3 Om regulering av forskning og forskningsetikk

3.1 Regulering av forskning

Forskning bidrar med ny kunnskap, teknologi og metoder som utvider grensene for hva som er mulig å gjøre og hva som er mulig å tenke. Hensynet til åndsfrihet, sannhetssøken og historiske erfaringer om hvordan man best kan legge forholdene til rette for ny vitenskapelig erkjennelse, tilsier at forskeren og forskningen må ha en betydelig grad av frihet. Sterk styring av forskningen ut fra økonomiske, politiske eller ideologiske hensyn kan være til hinder for at forskningen kan bidra med ny og uavhengig kunnskap og vil kunne svekke tilliten til og mulighetene for å drive forskning.

Idealet om forskningens frihet skjuler imidlertid utfordringer og problemer som tilsier at forsk­ningen, i likhet med andre viktige samfunnsområder, må finne seg i prioriteringer, begrensninger og reguleringer som innføres til beste for det enkelte individ og for samfunnet som helhet. Disse kan være både knyttet til forskningens resultater og til forskningen som prosess. Prioriteringene, begrensningene og reguleringene må imidlertid ikke være av en slik art at de samtidig reduserer forskningens positive resultater unødig.

For alle moderne samfunn er det en betydelig utfordring å finne en hensiktsmessig balanse mellom satsing på forskningens muligheter for å utvikle ny og samfunnstjenlig kunnskap og teknologi og samfunnets behov for å beskytte seg mot potensielle og utilsiktede skadelige virkninger. Det er også en betydelig utfordring å finne fram til hvilke metoder, vurderinger og verdier som skal bestemme hvilke begrensninger som skal pålegges forskningen.

3.2 Hva er forskningsetikk ?

Forskningsetikkens formål er å bevisstgjøre forskere selv og samfunnet generelt om de etiske problemstillinger som oppstår som følge av moderne forskning, det være seg knyttet til forskningens resultater eller forskningen som prosess. Om forsk­ningen foregår i offentlig eller privat regi er i denne sammenheng underordnet.

Forskningsetikk har fått økt samfunnsmessig oppmerksomhet de senere ti-årene, og forskersamfunnet bidrar selv til å sette forskningsetikk på dagsordenen. Utviklingen innen bl.a. bioteknologi, genetikk og molekylærbiologi har åpnet en bred diskusjon omkring forskning, risiko, etikk og grunnleggende verdier i samfunnet. Et nytt forsk­ningsfelt som har fått økende internasjonal forskningsetisk oppmerksomhet de aller seneste år, er nanoteknologi.

Forskningsetiske drøftelser av hvilke etiske prinsipper og avveininger som skal ligge til grunn for reguleringen av forskningen, enten det gjelder grunnforskning, anvendt forskning eller oppdragsforskning, har utviklet seg til et stort fagområde og internasjonalt samarbeidsfelt. Forskningsetikken inneholder generelle problemstillinger som er relevante for alle fagområder, men deles ofte inn i ulike profesjonsetikker, som for eksempel medisinsk forskningsetikk, forskningsetikk for samfunnsfag og humaniora og lignende.

Forskningsetikken kan sies å ta utgangspunkt i tre typer normsystemer, hvorav de to første er internvitenskapelige, mens det tredje dreier seg om samfunnets forventninger og krav til forskningen:

• Normer og regler for god vitenskapelig praksis, knyttet til forskningens sannhetssøken

• Normer og regler som regulerer forholdet mellom forskerne og hva som er god/effektiv forsk­ningspraksis

• Normer og regler som regulerer forskning ut fra mer allmenmenneskelige verdier, som for eksempel hensynet til menneskeverdet.

En kjent gjengivelse av viktige internvitenskapelige normer er formulert av Robert Merton og blir kalt for CUDOS-normene, etter det latinske ordet ’cudos’ som betyr ’anerkjennelse’. Anerkjennelse er ifølge Merton det forskeren oppnår dersom han eller hun etterlever normene. CUDOS er en forkortelse for normene Communism, Universalism, Disinterestedness og Organized Scepticism. Senere ble normene ’originalitet’ og ’ydmykhet’ føyet til. Kort oppsummert innebærer CUDOS-normene at kunnskap er allemannseie, at den framskaffes uavhengig av politiske eller ideologiske interesser og at ethvert resultat underkastes kritisk prøving av fagfeller.

Alvorlige brudd på normene representerer ofte uredelig forskningspraksis, men ikke alle brudd er like alvorlige. Brudd på originalitetsnormen, gjennom plagiat av andres tekster, danner bakgrunn for mange kjente brudd på vitenskapelig redelighet. Bevisst destruering av datamateriale for å hindre etterprøving representerer brudd med normen om forskning som felleseie og muligheten for organisert skepsis. CUDOS-normenes rolle og status i forskersamfunnet har vært hyppig diskutert og trukket i tvil som en dekkende beskrivelse av forskersamfunnets viktigste normer. Noen har ment at normene først og fremst passer for grunnforsk­ningsmiljøene ved offentlige forskningsinstitusjoner. Andre normsystemer, som i større grad har tatt utgangspunkt i kommersielt rettet eller næringsmessig rettet forskning, har derfor vært forsøkt formulert som alternativer.

Diskusjonen omkring forskningens normgrunnlag er en forskningsetisk grunnlagsdiskusjon og vil være av betydning for hvordan man diskuterer forskningsetiske problemstillinger, definerer vitenskapelig uredelighet og regulerer forsk­ningen nasjonalt og internasjonalt. Nasjonale og internasjonale forskningsetiske retningslinjer og avtaler tar utgangspunkt i disse diskusjonene og er å anse som konkretiseringer av forskersamfunnets grunnleggende normer og verdier.

En viktig utfordring for forskningsetikken generelt er å definere egne grenser og eget virkeområde. Det kan til tider være flytende overganger mellom forskning, utredning og mer konsulentrettede oppdrag. Alle tre aktiviteter er en form for kunnskapsproduksjon, men de kan ha forskjellig formål, frihetsgrad, kvalitetssikring og distribusjonsmønster som gjør at det stilles forskjellige forventninger til dem og som gjør at de må behandles forskjellig. Det er ikke helt uvanlig at forskere involverer seg i både forskning, utredning og konsulentoppdrag, og det kan da bli vanskelig å skille den ene aktiviteten fra den andre.

3.3 Hvorfor er forskningsetikk viktig ?

Forskerens samfunnsansvar følger av at forskere bidrar til å utvikle teknologi og teknologiske løsninger med konsekvenser for enkeltmennesker og for samfunnet som helhet, og at deres forskning kan danne grunnlag for viktige samfunnsmessige beslutninger. Forskeren er selv ansvarlig for at forskningsresultatene er riktige og har høy kvalitet. Forskeren må videre forsikre seg om at forsk­ningen ikke bryter med lover og regler eller representerer en sikkerhetsmessig risiko. Forskningsresultatene må dessuten formidles på en saklig måte og mulige konsekvenser av resultatene må vurderes og formidles, selv om forskeren vanskelig kan ta ansvar for andres bruk av dem.

I tråd med den tidligere beskrevne tredelingen av forskningsetikken, kan det hevdes at forskningsetikken er viktig fordi den kan bidra til bedre forskning. Den kan videre bidra til å regulere forholdet mellom forskere, og til at forskningen foregår i tråd med samfunnets forventninger og krav. God forskningsetisk praksis vil dermed bidra til økt tillit til forskningsresultater, enkeltforskere og forskersamfunnet generelt. Samfunnets tillit til forskere og deres resultater er en forutsetning for bruk av resultatene, for bevilgninger til forskning og trolig også for rekruttering av nye forskere. Forskningens frihet og forskernes mulighet til å realisere sine mål forutsetter med andre ord etisk refleksjon og god forskningsetisk praksis. Brudd på god forskningsetisk praksis vil, noe avhengig av alvorlighetsgrad, kunne svekke forskningens anseelse og støtte i samfunnet.

3.4 Individuelt og institusjonelt ansvar for god vitenskapelig praksis

Forskere, forskningsinstitusjoner og forskersamfunnet generelt står ansvarlig for at forskning foregår i tråd med god vitenskapelig praksis. Det er derfor viktig at det foregår en levende forskningsetisk debatt mellom enkeltforskere og i forskersamfunnet som helhet. For å drøfte og fremme god vitenskapelig praksis er det i Norge, som i en rekke andre land, utviklet ulike råd, utvalg og komiteer på lokalt og nasjonalt nivå bestående av forskere med særlig forskningsfaglig og forskningsetisk kompetanse, se nærmere omtale i kap. 4 og 5.

Publisert forskning har i de aller fleste tilfeller gjennomgått en fagfellevurdering. Forskning er imidlertid ikke en strengt regulert aktivitet i den forstand at alle data, undersøkelser, forskningsresultater, hypoteser og publikasjoner sjekkes og debatteres i forskersamfunnet. Omkostningene ved å gjennomregulere forskning på denne måten vil være altfor store. Forskningens kvalitet og dens avvik fra etablert kunnskap vil kunne være av betydning for hvorvidt den blir gjenstand for mer omfattende oppmerksomhet og etterprøving fra andre forskere.

Forskning foregår under betydelig grad av frihet og tillit og dermed også under en betydelig grad av personlig ansvar for den enkelte forsker. Forskningen og forskningsdebatten er i utgangspunktet bygget på tillit til at forskerne følger aksepterte vitenskapelige metoder og god vitenskapelig praksis. Noen ganger brytes denne tilliten, og det hender da at det avsløres svakheter ved det forsk­ningsutførende system. Noen av disse svakhetene kan utbedres gjennom gode kvalitetssikringsprosedyrer ved den enkelte forskningsutførende institusjon. Man kommer imidlertid ikke utenom at forskning må basere seg på en betydelig grad av tillit forskere imellom og ansvar hos den enkelte forsker. Henvisninger til at forskningssystemet selv, bl.a. gjennom sitt finansieringssystem og sitt publiseringspress, bidrar til at forskere opptrer uredelig, fritar ikke den enkelte forsker fra dette ansvaret.

Forskningsinstitusjonene har ansvar for å legge gode etiske rammer rundt kunnskapsutviklingen. Forståelse av etiske normer er avgjørende i all yrkesutøvelse. Derfor bør etikk undervises på alle nivåer ved universiteter og høyskoler. Forskningsetikk må inngå i all forskeropplæring, og etisk bevissthet må skjerpes både hos den enkelte forsker og på institusjonsnivå. I denne sammenheng er det viktig at det legges til rette for å skape arenaer for etisk refleksjon og debatt ved institusjonene.

Den enkelte forskningsinstitusjon har et generelt kontrollansvar for den virksomhet som drives ved institusjonen. Dette innebærer bl.a. å legge opp systemer for kvalitetssikring, jf. også kap. 6.4. Institusjonene må videre vurdere hvordan de bedre kan fange opp og behandle tilfeller av uredelig forskning og sørge for at forskerne etterlever reguleringer og lovverk knyttet til forskning. Som et minimum bør dette ansvaret omfatte sikring av rutiner for innhenting, håndtering og dokumentasjon av rådata, konsesjoner, godkjenninger m.m.

Institusjonen må drøfte og iverksette ordninger som sikrer god faglig ledelse og i egenskap av arbeidsgiver ha en personalpolitikk der det fokuseres på bevisstgjøring og den enkeltes ansvar. Samtidig må hensynet til ledelse og kontroll veies mot hensynet til den akademiske frihet. Det er et viktig premiss for forskningens uavhengighet og legitimitet at den enkelte vitenskapelige ansatte har en utstrakt faglig autonomi. Kunnskapsdepartementet har oppnevnt et utvalg som skal utrede den enkelte vitenskapelige ansattes akademiske frihet og vurdere en eventuell lovfesting av denne friheten. Utvalget ledes av professor Arild Underdal, og skal levere sin innstilling innen 1. oktober 2006. I utvalgets mandat pekes det på at det i evalueringer av norsk forskning etterlyses sterkere faglig ledelse og at faglig ledelse og styringsstruktur setter rammer for den enkelte vitenskapelige ansattes forskning. Utvalget blir bl.a. bedt om å belyse nærmere forholdet mellom institusjonenes styringsrett og styringsbehov og den enkelte vitenskapelige ansattes rettigheter.

3.5 Internasjonal regulering

3.5.1 Innledning

På samme måte som forskning er basert på utstrakt internasjonalt samarbeid, er forsknings­etikken internasjonalisert. Til tross for noe variasjon som følge av ulike lands kulturelle og sosiale utgangspunkt og satsingsområder innenfor forsk­ning, er det så godt som de samme forsknings­etiske problemstillinger som gjør seg gjeldende over landegrensene. Hvordan de ulike land organiserer det forskningsetiske arbeidet og hvilke svar og løsninger de gir på forskningsetiske problemstillinger er også i hovedsak ganske like, i hvert fall på det medisinske området.

Utvikling av internasjonale avtaler og konvensjoner, som for eksempel Helsinki-deklarasjonen for medisinsk forskning, Europarådets konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin og Vancouver-avtalen for publisering av biomedisinske forskningsresultater, bidrar trolig til større grad av enighet internasjonalt om forskningsetiske problemstillinger. Samtidig stiller disse avtalene relativt omfattende krav til nasjonal regulering av forsk­ning og forskningsetikk. Nedenfor nevnes bare noen av de konvensjoner og avtaler som eksisterer i dag. Det arbeides stadig med nye internasjonale instrumenter, blant annet arbeider Europarådet med et utkast til rekommendasjon om forsk­ning på humant biologisk materiale.

Forskningsetiske komiteer samarbeider over landegrensene. Innenfor Norden har slikt samarbeid lange tradisjoner. Innenfor EU har The European Group on Ethics in Science and New Technologies (EGE) tatt initiativ til nærmere kontakt og samarbeid mellom nasjonale etikk-komiteer. Også Europarådet og UNESCO oppfordrer til at komiteene bør lære av hverandre, og Europarådet arrangerer felleskonferanser, slik at komiteene kan diskutere saker av felles interesse. I St. meld. nr. 20 (2004-2005) Vilje til forskning ble internasjonalt samarbeid på dette området framhevet som viktig.

3.5.2 Helsinkideklarasjonen

Helsinkideklarasjonen inneholder etiske prinsipper for medisinsk forskning som omfatter mennesker og menneskelig materiale, inkludert fostre, lik og medisinske data, dvs. registre. Den ble vedtatt av den 18. generalforsamling i Verdens legeforening (World Medical Association) i Helsinki i 1964 og er siden revidert flere ganger, senest i 2004. Deklarasjonen er det viktigste retningsgivende dokumentet for arbeidet i de regionale komiteer for medisinsk forskningsetikk, jf. omtale i kap. 5.2. En deklarasjon er imidlertid ikke rettslig bindende. Mye av innholdet i deklarasjonen er en direkte forlengelse av tradisjonell og allment akseptert legeetikk.

I innledningen til deklarasjonen slås det fast at i medisinsk forskning som gjelder mennesker, skal hensynet til forsøkspersonens velferd gå foran vitenskapens og samfunnets interesser. Det må tas særlige hensyn til personer som ikke selv kan gi eller nekter å gi samtykke, personer som kan utsettes for press til å samtykke, personer som ikke selv har noen fordel av forskningen og personer som inkluderes i forskning kombinert med behandling. Det presiseres at forskere skal kjenne de krav som etiske retningslinjer, lovgivning og andre rettsregler stiller til forskning som omfatter mennesker, både i eget land og i henhold til internasjonale krav.

Deklarasjonen inneholder spesifikke krav til hvordan medisinsk forskning som omfatter mennesker, skal utføres. I pkt. 13 stilles det krav om at opplegget for og utførelsen av ethvert eksperiment som omfatter mennesker må være klart formulert i en forsøksprotokoll. Denne protokollen, som skal inneholde en risiko/nytte-vurdering og opplegg for et frivillig og informert samtykke fra forsøkspersonene, skal legges fram for en spesielt oppnevnt etisk komité for vurdering, uttalelse, veiledning og eventuell godkjenning.

Komiteen skal være uavhengig av forsker og sponsor og andre som kan ha utilbørlig innflytelse. Den uavhengige komiteen skal være i samsvar med lovgivningen og rettsreglene i det landet hvor forskningen utføres. Komiteen har rett til å overvåke igangværende forsøk. Forskeren har plikt til å gi komiteen nødvendige opplysninger ved oppfølging, særlig gjelder dette alvorlige hendelser. Forskeren skal også legge fram for komiteen til vurdering opplysninger om finansiering, sponsorer, institusjonstilhørighet, andre potensielle interessekonflikter og incitamenter for forsøkspersoner.

Deklarasjonen skiller ikke lenger mellom klinisk og ikke-klinisk forskning. Likevel er pasientenes rettigheter bedre ivaretatt enn tidligere. Det stilles strengere krav til samtykke og frivillighet, og det legges vekt på legens spesielle forpliktelser overfor pasienten når forskning og medisinsk behandling foregår samtidig.

3.5.3 Europarådets konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin

Europarådets konvensjon av 4. april 1997 om beskyttelse av menneskerettighetene og menneskets verdighet i forbindelse med anvendelse av biologi og medisin (biomedisinkonvensjonen) trådte i kraft 1. desember 1999. Konvensjonen er hittil ratifisert av 19 land, og ytterligere 14 land har undertegnet. Norge undertegnet konvensjonen i 1997. Norge har foreløpig ikke ratifisert, men det vil bli lagt fram en proposisjon om samtykke til ratifikasjon. Det er uoverensstemmelse mellom konvensjonens krav hva angår inngrep overfor personer som ikke selv kan samtykke og reglene om dette i lov om svangerskapsavbrudd og lov om sterilisering. Det vil derfor bli fremmet forslag om endringer i de to lovene. Blir disse endringene vedtatt, vil det ikke være rettslige hindringer for å ratifisere konvensjonen.

Konvensjonen er det første bindende, all-europeiske instrument som ivaretar enkeltmenneskets rettigheter ved medisinsk forskning og behandling. Den inneholder blant annet prinsipper om informasjon og samtykke, forutsetninger for forsk­ning og forsøk på mennesker samt uttak og bruk av biologisk materiale fra mennesker. Hensikten er å slå fast gyldigheten av de grunnleggende prinsippene om respekt for menneskerettighetene og menneskeverdet og angi retningslinjer for hvordan disse prinsippene kan ivaretas innenfor medisinsk forskning.

Et grunnleggende prinsipp blir slått fast i artikkel 2: «Menneskets interesser og velferd skal stilles foran samfunnets eller vitenskapens egeninteresse.» Dette er i tråd med prinsippene for Helsinkideklarasjonen, se kap. 3.5.2. I artikkel 5 oppstilles krav om at en inngripen på helseområdet bare må foretas etter at den berørte person har gitt et fritt og informert samtykke og at personen står fritt til når som helst å trekke samtykket tilbake. I artikkel 6 og 7 er det gitt bestemmelser om vern av personer som ikke er i stand til å samtykke og vern av personer med psykiske lidelser. Disse bestemmelsene må sees i sammenheng med de artiklene som særlig gjelder forskning, se nedenfor.

Det er kapittel V om beskyttelse av personer ved vitenskapelig forskning som er særlig relevant i denne sammenheng. Utgangspunktet er at forsk­ningen skal være fri, men med de forbehold som går fram av konvensjonen «og andre juridiske bestemmelser som sikrer beskyttelsen av mennesket» (artikkel 15). Det gis imidlertid ingen definisjon av begrepet forskning. I artikkel 16 stilles opp en rekke alminnelige forutsetninger for at forsk­ning skal kunne godtas, blant annet at det ikke finnes alternative metoder til forskningsprosjektet, at risikoen må stå i forhold til mulig nytte og at det må foreligge fritt og informert samtykke. En av forutsetningene (pkt. iii) er at «forskningsprosjektet er godkjent av det kompetente organ etter en uavhengig vurdering av dets vitenskapelige verdi, herunder en vurdering av hvor viktig forskningens siktemål er og en tverrfaglig gjennomgang av dens etiske forsvarlighet». I forklaringen er det sagt at vurderingen forutsettes foretatt av uavhengige, flerfaglige etikkomiteer og at vurderingen av et prosjekt skal omfatte ikke bare de etiske sidene, men også de rettslige, sosiale og økonomiske sider.

Europarådet har videre vedtatt en tilleggsprotokoll til biomedisinkonvensjonen som omhandler forskning. Denne protokollen inneholder detaljerte bestemmelser om informasjon og samtykke, samt bestemmelser om beskyttelse av personer som ikke selv er i stand til å avgi samtykke. Den krever blant annet at forskningsprosjekter godkjennes av et kompetent organ i henhold til nasjonal lovgivning og oppstiller kvalitets- og sikkerhetskrav i overensstemmelse med vitenskapelige kriterier.

3.5.4 EUs direktiv om klinisk utprøving av legemidler

EU-direktiv 2001/20/EF av 4. april 2001 om anvendelse av god klinisk praksis ved gjennomføring av kliniske forsøk med legemidler til human bruk har to hovedformål: Det ene er å forenkle og harmonisere administrative regler for legemiddelutprøvinger, slik at disse bedre kan koordineres over landegrensene. Det andre er å sikre beskyttelse av forsøkspersoner, og særlig barn, mindreårige og personer med redusert eller manglende samtykkekompetanse, i samsvar med anerkjente menneskerettighetsprinsipper. Direktivet inneholder detaljerte bestemmelser om vern av forsøkspersoner, herunder krav til informert samtykke.

Direktivet setter blant annet også opp krav om at alle prosjekter skal vurderes av en etisk komité (artikkel 6). Det angis en rekke momenter komiteen skal vurdere, blant annet forsøkets relevans og utforming, antatt risiko og ulempe avveiet i forhold til gevinsten ved forsøket, forsøksprotokollen, utprøvers kvalifikasjoner, utprøvingsstedets egnethet, samtykkeformularet og informasjonsprosessen. Det angis dessuten tidsfrister for den etiske vurderingen. Hovedregelen er at komiteen skal avgi en uttalelse senest 60 dager etter at søknad er mottatt. Fristen kan i visse tilfeller forlenges. Positiv tilbakemelding fra komiteen er et absolutt krav for å kunne starte en klinisk utprøving av legemidler. Komiteen skal også uttale seg om eventuelle senere endringer i prosjektet.

I Norge er direktivet innarbeidet i en forskrift om klinisk utprøving av legemidler til mennesker som trådte i kraft 1. mai 2004. Direktivets artikkel 6 er tatt inn i forskriften. De regionale komiteer for medisinsk forskningsetikk, jf. kap. 5.2, vil måtte rette seg etter disse reglene når de vurderer spørsmål som faller inn under forskriften.

3.5.5 EUs personverndirektiv

Europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger ble besluttet innlemmet i EØS-avtalen i 1999. Direktivets formål er at medlemsstatene skal sikre vern av fysiske personers grunnleggende rettigheter og friheter, særlig retten til privatlivets fred, ved behandling av personopplysninger. Direktivet får anvendelse på behandling av personopplysninger som helt eller delvis utføres med elektroniske hjelpemidler, og på ikke-elektronisk behandling av personopplysninger som inngår i eller skal inngå i et register, blant annet til forskningsformål.

Etter artikkel 6 skal medlemsstatene fastsette bestemmelser om at personopplysninger skal behandles på rimelig og lovlig måte. Dette innebærer at når personopplysninger innsamles, skal det være til bestemte, uttrykkelig angitte og berettigede formål. En kan ikke senere behandle de innsamlede opplysningene til formål som er uforenlige med de opprinnelige formålene. Senere behandling av opplysninger for historiske, statistiske eller vitenskapelige formål skal ikke anses som uforenlig med disse formålene, forutsatt at medlemsstatene gir de nødvendige garantier. Det er på flere punkter gitt unntaksbestemmelser for statistiske, historiske eller vitenskapelige formål. Direktivet er gjennomført i norsk rett ved personopplysningsloven og helseregisterloven, jf. kap. 6.2.3.

3.5.6 Vancouver-reglene

De medisinske tidsskriftene har laget sine egne publiseringsregler - Vancouver-avtalen. Reglene ble utarbeidet i 1988 av International Committee of Medical Journal Editors – en internasjonal komité av utgivere av medisinske tidsskrifter – og er senere revidert flere ganger. Reglene er å regne som kjøreregler eller retningslinjer som forskere innen medisin må ta hensyn til ved publisering av artikler i de tidsskrifter som følger reglene, og kan sammenlignes med pressens «Vær varsom-plakat». Det dreier seg derfor ikke om rettslig forpliktende regler.

Vancouver-reglene er de sentrale internasjonale retningslinjene for publisering i forskningstidsskrifter og blir brukt også på fagområder utenfor det medisinske. Reglene gir etiske og praktiske retningslinjer for både forfattere og redaktører. De etiske retningslinjene omfatter bl.a. medforfatterskap, den redaksjonelle friheten, prinsippet om fagfellevurdering («peer review»), habilitetsspørsmål («conflicts of interest»), personvern og beskyttelse av forsøkspersoner og dyr i forskning. Når det gjelder forskning som involverer mennesker, stilles det krav om at forfattere må angi om prosedyrene er i samsvar med de standarder som er satt av forskningsetiske komiteer og i Helsinki-deklarasjonen, jf. kap. 3.5.2.

Reglene går lenger enn det som følger av alminnelige opphavsrettslige krav til navngivelse av medforfatterskap, sitering m.m. For å bli regnet som medforfatter, må en forsker ha bidratt vesentlig til a) planlegging, utforming, innhenting av data eller analyse og tolking av data, b) utarbeidelse av selve manuskriptet eller kritisk revisjon av innholdet og c) godkjenning av endelig manuskriptversjon. Alle tre betingelser må være oppfylt. Arbeid med for eksempel innsamling av data eller generell veiledning er ikke nok i seg selv. Hver medforfatter må ha bidratt tilstrekkelig til å kunne ta offentlig ansvar for passende («appropriate») deler av innholdet. Dette innebærer at ikke alle medforfattere behøver å bidra like mye på alle områder, men at de må bidra på og ta ansvar for områder de skal kreditteres for. Reglene tilrår at forfatterne skal beskrive hver enkelts bidrag. Alle andre som har bidratt, men uten å tilfredsstille kravene til medforfatterskap, skal nevnes under «takk til» («acknowledgements») eller på andre måter.

Reglene for redaktører omfatter spørsmål som for eksempel publisering av «negative» resultater, publisering av korreksjoner til artikler eller tilbakekalling av artikler og vurdering av konkurrerende manuskripter basert på samme studie eller samme database. Det er tatt som utgangspunkt at redaktørene må kunne stole på at forfatternes manuskripter baserer seg på forskning utført på redelig vis. Hvis det oppstår mistanke om vitenskapelig uredelighet, har redaktøren et ansvar for at saken blir undersøkt, men full gransking av saken er opp til institusjonen der forskningen er utført, evt. av finansierende organ. Hvis granskingen konkluderer med at vitenskapelig uredelighet har funnet sted, skal tidsskriftet publisere en tilbakekalling. Alternativt kan det publisere en bekymringsmelding («expression of concern»).

3.5.7 UNESCO

En erklæring om menneskets arveanlegg og menneskerettighetene ble vedtatt av UNESCO i 1997. Erklæringen inneholder bestemmelser som skal sikre at fundamentale rettigheter for individet – som for eksempel samtykke, konfidensialitet og vern mot ikke-diskriminering – ivaretas, samtidig som forskningens frihet opprettholdes. Blant annet er det bestemt at individet på forhånd skal ha gitt et fritt og informert samtykke til all forskning, undersøkelse og behandling som berører hans eller hennes arvemateriale. Forskning, undersøkelse eller behandling av individer som ikke er i stand til å samtykke, skal bare utføres i den grad det er direkte til vedkommendes eget beste. Forskere pålegges å være ekstra varsomme i all forsk­ning som involverer menneskets arveanlegg og særlig være oppmerksomme på de etiske, rettslige, sosiale og økonomiske implikasjoner av slik forskning. Forskningsprotokoller skal forhåndsvurderes i samsvar med relevante nasjonale eller internasjonale retningslinjer, og statene oppfordres til å etablere uavhengige og flerfaglige etikkomiteer for dette formål.

I 2003 ble det vedtatt en erklæring om menneskelige genetiske data. Erklæringen gjelder innsamling, bearbeiding, bruk og lagring av prøver samt data utledet av disse prøvene og imøtekommer behovet for internasjonale retningslinjer på dette feltet. Se for øvrig kap. 6.2.5 med omtale av den norske biobankloven.

En overordnet erklæring om universelle normer for bioetikk ble vedtatt i 2005. Erklæringen gjelder først og fremst mennesker, og hensikten er å lage et internasjonalt rammeverk som kan hjelpe medlemsland med formulering av egen politikk og lovgivning på problemområder skapt av den raske utviklingen innen vitenskap og teknologi. UNESCO understreker at medlemslandenes bioetiske standard må være basert på deres ulike verdisystemer, kultur og historie samt filosofiske og religiøse overbevisninger. Erklæringer er ikke folkerettslig bindende.