3 Gjeldende rett

Etter den nordiske utleveringsloven § 1, jf. § 3, kan Norge utlevere en person til en annen nordisk stat når vedkommende i den staten er siktet eller tiltalt for en handling som etter statens lovgivning kan medføre fengselsstraff eller en annen frihetsberøvende reaksjon, eller vedkommende er idømt en slik reaksjon der. Gjelder utleveringsbegjæringen flere straffbare forhold, er det tilstrekkelig at kun ett av forholdene har ført til eller kan føre til en frihetsberøvende reaksjon, jf. § 3.

Utleveringssystemet er fakultativt: Det er i utgangspunktet opp til norske myndigheters skjønn å avgjøre om utleveringsbegjæringen skal etterkommes eller ikke, jf. § 1. I noen tilfelle har norske myndigheter imidlertid plikt til å avslå utleveringsbegjæringen selv om vilkårene i § 3 er oppfylt. Dette er tilfellet når det i Norge er avsagt dom, vedtatt forelegg eller meddelt påtaleunnlatelse for handlingen utleveringsbegjæringen gjelder, jf. § 5. Som hovedregel plikter norske myndigheter også å avslå en utleveringsbegjæring når den ettersøkte er norsk statsborger, når handlingen er begått i Norge eller utleveringsbegjæringen gjelder en politisk forbrytelse, jf. §§ 2 og 4.

Utlevering skjer på vilkår om at den ettersøkte ikke settes under strafforfølgning eller straffullbyrding for en annen handling han eller hun har begått før utleveringen, når det i Norge er avsagt dom, vedtatt forelegg eller meddelt påtaleunnlatelse for handlingen. Med mindre departementet gir samtykke til utlevering, gjelder det samme når vedkommende har vært siktet for handlingen her i riket, men forfølgningen er innstilt etter bevisets stilling. Er den ettersøkte norsk statsborger, er strafforfølgning eller straffullbyrding for en slik handling i utgangspunktet avskåret selv om forholdet ikke er avsluttet ved en slik reaksjon i Norge. Nærmere regler om dette er gitt i § 7. Etter denne bestemmelsens andre ledd kan det til utleveringen også stilles andre vilkår det finnes grunn til.

I § 6 er det regler om utsatt og betinget utlevering når den ettersøkte er under strafforfølgning eller straffullbyrding i Norge.

Prosedyren i utleveringssaker er regulert i § 9 til § 15. Loven legger opp til direkte kommunikasjon mellom de nasjonale påtalemyndigheter ved oversending av utleveringsbegjæringer, jf. § 9.

Kravene til innholdet i utleveringsbegjæringen følger av § 9 andre og tredje ledd. Det skal blant annet gis opplysninger om den ettersøktes identitet og statsborgerskap, om det foreligger en pågripelsesbeslutning eller rettskraftig dom, samt om arten av og tid og sted for den straffbare handlingen.

For å sikre utlevering kan det treffes beslutning om bruk av tvangsmidler mot den ettersøkte, jf. § 12. Retten skal i slike tilfelle legge opplysningene i utleveringsbegjæringen til grunn for avgjørelsen.

Avgjørelse om utlevering treffes enten av påtalemyndigheten eller Justisdepartementet. Påtalemyndigheten kan bare beslutte utlevering når den ettersøkte samtykker til utlevering, jf. § 14. Samtykket må gis i rettsmøte. I andre tilfelle må saken sendes til Justisdepartementet for avgjørelse.

Den nordiske utleveringsloven setter ingen frist for avgjørelse om utlevering. Det er imidlertid bestemt i § 15 at en utleveringsbegjæring som etterkommes, skal settes i verk så snart råd er.