8 Endring i politiloven
8.1 Bakgrunn
8.1.1 Schengenkonvensjonen
Etter Schengenkonvensjonen artikkel 40 og 41 kan polititjenestemenn fra andre Schengen-land på visse, nærmere angitte vilkår fortsette observasjon og forfølgelse av en person som mistenkes for et straffbart forhold, inn på norsk territorium.
Schengenkonvensjonen artikkel 40 fastslår at det skal være adgang til grenseoverskridende observasjon mellom Schengen-landene. Dersom en tjenestemann fra et Schengen-land, som ledd i etterforskingen av en straffesak, holder under oppsikt en person som er mistenkt for en straffbar handling som kan føre til utlevering, kan tjenestemannen fortsette observasjonen på et annet lands territorium. Det er en forutsetning at det på forhånd er fremmet en anmodning om bistand til rette myndighet i dette landet. I særlige hastetilfeller, hvor det på forhånd ikke er mulig å sende en anmodning i rett tid via de ordinære kanaler, kan polititjenestemannen fortsette observasjonen inne på det andre Schengen-landets territorium på betingelser som er nærmere angitt i artikkel 40.
Schengenkonvensjonen artikkel 41 regulerer de tilfellene hvor en person som er mistenkt for straffbart forhold, forfølges på ferske spor. Dersom politiet i et Schengen-land har tatt opp forfølgelsen av en person som er oppdaget på fersk gjerning i å begå eller medvirke til en straffbar handling som nevnt i nr. 4 i artikkelen, kan politiet fortsette forfølgelsen over en landgrense uten å innhente forhåndstillatelse. Vilkåret er at det ikke har vært tid til å innhente dette, eller at myndighetene i mottakerlandet ikke i tide har nådd frem for å overta forfølgelsen. Ut fra Norges geografiske beliggenhet vil det i praksis bare være svensk og finsk politi som vil kunne nyttiggjøre seg forfølgelsesretten.
I henhold til nr. 9 i artikkel 41 skal landene ved undertegningen av konvensjonen avgi en erklæring hvor de på grunnlag av bestemmelsene i nr. 2, nr. 3 og nr. 4 fastsetter nærmere vilkår for hvordan andre Schengen-land, som de grenser mot, kan utøve sin rett til å fortsette en forfølgelse. I erklæringen i henhold til artikkel 41 nr. 9 skal hvert Schengen-land fastsette om det skal gjelde noen tidsmessige eller geografiske begrensinger for det forfølgende politi når det gjelder utøvelsen av forfølgelsesretten. Fra norsk side er det avgitt erklæring der det ikke legges tidsmessige eller geografiske begrensninger på forfølgelsesretten, og at det forfølgende politi skal ha adgang til å pågripe den forfulgte og at forfølgelsen kan skje for alle overtredelser som kan medføre utlevering.
Det vises for øvrig til mer fyldig omtale i St.prp. nr. 42 (1996-97) om samtykke til ratifikasjon av samarbeidsavtale av 19 desember 1996 mellom partene i Schengenavtalen og Schengenkonvensjonen, og Island og Norge om avskaffelse av personkontroll på de felles grenser.
8.1.2 Gjeldende rett og praksis
Utgangspunktet i gjeldende norsk rett er at det eksklusivt tilligger norsk politi, eventuelt andre norske myndigheter å utøve myndighet i forhold til norske eller fremmede statsborgere på norsk territorium.
Lovgivningen inneholder imidlertid enkelte bestemmelser om at også privatpersoner ut fra nødrettslige betraktninger kan gripe inn overfor andre privatpersoner. Dette gjelder bl.a. straffeprosesslovens § 176 første ledd annet punktum som hjemler pågripelse av mistenkt person som treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor.
I dag praktiseres i begrenset grad observasjon og forfølgelse på ferske spor over landegrensene mellom Norge, Sverige og Finland. Av avgjørende betydning for utviklingen av denne praksis har det selvsagt vært at de geografiske avstander i grensetraktene er store, samtidig som politidekningen har vært begrenset på grunn av de praktisk talt åpne grensene mellom de nordiske land.
Man har for øvrig i dag en parallell til reglene om observasjon og forfølgelse på ferske spor over landegrensene i de eksisterende grensetollsamarbeidsavtaler med Sverige og Finland (jf. tolloven §§ 4, 75-81).
8.1.3 Behovet for egen lovhjemmel
I St.prp. nr. 42 (1996-97) s. 31 ble det lagt til grunn at svenske og finske polititjenestemenns adgang til å pågripe en person som forfølges, kunne forankres i den adgang enhver har til å pågripe en mistenkt på fersk gjerning og ferske spor i henhold til straffeprosessloven § 176 første ledd annet punktum.
Senere har bl.a. referansegruppen av jurister med særlig innsikt i statsrettslige spørsmål som bisto regjeringen under forhandlingene med EU om Schengensamarbeidet, pekt på at norske myndigheter bør sørge for en ny og klar lovhjemmel bl.a. av hensyn til legalitetsprinsippet. Justisdepartementet er enig i det bør foretas en klargjøring på dette punktet, og forslår derfor en lovregulering som vil gi en slik hjemmel.
8.2 Forslaget i høringsbrevet
Departementet foreslo i høringsbrevet en ny § 20a i lov av 4 august 1995 om politiet (politiloven) med følgende ordlyd:
Utenlandsk polititjenestemann kan fortsette observasjon og forfølgelse av og om nødvendig anholde en person som mistenkes for en straffbar handling som ellers kan begrunne utlevering inn på norsk territorium. Dette gjelder inntil norsk politimyndighet har overtatt ansvaret for observasjonen eller forfølgelsen eller krevd denne stanset, og bare så langt det følger av overenskomst med fremmed stat.
Departementet understreket i høringsbrevet at lovforslaget er gitt en generell form ved at man fastsetter at utenlandske polititjenestemenn kan fortsette observasjon og forfølgelse så langt dette følger av overenskomst med annen stat.
Selv om det er Schengenkonvensjonen som er den direkte foranledning til lovforslaget, antok man at det er mest hensiktsmessig å gi en generell hjemmel.
Politiets myndighetsutøvelse er i stor grad regulert i politiloven. På denne bakgrunn understreket departementet i høringsbrevet at en lovhjemmel for utenlandske polititjenestemenns observasjon og forfølgelse av mistenkt person på norsk territorium bør innarbeides i politiloven. Departementet la til grunn at den foreslåtte bestemmelsen skiller seg innholdsmessig fra politilovens øvrige bestemmelser og derfor bør inntas som en egen paragraf.
8.3 Høringsinstansenes syn
8.3.1 Generelt
Med unntak av Nei til EU og KROM (Norsk forening for kriminalreform) er samtlige høringsinstanser positive til forslaget om at observasjons- og forfølgelsesadgangen etter Schengenkonvensjonen artikkel 40 og 41 lovfestes.
Nei til EU uttaler følgende:
«Nei til EU mener det er vektige grunner mot å gi utenlandsk politi større mulighet til å operere på norsk jord. Et kjennetegn ved en suveren stat er at den har kontroll med egne grenser og eget territorium. Schengenavtalen vil fjerne retten til å utføre alminnelige personkontroll ved grensene, og svekke norsk suverenitet. Den gir dessuten utenlandsk politi rett til å forfølge på ferske spor og til å spane på norsk jord. Kontroll med samfunnets maktapparat er også et av kjennetegnene på en selvstendig stat.
[...]
Dersom Schengenavtalen blir vedtatt, er det etter vår oppfatning viktig å begrense suverenitetstapet mest mulig. Nei til EU kan ikke se at høringsbrevet har dette utgangspunktet:
Schengenavtalen gir mulighet til å begrense hvor langt og hvor lenge utenlandsk politi kan virke på norsk jord før norsk politi må overta
Schengenavtalen gir mulighet til at Norge kan motsette seg at utenlandsk politi får bære tjenestevåpen under observasjon på norsk jord
Schengenavtalen gir mulighet for å la utenlandsk politi fortsette forfølgelse inn på norsk territorium bare når det dreier seg om svært alvorlige lovbrudd.
Norge har så langt ikke benyttet seg av muligheten til å begrense suverenitetstapet på noen av disse områdene, noe Nei til EU mener bør gjøres.»
KROM
«finner at den foreslåtte § 20a, som i realiteten er en meget vidtgående, helt uakseptabel, og vil på det sterkeste fraråde at den innføres.
Utgangspunktet i gjeldende norsk rett er at det eksklusivt tilligger norsk politi å utøve myndighet i forhold til norske eller fremmede statsborgere på norsk territorium. Bestemmelsen i den foreslåtte § 20a bryter dramatisk med dette prinsipp».
KROM uttaler videre at
«fra norsk side er det på forhånd avgitt erklæring om at det ikke skal være noen tidsmessige eller geografiske begrensninger på forfølgelsesretten (noe andre Schengen-stater i det minste har tatt forbehold om), og at det forfølgende politi skal ha adgang til å pågripe den forfulgte samt at forfølgelsen kan skje for alle lovovertredelser som kan medføre utlevering. Etter utleveringsloven kan utlevering skje når handlingen etter norsk lov kan medføre en straff på fengsel i mer enn 1 år. En straffedømt kan utleveres når dommen er på mer enn 4 måneder. I praksis vil dermed forfølgelse samt anholdelse utenfra og inn i Norge kunne skje i et stort antall saker.
Dermed vil fremmede Schengen-stater bli gitt en betydelig myndighet i Norge, og suverenitetsprinsippet vil bli svekket fundamentalt».
8.3.2 Lovforslagets generelle utforming
Nei til EU
«finner det uheldig å utforme lovparagrafen slik at det står «overenskomst med annen stat» når det faktisk dreier seg om en avtale med EU. EU er fortsatt ikke en egen statsdannelse.
Dersom EU her brukes synonymt med «annen stat» reises spørsmålet om også «Europol-politi» skal kunne operere på norsk jord. I kommentarene tas det utgangspunkt i at dette dreier seg kun om svensk eller finsk politi. Dette bør klargjøres. Lovformuleringen «annen stat» er misvisende, og forholdet til Europol må avklares i loven og forarbeidene».
Politimesteren i Oslo «er enig i departementets forslag og den begrunnelse som er gitt for forslaget og ordlyden i bestemmelsen» samt er av den oppfatning at «lovforslaget ivaretar praktiske hensyn uten å medføre et uakseptabelt inngrep i den nasjonale politimyndighet».
Politimesteren i Uttrøndelag finner at «det fremlagte forslag synes å dekke det foreliggende behov», mens politimesteren i Sør-Varanger fremholder «at lovforslaget er gitt en generell form fremstår som hensiktsmessig. Det at bestemmelsen blir plassert i politiloven som egen paragraf gir god sammenheng i lovverket».
8.3.3 Begrepet «utenlandsk polititjenestemann»
Enkelte utenlandske tolltjenestemenn og andre tjenestemenn kan i henhold til lovgivningen i sine respektive hjemland utøve begrenset politimyndighet. Finansdepartementet legger i sin høringsuttalelse til grunn at begrepet «utenlandsk polititjenestemann» i lovforslaget ikke omfatter andre tjenestemenn med begrenset politimyndighet.
8.3.4 Den praktiske gjennomføringen av observasjon og forfølgelse
Flere av høringsinstansene har i sine uttalelser fremholdt nødvendigheten av at det fastsettes mer detaljerte retningslinjer for den praktiske gjennomføringen av observasjon og forfølgelse.
Politimesteren i Troms uttaler at
«Lovforslaget sier intet om plikten for utenlandsk politimyndighet til å varsle norsk politimyndighet før eller under grensepasseringen. Jeg legger til grunn at dette vil bli innarbeidet i de avtaler som senere skal inngås».
Politiets Fellesforbund uttaler i den forbindelse at
«Ordlyden i det forslag som foreligger til ny § 20a i Politiloven som regulerer vilkår for å fortsette observasjon og forfølgelse av en person som mistenkes for å ha begått straffbart forhold, inn på norsk territorium, er vi stort sett enige i. Imidlertid vil vi peke på at lovendringen alene ikke er tilstrekkelig dersom intensjonene i tilknytning til norsk rettssikkerhet og norsk håndhevelse skal sikres tilstrekkelig.
Følgelig ser vi et klart behov for å utarbeide mer detaljerte retningslinjer om metoder, avstandsforhold fra riksgrense, tidsperspektiv ved varsling m.v. på dette området, og dette arbeidet bør iakttas gjennom å utarbeide forskrifter. Lovteksten bør derfor inneholde en vanlig og velkjent formulering med en henvisning om at forskrifter kan utarbeides».
Norges Lensmannslag
«understreker ønskeligheten av at det i saker som ikke haster blir etablert varslingsrutiner slik at norsk politimyndighet selv skal kunne avgjøre om man skal overta oppdraget. I motsatt fall vil man lett kunne oppleve at utenlandsk politi lenge har operert i Norge uten at man har kjent til det».
Nei til EU uttaler at
«Schengenavtalens art. 41.9 gir hvert land rett til å fastsette vilkår for hvordan det utenlandske politi skal kunne gjennomføre en forfølgelse på et nabolands territorium. Norge vil avgi eller har avgitt erklæring om at det verken skal fastsettes tidsbegrensninger eller geografiske begrensninger for hvor langt eller hvor lenge utenlandsk politi kan gjennomføre aksjoner i Norge. Dette mener Nei til EU er uønsket og unødvendig. Ut fra den generelle betraktning at det er norsk politi som skal virke i Norge, må det være viktig å begrense utenlandsk politivirksomhet i Norge mest mulig. Departementet begrunner behovet for å gi utenlandsk politi rett til å spane og forfølge ferske spor over norsk grense uten å ha innhentet spesiell tillatelse med at det kan være situasjoner der det ikke er mulig å varsle, eller der norsk politi ikke har nådd fram til grensa i tide for å overta aksjonen og ansvaret. Dette begrunnes også med store geografiske avstander i grenseområdene og lav politidekning. NTEU mener Norge må ta konsekvensene av fjerning av personkontrollen ved grensene dersom Schengenavtalen blir vedtatt, og sette inn kompenserende norsk politi i grenseområdene i stedet for å la lav politidekning bli en begrunnelse for å gi utvidet aksjonsradius for utenlandsk politi.
NTEU mener at med de kommunikasjonsmidler politiet har i dag, må det være svært sjelden at det ikke er mulig å varsle politiet i god tid før grensepassering. Det er viktig å sette grenser for hvor langt eller hvor lenge utenlandsk politi skal operere på norsk jord. Vi viser også til Schengenavtalens art. 41.9 som sier at en erklæring om hvilke vilkår utenlandsk politi må rette seg etter, bare kan erstattes av en ny erklæring dersom den ikke innskrenker reglene som først er fastsatt. Det vil si at det alltid er mulig å utvide fullmakten, men ikke å innskrenke den.
Nei til EU mener Norge bør sette klare og strenge begrensninger for hvor langt og lenge utenlandsk politi kan virke i Norge før norsk politi må overta».
8.3.5 Utenlandsk polititjenestemanns medbringelse av tjenestevåpen
Etter Schengenkonvensjonen artikkel 40 og 41 kan utenlandsk polititjenestemann bære tjenestevåpen, men bruk er forbudt unntatt i nødverge.
Nei til EU uttaler at
«Nei til EU finner det uforståelig at det gis alminnelig samtykke til at utenlandsk politi skal kunne bære tjenestevåpen i Norge. En slik tillatelse mangler hjemmel i norsk lov. Det er helt uhørt at utenlandsk politi skal ha videre fullmakter enn norsk politi til å bære våpen. Det har vært og er en bred politisk enighet om at vi i Norge ikke ønsker et alminnelig bevæpna politi. Her skiller norsk tradisjon seg fra det som er vanlig på kontinentet. Bare i Norge og Storbritannia i Vest-Europa er politiet ubevæpnet under vanlig tjenesteutøvelse. Det er et brudd med denne tradisjonen når det åpnes for at utenlandsk politi skal kunne bære sine tjenestevåpen på oppdrag i Norge. Schengenavtalen art. 40 d gir den enkelte stat anledning til å reservere seg mot at fremmed politi skal kunne bære tjenestevåpen. («Tjenestemennene som foretar observasjonen kan bære tjenestevåpen under observasjonen, med mindre den anmodende part uttrykkelig hat motsatt seg dette.) Norge bør i tråd med dette motsette seg at utenlandsk politi skal bære våpen under spaning inn på norsk territorium inntil et oppdrag blir overtatt av norsk politi. Når det gjelder forfølgelse i henhold til art. 41.5 e forutsettes at politiet kan bære tjenestevåpen»
Nei til EU uttaler videre at
«når departementet nå har akseptert at utenlandsk politis rett til å virke på norsk jord må lovfestes, bør også så viktige spørsmål som eventuell rett til å bære tjenestevåpen fastsettes i lov».
Norges Lensmannslag uttaler at
«etter vår mening burde det vært foretatt noen nærmere presiseringer/føringer på dette punktet. Vi kan her ane vanskelige grensedragninger i forhold til de utenlandske tjenestemenn som bærer våpen i sitt daglige virke, jf. Sverige og den faktiske tillatte bruk av våpen de er opplært til og vant med, dersom denne ikke blir nøye samstemt med den anledningen de skal ha til å benytte våpen i Norge».
8.3.6 Adgangen til å kunne anholde
Politimesteren i Narvik uttaler at
«på bakgrunn av høringsnotatet legges det til grunn at anholdelsesadgangen bare gjelder i forfølgelsestilfellene, jf. art. 41, ikke i observasjonstilfellene som reguleres av art. 40. Dette bør etter vår oppfatning uttrykkes klarere i lovgrunnlaget.
Adgangen til å anholde nevnes på høringsnotatets s. 4 tilsynelatende som motsetning til pågripelse. Dersom det er tilsiktet en realitetsforskjell mellom anholdelse og pågripelse bør dette klargjøres i lovgrunnlaget. Innebærer begrepsbruken ingen realitetsforskjell bør uttrykket pågripelse benyttes i steden for anholdelse, jf. høringsnotatets s. 1, nest siste avsnitt, siste punktum. Lovforslaget synes å gi kompetanse til å anvende straffeprosessuelt tvangsmiddel i Norge uten at lovforslaget uttrykkelig stiller krav til at det må foreligge skjellig grunn til mistanke mot vedkommende som forfølges. Det tas høyde for at man har ansett kravet til mistankegrunnlagets styrke ivaretatt ved at forfølgelsesretten bare gjelder konkret mistanke mot person som forfølges på ferske spor. Kreves skjellig grunn til mistanke anbefales dette for klarhetens skyld imidlertid uttrykkelig uttalt i lovgrunnlaget. Dersom det med anholdelse menes straffeprosessuell pågripelse tillater en å forslå at dette for e skyld klargjøres ved at det tas inn en henvisning i straffeprosessloven kap. 14, f.eks. i § 176, om at pågripelse kan foretas av utenlandsk polititjenestemann etter reglene i politiloven § 20a.
Dersom det bare er i forhold til forfølgelse og pågripelse skjellig grunn til mistanke kreves, men ikke i forhold til observasjon bør også dette fremgå klart av lovgrunnlaget.
Det antas at norsk politimyndighet bare kan foreta pågripelse/opprettholde en pågripelse av en forfulgt person der vilkårene i straffeprosessloven kap. 14, jf. herunder straffeloven § 12, eller utleveringsloven av 13 06 75 nr. 39 §§ 3, jf. 15 og 20 er oppfylt.
Når det gjelder det materielle vilkåret om at det må foreligge mistanke om straffbar handling som kan begrunne utlevering, viser høringsnotatet til vilkårene i utleveringsloven av 13 06 75 nr, 39. Som påpekt i høringsnotatet vil det i praksis dreie seg om observasjon, forfølgelse og anholdelse foretatt av svensk eller finsk politimyndighet. Dersom lov om utlevering av lovbrytere i Norden av 03 03 61 nr. 1 ikke får anvendelse bør det klargjøres i lovteksten at det dreier seg om utlevering etter lov av 13 06 75 nr. 39».
8.4 Departementets vurdering
8.4.1 Generelt
Departementet opprettholder i det vesentlige forslaget i høringsbrevet. Som det er påpekt under punkt 8.1.3 ovenfor, tilsier bl.a. hensynet til legalitetsprinsippet at det vedtas en ny og klar lovhjemmel.
En lovfestet adgang for utenlandske polititjenestemenn til på visse vilkår å operere på norsk jord, innebærer en nyordning. Departementet vil, når man har vunnet en viss erfaring med en slik ordning, foreta en evaluering av ordningen og den lovreguleringen som nå foreslås.
Departementet er kommet til at den nye lovhjemmelen bør knyttes direkte til Schengensamarbeidet. Utenlandske polititjenestemenns adgang til å fortsette observasjon og forfølgelse vil dermed bare gjelde der vilkårene i den foreslåtte lovbestemmelsen er oppfylt og forfølgelsen skjer i samsvar med internasjonal avtale innenfor Schengensamarbeidet. De aktuelle bestemmelsene finnes i dag i Schengenkonvensjonen, se punkt 8.1.1. Fordi selve Schengenkonvensjonens fremtidige status er usikker, se om dette under kapittel 3 ovenfor, kan man ikke knytte lovbestemmelsen direkte til konvensjonen.
Departementet har for øvrig etter høringen tilføyd et nytt annet ledd som regulerer de utenlandske polititjenestemennenes strafferettslige vern og strafferettslige ansvar under tjenesteutøvelse i Norge i medhold av Schengenkonvensjonen artikkel 40 og 41, se punkt 8.4.7 nedenfor.
8.4.2 Begrepet «utenlandsk polititjenestemann»
Etter Schengenkonvensjonen artikkel 40 og 41 er det kun utenlandske polititjenestemenn som kan foreta observasjon og forfølgelse inn på norsk territorium. I dette ligger at vedkommende i henhold til egen stats lovgivning må ha kompetanse til å utføre de aktuelle myndighetshandlingene. Utenlandske tolltjenestemenn som utfører tollkontroll, omfattes ikke av den foreslåtte § 20a.
8.4.3 Grunnvilkår
Norge har avgitt erklæring iht. Schengenkonvensjonen artikkel 41 nr. 9, jf. nr. 4 pkt. b om at grunnvilkåret for forfølgelsesretten er at den forfulgte person mistenkes for straffbar handling som kan medføre utlevering. De nærmere vilkår for at utlevering skal kunne finne sted er regulert i lov av 13 juni 1975 nr. 39 om utlevering (utleveringsloven) og lov av 3 mars 1961 nr. 1 om utlevering av lovbrytere i Norden (den nordiske utleveringsloven).
Forfølgelsesretten gjelder også i forhold til personer som har rømt fra varetekt eller fra soning av frihetsstraff.
Etter utleveringsloven kan utlevering bare skje når handlingen etter norsk lov kan medføre en straff av fengsel i mer enn 1 år. En straffedømt person kan utleveres når dommen går ut på frihetsstraff eller anbringelse i anstalt i et tidsrom av minst 4 måneder, eller når det med hjemmel i dommen er truffet eller kan treffes bestemmelse om slik anbringelse.
Etter den nordiske utleveringsloven kan utlevering av norsk statsborger bare skje såfremt vedkommende de siste 2 år før den straffbare handling har hatt bopel i den stat som krever utlevering eller hvis handlingen eller tilsvarende handling etter norsk lov kan medføre høyere straff enn fengsel i 4 år. Utlevering for rettsforfølgning kan bare skje for handling som etter lovgivningen i det land som begjærer utlevering, kan medføre høyere straff enn bøter.
8.4.4 Myndighetshandlingene
Politimyndighet brukes som betegnelse på den samlede myndighet til å gi påbud og foreta inngrep overfor publikum, om nødvendig med makt, som er særegen for politiet.
Utenlandske polititjenestemenn vil ikke kunne utøve politimyndighet på linje med norske polititjenestemenn. Deres myndighetsutøvelse er saklig begrenset til at de kan fortsette allerede pågående observasjon og forfølgelse av en person mistenkt for å ha forøvet eller medvirket til forøvelse av lovovertredelse, som kan medføre utlevering.
Lovforslaget § 20a etablerer en hjemmel for at utenlandsk polititjenestemann i begrenset grad kan anholde person som forfølges inn på norsk territorium. Begrensningen ligger i at adgangen til anholdelse kun består så lenge man fra norsk side ikke har fremsatt krav om at forfølgelsen skal avbrytes eller har hatt mulighet til å overta ansvaret for politioperasjonen.
Adgangen til anholdelse av forfulgt person vil være nødvendig for å sikre at den forfulgte ikke unnslipper før norsk politi når fram eller har hatt mulighet til å overta ansvaret for politioperasjonen. Det er således de samme hensyn som begrunner utenlandsk polititjenestemanns adgang til anholdelse som at straffeprosessloven § 176 første ledd annet pkt. tillater privatpersoner å foreta pågripelse.
Bruken av begrepet «anholde» tilkjennegir at det er tale om en tidsbegrenset frihetsberøvelse inntil norsk politi har hatt mulighet til kontrollere vedkommendes identitet og eventuelt pågripe ham.
Norsk politi kan bare foreta pågripelse i den utstrekning vilkårene i straffeprosessloven kapittel 14, utleveringsloven § 15 eller den nordiske utleveringsloven § 12 foreligger. Lovforslaget innebærer for norsk politi ikke noen rettslig utvidelse av adgangen til pågripelse.
Norsk politi må, uavhengig av at utenlandsk politi har foretatt en anholdelse, på selvstendig grunnlag vurdere hvorvidt vilkårene for pågripelse foreligger etter norske rettsregler. Det vises i den forbindelse til at norsk politi er ansvarlig for den videre håndtering av politioperasjonen etter at de er kommet til stedet eller har overtatt ansvaret fra utenlandsk polititjenestemann.
8.4.5 Myndighetsutøvelsen
Utgangspunktet er at det er norsk politi som skal utøve politimyndighet på norsk territorium, og at utenlandske polititjenestemenns myndighetsutøvelse kun er av supplerende karakter.
Ut fra geografiske avstander, åpne grenser og lav politidekning, vil man ikke kunne påregne at norsk politi alltid vil kunne overta den fysiske gjennomføringen av politioperasjonen. Det er imidlertid viktig at utenlandske polititjenestemenns gjennomføring av observasjon og forfølgelse ikke avviker vesentlig fra hvordan slike operasjoner ville blitt gjennomført av norsk politi.
Under observasjon eller forfølgelse av mistenkt person på norsk territorium vil den utenlandske polititjenestemannen være bundet av norsk lovgivning samt av Schengenkonvensjonen artikkel 40 nr. 3 og 41 nr. 5.
Etter de nevnte bestemmelser i Schengenkonvensjonen skal den utenlandske polititjenestemannen
rette seg etter de pålegg som gis av vedkommende norske myndighet
ikke ta seg inn i boliger eller på andre steder der det ikke er adgang for uvedkommende
bære synlige kjennetegn i form av uniform, armbind eller tilbehør plassert på kjøretøy (gjelder kun ved forfølgelse)
til enhver tid dokumentere at han opptrer i embets medfør
kunne bære tjenestevåpen, men bruk er forbudt unntatt i nødverge
av sikkerhetsmessige grunner underkaste den anholdte visitasjon, benytte håndjern under transport og beslaglegge gjenstander i vedkommendes besittelse
avlegge rapport til vedkommende lokale myndigheter om sitt oppdrag og om nødvendig stå til disses disposisjon inntil oppdraget er tilstrekkelig belyst
Den utenlandske polititjenestemannens adgang til myndighetsutøvelse på norsk territorium opphører når norsk politimyndighet har overtatt ansvaret for observasjonen eller forfølgelsen eller krevd denne stanset.
Grenseoverskridende observasjon og forfølgelse nødvendiggjør at det fastsettes nærmere retningslinjer for den praktiske gjennomføringen av slike politioperasjoner. Slike retningslinjer bør bl.a. inneholde prosedyrer for samarbeid, varsling og kommunikasjon på utøvende nivå.
Departementet anser det som lite hensiktsmessig at denne type operative prosedyrer skal reguleres i lovforslaget. Hensett til at en slik regulering vil gjelde utenlandske politimyndigheter og utenlandske polititjenestemenn fremstår det ikke som naturlig å gi retningslinjene i forskrift. Etter departementets vurdering foretas denne type reguleringer mest hensiktsmessig ved gjensidige avtaler mellom den sentrale, norske politiledelse og vedkommende, sentrale utenlandske politiledelser. Det pekes i den sammenheng særlig på hensynet til fleksibilitet og at man ved denne type gjensidige avtaler også bør fastlegge tilsvarende prosedyrer for norske polititjenestemenns myndighetsutøvelse på annen stats territorium etter Schengenkonvensjonen artikkel 40 og 41. Gjeldende prosedyrer for politisamarbeid og utlevering vil danne utgangspunktet for slik avtale.
8.4.6 Utenlandske polititjenestemenns medbringelse av tjenestevåpen
Etter Schengenkonvensjonen artikkel 40 nr. 3 pkt. d kan utenlandske polititjenestemenn under utøvelse av observasjon bære tjenestevåpen med mindre den anmodende part uttrykkelig har motsatt seg dette. Under forfølgelse kan utenlandske polititjenestemenn alltid medbringe tjenestevåpen.
Adgangen til medbringe tjenestevåpen må sees i sammenheng med at utenlandsk politi i stor grad er bevæpnet og at det bl.a. ut fra geografiske avstander ikke vil være praktisk mulig å deponere tjenestevåpen på annen, tilstrekkelig sikker måte før grensepassering.
Adgangen til å medbringe tjenestevåpen innebærer ingen adgang til bruk av tjenestevåpnene unntatt i nødvergesituasjoner. Utenlandske polititjenestemenn vil således ikke kunne bruke våpen for å løse tjenesteoppdrag i motsetning til norske polititjenestemenn som etter gjeldende våpeninstruks for politiet kan bruke skytevåpen som siste utveg etter at andre lempeligere midler forgjeves forsøkt eller i situasjoner hvor alternative midler åpenbart ikke vil føre fram. Adgangen til våpenbruk er således klart begrenset i forhold til det som i dag gjelder for norsk politi.
At utenlandske polititjenestemenn bør har adgang til å medbringe tjenestevåpen inn på norsk territorium innebærer ikke noen alminnelig adgang til å fremtre som bevæpnet. I den utstrekning forholdene tillater, skal tjenestevåpen medbringes på en slik måte at tjenestemannen fremtrer som ubevæpnet.
8.4.7 Strafferettslig vern og strafferettslig ansvar
I forbindelse med at man gir en hjemmelsbestemmelse for utenlandske polititjenestemenns myndighetsutøvelse på norsk territorium, er det også nødvendig at man lovregulerer deres strafferettslige vern og strafferettslige ansvar.
Ut fra den klare likhet med norske polititjenestemenns tjenesteutøvelse og det forhold at de vil være undergitt norsk lovgivning når de befinner seg på norsk territorium, fremstår det som naturlig at de likestilles med norske polititjenestemenn i denne egenskap.
Det er i lovforslaget annet ledd fastsatt at utenlandsk polititjenestemann under utøvelse av tjenestehandlinger som angitt i første ledd, er å anse som offentlig tjenestemann i forhold til straffeloven. Denne henvisningen til straffeloven sikrer at den utenlandske polititjenestemannen både er gitt det strafferettslige vern som følger av straffeloven (bl.a. straffeloven §§ 127, 128 og 326) og samtidig kan straffeforfølges for lovovertredelser i tilknytning til tjenestehandlinger (bl.a. straffeloven § 116).
Muligheten for at utenlandsk polititjenestemann kan straffeforfølges både i Norge og hjemlandet nødvendiggjør at det i avtale fastlegges hvilket land som skal ha førsteretten til å iverksette straffeforfølgning for eventuelle lovovertredelser.