8 Undersøkelsesrett og prøveuttak

8.1 Innledning

Dersom letefasen resulterer i indikasjoner på en interessant forekomst, vil leteren normalt ønske å undersøke forekomsten nærmere. Minerallovens grunnleggende utgangspunkt er at rett til undersøkelse av grunneiers mineraler må bygge på avtale med grunneieren, mens undersøkelse av statens mineraler krever tillatelse fra Direktoratet for mineralforvaltning. En undersøkelsesrett sikrer innehaveren prioritet fremfor andre til senere utnyttelse av forekomsten.

Nedenfor gis en nærmere beskrivelse av reglene knyttet til erverv av undersøkelsesrett, undersøkelsesområdet, undersøkelsesrettens innhold, prøveuttak, varslingsplikten, karantene ved opphør av undersøkelsestillatelse, undersøkerens plikter etter mineralloven og saksbehandlingen knyttet til tildeling av undersøkelsesrett.

8.2 Erverv av undersøkelsesrett

8.2.1 Departementets forslag

Rett til å undersøke en forekomst av grunneiers mineraler må bygge på avtale med grunneieren. Dersom grunneieren ikke vil inngå avtale om undersøkelse av mineraler, kan det søkes om ekspropriasjon av undersøkelsesrett. For en nærmere beskrivelse av reglene om ekspropriasjon vises det til kapittel 10.

Rett til undersøkelse av forekomst av statlig eid mineral krever tillatelse fra Bergvesenet. Forslaget tilsvarer i hovedsak dagens system i bergverksloven kapittel 3 Om mutinger. Undersøkelsestillatelsen gir innehaveren en prioritet til forekomsten fremfor andre interessenter og til å undersøke forekomsten nærmere. Undersøkelsesretten omfatter også nødvendig tilgang til grunnen for å foreta undersøkelse, herunder midlertidig lagringsplass. Atkomst til forekomsten er imidlertid ikke en del av undersøkelsesretten. I tillegg kommer at inngrep som kan medføre vesentlig skade på grunnen, bare kan foretas med samtykke fra eieren og brukeren av grunnen.

Den som ønsker å undersøke en forekomst av statens mineraler må sende en søknad til Berg­vesenet. I likhet med dagens system ønsker departementet et enkelt system for tildeling av undersøkelsestillatelser. Behandlingen av søknaden bygger på et såkalt bruttoprinsipp. Det innebærer at Bergvesenet ikke tar stilling til om området det søkes om undersøkelsesrett for, er egnet for formålet. Søknad om undersøkelsesrett skal ikke underlegges en skjønnsmessig vurdering fra Bergvesenets side, og kan bare nektes dersom undersøkeren har brutt bestemmelser i mineralloven.

Hvorvidt det er samfunnsmessig ønskelig at det foretas undersøkelser i et område ivaretas av annet lovverk, og ofte vil annet lovverk kunne forhindre eller begrense retten til å foreta undersøkelser etter mineraler. Eksempler på lovgivning som kan begrense undersøkelsesaktiviteter er plan- og bygningsloven, kulturminneloven og naturvernloven. Undersøkeren har en selvstendig plikt til å overholde annet regelverk uavhengig av den bergrettslige tillatelsen fra Bergvesenet. Det foreslås varslingsregler i loven for å sikre at andre myndigheter blir kjent med undersøkelsesaktivitetene. Ved tildelingen av en undersøkelsesrett vil Bergvesenet informere undersøkeren om annet relevant regelverk, og det er tatt inn en bestemmelse om at undersøkelse er forbudt i områder der dette følger direkte av lov eller med hjemmel i lov.

8.2.2 Høringsinstansenes syn

Reindriftsforvaltningen trekker i sin høringsuttalelse frem at også undersøkelser må behandles etter plan- og bygningsloven, da behandling etter denne loven involverer alle samfunnsinteresser og bidrar til at alle berørte parter får anledning til å uttale seg i saken.

Direktoratet for naturforvaltning skriver:

«Lovforslaget åpner for at undersøkelser av ikke-mutbare mineraler skal kunne foretas kun med grunneierens tillatelse. DN mener at undersøkelser av alle mineraler må forusette særskilt tillatelse. Tiltak som kan medføre skade eller ulempe for allmenne interesser bør kun gjennomføres dersom kommunen gir sitt samtykke.»

Dersom undersøkelsesaktiviteten krever tillatelse etter plan- og bygningsloven, vil forholdet til kulturminneinteressene bli avklart gjennom prosessen med kommunen. Riksantikvaren ser det som ønskelig at plan- og bygningslovens regler om reguleringsplikt overholdes, og at det ikke utvikles en praksis med dispensasjon fra reguleringsplikten. Hvor tiltaket ikke krever tillatelse etter plan- og bygningsloven ber Riksantikvaren om at det lovfestes at avklaring etter kulturminneloven må foreligge før avtale om undersøkelse av ikke-mutbare mineraler inngås, eventuelt før undersøkelse på mutbare mineraler igangsettes.

8.2.3 Departementets vurdering

På bakgrunn av enkelte uttalelser i høringen vil departementet presisere at undersøkelsesrett til statens mineraler etter mineralloven kun er en bergrettslig tillatelse som ikke gir en absolutt rett til å igangsette undersøkelser. Dette gjelder tilsvarende for grunneiers mineraler. Annet lovverk kan begrense undersøkelsesretten. Det norske lovverket er bygd på et fragmentarisk prinsipp som innebærer at forskjellige regler utfyller hverandre og må sees i sammenheng. Dette innebærer for eksempel at mineralloven ikke vil regulere uttømmende alt som kan være av betydning ved mineralvirksomhet. For å synliggjøre dette er det tatt inn en egen bestemmelse i lovforslaget § 5 om forholdet til annet regelverk.

Det fremgår i kapittel 5.5.3 at departementet vil videreføre statens eiendomsrett til det som er mutbare mineraler i gjeldende bergverkslov og gjennom ervervssystemet opprettholde næringens tilgang til ressursene gjennom første finners rett. Dette er et godt fungerende system som sikrer selskapene tilgang til mineralressurser og som derfor vil bli videreført i den nye loven. Det er grunn til å anta at en enkel prosedyre for søknad og tildeling av undersøkelsesrett vil bidra til økt aktivitet, noe som igjen kan bidra til bedre kartlegging av potensielt drivverdige forekomster. Selv om søknader om undersøkelsesrett ikke blir underlagt en bred prøving slik som søknader om ekspropriasjon og søknader om driftskonsesjon, vil andre interesser allikevel også ivaretas. Undersøker kan bare foreta nødvendige arbeider, og arbeider som kan medføre vesentlig skade kan kun skje etter samtykke fra grunneier og bruker av grunnen. Undersøkeren er videre pålagt en plikt til å påse at eventuelle skader ikke blir større enn nødvendig, og at arbeidene ikke påfører miljøet unødvendig forurensning eller skade. Direktoratet for mineralforvaltning kan gi nødvendige pålegg for å sikre dette. I tillegg har undersøkeren et objektivt erstatningsansvar.

Plan- og bygningslovens regler om krav til søknad og tillatelse for vesentlige terrenginngrep kan gjelde for undersøkelsesarbeider etter mineralloven. Avgjørende for om undersøkelsene krever tillatelse fra kommunen er om arbeidene vil utgjøre et «vesentlig terrenginngrep» i henhold til plan- og bygningsloven.

Undersøkeren plikter selv å påse at vedkommende holder seg innenfor annet lovverk ved undersøkelsesarbeidet. For å gjøre undersøker oppmerksom på at annet lovverk kan medføre begrensninger i undersøkelsesretten, bør det opplyses i undersøkelsestillatelsen som gis av Direktoratet for mineralforvaltning, hvilke andre regelverk som kan være aktuelle ved undersøkelse, og at annet regelverk kan medføre at undersøkelse likevel ikke kan finne sted. Slik vil hensynet til annet regelverk bli ivaretatt på en tilfredsstillende måte. Også undersøkers plikt til å varsle slik at andre myndigheter blir oppmerksomme på aktiviteten vil ivareta andre hensyn, blant annet kulturminneloven slik Riksantikvaren er opptatt av.

8.3 Undersøkelsesområdet for statens mineraler

8.3.1 Departementets forslag

Undersøkelsesområdets form og størrelse er i dag regulert i bergverksloven § 9. Et undersøkelsesområde kan være maksimalt 300 000 kvadratmeter (0,3 kvadratkilometer). Undersøkeren kan ha så mange undersøkelsesområder i sammenheng som vedkommende ønsker, og områdene kan godt være sammenhengende. Det er vanlig at store aktører i en tidlig fase sikrer seg undersøkelsesrettigheter i sammenheng over store områder, gjerne flere hundre. På denne måten kan aktøren sikre seg store områder, for deretter å konsentrere aktiviteten om de områdene som viser seg å være mest interessante. Departementet ønsket å videreføre bestemmelsen i bergverksloven § 9, men foreslo å øke undersøkelsesområdets maksimale størrelse til 10 kvadratkilometer. Til sammenligning har Sverige ingen øvre grense på størrelsen av undersøkelsesområdet. Begrensningen der ligger i at området ikke kan være større enn at tiltakshaveren har mulighet til å undersøke det på en samfunnstjenlig måte.

8.3.2 Høringsinstansenes syn

Bergindustriens fellessekretariat ser det som meget positivt at størrelsen på undersøkelses- og utvinningsområdene økes. I kombinasjon med lavere avgifter for undersøkelser de første årene, er dette noe som kan bidra til økt prospekteringsvirksomhet. Videre støtter de forslaget om å ha en øvre begrensning på undersøkelsesområdet.

Norsk Bergindustriforening er av den oppfatning at det ikke er et tellende argument for å definere et undersøkelsesområde at områdets grenselinjer skal være parallelle med et gitt koordinatsystem, men at hjørnepunktene er definert i dette systemet. En malmkropp eller mineraliseringssone vil nødvendigvis ikke ha en utstrekning som nord-syd eller øst-vest. For å spare kostnader er det viktig at et mutingsområde legger beslag på så lite område som mulig. Følgelig er det viktig at mineraliseringens retning, og ikke akseretningene i koordinatsystemet, får styre mutingsområdets utstrekning. Dette vil også være i overensstemmelse med uvinningsområdets utstrekning som ikke er gjort avhengig av koordinatsystemet.

Bergvesenet har spilt inn at de finner det hensiktsmessig å opprettholde dagens system med parallellitet i forhold til koordinatsystemet.

8.3.3 Departementets vurdering

Dagens system med relativt små undersøkelsesområder skaper merarbeid både for næringsaktørene og Bergvesenet. Større undersøkelsesområder vil være positivt for søkerne som da slipper å fylle ut et stort antall søknader for å få de bergrettighetene som anses nødvendige for å foreta hensiktsmessige undersøkelser.

Det har vært hevdet at fordelen med dagens system er at undersøkerne ikke beslaglegger større områder enn nødvendig. Departementet ønsker fortsatt å ha et system som bidrar til at minst mulig areal blir båndlagt til enhver tid, og at undersøkerne frasier seg områder etter hvert som undersøkelsene viser hvilke områder som er interessante. Etter departementets mening bidrar dagens system til mer byråkrati enn nødvendig. Samtidig blir heller ikke lite areal båndlagt så lenge det kan tas ut så mange områder i sammenheng som ønskelig. Prisen for undersøkelsesområdet vil her kunne spille en større rolle.

Departementet vil opprettholde forslaget om avgrensningen av undersøkelsesområdet i tråd med gjeldende rett. Både departementet og Bergvesenet mener dette har fungert godt. På under­søkelsesstadiet har det vist seg hensiktsmessig å bygge på et krav til parallellitet, da undersøkeren normalt vet lite om forekomstens utstrekning og omfang på dette stadiet. Dette stiller seg anner­ledes på utvinningsstadiet, noe bestemmelsen om utvinningsområdet tar høyde for.

Departementet har imidlertid funnet det hensiktsmessig at reguleringen av undersøkelsesområdets form og størrelse tas ut av lovteksten og i stedet reguleres i forskrift. Dette vil gi et mer fleksibelt system som enklere kan endres ved nye behov. Departementet tar sikte på at forskrifts­reguleringen vil skje i samsvar med de prinsippene som er nevnt over. Loven åpner for en overgangsordning der innehavere av eksisterende mutinger kan få endret sine områder i samsvar med nytt regelverk.

8.4 Undersøkelsesrettens innhold

8.4.1 Departementets forslag

Innholdet i retten til å undersøke grunneiers mineraler beror på hva som er avtalt mellom under­søkeren og grunneieren. Undersøkelsesretten er underlagt avtalefrihet, men departementet bemerker at både mineralloven og annet regelverk kan begrense og stille krav til hvilke aktiviteter som kan foretas av undersøkeren. Dette gjelder også dersom undersøkeren selv er eier av grunnen.

Undersøkelsesrett til statens mineraler gitt av Bergvesenet gir undersøkeren rett til å foreta nødvendige undersøkelser for å vurdere om det finnes forekomst av mineraler av slik rikholdighet, størrelse og beskaffenhet, at den kan antas å være drivverdig eller å bli drivverdig, innen rimelig tid. Mens leteren, uten samtykke fra grunneieren, kun har adgang til å utføre begrensede arbeider i overflaten, gir undersøkelsesretten mulighet for mer omfattende arbeider. Dette har sammenheng med at det på undersøkelsesstadiet er nødvendig å utføre arbeider av en helt annen karakter enn på letestadiet for å fremskaffe tilstrekkelig informasjon om forekomsten.

Kjerneboringer utgjør ofte en del av under­søkelsene, det samme gjør sprengninger og graving i bakken. Det går imidlertid en grense i loven for hvilke inngrep undersøkeren kan foreta uten grunneiersamtykke. Undersøkelser som medfører vesentlig skade forutsetter samtykke fra grunneier og bruker av grunnen. Departementet vil også bemerke at undersøkeren har et objektivt erstatningsansvar for økonomiske skader som hans undersøkelsesarbeider påfører eieren av grunnen.

I høringsnotatet foreslo departementet at undersøkelsesretten til mutbare mineraler også skal omfatte nødvendig tilgang til grunnen, herunder midlertidig lagringsplass til utstyr som er nødvendig for å kunne utføre undersøkelsene. Undersøkeren vil normalt også ha behov for atkomst til forekomsten for eksempel ved å bruke vei eller kjøre i terrenget. Dersom forekomsten ligger øde til, kan det også være behov for et midlertidig bosted mens undersøkelsesarbeidene pågår. Departementet var av den oppfatning at slike rettigheter, ut over allemannsretten, må bygge på avtale med grunneier. Her vil også annet regelverk, for eksempel motorferdselsloven kunne stille krav om tillatelse. Dersom det ikke er mulig å oppnå en avtale om dette med grunneieren, kan under­søkeren søke om å ekspropriere bruksrett til grunnen for dette formål.

8.4.2 Høringsinstansenes syn

Departementet har ikke mottatt høringsinnspill om undersøkelsesrettens innhold.

8.4.3 Departementets vurdering

Hvilke aktiviteter undersøker av statens mineraler kan foreta uten grunneiers samtykke, er det ikke mulig og heller ikke ønskelig å gi en uttømmende oppramsing av. Undersøkelser kan variere, og det kan også komme nye undersøkelsesmetoder. Det er derfor fornuftig med et skjønnskriterium der undersøkelsesarbeider som vil medføre «skade av vesentlig betydning» krever grunneiersamtykke. Det kan angis elementer i en slik vurdering. Eksempelvis vil aktiviteter som endrer landskapets estetikk normalt anses som skade av vesentlig betydning. På den annen side vil skade av ren økonomisk art ikke nødvendigvis være skade av vesentlig betydning i denne sammenheng, da det økonomiske tapet skal erstattes fullt ut av under­søkeren uavhengig av skyld. Skader som varig eller på lang sikt vil skjemme grunneierens eiendom vil oftest være skade av vesentlig betydning. Det samme gjelder dersom aktiviteten gjør bruken av eiendommen mindre hensiktsmessig eller reduserer bruksverdien av denne for eieren. Også større hull i grunnen kan karakteriseres som skade av vesentlig betydning.

8.5 Prøveuttak

8.5.1 Innledning

Som ledd i undersøkelsen av en mineralsk forekomst kan det være behov for å ta ut større mengder masse for å kunne ta endelig stilling til forekomstens drivverdighet. Dette omtales ofte som prøveuttak, og anses som den mest omfattende formen for undersøkelse. En vurdering av forekomstens utstrekning (kvantitet) avgjøres i første rekke av kjerneboringer og geofysikk, mens prøveuttak har som formål å undersøke forekomstens mineralske kvalitet, herunder oppredbarheten, nærmere. Prøveuttak er i dag for statens mineraler regulert som et unntak fra kravet til driftskonsesjon i industrikonsesjonsloven kapittel II Om bergverk. Dette innebærer at det for statens mineraler ikke stilles krav om driftskonsesjon etter industrikonsesjonsloven til prøveuttak som er begrenset til 10 000 tonn råmalm per år per sted. I kalkstens­loven og kvartsloven finnes ingen særlige regler om prøveuttak, og det samme gjelder for grunneierens øvrige mineraler.

8.5.2 Departementets forslag

8.5.2.1 Statens mineraler

For statens mineraler vil prøveuttak ofte være en nødvendig forutsetning for å kunne dokumentere at forekomsten er drivverdig, og således en forutsetning for å få utvinningsrett til forekomsten. Det følger av forslaget at rett til prøveuttak er en del av undersøkelsesretten dersom prøveuttak anses nødvendig for å kunne vurdere forekomstens drivverdighet. På grunn av at inngrepets karakter er mer inngripende enn vanlige undersøkelsesarbeider, kreves særskilt tillatelse fra Bergvesenet for å utføre prøveuttak. Tillatelse for prøveuttak gis innenfor undersøkelsesområdet, og for en begrenset mengde masse. Som hovedregel kan tillatelse til prøveuttak ikke gis for uttak av mer enn 2 000 m³ masse, men med mulighet for Bergvesenet til å dispensere og tillate at det tas ut større mengder. 2 000 m³ masse er en innskrenkning i forhold til gjeldende rett, men anses for å være tilstrekkelig for å kunne foreta grundige analyser av forekomstens drivverdighet. I denne sammenheng nevnes Bergvesenets adgang til å tillate prøvedrift ut over 2 000 m³ masse dersom særlige grunner foreligger. Massebegrepet henviser til fast fjell og bergfangst, ikke til forekomsten det kan være aktuelt å utvinne. Kravet om «særlige grunner» vil typisk være der det er store mengder gråberg som må tas ut for å komme inn til forekomsten. I slike tilfeller vil det være nødvendig å få dispensasjon fra grensen på 2 000 m³ for å få reell nytte av prøveuttaket.

Undersøkelsestillatelse til statens mineraler gir undersøkeren rett til, uten grunneiersamtykke, å utføre aktiviteter som ikke medfører «vesentlig skade» på grunnen. Inngrep ut over dette må bygge på samtykke fra grunneier og bruker av grunnen. Prøveuttak vil normalt medføre vesentlig skade på grunnen, noe som innebærer at grunneiers og brukers samtykke som hovedregel er nødvendig ved denne typen undersøkelser. I tillegg kommer at det fysiske inngrepet i terrenget i forbindelse med et prøveuttak normalt vil være av en slik karakter at inngrepet karakteriseres som «vesentlig terrenginngrep» og således også krever særlig godkjennelse av kommunen etter plan- og bygningsloven. Det kan også være nødvendig med behandling etter forurensningsloven.

Undersøker som skal igangsette prøveuttak har en særskilt varslingsplikt om at prøvedrift skal finne sted, tilsvarende varslingsplikten som gjelder for andre typer undersøkelser, se kapittel 8.6. Undersøker har selvstendig plikt til å innhente nødvendige tillatelser etter annet relevant lovverk, men varslingsplikten bidrar til å gjøre andre myndigheter, og da spesielt kommunen, klar over at prøveuttak skal finne sted. På den måten gis initiativ til å følge opp i henhold til eget regelverk.

Bergvesenet kan føre tilsyn med prøveuttaket, og de generelle reglene om varsomhetsplikt, sikringsplikt og oppryddingsplikt gjelder for arbeidene. Det kan settes vilkår for tillatelsen til prøveuttak.

8.5.2.2 Grunneiers mineraler

For grunneiers mineraler varierer det i hvilken grad prøveuttak er praktisk. Mest vanlig er prøveuttak av naturstein og industrimineraler. Prøveuttak forekommer også for pukk og grus, for eksempel for å undersøke forekomstens kvalitet nærmere. Markedet krever stadig mer spesialiserte produkter, og steinens kvalitet er en viktig konkurransefaktor for bedriftene.

For å kunne utføre prøveuttak på grunneiers mineraler kreves at avtalen om undersøkelsesrett med grunneieren omfatter rett til prøveuttak av mineralene. I tillegg kommer at undersøkeren må ha de nødvendige tillatelser etter plan- og bygningsloven og evt. andre lover.

Også prøveuttak av grunneiers mineraler krever særlig tillatelse fra Bergvesenet. Grensene for prøveuttak er tilsvarende de som gjelder for statens mineraler. Dette innebærer at det som hovedregel ikke kan gis tillatelse til prøveuttak for uttak av mer enn 2 000 m³ masse, men med mulighet for Bergvesenet til å dispensere fra dette.

8.5.3 Høringsinstansenes syn

Sør-Varanger kommune mener at det skal inntas i mineralloven at kommunen skal godkjenne prøveuttak, samt at kommunen skal ha uttalerett ved søknadsbehandlingen om undersøkelsesrett da kommunen er arealforvaltningsmyndighet etter plan- og bygningsloven.

8.5.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder sitt forslag til regler om prøveuttak. Grensen på 2 000 m³ blir lavere enn gjeldende rett, men vil dekke de flestes behov ved prøveuttak. I den nye mineralloven blir også prøveuttak på grunneiers mineraler regulert.

Sør-Varanger kommune tar opp spørsmålet om forholdet mellom tillatelse til prøveuttak gitt av Direktoratet for mineralforvaltning og kommunens myndighet etter plan- og bygningsloven. Prøveuttak vil ofte være vesentlig terrenginngrep som krever særskilt søknad og tillatelse fra kommunen i henhold til plan- og bygningsloven.

Departementet mener at tillatelse til prøveuttak etter mineralloven skal kunne skje uavhengig av kommunens behandling. De hensyn som ligger til grunn for Direktoratets vurdering er andre enn de vurderinger som gjøres av kommunen etter plan- og bygningsloven. Direktoratet for mineralforvaltning vurderer bergfaglige forhold der behovet for å foreta nærmere undersøkelser for å kunne vurdere forekomstens drivverdighet er sentralt, mens kommunen skal ta stilling til om det av andre grunner bør tillates prøveuttak i kommunen. Departementet foreslår at Direktoratets vurdering etter mineralloven skal kunne skje uavhengig av den vurderingen andre myndigheter må gjøre etter sitt lovverk, men ser behovet for at andre offentlige instanser varsles om prøveuttaket. Dette er bakgrunnen for varslingsplikten som oppstilles i loven.

Gjennom varslingsplikten får myndighetene kjennskap til planlagte tiltak og kan kontrollere om annet lovverk følges. Eksempelvis vil varslingsplikten til kommunen bidra til å sikre at plan- og bygningslovens bestemmelser blir overholdt ved undersøkelsesarbeidene. Varslingsreglene sikrer også at undersøker og kommune på et tidlig tidspunkt kommer i dialog. Departementet vil påpeke at varslingsreglene ikke fritar tiltakshaveren fra selv å skaffe seg nødvendige tillatelser etter annet lovverk.

8.6 Varslingsplikt på undersøkelsesstadiet

8.6.1 Departementets forslag

For å sikre informasjon om og gi grunnlag for oppfølging av mineraluttak foreslo departementet at undersøker pålegges en varslingsplikt. Varslingsplikten innebærer at undersøkeren skriftlig skal varsle Bergvesenet, eierne og brukerne av grunnen, kommunen, fylkeskommunen og fylkesmannen om undersøkelsene minst tre uker før arbeidene starter.

Det ble i høringsbrevet ikke oppstilt tilsvarende varslingsplikt for undersøkelse av grunneiers mineraler.

8.6.2 Høringsinstansenes syn

Etter NGUs syn er det foreslått en alt for omfattende varslingsplikt. De mener at Bergvesenets tilsynsansvar og den øvre grense som er satt for prøveuttak tilsier at det ikke er behov for å varsle fylkeskommunen og fylkesmannen. Det er også mye som taler for at varslingsplikten bør være den samme for undersøkelser av mineraler som tilhører staten og mineraler som tilhører grunneier. Virkningen for kommunen vil for eksempel være den samme enten eiendomsretten til mineralressursen tilhører staten eller grunneier.

Bergvesenet er av den oppfatning at samme lemping i varslingsplikten som ved leting bør inntas i loven. Videre bør det etter Bergvesenets oppfatning vurderes om det er nødvendig med varsling ved bruk av flybåren geofysikk.

8.6.3 Departementets vurdering

Et viktig formål med varslingsplikten er å sikre at aktiviteten blir kjent for andre, både for grunneier og bruker og også myndigheter. Mineralloven blir et varslingsinstrument til andre myndigheter med ansvaret for regelverk som er relevant for mineralvirksomhet. Dette er en viktig funksjon.

For at arbeidsbelastningen knyttet til å varsle ulike myndighetsorganer skal bli så liten som mulig, skal varslet sendes Direktoratet for mineralforvaltning som så varsler andre berørte myndigheter. Dette vil være i samsvar med regjeringens prinsipp om at næringslivet kun skal rapportere den samme opplysningen til offentlige myndigheter én gang. Det er viktig at det offentlige utveksler informasjon seg imellom slik at næringslivet ikke pålegges større rapporteringsbyrde enn nødvendig. Grunneier og bruker må undersøkeren selv varsle. Dette vil naturlig kunne skje i forbindelse med at undersøkeren skaffer seg de nødvendige tillatelser fra grunneier og bruker av grunnen.

Det er imidlertid viktig å understreke at varslingsplikten etter mineralloven verken erstatter eller begrenser det selvstendige ansvar tiltakshaveren har til å varsle og innhente tillatelse fra andre myndigheter etter annet lovverk.

Når det gjelder bruk av geofysiske overflygninger er departementet av den oppfatning at denne type aktiviteter i tilstrekkelig grad dekkes av luftfartsregelverket og motorferdselsloven. Hensynet til de berørte parters interesser og sikkerhet ivaretas gjennom dette regelverket. Departementet finner derfor ikke grunn til at minerallovens varlingsregler skal komme til anvendelse ved denne typen undersøkelser.

Under høringen er det foreslått innføring av en varslingsplikt ved undersøkelse av grunneiers mineraler. I forhold til Direktoratet for mineralforvaltnings arbeidsoppgaver ser ikke departementet behov for å innføre en slik varslingsplikt. Undersøkelser etter grunneiers mineraler vil normalt ha et begrenset skadepotensiale. Det er først på prøveuttaksstadiet at Direktoratet for mineralforvaltning vil ha behov for varsel. Departementet ser derfor ikke at det er et reelt behov for å innføre varslingsplikt i mineralloven ved undersøkelse på mineraler eid av grunneier. Plikt til å varsle ulike myndigheter ved slike undersøkelser kan imidlertid følge av annet regelverk, som for eksempel kulturminne­loven.

Det er foreslått egne varslingsregler i Finnmark, og det vises til nærmere omtale av disse i kapittel 14.6.

8.7 Karantene ved opphør av ­undersøkelsesrett

8.7.1 Departementets forslag

For å hindre blokkering av undersøkelser og utnyttelse av en forekomst og bidra til at andre interessenter kan gis en mulighet til å utforske forekomsten, foreslo departementet en bestemmelse om karantenetid for den som har hatt en undersøkelsestillatelse med best prioritet. Tillatelsen opphører som hovedregel etter syv år. Forslaget om karantene innebærer at undersøkeren etter at undersøkelsesretten er opphørt ikke kan få ny undersøkelsestillatelse for det samme området før det er gått tre år fra den dagen tillatelsen opphørte.

8.7.2 Høringsinstansenes syn

Bergvesenet mener at karantene på tre år er for lang tid, og at det er tilstrekkelig med seks måneder for å ivareta hensynene bak karantenebestemmelsen.

Norsk Bergindustriforening skriver at en karantenetid på ett år vil tjene nøyaktig samme formål som dagens karantenetid på tre år. En kortere karantenetid vil også gi forrige rettighetshaver mulighet til å gjenoppta arbeidet etter ett år dersom ingen andre interessenter melder seg, noe som vil være en fordel både for industrien og for samfunnet.

8.7.3 Departementets vurdering

Dersom det skulle være tillatt å søke om ny undersøkelsesrett umiddelbart etter at tillatelsen opphører, vil den med best prioritet så lenge det ikke er registrert noen med lavere prioritet, kunne omgå reglene om opphør av undersøkelsesrett. Dette ønsker departementet å hindre gjennom karantenebestemmelsen og regelen om konsolidering av personer og selskaper. Karantenebestemmelsen gjelder ikke bare for undersøkelsesretten som er opphørt, men også tilfeller der undersøkeren har sagt fra seg sin rett, enten uttrykkelig eller ved ikke å betale årsavgift til staten.

Høringsinstansene gir uttrykk for at tre års karantenetid er for strengt. Departementet deler oppfatningen om at det ikke er nødvendig med så lang karantenetid for å ivareta hensynene bak bestemmelsen. På den annen side må ikke karantenetiden bli så kort at andre interessenter ikke får tilstrekkelig tid til å sikre seg rettigheten. En for kort karantenetid kan virke konkurransehemmende og gjøre det mulig å sitte på rettigheter over lang tid av rent strategiske hensyn. Departementet mener at ett års karantenetid vil være passende ut fra hensynene som bestemmelsen er ment å ivareta. Tilsvarende skal gjelde for karantene ved opphør av utvinningsrett, se kapittel 9.

8.8 Saksbehandling ved tildeling av undersøkelsesrett

Direktoratet for mineralforvaltnings behandling av søknader om undersøkelsesrett skal følge reglene for enkeltvedtak i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltnings­loven). Grunneierens stilling i forbindelse med søknadsbehandlingen kan bli et tema. Grunneier må antas å falle inn under forvaltningslovens partsbegrep i § 2 første ledd bokstav e) og skal varsles før vedtak treffes og underrettes om vedtaket, jf. forvaltningsloven §§ 16 og 27. Etter § 16 tredje ledd bokstav c) i.f. og § 27 første ledd siste punktum kan forhåndsvarsel og underretning om vedtaket utelates dersom varsel «må anses åpenbart unødvendig».

Departementet mener det vil være åpenbart unødvendig at grunneiere eller andre rettighetshavere skal varsles og høres før det gis undersøkelsesrett. En søknad om rett til å undersøke skal ikke underlegges et bredt forvaltningsmessig skjønn. Fyller søkeren minerallovens vilkår, har vedkommende rettskrav på å få en undersøkelsesrett. Det er derfor ikke hensiktsmessig å varsle og høre berørte rettighetshavere.

Departementet er videre av den oppfatning at Direktoratet for mineralforvaltning ikke skal varsle når undersøkelsesrett er tildelt. På tidspunktet for søknad om rett til mineralundersøkelser er det mange undersøkere som ikke vet omfanget av eventuelle undersøkelsesarbeider og hvordan de eventuelt skal foretas. Om undersøkelsesarbeider vil være uforenlig med andres rettigheter eller andre lover, vil normalt bli klart på et senere tidspunkt, ofte ved planlegging av de faktiske undersøkelsene. Det er derfor hensiktsmessig at varsel skjer på dette tidspunktet i samsvar med varslingsregelen i den nye mineralloven § 18. Etter forslaget skal Direktoratet for mineralforvaltning, grunneiere og brukere bli varslet tre uker før inngrep iverksettes. Direktoratet for mineralforvaltning skal varsle kommunen, fylkeskommunen og fylkesmannen.

Det er egne saksbehandlingsregler ved søknad om rett til mineralundersøkelser i Finnmark. Det vises til omtale i kapittel 14.

Det vises til lovforslaget § 54 bokstav b og merknadene til denne om bruk av elektronisk kommunikasjon ved saksbehandling etter mineralloven.