5 Endringer i utleveringsloven
5.1 Innledning
Tilknytning til Schengensamarbeidet vil kreve endringer i utleveringsloven hva angår reglene om politiske forbrytelser og grunner for å nekte å etterkomme anmodninger om utlevering og annen bistand i straffesaker. Videre anses det ønskelig å innta en ny bestemmelse om forenklet utleveringsprosedyre når det foreligger samtykke fra den som er begjært utlevert. I tillegg berøres bestemmelsen i utleveringsloven om foreldelse av Schengen-regelverket.
5.2 Endring av utleveringsloven § 5
5.2.1 Bakgrunn
Utleveringsloven § 5 nr. 1 inneholder et absolutt forbud mot utlevering for politiske lovbrudd. Departementet har forstått dette slik at det heller ikke er adgang til å avtale at bestemte typer handlinger ikke skal kunne anses som politiske forbrytelser. Norge (og de øvrige nordiske landene) måtte derfor ta forbehold til den europeiske konvensjon om bekjempelse av terrorisme av 27 januar 1977 (terrorismekonvensjonen) på dette punkt. Under forhandlingene om samarbeidsavtalen mellom Schengen-landene og Norge og Island høsten 1996, avga Norge og Island en erklæring om at dette forbeholdet ikke skal gjelde ved utlevering mellom stater som er tilsluttet Schengensamarbeidet. Erklæringen ble gjentatt under forhandlingene om ny assosieringsavtale høsten 1998. Utleveringsloven § 5 vil derfor måtte endres for å oppfylle Norges forpliktelser etter samarbeidsavtalen. Spørsmålet har også vært oppe under forhandlingene om FN-konvensjonen om bekjempelse av terroristbombing (terroristbombekonvensjonen) som Norge undertegnet 31 juli 1998.
5.2.2 Gjeldende rett
Som nevnt inneholder utleveringsloven § 5 nr. 1 et absolutt forbud mot utlevering for politiske lovbrudd. Det er ikke gitt noen definisjon av begrepet i loven, og det har hersket en del tvil om det nærmere innholdet av begrepet. Et hovedspørsmål har vært om forbudet skal begrenses til de såkalte «absolutte politiske lovbrudd». Absolutte politiske lovbrudd er lovbrudd som på grunn av gjerningsinnholdet, og da særlig det objekt handlingen er rettet mot, må anses som politiske. Det tenkes da på forbrytelser som er rettet direkte mot staten, enten det gjelder statens integritet, forfatningen eller representanter for statsmakten. Det er ikke tvilsomt at denne type forbrytelser omfattes av begrepet «politiske lovbrudd». Derimot har det vært en viss uenighet om hvorvidt begrepet også skal omfatte lovbrudd som har et politisk motiv, men som ellers rammes av alminnelige straffebestemmelser, de såkalte «relative politiske lovbrudd».
I forarbeidene til utleveringsloven (Ot.prp. nr. 30 (1974-75) s. 29 ) er det anført:
«Uansett hvilke kriterier som legges til grunn ved definisjonen av politiske lovbrudd, må det anses som akseptert at visse lovbrudd eller typer av lovbrudd kan gi grunnlag for utlevering selv om de omfattes av en generell definisjon. Det gjelder lovbrudd som etter sin karakter anses som internasjonale, f eks krigsforbrytelser. Det samme har vært lagt til grunn for så vidt angår alvorlige terrorhandlinger. Begrepet kan også påvirkes av internasjonale konvensjoner,...»
Selv om Justisdepartementet ikke fant å burde gi noen definisjon av begrepet politiske lovbrudd, ga departementet likevel uttrykk for at begrepet først og fremst skulle omfatte slike lovbrudd som er rettet mot stat og samfunnsordning, men at det i noen utstrekning også omfatter lovbrudd av alminnelig karakter hvor det inngår et vesentlig politisk moment. I hvilken utstrekning slike lovbrudd skal omfattes av lovens forbud, må bero på en alminnelig vurdering av det konkrete forhold, hvor det blant annet tas hensyn til lovbruddets karakter, styrken av og bakgrunnen for det politiske motiv og om handlingen er ledd i en mer organisert politisk virksomhet. Det ble understreket at man ved denne vurdering burde ta hensyn til rådende teori og internasjonal praksis.
Stortinget sluttet seg under lovbehandlingen til departementets vurderinger. Resultatet ble at utleveringsloven § 5 nr. 1 inneholder et generelt forbud mot utlevering for politiske forbrytelser, men at enkelte handlinger, herunder grovere terrorhandlinger, ikke er omfattet av den beskyttelsen bestemmelsen gir.
Innen Norden foreligger det en videre adgang til utlevering for politiske forbrytelser. Det følger av lov om utlevering av lovbrytere i Norden av 3 mars 1961 nr. 1 (den nordiske utleveringsloven) § 4 at utlevering for et politisk lovbrudd kan skje når handlingen eller tilsvarende handling er straffbar etter norsk lov og den som begjæres utlevert ikke er norsk statsborger. Begrunnelsen for denne adgangen til utlevering for et politisk lovbrudd var blant annet det nære rettslige og kulturelle fellesskap som eksisterer mellom de nordiske landene.
5.2.3 Den europeiske terrorismekonvensjon av 27 januar 1977
Norge ratifiserte terrorismekonvensjonen 10.01.1980. Et av hovedformålene med denne konvensjonen er å bekjempe terrorisme med effektiv straffeforfølgning. Dette gjøres ved å begrense muligheten til å betegne en handling som politisk lovbrudd og bruke dette som grunn for å nekte utlevering. Konvensjonen artikkel 1 spesifiserer hvilke handlinger som i denne forbindelse ikke skal kunne anses som politiske lovbrudd.
«Artikkel 1:
Når det gjelder utlevering mellom Kontraherende Stater, skal ingen av følgende straffbare handlinger anses som en politisk forbrytelse eller som en straffbar handling forbundet med en politisk forbrytelse eller som en straffbar handling inspirert av politiske motiver:
en straffbar handling som rammes av Konvensjon om bekjempelse av ulovlig bemektigelse av luftfartøyer, undertegnet i Haag 16. desember 1970;
en straffbar handling som rammes av Konvensjon til bekjempelse av ulovlige handlinger mot sikkerheten i sivil luftfart, undertegnet i Montreal 23. september 1971;
en alvorlig straffbar handling som innebærer angrep mot internasjonalt beskyttede personers, herunder diplomatiske representanters liv, fysiske integritet eller frihet;
en straffbar handling som innebærer bortføring (kidnapping), gisseltaking, eller alvorlig, ulovlig frihetsberøvelse:
en straffbar handling som innebærer bruk av bombe, granat, rakett, automatisk skytevåpen, eller brev- eller pakkebombe hvis denne bruk medfører fare for person;
forsøk på å begå en av foran nevnte straffbare handlinger eller deltakelse som medskyldig med en person som begår eller forsøker å begå en slik straffbar handling.»»
Som nevnt under punkt 5.2.1, har Norge på grunn av utleveringsloven § 5 tatt forbehold på dette punkt ved ratifiseringen av konvensjonen. Sverige, Danmark, Finland og Island har også tatt forbehold til konvensjonen artikkel 1. Sikkerhetsutvalget anbefalte i NOU 1993:3 at Norge burde vurdere å trekke tilbake forbeholdet til terrorismekonvensjonen og dermed endre utleveringsloven § 5. På bakgrunn av det nære nordiske samarbeidet som har vært på dette området, forutsatte imidlertid utvalget at dette i så fall burde skje i samarbeid med de øvrige nordiske land.
5.2.4 Forslaget i høringsbrevet
I høringsbrevet foreslo departementet at utleveringsloven § 5 nr. 1 gis et nytt annet punktum om at Kongen kan inngå avtale med fremmed stat hvor det fremgår at bestemte typer lovbrudd ikke skal anses som politiske. Som nevnt under punkt 5.2.3, er dette forslaget i tråd med Sikkerhetsutvalgets forslag i NOU 1993:3.
Fra høringsbrevet gjengis:
«Erklæringen Norge har avgitt til Schengen-landene innebærer at utlevering ikke kan nektes for politiske forbrytelser som faller inn under artikkel 1 i terrorismekonvensjonen(jf punkt 2.3 ovenfor). Selv om erklæringen innebærer at utleveringsloven § 5 må endres, vil den likevel ikke innebære store realitetsendringer. Det følger av forarbeidene til utleveringsloven at enkelte handlinger, herunder alvorlige terrorhandlinger, er av en slik karakter at de uansett ikke er omfattet av den absolutte beskyttelsen mot utlevering for politiske forbrytelser.
Departementet har imidlertid foreslått en generell adgang til å inngå avtale med fremmed stat om at bestemte lovbrudd ikke skal anses som politiske. Dette er gjort på bakgrunn av at utleveringsloven § 5 har vært vurdert endret også i relasjon til andre aktuelle konvensjoner.»
Om forholdet til de andre nordiske land heter det i høringsbrevet:
«Når det gjelder forholdet til de andre nordiske landene, har Danmark, Sverige og Finland som EU-land undertegnet EU-konvensjonen om utlevering av 27.09.96 (EU-konvensjonen). Det følger av EU-konvensjonen artikkel 5 at en medlemsstat ikke må avslå en utleveringsbegjæring med den begrunnelse at forbrytelsen anses som et politisk lovbrudd. Det kan imidlertid tas et forbehold mot bestemmelsen slik at forbudet mot å nekte politiske forbrytelser innskrenkes til bl a å omfatte forbrytelser i terrorismekonvensjonen artikkel 1 og 2. EU-konvensjonen artikkel 5 innebærer derfor at også Danmark, Sverige og Finland må myke opp sine forbud mot utlevering for politiske lovbrudd.»
5.2.5 Høringsinstansenes syn
Utenriksdepartementet bemerker i sin høringsuttalelse:
«Ratifikasjon av FN-konvensjonen om bekjempelse av terroristbombing, som Norge undertegnet 31 juli 1998, vil også kreve denne lovendringen. Det samme gjelder ratifikasjon av FN-konvensjonen om bekjempelse av terrorisme med kjernefysiske midler som ventes vedtatt om kort tid. Spørsmålet vil også bli aktuelt i forbindelse med de kommende forhandlinger om en FN-konvensjon om bekjempelse av finansiering av terrorisme.»
Politiets overvåkingstjeneste, Overvåkingssentralen, uttaler:
«OVS slutter seg til departementets forslag om at utleveringsloven § 5 nr 1 gis et nytt annet punktum, og viser til at dette vil være en gunstig tilslutning til de vesteuropeiske lands politiske vilje til å innta en felles holdning mot terrorisme».
5.2.6 Departementets vurdering
Departementet forutsetter at adgangen til å inngå avtale med fremmed stat om at bestemte typer lovbrudd ikke skal anses som politiske forbrytelser, anvendes med forsiktighet. Lovendringen vil likevel etter departementets mening være et positivt signal i arbeidet med å styrke det strafferettslige samarbeidet med andre stater om bekjempelse av internasjonal kriminalitet og terrorisme. Faren for utenrikspolitiske belastninger ved nektelse av utlevering på grunn av politiske forbrytelser av en person mistenkt for terroristhandlinger, vil også lettere kunne unngås.
Ratifikasjon av terroristbombekonvensjonen og FN-konvensjonen om bekjempelse av terrorisme med kjernefysiske midler vil ifølge Utenriksdepartementets høringsuttalelse kreve en slik endring av utleveringsloven § 5. Spørsmålet kan også komme opp i forbindelse med tilslutning til nye konvensjoner om bekjempelse av internasjonal terrorisme.
Departementet legger til grunn at forslaget til unntaksbestemmelse i utleveringsloven § 5 ikke vil svekke rettssikkerheten til den som kreves utlevert, da utleveringsloven inneholder andre sikkerhetsventiler som gjør at behovet for å nekte utlevering for politiske lovbrudd begrenses. Utlevering kan f eks ikke skje «dersom det må antas å være alvorlig fare for at vedkommende på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller politiske forhold ellers ville bli utsatt for forfølgelse som retter seg mot hans liv eller frihet eller for øvrig har alvorlig karakter»(utleveringsloven § 6). Utlevering kan heller ikke skje «dersom den vil komme i strid med grunnleggende humanitære hensyn, særlig på grunn av vedkommendes alder, helsetilstand eller andre personlige forhold»(utleveringsloven § 7).
5.3 Endring av utleveringsloven § 9
5.3.1 Bakgrunn
Utleveringsloven § 9 slår fast at utlevering ikke kan skje når adgangen til henholdsvis straffeforfølgning eller fullbyrding av straffen er foreldet etter norsk lov. Utleveringsloven oppstiller ikke krav om at det forhold utleveringsbegjæringen gjelder ikke skal være foreldet etter den anmodende stats rett. Det avgjørende er om adgangen til straffeforfølgning eller fullbyrding av straffen er foreldet etter norsk rett. Derimot er det etter den europeiske utleveringskonvensjonen av 1957 et vilkår for utlevering at forholdet ikke er foreldet - verken etter den anmodende eller den anmodede stats rett (artikkel 10).
Ifølge Schengenkonvensjonen artikkel 62 nr. 1 er det bare den anmodende konvensjonsparts bestemmelser om avbrytelse av foreldelsesfristen som kommer til anvendelse. Utrykket «foreldet etter norsk lov» i utleveringsloven § 9 må forstås slik at alle lovbestemmelser som regulerer foreldelse omfattes, herunder regler om avbrytelse av foreldelsesfristen, jf straffeloven §§ 67-76. Utleveringsloven § 9 må derfor endres for å oppfylle Schengenkonvensjonens krav.
5.3.2 Forslaget i høringsbrevet
Fra høringsbrevet siteres:
«Departementet foreslår et nytt andre punktum i utleveringsloven § 9 med følgende ordlyd:
«Med hensyn til avbrytelse av foreldelsesfristen er det den anmodende stats bestemmelser som kommer til anvendelse dersom utleveringsbegjæringen er fremmet av en stat tilsluttet Schengenkonvensjonen.»
«Forslaget til nytt andre punktum i utleveringsloven § 9 har praktisk betydning i de situasjoner der adgangen til straffeforfølgning eller fullbyrding av straffen er foreldet etter norsk rett, eller der dette anses å være uklart. Det kan da bli spørsmål om foreldelsesfristen er avbrutt, og i tilfelle når fristavbrytelse skjedde. Schengenkonvensjonen artikkel 62 nr 1 fastslår at det er den anmodende stats lovgivning om avbrytelse av foreldelsesfristen som da blir avgjørende, og departementet vil da måtte be myndighetene i den anmodende stat om en offisiell utlegning og tolkning av fristavbrytelsesreglene i denne stat. Denne utlegningen må legges til grunn ved avgjørelsen av om foreldelse er inntrådt eller ikke.»
5.3.3 Høringsinstansenes syn
Utenriksdepartementettar i en generell kommentar til Justisdepartementets høringsbrev opp Schengenkonvensjonens fremtidige stilling. Uttalelsen er referert under kapittel 3 foran.
5.3.4 Departementets vurdering
Slik utleveringsloven § 9 lyder i dag, vil anvendelse av bestemmelsen være i strid med Schengenkonvensjonen artikkel 62 nr. 1 i de situasjoner der adgangen til straffeforfølgning eller fullbyrding av straffen er foreldet etter norsk rett og det har skjedd en fristavbrytelse etter den anmodende stats rett før den norske foreldelsesfristen er utløpt, og denne fristavbrytelsen ikke kvalifiserer som fristavbrytelse etter norsk rett. Dersom fristavbrytelsen (etter den anmodende stats rett) skjedde etter at den norske foreldelsesfristen var utløpt, ville vi måtte avslå utleveringsbegjæringen etter § 9, da Schengenkonvensjonen artikkel 62 nr. 1 kun berører reglene om fristavbrytelse, ikke selve foreldelsesfristene.
Departementet antar at problemstillingen i praksis vil vise seg ikke å være særlig aktuell.
Utenriksdepartementets merknader er tatt til følge ved at formuleringen «stat som deltar i Schengensamarbeidet» er benyttet i stedet for en henvisning til Schengenkonvensjonen.
5.4 Ny bestemmelse om forenklet utleveringsprosedyre ved samtykke
5.4.1 Bakgrunn
Behandlingen av utleveringssaker skjer etter kapittel II i utleveringsloven. Når en utleveringsbegjæring er mottatt fra utlandet, blir saken sendt til forhørsretten som prøver om de materielle vilkår for utlevering foreligger. Forhørsrettens kjennelse kan påkjæres etter vanlige straffeprosessuelle regler. Dersom det er fastslått at vilkårene for utlevering er til stede, sender påtalemyndigheten saken til Justisdepartementet, som avgjør om utleveringsbegjæringen skal etterkommes. Justisdepartementets vedtak kan påklages til Kongen i statsråd.
I Schengenkonvensjonen artikkel 66 er det lagt opp til en forenklet prosedyre i utleveringssaker når den som begjæres utlevert samtykker i utleveringen. Samtykket må avgis skriftlig overfor en representant for de rettslige myndigheter. Vedkommende kan også samtykke i å gi avkall på den beskyttelse spesialitetsprinsippet gir. Spesialitetsprinsippet innebærer at vedkommende som er begjært utlevert ikke kan settes under rettsforfølgning eller straff fullbyrdes mot ham for en annen før utleveringen begått straffbar handling enn den utleveringsbegjæringen omhandler.
Ved utlevering innen Norden har man i dag en forenklet utleveringsprosedyre etter den nordiske utleveringsloven § 14. Etter denne bestemmelsen kan utlevering skje etter beslutning av påtalemyndigheten når den som er begjært utlevert, i rettsmøte samtykker i utleveringen. Det er, slik utleveringsloven lyder i dag, ikke adgang til en slik fremgangsmåte ved utlevering fra Norge til et ikke-nordisk land. Ved en tilslutning til Schengensamarbeidet bør det derfor tas inn en ny bestemmelse i utleveringsloven om behandlingen av utleveringssaker der det foreligger samtykke fra vedkommende som er begjært utlevert.
5.4.2 Forslaget i høringsbrevet
Fra høringsbrevet gjengis:
«Departementet foreslår å innta en ny bestemmelse om forenklet prosedyre i saker der det foreligger samtykke fra den som er begjært utlevert. Dette innebærer at utlevering kan skje straks samtykke er avgitt og kompetent myndighet har fattet vedtak om utlevering. Departementet foreslår å legge denne avgjørelsesmyndigheten til Riksadvokaten.»
Riksadvokaten ble orientert om forslaget i et eget brev før den ordinære høringen. I dette brevet skriver departementet:
«Hensynet bak konvensjonsbestemmelsen er ønsket om forenkling og raskere saksbehandling. Vi mener derfor at avgjørelsesmyndigheten bør ligge hos påtalemyndigheten, og ikke hos Justisdepartementet. Vi viser også til at det er politimesteren i det aktuelle distrikt som fatter vedtak om utlevering når det gjelder utlevering til et annet nordisk land og det foreligger samtykke fra den som begjæres utlevert. Vi synes ikke det er unaturlig å legge avgjørelsesmyndigheten til øverste leder av påtalemyndigheten når det er tale om utlevering til et ikke-nordisk Schengen-land. Riksadvokaten antas også å ha det beste grunnlaget for å vurdere om vedkommendes nærvær her i landet er nødvendig av andre grunner. Vi antar at forslaget ikke vil medføre særlig økning i Riksadvokatens arbeidsbyrde, for antallet utleveringsbegjæringer til Norge per år er lavt (færre enn 10).»
5.4.3 Høringsinstansenes syn
Statsadvokatene i Troms og Finnmark uttaler:
«Det anses hensiktsmessig med en forenklet utleveringsprosedyre når den som begjæres utlevert samtykker i utleveringen. Det foreslås imidlertid at avgjørelsesmyndigheten legges til statsadvokaten. De aller fleste begjæringer vil fortsatt gjelde tilfeller hvor utlevering utvilsomt bør skje. Som ved behandling av andre utleveringsbegjæringer er det av vesentlig betydning at begjæringen behandles raskt, særlig fordi den som begjæres utlevert ofte vil være varetektsfengslet i ventetiden. Dersom Riksadvokaten skal behandle også slike begjæringer, er det naturlig at saken passerer statsadvokatembetet for uttalelse, med den forsinkelse dette vil medføre. Når en ikke foreslår at avgjørelsesmyndigheten legges til politimesteren, slik tilfellet er etter den nordiske utleveringslov, beror det på en avveining mellom hensynet til kort saksbehandlingstid og hensynet til ensartet praksis og ivaretakelse av regionale forhold som kan ha betydning for avgjørelsen. Som et unntak kan det være naturlig å lovfeste at begjæringen skal avgjøres av Riksadvokaten dersom saken har eller antas å få stor almen interesse. Generelle retningslinjer for skjønnsutøvelsen bør gis ved instruks/rundskriv.
Statsadvokatembetet finner det uklart hvilken avgjørelseskompetanse departementet mener påtalemyndigheten skal ha. Det forutsettes i høringsnotatet at en skal følge en meget liberal praksis mht å etterkomme begjæringer om utlevering, særlig hvor det foreligger samtykke fra den som begjæres utlevert. Dersom Riksadvokaten er i tvil skal saken oversendes departementet for avgjørelse. Menes det her at saken alltid skal oversendes dersom Riksadvokaten kommer til at begjæringen kanskje ikke bør etterkommes? Hva hvis Riksadvokaten finner det klart at utlevering ikke bør skje? Hvordan blir løsningen dersom Riksadvokaten sier nei og det anmodende land klager over avgjørelsen? Ovennevnte spørsmål kan ikke sees avklart. Dersom avgjørelsesmyndigheten legges til statsadvokaten, kan eventuell klage fra det anmodende land forelegges Riksadvokaten for eventuell omgjøring. Hvis omgjøring ikke skjer bør saken behandles av departementet i siste instans.»
Riksadvokaten hadde ingen innvendinger til departementets forslag som beskrevet i det foreløpige høringsbrevet, men uttaler til det ordinære høringsbrevet:
«Riksadvokaten er enig med statsadvokatene i Troms og Finnmark i at avgjørelseskompetansen bør ligge hos statsadvokatene og viser til deres høringsuttalelse for nærmere begrunnelse og utdyping av problemstillinger som bør avklares. Avgjørelseskompetansen bør legges til stedlig statsadvokat (vanligvis hvor pågripelsesbeslutning er truffet eller vedkommende befinner seg). Riksadvokaten antar at statsadvokatens kompetanse til å treffe beslutning i utleveringssaker bør begrenses til tilfeller der anmodningen tas til følge. Avslag på anmodninger fra en Schengen-stat om utlevering reiser spørsmål som bør vurderes på departementsnivå. I praksis vil dette trolig bli resultatet også etter departementets forslag idet avslag normalt vil måtte anses som et tvilstilfelle. Riksadvokaten foreslår etter dette at § 17 a nr. 1 gis denne utforming: 1. Samtykker den som begjæres utlevert av en stat tilsluttet Schengenkonvensjonen i utlevering, kan den stedlige statsadvokat treffe avgjørelsen. Statsadvokaten skal i alminnelighet beslutte utlevering dersom lovens vilkår er oppfylt. Finner statsadvokaten at begjæringen bør avslås, eller er det tvil om den bør etterkommes eller det foreligger konkurrerende begjæringer om utlevering, sendes saken via Riksadvokaten til Justisdepartementet for avgjørelse.
Virkningen av tilbakekalt samtykke bør tas inn i nr. 3.»
Oslo politidistrikt uttaler:
«Politiet vil særlig understreke behovet for en forenkling av utleveringsprosedyrene, og slutter seg til departementets merknader vedrørende forenklinger når den som er begjært utlevert samtykker. Rettssikkerhetshensyn kan ikke sees å bli skadelidende ved de foreslåtte endringer. Det skal også bemerkes at det hensett til den relativt omstendelige prosess som skal til for å få gjennomført etterforskningsskritt i utlandet, vil ikke politiet motsette seg implementering av regler som gjør internasjonalt politisamarbeid raskere og mer fleksibelt.»
Kriminalpolitisentralen uttaler:
«Departementet foreslår å legge avgjørelsen til Riksadvokaten. Vi tillater oss å foreslå følgende tilføyelse: eller den han (Riksadvokaten) bemyndiger. Dette vil formentlig redusere behandlingstiden. Forslag om at Riksadvokaten skal avgjøre om utleveringsbegjæringen skal etterkommes innebærer en klar forenkling og redusert saksbehandlingstid ved at man unngår administrativ behandling i Justisdepartementet. Saksbehandlingstiden vil muligens reduseres ytterligere dersom avgjørelsen også kan legges til den Riksadvokaten bemyndiger.»
Asker og Bærum og Troms politidistrikter støtter departementets forslag.
Utenriksdepartementettar i en generell kommentar til Justisdepartementets høringsbrev opp Schengenkonvensjonens fremtidige stilling. Uttalelsen er referert under kapittel 3 foran.
5.4.4 Departementets vurdering
Behandlingen av utleveringsbegjæringer, både i Norge og utlandet, tar normalt flere måneder og i enkelte tilfelle opptil ett år. En lang saksbehandlingstid er lite heldig, både i forhold til den anmodende stat, og i forhold til vedkommende som er begjært utlevert. En forenklet prosedyre i de sakene der vedkommende som er begjært utlevert samtykker i utlevering, anses derfor hensiktsmessig. Man må imidlertid sikre at rettssikkerhetshensyn blir ivaretatt. Departementet foreslår derfor at samtykket skal avgis i rettsmøte, jf forslaget § 17 a nr. 3. I rettsmøtet må vedkommende orienteres om virkningene av å avgi samtykke, herunder forskjellene fra den ordinære prosedyren og adgangen til å trekke tilbake samtykket, jf forslaget § 17 a nr. 3. Samtykket må protokolleres, og det må fremgå av rettsboken at vedkommende har fått den informasjon han har krav på. Departementet antar at det vil være hensiktsmessig at det utformes et skjema som vedkommende undertegner, og som kan legges ved rettsboken. Skjemaet må oversettes dersom vedkommende ikke behersker norsk. Skjemaet bør dessuten inneholde den informasjon vedkommende har krav på, og som også blir formidlet muntlig i rettsmøtet.
Den som er begjært utlevert, kan i tillegg til å samtykke i utlevering samtykke i å gi avkall på den beskyttelse spesialitetsprinsippet gir, jf forslaget § 17 a nr. 2. Vedkommende kan altså samtykke i at han eller hun kan settes under rettsforfølgning eller straff fullbyrdes for en annen før utleveringen begått straffbar handling enn den utleveringsbegjæringen omhandler. Også dette tilleggssamtykket må avgis i rettsmøte. Etter Schengenkonvensjonen artikkel 66 nr. 2 kan et slikt samtykke ikke tilbakekalles, jf forslaget § 17 a nr. 2. Forutsetningene er at det foreligger et gyldig samtykke etter § 17 a nr. 1. Vedkommende må også bli informert om dette i rettsmøtet.
Departementet foreslo i høringsbrevet at saken skal oversendes til Riksadvokaten etter at samtykke er avgitt. I lys av høringsuttalelsene finner departementet at avgjørelsesmyndigheten, i de tilfelle der det er klart at begjæringen må etterkommes, kan legges til den stedlige statsadvokat. Dette vil innebære en ytterligere forenkling i forhold til departementets opprinnelige forslag. I tilsvarende saker etter den nordiske utleveringsloven er det politimesteren i det distrikt vedkommende oppholder seg, som har denne avgjørelsesmyndigheten. Departementet finner det imidlertid hensiktsmessig at avgjørelsesmyndigheten flyttes ett trinn opp i påtalemyndigheten når det er tale om utlevering til andre land enn de nordiske.
Etter forslaget skal den stedlige statsadvokat foreta en vurdering av om vilkårene for utlevering i utleveringsloven er til stede, og om det foreligger andre grunner som gjør at utlevering bør nektes. Dersom det er tvil om utleveringsbegjæringen skal etterkommes, eller dersom det foreligger konkurrerende begjæringer, skal saken oversendes Justisdepartementet via Riksadvokaten for avgjørelse. Det samme gjelder dersom statsadvokaten finner at utleveringsbegjæringen må avslås. Departementets adgang til å avslå utleveringsbegjæringen utover de tilfeller der utleveringslovens vilkår ikke er oppfylt bør brukes med forsiktighet.
Schengenkonvensjonen artikkel 66 nr. 1 antas imidlertid ikke å regulere tilfeller der det foreligger konkurrerende begjæringer om utlevering. Et samtykke etter denne bestemmelsen fra den som begjæres utlevert innebærer således ikke at det skal gis fortrinnsrett til det land hvis begjæring samtykket gjelder.
Et samtykke til utlevering etter forslaget § 17 a nr. 1 kan tilbakekalles på ethvert stadium av saken inntil utlevering er skjedd. Saken må da oversendes forhørsretten til behandling etter den ordinære fremgangsmåte i utleveringsloven kapittel II, jf forslaget § 17 a nr. 3.
Hvis vedkommende som er begjært utlevert klager over statsadvokatens vedtak om utlevering, er dette å anse som en tilbaketrekning av samtykket. Saken skal da behandles etter de vanlige regler i utleveringsloven.
Både Sverige og Danmark har bestemmelser i sine respektive utleveringslover om forenklede prosedyrer ved samtykke. Bakgrunnen er tilslutning til konvensjonen om en forenklet utleveringsprosedyre innen EU av 10.03.1995.
I forholdet mellom de nordiske land er det fortsatt lov 3 mars 1961 nr. 1 som får anvendelse, jf utleveringsloven § 26.
5.5 Endring av utleveringsloven § 24 nr. 3
5.5.1 Bakgrunn
Utleveringsloven kapittel V omhandler annen rettshjelp i straffesaker enn utlevering, så som ransaking og beslag (§ 24) og konfrontasjon m m (§ 25). Ved forkynning av dokumenter og bevisopptak gjelder domstolsloven § 46. Innen Europa er det den europeiske konvensjonen om gjensidig hjelp i straffesaker av 20 april 1959 som er mest benyttet ved anmodninger om ransaking og beslag m v over landegrensene. Norge ratifiserte denne konvensjonen 14 mars 1962. Schengenkonvensjonen har bestemmelser om gjensidig hjelp i straffesaker i kapittel 2, artiklene 48 - 53. Formålet med disse bestemmelsene i Schengenkonvensjonen er å supplere og fremme anvendelsen av den europeiske konvensjonen om gjensidig hjelp i straffesaker.
Schengenkonvensjonen artikkel 51 fastslår at konvensjonsstatene bare kan oppstille to vilkår når rettsanmodninger om ransaking og beslag skal etterkommes: Forholdet må være straffbart etter begge staters rett, og gjennomføringen av rettsanmodningen skal være forenlig med den anmodede stats rett. Etter den europeiske konvensjonen om gjensidig hjelp i straffesaker kan en stat i tillegg sette vilkår om at den handlingen som har foranlediget rettsanmodningen kan medføre utlevering etter den anmodede stats rett (artikkel 5 nr. 1 b). Norge har erklært ved ratifikasjonen av denne konvensjonen at en anmodning om ransaking og beslag kan avslås dersom dette vilkåret ikke er oppfylt. Utleveringsloven § 24 nr. 3 har tilsvarende et vilkår om at en begjæring om ransaking og beslag ikke kan etterkommes dersom den handling forfølgningen gjelder, eller en tilsvarende handling, ikke kunne ha medført utlevering etter utleveringsloven §§ 4-6. Sistnevnte bestemmelser regulerer utlevering for militære og politiske lovbrudd, samt tilfeller der det er fare for alvorlig forfølgelse. Ved en tilslutning til Schengensamarbeidet må derfor utleveringsloven § 24 nr. 3 endres, slik at bestemmelsen ikke strider mot Schengenkonvensjonen artikkel 51.
5.5.2 Forslaget i høringsbrevet
Fra høringsbrevet gjengis:
«Departementet foreslår et nytt siste punktum i utleveringsloven § 24 nr 3: «Første punktum, andre alternativ og andre punktum kan fravikes ved overenskomst med fremmed stat.»
5.5.3 Høringsinstansenes syn
Ingen av høringsinstansene uttalte seg spesielt til dette forslaget.
5.5.4 Departementets vurdering
Forslaget medfører en innskrenkning av Norges adgang til å avslå begjæringer om ransaking og beslag. Departementet er derfor etter høringsrunden kommet til at forslaget bør begrenses til kun å gjelde overfor stater tilsluttet Schengensamarbeidet. I praksis vil endringen neppe ha stor betydning, da departementet ikke har eksempler på at nektelsesgrunnlaget i utleveringsloven § 24 nr. 3 har vært brukt. Man antar at det er liten sjanse for at det vil oppstå behov for å nekte å etterkomme anmodninger på det grunnlag at den handling forfølgningen gjelder, eller en tilsvarende handling, ikke kan begrunne utlevering etter utleveringsloven §§ 4-6 når det gjelder anmodninger fra stater tilsluttet Schengensamarbeidet. Det understrekes at fremdeles må de handlinger som danner grunnlaget for begjæringene til Norge være straffbare etter norsk rett dersom begjæringene skal etterkommes. Dessuten skal gjennomføringen av anmodningene skje i samsvar med norsk rett.
I forhold til de nordiske land er det, slik § 24 nr 3 lyder i dag, kun adgang til å nekte etterkommelse av anmodninger om ransaking og beslag når handlingen som ligger til grunn for anmodningen ikke kunne begrunne utlevering etter lov 3 mars 1961 nr 1 § 4. Denne bestemmelsen fastsetter at utlevering for politisk forgåelse bare kan skje når handlingen eller tilsvarende handling er straffbar etter norsk lov og den som er begjært utlevert ikke er norsk statsborger. Sistnevnte alternativ kan ikke settes som vilkår for etterkommelse av anmodninger etter Schengensamarbeidet. Forslaget til endring av utleveringsloven § 24 nr 3 gjenspeiler at det nordiske rettslige samarbeidet går lenger enn det rettslige samarbeidet mellom Schengen-landene ved at det ikke eksisterer noe generelt krav om dobbel straffbarhet for etterkommelse av anmodninger om ransaking og beslag fra et nordisk land.