3 Generelt om lovforslagene

Da Stortingets samtykke til ratifikasjon av samarbeidsavtalen ble gitt, var det forutsatt at norsk gjennomføring av Schengen-regelverket og de aktuelle EU-rettsakter krever enkelte endringer i utlendingsloven, utleveringsloven og straffeloven. Det har videre vært forutsatt (St.prp. nr. 42 (1996-97) og Innst. S. nr. 229 (1996-97)) at reglene om opprettelse og drift av den nasjonale delen av SIS i Norge gis ved egen lov.

Regjeringen besluttet i april 1998 å oppnevne en referansegruppe bestående av fem uavhengige juridiske eksperter for å rådgi forhandlingsdelegasjonen under forhandlingsprosessen. Bl.a. etter råd fra referansegruppen foreslår departementet en endring i politiloven som hjemmel for utenlandsk politis adgang til myndighetsutøvelse ved observasjon og forfølgelse over landegrensene i henhold til eksempelvis Schengenkonvensjonen artikkel 40 og 41 og en bilateral samarbeidsavtale som vil bli inngått mellom Norge, Sverige og Finland.

Bakgrunnen for de ulike lovendringsforslagene er at Norge har forpliktet seg til å gjennomføre Schengen-regelverket. Arbeidet har derfor i det vesentlige bestått i å utarbeide lovendringsforslag som innebærer en mest mulig hensiktsmessig gjennomføring av Schengen-regelverket i norsk lovgivning og praksis. For så vidt gjelder det materielle innhold har det vært mindre spillerom da Schengen-regelverket er relativt klare og entydige og bare i mindre grad åpner for nasjonale løsninger.

Under høringen har enkelte instanser gitt uttrykk for en kritisk holdning til hele Schengensamarbeidet eller de fremmer mer generelle betraktninger knyttet til samarbeidet. Det gjelder særlig Oslo biskop, KROM, Juss-Buss, MiRA-Senteret, Antirasistisk senter og Bjørgvin biskop, som slutter seg til uttalelsen fra Oslo biskop. Departementet understreker at proposisjonen her gjelder endringer som Norge er forpliktet til å gjennomføre som følge av Stortingets beslutning om norsk tilslutning til Schengensamarbeidet.

Det gjøres ellers rede for de innkomne høringsuttalelsene i de enkelte kapitlene i proposisjonen.

De lovforslagene som ble sendt på høring, inneholdt på enkelte punkter henvisninger til Schengenkonvensjonen. I tilknytning til dette uttalte Utenriksdepartementet følgende i sin høringsuttalelse:

«Et generelt spørsmål som bør vurderes i forbindelse med lovarbeidet, er Schengenkonvensjonens fremtidige status når Schengen-samarbeidet integreres i EU. EU holder nå på med en gjennomgang av alt Schengen-regelverket med sikte på å finne en hjemmel for hver enkelt konvensjonsbestemmelse i EUs traktatgrunnlag. Ved integreringen i EU vil videreutvikling av Schengen-regelverk (herunder endring av Schengenkonvensjonen) skje i henhold til EUs regelverk, og vil trolig få status som regelverk avledet fra EUs traktatgrunnlag. Det er derfor usikkert om Schengenkonvensjonen vil komme til å bestå fremover som et virksomt juridisk instrument. På denne bakgrunn bør det bl a vurderes om det er hensiktsmessig at lovforslagene viser til konkrete bestemmelser i Schengenkonvensjonen.

Videre er det usikkert om eventuelle nye EU-medlemmer vil bli pålagt å tiltre selve Schengenkonvensjonen etter at Schengen-regelverket er blitt EU-regelverk. Det samme gjelder EU-landene Storbritannia og Irland som er gitt mulighet til å ta del i hele eller deler av Schengen-samarbeidet i EU uten at dette nødvendigvis betyr at de må tiltre selve Schengenkonvensjonen. Lovforslagene bør derfor ta høyde for at nye stater vil kunne ta del i Schengen-samarbeidet uten å tiltre Schengenkonvensjonen.

Departementet har etter dette knyttet formuleringene i de enkelte endringsforslagene til det mer generelle begrepet Schengensamarbeidet.