4 Vilkår for overlevering

4.1 Nærmere om overleveringsplikten

4.1.1 Innledning

Tradisjonelt er utlevering mellom stater bygget på prinsippet om at en stat selv avgjør om en person skal utleveres eller ikke. Dette prinsippet finner vi både i Europarådskonvensjonen om utlevering 13. desember 1957 og i andre bilaterale utleveringsavtaler Norge har inngått.

I den senere tid er det imidlertid oppstått en ny type internasjonale avtaler bygget på prinsippet om gjensidig anerkjennelse. Et eksempel på dette er rammebeslutning 13. juni 2002 om den europeiske arrestordre og overlevering mellom EUs medlemsstater (Den europeiske arrestordre). Denne pålegger EUs medlemsstater å utlevere mistenkte og dømte lovbrytere til andre medlemsstater. Også avtalen mellom Norge og Island og EU om overlevering av mistenkte og dømte lovbrytere 28. juni 2006 bygger på prinsippet om gjensidig anerkjennelse.

Disse konvensjonene benytter også andre begreper og uttrykk. I stedet for «utlevering» brukes uttrykket «overlevering». Utrykk som «utleveringsbegjæring/anmodning», «den stat som begjærer utlevering», «den som er begjært utlevert» er erstattet med uttrykk som «arrestordre», «den utstedende myndighet», og «den ettersøkte/pågrepne». Disse uttrykkene er også brukt i lovforslaget her.

I tradisjonelle utleveringskonvensjoner og avtaler er det gjerne fastsatt at man ikke skal utlevere egne statsborgere, ikke utlevere for politiske forbrytelser og ikke utlevere dersom det forhold det anmodes om utlevering for, ikke er straffbart etter den anmodede stats lovgivning. Allerede i den nordiske utleveringsloven ble disse prinsippene modifisert. I den nordiske konvensjonen er disse unntakene på det nærmeste avskaffet.

4.1.2 Egne statsborgere

Etter den nordiske utleveringsloven § 2 kan norske statsborgere bare utleveres så framt han eller hun har hatt bopel i den stat som anmoder om utlevering de siste to år, eller den handling han eller hun kreves utlevert for, kan medføre høyere straff enn fengsel i fire år. Utlevering av norske statsborgere kan i utgangspunktet heller ikke skje for handlinger som i sin helhet er begått på norsk territorium.

I henhold til den nordiske konvensjonen er den klare hovedregel at man ikke lenger kan nekte overlevering av egne statsborgere. Dette er for øvrig i tråd med utviklingen i EU. Også den europeiske arrestordre har som det klare utgangspunkt at man ikke kan avslå en arrestordre for egne borgere. I tråd med konvensjonens krav er det derfor ikke inntatt noe unntak for overlevering av egne borgere til strafforfølgning. Når det gjelder overlevering til straffullbyrding, vil det være adgang til å nekte overlevering dersom fullbyrding skjer i Norge.

4.1.3 Politiske forbrytelse

Etter den nordiske utleveringsloven § 4 kan utlevering for politiske forbrytelser bare skje når handlingen også er straffbar i Norge og dersom den ettersøkte ikke er norsk statsborger. Etter den nordiske konvensjonen vil det ikke lenger være adgang til å avslå en arrestordre på dette grunnlaget. Etter departementets syn vil dette neppe ha praktiske konsekvenser.

4.1.4 Dobbel straffbarhet

De nordiske rettssystemene er preget av relativ stor rettsenhet, og også beskrivelsen av straffebudene er stort sett like. Det at man nå i all hovedsak avskaffer muligheten til å nekte overlevering for forbrytelser som ikke er straffbare i den iverksettende stat, har derfor liten betydning i praksis. Det finnes imidlertid enkelte forskjeller også mellom de nordiske land. For eksempel er den seksuelle lavalder 15 år i Danmark og på Island, mens den i Norge er 16 år. Danmark og Island vil dermed være forpliktet til å overlevere en person til Norge som har hatt seksuell omgang med en femtenåring i Norge.

4.1.5 Forholdet til menneskerettighetene

Fortalen til den nordiske konvensjonen nr. 4 og 6 omhandler forholdet til de grunnleggende menneskerettigheter. Det fastslås i nr. 6 at ingen skal utleveres/overleveres til et land der det er alvorlig risiko for at de vil bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Nr. 4 slår fast at konvensjonen respekterer de grunnleggende rettigheter slik de er garantert ved Den europeiske menneskerettskonvensjon.

Den Europeiske menneskeretstkonvensjon er ratifisert av alle de nordiske statene. Konvensjonens artikkel 3 om forbud mot tortur innebærer ikke bare at de nasjonale myndigheter selv skal avstå fra tortur, men også at myndighetene har et ansvar for å sørge for at ikke personen blir utsatt for tortur av andre. Det er slått fast i rettspraksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol at det vil være brudd på artikkel 3 dersom man utleverer en person til en stat dersom det kunne forventes at han eller hun ville bli utsatt for tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling. Det er antatt i teorien at det samme forbudet mot utlevering/overlevering gjelder i tilfeller der det kan forventes grove brudd på artikkel 5 (retten til frihet og sikkerhet) og artikkel 6 (retten til en rettferdig behandling) 1.

Den europeiske menneskerettskonvensjon er inkorporert i norsk lov gjennom lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). Det følger av loven § 3 at konvensjonens bestemmelser går foran annen lovgivning i tilfelle motstrid. Dersom utlevering/overlevering vil være i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon, kan utlevering/overlevering ikke skje.

I den danske udleveringsloven 28. august 2005 nr. 833 § 10 h er det tatt inn et forbud mot å overlevere en person dersom det er fare for at den overleverte pga. sin avstamming, tilhørighet til en spesiell befolkningsgruppe eller sin religiøse eller politiske oppfatning vil bli utsatt for forfølgelse av alvorlig karakter. Det er videre fastsatt at overlevering heller ikke skal skje dersom det er fare for at den overleverte vil bli utsatt for tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling.

De nordiske stater har et høyt utviklet rettssystem, og departementet legger til grunn at utlevering til de nordiske stater ikke kan komme i strid med den europeiske menneskerettskonvensjon.

Departementet ser derfor ikke behov for å foreslå at fare for at de overleverte skal bli utsatt for brudd på fundamentale rettigheter skal fastsettes som en avslagsgrunn. Dersom en slik situasjon mot formodning skulle oppstå, vil norske myndigheter uansett ha plikt til å avslå arrestordren, jf. menneskerettsloven § 3.

4.2 De enkelte avslagsgrunner

4.2.1 Innledning

Som nevnt ovenfor innholder den nordiske utleveringsloven enkelte bestemmelser om når en utleveringsbegjæring skal avslås. Bl.a. kan utlevering ikke skje for politiske forbrytelser. Utlevering kan heller ikke skje dersom det er avsagt dom, vedtatt forelegg eller meddelt påtaleunnlatelse for det samme forholdet. Det er også visse begrensninger på adgangen til å utlevere egne statsborgere.

Konvensjonens utgangspunkt er at den iverksettende stat har plikt til å pågripe og overlevere en person som det er utstedt en gyldig arrestordre på. Unntak for denne plikten er regulert i konvensjonen artikkel 4 og 5. Artikkel 4 fastsetter obligatoriske grunner for å avslå å en arrestordre, mens artikkel 5 gir en uttømmende liste over fakultative avslagsgrunner.

Etter artikkel 4 skal en arrestordre avslås dersom lovbruddet er omfattet av amnesti i den staten som mottar arrestordren, dersom den ettersøkte er endelig dømt eller frifunnet for den samme handlingen i en annen nordisk stat eller i en EU-medlemsstat, eller dersom den ettersøkte er under den kriminelle lavalder.

Etter artikkel 5 kan en arrestordre avslås dersom den ettersøkte allerede er under rettsforfølgning for det samme forholdet i den staten vedkommende kreves overlevert fra, eller dersom forholdet er begått på den iverksettende stats territorium og forholdet ikke utgjør en lovovertredelse der. Videre kan overlevering nektes dersom den ettersøkte er endelig dømt eller frifunnet for det samme forholdet i en stat utenfor EU og Norden, eller dersom de rettshåndhevende myndigheter i den iverksettende stat har besluttet ikke å innlede rettsforfølgning eller å bringe den til opphør. Det samme gjelder dersom det i en annen nordisk stat foreligger en avgjørelse som stenger for videre rettsforfølgning. Hvis den nordiske arrestordren er utstedt med henblikk på fullbyrdelse av straff eller annen frihetsberøvende reaksjon, og den ettersøkte oppholder seg, er statsborger i eller er bosatt i den iverksettende stat, kan en arrestordre avslås dersom den iverksettende stat selv påtar seg å fullbyrde dommen.

Konvensjonspartene står fritt til å avgjøre om de vil innta avslagsgrunnene i artikkel 5 i sin lovgivning. De kan også bestemme om de skal inntas i lovgivningen som obligatoriske avslagsgrunner, eller om det skal være opp til den kompetente myndighet å avgjøre om en avslagsgrunn skal benyttes i det enkelte tilfellet.

I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at det forelå et behov for å kunne anvende alle de fakultative avslagsgrunnene. Departementet foreslo videre at det skulle være obligatorisk å avslå å iverksette en arrestordre når det var gitt påtaleunnlatelse, en avslagsgrunn som følger av artikkel 5 nr. 4 i konvensjonen. En påtaleunnlatelse er en konstatering av straffskyld, og regnes som en strafferettslig reaksjon som er til hinder for at saken kan tas opp på ny.

Bare riksadvokaten har hatt merknader til spørsmålene om obligatoriske og fakultative avslagsgrunner. Merknadene er knyttet til spørsmålet om forbudet mot dobbelstrafforfølgning og er gjengitt under pkt. 4.2.4.

4.2.2 Amnesti

Etter artikkel 4 nr. 1 i konvensjonen skal en arrestordre avslås dersom lovovertredelsen som ligger til grunn for arrestordren er omfattet av et amnesti i Norge, og Norge har myndighet til å strafforfølge lovovertredelsen. Selv om dette er en situasjon som sjelden vil oppstå i praksis, er avslagsgrunnen tatt inn i lovforslaget som en obligatorisk avslagsgrunn i tråd med våre konvensjonsforpliktelser.

Dette var også foreslått i høringsnotatet, og ingen av høringsinstansene har hatt merknader.

4.2.3 Kriminell lavalder

Etter artikkel 4. nr. 3 i konvensjonen skal en arrestordre avslås hvis personen som kreves overlevert, på grunn av sin alder ikke er strafferettslig ansvarlig i den iverksettende stat. Alle de nordiske statene har i dag 15 år som den kriminelle lavalder. Bestemmelsen har derfor ikke praktisk betydning i dag. Departementet vil likevel lovfeste unntaket i tråd med konvensjonsteksten.

Dette var også foreslått i høringsnotatet, og ingen av høringsinstansene har hatt merknader.

4.2.4 Forbudet mot dobbel strafforfølgning - «ne bis in idem»

I henhold til den nordiske utleveringsloven kan utlevering ikke skje dersom det i Norge er avsagt dom, vedtatt forelegg eller meddelt påtaleunnlatelse for den handlingen utleveringen gjelder. I saker hvor etterforskning er innstilt, kan utlevering bare skje dersom vilkårene i straffeprosesssloven § 74 første og sjette ledd foreligger.

Etter artikkel 4 nr. 2 i den nordiske konvensjonen vil norske myndigheter ha plikt til å avslå en arrestordre dersom det foreligger en endelig dom for de samme handlinger i en nordisk stat eller i en annen EU-medlemsstat. Det følger videre av artikkel 5 nr. 3 at man kan nekte å overlevere en person dersom det foreligger endelig dom fra en tredjestat. Etter artikkel 5 nr. 4 kan en arrestordre avslås også når det er besluttet ikke å innlede rettsforfølgning i den staten som skal iverksette arrestordren, eller å bringe rettsforfølgningen til opphør. Videre kan en arrestordre avslås dersom de samme forhold er endelig avgjort i en annen nordisk stat, og denne avgjørelsen er til hinder for videre rettsforfølgning.

Forbudet mot dobbel strafforfølgning er nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjon 7. tilleggsprotokoll artikkel 4 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 7. Disse bestemmelsene gjelder imidlertid bare for dobbel strafforfølgning innenfor en og samme stat, og er dermed ikke relevante for en overleveringsplikt til andre nordiske stater.

Schengenkonvensjonen artikkel 54, som er bindende for alle de nordiske statene, inneholder et forbud mot dobbel strafforfølgning. Bestemmelsen lyder i uoffisiell norsk oversettelse:

«En person som det er avsagt rettskraftig dom mot i en konvensjonspart, kan ikke av en annen konvensjonspart forfølges rettslig for de samme forhold, forutsatt at straffen, i tilfelle domfellelse er fullbyrdet, er under fullbyrding eller ikke lenger kan fullbyrdes i henhold til lovgivningen i den konvensjonspart der dommen ble avsagt.»

Ifølge rettspraksis fra EF-domstolen gjelder prinsippet om «ne bis in idem» - slik det er nedfelt i Schengenkonvensjonen artikkel 54 - ikke bare der det foreligger rettskraftig dom, men også i de tilfellene der det foreligger en annen endelig avgjørelse fra en rettshåndhevende myndighet som hindrer videre strafforfølging. Bestemmelsen må tolkes ut fra dens formål, å sikre fri bevegelse av personer uten at de behøver å frykte ny rettsforfølgning i en sak som er avsluttet i en annen Schengenstat, og ikke ut fra prosedyremessige eller formelle kriterier som varierer fra stat til stat. 2 For eksempel vil et vedtatt forelegg i en Schengenstat stenge for videre rettsforfølgelse i en annen Schengenstat for det samme forholdet. 3

I høringsnotatet foreslo departementet at det skulle være obligatorisk å avslå en arrestordre dersom den ettersøkte var endelig dømt for de samme handlinger i en nordisk stat eller en EU-medlemsstat, og reaksjonen var helt fullbyrdet, under fullbyrding eller ikke lenger kunne fullbyrdes, og dersom det var gitt påtaleunnlatelse for forholdet i Norge. De andre avslagsgrunnene knyttet til prinsippet om «ne bis in idem» var foreslått som fakultative avslagsgrunner.

Av høringsinstansene er det bare riksadvokaten som har kommentert dette. Etter riksadvokatens syn burde det overveies om også overføring til tvungen psykisk helsevern eller tvungen omsorg etter straffeloven §§ 39 og 39 a og overføring til konfliktråd etter straffeprosessloven § 71 a skulle være obligatoriske avslagsgrunner.

Etter departementets syn bør en arrestordre avslås dersom det vil være i strid med Schengenkonvensjonen artikkel 54 å strafforfølge personen. Når videre strafforfølging i Norge er i strid med denne bestemmelsen, bør en person heller ikke overleveres.

I tråd med dette vil departementet foreslå at en nordisk arrestordre skal avslås dersom det i Norge foreligger en rettskraftig dom (enten denne er fellende eller frifinnende), dersom det er vedtatt forelegg og dersom det er meddelt påtaleunnlatelse for det samme forholdet. Dette er en videreføring av reglene i den nordiske utleveringsloven § 5. Når den ettersøkte er dømt eller har vedtatt et forelegg, skal arrestordren bare avslås dersom reaksjonen er fullbyrdet, er under fullbyrdelse eller ikke lenger kan fullbyrdes. Når den ettersøkte er gitt påtaleunnlatelse, skal arrestordren ikke avslås dersom det foreligger forhold som gjør at forfølgningen kan tas opp på ny i Norge, jf. straffeprosessloven § 74.

Etter straffeprosessloven § 71 a kan påtalemyndigheten beslutte å overføre en sak til megling i konfliktråd dersom straffskyld anses bevist. Det følger av lov 15. mars 1991 nr. 3 om megling i konfliktråd § 16 at en sak som er overført til konfliktråd og avsluttet med godkjent avtale, ikke kan tas opp på nytt med mindre den siktede bryter avtalen vesentlig.

Etter straffeloven § 44 kan en lovbryter ikke straffes dersom han eller hun var psykotisk eller bevisstløs på handlingstiden. Det samme gjelder en som på handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i høy grad. En som er straffri etter disse bestemmelsene, kan overføres til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg, jf. straffeloven § 39 og 39 a. Avgjørelsen om overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg treffes ved dom og vil avskjære videre strafforfølgning.

I høringsnotatet foreslo departementet at disse avslagsgrunnene skulle være fakultative.

Som nevnt ovenfor går riksadvokaten inn for at det overveies om dette bør være obligatoriske avslagsgrunner.

Departementet foreslår at en arrestordre skal avslås dersom det foreligger en godkjent avtale i konfliktråd i den samme saken, eller dersom det foreligger rettskraftig dom på overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg. Ved overføring til konfliktråd bør dette ikke gjelde dersom den ettersøkte har brutt avtalen vesentlig, og det er gitt melding om dette til påtalemyndigheten i medhold av konfliktrådsloven § 15. I slike tilfeller kan strafforfølgningen tas opp igjen i Norge, og personen bør da også kunne overleveres til strafforfølgning eller straffullbyrding i en annen nordisk stat.

Også det at forfølgningen av et straffbart forhold er innstilt, vil etter gjeldende rett i utgangspunktet avskjære videre strafforfølgning. Dette gjelder imidlertid ikke absolutt. Dersom innstillingen er henlagt pga. bevisets stilling, er det mulig å gjenåpne strafforfølgningen dersom det senere oppdages nye bevis av vekt, jf. straffeprosessloven § 74 første ledd. Dersom saken er innstilt fordi en nødvendig påtalebegjæring eller annen forutsetning for å fremme saken mangler, kan saken tas opp på nytt dersom denne feilen blir avhjulpet. Departementet foreslår at en arrestordre skal avslås dersom strafforfølgning for det samme forholdet i Norge er innstilt, med mindre det foreligger forhold som gjør at forfølgningen kan tas opp igjen i Norge.

Schengenkonvensjonen artikkel 54 fastsetter forbud mot ny strafforfølgning for samme forhold når saken er endelig avsluttet i en annen Schengenstat. Dersom det er truffet en avgjørelse som endelig avslutter en straffesak i en annen Schengenstat, vil det dermed ikke være anledning til å strafforfølge personen, verken i Norge eller i en annen nordisk stat. Heller ikke i disse tilfellene bør personen overleveres.

I tråd med konvensjonen om nordisk arrestordre artikkel 4 nr. 2 foreslår departementet at en nordisk arrestordre skal avslås hvis det foreligger endelig dom eller annen avgjørelse som avskjærer videre strafforfølgning for det samme forhold i en annen nordisk stat, en EU-medlemsstat eller en stat som er tilsluttet Schengensamarbeidet. I tilfelle domfellelse gjelder dette bare dersom dommen er fullbyrdet, under fullbyrding eller den ikke lenger kan fullbyrdes.

Når det gjelder endelige dommer fra stater som ikke er med i Schengensamarbeidet, foreslår departementet at det gis adgang til å avslå en arrestordre. I vurderingen av om arrestordren skal avslås, bør det blant annet legges vekt på straffens lengde og om hvorvidt straffen er gjennomført.

Det framgår av merknadene til den nordiske konvensjonen at de kompetente myndigheter ikke er forpliktet til å undersøke om det foreligger en dom eller annen avgjørelse som hindrer overlevering. Det er altså bare når påtalemyndigheten eller domstolene har informasjon om at det foreligger en slik dom eller avgjørelse, at en arrestordre skal avslås.

Norske avgjørelser som avskjærer videre strafforfølgning, framgår av det såkalte STRASAK-systemet. Etter departementets syn bør disse registrene sjekkes før overlevering skjer, og overlevering nektes dersom det er registrert en endelig avgjørelse for det samme forholdet.

Påtalemyndigheten vil imidlertid ikke ha direkte tilgang til opplysninger om dommer eller andre avgjørelser som avskjærer videre strafforfølgning i andre Schengenstater. Det bør etter departementets syn heller ikke pålegges en undersøkelsesplikt for påtalemyndigheten i disse tilfellene. Departementet foreslår derfor at det fastsettes i lovteksten at det er obligatorisk å avslå en arrestordre bare når påtalemyndigheten eller domstolene har kunnskap om at det foreligger en endelig dom eller annen avgjørelse som forhindrer videre strafforfølgning i utlandet.

EF-domstolen har i flere dommer tatt stilling til hva som anses som «det samme forholdet». I vurderingen har de lagt vekt på handlingens karakter, og ikke den rettslige klassifiseringen av lovbruddet. For eksempel vil eksport og import av narkotika anses som det samme forholdet. Etter departementets syn skal man bruke samme vurdering i loven her. Det vises for øvrig til merknadene til § 5.

4.2.5 Konkurrerende rettsforfølgning i Norge

Den grensekryssende kriminalitet er økende, og stadig oftere vil et strafferettslig forhold ha tilknytningspunkter til flere stater. Det er også en rekke lovbrudd hvor statene har ekstrateritoriell jurisdiksjon, jf. for Norges vedkommende straffeloven § 12 nr. 3 og 4. Det vil derfor være en rekke tilfeller hvor to eller flere nordiske stater vil ha jurisdiksjon i den samme saken.

Det følger av konvensjonen artikkel 5 nr. 1 at det er adgang til å avslå å iverksette en arrestordre når den ettersøkte allerede rettsforfølges for det samme forholdet i den iverksettende stat.

Det vil ofte være et hensiktsmessighetsspørsmål hvor en sak som kan rettsforfølges både i Norge og i en annet nordisk stat, faktisk skal rettsforfølges. Dette vil bero blant annet på hvor langt saken er kommet, i hvilken stat bevismateriale er lettest tilgjengelig, i hvilken stat eventuelle vitner befinner seg, om saken er en del av et større sakskompleks som rettsforfølges i én av statene, og hensynet til den ettersøkte selv. Spørsmålet løses etter departementets syn best av påtalemyndigheten i det enkelte tilfellet. Departementet foreslår på denne bakgrunn at avslagsgrunnen gjøres fakultativ. I praksis vil slike saker vanligvis kunne løses ved at de kompetente myndigheter i den stat som har utstedt en arrestordre og den iverksettende stat avtaler i hvilken stat strafforfølgningen mest effektivt kan gjennomføres.

Dette er i tråd med høringsnotatets forslag.

4.2.6 Saker begått helt eller delvis på norsk territorium

Etter gjeldende nordisk utleveringslov § 2 er hovedregelen at norsk statsborger ikke kan utleveres for handlinger som i sin helhet er begått her i riket.

Konvensjonen artikkel 5 nr. 2 åpner for at man kan avslå å iverksette en arrestordre dersom forholdet som ligger til grunn for arrestordren, etter den iverksettende stats lovgivning er begått helt eller delvis på denne statens territorium, og forholdet ikke utgjør en lovovertredelse etter den iverksettende stats lovgivning.

På grunn av de store likhetstrekkene mellom de nordiske statenes straffelovgivning, er unntaket lite praktisk. Departementet foreslår likevel å lovfeste en adgang - som en sikkerhetsventil - til å nekte å etterkomme en arrestordre i disse tilfellene.

Dette er i tråd med høringsnotatets forslag.

4.2.7 Fullbyrding av dom mot egne statsborgere og personer bosatt eller med opphold i Norge

I henhold til konvensjonen artikkel 5 nr. 5 kan en arrestordre avslås dersom den er utstedt med henblikk på fullbyrding av straff eller annen frihetsberøvende reaksjon i tilfeller der den ettersøkte er norsk statsborger eller har bopel eller opphold i Norge. Forutsetningen er at den iverksettende stat selv forplikter seg til å fullbyrde dommen.

Hvor det er mest hensiktsmessig at en person soner sin straff, vil variere. Den dømtes bosted vil ha betydning, og også hvor den dømtes familie har bosted.

Hvorvidt en arrestordre skal avslås på dette grunnlaget, må avgjøres i det enkelte tilfellet ut fra en skjønnsmessig vurdering. Departementet foreslår derfor at avslagsgrunnen skal være fakultativ.

4.3 Betinget overlevering

Det følger av konvensjonen artikkel 6 at den iverksettende stat kan kreve at den ettersøkte blir tilbakeført til soning dersom han eller hun er statsborger av eller bosatt i den iverksettende stat.

Som for avslagsgrunnen ved fullbyrding er også her formålet å legge til rette for at en soning eller annen reaksjonsfyllbyrding skal kunne foregå der det er mest hensiktsmessig. Dette vil ofte være den stat der den ettersøkte er bosatt. Det vises i denne sammenheng til lov 15. november 1963 om fullbyrding av nordiske dommer på straff, som gir domsstaten rett til å begjære fullbyrding i Norge dersom den dømte er statsborger av eller har fast bopel i Norge. På samme måte kan Norge begjære fullbyrding av frihetsstraff i de andre nordiske stater dersom den dømte er statsborger av eller har fast bopel i en annen nordisk stat.

Departementet foreslår at det tas inn en bestemmelse om betinget overlevering i tråd med konvensjonens artikkel 6.

4.4 Spesialitetsprinsippet

Spesialitetsprinsippet innebærer at en person ikke kan strafforfølges for straffbare forhold som er begått før det forhold som lå til grunn for at en person ble utlevert eller overlevert. Det følger av den nordiske utleveringsloven § 7 nr. 2 at en norsk statsborger ikke skal kunne strafforfølges eller straff fullbyrdes mot ham for noen annen før utleveringen begått straffbar handling med mindre enten departementet gir samtykke, han selv gir samtykke i rettsmøte, han har unnlatt å forlate det land han er utlevert til enda han i 1 måned uhindret har kunnet forlate det, eller han frivillig er vendt tilbake etter først å ha forlatt landet. Det følger videre av § 7 nr. 3 at ved politiske forgåelser gjelder reglene i nr. 2 også for personer som ikke er norske statsborgere. Etter nr. 4 kan en person heller ikke utleveres videre til en tredje stat uten at departementet samtykker.

I den nordiske konvensjonen er spesialitetsprinsippet modifisert og adgangen til å strafforfølge for straffbare forhold begått før overleveringen dermed utvidet. Hovedregelen i artikkel 23 er at en person kan strafforfølges for en handling som er begått forut for overleveringen. Dette gjelder også for norske statsborgere. Dersom et krav om overlevering for den aktuelle forbrytelse skulle vært avslått fordi det foreligger en obligatorisk avslagsgrunn, kunne vært avslått fordi det foreligger en fakultativ avslagsgrunn, eller personen er overlevert fra Island og det straffbare forhold anses som en politisk forbrytelse, kan i utgangspunktet strafforfølgning likevel ikke skje.

Vedkommende kan også som hovedregel overleveres videre til en annen nordisk stat, jf. artikkel 24. Det foreligger enkelte unntak for personer som er overlevert fra Island. For videre utlevering til en stat utenfor Norden er imidlertid spesialitetsprinsippet opprettholdt, jf. artikkel 24 nr. 2.

Ingen av høringsinstansene har hatt kommentarer til disse bestemmelsene.

Departementet foreslår at konvensjonens regler innarbeides i loven.

I lov 15. november 1963 om fullbyrding av nordiske dommer på straff § 6 er det en henvisning til reglene i den nordiske utleveringsloven § 7.

Også lov 5. juni 1970 nr. 35 om utlevering for å få iverksatt vedtak om frihetsinngrep truffet av myndighet i annet nordisk land § 9 inneholder bestemmelser om spesialitetsprinsippet og henviser til § 17 i den nordiske utleveringsloven når det gjelder saksbehandlingen.

Når den nordiske utleveringsloven oppheves, må det vurderes om bestemmelsene i disse to lovene skal henvise til bestemmelsene i loven her, dvs. om det skal anvendes samme modifiserte spesialitetsprinsipp også i disse lovene, eller om reglene i den nordiske utleveringsloven skal innarbeides i disse lovene.

Dette spørsmålet var ikke reist i høringsnotatet, og ingen av høringsinstansene har hatt kommentarer.

Etter departementets syn taler de beste hensyn for at det er lik adgang til å strafforfølge en person for handlinger som er begått før utleveringen eller soningsoverføringen, uansett hvilken lov som ligger til grunn for utleveringen eller overføringen. Departementet vil foreslå at det begge disse lovene endres i tråd med dette.

Se merknadene til de enkelte bestemmelsene for nærmere kommentarer.