5 Prosessuelle bestemmelser - overlevering fra Norge til en annen nordisk stat

5.1 Behandlingen av en nordisk arrestordre

5.1.1 Innledning

I dette kapitlet drøftes prosedyrene for behandlingen av nordiske arrestordre som Norge mottar fra en annen nordisk stat. De sentrale spørsmålene er hvilke myndigheter som skal være kompetente til å motta arrestordren (punkt 5.1.3), i hvilken grad det kan eller skal anvendes tvangsmidler mot den ettersøkte (punkt 5.1.5) og hvilke myndigheter som skal være kompetente til å treffe avgjørelse om overlevering. Spørsmålet om avgjørelse om overlevering må vurderes separat for tilfellene der den ettersøkte samtykker til overlevering, tilfellene der den ettersøkte ikke samtykker, tilfellene der det foreligger konkurrerende anmodninger om overlevering og tilfellene der den ettersøkte tidligere er overlevert eller utlevert fra en annen stat.

Krav til innhold og utforming av en nordisk arrestordre omtales i punkt 5.1.2. Fristene for avgjørelse om overlevering omtales i punkt 5.1.4. Hvordan en endelig avgjørelse om overlevering skal iverksettes, behandles i punkt 5.1.7, og i punkt 5.1.8 omhandles i hvilken grad påtalemyndigheten kan eller skal beslaglegge og overlevere gjenstander som antas å ha betydning som bevis i saken eller er utbytte av den straffbare handlingen arrestordren gjelder.

5.1.2 Innholdet i en nordisk arrestordre

Krav til utforming og innhold av en nordisk arrestordre er regulert i konvensjonen artikkel 7. Bestemmelsen svarer til den nordiske utleveringsloven § 9 andre ledd. En arrestordre skal innholde opplysninger om den ettersøktes identitet og nasjonalitet, opplysninger om den myndighet som har utstedt arrestordren, angivelse av grunnlaget for arrestordren, angivelse av det straffbare forholdet samt gjerningsbeskrivelse. Dersom det skal overleveres til straffullbyrding, skal det opplyses hvilken straff vedkommende er blitt idømt. Som vedlegg til konvensjonen følger det et skjema som inneholder de opplysninger som framgår av artikkel 7. Dette skal fylles ut av kompetent myndighet og utgjør en nordisk arrestordre.

Mangelfulle opplysninger i arrestordren er ikke en avslagsgrunn. Om arrestordren ikke inneholder de foreskrevne opplysninger, må mottakerstaten kontakte den staten som har utstedt arrestordren, for å få utfyllende opplysninger. Utgangspunktet for tidsfristene konvensjonen fastsetter for avgjørelse om overlevering, må imidlertid knyttes til det tidspunktet mottakerstaten har mottatt de nødvendige opplysningene.

Dersom den ettersøktes oppholdssted er ukjent, kan han eller hun registreres i Schengen informasjonssystem (SIS). Når en slik registrering foretas av en EU-medlemsstat, vil den som regel skje på bakgrunn av en europeisk arrestordre som legges inn i kopi. En europeisk arrestordre skal anses som en nordisk arrestordre av de øvrige nordiske stater. Etter konvensjonen artikkel 8 nr. 3 skal en registrering i SIS tilsvare en nordisk arrestordre dersom registreringen inneholder alle de nødvendige opplysninger. Dersom registreringen ikke inneholder alle de nødvendige opplysninger, skal registreringen tilsvare en nordisk arrestordre inntil en alminnelig arrestordre er mottatt.

Konvensjonens bestemmelser er foreslått gjennomført i lovens § 2.

5.1.3 Mottak av en nordisk arrestordre

Den nordiske utleveringsloven bygger på direkte kommunikasjon mellom de nasjonale påtalemyndigheter ved oversendelse av utleveringsbegjæringer, jf. § 9. Som hovedregel skal begjæringene sendes riksadvokaten, men er den ettersøktes oppholdssted kjent, kan begjæringen sendes direkte til den stedlige statsadvokat eller politimester. Etter konvensjonen artikkel 8 skal en nordisk arrestordre kommuniseres mellom de myndigheter statene har utpekt som utstedende og iverksettende rettshåndhevende myndigheter. I praksis vil det som i dag si politi eller påtalemyndighet. De enkelte stater står imidlertid fritt til å peke ut hvilke rettshåndhevende myndigheter som skal være kompetente til å motta en arrestordre.

I høringsnotatet foreslo departementet at gjeldende kompetansefordeling ble opprettholdt, dvs. at andre nordiske stater skulle sende arrestordre til riksadvokaten, eller til statsadvokat eller politimester når den ettersøktes oppholdssted er kjent.

Riksadvokaten har i sin høringsuttalelse framholdt at hovedregelen bør være motsatt av det departementet gikk inn for i høringsnotatet. Etter riksadvokatens oppfatning bør lovens ordning være at en nordisk arrestordre skal sendes den stedlige politimester når den ettersøktes oppholdssted er kjent. Og er ikke oppholdsstedet kjent, skal arrestordren sendes Kripos og ikke riksadvokaten. Som begrunnelse for det siste viser riksadvokaten til at den arrestordren gjelder, vil kunne være ettersøkt (for eksempel etterlyst via Interpol eller Schengen informasjonssystem), og at det derfor er enklere for Kripos å utføre de nødvendige undersøkelser for å bringe den ettersøktes oppholdssted på det rene. Riksadvokaten viser også til at det ikke er noen påtalemessige grunner til at saken behøver å passere riksadvokaten.

Departementet er enig med riksadvokatens synspunkter, og går inn for å utforme lovteksten i overensstemmelse med riksadvokatens forslag. Denne løsningen har støtte i målsetningen om en rask og enkel overleveringsprosedyre.

5.1.4 Frister for behandling og iverksetting av en nordisk arrestordre

En hovedmålsetting i konvensjonen er å legge til rette for at overlevering skal kunne skje så raskt som mulig. Det er derfor lagt til rette for minst mulig byråkratiske ordninger.

Det framgår videre av artikkel 14 at en nordisk arrestordre skal behandles og iverksettes som hastesak. Dersom den ettersøkte samtykker til overlevering, bør beslutningen treffes senest tre dager etter at samtykket er gitt. I andre tilfeller bør det treffes endelig avgjørelse om fullbyrding innen 30 dager etter pågripelsen av den ettersøkte. Avgjørelsen skal iverksettes så snart som mulig etter at den er truffet, og overlevering skal skje senest 5 dager etter at den endelige avgjørelsen om overlevering er truffet, jf. artikkel 19.

Departementet ønsker å legge opp til prosedyrer og rutiner som medfører at fristene i konvensjonen kan overholdes i de aller fleste tilfeller. I tillegg foreslås konkrete frister. I flertallet av sakene vil antakelig overlevering kunne skje godt innenfor maksimumsfristene. En oversittelse av fristene får imidlertid ingen rettsvirkninger.

5.1.5 Undersøkelse, bruk av tvangsmidler og den ettersøktes rettigheter

Etter den nordiske utleveringsloven § 10 skal påtalemyndigheten straks etter at en utleveringsbegjæring er mottatt, sette i gang undersøkelse for å bringe på det rene om vilkårene for utlevering er til stede. Samtidig skal det oppnevnes forsvarer for den ettersøkte, jf. § 13 nr. 1. Ved behandlingen av utleveringsbegjæringen har den ettersøkte de rettigheter som følger av straffeprosessloven, jf. den nordiske utleveringsloven § 10 andre ledd. Det betyr blant annet at den ettersøkte ved pågripelse skal informeres om utleveringsbegjæringens innhold og grunnlaget for denne, samt gis adgang til å forklare seg til politiet, jf. straffeprosessloven §§ 177 og 180.

Etter den nordiske utleveringsloven § 12 kan det anvendes tvangsmidler i samme utstrekning som i saker angående lovbrudd av tilsvarende art som forfølges i Norge. Vurderingen av om tvangsmidler kan anvendes, skjer dermed på grunnlag av straffeprosesslovens bestemmelser. Ved avgjørelse av om vilkårene er til stede, kan retten legge til grunn rettsavgjørelsen som følger med begjæringen, uten ytterligere prøving. Med mindre retten bestemmer noe annet, skal dens beslutning om å anvende tvangsmidler gjelde til begjæringen om utlevering er avgjort og utlevering i tilfelle er satt i verk, jf. § 12 andre ledd. Beslutning om fengsling skal som hovedregel likevel ikke gjelde i mer enn tre uker.

Konvensjonen artikkel 9 regulerer den ettersøktes rettigheter. Ved pågripelse skal han eller hun informeres om den nordiske arrestordren og dens innhold og om muligheten til å gi samtykke til overlevering. Se nærmere om samtykke til overlevering i proposisjonen 5.1.6.2. Den ettersøkte har etter artikkel 9 krav på juridisk bistand og tolk i samsvar med nasjonale regler.

Konvensjonen artikkel 10 regulerer bruk av tvangsmidler i påvente av en beslutning om overlevering av den ettersøkte. Som etter den nordiske utleveringsloven § 12, kan varetektsfengsling og andre tvangsmidler anvendes i samsvar med nasjonale regler.

Departementet foreslo i høringsnotatet en bestemmelse som både regulerer pågripelse, bruk av varetektsfengsling og andre tvangsmidler, samt den ettersøktes rettigheter under behandlingen av en nordisk arrestordre.

I høringsnotatet foreslo departementet at den ettersøkte skulle framstilles for varetektsfengsling innen 24 timer dersom det var nødvendig å beholde den pågrepne. Begrunnelsen for å forkorte fristen for framstilling for varetektsfengsling var ønsket om å sikre en raskest mulig behandling og gjennomføring av overleveringen.

Riksadvokaten, Det nasjonale statsadvokatembete og Politidirektoratet hadde innvendinger mot den forkortede fristen for framstilling for varetektsfengsling, og mente alle at fristen burde være tre dager som i ordinære straffesaker, jf. straffeprosessloven § 183.

Riksadvokaten uttaler:

«En kortere frist i disse sakene, som formentlig vil være sjeldne for den enkelte tjenestemann i påtalemyndigheten, kan i en travel hverdag virke villedende og kan i den ytterste konsekvens medføre at en mistenkt blir sittende lengre pågrepet enn loven foreskriver. Når det ikke er pekt på avgjørende grunner til å ha en annen frist enn hovedregelen, bør man ha den samme regel her som ellers. Sakenes hasteelement tilsier naturlig nok at den siktede bør fremstilles så snart som mulig, men det vil følge av loven og alminnelige straffeprosessuelle prinsipper selv om man setter fristen i samsvar med hovedregelen i straffeprosessloven § 183.»

Oslo politidistrikt uttaler at i overleveringssaker

«vil hovedregelen være at man vil holde den pågrepne i over 24 timer, nettopp med tanke på å få gjennomført overleveringen. Erfaringsmessig vil det svært sjelden la seg gjøre å pågripe samt å få til den faktiske overleveringen innen 24 timer. I tilfeller hvor den pågrepne samtykker til overlevering, noe som etter lovforslaget kan gjøres overfor påtalemyndigheten og ikke i rettsmøte som etter dagens lovgivning, vil det være svært praktisk å kunne holde den pågrepne inntil 3 dager i påvente av overleveringen uten å måtte fremstille ham for varetektsfengseling. Dette vil spare både påtalemyndigheten, politiet og domstolen for de ressursene det krever å fremstille en person for varetektsfengsling. Det bemerkes forøvrig at den pågrepne i de fleste saker som gjelder utlevering innen Norden samtykker til utlevering.»

Oslo statsadvokatembete støtter departementets forslag i høringsnotatet og viser til at grunnlaget for overleveringen følger direkte av arrestordren, og at det av den grunn ikke er nødvendig med etterforskning.

På bakgrunn av synspunktene fra høringsrunden har departementet endret standpunkt, og går inn for at den ordinære fremstillingsfristen i straffeprosessloven § 183 bør gjelde også i overleveringssaker.

5.1.6 Avgjørelse om overlevering

5.1.6.1 Innledning

I dette punktet behandles spørsmålet om hvilken myndighet som skal avgjøre om lovens vilkår for å etterkomme en nordisk arrestordre er oppfylt, og hvilken myndighet som skal treffe den endelige avgjørelsen av om arrestordren skal etterkommes eller ikke. Det må skilles mellom tilfellene der (i) den ettersøkte samtykker, (ii) vedkommende ikke samtykker, (iii) det foreligger konkurrerende arrestordre eller utleveringsbegjæringer om samme person og (iv) den ettersøkte tidligere er utlevert fra en stat utenfor Norden.

5.1.6.2 Når den ettersøkte samtykker

Etter den nordiske utleveringsloven § 14 første ledd kan påtalemyndigheten som hovedregel treffe avgjørelse om utlevering når den ettersøkte har samtykket til utlevering i rettsmøte. I disse tilfellene prøver ikke retten om lovens vilkår for å etterkomme utleveringsbegjæringen er oppfylt.

I tillegg til å samtykke til utlevering kan den ettersøkte samtykke til rettsforfølgning for straffbare forhold vedkommende har begått før utleveringen, jf. § 7 første ledd nr. 2.

Konvensjonen fastsetter i artikkel 11 at den ettersøkte kan samtykke til overlevering. Det følger av nr. 2 at statene skal iverksette de nødvendige tiltak for at samtykket innhentes på en slik måte at det framgår at vedkommende har avgitt det frivillig, med full kjennskap til følgene. Med henblikk på dette har den ettersøkte rett til juridisk bistand. For øvrig legger konvensjonen ingen føringer for prosedyren for avgjørelse i slike saker. Det må dermed være opp til statene selv å avgjøre om samtykket som i dag må gis i rettsmøte, eller om det skal være tilstrekkelig at samtykket gis overfor påtalemyndigheten. Statene står også fritt til å vurdere hvilken myndighet som skal treffe avgjørelsen i slike saker. Den eneste formelle begrensningen konvensjonen legger på statenes valg i så måte, er at avgjørelsen må treffes av en rettshåndhevende myndighet, jf. artikkel 3. I Norge anses ikke Justisdepartementet som en rettshåndhevende myndighet, og kan derfor ikke treffe avgjørelse i slike saker, slik de i mange tilfeller vil gjøre etter den nordiske utleveringsloven § 14. I tillegg til den formelle begrensningen må statene ved valget av behandlingsmåte ta hensyn til prinsippet om gjensidig anerkjennelse og målsetningen om en rask og enkel behandling av en nordisk arrestordre, jf. fortalen og artikkel 14.

På samme måte som i dag kan den ettersøkte etter konvensjonen også samtykke til rettsforfølgning for straffbare forhold vedkommende har begått før overleveringen. Den ettersøkte kan dessuten samtykke til videreoverlevering til en stat utenfor Norden, jf. artikkel 24 nr. 2. Etter konvensjonen skal den ettersøkte kunne kalle tilbake samtykket i samsvar med nasjonale regler.

I høringsnotatet foreslo departementet at påtalemyndigheten som i dag skal kunne treffe avgjørelse om overlevering når den ettersøkte samtykker til overlevering. Kravet om at samtykket må gis i rettsmøte ble ikke foreslått videreført i høringsnotatet; det skal være tilstrekkelig at samtykket gis overfor påtalemyndigheten. Forslaget innebar at saken derfor heller ikke skal bringes inn for retten for prøvelse av om de materielle vilkårene for overlevering er oppfylt. Samtykket kan i samsvar med konvensjonen også gis til rettsforfølgning for andre forhold.

Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til departementets forslag om at påtalemyndigheten skal kunne treffe avgjørelse om overlevering når den ettersøkte overfor påtalemyndigheten samtykker til overlevering.

Departementet viderefører på denne bakgrunn forslaget i høringsnotatet om at påtalemyndigheten kan treffe avgjørelse i slike saker uten å gå veien om domstolen. Samtykket vil etter lovforslaget kunne gis også til rettsforfølgning for andre straffbare forhold begått forut for overleveringen. Saken skal bare bringes inn for retten for prøvelse av om lovens vilkår er oppfylt hvis samtykket trekkes tilbake. Forslaget ivaretar konvensjonens målsetning om en rask og enkel overleveringsprosedyre basert på gjensidig anerkjennelse av rettslige beslutninger, og legger til rette for at konvensjonens frister kan overholdes.

I høringsnotatet sto det følgende om prosedyrene for å innhente samtykke og hvilke krav som skulle stilles:

«[Det foreslås] at departementet gis kompetanse til å gi nærmere bestemmelser i forskrift om fremgangsmåten for pågripelse og innhenting av samtykke til overlevering. Det kan for eksempel være aktuelt med bestemmelser om at det skal settes opp en rapport ved pågripelsen, der det skal fremgå at den ettersøkte er gitt opplysninger om arrestordren og hva et samtykke til overlevering innebærer, samt om han vil samtykke eller ikke. Det kan også bestemmes at den ettersøkte skal underskrive rapporten, slik at rapporten kan utgjøre et eventuelt skriftlig samtykke etter lovforslaget § 11 andre ledd første punktum. Et alternativ kan også være at det utarbeides et samtykke-skjema. Det vil kunne forenkle overleveringsprosessen om skjemaet utformes på flere språk, idet en ettersøkt som ikke forstår norsk, vil få anledning til å vurdere samtykke uten at eller før politiet innkaller tolk.»

Ingen høringsinstanser har kommentert dette.

Etter departementets syn bør hovedprinsippene for hvordan et samtykke skal gis, framgå av lovteksten. Nærmere bestemmelser kan fastsettes i forskrift eller i retningslinjer.

Som nevnt ovenfor har samtykke til utlevering hittil måttet avgis i rettsmøte for å være gyldig, jf. den nordiske utleveringsloven § 14. Som det framgår ovenfor anser departementet det nå som tilstrekkelig at samtykke gis til påtalemyndigheten. Adgangen til å avslå en arrestordre er snevrere enn adgangen til å avslå en utleveringsbegjæring etter dagens regler, og det foreligger dessuten mindre rom for skjønn.

For å skape notoritet bør et samtykke likevel avgis skriftlig. Det bør også gjøres klart at den ettersøkte skal ha fått informasjon om rettsvirkningene av et samtykke. Samtykket skal videre foreligge ved overlevering. Dersom samtykket trekkes tilbake før overlevering er gjennomført, må saken sendes til tingretten som avgjør om vilkårene for overlevering er til stede.

Enkelte høringsinstanser har pekt på behovet for en nærmere regulering av hvilke nivåer i påtalemyndigheten som skal treffe avgjørelse i samtykketilfellene. Etter riksadvokatens oppfatning bør det reguleres i loven at påtalemessige avgjørelser i overleveringssaker som hovedregel skal treffes av politiet. Riksadvokaten uttaler:

«Dette er saker som skal behandles raskt, og som gjennomgående ikke reiser vanskelige spørsmål. Normalt er det derfor neppe nødvendig at en statsadvokat behandler arrestordren.»

Fra dette utgangspunktet må det etter riksadvokatens oppfatning likevel gjøres et unntak for tilfellene der

«straffeforfølgning er påbegynt i Norge, enten for det samme lovbruddet eller for et annet lovbrudd. En forstår motivene slik at det skal foretas en avveining av hvor langt saken er kommet i Norge, om det også er andre mistenkte i saken m.v. I noen saker vil den mistenkte allerede være siktet, jf. straffeprosessloven § 82. I så fall følger det av påtaleinstruksen § 17-1 at spørsmålet om å henlegge saken da som regel skal forelegges overordnet påtalemyndighet hvis tiltalespørsmålet hører under denne. (Det samme må gjelde der det blir spørsmål om å stille saken i bero etter straffeprosessloven § 250.) Arrestordren må således sendes den instans i påtalemyndigheten som har tiltalekompetansen dersom den person arrestordren gjelder, er siktet for et forhold hvor politiet ikke selv kan ta ut tiltale.) Er den som begjæres overlevert, ikke siktet i Norge, må påtalemyndigheten i politiet derimot kunne treffe de påtalemessige avgjørelser selv om saken gjelder en forbrytelse der statsadvokaten eller riksadvokaten ville være tiltalekompetent.»

I samme retning uttaler Oslo statsadvokatembeter:

«I utkastet benyttes ordet "påtalemyndigheten" uten at det noe sted skilles mellom de forskjellige nivåene i påtalemyndigheten, jf. straffeprosessloven § 55. Slik Oslo statsadvokatembeter ser det, kan det være grunn til å vurdere om det ikke bør bestemmes at enkelte avgjørelser i denne type saker bør tas av statsadvokatene og ikke av påtalemyndigheten i politiet. Dette kan for eksempel gjelde avslag i medhold av lovens § 5. Oslo statsadvokatembeter forutsetter imidlertid at kompetansebestemmelser for påtalemyndigheten i denne type saker kan gis i egen forskrift eller i inntas i påtaleinstruksen.»

Departementet er av den oppfatning at for å overholde de korte fristene konvensjonen fastsetter, bør avgjørelse om overlevering ikke løftes opp til et høyere nivå i påtalemyndigheten enn det som er nødvendig. Som riksadvokaten mener departementet derfor at avgjørelser om overlevering som hovedregel bør treffes av den lokale politimesteren eller øverste påtaleansvarlig dersom politimesteren ikke har påtalekompetanse. Tilsvarende hovedregel er valgt i den danske implementeringen av konvensjonen. I noen saker kan det imidlertid av hensyn til den praktiske gjennomføringen av arrestordren, rettssikkerheten eller bestemmelser i straffeprosessloven være nødvendig at avgjørelsen treffes på et høyere nivå. Som riksadvokaten og Oslo Statsadvokatembete peker på, kan et eksempel på det siste være saker der norske myndigheter vurderer å avslå en arrestordre på grunnlag av at den ettersøkte er under strafforfølgning i Norge. Spørsmålet om å henlegge saken eller stille den i bero skal forelegges overordnet påtalemyndighet hvis tiltalespørsmålet hører under denne, jf. påtaleinstruksen § 17-1. I slike saker må arrestordren derfor sendes den instans i påtalemyndigheten som har tiltalekompetansen dersom den person arrestordren gjelder, er siktet for et forhold hvor politiet ikke selv kan ta ut tiltale.

I likhet med Oslo Statsadvokatembeter mener departementet at kompetansedelingen innen påtalemyndigheten best kan reguleres i påtaleinstruksen. Departementet vil sørge for de nødvendige endringer.

5.1.6.3 Når den ettersøkte ikke samtykker

Etter den nordiske utleveringsloven § 14 skal departementet alltid treffe avgjørelse om utlevering når den ettersøkte ikke samtykker til utlevering. Retten skal imidlertid også i disse sakene avgjøre om lovens vilkår for utlevering er oppfylt.

Konvensjonen angir ikke hvilken myndighet som skal treffe avgjørelse om overlevering.

I høringsnotatet foreslo departementet at spørsmålet om overlevering skulle bringes inn for tingretten når den ettersøkte ikke samtykket til overlevering overfor påtalemyndigheten. Tingretten skulle ta stilling både til om vilkårene for overlevering er oppfylt, og om arrestordren skulle etterkommes. Det ble videre foreslått at overleveringsspørsmålet om mulig skulle behandles i rettsmøtet om varetektsfengsling.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om dette.

Departementet går som i høringsnotatet inn for at domstolen skal avgjøre om lovens vilkår for å etterkomme arrestordren er oppfylt i de tilfellene den ettersøkte ikke samtykker til overlevering. Det samme skal gjelde i de tilfellene samtykket trekkes tilbake.

Til forskjell fra forslaget i høringsnotatet går departementet imidlertid inn for at påtalemyndigheten treffer avgjørelsen av om arrestordren skal etterkommes ikke. Avgjørende for dette endrede standpunktet er at det skjønnet som ligger i vurderingen av om frivillige avslagsgrunner skal gjøres gjeldende, for eksempel om handlingen heller bør strafforfølges i Norge, er en utpreget påtalevurdering. Domstolens kompetanse bør derfor være begrenset til å prøve om det foreligger en arrestordre slik denne er definert i lovforslaget § 1, og om det foreligger obligatoriske avslagsgrunner som er til hinder for overlevering. Kommer domstolen til at vilkårene for overlevering er oppfylt, skal saken sendes påtalemyndigheten for avgjørelse.

Som følge av at departementet går inn for at det er påtalemyndigheten - og ikke domstolen - som skal treffe den endelige avgjørelsen om overlevering, foreslås det at påtalemyndighetens vedtak skal kunne påklages i samsvar med straffeprosessloven § 59 a. Det kan bl.a. klages over påtalemyndighetens skjønn ved bruk av de fakultative avslagsgrunnene. Det kan imidlertid ikke klages over at vilkårene for overlevering ikke er tilstede. Av hensyn til en rask avvikling av saken er tidsfristene i § 59 a innskjerpet. Klagen skal ha oppsettende virkning.

5.1.6.4 Ved konkurrerende anmodninger

Etter gjeldende rett skal Justisdepartementet treffe avgjørelse om utlevering når det foreligger konkurrerende utleveringsbegjæringer. Dette gjelder uavhengig av om den ettersøkte samtykker til utlevering eller ikke, og uavhengig av om begjæringene kommer fra nordiske stater eller stater utenfor Norden. Også i slike saker er utgangspunktet at domstolen avgjør om lovens vilkår for utlevering er oppfylt.

Konvensjonen skiller mellom tilfellene der det foreligger konkurrerende nordiske arrestordre og tilfellene der det i tillegg til en nordisk arrestordre foreligger en anmodning om utlevering fra en stat utenfor Norden om samme person. I det første tilfellet gjelder konvensjonens hovedregel om at avgjørelsen må treffes av en rettshåndhevende myndighet, jf. artikkel 15 nr. 1. I det andre tilfellet gjelder ikke denne begrensningen, jf. artikkel 15 nr. 2. Foreligger det konkurrerende begjæringer og en eller flere av disse er fra en stat utenfor Norden, står man etter konvensjonen fritt til å velge hvilken myndighet som skal avgjøre hvilken begjæring som skal etterkommes. Det innebærer at avgjørelse som i dag vil kunne treffes av Justisdepartementet. Bestemmelsene påvirker ikke de nordiske staters forpliktelser i henhold til statuttene for den internasjonale straffedomstol eller i henhold til andre internasjonale domstoler for forbrytelser mot internasjonal humanitær rett, jf. artikkel 15 nr. 3.

I høringsnotatet gikk departementet inn for at domstolen skal treffe avgjørelse om overlevering/utlevering både når det foreligger konkurrerende nordiske arrestordre og når det i tillegg til en nordisk arrestordre foreligger en utleveringsbegjæring fra en stat utenfor Norden.

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til at domstolen skal treffe avgjørelse i den første situasjonen. Riksadvokaten er imidlertid kritisk til at domstolen skal treffe avgjørelse om overlevering når det foreligger konkurrerende anmodninger om overlevering eller utlevering og en eller flere av disse kommer fra en stat utenfor Norden. Etter riksadvokatens oppfatning bør avgjørelsen i slike saker treffes av departementet, slik ordningen er i dag, fordi rettens oppgave etter gjeldende utleveringsordning er

«å fastslå om vilkårene for å etterkomme den utstedende stats anmodning er oppfylt, mens avgjørelsen om hvilken utenlandsk arrestordre eller utleveringsbegjæring som skal gjennomføres eller tas til følge, er en skjønnsmessig avgjørelse knyttet særlig til hva som gir best kriminalitetsbekjempelse som naturlig hører hjemme i den utøvende makt.»

Departementet slutter seg til riksadvokatens vurderinger, og går inn for at Justisdepartementet skal treffe avgjørelse i saker der det i tillegg til en nordisk arrestordre foreligger en utleveringsbegjæring fra en stat utenfor Norden. Denne løsningen er også valgt i de øvrige nordiske staters implementering av konvensjonen.

Når det gjelder konkurrerende nordiske arrestordre skal avgjørelsen treffes av påtalemyndigheten i tråd med hovedregelen ellers.

5.1.6.5 Når den ettersøkte tidligere er utlevert fra en stat utenfor Norden

Når den ettersøkte tidligere er utlevert fra en stat utenfor Norden, kan det ligge visse begrensninger i adgangen til å overlevere personen for et straffbart forhold som er begått før utleveringen. I de fleste saker om utlevering fra stater utenfor Norden vil det være en betingelse for utleveringen at personen ikke utleveres eller overleveres videre for slike forhold uten denne statens samtykke. Det følger av konvensjonen artikkel 17 at slike begrensninger skal respekteres.

Etter departementets syn bør henvendelser om slikt samtykke fremdeles sendes gjennom departementet, enten direkte mellom justisdepartementene i de enkelte stater eller gjennom diplomatiske kanaler. Når det er snakk om å overlevere en person som tidligere er utlevert fra en stat utenfor Norden for et forhold som er begått forut for utleveringen, vil derfor saken måtte sendes til Justisdepartementet som vil besørge innhenting av samtykke.

Departementet ser ingen grunn til å fravike hovedregelen om at det er påtalemyndigheten som treffer avgjørelse om overlevering i disse tilfellene. Når samtykke er mottatt, skal derfor saken sendes tilbake til påtalemyndigheten for avgjørelse.

5.1.7 Iverksetting av avgjørelse om overlevering

Etter den nordiske utleveringsloven § 15 skal en beslutning om utlevering settes i verk så snart råd er. Konvensjonen fastsetter i artikkel 19 at en avgjørelse om overlevering skal iverksettes snarest mulig på en dato som avtales mellom de berørte myndigheter, og som hovedregel senest 5 dager etter at endelig avgjørelse om overlevering foreligger. I høringsnotatet ble det i lovutkastet § 13 foreslått en tilsvarende bestemmelse.

Etter den nordiske utleveringsloven § 6 og konvensjonen artikkel 20 kan den staten som treffer avgjørelse om utlevering eller overlevering, utsette overleveringen eller midlertidig overlevere den ettersøkte når vedkommende er under rettsforfølgning eller soner en dom i denne staten. Tilsvarende bestemmelser ble foreslått i utkastet i høringsnotatet §§ 14 og 15.

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til høringsnotatets bestemmelser om iverksettingen av avgjørelse om overlevering.

Departementet viderefører på denne bakgrunn utkastet i høringsnotatet.

5.1.8 Beslag og overlevering av ting

Etter den nordiske utleveringsloven § 14 siste ledd kan det besluttes at gjenstander som er beslaglagt under saken i Norge, skal overgis til den myndighet som har begjært utleveringen. Konvensjonen artikkel 25 pålegger den staten som den ettersøkte overleveres fra, på eget initiativ, eller etter anmodning fra den som utstedte arrestordren, å beslaglegge og overlevere gjenstander som antas å være påkrevd som bevismateriale, eller som den ettersøkte har ervervet som et resultat av lovovertredelsen. Bestemmelsen skal ikke forstås å oppstille en særlig aktivitets- eller undersøkelsesplikt for politiet, og den gjelder med de begrensninger som måtte følge av nasjonal rett.

I høringsnotatet ba departementet om høringsinstansenes syn på om beslagsplikten også burde omfatte ting som kunne bli gjenstand for utvidet inndragning.

Bare ØKOKRIM med støtte av Politidirektoratet og riksadvokaten berører dette spørsmålet, og anbefaler at spørsmålet vurderes under hvordan de øvrige konvensjonsparter innretter seg på dette punktet.

Hensynet til gjensidig anerkjennelse tilsier etter departementets oppfatning at beslagsplikten bør utvides noe sammenliknet med konvensjonen, blant annet ved også å omfatte tredjemannsinndragning og utvidet inndragning, jf. straffeloven § 37 b og 34 a. I den grad det i en overleveringssak ville vært adgang til å foreta inndragningen i den staten som har utstedt arrestordren, og denne staten ønsker det, er det etter departementets syn i tråd med konvensjonens grunntanke å oppstille en beslagsplikt også i slike tilfeller. Departementet foreslår derfor at gjenstander som omfattes av straffeloven §§ 34 til 37 b, skal kunne beslaglegges og overleveres.