4 Høringsbrevets forslag

I høringsbrevet av 31. august 2007 foreslo departementet å innta en unntaksbestemmelse i utlendingsloven fra bestemmelsene i tvisteloven om valgfritt verneting, slik at søksmål og begjæring om midlertidig forføyning mot staten etter utlendingsloven skal anlegges ved Oslo tingrett. Bestemmelsen ble foreslått inntatt som ny § 47 a i utlendingsloven.

I utgangspunktet vil en bestemt tingrett som tvungent verneting stride mot alminnelige prinsipper for saksfordelingen mellom domstolene og unntak fra dette utgangspunktet må begrunnes særskilt. Departementet ga uttrykk for at det er enkelte særhensyn som gjør seg gjeldende i utlendingssakene, som kan tale for at det innføres en særbestemmelse i utlendingsloven i forhold til reglene om verneting.

For det første anførte departementet at hensynet til saksøkers nærhet og tilknytning til hjemstedet, som er det sentrale hensynet bak tvistelovens bestemmelse om valgfrihet, gjør seg mindre gjeldende i utlendingssaker enn i andre saker. Mange av utlendingssakene som tas til retten, er asylsaker der saksøkeren bor på et asylmottak. Hvilket asylmottak saksøker bor på, kan fremstå som mer eller mindre tilfeldig i denne sammenheng, og i de fleste tilfeller vil saksøkeren ikke ha opparbeidet seg en tilknytning til det stedet hvor asylmottaket ligger. Også i andre utlendingssaker kan det dreie seg om personer som har begrenset botid i Norge og som i utgangspunktet har liten tilknytning til stedet de bor, herunder vernetinget.

I høringsbrevet ble for det andre hensynet til tilgjengelighet for vitner fra utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon (Landinfo) trukket frem. Vitneforklaringer fra landrådgiverne vil ofte være et viktig bevismiddel. Landinfo har kontor i Oslo. De er representert i alle rettssaker som gjelder asyl og i ca. 25 % av andre rettssaker på utlendingsfeltet. Både når det gjelder rettssaker og nemndmøter i UNE må det være tilgang på landrådgivere. Med den nye ordningen vil landrådgiverne måtte bruke uforholdsmessig mye tid på rettssaker, sammenlignet med dagens situasjon, noe som vil være uheldig for en allerede presset landrådgivertjeneste. Det ble gitt uttrykk for at problemene i forhold til vitneførsel til en viss grad kan avhjelpes ved at man benytter alternative former for vitneførsel, noe den nye tvisteloven åpner for.

For det tredje fremhevet departementet hensynet til utlendingsforvaltningens kapasitet og saksbehandlingstider. Rettssaker utenfor Oslo vil medføre økt fravær fra kontoret for saksbehandlerne, noe som innebærer redusert tid til alminnelig saksbehandling. Mindre tid til saksbehandling vil igjen føre til økte restanser og økt saksbehandlingstid for søkerne. Det ble også vist til det relativt store antall utlendingssaker som hvert år bringes inn for retten, selv om saksomfanget i seg selv ikke kan være avgjørende for om det bør gjøres unntak fra tvisteloven. Antall saker mot staten i løpet av de siste seks årene har ligget på rundt 65 årlig og krever således allerede betydelige ressurser fra utlendingsforvaltningen og Regjeringsadvokaten.

Videre ble hensynet til Regjeringsadvokatens arbeidsbelastning trukket frem i høringsbrevet. Også Regjeringsadvokaten vil oppleve økt ressursbruk på utlendingssakene som bringes inn for retten, som følge av de nye reglene om verneting. Departementet så i den forbindelse på konsekvensene av å benytte advokater i andre deler av landet som prosessfullmektiger for staten.

Til sist viste departementet til hensynet til domstolens erfaring med utlendingssakene. Av hensyn til effektivitet og likebehandling, mente departementet at det vil være en fordel at utlendingssakene fortsatt kan behandles ved Oslo tingrett. Den kompetanse Oslo tingrett har opparbeidet på denne typen saker anses å være av betydning både i forhold til effektivitet og likebehandling av sakene.