10 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslagene

10.1 Til utkast til lov om Schengen informasjonssystem (SIS)

Til § 1 Formål og definisjon

Paragrafen er en innledende bestemmelse som klargjør formålet med loven og gir en oversikt over hva Schengen informasjonssystem (SIS) er og hvordan det er adgang til å bruke systemet. Departementet viser til drøftelsen under punkt 6.4.2 i de alminnelige merknadene.

Første ledd presiserer at formålet med loven er å regulere behandlingen i Norge av opplysninger innenfor SIS. Dette omfatter både behandlingen av opplysninger der Norge er innmeldende part og behandlingen i Norge av opplysninger som er lagt inn av andre stater. Et sentralt formål med loven er å ivareta personvernhensyn, og dette er særskilt presisert i bestemmelsen.

Bestemmelsene i den norske loven vil bare kunne få virkning i Norge. Som følge av at en stor del av de foreslåtte reglene bygger på krav som finnes i Schengenkonvensjonen, vil likevel tilsvarende regulering, bl.a. i forhold til personvern, finnes i de øvrige statene som er med i Schengensamarbeidet.

Annet ledd gir en kort oversikt over oppbygningen av SIS. Departementet viser til redegjørelsen under punkt 6.2 i de alminnelige merknadene.

Tredje ledd presiserer at informasjonssystemet bare gir mulighet for registrering innenfor formål som er særskilt angitt i loven §§ 7 til 9. Bare offentlige myndigheter som er angitt i §§ 12 og 13 har adgang til registrerte opplysninger, og opplysningene kan bare benyttes til å ivareta de formål som følger av loven.

Til § 2 Ansvaret for registeret. SIRENE

Bestemmelsen regulerer i samsvar med konvensjonens artikkel 108 hvem som har hovedansvaret for den nasjonale delen av SIS. Departementet viser til punkt 6.4.4 i de alminnelige merknadene.

Hovedansvaret for driften av den norske delen av SIS er tillagt Kriminalpolitisentralen som det organ der den norske SIRENE-funksjonen skal plasseres. Det er kun SIRENE som kan foreta registreringer i SIS. I tillegg utøver SIRENE de funksjonene som er lagt til SIRENE-kontorene i henhold til SIRENE-håndboken. Som en følge av dette er Kripos registeransvarlig for SIS.

En vesentlig oppgave for SIRENE er informasjonsutveksling, både i forhold til norske myndigheter som har adgang til opplysninger i SIS og i forhold til andre konvensjonsparter. Det må utveksles informasjon før det kan foretas en registrering i SIS, og det må ofte utveksles informasjon i etterkant. Det siste vil for eksempel være aktuelt hvis en person pågripes i utlandet på bakgrunn av en norsk etterlysning i SIS. Det er da SIRENE som skal fremskaffe og oversende den dokumentasjon som er nødvendig for at påtalemyndigheten i det land det gjelder skal kunne vurdere opprettholdelse av pågripelsen. Det kan også være behov for formidling av annen informasjon som er nødvendig for politiets etterforskning, slik som foto og fingeravtrykk.

Tredje punktum pålegger SIRENE å foreta kvalitetskontroll av de opplysninger som skal legges inn. Denne kontrollen omfatter både riktigheten av opplysningene og at vilkårene for registrering er oppfylt. Med «vilkårene» siktes det for det første til de generelle vilkårene for registrering jf. § 5 om at registrering må være besluttet av kompetent myndighet samt at registrering er nødvendig for å oppnå ett av de formålene som er nevnt i §§ 7 - 9. Dernest siktes det til de mer spesielle vilkårene i §§ 7 - 9. Dersom politiet f.eks. beslutter registrering av en anmodning om observasjon eller målrettet kontroll, må SIRENE kontrollere om vilkåret i § 8 om «særdeles alvorlige straffbare handlinger» foreligger. Dersom SIRENE mener at vilkårene for registrering ikke er oppfylt, skal registrering nektes.

Kontrollfunksjonen omfatter imidlertid ikke selve grunnlaget for vedtaket eller tiltaket som ønskes registrert. SIRENE skal således ikke kontrollere om en pågripelsesbeslutning eller et utvisningsvedtak er hjemlet i henholdsvis straffeprosessloven eller utlendingsloven.

SIRENE må også kontrollere om andre konvensjonsparters anmodninger om tiltak er i samsvar med norsk lovgivning med henblikk på å vurdere om det er nødvendig å reservere seg mot å gjennomføre tiltaket, jf. f.eks. konvensjonens artikkel 95 nr. 3. Anmodninger om tiltak som krever påtalemessige beslutninger må oversendes lokal påtalemyndighet, som må undersøke om vilkårene etter norsk straffe- og straffeprosesslovgivning er oppfylt. Dersom dette er tilfelle må påtalemyndigheten treffe den påtalemessige beslutningen det er anmodet om og sørge for at tiltaket blir gjennomført. Dersom påtalemyndigheten mener at vilkårene ikke er oppfylt, skal saken sendes tilbake til Kripos som da vil legge inn melding om reservasjon.

Til § 3 Informasjonssikkerhet

Første ledd pålegger både den registeransvarlige og dennes databehandler gjennom planlagte og systematiske tiltak å sørge for at personopplysningene i SIS til enhver tid er underlagt tilfredsstillende informasjonssikkerhet, jf. også artikkel 118 i konvensjonen. Bestemmelsen bygger i stor utstrekning på prinsipper som er nedfelt i retningslinjer som Datatilsynet har utarbeidet om sikring av personopplysninger.

Tilfredsstillende informasjonssikkerhet forutsetter etablering av både organisatoriske og tekniske sikkerhetstiltak.

Første ledd angir sikkerhetsstandarder i form av krav til konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet. Hva som skal til for å tilfredsstille disse kravene avhenger særlig av hvilke trusler personopplysningene blir utsatt for.

Kravet til «konfidensialitet» skal sikre at informasjon ikke blir gjort tilgjengelig for uvedkommende. Det betyr at personopplysningene skal være beskyttet mot uautorisert innsyn under behandlingen, f.eks. ved bruk eller lagring.

I kravet til «integritet» ligger at informasjon ikke skal kunne endres utilsiktet eller av uvedkommende.

Kravet til «tilgjengelighet» skal sikre at personopplysningene er tilgjengelige for rettmessige brukere når de har behov for det for å kunne utføre sine oppgaver.

Den registeransvarlige skal etablere og holde vedlike planlagte og systematiske sikkerhetstiltak for å oppnå de kravene som bestemmelsen oppstiller. I dette ligger for det første at den registeransvarlige må klarlegge hvilke krav som stilles til sikkerheten, jf. ovenfor. Med bakgrunn bl.a. i formålet med registreringen og behandlingen av opplysningene i SIS må det utføres risikoanalyser og utarbeides mål og strategi for å etablere en tilfredsstillende informasjonssikkerhet. Ved risikoanalysen må man vurdere personopplysningenes antall og art opp mot mulige trusler mot informasjonssikkerheten f.eks. i form av menneskelige feil, feil i programvare eller fysisk påvirkning.

På grunnlag av risikoanalysen må det foretas en vurdering av hvilke tiltak som må til for å oppfylle lovens krav om tilfredsstillende sikkerhet, såvel av teknisk som organisatorisk art. Det bør også lages rutiner for hvordan tiltakene skal evalueres.

Annet ledd bestemmer for det første at sikkerhetstiltakene skal dokumenteres og være tilgjengelige for medarbeiderne hos den registeransvarlige. Det vil være de medarbeiderne som er autorisert for å arbeide med SIS som skal ha adgang til dokumentasjonen. Dokumentasjonen skal også gi grunnlag for kontroll og skal derfor være tilgjengelig for Datatilsynet. Datatilsynet vil også kunne kontrollere om dokumentasjonen av sikkerhetstiltakene er god nok. I medhold av fjerde punktum skal ansatte i Datatilsynet som får tilgang til opplysningene om sikkerhetstiltak hindre at andre får tilgang til opplysningene.

Tredje ledd slår fast at den registeransvarlige skal sørge for at databehandlere eller andre som får oppgaver knyttet til informasjonssystemet oppfyller kravene til informasjonssikkerhet i første og annet ledd. Dette vil f.eks. være aktuelt i forhold til servicepersonell som utfører reparasjon eller vedlikehold på datamaskinutstyr.

Til § 4 Internkontroll

Første leddpålegger den registeransvarlige å etablere rutiner for å sikre at de kravene som loven stiller til behandling av opplysninger i SIS blir etterlevet. Det samme gjelder vilkår eller pålegg som Datatilsynet måtte fastsette med hjemmel i § 23.

Internkontrolltiltakene skal kontrolleres og være tilgjengelige for medarbeiderne hos den registeransvarlige og databehandleren, jf. annet ledd.Det er tilstrekkelig at dokumentasjonen er tilgjengelig for medarbeiderne i den grad tilgang er nødvendig for at den enkelte medarbeider skal kunne utføre sine pålagte oppgaver. Det er også en forutsetning at medarbeiderne er autorisert for å behandle opplysninger i SIS.

Dokumentasjonen som kreves i henhold til denne bestemmelsen skal også være tilgjengelig for tilsynsmyndigheten, jf. § 22 første ledd. Internkontrollsystemet og dokumentasjonen må ajourføres fortløpende etter som forholdene endrer seg.

Til § 5 Generelle vilkår for registrering

Bestemmelsen regulerer hvilke generelle vilkår som må være oppfylt for at de ulike kategorier meldinger kan registreres. Departementet viser til punkt 6.2.2 og 6.4.3 i de alminnelige merknader.

Første ledd gjennomfører konvensjonens artikkel 94 nr. 1 og gir anvisning på at opplysninger som nevnt i § 6 bare kan registreres når det er nødvendig for å oppnå et av formålene i §§ 7 - 9. Bestemmelsen inneholder således begrensninger både med hensyn til arten av opplysninger og for hvilke formål opplysningene kan registreres. Dette innebærer for det første at det bare kan registreres slike opplysninger som er oppregnet i § 6. Andre opplysninger enn nevnt der er det ikke adgang til å registrere i SIS. Dernest skal opplysningene bare registreres for å oppnå et av de formålene som er angitt i §§ 7 - 9. Som følge av dette kan det overhodet ikke foretas registreringer som har andre formål enn de som fremgår av loven. Nødvendighetskriteriet knytter seg til sammenhengen mellom de opplysningene som kan registreres og det formålet de skal registreres for. Dersom man f.eks. etterlyser et vitne i medhold av § 7 nr. 4 fordi man ikke kjenner til vedkommendes oppholdssted, er det bare adgang til å registrere slike opplysninger som er nødvendige for å få kjennskap til vedkommendes adresse. Det vil f.eks. ikke være nødvendig å registrere om vedkommende har særlige fysiske kjennetegn jf. § 6 bokstav b.

Det skal i hvert enkelt tilfelle foretas en konkret vurdering om sakens betydning tilsier at opplysningene registreres i SIS. Dette innebærer at det ikke skal være noen automatikk i at registreringen foretas, selv om vilkårene for å registrere i og for seg er oppfylt. Det vil for eksempel normalt være unødvendig å registrere en melding om en person som skal vitne i en sak som gjelder en forseelse.

Annet ledd gir anvisning på hvem som kan beslutte registrering. Samtidig reguleres fremgangsmåten ved registrering og ansvarsforholdene mellom den myndighet som beslutter registrering og den registeransvarlige (SIRENE). Med «kompetent» myndighet siktes det til den myndighet som har kompetanse til å treffe de typer beslutninger som danner grunnlaget for registreringen. Dersom man f.eks. ønsker å anmode et annet Schengen-land om å pågripe en person, må beslutningen om registrering av pågripelsesbegjæringen treffes av en tjenestemann med påtalekompetanse. Likeledes må beslutning om registrering av en melding i tilknytning til et vedtak om innreiseforbud besluttes av kompetent utlendingsmyndighet. Etter at slik beslutning er truffet, sendes meldingen til SIRENE, enten via ELYS (Etterlysningssystem) eller FREMKOM (Fremmedkontrollregister). Bestemmelsen pålegger den registeransvarlige å kontrollere meldingen før den legges inn i SIS. Den registeransvarlige må kontrollere om meldingen fyller vilkårene for registrering. Dette innebærer at Kripos må kontrollere om beslutningen er truffet av kompetent myndighet, om meldingen inneholder opplysninger som det er adgang til å registrere i medhold av § 6 og om det er nødvendig å registrere disse, samt om vilkårene i §§ 7 - 9 er oppfylt. I tillegg må Kripos vurdere om sakens betydning tilsier registrering. Kontrollansvaret omfatter ikke de materiellrettslige vilkårene for selve beslutningen. Kripos kan f.eks. ikke overprøve om straffeprosesslovens vilkår for pågripelsesbegjæringen er oppfylt.

Dersom Kripos mener at ett eller flere av vilkårene for registrering ikke er oppfylt, skal registrering i SIS nektes. I hvilken grad en slik beslutning kan påklages og hvem som er klageinstans vil bli regulert ved forskrift, jf. § 25 bokstav a.

Tredje ledd gjennomfører konvensjonens artikkel 95 nr. 2. Bestemmelsen gir anvisning på at det ved anmodninger om pågripelse etter § 7 nr. 1 også må kontrolleres om loven i det land som anmodes om å foreta pågripelsen, hjemler pågripelse i det aktuelle tilfellet. Hvem som skal utføre denne kontrollen og omfanget av kontrollplikten vil nærmere bli regulert ved forskrift.

Til § 6 Opplysninger som kan registreres

Første ledd gjennomfører konvensjonens artikkel 94 nr. 3 og gir en uttømmende oppregning av de typer opplysninger som kan registreres om personer. Dette innebærer at det ikke er anledning til å registrere andre opplysninger i SIS enn de som er nevnt der. I henhold til artikkel 94 nr. 3 i konvensjonen skal det under ingen omstendighet registreres opplysninger om rasemessig tilhørighet, religiøs og politisk oppfatning, helsemessige forhold eller seksuell legning. Som det er redegjort for under punkt 6.4.3 i de generelle merknadene har ikke departementet funnet det hensiktsmessig å innta denne presiseringen i lovteksten.

Opplysninger som nevnt under bokstavene a til f er rene saksopplysninger, så som navn, fødselsdato mv. Opplysninger som nevnt under bokstavene g og h vil være basert på vurderinger fra de registrerende myndigheters side. I SIS skal det imidlertid kun registreres at vedkommende f.eks. anses som voldelig, uten å beskrive nærmere hvilke forhold som danner grunnlaget for denne karakteristikken. Slike opplysninger vil eventuelt kunne oversendes i form av supplerende opplysninger, som ikke skal formidles via SIS, jf. § 11. I henhold til bokstavene i og j kan man registrere hva som er begrunnelsen for meldingen og hvilke tiltak som skal iverksettes.

I bestemmelsens annet ledd, som tilsvarer konvensjonens artikkel 100 nr. 3 gis det en oversikt over hvilke gjenstander som kan registreres.

Til § 7 Vilkår for å registrere opplysninger om personer

Bestemmelsen gjennomfører konvensjonens artikler 95 nr. 1, 96, 97 og 98 og regulerer nærmere de formålene som berettiger registrering i SIS. Departementet viser til kapitlene 6.2.2 og 6.4.3 i de alminnelige merknadene.

Bestemmelsen regulerer fire ulike kategorier meldinger.

Meldinger etter nr. 1 gjelder registreringer der personer ettersøkes med henblikk på pågripelse og utlevering. Konvensjonens artikkel 95 stiller ikke opp noen nærmere vilkår for når en slik begjæring kan registreres. I utgangspunktet kan det derfor ikke stilles særlige krav med hensyn til sakens alvor eller omfang for at registrering kan foretas. Her vil imidlertid de generelle vilkårene i § 5 kunne få betydning, hvoretter det skal vurderes om den konkrete sakens betydning tilsier at meldingen registreres.

Når den registeransvarlige legger inn melding om pågripelse, skal det i henhold til konvensjonens artikkel 95 nr. 2 samtidig med meldingen bl.a. oversendes opplysninger om hvilken myndighet som har besluttet pågripelsen og gis en nærmere beskrivelse av det straffbare forhold som ligger til grunn for meldingen. Disse opplysninger skal sendes til den eller de konvensjonsparter som er bedt om å foreta pågripelsen. De medfølgende opplysningene skal ikke registreres i SIS, og er således ikke underlagt bestemmelsene i SIS-loven, jf. § 11.

Nr. 2 omhandler registrering av personer med henblikk på innreisenektelse. Adgangen til å registrere slike meldinger er direkte knyttet til reglene om innreiseforbud i utlendingsloven. Departementet viser til punkt 6.4.3.4 i de alminnelige merknadene. Med personer menes utlendinger som ikke omfattes av EØS-avtalen, idet utlendingsloven § 29 bare gjelder utvisning av ikke EØS-borgere, jf. utlendingsloven § 48 første ledd og § 58. For å kunne foreta en slik registrering må ett av vilkårene som nevnt under nr. 2 bokstav a eller b være oppfylt. Vilkåret etter bokstav a er at det er truffet utvisningsvedtak i henhold til utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a som bygger på at utlendingen grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i utlendingsloven eller at utlendingen unndrar seg gjennomføring av vedtak som innebærer at vedkommende skal forlate riket. I tillegg kreves det at vedtaket fortsatt er gjeldende, slik at vedtak som senere er omgjort eller der effektuering av vedtaket senere er blitt utsatt eller suspendert ikke kan registreres. Vilkåret etter bokstav b er at det er truffet utvisningvedtak i henhold til utlendingsloven § 29 første ledd bokstav b, c eller d, og som bygger på at vedkommendes opphold i landet kan utgjøre en fare for den offentlige orden eller sikkerhet eller statens sikkerhet. På samme måte som ved registrering i henhold til nr. 2 bokstav a forutsetter registrering i tillegg at vedtaket fortsatt er gjeldende.

Nr. 3 hjemler for det første adgang til å registrere savnede personer. Her siktes det til personer som uten forklaring er forsvunnet. Bestemmelsen gir også adgang til å registrere opplysninger om personer som av hensyn til sin egen sikkerhet eller for å forebygge farer må bringes i midlertidig forvaring. Denne bestemmelsen tar hovedsakelig sikte på mindreårige eller personer med alvorlige psykiatriske lidelser, som må antas ikke å kunne ta vare på seg selv eller som utviser voldelig atferd. Formålet med registreringen må være å bringe dem midlertidig i forvaring.

Registrering i henhold til nr. 4 kan bare finne sted dersom vitnet eller personen som skal innstevne har ukjent oppholdssted, idet formålet med registreringen kun kan være å få kjennskap til vedkommendes oppholdssted eller bopel. Spesielt ved registrering av vitner bør det vurderes nøye om sakens betydning tilsier registrering, jf. § 5 første ledd.

Til § 8 Vilkår for å registrere opplysninger om personer og kjøretøyer med henblikk på observasjon og målrettet kontroll

Bestemmelsen gjennomfører konvensjonens artikkel 99, se også punktene 6.2.2.3 og 6.4.3 i de alminnelige merknadene.

Registrering av opplysninger om personer og gjenstander etter denne bestemmelsen kan bare foretas dersom formålet med meldingen er at en annen konvensjonspart skal foreta spaning eller målrettet kontroll. Sistnevnte begrep omfatter alle type kontroll, herunder ransaking og kroppsvisitering. Dersom tiltaket går ut på tvangsinngrep, må nødvendig påtalemessig beslutning foreligge.

Vilkårene for å registrere meldinger etter denne bestemmelsen er meget strenge. Anmodning om observasjon og målrettet kontroll kan etter nr. 1 bare registreres for å bekjempe straffbare handlinger eller for å forebygge trusler mot den offentlige sikkerhet. I tillegg følger det av bokstavene a og b at det enten må foreligge konkrete holdepunkter for å anta at vedkommende person planlegger å begå eller begår et større antall og særdeles alvorlige straffbare handlinger, eller at det ut fra en samlet vurdering av vedkommende person, særlig på grunnlag av tidligere begåtte straffbare handlinger, må antas at vedkommende også i fremtiden vil begå særdeles alvorlige straffbare handlinger. Vilkårene innebærer at det ikke er tilstrekkelig at den registrerte mistenkes for straffbare handlinger, men at disse må være av særdeles alvorlig art. Videre må det foreligge en vel begrunnet mistanke. Inn under begrepet «særdeles alvorlige straffbare handlinger» vil f.eks. falle terroristvirksomhet, grov voldskriminalitet og narkotikahandel. Det er ikke mulig å angi uttømmende hvilke straffebestemmelser som faller inn under dette vilkåret. Avgjørelsen om å registrere vil måtte foretas ut fra en konkret vurdering av det enkelte tilfellet.

I medhold av nr. 2 er det anledning til å registrere en melding om observasjon og målrettet kontroll når det foreligger konkrete holdepunkter for at opplysninger om tilholdssted, reiserute osv er nødvendige for å forebygge en alvorlig trussel fra vedkommendes side eller andre alvorlige trusler mot statens indre eller ytre sikkerhet. Det er ingen stor forskjell mellom nr. 1 og nr. 2, idet en person som er i politiets søkelys på grunn av særdeles alvorlige straffbare handlinger som nevnt i nr. 1 normalt også vil kunne representere en alvorlig trussel i henhold til nr. 2. Gjennomføring av målrettet kontroll i Norge, kan bare skje når dette har hjemmel i norsk lovgivning, se punkt 6.2.2.3 i de alminnelige merknader.

Til § 9 Vilkår for å registrere opplysninger om gjenstander

Bestemmelsen gjennomfører konvensjonens artikkel 100 nr. 1 og gir anvisning på at det kan registreres opplysninger om gjenstander, se også punkt 6.2.2.4 i de alminnelige merknadene. Formålet med registreringen må være å ta beslag i gjenstanden eller at den skal tjene som bevis i en straffesak. Ved siden av de tilfellene der gjenstanden skal brukes som bevis i en straffesak, vil det hovedsakelig være gjenstander som er stjålet som registreres for etterlysning. Hvilke gjenstander som det kan registreres opplysninger om, fremgår av § 6 annet ledd.

Til § 10 Begrenset adgang til å benytte opplysningene for andre formål

Bestemmelsen gjennomfører konvensjonens artikkel 102 nr. 3.

Første ledd gir anvisning på at opplysningene i SIS ikke kan benyttes til andre formål enn det som er fastsatt for den enkelte registrering i henhold til §§ 7 til 9, jf. artikkel 102 nr. 1 i konvensjonen. Dette innebærer for det første at opplysningene overhodet ikke kan brukes til andre formål enn de som er nevnt i §§ 7 - 9. Således kan opplysningene ikke brukes til forvaltningsmessige formål, bortsett fra i utlendingssaker der dette er særskilt hjemlet i § 12 første ledd bokstav b og § 13 første ledd bokstav c og som bygger på artikkel 102 nr. 4 i konvensjonen. Bestemmelsen i første ledd går imidlertid lenger, idet den slår fast at opplysninger som er lagt inn i SIS bare må brukes til det formål som er fastsatt for vedkommende melding i den bestemmelsen som hjemler registreringen. SIS-loven skiller med andre ord mellom de ulike kategorier av meldinger når det gjelder bruken av opplysningene. Dette betyr at man f.eks. i utgangspunktet ikke kan benytte opplysninger i en melding som er lagt inn med henblikk på å nekte en person innreise i medhold av § 7 nr. 2 for å sette i gang observasjon etter § 8. Formålet med meldingen er i dette tilfellet innreisenektelse, og opplysningene i meldingen kan utelukkende brukes for å oppnå dette formålet. Det er i denne sammenheng uten betydning at bruk av opplysninger med henblikk på observasjon i og for er ett av de formålene som er hjemlet i SIS-loven, idet anmodningen om observasjon hører under en annen kategori enn meldingen om innreiseforbud.

Annet ledd gjør unntak fra hovedregelen i første ledd og er i samsvar med konvensjonens artikkel 102 nr. 3. Unntaket tar bare sikte på de tilfellene der en konvensjonspart ønsker å gå fra en kategori meldinger over til en annen og gir ikke adgang til å bruke opplysningene til andre formål enn de som er hjemlet i SIS-loven. I medhold av denne bestemmelsen vil det f.eks. være adgang til å benytte opplysninger i en melding om innreisenektelse for å sette i gang observasjon. En slik bruk forutsetter imidlertid at visse vilkår er oppfylt. Det følger av oppregningen i annet ledd at man bare kan benytte opplysninger til et annet formål i den utstrekning det er nødvendig for å forebygge en overhengende fare for den offentlige orden og sikkerhet, en alvorlig trussel mot statens sikkerhet eller en alvorlig straffbar handling.

Dersom meldingen er lagt inn av en annen konvensjonspart, kreves det også at vedkommende konvensjonspart må ha gitt tillatelse til en slik bruk.

Enhver bruk av opplysninger som ikke er i samsvar med bestemmelsene i § 10 skal anses som misbruk, jf. også konvensjonens artikkel 102 nr. 5.

Til § 11 Overføring av opplysninger som ikke formidles via SIS

Bestemmelsen gir anvisning på at såkalte supplerende opplysninger som ikke skal formidles via SIS og som hentes fra andre politiregistre, reguleres av strafferegistreringsloven og personregisterloven, jf. også punkt 6.4.6 i de alminnelige merknadene. Dette er opplysninger som skal utleveres i tilknytning til innlagte meldinger i SIS. Hvilke opplysninger det her kan dreie seg om, fremgår i all hovedsak av konvensjonens artikkel 95 nr. 2 a - e og artikkel 99 nr. 4 a - g. Det er først og fremst i tilknytning til etterlysning av personer og gjenstander i forbindelse med straffbare handlinger behovet for overføring av supplerende opplysninger antas å ville melde seg. Her kan det være aktuelt å gi en nærmere beskrivelse av under hvilke omstendigheter den straffbare handlingen ble begått og hvilke følger den fikk. Herunder vil det også kunne oversendes opplysninger om andre personer og gjenstander.

Siden disse opplysningene ikke formidles via SIS, vil heller ikke SIS-lovens bestemmelser komme til anvendelse i disse tilfellene. Da opplysningene oftest vil gjelde forhold knyttet til straffbare handlinger, vil de som regel fra før være lagret i politiets arbeidsregistre. Også opplysninger om gjenstander vil kunne være registrert i politiets registre. Registrering, behandling og utlevering av slike opplysninger reguleres således hovedsakelig av strafferegistreringsloven.

Til § 12 Tilgang til SIS/bemyndigelse

Bestemmelsen gjennomfører konvensjonens artikkel 101 nr. 1. Departementet viser til punkt 6.4.7 i de alminnelige merknadene.

Første ledd gir anvisning på hvilke myndigheter som har on-line forbindelse til SIS.

Det er i utgangspunktet kun politimyndigheter som har tilgang til samtlige opplysninger i registeret, forutsatt at de har tjenstlig behov for dette. Utlendingsmyndighetene vil utelukkende kunne søke etter de opplysninger som er lagt inn i medhold av § 7 nr. 2.

Annet ledd gir anvisning på at kun personer med særskilt bemyndigelse skal få tilgang til SIS. Bemyndigelse skal i henhold til konvensjonens artikkel 118 nr. 3 bare gis til særlig kvalifiserte og sikkerhetsklarerte tjenestemenn. Mer detaljerte spørsmål knyttet til bemyndigelse reguleres ved forskrift.

Til § 13 Utlevering av opplysninger fra SIS

Departementet viser til punkt 6.4.8 i de alminnelige merknadene.

I henhold til første ledd er kretsen av myndigheter som kan få utlevert opplysninger fra SIS videre enn kretsen av de myndigheter som har direkte tilgang til SIS, jf. § 12. Ved siden av politi- og utlendingsmyndighetene skal også tollmyndighetene og Kystvakten kunne gis opplysninger fra SIS som ledd i deres utøvelse av grensekontroll og annen kontroll.

Selv om tollmyndighetene ikke gis direkte tilgang til SIS, har de et klart behov for å kunne få utlevert opplysninger i forbindelse med deres utøvelse av grensekontroll eller annen kontroll. For Kystvaktens vedkommende er adgangen til å få utlevert opplysninger begrunnet i at Kystvakten til havs utøver funksjoner som ellers tilligger politiet og tollvesenet. Kystvakten og tollmyndighetene kan ikke benytte opplysningene fra SIS til andre oppgaver enn de som er nevnt i bokstavene a og b.

Utlendingsmyndigheter vil kunne få utlevert opplysninger fra SIS i saker som nevnt i § 12 første ledd bokstav b.

Departementet vil kunne få utlevert opplysninger fra SIS i forbindelse med utøvelse av overordnet myndighet. I forbindelse med inspeksjoner mv. vil departementet da også få direkte tilgang til SIS, jf. punkt 6.4.7.4 og punkt 6.4.8.4 i de alminnelige merknadene.

Annet ledd gir anvisning på at det bare kan utleveres opplysninger som er nødvendige for å ivareta mottakerens oppgaver. En begjæring fra Kystvaktens og tollmyndighetenes side om utlevering av opplysninger må derfor være begrunnet i tjenstlig behov og det vil være SIRENEs oppgave å kontrollere om begrunnelsen er i samsvar med vilkårene i SIS-loven. Det samme gjelder i og for seg også for politi- og utlendingsmyndighetene, men siden disse har rett til direkte søk, vil spørsmål knyttet til utlevering hovedsakelig oppstå i forbindelse med anmodninger fra tollmyndighetene og Kystvakten.

Til § 14 Taushetsplikt

Departementet viser til punkt 6.4.10 i de alminnelige merknadene.

Første ledd gir anvisning på at enhver som under utøvelse av tjeneste eller arbeid får adgang eller kjennskap til opplysninger fra SIS plikter å hindre at uvedkommende får kjennskap til disse.

Taushetsplikten gjelder for alle som har et formelt ansettelsesforhold til de instanser som har direkte tilgang til SIS eller som kan få utlevert opplysninger fra SIS, herunder ansatte i kontorfunksjoner, arkiv, sentralbordtjeneste, bud, renhold og teknisk personale. Taushetsplikten omfatter også personer som er engasjert for å utføre enkeltstående oppdrag, som f.eks. oversettere.

Med «uvedkommende» siktes det for det første til andre enn den kretsen av myndigheter som er nevnt i §§ 12 og 13. I tillegg omfattes de personer som ikke har tjenstlig behov for å få kjennskap til opplysninger i SIS, selv om de utfører tjeneste for de instanser som er nevnt i §§ 12 og 13.

Annet ledd gir anvisning på at forvaltningsloven §§ 13 til 13 d ikke kommer utfyllende til anvendelse og svarer til taushetspliktsbestemmelsen i strafferegistreringsloven § 8. På samme måte som når det gjelder strafferegistreringsloven, er det lite hensiktsmessig å la forvaltningslovens regler komme supplerende til anvendelse på dette punkt. Bestemmelsene er ikke utformet med henblikk på de særlige forhold som gjør seg gjeldende ved registrering i SIS.

Til § 15 Innsynsrett

Bestemmelsen gjennomfører konvensjonens artikkel 109. Departementet viser til punkt 6.4.11 i de alminnelige merknadene.

Første ledd gir den registrerte rett til å få opplyst hvilke opplysninger som er registrert om vedkommende i SIS, i samsvar med hovedregelen i personregisterloven § 7.

Annet ledd regulerer i hvilke tilfelle det skal gjøres unntak fra innsynsretten og er utformet i samsvar med artikkel 109 nr. 2 i konvensjonen. Det skal ikke gis innsyn dersom dette kan skade gjennomføringen av det tiltaket det er anmodet om, eller dersom vernet av andre personers rettigheter og friheter tilsier det, jf. første punktum. Her må det foretas en konkret vurdering i hver enkelt sak med henblikk på om det foreligger tilstrekkelig grunn til å nekte innsyn ut fra en avveining av de ulike hensyn som gjør seg gjeldende. Vilkåret som er knyttet til andre personers rettigheter eller friheter tar hovedsakelig sikte på tilfeller der innsyn kan føre til at andre blir utsatt for en eller annen form for fare eller andre ikke ubetydelige ubehageligheter. Dersom man kommer til at ett av vilkårene er oppfylt, skal innsyn nektes. Det er således ikke adgang til å gi innsyn til tross for at ett av vilkårene for innsynsnektelse foreligger. I de tilfellene der det bes om innsyn i det tidsrommet det er anmodet om observasjon skal innsyn alltid nektes, jf. annet punktum. I disse tilfellene skal det ikke foretas noen konkret vurdering av spørsmålet. På den annen side er det ikke noe til hinder for at innsyn gis etter at formålet med meldingen er oppnådd, med mindre innsyn fortsatt vil representere en fare for andres rettigheter eller friheter.

Tredje ledd gir regler om den praktiske håndteringen av innsynsbegjæringer. Den som ønsker innsyn i SIS, kan fremsette en slik begjæring enten for den myndigheten som har besluttet registrering eller for den registeransvarlige. Det er imidlertid den registeransvarlige som avgjør om begjæringen tas til følge. Det vil være naturlig at den registeransvarlige treffer beslutningen i nært samråd med den myndighet som har besluttet registreringen, idet det er denne myndigheten som kjenner saken best.

I de tilfellene der det søkes om innsyn i en melding som er lagt inn av en annen konvensjonspart, plikter den registeransvarlige å gi denne konvensjonsparten anledning til å uttale seg før avgjørelsen treffes. Den registeransvarlige er imidlertid ikke bundet av den annen konvensjonsparts uttalelse, og plikter heller ikke å forelegge saken for det felles kontrollorgan dersom det skulle oppstå uenighet mellom den registeransvarlige og den annen konvensjonspart.

Det følger av § 17 at begjæringer om innsyn skal besvares skriftlig, og uten ugrunnet opphold og senest innen 30 dager, jf. nærmere under merknadene til denne bestemmelsen.

Dersom innsynsbegjæringen innvilges, skal den registeransvarlige normalt ta en utskrift av meldingen og sende denne til den som har begjært innsyn.

I de tilfellene der innsynsbegjæringen ikke tas til følge fordi en av unntaksbestemmelsene i annet ledd kommer til anvendelse, oppstår det et særlig problem med hensyn til begrunnelsen av vedtaket. Dersom den registeransvarlige skulle være forpliktet til å gi et begrunnet avslag, ville dette føre til at formålet med meldingen forspilles, jf. den nærmere omtalen av dette spørsmålet under punkt 6.4.11. Som det er redegjort for der, ser departementet ingen annen måte å løse spørsmålet på enn å frita den registeransvarlige fra å oppgi den egentlige begrunnelsen for avslaget på innsynsbegjæringen. Således vil beslutninger om innsynsnektelse alltid måtte utformes slik at begrunnelsen er alternativ, som f.eks. «Innsyn nektes gitt da søkeren ikke er registrert/unntaksbestemmelsene kommer til anvendelse».

Som følge av dette og med den samme begrunnelse har den enkelte heller ikke krav på å få vite om han er registrert. I de tilfellene der avslaget beror på at vedkommende ikke er registrert, vil det således også måtte gis et alternativt svar.

Til § 16 Retting eller sletting av uriktige opplysninger

Bestemmelsen gjennomfører konvensjonens artikkel 110. Departementet viser til punkt 6.4.12 i de alminnelige merknadene.

I medhold av første ledd har den registrerte krav på å få rettet uriktige eller ufullstendige opplysninger om seg selv eller få slettet opplysninger som er beheftet med rettslige feil. Med uriktige eller ufullstendige opplysninger siktes det først og fremst til uriktige faktiske opplysninger, som f.eks. uriktig fødselsdato, navn eller lignende. Denne type feil kan kreves rettet og vil ikke i seg selv lede til at hele meldingen slettes, idet feilen ikke kan antas å ha noen betydning for spørsmålet om registreringen er berettiget.

Opplysninger som er beheftet med rettslige feil kan derimot kreves slettet. Slike feil vil foreligge dersom vilkårene for registrering i henhold til §§ 5 til 8 ikke er oppfylt. Som eksempel kan nevnes at beslutning om registrering er truffet av feil myndighet eller at formålet med registreringen ikke er i samsvar med loven. Ved slike feil kan meldingen kreves slettet, idet man i disse tilfellene ikke har noe rettslig grunnlag for å foreta registreringen. Det samme gjelder i de tilfellene der det overhodet ikke er adgang til å registrere den type opplysninger som er lagt inn i registeret, som f.eks. opplysninger om religiøs oppfatning eller seksuell legning.

Bestemmelsen regulerer imidlertid ikke de tilfellene der den registrerte påberoper at selve grunnlaget for registreringen er beheftet med en feil, med den følge at beslutningen derfor heller ikke kan registreres. Som eksempel kan nevnes at den registrerte hevder at vilkårene for å treffe et utvisningsvedtak ikke var til stede etter utlendingsloven. I disse tilfellene må den registrerte henvises til å påklage avgjørelsen som lå til grunn for registreringen.

Annet ledd pålegger den registeransvarlige å foreta retting eller sletting dersom det konstateres at det foreligger en feil. Retting kan også bestå i at ufullstendige opplysninger suppleres. Bestemmelsen gjelder både de tilfellene der den registrerte har henvendt seg til den registeransvarlige med begjæring om retting eller sletting og der den registeransvarlige av eget tiltak oppdager at det foreligger en feilregistrering.

Det følger av tredje ledd at den registeransvarlige så vidt mulig skal sørge for at feilen ikke får betydning for den registrerte. Dette kan f.eks. gjøres gjennom å varsle mottakere av utleverte opplysninger.

Fjerde ledd gjennomfører konvensjonens artikkel 106 nr. 2. Ifølge artikkel 106 nr. 1 kan en konvensjonspart kun rette eller slette de opplysninger den selv har lagt inn. Som følge av dette har den registeransvarlige ikke anledning til å foreta retting og sletting i henhold til bestemmelsen i annet ledd, dersom den feilaktige registrering ble lagt inn av en annen konvensjonspart. I slike tilfelle skal den registeransvarlige så fort som mulig underrette den annen konvensjonspart med anmodning om retting/sletting. Dersom den annen konvensjonspart ikke etterkommer en anmodning fra Kripos om på begjæring fra den registrerte å rette eller slette en feilaktig registrering, kan den registrerte bringe saken inn for departementet som klagesak. Hvis departementet treffer vedtak om retting eller sletting i klagesaken, oversender den registeransvarlige avgjørelsen til den innmeldende konvensjonspart med anmodning om fullbyrdelse, jf. § 24 første ledd. Den innmeldende konvensjonspart plikter i så fall å fullbyrde avgjørelsen, jf. artikkel 111 nr. 2 i konvensjonen og merknadene til § 24. Dette innebærer at departementets vedtak ikke er gjenstand for videre klagebehandling.

I henhold til femte ledd kan begjæringer om retting og sletting fremsettes for den myndighet som har besluttet registrering eller for den registeransvarlige. Avgjørelsesmyndighet har imidlertid kun den registeransvarlige.

Til § 17 Krav til behandling av begjæringer om innsyn, retting eller sletting

Første ledd pålegger den registeransvarlige å besvare begjæringer om innsyn, retting eller sletting uten ugrunnet opphold, og senest 30 dager etter at den registrerte henvendte seg til den registeransvarlige. Hva som skal regnes som begrunnet opphold må vurderes konkret, med vekt på bl.a. hvor vanskelige spørsmål gjennomføringen av begjæringen reiser, begjæringens omfang og den registeransvarliges arbeidsmengde for øvrig. Det må også legges vekt på i hvilken grad den som har bedt om f.eks. innsyn har behov for en rask avgjørelse. Begjæringer skal besvares skriftlig.

I enkelte tilfeller kan det være umulig å ta stilling til den registrertes krav innen trettidagersfristen i første ledd. Dersom forsinkelsen har sin årsak f.eks. i forhold som har en ekstraordinær karakter og som den registeransvarlige ikke eller bare i begrenset grad har herredømme over, kan gjennomføringen utsettes, jf. annet ledd første punktum. I slike tilfeller skal det imidlertid gis et foreløpig svar med opplysninger om sannsynlig tidspunkt for når begjæringen vil bli besvart, jf. annet punktum.

Adgangen etter tredje ledd til å kreve en skriftlig og undertegnet begjæring fra den registrerte skal sikre at det er den registrerte og ingen andre som får tilgang til opplysningene.

Til § 18 Erstatning

Departementet viser til punkt 6.4.13 i de alminnelige merknadene.

Bestemmelsen er en følge av konvensjonens artikkel 116, hvoretter hver konvensjonspart etter reglene i sin nasjonale rett skal ha ansvar for enhver skade en person påføres som følge av bruk av SIS. Bestemmelsen pålegger det offentlige et omfattende erstatningsansvar. Bestemmelsen kan kun gjøres gjeldende for lovstridig registrering i SIS eller lovstridig bruk av opplysninger fra SIS og omfatter dermed ikke skade som måtte skyldes feil i supplerende opplysninger som overføres i tilknytning til meldinger i SIS, jf. § 11. I disse tilfellene må man eventuelt falle tilbake på de alminnelige erstatningsreglene. Likeledes får bestemmelsen heller ikke anvendelse i de tilfellene der selve beslutningen som ligger til grunn for registreringen er beheftet med en feil. Dersom det f.eks. er registrert en anmodning om pågripelse og det etterpå viser seg at vilkårene for pågripelsen ikke var oppfylt etter straffeprosesslovens regler, vil også et eventuelt erstatningskrav måtte avgjøres etter straffeprosesslovens regler.

Første ledd gir for det første en person krav på erstatning dersom det har oppstått en skade som følge av registrering i strid med denne loven. Krav på erstatning forutsetter i utgangspunktet at skadelidte er påført et økonomisk tap, se annet ledd. Feilen kan være knyttet til registrering av både person og gjenstand. Registreringer i strid med loven vil stort sett være de typer feil som er nevnt i § 16. Feilen kan bestå i at det er registrert uriktige faktiske opplysninger, at det ikke var adgang til å registrere den type opplysninger, jf. § 6 eller at registreringen ikke var i samsvar med formålene som nevnt i §§ 7 til 9. Dersom registreringen er lovstridig fordi beslutningen om registrering ble truffet av en ikke kompetent myndighet, jf. § 5, vil feilen bare kunne gjøres gjeldende dersom den ikke senere ble reparert ved at kompetent myndighet har truffet beslutning om registrering.

Som regel vil en feilregistrering isolert sett neppe føre til noen skade. Derimot vil følgen eller bruken av den urikte eller lovstridige registreringen gjerne kunne føre til skade. Som eksempel kan nevnes at det registreres feil navn med den følge at en uskyldig person blir pågrepet. Erstatningskrav vil på den annen side også kunne gjøres gjeldende i de tilfellene der registreringen isolert sett er riktig, men der bruken av de registrerte opplysningene er i strid med denne loven. Dette vil f.eks. være tilfelle dersom opplysningene brukes til andre formål enn de som er nevnt i §§ 7 til 9 eller dersom opplysningen brukes til et annet formål enn det som fremgår av meldingen, med mindre unntaksbestemmelsen i § 10 annet ledd kommer til anvendelse. I henhold til konvensjonens artikkel 102 nr. 4 skal enhver bruk som ikke er direkte hjemlet anses som misbruk. Et annet eksempel på lovstridig bruk av registrerte opplysninger er at registrerte opplysninger utleveres til andre enn de organer som er nevnt i § 13.

Grunnlaget for erstatningsansvaret er objektivt og det vil ikke være nødvendig å påvise at den registeransvarlige, dens databehandlere eller de personene som har besluttet registrering har gjort seg skyldig i noen form for forsømmelse. Dette gjelder i utgangspunktet også dersom registreringen ble foretatt av en annen konvensjonspart. Hvordan ansvarsforholdene mellom de enkelte konvensjonspartene er regulert, fremgår av konvensjonens artikkel 116 nr. 2, der det gis anvisning på at «dersom det reises sak mot en konvensjonspart som ikke er den innmeldende part, har sistnevnte etter begjæring plikt til å tilbakebetale beløp som eventuelt er utbetalt i erstatning, med mindre den anmodede konvensjonspart har brukt opplysningene i strid med denne konvensjon.» Vilkårene for å kunne gjøre erstatningskrav gjeldende er her som ellers i erstatningsretten at den skadelidte påviser at det foreligger en skade og at skaden ble forårsaket av den lovstridige registreringen eller den lovstridige bruken av de registrerte opplysningene.

Annet ledd regulerer omfanget av erstatningsansvaret. Det kan for det første kreves erstatning for både økonomisk tap, herunder fremtidig tap. Økonomisk tap vil f.eks. kunne være tap av arbeidsinntekter eller andre utlegg. Ved feilregistrering av gjenstander vil det kunne oppstå økonomisk tap i form av utgifter til f.eks. en leiebil dersom den skadelidtes bil grunnet en feilregistrering ble beslaglagt. Det vil videre etter omstendighetene også kunne kreves erstatning for ikke-økonomisk tap (oppreisning). Oppreisning kan være aktuelt i de tilfellene der feilen har ført til tap av aktelse eller andre vesentlige ulemper for den skadelidte. Som eksempel kan nevnes at en person blir pågrepet, ransaket eller tatt i forvaring på grunn av en feilregistrering eller at uvedkommende får kjennskap til innholdet i SIS, og dette fører til ikke ubetydelig ubehag eller ulempe for den registrerte. Ved utmåling av erstatning vil rettspraksis etter straffeprosesslovens § 446 kunne gi en viss veiledning. For øvrig gjelder de alminnelige erstatningsrettslige prinsippene, herunder medvirkningsansvar, tilsvarende for utmåling av erstatning i henhold til SIS-loven.

Tredje ledd inneholder saksbehandlingsregler om hvordan erstatningskrav kan fremsettes. Bestemmelsen sondrer mellom de tilfellene der den skadelidte er blitt siktet som følge av feilen og der dette ikke er tilfelle.

Dersom den skadelidte ikke er blitt siktet, kan krav om erstatning fremsettes for den registeransvarlige eller den myndighet som har truffet beslutning om registrering, uavhengig av hvem som har forårsaket feilen eller skaden. Kravet behandles og avgjøres i første omgang alltid av den registeransvarlige. Skadelidte vil kunne bringe kravet videre til departementet. Skadelidte vil også kunne bringe saken inn for domstolene. Krav om erstatning eller oppreisning må fremmes innen ett år etter at den skadelidte ble kjent med feilregistreringen. Fristregelen må ses i sammenheng med bestemmelsen i artikkel 113 nr. 2, hvoretter opplysninger skal tilintetgjøres ett år etter at de har blitt slettet i SIS. Etter dette tidspunkt vil det ikke lenger være mulig å dokumentere hvem som har lagt inn meldingen og hva feilen har bestått i, noe som vil vanskeliggjøre avgjørelsen av erstatningskravet i betydelig grad.

Dersom en person er blitt siktet på grunn av en feilregistrering eller feilaktig bruk av registrerte opplysninger, gir bestemmelsen anvisning på at behandlingsreglene i straffeprosessloven kapittel 31 kommer til anvendelse uten at straffeprosessloven §§ 444 til 446 gjelder for slike erstatningskrav. Bakgrunnen for denne løsninger er at den siktede uansett ville kunne reise erstatningssak i henhold til straffeprosesslovens regler. Vilkårene for å få tilkjent erstatning etter § 444 er imidlertid strengere enn de tilsvarende vilkårene etter SIS-loven, idet siktede i henhold til § 444 bare har krav på erstatning dersom det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. Dette vil kunne føre til at den siktede ville foretrekke å fremme erstatningskravet etter SIS-loven, selv om han i så fall vil miste de fordelene straffeprosesslovens behandlingsregler inneholder, herunder at saken kan bringen inn for forhørsretten og at den siktede normalt få oppnevnt advokat på det offentliges bekostning, jf. straffeprosessloven § 100 annet ledd. For å ivareta den skadelidtes interesser best mulig, foreslår departementet derfor at erstatningskravet i slike tilfelle skal avgjøres etter de materiellrettslige reglene i SIS-loven, samtidig som straffeprosesslovens behandlingsregler kommer til anvendelse. Dersom den siktede oversitter fristen som nevnt i straffeprosessloven § 447, er han imidlertid henvist til å fremme erstatningskrav på lik linje med skadelidte som ikke er blitt siktet.

Til § 19 Klageadgang

Departementet viser til punkt 6.4.14 i de alminnelige merknadene.

Bestemmelsen gjennomfører konvensjonens artikkel 111 nr. 1 hvoretter enhver person som det foreligger melding om på hver konvensjonsparts territorium skal kunne bringe en sak inn for vedkommende retts- eller forvaltningsmyndighet i henhold til nasjonal rett for å få rettet eller slettet opplysninger, for å få innsyn i opplysninger eller for å oppnå skadeserstatning.

I medhold av første ledd kan den registeransvarliges avgjørelser av krav om innsyn, retting eller sletting og krav om erstatning påklages til departementet.

I henhold til annet ledd skal departementet forelegge klager som gjelder innsyn eller krav om retting eller sletting for Datatilsynet til uttalelse før endelig avgjørelse treffes. Foreleggelsen skal sikre en grundig belysning av de personvernmessige hensyn som klagen reiser. Departementet er ikke bundet av Datatilsynets uttalelse. Klager i erstatningssaker omfattes ikke av denne bestemmelsen. Det er imidlertid ikke noe i veien for at også slike klager forelegges Datatilsynet dersom saken reiser spørsmål av personvernmessig art.

Tredje ledd gir forvaltningslovens kapittel VI tilsvarende anvendelse så langt det passer. Her siktes det hovedsakelig til reglene om klagefrister, form og innhold av klagen og klageinstansens kompetanse, jf. forvaltningslovens §§ 29 - 32 og § 34. Begrensningen «så langt det passer» tar bl.a. sikte på de regler som gjelder partsrettigheter og krav til begrunnelsen. I henhold til forvaltningslovens § 33 gis reglene i kapittel IV og V tilsvarende anvendelse, noe som innebærer at klageren i utgangspunktet har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter samt at han har krav på en fyldig begrunnelse. I innsynssaker vil man på grunn av de spesielle hensyn som gjør seg gjeldende ikke kunne anvende disse reglene, idet man derved vil kunne forspille formålet med registreringen, jf. også under merknadene til § 15. Nærmere regler om saksbehandlingen i klagesaker vil bli gitt ved forskrift.

Til § 20 Sletting av opplysninger

Departementet viser til punkt 6.4.9 i de generelle merknadene.

Bestemmelsen gjennomfører konvensjonens artikkel 112 nr. 1 og 113 nr. 1, hvoretter registrerte opplysninger skal slettes når formålet med meldingen er oppnådd. I de tilfellene der formålet med registreringen ikke oppnås er slettingsfristen avhengig av hvilken kategori opplysninger det dreier seg om.

Bestemmelsene sier ikke noe om hvordan slettete opplysninger behandles. Det fremgår imidlertid av konvensjonens artikkel 113 nr. 2 at slettete opplysninger oppbevares i enda ett år i den tekniske støttefunksjonen. I dette tidsrommet kan opplysningene bare brukes til etterfølgende kontroll med henblikk på om de er riktige eller registrert på lovlig måte. Etter utløpet av denne fristen skal de registrerte opplysningene tilintetgjøres.

Første ledd inneholder hovedregelen for når registrerte opplysninger skal slettes. Den gir anvisning på at opplysninger om både personer og gjenstander skal slettes når formålet med registreringen er oppnådd. Dersom meldingen f.eks. går ut på å finne frem til oppholdsstedet til et vitne i en straffesak, skal meldingen slettes så snart den anmodende konvensjonspart har fått opplyst adressen.

Av første ledd går det også frem at bestemmelsen om sletting bare gjelder registrerte opplysninger som er lagt inn av den registeransvarlige. Bakgrunnen for dette er bestemmelsen i konvensjonens artikkel 106 nr. 1, hvoretter sletting kun kan foretas av den konvensjonsparten som har lagt inn opplysningene.

Forutsetningen for at bestemmelsene i annet til syvende ledd kommer til anvendelse er etter dette at formålet med meldingen ikke er oppfylt.

Annet ledd omhandler personopplysninger som er lagt inn i SIS i medhold av § 7. Disse skal som hovedregel slettes etter tre år, med mindre den registeransvarlige treffer beslutning om fortsatt registrering. Beslutningen bør være basert på en vurdering av om det er nødvendig å oppbevare opplysningen. Dette vil som regel være tilfellet når formålet med registreringen ikke er oppnådd og det heller ikke er andre forhold som hindrer gjennomføringen av formålet med registreringen, som f.eks. at den straffbare handlingen den registrerte er etterlyst for er foreldet. Dersom den registeransvarlige treffer beslutning om å opprettholde registreringen, blir registreringen stående inntil formålet er oppnådd eller inntil det har gått nye tre år, jf. fjerde ledd. Skal opplysningene oppbevares enda lenger, må den registeransvarlige på ny treffe beslutning om fortsatt registrering.

Tredje ledd omhandler opplysninger om personer og kjøretøyer med henblikk på observasjon eller målrettet kontroll som nevnt i § 8. Slike registreringer skal som hovedregel slettes etter ett år, med mindre den registeransvarlige beslutter å opprettholde registreringen. Før øvrig vises det til merknadene til annet ledd.

Fjerde ledd regulerer den videre oppfølgingen av registreringer som nevnt i annet og tredje ledd. Dersom det er truffet beslutning om forlengelse av registreringen gir bestemmelsen anvisning på at tilsvarende frister gjelder for den forlengende registreringen. For opplysninger som er registrert i medhold av § 7 må en ny vurdering med andre ord foretas senest etter tre år, mens registreringer i medhold av § 8 må vurderes etter maksimalt ett år.

Bestemmelsen innebærer også at det ikke finnes noen absolutt slettingsfrist for personopplysninger som er lagt inn i SIS i medhold av §§ 7 og 8, dvs at det i utgangspunktet ikke finnes noen ytre grense for hvor lenge opplysningene kan være registrert. Begrunnelsen for dette er at det i visse situasjoner kan være behov for å la registreringen bli stående i lang tid. Som eksempel kan nevnes tilfeller der en person etterlyses med henblikk på pågripelse for alvorlige straffbare handlinger, som f.eks. terrorisme eller drap. Et annet eksempel er etterlysning av savnede personer. Her vil det være grunn til å opprettholde registreringen helt til formålet er oppnådd. I de tilfellene der en person ettersøkes i forbindelse med en straffesak vil imidlertid foreldelsesfristen i den aktuelle straffebestemmelsen normalt danne en ytre grense for hvor lenge registreringen kan bli stående, idet man etter utløpet av foreldelsesfristen ikke lenger vil kunne oppnå formålet med registreringen. Som følge av dette må registreringen da slettes.

I henhold til femte ledd skal opplysninger om utstedte legitimasjonsdokumenter eller pengesedler som er registrert i medhold av § 9 slettes senest etter fem år. Denne fristen er absolutt, og det kan ikke treffes beslutning om forlengelse, selv om formålet med registreringen ikke er oppnådd.

Sjette ledd gir anvisning på at registrerte opplysninger om motorkjøretøyer m v som er registrert i medhold av § 9 senest må slettes etter tre år. Også denne fristen er absolutt, slik at det ikke kan treffes beslutning om forlengelse, selv om formålet med registreringen ikke er oppnådd. Denne bestemmelsen får ikke anvendelse på kjøretøyer som er registrert med henblikk på observasjon og målrettet kontroll etter § 8, idet sletting av opplysninger som er registrert i medhold av § 8 reguleres av bestemmelsen i tredje ledd.

Syvende ledd gir anvisning på at andre opplysninger enn de som er nevnt i annet, tredje, femte og sjette ledd skal slettes senest etter ti år. De opplysninger det her siktes til er opplysninger som nevnt i § 6 annet ledd og som ikke omfattes av §§ 8 og 9. Som eksempel kan nevnes opplysninger om skytevåpen, jf. § 6 annet ledd bokstav c.

Åttende ledd gir anvisning på at den registeransvarlige skal etablere rutiner for å sikre at behovet for å slette opplysninger blir jevnlig vurdert. Formålet med bestemmelsen er bl.a. å sikre en jevnlig vurdering av om det er nødvendig å oppbevare opplysningene i henhold til første ledd. Den registeransvarlige må også fortløpende vurdere om det av andre grunner er behov for å slette opplysninger før lovens maksimumsfrister løper ut, f.eks. fordi man ikke lenger kan etterforske den saken som opplysningen knytter seg til, jf. også punkt 6.4.9.4.

Til § 21 Datatilsynets oppgaver

Departementet viser til punkt 6.4.15 i de alminnelige merknadene.

Bestemmelsen samsvarer i det vesentlige med konvensjonens artikkel 114.

Det fremgår av artikkel 115 at Datatilsynet i tillegg til de oppgavene som er nevnt i denne bestemmelsen skal være representert i det felles kontrollorgan samt at Datatilsynet skal utarbeide rapporter om sin kontrollvirksomhet.

Første ledd gir anvisning på at Datatilsynet av eget tiltak skal kontrollere at lover og forskrifter blir fulgt, samt at feil eller mangler blir rettet. Konvensjonens artikkel 114 forutsetter at de nasjonale kontrollorganer skal føre uavhengig kontroll, noe som bl.a. innebærer at Datatilsynet ikke kan instrueres om hvordan kontrollene skal gjennomføres, jf. også personregisterloven § 2. Det fremgår av konvensjonens artikkel 114 nr. 1 at ett av hovedformålene med kontrollen er å påse at den registrertes rettigheter ikke krenkes ved behandlingen eller bruken av opplysningene. Datatilsynets hovedoppgave vil derfor består i å føre kontroll med om registreringene er i samsvar med lovens vilkår og formål og om lovens øvrige bestemmelser knyttet til f.eks. informasjonssikkerhet, utlevering og innsyn etterleves. Dersom Datatilsynet oppdager feil eller mangler, vil Datatilsynet kunne gi pålegg om retting jf. § 23.

Annet ledd regulerer Datatilsynets kontroll etter begjæring fra den registrerte, jf. artikkel 114 nr. 2 i konvensjonen. Det er opp til Datatilsynet å avgjøre om de vil etterkomme en slik begjæring og hvordan kontrollen i tilfelle skal gjennomføres. I motsetning til første ledd er det visse begrensninger med henblikk på hva som kan kontrolleres. Den registrerte kan be Datatilsynet kontrollere om opplysningene i SIS er riktige og om de er registrert og brukt i samsvar med loven. Adgangen til å be om kontroll omfatter således ikke innsynsreglene.

Begjæring om kontroll kan i utgangspunktet fremsettes på ethvert tidspunkt under sakens gang. Samtidig er det klart at adgangen til å be om kontroll i hovedsak vil være begrenset til de tilfellene der den registrerte har fått innsyn i SIS. Som nevnt under merknadene til § 15 vil den registrerte ikke ha krav på et begrunnet svar i de tilfellene der unntaksbestemmelsen i § 15 kommer til anvendelse, idet man derved vil kunne forspille formålet med meldingen. Dernest fremgår det av § 23 at Datatilsynet ikke kan gi pålegg om innsyn der den registeransvarlige har avslått en innsynsbegjæring som gjelder opplysninger som er registrert i henhold til § 7 nr. 1 og § 8.

I de tilfellene der den registrerte ikke har fått innsyn, vil heller ikke Datatilsynet kunne besvare henvendelsen om kontroll på en måte som gir den registrerte slike opplysninger som er unntatt fra innsyn.

Dersom det er bedt om kontroll av opplysninger som er lagt inn av en annen konvensjonspart, skal Datatilsynet foreta kontrollen i samråd med denne konvensjonspartens kontrollorgan.

Til § 22 Datatilsynets tilgang til opplysninger

Bestemmelsen tilsvarer i stor grad personregisterloven § 5, men er likevel tatt inn i SIS-loven for å gjøre loven så fullstendig som mulig.

Første ledd slår fast at Datatilsynet kan kreve de opplysningene som er nødvendige for at de skal kunne gjennomføre sine oppgaver.

Annet ledd gir regler om stedlig kontroll. Det er opp til Datatilsynet å vurdere om det bør foretas en slik kontroll, f.eks. for å undersøke om kravene til informasjonssikkerhet er overholdt.

Av tredje ledd går det frem at regler om taushetsplikt ikke begrenser adgangen til å kreve opplysninger etter første ledd eller foreta stedlig kontroll etter annet ledd. Det følger av § 3 annet ledd siste punktum at ansatte i Datatilsynet plikter å hindre at uvedkommende får tilgang til opplysninger om sikkerhetsvurderinger og sikkerhetstiltak som de får kjennskap til f.eks. som følge av en stedlig kontroll. I tillegg får også taushetspliktregelen i § 14 anvendelse i forhold til Datatilsynets ansatte og andre som eventuelt utfører tjeneste eller arbeid for tilsynsmyndigheten.

Til § 23 Pålegg om endring eller opphør av ulovlige behandlinger

Første ledd inneholder bestemmelser om Datatilsynets kompetanse til å gi den registeransvarlige pålegg om at behandling av opplysninger i strid med denne loven skal opphøre. Datatilsynet kan også stille vilkår som må oppfylles for at behandlingen skal være i samsvar med loven.

Det følger av første ledd annet punktum at Datatilsynets generelle vedtakskompetanse er begrenset i de tilfellene der den registeransvarlige avslår innsyn i opplysninger som er registrert etter §§ 7 nr. 1 eller § 8 under henvisning til § 15 annet ledd. Begrensningen er det redegjort nærmere under punkt 6.4.15.4

Annet ledd gir anvisning på at Datatilsynets vedtak etter første ledd ikke kan påklages. Bakgrunnen for dette er at Datatilsynet i henhold til konvensjonens artikkel 114 skal føre «uavhengig» kontroll. En ordning der Datatilsynets avgjørelser skal kunne overprøves av et departementet som representant for utøvende statsmakt kan være vanskelig å forene med kravet om uavhengig tilsyn. Av denne grunn har man funnet det nødvendig å avskjære denne adgangen til å klage over Datatilsynets avgjørelser som ellers vil følge av personregisterloven, jf. punkt 6.4.15.4.

Til § 24 Særregler om meldinger lagt inn av en annen konvensjonspart

Bestemmelsen samsvarer med konvensjonens artikkel 111 nr. 2, hvoretter konvensjonspartene forplikter seg gjensidig til å fullbyrde de endelige avgjørelser truffet av domstolene eller forvaltningsorgan.

Første ledd regulerer de tilfellene der Datatilsynet har gitt pålegg eller departementet har truffet et vedtak som knytter seg til en melding som er lagt inn av en annen konvensjonspart. Bestemmelsen gjelder tilsvarende dersom domstolene har avgjort en slik sak, selv om dette ikke uttrykkelig er nevnt. Mest praktisk er de tilfellene der avgjørelsen går ut på retting eller sletting. I henhold til konvensjonens artikkel 106 nr. 1 kan bare den innmeldende konvensjonspart rette eller slette opplysninger som den selv har registrert. Den registeransvarlige har derved ikke mulighet til å etterkomme et pålegg fra norske myndigheter som gjelder retting eller sletting med hensyn til meldinger som den registeransvarlige ikke selv har lagt inn. I disse tilfellene plikter den registeransvarlige istedenfor å oversende avgjørelsen til den konvensjonsparten som har lagt inn meldingen med anmodning om fullbyrdelse.

Annet ledd regulerer de tilfellene der myndigheter i et annet Schengen-land har truffet endelig avgjørelse knyttet til en melding som er lagt inn av norske myndigheter. I et slikt tilfelle plikter den registeransvarlige å fullbyrde avgjørelsene.

Til § 25 Forskrifter

Departementet viser til punkt 6.4.16 i de alminnelige merknadene.

Bestemmelsen åpner for å gi utfyllende forskrifter med henblikk på de forhold som er nevnt under bokstavene a til e.

I det følgende gis det en oversikt over noen av de forhold som det ved forskrift kan gis utfyllende bestemmelser om.

I medhold av bokstav a kan det gis forskrifter om beslutningskompetanse og saksbehandlingsregler jf. § 5. Her vil det f.eks. kunne være aktuelt å regulere nærmere hvilke myndigheter som skal treffe beslutning om registrering av opplysninger for de ulike tiltak og formål, samt å gi visse regler om saksbehandlingen i forbindelse med registreringen. I denne forbindelse kan det også være naturlig å se nærmere på ansvarsfordelingen mellom de besluttende myndigheter og den registeransvarlige i tilknytning til undersøkelsesplikten i § 5 siste ledd. Det kan videre gis nærmere regler om innholdet i den registeransvarliges kontrolloppgave både med hensyn til meldinger som den registeransvarlige selv legger inn og i forhold til anmodninger som legges inn av andre konvensjonsparter. I tillegg kan det gis regler om klage i de tilfellene der den registeransvarlige nekter å etterkomme en beslutning om registrering.

I medhold av bokstav b kan det gis forskrifter om bemyndigelse av personell som skal ha tilgang til registeret, jf. § 12. Her vil det f.eks. kunne være hensiktsmessig å gi regler om hvem som kan bemyndige og hvilke kriterier som må være oppfylt for at en tjenestemann kan gis direkte tilgang til SIS.

I medhold av bokstav c kan det gis forskrifter om saksbehandlingen i tilknytning til bestemmelsene i §§ 14 til 20 og § 24. Når det gjelder bestemmelsene i §§ 15, 16 og 18 vil det hovedsakelig bli gitt nærmere regler om behandlingsmåten knyttet til krav fra den registrerte, herunder at den myndighet som har besluttet registrering skal ha anledning til å uttale seg før avgjørelse om innsyn, retting/sletting og erstatning avgjøres av den registeransvarlige. Dernest kan det være aktuelt å gi nærmere regler om hvordan innsyn skal gis og på hvilken måte kontakten med andre konvensjonsparter skal gjennomføres.

I medhold av bokstav d kan det gis utfyllende og mer detaljerte regler om informasjonssikkerheten jf. § 3, bl.a. om organisatoriske og tekniske sikkerhetstiltak.

I medhold av bokstav e kan det gis nærmere regler om gjennomføring av internkontroll, jf. § 4.

Til § 26 Geografisk virkeområde

I samarbeidsavtalen mellom Schengen-landene og Norge er det i artikkel 5 bestemt at avtalen ikke gjelder for Svalbard. Som en følge av dette vil heller ikke konvensjonens del IV og SIS-loven gjelde for Svalbard.

Til § 27 Ikrafttredelse

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Den norske delen av SIS skal etter planen være operativt i oktober 2000. Loven må settes i kraft før dette tidspunkt.

10.2 Til endringene i utlendingsloven

Til § 6 annet ledd

Det vises til de generelle merknadene under punkt 4.1.

Forslaget til annet punktum innebærer at opphold i andre Schengen-land skal regnes med i de tre månedene en utlending kan oppholde seg i riket før oppholdstillatelse er påkrevd. Uttrykket «land som deltar i Schengensamarbeidet» er valgt for på en ordknapp, men samtidig utvetydig måte å dekke de tilknytningsformer som er aktuelle, nemlig tilknytning gjennom samarbeidsavtale (Norge og Island) og gjennom tiltredelse av Schengenkonvensjonen (de øvrige landene). Med «land som deltar» menes land som har implementert Schengen-regelverket, og som derigjennom aktivt deltar i samarbeidet.

Til § 17

Det vises til de generelle merknadene under punkt 4.2.

Første ledd bokstav e er ny. Bestemmelsen innebærer at det gis en hjemmel for å tilbakeføre en asylsøker til annet land som deltar i samarbeidet etter Dublinkonvensjonen uten at søknaden tas under realitetsbehandling, også i tilfeller der søkeren har fått endelig avslag på sin asylsøknad i samarbeidslandet. Der endelig avslag ikke foreligger gir også någjeldende bokstav c hjemmel for slik tilbakeføring etter konvensjonen.

Det understrekes at hjemmelen for ikke å realitetsbehandle søknaden forutsetter at søkeren kan kreves tilbaketatt av annet samarbeidsland. Er dette ikke tilfelle, f. eks. fordi fristen for å begjære søkeren tilbaketatt er oversittet, vil Norge fortsatt være forpliktet til å realitetsbehandle søknaden, selv om søkeren alt har fått avslag i et annet samarbeidsland.

I annet ledd er det tilføyd en henvisning til første ledd ny bokstav e. Henvisningen innebærer at det blir samme begrensning i adgangen til å returnere etter bestemmelsen i ny bokstav e som etter bestemmelsene i bokstav c og bokstav d.

Til § 23 første, annet og tredje ledd

Det vises til de generelle merknadene under punkt 4.3.

I første ledd foreslås inntatt en plikt til å melde seg for passkontrollen eller nærmeste politimyndighet også for personer som reiser fra riket, jfr. nytt annet punktum.

Det gjøres unntak fra regelen om utreisekontroll innen Schengen-området. Dette følger av det som i dag er første ledd annet punktum, og som ved lovendringen vil bli nytt tredje punktum. Denne bestemmelsen slår i dag fast at unntak gjelder «når det er inngått avtale om grensepassering med andre stater, og ellers når departementet bestemmer». Bestemmelsen foreslås endret slik at det gjelder unntak «ved passering av indre Schengen-grense og ellers når departementet bestemmer». Unntaket ved passering av indre Schengen-grenser følger også av dagens bestemmelse, men den foreslåtte endringen synliggjør dette praktisk viktige unntaket i større grad.

Videre foreslås unntaket for «inngåtte avtaler om grensepassering med andre stater» sløyfet. De avtaler som gjelder i dag er alle inngått med nordiske land som vil delta i Schengensamarbeidet. Skulle man for fremtiden ønske å inngå en slik avtale med for eksempel Russland vil den foreslåtte bestemmelsen ikke være til hinder for det, siden formuleringen «og ellers når departementet bestemmer» beholdes.

I annet ledd tredje punktumforeslås en bestemmelse om at i forhold til bestemmelsene i utlendingsloven kan indre grense passeres hvor som helst. I fjerde punktum gjøres det oppmerksom på at tollovgivningen gjelder ved passering av indre grense. Den sistnevnte bestemmelsen er overflødig fra et rettslig synspunkt, men tas med av informasjonshensyn.

I tredje ledd foreslås inntatt hjemmel til å gi forskriftsbestemmelser om at det kan kreves, i situasjoner som faller inn under Schengenkonvensjonen artikkel 2 nr. 2, at den reisende skal melde seg for passkontrollen eller nærmeste politimyndighet og at grensepassering bare skal skje over godkjente grenseovergangssteder.

Til § 25 første ledd nytt annet, tredje og fjerde punktum

Det vises til de generelle merknadene under punkt 4.4.

Bestemmelsen innebærer at utlending som er borger av et land Norge ikke har inngått visumfrihetsavtale med, men som har oppholdstillatelse utstedt av et Schengen-land, skal være unntatt fra kravet om visumplikt. De øvrige innreisekravene, jf. utlendingsloven § 27, gjelder imidlertid.

I tredje punktum presiseres hva som ligger i begrepet «oppholdstillatelse» etter annet punktum.

Det følger av fjerde punktum at for utlending som har midlertidig tillatelse i påvente av behandling av søknad om asyl eller opphold, er visumfriheten betinget av at vedkommende har gyldig reisedokument utstedt av det Schengen-land som har utstedt den midlertidige tillatelsen.

Til § 25 nytt annet ledd

Det vises til de generelle merknadene under punkt 4.4.

Nytt annet ledd angir at også visum utstedt av andre Schengen-land er gyldig for innreise og opphold i Norge i den tidsperiode som fremgår av visumet. Det er imidlertid en forutsetning at det fremgår av visumet at det også skal gi rett til innreise i Norge. Dette vil normalt fremgå ved at visummerket er påført «Schengen-landene».

Til § 25 nytt tredje ledd

Det vises til de generelle merknadene under punkt 4.4.

Nytt tredje ledd gir lovhjemmel for å innføre regler om lufthavntransittvisum. Nærmere regler vil bli gitt ved forskrift.

Til § 25 sjette ledd (nåværende fjerde ledd)

Det vises til de generelle merknadene under punkt 4.4.

I annet punktum føyes lufthavntransittvisum til den kategori visum for hvilke utenrikstjenesten kan delegeres avgjørelsesmyndighet.

Tredje punktum angir at nærmere regler for dette kan gis ved forskrift.

Til § 27

Det vises til de generelle merknadene under punkt 4.5.

Tilføyelsen i første ledd bokstav c innebærer at det gis adgang til å bortvise en utlending som ikke kan sannsynliggjøre de grunner som angis for innreise. Hovedinnholdet av bestemmelsen antas dekket av § 27 første ledd c i gjeldende utlendingslov.

Første ledd bokstav i er ny. Bestemmelsen innebærer at utlending som er innmeldt i Schengen informasjonssystem (SIS) med henblikk på ikke å tillate innreise kan bortvises.

Nåværende bokstav i i første ledd blir ny bokstav j.Videre utvides bestemmelsens anvendelsesområde i forhold til dagens lovregel. Den nye bestemmelsen innebærer at en utlending kan bortvises dersom hensynet til Norges eller et annet Schengen-lands nasjonale sikkerhet, offentlige orden eller internasjonale forbindelser gjør det nødvendig.

Begrepet «nasjonal sikkerhet» er i all hovedsak i samsvar med begrepet «rikets sikkerhet» i dagens lovregel. Endringen ligger i at mens dagens bestemmelse bare omfatter Norges nasjonale sikkerhet, omfatter den nye ordlyden som nevnt også den nasjonale sikkerhet i de øvrige Schengen-land.

Begrepet «offentlig orden» har språklig sett ikke noen tradisjon i norsk lovgivning. Innholdet er imidlertid ikke fremmed i forhold til norsk lov, og må i noe grad sies å være sammenfallende med innholdet av begrepet «tvingende samfunnsmessige hensyn» i dagens lovregel. Begrepet «offentlig orden» er imidlertid videre. Begrepet har lang tradisjon og det er knyttet adskillig rettspraksis til det i mange av de øvrige europeiske land. Også innen EU-retten er dette et grunnleggende begrep, og EF-domstolen har i en lang rekke avgjørelser definert og avgrenset begrepets rekkevidde. Hovedtanken bak begrepet er at noe ikke må stride mot den alminnelige offentlige interesse. Hva som vil stride mot den alminnelige offentlige interesse vil imidlertid kunne variere etter tid, sted og samfunnsforhold.

Med begrepet «internasjonale forbindelser» forstås forholdet til andre stater og internasjonale organisasjoner. Dette omfatter i prinsippet forholdet til alle andre stater, ikke bare de som deltar i Schengensamarbeidet. Det vises også til begrepsbruken i offentlighetsloven § 6 («forholdet til fremmede makter eller internasjonale organisasjoner») og utlendingsforskriften § 106 («utenrikspolitiske ... hensyn»), og hva som anses å ligge i disse begreper.

Nytt fjerde ledd første punktumgir hjemmel til ved forskrift å gjøre unntak fra bestemmelsene i første ledd om bortvisning for innehaver av visum eller oppholdstillatelse utstedt av land som deltar i Schengensamarbeidet.

Begrepet «oppholdstillatelse» skal her forstås på samme måte som i Schengenkonvensjonen. Schengenkonvensjonen artikkel 1 definerer oppholdstillatelse på følgende måte: «Tillatelse av en hvilken som helst art som er utstedt av en konvensjonspart, og som gir rett til opphold på dens territorium.» Denne definisjonen omfatter ikke midlertidig tillatelse til opphold på en konvensjonsparts territorium med sikte på behandling av en asylsøknad eller en søknad om oppholdstillatelse». I annet punktum vises det derfor til § 34a første ledd, der denne definisjonen er gjengitt.

Til § 31 første ledd første punktum

Det vises til de generelle merknadene under punkt 4.6.

I første ledd første punktum er henvisningen til § 27 første ledd bokstav a til h endret til bokstav a til i. Forslaget innebærer at politiet gis kompetanse til å treffe vedtak om bortvisning også i de tilfellene der en utlending er innmeldt i Schengen informasjonssystem (SIS) med henblikk på ikke å tillate innreise.

Til ny § 34a

Det vises til de generelle merknadene under punkt 4.7. Paragrafen gir hjemmel til å utveksle opplysninger i forbindelse med samarbeidet i henhold til Schengen- og Dublinkonvensjonen.

Første ledd første punktum innebærer at utlendingsmyndighetene gis hjemmel til å oversende, i den utstrekning Norge er forpliktet til det som deltaker i samarbeidet i henhold til Schengen- og Dublinkonvensjonen, opplysninger om enkeltpersoner til myndighetene i andre land som deltar i dette samarbeidet. Oversendelse kan skje uten hinder av forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt. For hvilke formål oversendelse av slike opplysninger kan skje er nærmere angitt. Opplysninger kan bare oversendes som ledd i eller til bruk ved behandling av sak om visum, asyl eller oppholdstillatelse. Hva som menes med oppholdstillatelse i denne paragrafen, er nærmere definert i annet og tredje punktum. I § 34a første ledd menes med oppholdstillatelse en gyldig tillatelse av en hvilken som helst art som er utstedt av et land som deltar i Schengensamarbeidet, og som gir rett til opphold på dets territorium. Midlertidige tillatelser til opphold på et Schengen-lands territorium med sikte på behandling av en asylsøknad eller en søknad om oppholdstillatelse er imidlertid ikke omfattet.

Annet ledd gir hjemmel for å gi nærmere regler i forskrift. Adgangen er begrenset til regulering av hvilke forhold det kan opplyses om, og hvilke vilkår som må være oppfylt før oversending kan finne sted. Med formuleringen "vilkår som må være oppfylt før oversending kan finne sted" siktes det i første rekke til forutsetningen om samtykke fra asylsøker for at en konvensjonspart etter anmodning skal kunne få meddelt de grunner asylsøkeren har anført i søknaden, samt eventuelt begrunnelsen for avgjørelsen i et vedtak.

Til § 45 første ledd bokstav b og c

Det vises til de generelle merknadene under punkt 4.8.

Endringen i første ledd bokstav b innebærer at bestemmelsen ikke lenger omfatter fører av skip.

Første ledd bokstav c er ny. Bestemmelsen innebærer at det gis hjemmel til å gi bestemmelser om meldeplikt for fører av skip som passerer territorialgrensen på vei til eller fra norsk havn. Meldeplikten innebærer plikt til å gi politiet fortegnelse over reisende og mannskap.

Til § 46 tredje ledd

Det vises til de generelle merknadene under punkt 4.9.

Endringen i første punktum innebærer at også transportør som utfører yrkesmessig landtransport av personer, er omfattet av transportøransvaret etter § 46.

Til § 46 nytt sjette ledd

Det vises til de generelle merknadene under punkt 4.9.

Leddet er føyet til for å angi at transportøransvaret ikke gjelder ved passering av indre Schengen-grenser.

Til § 47 andre ledd

Det vises til de generelle merknadene under punkt 4.10.

Ved tilføyelsen av bokstav e og f i annet ledd åpnes det for å kunne straffe den som hjelper utlending til ulovlig innreise/opphold i Norge eller annet land som deltar i Schengensamarbeidet. Det er en forutsetning at det foreligger vinnings hensikt. Kravet om vinnings hensikt innebærer ikke at det må kunne bevises at det har vært eller vil bli en økonomisk vinning, men at dette har vært hensikten.

Ettersom det er foreslått at bestemmelsene i bokstav e og f skal gå inn i § 47 annet ledd hvor strafferammen er 2 år, medfører det en foreldelsesfrist på 5 år, jf. straffelovens § 67.

10.3 Til endringen i straffeloven

Endringsforslaget er omtalt i kapittel 7 i de alminnelige merknadene.

10.4 Til endringene i utleveringsloven

Til § 5 nr. 1

Endringsforslaget er omtalt i punkt 5.2 i de alminnelige merknadene.

Til § 9

Endringsforslaget er omtalt i punkt 5.3 i de alminnelige merknadene.

Til ny § 17a

Endringsforslaget er omtalt i punkt 5.4 i de alminnelige merknadene.

Til § 24 nr. 3

Endringsforslaget er omtalt i punkt 5.5 i de alminnelige merknadene.

10.5 Til endringen i politiloven

Endringsforslaget er omtalt i kapittel 8 i de alminnelige merknadene.