 1998, og i den forbindelse vil nevnte forslag til spørsmål på sykmeldingsblanketten bli vurdert.

I forbindelse med etableringen av ny sentral sykefraværsstatistikk i 1998, er det også ønskelig å registrere sykmeldinger som antas å skylde arbeidssituasjonen.

Legens avmerking på sykmeldingsblanketten som foreslått, vil således kunne få betydning både når det gjelder trygdeetatens oppfølging av den sykmeldtes rettigheter ved yrkesskade og for sykefraværsstatistikken.

I arbeidet med utvikling av opplegget for en sentral sykefraværsstatistikk har hensyn til personvernet stått sentralt. Av denne grunn foreslår man å hente inn flest mulig opplysninger fra registre etter at legens og trygdekontorets behandling av sykmeldingen er avsluttet. Den versjon av registeret som lagres i Statistisk sentralbyrå vil bli meldt til Datatilsynet og vil ellers være underlagt de konsesjoner og regler som SSB har for bearbeiding, lagring og spredning av data.

Departementet anser det hensiktsmessig å gi trygdeetaten en direkte hjemmel i folketrygdloven til å kreve opplysninger som nevnt. Det foreslås at det tas inn en bestemmelse i folketrygdloven § 21-4 andre ledd nytt tredje punktum om at trygdens organer kan kreve at legen på sykmeldingsattest IA avmerker om en sykdom/skade kan ha sammenheng med arbeidssituasjonen.

Det foreslås at bestemmelsen trer i kraft 1. juli 1998.

Det vises til lovutkastet.

7.6.6 Justering i § 21-12 om klage og anke i trygdesaker

Etter § 21-12 første ledd er Rikstrygdeverket klageinstans for trygdekontorenes og hjelpemiddelsentralens vedtak etter folketrygdloven. Etter paragrafens tredje ledd første punktum kan myndigheten som klageinstans for trygdekontorenes vedtak delegeres til fylkestrygdekontorene. Det kan være aktuelt at fylkestrygdekontorene blir klageinstans også for hjelpemiddelsentralenes vedtak. § 21-12 tredje ledd første punktum foreslås endret med sikte på dette.

7.7 Endringer i lov 3. desember 1948 nr 7 om pensjonstrygd for sjømenn § 30 om forsinkelsesrenter ved for sen innbetaling av arbeidstaker- og rederavgift

Pensjonstrygden for sjømenn finansieres bl a ved avgifter fra arbeidstakere og redere. Rederen er ansvarlig for arbeidstakeravgiften, som trekkes fra ved hyreoppgjørene. Arbeidstaker- og rederavgiftene innbetales under ett av rederen i terminer på to måneder.

Dersom avgiftene ikke er innbetalt ved forfall, skal det etter sjømannspensjonstrygdloven § 30 første ledd «svares renter etter samme regler som er fastsatt for berekning av renter av for sent innbetalt skatt.» Det er rentesatsen som gjelder ved for sen innbetaling av forskuddstrekk som benyttes, for tiden 15 prosent p a, jf forskrift nr 332 fastsatt ved kgl res den 6. mai 1994 med hjemmel i skattebetalingsloven § 31.

I Nasjonalbudsjettet for 1997 ga Regjeringen en redegjørelse om forsinkelsesrenter og innkrevingskostnader i offentlig sektor, og foreslo bl a at det i samtlige regler som gir hjemmel for rentekrav for det offentlige tas inn en formell kobling til den alminnelige forsinkelsesrenten som gjelder til enhver tid på formuerettens område. Den fastsettes av Kongen med hjemmel i lov 17. desember 1976 nr 100 om renter ved forsinket betaling m m, og er for tiden 12 prosent p a. Det går fram av redegjørelsen at på områder der det foreligger særlige hensyn, kan det fastsettes en forsinkelsesrente som avviker fra den alminnelige satsen etter forsinkelsesrenteloven med et visst antall prosentenheter. Det pekes på at ved forsinket innbetaling av forskuddstrekk, merverdiavgift og særavgifter o l tilsier særlige hensyn at forsinkelsesrenten er lik den alminnelige forsinkelsesrenten som gjelder til enhver tid pluss 3 prosentenheter (dvs. for tiden 15 prosent p a ). Det går fram av finanskomiteens innstilling til Nasjonalbudsjettet 1997 at komiteens flertall tok Regjeringens redegjørelse til etterretning.

På denne bakgrunn foreslår departementet at sjømannspensjonstrygdloven § 30 første ledd endres i tråd med opplegget som er skissert i Nasjonalbudsjettet for 1997. Det er dessuten hensiktsmessig at det tas inn en uttrykkelig bestemmelse om at pensjonsordningens styre fastsetter avgiftsterminer og forfallstidspunkt ved forskrift.

Departementet foreslår at rentesatsen lovfestes til 3 prosentenheter høyere enn den alminnelige forsinkelsesrentesatsen i forsinkelsesrenteloven. Derved beholdes dagens nivå på 15 prosent p a, og rentesatsen vil reguleres automatisk ved endringer i den alminnelige forsinkelsesrenten. Etter departementets syn tilsier særlige hensyn at rentesatsen beholdes på det nåværende nivået. Pensjonsavgiftene er hovedinntektskilden til Pensjonstrygden for sjømenn. Det er viktig å motivere til innbetaling til rett tid gjennom forholdsvis høy rente. Forslaget er anbefalt av Pensjonstrygden for sjømenn.

Det foreslås at endringen trer i kraft straks.

Det vises til sjømannspensjonstrygdloven § 30 første ledd i lovforslaget.

7.8 Endringer i lov 12. desember 1958 nr 10 om yrkesskadetrygd

Yrkesskadetrygdloven § 55 regulerer forholdet til folketrygdloven og visse andre lover.

I yrkesskadetrygdloven § 55 er det bestemt at lov 17. juni 1966 om folketrygd kapittel 11 skal anvendes i skadesaker der ulykken eller den skadelige påvirkningen har skjedd før 1. januar 1971, dersom skaden/sykdommen først er meldt etter 31. desember 1989.

Etter innføringen av ny folketrygdlov fra 1. mai 1997, vil det være mer hensiktsmessig å regulere disse tilfellene etter den nye folketrygdlovens stønadsbestemmelser og ikke etter bestemmelsene i den gamle folketrygdloven kapittel 11. Særlig ut fra administrative hensyn vil en slik endring være gunstig.

På denne bakgrunn foreslår departementet at yrkesskadetrygdloven § 55 endres. Den nye folketrygdloven får etter forslaget anvendelse i skadesaker der ulykken eller den skadelige påvirkning har skjedd før 1. januar 1971, dersom skaden/sykdommen først er meldt etter 31. desember 1989. Det foreslås videre at den nye folketrygdloven får tilsvarende anvendelse for skader som omfattes av lovene om ulykkestrygd for industriarbeidere, sjømenn og fiskere, dersom skadene først meldes etter 31. desember 1989.

Det foreslås at endringene trer i kraft straks. Endringene vil ikke medføre økonomiske konsekvenser av betydning, og innebærer en administrativ forenkling.

Det vises til yrkesskadetrygdloven § 55 i lovforslaget.

7.9 Presisering av bestemmelsen om kompensasjonsgrad i AFP

I forbindelse med inntektsoppgjøret for 1997 ble partene i både privat og offentlig sektor enige om at kompensasjonsgraden i ordninger med avtalefestet pensjon ikke skal overstige 70 prosent av tidligere arbeidsinntekt, for arbeidstakere som tar ut pensjon etter 1. oktober 1997. Bakgrunnen var at enkelte lavtlønte og deltidsansatte kunne få en avtalefestet pensjon som oversteg den tidligere arbeidsinntekten.

På denne bakgrunn ble det i tilskottsloven § 2 første ledd bokstav c tatt inn et nytt femte ledd som bestemmer at pensjonen maksimalt skal utgjøre 70 prosent av tidligere pensjonsgivende inntekt. I Ot prp nr 79 (1996-97) går det klart fram av motivene at begrepet «pensjonen» også skal omfatte et eventuelt AFP-tillegg. Dette er imidlertid ikke presisert direkte i selve lovteksten. For å unngå enhver tvil foreslår departementet at dette presiseres i § 2 første ledd bokstav c femte ledd i et nytt andre punktum.

Det foreslås at endringen trer i kraft straks, og gis virkning fra 1. oktober 1997. Endringen vil ikke medføre økonomiske eller administrative konsekvenser, da den bare er en presisering av gjeldende rett.

Det vises til § 2 første ledd bokstav c femte ledd nytt andre punktum i lovforslaget.