6 Enkelte spørsmål om varetektsfengsling

6.1 Forslaget i høringsbrevet

Departementet viste i høringsbrevet (side 35) til at mistenkte, dersom vilkårene i straffeprosessloven §§ 171 eller 172 er oppfylt, kan pågripes og varetektsfengsles. Det gjelder også de som antas å være strafferettslig utilregnelige, dersom det er reist eller er sannsynlig at det vil bli reist sak om strafferettslig særreaksjon, jf. straffeprosessloven § 171 annet ledd.

Det het videre om varetektsfengsling av sinnslidende og psykisk utviklingshemmete (høringsbrevet side 35):

«Fengselsreglementet fastsetter at varetektsfengslede personer skal settes inn i krets- eller hjelpefengsler, jf. reglementet § 22.5. Personer som er sinnslidende kan i stedet innlegges på psykiatrisk sykehus såfremt vilkårene i psykisk helsevernloven er oppfylt, jf. fengselsloven § 55 jf. § 32 første ledd. Tilsvarende muligheter finnes ikke for psykisk utviklingshemmete. Ofte anses imidlertid fengsel for å passe dårlig for psykisk utviklingshemmete lovbrytere. (Domfelte i denne kategorien anses i en del tilfeller som soningsudyktige, jf. straffeprosessloven § 459 første ledd. Se f. eks. Ståle Eskeland: Fangerett (2. utgave, Oslo 1989) side 166.) Varetektsfengsling vil i slike tilfeller lett kunne fremstå som et meget sterkt inngrep som man i det lengste søker å unngå. På den annen side vil det, der den siktede representerer en fare for omgivelsene, være uforsvarlig å løslate vedkommende.»

Departementet viste til at problemstillingen har fremtvunget en debatt om hvordan man kan forene hensynet til den psykisk utviklingshemmetes krav på human behandling, etter blant annet konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 10, med hensynet til omgivelsenes sikkerhet. Departementet ga for øvrig uttrykk for at spørsmålet ikke er begrenset til å gjelde psykisk utviklingshemmete (høringsbrevet side 35). Også andre, f.eks. meget unge eller meget gamle lovbrytere, kan være i en parallell situasjon.

I høringsbrevet uttalte departementet at spørsmålet må ses i sammenheng med den ordningen som er etablert i noen kommuner for enkelte psykisk utviklingshemmete med sikringsdom. Spørsmålet var etter departementets syn blant annet om slike eller beslektede ordninger kan og bør brukes som et alternativ til varetektsfengsel overfor personer som kan gis et slikt tilbud, og hvor opphold i fengsel anses for å være svært uheldig (høringsbrevet side 35).

Departementet redegjorde deretter for straffeprosessloven §§ 188 jf. 181 på denne måten (høringsbrevet side 36):

«Etter straffeprosessloven §§ 188 jf. 181 kan retten i stedet for fengsling treffe beslutning om forføyning som nevnt i § 181 (plikt til å fremstille seg for politiet til bestemte tider eller ikke forlate et bestemt oppholdssted eller andre vilkår, så som innlevering av pass, førerkort, sjøfartsbok, fartsbevis eller liknende), eller sikkerhetsstillelse ved kausjon, deponering eller pantsettelse. Et spørsmål er om retten i medhold av denne bestemmelsen kan fastsette vilkår om at en siktet skal kunne holdes tilbake mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse - og om dette i så tilfelle skal kunne gjelde også i institusjon eller bolig hvor man ellers ikke har hjemmel til slik frihetsberøvelse (se f. eks. sosialtjenesteloven § 7-9, som fastsetter uttrykkelig at beboerne skal kunne bevege seg fritt i og utenfor institusjoner og boliger med heldøgns omsorgstjenester som er omfattet av sosialtjenesteloven).

Hvorvidt retten har en slik kompetanse, er etter det departementet kjenner til ikke behandlet i Høyesterett, og heller ikke i litteraturen. Det forutsettes imidlertid enkelte steder at den siktede i stedet for å varetektsfengsles, kan undergis tilsyn som innebærer at han eller hun ikke har sin frihet, se f. eks. Bratholm: Strafferett og samfunn (Oslo 1980) side 603.

Det kan anføres at når retten kan gjøre det mer, å varetektsfengsle vedkommende, bør den kunne gjøre det mindre, nemlig bestemme at den domfelte utenfor fengsel skal undergis tiltak som innebærer at han eller hun ikke har sin fulle frihet. Forutsetningen må være at den etat eller enhet som er ansvarlig for å iverksette tiltakene samtykker, og at opplegget for den siktede fremstår som et bedre alternativ enn varetektsfengsel. Mot dette kan det imidlertid anføres at det fra et rettssikkerhetssynspunkt er uheldig om frihetsberøvelse skal kunne foretas i institusjoner eller boliger som ikke er tilrettelagt for det, av personer som ikke ellers har dette som del av sine arbeidsoppgaver, og uten at det foreligger et regelverk som regulerer dette. Det kan i forlengelsen av dette anføres at frihetsberøvelse er så inngripende at det kun kan skje i henhold til klare regler, ikke bare om vilkårene for å frihetsberøve, men også om gjennomføringen av frihetsberøvelsen.»

Departementet konkluderte med at det i medhold av straffeprosessloven § 188 jf. 181 antakelig er, og også bør være, adgang til å fastsette som vilkår at den siktede i stedet for varetektsfengsel skal kunne holdes tilbake i bolig eller institusjon utenfor fengselsvesenet (høringsbrevet side 36).

For at det skal komme tydelig fram av § 188 at det kan fastsettes vilkår som nevnt, foreslo departementet at det føyes til i § 188 at retten kan fastsette at en siktet i stedet for å bli varetektsfengslet skal kunne holdes tilbake mot sin vilje eller hentes tilbake ved unnvikelse, hvis den siktede har eller får plass i en institusjon eller kommunal boenhet og den ansvarlige for boligen samtykker.

6.2 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser er generelt positive til forslaget om å uttrykkelig hjemle adgangen til å beslutte varetektssurrogat. Det er: Kommunal- og regionaldepartementet, Borgarting lagmannsrett, riksadvokaten, Oslo politidistrikt, Drammen kommune, Lyngdal kommuneog Fagnettverksprosjektet for kommuner med psykisk utviklingshemmede med sikringsdom. Lyngdal kommune og Fagnettverksprosjektet for kommuner med psykisk utviklingshemmede med sikringsdomforutsetter at staten finansierer slike tiltak.

Lyngdal kommune og Fagnettverksprosjektet for kommuner med psykisk utviklingshemmede med sikringsdom understreker at det må avklares hvem som skal ha det faglige og sikkerhetsmessige ansvaret for ordningen. Fagnettverksprosjektet for kommuner med psykisk utviklingshemmede med sikringsdom mener det bør være naturlig å trekke inn Kriminalomsorg i frihet i forbindelse med etableringen av en slik ordning. Kommunal- og regionaldepartementet forutsetter at statlige myndigheter påtar seg ansvaret for siktede under opphold i en institusjon eller i en kommune.

6.3 Departementets syn nå

Departementet går inn for å endre straffeprosessloven § 188, men har utformet forslaget noe annerledes enn i høringsbrevet. Departementet foreslår at det går uttrykkelig fram av straffeprosessloven § 188 at retten kan beslutte at varetekt kan utholdes i en institusjon eller i en kommunal boenhet.

Det foreslås også å uttrykkelig presisere at dette bare kan skje dersom institusjonen eller kommunen samtykker. For siktede som er psykisk utviklingshemmete og antas å være utilregnelige, kan retten beslutte at varetekt skal utholdes i en fagenhet for tvungen omsorg. Fagenheten er forpliktet til å ta imot slike siktede.

Departementet viderefører forslaget om at institusjonen/kommunen kan holde den siktede tilbake mot sin vilje og hente ham eller henne ved unnvikelse.

Staten v/Sosial- og helsedepartementet finansierer slike tiltak. Politiet har ansvaret for sikkerheten.