1 Proposisjonens hovedinnhold

1.1 Innledning

I proposisjonen her legger departementet frem forslag til lov om pågripelse og overlevering mellom de nordiske stater på grunn av straffbare forhold (lov om nordisk arrestordre). Lovforslaget vil innføre et nytt og mer effektivt system for utlevering (overlevering) av lovbrytere til strafforfølgning og straffullbyrding, og skal avløse lov 3. mars 1961 nr. 1 om utlevering av lovbrytere til Danmark, Finland, Island og Sverige, heretter kalt den nordiske utleveringsloven. Lovforslaget gjennomfører konvensjonen om overlevering for straffbare forhold mellom de nordiske land (Nordisk arrestordre), heretter også omtalt som konvensjonen, som ble undertegnet av alle de nordiske stater 15. desember 2005, og som det i proposisjonen bes om Stortingets samtykke til å ratifisere.

I dag er utlevering mellom de nordiske stater basert på likelydende lover. Dersom det i Norge oppholder seg en person som i en annen nordisk stat er siktet, tiltalt eller domfelt for en straffbar handling, kan denne staten sende en utleveringsbegjæring til den norske påtalemyndigheten. Begjæringen kan gjelde utlevering til strafforfølgning eller fullbyrding av dom. Avgjørelse om utlevering kan treffes av påtalemyndigheten hvis den ettersøkte i rettsmøte har samtykket til utlevering. I andre tilfeller er det Justisdepartementet som treffer avgjørelsen. Utlevering kan i prinsippet nektes uten at det er nødvendig å gi noen begrunnelse for det.

Overleveringsordningen lovforslaget legger opp til, skiller seg fra dagens utleveringsordning på flere sentrale punkter:

• Den tradisjonelle utleveringsbegjæringen erstattes av en «nordisk arrestordre».

• Arrestordren skal etterkommes ved pågripelse og overlevering av den ettersøkte, med mindre en av nærmere angitte avslagsgrunner foreligger.

• Muligheten til å nekte overlevering av egne statsborgere for politiske forbrytelser og til å kreve dobbel straffbarhet innsnevres ytterligere og blir på det nærmeste avskaffet.

• Hovedregelen skal være at påtalemyndigheten treffer avgjørelse om overlevering, også når den ettersøkte ikke samtykker til overlevering. I disse tilfellene skal spørsmålet om vilkårene for å overlevere er tilstede avgjøres av retten før påtalemyndigheten treffer avgjørelse. Justisdepartementet skal bare treffe avgjørelse om overlevering når det foreligger konkurrerende anmodninger om utlevering eller overlevering og en eller flere av disse kommer fra en stat utenfor Norden.

• Det innføres meget korte frister for å etterkomme og iverksette en nordisk arrestordre.

Behovet for en ny utleveringsordning kommer blant annet av at kriminaliteten i stigende omfang er grenseoverskridende og organisert. En effektiv bekjempelse av grenseoverskridende kriminalitet i et felles reisefrihetsområde krever at det ikke settes hindringer for etterforskning og strafforfølgning i enkelte av statene. Slike stater vil ellers lett bli et fristed for forbrytere. Den forenklede overleveringsprosedyren arrestordren innfører, vil derfor være et viktig redskap for strafforfølgning over statsgrensene.

1.2 Sammendrag

I kapittel 2 gjøres det rede for bakgrunnen for lovforslaget og det gis en oversikt over konvensjonens innhold og høringsrunden. Konvensjonen er en videreføring av det nordiske samarbeidet på dette området slik det er nedfelt i den nordiske utleveringsloven.

I kapittel 3 gjøres det rede for gjeldende rett.

I kapittel 4 gjennomgås de materielle vilkår for overlevering. En person det er utstedt en arrestordre på, skal pågripes og overleveres med mindre det foreligger en konkret opplistet avslagsgrunn. Man kan i all hovedsak ikke lenger avslå å overlevere en person fordi han eller hun er norsk statsborger, er mistenkt eller tiltalt for en politisk forbrytelse eller forholdet vedkommende er tiltalt for ikke er straffbart i Norge. En arrestordre skal avslås dersom vedkommende er under den kriminelle lavalder, har fått amnesti i Norge eller dersom det foreligger en dom eller annen avgjørelse som avskjærer videre strafforfølgning.

Spesialitetsprinsippet, dvs. forbudet mot å strafforfølge eller fyllbyrde dom mot en person for et forhold begått før overleveringen, er betydelig modifisert. Hovedregelen er nå at slik strafforfølgning kan skje.

I kapittel 5 drøftes de prosessuelle bestemmelsene. Saksgangen er forenklet ved at det nå i de aller fleste tilfeller vil være påtalemyndigheten som skal treffe avgjørelsen om overlevering. Justisdepartementet skal bare treffe avgjørelse dersom det foreligger en konkurrerende begjæring om utlevering fra en tredje stat. Saken trenger dessuten bare å bringes inn for domstolene dersom den ettersøkte ikke samtykker til overlevering. I dette kapittelet gjøres det også rede for bruk av tvangsmidler og den ettersøktes rettigheter.

I kapittel 6 gjøres det rede for reglene for overlevering til Norge, herunder om bestemmelser om fradrag i straffen for frihetsberøvelse utholdt i den samme saken i den staten vedkommende ble overlevert fra. Slikt fradrag skal gjøres etter reglene i straffeloven.

Kapittel 7 gjelder forholdet til Island. Island har tatt forbehold når det gjelder plikten til å overlevere egne statsborgere og til å overlevere for politiske forbrytelser.

I kapittel 8 anbefaler regjeringen at Stortinget gir samtykke til ratifikasjon av konvensjonen.

I kapittel 9 gjøres det kort rede for de økonomiske og administrative konsekvenser, og kapittel 10 inneholder merknader til de enkelte bestemmelsene i loven.