5 Forholdet til annet regelverk

5.1 Forholdet til regelverk for demente

Sosialdepartementet sendte i mai 2002 høringsnotat om lov om rettigheter for og begrensning og kontroll med bruk av tvang m.v. overfor personer med demens ut på høring.

Til tross for store ulikheter mellom de to brukergruppene, både når det gjelder behov for tjenester og tradisjoner i tjenesteytingen, er problemstillingene knyttet til manglende samtykke og bruk av tvang i stor utstrekning de samme. Det er derfor lagt til grunn at departementet vil se oppfølgingen av høringsnotatet for demente i sammenheng med evalueringen av sosialtjenesteloven kapittel 6A .

Rådet for kapittel 6A har tatt til orde for egen lovregulering for hver av de to gruppene. Rådet har uttalt at det frykter at felles regelverk vil kunne svekke rettssikkerheten til tjenestemottakere med utviklingshemming og utfordrende atferd.

Et flertall av høringsinstansene mener at vi på sikt bør ha et felles regelverk om bruk av tvang for psykisk utviklingshemmede og demente. Et mindretall, herunder Norsk Forbund for Utviklingshemmede, Norsk Helse- og Sosialforbund og Norsk Kommuneforbund, har uttalt at de er imot felles regelverk for disse gruppene.

Departementet vil vurdere muligheten for et felles regelverk i det videre arbeidet med oppfølging av høringsnotatet med forslag til regler om bruk av tvang overfor demente. Se også punkt 7.8 om virkeområdet og kapittel 9 om evaluering.

5.2 Revisjon av umyndiggjørings- og vergemålslovgivningen

Umyndiggjøringsloven er fra 1898 og vergemålsloven fra 1927, og begge lovene har bare i begrenset grad vært gjenstand for revisjon. Det er nødvendig med en grunnleggende gjennomgang og modernisering av denne lovgivningen for å bedre rettssikkerheten til dem som disse lovene tar sikte på å beskytte, og for å få mer hensiktsmessige og tidsmessige ordninger. Justisdepartementet har derfor oppnevnt et utvalg til å revidere umyndiggjørings- og vergemålslovgivningen. Følgende framgår av utvalgets mandat:

«Utvalget skal foreta en generell og prinsipiell vurdering av lovgivningen om umyndiggjøring og vergemål, og skal foreslå en ny lov til avløsning av lov 28. november 1898 om umyndiggjørelse og lov 22. april 1927 nr. 3 om vergemål for umyndige. Målet for endringene skal være at reglene på best mulig måte skal ivareta umyndiges og andre berørtes integritet, hensynet til rettssikkerhet og hensynet til å sikre en forsvarlig forvaltning av økonomiske forhold for den som ikke har forutsetninger for å gjøre det selv.

Dagens ordning er særlig innrettet for å ivareta personens økonomiske forhold. Det er i dag ofte like viktig å ivareta personens behov for representasjon overfor offentlig forvaltning. De nye reglene skal derfor også omfatte representasjon overfor det offentlige for å ivareta personens interesser, både økonomisk, i forhold til behovet for omsorgstjenester, og i forhold til andre typer offentlige tilbud og ytelser. (...) Utvalget skal avgi sin utredning innen 1. juli 2003.»

5.3 Bruk av tvang for å gjennomføre helsehjelp

Sosialtjenesteloven kapittel 6A regulerer ikke bruk av tvang for å gjennomføre medisinsk undersøkelse og behandling, herunder tannbehandling, jf. kapittel 11, merknader til kommunehelsetjenesteloven § 6-10.

Behovet for bruk av tvang for å gjennomføre helsehjelp har vært påpekt fra flere hold i forbindelse med praktiseringen og evalueringen av kapittel 6A. Helsepersonelloven § 7 pålegger helsepersonell en plikt til å gi «påtrengende nødvendig» helsehjelp (fare for liv eller fare for alvorlig forverring av en helsetilstand), selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen. Ut over disse situasjonene finnes det ikke hjemmel for å gi nødvendig helsehjelp til personer som motsetter seg dette.

Etter departementets vurdering er det nødvendig å utrede problemstillingene knyttet til bruk av tvang for å gjennomføre helsehjelp nærmere. Problemstillingene oppstår ikke bare i forhold til personer med utviklingshemning, men generelt i forhold til pasienter som motsetter seg helsehjelp og ikke forstår konsekvensene av dette, herunder personer med demens. Problemstillingene er i utgangspunktet knyttet til all form for helsehjelp, også tannhelsetjeneste.

Helsedepartementet arbeider nå med utkast til regelverk om medisinsk behandling uten samtykke, som vil gjelde flere grupper pasienter uten samtykkekompetanse. Dette utkastet vil bli utformet under en samordnet prosess, der Helsedepartementet vil samarbeide med Sosialdepartementet med sikte på sammenheng med regelverk for personer med demens og personer med psykisk utviklingshemning. Det tas sikte på å fremme en proposisjon om medisinsk behandling uten samtykke i 2004.

5.4 Behov for bedre harmonisering av den kommunale helse- og sosiallovgivningen

Kommunenes ansvar for pleie- og omsorgstjenester er dels regulert i sosialtjenesteloven og dels i kommunehelsetjenesteloven. Tjenester som langt på vei skal dekke de samme behovene, kan ytes etter begge lovene avhengig av hvordan kommunene har organisert pleie- og omsorgstjenestene sine. Rettigheter og klageadgang er regulert i ulike lover; sosialtjenesteloven, kommunehelsetjenesteloven, pasientrettighetsloven og helsepersonelloven. Hensynet til likebehandling og muligheten for et samordnet og helhetlig tjenestetilbud tilsier at regelverket bør harmoniseres bedre. Regjeringen har på denne bakgrunn nedsatt et lovutvalg som skal utrede og foreslå bedre harmonisering av den kommunale helse- og sosiallovgivningen, jf. kgl.res. av 21. mars 2003.

Samtykke og representasjon

Utgangspunktet er at det kreves samtykke til tiltak som settes i verk som ledd i behandling, pleie og omsorg.

Når det gjelder helsehjelp, er hovedregelen om samtykke lovfestet i pasientrettighetsloven § 4-1. Kapittel 4 i pasientrettighetsloven inneholder regler om samtykkets form, hvem som har samtykkekompetanse og representasjonsregler (samtykke fra representant) i de tilfellene pasienten ikke har samtykkekompetanse. Psykisk utviklingshemning er særskilt nevnt i § 4-3 annet ledd som en grunn til at samtykkekompetansen kan bortfalle helt eller delvis. Representasjonsreglene gjelder ikke helsehjelp som pasienten motsetter seg, hvis ikke dette følger av særlige lovbestemmelser.

Tilsvarende regler om samtykke og representasjon er ikke lovfestet for sosialtjenesten. For sosialtjenesten, som for helsetjenesten, må det foreligge et rettslig grunnlag for tjenesteytingen. Tjenestemottakerens samtykke er et nødvendig grunnlag med mindre det finnes et annet rettsgrunnlag. Reglene i sosialtjenesteloven kapittel 6A er et slikt grunnlag.