5 Andre lands lovgivning på dette området
5.1 Arbeidsrettslig regulering av diskriminering på grunn av funksjonshemming i andre land
Blant de nordiske landene har både Sverige og Finland uttrykkelige regler om forbud mot diskriminering på grunn av funksjonshemming i arbeidslivet.
Sverige har innført en særlov mot diskriminering av funksjonshemmede i arbeidslivet (1999:132) som trådte i kraft 1. april 1999. Loven retter seg mot direkte og indirekte diskriminering og har regler om opprettelse av en egen ombudsordning for slike saker. Bakgrunnen for loven er blant annet den svenske delutredningen, SOU 1997:176 - « Förbud mot diskriminering i arbetslivet av personer med funktionshinder», hvor både behovet for nasjonale tiltak og de internasjonale forpliktelser er vurdert.
I Finlandble det ved lov nr. 578 av april 1995 « Lag om ändringar i strafflagen»gitt regler som blant annet forbyr diskriminering på bakgrunn av « hälsotilstand».Endringene i loven trådte i kraft 1. september 1995.
Når det gjelder Europa for øvrig, har Frankrike, Tyskland, Storbritannia og Irland regler på dette området. Frankrikehar bestemmelser i straffeloven om forbud mot diskriminering av funksjonshemmede i arbeidslivet. I Tyskland finnes det bestemmelser i den tyske grunnloven som forbyr diskriminering på grunn av bl.a. funksjonshemming. Storbritannia vedtok i 1995 en lov mot diskriminering av funksjonshemmede i arbeidslivet. Loven forbyr diskriminering av personer med funksjonshemming i forbindelse med ansettelse og i arbeidsforhold, samt når varer og tjenester m.v. tilbys. Irland vedtok i 1998 en lov om likestilling i arbeidslivet, som forbyr alle former for usaklig forskjellsbehandling. I Nederlandforeligger det et lovutkast om forbud mot usaklig forskjellsbehandling på grunn av handikap eller kronisk sykdom.
For øvrig har USA, Canada, Australia og New Zealand bestemmelser som regulerer diskriminering på grunn av funksjonshemming.
5.2 EU's regler når det gjelder forbud mot diskriminering
Det pågår et omfattende arbeid i EU i forhold til ikke-diskriminering/likebehandling. Dette arbeidet omfatter også forbud mot å diskriminere funksjonshemmede ved ansettelse og senere i arbeidslivet. EU-kommisjonen la høsten 1999 fram forslag om en «antidiskrimineringspakke» for gjennomføring av Amsterdamtraktatens artikkel 13 som fastsetter et generelt forbud mot diskriminering. Pakken består av:
Et direktiv om implementering av prinsippet om likebehandling mellom personer uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse (Rådsdirektiv 2000/43/EØF).
Et direktiv om likebehandling med hensyn til sysselsetting og arbeid (Rådsdirektiv 2000/78/EØF).
Fellesskapets handlingsprogram for å bekjempe diskriminering 2001-2006 (COM(2000)649 final).
Rådsdirektiv 2000/43/EØF om likebehandling av personer uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse gjelder i relasjon til alle samfunnsforhold, herunder arbeidslivet. Direktivet ble vedtatt av Rådet 29. juni 2000.
Rådsdirektiv 2000/78/EØF om likebehandling i arbeidslivet omfatter blant annet forbud mot diskriminering av funksjonshemmede, og er således det mest relevante i denne sammenheng. Rådsdirektiv 2000/78/EØF og Fellesskapets handlingsprogram for å bekjempe diskriminering 2001-2006 ble begge vedtatt 27. november 2000.
De to direktivene skiller seg fra eksisterende internasjonale konvensjoner ved at de inneholder en minimumsstandard om hvordan medlemslandene skal avhjelpe diskriminering.
Rettsaktene i antidiskrimineringspakken skal vedtas med hjemmel i Fellesskapstraktaten artikkel 13. Denne bestemmelsen gir Rådet kompetanse til, ved enstemmighet, å gi regler om å bekjempe forskjellsbehandling på grunn av kjønn, rase eller etnisk opprinnelse, religion eller tro, handikap, alder eller seksuell orientering. Artikkel 13 er ikke en del av EØS-avtalen. Fordi det ikke er noen bestemmelse tilsvarende artikkel 13 i Fellesskapstraktaten i EØS-avtalen, har Utenriksdepartementet igangsatt arbeidet med å utrede hvilken status direktiver fastsatt med hjemmel i artikkel 13 skal ha i forhold til EØS-avtalen og norsk rett.
Rådsdirektiv 2000/78/EØF om likebehandling i arbeidslivet
Formålet med direktivet er å gjennomføre prinsippet om likebehandling i medlemsstatene når det gjelder adgang til sysselsetting og erverv, herunder forfremmelse, ervervsutdannelse, ansettelsesvilkår samt medlemskap i visse organisasjoner, for alle uansett rase eller etnisk opprinnelse, religion eller tro, handikap, alder eller seksuell legning.
Direktivet inneholder forbud mot både direkte og indirekte forskjellsbehandling på de omtalte grunnlag. Det anses som indirekte forskjellsbehandling når en bestemmelse, et kriterium eller en praksis som tilsynelatende er nøytral stiller en eller flere personer fra en av de beskyttede grupper dårligere, med mindre det er hensiktsmessig og nødvendig og kan begrunnes i objektive faktorer.
For å sikre at prinsippet om likebehandling overholdes overfor handikappede skal det i rimelig omfang foretas tilpasninger der det er nødvendig, for å gi disse personene mulighet for å få adgang til og delta i arbeidslivet eller nå videre i en jobb, med mindre dette kravet medfører uforholdsmessige store ulemper for arbeidsgiver.
Direktivet er minimumsdirektiv. Det er videre ikke til hinder for positiv særbehandling.
Direktivet inneholder bestemmelser om rettsmidler og håndhevelse. Blant annet har direktivet en bestemmelse om delt bevisbyrde. Det vil si at det påhviler den innklagede, dvs. arbeidsgiver, å bevise at prinsippet om likebehandling ikke er tilsidesatt. For at bevisbyrden skal tillegges den innklagede eller arbeidsgiver må imidlertid innklager eller arbeidssøker/-taker som mener seg utsatt for direkte eller indirekte forskjellsbehandling fremlegge noen faktiske omstendigheter som gir grunn til å anta at det har skjedd en forskjellsbehandling.
Dersom direktivet blir en del av EØS-avtalen gjennom senere vedtak i EØS-komiteen og Stortinget, vil behovet for tilpasninger i arbeidsmiljøloven i denne sammenheng bli vurdert. Eventuelle forslag til nødvendige lovendringer vil bli sendt på en ordinær høringsrunde, slik at alle parter får anledning til å uttale seg. På denne bakgrunn vil ikke departementet fremme noen endringsforslag som er direkte foranlediget av direktivet i denne runden.