10 Merknader til de enkelte bestemmelsene

10.1 Innledning

Lovutkastet del I og del II omhandler særreaksjonsreformen. Lovutkastet inneholder dels forslag om ikraftsetting av allerede vedtatte regler (del I), dels forslag om endringer i disse og andre regler samt tilføyelser av bestemmelser (del II).

Lovutkastet del III omhandler forslag til endringer i straffeloven §§ 238 og 239.

Lovutkastet del IV gir regler om ikraftsetting.

10.2 Del I

I lov 17. januar 1997 nr. 11 om endringer i straffeloven mv. (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner) del II nr. 1 er det fastsatt at loven trer i kraft fra den tid som bestemmes ved egen lov.

Ved lov 2. juli 1999 nr. 62 er det vedtatt en ny lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven). Reglene om dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, som ved lov 17. januar 1997 nr. 11 var tatt inn i lov 28. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern, er tatt inn i den nye psykisk helsevernloven kapittel 5. Det er fastsatt at også dette kapitlet skal tre i kraft ved egen lov, se psykisk helsevernloven § 8-2. Loven for øvrig trådte i kraft 1. januar 2001, jf. kgl. res. 1. desember 2000.

I kapittel 5 foran er det redegjort for hvordan det er - og vil bli - tilrettelagt for ikraftsetting av reformen.

Lov 17. januar 1997 nr. 11 foreslås i lovforslaget del I nr. 1 å tre i kraft 1. januar 2002. Loven har vært endret ved lov 30. april 1999 nr. 22, lov 11. juni 1999 nr. 39 og lov 28. april 2000 nr. 34. I del IV i lov 30. april 1999 nr. 22 er det bestemt at endringene i lov 17. januar 1997 nr. 11 ikke trer i kraft før lov 17. januar 1997 nr. 11 settes i kraft. Endringene (som foreslås endret i lovutkastet her del II nr. 3) foreslås derfor å tre i kraft samtidig med at lov 17. januar 1997 nr. 11 for øvrig foreslås å tre i kraft. Lov 11. juni 1999 nr. 39 trådte i kraft 1. juli 1999, jf. kgl. res. 11. juni 1999. Lov 28. april 2000 nr. 34 trådte i kraft 1. juli 2000, jf. kgl. res. 28. april 2000.

Psykisk helsevernloven kapittel 5 foreslås i lovforslaget del I nr. 2 å tre i kraft fra 1. januar 2002.

10.3 Del II

Innføringen av særreaksjonen tvungen omsorg, forslaget til endring i vilkårene for å idømme forvaring, ny psykisk helsevernlov og andre lovendringer som er vedtatt siden 17. januar 1997, gjør det nødvendig å foreslå endringer både i lov 17. januar 1997 nr. 11 og i enkelte bestemmelser som ikke er omfattet av lov 17. januar 1997 nr. 11. Alle forslagene til endringer i og tilføyelser til særreaksjonsreglene som fremmes i proposisjonen her, er tatt inn i lovforslagets del II. Endringer som foreslås i lov 17. januar 1997 nr. 11, går fram av lovforslaget del II nr. 3. Det følger av lovforslaget del IV nr. 1 at bestemmelsene i del II også vil tre i kraft 1. januar 2002.

10.3.1 Endringer i straffeloven

Til § 39 a:

Det vises til kapittel 3 foran om den nye særreaksjonen for utilregnelige psykisk utviklingshemmete lovbrytere.

Første ledd:

Straffeloven § 39 a etablerer den strafferettslige særreaksjonen tvungen omsorg. Særreaksjonen skal kunne idømmes lovbrytere som er straffri etter straffeloven § 44 annet ledd, dvs. personer som på handlingstiden var psykisk utviklingshemmete i høy grad. I Ot.prp. nr. 87 (1993-94) side 29 heter det om denne betegnelsen:

«Departementet går inn for at «psykisk utviklingshemmet i høy grad» blir brukt som betegnelse på graden av intelligensmangel som skal lede til straffritak. Departementet er enig i at den veiledende IQ-grensen for slike tilstander bør gå ved en IQ omkring 55, og viser til Straffelovrådets begrunnelse.»

Vilkårene for å idømme særreaksjonen tvungen omsorg er de samme som for å idømme særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern, jf. straffeloven § 39 slik den lyder i henhold til lov 17. januar 1997 nr. 11. Det vises til omtalen av denne bestemmelsen i Ot.prp. nr. 87 (1993-94) side 106-108, og i Innst. O. nr. 34 (1996-97) side 14-15.

Annet ledd:

Særreaksjonen tvungen omsorg skal i utgangspunktet utholdes i en fagenhet, dvs. en avdeling eller enhet innen spesialisthelsetjenesten som er innrettet for dette formålet, jf. første punktum. Fagenheten skal i første omgang knyttes til en regional sikkerhetsavdeling innen det psykiske helsevernet. Det er ikke utelukket at det på et senere tidspunkt kan bli aktuelt å etablere en egen institusjon. Det kan også være aktuelt å etablere flere fagenheter. Dette må vurderes nærmere når man har vunnet erfaring med ordningen og vet mer om hvor mange som blir idømt tvungen omsorg.

Fagenheten kan etter annet punktum inngå avtale om at den domfelte skal utholde særreaksjonen utenfor fagenheten. Departementet ønsker ikke å angi i lovteksten hvilke avtaleparter som er aktuelle, men antar at de i første rekke vil være kommuner. Gjennomføring av tvungen omsorg utenfor fagenheten skal skje i en bolig eller institusjon som kommunen eller avtaleparten råder over, jf. punkt 3.6 foran. Slik avtale kan bare inngås der dette framstår som et bedre alternativ for den domfelte enn å oppholde seg i fagenheten, og hensynet til sikkerheten ikke taler mot det.

Fagenheten har ansvaret for sikkerheten også når den domfelte bor i en annen institusjon eller bolig enn fagenheten, jf. også tredje ledd annet punktum. Fagenheten skal fatte vedtak om hvilke tiltak som skal settes i verk for å ivareta den nødvendige sikkerhet. Bestemmelsene om dette skal tas inn i avtalen mellom fagenheten og avtaleparten.

Etter annet punktum må slike avtaler være i samsvar med forskrift gitt av Kongen, jf. også sjette ledd. En slik forskrift vil blant annet omfatte regler om hva avtalen skal regulere og om klagerett over vedtak i henhold til slike avtaler.

Tredje ledd

I første punktum er det gjort klart at den domfelte kan holdes tilbake mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang og med bistand fra offentlig myndighet. Bestemmelsen tilsvarer psykisk helsevernloven § 3-1 første ledd annet punktum, og det vises til Ot.prp. nr. 11 (1998-99) side 154 når det gjelder den nærmere forståelsen. I annet punktum slås det fast at fagenheten har det overordnete ansvaret for gjennomføringen av tvungen omsorg, også når særreaksjonen gjennomføres utenfor fagenheten. Med det overordnete ansvaret menes ansvar både for sikkerheten og for det faglige innholdet.

Fjerde ledd

Det vises til punkt 3.5 og 3.6 foran. Ved dom på tvungen omsorg foreslås det at en del regler i psykisk helsevernloven (lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern) med forskrifter skal gjelde tilsvarende så langt de passer.

I bokstav a er samlet hvilke bestemmelser som foreslås å gjelde i fagenheten. For det første foreslår departementet at de alminnelige bestemmelsene i kapittel 1 skal gjelde. Det innebærer at gjennomføringen av særreaksjonen skal skje på en forsvarlig måte og i samvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper, og at tiltakene som iverksettes tar utgangspunkt i den domfeltes behov og respekten for menneskeverdet, se § 1-1. I tillegg må en ved gjennomføringen av særreaksjonen ta hensyn til behovet for å beskytte samfunnet mot faren for nye lovbrudd, jf. Innst. O. nr. 33 (1996-96) side 6 hvor justiskomiteen understreker at det skal legges avgjørende vekt på sikkerheten. Justiskomiteen uttaler samme sted at trening og opplæring skal gis der det er grunn til å tro at dette kan gi resultater. For øvrig skal det legges vekt på å gi de domfelte en mest mulig meningsfull tilværelse. Man skal ha for øye at dom på tvungen omsorg ikke er straff. Se for øvrig punkt 3.4 om behandlingen av den domfelte.

Definisjonene av psykisk helsevern i § 1-2 er lite relevante. Når loven skiller mellom frivillig og tvungent psykisk helsevern, er det reglene om tvungent psykisk helsevern som skal gjelde tilsvarende så langt de passer for personer som er dømt til tvungen omsorg.

Definisjonene av pårørende, den nærmeste og offentlig myndighet (§ 1-3), og den faglig ansvarlige (§ 1-4), samt bestemmelsene om forholdet til pasientrettighetsloven (§1-5) og forvaltningsloven (§1-6) gjelder tilsvarende.

Bestemmelsene i psykisk helsevernloven kapittel 4 om gjennomføring av psykisk helsevern foreslås, med visse unntak, å gjelde tilsvarende så langt de passer.

At kapittel 4 gjelder tilsvarende så langt det passer, innebærer for det første at det skal utarbeides en individuell plan for den domfelte, jf. § 4-1. Det er imidlertid ikke psykiatriske tjenester som skal etableres, men annen relevant behandling for å unngå gjentakelse av alvorlige lovbrudd.

Videre gjelder § 4-2 om vern av den personlige integritet og § 4-3 om skjerming. Paragraf 4-4 om behandling uten eget samtykke gjelder tilsvarende, men slik at bestemmelsen om at den domfelte kan behandles med legemidler uten eget samtykke, bare gjelder innenfor nærmere angitte rammer som vil bli gitt i forskrift. Det å være høygradig psykisk utviklingshemmet med et atferdsproblem innebærer ikke i seg selv at man har en alvorlig sinnslidelse.

På den annen side er det ikke uvanlig at psykisk utviklingshemmete personer, som andre, kan ha alvorlige sinnslidelser. For å unngå at den enkelte domfelte i et slikt tilfelle må overflyttes til det psykiske helsevernet, er det foreslått at behandling med legemidler kan skje i fagenheten. Behandling med legemidler uten samtykke er imidlertid et inngripende tiltak. For å sikre at forutsetningene for et slikt tiltak er til stede her som vedkommende ikke er undergitt alminnelig psykisk helsevern, forslår departementet at slike tiltak bare kan settes i verk etter nærmere regler fastsatt i forskrift. Forskriften bør inneholde regler bl.a. om at vilkårene i psykisk helsevernloven §§ 3-3 og 4-4 må være oppfylt, og at den nødvendige faglige ekspertise har vurdert tiltaket. Det må også fastsettes i forskriften hva slags bemanning fagenheten må ha under behandlingsforløpet.

Bestemmelsene om rett til forbindelse med omverdenen og innskrenkninger i denne retten i § 4-5 gjelder også, med unntak av § 4-5 annet ledd, som er begrunnet med særlige forhold knyttet til alvorlige sinnslidelser. Det innebærer at retten til kommunikasjon bare kan innskrenkes i den grad det måtte følge av husordensreglement eller ved begrunnet mistanke om at medikamenter, rusmidler, rømningshjelpemiddel eller farlig gjenstand vil bli forsøkt innført.

Bestemmelsene i § 4-6 og 4-7 om undersøkelse av rom og eiendeler samt kroppsvisitasjon og beslag gjelder tilsvarende. Det samme gjelder bruk av tvangsmidler, jf. § 4-8.

Psykisk helsevernloven §§ 4-9 knytter seg til vedtak om etablering av psykisk helsevern, og § 4-10 til overføring mellom ulike tiltak innen psykisk helsevern. Begge bestemmelsene er uaktuelle her, og for ordens skyld er det gjort unntak for dem.

Reglene i psykisk helsevernloven kapittel 6 om kontroll og etterprøving gjelder også tilsvarende så langt de passer. Det vil bli vurdert om det skal opprettes en egen kontrollkommisjon for fagenheten, selv om denne legges til en institusjon som allerede har en kontrollkommisjon, jf. § 6-1 tredje ledd. I § 6-2 første ledd heter det at en av kontrollkommisjonens faste medlemmer skal ha vært under psykisk helsevern, eller være eller ha vært nærstående til en pasient eller ha representert pasientinteresser i stilling eller verv. Hvis det oppnevnes en egen kontrollkommisjonen for fagenheten, vil det ikke være aktuelt å oppnevne en person som selv har vært idømt tvungen omsorg, i og med at personer i denne gruppen vil være høygradig psykisk utviklingshemmete personer. Derimot vil en nærstående til en slik person være aktuell. Når det gjelder personer som har representert de aktuelle persongruppers interesser i stilling eller verv, bør det ikke være et krav om at vedkommende har representert psykisk utviklingshemmete som er dømt til tvungen omsorg, da det - i alle fall til å begynne med - ville gjøre det meget vanskelig å finne egnete personer. Det bør være tilstrekkelig at vedkommende har representert psykisk utviklingshemmetes interesser.

De aktuelle bestemmelsene i psykisk helsevernloven inneholder hjemler for å gi nærmere regler i forskrifter. Det vil trolig være hensiktsmessig å utarbeide egne forskrifter om anvendelse av reglene i forbindelse med gjennomføring av tvungen omsorg.

I bokstav b foreslås det at kapittel 1 og kapittel 6 skal gjelde når tvungen omsorg gjennomføres utenfor fagenheten. Det vises til omtalen av disse bestemmelsene ovenfor.

Femte ledd

Første punktum gir hjemmel for Kongen til å gi forskrift om at sosialtjenesteloven kapittel 6A skal gjelde tilsvarende. Det kan være aktuelt å gi reglene anvendelse både i og utenfor fagenheten, eller bare i én av fasene. For en omtale av sosialtjenesteloven kapittel 6A vises det til punkt 3.4.

Annet punktum gir hjemmel for Kongen til å gi egne saksbehandlingsregler dersom sosialtjenesteloven kapittel 6A skal gjelde.

Sjette ledd

Kongen gis i dette leddet fullmakt til å fastsette forskrifter om gjennomføringen av særreaksjonen. Det er en forutsetning at det fastsettes forskrifter om avtaler i medhold av annet ledd annet punktum. I forskriften skal det også bestemmes hvilke vedtak som kan overprøves etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33, jf. tvistemålsloven § 474 som fastsetter at reglene i kapittel 33 bare kommer til anvendelse der dette følger av særskilt lovbestemmelse. Departementet vil der foreslå at avgjørelser om tvungen omsorg skal kunne bringes inn for retten etter tvistemålsloven kapittel 33 i samme utstrekning som det er vedtatt for overføring til tvungent psykisk helsevern i lov 17. januar 1997 nr. 11, jf psykisk helsevernloven §§ 7-1 og 5-4. I slike saker skal advokat oppnevnes, se rettshjelpsloven § 19 nr. 2.

Til § 73 a

Straffeloven har i dag ikke regler om bortfall ved foreldelse av idømt sikring. Det er antatt i litteraturen at spørsmålet er upraktisk (se f.eks. Johs. Andenæs Alminnelig strafferett 4. utg. side 495). Av hensyn til sammenhengen foreslår departementet likevel en regel om bortfall av idømte særreaksjoner. Det foreslås en fellesbestemmelse - ny § 73 a - om bortfall ved foreldelse av idømte særreaksjoner.

Idømt forvaring skal etter første punktum falle bort etter de samme frister som gjelder for frihetsstraff, se straffeloven § 71 første ledd. Fristen skal etter annet punktum beregnes ut fra den tidsrammen som er fastsatt for forvaringen. I tredje punktum er det foreslått at idømte særreaksjoner for utilregnelige - altså overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg - faller bort ved foreldelse etter 20 år. I fjerde punktum er § 71 siste ledd som omhandler straffavbrudd, § 72 som omhandler utgangspunktet for fristberegningen, og § 73 som omhandler fristavbrudd, gitt tilsvarende anvendelse så langt de passer.

Forvaring er en alvorligere reaksjon enn samfunnstjeneste, og systematisk bør bestemmelser om forvaring stå foran bestemmelser om samfunnstjeneste (se også forslaget til endring i endringen i straffeloven § 15). Bestemmelsen om bortfall ved foreldelse av idømte særreaksjoner foreslås derfor som § 73 a. Nåværende § 73 a blir § 73 b.

Det foreslås ikke endringer i § 75 om bortfall ved den skyldiges død. Det ligger i sakens natur at idømte særreaksjoner ikke kan fullbyrdes i et slikt tilfelle.

10.3.2 Endringer i straffeprosessloven

Til § 188 annet ledd

Det vises til kapittel 6 foran. Det foreslås at det gis et nytt annet ledd i § 188 om plassering i institusjon eller kommunal boenhet. Første punktum gjør det klart at retten kan beslutte at en siktet i stedet for å bli varetektsfengslet, skal oppholde seg i en institusjon eller i en kommunal boenhet. Slike kommunale boliger faller i dag ikke inn under oppregningen av boliger med heldøgns omsorgstjenester i forskrift 4. desember 1992 nr. 915 gitt i medhold av sosialtjenesteloven § 7-12. Det er ikke et vilkår for en ordning med varetektssurrogat at stedet som det er aktuelt å plassere den siktede i, benevnes som institusjon eller omfattes av den nevnte forskriften. Det avgjørende er om opplegget gir tilstrekkelig kontroll med den siktede på heldøgns basis. Aktuelle tilbud antas blant annet å være institusjoner for omsorg for og behandling av rusmisbrukere, jf. sosialtjenesteloven § 7-1. I slike tilfeller gjøres det således unntak fra sosialtjenesteloven § 7-11, som fastsetter at beboerne har rett til å bevege seg både i og utenfor institusjonen eller boligen. Også andre boenheter hvor det er personale til stede hele døgnet, kan tenkes å være aktuelle.

Det presiseres i annet punktum uttrykkelig at en slik plassering bare kan besluttes dersom en institusjon eller kommune samtykker i ordningen. Det vil ofte være dårligere tid til å etablere et alternativt opplegg til fengsling enn til å etablere et liknende opplegg for prøveløslatte forvaringsdømte, jf. forslaget til endring i straffeloven § 39 g. Ordningen er også vanligvis kortvarig. Påtalemyndigheten bør tilstrebe å innhente det nødvendige samtykket før spørsmålet om varetektssurrogat avgjøres. Unntaksvis kan det være nødvendig at det besluttes varetektssurrogat under forutsetning av at påtalemyndigheten senere får innhentet samtykke. Inntil samtykke foreligger, må retten vurdere om den siktede skal varetektsfengsles. På denne måten unngår man at varetektsspørsmålet må behandles på nytt av praktiskeårsaker.

I tredjepunktum foreslås det at en siktet som er psykisk utviklingshemmet og som antas å være utilregnelig, skal kunne besluttes plassert i en fagenhet for lovbrytere som er idømt særreaksjonen tvungen omsorg, se straffeloven § 39 a annet ledd. Det kreves ikke at fagenheten samtykker.

I fjerde punktum er det foreslått en bestemmelse om at retten kan fastsette at personalet ved institusjonen eller tjenestetilbudet fysisk kan hindre den siktede i å forlate boligen eller institusjonen.

Retten må foreta en vurdering av om det kan etableres en forsvarlig ordning.

10.3.3 Endringer i lov 17. januar 1997 nr. 11 om endringer i straffeloven mv. (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner)

Lovutkastet del II nr. 3 inneholder forslag til endringer i en del av de bestemmelsene som ble gitt eller endret ved lov 17. januar 1997 nr. 11. Enkelte av dem foreslås også opphevet. Endringene som foreslås i lovens del I, omhandles nedenfor i punkt 10.3.3.1 - 10.3.3.9. Endringene som foreslås i lovens del II, omhandles i punkt 10.3.3.10.

10.3.3.1 Endringer i endringene i straffeloven

Til § 15

Ved lov 17. januar 1997 nr. 11 ble § 15 endret slik at forvaring ble regnet med blant de alminnelige straffene. Forvaring ble nevnt i et nytt annet ledd. Endringen nå innebærer at forvaring i stedet tas med i den ordinære oppregningen i § 15 første ledd, og er bare av redaksjonell art. Forslaget i lov 17. januar 1997 nr. 11 til nytt annet ledd utgår derfor. For ordens skyld gjengir lovutkastet hele § 15 slik den vil lyde. Siden forvaring er en alvorlig reaksjon, bør den plasseres rett etter fengsel i oppregningen.

I forslaget til ny straffegjennomføringslov foreslås det også en endring i straffeloven § 15 første ledd, jf. Ot.prp. nr. 5 (2000-2001). Forslaget i Ot.prp. nr. 5 (2000-2001) har ikke innholdsmessige konsekvenser for forslaget her, men det må påses at begge endringene kommer med i den endelige § 15.

Til § 39 første ledd første punktum

Vedtakelsen av lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) gjør det nødvendig å endre henvisningen i innledningen til § 39 til den nye psykisk helsevernloven.

Til § 39 b

Første ledd

Det vises til punkt 3.7 foran.

Særreaksjonen tvungen omsorg skal, på samme måte som tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39, bare opprettholdes så lenge vilkåret om gjentakelsesfare i straffeloven § 39 nr. 1 eller nr. 2 er oppfylt. Også saksbehandlingsreglene for opphør av tvungen omsorg bør være de samme som ved overføring til tvungent psykisk helsevern etter § 39. Det vises i så måte til omtalen av § 39 b i Ot.prp. nr. 87 (1993-94) side 109-110 med videre henvisninger.

Begrepet «tvungent helsevern» er endret til «tvungent psykisk helsevern», som er den mest presise betegnelsen.

Annet ledd

I annet ledd gjøres en tilpasning til den nye psykisk helsevernloven for så vidt gjelder definisjonen av den domfeltes «nærmeste». Da samboer nå er med i psykisk helsevernlovens definisjon, er det ikke lenger nødvendig å ha en særbestemmelse som dette.

Til § 39 c

Det vises til punkt 4.2 foran.

Vilkåret om at lovbryteren må ha begått et alvorlig lovbrudd tidligere for å kunne idømmes forvaring, foreslås fjernet. Som en følge av endringsforslaget, er det ikke lenger behov for at nr. 3 - som gjelder lovbrudd begått ved flere handlinger eller er bedømt som et fortsatt straffbart forhold - blir stående. Det forslås også at uttrykket «fengselsvesenet» erstattes av «kriminalomsorgen», som er den betegnelsen som brukes etter omorganiseringen av etaten.

For ordens skyld gjengir utkastet her hele § 39 c slik den foreslås å lyde.

I nr. 1 foreslås det at også lovbrytere som for første gang begår eller forsøker å begå en alvorlig forbrytelse mot andres liv, helse eller frihet, kan idømmes forvaring. Det må være en nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en slik forbrytelse. Det er tatt inn i bestemmelsen enkelte momenter det skal legges vekt på ved farevurderingen. Det viktigste skjønnsmomentet er etter nr. 1 siste punktum om lovbryteren tidligere har begått en liknende forbrytelse. Det andre momentet som eksplisitt nevnes i lovteksten, er den begåtte forbrytelsen (eller forsøket) sammenholdt særlig med lovbryterens atferd for øvrig og vedkommendes sosiale og personlige funksjonsevne. Det vises ellers til momentene som er omtalt i Ot.prp. nr. 87 (1993-94) side 111.

Nr. 2 videreføres slik den er vedtatt ved lov 17. januar 1997 nr. 11.

Nr. 3, som var med i bestemmelsen slik den ble vedtatt ved lov 17. januar 1997 nr. 11, utgår, jf. merknadene til bestemmelsen innledningsvis.

Til § 39 f

Uttrykket «fengselsmyndighetene» i annet og fjerde ledd erstattes av «kriminalomsorgen», som er den betegnelsen som brukes etter omorganiseringen av etaten.

Til § 39 g

Det vises til punkt 5.5.4 foran.

Reglene for når det kan kreves prøveløslatelse framgår av § 39 e og f, og foreslås ikke endret. Av hensyn til sammenhengen har departementet funnet det hensiktsmessig å redegjøre kort for reglene her.

Det skal som hovedregel settes en minstetid for forvaring, jf. § 39 e annet ledd. Prøveløslatelse kan tidligst skje etter utløpet av minstetiden. Der det ikke er satt en minstetid, kan prøveløslatelse begjæres av den domfelte tidligst ett år etter at forvaringsdommen eller en dom som nekter prøveløslatelse er endelig, jf. § 39 f femte ledd. En dom på gjeninnsettelse på grunn av vilkårsbrudd må likestilles med en dom som nekter prøveløslatelse. Når påtalemyndigheten samtykker, kan kriminalomsorgen beslutte prøveløslatelse uten hensyn til ettårsfristen, jf. § 39 f fjerde ledd.

I rettens vurdering av om det skal fastsettes en minstetid, og av hvor lang minstetiden skal være, bør det antakelig kunne legges vekt på om den som idømmes forvaring vil være aktuell for prøveløslatelsestiltak etter forslaget til § 39 g første ledd annet punktum.

Første ledd

Første ledd foreslås utvidet med to nye punktum: For det første foreslås det i annet punktum at det gjøres klart at retten kan sette som vilkår at en forvaringsdømt som prøveløslates, skal ha opphold i institusjon eller kommunal boenhet utover ettårsfristen i § 53 nr. 3 bokstav g. Slike kommunale boliger faller i dag ikke inn under oppregningen av boliger med heldøgns omsorgstjenester i forskrift 4. desember 1992 nr. 915 gitt i medhold av sosialtjenesteloven § 7-12. Det er ikke et vilkår for en slik utvidet prøveløslatelsesordning at stedet som det er aktuelt å prøveløslate den forvaringsdømte til, benevnes som institusjon eller omfattes av den nevnte forskriften. Det avgjørende er om opplegget gir tilstrekkelig kontroll med den forvaringsdømte på heldøgns basis.

Et slikt vilkår skal bare kunne settes når særlige grunnertilsier det, og når institusjonen eller kommunen har samtykket.Særlige grunner foreligger når den domfelte ellers ikke ville kunne prøveløslates, og en prøveløslatelse på slike vilkår anses å være bedre for den domfelte enn fortsatt opphold i anstalt under fengselsvesenet. Samtidig kan en slik prøveløslatelse bare være aktuell dersom det er utsikt til at den løslatte i løpet av prøvetiden kan vende tilbake til et liv i frihet. Det må derfor, i alle fall etter en tid, settes andre vilkår i tillegg til vilkåret om opphold i institusjon eller kommunal boenhet. Det må legges en plan for den løslattes progresjon i prøvetiden.

Det antas å være særlig aktuelt å treffe beslutning om slik prøveløslatelse overfor enkelte psykisk utviklingshemmete forvaringsdømte.

Et samtykke fra den aktuelle institusjonen eller kommunen må være innhentet før retten treffer beslutning om vilkåret. Det foreligger generelt ikke en plikt for en institusjon eller en kommune til å ta imot en prøveløslatt uten særskilt hjemmel for det. Siden vilkåret her er så inngripende, foreslås det at kravet om samtykke i dette tilfellet går uttrykkelig fram av loven.

I tredje punktum foreslås det videre at retten kan fastsette at den domfelte skal kunne holdes tilbake med makt hvis han eller hun prøver å forlate institusjonen eller boligen uten tillatelse, og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang og med bistand fra offentlig myndighet. Adgangen til å holde og hente den domfelte tilbake gjelder opphold både innen og utover ettårsfristen.

Siden det er tale om inngripende vilkår, bør de bare kunne settes av retten, ikke av kriminalomsorgen.

Prøveløslatelse kan finne sted i inntil fem år, jf. § 39 f første ledd.

Det følger av § 39 g slik den lyder etter lov 17. januar 1997 nr. 11 (nå § 39 g femte ledd første punktum) at retten kan beslutte gjeninnsettelse i anstalt under kriminalomsorgen hvis den domfelte gjentatt bryter fastsatte vilkår. Dom på gjeninnsettelse må være avsagt innen 3 måneder etter utløpet av prøvetiden. Man må følgelig i prøvetiden under betryggende forhold gi den domfelte mulighet til å vise om han eller hun kan overholde de vilkår som er satt i medhold av straffeloven § 39 g jf. § 53 (f. eks. om ikke å oppsøke bestemte steder, nyte alkohol e.l.). Hvis intet alvorlig eller gjentatt vilkårsbrudd skjer, vil den domfelte fritt kunne bevege seg utenfor boligen når prøvetiden er utløpt. Hvis den domfelte derimot bryter vilkårene, kan gjeninnsettelse i anstalt finne sted. Det er ikke utelukket at den domfelte deretter på nytt kan bli løslatt på prøve. Retten kan i stedet for å bestemme at den forvaringsdømte skal gjeninnsettes, i dommen sette ny prøvetid og nye vilkår om den ser det som hensiktsmessig, jf. § 39 femte ledd femte punktum som viser til § 54 nr. 2 annet ledd. Den nye prøvetiden kan settes fra ett til fem år, jf. § 39 f første ledd.

I utkastet til ny straffegjennomføringslov foreslås det at vilkåret om at den domfelte skal stå under tilsyn i prøvetiden for en dom på betinget fengselsstraff, jf. gjeldende straffelov § 53 nr. 2 første og annet punktum, erstattes av en meldeplikt for politiet. Samtidig foreslås det egne regler i straffegjennomføringsloven §§ 43-45 om vilkår ved prøveløslatelse fra fengselsstraff. For denne gruppen er tilsynet opprettholdt, men er regulert og konkretisert i en annen form (se utkastet § 43 annet ledd flg.).

Departementet antar at den endringen i § 53 nr. 2 som foreslås i utkastet til straffegjennomføringslov ikke bør omfatte forvaringsdømte som prøveløslates. De hensynene som i Ot.prp. nr. 5 (2000-2001) side 146 anføres for en meldeplikt for politiet, refererer seg til lovbrytere med betinget dom.

Departementet legger til grunn at forvaringsdømte som løslates på prøve, av hensyn til samfunnsbeskyttelsen bør kunne undergis et mer omfattende tilsyn enn andre prøveløslatte. Retten kan sette et hvilket som helst saklig begrunnet vilkår, jf. innledningen til § 53 nr. 3. Departementet foreslår likevel at tilsyn opprettholdes som et særvilkår for denne gruppen. På den måten går det klart fram at dette fortsatt vil være et sentralt vilkår for denne gruppen løslatte. Dersom straffegjennomføringsloven vedtas som foreslått på disse punktene, bør det gis en ny bestemmelse i § 39 g for å videreføre særvilkåret om tilsyn - eller oppfølging som er et mer dekkende uttrykk - fra kriminalomsorgen.

Annet ledd

Annet ledd tilsvarer det som var første ledd annet punktum.

Annet ledd regulerer hvilke vilkår kriminalomsorgen kan sette ved prøveløslatelse. Henvisningen til straffeloven § 53 nr. 3 bokstav a til f foreslås utvidet til også å omfatte bokstav g. Dette er i samsvar med den utvidelsen av § 53 nr. 3 som ble vedtatt ved lov 23. juni 1995 nr. 35. Da ble ny bokstav e tilføyd og gjeldende bokstav e og f endret til f og g.

Det foreslås også at uttrykket «fengselsmyndighetene» erstattes av «kriminalomsorgen», som er den benevnelsen som brukes etter omorganiseringen av etaten.

I utkastet til straffegjennomføringslov foreslås det nye bestemmelser om hvilke vilkår kriminalomsorgen kan sette ved prøveløslatelse, jf. merknaden til første ledd ovenfor og utkastet til straffegjennomføringslov §§ 43-45. På bakgrunn av forslaget til endring, har departementet vurdert om det i § 39 g annet ledd i stedet for å vise til vilkårene i straffeloven § 53 bør henvises til straffegjennomføringsloven §§ 43-45.Vilkårene som kriminalomsorgen kan sette i følge forslaget til straffegjennomføringslov er snevret inn i forhold til gjeldende rett, jf. Ot.prp. nr. 5 (2000-2001) side 168. Samme sted side 114 uttales det at vilkåret om tilsyn fra friomsorgen har stått sentralt, mens de øvrige vilkårene har vært lite brukt. Departementet legger til grunn at det - dersom straffegjennomføringsloven vedtas som foreslått - fortsatt bør vises til straffeloven § 53. For det første bør hjemmelen i § 53 nr. 3 bokstav g om opphold i heim eller institusjon i inntil ett år, opprettholdes. Dessuten er det naturlig at det kan settes andre, og strengere, vilkår for forvaringsdømte prøveløslatte enn for andre prøveløslatte: Forvaringsdømte er gjennomgående farligere og vil ofte ha andre behov enn øvrige fengselsinnsatte. For det tredje trekker det forhold at mange av løslatelsesbeslutningene for forvaringsdømte skal fattes av retten, i retning av at vilkårene reguleres i straffeloven.

Det bør i tillegg gis en egen bestemmelse i § 39 g annet ledd om at det kan settes som vilkår at den prøveløslatte følges opp av kriminalomsorgen, se merknaden til første ledd.

Tredje ledd

Tredje ledd første og annet punktum tilsvarer det som var første ledd tredje og fjerde punktum.

Det følger av den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 5 nr. 4 at den som er frihetsberøvet, har krav på å få prøvet med jevne mellomrom om frihetsberøvelsen er lovlig. Det følger av straffeloven § 39 g jf. § 54 nr. 1 at forhørsretten i prøvetiden kan endre de fastsatte vilkårene. Departementet foreslår i tredje punktum at den domfelte gis rett til å begjære at forhørsretten vurderer vilkåret om opphold i en institusjon eller boenhet. Slik prøving kan etter fjerde punktum kreves tidligst ett år etter at prøveløslatelsesdommen eller forhørsrettens siste kjennelse var endelig, se til sammenlikning fristen i § 39 f siste ledd.

Spørsmålet om oppheving eller endring av vilkåret avgjøres ved kjennelse. Avgjørelsen kan angripes ved kjæremål. Henvisningen til straffeprosessloven kapittel 9 i femte punktum gjør det klart at den domfelte har krav på forsvarer i sak om endring av vilkåret om opphold i en institusjon eller boenhet.

Fjerde ledd

Fjerde ledd er nytt og regulerer situasjonen dersom institusjonen eller kommunen trekker sitt samtykke etter første ledd annet punktum tilbake. Departementet foreslår at den prøveløslatte gjeninnsettes i et slikt tilfelle. Siden et samtykke er et uttrykkelig vilkår for prøveløslatelsesordningen, foreslår departementet at gjeninnsettelse skjer uten domstolsbehandling. Slik gjeninnsettelse får ikke betydning for beregningen av ettårsfristen i § 39 f siste ledd. Den domfelte kan derfor begjære ny prøveløslatelse før det har gått ett år. Nærmere regler for når kommunen eller institusjonen kan trekke sitt samtykke tilbake (frister, mv.), kan gis i forskriften som bør utarbeides om prøveløslatelse etter første ledd annet punktum i medhold av 39 h eller fengselsloven § 56.

Femte ledd

Det vises til punkt 5.5.4.2 og 5.5.4.3 foran. Første punktumer utvidet, og fjerde punktum er nytt i forhold til det som var bestemmelsens annet ledd. Femte punktum tilsvarer tidligere annet ledd fjerde punktum og er omredigert på grunn av sin nye plassering.

Det foreslås i første punktum at bortfall av slike særlige grunner som tilsa prøveløslatelse etter første ledd annet punktum, behandles på samme måte som alvorlige og gjentatte vilkårsbrudd. Siden det er retten som kan beslutte prøveløslatelse etter første ledd annet punktum - og som dermed vurderer om særlige grunner tilsier en slik prøveløslatelse - foreslår departementet at en fornyet vurdering av om dette vilkåret er oppfylt, også foretas av retten. Det kan være institusjonen eller kommunen, kriminalomsorgen eller den prøveløslatte selv som mener at ikke særlige grunner lenger tilsier et slikt prøveløslatelsesopplegg. Alle disse bør etter departementets syn med jevne mellomrom kunne kreve at påtalemyndigheten vurderer om det bør reises sak om gjeninnsettelse. Departementet foreslår at det gis nærmere regler om dette i forskrift i medhold av § 39 h eller fengselsloven § 56 (jf. utkastet til ny straffegjennomføringslov § 5 fjerde ledd).

Forslaget til nytt fjerde punktum innebærer at den prøveløslatte forvaringsdømte kan varetektsfengsles hvis det er skjellig grunn til mistanke om vilkårsbrudd, og ett eller flere av de spesielle fengslingsvilkårene i straffeprosessloven § 171 er oppfylt. Henvisningen til straffeprosessloven kapittel 9 gjør det klart at den domfelte har krav på forsvarer ved varetektsfengsling og i en sak om gjeninnsettelse.

Til § 132 annet og tredje ledd

Endringen innebærer at det å bevirke at noen søkes unndratt fra tvungen omsorg, kommer i samme stilling som å bevirke at noen søkes unndratt straff eller en av de andre særreaksjonene. Det foreslås at fellesbegrepet særreaksjon brukes.

10.3.3.2 Endringer i endringen i riksborgarrettsloven

Endringen i riksborgarrettsloven består i å likestille dom på tvungen omsorg med dom på overføring til tvungent psykisk helsevern i forhold til statsborgerskap. Denne loven er for tiden under revisjon, og det bør i den forbindelse vurderes om det er grunn å beholde en regel om at dom som følge av et lovbrudd som man ikke kan gjøres strafferettslig ansvarlig for, skal kunne få innvirkning på muligheten til å oppnå statsborgerskap.

Det er også gjort en språklig endring, ved at «tvungent helsevern» er erstattet av «tvungent psykiskhelsevern».

10.3.3.3 Endringer i endringene i fengselsloven

Fengselsloven vil om kort tid bli avløst av en ny straffegjennomføringslov. Lovutkastet er lagt fram for Stortinget, jf. Ot.prp. nr. 5 (2000-2001). Dersom straffegjennomføringsloven vedtas først, blir det ikke tale om endringene i endringene i fengselsloven. Da blir det i stedet mest korrekt å oppheve disse endringene, og fremsette eventuelle forslag til endringer i straffegjennomføringsloven som et nytt punkt 6 i dette lovforslagets del II. Siden ny straffegjennomføringslov ikke er vedtatt når proposisjonen her ferdigstilles, vil departementet i stedet i merknadene til hvert forslag til endring i endringene i fengselsloven gjøre rede for hvilke endringer som bør gjøres i den nye straffegjennomføringsloven.

Til § 10 første ledd

Det vises til punkt 5.3.4 og 5.5.3. Departementet er kommet til at det av hensyn til den domfelte bør være en større fleksibilitet enn forutsatt i § 10 når det gjelder hva slags anstalt forvaringsdømte og personer som er overført til anstalt under kriminalomsorgen skal holdes i. Det foreslås fastsatt som hovedregelen at personer i disse gruppene skal holdes i særlig anstalt eller i ressursavdeling i fengsel, som forutsettes å være lagt til rette for personer som utholder tidsubestemte særreaksjoner. For å kunne gjennomføre en gradvis overgang til et liv i frihet, bør imidlertid de forvaringsdømte etter hvert kunne overføres til en fengselsavdeling, eventuelt i et annet fengsel, hvor sikkerhetsnivået er lavere. Unntaksvis bør forvaringen også kunne ta til i et annet fengsel eller i en annen avdeling enn ressursavdelingen. Også personer som er overført fra psykisk helsevern i medhold av psykisk helsevernloven § 5-6, bør kunne overføres til annen fengselsavdeling forutsatt at vedkommende samtykker. Samtykkekravet skyldes at personer som er overført til anstalt under fengselsvesenet i medhold av psykisk helsevernloven § 5-6 ikke er straffedømt, og derfor ikke bør kunne tvinges til opphold i fengselsavdelinger som ikke er særlig tilpasset for personer med tidsubestemte særreaksjoner. En forutsetning for overføring til annen fengselsavdeling er naturligvis at ikke hensynet til å beskytte samfunnet mot ny alvorlig kriminalitet taler mot det.

I utkastet til ny straffegjennomføringslov §§ 10 annet ledd og 11 tredje ledd videreføres forslaget om at særreaksjonsdømte fortrinnsvis bør innsettes i særlig anstalt eller i ressursavdeling i fengsel. Av utkastet § 15 første ledd første punktum går det fram at også særreaksjonsdømte kan overføres til fengsel. Vilkårene for overføring er at sikkerhetsmessige grunner ikke taler mot det, og at det ikke er grunn til å anta at den innsatte vil unndra seg gjennomføringen. I utkastet her til endring i endringen i fengselsloven er vilkåret for overføring av særreaksjonsdømte at den finnes hensiktsmessig for å kunne gjennomføre en gradvis overgang til et liv i frihet. Departementet antar at det på tross av ulike formuleringer i de to utkastene, ikke foreligger en vesentlig reell forskjell, og legger til grunn at det ikke er nødvendig å foreslå endringer i straffegjennomføringsloven på dette punktet.

Forslaget om at det skal kreves samtykke fra personer som er overført til anstalt under fengselsvesenet i medhold av psykisk helsevernloven § 5-6 er ikke tatt med i utkastet til straffegjennomføringslov. En bestemmelse tilsvarende utkastet til endring i endringene i fengselsloven § 10 første ledd tredje punktum bør derfor tas inn i straffegjennomføringsloven, for eksempel som nytt annet punktum i § 15 første ledd.

Utkastet til straffegjennomføringslov har ikke en bestemmelse som tilsvarer forslaget til nytt fjerde punktum i fengselsloven § 10 første ledd om at forvaringsdømte kan starte soningen i fengsel bare når særlige grunner tilsier det. Departementet antar at utkastet til straffegjennomføringslov § 11 tredje ledd jf. § 10 annet ledd må forstås slik at det bare unntaksvis vil være aktuelt å la forvaringsdømte starte soningen i fengsel, og foreslår ikke endringer dersom de nevnte bestemmelsene i straffegjennomføringsloven blir vedtatt.

Til § 12

Det vises til punkt 5.5.2 foran.

I første ledd foreslås det at overføring til behandlingsinstitusjon mv. ikke bare skal kunne skje «for den gjenstående del av straffetiden». Det skal altså være mulig med en slik overføring selv om det tas sikte på at vedkommende skal tilbake til fengsel etter et slikt opphold. Endringen er helt generell, og har ingen direkte sammenheng med særreaksjonsreformen.

I annet ledd foreslås det at forvaringsdømte skal kunne overføres til nærmere angitte typer av institusjoner utenfor fengselsvesenet der dette finnes hensiktsmessig på grunn av vedkommendes helbred, sinnstilstand, arbeidsevne, tilpasningsevne eller andre særlige grunner, og sikkerhetsmessige hensyn ikke taler mot det. Bestemmelsen er særlig tenkt brukt overfor rusmiddelmisbrukere. Bruk av bestemmelsen forutsetter at den aktuelle institusjonen eller boligen kan og vil ta imot vedkommende.

Siden særreaksjonen er begrunnet i behovet for å beskytte samfunnet, bør det være adgang til å holde de forvaringsdømte under oppsikt og til å holde og eventuelt hente dem tilbake hvis de uten tillatelse prøver å forlate boligen eller institusjonen, om nødvendig med bruk av tvang.

Personer som er overført fra tvungent psykisk helsevern i medhold av psykisk helsevernloven § 5-6, er overført til «anstalt under kriminalomsorgen». Institusjoner som nevnt i § 12 er ikke anstalter under kriminalomsorgen. Med mindre psykisk helsevernloven § 5-6 endres, vil det ikke være adgang til å overføre personer i denne kategorien til institusjon som nevnt i § 12. Departementet antar at personer som måtte bli overført til kriminalomsorgen etter å ha vært underlagt psykisk helsevern, ikke vil ha det samme behov for plass i behandlingsinstitusjon e.l., f.eks. for et rusmiddelproblem, som forvaringsdømte. I første omgang har man derfor ikke foreslått de lovendringer som i så tilfelle ville være nødvendige. Departementet vil ha spørsmålet under observasjon.

Fengselsloven § 12 er foreslått videreført i utkastet til ny straffegjennomføringslov § 12. I utkastet til straffegjennomføringslov § 12 første punktum er det foreslått at straffen i særlige tilfeller «helt eller delvis» kan gjennomføres i institusjon. Endringen som foreslås i endringen i fengselsloven § 12 første ledd er dermed ivaretatt.

Utkastet til straffegjennomføringslov § 12 første punktum nytter videre begrepet «straff», som også omfatter forvaring. Forslaget til endring i endringen i fengselsloven § 12 annet ledd første punktum foranlediger derfor ikke endring i straffegjennomføringsloven § 12 dersom den vedtas slik den er foreslått.

En hjemmel til å holde og hente den forvaringsdømte tilbake, jf. forslaget til endring i endringen i fengselsloven § 12 annet ledd annet punktum, er ikke foreslått i utkastet til straffegjennomføringsloven § 12. Departementet foreslår at en slik bestemmelse innarbeides i den endelige straffegjennomføringsloven. Selv om departementet antar at en slik hjemmel er særlig aktuell i forhold til forvaringsdømte, bør den være generell.

Til § 13

Henvisningen til lov om psykisk helsevern § 13 f endres til en henvisning til den nye psykisk helsevernloven § 5-6. «Fengselsvesenet» endres til «kriminalomsorgen», som er den betegnelsen som brukes etter omorganiseringen av etaten.

Utkastet til ny straffegjennomføringslov har ingen tilsvarende bestemmelse.

10.3.3.4 Opphevelse av endringene i psykisk helsevernloven og folketrygdloven

Både lov 28. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern og lov 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd er siden lov 17. januar 1997 nr. 11 ble vedtatt, erstattet av nye lover. Ved opphevelsen av de tidligere lovene ble ikke lov 17. januar 1997 nr. 11 del I nr. 5 og nr. 6 uttrykkelig opphevet. For ordens skyld gjøres derfor dette nå.

10.3.3.5 Endringer i endringene i strafferegistreringsloven

Ved en feil var reaksjonen samfunnstjeneste falt ut av § 1 nr. 1 i lov 17. januar 1997 nr. 11. Dette alternativet er nå tatt inn igjen.

En dom på særreaksjonen tvungen omsorg kommer i samme stilling i forhold til strafferegistrering som dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, se § 1 nr. 3. Kravet i § 6 nr. 6 om at reaksjonen skal ha opphørt, knytter seg både til dom på overføring til tvungent psykisk helsevern og på tvungen omsorg. Det samme gjelder hva en attest skal omfatte, jf. § 6 annet ledd.

Henvisningen til særreaksjon etter § 39 i endringene i strafferegistreringsloven foreslås endret fra «overføring til tvungent helsevern» til «overføring til tvungent psykisk helsevern» som er en mer presis betegnelse.

Uttrykket «fengselsvesenet» erstattes av «kriminalomsorgen», som er den betegnelsen som brukes etter omorganiseringen av etaten. I utkastet til ny straffegjennomføringslov foreslås det også en endring i strafferegistreringsloven § 1 nr. 1, ved at samfunnstjeneste endres til samfunnsstraff. Dersom straffegjennomføringsloven vedtas - som foreslått - før lovforslaget her, skal det derfor stå samfunnsstraff.

10.3.3.6 Opphevelse av endringen i godtroervervsloven

Det vises til kapittel 5.2.

10.3.3.7 Endringer i endringer i straffeprosessloven

Til §§ 2 nr. 1, 96 femte ledd, 165, 171 annet ledd, 248 første ledd fjerde punktum, 251 første ledd og 391 nr. 3

En dom på særreaksjonen tvungen omsorg kommer i samme stilling i forhold til reglene i straffeprosessloven §§ 2 nr. 1, 96 femte ledd, 171 annet ledd, 248 første ledd fjerde punktum, 251 første ledd og 391 nr. 3 som dom på overføring til tvungent psykisk helsevern. Henvisninger til «overføring til tvungent helsevern» foreslås endret til «overføring til tvungent psykisk helsevern» som er en mer presis betegnelse. Dersom en bestemmelse omfatter alle de tre særreaksjonene, foreslås det at fellesbenevnelsen særreaksjon brukes.

I § 165 er det i tillegg gjort endringer av redaksjonell art.

Til § 76 tredje ledd første punktum

Ved lov 28. april 2000 nr. 34 ble § 76 tredje ledd føyd til. Endringen trådte i kraft 1. juli 2000. Endringen som foreslås nå, er en konsekvens av at tvungen omsorg foreslås som en særreaksjon. I stedet for å benevne alle de tre særreaksjonene, foreslår departementet at samlebegrepet særreaksjonbrukes her.

Til § 147 a

Paragraf 147 a foreslås endret slik at dom på tvungen omsorg også omfattes. Så lenge det er én fagenhet, er det ikke behov for å varsle fylkeshelsesjefen og gi råd om hvor den domfelte bør plasseres. Derimot er det viktig at fagenheten varsles på et tidlig tidspunkt. Lovteksten er imidlertid generell slik at den ikke må endres om det etableres flere fagenheter.

Til §§ 157, 196 og 216 a

Det vises til kapittel 5.2.

10.3.3.8 Endringer i endringene i utlendingsloven

Ved lov 30. april 1999 nr. 22 ble utlendingsloven endret, bl.a. utlendingsloven §§ 30 og 58 som ble foreslått endret i lov 17. januar 1997 nr. 11 del I nr. 10. I utlendingsloven §§ 30 annet ledd bokstav b annet punktum og 58 annet ledd annet punktum brukes nå fellesbetegnelsen særreaksjon. Det er derfor ikke lenger påkrevet å gjøre ytterligere endringer for særreaksjonen tvungen omsorg skal omfattes. Departementet foreslår således å oppheve endringene i lov 17. januar 1997 nr. 11 del I nr. 10 for så vidt gjelder endringene i utlendingsloven §§ 30 og 58.

Utlendingsloven § 29 første ledd bokstav c omfatter ikke særreaksjonen tvungen omsorg. Det foreslås at fellesbetegnelsen særreaksjon brukes også her.

10.3.3.9 Endringer i endringene i overføringsloven

Endringene i lov 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte § 5 annet ledd innebærer at dom på tvungen omsorg likestilles med overføring til tvungent psykisk helsevern i relasjon til bestemmelsen. Henvisningen til «tvungent helsevern» foreslås endret til «tvungent psykisk helsevern», som er en mer presis betegnelse.

10.3.3.10 Endringer i lov 17. januar 1997 nr. 11 om endringer i straffeloven mv. (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner) del II

Det vises til kapittel 4.6 foran.

Til nr. 3

Overgangsordningen foreslås endret slik at hovedregelen blir at iverksatte sikringsdommer kan fortsette inntil lengstetiden som er fastsatt i dommen (jf. gammel straffelov § 39 nr. 3 annet ledd) er løpt ut. Hvis påtalemyndigheten mener det er nødvendig med en særreaksjon også etter at lengstetiden er løpt ut, må den reise sak med påstand om idømmelse av en av de nye særreaksjonene før lengstetiden er løpt ut. Herreds- eller byretten avgjør i så tilfelle om vilkårene for å idømme en av de nye særreaksjonene er oppfylt.

Til nr. 4

Bestemmelsen er ny.

Det kan tenkes at den som er domfelt, og som sikringstiltak allerede er iverksatt overfor, ønsker å få konvertert sikringsdommen til en av de nye særreaksjonene, evt. at sikringen skal falle bort hvis ikke vilkårene for å idømme særreaksjon er oppfylt. Etter nr. 4 vil den domfelte kunne kreve at påtalemyndigheten reiser sak om dette. Den domfeltes verge kan eventuelt fremsette et slikt krav på vegne av den domfelte, jf. straffeprosessloven § 84. Den domfelte behøver med andre ord ikke å vente til lengstetiden er i ferd med å gå ut. Det er usikkert hvor mange slike saker som kan ventes. For det tilfelle at det skulle komme en rekke begjæringer, har departementet funnet at påtalemyndigheten bør få en frist på ett år for å reise slik sak. Det bør imidlertid normalt gå atskillig fortere.

Til nr. 5

En rekke domfelte er idømt både straff og sikring. Flere av disse vil, når de nye reglene trer i kraft, ennå ikke ha sonet ferdig straffen, slik at sikringstiltak ennå ikke vil være satt i verk. Straffene kan i visse tilfeller være lange, og det bør derfor skje en konvertering av disse dommene, uavhengig av om det begjæres av den domfelte.

Til nr. 6

Bestemmelsen tilsvarer og erstatter nr. 4 i den vedtatte overgangsregelen. Det vil være lite hensiktsmessig at tilregnelige sikringsdømte som utholder frisikring, først må dømmes til forvaring i konverteringssaken, og så gå gjennom en prøveløslatelsesprosedyre etterpå. Retten kan derfor, i slike og eventuelt også i andre tilfeller hvor det er hensiktsmessig, fastsette at den domfelte skal anses prøveløslatt fra forvaring.

Til nr. 7

Bestemmelsen erstatter den tidligere nr. 6 i den vedtatte overgangsregelen.

Så lenge konverteringssaken ikke er rettskraftig avgjort, gjelder reglene i den gamle straffeloven § 39 for gjennomføringen av sikringsdommen.

10.3.4 Endringer i folketrygdloven

Folketrygdloven fra 1966 er med virkning fra 1. mai 1997 opphevet og erstattet med en ny folketrygdlov 28. februar 1997 nr. 19. For å unngå enhver tvil om de endringer i folketrygdloven av 1966 som ble gjort i lov 17. januar 1997 nr. 11 nr. 6, bør de oppheves uttrykkelig, se lovforslagets del II nr. 3.

Folketrygdloven av 1997 har en rekke bestemmelser hvor det tales om personer som utholder straff, varetekt eller er sikret i en av fengselsvesenets anstalter. Siden sikringsinstituttet nå oppheves, må disse bestemmelsene endres. Betegnelsen «fengselsvesenet» er erstattet av «kriminalomsorgen», som er det uttrykket som brukes etter omorganiseringen av etaten.

Til § 3-29

Endringen består i å erstatte det å være sikret i en av kriminalomsorgens anstalter med det å utholde særreaksjon i en av kriminalomsorgens anstalter i relasjon til ytelser til livsopphold. (Siden forvaring regnes som straff, er endringen bare nødvendig pga. psykisk helsevernloven § 5-6, som gir adgang til å overføre til anstalt under kriminalomsorgen personer som er dømt til tvungent psykisk helsevern.) Når det gjelder dem som utholder særreaksjon i andre institusjoner, vil reglene i folketrygdloven § 3-27 gjelde.

Til § 6-8 første ledd annet punktum

§ 6-8 omhandler bortfall av ytelser i forbindelse med varig sykdom, skade eller lyte under opphold i institusjon og andre lovregulerte boformer. En person som utholder særreaksjon, mister rett til grunnstønad og hjelpestønad hvis særreaksjonen gjennomføres i anstalt under kriminalomsorgen eller i institusjon eller boform for heldøgns omsorg og pleie som nevnt i første punktum. Foruten å være i en slik institusjon i forbindelse med dom på overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg, kan det tenkes av at særreaksjonsdømte med forvaringsdom er på slik institusjon i medhold av fengselsloven § 12 eller som ledd i prøveløslatelse fra forvaring, jf. straffeloven § 39 g.

Til § 8-54 første ledd

En person som utholder særreaksjon i en av kriminalomsorgens anstalter, har ikke rett til sykepenger med mindre § 8-54 annet ledd kommer til anvendelse. Hvis en særreaksjonsdømt er innlagt i en godkjent helseinstitusjon hvor vedkommende får fri forpleining av det offentlige, vil forholdet dekkes av § 8-53.

Til §§ 10-13 første punktum og 11-14

Folketrygdloven § 10-13 og § 11-14 vil ved ikraftsetting av lov 30. juni 2000 nr. 57 om endringer i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd og i enkelte andre lover, bli folketrygdloven § 10-15 og § 11-17.

Det foreslås at retten til rehabiliteringspenger og attføringspenger etter disse paragrafene bare skal falle bort hvis den særreaksjonsdømte utholder særreaksjonen i anstalt under kriminalomsorgen. Alternativet om sikring under privat forpleining er tatt ut, da slike ordninger ikke vil være aktuelle.

Folketrygdloven § 10-13 henviser til fengselsloven § 17. Henvisningen bør endres når fengselsloven blir erstattet av ny straffegjennomføringslov.

Til §§ 13-12 første ledd og 18-10 første ledd

Endringene her er bare tilpasninger på grunn av overgangen til nye særreaksjoner.

10.3.5 Endringer i psykisk helsevernloven

Det foreslås at uttrykket «anstalt under fengselsvesenet» erstattes av «anstalt under kriminalomsorgen». «Kriminalomsorgen» er den benevnelsen som brukes etter omorganiseringen av etaten.

10.3.6 Del III

Til straffeloven §§ 238 og 239

Om bakgrunnen for endringene, se kapittel 9 ovenfor. Endringene skal bidra til at domstolene kan legge en noe annen aktsomhetsnorm i §§ 238 og 239 enn i for eksempel vegtrafikkloven § 3, og skal gi grunnlag for en praksis i tråd med det som det legges opp til under punkt 9.8 foran på grunnlag av påtalepraksis i dag.

10.3.7 Ikrafttredelse

Lovutkastets del IV nr. 1 inneholder en bestemmelse om når særreaksjonsreformen - dvs. både lovvedtaket om ikraftsetting og om lovendringer - trer i kraft. Det foreslås ikraftsetting 1. januar 2002. Departementet foreslår videre at endringene i straffeloven §§ 238 og 239 settes i kraft straks, jf. del IV nr. 2.