3 Mineralnæringen

3.1 Om mineralnæringen i Norge

Mineralnæringen består av både store og små bedrifter som bearbeider råstoff fra fast fjell og løsmasser ved at de tar ut mineralske råstoffer som malmer, industrimineraler, naturstein, pukk og grus. Råstoffene bearbeides til produkter som det moderne samfunnet er helt avhengige av, som for eksempel jern til stål, kalkstein til sement og papir, pukk til veier, sand til betong, steinkull i metallurgisk industri og som energiråstoff.

Norge har store mineralske ressurser. Mineralnæringen er en typisk distriktsnæring, og spesielt i kystområdene er det mange bedrifter. Næringen sysselsatte i 2007 ca. 4 800 personer fordelt på 745 bedrifter. Målt i antall ansatte er Møre og Romsdal, Rogaland, Nordland og Vestfold de fylkene der det er flest sysselsatte i mineralnæringen. Det ble i 2007 solgt til sammen ca. 85 millioner tonn mineralske produkter av forskjellig slag til en samlet verdi av ca. 10,4 milliarder kroner (inkludert kull fra Svalbard). Regnet ut fra verdi ble 59 prosent av produksjonen eksportert. Den innenlandske bruken av mineralressursene gir grunnlag for en betydelig mineralforedlende industri i Norge.

Det er to hoveddriftsmetoder for å ta ut mineralske forekomster. Den ene er dagbruddsdrift, hvor man bryter mineraler under åpen himmel. Den andre er underjordsdrift hvor man henter ut råstoffet via stoller og sjakter. Det stilles strengere kvalifikasjonskrav ved underjordsdrift enn ved dagbruddsdrift, fordi underjordsdrift er en mer teknisk komplisert driftsmetode.

I forhold til Europa for øvrig har Norge et stort utvalg av mineralressurser. Norges lange kyst med gode forhold for utskiping, et høyt teknologisk nivå og gode FoU-miljøer er viktige fortrinn som gir muligheter for fortsatt utvikling av mineralproduksjonen i Norge.

Kilde: Mineralressurser i Norge. Mineralstatistikk og bergindustriberetning 2007. Bergvesenet og Norges geologiske under­søkelse. Publikasjon nr. 1 2008.

I årene fremover står mineralnæringen overfor utfordringer når det gjelder leting etter mineralressurser, forskning for å utvikle mineralressursene, samt sikring av fremtidige mineralressurser i arealforvaltningen. Næringen brukte i 2007 i størrelsesorden 100 millioner kroner på leting etter mutbare mineraler, noe som utgjør 1 prosent av omsetningen i næringen totalt. Næringen antas å ha et betydelig vekstpotensiale.

Uttak av mineraler og videre bearbeiding innebærer påvirkning av omgivelsene gjennom støy, støv, vibrasjoner og avrenning av partikler og eventuelle tungmetaller. Selv med avbøtende tiltak vil det være umulig å få en drift helt uten negative virkninger. Ved arealplanleggingen der de forskjellige arealbruksinteressene skal avveies mot hverandre er det derfor viktig at myndighetene når de tilrettelegger for drift er oppmerksom på og vurderer hvilke andre aktiviteter som bør tillates i nærheten av et mineraluttaksområde.

De siste 30 årene har det vært en omfattende strukturendring i mineralnæringen i Norge. Produksjonen av industrimineraler, naturstein og byggeråstoffer (grus og pukk) har økt sterkt mens malmer (mutbare mineraler) har hatt en markant tilbakegang. De ikke-mutbare mineralene står i dag for mesteparten av verdiskapingen i mineralnæringen, mens de mutbare mineralene som tidligere var viktigst, har mindre betydning. De siste årene har det igjen vært økt interesse for og økt aktivitet på mutbare mineraler. Dette antas å ha sammenheng med økte råvarepriser på metaller. Bergvesenet utstedte over 3000 mutinger i 2007, det høyeste tallet i etatens historie. Nærings- og handelsdepartementet ga i 2008 konsesjon til Syd-Varanger Gruve AS for gjenåpning av gruvedrift i Bjørnevatn i Kirkenes.

De fleste store, eksportrettede bedriftene innen mineralnæringen er i dag helt eller i vesentlig grad eid av utenlandske selskaper. Tidligere hadde staten en betydelig eierandel i norsk bergindustri. Per i dag eier staten Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS.

Kilde: Mineralressurser i Norge. Mineralstatistikk og bergindustriberetning 2007. Bergvesenet og Norges geologiske under­søkelse. Publikasjon nr. 1 2008.

3.2 Om produksjonen

Lønnsomheten varierer mellom ulike bransjer i næringen og også mellom enkeltbedrifter. Mineralindustrien er kapitalintensiv, med vesentlig høyere realkapital per sysselsatt enn industrigjennomsnittet.

Mineralnæringen eksporterte for 6,1 milliarder kroner i 2007. Eksportverdien av industrimineralproduksjonen var 2,5 milliarder kroner, hvor kalksteinslurry, olivin og nefelinsyenitt er de viktigste produktene. Av naturstein ble det eksportert blokkstein og skifer for 678 millioner kroner. Tilsvarende tall for malmbransjen var på 558 millioner kroner fordelt på ilmenitt, jern og nikkel, mens eksporten av pukk, kystsikringsstein og grus var 660 millioner kroner.

Tabell 3.3 viser en oversikt over produksjonen i de viktigste mineralforbrukende næringene. Metaller omfatter produksjon av jern og stål, rør av jern og stål, ferrolegeringer, ikke-jernholdige metaller og støping av metaller. De viktigste ikke-metallholdige mineralproduktene er glass og glassprodukter, keramiske produkter, sement og kalk, betong- og sementprodukter og steinbearbeiding.

Det meste av råstoffene til produksjonen av de ikke-metallholdige mineralproduktene utvinnes i Norge, mens størsteparten av råstoffet til metallproduksjonen kommer fra utlandet. Mineralforedlingen representerer en meget betydelig verdiøkning av råstoffet.

3.3 Fremtidige forekomster

I tillegg til områder der det i dag drives mineralutvinning viser Norges geologiske undersøkelses (NGU) oversikt mulige fremtidige mineralforekomster av nasjonal interesse, se kartet i figur 3.3. Valget av forekomster er i hovedsak basert på en vurdering ut fra dagens og morgendagens teknologi og markedsutsikter. Oversikten vil derfor endre seg noe over tid. Det er også tatt med noen områder hvor det i dag er drift, fordi det her finnes meget store ressurser utenom dagens driftsområder.

Databaser over landets viktigste forekomster av grus, pukk, industrimineraler, naturstein og metalliske malmer finnes på nettportalene www.ngu.no og www.prospecting.no.

Kilde: Norges geologiske undersøkelse

3.4 De ulike delbransjene i mineral­næringen

3.4.1 Industrimineraler

Kalkstein har et bredt spekter av anvendelsesområder, blant annet til sement, fyllstoff i papir, plast og maling. Hustadmarmor AS på Møre, som leverer renset, nedmalt kalkstein blandet med vann (kalkslurry) til papirindustrien, er verdens største produsent av kalkslurry. Andre kjente bedrifter er Norcem AS og Verdalskalk AS. I tillegg finnes en lang rekke mindre bedrifter med stor geografisk spredning.

Olivin produseres av North Cape Minerals AS ved Åheim og Raubergvika på Sunnmøre og ved Lefdal i Nordfjord. Norge er blant verdens ledende produsenter av olivin. Olivin brukes i en rekke produkter og forbedrer smelteegenskapene for jernmalm. I tillegg gir olivin brukt i stålproduksjon en betydelig reduksjon i CO2-utslippene fra stålverkene.

Kilde: Mineralressurser i Norge. Mineralstatistikk og bergindustriberetning 2007. Bergvesenet og Norges geologiske under­søkelse. Publikasjon nr. 1 2008.

Nefelinsyenitt produseres av North Cape Minerals AS på Stjernøy i Alta, og råstoffet brukes hovedsakelig i produksjonen av glass og keramikk. Bedriften på Stjernøy er en av de tre største produsentene av nefelinsyenitt i verden.

Kvarts og kvartsitt brukes som råstoff i produksjonen av glass, glassfiber, keramikk, porselen, ferrosilisium og silisiummetall. Andre viktige anvendelser er innen halvlederteknologi, kvartsglass og fiberoptikk. Den største produsenten av kvartsitt er Elkem AS i Tana.

Dolomitt er nært beslektet med kalkstein og nyttes til fremstilling av magnesiummetall, som råstoff til produksjon av ildfast materiale, ved glassproduksjon, som fyllstoff i maling og plast og som jordforbedringsmiddel. De største produsentene er Hammerfall Dolomitt AS i Fauske-området og Franzefoss Miljøkalk AS i Ballangen.

Feltspat produseres av North Cape Minerals AS fra forekomsten Glamsland ved Lillesand hvor det også er produksjon av kvarts. De viktigste feltspatbrukerne er glass- og keramikkindustrien.

Talk produseres fra bedriftene Norwegian Talc Altermark AS i Rana og Talconor AS i Gudbrandsdalen. Anvendelsene for talk er innen fyllstoff, keramikk, kosmetikk, takpapp og antiklebemiddel.

Grafitt produseres ved Skaland Graphite AS på Senja. Grafitt har en rekke bruksområder som for eksempel til ildfaste produkter, batterier, foringer, smøremidler og elektroder.

3.4.2 Naturstein

Utviklingen de siste ti årene har gått i retning av færre og større enheter i norsk steinindustri. Mest tydelig er dette innen produksjonen av skifer og larvikitt. I 2007 ble det produsert blokkstein (bygningsstein) for 640 millioner kroner og skifer og murestein (til utemiljø) for 359 millioner kroner. Bedriftene sysselsatte 746 personer og eksporterte i alt for 678 millioner kroner. På verdensbasis ventes fortsatt vekst i forbruket av naturstein, og innenlandsmarkedet har økt både når det gjelder bygningsstein (blokkstein) og stein til uteanlegg (skifer).

Larvikitt fra området rundt Larvik dominerer norsk blokksteinsproduksjon. Larvikitt er en naturressurs av unik kvalitet som oppnår høye priser på verdensmarkedet. Det meste eksporteres som råblokk, hovedsakelig til Kina, Italia, Frankrike og Spania. Ny teknologi har effektivisert produksjonen, og gunstig beliggenhet nær kysten er med på å øke lønnsomheten. Lundhs AS er den største produsenten.

Blokkstein fra andre bergarter produseres på flere steder. Eksempler er marmor fra Fauske, hvit trondhjemitt fra Midtre Gauldal og Tolga, syenitt fra Lødingen, anortositt fra Hå, granitt fra Østfold, Buskerud, Oslo og Sogn og Fjordane, samt kleberstein fra Otta og Bardu.

Skifer og murestein produseres en rekke steder over hele landet. Av størst industriell betydning er kvartsskifer fra Alta og Oppdal og fyllittskifer fra Otta. Skifer som tas ut, videreforedles i nærliggende fabrikker. Rundt 60 prosent av skiferproduksjonen eksporteres, og den slitesterke norske kvartsskiferen regnes som særlig egnet på arealer med stor trafikk. Skifer brukes også i produksjonen av takpapp.

3.4.3 Mineralske byggeråstoffer

Grus og pukk brukes i all hovedsak til bygge- og anleggsformål. Råstoffet tas ut fra fjell ved sprengning, eller fra naturlige grusavsetninger. Materialet knuses og sorteres til hensiktsmessig størrelse og form alt etter formålet. I Norge kan ikke grus og pukk anses som ubegrensede ressurser. NGUs grus- og pukkdatabase og fylkesvise ressursregnskap gir både oversikt og detaljkunnskap om disse ressursene. Pukk kan brukes til de samme formål som naturlig grus, men er dyrere å produsere siden fast fjell må sprenges ut og knuses. Pukk utgjør likevel en økende andel av den samlede produksjonen av grus og pukk i Norge, fra ca. 30 prosent i 1980 til nærmere 80 prosent i 2007. Det har sammenheng med knapphet på grus som følge av annen arealdisponering, at det stilles økte kvalitetskrav som naturlig grus ikke alltid kan dekke samt en betydelig eksportøkning for pukk de senere årene. Grunnet store transportkostnader foregår mye av grus- og pukkproduksjonen for det innenlandske markedet i nærheten av anvendelsesområdet. Om lag halvparten av innenlands forbruk går til veiformål, ca. 20 prosent til betongproduksjon og ca. en tredjedel til andre formål som fyllmasse, planering av anleggsområder og tildekking og planering av rørledninger på norsk sokkel.

Produksjonsverdien av pukk og grus var i 2007 på 3,8 milliarder kroner, basert på uttak av 66 millioner tonn. Ca. 2 100 personer er sysselsatt i bransjen. Eksporten i 2007 var på 660 millioner kroner. Det er relativt få store grus- og pukkprodusenter i landet. De største ligger i Sør-Norge, og blant disse er NorStone AS, Feiring Bruk AS, Franzefoss Pukk AS, Halsvik Aggregates AS, KOLO Veidekke AS, Mesta AS og Norsk Stein AS. I tillegg kommer mange små massetak i Norge med til dels sporadisk drift.

Leire nyttes til lecaproduksjon, og det tas ut råstoff i Rælingen i Akershus. I Bratsberg i Telemark tas det ut leire til teglsteinsproduksjon.

3.4.4 Malm

Produksjons- og eksportverdien fra malmgruvene (mutbare mineraler) var i 2007 henholdsvis 782 og 558 millioner kroner. Produksjonen i Norge er kraftig redusert de siste 30 årene. I dag er to gruver i drift. Titania AS i Sokndal produserer ilmenittkonsentrat som etter videreforedling i det vesentligste nyttes som hvitt pigment i maling, plast og papir. Norges eneste gjenværende jernmalmgruve, Rana Gruber AS, satser i tillegg til sligproduksjon på spesialprodukter med høyere bearbeidingsgrad.

3.4.5 Torv

I 2007 var det seks bedrifter som produserte i alt 159 000 tonn til en verdi av 67 millioner kroner. Uttakene ligger i Østfold, Akershus, Vestfold, Hedmark, Nord-Trøndelag og Nordland. Mesteparten av produksjonen brukes som vekstmedium innen hagebruk.

3.5 Offentlige myndigheter og ­bransjeorganisasjoner

På områdene geologi og mineralressursforvaltning har Nærings- og handelsdepartementet to tilknyttede etater, Norges geologiske undersøkelse og Bergvesenet med Bergmesteren for Svalbard. Norges geologiske undersøkelse (NGU) er landets sentrale institusjon for kunnskap om berggrunn, mineralressurser, løsmasser og grunnvann og arbeider med innhenting og bearbeiding av geologisk informasjon. Bergvesenet er statens sentrale fagetat for forvaltning og utnyttelse av mineralske ressurser og forvalter sentrale deler av regelverket for mineralnæringen.

Den sentrale bransjeorganisasjonen er Norsk Bergindustri. Denne ble etablert i 2008 og er en sammenslåing av de tre tidligere organisasjonene Bergindustriens landsforening, Pukk- og grusleverandørenes landsforening og Steinindustriens landssammenslutning.

3.6 Mineralnæringen og miljøet

3.6.1 Miljøkonsekvenser av drift

Mineralaktiviteter har en rekke konsekvenser for miljøet. Dagens regler stiller krav om konsekvensutredninger av større planlagte tiltak, samt mindre tiltak som har store konsekvenser. Det stilles også krav til driften. Nedenfor redegjøres det kort for miljøvirkninger og gjeldende lovverk.

Uttak av mineralske ressurser skjer enten som underjordsdrift, i dagbrudd eller en kombinasjon av disse. Uansett driftsform vil uttaket legge beslag på arealer til blant annet infrastruktur, lagerområder, områder for deponi av gråberg og avgang fra oppredningsanlegg og uttaksområdet.

Uttak av mineralske ressurser gir ofte utslipp til luft og vann så som støv, støy, vibrasjoner og avrenning. Uttakene krever også transport på offentlig vei til og fra uttaksområdet. I hvilken grad hvert enkelt uttak omfattes av en eller flere av disse faktorene er avhengig av beliggenhet, brytningsmetode og hvilke mineraler som tas ut.

Uttakene kan skape sjenerende støy for omgivelsene. Aktiviteter som boring, knusing, sikting, transport, lasting og ventilasjon er støyende. I forbindelse med sprengning kan det forekomme vibrasjoner som kan forplante seg til omgivelsene. Uttak av mineralske ressurser kan medføre avrenning fra uttaksområdet, tilliggende oppredningsverk, prosessanlegg og deponier. Uttak av løsmasser kan også finne sted uten avrenning fordi overflatevannet forsvinner ned i grunnen. Også mangfoldet i naturen så som dyr, planter, sopp og mikroorganismer kan bli påvirket av uttak av mineraler.

3.6.2 Tiltak for å redusere negative ­miljømessige driftsvirkninger

Både myndighetene og næringen selv er oppmerksomme på de miljømessige konsekvensene driften medfører for omgivelsene. Det arbeides derfor aktivt for at de miljømessige virkningene av driften skal bli minst mulig. Mineralplanlegging vil i økende grad bygge på faktisk kunnskap om tiltakets virkninger på miljøet i tillegg til krav om avbøtende tiltak. Det er en målsetting at det arealet som benyttes til uttak av mineralske ressurser etter at forekomsten er utdrevet, ikke fremstår som permanente sår i landskapet.

Mange uttak er etablert langt tilbake i tid, enkelte mer enn 100 år. Uttaksområder som i utgangspunktet lå langt fra befolkede områder kan i dag ligge i tett tilknytning til for eksempel boligområder. For kommuner som har ansvaret for arealbruksavklaring etter plan- og bygningsloven er det viktig å vurdere hvordan mineraldrift vil påvirke omgivelsene, og at de tar hensyn til det i sine arealplaner.

3.6.3 Bruk av konsekvensutredninger

Ved etablering av nye uttak er det krav om behandling etter kapittel 14 (Konsekvensutredninger for tiltak og planer etter annet lovverk) i lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (plandelen) dersom uttaket er over en viss størrelse i totalt uttaksvolum, beslaglegger arealer over en viss størrelse eller anses å kunne ha alvorlige konsekvenser for miljø eller samfunn. Utredningen skjer som en integrert del av reguleringsprosessen, såkalt reguleringsplan med planprogram. Ved å gjennomføre en konsekvensutredning blir virkningene av det planlagte tiltaket klargjort og kjent. Utredningsprosessen er et sentralt element ved planleggingen og gjennomføringen av tiltaket.

3.6.4 Bruk av driftsplan

Når det er besluttet å båndlegge et areal til uttak er det viktig at virkningen av uttaket på omgivelsene blir minst mulig og i tråd med de samfunnsmessige rammer som trekkes opp i planvedtaket. Et viktig virkemiddel i den sammenheng er driftsplanen. Mange uttak er i dag ikke underlagt krav om driftsplan. Dette foreslås endret med forslaget til ny minerallov. Krav til driftsplan og tilsyn med virksomheten gjør det mulig å endre uttaksretning og sette igjen skjermer/voller som i stor grad reduserer virkningen på omgivelsene. Det utvikles også stadig bedre produksjonsutstyr. Støyutslipp fra produksjonsutstyret kan reduseres ytterligere ved plassering bak skjermer eller innbygging.

3.6.5 Andre tiltak

Dersom tiltaket medfører utslipp av støy eller støv, kan det stilles krav om utslippstillatelse etter forurensningsloven. I utslippstillatelsen blir det fastlagt utslippsgrenser. Det stilles også krav til utslippsvannet. Vann fra opprednings-/prosessanlegg vil inneholde partikler som skal deponeres. Slikt utslipp vil alltid kreve tillatelse fra forurensningsmyndighetene både med hensyn til plassering av utslippet og mengden. Det er eksempler på at vann med belastende utslipp etter avbøtende tiltak siden kan få et rikt fiskeliv.

3.7 Utfordringer for mineralnæringen

Næringen står overfor betydelige utfordringer knyttet til leting etter og utvikling av nye ressurser og sikring av fremtidige mineralressurser i arealforvaltningen.

3.7.1 Leting etter og utvikling av nye ­ressurser

En langsiktig økonomisk vekst med økt etterspørsel etter mineralske råvarer medfører behov for å finne, kartlegg og utvikle forekomster som kan utnyttes økonomisk. Næringen brukte i Norge i 2007 i størrelsesorden 100 millioner kroner på leting etter nye ressurser, noe som utgjør ca. 1 prosent av samlet omsetning i næringen.

Leting etter og utvikling av nye ressurser er først og fremst en oppgave for mineralbedriftene. Norges geologiske undersøkelse er gitt en viktig oppgave fra statens side ved at etaten skal fremskaffe og formidle kunnskap om den norske berggrunnen. Geologiske kart og kunnskap om mineralforekomstene er viktig for å øke interessen for mineralleting både hos norsk industri og internasjonale selskaper. Norges geologiske undersøkelse og Bergvesenet har en egen internettportal www.prospecting.no med tilgang til geologiske data og data om bergrettigheter og verneområder.

Kvalitetskravene til mineralproduktene øker stadig. Bedriftene kan heve kvaliteten på sine produkter gjennom prosessforbedringer eller ved å finne nye forekomster med høyere renhet i råstoffene. Utviklingen krever økt kompetanse i bedriftene og i forskningsinstitusjonene. Det stilles også strengere krav til selve produksjonen av mineralressurser med krav om reduksjon av utslipp til luft og vann og forbedring av produksjonsprosesser. Dette krever betydelig forskningsinnsats. Muligheter for videre industriell utvikling kan ligge i koblingen av flere naturgitte fortrinn, for eksempel ved å videreforedle visse mineralske råstoffer i kombinasjon med bruk av naturgass.

3.7.2 Sikre mineralressursene i arealforvaltningen

I oljeindustrien beregnes in situ-verdien av forekomster. In situ-verdien er en bruttoverdi beregnet ut fra en gitt pris og antatt mengde utvinnbar olje og gass i reservoaret. Tilsvarende beregninger for mineralindustrien viser at mange mineralforekomster representerer meget betydelige verdier. Enkelte industrimineralforekomster kan således ha in situ-verdier i størrelsesorden 100 milliarder kroner.

Fordelt på hver innbygger i Norge brukes årlig 10-15 tonn byggeråstoffer, naturstein, industrimineraler og metaller. Sett i sammenheng med behovet for bærekraftig utvikling må også fremtidige generasjoners behov vurderes ved arealplanleggingen, herunder om områder med viktige forekomster skal prioriteres til annen arealbruk.

Mineralnæringen er i landsmålestokk lite arealkrevende. Vi har ingen konkrete beregninger, men sammenlignbare tall fra Sverige indikerer at næringen bruker ca. 0,5 promille av landarealet. Det aller meste av dette arealet er knyttet til grus- og pukkuttak. Bedriftene må imidlertid ligge der ressursen er og kan ikke flyttes til andre steder.

I arbeidet med å tilrettelegge for en videre utvikling av mineralressursene er det viktig at både nasjonale, regionale og lokale interessante mineralforekomster blir forankret i kommuneplanens arealdel. Norges geologiske undersøkelse har oversikter som kan være til hjelp for en forsvarlig, langsiktig forvaltning av mineralressursene på nasjonalt, fylkeskommunalt og kommunalt nivå.

3.8 Mineralnæringen i Norden

3.8.1 Sverige

Sverige har hatt og har en langt større brytning av malm på jern og basemetaller enn Norge. Mens det i Norge i 2007 ble lett etter og undersøkt på mulige forekomster av mutbare mineraler for ca. 100 millioner norske kroner ble det i Sverige i samme tidsperiode lett og undersøkt for 625 millioner svenske kroner.

Sverige har i mange år hatt en langt større prospekteringsvirksomhet enn i Norge, selv om aktiviteten i Sverige også har variert noe over tid. Den siste perioden med jevn oppgang startet på begynnelsen av 1990-tallet med introduksjonen av den nye mineralloven og har siden hatt en jevn stigning. Siden år 2000 har det i Sverige blitt åpnet syv nye gruver, og fire nye gruver er under planlegging.

Sverige har femten gruver i drift på mutbare mineraler (statens mineraler). Blant disse er de store jernmalmgruvene i Kiruna (verdens største underjordiske jernmalmsgruve), Malmberget samt Aitik, som er en stor kobbergruve. Totalt brytes det over 50 millioner tonn malm årlig i Sverige. Dette gjør Sverige til en stor aktør innenfor gruvedrift i EU. Sverige er i dag den største produsenten i EU av jern- og blymalm, den nest største på malmer av sink, gull og sølv og den tredje største på kobbermalm.

I tillegg til virksomhet knyttet til mutbare mineraler har Sverige også en betydelig virksomhet på brytning av industrimineraler, naturstein og pukk og grus. Mens pukk- og grusindustrien i Sverige i all hovedsak tjener det innenlandske markedet er det en viss eksport av naturstein og industrimineraler.

Direkte sysselsetter gruvevirksomheten på mutbare mineraler 4 000 mennesker. I tillegg kommer ansatte i entreprenørselskaper som har sitt daglige virke i gruvene.

Industrimineraldriften i Sverige sysselsetter ca. 2 000, natursteinsbransjen ca. 1 200 og pukk- og grusbransjen sysselsetter omtrent 3 000. Totalt sysselsetter svensk bergverksbransje noe over 10 000 årsverk direkte i gruvedrift, og med tillegg av tilknyttet service omtrent 16 000 årsverk.

3.8.2 Finland

Også Finland har en betydelig større aktivitet knyttet til de mutbare mineralene enn Norge. I 2007 ble det lett og undersøkt for totalt 54 millioner euro (ca. 420 millioner norske kroner) i Finland. Noe av dette er knyttet til leting og undersøkelser etter diamanter.

Finlands uttak av malmer av mutbare mineraler lå på ca. 3,7 millioner tonn i 2007. Finlands brytning er i all hovedsak på malm av nikkel, kobber og gull. Disse mineralene har tradisjonelt mye større verdi enn jernmalm.

I oktober 2008 åpnet Talvivaara nikkelgruve. Talvivaara-forekomsten er en av Europas største nikkelforekomster. Gruven forventes å være i drift i mer enn 20 år og vil øke Finlands samlede produksjon betydelig. Foruten Talvivaara er flere nye prosjekter under utvikling.

Finland har også en betydelig brytning av industrimineraler og byggeråstoffer. Den totale mengden brutt malm, industrimineraler og byggeråstoff i Finland er beregnet til ca. 20 millioner tonn per år.

Mineraldrift i Finland sysselsetter ca. 2 500 personer. Om lag 400 av disse er tilknyttet leting etter mineraler, mens de resterende er tilknyttet gruvedrift. Råvareproduksjonen, inkludert sand, grus og steinråstoffer så vel som torv, sysselsetter ca. 4 700 personer.