18 Merknader til de enkelte lovbestemmelsene

Kapittel 1. Innledende bestemmelser

Til § 1 Lovens formål

Paragrafen angir lovens formål. Den bygger på § 1 i departementets høringsnotat fra 2003. Bergverksloven har ingen tilsvarende bestemmelse. Paragrafen skal bidra til å skape bevissthet om helt sentrale hensyn ved anvendelsen av loven, som er å «fremme og sikre samfunnsmessig forsvarlig forvaltning og bruk av mineralressursene i samsvar med prinsippet om en bærekraftig utvikling». Ved anvendelsen av lovens mange skjønnsmessige vurderingstemaer vil formålsbestemmelsen peke på de viktigste hensyn ved skjønnsutøvelsen.

Formålsbestemmelsen er knyttet til forvaltning og bruk av mineralressursene. Loven søker å legge til rette for at mineralressursene skal kunne utnyttes på en best mulig måte. Samfunnet har behov for mineraler, og regelverket legger derfor til rette for at mineralforekomstene i landet blir kartlagt slik at man får en oversikt over hvilke forekomster som finnes. Med bakgrunn i en god oversikt over utnyttbare forekomster, kan myndighetene vurdere samfunnets behov for mineraler, bransjens interesse i å skape en levedyktig virksomhet, berørte grunneieres og rettighetshaveres interesser i egen eiendom og kommende generasjoners behov for at det også i fremtiden finnes mineralressurser som kan utnyttes.

Det sentrale ved vurderinger etter mineralloven er samfunnets interesse på kort og lang sikt. Forvaltningen og bruken av mineralressursene skal skje i samsvar med prinsippet om en «bærekraftig utvikling». Bærekraftig utvikling er definert som en utvikling som sikrer behovene til dagens befolkning uten å svekke mulighetene for fremtidige generasjoner til å få sine behov dekket, jf. St.meld. nr. 46 (1988-89) om miljø og utvikling og Innst. S. nr. 273 (1988-89). Begrepet er generelt og er uttrykk for målsettingene i norsk ressurs- og miljøpolitikk om forsvarlig bruk av arealer og andre naturressurser balansert med samfunnsmessig forsvarlig utnytting i et langsiktig perspektiv.

Til § 2 Hensyn ved forvaltning og bruk av mineralressursene

Paragrafen er ny. Den angir viktige hensyn som skal ivaretas ved forvaltning og bruk av mineralressursene etter loven. Paragrafen gjør det tydeligere hva loven skal være et virkemiddel for å oppnå, og hva som er de viktigste samfunnsoppgaver loven skal bidra til å løse. Paragrafen vil ha betydning ved tolkning av loven. Uttrykkene som er valgt skal forstås i vid betydning, og er heller ikke en uttømmende liste over relevante hensyn i forståelsen av loven.

Første ledd viser til hensynene som er nevnt i formålsbestemmelsen. Hensynene i bokstav a til e vil gjelde innenfor rammen av formålsbestemmelsen.

Bokstav a synliggjør at forvaltningen og bruken av mineralressursene skal legge til rette for verdiskaping og næringsutvikling. Med verdiskaping menes samfunnsøkonomisk verdiskaping i vid forstand. Kjernen i dette målet er at mineralressursene skal forvaltes på den måten som gir størst samfunnsmessig nytte, alle hensyn tatt i betraktning. Forvaltningen og bruken av mineralressursene skal være mest mulig optimal i et samfunns­økonomisk perspektiv. Dette krever kunnskap om aktuelle mineralforekomster og mulighetene for utvinning av disse.

Loven er et viktig virkemiddel for å legge til rette for mineralvirksomhet og sysselsetting innenfor mineralnæringen. Det må derfor legges til rette for leting etter, undersøkelse av og utvinning av mineralske forekomster slik at bedrifter får insentiver til oppstart av virksomhet når produksjons- og markedsmuligheter tilsier dette.

Bokstav b viser til at det er en oppgave etter loven å ivareta naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv. Loven gjelder for hele landet og for hele befolkningen uten hensyn til etnisk bakgrunn og tilknytning. Det er likevel grunn til å fremheve vern av naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv særskilt. Samisk kultur og livsstil har alltid vært sterkt knyttet til naturen, til dels sårbar natur, og er derfor avhengig av god ressursforvaltning. Ved planlegging og saksforberedelse knyttet til mineralvirksomhet er det viktig å ta hensyn til tidligere inngrep i samme område. Reindriften er en samisk næring og en viktig del av det materielle grunnlaget for samisk kultur. Der hvor reindriftsinteresser blir berørt, skal de samlede effektene av tiltak vurderes. Loven regulerer ikke de kollektive eller individuelle rettigheter som samer og andre har opparbeidet ved hevd eller alders tids bruk. Det er gitt egne regler i loven for ivaretakelse av samiske interesser ved mineralvirksomhet i Finnmark. Se omtalen i kapittel 14.

Bokstav c angir at forvaltning og bruk av mineralressursene skal ivareta hensynet til omgivelsene og nærliggende områder under drift. Mineralvirksomhet kan medføre store inngrep i naturen og risiko for skade på eiendom, mennesker og dyr. Det er derfor viktig at tiltakshavere gjennomfører nødvendige sikringstiltak for å hindre eventuelle skader, og at myndighetene fører tilsyn og kontroll med at dette skjer.

Miljøhensyn ivaretas først og fremst gjennom plan- og bygningslovens regelverk, herunder reglene om arealplanlegging og konsekvensutredninger. Bokstav d synliggjør at hensynet til miljø også skal vektlegges etter mineralloven. Mineralvirksomhet kan medføre inngrep som kan innebære at viktige verdier knyttet til naturens mangfold går tapt eller forringes. Dette kan gjelde både arter, naturtyper og økosystemer. Slik virksomhet kan også medføre store inngrep som kan innebære skjemmende sår i naturen. Arkeologiske kulturminner, så som steinalderboplasser, graver og helleristninger ligger ofte skjult, og er vanskelige å oppdage. Selv små inngrep kan gjøre skade på kulturminnene. I tillegg kan virksomheten medføre forurensning, blant annet ved avrenning fra tungmetaller. Tiltakshaver er pålagt plikter i loven slik at hensynet til miljøet ivaretas. Det kan videre settes vilkår i tillatelser og gis pålegg for å ivareta miljøhensyn.

Bokstav e viser til at det er en særlig oppgave etter loven å legge til rette for langsiktig planlegging for etterbruk eller tilbakeføring av området. Fordi mineraler er ikke-fornybare ressurser, vil mineralvirksomhet være av begrenset varighet. Ved anvendelsen av loven skal det derfor legges til rette for å bruke området til annen aktivitet når mineralvirksomheten opphører, for eksempel til boligbygging. En viktig del av dette er å sikre at områdene ryddes opp og sikres etter at mineralvirksomheten er avsluttet.

Til § 3 Saklig virkeområde

Paragrafen er ny i forhold til gjeldende rett og tidligere forslag.

Første ledd angir at loven omfatter aktiviteter som har til formål å kartlegge mineralske ressurser med sikte på utvinning. Aktuelle aktiviteter som faller inn under loven er leting og undersøkelse, herunder prøveuttak av mineraler.

Hvilke mineraluttak som faller innenfor lovens virkeområde, fremkommer av andre ledd. I utgangspunktet faller ethvert uttak av mineralske forekomster inn under mineralloven, jf. andre ledd første punktum.

Det er gjort unntak for uttak som hovedsakelig er en del av annen utnyttelse av grunnen enn mineraluttak, jf. andre ledd andre punktum. Uttak hvor formålet ikke er å nyttiggjøre seg mineralet økonomisk, men gjennomføres for å realisere et annet formål, vil i utgangspunktet ikke omfattes av mineralloven. Eksempelvis vil uttak av mineralske forekomster i forbindelse med oppføring av boliger eller næringsbygg eller for å anlegge infrastruktur som veitraseer, kaianlegg og lignende ikke omfattes av mineralloven. For nærmere omtale av bestemmelsen vises det til de alminnelige merknadene i kapittel 5.1.

For å kunne avklare grensetilfeller og for å motvirke omgåelser har departementet hjemmel i tredje ledd til å fastsette nærmere i forskrift hvilke aktiviteter eller uttak som omfattes av mineralloven. Tilsvarende gis Direktoratet for mineralforvaltning myndighet til i konkrete tilfeller å avgjøre om mineralloven kommer til anvendelse. Ved denne avgjørelsen vil Direktoratet måtte foreta en helhetsvurdering der etaten ser hen til hvor fremtredende det kommersielle aspektet ved uttaket er. Momenter ved vurderingen vil blant annet være uttakets karakter, herunder varighet og størrelse, og hvor langt frem i tid det alternative formålet ligger. Direktoratets vedtak er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Til § 4 Stedlig virkeområde

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 2 i høringsnotatet fra 2003.

Første punktum fastsetter at mineralloven gjelder på norsk territorium, dvs. på Norges fastland, inkludert holmer, øyer og skjær.

Loven gjelder ikke for Svalbard. Svalbard har en egen bergverksordning nedfelt i kongelig resolusjon 7. august 1925 om Bergverksordning for Spitsbergen (Svalbard).

For Jan Mayen er lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk (bergverksloven) gjort gjeldende ved forskrift. Departementet vil gjennom forskrift sørge for at ny minerallov blir gjort gjeldende på Jan Mayen med hjemmel i lov om Jan Mayen § 2. Minerallovens anvendelse for Jan Mayen er nærmere omtalt i kapittel 5.3.

Mineralloven gjelder ikke utenfor den private eiendomsrettens grenser i sjø, jf. andre punktum. Leting, undersøkelse og utvinning av undersjøiske mineralforekomster som ligger i indre norsk farvann, norsk sjøterritorium og på kontinentalsokkelen reguleres av lov 21. juni 1963 nr. 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster (kontinentalsokkelloven). Kontinentalsokkelloven gjelder ikke for den del av sjøgrunnen som er underlagt privat eiendomsrett. Avgrensningen i mineralloven § 4 andre punktum innebærer at mineralloven vil gjelde for den del av sjøgrunnen som ikke er regulert av kontinentalsokkelloven, dvs. den del av sjøgrunnen som er underlagt privat eiendomsrett.

Til § 5 Forholdet til annet regelverk

Paragrafen er ny og er inntatt etter innspill fra høringsinstansene.

Leting, undersøkelse og drift av mineraler krever ulike tillatelser etter mineralloven. For slike aktiviteter kan det i tillegg være nødvendig med tillatelser etter annen lovgivning. Første punktum fastslår derfor at tillatelse etter mineralloven ikke erstatter krav om tillatelse, godkjenning, arealplan eller konsesjon etter annen lovgivning. Dette innebærer at aktiviteter etter mineralloven ikke kan iverksettes før alle nødvendige tillatelser etter ulike lovverk er innhentet. Det er tiltakshavers ansvar å sørge for å innhente alle nødvendige tillatelser. Behandlingen av saker etter mineralloven skal så langt mulig søkes samordnet med behandlingen etter annen lovgivning.

Mineralloven oppstiller en rekke begrensninger i og forbud mot å lete etter, undersøke, utvinne og drive på mineralske forekomster, se for eksempel § 47 som oppstiller forbud mot leting og undersøkelse i bestemte områder. Slike aktiviteter kan også være forbudt eller begrenset av annen lovgivning, som for eksempel plan- og bygningslovgivningen, kulturminnelovgivningen, naturvernlovgivningen og motorferdselslovgivningen. Utvinning av mineralforekomster er en type virksomhet som alltid vil omfattes av det generelle forbudet i markaloven § 5 mot bygge- og anleggstiltak. Andre punktum slår derfor fast at leting, undersøkelse, utvinning og drift på mineralske forekomster bare kan bare utøves innenfor de begrensninger som følger av denne lov og annen lovgivning.

Til § 6 Forholdet til folkeretten

Paragrafen er ny og fastsetter at mineralloven skal anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoriteter. Tilsvarende bestemmelse finnes i lov 15. juni 2007 nr. 40 om reindrift (reindriftsloven) § 3. Om folkerettens regler om urfolk og minoriteter vises det til kapittel 14. Reglene vil være sentrale ved tolking av loven.

Mineralloven gjelder et område hvor folkerettens regler om urfolk og minoriteter har betydning, og formålet med bestemmelsen er å sikre at loven blir anvendt i overensstemmelse med disse reglene. Med folkerettens regler om urfolk og minoriteter siktes det først og fremst til De forente nasjoners internasjonale konvensjon 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, men også til andre folkerettslige regler om urfolk og minoriteter som Norge er bundet av. Det samme gjelder folkerettslige regler som Norge vil ratifisere i fremtiden.

Ved lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) er en rekke konvensjoner og protokoller inkorporert i norsk rett, herunder FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966. Konvensjonsbestemmelsene gjelder som lov i den utstrekning det ikke er tatt forbehold mot dem. Menneskerettsloven § 3 fastslår at bestemmelsene i de inkorporerte konvensjoner og protokoller ved motstrid skal gå foran bestemmelser i annen lovgivning.

Til § 7 Lovens mineralkategorier

Paragrafen definerer de to mineralkategoriene som loven regulerer; statens mineraler og grunneiers mineraler. Den bygger på høringsnotatet fra 2003 §§ 3 og 4. For en nærmere beskrivelse av mineralkategoriene, se kapittel 5.5.

Første ledd definerer hvilke mineraler som er statens mineraler. Definisjonen samsvarer i all hovedsak med definisjonen av mutbare mineraler i bergverksloven § 1. Den viktigste avgrensningen for hva som er statens mineraler knytter seg til egenvekten. Departementet har av pedagogiske grunner funnet det hensiktsmessig å gi en oppramsing av mineraler som på grunn av sin egenvekt er å betegne som statens mineraler. Listen er imidlertid ikke uttømmende. Jern i sjø- og myrmalm er inkludert i uttrykket «jern» i første ledd.

Andre ledd definerer hvilke mineraler som er grunneiers. Definisjonen er negativt avgrenset ved at alle mineraler som ikke er statens mineraler etter første ledd er å anse som grunneiers mineraler. Grunneiers mineraler kan inndeles i tre hovedkategorier; industrimineraler, byggeråstoffer og naturstein. Grunneiers mineraler omfatter ikke petroleum etter lov 4. mai 1973 nr. 21 om under­søkelser etter og utvinning av petroleum i grunnen under norsk landområde § 1 andre ledd. Petroleum er i denne bestemmelsen definert som «mineraloljer, beslektede hydrokarboner og gasser, som finnes i naturlig tilstand i undergrunnen».

Kapittel 2. Leting

Til § 8 Leteretten

Paragrafen gir nærmere regler om retten til å lete etter mineralske forekomster, og er noe endret i forhold til § 6 i høringsnotatet fra 2003. Formålet med reglene er å styrke retten til å finne nye områder som kan være aktuelle for mineralaktivitet.

Utgangspunktet etter første ledd første punktum er at enhver kan lete etter mineralske forekomster på fremmed grunn med de begrensninger som følger av mineralloven og annen lovgivning. Mineralloven oppstiller enkelte begrensninger i leteretten. Dette gjelder blant annet § 9 om leterettens omfang og § 47 om områder som er unntatt fra leting og undersøkelse. Retten til å lete etter mineraler kan også begrenses av annet lovverk som forbyr eller setter begrensninger i adgangen til å gjøre inngrep eller iverksette tiltak. Det tenkes da særlig på naturvern- og kulturminnelovgivningen.

En forutsetning for at mineralloven kommer til anvendelse, er at leteren har til formål å kartlegge ressursen med sikte på utvinning, jf. § 3 første ledd. Er formålet med letingen å finne og ta med seg enkle håndstykker, typisk med samleverdi, faller dette utenfor lovens letebegrep, jf. § 8 første ledd andre punktum. Letingen må i slike tilfeller bygge på en avtale med grunneier, fordi leteretten i mineralloven har til formål å stimulere til økt leteaktivitet med tanke på eventuell utnyttelse av mineralene. Leting etter mineraler i forsknings- og kartleggingsøyemed som kan bidra til bedre ressurskartlegging av løsmasser og berggrunnen vil imidlertid være omfattet av lovens letebegrep, da dette kan bidra til fremtidig kommersiell utnyttelse av mineralene.

Etter andre ledd skal letingen ikke være til hinder for andres undersøkelse av, utvinning av og drift på mineralske forekomster.

Til § 9 Leterettens omfang

Paragrafen tilsvarer § 7 i høringsnotatet fra 2003.

Paragrafen angir hvilke arbeider leteren kan utføre. Den skiller mellom arbeider som kan gjøres uten samtykke fra grunneier og bruker av grunnen, og de arbeider som krever slikt samtykke.

Etter første ledd kan leteren i utgangspunktet kun utføre arbeider i grunnens overflate som er nødvendige for å påvise mineralske forekomster. Leteren kan gjøre dette uten å innhente samtykke fra grunneier og bruker av grunnen, dersom arbeidene ikke kan medføre skade av betydning. Det er bare nødvendige arbeider som er tillatt. Kravet til nødvendighet knytter seg til formålet med letingen, som i henhold til loven må være å påvise forekomster av mineraler. Leteren kan foreta enkle inngrep med håndredskaper, og ta med seg steinprøver. Omfattende arbeider for å kartlegge utstrekningen av en eventuell forekomst, som for eksempel alle former for kjerneboringer, omfattes ikke av lovens letebegrep. Slike arbeider vil anses som undersøkelser som krever en spesiell undersøkelsesrett i henhold til lovens kapittel 3 og 4. Første ledd gjelder arbeider i grunnens overflate. Bestemmelsen er ikke til hinder for geofysiske målinger som foretas ved for eksempel overflygning.

Etter andre ledd må leteren innhente samtykke fra grunneier og bruker av grunnen ved inngrep som kan medføre skade av betydning. Uttrykket «skade av betydning» innebærer et kvalifisert krav om skade. De rene bagatellmessige skader vil derfor falle utenfor. Den nedre grensen for hva som skal anses som skade av betydning vil bero på en helhetsvurdering. Utgangspunktet er at man ved vurderingen må se på den skade som foreligger etter at inngrepet er avsluttet, og leter har ryddet opp. Om det foreligger en slik kvalifisert skade, må også vurderes ut fra områdets sårbarhet. I områder med sårbar og sjelden natur vil følger av mindre inngrep fort bli ansett som skade av betydning. Inngrep som medfører negative økonomiske konsekvenser for grunneieren eller brukeren av grunnen kan også bli ansett som skade av betydning. Dette kan være tilfelle dersom næringsdrift, for eksempel dyr på beite, blir påvirket negativt av letearbeidene.

Til § 10 Varslingsplikt

Paragrafen er noe endret i forhold til § 8 i høringsnotatet fra 2003 ved at det er inntatt særskilte regler om varslingsplikt ved leting i Finnmark. Bakgrunnen for å innføre varslingsplikt på letestadiet er nærmere omtalt i kapittel 7.

Etter første ledd første punktum plikter den som skal lete etter mineralske forekomster på fremmed grunn å varsle grunneieren og brukeren av grunnen senest en uke før letingen igangsettes. Plikten til å varsle gjelder kun i de tilfeller der letearbeidene går ut over det som følger av allemannsretten. Det følger av første ledd andre punktum at varsling til grunneier og bruker kan skje muntlig eller skriftlig. Det er således opp til leteren selv å bestemme om vedkommende skal varsle grunneier og bruker muntlig eller skriftlig.

Er det forbundet med urimelig ulempe å varsle grunneier og bruker muntlig eller skriftlig, kan varsling skje ved kunngjøring i en avis som er alminnelig lest på stedet, jf. første ledd tredje punktum. Kravet om urimelig ulempe innebærer at det skal mye til før varsling kan skje ved kunngjøring i avis. Dette kan for eksempel være aktuelt i områder der det er et stort antall grunneiere og disse vanskelig lar seg identifisere.

Andre ledd angir en særskilt varslingsplikt ved leting i Finnmark, som vil gjelde i tillegg til varslingsplikten etter første ledd. Bestemmelsen er en videreføring av bergverksloven § 7 a. Ved leting i Finnmark skal leter også varsle Sametinget, Finnmarkseiendommen der denne er grunneier og det aktuelle områdestyret og distriktsstyret for reindriften. I motsetning til det som gjelder etter første ledd skal varsling etter andre ledd skje skriftlig. I tillegg skal varsel gis tidligere enn etter første ledd. Varsel etter andre ledd skal gis så tidlig som mulig og senest to uker før leting startes. I tillegg skal leter varsle siidaene når dette er praktisk mulig. Siida er i reindriftsloven § 51 angitt som en gruppe av reineiere som utøver reindrift i fellesskap på bestemte arealer. Varsling til siidaene skal skje muntlig, fordi disse store deler av året ikke er tilgjengelige på fast adresse.

Etter tredje ledd kan departementet gi forskrift med nærmere bestemmelser om varslingsplikten og om unntak fra denne.

Kapittel 3. Undersøkelse av grunneiers ­mineraler

Til § 11 Avtale om undersøkelsesrett

Paragrafen er ny og bygger på § 9 i høringsnotatet fra 2003. Den er tatt inn for å synliggjøre gjeldende rett i den nye mineralloven.

Paragrafen viser til at det er grunneier som forvalter og gir den privatrettslige tillatelsen til å undersøke grunneiers forekomster av mineralressurser. Det følger derfor av første punktum at undersøkelse av forekomst av grunneiers mineraler krever avtale med grunneieren. Det kreves selvfølgelig ikke avtale for å undersøke på egen eiendom.

Hvilke områder det kan undersøkes i og hvilke undersøkelsesarbeider som kan utføres, reguleres av avtalen. Slik avtale regulerer kun forholdet mellom undersøkeren og grunneieren. Ytterligere begrensninger i retten til å undersøke eller krav om tillatelser fra andre for å igangsette undersøkelser kan følge av annet regelverk, for eksempel plan- og bygningsloven, naturvernloven og kulturminneloven.

I Finnmark er Finnmarkseiendommen grunneier til ca. 96 prosent av totalarealet i fylket. Finnmarkseiendommen ledes av et styre på seks personer, hvorav Finnmark fylkesting og Sametinget velger tre medlemmer hver. Den som ønsker å undersøke forekomst av grunneiers mineraler på grunn der Finnmarkseiendommen er grunneier, må inngå avtale med Finnmarkseiendommen.

Før innehaver av en undersøkelsesrett kan iverksette undersøkelsesarbeider, må nødvendige tillatelser etter annet lovverk innhentes.

Dersom undersøkeren ikke oppnår avtale med grunneieren, kan vedkommende søke om tillatelse til ekspropriasjon etter § 37, jf. andre punktum.

Til § 12 Prøveuttak

Paragrafen om prøveuttak av grunneiers mineraler er ny sammenlignet med gjeldende rett. Den bygger på § 10 i høringsnotatet fra 2003.

Som ledd i undersøkelsen av en mineralsk forekomst kan det være behov for å ta ut større mengder masse for å kunne ta endelig stilling til forekomstens drivverdighet. Dette omtales som prøveuttak og anses som den mest omfattende formen for undersøkelse. En vurdering av forekomstens utstrekning avgjøres i første rekke av kjerneboringer og annen form for geofysikk, mens prøveuttak har som formål å undersøke forekomstens kvalitet, herunder oppredbarheten, nærmere.

For å kunne utføre prøveuttak på grunneiers mineraler, kreves at avtalen om undersøkelsesrett med grunneieren omfatter en rett til prøveuttak av mineralene.

På grunn av at prøveuttak er mer inngripende enn vanlige undersøkelsesarbeider, kreves også særskilt tillatelse fra Direktoratet for mineralforvaltning, jf. første ledd første punktum. I tillegg må undersøkeren ha nødvendige tillatelser etter plan- og bygningsloven og eventuelt andre lover.

Bestemmelsen innebærer at det ikke er nødvendig med driftskonsesjon for prøveuttak, jf. også § 43 første ledd tredje punktum. Formålet med prøveuttak er i likhet med andre undersøkelsesarbeider å vurdere drivverdigheten av forekomsten.

Når Direktoratet skal ta stilling til om tillatelse skal gis, må de vurdere om prøveuttaket er nødvendig for å kunne vurdere forekomstens drivverdighet. Kan drivverdigheten kartlegges på andre måter, skal tillatelse normalt ikke gis. Ved vurderingen av om det skal gis tillatelse til prøveuttak, skal det legges vekt på formålsbestemmelsen i § 1 og hensynene angitt i § 2.

Undersøkeren har ikke lov til å ta ut mer enn det som er nødvendig for å vurdere drivverdigheten. En øvre grense er satt ved uttak av 2 000 m³ brutto masse, jf. første ledd tredje punktum. Direktoratet kan gi tillatelse til å ta ut mer masse dersom særlige grunner foreligger.

Andre ledd fastsetter at Direktoratet skal gi grunneieren, bruker av grunnen, fylkesmannen, fylkeskommunen og kommunen anledning til å uttale seg før det gis tillatelse til prøveuttak.

Tredje ledd pålegger undersøker å varsle Direktoratet skriftlig senest tre uker før undersøkelsesarbeidene settes i gang. Ut fra prinsippet om at det offentlige kun skal varsles om samme forhold én gang, skal Direktoratet varsle kommunen, fylkeskommunen og fylkesmannen.

Hørings- og varslingsreglene i andre og tredje ledd innebærer at andre myndigheter kan følge opp tiltaket etter sitt eget regelverk.

Ved søknader om prøveuttak i Finnmark gjelder de særskilte saksbehandlingsreglene i § 17 andre til sjette ledd tilsvarende, jf. fjerde ledd. Disse bestemmelsene er gitt for å ivareta samiske interesser.

De øvrige bestemmelsene i mineralloven om undersøkers rettigheter og plikter får anvendelse på prøveuttak. Dette omfatter blant annet plikten til å sikre området etter § 49, oppryddingsplikten etter § 50 og erstatningsplikten etter § 52. Hvis prøvedrift går ut over de tiltak som er omfattet av tidligere varsel, må nytt varsel om prøvedrift sendes.

Kapittel 4. Undersøkelse av statens mineraler

Til § 13 Søknad om undersøkelsesrett

Paragrafen er en videreføring av bergverksloven § 8. Den bygger på § 11 i høringsnotatet fra 2003.

Rett til å undersøke statens mineraler krever tillatelse fra Direktoratet for mineralforvaltning, jf. første ledd. Gis det tillatelse, har undersøker rett til å foreta undersøkelser i samsvar med § 19. Undersøkelsesrett med best prioritet er videre et vilkår for å få utvinningsrett til statens mineraler etter § 29.

Andre ledd presiserer at undersøker ikke kan søke om flere undersøkelsesretter for samme område. Bestemmelsen hindrer at en undersøker båndlegger et område ved å søke om ny undersøkelsesrett rett før den opprinnelige undersøkelsesretten opphører etter § 22.

Vedtak om undersøkelsesrett er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Se også kapittel 8.8. I Finnmark skal Direktoratet for mineralforvaltning orientere grunneieren, Sametinget, det aktuelle områdestyret og distriktsstyret for reindriften og kommunen om at det er gitt undersøkelsesrett, jf. fjerde ledd. For øvrig vil § 17 regulere nærmere de undersøkelsene som kan foretas i Finnmark.

Til § 14 Forholdet til andre rettighetshavere

Paragrafen er en videreføring av bergverksloven § 19 første og andre ledd. Den bygger på § 12 i høringsnotatet fra 2003.

Første ledd regulerer situasjonen når flere undersøkere har samme prioritet i et område. Samme prioritet vil foreligge når søknader om undersøkelsesrett er kommet inn til Direktoratet samme dag, jf. § 16. I slike situasjoner vil under­søkerne ha lik rett til å foreta undersøkelser.

Andre ledd regulerer forholdet mellom undersøker og andre undersøkere med bedre prioritet eller utvinnere. Den undersøker med best prioritet og/eller utvinner må samtykke til aktivitet i «sitt» område.

Til § 15 Undersøkelsesområdet

Paragrafen åpner for at departementet i forskrift kan gi nærmere bestemmelser om undersøkelsesområdet. Til forskjell fra bergverksloven § 9, vil bestemmelser om undersøkelsesområdets form og størrelse fastsettes i forskrift. Det vises til kapittel 8.3 for nærmere omtale.

Til § 16 Prioritet

Paragrafen gir bestemmelser om prioritet ved undersøkelser. Den bygger på bergverksloven § 16 og høringsnotatet fra 2003 § 14.

Bakgrunnen for prioritetsregelen er at en rekke rettigheter i loven er forbeholdt den som er registrert med best prioritet, herunder retten til å undersøke i et område. Videre er best prioritet et vilkår for å få utvinningsrett til forekomst av statens mineraler og driftskonsesjon.

Første ledd angir at prioriteten skal regnes fra den dag søknaden om undersøkelsesrett kom inn til Direktoratet. Dette innebærer at søkeren har risikoen for eventuelle problemer med postgang osv. Søknader som kommer inn til Direktoratet samme dag anses som samtidig innkommet, og det kan dermed være flere rettighetshavere i ett område med samme prioritet.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser om prioritet i forskrift.

Til § 17 Søknad om undersøkelser i Finnmark

Paragrafen viderefører i all hovedsak hørings- og vektleggingsreglene i bergverksloven § 22 a, og skal ivareta hensynene til samiske interesser ved undersøkelser i Finnmark. Bestemmelsene i § 17 gjelder tilsvarende ved søknad om prøveuttak etter §§ 12 og 20, ved søknad om utvinningsrett etter § 29, jf. § 30, og ved søknad om driftskonsesjon etter § 43.

Formålet med paragrafen er å sørge for at næringens prioritet til mineralene i forhold til konkurrerende aktører sikres så langt som mulig, samtidig som urfolksinteressene ivaretas gjennom hørings- og vektleggingsregler for å oppfylle ILO-konvensjonen artikkel 15 nr. 2.

Bestemmelsene i § 17 gjelder ved undersøkelser i Finnmark. Virkeområdet for disse bestemmelsene er det samme som det alminnelige virkeområdet for finnmarksloven, jf. finnmarksloven § 2.

Det er gjort en endring i forhold til bergverksloven § 22 a, som innebærer at vektlegging av samiske interesser flyttes fra tidspunktet for utstedelse av undersøkelsesrett til tidspunktet for faktiske undersøkelsesarbeider.

Direktoratet for mineralforvaltning skal fortsatt gi den formelle retten til å undersøke mineralet som sikrer førsterett (prioritet) til et eventuelt drivverdig funn, jf. § 13 første ledd. Grunneieren (i all hovedsak Finnmarkseiendommen), Sametinget og reindriftsforvaltningen ved områdestyret og distriktsstyret for reindriften skal bli orientert når Direktoratet for mineralforvaltning gir en slik rett, jf. § 13 fjerde ledd. En undersøkelsesrett faller bort dersom undersøkelsesarbeidene ikke er gjennomført innen syv år, jf. § 22. Fra det tidspunkt tillatelsen gis, kan det derfor gå atskillig tid før under­søkelsesarbeider iverksettes. I praksis har det vist seg at mineralselskapene gjerne sikrer seg selve retten (dvs. prioriteten) til mineralet lenge før det faktisk iverksettes fysiske undersøkelser i et område.

Før undersøker iverksetter faktiske undersøkelser i Finnmark, må vedkommende innhente særskilt tillatelse fra Direktoratet for mineralforvaltning, jf. § 17 første ledd. Undersøker har plikt til å fremskaffe et grunnlag for å vurdere samiske interesser i de områder undersøkelser skal foretas, jf. andre ledd.

Direktoratets avgjørelse av om tillatelse skal gis eller ikke, vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering. Tredje ledd første punktum fastsetter at søknad om tillatelse til å iverksette undersøkelser i Finnmark kan avslås dersom hensynet til samiske interesser taler mot at søknaden innvilges. Det fremgår av andre punktum at det ved vurderingen skal legges vesentlig vekt på hensynet til samisk kultur, reindrift, næringsutøvelse og samfunnsliv. Dette innebærer at hensynet til samiske interesser skal tillegges vesentlig vekt i vurderingen av om søknaden skal innvilges. I tilfeller der samiske interesser taler mot at søknaden innvilges, mens andre interesser taler i motsatt retning, må det foretas en avveining mellom på den ene siden i hvilket omfang samiske interesser vil bli skadelidende, og på den andre siden i hvilken utstrekning andre hensyn vil bli ivaretatt av tiltaket. I avveiningen skal samiske interesser tillegges vesentlig vekt, men ikke avgjørende betydning dersom de hensynene som trekker i motsatt retning er vesentlig mer tungtveiende enn hensynet til de samiske interessene.

Dersom særskilt tillatelse innvilges, kan Direktoratet sette vilkår for å ivareta hensynet til samisk kultur, reindrift, næringsutøvelse og samfunnsliv, jf. tredje ledd tredje punktum. At loven åpner for vilkårssetting for å ivareta samiske interesser, vil også ha betydning ved vurderingen av om tillatelse skal gis.

Etter fjerde ledd skal Direktoratet ved behandlingen av søknaden gi grunneieren (i de fleste tilfeller Finnmarkseiendommen), Sametinget, kommunen og det aktuelle områdestyret og distriktsstyret for reindriften anledning til å uttale seg. Dette vil være de viktigste interessene som kan tenkes berørt av avgjørelsen, og som vil kunne uttale seg om forhold av betydning for om undersøkelsesarbeider skal tillates. Direktoratet kan også gi andre anledning til å uttale seg, for eksempel aktuelle utmarksbrukere i det området søknaden gjelder. Det kan settes frist for uttalelse.

Femte ledd fastsetter at dersom Sametinget eller grunneieren går imot at søknaden innvilges, skal søknaden avgjøres av departementet. Uttrykket «grunneier» er generelt og gjelder uavhengig av om dette er Finnmarkseiendommen eller andre.

Saker der Sametinget eller grunneieren går imot at det gis tillatelse til undersøkelser på bakgrunn av hensynet til samisk kultur mv., vil kreve en bred vurdering av de ulike hensyn som gjør seg gjeldende, og om tiltaket får slike konsekvenser for naturgrunnlaget for samisk kultur mv. at det ikke bør tillates. En slik vurdering skal foretas av departementet. Dersom uttalelsen i en konkret sak viser at Sametinget eller grunneieren går imot at tillatelse gis, skal Direktoratet for mineralforvaltning oversende saken til avgjørelse i departementet når uttalelsene er mottatt.

Vedtak om innvilgelse av søknad truffet av departementet kan påklages til Kongen i samsvar med reglene i forvaltningsloven kapittel VI. Klageretten tilkommer parter og andre med rettslig klageinteresse, jf. forvaltningsloven § 28 første ledd. Sjette ledd fastsetter at klage fra Sametinget eller grunneier uten videre skal gis oppsettende virkning. Vedtaket om tillatelse kan således ikke anses endelig før klagefristen er ute eller klagesaken er endelig avgjort. Påklages vedtaket av andre enn Sametinget eller grunneier, må spørsmålet om oppsettende virkning avgjøres på vanlig måte etter forvaltningsloven § 42.

Dersom det skal foretas nye undersøkelser etter at utvinningsrett er gitt, kreves det ny særskilt tillatelse etter reglene for undersøkelsesarbeider, jf. § 17. Videre må andre lover iakttas før undersøkelsesarbeider kan iverksettes, herunder plan- og bygningsloven, reindriftsloven, finnmarksloven, kulturminneloven m.fl. Det er også viktig å merke seg at bruk av motoriserte kjøretøy i terrenget krever tillatelse fra kommunen.

Når det gjelder ivaretakelsen av samiske kulturminner, vises det spesielt til kulturminneloven § 9 om undersøkelsesplikt for tiltakshaver som vil ivareta hensynet til automatisk fredete kulturminner, også de samiske. Ut over dette kan også arbeider som kan medføre skade på kulturminner, måtte stanses, jf. kulturminneloven § 8.

Til § 18 Varslingsplikt

For å sikre informasjon om og gi grunnlag for oppfølging av undersøkelsesarbeidene, pålegges undersøker en varslingsplikt. Paragrafen bygger på bergverksloven § 5 første ledd, som også har blitt ansett å gjelde for mutinger (undersøkelsesrett), og § 15 i høringsnotatet fra 2003.

Første ledd første punktum fastslår at undersøkeren skriftlig skal varsle Direktoratet for mineralforvaltning, grunneier og brukere av grunnen om undersøkelsene minst tre uker før arbeidene starter. Direktoratet skal varsle kommunen, fylkeskommunen og fylkesmannen, jf. andre punktum.

I Finnmark er det en egen varslingsplikt som kommer i tillegg til varslingsplikten etter første ledd, jf. andre ledd. Bestemmelsen er i hovedsak lik § 10 andre ledd første og andre punktum. Det vises til merknadene til disse bestemmelsene.

Varslingsplikten gjelder arbeider som utføres med hjemmel i § 19. Varselet skal sendes Direktoratet senest tre uker før arbeidene starter. Dersom planene endres eller utvides, må undersøker sende nytt varsel. Varselet fritar ikke undersøkeren fra å sende meldinger eller søke om tillatelser o.l. etter annet lovverk som for eksempel plan- og bygningsloven og motorferdselsloven.

Varselet gir Direktoratet mulighet til å kunne foreta tilsyn, jf. § 59, og gi pålegg for å sikre at lovens bestemmelser oppfylles, jf. § 62. Også berørte grunneiere og brukere skal varsles. Varselet gjør at grunneier kan utøve sine rettigheter etter loven, herunder gi anvisning på hvor ferdsel skal finne sted, kreve sikkerhetsstillelse, kontrollere at samtykke innhentes før arbeid som kan påføre vesentlig skade påbegynnes, og kontrollere at arbeider ikke skjer i områder som er unntatt fra undersøkelser, jf. § 47.

Direktoratet skal videreformidle varselet til berørte fylkesmenn, fylkeskommuner og kommuner der arbeidene skal foregå eller der atkomst skal finne sted, jf. første ledd andre punktum. Disse organene kan på dette grunnlag kontrollere at tiltakshaver overholder andre lover og regler, herunder sender varsler og søker om nødvendige tillatelser etter plan- og bygningsloven, motorferdselsloven, kulturminneloven mv.

Tredje ledd gir anvisning på hvilke forhold som skal være omtalt i varselet. Planen for arbeidet må være utfyllende slik at Direktoratet har nok informasjon til å overholde sin tilsynsplikt etter § 59, og for å kunne gi nødvendige pålegg, jf. § 62. Ved prøveuttak må det redegjøres for hvorfor det er nødvendig med slikt uttak for å vurdere drivverdig­heten av forekomsten.

Informasjon om mulige skader, tiltak mot skader samt planlagt atkomst må være slik at berørte grunneiere og brukere kan vurdere eventuelle krav om sikkerhetsstillelse og krav om hvordan ferdselen skal foregå.

Direktoratet for mineralforvaltning skal påse at varselet er i samsvar med kravene i tredje ledd, og kan kreve ytterligere opplysninger av undersøker dersom dette anses nødvendig for å oppfylle kravene i loven. Dersom Direktoratet krever at undersøker fremlegger ytterligere opplysninger, vil treukersfristen ikke begynne å løpe før varselet er fullstendig.

Fjerde ledd gir hjemmel for departementet til å gi forskrift med nærmere bestemmelser om varslingsplikten.

Til § 19 Undersøkelsesrettens innhold

Paragrafen bygger på bergverksloven §§ 17 og 18, jf. § 4, og høringsnotatet fra 2003 § 16.

Paragrafen angir hvilke undersøkelsesarbeider som tiltakshaver kan utføre med grunnlag i undersøkelsesrett fra Direktoratet for mineralforvaltning, og hvilke arbeider som også vil kreve samtykke fra grunneieren og bruker av grunnen.

Det er kun undersøkelsesarbeider som er nødvendige som er tillatt, jf. første ledd første punktum . Nødvendigheten knytter seg til formålet med undersøkelsene, som i henhold til loven skal være å vurdere om det finnes en forekomst av mineraler med en slik rikholdighet, størrelse og beskaffenhet at den kan antas å være drivverdig eller å bli drivverdig innen rimelig tid. Dette kreves for å få en utvinningsrett, jf. lovens § 29. For å kunne vurdere om en forekomst er drivverdig, vil det være aktuelt blant annet å kartlegge forekomstens størrelse, utstrekning, geometri, rikhet og oppredbarhet. Ut fra disse parameterne kan undersøker foreta en vurdering av drivverdigheten.

Undersøkelsesretten har et annet omfang enn leteretten. Mens leteren kun har adgang til å utføre begrensede arbeider i overflaten, kan innehaveren av en undersøkelsesrett bore kjerneprøver og grave hull i bakken. Undersøkelsesarbeider innebærer begrensede og midlertidige inngrep. Undersøkelsesområdet er langt større enn selve det området hvor det vil være aktuelt å foreta konkrete undersøkelsesarbeider i grunnen. Undersøkelsesarbeider etterlater normalt ikke varige spor. Dette gjelder geofysiske undersøkelser foretatt med bruk av helikopter/fly, bakkegeofysikk, innsamling av prøver og diamantboringer. Når det gjelder sistnevnte, vil et eventuelt terrenginngrep være knyttet til kjøring på barmark. Imidlertid minimeres dette ved kjøring om vinteren. Kjerneboringer etterlater også et hull i bakken på ca. 5 til 10 cm i diameter. Bor skal fjernes og hullet skal plugges igjen, så ikke rein eller andre dyr blir skadet.

Første ledd andre punktum presiserer at undersøkelsesretten også omfatter nødvendig tilgang til grunn for å foreta arbeidet, herunder midlertidig lagringsplass til utstyr som er nødvendig for å kunne utføre undersøkelsene. Undersøkeren kan i tillegg ha behov for et midlertidig bosted og veirett til forekomsten. Departementet er av den oppfatning at slike rettigheter må bygge på avtale med grunneier. Dersom det ikke er mulig å oppnå en avtale om dette, kan undersøkeren søke om å ekspropriere grunn til dette formålet. Dette er i samsvar med gjeldende rett.

Andre ledd innskrenker undersøkelsesretten etter første ledd ved at undersøkeren ikke kan utføre arbeider i grunnen som kan medføre vesentlig skade. Skal slikt arbeide utføres, må undersøkeren innhente tillatelse fra grunneieren og berørte brukere. Dette er en videreføring av bestemmelsen i bergverksloven § 18, jf. § 4. Er grunneier og bruker én og samme person, vil det være tilstrekkelig med tillatelse fra denne personen. Dersom undersøker ikke får samtykke til arbeidene, kan han søke om ekspropriasjon av nødvendige rettigheter, jf. § 38 første ledd.

Reindriften er bruker i lovens forstand og dermed omfattet av bestemmelsen. Se nærmere omtale i kapittel 7.4.3 og kapittel 14.

Retten til undersøkelse innebærer ikke frihet fra et eventuelt erstatningsansvar overfor grunneier og bruker. Dette gjelder også der grunneier eller bruker har tillatt arbeider som kan medføre vesentlig skade. Dersom undersøkelsesarbeidene fører til skade eller ulempe, inntrer erstatningsplikt, jf. § 52. Grunneier og bruker kan kreve at undersøker stiller sikkerhet for mulige skader eller ulemper som kan oppstå under arbeidene, jf. § 21.

Til § 20 Prøveuttak

Paragrafen er ny sammenlignet med gjeldende rett. Den bygger på § 17 i høringsnotatet fra 2003. Etter industrikonsesjonsloven § 18 var det ikke krav om tillatelse ved prøveuttak på mindre enn 10 000 tonn råmalm per år. Etter mineralloven § 20 krever prøveuttak av statens mineraler tillatelse fra Direktoratet for mineralforvaltning.

Som ledd i undersøkelsen av en mineralsk forekomst kan det være behov for å ta ut større mengder masse for å kunne ta endelig stilling til forekomstens drivverdighet. Dette omtales som prøveuttak og anses som den mest omfattende formen for undersøkelse.

Fordi prøveuttak er mer inngripende enn vanlige undersøkelsesarbeider, kreves særskilt tillatelse fra Direktoratet, jf. første ledd første punktum. Tillatelse til prøveuttak gis innenfor undersøkelsesområdet og for ikke mer enn 2 000 m³ masse, jf. tredje punktum. Begrensningen gjelder totalt uttak. Direktoratet kan gi tillatelse til å ta ut mer enn 2 000 m³ masse dersom særlige grunner foreligger.

Ved vurderingen av om det skal gis tillatelse til prøveuttak skal det legges vekt på formålsbestemmelsen i § 1 og hensynene angitt i § 2. Tiltakshaver må også avklare om det er nødvendig med tillatelser etter annet regelverk.

Prøveuttak vil normalt medføre vesentlig skade på grunnen, noe som innebærer at grunneiers og brukers samtykke som hovedregel er nødvendig ved denne typen undersøkelser, jf. § 19 andre ledd. I tillegg kommer at det fysiske inngrepet i terrenget i forbindelse med et prøveuttak normalt vil være av en slik karakter at inngrepet karakteriseres som «vesentlig terrenginngrep» og således også krever særlig godkjennelse av kommunen etter plan- og bygningsloven.

Etter § 20 første ledd siste punktum gjelder bestemmelsene i § 12 andre og tredje ledd tilsvarende. Saksbehandlingsreglene (høring og varsling) ved søknad om og igangsetting av prøveuttak av statens mineraler er lik de som gjelder ved prøveuttak av grunneiers mineraler. For nærmere omtale vises det til merknadene til § 12.

Ved behandlingen av søknader om prøveuttak av forekomst av statens mineraler i Finnmark gjelder de særskilte saksbehandlingsreglene i § 17 andre til sjette ledd tilsvarende, jf. § 20 andre ledd. Bestemmelsene i § 17 er gitt for å ivareta samiske interesser. For nærmere omtale vises det til merknadene til § 17.

Til § 21 Sikkerhetsstillelse

Paragrafen bygger på § 18 i høringsnotatet fra 2003.

Første ledd slår fast at grunneier og bruker kan stille krav om sikkerhet for skader og ulemper som kan oppstå. Bestemmelsen bygger på bergverksloven § 5 andre ledd, som har blitt ansett å gjelde også ved muting (undersøkelsesrett). Sikkerheten skal gjelde mulige erstatningskrav etter erstatningsregelen i § 52. I tillegg kan det kreves sikkerhet for eventuelle kostnader til sikring og opprydding av undersøkelsesområdet, jf. §§ 49 og 50. Sikkerhetsstillelsen etter § 21 skal ivareta grunneiers og brukers interesser. I tillegg kan Direktoratet for mineralforvaltning i medhold av § 51 av eget initiativ kreve at undersøkeren stiller sikkerhet for sikringstiltak og opprydding.

Andre ledd gir anvisning på hvordan tvister om sikkerhetsstillelse skal løses. Det fremgår at slike tvister skal avgjøres ved skjønn, dvs. rettslig skjønn etter skjønnsprosessloven, jf. § 53. Bestemmelsen viderefører bergverksloven § 5. Mens en tvist er til behandling for skjønnsretten, kan undersøkelsesarbeidene ikke igangsettes uten særskilt samtykke fra skjønnsretten, jf. andre ledd andre punktum. Slikt samtykke kan for eksempel være aktuelt når det er klart at undersøker har økonomiske midler til å dekke eventuelle skader.

Til § 22 Opphør av undersøkelsesretten

Paragrafen gir regler om når undersøkelsesrett opphører og skal slettes fra Direktoratets register. Den bygger på § 19 i høringsnotatet fra 2003.

Undersøkelsesretten faller bort når det er gått syv år fra den dagen undersøkelsesrett ble gitt eller ved utløpet av forlenget frist etter § 23, jf. første ledd første punktum. Regelen om at undersøkelsesrett som hovedregel gjelder i syv år, er en videreføring av hovedregelen i bergverksloven § 20. Bortfall av undersøkelsesrett innebærer samtidig bortfall av prioritet i ervervssystemet, og inntreden av karantene for erverv av ny undersøkelsesrett i samme område.

Første ledd andre punktum slår fast at syvårsfristen for undersøkere uten best prioritet løper fra det tidspunkt undersøkelsesretten får best prioritet.

Andre ledd bestemmer at når det er søkt om forlenget undersøkelsesrett eller utvinningsrett før utløpet av syvårsfristen, skal sletting ikke skje mens søknaden er til behandling. Søknaden må være kommet inn til Direktoratet før syvårsfristen er utløpt, og dersom fristen normalt ville ha løpt ut i behandlingstiden og søknaden blir avslått, går fristen tidligst ut 30 dager etter at behandlingen er avsluttet. Bestemmelsen er en videreføring av prinsippet i bergverksloven § 21 fjerde ledd, og sikrer at søkeren ved avslag har tid til å søke om forlengelse av undersøkelsesretten. Avslag på søknad om utvinningsrett kan skyldes at drivverdighet ikke er godt nok dokumentert, noe som kan rettes opp ved forlengelse av undersøkelsestillatelsen slik at ytterligere undersøkelser kan foretas.

Dersom søknaden om utvinningsrett blir innvilget, skal undersøkelsesretten tidligst slettes samtidig med denne beslutningen. Har avgjørelsen falt før utløpet av syvårsfristen i første ledd, vil undersøkelsesretten først opphøre når de syv årene er gått. Dersom søknaden er til behandling når syvårsfristen utløper, gjelder undersøkelsesretten frem til utvinningsrett er tildelt. Tilsvarende gjelder dersom søknaden er til behandling når forlenget frist etter § 23 løper ut.

Til § 23 Forlengelse av undersøkelsesretten

Paragrafen bygger på § 20 i høringsnotatet fra 2003.

Første ledd gir Direktoratet adgang til etter søknad å forlenge syvårsfristen før fristutløp på grunn av ekstraordinære forhold. Momenter som kan være aktuelle ved vurderingen er natur- og klimaforhold, grunnens særlige beskaffenhet og lokale konflikter forbundet med tiltaket. Det er en forutsetning at forholdene som begrunner forlengelsen ikke skyldes undersøkeren. Forlengelse kan for eksempel være aktuelt når det dreier seg om kartlegging og vurdering av drivverdighet for forekomster med spesielle geologiske forhold. Bestemmelsen bygger på bergverksloven § 21 første ledd. Gjeldende praksis som legger til grunn at forlengelse ikke skal være kurant, forutsettes videreført.

Andre ledd gir adgang til forlengelse av syvårsfristen i § 22 i de tilfeller tvist om undersøkelsesretten har hindret igangsetting av undersøkelsesarbeidene. Bakgrunnen for bestemmelsen er at det i slike tilfeller vil være urimelig om svært lang saksbehandlingstid medfører at retten tapes. Etter andre ledd kan ikke forlengelsen gjøres lengre enn den tid undersøkelsene har vært hindret av tvisten.

Tredje ledd slår fast at søknad om fristforlengelse må være kommet inn til Direktoratet innen utløpet av fristene i § 22.

Til § 24 Karantene ved opphør av undersøkelsesrett eller utvinningsrett

Paragrafen bygger på § 21 i høringsnotatet fra 2003, men karantenetiden er kortet ned fra tre til ett år.

Første ledd bestemmer at den som har hatt en undersøkelsesrett, jf. § 13, med best prioritet ilegges en karantene på ett år fra opphøret av retten, jf. § 22. I karantenetiden kan vedkommende ikke få ny undersøkelsesrett i samme undersøkelsesområde, jf. § 13. Bestemmelsen er ny i forhold til bergverksloven.

Ved anvendelsen av karantenebestemmelsene i § 24 gjelder konsolideringsbestemmelsene i § 27. Dette innebærer at karantenen også vil gjelde for personer og selskaper som undersøkeren eller utvinneren normalt antas å ha nær forbindelse med.

Karantenereglene gjelder de personer og selskaper som har en muting eller et utmål når loven trer i kraft, eller som får undersøkelsesrett eller utvinningsrett etter lovens ikrafttreden.

Andre ledd gir karantene også ved opphør av utvinningsrett til statens mineraler, jf. § 33. Det skal ikke være anledning til å si opp utvinningsrett for umiddelbart etter å erverve en ny undersøkelsesrett med ny syvårsfrist.

Til § 25 Undersøkelsesrapporter, måledata og prøvemateriale

Paragrafen viderefører bergverksloven § 52 siste ledd og bygger på høringsnotatet fra 2003 §§ 22 siste ledd og 23 siste ledd. Den gir departementet myndighet til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om plikt til å utarbeide, lagre og sende inn undersøkelsesrapporter, måledata og prøvemateriale.

Unnlatelse av å sende inn undersøkelsesrapporter og annet materiale etter slike forskriftsbestemmelser kan medføre tilbaketrekking av rettigheter og ileggelse av overtredelsesgebyr, jf. §§ 65 og 67.

Til § 26 Overdragelse av undersøkelsesrett

Paragrafen bygger på høringsforslaget av 2003 § 24. Direktoratet for mineralforvaltning skal godkjenne overdragelse av undersøkelsesrett knyttet til forekomst av statens mineraler. Dette er en forenkling sammenlignet med dagens krav om konsesjonsbehandling i departementet.

Første ledd regulerer såkalte avledete erverv av undersøkelsesrett. Bestemmelsen har en noe annen karakter enn tilsvarende bestemmelse i industrikonsesjonsloven § 11. Etter første ledd kan undersøkelsesrett til forekomst av statens mineraler overdras. Overdragelsen skal godkjennes av Direktoratet. Søknaden om godkjennelse skal sendes Direktoratet uten ugrunnet opphold etter at avtalen om overdragelse er inngått.

Direktoratet foretar ingen skjønnsmessig prøving av overdragelsen. Godkjennelse skal derfor gis med mindre lovens vilkår er til hinder for dette. Bestemmelsene i §§ 13 og 27 gis tilsvarende anvendelse ved overdragelse, og innebærer at det foreligger samme vilkår ved godkjennelse av overdragelse av undersøkelsesrett som ved opprinnelig tildeling av undersøkelsesrett. Dette innebærer at godkjennelsen av overdragelsen kan nektes dersom erververen tidligere har brutt vesentlige bestemmelser gitt i eller i medhold av mineralloven, erververen fra før har undersøkelsesrett eller utvinningsrett til forekomst av statens mineraler i samme område, erververen er underlagt karantene etter § 24 eller begrensninger følger av konsolideringsbestemmelsene i § 27.

Andre ledd regulerer indirekte erverv av undersøkelsesrett, nærmere bestemt erverv av mer enn 50 prosent av samtlige eierandeler eller stemmeberettigede eierandeler i et selskap med undersøkelsesrett. Bestemmelsen gjelder dersom erververen, eller person eller selskap som antas å stå erververen nær, jf. § 27, allerede har en undersøkelsesrett i samme eller overlappende område. Er dette tilfelle, skal en av rettighetene enten avhendes eller slettes. Bestemmelsen forhindrer omgåelse av bestemmelsene i § 13 andre ledd om at man ikke kan ha mer enn én undersøkelsesrett i samme område. Erververen eller selskapet må selv melde fra til Direktoratet om hvilken av rettene som vil avhendes eller skal slettes.

Etter tredje ledd kan Direktoratet fastsette en frist for avhending eller begjæring om sletting. Oversittes fristen, skal Direktoratet slette en av rettighetene.

Til § 27 Likestilling av personer og selskaper med søker

Paragrafen bygger på § 25 i høringsnotatet fra 2003.

For å hindre omgåelse av bestemmelsene i § 13 (søknad om undersøkelsesrett) og § 24 (karantene ved opphør av undersøkelsesrett), likestilles visse personer og selskaper med den som søker om undersøkelsesrett. Det er ingen tilsvarende bestemmelse etter gjeldende rett ut over bergverksloven § 14 nr. 6 om at en mutingssøknad skal avslås dersom søkeren antas å opptre på vegne av noen som allerede har en bergrettighet i det omsøkte området.

De ulike alternativene i første ledd bokstav a til f gir regler om identifikasjon mellom personer og/eller selskaper uten hensyn til om det foreligger konkrete omgåelsesmotiver eller samarbeidsavtaler.

Etter bokstav a til c skal ektefelle, samboere, nære slektninger samt ektefelles nære slektninger likestilles med den som søker om undersøkelsesrett. Uttrykket «ekteskapsliknende» indikerer at samboerforholdet bør ha en viss stabilitet. Slektninger i rett opp- eller nedstigende linje er besteforeldre, foreldre, barn, barnebarn osv. Søker vil videre identifiseres med for eksempel svigerbarn og svigerforeldre, samt stebarn, stemor og stefar, derimot ikke med tante, onkel eller søskenbarn.

Bokstav d gjelder selskaper innen samme konsern. Her må konserndefinisjonen både i lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper (aksjeloven), lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven) og lov 21. juni 1985 nr. 83 om ansvarlige selskaper og kommandittselskaper (selskapsloven) legges til grunn. Mens bokstav d gjelder forholdet mellom ulike selskaper med eiertilknytning, gjelder bokstav e og f forhold der personer har eiertilknytning til selskaper.

Andre ledd åpner for at Direktoratet etter en konkret vurdering kan gjøre unntak fra reglene i første ledd. Forutsetningen for at unntak kan gis, er at søkeren selv har til hensikt å drive et aktivt arbeid. Søker må sannsynliggjøre at vedkommende har en slik hensikt, med andre ord at det dreier seg om en reell søknad og ingen omgåelse av fristreglene. Når denne forutsetningen er til stede, vil hensynet bak konsolideringsbestemmelsen – faren for båndleggelse av forekomsten – ikke lenger gjøre seg gjeldende.

Kapittel 5. Utvinningsrett til grunneiers mineraler

Til § 28 Avtale om utvinningsrett

Paragrafen er ny og innebærer en synliggjøring av gjeldende rett i den nye mineralloven. Den bygger på § 26 i høringsnotatet fra 2003. I likhet med det som gjelder for undersøkelse, må retten til utvinning av forekomster av grunneiers mineraler bygge på avtale med grunneieren. Det kreves selvfølgelig ikke avtale for å få utvinningsrett til forekomster av grunneiers mineraler på egen eiendom.

Avtalen regulerer kun forholdet mellom utvinner og grunneieren. Ytterligere begrensninger i retten til å utvinne eller krav om andre tillatelser for utvinning, kan følge av annet regelverk.

I de tilfellene der det ikke er mulig å komme til enighet om en avtale, kan det søkes departementet om ekspropriasjon, jf. § 37.

Kapittel 6. Utvinningsrett til statens mineraler

Til § 29 Søknad om utvinningsrett

Paragrafen er en videreføring av bergverksloven § 24 og bygger på § 27 i høringsnotatet fra 2003. Den fastslår at man for å få utvinningsrett til forekomst av statens mineraler, må ha undersøkelsesrett med best prioritet. Dersom en annen har undersøkelsesrett med bedre prioritet i deler av området, skal utvinningsrett nektes for denne delen av området.

Dersom en søknad om utvinningsrett omfatter areal som ligger utenfor undersøkelsesområdet, skal søknaden også anses å være en søknad om undersøkelsesrett for dette arealet. Bakgrunnen er at slik undersøkelsesrett er nødvendig for at søkeren skal kunne få utvinningsrett i samsvar med sin søknad. I samsvar med dette regnes prioriteten for undersøkelsesretten fra det tidspunkt søknaden om utvinningsrett kommer inn til Direktoratet for mineralforvaltning.

Til § 30 Utvinningsrett i Finnmark

Hørings- og vektleggingsreglene er en videre­føring av reglene i bergverksloven § 39 b, jf. § 22 a, som ble vedtatt samtidig med finnmarksloven. Det vises til omtale i kapittel 14 og til Ot.prp. nr. 53 (2002-2003) kapittel 7.7.

Selv om utvinningsrett er gitt, gir ikke utvinningsrett rett til å foreta undersøkelser eller utvinning i Finnmark. I Finnmark kreves særskilt tillatelse, jf. henvisningen til § 17. Dersom det skal foretas nye undersøkelser etter at utvinningsrett er gitt, kreves det ny særskilt tillatelse etter reglene for undersøkelsesarbeider. Ved særskilt tillatelse til utvinning er det plikt til konsultasjoner dersom samiske interesser berøres. Sametingets retningslinjer for endret bruk av utmark, jf. finnmarksloven § 4, vil komme til anvendelse dersom det er endret bruk av utmark. Det vises for øvrig til merknadene til § 17. Konsultasjonsplikten følger av Konsultasjonsavtalen av 11. mai 2005 mellom staten og Sametinget.

Det vises for øvrig til bestemmelsen i § 43 fjerde ledd om driftskonsesjon i Finnmark. Ved tildeling av driftskonsesjon vil det regelmessig være krav til konsekvensutredning. Hensynet til samiske interesser vil bli tillagt vekt ved vurderingen av om driftskonsesjon skal gis, se kapittel 14.8.3. Hørings- og vektleggingsreglene er gitt tilsvarende anvendelse på dette stadiet.

Til § 31 Utvinningsområdet

Paragrafen gir departementet hjemmel til å gi forskrift med nærmere bestemmelser om utvinningsområdet. Til forskjell fra bergverksloven § 25, vil bestemmelser om utvinningsområdets (utmålets) form og størrelse fastsettes i forskrift. Det vises til omtalen i kapittel 9.2.

Til § 32 Utvinningsrettens innhold

Paragrafen bygger på § 29 i høringsnotatet fra 2003.

Første ledd første punktum viderefører bergverksloven § 38. Innehaver av utvinningsrett har rett til å ta ut og nyttiggjøre statens mineraler i området. Andre punktum er en delvis videreføring av bergverksloven § 39. Det fastslås her at utvinner har rett til å ta ut biprodukter, dvs. grunneiers mineraler som det er nødvendig å bryte ut for å drive ut statens mineraler. Bestemmelsen regulerer kun retten til å bringe biproduktene frem i dagen sammen med statens mineraler. Hvis forekomsten kan angripes på en måte som ikke nødvendiggjør at grunneieres mineraler brytes ut, er vilkåret etter andre punktum ikke oppfylt.

I andre ledd første punktum bestemmes at innehaver av utvinningsrett også som hovedregel har rett til å nyttiggjøre seg biproduktene. Dette må sees i sammenheng med andre punktum der det fremgår at hovedregelen kan fravikes i de tilfeller der Direktoratet før drift igangsettes, finner at forekomsten av grunneiers mineraler kan gjøres til gjenstand for selvstendig utnyttelse. Ved vurderingen av om mineralet kan gjøres til gjenstand for selvstendig utnyttelse, skal mineralets rikholdighet, størrelse og beskaffenhet tas i betraktning. I de tilfeller der mineralene ikke kan gjøres til gjenstand for selvstendig utnyttelse kan ikke grunneier utvinne disse med fortjeneste, og vil da ikke være i en posisjon der vedkommende har lidt et økonomisk tap som skal erstattes.

Derimot vil situasjonen være annerledes i de tilfellene der mineralene kan utnyttes selvstendig. I disse tilfellene kan grunneier eller eventuelt rettighetshaveren til mineralene, sies å ha lidt et økonomisk tap ved at statens mineraler utvinnes i stedet for grunneiers mineraler. Grunneier kan velge å beholde mineralene selv, eller overlate disse til utvinner mot et vederlag, jf. andre ledd tredje punktum.

Siste punktum bestemmer at vederlaget fastsettes ved skjønn dersom partene ikke blir enige.

Til § 33 Opphør av utvinningsrett

Paragrafen gir regler om når utvinningsrett skal opphøre. Den bygger på § 31 i høringsnotatet fra 2003.

Første ledd bokstav a fastslår at utvinningsrett opphører når driftskonsesjon etter § 43 ikke er gitt innen ti år fra utvinningsrett ble gitt.

Bokstav b bestemmer at tiårsregelen, jf. bokstav a, også gjelder for uttak som på grunn av liten størrelse ikke omfattes av kravet til driftskonsesjon.

Bokstav c bestemmer at utvinningsrett opphører dersom forlenget frist etter § 34 er utløpt.

Dersom driftskonsesjon bortfaller, skal utvinningsrett bortfalle ett år etter dette, jf. bokstav d. Driftskonsesjon kan bortfalle dersom konsesjonen er gitt med tidsbegrensning etter § 43 tredje ledd og tidsbegrensningen er utløpt, dersom drift ikke igangsettes innen fem år etter at driftskonsesjon ble gitt eller dersom driften stanses i mer enn ett år uten tillatelse, jf. § 45.

Fordi det er vanskelig for søker å vite hvor lang tid det tar å behandle en søknad om driftskonsesjon eller søknad om forlengelse av tiårsfristen etter § 34, skal opphør ikke skje så lenge disse søknadene er til behandling, jf. andre ledd.

For at innehaver av utvinningsrett også skal kunne søke om forlengelse av utvinningsrett dersom driftskonsesjon blir avslått, samt søke om driftskonsesjon dersom søknaden om forlengelse blir avslått, er det bestemt at opphør tidligst skal skje 30 dager etter at søknad om driftskonsesjon eller forlengelse er ferdigbehandlet. Søknaden anses som ferdigbehandlet den dag det fattes vedtak i saken.

Dersom konsesjon kun er gitt for deler av utvinningsområdet, beholder utvinner sin rettighet i det øvrige området inntil fristen for å søke om driftskonsesjon er løpt ut. Fristen er i utgangspunktet ti år.

Til § 34 Forlengelse av utvinningsrett

Paragrafen bygger på § 32 i høringsnotatet fra 2003. Den gir Direktoratet anledning til å forlenge fristen til å søke om konsesjon. Forlengelse kan gis for ti år av gangen og flere ganger dersom vilkårene er til stede.

Bestemmelsen er gitt en annen utforming enn i industrikonsesjonsloven § 12, men det er ikke ment å foreta noen realitetsendring. Ved vurdering av om forlengelse skal gis, skal man ta hensyn til om forekomsten må anses å være en rimelig reserve for erververens drift. Man skal ikke kunne få forlengelse dersom hensikten er å hindre andre fra å sette i gang drift på forekomsten.

Til § 35 Overdragelse av utvinningsrett

Paragrafen er ny og bygger på § 33 i høringsnotatet fra 2003.

Den fastslår at utvinningsrett kan overdras. Direktoratet skal godkjenne overdragelse av rettigheter knyttet til statens mineraler. Dette er en forenkling sammenlignet med dagens krav om konsesjonsbehandling i departementet. Reglene i § 26 om overdragelse av undersøkelsesrett gjelder tilsvarende ved overdragelse av utvinningsrett. Det vises til merknadene til § 26.

Til § 36 Tinglysing

Paragrafen gir regler om tinglysing av utvinningsrett og tinglysing av overdragelse, pantsettelse og andre rettstiftelser i utvinningsrett. Den bygger på bergverksloven §§ 61 og 62 og høringsnotatet fra 2003 § 34. Nærmere regler om tinglysing av bergrettigheter er fastsatt i forskrift 3. november 1995 nr. 875 om tinglysing (tinglysingsforskriften) kapittel 2.

Etter første ledd skal utvinningsrett tinglyses i grunnboken. Etter tinglysingsforskriften § 27 skal Direktoratet (Bergvesenet) sende melding om ny utvinningsrett (utmål) til tinglysing. Utvinner selv har mulighet til å tinglyse sin utvinningsrett med hjemmel i lov 7. juni 1935 nr. 2 om tinglysing (tinglysingsloven) § 12.

Andre ledd fastslår at overdragelse og pantsettelse av utvinningsretten får rettsvern ved ting­lysing i grunnboken. Etter tinglysingsforskriften § 29 tinglyses overdragelse eller pantsettelse av utmål som påtegning til registreringen av utmålet (utvinningsretten). Etter andre ledd får også andre rettsstiftelser i utvinningsretten rettsvern ved tinglysing i grunnboken, med mindre annet er bestemt i forskrift etter tredje ledd. Erverver, pantsetter og eventuelt annen rettighetshaver må selv sørge for tinglysing av henholdsvis overdragelsen, pantsettelsen og rettsstiftelsen for å få rettsvern.

Kapittel 7. Ekspropriasjon

Til § 37 Ekspropriasjon av grunneiers mineraler

Paragrafen bygger på § 36 i høringsnotatet fra 2003.

Paragrafen oppstiller hjemmel for å gi tillatelse til ekspropriasjon av forekomst av grunneiers mineraler, og nødvendig grunn og rettigheter for å undersøke, utvinne og foredle slike forekomster. Den er en videreføring av mineralavståingsloven § 1. Forutsetningen for at bestemmelsene i § 37 skal komme til anvendelse er at tiltakshaver ikke har fått i stand avtale med grunneier om undersøkelse eller utvinning.

Etter første ledd kan det søkes om ekspropriasjon av nødvendig grunn og rettigheter for å undersøke om en forekomst av grunneiers mineraler kan antas å være drivverdig eller kan bli drivverdig innen rimelig tid.

Andre ledd åpner for å søke om tillatelse til ekspropriasjon av forekomst av grunneiers mineraler og nødvendig grunn og rettigheter for utvinning og foredling av disse.

Bokstav a gjelder selve forekomsten av grunneiers mineraler.

Bokstav b gjelder grunn og rettigheter som er nødvendige for å utvinne mineralene. Bestemmelsen viderefører mineralavståingsloven § 1 nr. 2. Tillatelse til ekspropriasjon kan for eksempel gis til oppredningsanlegg, større lagringsplass og nedgang til gruver.

Bokstav c er en videreføring av mineralavståingsloven § 1 nr. 3. Bestemmelsen kan benyttes når det av hensyn til rasjonell drift anses nødvendig at foredlingen foregår i tilknytning til utvinningen. Tillatelse til ekspropriasjon for metallurgisk behandling eller annen foredling av mineraler vil normalt også være mulig å få etter oreigningsloven § 2 nr. 32.

Retten til å søke ekspropriasjon både etter § 37 første og andre ledd tilligger «enhver». Det er ikke et krav at søkeren har undersøkt forekomsten, men det skal legges vekt på dette ved vurderingen av om ekspropriasjon skal innvilges, jf. tredje ledd. For nærmere omtale vises det til kapittel 10.4.

Fjerde ledd gir en alminnelig hjemmel for å sette vilkår for tillatelse til ekspropriasjon. Vilkår kan blant annet gis for å sikre at virksomheten foregår på en mest mulig rasjonell måte og til sikring av grunneieres, brukeres, naboers og allmennhetens interesser. Andre aktuelle vilkår er vilkår for å sikre at virksomheten blir minst mulig skjemmende for omgivelsene og naturen og for å sikre at terrenget så vidt mulig kan føres tilbake til opprinnelig tilstand når virksomheten opphører eller legges ned. De alminnelige forvaltningsrettslige regler om adgang til å pålegge vilkår supplerer bestemmelsen. Det forutsettes at vilkårene har sammenheng med lovens formål, ikke er urimelig tyngende eller undergraver andre bestemmelser i loven.

Til § 38 Ekspropriasjon av grunn og rettigheter for undersøkelse og utvinning av statens mineraler

Paragrafen er en videreføring av bergverksloven §§ 40 og 41 og bygger på § 38 i høringsnotatet fra 2003.

Første ledd gir regler om ekspropriasjon av grunn og rettigheter for undersøkelse av statens mineraler. Retten til å søke om ekspropriasjon tilligger «undersøker», dvs. en som er gitt undersøkelsesrett til statens mineraler etter § 13. Det er kun den grunn og de rettigheter som er «nødvendig» for å gjennomføre undersøkelsene som kan eksproprieres. Dette vil si at tillatelse til ekspropriasjon ikke kan gis i større omfang enn det undersøkelsene tilsier. Er det flere med undersøkelsesrett i området, kan ekspropriasjonstillatelse bare gis dersom den med best prioritet samtykker til dette, jf. andre punktum.

Andre ledd åpner for å søke om tillatelse til ekspropriasjon av nødvendig grunn og rettigheter for utvinning og foredling av statens mineraler. Det er kun de med utvinningsrett til statens mineraler etter § 29 som kan søke om ekspropriasjon etter § 38 andre ledd. I motsetning til det som gjelder for grunneiers mineraler, er det ikke behov for ekspropriasjon av rett til forekomst av statens mineraler. Dette følger av at den som har fått utvinningsrett til statens mineraler av Direktoratet for mineralforvaltning også har rett til å utvinne og nyttiggjøre seg forekomsten, jf. § 32 første ledd.

Hvilken grunn og hvilke rettigheter som kan eksproprieres, fremgår av bokstav a og b. Disse bestemmelsene tilsvarer § 37 bokstav b og c. Det vises til merknadene til disse bestemmelsene. Departementet bemerker at tillatelse til ekspropriasjon etter § 38 bokstav a også kan omfatte atkomst til forekomsten, herunder veirett.

Tredje ledd gir en alminnelig hjemmel for å sette vilkår for tillatelse til ekspropriasjon. Bestemmelsen tilsvarer § 37 fjerde ledd. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

Til § 39 Erstatning

Paragrafen oppstiller regler om erstatningsutmålingen ved ekspropriasjon etter §§ 37 og 38. Paragrafen er ny, men viderefører delvis gjeldende rett. Den er utformet med utgangspunkt i § 37 i høringsnotatet fra 2003.

Første ledd gir regler om erstatningsutmålingen ved ekspropriasjon av forekomst av grunneiers mineraler etter § 37 andre ledd bokstav a. Erstatningsutmålingen følger i utgangspunktet reglene i ekspropriasjonserstatningsloven, men det gjøres viktige unntak. For nærmere omtale av ekspropriasjonserstatningsloven vises det til kapittel 10.7.

Erstatningen skal fastsettes på grunnlag av markedspris uavhengig av påregnelighetskravet i ekspropriasjonserstatningsloven §§ 5 og 6. Hva som er «markedspris» avgjøres av skjønnsretten i den konkrete saken. Gjennom praksis nedfelt både i avtaler mellom næringen og grunneierne og fra skjønnssaker, kan skjønnsretten hente veiledning. Departementet mener at et naturlig utgangspunkt vil være prisen regnet ut fra tilsvarende priser for tilsvarende mineraler i den delen av landet. Også individuelle forhold som at mineralet har en spesielt verdifull egenskap vil måtte tillegges betydning. For øvrig må skjønnsretten trekke på andre relevante kriterier for å fastsette en markedspris.

Andre ledd gir regler om erstatningsutmålingen om ekspropriasjon av rettigheter etter § 37 første ledd og andre ledd bokstav b og c og § 38. Dette vil si ekspropriasjon av nødvendig grunn og rettigheter for undersøkelse, utvinning og foredling både av grunneiers og av statens mineraler. For erstatningsutmålingen ved slike ekspropriasjonsinngrep gjelder bestemmelsene i ekspropriasjonserstatningsloven fullt ut. Dette vil si at også påregnelighetskravet i ekspropriasjonserstatningsloven §§ 5 og 6 får anvendelse.

Tredje ledd første punktum viderefører mineralavståingsloven av 1952 § 8 om årlige erstatninger. Andre punktum åpner for at det kan fastsettes engangserstatning dersom særlige grunner foreligger. Dette kan omfatte tilfeller der det er drift­søkonomisk mer lønnsomt med engangserstatning fremfor årlige erstatningsutbetalinger, for eksempel der hvor de årlige utbetalingene vil være relativt små.

Fjerde ledd gir hver av partene rett til å kreve at ekspropriasjonserstatningen skal fastsettes på nytt når det er gått ti år siden erstatningen ble fastsatt. Tiårsfristen løper fra endelig avgjørelse om erstatningen ble truffet. Bestemmelsen gir adgang til å kreve nytt skjønn hvert tiende år. Bestemmelsen er en videreføring av mineralavståingsloven av 1952 § 9 andre ledd og skal forstås på samme måte.

Femte ledd gir regler om bortfall av ekspropriasjonserstatningen. Nedlegges driften, bortfaller ekspropriasjonserstatningen fra og med kalenderåret etter nedleggelsen. Bestemmelsen gjelder ved endelig nedleggelse av driften. Ekspropriasjonserstatningen bortfaller derimot ikke ved midlertidig stans av driften.

Til § 40 Alminnelige ekspropriasjonsregler

Paragrafen bygger på § 35 i høringsnotatet fra 2003, men er endret på vesentlige punkter.

Første ledd viser til at reglene i lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom (oreigningsloven) får anvendelse på ekspropriasjon etter mineralloven, med mindre noe annet følger av mineralloven kapittel 7. Saksbehandlingsreglene i oreigningsloven vil derfor supplere saksbehandlingsreglene i mineralloven ved behandling av søknader om ekspropriasjon. Regler i oreigningsloven som er aktuelle er blant annet § 11 om krav til ekspropriasjonssøknaden, §§ 12 og 13 om saksbehandling og varsling, § 16 om frist for å kreve skjønn og § 25 om forhåndstiltredelse. Videre vil departementet presisere at vilkåret i oreigningsloven § 2 siste ledd om at ekspropriasjonsinngrep ikke kan treffes «utan at det må reknast med at inngrepet tvillaust er til meir gagn enn skade» skal gjelde ved vurderingen av om ekspropriasjonstillatelse skal gis etter §§ 37 og 38.

Videre fastslår første ledd at lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom (ekspropriasjonserstatningsloven) vil gjelde ved fastsetting av erstatning på grunnlag av en ekspropriasjonstillatelse gitt i medhold av §§ 37 og 38 når ikke annet er bestemt i mineralloven kapittel 7. Unntak fra ekspropriasjonserstatningsloven vil i praksis være de regler som følger av mineralloven § 39 første ledd.

Andre ledd innebærer at det ved ekspropriasjonstillatelse etter §§ 37 og 38 alltid vil bli ansett å være stilt vilkår om at eiendommen skal «nyttast på ein viss måte innan ein viss frist», jf. oreigningsloven § 10 andre ledd. Dersom fristen ikke overholdes, kan derfor den opprinnelige eieren eller rettighetshaveren kreve at ekspropriasjonsvedtaket omgjøres. Dette vil være tilfellet når rettigheten som er grunnlaget for ekspropriasjon, for eksempel en undersøkelsesrett eller utvinningsrett, faller bort.

Tredje ledd fastslår at de særlige saksbehandlingsreglene for Finnmark i mineralloven § 17 andre til sjette ledd gjelder ved behandling av søknader om tillatelse til ekspropriasjon i Finnmark.

Kapittel 8. Drift

Kapitlet gjelder både for drift av forekomster av statens mineraler og for drift av forekomster av grunneiers mineraler.

Til § 41 Bergfaglig forsvarlig drift

Paragrafen slår fast et grunnprinsipp om at all drift på mineralske forekomster skal skje på en bergfaglig forsvarlig måte. Den bygger på industrikonsesjonsloven § 13 nr. 3 andre ledd og høringsnotatet fra 2003 § 43.

Kravet om bergfaglig forsvarlig drift innebærer at driften må skje i samsvar med tilfredsstillende faglige standarder for den aktuelle type mineralvirksomhet. Det er grunnleggende at driften gjennomføres slik at ressursene utnyttes best mulig innenfor et godt tilpasset driftsopplegg, samtidig som omgivelsene og miljøet blir ivaretatt på en best mulig måte. Kravet til bergfaglig forsvarlig drift kan også innebære at verdien av en mineralforekomst skal reflekteres i produktene. Verdifulle forekomster bør derfor ikke benyttes til for eksempel fyllmasse.

Kravet til bergfaglig forsvarlig drift gjelder uavhengig av om ervervet er konsesjonspliktig eller om konsesjon er gitt. Dette innebærer at også små uttak som ellers er unntatt fra kravet til driftskonsesjon etter § 43 må fylle kravet til bergfaglig forsvarlig drift. Det samme gjelder for prøveuttak, jf. §§ 12 og 20.

Til § 42 Meldepliktige uttak

Paragrafen er ny og regulerer uttak som driver plikter å sende melding om til Direktoratet for mineralforvaltning. Det vises til nærmere omtale i kapittel 11.3.

Etter første ledd første punktum gjelder meldeplikten til Direktoratet for uttak over 500 m³ masse. Grensen på 500 m³ masse gjelder for det totale uttaket. Dette innebærer at driver så snart vedkommende blir klar over at det totale uttaket vil overstige 500 m³ masse, plikter å sende melding. Meldingen skal sendes inn minst 30 dager før oppstart av drift, jf. første ledd andre punktum.

Andre ledd fastslår at Direktoratet i særlige tilfeller kan kreve at driver fremlegger driftsplan. Dette kan være aktuelt dersom de geologiske forholdene på stedet er kompliserte, uttaket skal skje i eller ved sårbare områder, eller dersom uttak vil innebære et ekstraordinært faremoment sett hen til forholdene på stedet. Direktoratet kan også bestemme at drift ikke kan settes i gang før driftsplanen er godkjent.

Øvrige regler i mineralloven, blant annet reglene om varsomhetsplikt og sikringsplikt etter §§ 48 og 49, gjelder også for tiltak som er meldepliktige etter § 42.

Til § 43 Konsesjonspliktige uttak (driftskonsesjon)

Paragrafen bygger på §§ 44 og 45 i høringsnotatet fra 2003 og innebærer en modernisering av industrikonsesjonsloven § 13.

Første ledd stiller krav om konsesjon ved samlet uttak på mer enn 10 000 m³ masse. Konsesjon skal være gitt før driften igangsettes. Det gjelder egne krav om tillatelse ved prøveuttak av grunneiers og statens mineraler. Slike prøveuttak krever ikke driftskonsesjon, jf. første ledd tredje punktum.

Bakgrunnen for grensen på 10 000 m³ er at departementet ikke finner det nødvendig å stille samme krav til godkjenning av små prosjekter, for eksempel mindre masseuttak. Det vil således være opp til kommunale myndigheter å foreta de nødvendige vurderinger knyttet til mindre uttak i forbindelse med godkjennelse av tiltaket etter plan- og bygningsloven. Selv om et driftskonsesjonskrav ikke innføres for alle små uttak, vil Direktoratet for mineralforvaltning også for slike uttak ha tilsynsplikt og adgang til å gi pålegg for å sikre bergfaglig forsvarlig drift, herunder stille krav om driftsplan. For å unngå omgåelser vil flere uttak innenfor samme område etter forholdene kunne anses som ett samlet uttak. Så lenge det samlede uttaket ikke overstiger 10 000 m³, kan tiltakshaveren ta ut massene over så kort eller lang tid som vedkommende ønsker.

Grensen på 10 000 m³ gjelder ikke for uttak av naturstein, jf. første ledd andre punktum. Dette vil si at ethvert uttak av naturstein vil kreve driftskonsesjon. Det vises til kapittel 11.4 om bakgrunnen for dette.

Loven gjelder all drift på mineralske forekomster og gjelder dermed også for den som overtar igangværende virksomheter.

Departementet bemerker at behandling av søknad om ekspropriasjonstillatelse og søknad om driftskonsesjon kan skje samlet. Felles behandling av søknadene kan være ønskelig fordi man ikke bør gi tillatelse til ekspropriasjon dersom drift anses uaktuelt.

Andre ledd første punktum slår fast at driftskonsesjon kun kan gis til den med utvinningsrett (utvinner). Dette kan være utvinningsrett til statens eller grunneiers mineraler. I et område der det er søkere på både statens og grunneiers mineraler, regulerer ikke loven spørsmålet om hvem som skal gis driftskonsesjon. Spørsmålet om hvem som skal få driftskonsesjon avgjøres av konsesjonsmyndigheten, og avgjørelsen må tas på grunnlag av en helhetsvurdering.

Etter andre ledd andre punktum skal konsesjonssøknaden underlegges en skjønnsmessig prøving før det avgjøres om driftskonsesjon skal gis. Det vises til kapittel 11. Begrepet «skikket» innebærer at det skal legges vekt på om prosjektet fremstår som gjennomførbart økonomisk, om det legges opp til en bergfaglig forsvarlig drift og om søker har tilstrekkelig kompetanse for drift av forekomsten. Ved vurderingen av om det skal gis driftskonsesjon skal det også legges vekt på formålsbestemmelsen i § 1 og hensynene angitt i § 2.

Andre ledd tredje punktum gir hjemmel for å fastsette vilkår. Vurderingstemaet ved avgjørelsen av hvilke vilkår som skal stilles, vil i stor grad falle sammen med de hensyn som er relevante ved vurderingen av om konsesjon skal gis.

Vilkår for konsesjonen kan rettes mot innehaver av konsesjon enten dette er en person eller et selskap. Eventuelle vilkår kan også berøre forholdet mellom et selskap som søker konsesjon og andre selskaper i samme konsern. Eksempler på slike vilkår er at eventuelle transaksjoner mellom søkerselskapet og morselskapet skal skje på armlengdes avstand. Vilkår kan tenkes å få virkning utenfor det området der mineraluttaket finner sted, for eksempel ved at deponering av skrotstein foregår utenfor konsesjonsområdet.

Ved tildeling av konsesjon skal det alltid fastsettes et område der konsesjonen gjelder, jf. andre ledd fjerde punktum. Konsesjonsområdet skal som hovedregel ikke være større enn området hvor tiltakshaveren har utvinningsrett, men kan være mindre enn utvinningsområdet. Konsesjonæren må uansett forholde seg til reguleringsvedtaket for områdene.

Etter andre ledd femte punktum skal søker sende inn driftsplan sammen med søknaden om driftskonsesjon. Driftsplan er nærmere omtalt i kapittel 11.5.

Utgangspunktet er at konsesjon gis uten tidsbegrensning. Tredje ledd fastsetter imidlertid at konsesjonen kan tidsbegrenses. Bestemmelsen åpner for at det kan fastsettes at det skal foretas en generell revisjon av konsesjonsvilkårene etter en nærmere angitt tid. Tidsbegrensning kan for eksempel være et krav fra kommunen fordi man senere vil benytte området til annet enn råstoffutvinning. Hensyn må imidlertid tas til at forekomsten bør utnyttes på en markedsmessig forsvarlig måte, noe som kan tilsi en lengre driftsperiode.

Det kan stilles spørsmål ved om konsesjon bør tidsbegrenses slik at den ikke gjelder for en lengre periode enn den rett konsesjonæren har til å drive på forekomsten i henhold til avtale med grunneier. Dette synes ikke nødvendig da konsesjonen uansett vil falle bort dersom utvinningsretten eller ekspropriert rett som ligger til grunn for konsesjonen, slettes.

Uavhengig av om det er stilt vilkår i konsesjonen om at denne skal revideres etter en nærmere angitt tid, kan konsesjonsmyndigheten foreta en generell revisjon av konsesjonen hvert tiende år, jf. tredje ledd tredje punktum. Det kan være endrede behov underveis i en drift som kan løpe over flere tiår.

Ved behandlingen av søknader om driftskonsesjon i Finnmark gjelder reglene i § 17 andre til sjette ledd tilsvarende, jf. fjerde ledd. Hensynet til samiske interesser skal vektlegges i den skjønnsmessige prøvingen før det avgjøres om driftskonsesjon skal gis. Det vises til omtalen av § 17. Sametingets retningslinjer for endret bruk av utmark, jf. finnmarksloven § 4, vil komme til anvendelse ved tildeling av driftskonsesjon, fordi drift regelmessig vil medføre endret bruk av utmark. Også konsultasjonsavtalen mellom staten og Sametinget vil komme til anvendelse da det må antas at oppstart av drift vil være et tiltak som utløser konsultasjonsplikt for staten.

Femte ledd åpner for at departementet i forskrift kan gi nærmere bestemmelser om driftskonsesjon og unntak fra driftskonsesjon, samt krav til faglige kvalifikasjoner. Ved vurderingen av om det i forskrift skal stilles nærmere vilkår for driftskonsesjon og/eller unntak fra kravet til driftskonsesjon, og omfanget av slike bestemmelser, vil det legges vekt på formålsbestemmelsen i § 1 og hensynene angitt i § 2.

Til § 44 Melding om igangsetting og stans av drift

Paragrafen bygger på § 46 i høringsnotatet fra 2003. Lovreguleringen er ny i forhold til gjeldende rett.

Paragrafen pålegger konsesjonshaver etter § 43 å sende melding til Direktoratet før driften på forekomsten starter, stanses midlertidig eller nedlegges. I varselet må det presiseres om en eventuell driftsstans er midlertidig eller varig. Svært korte stans i virksomheten, for eksempel noen dager, er ikke å anse som midlertidig driftsstans i lovens forstand og må ikke meldes til Direktoratet. Det er heller ikke å anse som driftsstans så lenge det drives på minst én forekomst i konsesjonsområdet. Melding skal sendes så snart det er bestemt at drift skal igangsettes, stanses midlertidig eller nedlegges. Direktoratet kan kreve at det utarbeides en plan for nedleggelsen. Det er viktig at Direktoratet får melding slik at etaten kan føre tilsyn med sikring og opprydding av driftsområdet.

Til § 45 Bortfall av driftskonsesjon

Paragrafen bygger på § 47 i høringsnotatet fra 2003 og gjeldende praksis nedfelt i konsesjonsvilkår etter industrikonsesjonsloven.

Det fremgår av første ledd at hvis drift ikke kommer i gang innen fem år, faller konsesjonen bort. Første ledd bestemmer også at konsesjon faller bort dersom drift er stanset i mer enn ett år uten tillatelse etter første ledd tredje punktum. Manglende søknad innen ett år fra den midlertidige stansen, medfører at konsesjonen faller bort. Tilsvarende faller konsesjonen bort ved avslag på søknaden om driftshvile. Dersom man har fått tillatelse til driftshvile, og tillatelsen har løpt ut, faller konsesjonen umiddelbart bort dersom man ikke har fått innvilget ny tillatelse til driftshvile.

Andre ledd angir at driftskonsesjon faller bort samtidig med opphør av utvinningsrett til forekomst av statens mineraler som ligger til grunn for konsesjonen, jf. bokstav a. Tilsvarende vil driftskonsesjonen bortfalle dersom avtalen med grunneier om rett til utnyttelse av forekomst av grunneiers mineraler opphører, jf. bokstav b. Rettighetene til å nyttiggjøre seg en mineralsk forekomst kan for eksempel bortfalle på grunn av manglende innbetaling av årsavgift til staten eller manglende innbetaling av penger til grunneier, dvs. vesentlig mislighold som kan føre til at avtalen heves før opprinnelig forfall. Videre slås fast at konsesjon også faller bort dersom ikke innehaver av ekspropriasjonstillatelse etter § 37 andre ledd bokstav a, dvs. ekspropriasjon av forekomst av grunneiers mineraler, krever skjønn innen den lovbestemte fristen på ett år, jf. oreigningsloven § 16, jf. bokstav c.

Konsesjonen vil også falle bort dersom den er tidsbegrenset og tidsbegrensningen er utløpt. Slik tidsbegrensning kan fastsettes med hjemmel i § 43 tredje ledd.

Til § 46 Opplysninger om drift

Paragrafen bygger på § 48 i høringsnotatet fra 2003. Den gir hjemmel for departementet til å gi forskrift om plikt til å sende inn driftsrapport til Direktoratet for mineralforvaltning og om rapportens innhold. Den er en videreføring av bergverksloven § 53, men er utvidet slik at den gjelder drift på både statens og grunneiers mineraler.

Kapittel 9. Generelle bestemmelser

Til § 47 Områder unntatt fra leting og undersøkelse

Paragrafen angir områder som er unntatt fra leting og undersøkelse. Første ledd er ny og er tatt inn etter innspill fra Miljøverndepartementet, mens andre til fjerde ledd i all hovedsak viderefører bergverksloven § 3 og høringsnotatet av 2003 § 49.

Etter første ledd er det forbudt å lete og undersøke i områder som omfattes av markaloven. Dette vil si områder som faller inn under det geografiske virkeområdet i markaloven § 2. For nærmere omtale av markalovens virkeområde vises det til Ot.prp. nr. 23 (2008-2009) Om lov om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner (marka­loven). Første ledd innebærer et absolutt forbud mot leting og undersøkelse i områder som omfattes av markalovens virkeområde. I motsetning til det som gjelder etter andre ledd åpner første ledd ikke for at grunneier, bruker av grunnen og vedkommende myndighet kan samtykke til leting og under­søkelse.

Andre ledd lister opp bestemte områder som er unntatt fra leting og undersøkelse med mindre det foreligger tillatelse til dette fra grunneieren, brukeren av grunnen og vedkommende myndighet dersom det er aktuelt. Det vil kun være nødvendig med samtykke fra både grunneier, bruker og vedkommende myndighet dersom alle tre har interesser i det aktuelle området.

Med «bruker» menes en bruker som bygger sin bruksrett på avtale med grunneier. Det er kun brukere som vil bli direkte berørt av lete- og undersøkelsesarbeidene som omfattes.

I tillegg til det som følger av § 47 kan lete- og undersøkelsesaktiviteter i bestemte områder være forbudt eller begrenset av annen lovgivning, som for eksempel kulturminnelovgivningen, naturvernlovgivningen og motorferdselslovgivningen.

Bokstav a gjør unntak fra leting og under­søkelse i innmark. Bestemmelsen er ment å dekke gjeldende unntak for åker, eng, inngjerdet setervoll, hage etc. i bergverksloven § 3 første ledd nr. 1.

Bokstav b unntar industriområder, herunder massetak, brudd eller gruve i drift. Uttrykket «i drift» knytter seg både til massetak, brudd og gruve. Massetak, brudd eller gruve i drift er særskilt nevnt for å unngå tvil om at slike anlegg er omfattet av unntaket, og fordi slike industriområder ofte kan være særlig interessante i lete- og undersøkelsesøyemed.

Bokstav c gjør unntak for områder som ligger mindre enn 100 meter fra bygning brukt til permanent eller midlertidig bolig, herunder hytte. I mange tilfeller vil dette være områder som også faller inn under bokstav a.

Bokstav d unntar anlegg for allmennyttige formål og steder som ligger mindre enn 20 meter fra slike anlegg fra leting og undersøkelse. Dette kan gjelde privat og offentlig vei, jernbane, flyplass, kanal, vann- eller kloakkledning, kraftledning, kraftledningsmast, telefonkabel- og mast og olje- og gassledninger. Bestemmelsen er utvidet i forhold til bergverksloven § 3 første ledd nr. 3 ved at også private anlegg og innretninger er omfattet av unntaket. Dersom anlegget eller innretningen er offentlig og står på offentlig grunn, må samtykke til leting og undersøkelse gis av vedkommende myndighet. For øvrig må tillatelse innhentes fra grunneier og bruker. Bokstav d omfatter også gjeldende unntak for park, idrettsplass og kirkegård i bergverksloven § 3 første ledd nr. 1.

Bokstav e om unntak for område som hører til militært anlegg eller øvingsområde viderefører bergverksloven § 3 første ledd nr. 5. Tillatelse kan gis av militære myndigheter som ofte også er grunneier i området.

Bokstav f er ny. Bestemmelsen foreslås innført for å hindre ukontrollert aktivitet i nedlagte gruveområder, og da særlig i gruverommet, bergvelter og avgangsdeponier. En viktig grunn til dette er den forurensningsrisiko som disse områdene utgjør. Direktoratet for mineralforvaltning kan i slike tilfeller gi tillatelse til leting og undersøkelse.

Tredje ledd gir departementet myndighet til i forskrift å unnta andre områder fra leting og undersøkelse enn de som er angitt i andre ledd. Unntak kan være aktuelt dersom belastningen på et enkelt område blir for stor.

Etter fjerde ledd kan Direktoratet for mineralforvaltning gi særskilt tillatelse til å foreta undersøkelse av forekomster av statens mineraler i områder som er unntatt etter andre ledd. Det vil i så fall ikke være nødvendig med samtykke fra grunneier, bruker av grunnen og annen myndighet. Bestemmelsen bygger på bergverksloven § 37 andre ledd, men er begrenset til å gjelde undersøkelser. Forutsetningen for å gi en slik tillatelse er at det er undersøker med best prioritet som søker om en slik tillatelse, og at fordelene som oppnås ved å foreta undersøkelsene er større enn den skade og ulempe det vil påføre eieren og brukeren av grunnen. I vurderingen må blant annet de forventede resultatene av undersøkelsene og de hensynene som begrunner unntakene i bestemmelsens første ledd veies mot hverandre. Direktoratets vedtak er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Til § 48 Varsomhetsplikt

Paragrafen er noe endret i forhold til § 50 i høringsnotatet fra 2003, som har sitt opphav i bergverksloven §§ 4 og 18.

Paragrafen fastslår et aktsomhetskrav som gjelder ved alle arbeider etter loven og på alle stadier. Den ivaretar primært allmennhetens interesser i å verne om naturen og pålegger tiltakshaver å minimere inngrep, forurensning og skade på miljøet. Graden av varsomhet som tiltakshaveren må utvise kan variere etter hvor arbeidene foregår og hvor omfattende inngrep i naturen som gjøres. Eksempelvis stilles det større krav til aktsomheten i sårbare områder med en sjelden naturtype.

Ved avgjørelsen av om en opptreden er i strid med bestemmelsen, må det legges vekt på om skaden og/eller forurensningen er «unødvendig», dvs. om tiltakshaver kunne oppnå sitt formål på annen og mer hensynsfull måte. I den sammenheng må tiltakshaver være innstilt på mer omfattende sikringstiltak og økte kostnader. Hva slags og hvor stor og varig skade som voldes, må vektlegges.

Til § 49 Sikringsplikt

Paragrafen fastsetter krav for undersøker, utvinner og driver av mineraler til å iverksette sikringstiltak. Paragrafen svarer i hovedsak til høringsnotatet 2003 § 51 som innholdsmessig langt på vei er en videreføring av bergverksloven §§ 7, 19 a og 39 a første og andre ledd.

Første ledd bestemmer hvilke sikringstiltak undersøker, utvinner og driver av mineraler skal iverksette i forbindelse med arbeider etter loven. Plikten omfatter både det å iverksette og vedlikeholde sikringstiltak, jf. første ledd første punktum. Sikringsplikten gjelder både mens arbeidene pågår, herunder ved midlertidige opphold i arbeidet, og etter at arbeidene er avsluttet. Ved vurderingen av om noe medfører fare skal det tas utgangspunkt i om det er et ekstraordinært faremoment sett hen til forholdene på stedet. Aktuelle tiltak kan være gjenfylling av hull, oppsetting av gjerder etc. Med arbeider menes alle fysiske endringer i undersøkelsesområdet som undersøker selv forårsaker ved sine arbeider, herunder de forhold som er beskrevet i bergverksloven § 19 a, jf. Ot.prp. nr. 27 (1984-1985).

Departementet har valgt å ikke følge Minerallovutvalgets forslag om å utvide bestemmelsens anvendelsesområde fra husdyr til dyr, men har angitt at også tamrein omfattes. Se nærmere om dette i kapittel 13.2.

Første ledd andre punktum viderefører bestemmelsene i bergverksloven § 39 a første ledd andre punktum og andre ledd. Det fastslås at sikringsplikten for utvinner og driver også omfatter gruveåpninger, tipper og utlagte masser utenfor rettighetsområdet med tilknytning til området, for eksempel som atkomst til malmen.

For undersøker er det kun egne arbeider som må sikres. Etter andre ledd er utvinner og driver også ansvarlig for å iverksette sikringstiltak for tidligere arbeider som er foretatt av andre.

Sikringsansvaret gjelder selv om tillatelsen etter loven har opphørt. Dette innebærer at undersøker, utvinner og driver må følge pålegg fra Direktoratet for mineralforvaltning om fremtidig vedlikehold av sikringstiltaket, noe som i så fall vil medføre at rettighetshaver kan få en aktivitetsplikt i lang tid etter at arbeidene er avsluttet og rettigheten bortfalt.

Tredje ledd bestemmer at området skal være varig sikret når arbeidene avsluttes. Gode, varige løsninger kan være gjenfylling av hull og åpninger. Oppsetting av gjerder er aktuelt for større åpninger.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om sikringstiltak. Dette omfatter bestemmelser om hvordan åpninger i grunnen og andre inngrep i terrenget skal sikres og om vedlikeholdet av sikringstiltakene.

Direktoratet skal føre tilsyn med at sikringstiltakene er varige, og kan gi nødvendige pålegg om iverksettelse av nye sikringstiltak eller vedlikehold av eksisterende sikringstiltak, jf. §§ 59 bokstav c og 62.

Til § 50 Oppryddingsplikt

Paragrafen svarer til § 53 i høringsnotatet fra 2003 og bygger på gjeldende praksis nedfelt i konsesjonsvilkår etter industrikonsesjonsloven, konsesjonsloven, kalkstensloven og kvartsloven. Om den nærmere begrunnelsen for innføring av en oppryddingsplikt vises det til kapittel 13.

Oppryddingsplikten påligger undersøker, utvinner og driver mens arbeidene pågår og etter at disse er avsluttet, jf. første punktum. Kravet om at oppryddingen skal være «forsvarlig» kan innebære at oppryddingen skal skje suksessivt. Dette vil nok først og fremst være aktuelt på driftsstadiet, men kan også være aktuelt på undersøkelsesstadiet. Kravet om forsvarlig opprydding innebærer ikke at alt skal ryddes opp med en gang, men at opprydding først skal skje når en naturlig sammenhengende fase av arbeidet er avsluttet. Etter andre punktum kan Direktoratet for mineralforvaltning sette frist for når oppryddingsarbeidet skal være ferdig. Slikt pålegg kan gis på eget initiativ fra Direktoratet eller etter initiativ fra for eksempel grunneier eller andre berørte. Direktoratet skal etter § 59 bokstav c føre tilsyn med at undersøker, utvinner og driver overholder sin oppryddingsplikt.

Til § 51 Dekning av kostnader ved opprydding og ­sikring

Paragrafen er ny og bygger på § 60 i høringsnotatet fra 2003. Den gir Direktoratet hjemmel til å pålegge undersøker, utvinner og driver å stille økonomisk sikkerhet for sikringstiltak etter § 49 og oppryddingstiltak etter § 50, jf. første ledd. Formålet med bestemmelsen er å unngå at undersøker, utvinner og driver ikke avsetter midler til nødvendige sikringstiltak eller oppryddingstiltak eller unndrar seg plikten til å dekke kostnadene til dette. Direktoratet står ikke fritt til å fastsette størrelsen på sikkerheten. Sikkerheten skal ikke være større enn det som er nødvendig for å foreta nødvendige sikringstiltak eller forsvarlig opprydding.

Etter andre ledd kan departementet fastsette forskrift om krav til sikkerhetsstillelsen, herunder hvordan sikkerhetsstillelse skal skje.

For nærmere omtale av bestemmelsen vises det til de alminnelige merknadene i kapittel 13.4.

Til § 52 Erstatningsplikt

Paragrafen svarer i hovedsak til høringsnotatet fra 2003 § 52.

Første ledd bygger på prinsippet i bergverks­loven § 6 om objektivt erstatningsansvar for leter, men vil også gjelde for leting etter grunneiers mineraler. Det forhold at leteretten kun tillater meget begrensede inngrep, gjør at letearbeider sjelden vil medføre erstatningsplikt. Etter andre ledd første punktum gjelder det objektive erstatningsansvaret også for undersøker av statens mineraler. Det samme gjelder for undersøker av forekomst av grunneiers mineraler, dersom ikke erstatningsansvaret er særskilt regulert i undersøkelsesavtalen med grunneier, jf. § 11, jf. andre ledd andre punktum.

Regelen må tolkes i tråd med alminnelige erstatningsrettslige prinsipper, herunder at det kun er det økonomiske tapet som skal erstattes. Ansvaret gjelder uavhengig av om leteren og undersøkeren har holdt seg innenfor lete- og undersøkelsesretten.

Paragrafen gjelder kun ansvar for skade på grunn, bygninger eller anlegg. I tillegg til det lovfestede objektive ansvaret gjelder alminnelige erstatningsrettslige regler. Slikt ansvar kan for eksempel være aktuelt ved skade på mennesker.

Etter tredje ledd avgjøres tvist om krav om erstatning ved skjønn. Nærmere bestemmelser om skjønn er fastsatt i § 53.

Til § 53 Skjønn

Paragrafen svarer i hovedsak til § 54 i høringsnotatet fra 2003.

Første ledd bestemmer at skjønn etter mineralloven skal holdes som rettslig skjønn. Dette vil si at de skal følge reglene i lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker (skjønnsprosessloven). Dette gjelder skjønn etter §§ 21, 32, 52 og 57.

Andre ledd bestemmer at nødvendige utgifter til skjønn etter §§ 21, 32, 52 og 57 skal dekkes av leteren, undersøkeren og utvinneren. Ved overskjønn gjelder de vanlige regler for kostnader, jf. skjønnsprosessloven § 54 a.

Tredje ledd slår fast at skjønnsretten i forbindelse med skjønnet kan foreta de granskninger av eiendommen som finnes nødvendige. Grunneier og bruker av grunnen kan ikke nekte at skjønnsretten foretar slike granskninger. Bestemmelsen er en videreføring av bergverksloven § 56. Dersom granskningen volder tap eller ulempe, kan erstatningen for dette fastsettes under skjønnet. Det er kun økonomisk tap som kan erstattes.

Til § 54 Krav til søknader og bruk av elektronisk ­kommunikasjon

Bokstav a svarer til § 55 i hørings­notatet fra 2003. Bokstav b om bruk av elektronisk kommunikasjon er ny.

Bokstav a gir departementet hjemmel til å gi forskrift om hvilke opplysninger som kan avkreves ved søknader etter mineralloven. En forskrift kan for eksempel inneholde krav om bruk av organisasjonsnummer og personnummer og om innsending av bestemte dokumenter, som for eksempel firmaattest og årsrapport. Det kan også i forskrift gis bestemmelser om bruk av bestemte søknadsskjemaer og om søkerens plikt til å gi tilleggsinformasjon.

Bokstav b åpner for at departementet kan gi forskrift om bruk av elektronisk kommunikasjon.

Regler om bruk av elektronisk kommunikasjon med og i forvaltningen, er fastsatt i forskrift 25. juni 2004 nr. 988 (eForvaltningsforskriften). Forskriften gjelder generelt med mindre annet er fastsatt i eller i medhold av annen lovgivning, jf. forskriften § 1 andre ledd, og vil derfor også gjelde for henvendelser etter mineralloven til departementet eller Direktoratet for mineralforvaltning. Forskriften § 3 gir nærmere regler om bruk av elektronisk kommunikasjon til et forvaltningsorgan. Bestemmelsen fastsetter at enhver som henvender seg til et forvaltningsorgan kan benytte elektronisk kommunikasjon, når det skjer i henhold til den form og fremgangsmåte og ved bruk av den elektroniske adressen som forvaltningsorganet har anvist for den aktuelle type henvendelse. eForvaltningsforskriften § 1 andre ledd åpner for at det fastsettes særregler i eller i medhold av mineralloven.

Forskriftshjemmelen i mineralloven § 54 bokstav b kan brukes til å gi nærmere regler om form og fremgangsmåte ved bruk av elektronisk kommunikasjon, herunder regler om bruk av spesielle skjemaer og hvilken elektronisk adresse som skal brukes.

Kapittel 10. Gebyrer og avgifter

Til § 55 Behandlings- og tilsynsgebyr

Paragrafen gir hjemmel for departementet til i forskrift å fastsette gebyr for behandling av søknader. Det vises til omtalen i kapittel 15. Paragrafen bygger på bergverksloven § 13 andre ledd og § 29 nr. 1 og høringsnotatet fra 2003 § 62.

Søknader det kan være aktuelt å ta behandlingsgebyr for, er søknader om undersøkelsesrett, utvinningsrett og driftskonsesjon. Det samme gjelder for søknader om tillatelse til ekspropriasjon, om godkjennelse av rettighetsoverdragelser og om tillatelse til prøveuttak. Departementet tar sikte på å regulere i forskriften at innbetaling av behandlingsgebyr er en forutsetning for å få behandlet søknaden.

Bestemmelsen gir også hjemmel til i forskrift å fastsette gebyr for tilsyn. Dette gjelder Direktoratets tilsyn etter § 59.

Gebyret skal ikke overstige faktiske kostnader ved behandlingen og tilsynet. Finansdepartementet har i rundskriv R-112/2006 gitt generelle retningslinjer for gebyr- og avgiftsfinansiering av statlige myndighetshandlinger. Retningslinjene i rundskriv R-112/2006 vil bli lagt til grunn ved beregning av gebyr etter mineralloven.

Til § 56 Årsavgift til staten

Paragrafen bygger på bergverksloven kapittel 7 og høringsnotatet fra 2003 § 63.

Første ledd bestemmer at rettighetshaver skal betale en årlig avgift til staten for undersøkelsesrett og utvinningsrett til statens mineraler. Rettigheter staten selv innehar, er ikke unntatt fra denne bestemmelsen og innebærer en endring i forhold til bergverksloven.

Andre ledd bestemmer at avgiftene skal betales forskuddsvis til Direktoratet innen 15. januar hvert år. Det er videre gitt regler om tilleggsavgift ved oversittelse av betalingsfristen. Direktoratet kan etter tredje punktum gjøre unntak fra kravet om tilleggsavgift i særlige tilfeller. Adgangen til å fravike kravet om tilleggsavgift er snever og skal kun anvendes dersom det foreligger ekstraordinære forhold som ligger utenfor rettighetshaverens kontroll.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til ved forskrift å fastsette regler om avgiftens størrelse og nærmere regler om betaling av denne.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til ved forskrift å fastsette regler om at den som utvinner forekomst av statens mineraler, skal betale en årlig avgift til staten. Mens avgift etter første ledd gjelder undersøkelsesrett og utvinningsrett, vil en avgift som fastsettes i forskrift etter fjerde ledd være aktuell dersom mineralforekomstene faktisk utvinnes. For nærmere omtale vises det til kapittel 15.4.

Til § 57 Årsavgift til grunneieren

Paragrafen bygger på bergverksloven §§ 42 til 44 og høringsnotatet fra 2003 § 64.

Første ledd bestemmer at utvinner av statens mineraler plikter å betale grunneier en årlig avgift på 0,5 prosent av omsetningsverdien av det som utvinnes. Det vises til omtale i kapittel 15. Ved beregning av avgiften skal det tas utgangspunkt i verdien av de produkter som utvinnes uten fradrag for driftsomkostninger. Både verdien av statens og grunneiers mineraler skal tas med, dersom de nyttiggjøres ved omsetning, jf. § 32.

Andre ledd fastsetter at dersom det er flere grunneiere i området fordeles avgiften mellom dem forholdsmessig etter areal.

Dersom det ikke er enighet om beregning av avgiften eller fordelingen av den mellom flere grunneiere, avgjøres tvisten ved skjønn, jf. tredje ledd.

Fjerde ledd gir hjemmel til å fastsette forskrift om beregning av årsavgiften og om plikt for driver til å føre protokoll.

Til 58 Forhøyet grunneieravgift i Finnmark

Paragrafen har sitt grunnlag i ILO-konvensjonen artikkel 15 og er en videreføring av bergverks­loven § 42. Det vises til omtalen i proposisjonens alminnelige del kapitlene 14 og 15, samt Ot.prp. nr. 53 (2002-2003) Om lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (Finnmarksloven).

Kapittel 11. Tilsyn

Til § 59 Tilsyn

Paragrafen svarer i hovedsak til høringsnotatet 2003 § 56, men systematikken er noe endret. Den gir Direktoratet for mineralforvaltning en rett og plikt til å føre tilsyn med arbeider etter loven. Omfanget av tilsynet er nærmere angitt i bokstav a til d.

Bokstav a fastslår at Direktoratet skal føre tilsyn med undersøkelsesarbeider, herunder prøveuttak, og drift på alle typer mineraler som omfattes av loven. Et hovedformål med tilsynet er å påse at driften skjer på en bergfaglig forsvarlig måte, og at den skjer innenfor rammen av godkjente driftsplaner og i henhold til eventuelle pålegg. Når det gjelder kravet om bergfaglig forsvarlig drift, vises det til merknadene til § 41.

Bokstav b fastslår at Direktoratet skal føre tilsyn med at vilkår, godkjent driftsplan og pålegg gitt i eller i medhold av mineralloven overholdes.

Etter bokstav c og d har Direktoratet også rett og plikt til å føre tilsyn med at sikrings- og oppryddingsplikten etter §§ 49 og 50 etterleves, og at arbeidene ikke fører til unødvendig forurensning eller unødvendig skade på miljøet, jf. § 48. Det vises til merknadene til §§ 48 til 50.

For å påse at sikringsplikten oppfylles, kan Direktoratet i medhold av § 62 gi pålegg om vedlikehold av sikringstiltakene og føre tilsyn med at tiltakshaver gjennomfører dette. Plikten til å vedlikeholde og føre tilsyn med sikringstiltakene kan gå langt inn i fremtiden, og er ikke avhengig av at tiltakshavers rettigheter etter mineralloven består.

Dersom Direktoratet ved tilsyn oppdager forhold som krever at tiltak iverksettes, kan Direktoratet gi pålegg med hjemmel i § 62. Hjemmel for å iverksette andre forvaltningstiltak og administrative sanksjoner finnes i §§ 63 til 67.

Til § 60 Undersøkelser og rett til opplysninger ved ­tilsyn

Paragrafen er ny. Den gir Direktoratet hjemmel til å gjennomføre befaringer, foreta undersøkelser og kreve fremlagt opplysninger ved tilsyn etter § 59.

Første ledd gir Direktoratet for mineralforvaltning rett til å foreta granskning og inspeksjon. Dette innebærer at Direktoratet skal ha tilgang til områder og anlegg for leting, undersøkelser, utvinning og drift av mineralske forekomster. Bestemmelsen gir også Direktoratet hjemmel til å foreta nødvendige undersøkelser, for eksempel undersøkelser av de geologiske forholdene.

Om fremgangsmåten ved granskning og inspeksjon, blant annet om at vedkommende skal legitimere seg, og om rett for tiltakshaveren til å ha et vitne til stede, gjelder reglene i forvaltnings­loven § 15.

Andre ledd første punktum gjelder Direktoratets rett til å få fremlagt opplysninger om området og anlegget. Bestemmelsen gjelder både for muntlig og for skriftlig informasjon som finnes i dokumenter, registre, kart og bilder, også når de bare finnes lagret elektronisk. Den omfatter også fysisk prøve- og bevismateriale. Regelen gir også adgang til å kreve fremlagt resultater fra geologiske under­søkelser som er utført. En plikt til å utføre slike undersøkelser må derimot bygges på annet grunnlag, for eksempel med grunnlag i forskriftsbestemmelse fastsatt i medhold av §§ 25 og 46 eller konsesjonsvilkår fastsatt i driftskonsesjon etter § 43.

Bestemmelsen omfatter bare informasjon og materiale av betydning for tilsynets oppgaver, og plikten til fremleggelse inntrer bare etter pålegg fra Direktoratet. Om fremgangsmåten ved Direktoratets pålegg om å gi opplysninger gjelder forvaltningsloven § 14.

Pålegg etter andre ledd første punktum kan kun gis overfor en tiltakshaver selv. Andre ledd andre punktum fastsetter imidlertid at når særlig grunner tilsier det, kan pålegg om å fremlegge opplysninger gis overfor andre enn tiltakshaveren, for eksempel tiltakshaverens oppdragsmottakere og til utenforstående som har slike opplysninger som er av betydning for Direktoratets tilsynsoppgaver.

Om taushetsplikt for tilsynsmyndigheten gjelder reglene i forvaltningsloven §§ 13 flg.

Tredje ledd gir bestemmelser om dekningen av utgiftene til tilsyn og slår fast at den som tilsynet er rettet mot, kan bli belastet utgiftene med tilsynet.

Til § 61 Internkontroll

Paragrafen svarer til høringsnotatet fra 2003 § 61.

Paragrafen bestemmer at departementet i forskrift kan gi nærmere regler om internkontroll og internkontrollsystemer. Her bør det fremgå hvem som skal regnes som ansvarlig og som er pliktig til å føre kontroll, og om hvilke kontrolltiltak og kontrollprosedyrer som skal settes i verk. Det kan også fastsettes hvilke sanksjoner som kan anvendes om plikten til internkontroll ikke blir etterlevd, blant annet om bruk av tvangsmulkt.

Kapittel 12. Forvaltningstiltak og ­administrative sanksjoner

Til § 62 Pålegg

Paragrafen bygger på høringsnotatet fra 2003 § 57, men er vesentlig endret ved at den gir en generell hjemmel til å gi pålegg.

Første punktum gir hjemmel for myndigheten etter loven til å pålegge retting eller stansing av forhold som er i strid med loven eller vedtak med hjemmel i loven. «Stansing» er en form for retting, som for å unngå misforståelser, er nevnt uttrykkelig.

Med «forhold som er i strid med bestemmelser eller vedtak gitt i eller i medhold av loven» menes alle overtredelser av formelle og materielle bestemmelser gitt i eller i medhold av mineralloven. Eksempelvis at et tiltak blir iverksatt uten nødvendig tillatelse, at vilkår i tillatelse ikke blir overholdt eller at generelle krav i loven ikke blir overholdt.

Begrepene retting og stansing dekker alle aktuelle handlinger. Pålegg kan således inneholde krav om opphør av aktivitet, fjerning, sikringstiltak, opprydding, vedlikehold, omprosjektering, innsendelse av ytterligere dokumentasjon og kontroll. Pålegg kan for eksempel gis for å sikre at bergverksdrift følger kravet til forsvarlighet etter § 41.

Pålegg kan gis overfor alle massetak uavhengig av om driften er konsesjonspliktig og uavhengig av om det er gitt konsesjonsvilkår. Av andre aktuelle pålegg kan nevnes krav som skal sikre at det drives bergfaglig forsvarlig på forekomsten, samt krav for å hindre ødeleggelse og skade ved sammenstyrting, ras, tilsig av vann etc. En effektiv måte for å sikre at slike hensyn ivaretas, er å stille krav om driftsplan. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 59 om tilsyn.

I pålegget skal det etter andre punktum settes en frist for oppfyllelse. Det er ikke alltid klart på forhånd hva som er en realistisk frist. Da må vedkommende myndighet gi en frist som er tilstrekkelig. Ofte vil utgangspunktet være at rettingen eller stansingen skal skje omgående.

Til § 63 Umiddelbar iverksetting ved Direktoratet for mineralforvaltning

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 59 i høringsnotatet fra 2003.

Utgangspunktet er at de krav som er stilt i konsesjon, pålegg, forskrift eller loven selv, skal iverksettes av tiltakshaveren eller annen ansvarlig. Bare hvis dette ikke skjer, vil det være aktuelt at Direktoratet for mineralforvaltning skal kunne foreta eller besørge iverksettingen.

Etter første ledd kan Direktoratet selv foreta iverksetting. Forutsetningen etter første ledd er at det er gitt et individuelt pålegg til den ansvarlige. Direktoratet kan ikke sørge for iverksetting etter første ledd på grunnlag av en generell bestemmelse i lov eller forskrift. Iverksettingsmåten er opp til Direktoratet selv. Direktoratet kan foreta iverksettingen ved å engasjere andre til arbeidet.

God forvaltningsskikk tilsier at Direktoratet varsler den ansvarlige om at Direktoratet kan foreta umiddelbar iverksetting på vedkommendes kostnad. Varselet kan gis sammen med pålegget eller senere.

Iverksetting etter § 63 kan bare skje ved overtredelse av pålegg gitt med hjemmel i mineralloven. Overtredelse av plikter eller pålegg etter annen lovgivning kan ikke gi grunnlag for umiddelbar iverksetting etter første ledd.

Etter andre ledd kan Direktoratet i visse tilfeller foreta umiddelbar iverksetting uten å gi den ansvarlige mulighet til selv å foreta det nødvendige først. Dette gjelder for det første hvis man må gripe inn med en gang for å avverge overhengende fare. Overhengende fare kan oppstå både når det gjelder mennesker, husdyr, tamrein og eiendom. Regelen er en klar unntaksregel for ekstraordinære tilfeller som for eksempel at en gruvegang står i fare for å rase sammen, og at store verdier eller menneskeliv står på spill.

For det andre kan Direktoratet foreta umiddelbar iverksetting dersom det etter omstendighetene vil være urimelig byrdefullt å finne frem til den ansvarlige. Dette kan særlig være tilfelle ved nedlagte anlegg eller uklare eierforhold.

Umiddelbar iverksetting skal være nødvendig. I dette ligger at det ved pålegg ikke er mulig å få den ansvarlige til selv å gjennomføre tiltaket raskt nok.

Tredje ledd bestemmer at Direktoratet kan kreve regress for iverksettingsutgiftene hos den ansvarlige. Utgiftene er selvstendig tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav e, og som oftest kan det aktuelle anlegget tjene som dekningsobjekt.

Til § 64 Midlertidig stans av virksomhet

Paragrafen svarer til høringsnotatet fra 2003 § 65. Den gir hjemmel for Direktoratet for mineralforvaltning til å stanse virksomheten midlertidig hvis den ansvarlige ikke etterkommer pålegg om tiltak gitt i eller i medhold av mineralloven.

Etter første ledd kan Direktoratet selv stanse virksomheten midlertidig. Forutsetningen etter første ledd er at det er gitt et individuelt pålegg til den ansvarlige. Direktoratet kan ikke sørge for iverksetting på grunnlag av en generell bestemmelse i lov eller forskrift. Direktoratet kan foreta stansingen ved å engasjere andre til arbeidet.

God forvaltningsskikk tilsier at Direktoratet varsler den ansvarlige om at Direktoratet kan foreta midlertidig stans av virksomheten på vedkommendes kostnad. Varselet kan gis sammen med pålegget eller senere.

Midlertidig stans av virksomheten etter § 64 kan bare skje ved overtredelse av pålegg gitt med hjemmel i mineralloven. Overtredelse av plikter eller pålegg etter annen lovgivning kan ikke gi grunnlag for midlertidig stoppordre etter første ledd.

Etter andre ledd kan Direktoratet i visse tilfeller foreta midlertidig stans av virksomheten uten å gi den ansvarlige selv mulighet til å foreta det nødvendige først, dvs. mulighet til å oppfylle tidligere pålegg. Dette gjelder hvis man må gripe inn med en gang for å avverge en overhengende fare. Overhengende fare kan oppstå både når det gjelder mennesker, husdyr, tamrein og eiendom. Regelen er en klar unntaksregel for ekstraordinære tilfeller, som for eksempel at en gruvegang står i fare for å rase sammen, og at store verdier eller menneskeliv står på spill.

Midlertidig stans av virksomheten skal være nødvendig. I dette ligger at det ikke er mulig å få den ansvarlige til selv å oppfylle tidligere pålegg raskt nok.

Tredje ledd bestemmer at Direktoratet kan kreve regress for utgiftene til iverksettingen hos den ansvarlige. Utgiftene er selvstendig tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav e. Som oftest kan det aktuelle anlegget tjene som dekningsobjekt.

Til § 65 Endring og tilbakekall av tillatelse mv.

Paragrafen viderefører høringsnotatet fra 2003 §§ 66 og 67, men er vesentlig endret på en rekke punkter. Lignende bestemmelser finnes i akvakulturloven § 9, forurensningsloven § 18 og ny havne- og farvannslov § 61.

Paragrafen regulerer myndighetenes adgang til å omgjøre egne eller underliggende organers vedtak uten at det er nødvendig at det foreligger en klage. I tillegg kommer de alminnelige reglene om omgjøring i forvaltningsloven og ulovfestet rett, jf. første ledd bokstav e.

Også tillatelser gitt med hjemmel i forskrift kan omgjøres etter bestemmelsen. «Tillatelse» omfatter alle typer tillatelser, uavhengig av om de i stedet kalles konsesjon, godkjennelse, rett eller liknende.

De fem alternativene i første ledd knytter seg i prinsippet til både endring og tilbakekall av tillatelse. Tilbakekall av driftskonsesjon innebærer at driften må avvikles eller at virksomheten må overdras til en annen som kan søke om ny konsesjon. Tilbakekall av tillatelse til driftshvile eller forlengelse av frist for start av drift innebærer at driften umiddelbart må gjenopptas eller igangsettes, ellers faller konsesjonen bort.

Tilbakekall av tillatelse er et svært inngripende tiltak som må brukes med varsomhet og ses i sammenheng med hva som kan oppnås med de øvrige virkemidlene i kapittel 12. Uttrykksmåten i første punktum klargjør derfor at det alltid skal vurderes om myndighetene kan «oppheve eller endre» eller «sette nye» vilkår, før det kan være aktuelt å kalle tilbake en tillatelse, jf. «og om nødvendig». Adgangen til å «sette nye vilkår» innebærer i realiteten en mulighet for å endre innholdet i vedtaket for å sikre en samfunnsmessig forsvarlig forvaltning og bruk av mineralressursene. Om endring eller tilbakekall skal skje, må vurderes i forhold til karakteren og omfanget av den tillatelse det er aktuelt å trekke tilbake, og de virkninger tilbaketrekkingen vil få for rettighetshaveren. Det skal mer til for å trekke tilbake en utvinningstillatelse enn en undersøkelsestillatelse.

Bokstav a gir myndighetene kompetanse til å endre og trekke tilbake en tillatelse ved grov eller gjentatt overtredelse av bestemmelser gitt i loven eller forskrifter og enkeltvedtak fastsatt i medhold av loven. Dersom det er gitt pålegg, og dette ikke er etterkommet, kreves det derimot ikke at overtredelsen er grov eller gjentatt, jf. bokstav b.

Formålet med bestemmelsen er å hindre at aktører som grovt eller gjentatt bryter bestemmelser satt i eller i medhold av loven får fortsette sin aktivitet med de skadevirkninger dette kan ha, for eksempel i forhold til naturen og miljøet.

Det vil være en skjønnsvurdering hva som skal betegnes som grove overtredelser. Et relevant moment vil være om overtredelsen medfører at tiltaket kommer i strid med lovens sentrale formål og hensyn, jf. §§ 1 og 2.

Bokstav c gir Direktoratet myndighet til å endre eller trekke tilbake en tillatelse dersom tillatelsen er gitt på grunnlag av uriktige eller ufullstendige opplysninger av vesentlig betydning. Bestemmelsen oppstiller et vesentlighetskrav, slik at ikke enhver mangelfull eller uriktig opplysning kan føre til endring eller tilbakekall. Om det er endring eller tilbakekall som er aktuelt, vil blant annet bero på om de mangelfulle og/eller uriktige opplysningene har medført en større risiko for skade på mennesker, dyr, tamrein, eiendom og miljøet.

Bokstav d åpner for omgjøring dersom vesentlige forutsetninger for å gi tillatelsen er bortfalt. Bestemmelsen omfatter også forhold der hvor tiltakshaver ikke er å klandre. En tillatelse må for eksempel kunne endres eller kalles tilbake dersom aktiviteten viser seg å medføre en større fare- eller skaderisiko enn det man hadde kunnskap om da tillatelsen ble gitt.

Andre ledd åpner for at endring eller tilbakekall etter første ledd kan gjøres tidsbegrenset, og eventuelt betinget av at bestemte forhold utbedres eller endres.

Tredje ledd pålegger en avveining av kryssende hensyn når ett av alternativene i første ledd bokstav a til e er oppfylt. Denne avveiningen skal gjennomføres som et ledd i om det overhodet skal omgjøres, og i så fall ved valget mellom tilbakekall eller annen omgjøring, og eventuelt i spørsmålet om hvilke nye eller endrede vilkår tiltakshaver må finne seg i.

Det skal tas hensyn til «det økonomiske tapet og de ulempene som det må påregnes at en endring eller et tilbakekall vil påføre innehaveren av tillatelsen, og de fordelene og ulempene som endringen eller tilbakekallet for øvrig vil medføre». Bestemmelsen gir anvisning på en ganske bred forholdsmessighetsvurdering, hvor også hensynet til tredjemenn eller mer generelle samfunnshensyn kan trekkes inn, jf. «fordelene og ulempene [...] for øvrig». I første rekke er det imidlertid virkningene for tiltakshaver som skal vurderes. Andre interesser er som regel først relevante der adgangen til å omgjøre er mer tvilsom.

Bestemmelsen angir ikke noen grense for når omgjøring kan finne sted, ut over at det skal tas hensyn til en rekke forhold. Det blir derfor en mer konkret vurdering av hvilke hensyn som er mest tungtveiende når man ser på de samlede virkningene av et konkret tilbakekall eller en vilkårsskjerping.

Dersom vilkårene er oppfylt, kan tilbakekall av tillatelse også gjøres mot en ny erverver av tillatelsen. Overføring av tillatelser får således ingen betydning for myndighetenes anvendelse av bestemmelsen.

Fjerde ledd gir departementet fullmakt til å gi forskrifter om endring og tilbakekall av tillatelser.

Paragrafen suppleres av forvaltningsloven § 35 og alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper om omgjøring.

Omgjøring av tillatelse etter § 65 er et enkeltvedtak, og forvaltningslovens saksbehandlings­regler kommer til anvendelse.

Til § 66 Tvangsmulkt

Paragrafen er endret i forhold til § 68 i høringsnotatet fra 2003.

Paragrafen gir regler om forvaltningsrettslig tvangsmulkt som et middel til å gjennomføre de krav som er satt i loven eller i medhold av den. Lignende regler om tvangsmulkt finnes blant annet i forurensningsloven § 73, energiloven § 7-3, arbeidsmiljøloven § 18-7, plan- og bygningsloven § 116 a og i vannressursloven § 60.

Første ledd gir hjemmel til å bruke tvangsmulkt for å sikre etterlevelse av offentligrettslige vedtak (forskrifter og enkeltvedtak). Det presiseres at tvangsmulkt bare kan brukes som et gjennomføringsmiddel. Dette har særlig betydning i den forstand at det ikke kan påløpe tvangsmulkt uten at det fysisk har vært mulig for vedkommende å etterleve det aktuelle pålegget. Bestemmelsen gir bare hjemmel for tvangsmulkt ved overtredelse av mineralloven eller ved manglende oppfyllelse av vedtak gitt i medhold av mineralloven. Overtredelse av vedtak i medhold av annen lovgivning kan ikke gi grunnlag for tvangsmulkt etter § 66.

Tvangsmulkt kan ilegges «den ansvarlige», jf. tredje ledd. Normalt vil dette være tiltakshaveren eller den som har konsesjon.

Det er opp til Direktoratet for mineralforvaltning å vurdere om tvangsmulkt bør fastsettes. Andre ledd gir valget mellom å gjøre det på forhånd – og da normalt i selve konsesjonen – eller når et rettsstridig forhold er oppdaget. I siste fall begynner tvangsmulkten å løpe først når den fastsatte frist for retting er overskredet uten at retting er skjedd. Direktoratet for mineralforvaltning kan også velge mellom å fastsette tvangsmulkt per dag eller annen tidsenhet så lenge overtredelsen varer, eller per inntrådt overtredelse når det ikke er tale om en kontinuerlig overtredelse.

Påløpt tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 d. I forbindelse med inndrivingen kan namsmyndighetene også prøve om vilkårene for å ilegge tvangsmulkt er oppfylt. Påløpt tvangsmulkt tilfaller staten. Fjerde ledd gir en adgang for Direktoratet for mineralforvaltning til å redusere eller frafalle påløpt tvangsmulkt.

Femte ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om tvangsmulkt, herunder om tvangsmulktens størrelse og varighet, fastsettelse av tvangsmulkt og frafall av påløpt tvangsmulkt.

Til § 67 Overtredelsesgebyr

Paragrafen er ny. Den gir Direktoratet for mineralforvaltning hjemmel til å ilegge overtredelses­gebyr ved overtredelse av mineralloven og bestemmelser gitt i medhold av loven.

Overtredelsesgebyr er en administrativ sanksjon som har et visst pønalt preg. Sanksjonen er ment å ivareta både individual- og allmennpreventive hensyn. Mens §§ 62 til 66 bare har til formål å bringe det ulovlige forhold til opphør, vil et overtredelsesgebyr gjennom sitt pønale preg også ha til formål å hindre fremtidige overtredelser. Overtredelsesgebyr har likhetstrekk med straff, men er ikke å regne som straff og ilegges heller ikke av politi eller domstol. Sammenlignet med straff er overtredelsesgebyr et enklere og raskere sanksjonsmiddel.

Første ledd første punktum gir Direktoratet hjemmel til å pålegge den som har overtrådt mineralloven eller bestemmelser gitt i medhold av mineralloven, å betale et overtredelsesgebyr til statskassen. Etter andre punktum kan fysiske personer bare ilegges overtredelsesgebyr når overtredelsen er forsettlig eller uaktsom. Tredje punktum fastsetter at et foretak ikke kan ilegges overtredelsesgebyr når overtredelsen skyldes forhold utenfor foretakets kontroll.

Overtredelsesgebyr kan gis for alle typer overtredelser. Dette gjelder både brudd på lov, forskrift og enkeltvedtak. I praksis vil det likevel først være aktuelt å ilegge overtredelsesgebyr for de mer alvorlige overtredelsene.

Når det gjelder beviskrav er utgangspunktet i sivile saker et krav om sannsynlighetsovervekt. I straffesaker er den klare hovedregelen derimot at enhver rimelig og fornuftig tvil skal lede til frifinnelse. Høyesterett har lagt til grunn at det kreves noe mer enn ordinær sannsynlighetsovervekt for at forvaltningen kan ilegge sanksjoner av pønal karakter, slik som overtredelsesgebyr. Beviskravets styrke er relativt til hvor inngripende reaksjonen er, se blant annet Rt. 2007 side 1217.

Direktoratets avgjørelse av om overtredelsesgebyr skal ilegges, vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering. Andre ledd angir momenter som det skal legges vekt på ved vurderingen. Disse momentene skal også vektlegges i vurderingen av hvor stort et eventuelt overtredelsesgebyr skal være. Andre ledd inneholder ingen uttømmende oppregning av hvilke momenter det kan legges vekt på. Nærmere retningslinjer for vurderingen av om det skal ilegges overtredelsesgebyr og for utmåling kan fastsettes i forskrift med hjemmel i § 67 fjerde ledd.

Etter andre ledd skal det legges vekt på hvor alvorlig overtredelsen har krenket de interesser loven verner. Av mineralloven § 1 følger at loven skal fremme og sikre samfunnsmessig forsvarlig forvaltning og bruk av mineralressursene i samsvar med prinsippet om en bærekraftig utvikling. Med «graden av skyld» siktes det til hvor klanderverdig handlingen er, for eksempel om den bærer preg av et uhell eller om den har et mer systematisk eller planmessig preg.

Ved utmålingen bør man også legge vekt på momenter som overtredelsens omfang og virkning, og eventuell fortjeneste oppnådd ved overtredelsen. Departementet vil understreke at gebyret i hvert fall bør settes så høyt at det ikke vil lønne seg økonomisk å overtre vedtaket. Antatt gevinst av det ulovlige forholdet må derfor bringes på det rene og tillegges vekt ved fastsettelsen. Et overtredelsesgebyr vil i mange tilfeller i realiteten også fungere som en inndragningsbestemmelse. Det kan også tas hensyn til hvilke kostnader behandlingen av saken og de undersøkelser som har vært nødvendige i den forbindelse, har påført det offentlige. Til sist kan det også legges vekt på om det er skjedd gjentatte overtredelser.

Det skal legges vekt på å sikre forutsigbarhet i reaksjonene både for å unngå usaklig forskjellsbehandling og for å oppnå målet om preventiv virkning av reglene. Dette kan om nødvendig ivaretas gjennom en forskrift om praktiseringen av reglene.

Tredje ledd bestemmer at endelig vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg. Overtredelsesgebyret kan først tvangsinndrives etter at en eventuell klage på gebyret er ferdigbehandlet.

Fjerde ledd gir hjemmel for å fastsette nærmere forskrifter om overtredelsesgebyret.

Kapittel 13. Ikrafttredelses- og overgangs­bestemmelser

Til § 68 Ikrafttredelse

Paragrafen gir Kongen hjemmel til å bestemme når loven trer i kraft.

Til § 69 Overgangsbestemmelser

I nr. 1 er det fastsatt at søknader etter bergverks­loven, kalkstensloven, kvartsloven, konsesjons­loven og industrikonsesjonsloven kapittel II skal behandles etter nevnte lover, dersom søknaden er innkommet til behandling før mineralloven trer i kraft.

Nr. 2 og 3 innebærer at både mutingsbrev og utmål utstedt i medhold av bergverksloven skal overføres til henholdsvis undersøkelsesrett og utvinningsrett etter den nye mineralloven. Bestemmelsene er nærmere omtalt i kapittel 16.3.

Mineralloven § 20 stiller krav om tillatelse fra Direktoratet for å foreta prøveuttak. Nr. 4 fastslår at den som driver prøvedrift med hjemmel i industrikonsesjonsloven kan fortsette med dette uten tillatelse etter mineralloven § 20 i inntil ett år etter minerallovens ikrafttreden. Etter utløpet av denne perioden må tiltakshaveren innhente tillatelse dersom eksisterende prøveuttak skal fortsette eller nye prøveuttak skal foretas.

Nr. 5 gir overgangsregler for virksomheter med driftskonsesjoner etter industrikonsesjons­loven, ervervskonsesjoner etter kalkstens- og kvartslovene og den alminnelige konsesjonsloven. Nr. 6 gir overgangsregler for virksomheter som etter gjeldende minerallovgivning ikke er omfattet av noen konsesjonsordning, men som vil kreve konsesjon etter mineralloven innen fem år etter at loven trer i kraft. Nr. 5 og 6 er nærmere omtalt i kapittel 16.2.

Etter § 51 kan Direktoratet for mineralforvaltning pålegge den som vil foreta eller har satt i gang undersøkelser, herunder prøveuttak, og drift på mineraler, å stille økonomisk sikkerhet for gjennomføring av sikringstiltak etter § 49 og oppryddingstiltak etter § 50. Nr. 7 innebærer at dette kravet også vil gjelde for igangværende virksomheter fem år etter at mineralloven trer i kraft.

Ved drift på statens mineraler skal utvinner betale en årsavgift til grunneier. Etter bergverks­loven § 42 er grunneieravgiften 1 promille av verdien av alt som driveren bryter ut fra rettighetsområdet (utmålet), og som han omsetter. I mineralloven økes grunneieravgiften til 0,5 prosent av omsetningsverdien av det som utvinnes, jf. § 57 første ledd. Dette innebærer en vesentlig økning av grunneieravgiften og en økt økonomisk belastning for utvinnere. Det foreslås derfor en overgangsregel i § 69 nr. 8 om at departementet for igangværende drift på statens mineraler kan fastsette en gradvis opptrapping av årlig avgift til grunneier de fem første årene etter lovens ikrafttredelse.

Til § 70 Endringer i andre lover

Paragrafen fastsetter hvilke lover som oppheves og hvilke lover det må gjøres endringer i som en følge av ikrafttredelse av ny minerallov.

Nr. 1-5 fastslår at kalkstensloven, kvarts­loven, mineralavståingsloven og bergverksloven og bestemmelsene i industrikonsesjonsloven om bergverk oppheves når mineralloven trer i kraft. Mineralvirksomhet som skjer etter dette tidspunktet blir underlagt minerallovens bestemmelser. Dette innebærer blant annet at krav om ervervskonsesjon bortfaller.

Oreigningsloven § 30 nr. 8 og 17 viser til henholdsvis mineralavståingsloven og bergverksloven. Ved minerallovens ikrafttredelse oppheves disse lovene. Henvisningene til mineralavståingsloven og bergverksloven i oreigningsloven § 30 oppheves derfor, og det inntas en ny bestemmelse i oreigningsloven § 30 ny nr. 32 som viser til mineralloven, jf. nr. 6. På samme måte endres konsesjonsloven § 2 andre ledd ved at henvisningene til kalkstensloven, industrikonsesjonsloven kapittel 2 og kvartsloven tas ut, og at det tas inn en henvisning til mineralloven, jf. nr. 7.