3 Endringer i panteloven

3.1 Opphevelse av kravet om samlet pantsettelse av driftstilbehør og fast eiendom

På bakgrunn av at Stortinget har bedt Regjeringen fremme forslag til endring av panteloven § 3-4 med sikte på å tillate at pant i driftstilbehør får rettsvern ved registrering i Løsøreregisteret, har departementet ikke funnet grunn til å foreta en prinsipiell vurdering av om kravet om samlet pantsettelse bør oppheves.

Opphevelsen av kravet om at driftstilbehør skal pantsettes sammen med fast eiendom, krever visse endringer i panteloven. Panteloven § 3-4 første ledd annet punktum må oppheves. I panteloven § 3-4 femte ledd må kravet om at driftsmessig adskilte avdelinger må være knyttet til forskjellige eiendommer for at driftstilbehør for den enkelte avdeling skal kunne pantsettes særskilt, oppheves. Rettsvernsregelen må endres ved at det bestemmes i panteloven § 3-6 første ledd at panterett i driftstilbehør får rettsvern ved tinglysing på eierens blad i Løsøreregisteret. I panteloven § 2-2 er det angitt hva panterett i fast eiendom omfatter. Annet ledd i § 2-2 sier at i næringsvirksomhet kan driftstilbehør til eiendommen pantsettes sammen med denne etter reglene i §§ 3-4 til 3-7. Som følge av endringene i §§ 3-4 og 3-6 må panteloven § 2-2 annet ledd oppheves.

Nord- Troms herredsretthar under høringen tatt til orde for at adgangen til avdelingsvis pantsettelse etter panteloven § 3-4 femte ledd annet punktum bør oppheves, og uttaler om dette:

«Hovedbegrunnelsen er at når man først velger å tillate pantsettelse av driftstilbehøret, uten tilknytningen til fast eiendom, taler meget for at man kan få alvorlige problemer med å ta stilling til hvilken avdeling driftsløsøret tilhører. Dagens tilknytning til fast eiendom tilsier, til en viss grad, at løsøret forblir ved eiendommen. Manglende slik tilknytning medfører at det ligger bedre til rette for at løsøret sirkulerer mellom avdelinger - og fare for at det fjernes fra avdeling som står foran nedleggelse og eventuell pågang fra den panthaver som har særskilt driftstilbehørspant i vedkommende avdeling. Opprettholdelse av adgangen til avdelingsvis pantsettelse, åpner for unødvendige tvister.

Dertil antas at behovet for avdelingsvis pantsettelse er svært lite - og så lite at den ordningen ikke bør opprettholdes hensett til faren for hyppigere unndragelser og tvister...»

Ingen av de øvrige høringsinstansene har kommentert endringene i panteloven §§ 2-2, 3-4 og 3-6.

Departementet vil bemerke at kravet om driftsmessig adskillelse etter panteloven § 3-4 femte ledd har vært tolket forholdsvis strengt i juridisk teori og bankpraksis, jf. NOU 1993: 16 s. 156. Avdelinger kan anses for driftsmessig adskilt for det første dersom bedriften driver produksjon eller omsetning på forskjellige steder (geografisk adskillelse). For det annet vil det foreligge driftsmessig adskillelse dersom bedriften driver forskjellige og klart adskilte virksomheter på samme sted, som f. eks. en bilforhandler som samtidig driver bensinstasjon (funksjonell adskillelse). For det tredje kan man tenke seg driftsmessig adskillelse på grunnlag av organisatoriske forhold, dvs. at avdelingene har forskjellig ledelse. I en voldgiftsavgjørelse inntatt i RG 1987 s.140 er det lagt til grunn at det også må stilles krav om at avdelingene utgjør separate økonomiske enheter. Også en del av et varelager som er driftsmessig adskilt fra det øvrige kan pantsettes særskilt, jf. panteloven § 3-11 tredje ledd. Her stilles det ikke krav om at delene må være knyttet til forskjellige eiendommer, men det er et krav om at delen «fremtrer som en selvstendig enhet».

Etter departementets syn bør ikke adgangen til avdelingsvis pantsettelse etter panteloven § 3-4 femte ledd annet punktum oppheves. Dersom en panthaver skal henvises til alltid å ta pant i driftstilbehøret i sin helhet, kan det lede til at det tas pant i større verdier enn det er behov for i det enkelte tilfellet, noe som vil innebære en mindre rasjonell utnyttelse av pantobjektet. Adgangen til delvis pantsettelse av driftstilbehør kan nok medføre komplikasjoner ved at noen panthavere kan ha pant i hele driftstilbehøret og andre bare i en del. Dette er tilfellet også etter gjeldende rett. Men partene vil ha en egeninteresse i å unngå slike komplikasjoner. Selv om kravet om at avdelingene skal være tilknyttet forskjellige faste eiendommer oppheves, vil det fremdeles kreves at avdelingene er driftsmessig adskilt. Ved vurderingen av kravet om driftsmessig adskillelse vil det fremdeles være relevant å legge vekt på den geografiske adskillelsen. Dette vil motvirke de konsekvenser som Nord-Troms herredsrett frykter for. Det vil være naturlig å vurdere kravet strengere jo mindre den geografiske adskillelsen er. Departementet antar derfor at faren for sammenblanding av driftstilbehør fra forskjellige avdelinger, ikke vil bli vesentlig større som følge av lovendringen. Ved vurderingen av hvilken avdeling de enkelte tilbehørsgjenstandene tilhører, må det avgjørende være om gjenstanden brukes i eller er bestemt til bruk for virksomheten som drives fra denne avdelingen.

3.2 Forholdet mellom panteloven § 3-4 og §§ 3-8 og 3-10 - pant i motorvogner m.v. og fiskeredskaper

3.2.1 Gjeldende rett

Panteloven § 3-8 gir hjemmel for at næringsdrivende i en viss utstrekning kan underpantsette motorvogner, anleggsmaskiner og jernbanemateriell. Panteloven § 3-10 gir hjemmel for underpantsettelse av fiskeredskaper. Etter panteloven § 3-4 fjerde ledd omfatter ikke panterett i driftstilbehør ting som kan pantsettes etter bl.a. §§ 3-8 og 3-10.

3.2.2 Forslaget i høringsbrevet

I høringsbrevet ble det reist spørsmål om panteloven §§ 3-8 til 3-10 burde oppheves, og om de pantobjektene som disse bestemmelsene gjelder, i stedet skulle være omfattet av pant i tilbehør etter § 3-4. Når pantsettelse av tilbehør som nevnt i § 3-4 kan skje uten samtidig pantsettelse av fast eiendom, bortfaller noe av bakgrunnen for spesialbestemmelsene i §§ 3-8 og 3-10. Spørsmålet blir da om det fremdeles er hensiktsmessig å dele de pantsettbare driftsmidlene i flere forskjellige tingsinnbegrep. Lovutkastet i høringsbrevet bygget på at panteloven §§ 3-8 til 3-10 ikke skulle oppheves. Det ble begrunnet med at de spesielle formene for driftstilbehørspant som §§ 3-8 og 3-10 gjelder, er vel innarbeidet i praksis. Grensene mellom de forskjellige pantobjektene har funnet avklaring gjennom praksis og teori. I noen grad har det utviklet seg spesialfinansieringsordninger for de typer aktiva som kan pantsettes etter de forskjellige bestemmelsene. Det vil derfor kunne være et visst behov for den mulighet for oppdeling i flere panterettslige tingsinnbegrep som disse bestemmelsene gir.

3.2.3 Høringsinstansenes syn

Brønnøysundregistreneuttaler:

«Brønnøysundregistrene vil sterkt fraråde en endring av panteloven §§ 3-8 og 3-10 med sikte på et tingsinnbegrepspant som omfatter alt driftstilbehør. Pantelovens §§ 3-8 og 3-10 er særs godt innarbeidet i praksis og både panterettslige så vel som tinglysningsmessige hensyn taler mot en opphevelse.

Det vil være prinsipielt sett uheldig å samle alt driftstilbehøret i en panterettskategori som vil kunne føre til større grad av pantsettelse enn ved flere alternative tingsinnbegrepspant. Dette sett i lys av det generelle forbudet mot generalpantsettelse i panteloven.»

Finansieringsselskapenes Forening uttaler:

«I anledning det spørsmål som er reist vedrørende fortsatt behov for pantelovens § 3-8 og § 3-10, vil vi peke på at dette er spesielle former for driftstilbehørspant som er vel innarbeidet i praksis. Vi vil derfor sterkt anbefale at disse særregler opprettholdes.»

Lindorff AS uttaler:

«Som departementet påpeker, er disse gruppene med løsøre godt adskilt gjennom den avklaring som har skjedd i juridisk teori og rettspraksis. Det vil likevel innebære en forenkling for den som er interessert i «generalpant» om alt gjøres om til «driftstilbehør». Videre vil det kunne redusere konflikter vedrørende «panteregress», jfr. pantelovens § 1-12. Hvor en næringsdrivende driver ulike typer virksomhet, kan det imidlertid være en fordel om ulike aktiva kan skilles ut i ulike tingsinnbegrep og derved pantsettes særskilt, f.eks. til ulike finansieringsinstitusjoner. Vi støtter departementets forslag om at det ikke gjøres endringer av pantelovens §§ 3-8 og 3-10.»

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond uttaler:

«I spørsmålet om §§ 3-8 og 3-10 bør endres eller oppheves er vi noe usikre. ... Når det gjelder opprettholdelse av en egen ordning for fiskeredskap, kan ikke SND se noe behov for det. Dersom en presiserer i § 3-4 at driftstilbehør også omfatter fiskeredskap, kan vi ikke se at noe går tapt ved å oppheve § 3-10. Derimot vil en oppheving av § 3-10 kunne føre til en forenkling hva angår bruk av pantobligasjoner. Finansinstitusjonene vil da kunne klare seg med en type obligasjon for driftstilbehøret inkl. fiskeredskap.

Hva angår § 3-8 er vi noe mer usikre. Det kan være finansieringsordninger som vi ikke har oversikt over og som gjør det ønskelig med et skille. Uansett mener vi det bør være anledning til enkeltvis pantsettelse av motorvogn, anleggsmaskin etc. jf. § 3-8 2. ledd 1. alternativ. [skal være første ledd annet punktum] Når det gjelder en særregel for pantsettelse av motorvogner etc. som tingsinnbegrep, ser ikke SND noe behov for dette. Vi vil se det som en fordel å samle alt driftstilbehøret under ett.»

3.2.4 Departementets vurdering

Bakgrunnen for at det ble gitt en særskilt hjemmel for pantsettelse av motorvogner og anleggsmaskiner i panteloven § 3-8 var at motorvogner lett kan flyttes fra en eiendom til en annen, og i mange tilfelle kan benyttes i næringsvirksomhet som ikke har noen tilknytning til fast eiendom i det hele tatt. Systemet med samlet pantsettelse av fast eiendom og driftstilbehør passet derfor ikke for motorvogner, jf. Innst. O. nr. 19 (1979-80) s. 14. Tilsvarende gjelder for anleggsmaskiner som er bestemt til bruk i en næringsdrivendes entreprenørvirksomhet, og som derfor flyttes fra anlegg til anlegg. Begrunnelsen for den særskilte hjemmelen for pantsettelse av fiskeredskaper i panteloven § 3-10, er også at løsøre som er bestemt til bruk i næringsvirksomhet med fiske- og fangstfartøy, normalt ikke vil ha slik tilknytning til fast eiendom at reglene om tilbehørspant i §§ 3-4 til 3-7 kan benyttes, og det vil heller ikke være tilbehør i snevrere forstand til et fiske- eller fangstfartøy, jf. Innst. O. nr. 19 (1979-80) s. 17. Den opprinnelige begrunnelsen for spesialbestemmelsene i §§ 3-8 og 3-10 bortfaller derfor når man opphever kravet om samlet pantsettelse av driftstilbehør som nevnt i § 3-4 og fast eiendom.

Etter departementets syn bør likevel de spesielle hjemlene i panteloven §§ 3-8 og 3-10 opprettholdes. Departementet legger vekt på at de særskilte pantsettelsesformene er godt innarbeidet i praksis. Departementet legger også vekt på at dersom de forskjellige formene for tilbehør skal anses som ett pantobjekt, vil det kunne føre til at det tas pant i en større mengde verdier enn hvis motorvogner, anleggsmaskiner og jernbanemateriell og fiskeredskaper opprettholdes som særskilte kategorier av pantobjekt. Etter departementets syn er det særlig grunn til å opprettholde reglene i § 3-8 om pantsettelse av motorvogner, anleggsmaskiner og jernbanemateriell.

3.3 Grensen mellom driftstilbehør og ordinært tilbehør til fast eiendom

Når driftstilbehør som nevnt i panteloven § 3-4 kan pantsettes uavhengig av fast eiendom, vil sondringen mellom ordinært tilbehør til fast eiendom og driftstilbehør blir mer aktuell enn før. Dette skyldes at driftstilbehørspanthaveren ikke nødvendigvis vil ha pant i den faste eiendommen som driftstilbehøret måtte være knyttet til. Departementet foreslår å presisere i § 3-4 fjerde ledd at pant i driftstilbehør ikke omfatter gjenstander som er ordinært tilbehør til fast eiendom. Ordinært tilbehør til fast eiendom er definert i panteloven § 2-2 første ledd bokstav c. Det må da trekkes en grense mellom hva som omfattes av panteretten i den faste eiendommen og hva som omfattes av driftstilbehørspantet. Spørsmålet om hvordan grensen skal trekkes mellom ordinært tilbehør og driftstilbehør, er lite behandlet i juridisk teori. Det foreligger også relativt lite rettspraksis om denne problemstillingen.

Spørsmålet blir da om det bør avklares nærmere i loven hvordan grensen mellom ordinært tilbehør og driftstilbehør skal trekkes. I høringsbrevet antok departementet at det ikke er behov for en slik avklaring. I høringsrunden har Trondheim byfogdembete uttalt at det neppe er hensiktsmessig å forsøke å trekke en grense i panteloven mellom driftstilbehør og ordinært tilbehør til fast eiendom, og at dette bør overlates til juridisk teori og rettspraksis. Ingen andre høringsinstanser har kommentert dette spørsmålet.

Departementet legger etter dette til grunn at det ikke bør gis regler i panteloven om grensen mellom driftstilbehør og ordinært tilbehør til fast eiendom. For pantsettelsesavtaler inngått etter at avhendingslova trådte i kraft, omfatter pant i fast eiendom også tilbehør og rettigheter som nevnt i avhendingslova §§ 3-4 til 3-6 dersom ikke annet er avtalt, jf. panteloven § 2-2 første ledd bokstav c. Også dersom det oppstår tvil om hva som skal regnes som ordinært tilbehør til fast eiendom ved eldre avtaler, kan avhendingslova §§ 3-4 til 3-6 gi en viss rettledning, jf. Ot. prp. nr. 66 (1990-91) s. 131.

3.4 Panteloven § 3-6 annet ledd

Etter panteloven § 3-6 annet ledd gir tinglysing av driftstilbehørspant bare rettsvern så langt vilkårene for gyldig pantsettelse etter §§ 3-4 og 3-5 er oppfylt. Dette innebærer at tinglysing av panterett i driftstilbehør ikke har noen reparerende effekt for gyldigheten av pantsettelsen. Panteloven § 3-6 annet ledd gjelder tilsvarende for andre former for underpant i driftsløsøre og for underpant i varelager, jf. pantel. §§ 3-8 femte ledd, 3-9 femte ledd, 3-10 tredje ledd og 3-12 annet ledd. At tinglysing eller annen sikringsakt ikke har noen reparerende effekt for gyldigheten av en disposisjon, er imidlertid et alminnelig prinsipp som ikke bare gjelder for pantsettelse av driftstilbehør og varelager. Grunnen til at regelen i § 3-6 annet ledd ble tatt inn i panteloven, var at det før 1980 gjaldt en særordning som gikk ut på det motsatte av det regelen medfører, jf. Ot. prp. nr. 39 (1977-78) s. 114. I tilbehørspanteloven av 1895 og forlagspanteloven av 1946 var det bestemt at når et pantebrev var tinglyst, kunne pantsettelsen ikke angripes på det grunnlag at virksomheten ikke var av den art eller omfang som loven krevde.

I høringsbrevet foreslo departementet at pantel. § 3-6 annet ledd oppheves. Begrunnelsen for dette var at det neppe er noen som i dag går ut fra at det alminnelige prinsippet om at rettsvernsakten ikke gjør at en ugyldig disposisjon blir gyldig, ikke skal gjelde for underpant i driftstilbehør og varelager. Tvert i mot kan det virke forvirrende at dette prinsippet er uttrykt i loven for disse pantsettelsesformene, men ikke for andre.

Under høringen uttalte Brønnøysundregistrene:

«Vi kan ikke se at det er noe stort behov for å oppheve denne bestemmelsen som har stått uforandret i panteloven siden lovens vedtakelse. Bestemmelsen gir som kjent uttrykk for et generelt tinglysingsmessig prinsipp og forslaget om å oppheve bestemmelsen tar ikke sikte på å endre rettstilstanden på området. Hvis bestemmelsen oppheves må det også foretas mindre endringer av pantelovens §§ 3-8, 3-9, 3-10 og 3-12...»

De andre høringsinstansene har ikke kommentert spørsmålet.

Departementet foreslår i proposisjonen her at panteloven § 3-6 annet ledd oppheves, og at det foretas nødvendige endringer i panteloven §§ 3-8, 3-9, 3-10 og 3-12. Selv om panteloven § 3-6 annet ledd bare gir uttrykk for et generelt tinglysingsmessig prinsipp, bør det etter departementets syn legges vekt på at det kan skape uklarhet når dette prinsippet er lovfestet for underpant i driftsløsøre og varelager, men ikke for andre pantsettelsesformer.

3.5 Panteloven § 4-3 om rettsvern for pant i adkomstdokumenter

3.5.1 Innledning. Forslaget i høringsbrevet

Etter panteloven § 4-3 får pant i adkomstdokumenter til leierett til bolig rettsvern etter reglene om håndpant i panteloven § 3-2 annet og tredje ledd når det dessuten er gitt melding om pantsettelsen til vedkommende utleier eller selskap. Panteretten i leieretten får rettsvern ved at dokumentene som representerer fordringen og eventuelt andelsretten i boligselskapet som leieretten er knyttet til, overleveres som nevnt. Fordi det ikke kreves en egen sikringsakt for panteretten i leieretten, sier man at denne panteretten oppnår «aksessorisk» rettsvern.

I departementets høringsbrev heter det:

«Det er etter gjeldende rett noe uklart om reglene i panteloven § 4-3 kan anvendes analogisk for adkomstdokument til leierett til forretningslokaler, men den mest utbredte oppfatningen er at den ikke kan anvendes analogisk. Dersom en leierett til forretningslokaler er koblet til et innskuddsdokument, eventuelt også til et andelsbrev eller aksjebrev, oppnås derfor rettsvern for pant i leieretten ved tinglysing i grunnboken. For pant i de tilkoblede dokumentene oppnås rettsvern ved overlevering, eventuelt ved notifikasjon i tillegg dersom dokumentet er et innløsningspapir.

Et argument mot at panteloven § 4-3 om aksessorisk rettsvern for pant i leierett til forretningslokaler ved overlevering av dokumentene bør gis tilsvarende anvendelse i forretningsleieforhold, har vært at leieretten kan være tinglyst, og at det kan medføre kollisjoner med godtroende tredjeperson om en tinglyst leierett kan pantsettes uten tinglysing. Det har også vært innvendt mot en adgang til aksessorisk rettsvern for pant i leieretten at en slik adgang vil måtte medføre et «tosporet» rettsvernssystem. Det måtte nemlig også være adgang til å få rettsvern for pant i leieretten ved tinglysing på grunn av regelen om hvordan pant i driftstilbehør får rettsvern. En som leier et forretningslokale, vil oftest være en «næringsdrivende» som har adgang til å pantsette driftstilbehør, jfr. pantel. § 3-5. Det som taler for å gi reglene i panteloven § 4-3 anvendelse i forretningsleieforhold, er at når leieretten er koblet til innskuddsdokumenter og eventuelt til et andelsbrev eller aksjebrev, er forutsetningen at de koblede rettighetene skal tilkomme samme person. Dersom man har forskjellige rettsvernsregler for leieretten og de tilknyttede dokumentene, kan konsekvensen bli at rettighetene kommer på forskjellige hender dersom ikke begge sett rettsvernsregler er overholdt, jfr. Høyesteretts uttalelser i Rt. 1984 s. 605. Det dokumentet som overleveres, vil regelmessig vise til leieretten gjennom en koblingsklausul, noe som gjør at sikringsakten for pantsettelse av dokumentene gir notoritet over at også leieretten er pantsatt. Innvendingen om at en kan risikere et «tosporet» rettsvernssystem gjør seg ikke lenger gjeldende når regelen om rettsvern for pant i driftstilbehør ved tinglysing i grunnboken blir endret. I boligforhold kan panterett i leierett knyttet til adkomstdokumenter bare få rettsvern etter regelen i pantel. § 4-3, og ikke ved tinglysing, jfr. pantel. § 2-5 tredje ledd. Når koblingen mellom driftstilbehørspant og pant i leieretten oppheves, kan også pantel. § 2-5 tredje ledd gis anvendelse i forretningsleieforhold.»

Etter at høringsbrevet ble sendt ut, er departementet blitt oppmerksom på et spørsmål som reiser seg i forbindelse med pantsettelse av adkomstdokumenter til aksjeleiligheter. I forbindelse med den nye aksjeloven er reglene om pantsettelse av aksjer endret fordi aksjer ikke lenger er knyttet til noe fysisk dokument. Tidligere var aksjer knyttet til negotiable aksjebrev. Nå skal det i stedet utstedes et aksjebevis, som er et ikke-negotiabelt dokument, og som nærmest fremstår som en bekreftelse på hva som er innført i aksjeeierboken, jf. aksjeloven § 4-10. Etter panteloven § 4-2 a annet ledd får nå pantsettelse av aksjer som ikke er registrert i Verdipapirsentralen, rettsvern ved at selskapet får melding om pantsettelsen. Tidligere fikk pantsettelse av aksjer rettsvern etter håndpantregelen, jf. panteloven § 4-1 første ledd. Panteloven § 4-3 om pant i adkomstdokumenter ble ikke endret i forbindelse med vedtagelsen av den nye aksjeloven. For leierett til bolig som er knyttet til aksje, oppstår dermed spørsmålet om rettsvern oppnås etter reglene i § 4-3 tredje ledd, eller om det er tilstrekkelig med notifikasjon etter panteloven § 4-2 a annet ledd. Justisdepartementets lovavdeling uttalte i brev til Sparebankforeningen 10. mai 2000 (jnr. 00/6023 E) at pant i adkomstdokumenter til aksjeleiligheter fremdeles skal følge reglene i panteloven § 4-3 og ikke § 4-2 a. Det vil si at rettsvern oppnås ved overlevering av aksjebeviset og eventuell andelsobligasjon og notifikasjon til selskapet. Det må vurderes om denne rettstilstanden bør opprettholdes, og om regelen eventuelt bør komme klarere til uttrykk i loven.

3.5.2 Høringsinstansenes syn

Trondheim byfogdembete støtter forslaget om at panteloven § 4-3 også skal omfatte leierett til næringslokaler og uttaler:

«Det er en kjennsgjerning at de langt fleste leiekontrakter i næringsforhold blir tinglyst fordi det er ønskelig å pantsette driftstilbehøret. Dersom panterett i driftstilbehør ikke lenger skal tinglyses på den faste eiendom eller «i tinglyst og overførbar leierett», vil som departementet peker på, innvendinger om «tosporet rettsvernssystem» ikke lenger gjøre seg gjeldende.»

Også Finansnæringens Hovedorganisasjon, Næringslivets Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen i Norge støtter forslaget om å åpne for aksessorisk pantsettelse av adkomstdokumenter til leierett til forretningslokaler. De uttaler videre:

«Det som her imidlertid er mest praktisk, er leierett til forretningslokaler knyttet til aksjer. Her er forholdet at det dokument som tidligere ble benyttet som adkomstdokument i relasjon til panteloven § 4-3, nemlig aksjebrevet, ble avskaffet i forbindelse med de nye aksjelovene... Vi antar derfor at i tillegg til den utvidelse av nåværende § 4-3 i panteloven som departementet nå foreslår, må det gis en ny bestemmelse som hjemler og regulerer adgangen til aksessorisk pantsettelse og rettsvernsetablering for leierett til bolig og forretningslokaler som er knyttet til aksjer. Ved en slik regulering vil man formodentlig kunne basere seg på som felles rettsvernsakt det som gjelder ved pant i aksjer som ikke er registrert i Verdipapirsentralen, nemlig at selskapet gis melding om pantsettelsen, jfr. panteloven § 4-2a.»

Lindorff AS uttaler:

«Vi støtter departementets forslag til endring av pantelovens § 4-3. I formuleringen er det imidlertid foreslått adkomstdokumenter til leierett til bolig eller forretningslokaler. Spørsmålet blir således om det finnes lokaler som kan defineres til verken å være bolig eller forretningslokaler (f.eks. foreningslokaler), og hva som i så fall blir konsekvensen med hensyn til pantsettelse. Etter vår mening bør departementet vurdere om bestemmelsen kan gjøres mer generell slik at den omfatter panterett av adkomstdokumenter til alle typer leierett til bygninger.»

Også Nord-Troms herredsrett støtter de foreslåtte endringene i panteloven § 2-5 tredje ledd og § 4-3. De øvrige høringsinstansene har ikke kommentert endringene.

3.5.3 Departementets vurdering

Etter departementets syn bør rettsvernsreglene i panteloven § 4-3 komme til anvendelse også i forretningsleieforhold. Den vesentligste innvendingen mot å gi panteloven § 4-3 anvendelse i forretningsleieforhold er bortfalt når pant i driftstilbehør ikke lenger skal være koblet til pant i eiendomsrett eller bruksrett til fast eiendom. For leierett til forretningslokaler som er koblet til et innskuddsdokument og/eller en andelsrett i et selskap, vil det på samme måte som i boligforhold være en fordel at rettsvern for pant i leieretten oppnås på samme måte som for pant i de tilknyttede rettighetene. Dermed unngås muligheten for at leietakerens rettigheter kan komme på forskjellige hender dersom ikke begge settene med rettsvernsregler er overholdt.

Et annet spørsmål er om panteloven § 4-3 bør gjelde adkomstdokument til leierett til «bolig og forretningslokale», eller om den bør gis et mer generelt anvendelsesområde. Begrepet «forretningslokaler» ble benyttet i den nå opphevede husleieloven av 16. juni 1939 nr. 6. I forhold til husleieloven av 1939 var oppfatningen at begrepet forretningslokaler omfattet alle lokaler som ikke var bolig eller beboelsesrom. Begrepet forretningslokaler benyttes ikke i husleieloven 26. mars 1999 nr. 17. Husleieloven bruker begrepene «bolig» og «lokale», og fellesbetegnelsen for disse begrepene er «husrom», jf. husleieloven § 1-1. Med bolig menes husrom som fullt ut eller for en ikke ubetydelig del skal brukes til beboelse. Med lokale menes annet husrom enn bolig, jf. loven § 1-1 femte ledd. Hva lokalet brukes til, har ingen betydning. Husleielovens regler om lokale gjelder således leie av husrom som anvendes til for eksempel næringsvirksomhet, undervisningsformål, barnehager, biblioteker, konsertlokaler, offentlig administrasjon osv., jf. Ot. prp. nr. 82 (1997-98) s. 150. Også foreningslokaler vil være omfattet. Leie av husrom til ferie- og fritidsbruk faller imidlertid utenfor husleieloven. Etter departementets syn er det liten grunn til å la leie av noen former for husrom falle utenfor reglene i panteloven § 4-3, dersom leieretten først er knyttet til adkomstdokumenter. Departementet foreslår derfor at panteloven § 4-3 endres til å gjelde «adkomstdokument til leierett til husrom».

Når det gjelder spørsmålet om pantsettelse av aksjeleiligheter vil departementet bemerke:

Ved aksjeloven 13. juni 1997 nr. 44 ble det negotiable aksjebrevet erstattet av innføring i aksjeeierbok og aksjebevis. Aksjebeviset er en kvittering eller et bevis for eierandelen. Ihendehavelse av aksjebeviset har ingen legitimasjonsvirkninger i forhold til en tredjeperson eller i forhold til selskapet. Legitimasjonsreglene for aksjer følger av aksjeloven § 4-13. Legitimasjonen er i alle henseender betinget av innføring i aksjeeierboken.

Etter aksjeloven § 4-8 og panteloven § 4-2 a annet ledd kan aksjer pantsettes når ikke annet er fastsatt i vedtektene. Avtalepant i aksjer som ikke er registrert i Verdipapirsentralen, får rettsvern ved at selskapet får melding om pantsettelsen, jf. panteloven § 4-2 a annet ledd og aksjeloven § 4-8 annet ledd. Selskapet skal innføre i aksjeeierboken at en aksje er pantsatt, jf. aksjeloven § 4-8 tredje ledd. Men innføringen i aksjeeierboken er ikke avgjørende for rettsvernet. Bestemmelsen er en ren ordensforskrift. For å oppnå rettsvern er meldingen til selskapet tilstrekkelig. Utlegg i aksjer som ikke er registrert i Verdipapirsentralen, får rettsvern på samme måte som avtalepant, jf. panteloven § 5-7 tredje ledd. De nye rettsvernsreglene for pant i aksjer har forbilde i rettsvernsregelen for enkle gjeldsbrev i gjeldsbrevloven § 29. Ved utformingen av rettsvernsreglene ble det lagt vekt på at det i de fleste aksjeselskaper som ikke er registrert i Verdipapirsentralen, vil forekomme relativt sjelden at aksjer skifter eier, noe som gjør at hensynet til en effektiv omsetning ikke gjør seg gjeldende med særlig styrke. Forholdet til aksjeleiligheter og panteloven § 4-3 er ikke vurdert i forarbeidene til aksjelovene av 1997.

Når det gjelder rettsvern for pant i aksjeleiligheter, er det to aktuelle alternativer for regelutformingen. Det ene alternativet er at rettsvern som tidligere oppnås etter reglene i panteloven § 4-3 tredje ledd. Det innebærer at en eventuell andelsobligasjon (innskuddsbevis) og aksjebeviset skal overleveres til panthaveren etter håndpantregelen i panteloven § 3-2 annet og tredje ledd, selv om aksjebeviset ikke er et negotiabelt dokument. I tillegg må selskapet gis melding om pantsettelsen. Panteretten i selve leieretten til leiligheten oppnås aksessorisk.

Det andre alternativet er at det ikke kreves overlevering av aksjebeviset. Dersom det er knyttet en andelsobligasjon til leieretten, må denne da overleveres etter håndpantregelen, og selskapet må få melding om pantsettelse av aksjen(e) og obligasjonen. Dersom det ikke er knyttet en andelsobligasjon til leieretten, noe som forekommer i en del boligaksjeselskaper, oppnås rettsvern ved at det gis melding til selskapet om pantsettelsen.

Etter departementets syn er det mest hensiktsmessig å kreve at aksjebeviset overleveres etter reglene i panteloven § 4-3 tredje ledd jf. § 3-2 annet og tredje ledd. Riktignok er aksjebeviset ikke et negotiabelt dokument, slik at overlevering ikke vil være nødvendig for å forhindre dobbeltsuksesjon. Men regelen i panteloven § 4-3 tredje ledd gjelder ikke bare for negotiable dokumenter. Panteloven § 4-3 ble endret ved lov 26. juni 1982 nr. 86. Etter denne endringen kan også pant i adkomstdokumenter som representerer en overførbar fordring eller selskapsandel som ikke er verdipapir eller innløsningspapir, oppnå rettsvern etter reglene i panteloven § 4-3 tredje ledd, jf. Ot. prp. nr. 65 (1990-91) s. 341-342. Departementet ser det også som en fordel at rettsvernsreglene er like for pant i andelsleiligheter, aksjeleiligheter og obligasjonsleiligheter.

Dersom det ikke kreves at aksjebeviset overleveres, vil det iallfall teoretisk kunne tenkes tilfeller der leietakerens sammenkoblede rettigheter kan komme på forskjellige hender som følge av at rettsvernsreglene ikke er overholdt for både aksje og andelsobligasjon. Man kan tenke seg at selskapet gis melding om pantsettelse av aksjen(e), men at andelsobligasjonen ikke overleveres. Det vil da bare være sikret rettsvern for pant i aksjen(e), og ikke i andelsobligasjonen. Denne situasjonen kan unngås hvis det kreves overlevering av både aksjebevis og en eventuell obligasjon. Av rettstekniske hensyn bør kravet om overlevering av aksjebeviset etter departementets syn også gjelde hvor det ikke er knyttet en andelsobligasjon til aksjen(e).

Etter departementets syn vil det virke klargjørende om det presiseres i panteloven § 4-3 tredje ledd hvilke dokumenter som skal overleveres etter håndpantregelen. Etter gjeldende rett har det vært noe usikkerhet ikke bare om aksjebevis må overleveres, men også om det er nødvendig å overlevere leiekontrakten. Den alminnelige oppfatningen er at leiekontrakten ikke behøver overleveres. Departementet foreslår at det presiseres i panteloven § 4-3 tredje ledd at dokumentene som skal overleveres, er innskuddsbevis (partialobligasjon/andelsobligasjon), og eventuelt andelsbevis i borettslag eller aksjebevis i (bolig)aksjeselskap. For pant i aksje i boligaksjeselskap vil altså rettsvernsregelen i panteloven § 4-3 tredje ledd gå foran panteloven § 4-2 a annet ledd jf. aksjeloven § 4-8 annet ledd. Departementet legger for øvrig til grunn at ordensforskriften i aksjeloven § 4-8 tredje ledd om at melding om pantsettelse av aksjer skal innføres i aksjeeierboken, også må gjelde for boligaksjeselskaper.

Reglene om utlegg i adkomstdokumenter i panteloven § 5-8 bør endres på samme måte som avtalepantregelen.

3.6 Utlegg i driftstilbehør

3.6.1 Innledning. Forslaget i høringsbrevet

Etter panteloven § 5-4 første ledd får utlegg i næringsdrivendes faste eiendom eller tinglyst og overførbar bruksrett til fast eiendom med driftstilbehør rettsvern ved tinglysing i grunnboken. Regelen gjelder dersom det tas utlegg i driftstilbehøret som tingsinnbegrep. Utlegg i enkelte enheter av driftstilbehøret får rettsvern enten ved registrering i Løsøreregisteret eller ved registrering i særskilt register etter panteloven § 5-9.

I høringsbrevet la departementet til grunn at når panteloven § 3-6 endres, bør også regelen i panteloven § 5-4 første ledd endres, slik at rettsvern for utlegg i driftstilbehør som tingsinnbegrep oppnås ved tinglysing på saksøktes blad i Løsøreregisteret. Departementet reiste også spørsmål om regelen om at utlegg i driftstilbehør skal tas sammen med utlegg i den faste eiendommen, bør oppheves. Departementet viste til at i tilfeller hvor samlet salg av fast eiendom og driftstilbehør vil lede til størst utbytte, vil partene ved avtalepant i egen interesse sørge for å etablere pant i eiendelene samlet. Ved utlegg kan det være hensiktsmessig å ha en lovregel om at utlegg i slike tilfeller skal tas samlet. En slik regel kan eventuelt tilføyes som et nytt tredje punktum i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-15. Med en slik regel vil en imidlertid i utleggssaker fremdeles kunne møte problemstillingen knyttet til «gjennomgående pantsettelse», og krav om samtykke fra utleiere av den faste eiendommen m.v. Lovutkastet i høringsbrevet bygget på at det ikke skulle innføres en regel om samlet utlegg.

3.6.2 Høringsinstansenes syn

Finansnæringens Hovedorganisasjon, Næringslivets Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen i Norge mener at det ikke bør gis en regel om at utlegg i visse tilfeller må tas samlet i driftstilbehøret og den eller de faste eiendommer som virksomheten er knyttet til. Organisasjonene peker blant annet på at en slik regel vil kunne bli svært komplisert å praktisere i tilfeller hvor virksomheten er knyttet til flere eiendommer, og hvor de enkelte gjenstandene som inngår i driftstilbehøret, har varierende tilknytning til de forskjellige eiendommene.

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond uttaler:

«I spørsmålet om utleggspant i driftstilbehør bør tas sammen med utlegg i den faste eiendom, er vi enige i departementets forslag til endring av panteloven § 5-4 1. ledd. Vi mener den enkelte utleggstaker selv vil sørge for å ta utlegg i både eiendom og driftstilbehør der samlet salg antas å gi størst utbytte. I praksis vil vi anta at utlegg i driftstilbehør som hovedregel vil bli tatt samtidig med utlegg i eiendomsrett/tinglyst overførbar bruksrett til den eller de eiendommer virksomheten er knyttet til.»

Brønnøysundregistrene uttaler:

«Brønnøysundregistrene støtter departementets forslag om å endre dagens regler tilsvarende som for frivillig pantsettelse, dvs. oppheve den panterettslige koblingen mellom utleggspant i fast eiendom og driftstilbehør. Namsmennene bør etter vår oppfatning ikke pålegges å måtte ta pant i driftstilbehør og fast eiendom samlet hvor dette vil lede til størst utbytte.»

Lindorff AS uttaler:

«Etter vår mening bør utleggspantet kunne tas særskilt i driftstilbehøret slik at det blir samsvar med reglene vedrørende avtalepantsettelse. Realisasjonsmessig kan dette kanskje medføre en forenkling ved at man ved realisasjon av utlegget kan nøye seg med tvangssalg over driftstilbehøret i stedet for også å måtte tvangsselge eiendommen/leierett til eiendommen.»

Nord-Troms herredsrettuttaler:

«Når man først velger å frigjøre driftstilbehørspantet fra fast eiendom, er det ingen grunn til å gi regel om at utlegg skal tas i både driftsløsøret og eiendommen - dersom ikke saksøkeren selv har begjært det eller namsmannen finner at det må til for å oppnå sikkerhet for kravet.»

3.6.3 Departementets vurdering

I samsvar med høringsinstansenes syn vil departementet ikke foreslå en regel om at utlegg i enkelte tilfeller skal tas samlet i driftstilbehør og fast eiendom. Departementet legger vekt på at med en slik regel ville man fremdeles få problemer knyttet til kravet om «gjennomgående pantsettelse» mv. ved utlegg. Utleggstakeren vil uansett ha anledning til å begjære utlegg i både fast eiendom og løsøre. Eventuelt samlet realisasjon kan skje etter den foreslåtte regelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 11-18 annet ledd.

Rettsvernsregelen i panteloven § 5-4 første ledd foreslås endret i samsvar med endringen av § 3-6 første ledd, slik at rettsvern for utlegg i driftstilbehør oppnås ved registrering i Løsøreregisteret.

3.7 Adgangen for næringsdrivende i landbruket til å foreta pantsettelse etter panteloven §§ 3-8 og 4-10

Adgangen til pantsettelse av motorvogner m.v. etter panteloven § 3-8 og pantsettelse av enkle krav etter panteloven § 4-10 er forbeholdt næringsdrivende. Panteloven § 3-8 femte ledd og § 4-10 tredje ledd henviser til panteloven § 3-5 som definerer begrepet næringsdrivende. Etter panteloven § 3-5 bokstav a regnes foretak registrert i foretaksregisteret som næringsdrivende. Etter § 3-5 bokstav b regnes også en del nærmere angitte institusjoner som næringsdrivende i den utstrekning det er fastsatt ved forskrift.

Forskrifter 21. november 1980 nr. 14 til lov om pant (pantelovforskriften) fastsatte opprinnelig i § 1 første ledd bokstav a, med hjemmel i panteloven § 3-5, at også personer og foretak registrert i merverdiavgiftsregisteret skulle anses som næringsdrivende etter panteloven § 3-5. I forbindelse med innføringen av lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak ble imidlertid panteloven § 3-5 endret slik at bare foretak registrert i Foretaksregisteret kunne anses som næringsdrivende, ved siden av institusjonene nevnt i § 3-5 bokstav b. Forskriften til lov om pant ble endret ved forskrift 18. desember 1987 nr. 986. Ved en overgangsbestemmelse til denne endringsforskriften ble det fastsatt at de tidligere reglene i forskriften § 1 skulle gjelde ved siden av de nye reglene frem til 1. januar 1990. Ved forskrift 22. desember 1989 nr. 1283 ble overgangsbestemmelsen forlenget slik at de tidligere reglene i forskriften § 1 skulle gjelde «inntil videre ved pantsettelse etter panteloven §§ 3-8 og 4-10 for næringsvirksomhet i landbruket som godtgjøres ved egenerklæring i samsvar med forskriften § 3». Denne regelen innebærer at personer og foretak som er registrert i momsregisteret og som driver næringsvirksomhet i landbruket, kan underpantsette motorvogner, anleggsmaskiner og fordringer etter §§ 3-8 og 4-10 uten hensyn til om de er registrert i Foretaksregisteret.

Justisdepartementet sendte 28. januar 1999 ut høringsnotat om endringer i pantelovforskriften. Endringer i pantelovforskriften ble gjort ved kronprinsregentens resolusjon 7. juli 2000. I høringsnotatet uttalte departementet at dagens ordning med at næringsdrivende i landbruket som er registrert i merverdiavgiftsregisteret kan foreta pantsettelse etter panteloven §§ 3-8 og 4-10, neppe bør holde frem bare med hjemmel i overgangsbestemmelsen til forskrift 18. desember 1987 nr. 986 om endringer i forskrift om pant. Departementet reiste i notatet spørsmål om overgangsordningen i stedet bør gjøres permanent eller oppheves.

I høringsnotatet heter det:

«Det synes altså klart at næringsdrivende i landbruket bør ha samme adgang til å pantsette motorvogner, anleggsmaskiner og fordringer etter § 3-8 og § 4-10, som de har til å pantsette landbruksløsøre etter § 3-9. Spørsmålet om overgangsbestemmelsen bør gjøres permanent eller oppheves kan derfor like gjerne formuleres som et spørsmål om registrering i momsregisteret fortsatt bør være tilstrekkelig for pantsettelse av landbruksløsøre etter § 3-9, eller om det som vilkår for slik pantsettelse i stedet bør kreves at virksomheten er registrert i Foretaksregisteret.

Dersom den gjeldende overgangsordningen skal videreføres som en permanent ordning, bør det uttrykkelig åpnes for dette ved en mindre endring i panteloven. Den någjeldende ordlyden i panteloven åpner ikke for en slik ordning, og foretaksregisterloven § 11-2, som i dag gir hjemmel for ordningen, er bare en hjemmel for Kongen til å fastsette overgangsbestemmelser.»

Under høringen gikk Brønnøysundregistrene, Norges Bondelagog Landbruksdepartementetinn for å gjøre den någjeldende ordning permanent. Brønnøysundregistrene uttaler:

«I prinsippet bør kun foretak registrert i Foretaksregisteret anses som næringsdrivende i forhold til panteloven § 3-5 (ved siden av institusjonene nevnt i § 3-5 bokstav b). Det synes å være liten grunn til å stille andre krav til næringsdrivende i landbruket enn til øvrige næringsdrivende.

Overgangsbestemmelsen har imidlertid vart i en årrekke, og synes godt innarbeidet blant dem det gjelder. Brønnøysundregistrene foreslår derfor at unntaksbestemmelsen for næringsdrivende i landbruket opprettholdes, men at den må fremgå ved en endring i panteloven...»

Norges Bondelag uttaler blant annet:

«Landbruksvirksomhet er ved registrering i avgiftsmanntallet også registrert i Enhetsregisteret. Landbruksvirksomhet er - med få unntak - ikke registrert i Foretaksregisteret. For at den til nå gjeldende utvidede retten til underpantsettelse skal kunne videreføres, må landbruksvirksomhet registrert i avgiftsmanntallet likestilles med foretak registrert i Foretaksregisteret.»

Sparebankforeningen uttalte at det er ulike syn blant sparebankene på spørsmålet. Foreningen uttaler blant annet:

«På den ene siden skaper slike særregler uklarhet og uensartethet, hvilket igjen kan skape tyngre rutiner i bankenes depotavdelinger. På den annen side er det visse grunner som taler for særbehandling av landbruksnæringen. Ikke minst vil bortfall av «overgangsreglene» slå svært ulikt ut i de forskjellige deler av landet. I områder med kornproduksjon utgjør motorvognpantet (skurtresker, store traktorer med videre) en svært viktig sikkerhet for bankenes engasjementer, og en omlegging vil medføre at de fleste bønder i disse områder vil måtte registrere seg i Foretaksregisteret. I områder med vesentlig melk- og/eller kjøttproduksjon er det landbruksløsørepantet (panteloven § 3-9) som dominerer, og bøndene vil sjelden behøve å registrere seg på grunn av behovet for sikkerhetsstillelse.»

Når det gjelder spørsmålet om registrering i Foretaksregisteret bør gjøres til vilkår for adgang til pantsettelse etter panteloven § 3-9, uttaler Sparebankforeningen:

«Det er også ulike syn blant sparebankene hvorvidt man bør ta skrittet fullt ut, og også avvikle adgangen til å pantsette landbruksløsøre når pantsetter ikke er registrert i Foretaksregisteret. At det også er unntak for hvem som anses som næringsdrivende ved pantsetting av fiskeredskap etter panteloven § 3-10, gjør vel at det er vanskelig å argumentere for en oppheving av bøndenes unntak ut fra ønsket om å ha like regler.»

Fiskeridepartementet hadde ikke innvendinger til at adgangen til pantsettelse etter panteloven §§ 3-8 og 4-10 knyttes utelukkende til registrering i Foretaksregisteret. De øvrige høringsinstansene kommenterte ikke spørsmålet.

Departementet mener dagens ordning med at næringsdrivende i landbruket som er registrert i merverdiavgiftsregisteret kan foreta pantsettelse etter panteloven §§ 3-8 og 4-10, bør gjøres permanent ved endring i panteloven. Departementet legger vekt på at ordningen er innarbeidet gjennom en årrekke. På bakgrunn av høringsinstansenes syn anser departementet det ikke aktuelt å kreve registrering i Foretaksregisteret for pantsettelse etter panteloven § 3-9. En ordning der virksomheter i landbruket må registrere seg i Foretaksregisteret for å kunne pantsette etter panteloven § 3-8 eller 4-10, vil trolig ha utilsiktede konsekvenser så lenge det ikke er aktuelt å kreve slik registrering også ved pantsettelse etter panteloven § 3-9. Departementet foreslår endringer i panteloven § 3-8 femte ledd, § 3-9 fjerde ledd og § 4-10 tredje ledd, slik at forskriftsbestemmelsen om hvem som skal regnes som næringsdrivende i landbruksnæring etter § 3-9, også gis virkning for §§ 3-8 og 4-10.

3.8 Enkeltvis pantsettelse av motorvogner etter panteloven § 3-8 - forholdet til godtroervervsloven

Panteloven § 1-2 fjerde ledd bestemmer at det at en panterett får rettsvern etter panteloven, ikke er til hinder for rettsvinning etter lov 2. juni 1978 nr. 37 og godtroerverv av løsøre, med mindre annet er uttrykkelig bestemt i lov. For salgspant av registrert motorvogn som blir tinglyst på kjøperens blad i Løsøreregisteret, bestemmer panteloven § 3-17 tredje ledd annet punktum at registreringen i Løsøreregisteret også gir beskyttelse mot rettserverv etter godtroervervsloven. Det samme gjelder for utlegg i registrert motorvogn, jf. panteloven § 5-5 annet punktum. Loven inneholder ikke noen tilsvarende bestemmelse for enkeltvis pantsettelse av registrert motorvogn etter panteloven § 3-8. Panteloven § 3-8 ble tilføyd under Justiskomiteens behandling av panteloven (Innst. O. nr. 19 (1979-80)). Det ble ikke gitt noen begrunnelse i innstillingen for at enkeltvis pantsettelse av registrert motorvogn etter panteloven § 3-8 ikke skal ha samme vern i forhold til godtroerverv som salgspant og utlegg i motorvogn har. I juridisk teori er det antatt at § 3-17 fjerde ledd og § 5-5 må kunne anvendes analogisk ved enkeltvis pantsettelse av registrerte motorvogner (Skoghøy: Panteloven med kommentarer, Tromsø 1995 s. 270-271). I RG 1992 s. 279 (Eidsivating) ble det derimot lagt til grunn at enkeltvis pantsettelse av registrerte motorvogner etter panteloven § 3-8 ikke er beskyttet mot ekstinksjon etter godtroervervsloven.

Etter departementets syn bør det tas inn en bestemmelse i panteloven § 3-8 om at også enkeltvis pantsettelse av registrerte motorvogner etter panteloven § 3-8 skal være beskyttet mot godtroerverv. Riktignok vil en erverver uansett sjelden kunne anses for å være i god tro om en pantheftelse som er registrert i Løsøreregisterets motorvognregister. Men dette kan unntaksvis forekomme, som i tilfellet omhandlet i RG 1992 s. 279. Det er etter departementets syn ingen grunn til at panterettens beskyttelse overfor godtroerverv skal være annerledes for enkeltvis pantsettelse etter panteloven § 3-8 enn for salgspant eller utlegg i motorvogn. Departementet har derfor foreslått et nytt annet punktum i panteloven § 3-8 annet ledd.