7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Dersom det gjøres unntak i utlendingsloven fra bestemmelsene om valgfritt verneting i tvisteloven, slik at Oslo tingrett blir tvungent verneting, vil det få økonomiske konsekvenser for saksøkere som er bosatt utenfor Oslo og som ellers kunne valgt å reise søksmål ved sitt hjemting.

Saksøkere som ikke bor i Oslo vil få utgifter til reise og eventuelt overnatting for seg og for sin prosessfullmektig, i de tilfeller hvor denne ikke har arbeidssted i Oslo. Departementet foreslår en ordning hvor staten dekker reise- og oppholdsutgifter for utlendinger med hjemting utenfor Oslo. Det er kun reise- og oppholdsutgiftene for utlendingen selv som foreslås dekket, og ikke for hans eller hennes prosessfullmektig, hvor denne eventuelt er bosatt utenfor Oslo. Det er meget vanskelig å anslå hvor mye en slik ordning vil koste. Dette fordi det ikke er mulig å forutsi hvor i Norge saksøkerne vil være bosatt – de kan komme fra hele landet. Hvis det likevel som et utgangspunkt legges til grunn 87 rettssaker (antallet i 2006) og at ca. halvparten av saksøkerne (44) vil være bosatt utenfor Oslo, samt at utgiftene til reise og opphold vil være på gjennomsnittlig kr 3 000 pr. sak, vil statens årlige utgifter bli om lag kr 130 000.

Utgiftene foreslås dekket av staten over UNEs budsjett. Ordningen kan også administreres av UNE, som allerede i dag administrerer dekning av denne type utgifter for nemndmedlemmer i forbindelse med nemndmøter. På nåværende tidspunkt anses det ikke aktuelt å lovregulere en slik ordning.

Dersom det ikke innføres en bestemmelse om tvungent verneting for utlendingssaker, vil bestemmelsene i tvisteloven om valgfritt verneting, få økonomiske og administrative konsekvenser som følge av at medarbeidere i UNE, Landinfo og Regjeringsadvokaten må møte i retten andre steder enn i Oslo. Det legges til grunn at det er reise- og oppholdstiden utenfor selve rettsmøtet som blir merutgiften, i den forstand at saksbehandleren/landrådgiveren/statens prosessfullmektig kunne ha gjort annet arbeid i dette tidsrommet. Utgifter til reise og overnatting kommer i tillegg til merutgifter til lønn.

Det er svært vanskelig å anslå hvor mange saksøkere som vil benytte seg av muligheten til å reise sak ved sitt hjemting og beløpene er derfor usikre. Dersom det legges til grunn 87 rettssaker og at ca. 50 % av sakene vil bli reist for saksøkerens hjemting, hvorav ca. 20 % innenfor dagsreiseavstand, vil det for UNE innebære merutgifter på omlag kr 350 000 pr. år. Landinfo antas å ville ha behov for to nye stillinger for at dagens servicenivå skal kunne opprettholdes. Landinfos totale merutgifter blir da ca. 1, 4 mill. kr pr. år. På bakgrunn av at kun et fåtall av UDIs vedtak er gjenstand for søksmål, anslår departementet at utgiftene for direktoratet vil være marginale. Regjeringsadvokaten anslår sine merutgifter i tilknytning til utlendingssakene til ca. kr 450 000 pr. år.

Valgfritt verneting vil også få betydning for arbeidsbelastningen i utlendingsforvaltningen, ved at statens partsrepresentanter og ekspertvitner, samt statens prosessfullmektig, vil bruke mer tid til reiser. Dette vil samlet sett kunne gi lengre saksbehandlingstider.

Sammenholder man de økonomiske konsekvensene for staten ved valgfritt verneting med konsekvensene ved tvungent verneting hvor staten dekker saksøkers reise- og oppholdsutgifter, vil utgiftene totalt sett bli ca. 2 mill. kr lavere ved sistnevnte løsning.