11 Nasjonalt utvalg for gransking av uredelig forskning
11.1 Ansvars- og virkeområde
11.1.1 Forslag i høringsnotatet
I høringsnotatet ble det foreslått at ansvaret for forebygging og behandling av uredelighet i forskning primært skal ligge i forskningsmiljøene. Dette gjelder uavhengig av om denne er en offentlig forskningsinstitusjon, mottar offentlige forskningsmidler eller er en privat bedrift. Ledelsen i institusjoner eller virksomheter som driver forskning, må derfor ha ansvar for å forebygge og motvirke uetisk eller uredelig atferd i sine forskningsmiljøer. Det ble anbefalt at virksomheter og institusjoner etablerer egne retningslinjer for arbeidet.
Uredelighetsutvalget skal i følge høringsnotatet være et supplerende tilbud og en ressurs for institusjoner, bedrifter eller oppdragsgivere når det gjelder behandling av uredelighetssaker som ikke bør eller som ikke ønskes behandlet på lokalt nivå. Arbeidsgivere eller oppdragsgivere for forskere som utvalget har funnet har opptrådt uredelig, må på selvstendig grunnlag avgjøre passende sanksjonsform.
Videre ble det foreslått at forebyggingsarbeid på nasjonalt nivå – dvs. forebygging av alle former for uredelighet eller brudd med aksepterte forskningsetiske normer – bør legges til de nasjonale forskningsetiske komiteene.
Utvalgets virkeområde omfatter i henhold til høringsnotatet vitenskapelig uredelighet innenfor alle fagområder og disipliner. All forskning og alle forskere ble foreslått omfattet av utvalgets myndighetsområde, det være seg forskere ved offentlige institusjoner, private bedrifter eller forskere med offentlig eller privat finansiering.
Utvalget skal i henhold til høringsnotatet vurdere uredelighet i forskning. Selv om det er prinsipielle forskjeller mellom forskning, utredning og konsulentvirksomhet og eventuell annen kunnskapsproduksjon, kan det i praksis være vanskelig å operere med klare grenser. Alle de nevnte aktiviteter er en form for kunnskapsproduksjon, men de kan ha forskjellig formål, frihetsgrad, kvalitetssikring og distribusjonsmønster som gjør at det stilles forskjellige forventninger til dem og at de må behandles forskjellig.
Utvalget må ved behandling av saker selv vurdere hva slags type arbeid det er tale om i den konkrete saken. I noen tilfeller vil innmeldte saker til utvalget måtte avvises fordi det opplagt ikke er forskning, mens det i andre tilfeller vil være vanskeligere å avgjøre dette. Utvalget må, særlig i tvilstilfeller, synliggjøre sine vurderinger og avgjørelser i dette spørsmålet.
11.1.2 Høringsinstansenes syn
Høringsinstansene støttet med noen få unntak departementets forslag til uredelighetsutvalgets myndighetsområde og virksomhetsområde. Uenigheten gjaldt først og fremst om utvalget også bør ha ansvaret for forebygging av uredelighet som ansvarsområde. To høringsinstanser, Norges forskningsråd og Menighetssøsterhjemmets høgskole, mente at uredelighetsutvalget også burde ha ansvar for forebygging av uredelighet. Norges forskningsråd uttalte bl.a.:
«Hovedansvaret for forebyggingsarbeidet knyttet til vitenskapelig uredelighet bør tillegges uredelighetsutvalget og dets sekretariat. Forskningsrådets utredning og anbefalinger konkluderte ganske sterkt med at Uredelighetsutvalget både skulle behandle enkeltsaker og ha ansvar for det forebyggende arbeidet. Hovedbegrunnelsen var å holde tak i sammenhengen mellom de to aktiviteter som sentralt i arbeidet med videreutvikling av konsept og retningslinjer.»
Høgskolen i Agder mente at arbeidsdelingen mellom uredelighetsutvalget og de nasjonale forskningsetiske komiteene var uklar når det gjelder forebygging av uredelighet.
11.1.3 Departementets vurdering
Departementet mener at det ikke er kommet fram vesentlige argumenter som skulle tilsi en endring i utvalgets myndighetsområde i forhold til høringsutkastets forslag. En viss tydeliggjøring og presisering av utvalgets myndighetsområde i forhold til høringsutkastet har like fullt vært ansett som nødvendig.
Utvalget skal være en nasjonal ressurs for institusjonene når det gjelder å behandle enkeltsaker hvor alvorlige brudd på god forskningspraksis kan ha funnet sted. Utvalget skal vurdere og behandle konkrete saker hvor det er mistanke om alvorlige tilfeller av uredelig forskning. Dette kan være saker som forskningsmiljøene selv ikke kan eller bør behandle, bl.a. på grunn av mulige habilitetsproblemer, uten støtte fra et nasjonalt organ. Mindre alvorlige saker kan behandles på institusjonene og behøver i de fleste tilfeller ikke tilsvarende støtte av et nasjonalt organ.
Erfaringsmessig vil en betydelig andel av klagene som kommer inn til et slikt utvalg være grunnløse. Utvalget vil dermed få en viktig oppgave i forhold til å renvaske forskere fra rykter som kanskje eksisterer i forskningsmiljøene. Utvalget må i sin vurdering av hvilke saker de skal behandle også ta hensyn til denne oppgaven. Det innebærer samtidig at det å bli undersøkt av utvalget ikke nødvendigvis behøver å være stigmatiserende for en forsker, men at det kan lette i forhold til urettmessige misforståelser eller anklager som en forsker har fått rettet mot seg. Når det gjelder beskyttelse av varsleren, vises til bestemmelser som vil bli gitt i medhold av arbeidsmiljøloven, jf. kap. 6.2.4.
Departementet mener at både institusjoner og enkeltpersoner kan forelegge en sak for utvalget. Med dette menes for eksempel at arbeidsgivere, oppdragsgivere, finansieringskilder og enkeltpersoner som på en eller annen måte er berørt av selve forskningen eller de resultater forskningen har ført til, skal kunne legge frem sak for utvalget. Utvalget kan også ta opp saker av eget tiltak.
Institusjonen er ikke pliktig til å oversende alvorlige saker til utvalget. Departementet forutsetter imidlertid at institusjonen informerer utvalget om saken dersom de velger å behandle den selv. Eventuelle sanksjoner mot den forskeren som utvalget finner har opptrådt uredelig, må avgjøres av arbeidsgiveren på bakgrunn av utvalgets uttalelse.
Hovedansvaret for forebygging og behandling av uredelig forskning ligger på den enkelte institusjon. I det ligger det at det er institusjonene som har hovedansvaret for en god forskningsetisk utdanning av sine kandidater, undersøkelse og behandling av konkrete uredelighetssaker og oppfølging med eventuelle sanksjoner dersom uredelighet har forekommet i en slik grad at handlingen(e) kan sies å bryte med lovverk, regelverk eller avtaler som forskeren har inngått eller er underlagt i sitt stillingsforhold ved institusjonen.
Hovedansvaret for forebygging av uredelig og diskutabel forskning på nasjonalt nivå legges til de nasjonale forskningsetiske komiteer. Dette gjøres for å unngå en sammenblanding av behandlingen av alvorlige enkeltsaker og en mer generell forebyggingsaktivitet av alvorlige og mindre alvorlige saker. Det gjøres også fordi diskusjonen om hva som er forskningsetisk uredelig eller uheldig er en integrert del av forskningsetikken generelt og de forskningsetiske komiteers ansvar spesielt. Departementet mener det er uheldig dersom forebygging av uredelig forskningspraksis på nasjonalt nivå blir fjernet fra de nasjonale etikkomiteenes ansvarsområde. Det ville i så fall bidra til å svekke komiteenes rolle.
Et nasjonalt organ for behandling av uredelighetssaker er med på å sikre en mer enhetlig behandling av de konkrete sakene. For ytterligere å bidra til likebehandling av uredelighetssaker skal utvalget være en kunnskapsressurs for institusjoner og bedrifter, som disse kan henvende seg til ved egen behandling av uredelighetssaker. Utvalget kan på eget initiativ utvikle materiale og veiledere for behandling av uredelighetssaker ved institusjoner og i bedrifter.
Departementet mener at utvalgets navn bør gjenspeile dets virkeområde. I og med at utvalget skal granske konkrete saker og komme med en konklusjon, bør navnet være Nasjonalt utvalg for gransking av uredelig forskning, med Granskingsutvalget som kortform.
11.2 Definisjon av uredelighet
11.2.1 Bakgrunn
Utvalg og instanser som vurderer uredelighet i forskning i andre land, har definisjoner av uredelighet å forholde seg til. Definisjonene er med på å forklare hvorfor noen handlinger oppfattes som uredelige og setter grenser for hvilke handlinger eller hvilken type handlinger som organene eller utvalgene skal befatte seg med. Det vil være nødvendig med en definisjon av uredelighet som kan ligge til grunn for utvalgets arbeid, også fordi det dreier seg om et nytt utvalg og en ny lov på et område som tidligere ikke har vært lovregulert. Utvalget bør ha en rettesnor for sine avgjørelser, og forskerne bør ha klarhet i hvilken standard som legges til grunn for utvalgets arbeid.
Forskningsrådets utredningskomité og høringen av rådets utredning drøftet hvorvidt utvalget skal ha en vid eller snever definisjon av uredelighet. I praksis er det en glidende overgang fra de videste, via noen mellomformer, til de snevreste definisjonene av uredelighet. Med en vid definisjon av uredelighet menes ofte en definisjon som tar med seg handlinger fra de alvorligste tilfellene av uredelighet, som forfalskning, fabrikkering og plagiering, til de noe mindre alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis, som for eksempel dobbeltpublisering, utilstrekkelig publisering o.a. En snever definisjon begrenser seg til de alvorligste tilfellene av uredelighet, som nettopp forfalskning, fabrikkering og plagiering, og eventuelt andre alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis. Felles for begge typer definisjoner er vektleggingen av at handlingene må være av forsettlig karakter, eventuelt utslag av grov uaktsomhet. Noen definisjoner følges opp med eksempler på vitenskapelig uredelighet som faller inn under definisjonen.
Rapporten fra Forskningsrådets utredningskomité, side 11 flg. har en detaljert redegjørelse for definisjoner som er brukt i andre land. Her gjengis noen eksempler:
«Alvorlige, forsettlige eller grovt uaktsomme brudd på akseptert forskningsetisk praksis i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning.»
(Nasjonalt utvalg for vurdering av uredelighet i helsefaglig forskning)
«Uredelighet i forskningen er definert som fabrikasjon, forfalskning eller plagiering i forslag, utførelse eller vurdering av forskning eller i rapportering av forskningsresultater.»
(Department of Health and Human Services, USA (fritt oversatt))
«Videnskabelig uredelighed omfatter handlinger eller undladelser, hvorved der i forskning sker forfalskning eller forvridning af det videnskabelige budskab eller grov vildledning om en persons indsats i forskningen, og omfatter bl.a.:
Konstruktion af data.
Selektiv og skjult kassation af uønskede resultater.
Substitution med fiktive data.
Bevidst vildledende anvendelse af statistiske metoder.
Bevidst forvredet fortolkning af resultater og forvridning af konklusioner.
Plagiering af andres resultater eller publikationer.
Bevidst fordrejet gengivelse af andres resultater.
Uretmæssig angivelse af forfatterrolle.
Ansøgninger med urigtige oplysninger.»
(Udvalgene vedrørende vitenskabelig uredelighed, Danmark)
Utredningskomiteen gikk inn for at følgende vide definisjon av uredelighet ble lagt til grunn for utvalgets arbeid:
«Med vitenskapelig uredelighet menes brudd på god vitenskapelig praksis i planlegging, gjennomføring, kollegavurdering og rapportering av forskning som kan bidra til å villede om forskningens resultater. En slik villedning kan også omfatte hvem som har bidratt til forskningen. Vitenskapelig uredelighet omfatter ikke utilsiktede feil eller faglig uenighet.»
11.2.2 Forslag i høringsnotatet
Departementet foreslo i høringsutkastet følgende definisjon av uredelighet:
«Med vitenskapelig uredelighet menes forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt.»
Departementet mente at spørsmålet om definisjonen som skal ligge til grunn for utvalgets arbeid, må sees i sammenheng med dets virkeområde. Departementet mente videre at utvalget kun skal behandle konkrete og alvorlige saker, uten å ha spesielt ansvar for forebygging av uredelighet.
Utvalget skal gi en uttalelse om hvorvidt det mener at uredelighet har funnet sted eller ikke. Det er opp til forskerens arbeids- eller oppdragsgiver å følge opp med eventuelle sanksjoner. Fordi en negativ uttalelse fra utvalget kan medføre at forskeren blir utsatt for sanksjoner fra arbeids- eller oppdragsgiver, fant departementet det rimelig at definisjonen av uredelighet var forholdsvis snever, slik at bare de mest alvorlige tilfellene ble omfattet. Departementet la også til grunn i sitt forslag til definisjon at forskeren måtte ha opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt.
11.2.3 Høringsinstansenes syn
Høringsinstansene var i all hovedsak enige med departementet i at utvalget burde ta utgangspunkt i en snever definisjon av uredelighet. Høringsinstansene var også i stor grad enige i at definisjonen må sees i forhold til utvalgets virkeområde, dvs. at det bare skal ta seg av behandling av alvorlige uredelighetssaker.
Forskerforbundet skrev følgende:
«Forskerforbundet mener det er viktig med en mest mulig klar definisjon av uredelighet. Det må kunne dokumenteres at en person har opptrådt bevisst uredelig, og ikke bare foretatt uheldige disposisjoner. Definisjonen må derfor være streng med klare og ikke for vide kriterier, siden konsekvensene for den enkelte forsker som blir vurdert som uredelig kan være betydelig.»
De nasjonale forskningsetiske komiteene skrev følgende:
«Komiteene er enig i departementets vurderinger om en snever definisjon av uredelighet, til tross for at vi tidligere har støttet en bred definisjon med henblikk på forebygging. Når uredelighetsgransking og forebygging er foreslått skilt, mener vi at det blir en hensiktsmessig og fornuftig arbeidsdeling mellom uredelighetsutvalg og etikkomiteene.»
Enkelte høringsinstanser, som Universitetet i Oslo og Norges landbrukshøgskole (nå Universitet for miljø- og biovitenskap), ønsket utredningskomiteens forslag til definisjon:
«NLH mener- i likhet med Utredningsutvalget til Norges Forskningsråd- at UFD bør legge seg på en vid definisjon av begrepet ’vitenskapelig uredelighet’. Det er flere grunner til dette: En vid definisjon vil fange opp flere former for uredelighet, den vil kunne fange opp gråsonetilfellene og den er mer i pakt med norsk rettstradisjon. NLH mener også at det ikke er fare for at en vid definisjon vil kunne misbrukes lettere enn en snever, under forutsetning at man legger inn i definisjonen at uredeligheten må være bevisst eller grovt uaktsom.»
Det kom inn noen forslag til presisering av høringsutkastets definisjonen. Noen høringsinstanser mente også at definisjonen burde illustreres med eksempler på hva man mente falt inn under ’brudd med god vitenskapelig praksis’.
11.2.4 Departementets vurderinger
I den nasjonale og internasjonale debatten om definisjon av forskningsuredelighet er følgende argumenter anført for en snever definisjon:
Den ’siler’ ut mindre alvorlige saker.
Den er tydelig og gir mindre rom for skjønnsmessige vurderinger.
Den begrenser rettsliggjøringen av forskningsetikken.
Det blir mindre sjanse for at utvalget må bruke ressurser til å undersøke tilfeller med bakgrunn i trivialiteter og evt. personkonflikter.
Trolig vil det være konsensus i forskermiljøene om at handlinger som faller inn under definisjonen virkelig ér uredelige.
Følgende argumenter er anført for en vid definisjon:
Den gir større sikkerhet for å fange opp flere former for uredelighet eller brudd på god vitenskapelig praksis.
En bredere definisjon kan styrke legitimiteten til et utvalg, gjennom en synliggjøring av at vitenskapelig uredelighet i alle former er uønsket.
Den kan fange opp gråsonetilfellene.
Dersom man legger inn i definisjonen at uredeligheten må være bevisst eller grovt uaktsom, vil neppe en vid definisjon kunne «misbrukes» i større omfang enn en snever definisjon.
Departementet mener at definisjonen av uredelig forskningspraksis må sees i forhold til utvalgets begrensede virke- og myndighetsområde og institusjonenes ansvar for forebygging og behandling av både alvorlige og mindre alvorlige saker. Departementet mener at definisjonen bør være snever i den forstand at den bare dekker de mest alvorlige tilfellene av uredelighet. I forhold til høringsnotatets forslag til definisjon mener departementet likevel at definisjonen kan presiseres ved at alle ledd i handlingsrekkefølgen i et forskningsprosjekt skal kunne inngå i vurderingen av om uredelighet har funnet sted i forskningen. Forskeren er selv ansvarlig for å sikre at forskning skjer på en redelig måte både under planlegging, gjennomføring og rapportering av resultatene.
På bakgrunn av dette foreslår departementet følgende definisjon:
«Med vitenskapelig uredelighet menes i denne sammenheng forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning.»
Eksempler på alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis kan være, foruten forfalskning, fabrikkering og plagiering:
Bevisst tilbakeholdelse av uønskede resultater.
Bevisst villedende anvendelse av statistiske metoder.
Bevisst villedning om hvem som har bidratt til forskningen (utelatelse og inkluderinger) og hvor mye de har bidratt.
Forsettlig eller grovt uaktsom tilbakeholdelse av detaljer i metodikk.
Bevisst feilinformering om vitenskapelige kvalifikasjoner i søknader.
Bevisst destruering av forskningsmateriale for å hindre undersøkelser av uredelighet i forskning.
Listen inneholder handlinger som direkte påvirker det vitenskapelige resultat eller som indirekte kan få betydning for det vitenskapelige resultat. Dersom forskningsmiljøene for eksempel etterfølger kravene til medforfatterskap og etterprøvbarhet, vil man også kunne forebygge noen av de mest alvorlige formene for uredelighet som definisjonen inneholder (forfalskning, fabrikkering). For øvrig vil det være opp til utvalget å lage en mer fyllestgjørende liste over handlinger den anser som alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis, og som utvalget skal arbeide ut fra.
For at en handling kan sies å falle inn under definisjonen, må utvalget sannsynliggjøre at handlingen har foregått med forsett eller som følge av grov uaktsomhet. For at kravet om forsettlig opptreden skal være oppfylt, må det finnes bevist at forskeren har hatt som hensikt å opptre på en måte som faller inn under definisjonen av uredelighet. Handlingen må ha vært begått med viten og vilje. For grov uaktsomhet er det lagt til grunn i rettspraksis at det skal foreligge en «kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for manglende aktsomhet». Forskeren må i disse tilfellene altså kunne bebreides sterkt for det forhold som taler for at det foreligger uredelighet.
Det følger av dette at det stilles strenge krav til skyld for at utvalget skal kunne legge til grunn at det foreligger uredelighet. Erfaringsmessig kan forsett eller grov uaktsomhet i en del tilfeller være vanskelig å bevise. Departementet er kjent med flere profilerte saker fra andre land hvor forskere ble anklaget for uredelighet, men hvor saken til slutt bare endte opp med anklager om slurv eller dårlig forskningsmetodikk. Både av hensyn til den enkelte forsker og av hensyn til tilliten til utvalget, må utvalget i det lengste forsøke å unngå at slike situasjoner oppstår. Det er derfor viktig at utvalget foretar en tilstrekkelig vurdering av om skyldkravet er oppfylt før det slår fast at det foreligger uredelighet.
En snever definisjon for utvalget fritar på ingen måte institusjonene fra ansvaret for å forebygge og behandle saker som faller utenfor definisjonen, men som kan sies å være brudd med god vitenskapelig praksis. Departementet mener kun at det ikke er hensiktsmessig eller nødvendig at det opprettes et nasjonalt organ for disse sakene.
11.3 Utvalgets status og forholdet til offentlighetsloven og forvaltningsloven
11.3.1 Utvalgets status
11.3.1.1 Forslag i høringsnotatet
I høringsnotatet ble det sagt at departementet ved lovhjemlingen vil slå fast at utvalget ikke skal kunne instrueres av noe administrativt eller politisk organ i faglige spørsmål.
11.3.1.2 Høringsinstansenes syn
Høringsinstansene var i all hovedsak enige i departementets vurdering av utvalgets status. Flere høringsinstanser påpekte viktigheten av å sikre utvalget faglig uavhengighet.
11.3.1.3 Departementets vurderinger
Departementet opprettholder sitt syn på utvalgets status. Utvalget skal ikke kunne instrueres av noe administrativt eller politisk organ i faglige spørsmål. Dette anses for å være nødvendig for at utvalgets uttalelser skal få den tyngde som er nødvendig for å kunne fungere retningsgivende for forskerne og de institusjonene disse arbeider ved.
11.3.2 Forholdet til offentlighetsloven
11.3.2.1 Bakgrunn
Vedtektene for det tidligere nasjonale utvalg for uredelighet i helsefaglig forskning inneholdt bl.a. følgende bestemmelse (§ 3): «Utvalget skal: Sørge for løpende offentliggjøring av resultatene av utvalgets behandling av saker, i anonymisert form på hensiktsmessig måte.»
Utvalgets medlemmer hadde vanlig taushetsplikt. Dessuten var det fastsatt følgende i § 8: «Såfremt det av hensyn til offentligheten eller av andre vesentlige årsaker synes nødvendig å fremkomme med en offentlig uttalelse i en sak, treffer utvalget avgjørelse om en uttalelse skal fremsettes og i tilfelle i hvilken form.»
11.3.2.2 Forslag i høringsnotatet
I høringsnotatet ble det lagt til grunn at selv om utvalget bare skal komme med en uttalelse om noen har opptrådt uredelig eller ikke, vil uttalelser om at uredelighet har forekommet antakelig ha større og mer langsiktige konsekvenser for en forsker enn om en regional forskningsetisk komité frarår et tidsbegrenset prosjekt. Offentligheten vil normalt ha større interesse av en sak om uredelighet enn om tilråding/fraråding av et forskningsprosjekt. Konklusjonen trenger således ikke å bli den samme for et «uredelighetsutvalg» som for de regionale komiteene.
En mellomløsning som ble skissert i høringsnotatet var at utvalgets saksbehandling unntas fra offentlighet, mens uttalelsen er offentlig etter at den er meddelt partene og innklagedes arbeidsgiver. Det må ifølge høringsnotatet også tas standpunkt til om offentliggjøringen skal skje i anonymisert form. I Danmark er det fortrolighet under saksbehandlingen, mens det etter at avgjørelse foreligger kan begjæres innsyn i henhold til offentlighetsloven. Avgjørelsene offentliggjøres for øvrig i årsberetningen i anonymisert form.
Departementet foreslo videre i høringsnotatet at sakene er unntatt fra offentlighet inntil en uttalelse foreligger, men at det skal være fullt innsyn (med unntak av taushetsbelagte dokumenter) etter at uttalelsen foreligger. I årsrapporten bør uttalelsene offentliggjøres i anonymisert form.
11.3.2.3 Høringsinstansenes syn
Høringsinstansene var i hovedsak enige i departementets vurderinger av utvalgets forhold til offentlighetsloven.
11.3.2.4 Departementets vurderinger
Hovedregelen etter offentlighetsloven er at forvaltningens saksdokumenter er offentlige, jf. offentlighetsloven § 2 første ledd. Dette innebærer at det må foreligge et særlig grunnlag, enten i lov eller i medhold av lov, dersom man ønsker å unnta utvalgets saksdokumenter fra offentligheten.
I følge offentlighetsloven § 4 kan et forvaltningsorgan bestemme at det i en bestemt sak først skal gjelde offentlighet fra et bestemt tidspunkt. Vilkårene for dette er imidlertid svært strenge. Departementet ser i utgangspunktet ikke at navn på institusjon eller forsker er av offentlig interesse i de tilfeller der det ikke er påvist uredelighet. Departementet anser det som viktig at utvalget kan arbeide uten påvirkning fra presse og andre under saksbehandlingen.
Departementet mener at utvalgets arbeid i saken vil bære preg av å være granskinger. At en forsker blir beskyldt for uredelighet og hans sak brakt inn for utvalget, kan medføre en form for forhåndsdømming av forskeren. Selv om vedkommende ikke blir betegnet som uredelig eller vedkommende blir frifunnet fra anklagene, vil en offentliggjøring av navn kunne skade den som blir innklaget. I prosessen før utvalget treffer sin konklusjon kan forskeren få utilsiktede problemer, ved at medarbeidere kan trekke seg, finansiering kan bortfalle etc.
Erfaringsmessig vil en betydelig andel av klagene være grunnløse. Departementet mener derfor det er grunnlag for utsatt offentlighet fram til saken er behandlet. Argumentet om at dette kan lede til «hemmelighetskremmeri» kan tilbakevises med henvisning til at det kan gis innsyn etter at uttalelsen er endelig, og at partene vil ha fullt innsyn også under saksbehandlingen. Departementet foreslår derfor at det i loven tas inn en hjemmel om at utvalget kan unnta saken fra offentlighet inntil utvalgets uttalelse foreligger.
Etter offentlighetsloven § 5 kan visse dokumenter som er utarbeidet for et organs interne saksforberedelse unntas offentlighet. Dette gjelder dokumenter som utvalget selv utarbeider til eget bruk (første ledd), og visse dokumenter som er innhentet fra andre til utvalgets interne saksforberedelse (annet ledd). Formålet med å unnta denne type dokumenter er å gi utvalget en viss mulighet til fortrolig og uformell diskusjon i forkant av en beslutning. En ubetinget innsynsrett vil kunne gjøre det vanskeligere å få fram mothensyn og avvikende synsmåter som igjen kan gå utover kvaliteten på arbeidet.
Interne dokumenter etter første ledd omfatter kun dokumenter som utvalget selv utarbeider til saksforberedelsen. Dokumenter som er utarbeidet av andre enn utvalget, kan ikke unntas offentlighet etter første ledd. Disse må i så fall unntas etter annet ledd fordi det er snakk om dokumenter som er utarbeidet av særlige rådgivere eller sakkyndige, jf. bokstav b.
Departementet understreker at dette er en «kan»- regel, dvs. utvalget må vurdere om det er et reelt behov for å unnta denne type dokumenter fra offentlighet, jf. plikten til å vurdere meroffentlighet som følger av offentlighetsloven § 2 tredje ledd. I dette ligger at utvalget har en plikt til å vurdere muligheten for å gi innsyn selv om det etter offentlighetsloven kan unntas fra offentlighet som interne dokumenter. Departementet finner ikke behov for å ta inn en egen hjemmel i denne loven for å unnta interne dokumenter, etter som dette følger av offentlighetsloven § 5.
Departementet finner ikke at det på generelt grunnlag er hjemmel for å anonymisere navnet på den eller de som fremmer sak for utvalget.
Departementet mener samfunnet i de fleste tilfeller vil ha en legitim interesse i å få kjennskap til de sakene der utvalget kommer fram til at det foreligger alvorlig uredelighet. Dette gjelder både interesse i å få vite forskerens navn og hvilke(n) institusjon(er) forskeren er tilknyttet. Kunnskap om slike opplysninger kan være av betydning for å avkrefte eventuell mistanke mot andre forskere og miljøer som ikke er involvert i saken. Det kan også ha en forebyggende effekt både i forhold til forskningsmiljøet og den enkelte forsker dersom en vet at uredelighetsuttalelser kan offentliggjøres i sin helhet. Hovedregelen vil derfor være at en uttalelse fra utvalget om at navngitte personer har opptrådt uredelig, ikke vil være underlagt taushetsplikt.
Når det gis innsyn i en sak, innebærer dette at også underliggende dokumenter vil være offentlige. Utvalget må selv ta stilling til om dokumentene inneholder opplysninger som er undergitt lovbestemt taushetsplikt, jf. offentlighetsloven § 5a. Dette vil for eksempel være tilfellet dersom dokumentene inneholder opplysninger om noens personlige forhold, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd. Begrepet «noens personlige forhold» er uskarpt, og det kan undertiden by på tvil om opplysninger er undergitt taushetsplikt etter bestemmelsen. Generelt kan det sies at begrepet omfatter opplysninger som det er vanlig å ville holde for seg selv, og begrepets innhold vil følgelig ikke ligge fast. Departementet viser i denne sammenheng til de vurderinger som er gjort av Justisdepartementet i heftet «Veileder i offentlighetsloven».
I årsrapporten skal alle uttalelsene offentliggjøres i anonymisert form.
11.3.3 Forholdet til forvaltningsloven
11.3.3.1 Forslag i høringsnotatet
I høringsnotatet ble det foreslått at forvaltningsloven kap. II og III bør gjelde for utvalget. Videre ble det sagt at utvalget ikke skal fatte enkeltvedtak, i og med at det bare skal komme med uttalelse om det foreligger vitenskapelig uredelighet eller ikke. Det burde imidlertid ifølge høringsnotatet tas standpunkt til om enkelte av de bestemmelser i forvaltningsloven som gjelder enkeltvedtak skal lovfestes. Departementet mente at dette åpenbart burde gjelde reglene om partsinnsyn.
11.3.3.2 Høringsinstansenes syn
Flertallet av høringsinstansene var enige i at utvalget ikke skal fatte enkeltvedtak etter forvaltningslovens bestemmelser. Universitetet i Oslo mente imidlertid at utvalgets uttalelser bør ha status av formelle forvaltningsvedtak. Som en konsekvens av at det fattes bindende vedtak bør dessuten rettssikkerheten for de berørte personer styrkes ved at det opprettes en klageadgang.
Den norske lægeforening uttalte bl.a.:
«Vi mener (likevel) at uredelighetsutvalget ikke bare skal gi uttalelser, men fatte vedtak. For det første vil det gi mulighet for å innføre en ankemulighet. Å kunne anke en avgjørelse mener vi må vektlegges sterkt da en konklusjon om uredelighet ofte vil være ødeleggende for vedkommendes karrieremuligheter.»
Legeforeningen mente også at det at utvalget fatter enkeltvedtak, vil kunne sikre bedre oppfølging av sakene fra forskningsmiljøenes og forskningsinstitusjonenes side.
Som vedlegg til Norges forskningsråds uttalelse fulgte en juridisk betenkning fra professor dr. juris. Geir Woxholth som i betydelig grad problematiserte departementets forslag om at utvalget bare kan sies å komme med en uttalelse og ikke fatte enkeltvedtak. Woxholth mente at spørsmålet burde vurderes på nytt og mer grundig.
11.3.3.3 Departementets vurderinger
Forvaltningsloven gjelder den virksomhet som drives av forvaltningsorganer når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov. Som forvaltningsorgan regnes etter forvaltningsloven ethvert organ for stat eller kommune. Utvalget er et statlig organ, og faller følgelig innenfor lovens generelle virkeområde.
På bakgrunn av høringsuttalelsene har departementet sett nærmere på spørsmålet om hvorvidt uttalelsene faller inn under forvaltningslovens definisjon av enkeltvedtak. Som enkeltvedtak regnes enhver avgjørelse som er fattet under offentlig myndighetsutøvelse og som er bestemmende for bestemte personers rettigheter eller plikter, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. I dette ligger at vedtaket må være av faktisk og direkte betydning for en persons rettigheter og plikter ved at det knyttes rettsvirkninger til vedtaket.
Det er i lovforslaget ikke knyttet noen umiddelbare rettsvirkninger til utvalgets uttalelser. På den annen side vil det i praksis kunne bli knyttet negative sanksjoner til en uttalelse fra utvalget som går på manglende redelighet. Dette gjelder både helt konkrete sanksjoner, som tap av forskningsmidler og karrieremulighet, men også mer indirekte sanksjoner, som dårlig rykte både i og utenfor forskningsmiljøet. Dette gjelder uavhengig av om institusjonen eller andre har en lovfestet plikt til å følge opp uttalelsen. Departementet ser at det kan argumenteres for at slike tap er av betydning for en forskers rettigheter og plikter.
Det sentrale i høringsuttalelsene er imidlertid ikke om det blir trukket et slikt skille mellom uttalelse og enkeltvedtak. Det sentrale er at det etableres et klagesystem tilsvarende det som gjelder for enkeltvedtak etter forvaltningsloven, slik at den enkelte forskers rettssikkerhet ivaretas på en betryggende måte.
Sentralt for departementet er heller ikke hvorvidt utvalget kommer med uttalelser eller fatter enkeltvedtak. Sentralt for departementet er om systemet gir tilstrekkelig rettssikkerhet for forskeren. Departementet mener at rettsikkerhet best kan sikres ved å slå fast at utvalget fatter enkeltvedtak etter forvaltningsloven og at det legges opp til en klageordning i forhold til utvalgets skjønnsmessige vurderinger. Uredelighetssaken behandles således etter forvaltningslovens regler om enkeltvedtak (i tillegg til lovens kapittel II og III). Spørsmålet om klageadgang drøftes i neste avsnitt.
11.4 Vedtaksform og klagemulighet
11.4.1 Forslag i høringsnotatet
Departementet foreslo i høringsnotatet at det bare skulle være klageadgang over saksbehandlingen og habilitetsspørsmålet. Det daværende Utdannings- og forskningsdepartementet skulle være klageinstans i slike saker, og de vanlige reglene i forvaltningsloven skulle gjelde for klagebehandlingen.
Departementets forslag bygget for det første på den forutsetning at utvalget ikke skulle fatte enkeltvedtak. I tillegg la departementet til grunn at saken i de aller fleste tilfeller ville ha vært inngående drøftet/behandlet internt i vedkommende institusjon/organisasjon før den skulle behandles i utvalget. I kun noen få saker måtte man regne med at de ble brakt direkte inn for utvalget. I disse sakene ble det forutsatt at utvalget sendte saken til institusjonen/organisasjonen til uttalelse.
Departementets forslag forutsatte videre at utvalgets uttalelse oversendes til arbeidsgiver. Dersom arbeidsgiver så velger en formell reaksjon, vil arbeidstaker kunne gå til de ordinære domstoler for å få prøvet om arbeidsgivers reaksjon ligger innenfor reglene i tjenestemannsloven eller arbeidsmiljøloven. Det foreligger også en mulighet for angjeldende forsker å angripe utvalgets uttalelse gjennom injurielovgivningen.
På bakgrunn av dette mente departementet i høringsnotatet at man vil få en form for to-instans-behandling, selv om denne ikke er formalisert i loven. Departementet kom derfor også til at man ikke ville foreslå en klageadgang når det gjelder de skjønnsmessige sider ved utvalgets uttalelse, men ba samtidig høringsinstansene om å vurdere dette spørsmålet spesielt nøye.
Departementet mente også at det vil være riktig at utvalget kan beslutte at en tidligere avsluttet eller avvist sak kan gjenopptas. Forutsetningen er at det er framkommet nye opplysninger, som hvis de hadde foreligget under utvalgets første behandling, må antas å ville ha medført et annet utfall av saken.
11.4.2 Høringsinstansenes syn
Flere av høringsinstansene var kritiske til departementets valg av løsning med hensyn til klageadgang på utvalgets skjønnsmessige vurderinger. Selv om utvalget formelt sett kanskje ikke skal fatte enkeltvedtak, vil konsekvensene av en uttalelse fra utvalget om at det var forekommet uredelighet, kunne være så negativ for den involverte forskeren at den må være å anse som noe mer enn bare en uttalelse og reelt sett en dom i forhold til forskerens videre karrieremuligheter. Det ble derfor ansett som viktig å trygge forskerens rettsikkerhet gjennom en formalisert klageordning. Noen av høringsinstansene mente at denne klageordningen best kunne sikres gjennom at utvalget ble underlagt forvaltningslovens bestemmelser om klageadgang.
De nasjonale forskningsetiske komiteer mente at det bør finnes en klageadgang fordi:
«Utvalgets vurdering av påstander om uredelighet kan få helt avgjørende betydning for den det gjelder. Med stor sannsynlighet vil det i praksis være umulig å fortsette som forsker dersom uttalelsen fra utvalget konkluderer med at det foreligger uredelighet. I en slik sammenheng taler rettssikkerhetshensyn for at det bør finnes en ankemulighet.»
Universitetet i Tromsø uttalte:
«Som departementet selv skriver… vil en uttalelse fra utvalget om at det har forekommet uredelighet i forskningen ha meget alvorlige konsekvenser for involverte forskere. Det taler for at sterke rettssikkerhetsmessige hensyn må tas i utformingen av loven. UiTø mener at dette spørsmålet ikke er drøftet tilstrekkelig i høringsnotatet og at det konkrete lovforslaget ikke godt nok ivaretar rettsikkerheten til forskere som får sine forskningsprosjekt behandlet i utvalget. UiTø mener det er helt avgjørende at alternative muligheter for overprøving utredes nærmere».
11.4.3 Departementets vurderinger
Departementet opprettholder forslaget om at utvalgets uttalelse oversendes til arbeidsgiver, men legger samtidig til at det i tilfeller der en vesentlig andel av de relevante forskningsmidlene kommer fra organisasjoner, institusjoner eller bedrifter, skal uttalelsen også oversendes disse.
Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet om at det skal være klagerett over forhold som gjelder saksbehandling og habilitet.
På bakgrunn av høringsuttalelsene har departementet foretatt en grundig vurdering av om utvalgets skjønnsmessige vurderinger skal kunne påklages. Departementet har forståelse for, slik flere høringsinstanser gir uttrykk for, at en uttalelse fra utvalget kan bli oppfattet som en «dom» av forskningsmiljøet, selv om ikke institusjonene eller oppdragsgiver følger den opp med sanksjoner. Departementet har også forståelse for at det kan være behov for et formelt to instans-system også for de skjønnsmessige vurderinger som utvalget foretar.
Det kan argumenteres for at det i høringsnotatet allerede er lagt opp til et to instans-system ved at sakene i de fleste tilfeller behandles både av institusjon og utvalg. Institusjonen vil som oftest behandle en sak før den eventuelt oversendes utvalget, og institusjonen vil i etterkant av utvalgets behandling av saken vurdere eventuelle sanksjoner mot de involverte forskerne. Dette er imidlertid en frivillig ordning for institusjonen.
Det kan diskuteres hvor frie institusjonene er eller bør være i forhold til å overprøve utvalgets skjønnsmessige vurderinger. Departementet ønsker ikke et system hvor institusjonene står helt fritt til å vurdere de skjønnsmessige sidene ved utvalgets uttalelse. Det vil være i strid med intensjonene bak å ha et slikt utvalg dersom institusjonene til enhver tid kan overprøve utvalgets skjønnsmessige vurderinger. Dersom en legger til grunn at institusjonene ikke står helt fritt til å vurdere oppfølging av utvalgets uttalelser, kan man imidlertid stille spørsmål ved om det foreligger en reell to instans-modell. Slik departementet ser det, er det ikke grunnlag for å si at ordningen slik den går fram av utkastet, gir en reell prøving i to instanser.
Departementet mener at høringsrunden og ovennevnte argumenter har godtgjort behovet for en klageordning også i forhold til utvalgets skjønnsmessige vurderinger. Departementet nedfeller derfor en egen klageadgang over utvalgets skjønnsmessige vurderinger. Loven gir særlige regler om klagerett i denne typen saker, jf. lovforslaget § 5. Klageordningen skal sikre at forskningsarbeidene får en reell to instans-behandling ved at det nedsettes et særskilt ad hoc-utvalg i hver enkelt sak med nødvendig faglig, forskningsetisk og juridisk ekspertise, som tar stilling til saken på nytt. Ad hoc-utvalget avgir enten en ny uttalelse i saken, eller stadfester uttalelsen som ble gitt i første instans. Ad hoc-utvalgets avgjørelse vil være endelig og kan ikke påklages videre. Den klageordning som innføres her, griper ikke inn i adgangen til å fremme en sak for Sivilombudsmannen eller de ordinære domstoler.
Departementet legger til grunn at dette er et saksområde der det kan være behov for egne klageregler med sikte på å forenkle saksbehandlingen i ad hoc-utvalget. Samtidig er det viktig at en slik forenkling ikke går på bekostning av rettsikkerheten til forskere som får sitt arbeid vurdert i ad hoc-utvalget. Departementet foreslår en adgang for departementet til å fastsette forskrift om saksbehandlingen i klagesaker.
Det følger av forvaltningsloven § 28 siste ledd at Kongen kan fastsette klageregler for særskilte saksområder som utfyller eller avviker fra reglene i forvaltningsloven kapittel VI om klage og omgjøring. Forskrifter som begrenser klageretten eller som vesentlig endrer regler til skade for partsinteresser, kan bare gis når tungtveiende hensyn taler for det.
De generelle reglene i forvaltningsloven om partsinnsyn og uttalerett gjelder som følge av at forvaltningsloven har generell anvendelse.
11.5 Oppnevning og sammensetning
11.5.1 Forslag i høringsnotatet
I høringsnotatet ble det foreslått at utvalget formelt er underlagt departementet, og departementet foretar oppnevningen av utvalgets medlemmer, etter forslag fra Forskningsrådet. Departementet foreslo et utvalg på syv medlemmer. Det ble ikke ansett som mulig å oppnevne et utvalg som dekker alle fagområder, og utvalget må basere seg på å innhente uttalelser fra eksterne eksperter.
Departementet mente det er svært viktig at utvalget har medlemmer med høy forskerkompetanse og relevant erfaring. Videre er det viktig at utvalget sikres tilstrekkelig forskningsetisk kompetanse, for eksempel ved at det oppnevnes nåværende eller tidligere medlemmer fra de forskningsetiske komiteer. For at medlemmene av utvalget - og særskilt lederen - skal kunne bruke tilstrekkelig med tid på oppgavene, er det viktig at det legges til rette for at medlemmene får frigitt tid fra sin arbeidsgiver eller får godtgjort tapt arbeidsfortjeneste. Det må tas høyde for dette i utvalgets budsjett.
Departementet mente at leder av utvalget bør ha dommererfaring. Dette burde slås fast i loven, likeledes at utvalget må sikres nødvendig forskerkompetanse og forskningsetisk kompetanse. For øvrig burde det overlates til departementet ved forskrift å gi nærmere regler om sammensetning, funksjonstid m.v.
11.5.2 Høringsinstansenes syn
Høringsinstansene var i hovedsak enige i departementets vurderinger. Flere mente imidlertid at det ikke bare burde være Norges forskningsråd som skulle ha retten til å foreslå medlemmer til utvalget.
11.5.3 Departementets vurderinger
Departementet opprettholder sine vurderinger om utvalgets oppnevning og sammensetning. Når det gjelder forslagsrett til utvalget, vil departementet legge til grunn at Norges forskningsråd innhenter forslag fra flere instanser før et endelig forslag fremmes fra rådet. Dette foreslås likevel ikke inntatt i lovteksten.
Når det gjelder oppnevning og sammensetning av ad hoc-utvalget, vil departementet ved hver enkelt oppnevning be om forslag fra Norges forskningsråd, ut fra de samme retningslinjer. Ad hoc-utvalget skal ha juridisk kompetanse, forskningsetisk kompetanse og mer fagrelevant kompetanse for den enkelte sak enn hva som er mulig å få til i Granskingsutvalget.
11.6 Organisering
11.6.1 Forslag i høringsnotatet
Departementet foreslo i høringsnotatet at for å sikre nødvendig uavhengighet bør det slås fast i loven at utvalget skal ha et eget sekretariat. Departementet mente at spørsmålet om lokalisering måtte sees i sammenheng med den gjennomgangen som Forskningsrådet vil foreta av de nasjonale forskningsetiske komiteene. Departementet mente at det er tilstrekkelig i loven å fastslå utvalgets uavhengighet og at det skal ha et eget sekretariat.
Det ble videre foreslått i høringsnotatet at departementet skal kunne fastlegge retningslinjer for utvalgets arbeid. Det vil blant annet være aktuelt å presisere utvalgets arbeidsoppgaver, samt fastlegge en del saksbehandlingsregler.
11.6.2 Høringsinstansenes syn
Det store flertallet av høringsinstanser støttet departementets vurderinger om organisering av utvalget. Flere høringsinstanser henviste til Forskningsrådets tidligere utredning og uttalte skepsis til at Forskningsrådet eller et universitet skulle være vertskap. Dette fordi det ble ansett som viktig at utvalget ble stående så fritt og uavhengig fra fagmiljøene som mulig. Forskningsrådet selv skrev følgende:
«Det administrative forvaltningsansvaret for De nasjonale forskningsetiske komiteene kan ved behov videreføres og kan inntil videre eventuelt omfatte også virksomheten tilknyttet Uredelighetsutvalget, all den tid det ikke finnes andre instanser som naturlig peker seg ut for å ivareta denne funksjonen og departementet ikke finner det hensiktsmessig å gjøre komiteene til selvstendige juridiske enheter. Forskningsrådet har imidlertid i de senere år søkt å redusere omfanget av ’randsone-forvaltning’. Forskningsrådet ser behov for å gjennomføre en evaluering av etikkomitesystemet. I den sammenheng kan det være naturlig også å se nærmere på disse forvaltningsmessige spørsmålene.»
11.6.3 Departementets vurderinger
Departementet opprettholder sine vurderinger angående utvalgets organisering. Det er viktig at utvalget er og blir ansett for å være uavhengig av forskningsinstitusjoner og forskningsmiljøer. Departementet er videre av den oppfatning at det er tilstrekkelig i loven å fastslå utvalgets uavhengighet. Departementet vil vurdere organiseringen nærmere når de nasjonale forskningsetiske komiteene er evaluert.