9 Er det behov for endringer i reglene om uaktsomt bildrap, jf. straffeloven § 239?

9.1 Gjeldende rett

Uaktsom atferd i trafikken rammes av den generelle aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven § 3, jf. § 31, som lyder:

«Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret».

Straffeloven § 239 retter seg mot den som ved uaktsomhet forvolder en annens død. Etter en lovendring i 1988 angir straffebudet uttrykkelig at også uaktsomt drap ved bruk av motorvogn rammes. En tilsvarende tilføyelse ble gjort i § 238 om uaktsom grov legemsbeskadigelse. Samtidig fikk straffebestemmelsen i vegtrafikkloven § 31 en henvisning til §§ 238 og 239.

Høyesterett har i flere avgjørelser gitt uttrykk for at aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven § 3 og straffeloven § 239 er den samme, første gang i avgjørelsen i Rt. 1963 s. 744, senest i en kjennelse 8. november 2000 (inntatt i Rt. 2000 s. 1788. Men bare ved fellelse etter § 239 må uaktsomheten omfatte dødsfølgen. Om dette uttaler Høyesterett i kjennelsen fra november 2000:

«Jeg tilføyer at fellelse etter § 239 i tillegg krever at uaktsomheten også omfatter dødsfølgen. Selv om kjøring av motorvogn generelt kan sies å inneholde et faremoment som gjør at uaktsomhet lett kan føre til en alvorlig ulykke, er det likevel ikke slik at enhver uaktsomhet i trafikken med dødsulykke til følge, vil rammes av straffeloven § 239. Hvorvidt aktsomhetsnormen er overtrådt, blir gjenstand for en konkret vurdering i det enkelte tilfellet.»

Vegtrafikkloven og straffeloven rammer forskjellige sider ved den straffbare kjøringen. Derfor er det etter omstendighetene adgang til å dømme en uaktsom bilfører både for overtredelse av straffeloven § 238 eller § 239, og for brudd på den alminnelige aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven § 3, jf. Rt. 1980 s. 360.

9.2 Rettstilstanden før 1988

Før 1988 var vi i Norge svært tilbakeholdne med å dømme for uaktsomt drap. I årene 1980 til 1987 var det gjennomsnittlig 13 domfellelser i året. Trolig dreide over 90 prosent av sakene seg om uaktsomt drap i trafikken. Det var flere eksempler på at retten dømte for overtredelse av vegtrafikkloven § 3 om uaktsom kjøring, men frifant for uaktsomt drap, til tross for at kjøringen hadde ført til dødsulykke.

Saker om uaktsomt drap ble på den tiden behandlet med jury. Mye kan tyde på at juryen vek tilbake for å dømme for uaktsomt drap når uaktsomheten var av en art som de fleste bilførere gjør seg skyldig i fra tid til annen. Juryen begrunner ikke sin avgjørelse. Derfor kunne frifinnelsene vanskelig overprøves. For å unngå en omstendelig lagmannsrettsbehandling, unnlot påtalemyndigheten etter hvert i en del saker å ta ut tiltale for uaktsomt drap, og nøyde seg med å tiltale for uaktsom kjøring. Daværende Eidsivating statsadvokatembeter beskrev, med riksadvokatens tilslutning, situasjonen slik:

«Ved Eidsivating statsadvokatembeter har det gjennom års praksis bygget seg opp et solid erfaringsgrunnlag for hvilke omstendigheter som må foreligge før lagretten svarer ja på skyldspørsmålet om uaktsomt drap ved bruk av motorkjøretøy. Det er to forhold som synes å måtte foreligge i kombinasjon, nemlig kjøring i påvirket tilstand og høy hastighet, eller annen grov uforsvarlig kjøring. Selv om begge disse forhold foreligger, hender det ikke rent sjelden at lagretten svarer nei på skyldspørsmål etter § 239 selv om vilkårene for straffellelse foreligger. I tilfelle hvor føreren ikke er påvirket av alkohol er erfaringen at lagretten har svært lett for å svare nei selv om det foreligger virkelig farlig og grov uaktsom kjøring.

På denne bakgrunn har det nok utviklet seg en håndhevelsespraksis hvoretter det ikke tas ut tiltale etter § 239 selv om vilkårene egentlig er tilstede.»

Norge sto i en særstilling i Norden når det gjaldt antallet domfellelser for uaktsomt drap. I 1960 førte hvert sjuende dødsfall voldt ved uaktsom kjøring til domfellelse for uaktsomt drap i Danmark, i Sverige og Finland rundt hvert fjerde. I Norge var det tilsvarende tallet én domfellelse på 46 ulykker. Tallet på domfellelser økte noe etter 1960. Men Justisdepartementet la i 1988 til grunn at den nevnte praksis ikke var vesentlig endret, selv i de senere år.

9.3 Lovendringen i 1988

Departementet mente at praksis om straffansvaret for dødsulykker i trafikken var lite tilfredsstillende, og at det var behov for å skjerpe bilførerens aktsomhet. Derfor foreslo det i 1988 at det skulle sies uttrykkelig i § 239 at også uaktsomt drap ved bruk av motorvogn rammes. En tilsvarende endring ble foreslått i § 238 om uaktsom grov legemsbeskadigelse. Samtidig skulle saker om uaktsomt drap ikke lenger behandles med jury. Forslaget ble vedtatt av Stortinget ved lov 8. juli 1988 nr. 70.

Lovendringen hadde ingen direkte juridisk betydning; uaktsomt drap ved bruk av motorvogn var omfattet av §§ 238 og 239 også før lovendringen. Formålet var å gi et klart signal om at dødsulykker i trafikken oftere enn før skulle lede til tiltale og domfellelse for uaktsomt drap, og at straffen i slike saker skulle skjerpes.

Strafferettsapparatet tok signalene fra lovgiverne alvorlig. Antallet domfellelser for uaktsomme drap ble tredoblet etter 1988: I perioden 1989 til 1994 ble gjennomsnittlig 41 personer hvert år dømt for uaktsomt drap.

Etter hvert mente mange at praksis ble for streng. Ofte skulle det nesten ingen ting til for å domfelle for uaktsomt drap etter en dødsulykke voldt ved uaktsom kjøring. Avgjørelsen i Rt. 1990 s. 1021 kan tjene som et eksempel: En bilist hadde gjort seg skyldig i en kortvarig feilfordeling av oppmerksomheten. Mens han kjørte i kø i en fart av 70-80 km/t, festet han oppmerksomheten på en motorsyklist som kom i høy hastighet inn fra høyre. Derfor ble bilisten for sent klar over at køen bremset. Han kjørte inn i bilen foran. En passasjer ble drept. Bilisten ble dømt for uaktsomt drap.

Professor dr. juris Johs. Andenæs skriver om dommen i sin bok Straffen som problem (Oslo 1994) (s. 90-91):

«Selv om føreren gjorde seg skyldig i en feil, har jeg ... vanskelig for å se at det kan rettes noen subjektiv bebreidelse mot ham. Grunnen til den feilaktige kjøringen og dødsulykken var rett og slett at han ikke var en god nok sjåfør.»

9.4 Nye signaler de senere år

I St.meld. nr. 23 (1991-92) Om bekjempelse av kriminalitet uttalte den daværende regjeringen (på s. 121) at lovendringen i 1988 muligens hadde ført til at «pendelen (er) svingt noe langt i disse sakene, slik at selv den minste uoppmerksomhet fra en bilfører kan føre til påtale og dom for uaktsomt drap». Departementet ga uttrykk for at det i første rekke ville være opp til riksadvokaten å treffe avgjørelse om en slik justering. Disse synspunktene fikk tilslutning fra justiskomiteen (Innst. S. nr. 192 (1991-92) s. 44).

Etter dette kan det synes som om antallet domfellelser gikk noe ned igjen, likevel slik at det lå over nivået før 1988, jf. Johs. Andenæs: Lov og praksis om uaktsomt drap - særlig i trafikkulykker, Lov og Rett 1996 s. 294-305 (på s. 304).

I et brev til Justisdepartementet i juli 1996 ga riksadvokaten uttrykk for at påtalemyndigheten ikke burde ta ansvaret for og styre en slik kursendring som departementet antydet i stortingsmeldingen. Eventuelt burde regjeringen overfor Stortinget fremme de nødvendige lovforslag eller på annen måte ta initiativ til en debatt i nasjonalforsamlingen om spørsmålet.

I brev 2. mars 1998 til riksadvokaten uttalte departementet at det kunne synes som praksis var i ferd med å justere seg. Departementet viste særlig til en høyesterettsdom fra 1997 (Rt. 1997 s. 1764), hvor Høyesterett opphevet en domfellelse for uaktsomt drap i en trafikksak. Ulykken skjedde i et veikryss hvor den domfelte hadde vikeplikt etter «høyreregelen». Han oppfattet feilaktig den andre bilførerens opptreden slik at han oppga sin forkjørsrett.

Høyesterett har tidligere uttalt at vikeplikten er absolutt (Rt. 1963 s. 890), men mente i den foreliggende saken at det kan tenkes unntak. Domsgrunnene var ikke tilstrekkelige til å ta standpunkt til lovanvendelsen. Høyesterett uttalte likevel:

«Domfellelse for uaktsomt drap representerer en alvorlig karakteristikk av handlingen fra samfunnets side. Det må derfor gis en grundig beskrivelse av de faktiske forhold domfellelsen er basert på slik at ankedomstolen har et forsvarlig grunnlag for å overprøve lovanvendelsen.»

Departementet uttalte i brevet til riksadvokaten at sammenlignet med tidligere praksis, blant annet Rt. 1990 s. 1021 om feilfordeling av oppmerksomhet, kunne det synes som Høyesterett var i ferd med å justere sin praksis. Etter departementets syn burde man derfor se an Høyesteretts videre praksis før man eventuelt vurderte å sette i verk tiltak med sikte på lovendring.

Riksadvokaten sendte 19. mars 1998 et skriv om uaktsomt drap i trafikksaker til samtlige statsadvokatembeter. Der ble blant annet dommen fra 1997 og brevet fra departementet omtalt. Riksadvokaten ba statsadvokatene også i fremtiden vise rettsutviklingen på dette området særlig oppmerksomhet. Blant annet heter det i brevet:

«Ved vurderingen av om straffeloven § 239 skal anvendes i tillegg til vegtrafikkloven § 3, må det likevel som ett av flere relevante momenter kunne vektlegges om de objektive og subjektive omstendigheter er slik at det fremstår som rimelig at man fra samfunnets side knytter den alvorlige karakteristikken «uaktsomt drap» til handlingen.»

9.5 Interpellasjonsdebatt 31. mai 1999

Våren 1999 meldte representanten Finn Kristian Marthinsen en interpellasjon til justisministeren om uaktsomt drap ved bruk av motorvogn. Representanten reiste spørsmål om det kunne være grunn til å endre loven «slik at det bare blir mulig å straffe for uaktsomt drap (ved bruk av motorvogn) når det er snakk om for høy fart, kjøring i beruset tilstand, eller andre grove regelbrudd».

I interpellasjonsdebatt 31. mai 1999 uttalte den daværende justisministeren blant annet:

«Etter mitt syn er det i utgangspunktet ikke ønskelig å angi kriterier i loven for når retten skal dømme for uaktsomt drap i trafikken. Spørsmålet om hvor grensen bør gå, er utpreget skjønnsmessig. Grunnlaget for avgjørelsen vil som oftest være best hvis retten fritt kan trekke inn alle relevante momenter, uten å være bundet av for skarpe retningslinjer i loven. En nærmere lovregulering bør derfor bare skje hvis det er absolutt nødvendig.

Strafferettsapparatet må gi klare signaler om det store ansvar som påhviler bilførere. Men jeg er enig med dem som har hevdet at praksis etter lovendringen i 1988 var for streng. Det er ikke rimelig at selv den minste uaktsomhet skal føre til domfellelse for uaktsomt drap. Både Høyesterett og riksadvokaten har gitt signaler som kan tyde på at praksis er i ferd med å bli justert, slik at det skal mer til for å domfelle for uaktsomt drap nå enn i årene etter lovendringen i 1988. Dette er en riktig utvikling.

På denne bakgrunnen mener jeg at det ikke nå bør foretas noen lovendringer med sikte på å justere praksis ytterligere. Men departementet vil holde spørsmålet under oppsikt og vil gjøre det også på bakgrunn av den debatten som vi har i dag. Hvis det skulle vise seg at praksis likevel ikke finner det rette balansepunkt vil jeg komme tilbake til spørsmålet om lovendring etter at jeg har vurdert det på nytt.»

Disse synspunktene fikk oppslutning i Stortinget. Det ble lagt vekt på at ikke hvilken som helst uaktsomhet eller avvik fra idealatferden skal føre til domfellelse for uaktsomt drap. Samtidig ble det fremhevet at bilen er et farlig redskap på linje med f.eks. våpen. Bruken bør derfor være underlagt den samme aktsomhetsnormen.

9.6 Undersøkelse av påtale- og rettspraksis

I perioden 13. til 16. november 1999 satte Dagbladet i en artikkelserie søkelyset på rettspraksis om uaktsomt bildrap. Enkelte dommer hvor aktsomhetskravet kunne fremstå som urimelig strengt, ble trukket frem, deriblant en herredsrettsdom hvor tiltalte ble domfelt for uaktsomt bildrap i Hitra-tunnelen. Føreren ble senere frifunnet i lagmannsretten.

Artikkelserien ble avsluttet med et intervju med daværende justisminister Dørum som uttalte:

«Utgangspunktet er at vi i bil- og veitrafikken bør og skal ha en sterk aktsomhetsnorm. Men jeg har nå kommet til at flere enkeltsaker, som denne på Hitra, etterlater et ubehagelig inntrykk.

Et inntrykk av at aktsomhetsnormen er blitt så streng at man kan bli dømt selv om man ikke har hatt rom for handling i situasjonen, sier Dørum til Dagbladet.

- Derfor setter jeg nå i gang et arbeid med å se på rettspraksisen. Dette for å se på om det er nødvendig å komme til Stortinget med en sak for å klargjøre hvor aktsomhetsnormen skal gå. Jeg vil sørge for å finne ut om loven eventuelt bør endres eller presiseres.»

Justiskomiteen uttalte i Budsjettinnst. S. nr. 4 (1999-2000) s. 13:

«Komiteen er kjent med at departementet nå gjennomgår rettspraksis i forhold til straffeloven § 239, og ber departementets vurderinger om dette forhold blir forelagt Stortinget så snart som mulig.»

I brev 23. november 1999 henvendte Justisdepartementet seg til alle lagmannsrettene og ba om å få tilsendt avgjørelser fra 1992 og frem til i dag i saker hvor bilulykker hadde ført til tap av liv, eventuelt også avgjørelser om grov legemsbeskadigelse dersom dette var nødvendig for å få et helhetlig bilde av hvordan aktsomhetsnormen praktiseres. I brev av samme dato til riksadvokaten ba departementet om en oversikt over påtalemyndighetens og - så langt som mulig - domstolenes praksis i slike saker i samme tidsperiode.

I brev 29. mars 2000 til departementet uttalte riksadvokaten at man på bakgrunn av brevet 19. mars 1998 (punkt 9.4 foran) og redegjørelser fra statsadvokatene med vedlagt underlagsmateriale kan legge til grunn at

«de saker hvor påtalemyndigheten i dag reagerer med tiltale også etter straffeloven §§ 238 og 239 regelmessig vil inneholde én eller flere av følgende karakteristika:

• Fører har vært alkoholpåvirket eller sovnet ved rattet.

• Fører har holdt en markant for høy hastighet ut fra de rådende kjøreforhold.

• Fører har vist mangel på aktsomhet i situasjoner som påkaller en særlig aktpågivenhet som for eksempel passering av fotgjengerfelt, buss som har stanset på holdeplass, små barn i vegbanen m.v.

• Det gis ingen forklaring på hvorfor fører ikke i tide er blitt oppmerksom på eller har innrettet seg på åpenbare faremomenter (markant ubevisst uaktsomhet).

• Fører har bevisst tatt en sjanse.

• Fører har konsentrert sin oppmerksomhet om forhold som er føringen uvedkommende.»

Det heter videre i brevet fra riksadvokaten:

«Ulykker som kun blir iretteført med tiltale etter vegtrafikkloven § 3 vil på den annen side oftest høre hjemme i en av følgende grupper:

• Det kan gis en forstandig forklaring på hvorfor fører ikke i tide er blitt oppmerksom på faremomenter, for eksempel at det er særlig glatt på den aktuelle strekning, jfr. Høyesteretts avgjørelse av 22. desember 1999.

• Ekstraordinær eller ulovlig trafikkatferd fra forulykkede utgjør et sentralt ledd i årsaksrekken.

• Fører har i et komplisert trafikkbilde kortvarig feilfordelt sin oppmerksomhet om trafikkrelevant, men ikke den mest sentrale informasjon.

Man kan vel si det slik - som en oppsummering - at påtalemyndigheten i dag finner det vanskelig å belaste en hverdagsbilist med tiltale for uaktsomt drap, dersom uaktsomheten er av en karakter som alle førere må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til annen.»

Ved en undersøkelse av hvor streng aktsomhetsnormen i straffeloven § 239 er, vil Høyesterettpraksis være retningsgivende. Departementet vil derfor begrense seg her i proposisjonen til å omtale denne praksis med sikte på å klarlegge hvordan bedømmelsen er i forskjellige faktiske situasjoner. Nedenfor vil departementet gjøre rede for høyesterettspraksis om aktsomhetsnormen i § 239 siden avgjørelsen i Rt. 1990 s. 1021 om feilfordeling av oppmerksomhet, som er omtalt foran. Avgjørelsene fra de seneste år vil få en fyldig omtale. De øvrige avgjørelsene vil bli referert mer kortfattet:

Kjennelse av Høyesterett 23. januar 2001 (HR-2000-01259): Høyesterett beskriver faktum slik:

«Saken gjelder en trafikkulykke i -gata i X sentrum. A, som var kjent på stedet, kom kjørende sørover med traktor med fastmontert skuffe foran og tilhenger bak. Oversikten fra førersetet var god, bortsett fra at skuffen, løftearmene og et vertikalt eksosrør begrenset sikten i områdene nær inntil traktoren. Han holdt en hastighet på 25-30 km/t. Han oppdaget ikke en 50 år gammel kvinne som krysset veien fra venstre sett i hans kjøreretning, men merket en bevegelse ved utkanten av skuffen på venstre side og stoppet da han så at det lå en person i veien bak traktoren. Kvinnen var blitt påkjørt av traktoren og kastet fremover. Hun døde av skadene hun ble påført.

- gata er toveiskjørt. På ulykkesstedet er det store forretningsgårder med parkering på begge sider. Foran forretningsgården mot øst - til venstre i tiltaltes kjøreretning - er det parkering vinkelrett inn mot bygningen for bedriftens biler. Utenfor disse - på gateplan i kjørebanens lengderetning - parkeres ofte biler for av- og pålessing. Da ulykken fant sted, sto det varebiler parkert på denne måten.»

Tiltalte ble dømt i herredsretten, men frifunnet i lagmannsretten, mot de tre fagdommernes stemmer. Høyesterett konstaterte at det i lagmannsretten var atskillig usikkerhet om det nærmere hendelsesforløp. Det var ikke mulig å fastslå endtydig hvor langt ut i gangfeltet den forulykkede var kommet og om føreren hadde sin oppmerksomhet rettet fremover eller i for stor grad mot den ene siden. Høyesterett la til grunn at flertallet i lagmannsretten hadde lagt til grunn at det ikke var mulig å oppdage den forulykkede tidsnok til å kunne forhindre ulykken og at domsgrunnene var tilstrekkelig til at Høyesterett kunne fastslå at korrekt aktsomhetsnorm var anvendt. Høyesterett uttalte likevel følgende om en uttalelse i lagmannsrettens dom:

«Flertallets premisser inneholder riktignok en uheldig uttalelse om at 'I den utstrekning en fotgjenger, som må ha befunnet seg bak varebiler som sto parkert i kjørebanen - uten å se seg for, i full fart og utenfor oppmerket gangfelt - tar sjansen på å krysse en trafikkert sentrumsgate, vil fotgjengerens egen uaktsomhet være den dominerende årsaken til ulykken'. Om en påkjørt fotgjenger også har vært uaktsom, fritar ikke dette føreren av kjøretøyet for et eventuelt uaktsomhetsansvar.»

Rt. 2000 s. 1788: En bilfører hadde kjørt på og drept en 81 år gammel kvinne som var i ferd med å krysse veien i et fotgjengerfelt. Høyesterett beskriver faktum slik:

«Saken gjelder spørsmålet om A var tilstrekkelig aktpågivende og varsom da hun under kjøring nærmet seg et fotgjengerfelt. Hun ble ikke i tide oppmerksom på fotgjengeren som var i ferd med å krysse vegbanen i fotgjengerfeltet, og fikk ikke bremset opp eller stanset, med den følge at fotgjengeren ble truffet av bilen og døde som følge av skadene. Det fremgår av byrettens redegjørelse for saksforholdet som lagmannsretten viser til, at A hadde en hastighet inn mot fotgjengerfeltet på 30 - 35 km/t. Vegbanen var våt, men det regnet ikke. A oppfattet det som svært mørkt den kvelden. En bilfører som kom i motsatt retning av A, hadde stoppet for å slippe en fotgjenger over gaten. A var på vei til bensinstasjonen som lå på høyre side rett etter fotgjengerfeltet. Hun var klar over at fotgjengerfeltet, busslommen og bensinstasjonen kom i nær sammenheng, og at det var lett å ta feil av busslommen og innkjøringen til bensinstasjonen. Hun så ikke fotgjengeren i vegbanen, og merket ingen ting før påkjørselen hadde skjedd.»

Føreren ble frifunnet under dissens i lagmannsretten (tre av meddommerne). Det bestemmende mindretallet la særlig vekt på at det ikke kunne ses bort fra at den dårlig opplyste veibanen og blending fra møtende trafikk gjorde det så vanskelig å få øye på den mørkkledde fotgjengeren, at det ikke kunne tilregnes hennes som uaktsomt at hun ikke så fotgjengeren, og fortsatte:

«Mindretallet er enig med byrettens flertall i at ulykken skyldes et sammenfall av flere uheldige omstendigheter, som den dårlige belysning på stedet, blending fra møtende kjøretøy, fotgjengerens mørke klær og hennes adferd ved å gå ut i høyre vegbane uten å se seg for. At hun ble påkjørt, må etter dette anses som et hendelig uhell som ingen kan holdes strafferettslig ansvarlig for.»

Høyesterett mente at det bestemmende mindretallet hadde stilt for små krav til den tiltaltes aktsomhet. Førstvoterende dommer uttalte:

«Fotgjengeren var i ferd med å krysse vegbanen i fotgjengerfeltet som også var merket med skilt. Hun kom ikke rett ut i veien fra tiltaltes høyre side, men kom fra venstre. På det stedet der fotgjengeren ble påkjørt, er det tre kjørefelt - ett i hver retning og en avkjøringsfil i den retningen tiltalte kjørte. Fotgjengeren hadde krysset motgående kjørefelt og avkjøringsfeltet før hun ble truffet av tiltalte i bilens kjørefelt. Hun hadde således tilbakelagt en ikke ubetydelig strekning - anslagsvis 8 meter - i fotgjengerfeltet.

En bilkjører har en absolutt vikeplikt for gående som befinner seg i et gangfelt eller er på veg ut i det, jf. trafikkreglene § 9. En bilfører må ta høyde for at en fotgjenger kan begi seg ut i fotgjengerfeltet eller fortsette over vegen uten å se seg for, slik det er lagt til grunn i denne saken, og at en fotgjenger kan være mørkkledd.

Passering av fotgjengerfelt påkaller en særlig aktpågivenhet. En situasjon med dårlig opplyst vegbane og blending fra møtende kjøretøy, slik lagmannsrettens bestemmende mindretall legger til grunn, stiller ekstra krav til en bilførers oppmerksomhet når bilen nærmer seg et fotgjengerfelt.

Fotgjengeren var kommet langt ut i fotgjengerfeltet da hun ble truffet av siden på bilen. Tiltalte ble ikke oppmerksom på fotgjengeren før etter påkjørselen.»

Rt. 2000 s. 1785: En bilfører hadde kjørt på og drept en 13 år gammel syklist. Høyesterett beskriver faktum slik:

«Tiltalte kom kjørende sydover Xveien i sin personbil. Yveien munner ut i Xveien fra vest, og dermed fra høyre i forhold til bilens kjøreretning. En 13 år gammel gutt, B, kom syklende denne veien og fortsatte ut i Xveien hvor han skulle svinge til venstre mot bilens kjøreretning. Bilen og sykkelen kjørte inn i hverandre. Dette skjedde omtrent der en tenkt midtlinje i de to veiene skar hverandre. (- - -)

Lagmannsretten har lagt til grunn at veibanen i Yveien var dekket med snø, uten hjulspor, mens det i Xveien var nesten bar asfalt i hjulsporene. Det var begynt å mørkne, men gatelyktene var ennå ikke tent. Sykkelen hadde refleks på forhjul og pedal, men ikke lys. Gutten hadde mørke klær og grå lue. Tiltalte kom kjørende i en hastighet på 50-60 km/t i en ca 100 meter lang utforbakke mot krysset der fartsgrensen er 80 km/t. Han var kjent på stedet og var klar over at han hadde vikeplikt for trafikk fra Yveien.

Om siktforholdene opplyser lagmannsretten at det langs Xveien mot vest vokste en del kratt frem til vel 30 meter fra krysset. Likeså var det noe krattskog langs Yveien mot nord frem til vel 20 meter før krysset. I samsvar med tiltaltes forklaring la lagmannsretten til grunn at han først ble oppmerksom på syklisten da han var 20-30 meter fra krysset. Han forsøkte å bremse og å svinge bilen til venstre, noe som førte til at sykkelen traff bilen på høyre side av fronten.»

Bilisten ble frifunnet under dissens i lagmannsretten (de tre meddommerne). Høyesterett mente at det bestemmende mindretallet hadde stilt for små krav til førerens aktsomhet, og opphevet den frifinnende dommen. Retten begrunnet avgjørelsen slik:

«Det er ikke gitt klare opplysninger i mindretallets votum om hvor god sikten gjennom skogen var, bortsett fra at den for tiltalte fortonte seg som god. Når han til tross for dette ikke oppdaget gutten som kom langs veien fra høyre, må det i så fall skyldes at han ikke konsentrerte sin oppmerksomhet i tilstrekkelig grad mot mulig trafikk på denne kryssende veien. Jeg tilføyer at det ikke er noen opplysninger om at det var andre forhold ved trafikkbildet som i særlig grad krevde tiltaltes oppmerksomhet.

Dersom krattet var for tett til at tiltalte kunne få et pålitelig bilde av en eventuell kryssende trafikk fra høyre, var det kritikkverdig av ham ikke å innrette sin hastighet frem mot krysset på muligheten for at det kunne komme et kjøretøy fra høyre. Uansett hvorledes siktforholdene var, finner jeg således at mindretallets aktsomhetsvurdering er uriktig.

Forsvareren har påpekt at mindretallet har lagt til grunn at syklisten kjørte rett ut i Xveien med stor hastighet. Han har fremhevet at den forulykkedes egen opptreden må tillegges betydning ved vurderingen av tiltaltes aktsomhet. Jeg er enig i at det må kunne legges vekt på en slik opptreden ved denne vurderingen. Dette må også gjelde der tiltalte har overtrådt bestemmelse om vikeplikt. Situasjonen kan således være at den trafikk som utløste vikeplikten, kommer inn i trafikkbildet på en så ekstraordinær eller upåregnelig måte at tiltalte ikke kan bebreides for ikke å ha overholdt vikeplikten. Men dette er ikke tilfellet i vår sak. Jeg tilføyer at dette ikke er til hinder for at omstendighetene rundt syklistens kjøring kan tillegges vekt ved straffutmålingen.»

Rt. 1999 s. 1985: En trailersjåfør fikk skrens på hengeren i en nedoverbakke hvor veistrekningen var merket med fareskilt «Farlige svinger». Føreren av en møtende bil ble truffet av hengeren og døde av skadene han fikk. Lagmannsretten frifant under dissens. Høyesterett opphevet under dissens 4-1 lagmannsrettens dom på grunn av utilstrekkelige domsgrunner. Høyesterett beskriver faktum slik:

«De siste to årene før ulykken hadde han kjørt E6 nordover i X en til to turer i uken. (---).

Fartsgrensen er 80 km/t. Det er begrenset sikt og en kombinasjon av bakke og kurver. På den ene siden av veien er det et autovern mot Xvannet, på den andre siden er det en bratt bergvegg. Vegbanen er ca 6,7 meter bred. Fartsskiven i bilen viste at A hadde dempet farten fra ca 80 km/t til 63 km/t før nedoverkjøringen (---) Ifølge oppmålte skrensespor hadde hengeren skrenset i hvert fall i 87 meter før kollisjonen.

Om kjøreforholdene uttaler lagmannsretten:

«Det var mørkt, vinterføre, stort sett stabilt, uten spesielt glatte partier, oppholdsvær og gradestokken viste minus 5 grader».

Kjøreturen frem til den konkrete nedoverkjøringen hadde forløpt uten problemer, og A hadde ikke fått noe varsel om at han kunne få skrens på hengeren eller om at det var spesielt glatt. Det viste seg imidlertid at det var meget glatt i bakken hvor kollisjonen skjedde. Friksjonen ble her beregnet til 0,2. A hadde ikke merket at det var glatt, og var heller ikke klar over at han hadde en skrens på hengeren før kollisjonen var et faktum. Når hengeren først var i skrens, hadde han ikke noen mulighet for å avverge kollisjonen.»

Tiltalen gjaldt bare at den tiltalte ikke «avpasset hastigheten på vogntoget til kjøreforholdene på stedet». En samlet lagmannsrett mente at det avgjørende spørsmålet var om det under de rådende forhold var forsvarlig av tiltalte å holde en hastighet av 63 km/t på det aktuelle stedet. Flertallet frifant den tiltalte. Det mente at han hadde redusert farten til et akseptabelt nivå ut fra de opplysningene han hadde, og at han ikke kunne vite at det skulle være ekstra glatt i bakken. Hendelsesforløpet var ekstraordinært. Mindretallet mente derimot at

«den glatte veibanen på kollisjonsstedet ikke lå utenfor det tiltalte burde tatt høyde for. Tiltalte kjørte på en svingete veistrekning med bratte partier på den ene siden av veien. Både varierende solforhold og avrenning av vann kan lett føre til at spesielt glatte partier oppstår på slike steder. Når det tas hensyn til den store skadeevnen vogntoget hadde samt at det var en farlig veistrekning med begrenset sikt, mener retten at tiltalte kan bebreides for ikke å ha satt ned hastigheten mer før nedstigningen begynte.»

Førstvoterende dommer i Høyesterett viste til at vogntog har et stort farepotensiale, og at det må kreves en meget høy grad av aktsomhet av føreren av vogntoget, bl.a at farten avpasses etter kjøreforholdene. Etter å ha sitert begrunnelsen til lagmannsrettens mindretall, fortsatte hun:

«Det samlete bilde som domsgrunnene tegner av vegstrekningen hvor ulykken skjedde, reiser etter min mening spørsmålet om trailersjåføren i dette tilfellet burde ha lagt inn en ekstra sikkerhetsmargin, slik lagmannsrettens mindretall peker på. Jeg har funnet det vanskelig å prøve dette på grunnlag av flertallets domsgrunner.»

Den dissenterende høyesterettsdommeren uttalte blant annet:

«Et krav til motorvognførere om en slik ekstra, generell sikkerhetsmargin i kjørehastigheten, ut over hva sjåførens kjennskap til kjøreforholdene og veiens beskaffenhet tilsier, kan man etter min oppfatning ikke operere med ved anvendelsen av de straffebestemmelser saken gjelder. Da nærmer man seg etableringen av et objektivt straffansvar for ulykker som inntreffer som følge av forhold som sjåføren ikke hadde foranledning til å regne med.»

Ved den nye behandling ble tiltalte frifunnet ved Frostating lagmannsretts dom 14. april 2000.

Rt. 1998 s. 2030: Saken gjaldt førerkortbeslag etter vegtrafikkloven § 33 nr. 5. Siktede kjørt en bredlast-transport med lav hastighet på en vei som på ulykkesstedet var ca. 3,10 m bred. Det er gitt regler om sikkerhetstiltak ved bredtransport i forskrifter om bruk av kjøretøy og i forskrifter om kjøre- og hviletid. Reglene ble ikke fulgt. I stedet hadde den siktede tatt egne forholdsregler, som Høyesteretts kjæremålutvalg beskriver slik:

«Han hadde på forhånd gjort avtale med en person som skulle kjøre foran i en ledsagerbil. Ingen av bilene hadde skilt som varslet «bred last», og ledsagerbilen hadde heller ikke roterende gult lys, slik som foreskrevet i de aktuelle forskrifter. Etter forutgående avtale mellom siktede og føreren av ledsagerbilen skulle den sistnevnte kjøre foran og varsle møtende trafikk om at lastebil med bred last kom bak. Denne ordningen sviktet i forhold til to motorsyklister som ikke oppfattet varselet korrekt, og som derfor startet opp igjen og fortsatte kjøringen etter at ledsagerbilen hadde kjørt videre.»

Kjæremålsutvalget mente at det ikke var skjellig grunn til mistanke om overtredelse av straffeloven § 239. Utvalget begrunnet sitt syn slik:

«Lagmannsretten uttaler at den avtalte ordningen ville ha vært like effektiv som den ordning som forskriften påbød, forutsatt at møtende trafikk ble gjort oppmerksom på hva som kom kjørende bak ledsagerbilen. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det innebærer noen uriktig fortolkning verken av straffeloven § 239 eller av veitrafikkloven § 3 å forstå disse bestemmelsene dithen at en overtredelse av de forholdsregler som ved forskrift er påbudt ved kjøring med bred last, ikke nødvendigvis innebærer et brudd på den aktsomhetsnorm som er innebygget i bestemmelsene.»

Kjæremålsutvalget kunne ikke overprøve lagmannsrettens konkrete bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Rt. 1997 s. 1764 om oppgivelse av forkjørsrett er omtalt foran.

Rt. 1996 s. 1013: Føreren av en trekkvogn hadde kjørt på en fotgjenger som var i ferd med å krysse gaten i et fotgjengerfelt på grønt lys. Fotgjengeren døde. Førerkortet ble beslaglagt. Høyesteretts kjæremålsutvalg var enig med lagmannsretten i at det forelå skjellig grunn til mistanke om overtredelse av straffeloven § 239. Det må stilles strenge krav til aktsomheten i en slik situasjon.

Rt. 1996 s. 884: Den tiltalte hadde kjørt på et eldre ektepar som var i ferd med å krysse veien. Kvinnen døde. Føreren hadde ikke i tide oppdaget at ekteparet var i ferd med å krysse veien. De gikk over veien fra venstre til høyre, sett i den tiltaltes kjøreretning. Det var ikke gangfelt på stedet. Trafikkbildet var godt synlig, og kjøreforholdene var gode. Byretten frifant bilføreren for tiltalen for overtredelse av straffeloven § 239, men domfelte for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 jf. § 3. Den uttalte blant annet:

«Uoppmerksomheten begrenser seg til svært få sekunder hvor trafikkbildet i forhold til de to på gangvegen kan ha vært forstyrret av annen trafikk, jf Bs uttalelse om kryssende trafikk, og sterke kontraster lys/skygge og maksimalt et par sekunder fra Bs gikk ut i Riksveg 213. Den uoppmerksomhet A har utvist er neppe større enn den de fleste bilførere fra tid til annen gjør seg skyldig i og ligger i den nedre grense av den ubevisste uaktsomhet. Det bemerkes spesielt at retten ikke finner det sannsynliggjort at tiltalte forut for ulykken var opptatt med ting som forstyrret ham under kjøringen.»

Høyesterett opphevet den frifinnende delen av dommen. Retten la særlig vekt på at det på ingen måte var upåregnelig at fotgjengere krysset veien på det aktuelle stedet, og på at den tiltalte med vanlig oppmerksomhet ville ha sett ekteparet allerede fra de beveget seg ut i veibanen. Fra da av burde han ha vært særlig aktpågivende.

Rt. 1995 s. 1781 gjaldt en ryggeulykke. Den tiltalte hadde rygget en varebil på et parkeringsområde. En 83 år gammel kvinne, som krysset området med rullator, ble påkjørt og drept. Høyesterett opphevet for annen gang i saken en frifinnende dom og uttalte blant annet:

«Jeg tilføyer at aktsomhetsnivået ved rygging må settes høyt på grunn av risikoen for ulykke, jf eksempelvis Rt. 1991 s. 1268. Den som rygger eller vender har vikeplikt for annen trafikant og må, om sikten ikke er tilstrekkelig, ikke foreta rygging eller vending uten at en annen passer på, jf trafikkreglene § 11 nr 1. Tiltalte førte en varebil med avblendete sidevinduer og bakvindu av hensyn til sikkerheten ved verditransport. Tiltalte hadde kun sikt bakover ved hjelp av sidespeilene og dette medførte en blindsone bak bilen. Det kan reises spørsmål om tiltalte kunne foreta en forsvarlig rygging og vending uten at noen holdt utkikk. I alle tilfelle er det klart uaktsomt å starte rygging uten å kontrollere at blindsonen bak varebilen var fri for andre trafikanter.»

Rt. 1995 s. 1685: Den tiltalte hadde kjørt sin tunge lastebil opp en bakke på meget glatt vinterføre uten å stoppe for å legge på kjetting. Dette var uaktsom overtredelse av vegtrafikkloven § 3. På toppen av bakken møtte han en personbil. Det var for smalt til at bilene kunne passere hverandre. Begge bilene stanset. Føreren av personbilen forsøkte å rygge, men klarte det ikke fordi hjulene begynte å spinne. Den tiltalte begynte selv å rygge for å løse opp situasjonen. Etter noen meter begynte bakhjulene å skli sidelengs, og den tiltalte mistet herredømmet over bilen. Bilen traff en annen bil, som ble klemt opp mot brøytekanten. Bilføreren i den andre bilen døde. Høyesterett frifant for overtredelse av straffeloven § 239. Hendelsesforløpet var så ekstraordinært og muligheten for skade på den forulykkede - som befant seg et godt stykke nedi bakken - så fjern, at det ikke kunne sies å foreligge uaktsomhet i forhold til dødsfølgen.

Rt. 1995 s. 668 gjaldt forbikjøring. Den tiltalte prøvde å kjøre forbi tre biler som kjørte foran ham. Bilene kjørte så tett at det var små muligheter til å kjøre inn mellom dem. Etter at forbikjøringen startet, svingte en av de tre bilene til venstre for å kjøre inn på en avkjørsel. Bilføreren hadde ikke på forhånd lagt seg inn mot midten av veibanen, og hadde satt på blinklyset noe sent. Bilene støtte sammen, og bilføreren som skulle svinge, døde. Den tiltalte ble dømt for overtredelse av vegtrafikkloven § 3, og frifunnet for straffeloven § 239. Det var ikke uaktsomt at han ikke i tide ble oppmerksom på at den forulykkede ville svinge til venstre.

Rt. 1993 s. 1195 gjaldt også kollisjon ved forbikjøring. Forbikjøringen skjedde på en strekning som var merket med varsellinje 1002, som angir at forbikjøring er forbundet med fare fordi sikten er begrenset. Bilen kolliderte med en møtende bil, hvor føreren ble drept. Høyesterett domfelte etter både vegtrafikkloven § 3 og straffeloven § 239.

Rt. 1992 s. 920: Den tiltalte skulle passere en bokbuss som sto parkert. Han så at det var små barn i og ved bussen, men reduserte ikke hastigheten, som var noe under 40 km/t. Plutselig hoppet et barn fra bussens stigtrinn og ut i veien foran den tiltaltes bil. Den tiltalte ble dømt for overtredelse vegtrafikkloven § 3 og straffeloven § 239. Høyesterett fant uaktsomheten graverende.

Rt. 1991 s. 888: Helt kortvarig hadde den tiltalte vendt oppmerksomheten bort fra trafikken for å stille inn bilradioen. Han kjørte i 70-80 km/t. Han kolliderte med bilen foran, som hadde bremset opp og nærmest stanset. Denne bilen ble skjøvet mot en buss i motgående kjørebane, og føreren i bilen omkom. Høyesterett mente at dette var uaktsom overtredelse av straffeloven § 239:

«Domfelte utviste uaktsomhet ved sin kortvarige uoppmerksomhet som, blant annet ved oppbremsing av forankjørende bil, kunne føre til sammenstøt. Det er uklart nøyaktig hvor lenge uoppmerksomheten varte, men jo kortere domfelte hadde sin oppmerksomhet konsentrert om annet enn bilkjøringen, dess tettere må han ha ligget etter den forankjørende Mazdaen. Ved sammenstøt i hastigheter på 70-80 km/t vil det være fare for betydelig personskade, og det vil ikke være upåregnelig med dødsfølge. Det var nok i dette tilfelle et sammentreff av flere uheldige omstendigheter, men hendelsesforløpet hadde ikke en så ekstraordinær karakter at man av den grunn kan si at uaktsomheten ikke omfattet dødsfølgen.»

9.7 Riksadvokatens vurdering av ulike endringer

Riksadvokaten ga i brev 29. mars 2000 til Justisdepartementet en redegjørelse for påtalepraksis. Om aktsomhetsnormen i straffeloven §§ 238 og 239 uttaler riksadvokaten:

«Foreligger uaktsomhet ved bruk av motorvogn som resulterer i dødsulykke, vil det nær sagt alltid innebære en påregnelig risiko for alvorlig personskade eller dødelig utgang. Basert på tradisjonelle rettskilder er det ikke holdepunkter for å kreve grovere uaktsomhet etter straffeloven §§ 238 og 239 enn etter vegtrafikkloven § 3. ... På rent juridisk grunnlag er det derfor vanskelig å angi kriterier for når det 'bare' skal reageres etter vegtrafikkloven i tilfeller hvor motorvognulykker har ledet til dødsfall eller alvorlig personskade.»

Riksadvokaten redegjorde deretter for sitt rundskriv 19. mars 1998 hvor det åpnes for å begrense anvendelsen av straffeloven § 239 til de tilfeller der det er rimelig å knytte karakteristikken «uaktsomt drap» til handlingen. Avgrensingen er i hovedsak basert på om det er rimelig å knytte karakteristikken «uaktsomt drap» til handlingen. Riksadvokaten finner det vanskelig å belaste en hverdagsbilist med tiltale for uaktsomt drap, dersom uaktsomheten er av en karakter som alle førere må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til annen. Den nærmere kategorisering etter uaktsomhet er gjengitt under påtalepraksis i pkt. 9.6 ovenfor.

I brevet gir riksadvokaten uttrykk for at påtalemyndigheten med sin praksis befinner seg på grensen til det som er lovgivers oppgave, og ikke rettsanvender og uttaler:

«Velger påtalemyndigheten på den annen side å basere påtalepraksis fullt og helt på «korrekt» jus, vil den som nevnt lett komme i utakt med den alminnelige rettsfølelse. Dersom den formelle lovgiver - Stortinget - ønsker å bruke alvorlige straffetrusler til å endre borgernes atferd vil dette være et mindre problem. Dette er imidlertid ikke tilfellet. Stortinget har gjennom «etterarbeider», jf. behandlingen av St.meld. nr. 23 (1991-92), gitt uttrykk for at bestemmelsene i straffeloven §§ 238 og 239 ikke skal brukes ved alle ulykker med alvorlig utfall.»

Riksadvokaten gir i brevet videre uttrykk for at det er tre svakheter ved dagens rettslige regulering av når straffeloven skal anvendes ved siden av vegtrafikkloven § 31, jf. § 3, men at det er nær indre sammenheng mellom disse svakhetene. Fra brevet hitsettes:

• «Anklageprinsippet og opportunitetsprinsippet innebærer at det er opp til påtalemyndigheten å avgjøre hvilke faktiske og rettslige forhold det skal reises tiltale for. Siden overtredelse av straffeloven §§ 238/239 anses som et annet straffbart forhold enn overtredelse av vegtrafikkloven § 3 (jf. Rt. 1980 side 360) kan retten ikke pådømme ulykken i forhold til straffelovens bestemmelser uten at det er reist tiltale etter disse bestemmelser, jf. strpl. § 38. Velger påtalemyndigheten ikke å ta ut tiltale etter straffeloven §§ 238/239 blir denne rettsanvendelsen derfor avgjørende. Som nevnt foran i pkt. I er det ved de fleste ulykker med alvorlig personskade eller dødelig utgang ikke holdepunkter i tradisjonelle rettskilder for at anvendelsesområdet for de to regelsettene er forskjellige. Når påtalemyndigheten, bl.a. med utgangspunkt i en rimelighetsvurdering, ikke tar ut tiltale etter straffelovens bestemmelser, befinner en seg derfor på grensen mot - og kanskje over - det som primært må være lovgivers og ikke rettsanvenders oppgave, nemlig å justere innholdet i straffeloven § 239.

• Velger påtalemyndigheten på den annen side å basere påtalepraksis fullt og helt på «korrekt» jus, vil den som nevnt lett komme i utakt med den alminnelige rettsfølelse. Dersom den formelle lovgiver - Stortinget - ønsker å bruke alvorlige straffetrusler til å endre borgernes atferd vil dette være et mindre problem. Dette er imidlertid ikke tilfellet. Stortinget har gjennom «etterarbeider», jf. behandlingen av St.meld. nr. 23 (1991-92), gitt uttrykk for at bestemmelsene i straffeloven §§ 238 og 239 ikke skal brukes ved alle ulykker med alvorlig utfall.

• Den alvorligste følge av dagens rettstilstand er likevel at den kan disponere for rettsulikhet. Dette kan komme til uttrykk på forskjellige måter: Påtalemessige avgjørelser som baseres på rimelighetsvurderinger, jf. ovenfor, vil kunne åpne for at like tilfeller avgjøres ulikt i de forskjellige statsadvokatdistrikter, både hva gjelder uttak av tiltale og beslutninger om å anvende rettsmidler. På samme måte kan den uklare rettslige situasjon innebære at landets herredsretter og byretter avgjør like saker ulikt. ...

  Det er riksadvokatens oppfatning at den rettstilstand som er beskrevet foran ikke bør vedvare. Strafforfølgning knyttet til ulykker i trafikken berører en betydelig del av befolkningen. En forfølgning som er knyttet til straffebestemmelser som gir uttrykk for en sterk moralsk bebreidelse, har dessuten inngripende virkning for den eller de som rammes. Dette bør innebære at kravet om klar lovhjemmel tillegges særlig vekt og at straffebestemmelsene tilstrebes utformet slik at de er forutberegnelige. Dagens rettstilstand tilfredsstiller neppe disse krav.»

Riksadvokaten gir i brevet uttrykk for at en lovendring helt eller delvis kan avhjelpe svakhetene ved dagens rettstilstand.

Ifølge riksadvokaten vil et alternativ være å endre påtalereglene slik at det må foreligge almenne hensyn for tiltale etter §§ 238 og 239. Riksadvokaten kommer likevel til at en slik endring vil skape like lite forutberegnelighet som dagens ulovfestede rimelighetsvurdering.

Riksadvokaten vil heller ikke foreslå at det skal angis et særskilt aktsomhetskrav ved bruk av motorvogn. En regel om at man bare kan dømmes der aktsomheten i vesentlig grad har avveket fra vegtrafikklovens krav, er problematisk så vel prinsipielt som praktisk. Om dette spørsmålet uttaler riksadvokaten:

'Fellesnevneren' for de tilfeller det i dag tas ut tiltale for overtredelse av straffeloven §§ 238 og 239 er at det foreligger et markant avvik fra den aktsomhet eller aktpågivenhet som kreves av en motorvognfører ... en uaktsomhet som ligger klart over den simple uaktsomhets nedre grense, men lavere enn grensen til grov uaktsomhet. Rent formelt kunne denne rettstilstand formaliseres ved at bestemmelsene i straffeloven §§ 238 og 239 ble gitt et nytt annet ledd med slik ordlyd:

'Er skaden/døden voldt ved bruk av motorvogn kan straff etter denne bestemmelse bare anvendes når motorvognførerens aktsomhet eller aktpågivenhet i vesentlig grad har avviket fra vegtrafikklovens krav.'

Når riksadvokaten ikke fremmer forslag om slik lovendring skyldes det at man kan rette både prinsipielle og praktiske innvendinger mot en slik regulering. Den prinsipielle innvending er at det innføres et nytt skyldkrav som bare skal gjelde for legemskrenkelser forøvet med et spesielt redskap - motorvogn. Etter riksadvokatens syn bør en holde fast ved at kravene til straffeskyld hører til den alminnelige strafferett og ikke 'skreddersys' til den enkelte norm.

En rettslig regulering som antydet ovenfor vil også innebære praktiske problemer. ... Grensen mellom de forskjellige former for uaktsomhet er ikke i liten grad skjønnsmessig bestemt, og stiller allerede i dag de rettshåndhevende myndigheter overfor utfordringer.»

Riksadvokaten tar derimot til orde for at det bør vurderes å inneføre et generelt krav om grov uaktsomhet for overtredelse av straffeloven §§ 237 til 239. Å la en endring bare gjelde for motorvogn, frarådes. Riksadvokaten peker på at det vil være vanskelig å begrunne hvorfor en syklist eller slalåmkjører som kjører ned og dreper en annen skal kunne dømmes ved simpel uaktsomhet, mens det skulle kreves grov uaktsomhet dersom redskapet var moped eller snøscooter. Om muligheten til å innføre et generelt krav om grov uaktsomhet i straffeloven §§ 237 til 239 uttaler riksadvokaten:

«Avgjørende for om det er tilrådelig med en slik endring av skyldkravet for de ikke forsettlige legemskrenkelser i straffeloven §§ 237-239, er om dette vil lede til en uakseptabel av- eller nedkriminalisering. Dette vil i stor grad avhenge av om uaktsomme handlinger med skade eller dødsfølge kan straffes etter andre bestemmelser, og hvor følgen av den uaktsomme handling kan tas i betraktning ved straffeutmålingen. Avklaring av denne problemstillingen krever en omfattende gjennomgang av lovverket, som det ikke er naturlig at riksadvokaten foretar i denne sammenheng».

Riksadvokaten konstaterer likevel at det i praktisk viktige situasjoner som vegtrafikkulykker, transportulykker, ulykker ved behandling av skytevåpen og sprengstoff, ulykker i arbeidslivet og ulykker innen helsevesenet fremdeles vil være adgang til å straffe simpel uaktsomhet etter særlige bestemmelser i straffeloven og i spesiallovgivningen. Riksadvokaten antar at det i det alt vesentlige bare vil være ved uaktsomme legemskrenkelser begått under fritidsarbeid og rekreasjon at enkelte uaktsomme handlinger som i dag er straffbare, vil bli avkriminalisert og uttaler og dette:

«Tar en i betraktning at straff er samfunnets sterkeste reaksjon på den mest uønskede adferd, og at anvendelse av straffeloven § 239 fester 'drapsmanns-stempelet' på gjerningsmannen, kan man reise spørsmål om det ikke generelt bør kreves at resultatet er forårsaket av 'en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet' ...»

Riksadvokaten nevner bl.a. husbygging, tømmerhugst, bading, bruk av småbåt og slalomkjøring som praktiske situasjoner der en kvalifisering av skyldkravet vil føre til at handlinger som i dag er straffbare blir straffrie.

9.8 Departementets vurdering nå

Trafikkulykker er en dødsårsak av betydning. År om annet omkommer 300-350 mennesker i trafikken. Siden 1986 er det høyeste antall omkomne 452 (1986) og det laveste 255 (1996). Tallene for 1997 og 1998 var henholdsvis 303 og 352. I 1999 omkom 304 personer i trafikken, og 339 i 2000.

Det er derfor vesentlig for liv og helse at sikkerhetstenkning står sentralt under føring av motorvogn, og at regelverket gir førerne foranledning til å ta nødvendige forholdsregler for å unngå alvorlige ulykker. Høyesteretts praksis, som er referert foran, gir en rekke eksempler på domfellelse etter straffeloven § 239 fordi det ble ansett uaktsomt med tanke på dødsfølgen at føreren hadde unnlatt å treffe (tilstrekkelige) forholdsregler for å redusere risikoen. Hensynet til trafikksikkerheten tilsier derfor at man bør lempe på aktsomhetskravet bare hvis praksis, sett under ett, er urimelig streng.

Etter departementets mening lar det seg ikke gjøre å beskrive aktsomhetskravet helt presist i loven. Jo lenger loven går i å angi aktsomhetskravet eksakt, desto mer avskjærer man domstolene fra å foreta en samlet bedømmelse i lys av de foreliggende konkrete forhold i saken. Avgjørelsen av om føreren har handlet tilstrekkelig aktsomt, må etter departementets syn foretas ut fra alle de relevante konkrete omstendigheter i saken. Heller ikke med en lovendring kan man derfor få til en eksakt justering i aktsomhetskravet. Lovendringen i 1988 førte til at pendelen svingte for langt, slik at praksis ble for streng. En ny lovendring kan føre til det motsatte: at praksis blir for mild. Det vil på nytt vekke reaksjoner. Selv om loven endres, vil man ikke kunne unngå at det fra tid til annen blir avsagt dommer som kan kritiseres fordi de oppfattes som for milde eller for strenge. Dette tilsier at man bør være tilbakeholden med å justere aktsomhetskravet ved lovendring. Hvis ikke praksis gjennomgående er urimelig streng, bør en eventuell justering overlates til rettspraksis, i første rekke til Høyesterett. En mindre lovendring kan imidlertid innebære et budskap til Høyesterett om å justere den praksis som tidligere har vært fulgt, og motivene til lovendringen kan vise hvilken vei justeringen bør gå.

Det er en rekke forskjellige straffebestemmelser i lovgivningen som setter som vilkår for straff at tiltalte har opptrådt uaktsomt. Dette aktsomhetskravet er som regel likt formulert i de forskjellige bestemmelsene, men det hindrer ikke at det nærmere innhold i aktsomhetskravet kan variere etter den relasjon eller bestemmelse det er tale om. Departementet kan således ikke se at ordlyden i straffeloven § 239 og vegtrafikkloven tvinger til å legge nøyaktig samme innhold i aktsomhetsnormen i de to bestemmelsene. Høyesterett har imidlertid - i lys av sin tidligere praksis - i Rt. 2000 s. 1788 lagt til grunn at aktsomhetsnormen er den samme etter vegtrafikkloven § 3 og straffeloven § 239, likevel slik at straff etter § 239 krever at uaktsomheten også omfatter dødsfølgen.

Det er vanskelig å ha noen helt sikker samlet oppfatning av hvor streng aktsomhetsnormen er i praksis. Det skyldes dels at hver sak må avgjøres konkret, og at forholdene varierer fra sak til sak. Høyesterett har dessuten, særlig i de senere år, stort sett ikke selv domfelt for overtredelse av § 239, men nøyd seg med å oppheve underrettens dom. Enkelte avgjørelser kan virke strenge. Det kan nok sies om enkelte underrettsavgjørelser, hvor føreren kortvarig har konsentrert seg om forhold som er kjøringen uvedkommende, for eksempel bilens musikkanlegg. Men etter departementets syn dreier det seg ikke om så mange saker at det kan konkluderes med at den samlede praksis sett under ett er urimelig streng.

Departementet antar at saken i Rt. 1990 s. 1021 om feilfordeling av oppmerksomhet, neppe ville ha ført til domfellelse i dag. I avgjørelsen i Rt. 2000 s. 1785 tilføyde førstvoterende at det ikke var «noen opplysninger om at det var andre forhold ved trafikkbildet som i særlig grad krevde tiltaltes oppmerksomhet». Departementet viser også til uttalelsen fra riksadvokaten om at det vanligvis ikke blir tatt ut tiltale etter § 239, når føreren i et komplisert trafikkbilde kortvarig har feilfordelt sin oppmerksomhet om trafikkrelevant, men ikke den mest sentrale informasjon.

Hvilken sikkerhetsmargin en fører av motorvogn må legge inn ved kjøringen, var fremme i Rt. 1999 s. 1985, som gjaldt spørsmålet om fartsreduksjon på svingete riksvei med fare for glatte partier. Departementet legger til grunn at dette må vurderes i lys av den kunnskap føreren har eller burde ha om kjøreforholdene, herunder veistandarden og mulige føre- og trafikksituasjoner, og kjøretøyets skadeevne.

Den som kjører på fotgjengere i fotgjengerfelt eller på trafikanter som har forkjørsrett (Rt. 1997 s. 1764), vil lett ha opptrådt uaktsomt. I slike situasjoner må man utvise en særlig aktsomhet, jf. høyesterettsavgjørelsene i Rt. 2000 s. 1785 og 1788. Det samme gjelder i andre situasjoner hvor det lett kan inntre en ulykke, for eksempel når det er barn langs veien, når en buss har stoppet ved holdeplassen, og når man rygger, jf. Rt. 1992 s. 920 og Rt. 1995 s. 1781. De konkrete omstendigheter kan likevel ligge slik an at bilføreren ikke bør regnes som uaktsom i slike situasjoner. Avgjørelsen om mannen som feilaktig trodde at den forulykkede hadde oppgitt sin forkjørsrett (Rt. 1997 s. 1764), er et eksempel på dette. Det samme kan gjelde hvis bilføreren ikke hadde noen praktisk mulighet til å se en fotgjenger eller en syklist, for eksempel fordi det var meget mørkt og trafikanten var mørkt kledd. Men forutsetningen må være at bilføreren ikke på annen måte hadde foranledning til å tro at det var «myke» trafikanter i nærheten.

Departementet er enig med riksadvokaten i at man ikke bør «belaste en hverdagsbilist med tiltale for uaktsomt drap, dersom uaktsomheten er av en slik karakter som alle førere må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til annen». Ikke enhver uaktsomhet bør være straffbar. Departementet vil for sin del fremheve at en uaktsomhet kan være straffbar etter vegtrafikkloven § 3 i forhold til faren for skade i sin alminnelighet uten at den trenger å omfatte dødsfølgen og gi grunnlag for straff etter straffeloven § 239. Ikke en hvilken som helst overtredelse av trafikkreglene kan derfor gi grunnlag for straff etter § 239, selv om den har medført et annet menneskes død. Men bilførere må være seg bevisst at bilen er et farlig fremkomstmiddel. Det skal ofte lite til før det skjer en ulykke, og ulykker ender ikke sjelden med død eller alvorlig skade.

Et øyeblikks uoppmerksomhet bør etter departementets mening ikke uten videre føre til domfellelse for uaktsomt bildrap. En bilfører må f.eks. kunne skru på bilens varmeapparat uten at det i seg selv regnes som uaktsomt. Men en søking - f.eks. ved bruk av bilradio, musikkanlegg eller mobiltelefon - som går ut over et enkelt håndgrep, vil lett komme i en annen stilling. Tas oppmerksomheten kortvarig bort fra trafikken, bør føreren på forhånd forsikre seg om at dette er forsvarlig i lys av trafikk- og kjøreforholdene og den hastighet bilen holder og oversikt som føreren har. Det vil det ofte ikke være hvis føreren kjører rett etter en annen bil eller på en svingete vei hvor det kommer en møtende bil. Risikoen for at bilen foran brått vil sette ned farten, eller for selv å komme over i motgående kjørefelt, må tas i betraktning.

Etter departementets syn er det vanskelig å vurdere om aktsomhetsvurderingen i bildrapssakene generelt er i utakt med den alminnelige rettsfølelse. Den alminnelige rettsfølelse er vanskelig å måle. Reglene om sammensetning av retten - med et betydelig innslag av lekdommere - skal imidlertid sikre at alminnelige folks rettsfølelse ivaretas. Debatten i mediene har vært knyttet til enkeltavgjørelser - ikke til praksis sett under ett. Noe av kritikken har knyttet seg til avgjørelser som ikke har vært rettskraftige. For eksempel frifant Frostating lagmannsrett bilføreren i saken om dødsulykken i Hitratunnellen. Domfellelsen i førsteinstansen var nettopp en av de avgjørelsene som var heftig kritisert i mediene, noe som bidro til at departementet startet undersøkelsen av rettspraksis. Det kan videre synes som om oppfatningene blant allmennheten har variert etter hvilken vinkling avgjørelsene har fått i mediene: om de er sett med bilførerens eller de etterlattes øyne, selv om vi i media har sett eksempler på at også etterlatte mener at en straffeforfølgning er urimelig. Uansett gjelder dette et livsområde hvor det synes å være delte meninger om hvor grensen for straffbarhet bør gå, og hvor det ikke lar seg gjøre å finne et balansepunkt i loven som alle er enig i.

Departementet legger til grunn at påtalemyndighetens praksis med at det i en del trafikkulykker med døden til følge bare reises tiltale etter vegtrafikkloven § 3, bare et stykke på vei kan forklares med at uaktsomheten i disse tilfeller ikke omfattet dødsfølgen, men kun faren for skade i sin alminnelighet. Departementet antar derfor at det foreligger et visst avvik mellom påtalemyndighetens tiltalepraksis og Høyesteretts standpunkt om at aktsomhetsnormen er lik i vegtrafikkloven § 3 og straffeloven §§ 239. I og med at overtredelse av straffeloven § 239 etter gjeldende rett regnes som et annet straffbart forhold enn overtredelse av vegtrafikkloven § 3, kan domstolene ikke anvende § 239 der påtalemyndigheten bare har tatt ut tiltale for overtredelse av vegtrafikkloven § 3.

Departementet er av den oppfatning at påtalemyndighetens praktisering av aktsomhetsnormen i § 239, slik det er redegjort for den innledningsvis under punkt 9.6, er hensiktsmessig. Et påtaledirektiv om dette, og med Stortingets tilslutning på grunnlag av proposisjonen her, vil reelt sett bli bestemmende for rettstilstanden. Men i og med at Høyesterett ikke har funnet rom for å tolke § 239 slik at aktsomhetsnormen ikke er helt sammenfallende med normen i vegtrafikkloven § 3, synes det å være grunn til å justere lovgivningen noe. Departementet foreslår derfor en justering av straffeloven §§ 238 og 239 for å sikre en rettspraksis i samsvar med det som i proposisjonen her er lagt opp til på grunnlag av påtalemyndighetens praksis. Dette vil kunne gjøres ved at det i straffeloven §§ 238 og 239 nevnes noen flere eksempler på situasjoner som omfattes. I dag er det kun bruk av motorvogn som fremheves særskilt. Med støtte i motivene til lovendringen vil domstolene ha den nødvendige frihet til å nytte en noe forskjellig aktsomhetsnorm etter vegtrafikkloven § 3 og straffeloven §§ 238 og 239, i tråd med den påtalepraksis som foreligger i dag.

I noen saker hvor det har vært reagert på domfellelser for uaktsomt drap i trafikken, synes kritikken mer å gjelde bruken av betegnelsen uaktsomt drap enn selve domfellelsen. Det kan nok sies at betegnelsen passer best når voldsforbrytelser ender med døden enn ved trafikkulykker. Så lenge det ikke er tale om kvalifisert uaktsomhet, ville en mer treffende og mindre belastende betegnelse være «dødsfall voldt ved uaktsom kjøring».

Riksadvokaten har tatt til orde for å utrede om skyldkravet i straffeloven §§ 237-239 bør endres fra uaktsomhet til grov uaktsomhet. En slik endring vil utvilsomt bli oppfattet som et signal fra lovgiverne om et mildere syn på uaktsom atferd som kan føre død eller til alvorlig skade på personer. Etter departementets syn vil dette føre til frifinnelse i flere tilfelle der det etter dagens påtalepraksis tas ut tiltale fordi «det foreligger et markant avvik fra den aktsomhet eller aktpågivenhet som kreves av motorvognfører». Etter departementets vurdering er det en viss fare for en slik «justering» vil kunne sende signaler som påvirker kjøreatferden i negativ retning og resultere i flere ulykker.

Den endring som departementet foreslår i proposisjonen, avhjelper langt på vei de svakheter ved dagens rettstilstand som riksadvokaten har påpekt. Departementet er likevel enig med riksadvokaten i at det er grunn til å se nærmere på aktsomhetskravet i straffeloven §§ 237-239. Dette henger sammen med at det etter departementets syn kan være grunn til å vurdere i hvilken grad det bør kreves kvalifisert uaktsomhet for å anvende straff, og om mer uskyldig uaktsomhet heller bør møtes med andre reaksjoner. Flere av de mest praktiske livsområdene hvor uaktsom atferd kan føre til død eller alvorlig skade, blir regulert av særlovgivningen med varierende krav til aktsomhet. Det kan av den grunn være behov for å vurdere nærmere om det bør innføres et krav om grov uaktsomhet i straffeloven §§ 237-239. I denne vurderingen må hensynet til allmennprevensjon sees i forhold til bl.a. behovet for rettsharmoni. Departementet er også enig i at det kan være problematisk å domfelle for eksempel for uaktsomt drap der det bare er utvist simpel uaktsomhet, utelukkende fordi det ikke finnes noen alternative straffebud eller alternative sanksjoner mot den klanderverdige handling. Etter departementets vurdering bør disse spørsmålene vurderes av Straffelovkommisjonen. Kommisjonen har fått i oppdrag å utarbeide forslag til ny straffelov, og vurderer i den forbindelse hvilke straffebud som bør plasseres i straffeloven og hvilket skyldkrav som skal gjelde ved de enkelte straffebud.

Departementet viser for øvrig til forslaget om endring av §§ 238 og 239 med merknadene til forslaget i pkt. 10.3.6 nedenfor.