4 Forholdet til menneskerettighetene

I Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) ble det foretatt en juridisk vurdering og gjennomgang av forholdet mellom lovforslaget til kapittel 6A (Ot.prp. nr. 58, 1994-95) og menneskerettskonvensjonene. Forholdet til Den europeiske menneskerettskonvensjonen (forkortet EMK) ble spesielt vurdert. De aktuelle artiklene i EMK er artikkel 3, 5, 8, 13 og 14. Som nevnt i punkt 1.2, ble det konkludert med at det kunne reises tvil om en av bestemmelsene i forslaget var i samsvar med EMK artikkel 8. Denne bestemmelsen ble derfor trukket fra forslaget. For øvrig var konklusjonen at lovforslaget ikke var i strid med EMK eller andre konvensjoner eller rekommandasjoner.

Ved lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven), ble enkelte av menneskerettskonvensjonene, blant annet EMK, inkorporert i norsk lovgivning, jf. også Grunnloven § 110 c om statens plikt til å respektere og sikre menneskerettighetene.

Etter departementets vurdering medfører ikke departementets forslag til endringer av gjeldende regler endret vurdering i forhold til menneskerettighetene. Endringene innebærer snevrere adgang til å bruke tvang eller makt. Atferdsendrende tiltak er ikke foreslått videreført som egen kategori, men foreslått begrenset til å gjelde opplæring og trening i tiltak for å dekke tjenestemottakerens grunnleggende behov.

Rådet har viet forholdet til menneskerettighetene spesiell oppmerksomhet og har uttalt følgende:

«Rådet har drøftet forholdet til menneskerettighetene på en rekke møter med representanter for myndigheter og fagmiljøer, og også med menneskerettighetseksperter i Norge og i de andre nordiske land. Også menneskerettighetsorganer i Europarådet har vært konsultert.

Under disse drøftelsene har det ikke fremkommet vesentlige prinsipielle innvendinger mot den reguleringsformen som er valgt i Norge. Tvert i mot har det vært påpekt at et slikt opplegg med omfattende saksbehandling, sterke begrensninger med hensyn til hvilke former for tvang som er akseptabel, streng tolking av nødvendighetskriteriet og klare krav om utprøving av alternative løsninger basert på frivillighet, også kunne tenkes å være nyttig for å motvirke overgrep overfor andre utsatte grupper.

Rådet har registrert at den reguleringsformen som er valgt i kap. 6A, har virket positivt. Bevisstheten omkring de etiske betenkelighetene ved bruk av tvang og makt, nødvendigheten av å se tjenestemottakerenes situasjon og anerkjennelsen av deres rett til selvbestemmelse, er blitt større. Dette er utvilsomt en konsekvens av disse reglene, og Rådets vurdering er derfor at denne form for regulering i seg selv ikke er i strid med Norges menneskerettslige forpliktelser forutsatt at de praktiseres lojalt i forhold til det uttalte formål, nemlig å erstatte tvang med frivillighet så langt som overhodet mulig.

Det kan nevnes at lovregulering åpner for muligheter til å få en rettslig prøving av vedtakene, jf. kravet i EMK artikkel 6.»

Rådet uttaler også følgende i sin rapport:

«Rådet vil i utgangspunktet understreke at lovregler som åpner adgang til å bruke tvang og makt i tjenestene til overfor en utsatt gruppe som dette, krever spesiell årvåkenhet for å redusere risikoen for at loven i forhold til den enkelte bruker anvendes på en måte som krenker den enkeltes menneskeverd og menneskerettigheter. Også for de ansatte i omsorgsapparatet, er det viktig at reglene så langt som mulig trekker opp klare grenser mot de former for behandling og omsorg som ikke kan aksepteres.

Samtidig er det åpenbart at en lovregulering i seg selv ikke er tilstrekkelig til å verne mennesker med psykisk utviklingshemming mot krenkende behandling eller andre former for overgrep. Den viktigste beskyttelse ligger i verdier og holdninger hos den enkelte medarbeider både hos lederne og dem som har daglig omsorg og kontakt med den enkelte bruker.»

Departementet slutter seg til disse vurderingene.