10 Merknader til de enkelte bestemmelsene

10.1 Merknader til bestemmelsene om behandlingen av nordiske arrestordre

Til § 1

Bestemmelsen gir en definisjon av nordisk arrestordre og tilsvarer konvensjonen artikkel 1 nr. 1 og artikkel 2 nr. 1. Innledningen i paragrafen fastsetter at en nordisk arrestordre er en avgjørelse truffet av en annen nordisk stat med anmodning om pågripelse og overlevering til strafforfølgning eller straffullbyrdelse. Av pedagogiske hensyn er de to alternative formålene med anmodningen delt i bokstaver. Bokstav a omhandler strafforfølgning. Etter dette alternativet kan det kan bare utstedes en arrestordre dersom forholdet den ettersøkte søkes overlevert for, kan medføre frihetsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon i den staten som krever overlevering eller i tilfelle overlevering.

Etter bokstav b kan det utstedes en arrestordre til fullbyrding av slik reaksjon som nevnt i bokstav a.

Bestemmelsen - og lovutkastet for øvrig - bruker begrepet «overlevering». Uttrykket «utlevering» er erstattet med uttrykket «overlevering» for å markere forskjellen fra tradisjonell utlevering hvor anmodninger sendes gjennom Justisdepartementet som også har avgjørelsesmyndighet i saken. Det vises for øvrig til punkt 4.1.1 for en nærmere gjennomgang av endringen i terminologi.

Det er opp til den enkelte nordiske stat å definere hvem som er kompetent til å utstede en arrestordre. Statene skal erklære hvilke myndigheter dette er ved ratifikasjon av avtalen. For Norges del vil det være påtalemyndigheten som har ansvaret for å utstede en arrestordre.

Til § 2

Første ledd angir hvilke opplysninger som skal fremgå av en nordisk arrestordre, og svarer i det vesentlige til konvensjonen artikkel 7 og den nordiske utleveringsloven § 9 andre ledd.

For det første skal arrestordren være skrevet på et av de angitte språkene. Videre skal anmodningen inneholde de opplysningene som er opplistet i bokstavene a til g, og som inngår i skjemaet «Nordisk arrestordre». Ved oversendelsen av arrestordren skal dette skjemaet benyttes. Mottar politiet eller påtalemyndigheten en arrestordre som mangler nødvendige opplysninger, skal myndigheten som utstedte arrestordren, kontaktes snarest mulig. Arrestordren kan ikke avslås på grunnlag av mangelfulle opplysninger. Andre ledd fastsetter at en europeisk arrestordre er likestilt med en nordisk arrestordre.

Etter tredje ledd regnes også en registrering av den ettersøkte i Schengen informasjonssystemet SIS som en nordisk arrestordre dersom registreringen inneholder opplysninger som nevnt i første ledd.

Til § 3

Paragrafen fastslår at straffeprosesslovens bestemmelser kommer til anvendelse så langt de passer med mindre annet framgår av loven her, og er en videreføring av den nordiske utleveringsloven § 10 andre ledd.

Det er gitt enkelte straffeprosessuelle særbestemmelser i loven her. For eksempel er fristene for å anke enkelte beslutninger forkortet, jf. § 13 tredje ledd.

Til § 4

I første ledd fastsettes plikten til å etterkomme og iverksette en arrestordre. En arrestordre skal etterkommes hvis det ikke foreligger en obligatorisk avslagsgrunn eller en fakultativ avslagsgrunn som kompetent myndighet ønsker å benytte seg av. Det vises til proposisjonen punkt 4 for en nærmere beskrivelse av overleveringsplikten.

Andre ledd regulerer situasjonen hvor en arrestordre gjelder flere straffbare forhold. I disse tilfellene skal arrestordren etterkommes og iverksettes dersom vilkårene er oppfylt for ett av forholdene, jf. første punktum. Bestemmelsen tilsvarer konvensjonen artikkel 2 nr. 2 og er en videreføring av den nordiske utleveringsloven § 3 tredje ledd.

Dersom det foreligger en obligatorisk avslagsgrunn for ett eller flere av forholdene, fastsetter andre ledd andre punktum at overleveringen skal gjøres betinget av at den ettersøkte ikke strafforfølges for dette forholdet. Tredje punktum slår fast at det kan settes et slikt vilkår dersom det foreligger en fakultativ avslagsgrunn.

Til § 5

Paragrafen regulerer i hvilke tilfeller en arrestordre skal avslås. Foreligger ett av forholdene nevnt i bokstav a til i, er det ikke adgang til å overlevere personen. Bestemmelsen gjennomfører konvensjonen artikkel 4 og delvis artikkel 5 nr. 3 og 4. Det vises også til de alminnelige merknadene i proposisjonen punkt 4.2.

Bokstav a er en gjennomføring av konvensjonen artikkel 4 nr. 1 og pålegger myndighetene å avslå en arrestordre dersom det er gitt amnesti i Norge for det samme forholdet. Forutsetningen for å avslå etter denne bestemmelsen er at norske myndigheter har hatt kompetanse til å strafforfølge lovovertredelsen i medhold av norsk lovgivning. Når det gjelder hva som skal anses som «det samme forholdet», vises det til merknadene til bokstav c til i nedenfor.

Etter bokstav b skal en arrestordre avslås dersom den ettersøkte er under den kriminelle lavalder etter norsk lov. Bestemmelsen gjennomfører konvensjonen artikkel 4 nr. 3. Alle de nordiske land har 15 år som den kriminelle lavalder, og bestemmelsen har dermed liten praktisk betydning i dag.

Bokstavene c til i regulerer plikten til å avslå en arrestordre i de tilfellene en strafforfølgning vil være i strid med forbudet om gjentatt strafforfølgning «ne bis in idem» - slik dette er nedfelt og tolket i Schengenkonvensjonen artikkel 54.

For at bestemmelsene skal komme til anvendelse, må det gjelde overlevering til strafforfølgning eller straffullbyrding for «det samme forholdet». Det foreligger flere dommer fra EF-domstolen som tar stilling til hvordan dette skal forstås. Det kreves for eksempel ikke at det skal rammes av et likelydende straffebud i de to statene. I avgjørelsen av om det dreier seg om det samme forholdet, må man legge vekt på handlingens karakter, uavhengig av dens rettslige klassifisering. EF-domstolen har uttrykt dette slik (Dom 9 mars 2006, C436/04):

«det relevante kriterium med henblik på anvendelsen af den nævnte artikel er, at de faktiske handlinger, når disse forstås som en foreliggende helhed af handlinger, der er indbyrdes uløseligt forbundne, er identiske, uanset deres retlige subsumption eller den retlige interesse, der søges beskyttet.»

Det er altså de faktiske handlingene som vil være avgjørende for om det er «det samme forhold», og ikke den rettslige klassifiseringen av forholdet. EF-domstolen hari tråd med dette, avgjort at eksport og import av de samme varer i prinsippet er å anse som samme forhold. Departementet vil videre anta at en person som etter en dødsulykke i trafikken er dømt for overtredelse av vegtrafikkloven § 31, jf. § 3, ikke senere kan overleveres til en annen nordisk stat som ønsker å strafforfølge personen for uaktsomt drap basert på den samme hendelsen.

Også EMK 7. tilleggsprotokoll artikkel 4 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 14. nr. 7 forbyr gjentatt strafforfølgning. Disse bestemmelsene gjelder imidlertid bare for gjentatt strafforfølgning innenfor én og samme stat, og kommer derfor ikke til anvendelse for saker hvor det reises ny straffesak i en annen stat enn den som har avsagt dommen.

Departementet legger til grunn at Schengenkonvensjonen artikkel 54 bare gjelder når det foreligger en strafferettslig avgjørelse som avskjærer videre rettsforfølgning. Dersom en ettersøkt har fått en administrativ sanksjon i Norge, og bes utlevert til en annen nordisk stat for det samme forholdet, kan utlevering skje, selv om den administrative sanksjonen i Norge ville vært ansett som straff etter praksis fra den Europeiske menneskerettsdomstol. Dersom den ettersøkte er ilagt en administrativ sanksjon i den samme staten som krever utlevering, vil dette kunne stenge for videre strafforfølgning. Hvorvidt en administrativ sanksjon skal anses som straff i EMKs forstand, kan imidlertid være vanskelig å vurdere. En slik vurdering bør foretas av myndighetene i den stat som krever utlevering, og ikke overprøves av myndighetene i den iverksettende stat.

Bokstav c gjelder de tilfeller der det foreligger en rettskraftig dom for det samme forholdet. Både frifinnende og fellende dommer vil forhindre overlevering. Dersom dommen er fellende, og det er ilagt straff, kreves det imidlertid at dommen er fullbyrdet, under fullbyrding eller ikke lenger kan fullbyrdes. Formuleringen «[er] under fullbyrding» tar sikte på både situasjonen når arbeidet med å fullbyrde dommen pågår, dvs. når det arbeides med å finne soningsplass og kalle inn domfelte, og situasjonen når selve soningen er påbegynt. Dersom det skyldes den domfelte at soning ikke kan iverksettes, f. eks. fordi han har flyktet, vil arrestordren ikke kunne avslås etter denne bestemmelsen.

Etter bokstav d skal en arrestordre også avslås dersom det foreligger en rettskraftig dom for det samme forholdet, og den ettersøkte er idømt overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg. Også her er vilkåret at dommen er fullbyrdet, under fullbyrding eller ikke lenger kan fullbyrdes.

Etter bokstav e skal en arrestordre heller ikke iverksettes dersom det foreligger et rettskraftig forelegg for det samme forholdet, og forelegget er fullbyrdet, under fullbyrding eller ikke lenger kan fullbyrdes. Dersom den ettersøkte aktivt unndrar seg betalingsforpliktelsen, kan en arrestordre ikke avslås etter denne bestemmelsen. Har forfallstidspunktet ennå ikke kommet, skal imidlertid arrestordren avslås.

Også dersom det foreligger en godkjent avtale fra mekling i konfliktråd for det samme forholdet, skal en arrestordre avslås, jf. bokstav f. Forutsetningen er at avtalen ikke er vesentlig misligholdt. Det følger av konfliktsrådsloven § 16 at norsk påtalemyndighet kan ta opp saken på nytt i slike tilfeller, og personen kan da også overleveres til en annen nordisk stat.

Bokstav g regulerer de tilfellene der det har vært strafforfølgning i Norge, men forfølgningen er innstilt. Et vedtak om å innstille strafforfølgningen vil i de fleste tilfeller avskjære videre strafforfølgning, og arrestordren skal derfor avslås. Det finnes enkelte unntak fra denne regelen. Dersom saken er innstilt på grunn av bevisets stilling, kan strafforfølgningen tas opp igjen om det senere oppdages bevis av vekt, jf. straffeprosessloven § 74 første ledd. Er saken innstilt fordi en nødvendig påtalebegjæring eller annen forutsetning for å fremme saken mangler, kan saken tas opp på nytt dersom feilen blir avhjulpet, jf. § 74 femte ledd. Også etter § 74 sjette ledd er det en viss adgang til å gjenoppta strafforfølgningen. En arrestordre kan ikke avslås når det etter norsk rett er adgang til å ta opp igjen strafforfølgningen i Norge.

Bokstav h regulerer de tilfeller hvor en straffesak er avsluttet med en påtaleunnlatelse. En påtaleunnlatelse avskjærer som hovedregel videre strafforfølgning for det samme forhold, og den ettersøkte skal derfor heller ikke overleveres til en annen nordisk stat. Dersom det foreligger forhold som gjør at strafforfølgning kan tas opp igjen i Norge, bør han også kunne overleveres til strafforfølgning til en annen nordisk stat. Bestemmelsen henviser til de relevante leddene i straffeprosessloven § 74.

Bokstav i omhandler situasjonen der den ettersøkte har fått en dom eller en annen endelig avgjørelse som avskjærer videre strafforfølgning for det samme forholdet i en annen stat som er tilknyttet Schengen-samarbeidet. Også i disse tilfellene vil Schengen-konvensjonen artikkel 54 avskjære videre strafforfølgning i Norge og de andre nordiske statene, og personen bør ikke overleveres. Dersom den ettersøkte er dømt og ilagt en reaksjon, skal arrestordren bare avslås dersom reaksjonen er helt fullbyrdet, under fullbyrding eller ikke lenger kan fullbyrdes. Det vises til omtalen av bokstav c når det gjelder hva som ligger i dette.

Norske myndigheter vil ikke nødvendigvis ha kunnskap om at det foreligger en dom eller annen avgjørelse som avskjærer videre strafforfølgning i en annen stat. Bestemmelsen slår derfor fast at det bare er når den kompetente myndighet har kjennskap til at det foreligger en slik sak, at arrestordren skal avslås. Det hviler altså ingen undersøkelsesplikt på påtalemyndigheten i disse tilfellene. Har påtalemyndigheten opplysninger om at det foreligger en avgjørelse som forhindrer videre strafforfølgning, for eksempel fordi den som kreves overlevert, selv opplyser om dette, bør imidlertid avgjørelse om overlevering utsettes inntil forholdet er videre undersøkt og eventuelt avkreftet.

Til § 6

Paragrafen regulerer i hvilke tilfeller en arrestordre kan avslås. Dersom ett av forholdene som er oppregnet i første ledd bokstav a til d er til stede, kan en arrestordre avslås. Det foreligger imidlertid ingen plikt til å avslå en arrestordre på disse grunnlagene. Det vil være opp til påtalemyndigheten å avgjøre om en av de fakultative avslagsgrunnene skal anvendes i det konkrete tilfellet.

Bokstav a regulerer de tilfellene der det er igangsatt strafforfølgning mot den ettersøkte i Norge for det samme forholdet. Det vises til merknadene til § 5 for en beskrivelse av hva som ligger i «det samme forholdet». Det vil ofte være et hensiktsmessighetsspørsmål om en sak bør rettsforfølges i Norge eller en annen nordisk stat når saken har tilknytningspunkter til flere stater. Om en arrestordre skal avslås på dette grunnlag, vil bero på en rekke faktorer - så som hvor langt etterforskningen har kommet, hvor de fleste bevisene kan finnes, hvor vitner befinner seg osv. Påtalemyndigheten vil måtte legge vekt på bl.a. disse forhold i avgjørelsen om en arrestordre skal avslås eller ikke.

Bokstav b regulerer de tilfeller hvor handlingen er foretatt helt eller delvis i Norge, herunder på Svalbard, Jan Mayen og i de norske bilandene eller på områder som er underlagt norsk jurisdiksjon. I slike tilfelle kan arrestordren avslås dersom handlingen ikke er straffbar i Norge. Bestemmelsen er en gjennomføring av konvensjonen artikkel 5 nr. 2.

Uttrykket «områder underlagt norsk jurisdiksjon» har samme betydning som i straffeloven 2005 § 4 andre ledd. Handlinger foretatt på visse innretninger på norsk kontinentalsokkel, på norsk fartøy, boreplattform osv. vil som hovedregel omfattes. Det samme gjelder visse handlinger foretatt i norsk økonomisk sone.

Bokstav c gjelder de tilfeller hvor det foreligger en rettskraftig dom for det samme forholdet i en stat som ikke er tilknyttet Schengensamarbeidet. Bestemmelsen er en delvis gjennomføring av konvensjonen artikkel 5 nr. 3. Verken Schengenkonvensjonen eller menneskerettskonvensjonene regulerer spørsmålet om strafforfølgningen kan tas opp på nytt i disse tilfellene. Hvorvidt strafforfølgning skal tas opp på nytt, vil bero på en rekke forhold, bl.a. forbrytelsens alvor og karakter, om prosessen var tilfredsstillende utført og hvor streng straff som var idømt i tilfelle fellende dom. Etter departementets syn vil det i første rekke være myndighetene i den stat som utferdiger arrestordren som skal foreta denne avveiningen. Det kan imidlertid tenkes tilfeller hvor norske myndigheter likevel bør avslå en arrestordre på dette grunnlag, for eksempel fordi den ettersøkte har vært bosatt i Norge i lang tid, og det synes klart at han eller hun tidligere har sonet en passende straff.

Dersom den ettersøkte er norsk statsborger, eller er bosatt eller oppholder seg i Norge, kan en arrestordre utstedt for fullbyrding av dom avslås dersom norske myndigheter forplikter seg til å fullbyrde dommen, jf. bokstav d. Bestemmelsen svarer til konvensjonen artikkel 5 nr. 5. Dersom en arrestordre avslås på dette grunnlaget, skal reglene i den nordiske ordning om samarbeid mellom de nordiske stater om gjennomføring av straff følges, jf. lov 15. november 1963 om fullbyrding av nordiske dommer på straff m.v.

Det følger av andre ledd at før påtalemyndigheten avslår en arrestordre på grunn av et forhold som er nevnt i første ledd, skal den ettersøkte ha fått anledning til å uttale seg. Dersom det vurderes å avslå en arrestordre på bakgrunn av bokstav d, skal også kriminalomsorgen ha fått anledning til å uttale seg.

Til § 7

Paragrafen omhandler betinget overlevering. Første ledd fastsetter at når en arrestordre gjelder overlevering til strafforfølgning, og den ettersøkte er norsk statsborger eller bosatt i Norge, kan det setter som vilkår for overleveringen at den ettersøkte sendes tilbake til Norge for å sone en eventuell dom her. Bestemmelsen tilsvarer konvensjonen artikkel 6 og ivaretar de samme hensyn som bestemmelsen i § 6 bokstav d.

Det følger av andre ledd at både den ettersøkte og kriminalomsorgen skal gis anledning til å uttale seg før det settes et slikt vilkår.

Til § 8

Bestemmelsen regulerer hvilken adgang det er for den stat som mottar en person som er overlevert fra Norge, til selv å strafforfølge eller til å utlevere eller overlevere denne personen videre til en stat utenfor Norden for straffbare forhold som er begått før overlevering fra Norge.

Det følger av første ledd at en person ikke kan videreutleveres eller overleveres til stat utenfor Norden med mindre ett av vilkårene i bokstavene a til d foreligger.

Videre utlevering eller overlevering kan derfor skje dersom den ettersøkte samtykker, jf. bokstav a, dersom den ettersøkte har unnlatt å forlate riket, enda han i 45 dager har hatt mulighet til det, jf. bokstav b, han frivillig er vendt tilbake til riket etter å først å ha forlatt det, jf. bokstav c, eller Justisdepartementet samtykker, jf. bokstav d.

Andre ledd regulerer adgangen for den nordiske stat som det ettersøkte er overlevert til, til selv å strafforfølge for forhold som er begått før overleveringen. Hovedregelen er at slik strafforfølgning kan finne sted. Dersom det for dette forholdet foreligger en obligatorisk avslagsgrunn, skal strafforfølgning imidlertid ikke skje, jf. andre ledd bokstav a. Etter bokstav b gjelder det samme dersom forholdet er begått helt eller delvis i Norge og forholdet ikke er straffbart etter norsk lovgivning. I slike tilfeller kan forfølgning likevel innledes når påtalemyndigheten samtykker.

Adgangen for Norge til å videre utlevere en person til et tredje land, og til selv å strafforfølge for forhold som er begått før det straffbare forhold vedkommende er overlevert for, reguleres av §§ 19 og 20.

Til § 9

Paragrafen bestemmer hvilke norske myndigheter som er kompetente til å motta en nordisk arrestordre, og svarer til konvensjonen artikkel 8. I motsetning til etter den nordiske utleveringsloven § 9, skal arrestordren sendes direkte til politimesteren der den ettersøkte oppholder seg, jf. første ledd første punktum. Er myndigheten som oversender arrestordren usikker på hvilket politidistrikt vedkommende befinner seg i, fastsetter andre punktum at arrestordren skal sendes Kripos, og ikke statsadvokaten eller riksadvokaten slik ordningen er etter den nordiske utleveringsloven § 9.

Det fremgår av andre ledd at feilsendt arrestordre ikke kan avslås, men straks må sendes til den kompetente myndighet. Den myndigheten som har utstedt arrestordren, skal underrettes om dette.

Til § 10

Paragrafen er en særbestemmelse om bruk av tvangsmidler i overleveringssaker. Første ledd første punktum er et utslag av forpliktelsen til å pågripe den ettersøkte og behandle arrestordren som hastesak, jf. konvensjonen artikkel 9 og 14 nr. 1. I reservasjonen «hvis ikke det er åpenbart at overlevering må avslås etter § 5 eller vil bli avslått etter § 6» ligger at den ettersøkte ikke skal pågripes når det ut fra opplysningene i arrestordren er på det rene at det foreligger en obligatorisk avslagsgrunn, eller når påtalemyndigheten har bestemt seg for at den ikke vil etterkomme arrestordren. Det kan for eksempel være at den ettersøkte allerede er dømt og er under soning for det forholdet arrestordren gjelder, eller at han eller hun var under den kriminelle lavalder da det straffbare forholdet ble begått. Eller det kan tenkes at den ettersøkte er under etterforskning i Norge for det forholdet arrestordren gjelder, og påtalemyndigheten vil strafforfølge den ettersøkte her. I saker som dette vil pågripelse ikke ha noen hensikt, men tvert om kunne forsinke avgjørelsen om overlevering. I disse tilfellene vil pågripelse også kunne være en uforholdsmessig reaksjon overfor den ettersøkte.

Første ledd andre punktum tilsvarer konvensjonen artikkel 9 nr. 1. For det første skal den pågrepne informeres om arrestordren. Dette er en presisering av straffeprosessloven § 177. Den pågrepne skal også informeres om adgangen til å samtykke til overlevering og en eventuell strafforfølgning for andre forhold, og hvilke rettsfølger et slikt samtykke har, jf. konvensjonen artikkel 11. Forsvarer skal oppnevnes, jf. tredje punktum, og godtgjøres av det offentlige i samsvar med straffeprosesslovens regler.

Andre ledd gjelder varetektsfengsling. Første punktum fastsetter at dersom overlevering ikke kan skje innen tre dager, og påtalemyndigheten ønsker å beholde den pågrepne, skal vedkommende framstilles for retten. Framstillingsfristen svarer til straffeprosessloven § 183. Andre punktum fastsetter at de alminnelige fengslingsvilkårene i straffeprosessloven må være oppfylt for at retten kan beslutte varetektsfengsling.

I tråd med prinsippet om gjensidig anerkjennelse skal tingretten i sin avgjørelse av fengslingsspørsmålet legge til grunn de opplysningene som er framlagt i arrestordren, med mindre disse er åpenbart uriktige, jf. andre ledd tredje punktum. Dette er også ordningen etter den nordiske utleveringsloven § 12 første ledd. Det innebærer at tingretten ikke skal prøve det faktiske eller rettslige grunnlaget for pågripelsesbeslutningen eller annen avgjørelse arrestordren bygger på.

For å sikre at arrestordren etterkommes innefor de fristene § 13 setter, kan fengslingsperioden maksimalt være to uker, med adgang til forlengelse to uker om adgangen, jf. andre ledd fjerde og femte punktum.

Dersom det forligger en konkurrerende anmodning om utlevering, vil det ikke være mulig å avgjøre om arrestordren skal etterkommes innenfor fristene i § 13. Erfaringsmessig vil det kunne ta lang tid å ta stilling til om det er utleveringsbegjæringen eller arrestordren som skal etterkommes. Det samme gjelder dersom det ettersøkte tidligere er utlevert fra en tredje stat og denne staten må samtykke til overleveringen. Det er derfor ikke grunn til å ha spesielle frister for fengsling i disse tilfellene. I disse tilfellene vil de alminnelige fristene i straffeprosessloven § 185 første ledd gjelde.

Til § 11

Er den ettersøkte vernet av immunitet eller et privilegium for den aktuelle lovovertredelsen, kan personen ikke overleveres med mindre immuniteten eller privilegiet oppheves. Har norske myndigheter kompetanse til å oppheve immuniteten, skal påtalemyndigheten straks anmode angjeldende myndighet om opphevelse. Oppheves immuniteten eller privilegiet, behandles arrestordren på vanlig måte.

Dersom det er utenlandsk myndighet som har kompetanse til å oppheve immuniteten, er det den myndighet som har utstedt arrestordren, som skal framsette en anmodning om opphevelse. I slike tilfeller må derfor påtalemyndigheten gi beskjed til den utstedende myndighet om at arrestordren ikke kan gjennomføres før immuniteten eller privilegiet er opphevet.

Fristene for å treffe avgjørelse om overlevering begynner ikke å løpe før immuniteten eller privilegiet er opphevet, jf. § 13 fjerde ledd.

Bestemmelsen svarer til konvensjonen artikkel 16.

Til § 12

I enkelte tilfeller kan den som kreves overlevert, være overlevert eller utlevert til Norge fra en annen stat. Det kan da være visse begrensninger i adgangen til å overlevere personen for et straffbart forhold som er begått før utleveringen.

Første ledd regulerer tilfellene der personen er overlevert fra en annen nordisk stat. I disse tilfellene er den klare hovedregel at videre overlevering kan skje, jf. første punktum. Det foreligger imidlertid enkelte unntak dersom den som kreves videreoverlevert tidligere er overlevert fra Island. I disse tilfellene fastsetter andre ledd at personen ikke skal overleveres uten at islandske myndigheter har samtykket dersom vedkommende er islandsk statsborger, eller dersom handlingen vedkommende kreves overlevert for utgjør en politisk lovovertredelse.

Tredje ledd regulerer tilfellene der den ettersøkte tidligere er utlevert til Norge fra en stat utenfor Norden. I disse tilfellene vil det kunne foreligge begrensninger i adgangen til å overlevere vedkommende for et straffbart forhold som er begått før utleveringen. Den nordiske konvensjonen bygger på at slike begrensninger skal respekteres, og det vil derfor ikke være adgang til å overlevere personen i disse tilfellene hvis ikke de kompetente myndigheter i den stat personen er utlevert fra, samtykker til overleveringen.

Fjerde ledd regulerer saksbehandlingen når det kreves samtykke for å overlevere personen. Den kompetente myndighet i Norge skal straks sørge for at det blir sendt en anmodning til den angjeldende stat for å be om samtykke til overlevering.

Dersom den ettersøkte tidligere er overlevert fra Island, kan påtalemyndigheten selv sende en slik anmodning. Dersom den ettersøkte tidligere er utlevert fra en stat utenfor Norden, skal påtalemyndigheten sende saken til departementet som skal besørge at nødvendig samtykke blir innhentet.

Fristene i § 13 begynner ikke å løpe før det nødvendige samtykke er innhentet.

Bestemmelsen svarer til konvensjonen artikkel 17 og 24 nr. 1.

Adgangen til å videreutlevere en person som tidligere er overlevert til Norge fra en annen nordisk stat til en stat utenfor Norden, reguleres av § 20.

Til § 13

Paragrafen regulerer hvilke myndigheter som treffer avgjørelse om overlevering, og hvilke prosedyrer og frister som gjelder for avgjørelsen.

Første ledd fastslår at det er påtalemyndigheten som skal treffe avgjørelse om arrestordren skal etterkommes eller ikke. Det vil også være påtalemyndigheten som avgjør om det skal settes vilkår for overleveringen. Dette gjelder både når den ettersøkte samtykker til overlevering, og når vedkommende ikke samtykker. Dersom vedkommende ikke samtykker, skal imidlertid spørsmålet om vilkårene for overlevering foreligger avgjøres av retten, jf. tredje ledd første punktum.

Det er ikke fastsatt i loven hvilket nivå innefor påtalemyndigheten som skal treffe avgjørelse om overlevering. Som det framgår av punkt 5.1.6 vil det i de fleste tilfeller være politimesteren som skal treffe avgjørelsen. I visse tilfeller, for eksempel dersom det foreligger en konkurrerende strafforfølgning i Norge, bør imidlertid den myndighet som har kompetanse til å ta ut tiltale i saken avgjøre spørsmålet om overlevering. Det samme gjelder dersom det er satt i gang strafforfølgning mot den ettersøkte på grunn av et annet straffbart forhold, og det er spørsmål om iverksettelsen av overleveringen skal utsettes, jf. § 16. Dersom det foreligger to konkurrerende arrestordre, bør avgjørelsen treffes av statsadvokaten. Foreligger det en konkurrerende anmodning om utlevering til et tredjeland, skal beslutningen om hvilken anmodning som skal etterkommes treffes av Justisdepartementet, jf. § 14 andre ledd. De nærmere bestemmelser om kompetansedeling innen påtalemyndigheten vil bli fastsatt i påtaleinstruksen.

Andre til fjerde ledd inneholder tidsfrister for når en avgjørelse om overlevering skal være truffet. Tidsfristene følger av konvensjonen artikkel 14. Fristene er nye i forhold til gjeldende rett, da den nordiske uleveringsloven ikke setter frister.

Andre ledd regulerer de tilfellene hvor den ettersøkte samtykker til overlevering. Det følger av første punktum at endelig avgjørelse om overlevering skal treffes senest tre dager etter at samtykket er gitt.

I henhold til § 10 skal den ettersøkte informeres om adgangen til å samtykke allerede ved pågripelsen. For at samtykket skal være gyldig, bestemmer § 13 andre ledd tredje punktum at det skal avgis skriftlig. Det skal også framgå at den ettersøkte har blitt orientert om virkningene av et samtykke. Det er full adgang til å trekke et samtykke tilbake, jf. innledningen i fjerde punktum. Dette kan gjøres formløst og på et hvilket som helst tidspunkt før overlevering faktisk er gjennomført. Dersom samtykket trekkes tilbake, må bestemmelsene i tredje ledd følges, dvs. at saken må bringes inn for tingretten.

Samtykket skal gis til påtalemyndigheten. Dette er en endring fra gjeldende rett, hvor samtykket skal avgis i rettsmøte.

Den ettersøkte kan også samtykke til rettsforfølgning for andre lovovertredelser som er begått forut for overleveringen. Også dette samtykket skal være skriftlig og være avgitt etter at vedkommende har blitt informert om rettsvirkningene. Samtykket kan trekkes tilbake, likevel slik at det bare kan trekkes tilbake sammen med samtykke til overlevering, jf. andre ledd fjerde punktum.

Dersom den ettersøkte ikke samtykker til rettsforfølgning for andre lovovertredelser som er begått forut for overleveringen, men har samtykket til å overleveres, avgjør påtalemyndigheten om han skal overleveres etter reglene i loven her. Det er ikke nødvendig å sende saken til tingretten.

Tredje ledd regulerer de tilfellene der den ettersøkte ikke har samtykket til overlevering, eller samtykket er trukket tilbake før avgjørelsen er gjennomført. I disse tilfellene skal saken bringes inn for tingretten som ved kjennelse skal avgjøre om vilkårene for overlevering er oppfylt. Når saken er brakt inn for tingretten, kan påtalemyndigheten ikke treffe avgjørelse om overlevering før rettens kjennelse er rettskraftig. Går rettens kjennelse ut på at vilkårene for overlevering ikke er oppfylt, skal påtalemyndigheten avslå arrestordren uten nærmere vurdering. Dersom retten kommer til at vilkårene for overlevering er oppfylt, skal saken sendes tilbake til påtalemyndigheten som treffer avgjørelse om overlevering og eventuelt setter vilkår. En arrestordre vil i disse tilfellene bare kunne avslås dersom det foreligger en fakultativ avslagsgrunn, jf. § 6, eller det foreligger en konkurrerende arrestordre fra en annen nordisk stat. Unntak fra dette gjelder dersom det i tillegg til en nordisk arrestordre foreligger en utleveringsbegjæring fra en stat utenfor Norden på samme person. I slike tilfelle skal saken sendes Justisdepartementet for avgjørelse, jf. § 14.

Tredje ledd tredje punktum bestemmer at tingretten så vidt mulig skal behandle spørsmålet om overlevering i rettsmøte om varetektsfengsling. Å avholde to rettsmøter bør som regel være unødvendig, ettersom arrestordren er grunnlaget for begge avgjørelsene. Som ved vurderingen av varetektsfengsling skal tingretten treffe avgjørelse på grunnlag av opplysningene som framgår av arrestordren, med mindre de er åpenbart uriktige, jf. fjerde punktum.

Rettens kjennelse kan ankes, jf. femte punktum. Ankesfristen er imidlertid forkortet til tre dager, jf. sjette punktum. Dette er i samsvar med fristen for vanlige utleveringsbegjæringer, jf. utleveringsloven § 11. En anke har alltid oppsettende virkning. Det følger av åttende punktum at rettskraftig avgjørelse om mulig skal foreligge innen 30 dager etter pågripelsen av den ettersøkte.

Fjerde ledd regulerer de tilfellene der arrestordren mangler opplysninger eller det foreligger andre forhold som medfører at arrestordren ikke kan effektueres umiddelbart. I disse tilfellene begynner fristen ikke å løpe før manglene er rettet.

Påtalemyndighetens vedtak om overlevering kan påklages, jf. sjette ledd. Dette gjelder både positive og negative vedtak og spørsmålet om hvilke vilkår som skal settes. Klagen kan i imidlertid ikke begrunnes med at vilkårene for overlevering ikke er til stede. Spørsmålet om vilkårene for overlevering er oppfylt er et spørsmål som hører inn under domstolen. Straffeprosessloven § 59 a gjelder tilsvarende, likevel slik at klagefristen er tre dager. Overordnet påtalemyndighet skal så vidt mulig avgjøre klagen innen tre dager. Fristene er satt for å sikre at overlevering kan skje innen de frister konvensjonen setter. Klagen har oppsettende virkning.

Sjuende ledd fastsetter i samsvar med konvensjonen artikkel 18 at norske myndigheter så snart en avgjørelse foreligger skal kontakte den myndigheten som har utstedt arrestordren.

Åttende ledd er en hjemmel til å gi forskrifter om samtykke.

Til § 14

Paragrafen supplerer § 12 og svarer til konvensjonen artikkel 15.

Første ledd gjelder prosedyren for avgjørelsen når det foreligger konkurrerende nordiske arrestordre. I disse tilfellene skal påtalemyndigheten treffe avgjørelse om hvilken arrestordre som skal etterkommes. Det vil være det nivå innen påtalemyndigheten som har kompetanse til å ta ut tiltale i den mest alvorlige saken som skal avgjøre hvilken arrestordre som skal etterkommes.

Andre ledd gjelder tilfeller der en nordisk arrestordre kolliderer med en begjæring om utlevering fra en eller flere stater utenfor Norden. I disse tilfellene skal Justisdepartementet treffe avgjørelse. Før saken sendes til departementet, skal påtalemyndigheten forsikre seg om at vilkårene for overlevering foreligger, herunder sørge for at den ettersøkte har samtykket til overleveringen eller at spørsmålet er avgjort av tingretten. Påtalemyndigheten skal også ha foretatt en vurdering av om de fakultative avslagsgrunnene bør benyttes. Utleveringsbegjæringen behandles etter de vanlige reglene i utleveringsloven. Om mulig bør begge anmodninger oversendes samlet til departementet.

I disse tilfellene vil det ikke være mulig å overholde fristene i § 13. Påtalemyndigheten må derfor straks underrette den utstedende myndighet om forsinkelsen, jf. § 13 femte ledd.

Tredje ledd angir hvilke momenter det skal legges vekt på i vurderingen, og tilsvarer konvensjonens artikkel 15 nr. 1. Listen av hensyn er ikke uttømmende. Konvensjonen berører ikke våre forpliktelser etter statuttene for den internasjonale straffedomstolen, jf. lov 15. juni 2001 nr. 65. Dersom det skulle være konkurrerende anmodninger om overlevering fra en nordisk stat og Den internasjonale straffedomstolen, skal dermed anmodningen fra Den internasjonale straffedomstolen etterkommes.

Til § 15

Paragrafen regulerer fristen for iverksetting av avgjørelse om overlevering, og svarer til konvensjonen artikkel 19 og den nordiske utleveringsloven § 15 første ledd. Normalt skal overlevering være iverksatt senest fem dager etter at det foreligger en endelig avgjørelse om overlevering, jf. første ledd første punktum. Dersom dette ikke er mulig, skal det avtales en ny frist med den som har utstedt arrestordren.

Andre ledd fastsetter at fristen kan utsettes dersom det foreligger tungtveiende humanitære hensyn. Dette skal være en snever unntaksregel, som i første rekke tar sikte på situasjonene der overlevering kan medføre fare for den ettersøktes liv eller helse. Andre personlige forhold, som for eksempel den ettersøktes alder, familiesituasjon eller livssituasjon for øvrig, kan også etter omstendighetene tillegges vekt, men slike forhold kan bare være utslagsgivende i helt spesielle tilfeller. Hensynet til den ettersøkte må veies mot den interesse den anmodende stat har i overleveringen. Hvor lang tid det er gått siden den handlingen som begrunner overleveringen, fant sted, kan også spille inn i vurderingen. Det samme gjelder handlingens art og grovhet.

Arrestordren skal iverksettes så snart de tungtveiende humanitære hensynene ikke lenger foreligger.

Til § 16

Paragrafen regulerer utsatt iverksetting av en avgjørelse om overlevering, og svarer til konvensjonen artikkel 20 nr. 1. Bestemmelsen ivaretar de samme hensyn som den nordiske utleveringsloven § 6, men er modifisert ved at det nå ikke lenger er forbud mot å overlevere den ettersøkte i disse tilfellene.

Første ledd første punktum slår fast at dersom den ettersøkte strafforfølges i Norge for et annet straffbart forhold enn den arrestordren gjelder, kan iverksettingen utsettes. Det samme gjelder etter andre punktum, dersom den ettersøkte er dømt og skal sone en straff for et annet forhold. I disse tilfellene er det ikke adgang til å avslå en arrestordre, det er selve iverksettingen som kan utsettes. Når rettsforfølgningen er over og/eller straffen er ferdig sonet, skal den ettersøkte overleveres.

I tilfellene nevnt ovenfor kan det besluttes å overlevere vedkommende midlertidig, jf. andre ledd. Vilkårene for dette, herunder når vedkommende skal tilbakeføres, skal avtales skriftlig mellom den myndighet som utstedte arrestordren, og norsk påtalemyndighet.

Det vil her som ellers være påtalemyndigheten som treffer avgjørelse om arrestordren skal iverksettes med en gang, om den skal utsettes, eller om den ettersøkte skal overleveres midlertidig. Når den ettersøkte er dømt for et straffbart forhold og er frihetsberøvet, følger det av tredje ledd at påtalemyndigheten skal innhente uttalelse fra kriminalomsorgen før det avgjøres om gjennomføringen skal utsettes eller ikke, og om den ettersøkte skal overleveres midlertidig.

Til § 17

Paragrafen regulerer utstedelse av en arrestordre fra Norge. Etter første ledd første punktum kan påtalemyndigheten utstede en arrestordre til en annen nordisk stat dersom det foreligger skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling som etter loven kan medføre fengsel. Etter andre punktum kan påtalemyndigheten utstede en arrestordre til fullbyrding når det foreligger en rettskraftig dom på fengsel eller annen frihetsberøvelse. Det vises for øvrig til merknadene til § 2.

Andre ledd fastsetter at en arrestordre skal utformes i samsvar med § 2.

Til § 18

Paragrafen regulerer varetektsfradrag og svarer til konvensjonen artikkel 22. Ved overlevering til straffullbyrding her i riket skal det gjøres fradrag for varetekt som er utholdt i den staten som overleverte vedkommende, jf. første punktum. Når den ettersøkte overleveres til strafforfølgning, følger det av andre punktum at det skal gis fradrag for utholdt varetekt dersom vedkommende blir idømt fengselsstraff på grunnlag av det forholdet arrestordren gjelder. Utmålingen av varetektsfradraget skjer etter straffelovens regler.

Til § 19

Paragrafen regulerer i hvilken grad den overleverte kan strafforfølges i Norge for straffbare forhold som er begått før overlevering til Norge. Bestemmelsen svarer i all hovedsak til konvensjonen artikkel 23.

Hovedregelen er at slik strafforfølgning kan skje. Dette kommer til uttrykk innledningsvis i første ledd. I dag gjelder motsatt utgangspunkt, jf. den nordiske utleveringsloven § 7 og utleveringsloven § 12.

Bokstav a til c angir unntak fra hovedregelen. En person kan ikke strafforfølges for tidligere forhold dersom det for dette forholdet foreligger en obligatorisk avslagsgrunn, jf. bokstav a. Vedkommende var for eksempel under den kriminelle lavalder da handlingen ble begått. Strafforfølgning kan heller ikke skje dersom det foreligger en avgjørelse som avskjærer videre strafforfølgning i den staten personen var overlevert fra. Det samme gjelder om det foreligger en rettskraftig avgjørelse i en annen Schengenstat som avskjærer videre strafforfølgning. I disse tilfellene vil det være i strid med prinsippet om «ne bis in idem» å strafforfølge personen. Det vises til merknadene til § 5 for en nærmere beskrivelse av disse avslagsgrunnene.

I henhold til bokstav b kan en person som er overlevert fra Island, ikke strafforfølges for politiske forbrytelser uten at Island samtykker. Dette er i samsvar med konvensjonen artikkel 23 nr. 1 bokstav b, jf. artikkel 27.

Etter bokstav c kreves det også samtykke fra den stat som overleverte vedkommende, dersom norske myndigheter ønsker å strafforfølge personen for et forhold som er begått helt eller delvis på territoriet til denne staten, og forholdet ikke er straffbart etter denne statens lovgivning.

Andre ledd gjør enkelte unntak fra første ledd og regulerer de tilfeller hvor personen likevel kan strafforfølges.

Til § 20

Det følger av konvensjonen artikkel 24 nr. 2 at videre utlevering eller overlevering til stater utenfor Norden bare kan skje på visse vilkår. Hovedregelen er at enten vedkommende selv eller den iverksettende stat må samtykke til slik videre utlevering. Paragrafen gjennomfører forpliktelsen.

Det følger av første ledd at videreutlevering bare skje på vilkårene fastsatt i bokstavene a til d.

Andre ledd gjelder saksbehandlingen. Videreutlevering av personer som er overlevert til Norge til land utenfor Norden treffes av departementet etter reglene i utleveringsloven. Avgjørelse om videreoverlevering til en annen nordisk stat treffes på vanlig måte av påtalemyndigheten etter prosedyrene i §§ 12 og 13.

Til § 21

Paragrafen gir regler om beslag og overlevering av ting i forbindelse med arrestordre, og bygger på konvensjonen artikkel 25. Beslagsplikten går imidlertid noe lenger enn konvensjonens bestemmelser ved at den i tillegg til ting som antas å ha betydning som bevis eller som er utbytte av det straffbare forholdet, også omfatter: (i) ting som er frambrakt ved eller har vært gjenstand for den straffbare handlingen, (ii) tredjemannsinndragning og (iii) utvidet inndragning.

Første ledd oppstiller en plikt for påtalemyndigheten til å ta beslag i ting som antas å ha betydning som bevis i den saken arrestordren gjelder, eller som er utbytte av dette straffbare forholdet. Med «utbytte» menes det samme som i straffeloven § 34. Plikten gjelder bare for gjenstander påtalemyndigheten blir kjent med under etterforskningen. Påtalemyndigheten har med andre ord ingen særskilt aktivitets- eller undersøkelsesplikt i overleveringssaker.

Etter første ledd andre punktum kan påtalemyndigheten også beslaglegge og overlevere gjenstander som er omfattet av straffeloven §§ 34 til 37 b. Vilkårene i disse bestemmelsene må være til stede. I tillegg forutsettes det at inndragningen er begjært av den staten som har utstedt arrestordren, og at det ville vært adgang til inndragningen etter lovgivningen i den staten. Reglene om beslag i straffeprosessloven gjelder så langt de passer, jf. § 3.

Etter andre ledd skal beslag og overlevering skje selv om den ettersøkte er død eller forsvunnet.

Tredje ledd åpner for at påtalemyndigheten kan holde tilbake ting når de antas å ha betydning som bevis i en pågående straffesak her i riket. I stedet for å holde tilbake tingen, kan den overleveres midlertidig.

I fjerde ledd slås det fast at overlevering av en beslaglagt ting ikke får betydning for tredjemanns rettigheter i tingen. Om nødvendig kan det settes vilkår for å beskytte slike rettigheter.

Bestemmelsene i § 21 gjelder bare når det tas beslag i forbindelse med en sak hvor det er utstedt en arrestordre som kan etterkommes. Ved anmodning om beslag i andre saker gjelder utleveringsloven § 24.

Til § 22

Paragrafen omhandler situasjonen ved transport over norsk territorium av ettersøkte som skal overleveres fra en nordisk stat til en annen og svarer til konvensjonen artikkel 21 og den nordiske utleveringsloven § 18. Slik transport kan skje uten samtykke fra norske myndigheter.

Til § 23

I første ledd samtykker Stortinget til at konvensjonen ratifiseres.

Andre ledd fastslår at loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Ifølge konvensjonen artikkel 29 trer konvensjonen i kraft tre måneder etter at samtlige stater har samtykket til å være bundet av konvensjonen. Departementet legger til grunn at loven skal tre i kraft fra samme tidspunkt.

Etter konvensjonen artikkel 29 nr. 5 kan de stater som har gitt slikt samtykke, avtale at konvensjonen skal tre i kraft mellom dem, selv om ikke alle stater har samtykket, og konvensjonen dermed ikke har trådt i kraft. I andre ledd andre punktum er det derfor bestemt at Kongen kan bestemme at loven bare skal gjelde mellom visse stater.

Loven vil gjelde for arrestordre som er mottatt etter lovens ikrafttredelse, jf. tredje ledd. Dette gjelder selv om det straffbare forhold arrestordren gjelder ble begått før lovens ikrafttredelse. For utleveringsbegjæringer som er mottatt før loven trer i kraft gjelder den nordiske utleveringsloven fra 1961.

Til § 24

I § 24 foreslås det endringer i andre lover.

I nr. 1 foreslås det endringer i lov 15. november 1963 om fullbyrding av nordiske dommer på straff § 6 som endrer henvisningen fra en henvisning til den nordiske utleveringslov til loven her. Endringen av henvisning medfører også en realitetsendring ved at forbudet mot å strafforfølge en person for et forhold som er begått før det forhold som ligger til grunn for begjæringen om soningsoverføring, modifiseres. Det vises til pkt. 4.4 for en nærmere gjennomgang av bestemmelsen.

I nr. 2 foreslås det tilsvarende endringer i lov 5. juni 1970 nr. 35 om utlevering for å få iverksatt vedtak om frihetsinngrep truffet av myndighet i annet nordisk land § 9.

Endringen i § 1 i denne loven er en nødvendig endring som følge av at den nordiske utleveringsloven oppheves og erstattes med en ny lov om nordisk arrestordre. Den medfører ingen realitetsendring. I nr. 3 foreslås det endringer i lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere.

Endringen i § 18 andre ledd er oppretting av en henvisningsfeil. Henvisningen i bestemmelsen til § 11 første ledd skal være til andre ledd.

Endringene i de øvrige bestemmelsene i utleveringsloven er nødvendige endringer som følge av at den nordiske overleveringsloven oppheves og erstattes med en ny lov om nordisk arrestordre.