9 Økonomiske og administrative konsekvenser
Innføring av et forbud mot diskriminering av funksjonshemmede i forbindelse med ansettelse innebærer formelt sett en viss innskrenkning av styringsretten ved ansettelser for private arbeidsgivere. Det vises imidlertid til at det allerede gjelder et forbud mot diskriminering av andre grupper i samfunnet. Departementet antar dessuten at de fleste arbeidsgivere også i dag legger vekt på faglige og personlige kvalifikasjoner ved ansettelser, og ikke hvorvidt søkeren har en funksjonshemming. I offentlig sektor gjelder det i dag et generelt krav om saklighet ved ansettelser, og forslaget innebærer ingen endring i dette.
Forslaget vil i noen grad kunne medføre økte kostnader for arbeidsgivere som har en ansettelsespolitikk hvor det uten saklig grunn tas hensyn til søkeres funksjonshemminger. Det vises til at det etter forslaget skal være plikt til i rimelig omfang å foreta de nødvendige grep for å tilrettelegge for at en funksjonshemmet skal kunne fungere tilfredsstillende i den aktuelle stillingen. På den annen side skal det ved vurderingen av hva som er rimelig legges vekt på bl.a. arbeidsgivers kostnader med tiltaket, denne kostnadens begrensning av andre aktiviteter samt arbeidsgivers økonomiske situasjon. Det blir med andre ord en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfelle om de nødvendige inngrep er rimelig å kreve av arbeidsgiver. Et viktig moment i denne sammenheng er at det i henhold til folketrygdloven ytes stønad til tiltak i form av hjelpemidler, ombygging av maskiner og tilrettelegging av fysisk miljø på arbeidsplassen som er nødvendige for at en funksjonshemmet/yrkeshemmet skal bli i stand til å skaffe seg eller beholde høvelig arbeid, jf. redegjørelsen for dette under pkt. 1.2.2. Arbeidsgiver har vanligvis en egenandel på ½ G (f.t. kr 23 475) til sine utlegg i denne sammenheng. Det kan imidlertid gjøres unntak fra plikten til å dekke egenandel ved nyansettelse av en funksjonshemmet/yrkeshemmet, eller dersom utgiftene påløper i løpet av de første seks måneder etter ansettelsen eller dersom det er nødvendig å opprette en ny arbeidsplass i bedriften for en av de ansatte på grunn av vedkommendes funksjonshemming. Dette betyr at folketrygden i slike tilfeller vil kunne dekke alle kostnadene uten at arbeidsgiver deltar i finansieringen. Å tilrettelegge for ansettelse av en funksjonshemmet vil således i mange tilfeller medføre ingen eller kun begrensete omkostninger for en arbeidsgiver.
Ved siden av det økonomiske aspektet vil endringene også kunne medføre visse praktiske konsekvenser for arbeidsgiverne. Dette kan tenkes i form av f. eks. at det vil være nødvendig med ombygging el., og at nødvendig installasjon, byggevirksomhet o.l. vil kunne medføre midlertidig ubeleilighet av ulik art. Forslaget vil også kunne innebære praktiske konsekvenser i form av at det må foretas ulike organisatoriske eller administrative forandringer. Graden av ubeleilighet vil på den annen side være et moment ved vurderingen av om tiltaket i det hele tatt er rimelig å forlange av arbeidsgiver. Alt i alt kan konsekvensene for arbeidsgiver etter departementets oppfatning ikke ventes å bli mer inngripende enn at de bør tåles, sett i forhold til viktigheten av at de funksjonshemmede får et effektivt vern mot usaklig forskjellsbehandling i arbeidslivet.
Den foreslåtte dokumentasjonsretten kan innebære noe administrativt merarbeid for private arbeidsgivere. Selv om arbeidsgiverne også etter gjeldende rett er forpliktet til å gi opplysninger til søkere som mener seg usaklig forskjellsbehandlet, så gjelder dette kun for forskjellsbehandling på grunn av kjønn. Forslaget innebærer at arbeidsgivere får tilsvarende forpliktelser overfor arbeidssøkende som mener seg forskjellsbehandlet på de grunnlag som omfattes av arbeidsmiljøloven § 55 A. Forslaget antas ikke å få noen konsekvenser ved ansettelse i det offentlige.
For staten kan endringene i noen grad tenkes å medføre økte utgifter ved at adgangen til dekning av kostnader ved tilrettelegging for funksjonshemmede arbeidstakere blir mer kjent og aktualisert.